NOU 2015: 7

Assimilering og motstand— Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

Ved kongelig resolusjon av 3. januar 2011 nedsatte regjeringen et offentlig utvalg som skulle undersøke og beskrive politikken og tiltakene overfor taterne/romanifolket fra 1800-tallet og frem til i dag, med særlig vekt på politikkens målsettinger, gjennomføring og virkemidler. Utvalget skulle også vurdere funnene i lys av norsk lovgivning og menneskerettighetene og se hvorvidt funnene gir grunnlag for å vurdere nye tiltak som kan bidra til rettferd og forsoning. Initiativet til granskningen kom fra representanter for taterne/romanifolket selv, og var støttet av blant annet Den norske Helsingforskomité. Mandatet ble oppdatert i 2013, samtidig som utvalget og utvalgets sekretariat fikk ny ledelse og sammensetning. Det oppdaterte mandatet er i sin helhet vedlagt rapporten.

I Tater-/romaniutvalgets mandat omtaler regjeringen den tidligere politikken overfor gruppen slik:

Politikken overfor taterne/romanifolket hadde fra slutten av 1800-tallet og frem til midten av 1980-tallet som målsetting å avvikle «omstreifervesenet». Kulturen og levemåten til denne etniske gruppen skulle bringes til opphør, og de skulle «lære seg å bli nordmenn». Denne assimileringspolitikken ble gjennomført ved tiltak som må karakteriseres som kraftige overgrep, til dels rasistisk motivert.

Kort oppsummert er utvalget bedt om å undersøke politikken overfor taterne/romanifolket med vekt på hvordan denne politikken har fungert, hvordan situasjonen er i dag, og hva som kan utvikle tillit og gode relasjoner mellom minoritet og storsamfunn.

Boks 1.1 Utvalgets formål og hovedoppgave

Utvalgets formål og hovedoppgave er formulert slik i mandatet:

Formål: Målsettingen med undersøkelsen er å dokumentere de faktiske forhold når det gjelder politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket fra norske myndigheter, og fra organisasjoner, institusjoner og virksomheter i Norge. Målet er at det gjennom dette arbeidet skapes en felles forståelse av hva som faktisk skjedde, og hvilke konsekvenser og virkninger det hadde for enkeltpersoner og for gruppen – blant annet med henblikk på deres levesett, kultur og språk. Utvalget skal i sitt arbeid vektlegge både kjønns- og barneperspektivet. Målsettingen er videre å legge et grunnlag for at forsoningsprosessen mellom taterne/romanifolket og storsamfunnet kan fortsette i positiv retning.
Oppgave: Utvalgets hovedoppgave er å undersøke og beskrive utviklingen av norske myndigheters, institusjoners, organisasjoners og andre virksomheters politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket frem til i dag, med særlig fokus på politikkens målsettinger, gjennomføring og virkemidler. Utvalget skal blant annet vurdere funnene i lys av norsk lovgivning og de folkerettslige forpliktelser som Norge var og er bundet av. Utvalget bør vurdere i hvilken grad funnene gir grunnlag for å vurdere framtidige tiltak for å bidra til forsoning og rettferdighet. Forhold knyttet til rom (sigøynere) i Norge, av norsk eller utenlandsk opprinnelse, faller utenfor utvalgets oppdrag.

I det følgende gis en kort presentasjon av bakgrunnen for at utvalget ble nedsatt. Videre følger en presentasjon av utvalgets tolkning av mandatet og av hvordan det har organisert sitt arbeid.

1.1 Bakgrunn

Taterne/romanifolket har en lang historie i Norge. Ifølge forskere kom de første tater-/romanislektene til Norge på 1500-tallet.1 I likhet med jøder, kvener, skogfinner og sigøynere/rom har taterne/romanifolket siden 1999 hatt status som nasjonal minoritet i Norge. Dette året sluttet Norge seg til Europarådets rammekonvensjon til beskyttelse av nasjonale minoriteter. Tilslutningen medførte at staten forpliktet seg til å bidra til at nasjonale minoriteter skal ha reelle muligheter til å videreføre sin kultur og sitt språk, i tillegg til at de omfattes av det samme diskrimineringsvernet som andre norske borgere.

En viktig del av levesettet til taterne/romanifolket har tradisjonelt vært at familiene, særlig i sommerhalvåret, har reist fra sted til sted, blant annet for å drive med handel og håndverk. Frem til midten av 1900-tallet reiste noen også i vinterhalvåret. I dag er det fortsatt en del som reiser for å drive med handel og håndverkstjenester i vår- og sommermånedene.

Fra midten av 1800-tallet og frem til midten av 1980-årene førte myndighetene en politikk som tok sikte på å endre taternes/romanifolkets levesett. Målet var å erstatte en reisende livsform med bofasthet og regulært arbeid. Virkemidlene som ble brukt for å nå dette målet, kunne være harde, og vil bli omtalt i flere kapitler i denne utredningen.

