NOU 2015: 10

Lov om regnskapsplikt

Til innholdsfortegnelse

13 Gjennomgående utbytte og konsernbidrag

13.1 Innledning

Etter mandatet punkt 5 skal utvalget vurdere om det er behov for selskapsrettslige tilpasninger for å sikre likt utbyttegrunnlag uavhengig av regnskapsspråk. Som omtalt i kapittel 1 har utvalget på grunn av den knappe tiden som forelå for delutredning I fått Finansdepartementets godkjennelse til å utsette hovedtyngden av denne vurderingen til delutredning II. Delutredning I skal imidlertid drøfte om og i så fall hvordan gjennomgående utbytte skal gjennomføres. Gjennomgående utbytte brukes om situasjonen der et utbytte kanaliseres gjennom flere ledd i et konsern innenfor samme regnskapsår. Et system for gjennomgående utbytte har derfor den viktige egenskapen at et utbytte som avgis fra det nederste leddet i konsernet (eller fra hvilket som helst annet foretak i konsernet), kan benyttes samme år til utdeling til konsernspissens aksjeeiere.

13.2 Gjeldende rett

Selskapsrettslig regulering av utdeling av utbytte

Utbytte er del av en aksjeeiers avkastning på en aksjeinvestering. Etter aksjeloven/allmennaksjeloven § 3-6 skal enhver overføring av verdier som direkte eller indirekte kommer aksjeeieren til gode, følge reglene om utbytte, kapitalnedsettelse, fusjon eller fisjon av selskaper og tilbakebetaling etter oppløsning. Aksjeloven og allmennaksjeloven har klare formkrav til hver av de nevnte typer utdeling av verdier fra et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap til dets aksjeeiere. Det regelsett foretaket selv har valgt å følge, vil normalt være avgjørende for hvordan utdelingen kategoriseres. Dersom utdelingen ikke følger noe regelsett, vil den ofte bli ansett som et ulovlig utbytte.

Aksjelovene definerer hva som kan deles ut som utbytte i § 8-1. Første, annet og tredje ledd inneholder en teknisk begrensing, mens fjerde ledd inneholder en skjønnsmessig begrensing.

Etter første ledd kan det ikke deles ut mer i utbytte enn at selskapet etter utdelingen har tilbake netto eiendeler (eiendeler minus forpliktelser) som gir dekning for selskapets aksjekapital og øvrig bundet kapital etter §§ 3-2 og 3-3.1 Beregningen skal foretas på grunnlag av balansen i det sist godkjente årsregnskapet. Det er likevel slik at det er den registrerte aksjekapitalen på beslutningstidspunktet som skal legges til grunn. Etter annet ledd skal det i beløpet som kan deles ut som utbytte etter første ledd, gjøres fradrag for kreditt og sikkerhetsstillelse fra før balansedagen etter aksjeloven/allmennaksjeloven §§ 8-7 til 8-10. Det skal likevel ikke gjøres fradrag for kreditt og sikkerhetsstillelse som er tilbakebetalt eller avviklet før utbyttet besluttes, eller for kreditt til en aksjeeier i den grad kreditten avvikles ved en avregning i utbyttet. Det skal også gjøres fradrag for egne aksjer som selskapet har fått avtalepant i før balansedagen. Beløpet skal tilsvare fordringen pantet skal sikre. Fradrag skal likevel ikke gjøres dersom fordringen er trukket ut allerede.2 Etter tredje ledd skal det ved beregningen etter første ledd gjøres fradrag for andre disposisjoner etter balansedagen som etter loven skal ligge innenfor rammen av de midler selskapet kan benytte til utdeling av utbytte, eller som omfattes av § 12-1 første ledd nr. 2. Fradraget er ikke begrenset til pant i egne aksjer og lån/sikkerhetsstillelse etter §§ 8-7 til 8-10, men vil for eksempel også gjelde gaver, konsernbidrag og kapitalnedsettelser som er besluttet etter balansedagen.

Etter fjerde ledd må foretaket etter utdelingen av utbytte fortsatt ha en forsvarlig egenkapital og likviditet, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 3-4. Hva som anses forsvarlig, vil kunne variere fra foretak til foretak, da dette må vurderes ut ifra risikoen ved og omfanget av virksomheten i foretaket.

