NOU 2015: 7

Assimilering og motstand— Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag

Til innholdsfortegnelse

2 Hvem er taterne/romanifolket?

2.1 Innledning

Taterne/romanifolket fikk i 1999 status som nasjonal minoritet sammen med jøder, kvener, rom (sigøynere) og skogfinner gjennom Norges tilslutning til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Norske myndigheter viste da til at gruppen hadde «en særskilt historisk bakgrunn, egne tradisjonelle ervervsmåter og et eget språk: romani», og med «en levemåte der reising, samhold og slektsfølelse er sentrale trekk».1 Gjennom sitt arbeid har utvalget kunnet slå fast at dette også i dag er en mangfoldig folkegruppe med levende kultur og språk.2

Utvalget skal ifølge sitt mandat undersøke myndighetenes politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 og frem til i dag, med særlig vekt på det siste hundreåret og henblikk på deres levesett, kultur og språk. I forbindelse med tilslutningen til rammekonvensjonen ble det fastslått at det er enkeltmennesker som selv definerer sin tilhørighet til en nasjonal minoritet. Utvalget har lagt prinsippet om selvdefinisjon til grunn for sitt arbeid. Samtidig har det vært en utfordring at kilder og fremstilling i store deler av tidsrommet som granskes, begrenses av at det er myndighetene som har definert både gruppen og politikken.

Figur 2.1 «Furua» ved Gardermoen var fra 1923 og frem til 1990-tallet et viktig samlingssted for tatere/romanifolk på Østlandet.

Figur 2.1 «Furua» ved Gardermoen var fra 1923 og frem til 1990-tallet et viktig samlingssted for tatere/romanifolk på Østlandet.

Foto: Øivind Møller Bakken, Akershusmuseet.

Tyngdepunktet i utvalgets granskning av historien har således vært knyttet til en periode i norsk historie hvor «omstreifere» var den dominerende gruppebetegnelsen for dem myndighetenes assimileringspolitiske tiltak var rettet mot. Det har derfor vært nødvendig å gjøre en tydelig avgrensning og identifisering.3 Dette kapitlet vil derfor først se på hva den eksisterende forskningen sier om folkegruppens opphav og sammensetning, og hvordan den har blitt forstått og betegnet gjennom historien. Dernest vil kapitlet handle om taters/romanifolks egen organisering og mobilisering for sine rettigheter, fra første halvdel av 1900-tallet og frem til befolkningsgruppen ble anerkjent som nasjonal minoritet med rettigheter etter rammekonvensjonen for nasjonale minoriteter.

2.2 Tatere/romanifolk i Norge

Tatere/romanifolk har en 500 år lang historie i Norge med et eget språk og særpreget kultur. Det finnes ingen oversikt over hvor mange tatere/romanifolk det er i Norge i dag. Dette henger sammen med at med unntak for Sametingets valgmanntall føres det i Norge ikke registre basert på etnisk tilhørighet. I Stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) anslås folketallet til noen tusen. Da spørsmålene om erstatninger og kompensasjon kom opp midt på 2000-tallet, mente representanter fra tater-/romaniorganisasjonene at tallet var betydelig høyere.4 Hvilket tall man ender opp med, avhenger blant annet av hvordan man avgrenser gruppen. Det nyeste anslaget, gjort av Europarådets kommissær for menneskerettigheter, Nils Muižnieks, plasserer antallet et sted mellom 4000 og 10 000.5

Boks 2.1 Aftenposten

Flere og flere av omstreiferne slår seg nu til ro på hjemstedet, men likevel vil mange ta seg en tur i overgangstiden.

Kilde: (Aftenposten 30.5.1951)

Boks 2.2 Reising

Inntil midten av 1900-tallet var det en del som reiste hele året med ulike overnattingssteder.

En del familier bodde under svært enkle forhold når de søkte ly.

Vi bodde i gamle rønner, vil jeg si. Der var vi noen uker, fra jul til februar. Vi reiste gjerne ut i februar. Om høsten når det var mye høy på låven da syns vi at vi hadde det bra. Noen ganger lagde vi oss høysenger, og det hendte vi lå inne hos folk. Om høsten var det ille, da gikk vi ute i regn og dårlig vær, og så kom vi på plasser for å overnatte, men fikk ikke alltid hus der så måtte vi dra videre. Vi hadde noen faste plasser, men dem sa: «nå har vi hust dere så mye, nå kan dere gå til naboen så kan han huse dere.» Men det gikk ikke alltid det heller, så måtte vi gå videre. Den tida hadde vi ikke bil. Det var ikke så lett å få med seg alt. Tenk når vi gikk i regn og blåst, og vi la oss blaut mange ganger. Klea var blaut, sengklea var blaut, skoa var dårlig. Vi reiste med alt vi eide. Vi hadde ikke noe annet. Det var ikke bare bare. Det vi hadde det hadde vi med oss. (Intervju i 2005 av mann i 70-åra, gjengitt i Utdanningsdirektoratets temahefte om nasjonale minoriteter.)