I 1998 ga regjeringen Bondevik I på vegne av den norske stat taterne/romanifolket en offisiell unnskyldning for overgrep de har vært utsatt for gjennom assimileringpolitikken. I et møte med representanter for taterne/romanifolket 11. februar 1998 sa daværende kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad blant annet:

I forhold til romanifolket vil jeg på vegne av norske myndigheter sterkt beklage fortidas overgrep. Noe liknende må aldri skje igjen.

I 2000 gjentok regjeringen Stoltenberg I unnskyldningen i Stortingsmelding nr. 15 (2000–2001), som hadde tittelen «Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar»:

Regjeringa vil gjennom denne meldinga be om orsaking for dei grove overgrepa romanifolket har vore utsett for av eller med aktiv støtte frå legale norske styresmakter. Den politikken staten tidlegare har ført overfor dei nasjonale minoritetane, har i lange periodar hatt assimilasjon (fornorsking) og kontroll som målsetjing.

I perioden 1996–2000 ble det i regi av Norges forskningsråd (NFR) gjennomført et forskningsprogram innenfor NFR-programmet «Velferd og samfunn» om politikken overfor denne gruppen. Forskningssatsningen var et svar på krav som ble fremsatt fra ulike hold, ikke minst fra representanter for taterne/romanifolket selv, om at det måtte foretas en grundig og uavhengig undersøkelse av politikken overfor folkegruppen i forrige århundre og konsekvensene av denne. For å sikre uavhengighet la det daværende Sosial- og helsedepartementet forskningssatsningen til Norges forskningsråd. I alt bestod forskningssatsningen om taterne/romanifolket av fire prosjekter, som dekket temaene sterilisering, barnevern og identitet.2 I etterkant av denne satsningen har NFR også støttet flere forskningsprosjekter om taterne/romanifolket, blant annet flere avhandlinger.3

Dokumentasjon av overgrep i rapportene fra NFRs delprogram om taterne/romanifolket (1996–2000) la et grunnlag for unnskyldningene fra staten i 1998 og 2000, og var utgangspunkt for omtalen av politikken overfor taterne/romanifolket i Stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) om nasjonale minoriteter i Norge. Forskningsresultatene dannet også en viktig bakgrunn for ulike tiltak som hadde til hensikt å gi taterne/romanifolket en oppreisning for tidligere overgrep, både mot individer og mot gruppen som helhet.4 I 2004 vedtok Stortinget å tilpasse den generelle ordningen med rettferdsvederlag fra statskassen (tidligere billighetserstatning) for taterne/romanifolket. Dette åpnet for erstatning for tatere/romanifolk som har opplevd mobbing på grunn av sitt opphav, tvangssterilisering eller opphold på Svanviken arbeidskoloni/familiesenter.

Over 1200 personer av tater-/romanibakgrunn har fått rettferdsvederlag på ett eller flere av disse grunnlagene i perioden 2005–2014. Et ukjent antall personer av tater-/romanibakgrunn har dessuten fått rettferdsvederlag for overgrep og/eller omsorgssvikt på barnehjemsinstitusjoner, i tillegg til ordinært rettferdsvederlag for blant annet tapt skolegang.

Forskningsrådets delprogram om taterne/romanifolket var særlig konsentrert om barnevern og sterilisering. Etter avslutningen av delprogrammet i 2000 ønsket representanter for tatere/romanifolk en offentlig granskning som kunne avdekke myndighetenes politikk overfor folkegruppen på flere områder, vurdere den i lys av menneskerettighetene og se den i en større sammenheng og over tid.

I 2009 utga Helsingforskomiteen en rapport om politikken overfor taterne/romanifolket. Den bygget i stor grad på resultatene fra Norges forskningsråds delprogram, men relaterte også funnene til Norges menneskerettighetsforpliktelser. Rapporten var et hovedtema på et seminar Falstadsenteret arrangerte i 2009 sammen med representanter for taterne/romanifolket. I en uttalelse fra deltagerne på seminaret ble norske myndigheter blant annet bedt om å etablere en «sannhetskommisjon som gjør opp status for Norges overgrep mot romanifolket/taterne». Uttalelsen fra Falstadseminaret er vedlagt utvalgets utredning.

Boks 1.2 Bakgrunnen for utvalget

I mandatet vises det til at et initiativ fra representanter for tatere/romanifolk dannet bakgrunn for nedsettelse av utvalget:

Romani-/taterorganisasjonene har i mange år ønsket en fullstendig gjennomgang av norske myndigheters behandling av gruppen, dels gjennom støtte til organisasjoner, institusjoner og virksomheter som gjennomførte tiltak overfor taterne/romanifolket. Temaet har fått ytterligere aktualitet ved at Helsingforskomitéen våren 2009 presenterte rapporten «Norsk romani/taterpolitikk Fortid, nåtid, fremtid», hvor en av anbefalingene var å iverksette en slik gjennomgang.