Det kan sondres mellom tre typer utbytte: Ordinært utbytte, tilleggsutbytte og ekstraordinært utbytte. Ordinært utbytte er utbytte som foreslås av styret samtidig som årsregnskapet vedtas for fremleggelse til generalforsamlingen. Tilleggsutbytte er utbytte som vedtas på grunnlag av foretakets vedtatte årsregnskap i perioden fra generalforsamlingen frem til neste generalforsamling. Ekstraordinært utbytte er utbytte som deles ut på grunnlag av en mellombalanse, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 8-2 a. Den siste utbyttetypen ble det åpnet for gjennom endringene i aksjelovene i 2013. I og med at både ordinært utbytte og tilleggsutbytte er koblet til årsregnskapet, vil eventuelle gevinster som innregnes i januar ikke kunne utdeles etter de regelsettene før årsregnskapet for hele året er avlagt. Adgangen til å utdele utbytte på grunnlag av mellombalanser skal motvirke slike innelåsningseffekter. En mellombalanse må være utarbeidet og revidert etter reglene for årsregnskap og godkjent av generalforsamlingen. Kravet til revisjon gjelder også for foretak som ellers har valgt bort revisjon.

Aksjelovene regulerer også hvordan beslutninger om utbytte skal treffes. Det følger av aksjeloven/allmennaksjeloven § 8-2 første ledd at generalforsamlingen fatter beslutning om utdeling av ordinært utbytte etter at styret har lagt frem forslag om utdeling eller annen anvendelse av overskudd. Det kan ikke besluttes utdelt høyere utbytte enn styret har foreslått eller godtar. Godkjennelse av årsregnskapet, herunder utbetaling av utbytte, skal behandles på ordinær generalforsamling innen seks måneder etter utgangen av regnskapsåret, jf. aksjeloven § 5-5 første og annet ledd og allmennaksjeloven § 5-6 første og annet ledd. Etter aksjeloven/allmennaksjeloven § 8-2 annet ledd kan det også vedtas utbytte etter at årsregnskapet for siste regnskapsår er godkjent (tilleggsutbytte), frem til førstkommende ordinære generalforsamling. Dette kan generalforsamlingen gjøre selv, eller den kan gi styret fullmakt til å fatte slikt vedtak. En slik fullmakt må meldes til Foretaksregisteret. Ekstraordinært utbytte vedtas av generalforsamlingen, etter forslag fra styret.

Regnskapsmessig behandling av mottatt utbytte

Etter regnskapsloven § 5-17 skal investering i datterforetak og tilknyttet foretak vurderes etter egenkapitalmetoden eller generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet, og etter regnskapsloven § 5-18 skal deltakelse i felleskontrollert virksomhet vurderes etter generelle vurderingsregler, bruttometoden eller egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet.

Egenkapitalmetoden er beskrevet i NRS 17 «Virksomhetskjøp og konsernregnskap» punkt 11.2 og NRS(F) «Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhet» punkt 3.3.3 Investeringen måles til anskaffelseskost på kjøpstidspunktet. I etterfølgende perioder blir investors andel av resultatet i foretaket resultatført og regulerer investeringens balanseførte verdi etter kjøpstidspunktet. I investors resultatandel skal det tas hensyn til mer-/mindreverdier på kjøpstidspunktet og interngevinster. Utdelinger fra foretaket reduserer investeringens balanseførte verdi. Det følger av NRS (F) «Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhet» at utbytte som reduserer balanseført verdi kan være foreslått utbytte, mottatt utbytte eller estimert utbytte. Brukes foreslått eller estimert utbytte, må investor sannsynliggjøre at utbyttet vil mottas. Når egenkapitalmetoden anvendes for vurdering av datterforetak, tilknyttet foretak eller felleskontrollert virksomhet i selskapsregnskapet, vil innregning av foreslått eller estimert utbytte muliggjøre gjennomgående utbytte. Dette har sammenheng med aksjelovenes regulering av avsetning til fond for vurderingsforskjeller i § 3-3. Innregning av et foreslått eller estimert utbytte reduserer balanseført verdi på investeringen, men medfører at eiendelssiden av balansen er uendret gjennom at det oppføres en fordring på utbytte. I og med at balanseført verdi på investeringen går ned, vil også avsetningskravet til fond for vurderingsforskjeller gå ned tilsvarende.

