NOU 2015: 7

Assimilering og motstand— Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag

Til innholdsfortegnelse

6 Situasjonen i dag

6.1 Oversikt og hovedfunn

Utvalget har gjennomført to prosjekter om levekår og konsekvenser av politikken for tatere/romanifolk i dag:

  1. «Dagens situasjon for tatere/romanifolk» – en kvalitativ undersøkelse hovedsakelig basert på intervjuer med et utvalg tatere/romanifolk.1

  2. «Levekårsundersøkelse tatere/romanifolk» – en registerbasert undersøkelse av dødelighet og utdanningsnivå med i utgangspunkt i Misjonens klientarkiv.2

Dette kapitlet sammenfatter først hovedfunnene fra disse to prosjektene. Deretter gir det en nærmere presentasjon av funn fra de to delprosjektene. Avslutningsvis drøfter utvalget funnene i lys av norsk lov og Norges menneskerettslige forpliktelser, og i lys av noen av de etiske prinsippene som er presentert i kapittel 3.

6.1.1 Hovedfunn

Levekårsundersøkelsen blant et utvalg tatere/romanifolk født mellom 1941 og 1955 viser et oppsiktsvekkende høyt dødelighetsnivå og et lavt utdanningsnivå. Når denne gruppen kommer så dårlig ut, er det åpenbart at politikken og virksomheten som ble ført, var skadelig for gruppen som helhet og for enkeltpersoner som ble berørt.

Den kvalitative undersøkelsen av dagens situasjon viser at tater-/romanibefolkningen utgjør en sammensatt gruppe med ulike livshistorier og livssituasjoner. Tater-/romanibefolkningen befinner seg i en brytningstid med sentrale endringsprosesser hva angår relasjonen til storsamfunnet generelt, ikke minst vedrørende utdanning og arbeidsliv. Man ser en økende vektlegging av skole/utdanning blant både unge og voksne. Det eksisterer ulike syn blant tatere/romanifolk på hvilken plass de ønsker å ha som minoritetsgruppe i samfunnet og på relasjonen til majoritetsbefolkningen og samfunnsinstitusjoner. Noen har en etablert plass i det norske samfunnet, mens andre føler seg utenfor eller på siden av det norske fellesskapet. For noen oppleves dette som et problem, mens andre synes det er mindre viktig så lenge de har tilhørigheten til familien og tater-/romanimiljøer ellers.

Livssituasjonen til en god del av folkegruppen i dag ser ut til å være preget av møtet med negative holdninger hos myndigheter og i lokalsamfunn. I tillegg synes også livssituasjonen for mange å være påvirket av den type holdning gruppen har vært gjenstand for opp gjennom tidene og av hvordan folk har blitt møtt i lokalsamfunnet tidligere, samt av myndighetenes og Misjonens virksomhet rettet mot befolkningsgruppen. Et flertall av dem som er intervjuet, gir uttrykk for mistillit til, og iblant frykt for, myndighetene. Undersøkelsen viser dessuten at denne mistilliten går i arv. Dette gjelder for dem som selv har hatt, eller har familie som har hatt, negative erfaringer i møte med Misjonen eller med offentlige instanser tidligere, men også for dem som ikke har egne erfaringer med slike møter. Spesielt den tidligere barnevernspolitikken, med hyppige omsorgsovertagelser av barn med tater-/romanibakgrunn opp gjennom 1900-tallet, har hatt negative konsekvenser i form av en frykt for og mistillit til storsamfunnet som fremdeles preger mange familier.

Mistilliten til myndighetsinstanser og storsamfunn har hatt og har fortsatt innvirkning på dagliglivet til mange av dem som er intervjuet. Den manglende tilliten til storsamfunnet svekker mange tatere/romanifolks mulighet til full samfunnsdeltagelse.

Mistilliten kan virke begrensende ved at man unngår å benytte seg av offentlige tjenester, som for eksempel å kontakte politiet ved opplevelser av diskriminering eller NAV dersom man har behov for hjelp. Enkelte opplever frykt for at andre instanser, som skole og NAV, skal kontakte barnevernet. Folkegruppens og enkeltpersoners erfaringer i fortiden påvirker dermed livssituasjon og livskvalitet for mange også i dag, noe som kan stå i veien for at man får sine rettigheter ivaretatt og at man heller ikke oppsøker hjelp når man trenger det.

Likevel har gruppens erfaringer et vidt spenn, og en del har i dag fått tillit til myndighetene, samtidig som de på ulike måter er preget av den tidligere politikken overfor folkegruppen. Mange er opptatt av å bryte med en spiral av mistillit og av å forhindre at den oppvoksende generasjonen får den samme mistillit til myndighetsinstanser som de selv har.

En god del av dem som er intervjuet, har lite eller ingen utdannelse og liten kjennskap til hvor man kan finne informasjon om ulike velferdsordninger. Dette medvirker også til at mange ikke får en reell tilgang til offentlige tjenester. Svært mange av den eldre generasjonen har lite skolegang. Det er likevel viktig å understreke at undersøkelsen viser at mangfoldet er stort, og flere av dem forskerne og utvalget har vært i kontakt med, er godt orientert om velferdsordninger og samfunnssystem. Utvalgets undersøkelse omfatter også personer med identitet som tater/romani som har høyere utdanning, og er i fast arbeid.

Det er et sammensatt og til dels komplisert regelverk knyttet til etter- og videreutdanningsordninger, skatt- og momsordninger for dem som etablerer enkeltpersonsforetak, gjeldssletteordninger, erstatningsordninger og ulike velferdsordninger. Gjennomgangen viser at det generelt er et behov for økt veiledning og informasjon om disse offentlige ordningene som når denne delen av befolkningen. De historiske erfaringene tatere/romanifolk har hatt i møte med offentlige myndigheter og det faktum at en stor del mangler skolegang, gjør at mange av dem er spesielt sårbare i møte med et komplisert regelverk innen et mangfold av offentlige etater.