Mange var imidlertid også før dette i generasjoner bosatt i vinterhalvåret, men reiste på handelsreise i sommerhalvåret.

2.3 Ulike betegnelser

«Vandriar», «tatere», «romanifolk», «reisende», «omstreifere» – ulike benevnelser er anvendt på folkegruppen til ulike tider og på ulike steder i Norge, både av dem som tilhører folkegruppen og av andre. Utover på 1990-tallet reagerte flere av tater-/romaniorganisasjonene på bruken av begrepet «omstreifer» om folkegruppen. I statsbudsjettet for 1997/98 skriver regjeringen at betegnelsen «omstreifere» fra da av skulle utgå.6 Også blant taterne/romanifolket eksisterer det i dag ulike meninger om hvilke begreper man ønsker å bruke. Noen omtaler seg selv som «tater», og synes det er viktig å snu begrepet fra å være et skjellsord til å være en hedersbetegnelse. Andre kaller seg romanifolk og reagerer negativt på å bli kalt tater. Uavhengig av det bruker mange «reisende(s)» om seg selv og om folkegruppen.

Boks 2.3

Figur 2.2 Fra kjerre, hest og båt til bil og campingvogn – endringer over tid.

Figur 2.2 Fra kjerre, hest og båt til bil og campingvogn – endringer over tid.

Figur 2.3 Et par med hest og vogn.

Figur 2.3 Et par med hest og vogn.

Figur 2.4 Et par med bil.

Figur 2.4 Et par med bil.

Figur 2.5 Campingvogn.

Figur 2.5 Campingvogn.

Alle foto: Fra Latjo Drom-utstillingen, Glomdalsmuseet.

I mandatet til tater-/romaniutvalget brukes ordsammenstillingen taterne/romanifolket, og de to begrepene må her forstås som synonymer. I realiteten dreier det seg om en sammenstilling av en svært gammel gruppebetegnelse Tater og en gruppebetegnelse Romanifolket som først i nyere tid har fått større utbredelse som både folkelig og politisk-administrativ betegnelse.7

Opprinnelsen til den norske betegnelsen Romanifolket er usikker. Betegnelsen ble for eksempel brukt av Martin Johan Mathiassen Skou i hans bok Paa Fantestien (1893). Tidligere på 1900-tallet ble betegnelsen Romanifolket brukt sporadisk i pressen, men da ofte som et navn på både Sigøynere og Tatere. Som politisk-administrativ betegnelse ble Romanifolket trolig brukt første gang i St.prp. nr. 80 (1997–98) Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter (18. juni 1998).

Boks 2.4

Figur 2.6 Variasjoner fra innland til kyst (variasjoner i reisemåte og tjenester de tilbød).

Figur 2.6 Variasjoner fra innland til kyst (variasjoner i reisemåte og tjenester de tilbød).

Foto: Latjo Drom, Glomdalsmuseet.

På dette tidspunktet var betegnelsen Romanifolket alt tatt i bruk av taterne/romanifolket selv, blant annet gjennom etableringen av Romanifolkets Landsforening i 1995. Betegnelsen ble allerede brukt på romanispråket i foreningsnavnet Romanimanus Skandinavia fra 1993.8 Senere er betegnelsen inntatt i navnet på andre foreninger. Tre av de fire foreningene som får driftsstøtte fra staten per 2015, har «romanifolk» i navnet: Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR, stiftet 2000), Foreningen Romanifolkets Kystkultur (FRK, stiftet 2005) og Romanifolkets Riksforbund (RRF, stiftet 2007). Også den fjerde organisasjonen, Taternes Landsforening (TL), het opprinnelig Romanifolkets Landsforening (stiftet 1995 og endret navn i 2005).

