NOU 2015: 7

Assimilering og motstand— Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag

Til innholdsfortegnelse

4 Fra «omstreifere» til nasjonal minoritet

Politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket 1850–2000

4.1 Innledning

Taterne/romanifolket er en folkegruppe med tilknytning i Norge fra 1500-tallet, med et distinkt språk og levesett og en egen kultur. Fra 1999 er taterne/romanifolket anerkjent som en nasjonal minoritet etter Norges ratifisering (godkjenning) av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998. Utvalget legger derfor til grunn at de har vært en etnisk minoritet gjennom hele perioden, selv om tidligere tiders politikk ikke har hatt samme utgangspunkt.

Ut fra sitt mandat beskriver utvalget utviklingen av norske myndigheters, institusjoners og øvrige virksomheters politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket. Utvalget har valgt å legge hovedvekt på det siste hundreåret, fra tiden rundt år 1900 – med etableringen av Norsk misjon blant hjemløse (den gang kalt Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet, i det følgende kalt Misjonen), iverksettingen av vergerådsloven og løsgjengerloven – til Stortingets ratifisering av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998.

Utvalget understreker at kapittel 4 hverken gir en helhetlig eller fullstendig oversikt over 1900-tallets politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket. Ut fra tolkningen av mandatet og innspill fra sin ressursgruppe og andre har utvalget undersøkt visse temaer, områder og perioder. Utvalget bygger på tidligere forskning, samtidig som det har lagt vekt på å fremskaffe ny kunnskap på viktige områder. Undersøkelsene har dels vært gjennomført av utvalget selv, dels av utvalgets sekretariat og dels av eksterne forskere på prosjektbasis. Flere av rapportene er publisert som vedlegg til utvalgets NOU, mens andre inngår som underlagsmateriale.

Tidsrommet som blir gjennomgått i dette kapitlet (1850–2000), kan i hovedsak inndeles i tre faser. Selv om den første fasen, fra 1850 til 1986, ikke var en enhetlig periode når det gjelder virkemidler og styrken på dem, var målsettingene hele tiden assimilering av «omstreiferne». Denne ble særlig fremtredende etter at Misjonen og den norske staten i 1907 inngikk en avtale som i praksis gjorde Misjonen til eneutøver av den offentlige politikken overfor «omstreiferne». Denne avtalen, som var det fremste virkemiddelet i den statlige politikken overfor gruppen, var gjeldende helt frem til 1986, men graden av assimilering ble svekket utover på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Dette skjedde blant annet på grunn av en generell avvikling av særomsorg for ulike grupper, og endringer innad i Misjonen. I denne perioden (1850–1986) er det samtidig viktig å skille mellom assimileringspolitiske og diskriminerende målsettinger, holdninger og praksis. Som det følgende vil vise, endte ikke alle de assimileringspolitiske formålene med en tilsvarende praksis, og i enkelte tilfeller ble resultatet assimileringspolitikk selv om dette ikke hadde vært et uttalt formål.

I den andre fasen, fra 1986 til 1999, overtok kommunene det ansvaret som Misjonen hadde hatt. Denne omleggingen innbar hverken noe oppgjør med fortiden eller erkjennelse av en feilslått politikk.

Den siste fasen, fra Norges ratifisering av Europarådets rammekonvensjon i 1998 og frem til i dag, vil i liten grad bli behandlet i dette kapitlet. Hovedtrekkene i denne perioden har vært anerkjennelse av taterne/romanifolket som nasjonal minoritet, og at myndighetene og andre har begynt å ta et oppgjør med fortidens politikk overfor folkegruppen. Samtidig har den også vært preget av at denne gruppen selv er blitt en pådriver i å utvikle den norske minoritetspolitikken samt å bedre vilkårene for å styrke sin egenart og kultur.

4.2 Hovedfunn

Tittelen på kapittel 4 – «Fra ‘omstreifere’ til nasjonal minoritet» – beskriver en utvikling i 1900-tallets minoritetspolitikk overfor taterne/romanifolket fra diskriminering og assimilering mot anerkjennelse og respekt. Utvalget understreker at utviklingen var langsom og ikke i takt med velferdsstatens politiske mål om å skape et samfunn med likhet og rettferdighet for alle innbyggerne. Den var heller ikke i takt med den oppmerksomheten menneskerettighetsspørsmålet fikk i Norge fra 1950-årene og fremover. Først i 1970-årene ble politikken og tiltakene overfor taterne/romanifolket sett i et kritisk lys, men det skulle ennå gå mange år før det fant sted en reell minoritetspolitisk endring, selv om tiltakene gradvis ble mindre konsentrert om å endre livsformen til taterne/romanifolket som folkegruppe.

Denne assimileringspolitikken inneholdt tiltak som tok sikte på å frata taterne/romanifolket sin reisende livsform og gjøre dem sosialt og kulturelt lik den norske majoritetsbefolkningen. Det viktigste virkemiddelet norske myndigheter tok i bruk, var samarbeidet med den private organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse.

Utvalget mener at myndighetene i ulike sammenhenger la for dagen holdninger og traff beslutninger som legitimerte en målbevisst assimilering av taterne/romanifolket. På flere områder finner utvalget at myndighetenes politikk var direkte rettet mot å ramme deres kultur og levesett.

Dette gjelder særlig regjeringsresolusjonen fra 1907, som overlot ansvaret for bosettingspolitikken og tildeling av forsorgshjelp for bosatte «omstreifere» til Misjonen, foruten reguleringen av «omstreifernes» hestehold i dyrevernloven av 1951 og praksis med registrering av «omstreifere» som vedvarte i størstedelen av 1900-tallet. I regjeringsresolusjonen fra 1907 ble det slått fast at Misjonen hadde ansvaret for bosetting av «omstreifere», og at utgiftene skulle refunderes av statskassen. I praksis gjaldt dette også utgifter til fattighjelp, senere forsorgshjelp, til allerede bosatte «omstreifere».

Utvalget finner at assimileringspolitikken er stabil fra begynnelsen av 1900-tallet til 1970-årene. I hele denne perioden stod to virkemidler sentralt. Det ene handlet om å fjerne barn fra foreldre og plassere dem i barnehjem og fosterhjem, det andre om bosetting. Begge var hjemlet i lover og i avtaler mellom Misjonen og statlige myndigheter, og finansiert gjennom årlige overføringer over statsbudsjettet.

Så sent som i 1957 formulerte daværende generalsekretær Olav Bjørnstad i Misjonen politikkens mål på følgende måte: «De skal ikke utgjøre noen egen gruppe i folket lenger, de skal assimileres i det vanlige folkeliv».1 Dette var i tråd med det samfunnsoppdraget Misjonen hadde fått gjennom regjeringsresolusjonen i 1907. Misjonens forståelse ble enten direkte eller indirekte bekreftet av den norske staten gjennom direktiver, bevilgninger og offentlige uttalelser fra statsråder og andre myndighetsrepresentanter. I størstedelen av den aktuelle perioden (1907–1986) uttrykte myndighetene stor tilfredshet med Misjonens virksomhet. Til tross for at assimileringspolitikken formelt ble avviklet i løpet av 1980-årene og taterne/romanifolk ble anerkjent som en nasjonal minoritet fra 1999, viser utvalgets undersøkelser av dagens situasjon at det fortsatt gjenstår en del før folkegruppen kan sies å ha oppnådd full anerkjennelse og likeverd i praksis i det norske samfunnet (jf. kapittel 6).

Omstreiferbetegnelsen som begrunnet 1900-tallets assimileringspolitikk, var i hele perioden definert på ulike og til dels uklare måter, og omfattet flere grupper enn taterne/romanifolket. Utvalget finner likevel at politikk og tiltak overfor «omstreifere» rammet taterne/romanifolket spesielt. Dette skyldes særlig at myndighetene overlot det praktiske ansvaret for politikkens gjennomføring, især barneverns- og bosettingsarbeidet, til Misjonen, som tok utgangspunkt i slektsbaserte opplysninger om enkeltindivider og familier.

Inntil de økonomiske særordningene for «omstreifere» ble avskaffet i 1986, ble rundt 1500 barn tatt fra foreldre med tater-/romanibakgrunn og plassert i barnehjem eller fosterhjem. Selv om folkegruppens størrelse i denne perioden ikke er kjent, utgjør dette antallet en stor andel av den delen av befolkningen som Misjonen og myndighetene antok å tilhøre taterne/romanifolket, trolig nærmere en tredjedel over vel to generasjoner.

De fleste av barna ble tatt etter vedtak i vergeråd, senere barnevernsnemnder. Barna ble enten plassert på Misjonens egne barnehjem, andre barnevernsinstitusjoner, skolehjem eller hos fosterforeldre som Misjonen rekrutterte. I likhet med andre bortsatte barn opplevde barn under Misjonens omsorg mange flyttinger mellom ulike fosterhjem, barnehjem og andre institusjoner. Med unntak av anbringelse i skolehjem foregikk disse flyttingene ofte uten nye lovpålagte krav om vedtak i vergeråd/barnevernsnemnder. Mange ble utsatt for omsorgssvikt, fysisk og psykisk mishandling og/eller overgrep etter omsorgsovertagelsen. Misjonen sørget i de fleste tilfeller for at kontakten mellom barn og biologiske foreldre ble brutt etter omsorgsovertagelsen. Dette skjedde ikke med andre grupper, og utvalget finner at dette var en bevisst politikk fra Misjonens side gjennom store deler av 1900-tallet. Videre finner utvalget at dette ble akseptert av myndighetene. Selv om det formelt sett var vergerådene/barnevernsnemndene som gjorde vedtak om omsorgsovertagelse, spilte Misjonen en viktig rolle som både pådriver- og ekspertorgan overfor de kommunale organene, blant annet ved å initiere og ofte også formulere vedtak. Så vel tidligere forskning som utvalgets egne undersøkelser viser imidlertid at Misjonens rolle ble gradvis svekket fra slutten av 1970- og utover i 1980-årene.

Vergerådsloven og barnevernloven åpnet for skjønnsmessige avgjørelser, og utvalget finner at en utbredt negativ holdning til «omstreiferne», i kombinasjon med en offentlig politikk for å assimilere folkegruppen, i perioder påvirket forvaltningens saksbehandling. Dette kan delvis forklare hvorfor tiltak overfor tater-/romanibarn bar preg av vilkårlighet og førte til frykt og mangel på tillit blant tatere/romanifolk overfor myndighetene.

Misjonens krav om bosetting av enkeltfamilier ble gitt ulike begrunnelser. Vurdert mot Misjonens mål finner utvalget at bosettingsarbeidet i stor grad var mislykket. I den grad resultatet ble permanent bosetting, var dette i like stor grad på tross av Misjonens og statlige myndigheters politikk som på grunn av denne. Utvalgets granskning viser samtidig at dette også hadde sammenheng med at bosetting av «omstreifere» ofte møtte stor motstand i de enkelte kommunene.2

I Misjonens bosettingsarbeid spilte Svanviken arbeidskoloni (fra 1973 Svanviken familiesenter) en viktig rolle. Kolonien var anlagt som en mellomstasjon mellom landeveien og en bofast tilværelse. Utvalgets undersøkelser viser at virksomheten på Svanviken innebar utilbørlige inngrep i enkeltmenneskers privatliv og utillatelige forsøk på å tvinge frem bosetting. Også på dette feltet førte tiltakene til frykt og mangel på tillit blant tatere/romanifolk overfor myndighetene.

Utvalget finner at Misjonens virksomhet, gjennom både organisasjonens egenrapportering og eksterne rapporter fra blant annet Riksrevisjonen, enten var eller burde ha vært kjent for statlige myndigheter. Etter utvalgets mening har myndighetene derfor enten direkte eller stilltiende godkjent Misjonens virksomhet, og dermed stilt seg selv i en ansvarlig posisjon.

4.3 Utviklingen av en norsk «om- streiferpolitikk» på 1800-tallet

Gjennom tidene har politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket vært preget av ulike ideologiske strømninger, motsetninger og kompromisser. Et historisk tilbakeblikk gir et viktig perspektiv på den politikken og diskrimineringen som rammet taterne/romanifolket på 1900-tallet.

4.3.1 Norsk «omstreiferpolitikk» før 1850

Etter reformasjonen på 1500-tallet hardnet holdningene til overfor omreisende grupper – uansett opprinnelse – i Europa. Fra at disse gruppene var uønsket, ble «omstreiferi» direkte kriminalisert av myndighetene, som gjennom lovgivning på 1500- og 1600-tallet forsøkte å binde all arbeidskraft til jorden. Historikere har forsøkt å forklare de fiendtlige holdningene til vandringsfolk med hvordan fattigstellet var organisert. I den grad fattige ikke fikk privat hjelp, ble det offentlige ansvaret basert på prinsippet om lokal tilhørighet (hjemstavn). I et slikt system var omreisende grupper uønsket overalt, uansett hvor trengende de måtte være.3

I tidlig nytid fulgte norsk sosialpolitikk i hovedsak et europeisk mønster med fattiglover med hjemstavnspåbud, tjenestetvang og tiggerforbud. De norske fattig- og tjenestelovene var basert på en kategorisering av fattige med strenge kriterier for hvem som var «verdig» eller «uverdig» trengende, og regulerte de fattiges mobilitet og forsørgelsesmuligheter. Hjemstavnsbåndene la strenge føringer for hvem som kunne forlate hjemsognet, og det krevdes reisepass for å bevege seg lovlig over sognegrensene uten å bli anklaget for løsgjengeri. Resultatet var en undertrykkende fattig- og tjenestelovgivning som gjorde de fattige til et økonomisk, moralsk og ordensmessig problem. I forsøket på å håndtere dette problemet ble det i Norge etablert ulike typer anstalter, som tukthus på 1600-tallet og arbeidshus på 1700-tallet.4

Boks 4.1 Hjemstavn

Inntil reglene om hjemstavn ble avskaffet i 1965, hadde mange «omstreifere» ingen hjemstavnsrett i noen kommune. For å oppnå hjemstavnsrett måtte man ha bodd minst to år sammenhengende i distriktet. Hjemstavnsretten var en arv fra det gamle bondesamfunnet, hvor folk skulle holdes på plass. Hjemstavnsreglene var nært knyttet til fattiglovgivningen, og i lang tid kunne bare fattige med hjemstavn gjøre regning med å motta fattighjelp. De kommunale fattigkommisjonene hadde rett til å sende en støttetrengende person til det distriktet hvor vedkommende hadde hjemstavnsrett, og alle kostnadene skulle dekkes av hjemstavnsdistriktet. Etter hvert dekket staten utgifter til hjemstavnsløse «trengende». Hjemstavnsretten som grunnlag for fattighjelp, fra 1948 forsorgshjelp, ble avskaffet med iverksettingen av sosialomsorgsloven i 1965.

For gruppen av tatere/romanifolk var det særlig lovgivning mot løsgjengeri som rammet og svekket deres mulighet til å være selvberget. Bildet er likevel ikke helt entydig. I 1754 kom for eksempel en forordning som til en viss grad legaliserte en omvandrende livsform ved at «Kjedelflikkere, Heglemagere, Grydesmede, Hesteskjærere og andre deslige, som kunne ansees at stryge Landet igjennem», kunne få reise innenfor amtets (fylkets) grenser, forutsatt at de hadde hjemstavn.5 Kildene viser at mange tatere/romanifolk fikk utstedt reisepass.

Under den norske nasjonsbyggingen etter oppløsningen av Danmark–Norge i 1814 utviklet de politiske elitene et strengt moralsyn basert på at alle innbyggere både burde og kunne klare seg selv. Hjelp og understøttelse ble betraktet som demoraliserende og skadelig.6 I tråd med dette understreket fattiglovene av 1845 – en for by og en for land – familiens forsørgelsesplikt. Tiggerforbud og inndelingen av fattige i «verdige» og «uverdige» trengende ble videreført. Tiden for opparbeidelse av hjemstavnsretten ble hevet fra to til tre år, og forutsatte at man ikke fikk understøttelse fra fattigvesenet eller gjorde seg skyldig i tigging.7

Parallelt med denne utviklingen førte nasjonsbyggingen til økt statlig kontroll over territoriet og innbyggerne gjennom registrering og kategorisering basert på nasjonale kriterier. Det er en tett kobling mellom folketellingenes kategorier, utviklingen av den norske staten og konstruksjonen av nasjonale fellesskap på 1800-tallet. Samme år som fattiglovene av 1845 ble vedtatt, ble det gjennomført en nasjonal folketelling. Den står som et veiskille i forståelsen av de norske minoritetene, med egne rubrikker for samer og kvener, liksom den satte «omstreifere» og «fanter» i en særstilling ved at de skulle registreres særskilt, men ikke medregnes i folketallet.8 Registreringen og kategoriseringen førte på sikt til en endring i forståelsen av folkegruppen med stor betydning i den videre sosialpolitikken og i form av ulik lovgivning og tiltak mot gruppen.

Ny fattiglovgivning i 1863 skjerpet reglene for tildeling av fattighjelp. Nå skulle bare visse grupper fattige ha rett til hjelp, og arbeidsføre var ikke blant dem. Ulikt 1845-lovene ble «fantene» nevnt som en egen gruppe. Manglet de oppholdssted og hjemstavn, kunne de bli plassert i tvangsarbeidshus i ett år.9 I 1854 var tjenestetvangen blitt opphevet, noe som åpnet for en endring av løsgjengeribegrepet. Løsgjengeri var ikke lenger ensbetydende med mangel på fast og stedbunden tjeneste. Dette peker fremover mot løsgjengerloven av 1900, som skilte dem som «falt det offentlige til byrde», ut fra fattiglovgivningen.

4.3.2 Eilert Sundt og «fantesaken»

Både den generelle samfunnsutviklingen og folketellingen i 1845 ble viktige utgangspunkter for samfunns- og kulturforskeren Eilert Sundt, den første i Norge som forsøkte å ta opp studiet av taterne/romanifolket på vitenskapelig basis. «Fanten» hadde ifølge Sundt flere kjennetegn. Han hadde mørkere hud og hår enn nordmenn, var hedning og levde i et hemmelig samfunn for seg. Og sist, men ikke minst, «fanten» streifet omkring og manglet et hjem.

Sundt gjorde ikke bare «fantefolket» til et forskningsfelt, men stilte også vitenskapen i samfunnets og politikkens tjeneste.10 Etter studier og reiser i andre halvdel av 1840-årene utgav Sundt sin første Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850) på statens regning. Sundt anså «fantene» for å være en sammensatt gruppe med flere ulike opprinnelser. Deres bruk av ord fra romanispråket fikk ham til å konkludere med at de delvis hadde sin opprinnelse i India, og at de hadde vandret og forflyttet seg gjennom Europa til Norden over flere hundre år. Han ble dermed den første som mente å kunne påvise at en del av de norske «fantene» nedstammet fra indiske utvandrere og derfor var beslektet med «sigøynere». Ifølge Sundt omfattet 1850-årenes «fanter» også andre grupper. Han skilte følgelig mellom «storvandringer» og «småvandringer». Den første gruppen bestod av de opprinnelige utvandrerne fra India som hadde kommet til Norge på 1500-tallet, mens «småvandringer» var mer tilfeldige omstreifere med europeisk og norsk opphav som hadde sluttet seg til senere.

Sundts engasjement for «fantene» har vært beskrevet som en blanding av nysgjerrighet, samfunnsbevissthet og kristen medfølelse, samtidig som han var kritisk til den politikken myndighetene inntil da hadde ført. I stedet for straffetiltak anbefalte han tiltak – fremfor alt bosetting og kristen oppdragelse – som skulle innlemme «fantene» i storsamfunnet.11 I 1854 lyktes det Sundt å få Stortinget til å gi en årlig bevilgning til dette arbeidet, og frem til 1865 utga han ytterligere fire såkalte beretninger om «fantefolket». Denne årlige bevilgningen dannet også grunnlaget for etableringen av Fantefondet i 1855.

Boks 4.2 Fantefondet

Fantefondet skulle være et «Forsøg paa at skaffe Fanter og andre deslige omvankende og hjemstavnsløse Personer en lovlig Næringsvei og deres Børn en ordentlig Opdragelse». Med litt skiftende innhold og navn fortsatte bevilgningene til fondet frem til begynnelsen av 1900-tallet. Beløpet gikk delvis til bosetting, delvis til støtte for institusjoner eller fosterforeldre dersom «fantenes» barn ble satt bort, og delvis til å forsørge eldre «omstreifere».

Sundt så «fantenes» omstreifende livsform i sammenheng med at de ofte ble utsatt for lokal diskriminering og utestengelse. Samtidig mente han at denne livsformen hadde gjort dem arbeidssky, slik at de måtte læres opp til arbeid, om nødvendig med tvang. Han foreslo derfor tvangsinnsettelse i arbeidshus, ikke som straff, men som et pedagogisk verktøy.

Sundts vektlegging av oppdragelse hadde røtter i tukthusbevegelsen på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, og på dette feltet videreførte han en repressiv politikk han ellers ønsket å få avviklet. Samtidig representerte den kulturelle nysgjerrigheten, systematiske tilnærmingen og etniske kategoriseringen noe nytt. Ikke desto mindre var Sundt sterkt moralsk fordømmende i sine karakteristikker av «fantefolkets» livsform og kultur.

Kommunene ønsket ikke å bruke penger til å opprette tvangsarbeidshus. Selv syntes Sundt det var liten fremgang i bosettingsarbeidet, og han var skuffet over at mange bosatte falt tilbake til vandringslivet. Stortinget vurderte arbeidet som en betinget suksess, og i 1869 opphørte stipendtildelingen. Virksomheten med midler fra Fantefondet ble fra da av ført videre i Kirkedepartementets egen regi.

4.3.3 Jakob Walnum og Omstreifermisjonen

Etter Sundts død ble det en tid stille om «fantevesenet», men i 1880-årene kom diskusjonen på nytt opp i pressen og på Stortinget. Det ble vist til en økning i antallet «omstreifere», som nå ble en mer brukt betegnelse, og at «fantefølgene» opptrådte mer truende. På Stortinget i 1893 mente Venstres stortingsrepresentant (og tidligere kirkeminister) Jacob Sverdrup at noen burde ta opp igjen Sundts arbeid. Sverdrups fetter, presten Jakob Walnum, skrev om dette i Morgenbladet samme år. Der Sundt hadde vært mest opptatt av å få de voksne ut av «omstreifer»-livet, mente Walnum at man først og fremst måtte ta seg av barna: «Hva der maa til, er et Børnehjem, udelukkende for Taterbørn.»12

Boks 4.3 Jakob Walnum

Jakob Walnum (1851–1925) var utdannet prest, og grunnla i 1897 Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet (senere Den norske omstreifermisjon, fra 1935 Norsk misjon blant hjemløse). Han var foreningens første generalsekretær, og virket fra 1897 til 1918. For å forberede gjenopptagelsen av Eilert Sundts arbeid for «omstreiferne» dro Walnum både høsten 1894 og 1895 på to studiereiser finansiert av et offentlig stipend gitt av Stortinget. På reisene besøkte Walnum barnehjem og arbeidskolonier i mange europeiske land, og han fikk kunnskap om to typer arbeidskolonier, en for enslige personer og en annen for familier.

Inspirert av det foreliggende forslaget til lov om behandling av forsømte barn (vergerådsloven) fikk Walnum i 1893 satt sammen en privat komité i Bergen for å fremme saken. Komiteen søkte Stortinget og fikk en bevilgning til forberedende arbeid. Walnum foretok flere reiser i 1894 og 1895 for å studere politikk og tiltak overfor «sigøynere» og «vagabonder» i blant annet Belgia, Tyskland, Sverige og Sveits.

Med hjelp fra folk med stillinger i Den norske kirke og folk som tilhørte et kapitalsterkt borgerskap, fikk Walnum Stortingets støtte til å fremme en Plan for arbeidet blandt omstreiferne. I 1896 la den daværende borgerlige koalisjonsregjeringen frem planen for Stortinget og fikk i det alt vesentlige Stortingets tilslutning.