Mange av informantene opplever at det er en manglende kunnskap om tatere/romanifolk i samfunnet generelt, og da særlig om deres status og rettigheter som nasjonal minoritet. Dette gjelder ikke minst i skolen, men også i andre sentrale offentlige instanser og i storsamfunnet for øvrig. Storsamfunnets manglende kunnskap om tatere/romanifolk kan sees i sammenheng med at det foregår svært lite kunnskapsformidling om folkegruppen og dens historie i grunnskolen. Det er også svært lite undervisning om dette i lærerutdanningen.

Mangelen på kunnskap bidrar til at negative holdninger til tatere/romanifolk opprettholdes og videreføres, og den resulterer også i en usynliggjøring av tatere/romanifolk som folkegruppe i dagens samfunn. Flere av informantene opplever stadig å møte fordommer og negative holdninger til tatere/romanifolk i dagliglivet. Dette fører til at en stor del av dem velger ikke å fortelle om sin tilhørighet i lokalsamfunnet eller på skolen og arbeidsplassen av frykt for konsekvensene. En del unge forteller at de mobbes og trakasseres på skolen av andre elever når det blir kjent at de er tatere/romani. Flere har opplevd eller hørt om usaklig forskjellsbehandling som følge av at de er tatere/romani, blant annet fordi det er kjent i lokalsamfunnet hvilke familier som har denne bakgrunnen. Unge forteller at de er blitt avvist når de har søkt om lærlingplass, til tross for bedre karakterer enn andre som har fått plass samme sted. Familier er blitt avvist på campingplasser, og flere har opplevd at deres tilhørighet til folkegruppen brukes som argument for at de ikke får jobb eller får leie bolig.

Innenfor tateres/romanifolks tradisjonelle levemåte og yrkesutøvelse har ikke formell utdanning vært viktig. Dette henger sammen med at kunnskap ble overført muntlig mellom generasjoner, samt at formell utdanning tidligere ikke var så sentralt innenfor en rekke av de yrkene tatere/romanifolk praktiserte. Deler av den eldre tater-/romanibefolkningen har derfor ikke vært så opptatt av at barna skulle fullføre videregående skole eller få annen formell utdanning. Negative holdninger til folkegruppen, mobbing og trakassering i storsamfunnet, deriblant i skolen, kan også til dels forklare dette. I tillegg ser enkelte, særlig i den eldre generasjon, på skole og formelt arbeidsliv som majoritetsbefolkningens arena.

Samtidig er det mange blant dem som er intervjuet, som gir uttrykk for at de ønsker at unge skal få utdanning. Utvalgets forskere har vært i kontakt med enkelte som ønsker at barna er med familien på reiser i vår- og sommermånedene, blant annet i forbindelse med fedrenes arbeid som omreisende næringsdrivende innen handel eller håndverk. Dette begrunnes med at det er en viktig videreføring av folkegruppens kultur. Flere av disse er svært opptatt av at det skal legges til rette for at barna kan få skolegang i den tiden de er på reise utenom ordinær skoleferie. Enkelte sier de kvier seg for å søke om fritak av frykt for at barnevernet da vil gripe inn. Andre tatere/romanifolk ønsker ikke å ta barna ut av skolen fordi de da vil miste viktig skolegang.

Mange unge er selv opptatt av å få seg utdanning. Mange som ønsker å jobbe innenfor tradisjonelle håndverksyrker, ønsker å få fagbrev. Også en del voksne menn som har jobbet som håndverkere i mange år uten fagbrev, forteller at de nå ønsker en formell bekreftelse på de ferdighetene og den yrkeserfaringen de har. Manglende grunnskole gjør dette krevende for flere, og det begrenser deres muligheter til å få arbeid etter hvert som kravet til fagbrev er blitt større.

6.2 Registerundersøkelse om levekår

Det finnes ingen statistikk over de sosioøkonomiske forholdene til tatere/romanifolk som gruppe ettersom man i Norge ikke fører statistikk på etnisk grunnlag. En undersøkelse gjennomført med utgangspunkt i Misjonens klientarkiv viser et oppsiktsvekkende høyt dødelighetsnivå og et lavt utdanningsnivå. Når denne gruppen kommer så dårlig ut, er det åpenbart at politikken og virksomheten som er blitt ført, har vært skadelig for gruppen som helhet og for enkeltpersoner som ble berørt.

Som nevnt innledningsvis er dødeligheten tre ganger høyere for dette utvalget tatere/romanifolk født mellom 1941–1955 enn for befolkningen ellers født i samme periode. Overdødeligheten er særlig høy for den yngste gruppen (født 1951–1955), med over fire ganger den gjennomsnittlige dødeligheten i befolkningen generelt. Mennene i denne gruppen er særlig utsatt. Dessuten har bare knappe 20 prosent av tatere/romanifolk i denne gruppen tatt videregående eller høyere utdanning, mot nesten 70 prosent i samme aldersgruppe blant befolkningen totalt.3

Disse resultatene må imidlertid leses med to forbehold angående sammenlignbare grupper. Her gjelder to sammenligningsproblemer. For det første vet man lite om hvordan det har gått med sammenlignbare grupper av tatere/romanifolk som ikke hadde kontakt med Misjonen. For det andre finnes det ikke kunnskap om hvordan det har gått med sammenlignbare grupper i totalbefolkningen, og heller ikke hvem som ville svare til sammenlignbare grupper. Det ville vært interessant å undersøke dødelighet og utdanningsnivå for andre personer som var i kontakt med barnevernet på 1950- og 1960-tallet, eller som var sosialklienter i samme periode. En slik undersøkelse er etter alt å dømme gjennomførbar, men ville kreve mer tid og ressurser enn det utvalget hadde til rådighet. En sammenligning med andre utsatte grupper der det allerede foreligger undersøkelser – som krigsbarna – og med befolkningen for øvrig gir likevel grunnlag for å fastslå at det her dreier seg om en svært utsatt gruppe.