1.2 Tolkning av mandatet

Utvalget forstår mandatet slik at det skal undersøke politikken overfor gruppen på ulike områder, særlig de siste hundre årene, og konsekvenser av politikken for gruppen og for enkeltmennesker, herunder dagens situasjon for tatere/romanifolk. Videre skal utvalget vurdere politikken overfor gruppen og enkeltmennesker gjennom historien og i dag i lys av norsk lov og internasjonale menneskerettigheter, og om funnene gir grunnlag for å vurdere fremtidige tiltak som kan bidra til rettferd og forsoning.

I tråd med mandatet har utvalget også hatt et kjønns- og barneperspektiv i sine undersøkelser og vurderinger.

1.2.1 Politikken og dens konsekvenser

Ifølge mandatet skal utvalget «undersøke og beskrive utviklingen av norske myndigheters, institusjoners, organisasjoners og andre virksomheters politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket frem til i dag». Videre skal utvalget undersøke «hva som faktisk skjedde, og hvilke konsekvenser og virkninger det hadde for enkeltpersoner og for gruppen».

‘Norske myndigheter’ inkluderer staten – ikke minst ved Stortinget og regjeringen – og kommuner. Utvalget har derfor undersøkt både statens og enkelte kommuners rolle i politikken overfor taterne/romanifolket. I tillegg omfatter denne delen praksis innenfor offentlige institusjoner og etater som vergeråd/barnevern, sykehus, politi- og straffeapparat og skolevesen.

I tråd med mandatet har utvalget også undersøkt og vurdert andre institusjoners, organisasjoners og virksomheters politikk og tiltak. Utvalget har sett spesielt på virksomheten til den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse – ofte omtalt som ‘Misjonen’ – og hvordan denne samarbeidet med kommunale og statlige myndighetsorganer.

Boks 1.3 Misjonen

Opprinnelig het organisasjonen Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet, og ble etablert i 1897. Fra 1922 gikk den under navnet Den norske omstreifermisjonen. Foreningen tok i bruk navnet Norsk misjon blant hjemløse fra 1935 til 1986. Etter en omlegging til stiftelse i 1986 ble navnet endret til Kirkens Sosialtjeneste.

Løsgjengerloven av 1900 og vergerådsloven av 1896 (fra 1954 erstattet av barnevernloven) var sentrale i både myndighetenes og Misjonens arbeid med «omstreiferne» helt frem til midten av 1980-årene. Misjonen ble etablert i 1897 og fikk statsstøtte for sitt arbeid med «omstreiferne» frem til 1986. Samme år ble foreningen omdannet til en stiftelse med navnet Kirkens Sosialtjeneste. I lys av dette har utvalget i sine undersøkelser valgt å legge størst vekt på perioden fra ca. 1900 og frem til midten av 1980-tallet, selv om også en del forhold før og etter denne perioden blir belyst. Fortolkning av avviklingen – eller omleggingen – av Misjonens virksomhet er i seg selv et tema utvalget har undersøkt. Hovedfunn fra disse undersøkelsene presenteres i kapittel 4.

I tråd med mandatet har utvalget sett nærmere på de konsekvenser denne politikken har hatt både for taterne/romanifolket som gruppe og for enkeltpersoner. Utvalget har blant annet gjennomført en avgrenset levekårsundersøkelse og intervjuet et utvalg tatere/romanifolk. Hovedfunn fra disse undersøkelsene presenteres i kapittel 6 og i rapporten som er vedlagt NOU-en.

Utvalgets granskning av psykiatrifeltet har derimot bare i svært liten grad kunnet gjennomføres. Grunnen til dette er at det viste seg vanskelig å få godkjennelse for en slik undersøkelse fra Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK sør-øst). Granskningen ble derfor begrenset til en mindre studie av pasienter på Gaustad sykehus. Det er redegjort nærmere for dette i rapporten om psykiatri i vedlegget til utvalgets NOU.

1.2.2 Vurderinger «i lys av norsk lovgivning og folkerettslige forpliktelser»

Ifølge mandatet skal utvalget «vurdere funnene i lys av norsk lovgivning og de folkerettslige forpliktelsene Norge var og er bundet av».