I motsetning til Sundt mente Walnum at bosettingen måtte foregå via arbeidskolonier hvor reisende familier, særlig yngre familier, skulle oppdras til et fastboende liv med regelmessig arbeid. Dette så han i sammenheng med barnevernsarbeidet: «Hvad man bygger opp ved aa tage sig af Omstreifernes Børn, river man selv ned igjen, hvis man lader de Voksne uhindret fortsette sitt Vandrerliv», fremholdt han i 1896. For at arbeidet med barna skulle være vellykket, måtte «døren til Omstreiferlivet» stenges.13

Boks 4.4 Svanviken

Svanviken arbeidskoloni (fra 1973 Svanviken Familiesenter) lå i Eide kommune på Nordmøre og ble drevet av Misjonen. Gjennom opphold på Svanviken skulle «omstreifere» tilegne seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som var nødvendige for å bli fastboende. Svanviken ble opprettet i 1908 og nedlagt i 1989. Til sammen hadde 990 barn og voksne av tater-/romanibakgrunn opphold på Svanviken i denne perioden.

Walnums plan var å etablere tre arbeidskolonier i ulike landsdeler, men dette måtte oppgis av økonomiske årsaker. Den eneste kolonien som ble opprettet for familier, var Svanviken i Eide kommune på Nordmøre. I tillegg opprettet Misjonen arbeidskolonien Bergfløtt for «geseller og enslige mænd» i 1911.

Figur 4.1 Oversikt over Misjonens institusjoner. Bilde hentet fra Lyngstad 1947.

Figur 4.1 Oversikt over Misjonens institusjoner. Bilde hentet fra Lyngstad 1947.

Walnums plan fra 1896 inneholdt også en fortegnelse med et langt høyere antall «omstreifere» enn i de tidligere «fantetellingene». Utvalget anser denne fortegnelsen som spesielt viktig av to grunner. For det første fordi Walnum brukte den til å begrunne en målbevisst assimileringspolitikk, og for det andre fordi de slektene som ble registrert på dette tidspunktet, senere ble fulgt med stor oppmerksomhet og nærmest overvåket av Misjonen.

Boks 4.5 Fantetellingen

I den første «fantetellingen» i 1845 ble det registrert 1145 personer fordelt på 223 følger. I 1855 oppgav Eilert Sundt et tall på 739 personer, som høyst sannsynlig var feil. Ti år senere, i sin fjerde Beretning, mente Sundt at tallet var 1480 personer. I 1895 la Walnum frem en fortegnelse med navn på 3859 «omstreifere», hvorav 1555 barn. Om dette antallet bemerket han:

«[D]et viser [...] sig altså, [...] at Omstreifervæsenet trods alle Anstrengelser ikke blot er holdt vedlige, men at det har udviklet sig og er bleven et Samfundsonde, der i aller høieste Grad nødvendiggjør, at der skrides alvorligt ind imod det.» (Walnum 1896, s. 5)

Walnums plan ble, som nevnt, møtt med stor velvilje på Stortinget. Dette skapte i neste omgang grunnlaget for stiftelsen av den private organisasjonen Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet i 1897, med Walnum som første generalsekretær. Samme år mottok foreningen sin første bevilgning over statsbudsjettet. Den årlige bevilgningen ble opprettholdt frem til 1986. Med disse tilskuddene, og med vide fullmakter fra både Kirke- og undervisningsdepartementet og Sosialdepartementet (fra 1916), ble Misjonen, med ordinerte prester i Den norske kirke som generalsekretærer, en hovedaktør i 1900-tallets assimileringspolitikk overfor taterne/romanifolket.

Ved 25-årsjubileet i 1922 ble foreningens navn endret til Den norske omstreifermisjon, og i 1935 til Norsk misjon blant hjemløse. Foreningen fortsatte under dette navnet helt til 1986. Da ble Misjonen gjort om til en stiftelse under navnet Kirkens Sosialtjeneste.

Utvalget legger vekt på at grunnlaget for 1900-tallets assimileringspolitikk overfor taterne/romanifolket ble utformet i en reformtid uten skarpe skiller mellom sosialrett og strafferett. Slik sett kombinerte både vergerådsloven og løsgjengerloven, som skulle bli assimileringspolitikkens viktigste verktøy, sosial kontroll med sosial hjelp og oppdragelse. Det igjen gjenspeilet en økende politisk vilje til å la staten gripe regulerende inn i samfunnsutviklingen og overfor den enkelte innbygger. Samtidig stod assimileringspolitikken under sterk innflytelse av tysk diakoni, fremfor alt det veldedige og evangeliserende arbeidet til den tyske protestantiske indremisjonsbevegelsen, som dannet en konservativ motvekt mot revolusjonære strømninger. Etter revolusjonsåret 1848 ble det i tyske stater etablert arbeidskolonier og sosiale institusjoner for fattige og syke. Disse utgjorde en viktig inspirasjonskilde for Jakob Walnum og de målene han satte for Misjonens virksomhet.

4.4 Lover med konsekvenser for taterne/romanifolket

I denne delen av kapitlet gjør utvalget rede for lover som i varierende grad fikk betydning for den norske assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket på 1900-tallet. Det er lagt vekt på lover og bestemmelser som enten direkte eller indirekte var ment å ramme, eller faktisk rammet, taternes/romanifolkets levesett og kultur. Utvalget har særlig tatt for seg barnevernslovgivningen (vergerådsloven og barnevernloven) og løsgjenger-, handels- og dyrevernlovene samt steriliseringslovgivningen. Utvalget har i mindre grad sett på fattig- og sosiallovgivningen i denne sammenhengen (dette behandles i kapittel 4.6.1).

4.4.1 Vergerådsloven

Lov om behandling av forsømte barn, etter hvert kjent som vergerådsloven, ble vedtatt av Stortinget i 1896 og trådte i kraft i 1900. Den ble vedtatt som et tillegg til den ennå ikke vedtatte straffeloven og innebar en forskyvning fra straff til oppdragelse av «forsømte barn». Foruten å definere ulike reaksjonsformer overfor barna inneholdt loven bestemmelser som gjorde det mulig for offentlige myndigheter å gripe inn overfor foreldre som man mente forsømte sine barn, slik som ved å frata dem omsorgen for barna og i ytterste instans foreldreretten.

Vergerådslovens viktigste tiltak var formaning av foreldre som forsømte barna, og bortsetting av «sædelig forkomne» barn i fosterhjem, barnehjem eller skolehjem. Lovens første paragraf etablerte tre inngrepskriterier for vergerådsvedtak om å plassere barn utenfor hjemmet. Disse var 1) barn som hadde gjort noe straffbart, 2) barn med så dårlig oppførsel at de stod i fare for å bli kriminelle, og 3) barn som ikke hadde forsørger eller som levde under så dårlige forhold at de ble, eller stod i fare for å bli, «vanvyrdet». Det er spesielt denne siste kategorien, som var dekket av lovens § 1 bokstav b, som ble brukt ved bortsetting av barn av tatere/romanifolk.14

«Omstreifere» er ikke nevnt spesielt i forarbeidene til vergerådsloven, men loven ble oppfattet som en forutsetning for å kunne gjennomføre Jakob Walnums plan fra 1896.15 Samme år understreket Misjonens hovedkomité overfor Stortinget at Walnums plan bare kunne lykkes dersom staten tok opp arbeidet med å få vedtatt vergerådsloven og løsgjengerloven.16 Dette synspunktet fikk politisk støtte under Stortingets behandling av bevilgningen til «Modvirkelse af Omstreifervæsenet» året etter, i 1897.17

I 1954 ble vergerådsloven erstattet av lov om barnevern av 1953, og vergerådene ble avløst av barnevernsnemnder. Med unntak av spesialskoleloven av 1951 samlet barnevernloven flere bestemmelser om barn som tidligere hadde vært spredt på ulike lover, og la det overordnede ansvaret til Sosialdepartementet.

Mens vergerådsloven i utgangspunktet var en kriminalpolitisk lov med sosialpolitiske innslag, var den nye barnevernloven en ren sosialpolitisk lov. Barnevernloven skilte seg ikke særlig fra vergerådslovens formelle kriterier for å iverksette tiltak, men loven brakte med seg et nytt syn på hvordan arbeidet skulle utøves. Det ble lagt mer vekt på at man skulle prøve forebyggende tiltak i hjemmet først, der det var mulig. Bare i tilfeller der forebyggende tiltak ikke hadde ført frem, eller ble vurdert av nemnda som nytteløse, kunne omsorgsovertagelse vedtas. I vurderingen av omsorgsovertagelse skulle nemnda ta hensyn til barnets beste, for eksempel om det fantes et akseptabelt plasseringstilbud.18

I barnevernlovens paragraf om dekning av utgifter ble det inntatt en særskilt bestemmelse om at statskassen skulle påta seg hele utgiften «når barnets foreldre er omstreifere i egentlig forstand, selv om de har heimstavn». Med «hele utgiften» ble det siktet til utgifter til legeundersøkelser, herunder psykiatriske/psykologiske undersøkelser, eventuelt med opphold i gransknings- eller behandlingshjem, forpleiningsutgifter for barn anbrakt i fosterhjem, barnehjem, ungdomshjem eller lignende institusjoner, andre nødvendige utgifter, legetilsyn, flytting av barn. Med dette lovfestet barnevernloven en praksis som var blitt utviklet under vergerådsloven. I den het det imidlertid at staten skulle refundere utgifter ved anbringelse av «omflakkende barn, hvis foreldre ikke har fast bopel, og som selv ikke har sådan». Med Misjonens mellomkomst var imidlertid uttrykket «omflakkende barn» i praksis gjort identisk med barn av «omstreiferforeldre». Selv om ikke vergerådslovens uttrykk ble endret i tråd med en slik forståelse, ble det etablert en praksis hvor staten dekket alle utgiftene ved anbringelse av «omstreiferbarn» i skolehjem, barnehjem eller fosterhjem, også i tilfeller hvor biologiske foreldre hadde hjemstavn og var bofaste.19

Etter at barnevernloven trådte i kraft 1. juli 1954, informerte Misjonens generalsekretær Olav Bjørnstad ved flere anledninger kommunale etater om betydningen av uttrykket «omstreifer i egentlig forstand», også når det dreide seg om bofaste individer. I et brev til et sosialkontor i 1960 het det: «Med omstreifer i egentlig forstand tenker en på en av omstreiferslekt, som tér seg som omstreifer d.v.s. lever på omstreiferes litt tilfeldige og uregelmessige vis.»20

4.4.2 Løsgjengerloven

Da Stortinget vedtok en ny løsgjengerlov i 1900, var det et viktig utgangspunkt at lediggang ble oppfattet som samfunnsskadelig og noe som kunne føre til sosial uro. Samme dag reviderte også Stortinget fattigloven. At man fikk to lover, peker frem mot to parallelle utviklingsløp i norsk sosialpolitikk. Mens fattigloven var et av de første skrittene mot en velferdsstat, videreførte løsgjengerloven arven etter tukthusbevegelsen inn i velferdsstatens sosialpolitiske landskap.21

Lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskap ble vedtatt 31. mai 1900, og ble endelig opphevet i 2006 etter at de fleste paragrafene var blitt avskaffet og de gjenværende i hovedsak var papirbestemmelser. Loven trådte i kraft 1. august 1907, og ble revidert flere ganger. I 1942, innførte NS-regimet en ny løsgjengerlov, men denne ble opphevet ved frigjøringen i 1945.

Med løsgjengerloven skulle arbeidsføre fattige, alkoholikere og tiggere ekskluderes fra retten til fattigunderstøttelse, og samtidig disiplineres med trussel om tvangsarbeid, eller eventuelt straffes med innsettelse i tvangsarbeidshus. Slik sett var løsgjengerloven i slekt med tidligere tiders repressive sosialpolitikk, deriblant fattiglovene og tjenestelovgivningen. Mens sistnevnte tok sikte på å kontrollere arbeidskraften, stilte fattiglovene kriterier for hvem som var «uverdig» trengende, uten krav på ytelser på den ene siden, og «verdig» trengende, med rett til hjelp på den andre siden. Regler som spesifiserte hvilke grupper som hadde og hvilke grupper som ikke hadde rett til ytelser, var ansett som strengt nødvendige fordi det var snakk om tiltak som ikke omfattet alle.22

En av løsgjengerlovens oppgaver var altså å løse et avgrensningsproblem, slik det tidligere var blitt forsøkt med fattiglovene fra 1845 og 1863. Således lå det også økonomiske motiver til grunn for loven. Samfunnets ressurser skulle forbeholdes dem som virkelig fortjente det og ikke dem som selv bar skylden for sin fattigdom. Sosialt ble «omstreiferne» plassert i samme kategori som «arbeidsskye», som skulle tuktes til å bli nyttige samfunnsborgere. Dette rehabiliteringsaspektet var riktignok av en underordnet betydning i løsgjengerloven, og gjaldt primært lovens bestemmelser i tredje kapittel, som inneholdt bestemmelser om alkoholikere.23

Løsgjengerloven slo fast at staten var ansvarlig for en tredjedel av utgiftene og kommunene for to tredjedeler dersom en «omstreifer» med hjemstavnsrett falt fattigvesenet til byrde, og hele utgiften for dem uten hjemstavnsrett. Løsgjengerlovens § 8 inneholdt derfor en bestemmelse som stadfestet at familier ikke opparbeidet seg hjemstavnsrett i distriktene der de ble bosatt.

Den bestemmelsen i løsgjengerloven som hadde størst betydning for assimileringen av taterne/romanifolket, var gitt i § 7. Med hjemmel i denne bestemmelsen kunne «omstreifere» som ikke kunne overbevise politiet, eventuelt domstolen, om at de hadde lovlig erverv, tvangsbosettes. Det var lagt opp til en svært restriktiv tolkning av hva som var «lovlig erverv». Ifølge § 3 skulle det dreie seg om erverv av «regelmessig art». Med henvisning til lovforarbeidene heter det i en samtidig kommentarutgave av loven: «En omstreifer […] vil i regelen ha et lovlig erverv å skylde på – han kan si at han er hesteskjærer, blikkenslager, handelskar eller lignende – allikevel er han den samme farlige personen. Det er bare skalkeskjul det erverv han påberoper seg. For at han skal gå fri må det altså kreves at ervervet er av regelmessig art.»24 Det var med bakgrunn i en slik forståelse Misjonen ved regjeringsresolusjon av 27. november 1907 fikk et særskilt ansvar for bosetting av «omstreifere» med hjemmel i løsgjengerlovens § 7. I 1916 ble det øverste administrative ansvaret for bosettingsarbeidet flyttet fra Kirke- og undervisningsdepartementet til det nyopprettede Sosialdepartementet.

4.4.3 Handelsloven

«Lov om handelsnæring» (heretter handelsloven) ble vedtatt i juli 1907 og senere revidert i 1929 og 1935. Det var fremfor alt lovens bestemmelser om omførselshandel – salg der varer medbringes fra sted til sted – som fikk betydning for taterne/romanifolket. Med handelsloven av 1907 ble omførselshandel for første gang regulert. Heretter skulle ingen som var straffet, eller mistenkt, for å være «løsgjenger» eller «tigger», gis tillatelse (næringsbrev) til omførselshandel. Reguleringen ble særlig drevet frem av handelsnæringen i landdistriktene.25

Gjennom revideringen i 1929 ble det innført ytterligere begrensninger og reguleringer for omførselshandel. En slik bestemmelse var at handelen bare skulle drives innenfor «tilvirkerens hjemstedskommune og de umiddelbart tilgrensede kommuner». En annen viktig endring handlet om domstolenes reaksjonsform. Ifølge bestemmelsene fra 1907 ble ulovlig omførselshandel sanksjonert med bøter. Fra nå av kunne lovbrudd straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.26

Revideringen i 1935 gjorde handelsloven mer omfattende, men innebar ingen store innholdsmessige endringer. Som ved tidligere revideringer ble det også denne gangen påpekt at næringsbrev ikke skulle tildeles personer som kunne «mistenkes for å være løsgjenger eller tigger». I tillegg ble det bestemt at den som ville drive omførselshandel, måtte oppgi hvilke varer som skulle selges og samtidig vise frem næringsbrev for stedets politi. Næringsbrevet gjaldt altså enten for flere kommuner eller i hele landet, men tillatelsen måtte fremvises for at det skulle ha gyldighet i en annen kommune enn der det var utstedt. Dessuten krevdes det ikke alltid næringsbrev for å kunne drive omførselshandel. Politiet hadde hjemmel til å utstede skriftlig tillatelse til slik handel.27

4.4.4 Dyrevernloven

I 1935 foreslo regjeringen å gjøre det ulovlig for «omstreifere» å bruke hest i forbindelse med reising og næringsvirksomhet. Forslaget fikk flertall i Odelstinget, men ble forkastet med én stemmes overvekt i Lagtinget. Dermed ble dyrevernloven av 1935 vedtatt uten noe slikt forbud.28

Under andre verdenskrig utarbeidet Politidepartementet i Vidkun Quislings nasjonale regjering et forslag til en «omstreiferlov» som forbød «omstreifere» å holde hest, og dessuten forbød dem å eie eller holde båt og bil. «Omstreiferloven» var ment som et ledd i NS-regimets endelige løsning på «taterspørsmålet». Den lå klar våren 1945, men ble ikke signert av Quisling før frigjøringen, og dermed ikke satt ut i livet.29

I tilknytning til en revidering av dyrevernloven etter krigen ble det gamle forslaget om et hesteforbud reist på nytt. Denne gangen ble det vedtatt som en bestemmelse i den reviderte dyrevernloven av 1951. Forbudet var festet til dyrevernhensyn, men i realiteten ment å hindre tatere/romanifolk i å reise omkring i Norge. Først i 1974 ble forbudet i dyrevernloven opphevet.

I forarbeidene til lovrevideringen i 1951 ble det presisert at forbudet bare var rettet mot «omstreifere som ‘flakkar ikring’», og ikke mot fastboende «omstreifere» med regulært arbeid. Utvalget finner at myndighetene dermed ikke tok hensyn til at det mobile levesettet var et kjennetegn ved taterne/romanifolket som folkegruppe. Ved å omtale denne livsformen med negativt ladede uttrykk som å «flakke omkring» eller «leve på omstreifervis», førte myndighetene oppmerksomheten bort fra det forholdet at bestemmelsen ville ramme en folkegruppe med reising som kulturelt uttrykk. Dette synes også klart ved at hesteforbudets talsmenn slo taternes/romanifolkets mobile livsform i hartkorn med betleri og annen sosialt uakseptabel adferd, stemplet livsformen som parasittisk, og dermed gjorde den til en kontrast til den idealiserte arbeidsetikken i det norske etterkrigssamfunnet.

4.4.5 Steriliseringsloven

Før 1934 var det bare tillatt å sterilisere kvinner som av strengt medisinske grunner ikke burde bli gravide. Dette ble endret med steriliseringsloven av 1934. Den åpnet for «kontroll av mindreverdige individers forplantning av slekten», slik et medlem av den lovforberedende straffelovkomiteen uttrykte det.30 Med «mindreverdige» ble det i 1934-loven særlig siktet til «sinnssyke» og «åndssvake» som ikke kunne antas å forsørge barn, eller som ville få «arvedefekte» barn. Overfor disse tillot loven bruk av tvang i den forstand at sterilisering kunne foretas uten eget samtykke fra den som skulle steriliseres. I tillegg fikk «psykisk normale», både kvinner og menn, mulighet til å velge sterilisering som prevensjon. Dermed fikk loven en dobbel hensikt.

Figur 4.2 Faksimile fra odelstingsdebatt i 1934 om steriliseringsloven.

Figur 4.2 Faksimile fra odelstingsdebatt i 1934 om steriliseringsloven.

Forut for innføringen av steriliseringsloven tok flere nordmenn til orde for sterilisering av «omstreifere». Spesielt talte legen Johan Scharffenberg for omfattende tvangssterilisering. Loven fikk likevel ingen hjemmel for sterilisering av «omstreifere». Spørsmålet ble heller ikke diskutert under Stortingets behandling av regjeringens lovforslag, hverken i justiskomiteens innstilling eller i Odelstingets og Lagtingets behandling av lovforslaget.

Steriliseringsloven av 1934 vakte tidlig misnøye på grunn av strenge vilkår for bruk av tvang. Under krigen svarte NS-regimet på denne misnøyen ved å lage en ny utpreget tvangslov, som i tillegg var mer tilpasset regimets rasebiologiske ideologi: å hindre en arvemessig degenerasjon av folket og nasjonen. Denne loven ble kalt lov nr. 1 til vern om folkeætten. Den ble signert av Vidkun Quisling i juli 1942 og var gjeldende fra 31. desember 1942 til frigjøringen.

I tilknytning til NS-myndighetenes arbeid med å få på plass en «omstreiferlov» ble det utarbeidet et tillegg til lov nr. 1 til vern om folkeætten i den hensikt å sterilisere «omstreifere». Både levesett, som ble hevdet å være biologisk betinget, og slektstilhørighet ble gjort til gyldige begrunnelser. Den reviderte steriliseringsloven ble ikke signert av Quisling før frigjøringen.

Ved frigjøringen 8. mai 1945 ble NS-loven avskaffet, og steriliseringsloven av 1934 ble igjen gjort gjeldende. Den ble stående frem til 1978.31

4.4.6 Lovgivningens assimileringspolitiske rolle og betydning

Utvalget finner at både vergerådsloven av 1896 og løsgjengerloven av 1900 la et avgjørende grunnlag for Misjonens og myndighetenes politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket på 1900-tallet. Dette var også i samsvar med den planen Jakob Walnum utarbeidet og presenterte for regjeringen i 1896, og som Stortinget sluttet seg til og senere godkjente ved særskilte avtaler og ved årlige bevilgninger over statsbudsjettet.

Videre finner utvalget at hesteforbudet for «omstreifere» i dyrevernloven av 1951 er det klareste eksemplet på en lovbestemmelse som hadde til hensikt å ramme den reisende livsformen som var typisk for taterne/romanifolket, om enn ikke for alle på det tidspunktet den ble vedtatt. Samtidig var dette en lovbestemmelse hvor det ikke var enighet mellom myndighetene og Misjonen. Siden forslaget ble reist i 1920-årene, hadde Misjonen hele tiden gått imot et slikt forbud. Dette kan synes paradoksalt all den stund Misjonen på andre områder mente at myndighetene ikke utviste tilstrekkelig handlekraft i forsøket på å komme «omstreifervesenet» til livs.

Derimot finner ikke utvalget at handelsloven av 1907 med senere endringer og steriliseringsloven av 1934 ble forberedt og vedtatt av myndighetene med en uttrykkelig hensikt om å ramme taterne/romanifolket. På den annen side anså Misjonens generalsekretær i 1933 den kommende steriliseringsloven med adgang til tvangssterilisering som et viktig ledd i «samfundets kamp mot omstreiferondet».32

I sum fremviser norsk rett få eksempler på at «omstreifere» ble satt i en særstilling. Foruten det omtalte hesteforbudet gjelder det betalingsbestemmelsene i barnevernloven av 1953, og for så vidt de tilsvarende bestemmelsene i den tidligere vergerådsloven, som i samforståelse med Misjonen ble forstått som en økonomisk særordning for «omstreifere». Det kan her også nevnes at spesialskoleloven av 1951 inneholdt en tilsvarende særordning.33 Utvalget finner imidlertid grunn til å påpeke at fraværet av diskriminerende bestemmelser i store deler av lovgivningen ikke betyr at bestemmelsene ikke kan være motivert og begrunnet på en måte som innebærer diskriminering. Det er også grunn til å understreke at den politiske eller samfunnsmessige virkningen av en lov i alminnelighet vil være avhengig av hvordan den blir praktisert og av hvordan bestemmelsene blir fortolket av forvaltningen eller domstolene. Et nærliggende eksempel er steriliseringsloven av 1934, som ikke inneholdt noen bestemmelser om sterilisering av «omstreifere», men som fra slutten av 1930-årene til begynnelsen av 1950-årene rammet forholdsvis mange kvinner med tater-/romanibakgrunn.34

4.5 1900-tallets assimileringspolitikk i praksis

I det følgende ser utvalget på samarbeidet mellom Misjonen og myndighetene og på de mest sentrale feltene i myndighetenes politikk og virkemidler overfor «omstreifere». Utvalget vil påpeke at diskrimineringen ikke var begrenset til assimileringspolitikken overfor gruppen, og finner klart diskriminerende holdninger i flere samfunnsinstitusjoner, som medier, politi- og rettsvesen og helsevesen.

Når utvalget i det følgende legger særlig vekt på Misjonen, henger det sammen med at organisasjonen ikke bare var den viktigste utøveren av offentlig politikk overfor taterne/romanifolket, men at den i stor grad også la premissene for politikken på området. Det betyr ikke at utvalget fritar myndighetene for ansvar.