Utvalget vil understreke at gruppen det her er snakk om, ikke er representativ for alle med tater-/romanibakgrunn ettersom bare en del av dem var i kontakt med Misjonen. Den kvalitative undersøkelsen om dagens situasjon, selv om denne ikke er statistisk representativ, bekrefter inntrykket av at en god del personer og familier med tater-/romanibakgrunn er i en svært sårbar livssituasjon også i dag. Intervjuene viser at mange av dem som ikke har vært i kontakt med Misjonen direkte, likevel er blitt berørt av den tidligere politikken overfor «omstreiferne» på ulike måter.

6.3 Intervjuer om dagens situasjon

I det følgende gjengis og vurderes sentrale funn fra rapporten om dagens situasjon som er skrevet på oppdrag fra utvalget.4 Formålet med delprosjektet var å undersøke dagens situasjon og belyse visse levekårsutfordringer blant personer med tater-/romanibakgrunn. Studien tar for seg temaer knyttet til oppvekst, utdanning, arbeid og møter med myndigheter og offentlige instanser. I tillegg ba utvalget forskerne om særlig å vurdere kunnskap om og formidling av kunnskap om tatere/romanifolk i skolen, utfordringer knyttet til diskriminering på campingplasser samt bruk av og holdninger til romanispråket Rapporten fra dette delprosjektet er en sammensatt studie som inngår som bakgrunnsdokumentasjon for utvalgets vurderinger.

Rapporten er skrevet som en del av Tater-/romaniutvalgets arbeid og skal bidra til å oppfylle utvalgets mandat, som blant annet er å undersøke konsekvensene norske myndigheters politikk har hatt for enkeltpersoner og tatere/romanifolk som gruppe. Følgelig har flertallet av tatere/romanifolk som forskerne har vært i kontakt med, vært blant dem som på mange måter har vært berørt av myndighetenes politikk. Studien kan følgelig ikke leses som en kartlegging av den generelle livssituasjonen for alle med tater-/romanibakgrunn, men bør snarere betraktes som en presentasjon av visse utfordringer som enkelte i befolkningsgruppen står overfor. Dette innebærer også at rapporten i stor grad er problemorientert. Den dekker med andre ord kun enkelte sider av livssituasjonen til personer som identifiserer seg som tatere/romanifolk, og gir ingen helhetlig beskrivelse av for eksempel tateres/romanifolks hverdagsliv.

Studien er i all hovedsak basert på kvalitative intervjuer med voksne personer av tater-/romanislekt, samt intervjuer med et begrenset utvalg av representanter for kommunale offentlige instanser (grunnskole, NAV, barnevern).

Sentrale problemstillinger som belyses i rapporten, er:

  • Hvilke utfordringer møter personer med tater-/romanibakgrunn i arbeidsliv, skole- og utdanning samt i det offentlige tjenesteapparatet?

  • Hvilke konsekvenser har tidligere tiders politikk for folkegruppens relasjon til storsamfunnet og offentlige institusjoner i dag?

  • Hva betyr tidligere generasjoners erfaringer for nye generasjoner, for eksempel når det gjelder skole og arbeid?

Tater-/romanibefolkningen er sammensatt; den består av individer med ulike erfaringer, tilpasninger, referanserammer og forhold til sin bakgrunn. Selv om dataene som er innhentet i denne undersøkelsen, ikke er representative i statistisk forstand, representerer de likevel en variasjonsbredde når det gjelder livssituasjon og relasjoner til offentlige myndigheter. Og ettersom et sammensatt utvalg personer med tater-/romanibakgrunn har vært intervjuet, kan man peke på visse sentrale problemstillinger, og det er mulig å belyse mønstre og sammenhenger. De følgende punktene om situasjonen for deler av folkegruppen i dag er basert på dette delprosjektet.

6.4 Livssituasjon og livskvalitet

Tater-/romanibefolkningen utgjør en sammensatt gruppe med ulike livshistorier og livssituasjoner. Befolkningsgruppen ser ut til å befinne seg i en brytningsprosess. Noen har en etablert plass i det norske samfunnet, mens andre føler seg utenfor eller på siden av det norske fellesskapet. For noen oppleves dette som et problem, mens andre ønsker å opprettholde et utenforskap.

Det er variasjoner i utdanningsnivå, helse og levekår generelt blant tatere/romanifolk i dag. Flere har formell utdanning, fast jobb og forteller om gode liv. Mye tyder imidlertid på at en relativt stor andel av tater-/romanibefolkningen har sosioøkonomiske utfordringer. Mange tatere/romanifolk har ikke utdanning utover grunnskolen. Dette gjelder særlig for voksne over 50 år. Her mangler også mange fullført grunnskole. Flertallet i utvalget av personer som er intervjuet, har en svak kobling til det ordinære arbeidslivet og mottar trygdeytelser. Enkelte av disse mottar trygd som «ung ufør» som følge av tidligere overgrep og traumer, blant annet innenfor barnevernet.

Svært mange tatere/romanifolk som vokste opp under assimileringspolitikken (frem til 1980-tallet), forteller om erfaringer med alvorlig trakassering, mobbing og diskriminering – både i skolesammenheng og i samfunnet for øvrig.

En relativt stor andel tatere/romanifolk vokste opp under barnevernets omsorg. Mange av disse forteller om omsorgssvikt og overgrep, og opplevde at de stod helt alene da de kom ut av barnevernsinstitusjonene. For noen har dette ført til at de som voksne finner det utfordrende å ha tillit til andre mennesker og knytte seg til folk. En del forteller om vanskeligheter med å føle seg inkludert og å bli en del av familien og/eller av taterne/romanifolket som gruppe.