Generelle regler som det refereres til i regnskapsloven § 5-17 og § 5-18, omtales gjerne som kostmetoden.4 Kostmetoden innebærer måling til anskaffelseskost på kjøpstidspunktet. I etterfølgende perioder resultatføres utbytte som hovedregel, mens anskaffelseskost normalt videreføres som balanseført verdi, med mindre det er påkrevet med nedskrivninger. Denne regnskapsføringen følger av opptjeningsprinsippet i regnskapsloven § 4-1 første ledd nr. 2 og laveste verdis prinsipp i regnskapsloven § 5-3. NRS(V) «Regnskapsføring av inntekt» punkt 7.10.1 inneholder omtale av regnskapsføring hos eier ved bruk av kostmetoden. For innregning av utbytte skilles det mellom situasjonen der utbyttet kommer fra henholdsvis datterforetak, tilknyttet foretak eller felleskontrollert virksomhet og investering med lavere grad av innflytelse.

For utbytte fra datterforetak fremgår følgende:

«Ved konsernforhold vil det på grunn av mottakers bestemmende innflytelse sjelden foreligge usikkerhet av betydning med hensyn til endelig vedtak av utbytte. Morselskapets mulighet til å utøve kontroll med den selskapsrettslige beslutningsprosessen knyttet til utbytte, tilsier normalt at morselskapet kan regnskapsføre utbytte i avsetningsåret. Dette gjelder uavhengig av om datterselskapet har vedtatt utbyttet innen morselskapet avlegger sitt regnskap. At datterselskapet benytter et regnskapsspråk hvor foreslått utbytte ikke balanseføres som gjeld (for eksempel IFRS), er uten betydning for morselskapets regnskapsføring.»

For utbytte fra tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet fremgår følgende:

«Regnskapsføring av utbytte fra investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhet omhandles i NRS (F) Investering i tilknyttet selskap og deltakelse i felles kontrollert virksomhet:
«Utbytte fra tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet som regnskapsføres etter kostmetoden kan inntektsføres i det året det avsettes, forutsatt at det er betydelig sannsynlighetsovervekt for slik utdeling.»
Med betydelig sannsynlighetsovervekt menes et sannsynlighetsintervall mellom 70% og 90%, jf. NRS 13 Usikre forpliktelser og betingede eiendeler. Dette representerer en høy terskel for resultatføring før vedtaksåret.
Regnskapsføringen baseres både på en sannsynlighetsvurdering av utfallet på selve utbyttebeslutningen, herunder aksjelovgivningens prosesser knyttet til utbyttebeslutningen, og en sannsynlighetsvurdering knyttet til utbyttets størrelse. Eksempler på forhold som kan bidra til at vedtak av utbytte kan sannsynliggjøres er vedtektsfestet utbyttepolitikk og aksjonæravtaler.
Betydelig sannsynlighetsovervekt må foreligge på balansedagen. Det er derfor ikke tilstrekkelig at utbyttet er vedtatt og kjent på det tidspunkt investor avlegger sitt regnskap. Senere vedtak vil imidlertid gi informasjon om forhold som forelå på balansedagen, og således legges til grunn for utbyttets størrelse, men påvirker ikke tidspunktet for regnskapsføring.»

For utbytte fra investeringer med lavere grad av innflytelse sies det at betydelig sannsynlighetsovervekt for utdeling av utbytte på balansedagen unntaksvis kan foreligge. Vurderingen skal i så fall gjøres etter prinsippene som er omtalt over for utbytte fra tilknyttet foretak og felleskontrollert virksomhet.

Selskapsrettslig regulering av konsernbidrag fra datterforetak til morforetak

Konsernbidrag er en utdeling som har som formål å åpne for utjevning av skattebelastningen innenfor et skattekonsern. Konsernbidrag kan ytes innenfor et skattekonsern. Et skattekonsern krever at morforetaket eier mer enn 90 % av datterforetakene direkte eller indirekte og har en tilsvarende andel av stemmene på generalforsamlingen, jf. skatteloven § 10-4. Konsernbidrag kan avgis med skattemessig fradrag hos giver, og medfører skatteplikt hos mottaker for den del som faller innenfor givers alminnelige inntekt. Et overskudd i ett konsernforetak kan på denne måten utjevnes mot underskudd i et annet konsernforetak. Konsernbidrag regnes i utgangspunktet som skattepliktig inntekt for mottakeren i samme inntektsår som det er fradragsberettiget for giveren. Det vedtas normalt på den ordinære generalforsamlingen, og får skattemessig virkning for inntektsåret før vedtaksåret.5

Reguleringen av hva som kan deles ut som konsernbidrag, følger av aksjeloven/allmennaksjeloven § 8-5. Reglene for hva som kan deles ut som konsernbidrag fra heleid datterforetak til morforetak, altså oppover i konsernet, og hvordan konsernbidraget besluttes, er de samme som er beskrevet over for utbytte.