Utvalget har tolket uttrykket «folkerettslige forpliktelser» som en henvisning i første rekke til de internasjonale menneskerettighetene Norge som stat har forpliktet seg til å respektere og gjennomføre. Disse forpliktelsene er i all hovedsak kommet til uttrykk i folkerettslige avtaler Norge har sluttet seg til som medlem av FN og Europarådet. Disse konvensjonene suppleres til en viss grad av rettsregler om menneskerettigheter som ikke er skrevet inn i slike avtaler, men som likevel forplikter norske myndigheter fordi staten gjennom praksis og over tid har vist at de anser dem som bindende. Utvalget har også forholdt seg til regler som følger av en slik uskreven folkerettslig sedvanerett. Hovedtyngden av menneskerettighetsforpliktelsene for statene er imidlertid å finne i selve avtaletekstene.

Noen av disse menneskerettighetsforpliktelsene pålegger myndighetene å sørge for vern for minoriteter, herunder nasjonale minoriteter. Mandatet etterspør en vurdering av både dagens situasjon og tidligere «politikk og tiltak» rettet mot taterne/romanifolket i lys av internasjonale menneskerettighetsnormer (fra slutten av 1800-tallet til i dag). At dagens lovgivning og praksis vurderes ut fra de normer Norge i dag er bundet av, er en selvfølge. Tilsvarende er det klart at tidligere tiders praksis og lover vurderes i lys av de menneskerettighetsnormer Norge på det gitte tidspunkt hadde forpliktet seg til å følge.

Det er en utfordring at det eksisterte få – om noen – juridisk forpliktende internasjonale menneskerettighetsavtaler før Norge tiltrådte Europarådets menneskerettighetskonvensjon av 1950. FNs verdenserklæring om menneskerettighetene var en politisk, men ikke juridisk, forpliktende traktat. Utvalget har derfor i kapittel 3 klargjort noen etiske prinsipper for vurderinger av funn som går utover de rent juridiske menneskerettslige vurderingene.

Utvalget legger til grunn at både juss og etikk har relevans for utredningens vurderinger. For eksempel kan det mangle klare juridiske regler eller et system for tolkning og håndheving av menneskerettigheter på et gitt tidspunkt samtidig som det finnes etiske prinsipper som burde vært fulgt også ut fra datidens tenkemåte. I Nürnberg-prosessen etter andre verdenskrig (1945–1946) ble det blant annet henvist til grunnleggende etiske prinsipper som verdenssamfunnet anså som forpliktende selv om de ikke var nedfelt i juridisk bindende traktater. Disse allmenne normene ble lagt til grunn for rettsoppgjøret mot de «forbrytelser mot menneskeheten» som hadde funnet sted under krigen, ikke minst i behandlingen av minoriteter.

Utviklingen av det internasjonale menneskerettighetsvernet har påvirket nasjonale lover og vært et korrektiv til staters politikk etter andre verdenskrig. Men enkelte nasjonale lover før den tid kunne også uttrykke etiske holdninger og verne om visse rettigheter som ble ansett som grunnleggende samfunnsverdier uavhengig av eller før utviklingen av de internasjonale menneskerettighetene. For eksempel viser vergerådsloven av 1896 at foreldres omsorgsansvar for egne barn og hensynet til barnet i forbindelse med omsorgssvikt var etablerte prinsipper i norsk lov lenge før det ble ansett som rettslig bindende i kraft av menneskerettighetskonvensjoner. Grunnloven inneholdt også bestemmelser om enkelte menneskerettigheter allerede fra 1814, blant annet om ytringsfrihet, eiendomsrett og vern mot tortur i avhør.

Mandatet etterspør en vurdering av politikk og tiltak på ulike områder «i lys av norsk lovgivning». En bestemt praksis kan være i strid med tidligere eller gjeldende norsk lovgivning, men ikke nødvendigvis i strid med menneskerettighetene. Det finnes også tilfeller der praksisen var, og eventuelt er, i strid med både internasjonale menneskerettigheter og intern norsk lovgivning. På noen områder kan lovgivningen ha gitt et dårligere vern enn det som fulgte av menneskerettslige krav på et gitt tidspunkt, selv om det ikke ble fanget opp den gang. På den annen side kan det finnes tilfeller der det var lite å utsette på lovgivningen fordi den var generelt utformet og ikke direkte stigmatiserende overfor minoriteter samtidig som praksis var i strid med menneskerettighetene.

Utvalget har lagt vekt på å fortolke politikken overfor taterne/romanifolket i lys av rådende tenkemåter i samfunnet i de ulike epokene. Dette kan blant annet bidra til å forklare hvordan det som i dag sees som klare krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter, kunne finne sted og – i noen tilfeller – ikke ble ansett som etisk eller menneskerettslig problematisk i sin samtid.