Erfaringene og historiene om den tidligere politikken preger både tidligere barnevernsbarn og andre deler av befolkningsgruppen også i dag, ikke minst i forholdet til storsamfunnet. Dette gir seg uttrykk i liten tillit til norske myndigheter. Her skiller mange i denne gruppen seg fra befolkningen for øvrig, som gjennomgående har stor tillit til myndighetene. Mange tatere/romanifolk forteller at de fremdeles møtes med negative holdninger i dagens samfunn, både blant representanter for myndigheter og blant befolkningen ellers. Dette kan være med på å videreføre sosiale problemer for deler av gruppen.

6.4.1 Frykt som går i arv

Mistilliten til myndighetsinstanser og storsamfunn har hatt og har fortsatt innvirkning på store deler av mange tateres/romanifolks liv, og på deres kontakt med offentlige instanser som politi, helsevesen, NAV, skole, barnevern og så videre.

Denne manglende tilliten gir seg ulike utslag. Flere forteller at de er opptatt av å passe på at ingen kan «ta dem på noe» – de ønsker ikke å skille seg ut – og noen er redde for å få søkelyset på seg og søker derfor ikke hjelp der de kunne trengt det. I noen tilfeller oppsøker de ikke lege, søker ikke fritak for undervisning for barna i forbindelse med reise og holder seg unna offentlige instanser, som barnevernet. Flere sier at «hvis du skal til barnevernet, må du aldri si at du er reisende, for da tar de barna dine», og at «du må aldri dra til barnevernet alene, for da tar de barna dine». Det siste forteller også ansatte i barnevernet om; de har erfaringer med at tatere/romanifolk har med seg noen i møter med dem, enten en slektning eller en person fra en av organisasjonene eller andre ressurspersoner i miljøet.

Den sterke skepsisen til barnevernet vi finner hos mange tatere/romanifolk i dag, kan sees i lys av myndighetenes og Misjonens aktive politikk og tiltak overfor barna, som skapte stor frykt blant mange tatere/romanifolk, også dem som ikke var direkte i kontakt med Misjonen selv. Mange forteller om hvordan familien valgte ulike strategier for å unngå at myndighetene skulle ta barna. Som en forteller:

«Rakka deg» fikk vi stadig høre da vi vokste opp: Vi måtte passe oss for myndighetene, for politi og prest og sånn. Faren til mamma blei tatt av myndighetene og satt på barnehjem, og dette har vi alltid hørt om, og vokst opp med en frykt for øvrigheta, ja, den frykten har vi arva.

En forståelse av hvordan tidligere generasjoner vokste opp, er grunnleggende for å kunne forstå tateres/romanifolks situasjon i dag. De individuelle og kollektive historiene fra tiden under assimileringspolitikken preger mye av dagens situasjon og de yngre generasjonene. I 1991 skrev Ellen Marie Marvik at minner og fortellinger om «fortidige hendelser» stod sterkt blant mange tatere/romanifolk, og hun viser til hvordan fortiden så å si gjenspeiles i nåtiden.5

Selv om svært mye har endret seg siden 1990-tallet, gir dette også gjenklang i dag. Fortiden synes i stor grad å være til stede i dagens situasjon, både gjennom fortellinger og gjennom taushet.

Boks 6.1 «Kristin»

«Som barn lærte vi veldig fort å ta ansvar og å følge med på det som skjedde»

«Kristin», en kvinne i midten av 60-årene, forteller at da hun var liten, reiste familien mye rundt, fra tidlig på våren til sent på høsten. Foreldrene prøvde å forlenge sommerferien fra skolen, men samtidig var de veldig redde for myndighetene og ville ikke risikere at de ble meldt til barnevernet fordi barna hadde for lang skoleferie. «Kristin» forteller at familien hennes ikke hadde noen kontakt med Misjonen, men at de like fullt fryktet den. De hadde hørt om slektninger og andre som ble fratatt barna, og de passet derfor ekstra godt på. «Kristin» har gode minner fra reisingen i barndommen. Hele slekten samlet seg på samme sted, og hun hadde mange andre barn, som hun følte var «lik henne», å leke med. De bodde ikke på bestemte campingplasser, men stoppet der de fant seg en grønn og fin gressbakke. Men hun forteller også at de ofte ble jaget bort. Hun husker folk som kalte dem «taterpakk» og kastet stein etter dem. Da var det bare å pakke sammen og reise til et annet sted, forteller hun. «Som barn lærte vi veldig fort å ta ansvar og å følge med på det som skjedde, og å se etter signaler på om noen var sinte og ville oss vondt», sier «Kristin». Dette har gitt henne en «veldig redsel» som sitter i ennå. Hun har blitt «veldig forsiktig, veldig redd og veldig høflig», forteller hun. Hun er alltid redd for at noen skal tro dårlig om henne. Hun ser alltid folk an og har vanskelig for å stole på andre. «Selv om jeg ikke har noe å være redd for, så er jeg det», sier hun.

Selv om en del forteller om en god og trygg oppvekst, er fortellinger om det å vokse opp med frykten for myndigheter og Misjonen noe som preger svært mange. Flere av informantene forteller om en oppvekst preget av en gjennomgående frykt for «å bli tatt» av Misjonen og barnevernet, og om hva de og søsknene gjorde for ikke å bli tatt. Som barn opplevde mange av dem også at foreldrene var redde for Misjonen og myndighetene. Barna lærte at de ikke måtte fortelle om sin identitet (hverken sitt egentlig navn eller om sin tater-/romanibakgrunn). De lærte seg også at de i en del situasjoner måtte gjemme seg dersom noen fra myndighetene dukket opp. Noen foreldre var også forsiktige med å gå til lege når de ble syke eller å sende barna på skole fordi det da kunne bli oppdaget at de var tatere/romanifolk, og at dette ville føre til at Misjonen eller myndighetene tok dem fra foreldrene.