Regnskapsmessig behandling av konsernbidrag fra datterforetak til morforetak

Regnskapsloven inneholder ingen eksplisitt omtale av mottatt konsernbidrag fra datterforetak, slik at det ved bruk av kostmetoden har vært oppfattet å være det generelt formulerte opptjeningsprinsippet i regnskapsloven § 4-1 første ledd nr. 2 som får anvendelse. NRS(V) «Regnskapsføring av inntekt» har et eget punkt 7.10.2 om regnskapsføring av konsernbidrag hos eier ved bruk av kostmetoden, men her sies det ingenting om tidspunkt for regnskapsføring av konsernbidrag. Alminnelig praksis har lagt til grunn at tidspunkt for regnskapsføring av konsernbidrag er det samme som for regnskapsføring av utbytte fra datterforetak.6

Dersom egenkapitalmetoden benyttes, vil det som beskrevet over under utbytte bare være estimert eller foreslått konsernbidrag som vil muliggjøre videreutdeling fra mottaker samme år som konsernbidraget avsettes hos giver.

13.3 EØS-rett

Direktiv 2012/30/EU, som gjelder allmennaksjeselskaper, inneholder regulering av hva som kan deles ut som utbytte. Artikkel 17 nr. 1 til 4 lyder:

«1. Except for cases of reductions of subscribed capital, no distribution to shareholders may be made when on the closing date of the last financial year the net assets as set out in the company's annual accounts are, or following such a distribution would become, lower than the amount of the subscribed capital plus those reserves which may not be distributed under the law or the statutes.
2. Where the uncalled part of the subscribed capital is not included in the assets shown in the balance sheet, that amount shall be deducted from the amount of subscribed capital referred to in paragraph 1.
3. The amount of a distribution to shareholders may not exceed the amount of the profits at the end of the last financial year plus any profits brought forward and sums drawn from reserves available for this purpose, less any losses brought forward and sums placed to reserve in accordance with the law or the statutes.
4. The expression ‘distribution’ used in paragraphs 1 and 3 includes in particular the payment of dividends and of interest relating to shares.»

Regnskapsdirektivet har bestemmelser om utbytte i artikkel 9 nr. 7 og 27 som omhandler situasjonen der en investering behandles etter egenkapitalmetoden og i artikkel 12 nr. 11 tredje ledd som har innvirkning når kostmetoden benyttes. Artikkel 9 nr. 7 bokstav b gir medlemsstatene anledning til å tillate eller kreve at andelen av resultatet bare skal innregnes i resultatet i den grad det tilsvarer allerede mottatt eller forfalt utbytte. Det følger av artikkel 9 nr. 7 bokstav c at når andelen av resultatet som innregnes i resultatet er høyere enn beløpet for allerede mottatt eller forfalt utbytte, skal differansen overføres til en reserve som ikke kan utbetales til aksjeeierne.

Artikkel 12 nr. 11 tredje ledd omtales i kapittel 6.

Regnskapsdirektivet har ingen eksplisitt regulering av innregning av mottatt utbytte når kostmetoden benyttes for aksjeinvesteringen. Det generelt formulerte periodiseringsprinsippet vil gjelde. Direktivet har ingen eksplisitt regulering av konsernbidrag.

13.4 IFRS for SMEs

I og med at IFRS for SMEs er en regnskapsstandard, inneholder den naturlig nok ikke regler som setter grenser for hva som kan utdeles som utbytte.

Det fremgår imidlertid av standarden at når kostmetoden benyttes, skal utbytte regnskapsføres av mottaker som inntekt på vedtakstidspunktet, jf. nr. 23.28 og nr. 23.29.7 Etter IFRS for SMEs er ikke egenkapitalmetoden et tillatt alternativ i et foretaks separate finansregnskap.8 Det fremgår av IASB Update oktober 2014 at reguleringen av regnskapsmessig behandling av datterforetak, tilknyttet foretak og deltakelse i felleskontrollert virksomhet i separat finansregnskap skal tilpasses endringen som er gjennomført i IAS 27 «Separat finansregnskap», slik at det i et separat finansregnskap vil være adgang til å benyttet egenkapitalmetoden i tillegg til måling etter kostmetoden eller virkelig verdi. Det følger av nr. 14.8 bokstav a at mottatt utbytte reduserer investeringens balanseførte verdi i finansregnskapene til en investor som ikke er et morforetak, men som har en investering i ett eller flere tilknyttede foretak. Det samme følger av 15.13 for finansregnskapene til en investor som ikke er et morforetak, men som er deltaker i én eller flere felleskontrollerte virksomheter. Konsernbidrag omhandles ikke i IFRS for SMEs.