Tidligere forskning viser at Misjonen spilte en sentral rolle i både utforming og gjennomføring av politikken overfor taterne/romanifolket, som regel i et nært samspill med så vel stat som kommuner. Dette fratar likevel ikke staten det overordnede ansvaret for sikring av menneskerettigheter. Utvalget har derfor funnet det viktig å vurdere om statens styring og kontroll med den virksomheten som i praksis var delegert til Misjonen, var god nok, spesielt på områder som bosetting og barnevern. Det må likevel understrekes at det er visse grenser for hva staten kan bli holdt ansvarlig for på menneskerettslig grunnlag når det gjelder handlinger eller unnlatelser begått av privatpersoner og andre private aktører. At det eksisterer noen slike grenser, påpekes og problematiseres i utredningen der det er aktuelt.

Et sentralt menneskerettslig spørsmål er om noen blir urettmessig forskjellsbehandlet på grunn av for eksempel sin etniske tilhørighet. Utvalget har derfor lagt vekt på å undersøke om mennesker som gjennom det siste århundret identifiserte seg – og/eller ble identifisert som – «omstreifere», «tatere» eller «romanifolk», opplevde slik diskriminering på grunn av sin tilhørighet til denne minoritetsgruppen. En utfordring ligger i å forsøke å klargjøre når lover, regler eller praksis eventuelt hadde til hensikt, eller som konsekvens, å forskjellsbehandle på slikt grunnlag.

I kapittel 3 utdyper utvalget sitt grunnlag for juridiske og etiske vurderinger av både tidligere praksis og dagens politikk i lys av menneskerettighetene.

1.2.3 Tiltak som kan bidra til «rettferd og forsoning»

Ifølge mandatet skal utvalget«vurdere i hvilken grad funnene gir grunnlag for å vurdere framtidige tiltak for å bidra til forsoning og rettferdighet». Her har utvalget drøftet og vurdert flere sentrale spørsmål:

  • Hva vil det si å ta «ansvar» for handlinger og/eller forsømmelser begått av andre mennesker enn en selv, for eksempel av tidligere representanter for en gruppe man selv har tilhørighet til i dag?

  • Er det mulig at en unnskyldning på vegne av andre mennesker – særlig dem som ikke lenger lever og/eller kan forsvare seg – innebærer nye krenkelser?

  • Hva er forutsetningene for «forsoning» og «rettferd» etter at krenkelser er begått mot enkeltmennesker og/eller en gruppe mennesker?

  • Hva krever det av (representanter for) dem som har forsømt eller forgrepet seg, og hva krever det av dem som har blitt utsatt for krenkelser?

Disse spørsmålene har utvalget drøftet blant annet i forbindelse med vurderinger av statens, kirkens, Misjonens og kommuners ansvar for politikken overfor taterne/romanifolket, (jf. kapittel 5).

Som et utgangspunkt for vurderingene av behovet for eventuelle nye tiltak har utvalget kartlagt erfaringer med ulike ordninger som fra myndighetenes side er opprettet for å bidra til å gi enkeltmennesker og gruppen som helhet en form for oppreisning etter de overgrep som er skjedd. På bakgrunn av denne kartleggingen har utvalget vurdert om ordningene i praksis er egnede – og eventuelt tilstrekkelige – til å bidra til «rettferd og forsoning». Dette gjelder særlig Glomdalsmuseets permanente utstilling Latjo Drom, Romanifolkets/taternes kulturfond og den særskilte tilpasningen av rettferdsvederlagsordningen for taterne/romanifolket. Men det gjelder også etableringen av kommunale oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn.

Utvalget mener det også kan bidra til forsoning å gi en saklig og kunnskapsbasert fremstilling av hvordan politikken overfor gruppen har vært på sentrale områder, og hvilke konsekvenser den har hatt for gruppen som helhet og for enkeltmennesker.

1.3 Materiale og metodiske veivalg

Utvalget har måttet foreta valg mellom ulike fremgangsmåter for å kunne svare best mulig på mandatet.

Det er en særlig utfordring å skulle skape en «felles forståelse» av myndighetenes politikk og politikkens virkninger overfor gruppen og enkeltpersoner, slik mandatet ber om. Utvalget tolker dette som et uttrykk for et ønske om å skape en felles forståelse både mellom storsamfunnet og gruppen og blant ulike deler av tater-/romanimiljøet.

For å imøtekomme dette punktet i mandatet har utvalget blant annet lagt vekt på å undersøke spørsmål det mener ikke er tilstrekkelig belyst gjennom tidligere forskning. Blant slike områder er behandling og omtale av tatere/romanifolk, som til inntil for ganske få år siden ble vist til som blant annet «omstreifere» i offentlig debatt, innen helsevesenet (psykiatri) og i møte med politi og straffevesen generelt. Forholdene for beboerne på Svanviken, andre verdenskrig og bosetting er også slike områder. Utvalget har også bedt medlemmene i ressursgruppen og andre tatere/romanifolk om innspill vedrørende områder de mener er særlig viktige å få kartlagt i forbindelse med historien og dagens situasjon for gruppen.