Flere opplevde at familien flyttet eller reiste videre tidligere enn planlagt fordi Misjonen eller lensmannen «var etter dem». Mange beskriver at de måtte passe på at alt alltid var «på stell» – det måtte ikke være noe å utsette på dem – slik at ingen fikk mistanke om at de var av tater-/romanislekt eller skulle finne grunnlag for å undersøke bakgrunnen deres.

Frykten for og mistilliten til myndighetene, og for noen også til storsamfunnet, har satt sine spor. Disse faktorene virker inn på livene deres i dag, og de ser også ut til å prege deler av den yngre generasjonen. Flere av dem som er intervjuet, forteller om en oppvekst med mangelfull skolegang. Reising og hyppig flytting gjorde det ofte vanskelig å fullføre skolen. I tillegg kunne mobbing og trakassering på og utenfor skolen føre til at en del holdt seg unna. Foreldre og besteforeldre hadde ulike måter å takle dette på. For noen kunne det være det å skjule sin tater-/romanibakgrunn. Andre forteller at de lærte seg «å ta igjen». For den yngre generasjonen kunne det medføre en opplevelse av rotløshet og et utenforskap. Noen forteller at de som barn opplevde den manglende muligheten til å gå på skolen som svært vanskelig.

Flere forteller at de ble mobbet eller bortvist fra lokalmiljøer eller av kommuner når de ønsket å bosette seg, og at dette bidro til flere oppbrudd enn foreldrene ønsket. Gjennomgang av Misjonens arkiver bekrefter at mange opplevde avvisning i lokalsamfunn når de ønsket å bosette seg. Samtidig viser intervjumaterialet at enkelte også hadde gode erfaringer i møte med majoritetsbefolkningen og lokalsamfunnet. De ble tatt vel imot, lokalsamfunn handlet med dem, ga dem arbeid og lot dem få leie bolig eller kjøpe tomt.

Boks 6.2 «Karl»

«Jeg har vokst opp med to former for redsler»

«Karl» er en mann i 50-årene. Han er uføretrygdet og har både fysiske og psykiske helseproblemer. Han mener at mange av de psykiske problemene han har, stammer fra en barndom hvor han aldri følte seg helt trygg. Han forteller om gode og kjærlige foreldre som ville det beste for barna sine, men som også la stort press på dem for at de skulle oppføre seg riktig og «passe inn» slik at ingen kunne oppdage hva de «egentlig» var og «ta dem». Foreldrene var veldig opptatt av at «Karl» og søsknene skulle være flinke på skolen. De «måtte alltid ha alt på stell». Foreldrene var for eksempel veldig nøye på at de skulle være «fine i tøyet». På barneskolen gikk han og brødrene med skjorte og bukse med press, noe som førte til at de skilte seg ut fra de andre barna, ifølge «Karl». Han beskriver foreldrenes handlinger som «en slags overkompensasjon som var drevet av en angst». De var redde for at hvis de ikke hadde «alt på stell», så ville «noe» skje dem. Som liten visste ikke «Karl» helt hva dette «noe» var. Men han visste at barn han kjente, plutselig var blitt borte, og at de voksne sa at de var blitt «tatt». «Jeg vokste opp med to typer redsler», sier «Karl».

Den ene er angsten vi så hos de voksne, som vi ikke helt forstod. Det var den konstante angsten for å skille seg ut, for at noe skulle skje. Den andre var den mer konkrete redselen som kom av at barn jeg kjente, plutselig var «tatt» og at jeg ikke så dem igjen.

Da han var liten, flyttet foreldrene hans til en storby for at de skulle unnslippe stigmatisering og merkelappen «tater», og for å «bli borte» i mengden. Familien hadde blitt trakassert i det området de bodde i tidligere, og ville unnslippe dette. «Karl» begynte på skole i byen og hadde det fint. Hver helg reiste familien og besøkte slekt andre steder. Så begynte det en jente i samme klasse som «Karl» som hadde flyttet fra det området de hadde bodd i tidligere. Familien hennes kjente til dem som «tatere». En dag ropte jenta «jævla taterunge» til «Karl» på skolen. Etter det turte ikke foreldrene å la «Karl» og søsknene gå på den skolen lenger, og de byttet til en annen skole. Men de var fortsatt engstelige, og det ble flere skolebytter og flyttinger i løpet av «Karl»s oppvekst.

«Karl» ser at faren og moren gjorde det de trodde var det beste for barna. De trodde at hvis de gikk på skole, fikk jobb og tedde seg, så ville de bli kvitt «tater-stemplet». «Men det var naivt å tro det», sier «Karl». Han opplever det som at bakgrunnen gang på gang innhenter dem og gjør livet vanskelig.

I dag er «Karl» svært stolt av identiteten og bakgrunnen sin, men han synes det er vanskelig å finne sin plass i samfunnet. Han mener at det å vokse opp med presset om å passe inn, kombinert med den alltid tilstedeværende redselen for å bli «avslørt», har gjort at han som voksen har angstproblemer og føler seg på siden av storsamfunnet.

Intervjuene viser at tatere/romanifolk i dag har ulike måter å forholde seg til fortiden på. Mange er opptatt av å legge fortiden bak seg. Noen mener dette ikke er mulig før det tas et skikkelig oppgjør med den. Som vist i kapittel 5 innebærer et slikt oppgjør for mange at folkegruppens historie og politikken overfor dem gjøres mer kjent, at stat og kommune og de som kan representere kirken og Misjonen i dag, må ta klar avstand fra politikken som har vært ført, og at dette kommuniseres godt til hele befolkningen. Mange er også opptatt at av unnskyldninger følges opp med konkrete tiltak som sikter mot å gi oppreisning og et «løft» til gruppen, særlig til den yngre generasjonen. Samtidig er det også enkelte som ønsker minst mulig oppmerksomhet rundt gruppen og dens historie – enten fordi de er redde for at det kan føre til mer negative holdninger, eller fordi de mener forholdene i dag er bra og at det er best å la fortiden ligge.