Det fremgår også av nr. 32.8 at utbytte som et foretak vedtar etter utløpet av rapporteringsperioden, ikke skal innregnes som forpliktelse på slutten av rapporteringsperioden. Utbyttebeløpet kan presenteres som en atskilt post under opptjent egenkapital på slutten av rapporteringsperioden.

13.5 Utvalgets vurderinger

Er det behov for regulering som legger til rette for gjennomgående utbytte?

Utvalget har fått departementets samtykke til å utrede sammenhengen mellom regnskapsreguleringen og utbytte i sin delutredning II. I arbeidet med dette vil det være nødvendig bl.a. å se på hvordan andre land som omfattes av EUs regnskaps- og selskapsdirektiver har regulert adgangen til å utdele utbytte, herunder hvordan dette gjøres innen et konsern. I denne utredningen uttaler utvalget seg derfor bare om det er behov for en midlertidig regulering for å muliggjøre gjennomgående utbytte i en periode fra en eventuell ikrafttredelse av en regnskapslov som er basert på utvalgets forslag i denne utredningen, til en eventuell ikrafttredelse av en mer permanent regulering av sammenhengen mellom regnskap og utbyttegrunnlag som ennå ikke er utredet.

Hvis en velger å ikke gjøre noe særskilt med denne problemstillingen i denne omgang, men vedtar og gjennomfører ny lovgivning som skissert av utvalget, vil konsekvensen være at det blir tregere å få et overskudd generert i konsern utdelt til morforetakets eiere. Dette kan illustreres med et konsern med tre nivåer, et morforetak (M) som eier et datterforetak (D) som igjen eier et datterforetak (DD), og for enkelhets skyld forutsettes 100 % eierskap i alle ledd. I år 0 har DD et overskudd på W kroner som ønskes utdelt til konsernets, dvs. Ms, eiere, og det foreligger i det tidsintervallet eksempelet dekker ikke noen annen inntekt i konsernet som påvirker utbyttegrunnlaget. Etter gjeldende rett kan DD tidlig i år 1 foreslå et utbytte på W kroner i forbindelse med fremleggelse av årsregnskapet for år 0, og D kan anse det foreslåtte utbyttet fra DD som inntekt i sitt årsregnskap for år 0 og foreslå utbytte basert på dette, og tilsvarende kan M anse det foreslåtte utbyttet fra D som inntekt i sitt årsregnskap for år 0 og foreslå utbytte til sine eiere basert på dette. Utbytte på W kroner kan således utbetales til Ms eiere etter at M har avholdt generalforsamling som godkjenner årsregnskapet for år 0 i løpet av første halvår år 1.

Med vedtak av ny lov som foreslått av utvalget, og fastsettelse av en ny norsk regnskapsstandard lik IFRS for SMEs, vil forløpet være som følger: DDs forslag om utbytte på W kroner vedtas på generalforsamling som avholdes våren år 1, og inntektsføres i Ds årsregnskap for år 1. På grunnlag av sitt årsregnskap for år 1 foreslår D utbytte på W kroner som vedtas på generalforsamling som avholdes våren år 2, og inntektsføres i Ms årsregnskap for år 2. På grunnlag av sitt årsregnskap for år 2 foreslår M utbytte på W kroner som utbetales til eierne etter at M har avholdt generalforsamling i løpet av første halvår år 3. Sammenlignet med gjeldende ordning med gjennomgående utbytte oppstår det altså ved ny regulering en forsinkelse på to år fra inntekten opptjenes til den mottas av eierne i dette eksempelet. At forsinkelsen blir to år henger sammen med at eksempelet gjelder et konsern med tre nivåer. I et konsern med fire nivåer hvor opptjeningen skjer på det laveste nivået, ville forsinkelsen ha vært tre år, og generelt vil forsinkelsen være N-1 år i et konsern med N nivåer.