2.3.1 Omstreiferbetegnelsen

I størstedelen av perioden som utvalget har gransket, omfattet omstreiferbetegnelsen flere grupper enn dem som i dag forbindes med taterne/romanifolket. «Omstreifere» ble assosiert med både en fremmed folkegruppe og en levemåte som stod i kontrast til måten flertallsbefolkningen levde på. Ikke alle uten fast bopel ble regnet som «omstreifere». «Løsgjengere» ble oppfattet som en egen kategori. Kriteriet for å skille mellom disse to kategoriene – «omstreifere» og «løsgjengere» – var først og fremst reisemåten.9

Boks 2.5 Båtreisende

Noen tatere/romanifolk levde og reiste langs kysten av Vest- og Sørlandet. Den spredte bosettingen gjorde at tatere/romanifolk kunne skaffe seg et levebrød med småhandel og varebytte i bygdene langs kysten, og dette er omtalt i rettskilder alt på slutten av 1600-tallet. De «båtreisende» var Europas eneste minoritet som reiste og bodde i båt, og levde et nomadisk liv langs kysten som sjøfolk og handelsfolk. Etter andre verdenskrig ble stadig flere familier bofaste, og de siste «båtreisende» flyttet på land rundt 1970. Selv om mange har fortsatt å reise på småturer med båt om sommeren, er det tradisjonelle reiselivet med båt borte.

Kilde: Paulsen 2012.

Boks 2.6 Omtale

Kalt av storsamfunnet (eksonym)

Tater

Omstreifer

Fant

Splint

Fark

Kaller seg selv (endonym)

Tater

Romanifolk

Vandri

Reisende/reisendes

Omreisendes

2.4 Historie og opphav

Taterne/romanifolket snakker et romanispråk, rotipa, med en grunnstamme fra det indiske språket sanskrit, men med skandinavisk grammatikk. Språket har låneord fra for eksempel gresk og armensk, men også mange ord fra tysk, noe som viser at folkegruppen har bodd lenge i det tyske området. Mange ser på reising som en viktig livsnerve i kulturen. Reisingen er knyttet til handel og håndverk. En viktig del av kulturen har vært å tilpasse seg etterspørsel og behov i storsamfunnet og levere tjenester som samfunnet har etterspurt. Metallarbeid, musikk og yrker knyttet til hest har vært og er sentrale.10

Boks 2.7 De første kildene

Første gang taterne/romanifolket er omtalt i skandinaviske kilder, er i 1505. Da oppsøkte et stort følge danske kong Hans med et anbefalingsbrev fra hans nevø, den skotske kongen Jakob IV. Han omtaler de fremmede som egyptere og forteller at de i lengre tid har flakket om i Skottland, hvor de har oppført seg fredelig. I 1511 dukket det opp et nytt følge, og det var trolig de som slo seg ned i Stockholm året etter. Sannsynligvis kom de til Norge omtrent på samme tid. Kildene viser at mottagelsen var vennligsinnet, og det samme gjør en rekke kilder ved innvandringen til Vest-Europa på 1400-tallet. I Norden kom likevel utvisningsforordninger ganske raskt etter gruppens ankomst til området, i Sverige i 1525 og i Danmark/Norge i 1536.

Kilde: Minken 2014 og Latjo Droms hjemmeside.

Spørsmålet om hvem tatere/romanifolk er, har vært gjenstand for flere vurderinger. Ofte har spørsmålet vært knyttet til folkegruppens opprinnelse. Historisk har opphavsdiskusjonene vært relatert til politiske vurderinger av tiltak mot folkegruppen. Blant tatere/romanifolk i dag vektlegges ulike egenbetegnelser og ulike syn på opphav.

Boks 2.8 Opphav

Med henvisning til tidligere forskning, spesielt språkforskning, sies det i Stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) at romanifolket kan ha samme historiske opphav som rom, men at det også kan dreie seg om en gruppe med et annet opphav, uten at dette er nærmere presisert.

Kilde: St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar.

Uavhengig av syn på betegnelser og opphav regner tatere/romanifolk seg som en egen folkegruppe med felles historie, språk og kultur. Utvalget har i arbeidet erfart at tatere/romanifolk har en felles identitetsfølelse. Ved å gi taterne/romanifolket status som nasjonal minoritet har også norske myndigheter anerkjent at de er en egen etnisk gruppe. Likeledes forstår forskere i dag dem som en egen etnisk gruppe. Med etnisk gruppe menes her en gruppe mennesker som selv anser at de skiller seg fra andre på grunn av kulturelle og språklige særtrekk og/eller felles avstamming, og som også omgivelsene oppfatter som en egen gruppe. Etnisitet og etnisk identitet er sosiale, historiske og relasjonelle størrelser som handler om hvordan mennesker forstår seg selv og hvordan de blir forstått av andre. Etnisk grensedragning handler om forståelsen av et «vi» og et «dem». Videre er en etnisk gruppe sjelden hermetisk lukket, men utvikler seg i møte med samfunnet ved for eksempel kulturell og språklig påvirkning og inngifte. Slike grensekryssinger finnes i alle etniske grupper.