I tillegg har utvalget valgt ulike metoder for å fremskaffe et bredest mulig kunnskapsgrunnlag, ettersom metodevalg kan ha betydning for hvilken kunnskap som fremkommer, og dermed for hvilket bilde av virkeligheten som tegnes. For eksempel har noen av utvalgets forskere gjennomført arkivundersøkelser, mens andre har gjennomført intervjuer og sammenfattet tidligere forskning basert på intervjuer. Deretter har funn fra de ulike metodene blitt anvendt i en samlet vurdering. Dette gjelder for eksempel på felter som barnevern, bosetting, andre verdenskrig og utøvelse av hesteforbudet.

Utvalget mener, som nevnt over, at det ikke er mulig å vedta en felles sannhet, men at en saklig og kunnskapsbasert fremstilling av politikken kan bidra til en felles forståelse og slik være et skritt mot forsoning.

De normative forutsetningene utvalget har lagt til grunn for arbeidet, er presentert i kapittel 3 av utredningen. Men også ulike forskningsmetoder og valg av fremgangsmåter for datainnsamling og analyse er av stor betydning for hvordan «det som faktisk skjedde», presenteres og fortolkes. Her vil utvalget blant annet skille mellom data man finner ved arkivundersøkelser og data man finner ved gjennomføring av intervjuer. Metodevalg er dessuten gjerne forbundet med ulike faglige disipliner og deres tilnærmingsmåter. De ulike metodiske og faglige tilnærmingene kan gi ulike bilder og ulik forståelse av det som er skjedd. I tillegg kan hvilket arkivmateriale man velger ut, hvilke personer man snakker med og ikke minst hvordan man fortolker det man leser eller hører, ha betydning for hvordan «det som faktisk skjedde», presenteres.

I flere av delprosjektene er arkivundersøkelser kombinert med intervjuer. I tillegg er det i tilknytning til levekårsundersøkelsen gjennomført en registerbasert undersøkelse. I valg av informanter har utvalget søkt å nå bredt ut til ulike miljøer.

Mer inngående beskrivelser av metoder og vurderinger av metodiske utfordringer for enkeltundersøkelser er tatt inn i vedleggene til denne utredningen.

En grunnleggende mistillit mange tatere/romanifolk av historiske grunner har til myndighetene, har også hatt en viss innvirkning på utvalgets arbeid, særlig i den første fasen av arbeidet. Dette utdypes senere i utredningen, ikke minst i innledningen til kapittel 6. Likevel ønsker utvalget allerede her å understreke at manglende tillit til myndigheter må forstås i lys av den politikken som har vært ført overfor gruppen.

Utvalgets arbeid krevde omfattende innsyn i arkiver med sensitiv informasjon. En metodisk utfordring for utvalgsarbeidet har vært avveininger mellom hensyn for personvern og behov for innsyn i arkiver. Dette gjaldt blant annet Misjonens klientarkiv, som frem til 1989 var oppdatert med svært sensitive personopplysninger om privatlivet til alle som hadde vært Misjonens «klienter», og deres familier.

1.4 Organisering av utvalgets arbeid

Utvalget ble nedsatt av regjeringen i 2011 med sikte på at det skulle levere sin rapport innen utgangen av november 2013. Regjeringen oppnevnte seks medlemmer, med Asbjørn Eide som leder, og samtidig ble det oppnevnt fire (senere fem) observatører, fra de ulike tater- og romaniorganisasjonene. I denne perioden ble flere forskningsprosjekter igangsatt, blant annet ett om bosettingspolitikk, og det ble satt i gang arkivundersøkelser av barnevernssaker og av politiets og straffeapparatets omtale og behandling av tatere/romanifolk frem til 1980.

Under arbeidet i denne første tiden oppstod det noen spørsmål som krevde avklaring. Et av disse gjaldt status som utvalgsmedlem og som observatør fra organisasjonene. Utvalget og observatørene opplevde dette skillet diskriminerende.

Utvalget skrev høsten 2011 et brev til departementet og anmodet om at observatører og medlemmer skulle ha samme status. Departementet avslo dette forslaget.

Det oppstod samtidig uenighet om observatørenes mulighet til å få innsyn i arkivmateriale. Spørsmålet ble avklart våren 2012 ved at tilgangen til sensitiv personinformasjon ble begrenset til forskere/prosjektmedarbeidere utpekt av utvalget.

Departementets avslag på søknad om lik status for begge grupper og spørsmålet om innsyn for observatørene førte til uro i utvalget. Høsten 2012 ble det klart at oppgavene var langt mer omfattende enn opprinnelig tenkt. Fristen for levering av utvalgets rapport måtte forlenges fra 2013 til 2015. Eide ba da om avløsning som utvalgsleder, men ville fortsette som utvalgsmedlem. To av utvalgets medlemmer (Cecilie Høigaard og Eivind Smith) trakk seg.