Alternativt vil konsernet kunne få større hastighet på utbyttegjennomstrømningen ved å bruke adgangen til å utdele ekstraordinært utbytte som forklart i kapittel 13.2 ovenfor. DD kan utarbeide en mellombalanse når inntekten er opptjent og avholde en ekstraordinær generalforsamling i år 0 som vedtar ekstraordinært utbytte på W kroner. Når DDs vedtak er gjort, kan D vedta ekstraordinært utbytte til M etter samme prosedyre, og tilsvarende kan M vedta ekstraordinært utbytte til sine eiere. Det er således mulig både under gjeldende og foreslått lovgivning å gjennomføre en utdeling til konsernets eiere samme år som inntekten opptjenes, men det vil kreve noen ressurser. Kostnadene vil særlig følge av at det må utarbeides reviderte mellombalanser i hvert av selskapene.

Forsinkelse som beskrevet ovenfor kan også unngås ved å foreta utdeling i form av konsernbidrag. Konsernbidrag kan gis direkte fra et hvilket som helst foretak i et skattekonsern til et annet, og må ikke som utbytte gis trinnvis fra et ledd til et annet. I et skattekonsern bestående av morforetak, datterforetak og datterdatterforetak, kan derfor datterdatterforetaket gi konsernbidrag direkte til morforetaket uten å gå veien om datterforetaket.

Utvalget har altså ikke tatt stilling til hvordan utbyttereguleringen bør være. Basert på kommunikasjon med departementet og utvalgsmedlemmenes egne erfaringer er imidlertid utvalgets inntrykk at det er et utbredt ønske at gjennomgående utbytte videreføres. I det følgende skisseres hvordan dette ønsket kan imøtekommes.

Hvordan kan regler om gjennomgående utbytte utformes?

Ett alternativ som muliggjør gjennomgående utbytte, er å la regnskapsreguleringen åpne for det, på samme måte som i dag. Utvalget ønsker internasjonalisering av regnskapsreguleringen og en regnskapsstandard for foretak med alminnelig regnskapsplikt basert på IFRS for SMEs. Etter IFRS for SMEs regnskapsføres utbytte, som beskrevet over, i vedtaksåret. Utvalget legger opp til at standardsetter kan foreta nasjonale tilpasninger til IFRS for SMEs, og gir i denne utredningen kapittel 10.3 utrykk for sitt syn på de kriterier som bør legges til grunn for slike tilpasninger. Det kan vanskelig hevdes at regnskapsføring av utbytte i avsetningsåret er en enklere regel enn regnskapsføring i vedtaksåret. Full IFRS krever også regnskapsføring i vedtaksåret, slik at heller ikke dette kriteriet taler for at den norske regnskapsstandarden skal ha en løsning med regnskapsføring av utbytte i avsetningsåret. Det siste kriteriet for nasjonale tilpasninger som utvalget har åpnet for i denne utredningen kapittel 10.3, er at det skal kunne gjøres endringer sammenlignet med IFRS for SMEs for å få sammenheng med annet regelverk. Regnskapsreglene skal i utgangspunktet baseres på regnskapsfaglige vurderinger, men i noen tilfeller kan de ha konsekvenser for hvordan annen regulering virker, som standardsetter må ta med i betraktning. Utvalgets generelle beskrivelse av hvordan et standardsettende organ skal forholde seg til internasjonale regnskapsstandarder, er således ikke til hinder for at en regnskapsstandard fastsetter regler om innregning av utbytte som muliggjør gjennomgående utbytte. Det kan imidlertid være tvil om utbytte i avsetningsåret er «overskudd fastsatt på balansedagen» etter direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav c i, jf. særlig artikkel 9 nr. 7 bokstav c omtalt over.

Et annet alternativ er å legge til rette for gjennomgående utbytte gjennom tilpasninger av aksjelovene. Det må i så fall formuleres en regel som definerer et tillegg til utbyttegrunnlaget, som i gjeldende bestemmelse er definert som netto eiendeler i henhold til det sist fastsatte årsregnskapet med noen justeringer, jf. aksjelovene § 8-1. Innholdet i et slikt tillegg måtte være å tillate at utbytte som mottas i et eierforetak mellom balansedagen og datoen for avholdelse av generalforsamling, kan inngå i dets utbyttegrunnlag.