2.4.1 Kategorisering og selvforståelse

I norsk sammenheng har det historisk vært to perspektiver som har dominert synet på taternes/romanifolkets opphav. De første kildene omtaler tatere/romanifolk i Norden som små grupper av eksotiske og langveisfarende mennesker. Men snart ble folkegruppen fortolket på to måter av storsamfunnet. De sees på den ene siden som en folkegruppe med fremmed opphav, og på den andre beskrives de som innenlandske «omstreifere». De to hovedretningene kan kalles en etnisk og en sosioøkonomisk fortolkningsmodell.11 Begge opererte i en sosialpolitisk sammenheng, og opphavsdiskusjonene har hatt stor betydning i utformingen av politikken overfor taterne/romanifolket.

Pionerarbeidet ble gjort av Eilert Sundt på 1850-tallet, da han kartla de norske «fantene». Sundt hevdet at folket bestod av to grupper av «storvandringer»/«tatere» eller «småvandringer»/«skøyere» med ulikt opphav som gradvis hadde smeltet sammen til en gruppe, «fantefolket», på 1800-tallet.12 I mellomkrigstiden ble den etniske fortolkningsmodellen en del av det rasehygieniske tankegodset. Dette fremgår blant annet av Johan Scharffenbergs kriminalanalyser, som var basert på materiale fra Botsfengselet (videre omtalt i kapittel 4).

Sundts syn var lenge helt dominerende, men på slutten av 1940-tallet ble teoriene hans kritisert av teologen Kaspar Flekstad. I boken Omstreifere og sigøynere: Studier over fantefolkets opprinnelse (1949) mente han å tilbakevise at de norske «omstreiferne» hadde sigøyneropphav. Formålet med boken var kriminal- og sosialpolitisk. Flekstad mente at opprinnelsesspørsmålet var av stor betydning for å finne de riktige virkemidlene, og det ville være enklere å få dem bosatt dersom de ikke ble knyttet til en sigøynerarv. Fra den delvise raseorienterte vektleggingen av en «ekte» sigøyneravstamning fra 1800-tallet svingte dermed pendelen i etterkrigstiden til påstanden om at taterne/romanifolket stammet fra «den innenlandske underklassen» frembrakt av fattigdom, kriminalitet og sosial arv. Det å betrakte noens yrke som uærlig var en av flere måter å utstøte vedkommende på. Betegnende for tonen angitt i forskningen hadde både Sundt og hans fremste kritiker Flekstad fengselsarbeid som utgangspunkt. Taterne/romanifolket ble sett på som et samfunnsproblem, og opprinnelsesspørsmålet hadde lenge betydning i kriminal- og sosialpolitikken. Etterkrigstidens kritikk av raseteoriene rokket ikke ved grunnlaget for assimilerings- og tvangstiltakene overfor denne folkegruppen.

Boks 2.9

Figur 2.7 Mannsarbeid og kvinnearbeid.

Figur 2.7 Mannsarbeid og kvinnearbeid.

Figur 2.8 Mann som driver håndverk.

Figur 2.8 Mann som driver håndverk.

Figur 2.9 Kvinne som driver håndarbeid.

Figur 2.9 Kvinne som driver håndarbeid.

Alle foto: Latjo Drom-utstillingen, Glomdalsmuseet.

Anne Minken mener at begge perspektivene har sitt utgangspunkt i «de tradisjonelle fortolkningsmodellenes tvangstrøyer».13 Gjennom kildestudier og slektsgranskning viser hun at tatere/romanifolk over et langt tidsspenn har hatt forståelsen av å tilhøre en særegen folkegruppe, og at fremstillingene til Sundt og Flekstad var basert på en «essensialistisk etnisitetsforståelse». Med dette mener hun en fastlåst forståelse av en etnisk gruppe som har hatt yrkestilpasning og kulturell fleksibilitet som viktige særtrekk for å overleve.14 Sentralt for Minken er at etnisitet ikke handler om rent opphav og statiske grupper, men at en gruppes selvforståelse formes av både samtiden og et historisk forløp. Fremfor å lete etter «den rene sigøyneren» eller «den norske omstreiferen» viser hun derfor til gruppens fleksibilitet i samspill med hvordan den er blitt fortolket av majoritetssamfunnet og hvordan den har forstått seg selv.