Utvalget fikk i august 2013 ny sammensetning og ledelse, og det ble en ny organisering og ledelse av sekretariatet. Samtidig fikk utvalget et revidert mandat hvor det var lagt inn et avsnitt om en ressursgruppe som skulle bistå utvalget. Knut Vollebæk tiltrådte som utvalgsleder 20. august 2013, og Ingvill Thorson Plesner tiltrådte som sekretariatsleder samme dag.

I tillegg til at Eide fortsatte som utvalgsmedlem, ble to andre medlemmer (Karen-Sofie Pettersen og Per Haave) fra utvalgets første periode med i det videre utvalgsarbeidet. I august 2013 oppnevnte Kommunal- og moderniseringsdepartementet (den gang Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) i tillegg fem nye utvalgsmedlemmer. To av de nye medlemmene ble oppnevnt etter forslag fra tater-/romaniorganisasjonene som ordinære utvalgsmedlemmer. Knut Vollebæk hadde stilt dette som krav for å påta seg vervet som utvalgsleder.

I tillegg oppnevnte departementet i august 2013 en ressursgruppe som ifølge utvalgets reviderte mandat skulle komme med innspill til og bistå utvalget med å komme i kontakt med informanter etc. De fire tater-/romaniorganisasjonene som i 2013 mottok grunnstøtte av departementet, var representert med ett eller to medlemmer. Blant de syv medlemmene av den nye ressursgruppen hadde fem hatt status som observatører til utvalget i den første fasen av arbeidet (2011–2013). Også en representant for Helsingforskomiteen ble oppnevnt som medlem av ressursgruppen.

Boks 1.4 Revidert mandat

Ressursgruppens rolle er omtalt i det reviderte mandatet fra august 2013:

Ressursgruppens medlemmer kan blant annet fremme forslag om saker eller temaer utvalget bør undersøkenærmere, og påpeke områder hvor det eventuelt er behov for ytterligere forskning og dokumentasjon. Ressursgruppens medlemmer kan også bistå utvalget med faktakunnskap og informasjon, for eksempel omprivate arkiver, og være diskusjonspartnere for utvalget. Ressursgruppen kan bidra til at utvalget og utvalgetssekretariat kommer i kontakt med relevante muntlige kilder. Møter mellom utvalget og ressursgruppen skal være et forum for gjensidig informasjonsutveksling.

Etter omorganiseringen høsten 2013 har utvalget hatt to møter i halvåret, de fleste av disse over to dager. Våren 2015 har utvalget hatt tre to-dagers møter.

Utvalget har invitert ressursgruppen til ett eller to møter per halvår. På møtene har ressursgruppens medlemmer både fått orientering om status i ulike prosjekter og gitt innspill til disse. Ressursgruppens medlemmer har også selv fremmet forslag til temaer som bør undersøkes, og har slik sett vært initiativtagere til flere av utvalgets prosjekter. I tillegg til møtene med hele utvalget har utvalgsleder og sekretariatsleder invitert ressursgruppen til ett ekstra møte hvert halvår for å orientere om status i de ulike prosjektene og få innspill til dette arbeidet. I tillegg har utvalgsleder og sekretariatsleder hatt flere møter med ressurspersonene individuelt, særlig i oppstarten og avslutningen (dvs. høsten 2013 og våren 2015). Høsten 2014 var ressursgruppen invitert til utvalgsmøtet der utvalgets forskere presenterte hovedfunnene i sine prosjekter. Våren 2015 fikk ressursgruppen presentert utvalgets hovedfunn fra ulike kapitler i utkastet til NOU, slik at de kunne kommentere disse. Utvalgsleder og sekretariatsleder holdt møter med styrene i tater-/romaniforeningene høsten og vinteren 2014. En rekke forskere har utført undersøkelser og utredningsoppgaver på oppdrag fra utvalget. Forskere har også gjennomført intervjuer med både organiserte og ikke-organiserte tatere/romanifolk. I tillegg har flere av utvalgets medlemmer gjennomført ulike undersøkelser og skrevet kortere eller lengre utredninger i forbindelse med utvalgets prosjekter.

Hensynet til personvern ble ivaretatt ved at hverken ressursgruppens eller utvalgets medlemmer fikk tilgang til sensitive personopplysninger eller andre taushetsbelagte opplysninger. Det var kun de av utvalgets medlemmer som er forskere, og deres forskningsassistenter, som etter søknad til rett instans og etter undertegnet taushetserklæring fikk innsyn i slike opplysninger.