Det kan være tvil om direktiv 2012/30/EU artikkel 17 nr. 1 åpner for et slikt tillegg. Tillegget ville kunne innebære at et morforetak får anledning til å dele ut utbytte, til tross for at det ikke har netto eiendeler i årsregnskapet på balansedagen for siste regnskapsår som er større enn den tegnede kapital tillagt fond som etter lov ikke kan deles ut. Dette kan enkelt illustreres med et konsern bestående av et morforetak og et datterforetak. Morforetakets årsregnskap for regnskapsår x1 med avslutningsdato 31.12.x1 viser årsresultat 0, aksjer i datterforetak på 100 og aksjekapital på 100. Datterforetakets årsregnskap for regnskapsåret x1 med avslutningsdato 31.12.x1 viser årsresultat 10, eiendeler 110, aksjekapital 100 og annen egenkapital 10. Datterforetakets generalforsamling i februar x2 vedtar å dele ut årsresultatet på 10 som ordinært utbytte. Uten tillegget i bestemmelsen om utbyttegrunnlaget har morforetaket ikke adgang til å dele ut ordinært utbytte på sin generalforsamling i mars x2; med tillegget kan det dele ut datterforetakets årsresultat i x1 på 10. Det kan også være tvil om artikkel 17 nr. 3 åpner for et slikt tillegg.

Utvalgets forslag

Utvalget ønsker å legge til rette for at foretakene etter ny regnskapslov midlertidig skal ha samme muligheter for gjennomgående utbytte og konsernbidrag som etter gjeldende lov, og foreslår at det i regnskapsstandard åpnes for dette. I delutredning II vil utvalget foreta en undersøkelse av om og eventuelt hvordan det legges til rette for gjennomstrømning av utbytte i sammenlignbare land samt foreta en nærmere oppfølging av hvordan direktiv 2012/30/EU artikkel 17 nr. 1 og 3 og regnskapsdirektivet artikkel 6 og artikkel 9 nr. 7 bokstav c blir tolket i andre land.

Fotnoter

1.

Etter aksjeloven/allmennaksjeloven § 3-2 skal foretak som måler eiendeler eller forpliktelser til virkelig verdi eller til verdiregulert verdi ha et fond for urealiserte gevinster. Formålet med fondet er å skape utbyttenøytralitet mellom regnskapsspråket god regnskapsskikk på den ene siden og regnskapsspråkene IFRS og forenklet IFRS på den andre siden. Det foretas derfor avsetninger til fondet når poster vurderes til virkelig verdi eller verdiregulert verdi etter IFRS eller forenklet IFRS, og slik vurdering ikke følger av god regnskapsskikk. Etter aksjeloven/allmennaksjeloven § 3-3 skal foretak som måler investeringer til egenkapitalmetoden eller bruttometoden ha et fond for vurderingsforskjeller. Formålet med fondet er å skape utbyttenøytralitet mellom behandling av en investering etter kostmetoden på den ene siden og egenkapitalmetoden/bruttometoden på den andre siden. Det foretas derfor avsetninger til fondet når investeringenes balanseførte verdi etter egenkapitalmetoden/bruttometoden er større enn deres anskaffelseskost.

2.

Pant i egne aksjer oppstår ofte i forbindelse med at aksjen er stilt som sikkerhet for lån til en aksjeeier som er omfattet av aksjelovene § 8-7, og siden fordringen bare kan tapes en gang, krever lovene i slike tilfeller bare ett fradrag.

3.

Se også omtale i denne utredningens kapittel 9.7.

4.

Generelle regler vil også kunne omfatte vurdering til virkelig verdi etter regnskapsloven § 5-8, dersom kriteriene i denne bestemmelsen er oppfylt.

5.

Egenkapitaltransaksjoner, Den norske Revisorforening 2014, s. 237.

6.

Egenkapitaltransaksjoner, Den norske Revisorforening 2014, s. 225.

7.

Aksjeeiers rett til å motta utbyttebetalingen anses ikke etablert før generalforsamlingen har vedtatt utbyttet.

8.

Separat finansregnskap er definert på denne måten i ordlisten til standarden: «Finansregnskap som presenteres av et morforetak, en investor i et tilknyttet foretak eller en deltaker i et felleskontrollert foretak, der investeringene regnskapsføres på grunnlag av den direkte egenkapitalinteressen i stedet for på grunnlag av de rapporterte resultatene og nettoeiendelene til foretakene som det er investert i.» I denne utredningen kapittel 4 omtales separat finansregnskap nærmere.

Til forsiden