4.5.1 Etableringen av det privat-offentlige samarbeidet

Misjonen spilte en stor og avgjørende rolle i gjennomføringen av politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket. Samtidig var Misjonens virksomhet godkjent av statlige myndigheter, og organisasjonen samarbeidet med både dem og kommunale myndigheter. I sum finner utvalget at det tegner seg et bilde av en privat-offentlig assimileringspolitikk.

Et privat-offentlig samarbeid inngikk i Jakob Walnums Plan for arbeidet blandt Omstreiferne fra 1896. Utvalget legger merke til at Walnum tenkte seg at det private innslaget, eller det frivillige arbeidet, skulle representere «Mildhed», mens offentlige myndigheter skulle representere «Strenghed», og at mildhet og strenghet skulle «gaa Haand i Haand».35 Tidligere forskning og utvalgets egne undersøkelser viser imidlertid at Misjonen tidlig i sin historie kom til å representere vel så mye strenghet som offentlige myndigheter. Utvalget finner derfor grunn til å karakterisere 1900-tallets privat-offentlige samarbeid mer som et helhetlig strengt arrangement enn som et arrangement hvor mildhet og strenghet var kombinert.

Utvalget finner også grunn til å understreke at dette privat-offentlige samarbeidet skilte seg ut fra flere andre tilsvarende samarbeider med politisk og økonomisk støtte fra det offentlige. Misjonen var sikret stor makt og innflytelse gjennom avtaler med statlige myndigheter, ved at den var ledet av ordinerte prester i Den norske kirke, og ved at sentralt plasserte ansatte i Sosialdepartementet i en årrekke var medlemmer av Misjonens hovedstyre. Således utgjorde organisasjonen og dens virksomhet en del av det politiske og det religiøse maktapparatet i samfunnet.36

Misjonen ble stiftet i en viktig brytningstid for sosialt arbeid i Norge: I kjølvannet av økonomiske krisetider og endring av sosiale strukturer fra andre halvdel av 1860-årene og frem til første verdenskrig ble utgifter til fattighjelp problematisert og diskutert. Diskusjonen dreide seg særlig om hvorvidt staten burde begrense sine utgifter og ansvar, og slippe private aktører til på feltet. Frem mot århundreskiftet endret det private sosialhjelpskartet seg ved at organisasjoner med lokale virkeområder ble avløst av en bred bevegelse bestående av større organisasjoner som rettet sin innsats mot spesifikke grupper på landsbasis. Møtet mellom slike organisasjoner og det offentlige apparatet var preget av både konflikt og samarbeid. I tillegg kom politisk uenighet om graden av privat virksomhet i sosialpolitikken.37 Utviklingen av norsk sosialpolitikk frem mot 1920 ble drevet frem av uenighetene om mål og virkemidler, og «oppgavene ble fordelt i en velferdstrekantmellom stat, kommuner og organisasjoner».38

Tilnærmingen til fattigdom som problemfelt ble også endret i dette tidsrommet. Forskning ga økt kunnskap om ulike årsaksforhold. De fattige ble delt inn i ulike grupper basert på hvorfor de var hjelpetrengende, hvor belastende de var for samfunnet, og i forlengelse av dette hvor «verdige» mottagere av sosial og økonomisk hjelp de var. Dette påvirket lovgivningen ved at visse befolkningsgrupper, som «omstreifere» og «løsgjengere», ikke lenger ble omfattet av fattiglovgivningen, men fikk særlover.39

Innenfor dette rammeverket var det mulig for Misjonen å etablere et tett samspill med sentrale og lokale myndigheter. Det eksisterte ingen annen privat eller offentlig organisasjon som arbeidet med «omstreiferne», samtidig som det samfunnsproblemet gruppen ble hevdet å utgjøre, skapte og rettferdiggjorde et samfunnsmessig behov for særskilte tiltak, særlig etter innføringen av løsgjengerloven.40 Misjonen fikk mandat og økonomiske midler til å drive sitt arbeid fra statlige myndigheter, som gjennom sin støtte legitimerte det offentlig-private samarbeidet på dette området. Man var enige om målet – å assimilere taterne/romanifolket ved å oppdra dem og gjøre dem bofaste, og begge parter hadde derfor en interesse av at samarbeidet ble opprettholdt.41

Misjonen var selv ved sine initiativtagere og senere ledere med på å legge premissene for utformingen av assimileringspolitikken, og for at organisasjonen fikk ansvaret for gjennomføringen. Slik sett ble statlige myndigheter ikke bare avlastet for en krevende oppgave, men samarbeidet med Misjonen ble samtidig statens viktigste virkemiddel i den offentlige politikken overfor taterne/romanifolket. Med en slik rolle ble organisasjonen helt frem til 1986 stående meget fritt til å utforme tiltak overfor gruppen innenfor de økonomiske rammene staten etablerte.

Det var flere grunner til at Misjonen fikk så stor frihet. En av grunnene var at Misjonen gjennom sin virksomhet ikke bare støttet opp under et utbredt negativt og fordømmende syn på taterne/romanifolket, men at dette synet også begrunnet og rettferdiggjorde organisasjonens virksomhet.42 En annen viktig grunn var at Misjonen nøt stor respekt på barnevernsfeltet, både i kraft av sin kompetanse og etter hvert erfaring, og fordi organisasjonen fremstod som om den handlet på vegne av staten. Når det gjaldt barnevern, ble Misjonen dessuten antatt å representere en faglig ekspertise i barnevernsarbeid generelt. Blant annet tok Misjonens ledere initiativ til nasjonale konferanser om barnevernsarbeid, og to av Misjonens markante generalsekretærer, Ingvald B. Carlsen og Olav Bjørnstad, var i lengre perioder også ledere i Norges Barnevernsråd/Norsk Barnevernsamband. Carlsen var i tillegg – mange år etter at han fratrådte som generalsekretær – medlem av komiteen som i 1953 utarbeidet barnevernloven.

Boks 4.6 Misjonen og staten

I en tale ved Misjonens 50-årsjubileum i 1947 uttalte domprost Johannes Dietrichson at det var et godt «samvirke» mellom stat og kirke i arbeidet for å «komme ‘omstreiferondet’ til livs». Ifølge referatet i Aftenposten brakte Dietrichson «den norske kirkes hilsen og takk», og mente at selv om det «både fra kirkens og statens side hadde vært begått feil under forsøket på å komme omstreiferondet til livs», var det «en glede å kunne konstatere at i dag var det stort sett forståelse og samvirke som preget forholdet mellom de to parter i den felles oppgave».

I det følgende ser utvalget på samarbeidet mellom Misjonen og myndighetene og på de mest sentrale feltene i myndighetenes politikk og virkemidler overfor «omstreifere». Her vil det være viktig å skille mellom direkte assimileringspolitiske virkemidler og holdninger og praksis som førte til diskriminering. Dette skillet blir særlig tydelig i forholdet mellom målsettinger og handlinger. Løsgjengerloven hadde for eksempel et klart assimileringspolitisk formål, men i rettsvesenets praksis ble loven først og fremst brukt diskriminerende. Og selv om det er vanskelig å si at medienes omtale av «omstreifere» hadde et klart politisk formål, var deres presentasjon åpenbart diskriminerende overfor gruppen.

Figur 4.3 Kong Haakon og formannen i Norsk misjon blant hjemløses hovedstyre i 1947, prost L. Koren, ankommer minne- og jubileumsmøtet i Universitetets aula i anledning Misjonens 50-årsjubileum. (Aftenposten 20.9.1947)

Figur 4.3 Kong Haakon og formannen i Norsk misjon blant hjemløses hovedstyre i 1947, prost L. Koren, ankommer minne- og jubileumsmøtet i Universitetets aula i anledning Misjonens 50-årsjubileum. (Aftenposten 20.9.1947)

4.5.2 Negative og stereotype oppfatninger av «omstreiferne»

En utbredt holdning på begynnelsen av 1900-tallet ble formulert av Venstre-politikeren Tore Torkildsen Foss da Stortinget i 1909 vedtok å bevilge midler til Misjonens bosettingsarbeid. Ifølge Foss var «omstreifervæsenet» en «udvækst paa samfunnslegemet som man maa se at skjære væk.»43 Hverken denne eller lignende uttalelser ble den gangen påtalt av de øvrige stortingsrepresentantene. I stedet gikk uenigheten mellom dem som trodde det var mulig å få «omstreiferne» til å bosette seg, og dem som mente at løsningen var å ta barna fra foreldrene. Slike holdninger blant politikerne, sammen med den negative omtalen av «omstreiferne» i avisene, både skapte og bidro til å opprettholde et meningsklima som rettferdiggjorde assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket.

Figur 4.4 Faksimile av forside i Aftenposten, 13. juli 1929.

Figur 4.4 Faksimile av forside i Aftenposten, 13. juli 1929.

Selv om den negative omtalen i den offentlige debatten kan følges langt inn i det norske etterkrigssamfunnet, var det særlig i mellomkrigstiden (1918–1940) den fikk sine mest radikale uttrykk. Dette må sees i sammenheng med en utbredt tendens til å la biologien bli en tolkningsramme like mye for politikk, kultur, historie og samfunn som for sykdom og fattigdom.44 Sammen med et menneskesyn som graderte menneskeverdet, førte dette til en stigmatisering av mennesker og sosiale grupper som på ulike måter ble hevdet å avvike fra det «friske», «gode» og «normale», og som ble omtalt som «mindreverdige».45 Utvalget vil i denne sammenhengen peke på den sterke tendensen i pressen til å stemple taterne/romanifolket som en «mindreverdig» folkegruppe, og til å fremstille dem som en befolkningsgruppe som ikke burde forplante seg.46

Med biologien som fortolkningsramme ble tradisjonell sosialpolitikk, herunder Misjonens virksomhet, satt under kritikk med den begrunnelsen at den bidro til å bedre levekårene for de «mindreverdige», som med sine dårlige arveanlegg dermed kunne svekke folket og nasjonen. Synet på «klientene og deres muligheter» endret seg, skriver historikeren Anne-Lise Seip.47 Fattige og syke fikk etiketter som «mindreverdige» og «lavtstående», «det biologiske proletariat» eller «åndelige undermålere». Et av stedene hvor dette kom til uttrykk, var i den offentlige debatten, og da særlig i mediene. Utvalget har gjennomført egne undersøkelser av omtalen av «tatere» eller «omstreifere» i norske medier, særlig Aftenposten og Adresseavisen, i 1930-årene.48 Her er folkegruppen mest typisk omtalt som et samfunnsproblem, og medlemmer av den som kriminelle, alkoholiserte og seksuelt promiskuøse som la en økonomisk byrde på samfunnet. Utvalget finner også at det er en tendens å beskrive «omstreiferproblemet» som et økende samfunnsproblem, noe som står delvis i motsetning til hva Misjonen selv mente og hvordan en registrert nedgang i antallet «omstreifere» ble fortolket. I pressen ble det imidlertid bare i liten grad skilt mellom «omstreifere» og «løsgjengere», og fordi «løsgjengerproblemet» på grunn av mellomkrigstidens sosiale og økonomiske kriser var økende, formidlet pressen et bilde av et tiltagende «omstreiferproblem». I neste omgang bidro dette til at det festet seg et bilde av at Misjonens arbeid hadde gitt små resultater.49 Blant annet argumenterte Johan Scharffenberg for at sterilisering ville være et mer effektivt tiltak mot «omstreifervesenet» enn Misjonens bosettings- og barnevernstiltak.

I artikler i Aftenposten og Adresseavisen i mellomkrigstiden og i tiåret etter andre verdenskrig finner utvalget at «omstreifere» ofte blir omtalt og beskrevet som «forbrytere». De ble ofte mistenkt for å stå bak bestemte kriminelle handlinger, særlig branner, men også mord og i tilfeller der personer forsvant. Et tidligere eksempel på denne mekanismen er «taterjakten» i Flå i 1907 som fulgte etter at en «klarsynt» hadde «sett» at det var en tater/omstreifer som hadde kidnappet en liten pike.

Flere avisartikler viser hvordan den negative oppfatningen av taterne/romanifolket som gruppe preger lokale myndigheter i behandlingen av boligsaker. Ett eksempel fra Adresseavisen i 1928: «Taterunger side om side med våre barn på skolebenken er jo heller ikke noget hyggelig å tenke på og dertil kommer det stadige innrykk hos de bosittende tatere av alle slags farende fant.»50

Hovedtyngden av omtalen som blir taterne/romanifolket til del, finnes også i kriminaljournalistikken, i det alt vesentlige i form av korte artikler og små notiser hvor ikke-navngitte medlemmer av gruppen ble mistenkeliggjort. Typisk ble det mer enn antydet at «noen» hadde hørt at det hadde vært tatere/romanifolk i området i tiden før den angivelige forbrytelsen – ofte låvebranner, forsvinninger og ran – hadde funnet sted.

Selv om de enkelte sakene hver for seg fikk forholdsvis liten plass og oppmerksomhet, er det utvalgets inntrykk at helheten bidro til å skape et bilde av taterne/romanifolket som en «uærlig», «forbrytersk» og «farlig» gruppe i befolkningen. Bare unntaksvis ble gruppen positivt omtalt. På denne måten bidro pressen i mellomkrigstiden til å sementere et negativt bilde av den. I liten eller ingen grad ble dette bildet nyansert eller korrigert av dem som hadde positive erfaringer med tatere/romanifolk, det være seg fastboende, representanter fra Misjonen eller lokale myndighetspersoner.

4.5.3 Bosetting

Hjemmelen for Misjonens arbeid med å bosette «omstreifere» lå fra 1907 til 1986 i løsgjengerlovens § 7, mens § 8 regulerte kommunenes og statskassens ansvar for utgiftene til fattigvesenet (se kapittel 4.4.2). Både myndighetene og Misjonen forventet seg mye av loven og det offentlig-private samarbeidet. Når det gjaldt «omstreifere» som skulle plasseres på arbeidskoloni og ikke sendes i tvangsarbeid i henhold til løsgjengerloven, anså Misjonen et samarbeid med staten som «en Livsbetingelse»: «Dette vilde først da bli effektivt, naar Staten for ethvert sådant Bosættelsesforsøk krævet en viss Tids Ophold på en av Foreningens Kolonier svarende til den Prøve- og Læretid Foreningerne satte som Betingelse for Optagelse paa Kolonierne.»51 Da løsgjengerloven ble iverksatt i 1907, sluttet Kirkedepartementet – som fikk det øverste administrative ansvaret for bosetting av «omstreifere» – seg til Misjonens forslag.

Ettersom arbeidet med å bosette «omstreiferne» ville bli meget omfattende, gikk departementet et skritt lenger enn det Misjonen hadde foreslått: Misjonen burde drive bosettingsarbeidet og føre tilsynet med de bosatte på vegne av staten. En viktig årsak til dette var at det ikke eksisterte noe statlig organ som kunne påta seg oppgaven. Gjennom forhandlinger ble Kirkedepartementet og Misjonen enige om hvordan dette i praksis skulle foregå, og dette utgjorde grunnlaget for regjeringens resolusjon av 1907 som ga Misjonen hovedansvaret for å bosette «omstreifere». Her ble det slått fast at «[m]ed hensyn til foreningens forhold til centralstyrelsen (departementet) har man fundet det at ville være den mest praktiske ordning, at foreningen helt overtar arbeidet med bosættelsen mot aarlig at avgi regnskap og beretning til departementet».52 Det Misjonen ønsket, var å få på plass et sentralisert samarbeid mellom seg selv og statlige myndigheter. Dette var i tråd med den generelle utviklingen i retning av sentralisering som fant sted innenfor sosialpolitikken på 1900-tallet.

Utvalget finner at Misjonen selv henvendte seg til myndighetene for å befeste sitt arbeid innenfor lovgivningen, og at Kirkedepartementet tildelte organisasjonen et større ansvar enn den selv foreslo. Den første bevilgningen ble gitt over statsbudsjettet for 1909/10. I dette og fremtidige fremlegg til statsbudsjett ble Misjonens virkelighetsforståelse i all hovedsak lagt til grunn for tildelingen. Midlene skulle brukes til å løse et påstått samfunnsproblem ved å oppdra personer med «omstreiferbakgrunn» til å bli bofaste gjennom opphold på Svanviken arbeidskoloni. Selv om foreningen sjelden fikk bevilget hele beløpet den søkte om, ble de årlige bevilgningene i hovedsak vedtatt enstemmig uten debatt.

Misjonens bosettingsarbeid hang tett sammen med barnevernsarbeidet: For at arbeidet med barna skulle lykkes, måtte foreldrene fjernes fra landeveien, de måtte skaffe seg eller skaffes et hjem hvor barna kunne oppdras. Logikken var enkel: «Hvad er det da som driver dem? Omtrent alle saa har de svaret at det er for barnas skyld de vil faa sig et hjem. Det er det sterke baand som binder dem ogsaa efter at de er kommet til ro.»53

Utvalget ser at trusselen om omsorgsovertagelse av barna var et ofte brukt pressmiddel for å oppnå bosetting av tatere/romanifolk, til tross for at det ikke fantes noen lovhjemmel for en slik kobling. Derfor finner utvalget grunn til å påpeke at denne koblingen var juridisk tvilsom. Det samme gjelder steriliseringen av flere kvinner på Svanviken, hvor inngrepet var begrunnet ut fra tanken om at familieforøkning ville gjøre bosettingen vanskelig. I stortingsdebatter eller offisielle skriv finnes det, med unntak av et rundskriv fra Sosialdepartementet til stiftsdireksjonene i 1919, ikke henvisninger til denne koblingen. Det er imidlertid godt dokumentert at det å ta hånd om barna var sett på som et virkemiddel for å stoppe «omstreifervesenet».54 I nevnte rundskriv het det:

Navnlig hvor vedkommende foreldre stiller seg uvillig overfor arbeidsanvisning og hjelp til bosettelse og ikke vil opgi sitt omstreiferliv, kan det være grunn for et fattigstyre å henvende sig til vergerådet for at det skal gripe inn og om mulig i alle fall redde barna fra landeveien.

Utvalget viser også til den tidligere forskningen om taterne/romanifolket i regi av Norges forskningsråd, hvor det i flere rapporter ble sannsynliggjort at Misjonen søkte å koble ulike tiltak sammen for i større grad å kunne tvinge gjennom sine hensikter.55

Svanviken arbeidskoloni var det viktigste instrumentet i Misjonens bosettingspolitikk. I henhold til løsgjengerlovens § 1 skulle hjelp til bosetning av arbeidsføre personer først og fremst «[Y]des naar det gjælder arbeidsføre Personer, fortrinnsvis dem, der har været på en Arbeidskoloni eller paa Tvangsarbeide en passende Tid for at lære at arbeide og vænne sig til et rolig Liv».56 Opphold på Svanviken skulle gjøre «omstreiferfamilier» til fastboende, nyttige samfunnsborgere gjennom arbeidstrening, opplæring i husstell, skolegang for barna og en tilværelse i faste rammer. Oppdragelse og tilvenning til et fastboende liv var to sentrale prinsipper. Ifølge kolonistreglementets § 4 skulle familiene «under oppholdet i kolonien betragte sig som hjemme, idet allede rettigheter og forpligtelser, som et eget hjem naturlig gir sin eier, overføres paa den familie, som til enhver tid bebor hjemmet».57 I virkeligheten forholdt det seg annerledes. Utvalgets undersøkelser viser at det forekom en rekke, til dels alvorlige, inngrep i beboernes privatliv. Blant annet kunne både styrer og heimelærerinne, som trente opp kvinnene i husstell, komme uanmeldt på befaring for å se at husordensreglementet ble etterfulgt.58

Figur 4.5 Boligene på Svanviken.

Figur 4.5 Boligene på Svanviken.

Foto: Riksarkivet.

Etter utvalgets vurdering var oppholdet på Svanviken i liten grad egnet til å forberede beboerne på bosetting. Mennenes arbeidstrening var frem til 1970-årene rettet mot yrker samfunnsutviklingen var i ferd med å gjøre overflødig. Selv om beboerne fra 1970-årene av hadde muligheten til å ta fagbrev som metallarbeider eller tømrer, ble det stadig mindre etterspørsel etter arbeidstagere med den type yrkesbakgrunn man hadde fra Svanviken. Samtidig fikk tidligere beboere konkurranse fra økt arbeidsinnvandring. For å forhindre at man søkte tilbake til den tradisjonelle levemåten etter oppholdet på Svanviken, var det med unntak av en kortere periode i etterkrigstiden heller ikke tillatt for mennene å drive med blikkenslagerarbeid.

Figur 4.6 Familien Godin Hagvald og Anna Marie Nikolaysen på Svanviken, 1910.

Figur 4.6 Familien Godin Hagvald og Anna Marie Nikolaysen på Svanviken, 1910.

Foto: Riksarkivet.

Opplæringstilbudet til kvinnene var frem til 1970-årene hovedsakelig knyttet til husarbeid. I langt mindre grad enn mennene fikk kvinnene en yrkesopplæring de kunne dra nytte av etter oppholdet.59

Misjonen er blitt kritisert for den sterkt tradisjonelle kjønnsdelingen av arbeidslivet på Svanviken.60 Imidlertid finner utvalget at barna fikk et adekvat opplæringstilbud, selv om de sosiale forholdene på skolen og i barnehagen i perioder var kritikkverdige. Dette gjelder særlig tilfeller av det som i dag ville blitt omtalt som mobbing av elever, også fra ansatte i Misjonen.61 Misjonen drev en egen skole på Svanviken frem til midten av 1960-årene, og da denne ble nedlagt, ble barna integrert på lokale skoler. Misjonen oppmuntret til fortsatt skolegang også etter grunnskolen, og bistod også dem som ønsket yrkesfaglig opplæring ved å sørge for lærlingplass.

I tillegg til arbeidsopplæringen skulle beboerne på Svanviken lære å håndtere egen økonomi. Misjonen anså at personer «fra omstreifermiljø vikler seg inn i uløselige økonomiske problemer ved transaksjoner av alle tenkelige og utenkelige slag».62 Disponering av egen inntekt var derfor noe man måtte lære før man forlot Svanviken, og flere beboere opplevde at de ikke fikk handle det de ville i butikken på Svanviken fordi de ansatte mente de ikke hadde råd. Misjonen arbeidet også for å nedbetale beboernes gjeld, men uten at beboerne var involvert i dette. Det ble trukket et månedlig beløp fra lønnen før utbetaling, og den enkelte fikk derfor ikke noe eierskap til sin egen økonomi. I tillegg var det vanlig å straffe regelbrudd med såkalt matlapp, som innebar at man fikk kupongkort i butikken fremfor lønn. Beboerne kunne også ta opp lån direkte fra Misjonen for å anskaffe ting de trengte i forbindelse med bosettingen, noe som medførte at flere forlot Svanviken med gjeld.63

Misjonen selv hevdet at arbeidet med å bosette beboere fra Svanviken var langt mer vellykket enn bosetting direkte fra landeveien, og at opplæringen således fungerte. Utvalgets undersøkelser viser at Misjonens bosettingspolitikk generelt fremstod som lite vellykket. Mange familier vendte tilbake til Svanviken, på samme måte som mange brøt opp og begynte å reise igjen. En av grunnene var at Misjonens vurdering av bosetting ofte fremstod som lite realistisk. I regjeringsresolusjon av 27. november 1907 ble det fremhevet at bosettingen skulle knyttes til et sted der det var mulig å få arbeid (innenfor jordbruk, skogbruk eller fabrikkarbeid), men dette var meget vanskelig å gjennomføre i praksis.64 Videre ble mange bosatt på steder der de ble utsatt for stigmatisering og utfrysing i nærmiljøet og hvor kommunale myndigheter var lite positive til å bosette familier.

Misjonen la stor vekt på at bosatte tatere/romanifolk ikke skulle ha noen form for kontakt med andre reisende, men holdt selv kontakt med bosatte familier gjennom brev og hjemmebesøk i lange perioder etter bosettingen. Den sterke vektleggingen av å få den enkelte til å bryte med tidligere livsførsel overskygget mer pragmatiske hensyn, som muligheter for å få arbeid, i hvilken grad den enkelte familie var i stand til å skjøtte sin egen økonomi og integreringen i lokalsamfunnet. Garanti for boliglån eller toppfinansiering av lån til bolig gjennom Husbanken var den mest utbredte formen for økonomisk bistand. Likevel fikk mange økonomiske problemer og trengte ytterligere oppfølging og hjelp. Utvalget finner at de fleste av 24 personer med tater-/romanibakgrunn som i 1980-årene ble forsøkt bosatt gjennom Misjonen, gjennomgikk flere bosettingstiltak med lån, refinansiering, re-bosettinger og flere flyttinger. Av disse forble bare to bofaste.65

Denne bosettingsundersøkelsen dekker kun 1980-årene. Basert på arkivmateriale fra andre prosjekter finner vi imidlertid at mønsteret med økonomiske problemer, vansker med å få arbeid og tilpasse seg lokalsamfunnet, re-bosettinger og fornyede opphold på Svanviken preget Misjonens bosettingspolitikk gjennom hele 1900-tallet.