Boks 6.3 «Arne»

«Jeg holder meg i bakgrunnen støtt.»

«Arne», en mann i 70-årene, er en av dem som føler seg litt på siden i alle sammenhenger. «Arne» forteller at han har vokst opp med mor og bestemor som var av tater-/romanislekt. Faren har han aldri kjent. «Opphavet mitt er bare rot», sier han og ler. Moren giftet seg på nytt etter at han var født. Han var mest med bestemoren, forklarer han. Han reiste mye rundt med henne og handlet. De reiste rundt med hest og kjerre fra gård til gård, banket på og solgte duker og hekletøy. Av og til fikk de sove på låven, og av og til måtte de sove i hestekjerra – selv når det var vinter. «Arne» gikk noen år på skole, men sluttet tidlig, og har ikke vitnemål. Han var mye borte fra skolen på grunn av reising og sykdom, forteller han. Dessuten ble han mobbet og plaget mye, så skolen var ikke noe særlig. «Hele oppveksten var det sånn at jeg var lausunge og taterunge», sier han. Men der var også en lærer som hjalp ham litt: «Når den læreren var i skolegården, var det ikke noe som skjedde med meg. Men det var bare han som hjalp, ingen andre.» Han forteller at han ofte kom hjem med blåmerker og sår etter å ha blitt banket opp. Men det verste var da klokken hans ble ødelagt av de andre barna:

Det var det verste. De ødela den – hjula og fjæra trillet bortover. Jeg grodde i hop, men klokken kunne jeg ikke redde. Den fikk jeg av bestemor, og hun mente den var fra bestefar. Men jeg var så dum og tok den med på skolen – når man er nederst på stegan, så vil man vise seg frem, vet du.

Etter at han sluttet skolen, har han hatt mange ulike jobber – både i butikk og som anleggsarbeider. I perioder har han hatt fast jobb, i andre perioder ikke. «Det har vært vanskelig. Samfunnet er ikke sånn at man kan leve av å være romani på gamlemåten. Har ikke gjerder av ståltråd, hesjer ikke lenger.» Når «Arne» skal oppsummere oppveksten og livet frem til nå, sier han: «På en måte har jeg hatt et brukbart liv, men på den andre siden har jeg hatt en del problemer fordi jeg har vært tater. Når de har funnet det ut. Jeg har mista jobb og hus. De vil jo ikke ha tatere i hus.»

Etter at bestemoren døde, hadde han lite kontakt med andre tatere/romanifolk:

Jeg hadde ikke kontakt med andre «tatere», for jeg fant ut at det ikke var det beste å være. Holdt det skjult. Jeg visste ikke om andre heller, for alle holdt det skjult. Derfor kunne det være du var i lag med tatere, men ikke visste noe om det.

Det er først i godt voksen alder at «Arne» kom i kontakt med tater-/romanimiljøer. Han kom mer eller mindre tilfeldig i snakk med noen folk som tilhørte en av tater-/romaniforeningene, og de sa til ham at «han var en av dem». Han er glad for å ha fått denne kontakten med andre tatere/romanifolk, og det fellesskapet det gir. Samtidig sier han at han alltid kommer å føle seg litt på siden – litt utenfor. «Du vet», sier han,

[…] jeg holder meg i bakgrunnen støtt, liker å sitte ytterst og nærmest døren. Sånn at jeg kan stikke hvis det trengs. Det er noe man har lært seg. Det ligger i meg – jeg må ha muligheten. Må parkere bilen slik at jeg kan komme fort ut. Komme fort av gårde. Det har lønt seg en del ganger.

6.4.2 Holdninger og diskriminering i dag

6.4.2.1 Møter med fordommer og diskriminering i dag

En del forteller om erfaringer med å bli usynliggjort, mobbet eller mistenkeliggjort i forbindelse med utdanning, sosiale ytelser, helsetjenester eller arbeidssituasjon. Flere forteller om forskjellsbehandling knyttet til fordomsfulle holdninger til opprinnelse og kultur. Dette kommer også til uttrykk i opplevelser av diskriminering på campingplasser. Med assimileringspolitikken som historisk bakteppe oppfattes slike erfaringer av noen tatere/romanifolk som en del av en lang historie med undertrykking, ikke som enkeltepisoder eller enkeltskjebner. For å forstå den fulle tyngden av disse opplevelsene er det derfor viktig å se dem i en bred sammenheng som omfatter både den individuelle og den kollektive historien mange tatere/romanifolk bærer med seg. Har man opplevd å bli møtt med negative holdninger gjentatte ganger og/eller vokst opp med foreldres eller besteforeldres historier om assimileringspolitikk og trakassering, kan det som for en utenforstående ser ut som en enkeltstående hendelse eller uttalelse, oppleves som en bekreftelse på et mønster.

En del tatere/romanifolk knytter sin identitet til hvordan folkegruppen er blitt behandlet og sett på, og oppfatter seg som en gruppe som står utenfor det norske fellesskapet.

En mann i 60-årene beskriver det slik:

Det er jo det at jeg føler meg annerledes på den måten at vi er en minoritetsgruppa da, men vi er vanlige folk vi også, for å si det sånn. Det er bare det med en annen rase, for å si det sånn, som ikke blir likt da, av mange. […] Ja, det at du ikke var velkommen. Ikke godtatt som den du er, da.