Tater-/romanibefolkningen er i dag, som andre folkegrupper, mangfoldig. Et særtrekk ved identiteten til tatere/romanifolk er en sterk slektstilhørighet. En annen viktig del av identiteten og levesettet til tatere/romanifolk har historisk vært knyttet til omreisende handel og håndverk, ofte med faste reiseruter.15 Selv om det i dag er et mindretall som fortsatt driver med omreisende handel, er fremdeles reisingen en viktig del av identiteten og kulturen. Dels kommer dette til uttrykk gjennom en bevissthet om å være av «reisendes slekt», og dels gjennom at man oppsøker fellesskap av tatere/romanifolk på møter, stevner og campingplasser, hovedsakelig i sommerhalvåret.16 I dag bruker mange tatere/romanifolk begrepet «reisende(s)» eller i noen tilfelle «omreisende» om folkegruppen. Begrunnelsen for reising har imidlertid vært i endring, fra å handle om arbeid og næring til å handle om vedlikehold av det sosiale fellesskapet og reisingens identitetsbevarende og identitetsskapende funksjon. Selv om det varierer hvor mye og hvordan romanispråket brukes blant tatere/romanifolk, har det en sterk betydning for identiteten.17

Boks 2.10 Tater-Milla og Tater-Dronningen

I 1974 ble det gitt ut to biografier om de to søstrene Tater-Milla, Jenny Emilie Pettersen, og Tater-Dronningen,Marie Lovinie Oliversen. I bøkene fortalte de om sine liv, romanispråket, kulturelle koder og møtet med storsamfunnet, og kanskje det viktigste: om kvinnens rolle. Biografiene er eksempler på populærlitteratur som har formidlet viktige fortellinger fortalt av tatere/romanifolk selv. Marie Lovinie deltok i NRKs program Husker du i 1974. Huset etter Jenny Emilie er i dag et kulturminne i Våler i Hedmark.

Kilde: Dagfinn Grønoset, Tater-Milla. Stor-Johans datter og Arvid Møller, Tater-Dronningen: Marie Lovinie – Stor Johans datter.

Boks 2.11 Tater-Milla

Tater-Milla har brukt sine egne skikker og hemmelige tegn. Når hun var ute og reiste på vinterstid, brukte hun svepa og slo tatertegn i snøen for at andre av folket hennes kunne se hvor hun var på landsvegen. […] – Patrejál heter slik merking på taterspråket.
Vi brukte å knytte et dikklo – tørkle – eller ei fille på en skigard, eller vi la en grankvist på vegkanten ved en gard. Det betydde, at her bodde lakjoe gana, snille folk, her kunne taterne trygt gå inn… Lå et hodetrøkle på vegkanten og så nokså uskyldig ut, var det ramme alvoret for taterne. De tok opp tørkleet, og der sto det ofte «moskron» eller «rakka dei» mellom blomstertrykkene eller i et hjørne. Det betydde «lensmann» og «pass deg», og da var det bare å lure seg unna øvrigheta.

Kilde: Dagfinn Grønoset (1974): Tater-Milla. Stor-Johans datter.

2.5 Fra «omstreifere» til nasjonal minoritet

På 1990-tallet ble det dannet flere interesseorganisasjoner, stiftelser og komiteer for taterne/romanifolket. For første gang organiserte de seg politisk i et større omfang og stilte krav overfor myndighetene og andre deler av det norske samfunnet på vegne av gruppen. Samtidig hadde organiseringen på 1990-tallet røtter lenger tilbake. Både enkeltpersoner og organisasjoner var viktige pådrivere for en kritikk av assimileringspolitikken.

Selv om det var betydelig skepsis blant taterne/romanifolket i Norge til å bli gitt status som en nasjonal minoritet, var den økende aktivismen en viktig del av bakgrunnen for at folket fikk denne statusen i 1999.

2.5.1 Den tidligere organiseringen

Både enkeltpersoner og organisasjoner blant taterne/romanifolket har vært viktige pådrivere for å kritisere Norsk misjon blant hjemløse (Misjonen), stille krav til kirke og stat og har arbeidet for å bedre taternes/romanifolkets livsvilkår.

Den første av norsk tater-/romanislekt som skrev bok om sitt eget folk, var Martin J. Mathiassen Skou, som i 1893 utga Paa Fantestien. Skou var opptatt av at det ikke var «urolig blod» som drev «taterne» på veien, men behovet for å overleve i pakt med sine gamle yrkestradisjoner, hvor reisingen var nødvendig. Han var også opptatt av å ta vare på romanispråket, og oversatte blant annet trosartiklene og Fader Vår til dette språket. Flere tatere/romanifolk hadde kristen forkynnelse som del av sitt virke.