Utvalget finner at frem til 1986 var løsgjengerlovens bestemmelser om bosetting i praksis i all hovedsak rettet mot tater-/romanifolket. På grunnlag av disse bestemmelsene initierte og gjennomførte Misjonen norsk bosettingspolitikk overfor folkegruppen. Selv om Kirkedepartementet, og fra 1916 Sosialdepartementet, førte tilsyn med regnskap og ble underrettet om utviklingen på Svanviken arbeidskoloni gjennom Misjonens årsberetninger, var det i realiteten organisasjonen selv som evaluerte egne tiltak.

4.5.4 Barnevern

Barna var en viktig målgruppe for arbeidet med «omstreiferne» helt fra midten av 1850-tallet, og det ble lagt vekt på at det å ta barna vekk fra «omstreifermiljøet» så tidlig som mulig var den beste måten å få stoppet «omstreifervesenet» på. Omsorgsovertagelse av tatere/romanifolks barn ble et middel i assimileringspolitikken overfor gruppen.

Etter at Misjonen overtok hovedansvaret for dette arbeidet, ble det i økende grad lagt vekt på at barna skulle fjernes så tidlig som mulig. I sin plan fra 1896 understreket Jakob Walnum betydningen av å ha institusjoner hvor man kunne anbringe barn fra tidlig alder. Dette ble også flere ganger bekreftet i Stortingets debatter om bevilgninger til Misjonen og arbeidet med «omstreifere».66

Boks 4.7 «saa tidligt som muligt»

Hvor Forholdene i Hjemmet gjør det nødvendigt eller ønskeligt, at Barnet fjernes fra Hjemmet, er det imidlertid af Betydning, at Arbeidet med Barnets Opdragelse kan begynde saa tidligt som muligt. Dette gjælder ikke mindst Omstreifernes Børn; thi de slette Tilbøieligheder, Omstreiferlivet afføder, ligger disse i Blodet og faar ved det omflakkende Liv den bedste Anledning til at udvikles allerede i den tidligste alder. (Jakob Walnum 1896, s. 10)

Fra første stund utgjorde arbeidet med barn kjernen i Misjonens virksomhet, og det første barnehjemmet på Askviknes i Os utenfor Bergen ble tatt i bruk høsten 1899. To nye barnehjem, Lillegården i Eidanger ved Porsgrunn og Rostad i Inderøy, ble også etablert rundt år 1900. Ved disse tre institusjonene ble aldersgrensen for opptak først satt ved seks år, senere endret til fire år. Tanken var at barna skulle bli værende på barnehjemmet til de var ti–tolv år gamle, og etter dette plasseres i private hjem. Enkelte barn ble imidlertid flyttet i fosterhjem allerede som spedbarn, mens andre bodde på ulike institusjoner hele barndommen.

Noen barn ble brukt som arbeidskraft på stedene der de ble plassert, blant annet på gårder. Arbeidet kunne være svært hardt, det vanket ofte straff og nedverdigende behandling og barna ble i liten grad hørt når de forsøkte å fortelle om sin situasjon. I tillegg var det på enkelte gårder et større antall fosterbarn slik at det ble mindre tid til oppfølgingen av hver enkelt.

Uavhengig av hvor barna ble plassert, er mange blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep, og de mistet kontakt med familien og folkegruppen.

Opprinnelig så man for seg at foreldrene frivillig skulle plassere barna sine på Misjonens barnehjem, og i starten kom noen av foreldrene med barna frivillig. Da det viste seg at foreldrene hentet barna etter kort tid, ble det viktig for Misjonen å etablere et samarbeid med vergerådene. I 1904 sendte Kirke- og undervisningsdepartementet ut et rundskriv til samtlige vergeråd der de anbefalte at vergerådene skulle benytte seg av Misjonens tilbud for «Omstreiferbørn», i henhold til lovens § 1. Av den grunn ble også Misjonens tre første barnehjem offisielt godkjent som anbringelsessted.

Boks 4.8 Barnevernsbarn

Figur 4.7 Bilde malt av barnevernsbarn.

Figur 4.7 Bilde malt av barnevernsbarn.

Bildet er malt av en mann med tater-/romanibakgrunn, som vokste opp på ulike barnevernsinstitusjoner. Bildet viser en odde der han bodde en sommer etter å ha rømt fra barnehjemmet. Mannen fortalte: «En gang jeg rømte, bodde jeg på en odde i flere måneder, en hel sommer, aleine. Jeg stjal litt mat fra gårder i nærheten, sov i en liten hule inne i en fjellvegg på odden, og fikk tak i noe fiskeutstyr som jeg fant i en sjøbod, og klarte meg greit nok. Jeg fiska, plukka bær og stjal iblant litt mat fra gårdene i nærheten. Det var i hvert fall mye bedre å bo der aleine enn å være på hjemmet. Jeg kalte det ‘lille Kapp Horn’, der ser du taustigen jeg brukte for å komme ned dit, levde godt i skjul der. Likte meg mye bedre der enn på hjemmet, men ble huka inn igjen til slutt.» I oppveksten ble mannen fortalt av Misjonens ansatte at moren var død, men da han var rundt tjue år, oppdaget han at moren levde og hele tiden hadde forsøkt å komme i kontakt med ham. De gjenopprettet kontakten, og hadde en relasjon frem til hun døde.

Mellom 1918 og 1929 etablerte Misjonen tre såkalte opptakshjem for eldre barn: Eilert Sundts barnehjem på Eidsvoll, Jakob Walnums barnehjem ved Kopervik på Karmøy og Sørlandets barnehjem på Greipstad ved Kristiansand. I praksis ble det ikke store forskjeller mellom de ordinære barnehjemmene og opptakshjemmene i hvordan hjemmet fungerte og hvor lenge barna ble der. I 1914 stilte Kirke- og undervisningsdepartementet til rådighet en egen bevilgning til dekning av utgifter til barn anbrakt i fosterhjem etter beslutning av vergeråd som Misjonen skulle administrere.67

Misjonen bistod også med adopsjon både før og etter barnevernloven av 1953, men trolig uten bevilling. Adopsjonene foregikk likevel med departementets godkjenning.68 Tall Misjonen selv la frem for Solheim-utvalget, viser at organisasjonen i perioden 1940–1979 bistod med totalt 48 adopsjoner. Generelt var Misjonen tilbakeholden med å fremme adopsjon, men når adopsjon ble foreslått, ble det ofte presentert for barnas biologiske foreldre på en tvetydig og motsetningsfylt måte.69 Henvendelser ble gjort i de tilfeller barnas biologiske foreldre hadde foreldremyndigheten, ettersom deres samtykke til adopsjon var nødvendig. I Misjonens arkiv finnes det gjenparter av flere forespørsler til foreldre om adopsjon som aldri synes å ha blitt besvart.70 Misjonen mottok også brev fra barnevernsnemnder som klaget over at de ikke fikk innhentet samtykke til adopsjon fordi de ikke visste hvor foreldrene befant seg. Etter alt å dømme ble noen barn dermed ikke formelt adoptert, og fikk dermed ingen rett til å arve sine fosterforeldre. Fra tatere/romanifolk er det påpekt at det finnes ureglementerte adopsjoner i denne perioden.

Frem til 1970-årene reiste hverken storting eller regjering spørsmål om hvorvidt tiltakene overfor taternes/romanifolkets barn var et nødvendig eller riktig middel for å oppnå målet om å få avviklet en uønsket levemåte. Tvert imot var det en bred og tverrpolitisk oppslutning om Misjonens virksomhet, slik tidligere forskning og utvalgets granskning viser. I forbindelse med forslaget om ny barnevernlov uttalte for eksempel Sosialdepartementet i 1952 at endringene i finansieringen først og fremst skulle lette Misjonens arbeid med å fjerne barn fra «omstreifermiljø». I forarbeidene til lov om sosial omsorg ga departementet uttrykk for at det viktigste virkemiddelet for å «avvikle omstreifervesenet» var å ta hånd om barna fra de var små. Når omsorgsovertagelse som virkemiddel for å stoppe levemåten til «omstreiferne» ikke ble problematisert, henger det sammen med en etablert oppfatning av at denne levemåten i seg selv innebar omsorgssvikt og medførte et skadelig oppvekstmiljø for barna.71

Det finnes ingen fullstendig oversikt over hvor mange barn med tater-/romanibakgrunn som ble tatt hånd om under vergerådsloven eller barnevernloven, og det finnes heller ikke fullstendige tall over hvor mange barn Misjonen overtok omsorgen for. Anslag som er gjort, varierer mellom rundt 1100 til over 1500 barn, et svært høyt antall i forhold til antallet tater-/romanibarn i denne perioden (1900–1986). I tillegg var det også andre enn Misjonen som besørget bortsetting og omsorgsovertagelse av barn av «omstreifere».

Omsorgsovertagelse er et av samfunnets mest alvorlige inngrep i privatsfæren. Uavhengig av bakgrunnen og omstendighetene rundt den enkelte omsorgsovertagelsen fikk den konsekvenser for mange personer: barnet selv, foreldre, eventuelle søsken, andre nære slektninger og familiens nettverk – både da det skjedde, og i ettertid. Tidligere forskning og utvalgets egne undersøkelser viser at barnevernstiltakene overfor tatere/romanifolk gjennom 1900-tallet har hatt langvarige konsekvenser. Opplevelsen av å være utsatt, og frykten for å bli «tatt» har påvirket generasjoner helt frem til i dag, og har hos mange tatere/romanifolk ført til en omfattende mistillit, grensende til frykt, for barnevern og offentlige etater.

Barnevernet var, spesielt i første halvdel av 1900-tallet, preget av en blanding av offentlige og private aktører, som Anne-Lise Seip kaller for en «privatoffentlig barneomsorg».72 På samme måte som i bosettingsarbeidet var det privat-offentlige samarbeidet også viktig i barnevernsarbeidet, men her hadde Misjonens samarbeid med kommunale myndigheter større betydning enn i bosettingsarbeidet. Utvalget finner at Misjonen bestrebet seg på å etablere gode kontakter med vergerådene gjennom samarbeid. I enkelte vergeråd og senere barnevernsnemnder var også Misjonen representert, slik som for eksempel i Eide kommune, der Svanviken arbeidskoloni lå. Samtidig uttrykte Misjonen ved gjentatte anledninger frustrasjon over det den opplevde som vergerådenes tilbakeholdenhet når det gjaldt tiltak mot barn av tatere/romanifolk.

Samarbeidet med kommunale myndigheter innen barnevernspolitikken gikk ikke på bekostning av samarbeidet med statlige myndigheter. Misjonen fikk sitt mandat til å gjennomføre tiltak overfor barn fra «omstreiferfamilier» fra Kirkedepartementet frem til 1954, og deretter fra Sosialdepartementet til 1986. Fellestrekkene med boligpolitikken er slående: Overfor myndighetene beskrev Misjonen folkegruppens levesett som et sosialt problem som falt inn under statens ansvarsområde, og økonomisk støtte til Misjonen ble løsningen. Dette ble formalisert gjennom et departementalt rundskriv av 1904 og en statlig forordning av 1914. Selv om disse ikke direkte ga ansvaret for barnevernstiltak til Misjonen, bekreftet de foreningens sentrale posisjon når det gjaldt arbeidet med taterne/romanifolket.73 I forlengelse av dette fungerte offentlige myndighetsorganer i kommunene i stor grad som støttekontorer for en privat organisasjon, og ikke omvendt.

Misjonens ledelse hevdet i flere sammenhenger at organisasjonen var gitt et mandat av myndighetene til å ta ansvaret for den praktiske gjennomføringen av barnevernstiltak ovenfor barn av tatere/romanifolk. Dette synet ble tydelig kommunisert både internt og eksternt, og ble ikke imøtegått av sentrale myndigheter. Siden bevilgningene til Misjonen utgjorde et eget punkt på statsbudsjettet (under midler til arbeid blant «omstreifere»), hadde Stortinget mulighet til å kommentere Misjonens arbeid og bevilgningene under budsjettdiskusjonen hvert år.

Selv om mye tyder på at Misjonen ikke fikk et så omfattende formelt mandat som den selv hevdet, var mandatet tydelig nok, gjennom både den langvarige og store økonomiske støtten fra staten, fraværet av forbehold eller kritikk og ved at sentraladministrasjonen gjentatte ganger oppfordret kommuner og kommunale organer til å samarbeide med organisasjonen.74 Fra Misjonens side ble slike oppfordringer ansett som strengt nødvendige fordi organisasjonen opplevde at mange kommuner av ulike grunner utviste en nølende, tilbakeholden eller passiv holdning når det gjaldt å treffe vedtak om bortsetting av barn av tater-/romaniforeldre.75 Særlig i de første årene etter andre verdenskrig anså Misjonens ledelse det for nødvendig å legge press på vergerådene. «En strengere håndhevelse av verjerådsloven anser jeg å være det mest effektive middel til å komme omstreifervesenet tillivs», fremholdt generalsekretær Oscar Lyngstad overfor Sosialdepartementet våren 1946.76 Den politisk-administrative reaksjonen på dette utspillet fra Misjonen illustrerer organisasjonens makt og innflytelse. På anmodning fra Sosialdepartementet sendte Kirke- og undervisningsdepartementet et rundskriv til landets vergeråd hvor det ble sitert utførlig fra Lyngstads brev og bemerket at vergerådene måtte være «særlig på vakt når det gjelder omstreiferbarn». I tillegg skulle vergerådene ikke ta hensyn til barnas hjemstavnsforhold, men gripe inn der familiene oppholdt seg.77

Misjonen hadde sterk innflytelse på sentrale barnevernsmyndigheter og på mange lokale vergeråd og barnevernsnemnder. Anne-Lise Seip trekker frem Misjonen som karakteristisk for det privat-offentlige barnevernssystemet, og sier om Ingvald B. Carlsen at «[i]ngen personifiserer som ham det tette samarbeidet mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene».78 Som allerede nevnt satt både Ingvald B. Carlsen og Olav Bjørnstad som ledere av Norsk Barnevernsamband, og Carlsen satt også i barnevernkomiteen som kom med forslag til ny barnevernlov i 1952 (som ble barnevernloven av 1953). Dette viser Misjonens sentrale rolle i barnevernsarbeidet, og den autoritet organisasjonen ble tillagt på feltet.

Misjonen mente langt på vei at tilhørighet til folkegruppen i seg selv var tilstrekkelig til å begrunne omsorgsovertagelse, og var en sterk pådriver for dette synet overfor de kommunale barnevernsorganene. Tidligere forskning og utvalgets egne undersøkelser viser at det i liten grad ble lagt opp til forebyggende tiltak. I stedet ble det lagt stor vekt på at barnets beste i utgangspunktet var omsorgsovertagelse.

4.5.5 Registrering

Norske myndigheter har enten på eget initiativ eller i samarbeid med Misjonen gjennomført flere registreringer av «omstreifere». Den første var Statistisk sentralbyrås folketelling i 1845, hvor «omstreifere» ble talt som en egen gruppe, og ikke inkludert i det samlede tallet over den norske befolkningen.79 Utvalget finner at denne registreringspraksisen har hatt stor betydning for både myndighetenes og Misjonens mulighet til å gjennomføre assimileringspolitikken, og den betraktes derfor som et viktig virkemiddel i denne. I de ulike registreringene har det ligget et viktig element av identifisering og avgrensning, slik at registreringen i neste omgang har fått betydning for hvem assimileringspolitikken ble rettet mot. Utvalget har derfor særlig sett på de tellingene som i 1927, 1935 og 1948 ble gjennomført av Justisdepartementet på vegne av Misjonen, registrering etter Justisdepartementets rundskriv av 22. mai 1928, som påla geistlige embetsmenn å melde fra om innføringer av «omstreifere» til Misjonen og Statistisk sentralbyrå, foruten kriminalpolitiets registrering etter påtaleinstruksen. I det følgende gir utvalget en kort omtale av disse registreringene.

4.5.5.1 «Omstreifertellingene» i 1927, 1935 og 1948

Disse tellingene omfattet registrering av så vel «omstreifere» som «løsgjengere».80 Initiativet til tellingene i både 1927 og 1935 ble tatt av Den frivillige komité til behandling av omstreifer- og løsgjengerspørsmålet(omstreiferkomiteen), en privat komité som etablerte seg i 1927, med fylkesmannen Hroar Olsen i Oslo og Akershus som leder og Misjonens generalsekretær Ingvald B. Carlsen som sekretær.

Boks 4.9 Omstreiferkomiteen

Det gjelder efter komiteens opfatning å få en såvidt mulig pålidelig og utførlig fortegnelse over alle omstreifere og løsgjengere som er uten fast bopel. Disse mennesker utgjør tilsammen en hær på flere tusen. Mange av dem kommer sjelden eller aldri med i nogen offentlig folketelling. De er unddratt enhver kontroll fra samfundets side. Dette bundfall har en uhyggelig tendens til å trekke til sig andre dårlige elementer. Det første middel til å vinde bukt med eller iallfall begrense dette uvesen er at samfundet vet om disse mennesker og holder øie med dem. (Skriv til Justisdepartementet fra omstreiferkomiteen, 27.1.1927)

Departementet kom komiteens ønske i møte og påla landets politimestere i rundskriv av 25. februar 1927 å samle inn opplysninger om «reisende som går under navn av tatere, fanter, splinter, fark». Registreringen ble foretatt i sommerhalvåret 1927. Resultatene, som viste 2143 «omstreifere» og 2126 «løsgjengere», ble meddelt Justisdepartementet i april 1929.

Misjonen anså tellingen som unøyaktig og mangelfull, og i sin innstilling til Justisdepartementet i 1933 presiserte omstreiferkomiteen at politiet måtte gjennomføre en ny telling, og denne gangen også av fattigstyrene. Komiteen foreslo at tellingen skulle foretas vinterhalvåret 1. oktober 1933–31. mars 1934. Fattigstyrene gjennomførte en registrering som planlagt i vinterhalvåret 1934/35, mens politiet foretok sin i tidsrommet 15. april–15. oktober 1935.

Etter alt å dømme ble fattigstyrenes registrering oppfattet som høyst mangelfulle, og utvalget har ikke funnet at opplysningene ble bearbeidet. Derimot ble politiets registrering med rundt 1900 «omstreifere» delvis bearbeidet. Personopplysningene fra denne tellingen, liksom tellingen fra 1927, ble brukt til å ajourføre Walnums gamle «omstreiferfortegnelse» fra 1896 og til å utarbeide et kartotek.

Den frivillige komité hadde i 1933 også foreslått at det skulle lages en «kortfattet trykt fortegnelse» med en alfabetisk ordnet navneliste og «de viktigste data» om hver enkelt. En første fortegnelse – med «omstreifere» og «løsgjengere» hver for seg – skulle være ferdig i 1935. Nye fortegnelser burde deretter sendes ut til politiet, fattigstyrene og de offentlige kontorene hvert femte eller tiende år. Det er imidlertid ikke funnet noen trykt fortegnelse – hverken i Misjonens arkiv eller i arkivene etter Justisdepartementets politikontor og Politidepartementet under andre verdenskrig. Det er derfor sannsynlig at fortegnelsen aldri så dagens lys.

Kort tid etter andre verdenskrig anmodet Misjonens generalsekretær Oscar Lyngstad Justisdepartementet om å foreta en ny landsomfattende telling av «omstreifere». Tellingen fant sted i samtlige politidistrikter i tidsrommet 1. juni–31. desember 1948. Denne gangen ble det registrert vel 1600 personer, voksne som barn, nesten tre hundre færre enn i 1935.

4.5.5.2 Innrapportering fra fødselsregistre og kirkebøker

På oppfordring fra omstreiferkomiteen (Den frivillige komité av 1927) påla Justisdepartementet i rundskriv av 22. mai 1928 embetsmenn som førte fødselsregistre og kirkebøker, å registrere alle av «omstreiferslekt». Registreringen skulle også omfatte bofaste som måtte antas å være av «omstreiferslekt». Samtidig ble embetsmennene pålagt å sende oppgaver til Misjonen og Statistisk sentralbyrå. Tidligere hadde Misjonen bare sporadisk hentet inn oppgaver fra landets prester. Ifølge Carlsen hadde flere prester selv bedt om en fastere ordning. Med Justisdepartementets rundskriv ble muligheten til å holde nærmere rede på «omstreiferne» betydelig utvidet, dessuten kunne Misjonen ved hjelp av embetsmennenes oppgaver løpende ajourføre sitt eget kartotek over «omstreifere».81

Bestemmelsene i rundskrivet ble fulgt i mange år, men ikke i den grad Misjonen ønsket. Mange embetsmenn lot være å sende inn oppgaver, tross purring fra Misjonen. I 1960 gjorde Misjonens generalsekretær Olav Bjørnstad Justisdepartementet oppmerksom på at antallet innsendte oppgaver hadde avtatt i de siste årene, høyst sannsynlig fordi mange prester ikke lenger kjente til rundskrivet.82 Dette ble opplyst etter at Venstres stortingsrepresentant Helge Seip hadde stilt justisminister Jens Haugland (Arbeiderpartiet) spørsmål om hvorvidt rundskrivet fra 1928 fortsatt var gyldig. Spørsmålet førte til at Justisdepartementet opphevet rundskrivet i 1961, til tross for at så vel Misjonen som Sosialdepartementet og Kirke- og undervisningsdepartementet mente at registreringsplikten burde opprettholdes.

4.5.5.3 Kriminalpolitiets registrering av «omstreifere»

Utvalget har foretatt en undersøkelse av kriminalpolitiets registrering av «omstreifere» med hjemmel i påtaleinstruksene fra 1921 og 1934.83 Sistnevnte instruks fastslo at det skulle meldes inn til Polititidende dersom det var aktuelt med arrestasjon etter løsgjengerloven eller dersom det var særlig viktig å ha kunnskap om vedkommendes oppholdssted. Samtidig skulle påtalemyndighetenes tjenestemenn innlevere kort eller statistiske oppgaver i den utstrekning, på den måte og til den tid som måtte bestemmes. Disse skulle inneholde opplysninger om vedkommendes personalia, signalement, forbrytelse, forseelse med videre, eller henvisning til tidligere opplysninger.

Utvalget har ikke kunnet fastslå eksakt når merkingen opphørte, men trolig skjedde det i forbindelse med opprettelsen av det nasjonale elektroniske strafferegisteret i 1982, som ikke tillater informasjon om etnisk tilhørighet. Etter 1982 ble det imidlertid laget et elektronisk henvisningsregister som gjorde det mulig å finne personer i det gamle papirbaserte personhovedregisteret.

Utvalget har sett nærmere på det gamle registeret med kartotekkort, som fortsatt befinner seg hos Kripos. Kun et fåtall av kortene er merket, men noen er merket med rødt (personer med psykiske lidelser), og andre er merket med blått («uten fast bopel»). Det er funnet totalt 113 kort som er merket med blått. Av disse er 59 påført «omstreifer» og seks «tater» eller «tater–omstreifer». Dette er påført enten under «stilling» eller «bopel». 48 av kortene merket med blått har under bopel/yrke ingen oppføring av om vedkommende var «omstreifer», men blant disse er det likevel tre hvor det er påført at vedkommende var «omstreifer» «i henhold til Norsk misjon blant hjemløse». Av kortene som er merket som enten «tater» eller «omstreifer», er ni kort for kvinner.

Den første registrerte handlingen på kortene merket med blått fant sted i 1899, mens den siste registrerte var i 1975. Det er ingen nye førstegangsregistreringer etter 1965. Selv om det fortsatt ble påført nye opplysninger på eksisterende kort, skjedde også dette i langt mindre grad etter 1965.