Fra våren 2014 har utvalgsleder, sekretariatsleder og andre medarbeidere i sekretariatet deltatt på flere fagseminarer, stevner og andre arrangementer i regi av de ulike tater-/romaniorganisasjonene. Ett formål med dette var å formidle kunnskap om utvalgets arbeid og få innspill til de ulike prosjektene. Men det var også et viktig ledd i arbeidet med å få kontakt med personer som ville la seg intervjue av utvalgets forskere. Utvalgets sekretariat har brukt både utvalgets nettside og egen Facebook-side til å spre informasjon om utvalgets arbeid og til å komme i kontakt med tatere/romanifolk – både blant dem som er aktive i organisasjonene og dem som ikke er organisert. I tillegg har en rekke medlemmer av folkegruppen selv kontaktet sekretariatet eller utvalgets forskere for å fortelle sine historier eller formidle synspunkter på ulike temaer.

Utvalgsleder og sekretariat har hatt flere åpne informasjonsmøter i ulike deler av landet våren 2015, blant annet i Elverum, Stavanger og Oslo. Noen av informasjonsmøtene var organisert i samarbeid med tater-/romaniorganisasjoner.

Utvalgets medlemmer (oppnevnt fra august 2013) har vært:

  • Knut Vollebæk (utvalgsleder)

  • Johanne Bergkvist (fra juni 2014)

  • Asbjørn Eide

  • Marius Emberland

  • Anna Gustavsen

  • Per Haave

  • Agnes Inderhaug

  • Karen-Sofie Pettersen

  • Laila Susanne Vars

  • Sissel Daabous (til februar 2014)

Asbjørn Eide, Per Haave og Karen-Sofie Pettersen har vært med i utvalget fra begynnelsen i 2011 – i tillegg til Eivind Smith, Cecilie Høigaard og Henriette Sinding-Aasen, som gikk ut av utvalget høsten 2012.

Departementet oppnevnte fem representanter for de ulike tater-/romaniorganisasjonene som observatører i utvalget for perioden 2011–2013. Ved omorganiseringen fra sommeren 2013 besluttet departementet å oppnevne to personer som medlemmer av utvalget etter forslag fra de samme organisasjonene. Anna Gustavsen ble oppnevnt etter forslag fra Taternes Landsforening. Sissel Daabous var medlem av utvalget fra august 2013 til hun gikk bort i februar 2014. Hun var oppnevnt etter forslag fra Landsorganisasjonen for Romanifolket. Johanne Bergkvist ble oppnevnt som medlem av utvalget våren 2014. Bergkvist var oppnevnt etter forslag fra Romanifolkets Riksforbund.

Utvalgets ressursgruppe har bestått av:

  • Jim Karlsen (leder/koordinator)

  • Gunnar Ekeløve-Slydal

  • Holger Gustavsen

  • Wilhelm Holm

  • Wigdis Larsen-Ross

  • Alvin Viborg (til juni 2014)

  • Jone Pedersen (fra september 2014)

  • Nina J. R. Pettersen

Seks av ressursgruppens medlemmer ble oppnevnt etter forslag fra tater-/romaniorganisasjonene, men stilte som medlemmer av gruppen uten noen formelle bindinger til organisasjonene. Gunnar Ekeløve-Slydal ble oppnevnt som representant for Helsingforskomiteen. Alvin Viborg fra Foreningen Romanifolkets Kystkultur var oppnevnt som medlem av ressursgruppen, men gikk bort i juni 2014. Jone Pedersen ble deretter medlem av ressursgruppen fra høsten 2014.

Utvalgets sekretariat har fra 2013/2014 til juni 2015 bestått av:

  • Ingvill Thorson Plesner (sekretariatsleder), fra august 2013

  • Nik. Brandal, Ragnhild Nordvik og Monica Five Aarset (prosjektledere/forskere), fra august 2014

  • Madeleine Zetterlund Stenhammer (administrasjonssekretær og prosjektmedarbeider), fra mars 2014

Karin Næss og Mari Østhaug Møystad var rådgivere i sekretariatet i utvalgets første fase, fra 2011 til henholdsvis 2012 og 2013. I tillegg har flere medarbeidere vært tilknyttet sekretariatet i deltidsstillinger for kortere perioder i 2014 og 2015, samt at en rekke eksterne forskere på oppdrag fra utvalget har utført ulike delutredninger. Oversikt over forskere og andre bidragsytere til utvalgets arbeid finnes vedlagt. Også noen av utvalgets medlemmer har vært engasjert som forskere på enkelte prosjekter. Medlemmer av ressursgruppen og andre ressurspersoner fra tater-/romanimiljøet har gitt viktige bidrag til utforming av flere av utvalgets undersøkelser og utredninger.

Fotnoter

1.

Minken 2009.

2.

Hvinden 2000.

3.

Se f.eks. Minken 2009, Pettersen 2005.

4.

St.meld. nr. 44 (2003–2004).

Til toppen
Til dokumentets forside