En pioner i det tidlige arbeidet for taternes/romanifolkets rettigheter i Norge var Godin Hagvald Nikolaysen (1882–1957). På 1920- og 1930-tallet dannet han sammen med flere andre to organisasjoner med formål å utgjøre en motmakt mot Misjonen. Landeveiens-Hjemløses-Union (1929) var en kristen forening for å hjelpe taterne/romanifolket både økonomisk og åndelig, mens De Forsømtes Misjon (1933) var en evangelisk forening for tatere/romanifolk. Misjonens daværende generalsekretær, Ingvald B. Carlsen, advarte mot arbeidet og mot at folkegruppen skulle bosettes eller samles nær hverandre. Men den kristne organiseringen med husmøter og fellesskap ga en viktig plattform for utvikling av selvtillit, og for krav til Misjonen. Her ble det uttalt kritikk av Misjonens virksomhet, særlig mot barna, men også mot bosettingspolitikken og arbeidskolonien på Svanviken. Godin Nikolaysen stilte direkte krav til Misjonen og krevde like rettigheter som norsk borger og rettigheter for taterne/romanifolket som folk. Han var formet av sine personlige erfaringer med tvangsassimileringen, og brukte disse erfaringene til å formulere kollektive krav. Han hjalp familier i møte med myndighetene, særlig for å unngå at barn ble tatt. Han mente at denne politikken ville skape bitterhet og hat mot samfunnet.18

Godin Nikolaysens kristne arbeid og organisering av folket skulle forme videre generasjoner og få stor betydning gjennom to av hans barnebarn, Ludvig Karlsen og Leif Bodin Larsen. Arven etter Godin Nikolaysen har dermed gjort seg gjeldende i den moderne organisering av taterne/romanifolket, i både den politiske interesseorganiseringen på 1990-tallet og den kristne vekkelsen blant tatere/romanifolk på 1970- og 1980-tallet.

Boks 2.12 Ludvig Karlsen

Ludvig Walentin Karlsen (1935 – 2004) var en evangelist innen pinsebevegelsen. Han og kona Lise Karlsen grunnla i 1983 Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter, som er et hjelpetiltak for personer som lever med rus. Ludvig Karlsen ga i 1993 ut Romani-folkets ordbok. I løpet av 1990-tallet stod han bak flere romaniforeninger og romanistevner.I 1997 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt samfunnsengasjement. Da Karlsen døde i 2004, ble han begravet på statens bekostning, og i 2012 ble han stemt frem som en av de norske personene som ble avbildet på halen til et av Norwegians fly.

Boks 2.13 Leif Bodin Larsen

Leif Bodin Larsen (1936–2006) var grunnleggeren av Romanifolkets Landsforening/TL i 1995. Leif Bodin Larsen var på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet svært aktiv i kampen for taternes/romanifolkets oppreisning og rettigheter.

2.5.2 Politisk organisering og handling etter 1990

Det kan også trekkes en historisk linje fra den kristne organiseringen fra midten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet til den videre politiske organiseringen på 1990-tallet.19

Den kristne vekkelsen dannet et grunnlag for kulturell og etnopolitisk organisering der både store stevner og mindre husmøter var viktige arenaer for organisering av folket. På 1990-tallet ble det arrangert egne romanistevner og dannet flere foreninger som Romanifolkets komité, Romanifolkets teltvirksomhet, Romanifolkets kristne fellesskap og Romanimanus Skandinavia. I 1993 dannet Ludvig Karlsen sammen med flere, blant andre nåværende leder av Romanifolkets Riksforbund, Jim Karlsen, foreningen Romanifolkets kristne teltvirksomhet. De avholdt samme år det første romanistevnet, hvor sentrale personer i romanivekkelsen i Europa deltok. I dette miljøet ble det skrevet bøker som fremhevet taternes/romanifolkets liv og historie sett innenfra og romanispråket ble løftet frem.

Utover på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet ble det opprettet et stort antall interesseorganisasjoner for tatere/romanifolk. I 2004 registrerte Rune Halvorsen 13 ulike organisasjonsforsøk etter 1990, og i løpet av det siste tiåret, har flere foreninger kommet til og noen forsvunnet. Selv om kvinnene har spilt en viktig rolle som bærere av språk og kultur blant tater-/romanifolket, har de på grunn av en mannsdominert kultur i liten grad hatt lederposisjoner i organisasjonene. Samtidig har flere enkeltkvinner levert viktige bidrag, og fortjener å løftes frem som betydningsfulle for taternes/romanifolkets egenorganisering.