Utvalget har i tillegg sett på kategorien «signalement». Kortene inneholder ingen påfallende opplysninger som peker i retning av at det ble foretatt en identifisering på etnisk grunnlag. I all hovedsak ble det under «signalement» gitt en beskrivelse av høyde, kroppsform og utseende for øvrig, slik det ble gjort på andre kort i registeret. Det mest påfallende er de omfattende beskrivelsene av tatoveringer. Etter alt å dømme ble dette gjort fordi tatoveringer ble sett på som viktige kjennetegn ved identifisering. I noen få tilfeller er det også påført «oppnavn» (kallenavn). Hverken kallenavn eller beskrivelse av tatoveringer er imidlertid avgrenset til kort merket med blått.

I tillegg har utvalget funnet at Norsk misjon blant hjemløse fikk tilsendt kopier av strafferegisterskjemaer fra kriminalpolitiet som dekker perioden 1921–1978. Med små feilmarginer dreier det seg om skjemaer med opplysninger om i alt 488 personer – 411 menn og 77 kvinner. Seks skjemaer angår «finske borgere», og seks andre igjen omhandler «sigøynere». Skjemaene inneholder ulike typer opplysninger, foruten personalia (herunder eventuelle kallenavn) blant annet etterlysninger, tiltak (herunder fengsling), når etterlysning er avlyst og domfellelse. Utvalget merker seg at det er et stort avvik mellom antallet strafferegisterskjemaer fra kriminalpolitiet og antallet kort i personhovedregisteret til kriminalpolitiet som er merket med blått. Dette tyder på merkingen av kortene ikke ble gjort systematisk.

Bakgrunnen for at Misjonen fikk kopier av kriminalpolitiets registerskjemaer, er ikke kjent. Det er imidlertid grunn til å anta at skjemaene ble etterspurt av Misjonen, som ønsket å bruke opplysningene til å oppdatere sitt eget kartotek over «omstreifere». Mange av disse kortene er påført opplysninger som fremgår av strafferegisterskjemaene. Utvalget finner grunn til å påpeke at kriminalpolitiet overleverte personsensitive opplysninger til en privat organisasjon med sterke interesser av å føre kontroll med «omstreifere».

4.5.6 Tateres/romanifolks møte med norsk helsevesen

4.5.6.1 Tatere/romanifolk på psykiatriske institusjoner

Foruten å kartlegge omfanget av lobotomi blant tatere/romanifolk på Gaustad sykehus har utvalget sett på hvordan folkegruppen ble omtalt og behandlet under sykehusoppholdet. Undersøkelsen ble i samsvar med vedtak fra regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK sør-øst) begrenset til pasienter som er døde og som ikke har gjenlevende nære pårørende (ektefelle eller barn).

Utvalget har sett nærmere på den psykiatriske behandlingen ti pasienter av tater-/romanibakgrunn – åtte kvinner og to menn – fikk på Gaustad sykehus fra siste halvdel av 1920-årene til rundt 1960.84 Hovedhensikten var å kartlegge omfanget av lobotomering av pasienter fra taterne/romanifolket. Gjennom denne undersøkelsen har utvalget dokumentert at tre av de ti pasientene – to kvinner og én mann – ble lobotomert. Videre er det funnet at fem av kvinnene ble sterilisert under oppholdet på Gaustad, mens to kvinner var blitt sterilisert før innleggelsen. To av de innlagte kvinnene ble også kastrert – den ene etter først å ha blitt sterilisert før innleggelsen, den andre før hun ble lobotomert. I tillegg ble de fleste av de ti pasientene underkastet flere andre inngripende behandlingsformer, blant annet ulike former for sjokkbehandling.

De ti pasientene som inngår i utvalgets Gaustad-undersøkelse, ble i likhet med de fleste pasientene i samme tidsrom innlagt med tvang, formelt umyndiggjort og fanget i en pasientrolle med forventninger om vilkårsløs tilpasning til sykehusets krav og rutiner. Utvalgets gjennomgang av pasientjournaler viser dette med all tydelighet. Eksempelvis ble behandling med cardiazolsjokk flere ganger igangsatt med den hensikt å straffe urolige og ulydige pasienter.

Utvalget har derimot ikke funnet at de ti pasientene ble underkastet et annet behandlingsregime enn mange andre pasienter på Gaustad sykehus i det tidsrommet undersøkelsen dekker. I store deler av denne perioden – fra siste halvdel av 1920-tallet til rundt 1960 – var seksualinngrep (sterilisering og kastrering), ulike former for sjokkbehandling og lobotomi forholdsvis utbredt. Derimot tyder visse funn i pasientjournalene fra Gaustad og det såkalte steriliseringsarkivet etter det tidligere Helsedirektoratet på at terskelen for sterilisering var lavere for tater-/romanikvinner enn for en del andre kvinner. Legene på Gaustad sykehus var ved innleggelsen som regel kjent med at kvinnene var av «omstreiferslekt», «taterslekt» eller lignende, og det fremgår av flere journalnotater at disse pasientenes slektstilhørighet ble assosiert med en asosial livsform, omsorgssvikt og dårlig biologisk arv.

På to punkter skiller flere av de ti pasienthistoriene seg ut fra mange andre. For det første var seks av kvinnene forholdsvis unge ved førstegangsinnleggelse. Den yngste var 16 år, to var 17 år, to var 18 år og én var 19 år. For det andre var fem av disse kvinnene blitt bortplassert i ung alder og stod under Misjonens omsorg da de ble innlagt på Gaustad. For disse kvinnene var Misjonens generalsekretær enten verge eller tutor, eller begge deler.

En av de kvinnelige pasientene døde i 1970, etter 43 år som pasient på Gaustad sykehus. Hun ble kremert og gravlagt i en fellesgrav på Ris kirkegård som Gaustad sykehus disponerte i perioden 1965–1987. Utvalget har i den anledning foretatt en nærmere undersøkelse av hvem som ligger i fellesgraven. Det har ikke latt seg gjøre å dokumentere at det i denne graven ligger flere pasienter med tater-/romanibakgrunn enn vedkommende kvinne.

Utvalgets psykiatriundersøkelse omfatter også en ny gjennomgang av materialet som ligger til grunn for tidligere forskning om kastrering på psykiatrisk grunnlag. Kastrering ble da som regel utført med samme hensikt som lobotomi: Pasientene skulle bli roligere og mindre utagerende, og i tillegg skulle inngrepet dempe en påstått uhemmet seksualtrang.

Utvalget har også sett på hvilken rolle Misjonen spilte før og under innleggelsen på Gaustad sykehus. Selv om undersøkelsen er begrenset til åtte kvinner og to menn, er den likevel mer omfattende enn noen tidligere undersøkelser. I de ti pasienthistoriene var Misjonen ved sine generalsekretærer Ingvald B. Carlsen og Oscar Lyngstad involvert i innleggelsen av til sammen seks kvinner. Etter innleggelsen spilte generalsekretærene en forholdsvis liten rolle, men Lyngstad var i egenskap av verge involvert i de tilfellene hvor det ble foretatt sterilisering og kastrering. Det skyldtes at «seksualinngrep» i disse tilfellene ikke kunne foretas uten begjæring eller samtykke fra verge. Beslutningen om andre tiltak overfor disse pasientene, slik som ulike former for sjokkbehandling og lobotomi, ble derimot gjennomført uten Lyngstads direkte medvirkning.

Utvalget har funnet at Misjonen spilte en langt større rolle før innleggelsen på Gaustad sykehus. Flere av de ti pasientene var blitt satt under Misjonens omsorg som små barn, og under oppveksten ble de kasteballer mellom flere fosterhjem og ulike institusjoner, som alle fraskrev seg ansvaret for dem, ofte med uttalte negative, til dels stereotype holdninger til både den enkelte og taterne/romanifolket som gruppe. Arkivmaterialet, som i noen tilfeller inneholder konfiskerte brev fra de angjeldende pasientene opp gjennom oppveksten, tegner et bilde av barn som tross omgivelsenes tilsynelatende gode intensjoner om å skape trygge og stabile oppvekstvilkår opplever det motsatte, og som aldri blir hørt eller støttet i vanskelige situasjoner. Det er typisk trekk i flere av disse historiene at barnet får beskjed om at det har seg selv å takke.

Figur 4.8 Minnemarkering ved «Skammens stein», Ris kirkegård. Fra v. Leif Bodin Larsen, Eva Larsen, Bodil Øyhus og Harald Viborg Marthinsen.

Figur 4.8 Minnemarkering ved «Skammens stein», Ris kirkegård. Fra v. Leif Bodin Larsen, Eva Larsen, Bodil Øyhus og Harald Viborg Marthinsen.

Foto: Bernt Eide.

Boks 4.10 Hadde «omstreifer»-statusen betydning for behandlingen?

I journalene til de åtte kvinnene som inngår i utvalgets psykiatriundersøkelse, er det lagt vekt på at kvinnene er av «omstreiferslekt» eller lignende. Eksempelvis er det notert: «Av omstreiferslekt. [Slektsnavn]-slekten»; «Omstreiferfamilie»; «Av taterslekt – Skolehjemselev»; «Pas tilhører omstreiferfamilie». I en av journalene er også omstreiferstatus angitt som «foreløpig diagnose»: «Foreløpig diagnose: Skolehjemspike av omstreiferslekt».

Omtalen av pasientens slektsforhold og påpekning av forhold knyttet til «omstreifer»-status ved innleggelse synes å handle om å avdekke mulig arvelig belastning. Innledningsvis i pasientenes journaler listes det opp foreldrenes eventuelle slektskap, mulig «åndssvakhet», «kriminalitet» og psykiske lidelser hos mor og far samt hos andre i slekten. Selv om det var vanlig praksis å notere slike opplysninger i pasientjournalene i den perioden utvalgets undersøkelse dekker, synes påpekningen av «omstreifer»-slektskapet i disse pasientenes tilfelle å bli tillagt særlig betydning.

I noen tilfeller synes også statusen som «omstreifer» å ha hatt innvirkning på fortolkningen av pasientenes adferd:

«Hun har omstreifernes ulyst til regelmessig arbeide, blir rastløs og må ha avveksling.»

Det er nødvendig med mer omfattende studier, med et bredere sammenligningsgrunnlag, før det med sikkerhet kan sies at «omstreifer»-status generelt, og spesielt seksuell adferd hos kvinner med «omstreifer»-slekt, kan tenkes å ha hatt betydning ved innleggelse og videre behandling i psykiatriske sykehus.

4.5.6.2 Sterilisering

Misjonen og myndighetenes viktigste assimileringspolitiske tiltak var bosetting og fratagelse av barn fra foreldrene. Fra slutten av 1920-årene ble det i tillegg lansert flere tiltak som bevisst hadde til hensikt å gjøre assimileringspolitikken mer effektiv. Dette kom særlig til syne i forslagene fra Den frivillige komité til behandling av omstreifer- og løsgjengerspørsmålet, med flere myndighetspersoner som medlemmer. I komiteens endelig innstilling fra 1933 var «foranstaltninger til ufruktbargjørelse (sterilisering) av de laveststående omstreifere for å hindre en fortsatt forplantning» foreslått som et nødvendig tiltak for å løse «omstreiferspørsmålet». I tråd med dette henvendte Misjonens generalsekretær Ingvald B. Carlsen seg til justisministeren i desember 1933, med håp om at regjeringen ville påskynde arbeidet med å fremme straffelovkomiteens forslag til en steriliseringslov. Tidligere hadde Carlsen betraktet sterilisering som et brudd med kristent sosialt arbeid, men han ga etter en diskusjon med Johan Scharffenberg i slutten av 1920-årene en kristen begrunnelse for sterilisering av «defekte omstreifere» og anslo senere at det ville dreie seg om en tredjedel av en gruppe som ifølge omstreifertellingen i 1927 bestod av vel 2100 personer.85

Utvalget har funnet at Ingvald B. Carlsen, og senere Oscar Lyngstad, gjorde sterilisering til en del av Misjonens selvdefinerte samfunnsoppdrag. Lyngstad ga ved flere anledninger også uttrykk for at steriliseringsloven ikke i tilstrekkelig grad tillot tvangssterilisering og gikk derfor i 1946 til «aksjon» for å få helsemyndighetene til å forberede en revidering av loven.86 Hensikten var å gjøre det tillatt å sterilisere barn og unge under myndighetsalder (21 år) uten foreldrenes viten, noe som var umulig med de gjeldende bestemmelsene. «Aksjonen» førte ikke frem, men helsemyndighetene oppfordret Lyngstad til å overtale det enkelte vergeråd til å ta foreldremyndigheten fra dem som mistet omsorgsretten. Det måtte da oppnevnes verge for barnet, og det ble antatt at vergen ikke ville motsette seg sterilisering.

I 1930- og 1940-årene var Misjonens generalsekretærer aktive pådrivere for sterilisering. Samlet sett medvirket Misjonen i rundt 40 prosent av søknadene om mer eller mindre tvungen sterilisering av tater-/romanikvinner. De fleste av disse steriliseringene ble foretatt under Lyngstads tid som generalsekretær (1936–1949). Selv under krigen tok Lyngstad aktivt del i den steriliseringspraksisen som rammet tatere/romanifolk, og ga også uttrykk overfor NS-myndighetene om at sterilisering burde foretas oftere enn det som ble gjort.

Tidligere forskning har dokumentert at 125 personer med tater-/romanibakgrunn ble sterilisert i medhold av steriliseringslovgivningen i perioden 1934–1977, hvorav 109 etter ulike bestemmelser i 1934-loven. De øvrige 16, hvorav én mann, ble sterilisert med hjemmel i lov nr. 1 til vern om folkeætten av 1942. I tillegg kan mer enn 230 «omstreiferkvinner» ha blitt sterilisert utenom loven.87 Slik sterilisering var bare tillatt dersom svangerskap og fødsel ville innebære en fare for kvinnens liv og helse. Dette ble kalt medisinsk sterilisering. Mange slike steriliseringer hadde imidlertid ingen medisinsk begrunnelse.

Etter Lyngstads bortgang i 1949 synes sterilisering å ha forsvunnet fra Misjonens selvdefinerte samfunnsoppdrag, men samtidig ble forholdsvis mange kvinner på Svanviken sterilisert i 1950- og 1960-årene. De fleste ble operert utenfor steriliseringsloven på såkalt medisinsk grunnlag, til tross for at det bare i få tilfeller ble lagt vekt på kvinnens helse.88 I de øvrige av disse «medisinske» steriliseringene ble det vist til familiens sosiale forhold, eller til at familien tidligere var blitt fratatt barn. Utvalget fester seg ved at daværende kolonistyrer anså mange av beboerne i arbeidskolonien som uegnede foreldre og mente at nye barn ville falle samfunnet til byrde, og i denne sammenhengen uttalte at «denne folkegruppe som vi vanligvis benevner ‘reisende’, ‘fant’ eller ‘tatere’», ofte manglet en «utviklet ansvarsfølelse». Utvalget er derfor ikke i tvil om at det her foreligger en illegitim steriliseringspraksis.

Selv om Misjonens generalsekretærer etter 1949 ikke snakket om sterilisering på samme måte som sine forgjengere fra 1930- og 1940-årene, mener utvalget at det forholdsvis store omfanget av sterilisering av kvinner fra Svanviken, særlig i 1950- og 1960-årene, videreførte en eldre praksis med andre formål: Fra tidligere å hindre «defekte», særlig unge jenter, i å sette barn til verden, ble sterilisering anvendt på voksne kvinner i den hensikt å sørge for at familier som skulle bosettes, ikke fikk flere barn enn de angivelig kunne klare å forsørge, barn som måtte antas å falle samfunnet til byrde.

Helsemyndighetene, som satt med det øverste ansvaret for gjennomføringen av steriliseringsloven, hadde liten eller ingen kontroll med de såkalte medisinske steriliseringene, men hva med den praksisen som fant sted i medhold av loven? Helsemyndighetene kjente til Misjonens store interesse for sterilisering i 1930- og 1940-årene. Selv om det ikke er funnet at søknader om sterilisering av kvinner med tater-/romanibakgrunn ble behandlet vesentlig annerledes enn søknader om sterilisering av andre, fester utvalget seg ved at helsemyndighetene ikke stilte spørsmål ved det relativt store antallet søknader.

4.5.6.3 Sortering av barn

På Misjonens fellesmøte i august 1927 uttalte generalsekretær Ingvald B. Carlsen at Misjonen hadde lyktes godt i arbeidet med å skape «selvhjulpne, gode samfunnsmennesker», men innrømmet at arbeidet ikke alltid gav resultater som forventet. Skulle Misjonen lykkes, var det nødvendig å få skilt ut de «unormale» og konsentrere innsatsen om de «normale». På Carlsens initiativ fikk medisinerstudenten Mikael Kobro i oppgave å foreta en intelligensundersøkelse av barn ved Misjonens barnehjem. Undersøkelsen omfattet 71 barn ved fire av Misjonens barnehjem. Resultatene ble publisert i 1931. Kobro konkluderte med at 61 av barna var «mer eller mindre undermålere».89

Undersøkelsen fikk ingen umiddelbare praktiske konsekvenser, men ble i første omgang brukt som argument for sterilisering, blant annet av omstreiferkomiteen og av Carlsen i korrespondanse med justisministeren i forkant av Stortingets behandling av steriliseringsloven i 1934. Deretter ble resultatene brukt til å begrunne en sterkere sortering og segregering av «omstreiferbarn». I praksis innebar dette at et økende antall barnehjemsbarn fra slutten av 1930-årene ble videresendt til spesialinstitusjoner som tvangsskoler, skolehjem, åndssvakeskoler og åndssvakehjem. I tillegg foreslo Oscar Lyngstad, Carlsens etterfølger, i 1937 at det burde gjennomføres regelmessige psykiatriske undersøkelser av Misjonens barnehjemsbarn. Hensikten var å sortere barna på et tidligst mulig tidspunkt, slik at organisasjonen kunne konsentrere innsatsen om barn man antok ville kunne tilpasse seg et ordnet samfunnsliv. Slike undersøkelser ble imidlertid ikke igangsatt før i 1950, og da på initiativ fra generalsekretær Olav Bjørnstad. I 1950-årene (muligens lenger) ble undersøkelsene foretatt av en skolepsykiater annet hvert år, med offentlige midler. Barn som ble funnet å stå tilbake, skulle overføres til skolehjem, eller spesialskoler for evneveike, som ble den nye betegnelsen fra 1951, og eventuelt til åndssvakeomsorgen. Tilbake i barnehjemmene skulle det bare være barn med «stort sett normale evner», uttalte Bjørnstad i 1950. I tillegg skulle barnehjemsplassene fortrinnsvis forbeholdes barn som foreldrene ville gjøre krav på, de øvrige «normale» barna kunne plasseres i fosterhjem. Utvalget finner at Misjonen nå strammet grepet om barna, og med alle midler forsøkte å bryte forbindelsen mellom barn og biologiske foreldre.

Misjonen fikk gjennomført intelligenstester og psykiatriske undersøkelser av barn i den hensikt å skille antatt håpefulle fra antatt håpløse. De førstnevnte skulle assimileres, de sistnevnte segregeres. På denne måten håpet Misjonen å oppnå bedre resultater, det vil si en mer vellykket assimilering. I 1930- og 1940-årene, men ikke i 1950-årene, ble det antatt at en del utsorterte barn også burde steriliseres, noe som utgjør grunnen til at Oscar Lyngstad i 1946 gikk til «aksjon» for å få endret steriliseringsloven.90

Ideen om å sortere barn ut fra intelligens og evner var ikke spesielt for Misjonen, men utgjorde en del av mellomkrigstidens sosialpolitiske og medisinske tankegods som ble videreført inn i etterkrigssamfunnet. Utvalget finner imidlertid grunn til å påpeke at sorteringen i Misjonens regi fant sted på bakgrunn av gamle, men ajourførte slektsregistre, og at en rekke av disse slektene ble omtalt som tungt arvelig belastet.

4.5.7 Tateres/romanifolks møte med rettsvesenet

Utvalget finner vilkårlighet i politiets, påtalemaktens og domstolenes håndheving av løsgjengerloven, handelsloven og dyrevernloven. De enkelte tjenestemenns personlige skjønn og fortolkning av omstreiferbegrepet var ofte avgjørende for hvorvidt taterne/romanifolket ble diskriminert eller ikke.91

Innenfor politiet og påtalemakten var det til dels store forskjeller mellom dem som forholdt seg passive og dem som inntok en aktiv holdning overfor taterne/romanifolket. Dette gjenspeilet dels tilgangen på ressurser og lokale prioriteringer, dels lokale politimenns interesse for spørsmålet. Noen steder la politimenn stor vekt på å forebygge lovbrudd ved å hindre tatere/romanifolk i å oppholde seg i lokalsamfunnet, mens andre la liten eller ingen vekt på dette i lokalsamfunn hvor tatere/romanifolk ble oppfattet å være godt integrert.

Løsgjengerloven var ment å skulle løse avgrensningsproblemet mellom «verdige» og «uverdige» trengende i tidligere lovgivning, og samtidig beskytte samfunnet mot antatt moralsk farlige grupper. Rommet for personlig skjønn, krav til bevis fra domstolene, vanskeligheter med å få befolkningen til å anmelde og mangel på ressurser i politiet gjorde det vanskelig å håndheve loven. Dette gjaldt særlig bestemmelsene om tvangsarbeid, som derfor sjelden ble brukt alene overfor tatere/romanifolk, selv om det forekom geografiske forskjeller. I stedet ble loven hovedsakelig brukt i sammenheng med andre lovbestemmelser, først og fremst handelsloven. Arbeid og inntektskilde var viktige kriterier for bruken av løsgjengerloven, og ofte ser vi at politi og påtalemakt benyttet bestemmelsene om omførselshandel sammen med løsgjengerloven. I saker hvor det ble tatt ut tiltale, var disse ofte basert på stereotype oppfatninger av tatere/romanifolk som folkegruppe. Også i saker om tigging (løsgjengerlovens § 11) undersøkte politiet ofte hvorvidt den anholdte i tillegg hadde gjort seg skyldig i ulovlig omførselshandel. På den andre siden har utvalgets undersøkelser ikke funnet tilfeller hvor løsgjengerlovens § 12, som ga politiet hjemmel til å unnlate å rettsforfølge tigging som måtte ansees å være helt nødvendig for vedkommendes eksistens, ble tatt i bruk. Utvalget vil særlig påpeke praksisen med å nekte næringsbrev til personer som tidligere var blitt dømt for ulovlig omførselshandel. Dette var ofte en form for formalisme som forsterket kriminaliseringen av levebrødet til mange tatere/romanifolk.

Utvalgets undersøkelser viser at politiet engasjerte seg sterkt i løsgjengeri, spesielt når det forelå mistanke om at det ble kombinert med ulovlig omførselshandel. Når det gjelder løsgjengerlovens § 7 om hjemsendelser, er det vanskelig å si klart hvilken rolle det spilte hvorvidt den anholdte var av tater-/romanibakgrunn. Det mest aktuelle dersom vedkommende ikke hadde noe å leve av, var hjemsendelse. Motsatt virket løsgjengerlovens straffebud i kombinasjon med tiltale etter andre lover, særlig handelsloven, til at tatere/romanifolk kunne idømmes strengere straffereaksjoner enn det disse lovene i utgangspunktet opererte med.

Handelsloven åpnet for å straffe dem som drev med handel uten tillatelse. I praksis ble det som oftest reagert med bøter. I den grad man kan se en diskriminerende praksis, går dette på tildeling av løyve til å drive handel, og her kan man finne tilfeller av forskjellsbehandling på urettmessig grunnlag. Imidlertid viser utvalgets undersøkelse at tillatelse oftere ble nektet på basis av søkerens individuelle historie enn på etnisk grunnlag.

Politiets reaksjoner på ulovlig omførselshandel var relativt milde sammenlignet med brudd på løsgjengerloven. Bortsett fra at den anholdte måtte betale en bot, ble det sjelden eller aldri noen «større» sak ut av det. Handelsloven kan likevel karakteriseres som radikal på minst to måter. For det første innebar reguleringen av omførselshandel at de som ble nektet næringsbrev, mistet både levebrødet og muligheten til å opprettholde en kultur med tilvirkning av varer for videresalg. For det andre kunne påtalemyndigheten reagere ved å kombinere bestemmelser i handelsloven med bestemmelser i annen lovgivning – mest typisk med løsgjengerloven. Dette kunne innebære en særdeles hard reaksjon. Samtidig har utvalgets undersøkelser vist at mange fra taterne/romanifolket fikk tillatelse til å drive omførselshandel. Dette viser at politidistriktene tolket loven forskjellig og hadde ulike oppfatninger av hvorvidt en person av «omstreiferslekt» egnet seg til å få tillatelse.