6.4.2.2 Kunnskapsmangel og usynliggjøring

Mye tyder på at det i samfunnet generelt er liten kunnskap om tateres/romanifolks kultur og historie. Dette gjelder også blant ansatte i offentlige instanser som har kontakt med tatere-/romanifolk. Det eksisterer også utbredte fordommer mot gruppen basert på stereotypier som har utviklet seg over lengre tid. Dette kan henge sammen med en generell usynliggjøring av de nasjonale minoritetene i form av lite kunnskap om eller interesse for nasjonale minoriteter i storsamfunnet, lite omtale av nasjonale minoriteter i læremidler, en antatt manglende interesse hos skoleelever og begrenset kunnskap om denne delen av vår felles historie og nåtid hos lærere. Denne typen usynliggjøring kan være med på å forsterke opplevelsen av utenforskap for de aktuelle gruppene.

Negative holdninger og kunnskapsmangel fører til at mange tatere/romanifolk ikke tør eller ønsker å fortelle om bakgrunnen sin som tater/romani i møte med skole, NAV, barnevern eller andre myndigheter. En del voksne lever det de omtaler som et «dobbeltliv», der de skjuler bakgrunnen sin i alle andre sammenhenger enn overfor nærmeste familie og venner. Andre tatere/romanifolk velger å ikke kommunisere tydelig sin etniske tilhørighet fordi de mener at det ikke er viktig for dem, at det ikke vedkommer andre, eller at det ikke er relevant på offentlige arenaer som arbeidsplass og skole.

6.4.3 Identitet

Identitet som tater/romani er sterkt knyttet til familie- og slektstilhørighet. Som vist i kapittel 2 har reising i følge med egen og gjerne flere familier tradisjonelt vært en sentral del av folkegruppens livsform. Sterke familiebånd og mye kontakt med storfamilien er også i dag viktig for mange tatere/romanifolk. Reising i sommermånedene med opphold på campingplasser gir mange en god mulighet til denne type samvær. Flere ser også denne «reisesesongen» som en viktig videreføring av gruppens kultur og tradisjoner.

Mange viser også til språket – gjerne omtalt som «romani», «rotipa» eller bare «språket vårt» – som viktig for identiteten sin. Også personer som bare kan noen få ord og uttrykk, trekker frem språket som en viktig del av sin tilhørighet til gruppen og dens historie. Flere jobber aktivt for å formidle språket til nye generasjoner.

Taternes/romanifolkets sang- og musikktradisjon står sentralt for mange når de forteller om folkegruppens egenart. Også bestemte håndverkstradisjoner (metallarbeid og forseggjorte staskniver) er blant det mange trekker frem som viktige deler av sin kulturarv.

Boks 6.4

Figur 6.1 Åge Aleksandersen og Elias Akselsen er blant de meste kjente musikerne av taterslekt i Norge. Her fra den første «Taternes julekonsert» på Glomdalsmuseet i 2007.

Figur 6.1 Åge Aleksandersen og Elias Akselsen er blant de meste kjente musikerne av taterslekt i Norge. Her fra den første «Taternes julekonsert» på Glomdalsmuseet i 2007.

Foto: Latjo Drom, Glomdalsmuseet

Noen trekker frem sosiale ferdigheter, en evne til å se og forstå andre mennesker, som et kjennetegn ved det å være tater/romani. Flere knytter dette til de livsvilkårene de har hatt opp gjennom historien, og som viktige egenskaper for å klare seg i samfunnet i dag. En kvinne i 50-årene sier: «Vi er gode menneskekjennere …. ja, det måtte vi jo væra for å klare oss.»

Flere snakker om opplevelsen av annerledeshet som noe medfødt: På spørsmål om hva som gjør henne til «reisende», svarer en kvinne i 60-årene: «Blodet. Det er noe i blodet. Jeg er annerledes. Jeg kan ikke fortelle ... jeg kan ikke sette navn på hva det er, men jeg føler meg annerledes.» Mange forteller at det er et spesielt bånd blant tatere/romanifolk, og at de raskt kan se om en annen person er tater/romani eller ikke. En mann i 60-årene sier:

Vi reisende kan prate til hverandre med blikket. Og bare vi ser at en går, måten han ter seg på, så vet vi at det er noe. Ja, det er nesten uforståelig. Kroppsspråket – det er helt utrolig egentlig, hvordan du kan oppleve det. Men det tror jeg er medfødt, egentlig, et instinkt som ligger der.

Det varierer i hvilken grad det å være tater/romani og å være norsk samtidig sees på som mulig. Noen snakker om «nordmenn» som en annen folkegruppe, mens andre sier at de oppfatter seg selv som både tater/romani og norske.

Boks 6.5 Gruppesamtale

I en fokusgruppesamtale om å være tater/romani og norsk uttalte noen kvinner følgende:

Ja, ja. Nei. Jo, på en måte ... Nei, du kan ikke det. Du kan ikke det. Det er noe som skiller seg ut. Jeg er norsk jeg òg, og jeg er jo reisende. Og likevel så er det noe som skiller seg ut i meg. Men hva vi er, det kan vi ikke si. Det kan være væremåten min, det kan være blodet mitt, det er måten jeg prater på, tenker på, hvordan jeg oppfatter ting, hvordan jeg ser på ting ... (Kvinne i 60-årene)
Hvis begge foreldre er reisende blir man mer tater enn hvis bare én av dem er det. Da blir det ikke så klar og sterk identitet – det blir litt utvanna når en gifter seg med ikke-reisendes. (Kvinne i 50-årene)
Jeg føler meg ikke hjemme med nordmenn i det hele tatt, og omgås dem nesten ikke, bare på butikken og sånn. De er mye åpnere og friere i oppdragelsen av unga, mine barn oppdras helt annerledes. (Kvinne i 40-årene)
Det er noe helt annet å være sammen med mine egne. Hvis jeg ikke har vært sammen med andre reisendes på en stund, går jeg liksom med skuldra oppe … (Kvinne i 40-årene)

