NOU 2015: 7

Assimilering og motstand— Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag

Til innholdsfortegnelse

En feilslått og nedbrytende politikk

Taterne-/romanifolket ble på 1900-tallet utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. Politikken kom til uttrykk gjennom lover og forordninger som til dels hadde et diskriminerende formål, og en klart diskriminerende virkning. Dette skapte negative fordommer om folkegruppen som har ført til frykt og mistillit mellom den og storsamfunnet. Denne politikken både har hatt og har fremdeles store konsekvenser for taterne/romanifolket.

Politikken rettet seg særlig mot to områder: omsorgsovertagelse av barn og tvungen bosetting. Staten overlot i all hovedsak gjennomføringen til den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse (‘Misjonen’). Fra 1907 til 1986 ble Misjonen i praksis enerådende på dette feltet, og offentlige instanser fikk instruks om å samarbeide med den. Selv om Misjonen også var en pådriver i å definere målgruppen og utforme politikken, konkluderer utvalget med at den utførte sitt arbeid på vegne av staten. I tillegg finner utvalget at det var et nært samarbeid mellom Misjonen og kommunale myndigheter når det gjaldt omsorgsovertagelse av barn og bosetting.

Politikk og tiltak i strid med menneskerettighetene

Tiltak mot barn var et sentralt virkemiddel i assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket. Barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem og fosterhjem, og omsorgsansvaret ble overført til Misjonen. I løpet av to generasjoner fra 1900 ble nesten en tredjedel av barn født i tater-/romanifamilier bortsatt av barnevernet. Dette hadde dramatiske konsekvenser for gruppen som helhet.

Omsorgsovertagelsene var ofte begrunnet med at foreldrenes livsform var skadelig for barna. Misjonen gikk også inn for å bryte kontakten mellom foreldre og barn. Situasjonen for barna etter omsorgsovertagelse varierte. Mange barn ble utsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrep etter omsorgsovertagelsen. Konsekvenser for mange av barna var en ustabil, uforutsigbar og utrygg oppvekst. Utvalget finner at den omfattende praksisen med bortsetting av barn var klart uforenlig med retten til privatliv slik denne forstås i dag.

Det samme gjelder flere sider ved praksisen på Svanviken arbeidskoloni inntil 1970-årene. På Svanviken ble beboernes hverdag kontrollert på en svært inngripende måte. Tiltakene overfor beboerne bestod blant annet i at deres korrespondanse ble kontrollert.

I perioden 1950–1970 ble 40 prosent av kvinnene som var på Svanviken, sterilisert under oppholdet. Utvalget kjenner ikke til noen annen institusjon i Norge som har en så høy andel steriliserte.

Mistillit, fordommer og usynliggjøring

Utvalget finner at det i samfunnet generelt er mangel på kunnskap om taternes/romanifolkets kultur og historie og negative fordommer mot gruppen. Dette gjelder også ansatte i offentlige instanser som har kontakt med tatere/romanifolk. Det ser også ut til å være en manglende interesse for å skaffe seg kunnskapsbasert informasjon om gruppen. Det er lite kunnskapsformidling om taternes/romanifolkets kultur og historie i barnehage, grunnskole og lærer-/barnehagelærerutdanningen, og de blir derfor usynlige som gruppe i dagens samfunn.

Politikken med omsorgsovertagelse for tater-/romanibarn hadde som mål å bryte familiebånd og fjerne den reisende livsformen og kulturen. Det har hatt negative konsekvenser for folket som helhet og for enkeltmennesker. Oppbrutte familier, tap av språk og kultur har også skapt sår hos både barna som ble tatt og familien som stod igjen. Intervjuer som er gjennomført for utvalget, viser at mange tidligere barnevernsbarn og deres biologiske familie har opplevd det som vanskelig når kontakten gjenopptas etter mange års adskillelse.

Ett av utvalgets viktigste funn er at mange tatere/romanifolk har en sterk mistillit til, og i noen tilfeller frykt for, norske myndigheter. Mistilliten er knyttet til tidligere overgrep og assimileringspolitikken. Denne går i arv til nye generasjoner, og blir også vedlikeholdt gjennom fortsatt diskriminering og negative holdninger til minoritetsgruppen i dag. Den bidrar slik til at også mange unge som ikke selv ble utsatt for assimileringspolitikken, opplever at de står på siden av storsamfunnet. Mange tatere/romanifolk legger vekt på at generasjoner som vokser opp i dag, skal få tillit til myndighetene, og bli anerkjent som likeverdige.

Utvalgets undersøkelser av to generasjoner som ble utsatt for Misjonens assimileringstiltak, viser et oppsiktsvekkende høyt dødelighetsnivå. Her finner man i tillegg et betydelig lavere utdanningsnivå enn i befolkningen generelt. Når denne gruppen kommer så dårlig ut, er det åpenbart at politikken og virksomheten som ble ført, var skadelig for gruppen som helhet og for enkeltpersoner som ble berørt. Tateres/romanifolks tilgang til offentlige tjenester er svekket på grunn av mistilliten de har til offentlige myndigheter, og mangelen på forståelse for tateres/romanifolks spesielle historie og erfaringer hos offentlige instanser.

Fordommer og usynliggjøring har bidratt til å forsterke opplevelser av «utenforskap» blant tatere/romanifolk, og mange opplever det som problematisk å stå frem med sin tilhørighet til folkegruppen. Ungdommer opplever å bli avvist på grunn av sin gruppetilhørighet når de søker om lærlingeplasser. Andre opplever avvisning i søknad om jobb, bolig eller ved innsjekking på campingplass med den begrunnelse at de er av tater-/romanislekt. De negative oppfatningene som lå til grunn for 1900-tallets assimileringspolitikk, har lange historiske røtter, men ble i stor grad skapt fra 1850-tallet og fremover.

Ufullstendig oppgjør

Utvalget mener at man allerede den gang burde ha forstått at flere sider ved politikken og tiltakene overfor taterne/romanifolket var i strid med de grunnleggende hensyn som menneskerettighetene hadde til hensikt å verne om, og som Norge hadde forpliktet seg til å respektere. Utvalget finner også at flere lover og bestemmelser bidro til, eller ikke ga et tilstrekkelig vern mot, diskriminering og vilkårlighet slik disse reglene forstås i dag.

Mange tatere/romanifolk utvalget har snakket med, etterlyser et tydelig og godt kommunisert oppgjør med den tidligere assimileringspolitikken fra norske myndigheters side. Undersøkelser utvalget har gjennomført, viser at mange tatere/romanifolk fra ulike miljøer opplever at erstatnings- og oppreisningsordninger som er utviklet, ikke er rettferdige eller i praksis ikke fungerer slik at de bidrar til rettferd og forsoning.

Fra 1990-tallet og frem til i dag har flere enkeltpersoner og organisasjoner fra tater-/romanimiljøer mobilisert for at historien skal granskes og dokumenteres, og for at norske myndigheter skal anerkjenne sitt ansvar og gi oppreisning for den assimileringspolitikken som ble ført. Tatere/romanifolk har gått fra å være en utstøtt gruppe til å få anerkjennelse som nasjonal minoritet. Det neste steget på veien mot forsoning og rettferdighet for denne folkegruppen er nå at norske myndigheter legger til rette for at tatere/romanifolk kan være fullverdige samfunnsdeltagere, og også få medvirke i alle prosesser og saker som angår dem.

Til toppen
Til dokumentets forside