Hesteforbudet i dyrevernloven er den bestemmelsen som mest direkte var ment å ramme taterne/romanifolket og deres livsform. Samtidig var dette en bestemmelse som politiet var særlig ambivalent til. Forbudsbestemmelsen hadde også i seg selv en innebygget tvetydighet. På den ene siden var loven et uttrykk for en moderne forståelse av dyrevelferd: Dyrenes ve og vel skulle beskyttes ved lov. På den andre siden hadde samfunnsutviklingen langt på vei løpt fra de forhold bestemmelsen tok sikte på å regulere. I sin alminnelighet var hester blitt mindre viktige som transportmiddel. Jernbane, dampskip, sykler og biler hadde overtatt for hestekraften. «Omstreiferne» ble et symbol på det gammeldagse, mens det å hindre deres mobilitet og samtidig beskytte dyrene ble ansett som et moderne gjennombrudd.

At forbudet mot hestehold var en «særbestemmelse» rettet mot taterne/romanifolket som en etnisk minoritet, fremgår tydelig av debattene om dette spørsmålet. Forskning viser at hesteforbudet i den kollektive hukommelsen til så vel majoritetssamfunnet som til taterne/romanifolket står som et eksempel på grov diskriminering av folkegruppen. Loven i seg selv må da også kunne karakteriseres som sådan.92 Derimot har ikke utvalgets undersøkelser kunnet dokumentere at forbudet ble håndhevet av politiet. Dette gjelder også påstander om at enkelte lensmenn skjøt hestene til tatere/romanifolk. Det kan godt være at fratagelse eller avlivning av hester har forekommet uten at loven ble anvendt, altså i utenomrettslig forstand. Dersom det har vært tilfellet, er det imidlertid grunn til å tro at det har vært snakk om isolerte hendelser. Avlivning av dyr hadde fastlagte prosedyrer og rutiner, og saksbehandlingen burde ha etterlatt seg spor, eksempelvis i form av uttalelser fra distriktsdyrlegen og ordre fra lensmannen før dyret eventuelt ble avlivet. Samtidig synes det også klart ut fra utvalgets undersøkelser at loven har hatt en disiplinerende effekt, og slik sett fikk mange av dem som fortsatt reiste med hest, til å slutte med det. Loven, som var tydelig rettet mot taterne/romanifolket som folkegruppe, virket slik sett sterkt adferdsregulerende.

4.5.8 NS-regimets planlagte antiromanipolitikk – en minoritetspolitikk i utakt?

NS-regimets «taterpolitikk» hadde det samme målet som assimileringspolitikken i førkrigssamfunnet, nemlig å løse «taterspørsmålet» eller «omstreiferspørsmålet». I tillegg var argumentasjonen i hovedsak identisk. Derimot var det bare et delvis sammenfall i virkemidler. Ønsket om en mest mulig fullstendig registrering av «omstreiferne» utgjorde et fellestrekk. NS-regimet videreførte virkemidler som omplassering av barn og tvangssterilisering, men gjorde dem mer ytterliggående: Det ble lagt opp til obligatorisk omplassering av barn fra ikke-bofaste familier og systematisk tvangssterilisering. NS-regimet utelot imidlertid bosetting, noe som utgjorde en av pilarene i førkrigstidens assimileringspolitikk. Bosettingslinjen ble vurdert, men avvist dels av økonomiske grunner, dels fordi «omstreiferproblemet» ble betraktet som vesentlig biologisk bestemt. Foruten sterilisering la NS-regimet i stedet opp til å internere alle voksne som levde på «tatervis», i arbeidsleirer. Slik skulle familiene tvinges til å oppgi sin mobile livsform. Bruddet med tidligere virkemidler kommer videre til uttrykk ved at NS-regimet ville innføre et forbud mot å eie eller besitte ikke bare hest, men også båt og motorvogn som kunne brukes i «omstreiferøyemed». Et annet brudd er at NS-regimet la opp til en ren statlig politikk der Misjonen ikke var tiltenkt noen spesiell rolle utenom å hjelpe NS-myndighetene med å fastslå slektstilhørighet hos enkeltindivider når tvilen meldte seg. Å redusere Misjonens rolle på denne måten innebar et klart brudd med tidligere praksis. Men var de andre bruddene egentlig like klare? Målet var fortsatt det samme: «Taterspørsmålet» eller «omstreiferspørsmålet» skulle løses. Således synes NS-planen å ha innebåret et brudd i midler, men ikke i mål.93

NS-planen ble hverken omtalt eller gjort til utgangspunkt for noen kritisk vurdering av politikken overfor taterne/romanifolket etter 1945. Grunnen kan ha vært at den ble vurdert som sterkt avvikende og dermed uten relevans. Man kan likevel spørre seg om NS-planen ble fortiet – fordi den var sammenfallende med Misjonens mål, og fordi tiltakene ikke representerte noe fundamentalt brudd med førkrigstidens politiske tenkning på området. En omtale av NS-planen etter 1945 kunne ha avslørt et meningsfellesskap som kunne ha stilt Misjonen i et dårlig lys, og dermed undergravet organisasjonens krav om en skjerpet innsats mot «omstreifer»-uvesenet. Dette kravet var Misjonen heller ikke alene om å stille etter krigen. I den første etterkrigstiden kan det tydelig spores repressive holdninger som i sin kjerne gjenspeilet NS-regimets påtenkte antiromanipolitikk, til tross for en klar avvisning av nasjonalsosialistisk ideologi. Dessuten var dette holdninger med røtter i førkrigstenkningen. Her, som på andre sosialpolitiske områder, var det klare trekk av kontinuitet i tenkemåter fra mellomkrigstiden, gjennom krigen og inn i etterkrigstiden.

Ble mål og midler likevel modifisert som følge av krigserfaringene? Etter 1945 gikk Misjonen inn for å skjerpe innsatsen mot «omstreiferuvesenet» langs gamle spor: «Omstreiferne må under sterkere kontroll fra samfunnets side. Det gjelder både for de som reiser og også de som mer eller mindre tilfeldig er blitt fastboende», het det i 1951.94 Samme år innførte myndighetene, dels for egen regning, dels etter krav fra dyrevernere, forbudet mot hestehold blant «omstreifere». Sammen med bestemmelsen om ekstern grensekontroll i fremmedloven (1956) fremstår hesteforbudet som det kanskje klareste politiske symbolet på den diskrimineringen «omstreiferne» som gruppe ble utsatt for i etterkrigssamfunnet. Et hesteforbud var nær ved å ha blitt innført i 1935, og stod helt sentralt i NS-planen. Vedtaket i 1951 hadde en uttalt forankring i dyrevern, men argumentasjonen forut for og under stortingsbehandlingen viser at hensikten vel så mye var å råde bot på «omstreiferproblemet», selv om dette ikke ble åpent uttalt av alle.

De norske krigserfaringene førte med andre ord ikke til en modifisering av politikken overfor taterne/romanifolket i etterkrigstiden. Tiden var trolig heller ikke moden for et skifte. I et klima med en sterk tro på fellesskapets idé og en sterk gjenreisningsvilje etter fem år med tysk okkupasjon gjaldt det å bringe alle arbeidsføre inn i produktivt arbeid, til beste for den enkelte og for samfunnet som helhet. I et slikt klima fantes det liten eller ingen grobunn for en tolerant holdning overfor en livsform som var stigmatisert som uproduktiv, kriminell og parasittisk. Ved flere anledninger ble det da også fremholdt fra Misjonens side at «omstreiferne» måtte omdannes til «dugelige og positive samfunnsmennesker» eller «positivt byggende lemmer av folkefellesskapet.»95

4.6 Avviklingen av særomsorgen

Det privat-offentlige samarbeidet mellom Misjonen og staten tok form av en rutinepreget politikk få eller ingen stilte spørsmål ved før stortingsrepresentant Torild Skard i en interpellasjon til sosialministeren på Stortinget tok opp situasjonen for «omstreiferne» med følgende spørsmål: «Hva vil regjeringen gjøre for å bedre omstreifernes kår og lette deres integrering i samfunnet?» Debatten fant sted 23. april 1975. Skard stilte prinsipielt spørsmål ved om det var «riktig å skille ut en gruppe mennesker på grunnlag av spesielle slektsregistre som stammer fra forrige århundre og forvaltes av en privat organisasjon, og om det er forsvarlig å ha en slik boplikt som løsgjengerloven angir og knytte bl.a. sosialhjelp til boplikten».96 Skard reiste dessuten spørsmålet om hva som lå i integrering, og påpekte betydningen av at «omstreiferne» også måtte ha «rett til å bevare sin egenart som omstreifere. Vi må ikke få en integrering som betyr en tvangsassimilering, med andre ord».97 Statsråd Tor Halvorsen understreket at han ikke ønsket at «noen skal bli diktert», men «skal man kunne klare å nå bedre resultater, er spørsmålet om boliger, arbeid og ikke minst skolegang av den aller største betydning».98

Interpellasjonen førte til at Sosialdepartementet i november 1976 oppnevnte et offentlig utvalg, ledet av byrettsdommer Ingrid Solheim, som skulle vurdere «omstreifernes» situasjon i samfunnet, og komme med anbefalinger til hva som burde gjøres med særordningene for denne gruppen. Solheim-utvalget kom med sin innstilling i 1980. Utvalget foreslo å legge om særbestemmelsene, og tok til orde for at bistand til «omstreiferne» skulle integreres i det ordinære hjelpeapparatet. Den samme anbefalingen kom også fra et annet offentlig utvalg i samme periode, statsrefusjonsutvalget, ledet av Petter Drefvelin. Dette utvalget skulle vurdere statsrefusjonsordninger for kommunale utgifter etter sosialomsorgsloven og barnevernloven. Utvalget ble nedsatt i 1979, og la frem sin innstilling i 1982, der det ble foreslått å endre bestemmelsene med at staten refunderte utgifter til bosettings- og barnevernstiltak for «omstreiferne», og at dette burde gå inn i det ordinære kommunale apparatet. Omleggingen av disse ordningene ble gjennomført fra 1986.

Da Solheim-utvalget kom med sin innstilling, begrunnet den forslaget om avvikling av særtiltakene med at det ikke lenger var behov for dem, og at avviklingen av særomsorgen ved Misjonen ville «bidra til bedre integrering av omstreiferne i den vanlige befolkningen».99 Den stilte altså ikke spørsmål ved de politiske målsettingene og de normative standardene for integrering.100 Det kan se ut til at den norske regjeringen ikke tok offentlig standpunkt mot assimileringspolitikken som var rettet mot taterne/romanifolket før daværende justisminister Anne Holt uttalte seg om spørsmålet i Stortinget i desember 1996, i debatten om et representantforslag fra Erling Folkvord om å gi oppreisning til tatere/romanifolk:

[…] det er viktig at taternes særegne tradisjon og historie anerkjennes og ivaretas som en verdifull del av vårt samfunn. Overfor dem som ikke er fastboende og/eller integrert, bør det også uttrykkes en aksept – det må aksepteres at folk ikke ønsker å være som alle andre. Dette kan bare oppnås ved at vi alle får økt kunnskap.101

4.6.1 Avviklingen av særordningene

Fattigloven av 1900 var i utgangspunktet tenkt som en midlertidig lov, men da den ble avviklet med innføringen av lov om sosial omsorg fra 1. januar 1965, hadde den stått i 65 år. Arbeidet med å få til en ny fattiglov var blitt påbegynt i 1930-årene i sammenheng med at trygdesystemet skulle utredes og utvides. Dette ble avbrutt av den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig, men ble i noen grad tatt opp igjen da de mest umiddelbare gjenreisningsoppgavene var fullført. I de politiske partienes fellesprogram av 1945 var også sosial trygghet og det å komme bort fra en nedverdigende og stigmatiserende fattighjelp blitt satt opp som et viktig mål for gjenreisningen, og den tidlige etterkrigstiden var preget av en tanke om et utvidet offentlig ansvar for hele befolkningen. En av grunnideene bak den nye sosiallovgivningen, som ble utformet frem mot 1960-årene, var at sosialhjelp skulle erstatte den gamle forsorgen for det antatt lille antallet personer som ikke hadde rett til trygdeytelser, eller som i perioder eller livsfaser falt utenfor rammene for disse.102

I forarbeidene til lov om sosial omsorg ble «omstreiferne» betegnet som «en egen gruppe personer med særlige problemer». Her ble gruppen definert som «en del mennesker som ikke har fast bopel men streifer om fra sted til sted enten alene eller med sin familie eller i større følger». Hjemstavnsinstituttet ble betraktet som utdatert, og Sosialdepartementet foreslo derfor at hjemstavnsreglene skulle falle bort, og at man i den forbindelse også skulle fjerne all statsrefusjon. Dette ville få omfattende konsekvenser for dem av «omstreiferne» som ikke hadde opparbeidet seg hjemstavn, og dermed for Misjonens virksomhet. Etter protester fra Misjonen ble derfor forslaget endret, og den etablerte ordningen med statsrefusjon og Misjonen som mellomledd og utøvende aktør ved bosetting av «omstreifere», og delvis også i forbindelse med tildeling av sosialhjelp til allerede bosatte familier, ble videreført for «omstreifere».103

Den samfunnsmessige og sosialpolitiske utviklingen mot slutten av 1960-årene og gjennom 1970-årene, sammen med økt kritikk av Misjonen for både mangelfulle virkemidler og dårlig økonomistyring, skulle imidlertid presse igjennom endringer i 1980-årene. 1970-årene var også en periode med økt vektlegging av kommunalt ansvar. Profesjonaliseringen av sosialstyrene, de økonomiske forholdene i kommunene og økt ensretting av praksis gjorde at også kommunene i større grad var rustet til å utføre dette arbeidet selv. Samtidig var det innad i Sosialdepartementet en økende misnøye med hvordan Misjonen forvaltet både penger og tildelte oppgaver. Konsekvensen av denne utviklingen var at de økonomiske særordningene på sikt ble avviklet.104

Sett under ett utgjorde ikke «omstreifernes» kår og hva som kunne gjøres for denne gruppen, noen stor andel av den sosialpolitiske diskusjonen i perioden 1964–1986. Det er andre grupper som diskuteres mer inngående, som bostedsløse mer generelt, alkoholikere, de som har vært i fengsel, og mot slutten av perioden i økende grad flyktninger og innvandrere. På den annen side er det disse gruppene «omstreiferne» ble vurdert sammen med, og opp mot, i diskusjonen av regler som skulle vært mer universelle. Slike regler skulle ikke ramme enkelte grupper og på den måten være stigmatiserende. Hovedgrunnen til at «omstreiferne» havnet i denne posisjonen, var Misjonens virksomhet gjennom lang tid, som bidro til å fremheve «omstreiferne» som en spesielt problematisk og hjelpetrengende gruppe. I tillegg kommer en tidvis uklarhet i forholdet mellom Misjonen og kommunene. Misjonen hadde siden 1907 hatt særlige oppgaver når det gjaldt bosetting av «omstreifere», og det hadde også utviklet seg en praksis der den var behjelpelig med annen støtte, som regel gjennom kommunene. Med hjemmel i løsgjengerlovens § 8 fikk Misjonen og kommunene disse utgiftene refundert fra staten. Utover i 1960-årene og frem mot 1986 ble spørsmålet om hvorvidt denne særordningen skulle beholdes eller ikke, tatt opp flere ganger. Og selv om praksis langt på vei etter innføringen av lov om sosial omsorg fra 1965 ble opprettholdt som tidligere, må det nye lovverket ha hatt en effekt for gruppen «omstreifere». Utover i 1970- og 1980-årene var det stadig færre som ble bosatt gjennom Misjonen. På den tiden var det ifølge flere av utvalgets utredninger snakk om re-bosetting av personer som hadde store vanskeligheter.105

Fra innføringen av lov om sosial omsorg og frem til avvikling av de økonomiske særordningene med virkning fra 1986 var det sosiale hjelpeapparatet i kommunene blitt mer profesjonalisert, og kommunene var både økonomisk og faglig blitt bedre rustet til å foreta bosetting av bostedsløse. Dette inkluderte bostedsløse av «omstreiferslekt», som skulle behandles på linje med andre i samme situasjon. På dette tidspunktet var prosessen kommet såpass langt at en avvikling av særordningene var praktisk mulig.106

Avviklingen av særordningene med virkning fra 1986 innebar at § 8 i løsgjengerloven ble avskaffet. Løsgjengerlovens § 7, som hjemlet tvangsbosetting, ble imidlertid stående til 1995. Bestemmelsen hadde dog ingen praktisk betydning etter at hjemmelen for refusjon (§ 8) ble fjernet. Misjonen hadde da i nærmere 100 år vært både utøver av politiske intensjoner og pådriver overfor myndighetene i utforming av politikk på dette området.

4.6.2 Fra Misjonen til Kirkens Sosialtjeneste

I og med at hjemstavnsordningen gjennom lov om sosial omsorg i 1964 ble avviklet, skulle Misjonens samfunnsoppdrag hjemlet i regjeringsresolusjonen fra 1907 ha falt bort. Som vist i kapittel 4.8.1 lyktes det imidlertid Misjonen å få beholde ordningen slik at bosettingsarbeidet kunne fortsette som før, med statsrefusjon og med Misjonen som formidler. Bosettingsarbeidet med «omstreifere» ble dermed plassert i en sosialpolitisk unntakstilstand, hvor den var skilt både fra andre særskilt utsatte grupper (jf. sosialomsorgslovens § 16 bokstav d) og fra den generelle sosialpolitiske utviklingen. Dette siste gjaldt særlig utviklingen av ansvarsforholdet mellom staten og kommunene, hvor sistnevntes ansvar økte med bortfallet av hjemstavnsretten.

Dette var et viktig grunnlag for at det i 1971 ble oppnevnt en hovedkomité for reformer i lokalforvaltningen som skulle foreslå utbedringer og samordninger i lokalforvaltningen. Et av områdene komiteen særlig skulle se på, var inntektssystemet for kommunene og fylkeskommunene. Innstillinger om dette forelå i 1979 (fylkeskommunene) og 1981 (kommunene).107 Regjeringen fremmet komiteens forslag for Stortinget i Ot.prp. nr. 48 (1984–85). Her ble det foreslått endringer i inntektssystemet innenfor en lang rekke lover. Dette falt også sammen med forslag fra to andre offentlige utvalg, Solheim-utvalget (1980) og statsrefusjonsutvalget (1982), som begge konkluderte med at unntakene Misjonens bosettingsarbeid hadde fått etter sosialomsorgsloven av 1964, burde avvikles.108

I forarbeidene til de nye inntektslovene for kommunene og fylkeskommunene ble det fremholdt at målsettingen med refusjonsordningene hadde vært å sikre at bestemte grupper fikk den hjelpen de hadde krav på, og at ordningen «må antas å ha virket etter sin hensikt».109 I tråd med statsrefusjonsutvalget mente Sosialdepartementet imidlertid at ordningen ikke i tilstrekkelig grad hadde ført til bosetting/rehabilitering og forebygging av sosiale problemer for gruppen den var myntet på, og at hjelpen ofte var blitt «valgt ut fra finansieringsform og ikke ut fra en vurdering av den enkeltes behov».110 I innstillingen til ny inntektslov ble derfor både sosialomsorgslovens § 16d og løsgjengerlovens § 8 foreslått avskaffet, noe som i Stortinget også ble vedtatt enstemmig og uten debatt.111 Det store antallet tilskuddsordninger til kommunene ble etter dette redusert til fem hovedkategorier: undervisning, helse- og sosialtjenester, kulturformål, barnehager og et generelt tilskudd. Stortinget hadde dermed avskaffet særordningene som hadde hjemlet Misjonens bosettingsarbeid siden 1907. Løsgjengerlovens § 7 stod fortsatt ved lag, men var på dette tidspunktet blitt en sovende paragraf.

Det nye inntektssystemet ble satt i verk fra 1. januar 1986. Avskaffelsen av særordningen ble begrunnet ut fra tekniske og organisatoriske hensyn. Dels var det et ønske om sterkere kontroll med sosialutgiftene, og mulighet for bedre samordning mellom ulike systemer for sosialomsorg og på tvers av de ulike kommunene og fylkeskommunene, dels at man ønsket å gi lokalforvaltningen større mulighet for å prioritere og planlegge ut fra lokale forhold. Reformen innebar dermed ikke et oppgjør med assimileringspolitikken.112 I innstillingen ble det foreslått at Misjonen «inntil videre» skulle beholde bevilgningen til administrasjon, bosetting og rehabilitering av «omstreifere», selv om kommunene etter dette var fratatt mulighetene for å få statsrefusjon for bosetting gjennom Misjonen. Denne bevilgningen ble først inndratt fra og med 1. januar 1989.

På dette tidspunktet hadde Misjonen allerede endret ansvarsområde, organisasjonsform og navn. Debatten om organisasjonsformen gikk tilbake til 1970-årene, og hadde sammenheng med det stadig fallende tallet på medlemmer og lokallag, og at Misjonens inntekter i økende grad var basert på statsstøtte. Innenfor Misjonen hadde derfor flere begynt å argumentere for at en medlemsorganisasjon ikke lenger var hensiktsmessig, og at man i stedet burde opprette en stiftelse. Forslagene om å endre organisasjonsformen hang samtidig sammen med endringene i virkefeltet og den generelle utviklingen i samfunnet. Misjonen hadde over tid i stadig økende grad utvidet virkefeltet til å omfatte andre grupper enn bare «omstreifere», samtidig som denne gruppen – i alle fall den delen som var i kontakt med Misjonen – var i sterk tilbakegang. Dette tilsa en endring av formålsparagrafen, noe som ble forsterket av endringer i synet på særordninger og den tiltagende kritikken som Misjonen ble møtt med på slutten av 1970-årene.

Omleggingen skjedde i to etapper. Den første var endring av organisasjonens formål. På årsmøtet i 1983 ble arbeid for «omstreiferne» tatt ut av § 1 i grunnreglene. Etter dette skulle Misjonens formål være å «virkeliggjøre kirkens diakonale oppdrag ved å gi vanskeligstilte barn, unge og voksne mulighet for fellesskap og personlig vekst i hjem, kirke og samfunn». Dette gjenspeiler samtidig at Misjonen i økende grad søkte å knytte seg til Den norske kirke, noe som trolig hadde sammenheng med at kontakten med myndighetene og Sosialdepartementet ikke lenger var like tett. Den neste endringen fant sted på årsmøtet i 1986, da både navnet og organisasjonsformen ble gjort om.113 Årsmøtet vedtok at Misjonen skulle legges ned, og at det skulle opprettes en stiftelse. Før årsmøtet hadde flere aktører i organisasjonen over tid argumentert for at det var uheldig å ha ordet «misjon» i navnet, og at det dessuten ikke lenger speilet organisasjonens virkefelt. Det var samtidig et uttalt ønske, i tråd med utviklingen som er skissert over, at navnet måtte uttale en tettere tilknytning til kirkens diakonale arbeid. Årsmøtet vedtok derfor at den nye stiftelsen skulle ha navnet Kirkens Sosialtjeneste.

Formelt var det flere problematiske sider ved endringen av Misjonen fra medlemsorganisasjon til stiftelse. Et problem var at det ikke ble satt noe nytt møte etter at Misjonens årsmøte hadde vedtatt å legge ned organisasjonen. Det var det samme møtet som fortsatte og vedtok å opprette stiftelsen. For det andre ble det heller ikke truffet noe formelt vedtak om å overføre aktiva og passiva fra Misjonen til den nye stiftelsen før nedleggelsen. Dette ble først gjort i etterkant. Et tredje problemfelt var eierforholdet til Svanviken, som formelt sett var en separat stiftelse med Møre og Romsdal krets av Misjonen som styre. Etter stiftelsesloven skulle Misjonen før nedleggelsen ha sendt forslag til fylkesmannen om overdragelse av Svanviken til Kirkens Sosialtjeneste. Først i 1990 fikk den nye stiftelsen godkjennelse for denne overdragelsen.114

Figur 4.9 Flyfoto fra Svanviken gård.

Figur 4.9 Flyfoto fra Svanviken gård.

Foto: Norrøna Fly AS.