Organisasjoner som har basis i en nasjonal minoritet, kan, dersom de oppfyller noen kriterier, få driftsstøtte av staten. De må være medlemsbaserte frivillige organisasjoner, som gjennom sin generelle virksomhet og konkrete aktiviteter ivaretar og representerer interessene til nasjonale minoriteter, og fremmer dialog og samarbeid mellom nasjonale minoriteter, frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter. Som nevnt over er det i dag fire av tater-/romaniorganisasjonene som får driftsstøtte fra staten. I tillegg finnes det flere foreninger som ikke mottar driftsstøtte. Selv om foreningene bare organiserer en liten del av folkegruppen, er de viktige premissleverandører i møte med myndighetene og storsamfunnet. Foreningene har vært sentrale aktører for å oppnå politiske mål, inkludert unnskyldning for overgrepene mot folket fra Den norske kirke og regjeringen, status som nasjonal minoritet, endringer i regelverket for billighetserstatning som gjorde det enklere for tatere/romanifolk å innfri kravene om individuell erstatning, og opprettelsen av kollektive erstatninger som en oppreisning for overgrep mot gruppen.

Flere enkeltpersoner og organisasjoner har gjort et pionerarbeid med å ta opp særlig Misjonens overgrep, og da spesielt med tanke på å belyse historien med barna som ble fratatt foreldrene og overgrep ved barnehjemmene og konsekvensene som dette har hatt. Prosjekt Oppreisning og Wigdis Larsen-Ross har spilt en sentral rolle for å få kommuner i Norge til å etablere oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn, og disse ordningene har vært viktige også for personer som har stått under Misjonens omsorg. I en tidlig fase av den politiske organiseringen fremmet blant andre Romani Interesse- og Rettsikkerhetskomité (etablert 1994) kravet om at arkivene til Norsk misjon blant hjemløse skulle åpnes for innsyn og granskning. De argumenterte også for at romanispråket burde bevares, og for at de som hadde vært utsatt for overgrep på barnehjem og under opphold på Svanviken, skulle få erstatning. Roger Rydberg ga ut heftet Uten livets rett. Flyktning i eget land (1994) og deltok i TV2s debattprogram samme år. En annen av de tidlige talspersonene var, som nevnt over, Leif Bodin Larsen. Han kjempet for oppreisning og anerkjennelse av taterne/romanifolket som etnisk minoritet og kan sees på som en av de viktigste aktørene i den politiske organiseringen blant dem på 1990-tallet. I 1995 startet han Romanifolkets Landsforening som en interesseorganisasjon med formål om opplysning og rettigheter for gruppen.20 I 2005 skiftet organisasjonen navn til Taternes Landsforening (TL).

Tater-/romaniorganisasjonene har siden begynnelsen av 1990-årene engasjert seg og fått gjennomslag på en lang rekke områder. Både regjeringen og kirkens unnskyldninger til taterne/romanifolket for tidligere overgrep kom i stand etter betydelig påtrykk fra mange enkeltpersoner og organisasjoner. I første halvdel av 1990-tallet stilte flere seg bak kravene om at Misjonens arkiv måtte åpnes, og at myndighetenes assimileringspolitikk måtte granskes. Et konkret resultat av dette var at Sosialdepartementet i 1995 bevilget midler til et delprogram om forskning på taterne/romanifolket gjennom Norges forskningsråds program «Velferd og samfunn».

Tater-/romaniorganisasjoner har også engasjert seg, i kampen for oppreisning og kompensasjonsordninger. Blant de sentrale var Romanifolkets Landsforening ved blant andre Leif Bodin Larsen og Stiftelsen Romanifolket ved Wilhelm Holm sammen med advokat Jens Christian Thune, forsker Hedda Giertsen og forfatter/journalist Jahn Otto Johansen. De pekte på behovet for at tatere/romanifolk som trengte det, burde få hjelp til å utforme erstatningssøknader. I 2004 ble det opprettet en særordning for tatere/romanifolk under rettferdsvederlagsordningen. Samme år besluttet Stortinget at det skulle opprettes et fond, som fra oppstart i 2007 ble kalt Romanifolkets/taternes kulturfond. Ved oppstarten var Taternes Landsforening (TL) og Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR) representert. Etter 2004 var TL ved Holger Gustavsen og Anna Gustavsen og LOR ved Bjørn Jansen pådrivere og medvirket til å utforme vedtektene til fondet. Fondet skulle blant annet gi veiledning til dem som ville søke om erstatning for tidligere overgrep.