En juridisk vurdering utført for utvalget av professor dr.jur. Geir Woxholth fremholder at Kirkens Sosialtjeneste mest trolig er å betrakte som en ny organisasjon, uten juridisk ansvar for Misjonens virksomhet. Det er derfor ikke spesielt nærliggende at stiftelsen kan gjøres sivil- eller strafferettslig ansvarlig for handlinger begått av Misjonen. Woxholth har ikke vurdert foreldelsesspørsmålet. Utvalget vil likevel konkludere med at Kirkens Sosialtjeneste er den institusjonen som står nærmest til å ta et moralsk ansvar for den virksomheten Norsk misjon blant hjemløse stod for. I tillegg vil utvalget understreke at staten hadde et overordnet ansvar for politikken overfor «omstreiferne» generelt. Etter utvalgets mening har myndighetene derfor enten direkte eller stilltiende godkjent og støttet Misjonens virksomhet, og dermed stilt seg selv i en ansvarlig posisjon.

Misjonens handlinger angående Stiftelsen Svanviken er i større grad problematiske. Her ble det ut fra professor Woxholths vurdering begått flere og alvorlige brudd på stiftelsesloven og stiftelsens statutter. Dette skjedde på flere måter.

For det første i form av ulovlige fradelinger/salg av grunn fra Svanviken-eiendommen. Dette skjedde både i den perioden Misjonen «forvaltet» Stiftelsen Svanviken via styrerepresentasjon og i den perioden stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste gjorde det, og de er ifølge redegjørelsen begge å bebreide for forholdet.

For det andre ved at Stiftelsen Svanviken ikke hadde lovlig styre fra 1986 til fylkesmannen godkjente nytt styre i brev av 24.9.1990. For dette er først og fremst stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste, som forvaltet Stiftelsen Svanviken, å bebreide. Det kan ikke utelukkes at fylkesmannen, ut fra sin lovpålagte tilsynsfunksjon, også kan være å kritisere for at forholdet ikke ble oppdaget tidligere.

For det tredje ved at midlene i de to stiftelsene har vært sammenblandet. Dette er også et forhold som Kirkens Sosialtjeneste må være ansvarlig for.

Utvalget anser disse overtredelsene av stiftelsens statutter og stiftelsesloven som alvorlige, slik det også fremholdes i redegjørelsen.

Utvalget er enig i professor Woxholts vurdering av at det er grunnlag for å rette en kritikk på rettslig grunnlag, selv om Woxholth påpeker at ansvaret er foreldet og derfor ikke kan forfølges rettslig. I lys av Woxholths vurdering legger utvalget til grunn at det i dag ikke vil være mulig å gjøre om salgene eller erstatte tap som følge av salgene på Svanviken. Salgene er gjennomført, hertil kommer at det er umulig å fastsette hvilket tap som er lidt og for hvem fordi «omstreifere» ikke er en entydig definert gruppe.

Utvalget tar også til etterretning at Woxholt finner at fylkesmannens vedtak om omdanning av Stiftelsen Svanviken var i samsvar med stiftelsesloven og statuttene og derfor neppe kan anfektes juridisk.

Utvalget vil likevel, slik det også antydes i redegjørelsen fra Woxholt, peke på det paradoks at fylkesmannen, som statlig myndighet, brukte opphøret av den statlige støtten til Stiftelsen Svanviken og dens formål om å tilgodese «omstreiferne» som et argument for å gjennomføre en lovlig omdanning. Selv om en slik argumentasjon ifølge Woxholts redegjørelse er juridisk holdbar, har utvalget forståelse for at mange har vanskelig for å slå seg til ro med en slik argumentasjon, spesielt fordi omdanningen medførte at den sammenslåtte stiftelsen ikke lenger fikk noen mulighet til å realisere det opprinnelige formålet om å tilgodese «omstreiferne». I lys av dette mener utvalget at også staten må kunne sies å ha et moralsk ansvar for å gjøre godt igjen den urimelighet som mange anser ble resultatet av sammenslåingen.

4.7 Fra assimilering til status som nasjonal minoritet

Fra midten av 1800-tallet til 1970-årene var norsk politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket kjennetegnet ved assimilering, som særlig søkte å motvirke en reisende livsform. Eilert Sundts undersøkelser av folkegruppens egenart og levemåte sammen med forsøk på bosetting og oppdragelse midt på 1800-tallet dannet en overgang fra eldre tiders forfølgelse til 1900-tallets assimileringspolitikk, men var ifølge myndighetene en betinget suksess. Sundts moralske fordømmelse av folkegruppen, sammen med den offentlige debatten mot slutten av 1800-tallet, bidro imidlertid til å legge et grunnlag for myndighetenes og Misjonens harde assimileringspolitikk fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til 1970-årene.

Fra 1970-årene ble assimileringspolitikken gradvis avviklet samtidig som politikken generelt ble mindre konsentrert om aktivt å endre livsformen til taterne/romanifolket som minoritetsgruppe, men uten at det ble lagt vekt på å bidra til videreføring eller formidling av kulturelle tradisjoner. Samtidig hadde folkegruppens egen livsform gradvis endret seg. Mange hadde etablert faste boliger for store deler av året og praktiserte derfor en reisende livsform i kortere deler av året, ikke ulikt dagens situasjon.

Fra midten av 1970-årene ble assimileringspolitikken gradvis utsatt for kritikk, men det var først mot slutten av 1990-årene at taterne/romanifolket ble anerkjent som en nasjonal minoritet med krav på at forholdene skal legges til rette for å ivareta og utvikle deres kultur. I mellomtiden var de økonomiske særordningene for folkegruppen som på en vesentlig måte hadde opprettholdt de materielle forutsetningene for assimileringspolitikken, blitt avskaffet.

Virkningene av avviklingen av særordningene ble evaluert av Ellen Marie Marvik i 1991. I rapporten «Situasjonen for omstreiferne etter avviklingen av Norsk misjon blant hjemløses engasjement og overføring av ansvaret til kommunene», som var finansiert av Sosialdepartementet, fant hun at et flertall av sosialkontorene vurderte avviklingen av særordningene positivt. De vektla at avviklingen hadde ført til mindre stigmatisering av gruppen. Samtidig trakk flere sosialkontorer frem negative konsekvenser, som forverrede økonomiske vilkår for «omstreiferne». Marvik pekte også på at en del sosialkontorer var usikre på hvordan de skulle forholde seg til denne befolkningsgruppen, og etterlyste kunnskap og retningslinjer. Når det gjaldt gruppens sosioøkonomiske situasjon, kom det frem at en del husstander sosialkontorene kjente til, hadde behov for mer enn sporadisk økonomisk bistand. Det ble rapport om et lite antall personer med arbeidsinntekt, og trygdeytelser (særlig uføretrygd) ble beskrevet som en vesentlig inntektskilde. Videre ble barnas situasjon omtalt som problematisk. Ifølge sosialkontorene var de isolert overfor lokalsamfunnet, og både barna og foreldrene viste liten interesse for skolegang.

Marvik fant at ansatte ved enkelte sosialkontorer i intervjuene hadde utelukket flere «omstreiferfamilier» fra sine vurderinger fordi de fremstod som «integrert». Dette tyder på at begrepet «omstreifer» ble oppfattet mer som en sosial enn som en etnisk kategori: Når familiene ble integrert i lokalsamfunnet, opphørte de å være «omstreifere».

Basert på intervjuene med tatere/romanifolk la Marvik vekt på at de ikke utgjorde noen ensartet og hjelpetrengende gruppe, slik de tidligere tiltakene gjennom Misjonen hadde gitt inntrykk av. Tatere/romanifolk var derimot høyst forskjellige individer med ulike erfaringer, tilpasninger, referanserammer og forhold til sin bakgrunn, påpekte hun. Marvik påpekte også at sosialkontorene baserte sine beskrivelser av folkegruppen på personer med sosiale problemer. Samtidig beskrev Marvik hvordan mange «omstreifere» opplevde seg som utsatt gjennom sin bakgrunn og tilhørighet, og at familier hun hadde intervjuet, selv trakk frem at de isolerte seg nettopp på bakgrunn av en grunnleggende redsel for inngripen overfor barna.

Sett under ett for hele 1900-tallet fant det sted en utvikling fra en hard assimileringspolitikk mot en anerkjennende minoritetspolitikk. Utvalget understreker at denne utviklingen var langsom og ikke i takt med velferdsstatens politiske mål om å skape et samfunn med likhet og rettferdighet for alle innbyggerne. Den var heller ikke i takt med den oppmerksomheten menneskerettighetsspørsmålet fikk i Norge fra 1950-årene og fremover. Selv om bevisstheten om menneskerettigheter og likhet for loven samt diskrimineringsvern ble sterkere etter andre verdenskrig, førte dette bare sent og langsomt til en endring av assimileringspolitikken. Svanviken fortsatte sin virksomhet og fikk kanskje sin hardest rammende periode i 1950- og 1960-årene. Bortsetting av barn pågikk stadig selv om den nye barnevernloven av 1953 prioriterte samvær med foreldre. I den grad man var opptatt av minoritetsvern og menneskerettigheter, ble politikken overfor taterne/romanifolket uansett ikke vurdert kritisk. Dette kommer blant annet til uttrykk i forbindelse med Norges tilslutning til FNs rasediskrimineringskonvensjon.115

4.8 Utvalgets vurderinger av politikk og tiltak i fortiden

I samsvar med mandatet vil utvalget i det følgende vurdere fortidens politikk og tiltak i lys av menneskerettighetene (vurdert ut fra dagens og datidens tolkning av disse), ut fra datidens norske lover (herunder Grunnloven) og ut fra etiske vurderinger i dag og moraloppfatninger den gang.

4.8.1 Vurdering ut fra menneskerettighetene og norsk lov

I det følgende vurderer utvalget tidligere politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket i lys av menneskerettighetsnormer som Norge hadde sluttet seg til den gang den gitte praksisen fant sted. Som vist i kapittel 3 vil menneskerettslige normer måtte tolkes i tråd med samfunnsutviklingen i de stater som har forpliktet seg til å følge de ulike konvensjonene. Det er derfor ikke gitt at dagens forståelse av hva som er menneskerettslig problematisk kan legges til grunn for tidligere perioder.

Utvalget legger spesielt vekt på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 som Norge anerkjente (ratifiserte) i 1952, og som ble rettslig bindende for Norge fra 1953. Denne konvensjonen er spesielt viktig for vurderingen fordi forpliktelsene oppstod tidlig og fordi den opprettet et eget domstolssystem. Den er også viktig fordi menneskerettighetsvernet i den norske grunnloven var svakt frem til revideringen i 2014 da Stortinget vedtok å gjøre en rekke menneskerettigheter til en del av konstitusjonen. Konvensjonen ble gjort til en del av norsk lov ved menneskerettsloven av 1999.

Utvalget har i kapittel 3 redegjort for rettigheter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon som er av betydning for utvalgets arbeid. Dette gjelder blant annet retten til privatliv og familieliv som er fastslått i artikkel 8. Denne rettigheten er blant annet relevant i vurderingen av praksis ved omsorgsovertagelse og av bortsetting av barn og forholdene ved Svanviken arbeidskoloni i tiden etter andre verdenskrig. Forholdene på Svanviken i visse perioder kan også vurderes i lys av konvensjonens artikkel 4 om at ingen må bli pålagt å utføre tvangsarbeid eller annet «påtvunget arbeid». Den europeiske menneskerettighetskonvensjon forbyr også umenneskelig og nedverdigende behandling (artikkel 3) og setter grenser for hvilke integritetskrenkelser myndighetene kan iverksette eller godta. For alle rettighetene gjelder vernet mot diskriminering blant annet på grunnlag av etnisk tilhørighet (artikkel 14), som innebærer at myndighetene ikke kan diskriminere tatere/romanifolk når det gjelder de rettighetene de har etter andre bestemmelser i konvensjonen.

Boks 4.11 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon

Den europeiske menneskerettskonvensjon ble vedtatt av Europarådet 4. november 1950 for å beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Konvensjonen fastsetter en rekke sentrale menneskerettigheter, blant annet retten til liv, vern mot tortur, vern av privatlivet og sikring av religions- og ytringsfriheten.

Som vist i kapittel 3 er det vanskelig å fastslå om fortidens politikk og tiltak innebar menneskerettighetsbrudd i juridisk forstand. Blant annet kan en tidligere praksis bli ansett for å være klart i strid med menneskerettighetene ut fra dagens tolkning av rettighetene, til tross for at det ikke finnes rettslige holdepunkter for å fastslå at den ville blitt vurdert av domstolene som en krenkelse den gang den fant sted. Selv om det ikke skulle være grunnlag for å fastslå rettslige menneskerettighetsbrudd i vurderingen av fortidens handlinger, kan de likevel være etisk problematiske etter vår tids normer og i visse tilfeller også ut fra datidens etiske prinsipper.

Utvalget finner blant annet at flere sider ved praksisen på Svanviken inntil 1970-årene var klart uforenlige med Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 8 slik denne forstås i dag. Det samme gjelder den omfattende praksisen med bortsetting av barn av tater-/romanislekt på 1900-tallet (rundt 1500 barn eller nesten en tredjedel av barna). Utvalget mener at man allerede den gang burde ha forstått at praksisen var i strid med de grunnleggende hensyn som retten til privatliv og familieliv hadde til hensikt å verne om, og som Norge fra 1953 hadde forpliktet seg juridisk til å respektere. I tillegg finner utvalget at flere lover og bestemmelser ble utformet eller anvendt på en slik måte at de bidro til diskriminering eller ikke ga et tilstrekkelig vern mot slik adferd, som i dag ville være menneskerettighetsstridig.

4.8.1.1 Datidens praksis i lys av menneskerettighetene som juridiske normer

Som vist i kapittel 3 vil menneskerettslige normer måtte tolkes i tråd med samfunnsutviklingen i de stater som har forpliktet seg til å følge de ulike konvensjonene. Det er derfor ikke gitt at dagens forståelse av hva som er i strid med menneskerettighetene, kan legges til grunn for tidligere perioder. Enkelte handlinger fra myndighetenes side ligger imidlertid i kjernen av hva menneskerettighetene var ment å beskytte mot fra de ble nedfelt etter andre verdenskrig.

Selv om det ikke kan fastslås at en praksis som vi i dag vil beskrive som menneskerettslige brudd, var i strid med menneskerettslige regler da overgrepene faktisk fant sted, kan det ikke utelukkes at det i enkelttilfeller skjedde overgrep som også var i strid med datidens forståelse av menneskerettighetene. I en vurdering av om det foreligger menneskerettighetsbrudd må imidlertid de faktiske forholdene i konkrete saker vurderes i lys av den aktuelle menneskerettslige bestemmelsen slik den da ble forstått. Som nevnt kan det være vanskelig for oss i dag å kunne vite med sikkerhet hvordan man tolket bestemmelsen på det gitte tidspunktet. Uten at en konkret sak har vært prøvd for en domstol, lar det seg sjelden gjøre å si med sikkerhet at en bestemt hendelse har representert en krenkelse av menneskerettighetene i rettslig forstand. Selv om det ikke finnes noe klart rettslig grunnlag for med sikkerhet å fastslå at en tidligere praksis innebar brudd på menneskerettighetene i rettslig forstand, vil man som vist i det følgende i mange tilfeller likevel kunne si at den er i strid med dagens tolkning av rettighetene.

En vurdering av datidens handlinger opp mot dagens tolkning av menneskerettighetsnormer er enklere, da innholdet i mange av de sentrale menneskerettighetene har utviklet seg og nå er presisert gjennom praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol. En slik vurdering av fortidens praksis i lys av ettertidens tolkning av menneskerettighetene har likevel liten rettslig betydning. Ikke desto mindre kan det være gode grunner til å peke på enkelthandlinger og tiltak i tidligere tiders praksis som ville være høyst problematiske i lys av dagens menneskerettslige normer. Dette kan bidra til at man lærer av historien, og dermed forebygge lignende feilgrep i fremtiden. En slik vurdering kan også bidra til et nødvendig oppgjør med fortiden. Datidens begrunnelser for lover og praksis gjør ikke at det blir mindre viktig å påpeke at man i dag ser den tidligere politikken som overgrep og forsømmelser.

4.8.1.2 Bortsetting av barn

Både utvalgets egen granskning (kapittel 4.5.4) og tidligere forskning har vist at svært mange barn av tater-/romanislekt ble fratatt foreldrene og plassert i barnehjem, fosterhjem eller adoptert bort. Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 8 gir som utgangspunkt enhver rett til familieliv. Dette inkluderer både foreldes rett til omsorg for og samvær med sine barn, og barns rett til kontakt med foreldre. Omsorgsovertagelser er derfor utvilsomt et inngrep i retten til familieliv. Som vist i kapittel 3 er denne rettigheten i likhet med andre rettigheter ikke absolutt, men det å frata foreldre omsorgen for egne barn må være begrunnet i så sterke interesser at de veier vesentlig tyngre enn hensynet til å opprettholde familieforholdet mellom barna og foreldrene. Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 kan det bare gjøres inngrep i denne grunnleggende rettigheten dersom inngrepet 1) har hjemmel i lov, 2) ivaretar et legitimt hensyn og 3) og er nødvendig for å oppnå det aktuelle formålet. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 14 fastslår at denne rettigheten, i likhet med de andre rettighetene i konvensjonen, skal praktiseres uten diskriminering, uavhengig av etnisk eller annen tilhørighet.

Når bortsetting eller omsorgsovertagelse av barn med tater-/romanibakgrunn skal vurderes opp mot menneskerettighetene, er det sentrale spørsmålet om det foreligger krenkelse av konvensjonens artikkel 8 om retten til familieliv, både isolert og sammenholdt med diskrimineringsforbudet i artikkel 14.

Det var en generell hjemmel for omsorgsovertagelse i vergerådsloven (inntil 1954) og barnevernloven (fra 1954) dersom det forelå alvorlig omsorgssvikt, og at slike inngrep dermed oppfylte kravet om lovhjemmel. Etter barnevernsloven skulle en omsorgsovertagelse være begrunnet i det legitime formålet om å beskytte barn mot omsorgssvikt eller overgrep. Tatere/romanifolk ble imidlertid satt i en særstilling ved at det forelå en uttalt politikk om at barnevernslovgivningen skulle brukes som en del av assimileringen av gruppen. Denne intensjonen kom blant annet til uttrykk i forarbeidene til lov om sosial omsorg, som ble vedtatt i 1964:

Målet er etter hvert å avvikle hele omstreifervesenet og tilpasse både barn og voksne til ordnede samfunnsforhold. Viktigst er det da å ta hånd om barna mens de ennå er ganske små og før de har vent seg til omstreiferlivet.116

Noen av sakene som er gjennomgått på oppdrag fra utvalget, viser familier i vanskelige situasjoner hvor barn ikke får tilstrekkelig omsorg eller familien har svært vanskelige levekår. I slike tilfeller kunne det av hensyn til barna være både legitimt og nødvendig med inngrep i retten til familieliv. Likevel finnes det flere eksempler på at myndighetene også la vekt på det ikke-legitime hensynet å fjerne disse barna fra sine foreldre ut fra et ønske om å avskaffe det «omstreifende» levesettet. Tatt i betraktning den uttalte assimileringspolitikken og viljen til å bruke omsorgsovertagelser som et assimileringspolitisk virkemiddel er det grunnlag for å anta at et større, men ukjent antall omsorgsovertakelser fant sted på et ikke-legitimt grunnlag.

Den siste vurderingen som kreves av artikkel 8, er om inngrepet er nødvendig for å oppnå det legitime formålet (proporsjonalitet). I vår tid er det erkjent at omsorgsovertagelse bare bør skje etter at andre og mindre inngripende alternativer har vært prøvd, som for eksempel støtte til foreldrene slik at de bedre kan ivareta omsorgen for barna. Det ser ut til at det i meget liten grad ble forsøkt å finne andre alternativer. Dessuten er det viktig å merke seg at man ut fra fortolkningspraksis i dag ikke bare skal se på selve omsorgsovertagelsen, men også i hvilken grad det er mulighet for kontakt mellom foreldre og barn, og vurdering av mulig tilbakeføring. Selv om omsorgsovertagelse kan ha vært et nødvendig inngrep i noen av de sakene utvalget har gjennomgått, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved om avskjæring av kontakt og manglende vurdering av tilbakeføring kan sees på samme måte. Barn med tater-/romanibakgrunn ble i stor grad overlatt til Misjonen, som la til grunn at kontakt mellom barn og biologiske foreldre som hadde tilknytning til «omstreiferlivet», var uheldig, samt at omsorgsovertagelsen burde være av langvarig karakter. Den samme intensjonen kom også til uttrykk fra myndighetenes side, blant annet i forarbeidene til lov om sosial omsorg i 1964, som vist over. Også her kommer diskrimineringsaspektet inn, ettersom barn av denne gruppen ble satt i en særstilling som følge av at det var Misjonen, og ikke offentlige myndigheter, som hadde omsorgen for dem etter vedtak om omsorgsovertagelse.

Generelt kan det vanskelig fastslås om det rettslig sett foreligger brudd på konvensjonens krav før en konkret sak faktisk er blitt behandlet av Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Tolkningen av artikkel 8 har også endret seg gradvis over tid. Fra slutten av 1980-årene har domstolen lagt til grunn at gjensidig samvær mellom foreldre og barn er en grunnleggende del av retten til familieliv, og at familieforholdet ikke opphører ved at det offentlige overtar omsorgen for barna. En dom i 1996 (Johansen mot Norge) slo fast at retten til et visst samvær og kontakt med biologiske foreldre også skal vurderes i tilfeller der det er legitime grunner til omsorgsovertagelse.

Ettersom barnevernssakene utvalget har gjennomgått skriver seg fra tiden før disse dommene, er spørsmålet om hvorvidt retten til samvær alltid har vært en del av retten til familieliv, eller om den foreliggende rettspraksis må forstås som et resultat av at rettighetenes juridisk forpliktende innhold har endret seg over tid.

Etter utvalgets forståelse utgjør kontakt mellom barn og foreldre kjernen av hva bestemmelsen skal beskytte. Med dette som utgangspunkt kan det legges til grunn at kontakt mellom barn og foreldre også var et viktig hensyn som artikkel 8 skulle verne om i perioden før dommene som fastslo dette. Utvalget har likevel ikke grunnlag for å konkludere med at enkeltsaker den gang innebar noen menneskerettighetskrenkelse i juridisk forstand, av grunner det er vist til over. Samtidig vil utvalget holde fast ved at flere sider ved barnevernspolitikken overfor taterne/romanifolket i etterkrigstiden var klart i strid med de idealer og hensyn som også den gang lå til grunn for artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Utvalget finner ikke at vergerådsloven i seg selv var i konflikt med menneskerettighetene. Derimot har utvalget, som vist over, funnet at det på visse områder utviklet seg en praksis som må sies å ha vært i strid med både lovens ordlyd og intensjon. Dette gjelder blant annet tiltakene for å bryte all kontakt mellom barn og foreldre.

4.8.1.3 Vold og overgrep mot barn

Utvalget er blitt kjent med mange historier om overgrep og vold i barnevernsinstitusjoner og i fosterhjem i perioden før 1986. Dette er det vist til i NOU 2004: 24, og flere kommunale og fylkeskommunale granskningsrapporter. Enkelte av informantene utvalget har intervjuet forteller at de etter omsorgsovertagelse har blitt utsatt for fysiske og/eller seksuelle overgrep fra ansatte eller fra andre voksne med tilknytning til institusjonen, fosterhjemmet eller fra andre barn. Flere av barna som forsøkte å varsle, ble ikke trodd. For eksempel var mistro til og mistenkeliggjøring av barn som fortalte om overgrep snarere regelen enn unntaket på skolehjem. Utvalgets forskere har også i intervjuer funnet at barn ble avfeid med at «barnehjemsbarn lyger» eller «taterbarn lyger». Mange som har søkt om erstatning for omsorgssvikt og overgrep mens de stod under Misjonens omsorg, har søkt om erstatning for et ødelagt liv eller en ødelagt barndom, ofte grunnet seksuelle overgrep begått mot dem mens de var på institusjonen eller i fosterhjem.

Slike krenkelser vil i dag sees som klare brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 3 og 8. Også på dette området er det først dommer av nyere tid som fastslår at slik vold mot barn innebærer alvorlige menneskerettighetsbrudd. Av konvensjonens artikkel 3 følger det at ingen må bli utsatt for nedverdigende behandling. Bestemmelsen gjelder uten unntak. Overgrepene mot barn i barnevernsinstitusjoner må sees som grove krenkelser ut fra dagens tolkning av menneskerettighetene.

4.8.1.4 Svanviken arbeidskoloni og Misjonens bosettingspolitikk

Utvalget finner at flere av sidene ved behandlingen av tatere/romanifolk under opphold på Svanviken arbeidskoloni ikke var i samsvar med menneskerettighetene slik de forstås i dag. Dette gjelder særlig perioden frem til 1970-årene. Det er grunn til å peke på forhold som blant annet kan komme i konflikt med menneskerettighetskonvensjonens forbud mot «påtvunget arbeid» eller «tvangsarbeid» (artikkel 4), integritetskrenkelse (artikkel 3) og religions-/livssynsfrihet (artikkel 9). Mest fremtredende, slik utvalget vurderer det, er likevel bruddet på konvensjonens artikkel 8 om retten til privatliv.

Artikkel 8 fastslår, som vist, enhvers rett til respekt for privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse. Hovedpoenget med bestemmelsen er å gi individet rett til å råde over seg selv og sitt, uten innblanding utenfra. Som nevnt over i vurderingen av omsorgsovertagelser kan det etter artikkel 8 bare gjøres inngrep i denne grunnleggende rettigheten på bestemte vilkår.

På Svanviken ble beboernes hverdag, særlig frem til 1970-årene, kontrollert på en svært inngripende måte. Blant annet hadde koloniens styrer full kontroll med beboernes brevkommunikasjon med omverdenen. Likeledes ble beboernes hygieniske forhold strengt kontrollert av de ansatte. Det var innført en ordning med fellesbad, og det var faste badedager for samtlige beboere. I perioder var også kolonistyreren til stede for å inspisere at de mannlige beboerne vasket seg etter forskriftene. En ansatt «husmor» inspiserte tilsvarende kvinnenes intimhygiene. Videre foregikk det en nøye kontroll med beboernes barneoppdragelse, og ryddighet og renslighet i hjemmene. Ansatte hadde nøkkel og kunne når som helst låse seg inn i familienes hus. Videre hadde styreren rett til å bestemme når beboerne skulle få besøk.

For å vurdere myndighetenes ansvar for den behandlingen beboerne på Svanviken fikk, er det viktig å slå fast i hvilken grad Svanviken kan sies å ha representert en virksomhet som staten svarer for. Utvalget har tidligere vist at opphold på Svanviken var en del av myndighetenes uttalte assimileringspolitikk. Svanviken var også en egen post på statsbudsjettet helt frem til 1989, og rapport om virksomheten ble hvert år lagt frem som en del av statsbudsjettet. Alle ansettelser ble rapportert til departementet for godkjennelse, og reglement og kontrakter var tilgjengelig for Sosialdepartementet. På denne bakgrunn finner utvalget at myndighetene i stor grad var medansvarlige for den behandlingen tatere/romanifolk fikk på Svanviken.

Et annet sentralt spørsmål er i hvilken grad «kolonistene» oppholdt seg frivillig på Svanviken. Jo større grad av frivillighet som forelå, desto vanskeligere blir det å konkludere med at oppholdet var menneskerettslig problematisk. De første skriftlige kontraktene (fra 1908) mellom «kolonistene» og Svanvikens ledelse var frivillige, men etter få år mistet oppholdet karakter av å være frivillig. Det skjedde på ulike måter. Beboere som forlot Svanviken før kontraktstiden utløp, ble truet med anmeldelse for brudd på løsgjengerloven, og i noen tilfeller også anmeldt. Likeledes ble trusler om slik anmeldelse brukt bevisst for å få tatere/romanifolk til å søke seg til Svanviken. I tillegg ble det fremsatt trusler om at vergeråd/barnevernsnemnd ville bli kontaktet slik at barna deretter ville bli tatt fra dem dersom de ikke aksepterte opphold på Svanviken, eller dersom de forlot kolonien før kontraktstiden utløp. Graden av frivillighet må etter dette sies å ha vært svært diskutabel frem til 1970/80-årene.

Sakene som har vært behandlet av domstolen, belyser de ulike elementene ved artikkelen, og gir veiledning i hvordan bestemmelsen skal tolkes. I lys av disse sakene er det liten tvil om at den praksisen som i lange perioder foregikk på Svanviken, i dag må sees som alvorlige inngrep i retten til privat- og familieliv ifølge Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 8.

Flere av de nevnte inngrepene ligger i kjernen av det artikkel 8 er ment å beskytte. Generelt kan det vanskelig fastslås om det foreligger brudd i rettslig forstand før en konkret sak faktisk har blitt behandlet av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Manglende rettspraksis for den aktuelle perioden innebærer derfor at utvalget ikke har grunnlag for å fastslå med tilstrekkelig sannsynlighet at det på Svanviken foregikk menneskerettighetskrenkelser i juridisk forstand. Utvalget vil likevel understreke at flere av de inngrep i privatliv og familieliv som fant sted overfor beboerne på Svanviken, klart ikke er i overensstemmelse med grunnleggende hensyn som artikkel 8 sikter mot å beskytte. I dag ville slike forhold med sikkerhet utgjort menneskerettighetsbrudd.

Også kontraktene som ble inngått med tatere/romanifolk som skulle få bosetting gjennom Misjonen utenfor Svanviken, kan etter utvalgets vurdering betraktes som menneskerettighetsstridige. I bosettingsavtalen mellom Misjonen og familiene ble det satt som vilkår at familien bodde fast på stedet. Eiendommen skulle bare være bolig for foreldre og mindreårige barn, det vil si at beboerne hadde forbud mot å huse voksne barn og andre slektninger. Dette skulle hindre at boligen ble oppholdssted for slektninger og andre (underforstått andre tatere/romanifolk) over lengre tid. Det at familien var bofast, og ikke hadde besøk av omreisende slektninger, skulle hindre konflikter i forholdet til naboene»117. Dette må sees som et alvorlig inngrep i menneskers rett til familieliv og privatliv.

Flere forhold ved Svanviken som er omtalt over, kan etter utvalgets oppfatning også ha vært i strid med daværende norsk lov. Dette gjelder blant annet praksisen med å åpne beboernes post. Straffeloven av 1902 har i § 145 forbud mot å åpne andre privatpersoners post. Utvalget kan ikke se at ansatte ved Svanviken hadde lovlig adgang til å åpne beboernes post.

4.8.1.5 Sterilisering

Per Haaves undersøkelser viser at kvinner med tater-/romanitilhørighet til en viss grad var overrepresentert blant steriliserte kvinner i perioden 1934–1977.118 Særlig fra slutten av 1930-årene til slutten av 1940-årene var tater-/romanikvinner mer utsatt for tvangssterilisering enn kvinner flest. Med tvangssterilisering siktes det til sterilisering uten søknad fra den inngrepet ble utført på eller med søknad hvor avgjørelsen entydig var tatt av andre. Undersøkelsene viser også at valgmuligheten kunne være begrenset for dem som selv søkte om sterilisering. I noen tilfeller ble slike søknader fremmet under mild overtalelse, i andre tilfeller under press, ofte når vedkommende kvinne stod i en vanskelig livssituasjon. Grensen mot tvangssterilisering ble derfor i flere tilfeller uklar.

Nesten 40 prosent av kvinnene som i perioden 1949–1970, var beboere på Svanviken ble sterilisert, de fleste på såkalt medisinsk grunnlag uten bruk av steriliseringsloven av 1934. Bare fire av kvinnene ble sterilisert i medhold av loven, og det til tross for at kun tre av de øvrige elleve steriliseringene synes å ha vært medisinsk begrunnet. Mange av kvinnene ble derfor urettmessig sterilisert utenfor loven. Enkelte av steriliseringene var begrunnet med negative vurderinger av den enkelte kvinne som mor, og omgitt av diskriminerende holdninger til folkegruppen. Det ble også lagt vekt på at fremtidig bosetting kunne bli vanskeliggjort dersom familien fikk for mange barn å forsørge.

Haaves undersøkelser viser at flere steriliseringer i medhold av steriliseringslovens tvangsbestemmelser ikke oppfylte vilkårene for sterilisering uten eget samtykke, og dermed innebar et brudd på de nasjonale lovene som gjaldt i Norge den gangen. I tillegg var mange formelt frivillige steriliseringer, det vil si med underskrift fra kvinnen, ulovlige i den forstand at de ble foretatt mer eller mindre under tvang.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon forbyr umenneskelig og nedverdigende behandling (artikkel 3). Sterilisering uten reelt og informert samtykke, eller uten legitime grunner ansees som et sterkt integritetskrenkende inngrep. Dersom slik sterilisering hadde vært utført i dag, ville den ha utgjort en grov integritetskrenkelse som fundamentalt bryter med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Først i 2011 fastslo Den europeiske menneskerettighetsdomstol at illegitim tvangssterilisering innebar en krenkelse av artikkel 3. Utviklingen i hvordan menneskerettighetene tolkes, gjør at utvalget ikke kan slå fast at tvangssterilisering i etterkrigstiden frem til 1977 innebar krenkelser av forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling ut fra tolkningen av internasjonale menneskerettigheter den gangen. Utvalget kan av samme grunn heller ikke slå fast at steriliseringspraksisen overfor taterne/romanifolket i juridisk forstand innebar et brudd med retten til privatliv i konvensjonens artikkel 8 slik denne rettigheten ble tolket den gang krenkelsene fant sted.

Utvalget vil likevel konkludere med at sterilisering uten samtykke eller legitim grunn ut fra dagens rettspraksis og rettsforståelse utgjør alvorlige menneskerettighetskrenkelser.

4.8.2 Etiske vurderinger

I lys dagens verdier fremstår 1900-tallets målsettinger og virkemidler i assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket som diskriminerende og undertrykkende. Utvalget tar klar avstand fra denne politikken og dens konsekvenser for enkeltmennesker og gruppen som helhet. Skal man gjøre en etisk vurdering av fortidens handlinger, er det samtidig relevant å undersøke hvorvidt de er i samsvar med datidens tidsånd og rådende verdier, samt å forsøke å bringe på det rene om også kritiske røster lot seg høre.

Utvalgets inntrykk er at hovedlinjene i statens politikk overfor «omstreiferne», med barnevern og bosetting, synes å ha vært bredt akseptert i det norske samfunnet. Også Misjonens virksomhet hadde lenge bred støtte, både fra myndighetene og fra kirken.

Som allerede vist over var det på begynnelsen av 1900-tallet en utbredt oppfatning at «omstreifervæsenet» var en «udvækst paa samfunnslegemet som man maa se at skjære væk». Dette kom også frem da Stortinget i 1909 bevilget midler til Misjonens bosettingsarbeid. Uenigheten gikk bare mellom dem som trodde det var mulig å få «omstreiferne» til å bosette seg, og dem som mente at løsningen var å ta barna fra foreldrene. Slike holdninger blant politikerne, sammen med den negative omtalen av «omstreiferne» i avisene, både skapte og bidro til å opprettholde et meningsklima som rettferdiggjorde assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket.

Gjennom mediesøk i riksdekkende og lokale aviser for perioden 1930–1950 har utvalgets forskere funnet svært få kritiske innlegg. Som vist over (4.5.2) var det derimot mange avisoppslag som ga uttrykk for en tydelig negativ oppfatning av folkegruppen, og flere som roste Misjonens arbeid. I tillegg hersket det i mellomkrigstiden et utbredt hierarkisk menneskesyn så vel i Norge som i Europa for øvrig, det vil si en oppfatning av at visse mennesker er verdifulle mens andre ikke er det, eller er mindre verdt. Utvalgets mediesøk viser at pressen i denne perioden hadde en tendens til å stemple taterne/romanifolket som en «mindreverdig» folkegruppe som ikke burde forplante seg.

Dette menneskesynet preget blant annet debatten før vedtaket av steriliseringsloven og fikk også gjennomslag hos Misjonens generalsekretær, som etter først å ha argumentert mot Johan Scharffenberg ut fra et kristent menneskesyn sluttet seg til argumentene fra vitenskapens menn og kvinner.

Til tross for det hierarkiske menneskesynets dominans fantes det også enkelte kritiske røster i denne perioden. Selv Misjonens generalsekretær var kritisk til forbudet mot hestehold da dette kom opp til behandling i Stortinget i 1935, fordi det ville ramme en folkegruppe urimelig. Stortinget avviste i 1935 forslaget om å forby «omstreiferne» å reise rundt med hest. I debatten ble det blant annet vist til at et slikt forbud ville ramme en bestemt folkegruppe, og at dette var i strid med menneskerettigheter.119

Også da Stortinget på nytt behandlet endringer i dyrevernloven i 1951, ble det fra Stortingets talerstol sagt at lovforslaget var diskriminerende, selv om det likevel ble vedtatt. Til tross for at de var et fåtall, fantes det altså motstemmer i samfunnet.

I forarbeidene til lovrevideringen i 1951 ble det presisert at forbudet mot å reise rundt med hest bare var rettet mot «omstreifere som ‘flakkar ikring’», og ikke mot fastboende «omstreifere» med regulært arbeid. Utvalget finner at myndighetene dermed ikke hadde forståelse for at det mobile levesettet var et kjennetegn ved taterne/romanifolket som folkegruppe. I stedet ledet myndighetene oppmerksomheten bort fra det forholdet at bestemmelsen ville ramme en folkegruppe med reising som kulturelt uttrykk ved å omtale denne livsformen med negativt ladede uttrykk som å «flakke omkring» eller «leve på omstreifervis».

Utvalgets undersøkelser viser at de norske krigserfaringene ikke førte til en modifisering av politikken overfor taterne/romanifolket etter krigen. Fordi det i etterkrigstidens samfunnsklima hersket en utbredt tro på fellesskapets idé, og etter fem år med tysk okkupasjon gjaldt det å bringe alle arbeidsføre inn i produktivt arbeid. I et slikt klima fantes det liten eller ingen grobunn for en tolerant holdning overfor en livsform som var stigmatisert som uproduktiv, kriminell og parasittisk.

Den generelle oppslutningen om menneskerettigheter økte i tiden etter andre verdenskrig. Denne bevisstheten vokste frem på bakgrunn av de grove krenkelser mot menneskeheten og menneskeverdet som hadde funnet sted under krigen. Tanken om alle menneskers likeverd ble nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring i 1948, som Norge sluttet seg til. Det var ikke minst overgrepene mot minoriteter under krigen som hadde rystet verdenssamfunnet. Utvalget finner det derfor paradoksalt at man så sent som i 1951 vedtok en ny paragraf i dyrevernloven som i stortingsdebatten den gang av en av representantene ble omtalt som «rasistisk».

Utvalget finner også grunn til å peke på at Eilert Sundt allerede på midten av 1800-tallet omtalte taterne/romanifolket som en folkegruppe med en kulturell egenart. Også bestyreren på Svanviken hadde dette som utgangspunkt da han i 1963 uttalte: «Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart deres språk, deres livsform.» Han uttrykte samtidig at han var klar over at dette var en «radikal fremgangsmåte», men begrunnet den med at det ble gjort for å redde barna.120 Denne uttalelsen viser at Misjonens ledelse var klar over de konsekvensene virksomheten deres hadde for taterne/romanifolket.

I 1965 sluttet Norge seg til FNs rasediskrimineringskonvensjon, som forbyr diskriminering på etnisk grunnlag. I forkant av dette foretok regjeringen en gjennomgang av konvensjonen for å se om disse forpliktelsene ville kreve at Norge endret sin lovgivning og praksis, og fant at endringer ikke ville være påkrevet. Utvalget tolker dette som et uttrykk for at norske myndigheter den gang enten ikke anerkjente taterne/romanifolket som en egen folkegruppe, eller at man ikke mente politikken overfor gruppen var kritikkverdig.

Både tidligere forskning og utvalgets undersøkelser viser at praksis, ikke minst på barnevernsfeltet, var sterkt kritikkverdig også ut fra datidens normer. Ikke minst gjelder dette etter de etiske prinsippene som lå til grunn for barnevernloven av 1953 om viktigheten av forebyggende arbeid og respekt for de grunnleggende båndene mellom barn og foreldre.

En rekke av barna som stod under Misjonens omsorg hadde en vanskelig oppvekst. Hyppige flyttinger mellom ulike fosterhjem og institusjoner gjorde at barn ikke fikk muligheter til å etablere stabile og trygge relasjoner til voksne omsorgspersoner. Mange barn har blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep, og flere ble utnyttet som arbeidskraft på gårder. Arbeidet kunne være svært hardt, det vanket ofte straff og nedverdigende behandling og barna ble i liten grad hørt når de forsøkte å fortelle om sin situasjon. Det var et mål å bryte barnas kontakt med biologisk familie og slekt, og med folkegruppen.

Selv om forståelsen av barndom og barndommens innhold har forandret seg mye de siste tiårene, legger utvalget til grunn at forholdene for mange av dem som vokste opp under Misjonens omsorg også den gang lå utenfor det som ble ansett for å være en god barndom.

Til tross for at myndighetene den gang ikke så de negative konsekvensene for gruppen som helhet, mener utvalget de burde ha innsett at gjeldende politikk og tiltak hadde sterkt negative konsekvenser for så vel enkeltmenneskers som hele familiers liv.

Fotnoter

1.

RA, PA–0793, brev til KUD fra O. Bjørnstad, 18.5.1957.

2.

Møystad 2015b.

3.

Sogner 2003, s. 357–358, 361–363; Seip 1983, s. 21–24.

4.

Midré 1990.

5.

Sitert i Bergkvist 2014.

6.

Dyrvik 1978 s. 84–92, 139, 178–179, 393–404; Seip 1983, s. 37, 52.

7.

Seip 1983, s. 63.

8.

Søbye 2014.

9.

Seip 1983, s. 73, 75.

10.

Kjeldstadli (et al.) 2003; Stenseth 2000; Midbøe 1968; Hvinden og Pettersen 2001; Minken 2009.

11.

Seip 1983, s. 72–75.

12.

Jakob Walnum, «Tatersagen» i Morgenbladet nr. 488, 1893.

13.

Dokument Nr. 100 (1896.) Fra Budgetkomiteen. Angaaende Arbeidet blandt Omstreiferne m.v.

14.

Hagen 2001; Thorsnes 2015.

15.

Hvinden og Pettersen 2001, s. 237.

16.

Dok. Nr. 100 (1896).

17.

Stortinget 1897.

18.

Seip 1994, Hagen 2001, s. 139, NOU 2004: 23, s. 48.

19.

Pettersen 1999, s. 9–11; Haave 2015b.

20.

Sitert i Haave 2015b.

21.

Glomseth 2012.

22.

Midré 1990, s. 122–126; Seip 1983, s. 18–19; Kaveh 2015.

23.

Kaveh 2015.

24.

Hartmann 1923, s. 18.

25.

Lov om handelsnæring af 16de juli 1907. Se Kaveh 2015.

26.

Kaveh 2015.

27.

Kaveh 2015.

28.

Haave 2015c.

29.

Haave 2015.

30.

Sitert i Haave 2000, s. 349.

31.

Haave 2015g.

32.

Haave 2015f.

33.

Haave 2015b.

34.

Haave 2000.

35.

Plan for arbeidet blandt Omstreiferne ved J. Walnum, sogneprest til Leikanger. Vedlegg til dokument Nr. 100. 1896.

36.

Hvinden 2001.

37.

Jf. Seip 1983 og 1994; Hvinden og Pettersen 2001, s. 232.

38.

Seip 1994, s. 19.

39.

Seip 1983, s. 138–39; Hvinden og Pettersen 2001, s. 233.

40.

Hvinden og Pettersen 2001, s. 234.

41.

Hvinden og Pettersen 2001, s. 236

42.

Hvinden og Pettersen 2001, s. 240–241; Pareus og Stenhammer 2014.

43.

Forhandlinger i Stortinget (1909), nr. 107. Fattig og omstreifervæsenet, s. 850.

44.

Kjeldstadli 1999.

45.

Seip 1994, s. 247.

46.

Pareus og Stenhammer 2014.

47.

Seip 1994, s. 52.

48.

Pareus og Stenhammer 2014.

49.

Saenger 1983, s. 280.

50.

«Taterplager i Orkland. Orkland herredsstyre tar affære» i Adresseavisen 30.4.1928. Jf. Pareus og Stenhammer 2014.

51.

Sitert i Møystad 2015a.

52.

Sitert i Møystad 2015a.

53.

Carlsen 1922, s. 26.

54.

Pettersen 1999, s. 2; Agerup 1991, s. 80.

55.

Hvinden 2001.

56.

§ 1 i Lov av 31. mai 1900 nr. 5 om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab.

57.

SAT, PA-295, kolonistreglement vedtatt 19. oktober 1908, § 4.

58.

Stenhammer 2015.

59.

Møystad 2015a; Stenhammer 2015.

60.

Pettersen, 2005; NOU 1980: 42.

61.

Stenhammer 2015.

62.

RA, PA-0793, brev fra Bjørnstad til Myhre, 19.3.1968.

63.

Stenhammer 2015.

64.

Møystad 2015a.

65.

Lilleaas og Ellingsen 2015b.

66.

Marvik 1983; Schlüter 1993; Pettersen 1999; Walnums Dok. 100, 1897.

67.

Innst.O.XI (1963–64) Om lov om sosial omsorg, s. 17; Pettersen 1999: 9 ff, Seip 1994, s. 65; Haave 2000, s. 54f; NOU 1982: 42.

68.

NOU 1980: 42.

69.

Pettersen 2005.

70.

Ibid.

71.

Rundskriv nr. 9 02.07.1904; Ot.prp. nr. 56 1952, s. 43; Innst.O.XI 1963–64 Om lov om sosial omsorg, s. 17; Pettersen 2000; Haave 2000, s. 327.

72.

Seip 1994, s. 73.

73.

Haave 2000, s. 55–56; Pettersen 1999, s. 7–13.

74.

Pettersen 1999, s. 8; Hvinden og Pettersen 2001.

75.

Pettersen 1997.

76.

Haave 2000, s. 327–328.

77.

«Til verjerådene». Rundskriv av 5. juli 1946 fra Kirke- og undervisningsdepartementet.

78.

Seip 1994, s. 74.

79.

Jf. Søbye 2014.

80.

Haave 2000, s. 62–67, 325.

81.

Haave 2000, s. 65.

82.

Haave 2000, s. 65.

83.

Brandal 2014.

84.

Haave 2015e.

85.

Haave 2000, s. 74–80, Pareus og Stenhammer 2014.

86.

Haave 2015f.

87.

Haave 2000.

88.

Haave 2015d.

89.

Haave 2015e.

90.

Haave 2015f.

91.

Det følgende bygger på Kaveh 2015.

92.

Haave 2015c.

93.

Haave 2015g.

94.

Sitert i Haave 2006, s. 245.

95.

Sitert i Haave 2015g.

96.

Sitert i NOU 1980: 42.

97.

Stortingsrepresentant Torild Skard, S. tid. 3715–3729 (23.4.1975), s. 3719–3720.

98.

Statsråd Tor Halvorsen hentet fra S. tid. 3715–3729 (23.4.1975), s. 3729.

99.

NOU 1980: 42.

100.

Halvorsen 2004, s. 39.

101.

Justisminister Anne Holt, S.tid. 1564–1576 (6.12.96), s. 1574.

102.

Messel og Slagstad 2014, s. 536–537; Seip 1994, s. 225.

103.

Ot.prp. 56 (1962–63), s. 17, 65–66.

104.

NOU 1985: 27.

105.

Lilleaas og Ellingsen 2015; Møystad 2015a.

106.

Teige 2015.

107.

NOU 1979: 44; NOU 1982: 15.

108.

NOU 1980: 42; «Statsrefusjonsordningene etter sosialomsorgslovens § 16 og barnevernsloven § 63», innstilling fra et utvalg oppnevnt av Sosialdepartementet 8. mars 1979, avgitt 25. mars 1982.

109.

Ot.prp. nr. 48 (1984–85).

110.

Ibid.

111.

Forhandlinger i Odelstinget nr. 42 1985, Endr. i lover vedr. inntektssystemet for komm. og fylkeskomm.

112.

Jf. Marvik 1991.

113.

RA, PA-793, 111 Protokoller/beretninger 1983–1986, NMBH/KS Generalforsamlingen 10.–11. oktober 1986.

114.

Sæther 2015.

115.

Haave 2015b.

116.

Ot. prp. nr. 56 (1962–63).

117.

Pettersen 2005.

118.

Haave 2000.

119.

Haave 2015c.

120.

Sitert i Møystad 2015c.

Til toppen
Til dokumentets forside