Et tredje felt hvor organisasjonene har spilt en viktig rolle og fått gjennomslag, er kravet om at myndighetene må bidra til å støtte gruppens språk og kultur. Dette har blant annet ført til Latjo Drom-utstillingen på Glomdalsmuseet som åpnet i 2006. Etableringen av Romanifolkets/taternes kulturfond hadde også som siktemål å gi støtte til prosjekter som kunne fremme og formidle folkegruppens språk og kultur. Romanifolkets Landsforening tok i 2002 initiativ til prosjektet «Taterfolket fra barn til voksen: et skole- og kulturprosjekt», som ble gjennomført i 2004–2009 i samarbeid med blant annet Høgskolen i Sør-Trøndelag og Dronning Mauds Minne.

Under daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssens besøk på Glomdalsmuseet i 2007 la Holger Gustavsen frem forslaget om en granskningskommisjon som skulle se på tidligere politikk og virksomhet overfor taterne/romanifolket. I 2009 ble dette forslaget også fremmet i Helsingforskomiteens rapport, som vurderte visse sider ved politikken i lys av menneskerettighetene.

Boks 2.14

Figur 2.10 Bjarne Håkon Hanssen, Mari Møystad, Holger Gustavsen og Anna Gustavsen på Glomdalsmuseet 6. desember 2007.

Figur 2.10 Bjarne Håkon Hanssen, Mari Møystad, Holger Gustavsen og Anna Gustavsen på Glomdalsmuseet 6. desember 2007.

Foto: Glomdalsmuseet.

Figur 2.11 Kai-Samuel Vigardt og Wilhelm Holm på Falstadseminaret 2009.

Figur 2.11 Kai-Samuel Vigardt og Wilhelm Holm på Falstadseminaret 2009.

Foto: Bernt Eide.

De ulike tater-/romaniorganisasjonene deltok i 2009 på Falstadseminaret der deltagerne samlet fremmet kravet om en offentlig granskning av politikken overfor gruppen. Disse initiativene er nærmere omtalt i kapitlene 5 og 6 av NOU-en.

Figur 2.12 Program for Falstadseminaret 2009.

Figur 2.12 Program for Falstadseminaret 2009.

2.6 Oppsummering

Utvalget ser det som sentralt å belyse taternes/romanifolkets selvforståelse og aktive rolle i historien for å oppfylle mandatet om å legge et grunnlag for en forsoningsprosess mellom folkegruppen og storsamfunnet.

Taterne/romanifolket har en 500 år lang historie i Norge, og har opp gjennom historien blitt omtalt med ulike betegnelser av myndighetene. På 1800-tallet var «fant» og «tater» mest vanlig, mens på 1900-tallet ble «omstreifer» den politisk-administrative betegnelsen som ble brukt av norske myndigheter.

I dag bruker tatere/romanifolk selv ulike betegnelser om folkegruppen. Mens noen foretrekker betegnelsen «romanifolk», foretrekker andre «tater». Svært mange omtaler seg selv som «reisende(s)».

På 1990-tallet dannet tatere/romanifolk flere interesseorganisasjoner, stiftelser og komiteer. For første gang organiserte representanter for folkegruppen seg politisk i et større omfang og stilte krav overfor myndighetene og andre deler av det norske samfunnet på vegne av gruppen. Samtidig hadde organiseringen på 1990-tallet røtter lenger tilbake. Både enkeltpersoner og organisasjoner har vært og er viktige pådrivere for en kritikk av assimileringspolitikken og har krevd anerkjennelse som gruppe, like rettigheter og at myndighetene tok et oppgjør med fortidens undertrykkende politikk.

Fotnoter

1.

St.prp. nr. 80 (1997–98).

2.

Aarset 2015.

3.

Jf. Haave 2015a.

4.

https://snl.no/romanifolk (rett URL 20.5.2015); «Taterne krever 300 millioner», NRK 2003.

5.

Muižnieks 2015.

6.

St.prp. nr. 1 (1997–98), s. 38.

7.

Jf. Haave 2015a.

8.

Oslo byarkiv, PA A-70112 Ludvig Karlsen, romaniorganisasjoner.

9.

Haave 2015a.

10.

Bergvist og Vigardt 2014.

11.

Minken 2009, s. 13.

12.

Minken 2009, s. 111.

13.

Minken 2009.

14.

Minken 2009.

15.

Schlüter 1990.

16.

Aarset 2015.

17.

Ibid.

18.

Bergkvist og Vigardt 2015a.

19.

Bergkvist og Vigardt 2015b.

20.

Romanifolkets Landsforening 1997.

Til forsiden