Det eksisterer en spenning i deler av tater-/romanimiljøet mellom dem som vokste opp i fosterhjem og på barnevernsinstitusjoner, og dem som vokste opp hos sine egne familier med tater-/romanibakgrunn. Dette har sammenheng med at de som har vokst opp under offentlig omsorg, har andre erfaringer enn dem som har vokst opp med sin familie. Det legger også føringer på hvordan gruppen definerer sin egenart. En kvinne som ble bortsatt som barn, forteller om sin identitet som både tater/romani og fastboende nordmann:

Nei, for å si om jeg er stolt av å være tater, så vil jeg jo si at jeg er stolt av … altså det er et folk, jeg kan ikke si at jeg er stolt av å være tater, men jeg er stolt av at jeg har klart meg. I begge leire, på en måte, og at jeg har funnet min egen vei, liksom. [] Ja, jeg har klart å forsone meg med det. Jeg har klart å forsone meg med at jeg har vært… jeg har klart å finne en måte å leve på som er forenlig både med å være tater og å være bondejente.

I tillegg til spenningen som finnes mellom dem som vokste opp uten kontakt med sin biologiske familie og øvrige tatere/romanifolk, eksisterer det andre spenninger blant tatere/romanifolk. Dette gjelder blant annet ulike meninger om hvem som kan representere og snakke på vegne av folkegruppen i mediene eller i møte med myndighetene. Samtidig som mange snakker om hvor godt det er å være sammen med «sitt eget folk» og å møte andre tatere/romanifolk, forteller også en del om mistillit og skepsis innad i befolkningsgruppen. For enkelte ser denne mistilliten og usikkerheten innad ut til å ha stor innvirkning på livskvalitet og på muligheten til å ha en trygg base, og til å dra nytte av andre «reisendes» kunnskaper og erfaring.

6.5 Oppvekst og grunnskole i dag

Intervjuene med tatere/romanifolk viser at det er store variasjoner mellom familier og individer angående hvorvidt, og på hvilke måter, deres bakgrunn som tater/romani virker inn på og former oppveksten.

Informantene legger vekt på at de i enkelte sammenhenger kan oppleve at familien lever på en annen måte enn naboene. De opplever besøk og samlinger i feriene som noe som gir et familiesamhold og knytter dem til et større fellesskap.

6.5.1 Barnehage

De aller fleste barn i Norge i dag går i barnehagen. Barnehagen er i tillegg en viktig forutsetning for at småbarnsforeldre skal kunne delta i yrkeslivet. Intervjuene viser at en del tatere/romanifolk har vært skeptiske til å overlate barna til andre enn familie og slektninger, og til hvordan storsamfunnet gjennom barnehage og skole vil møte og forme dem. Dette viser også erfaringer fra prosjektet «Taterfolk fra barn til voksen» (se mer om dette under). Funnene fra intervjuene med tatere/romanifolk peker samtidig i retning av en holdningsendring. En del av foreldrene forteller at barna deres går eller har gått i barnehagen. Begrunnelsene for å ha barna i barnehagen er flere. De som er i arbeid eller tar utdanning etter at de har fått barn, trenger barnepass. Tilbud om barnehage er gjerne en viktig forutsetning for spesielt mødres yrkesdeltagelse.

Jeg, syns det bare er sunt [med barnehage], jeg. Å få litt bedre sosiale antenner enn kun å være med oss. […] Nå begynner det å bli litt mer normalt, har jeg lagt merke til, nå begynner flere og flere å sette dem i barnehage. Ikke det at jeg skjønner det, for de gjør jo ingenting likevel. (Kvinne i 20-årene)

Det varierer i hvilken grad familier med tater-/romanibakgrunn forteller om bakgrunnen sin i møte med barnehagen. Noen av informantene i intervjustudien forteller at de ønsker at deres bakgrunn som tatere/romani vektlegges, andre ser ikke dette som like relevant for hvordan barnehagen innrettes, mens andre igjen kan være svært redde for at barnas bakgrunn skal bli kjent. I intervjuene trekker enkelte frem at flerkulturelle barnehager, det vil si barnehager der barna har ulik kulturell tilhørighet, gjør møtet med barnehagen enklere.

Boks 6.6 Barnehager

En familie understreker at en generell forståelse og aksept for at barn kommer fra ulike familier, er vesentlig for personalets holdninger til foreldrene og deres ulike bakgrunn:

Vi har funnet veldig fine barnehager. For der vi bor, er det mye utlendinger, så det er veldig sånn flerkulturell barnehage. Så de spurte oss med en gang: «Har dere noen kultur, vil dere ha noen markeringsdager dere vil vi skal feire?» Ikke noe problem i det hele tatt, så vi har fått veldig fine barnehager. (Kvinne i 20-årene)

6.5.2 Grunnskole

Tatere/romanifolk og skoleledelse og lærere som er intervjuet, forteller at skolegang i økende grad blir sett på som viktig også blant tatere/romanifolk, og at det er færre som ikke fullfører grunnskolen nå enn tidligere. Samtidig peker datamaterialet på en del utfordringer knyttet til mobbing og mistrivsel på skolen, hjem–skole-relasjonen, fravær og manglende kunnskap om tatere/romanifolk i skolen.

6.5.2.1 Mobbing

Rektorer, lærere og rådgivere ved det utvalget av barne- og ungdomsskoler utvalgets forskere har intervjuet, mener at begreper som for eksempel «tater» i liten grad brukes som nedsettende begrep elever imellom i dag, og at de ikke oppfatter at elever blir mobbet fordi de er tatere/romanifolk. En del av de intervjuede med tater-/romanibakgrunn forteller imidlertid om opplevelser av mobbing og sosial ekskludering på bakgrunn av sin tilhørighet, og at dette skjer i dag.

Boks 6.7 Mobbing

En jente i tenårene (som bodde i fosterhjem) forteller om flere episoder hvor hun er blitt mobbet på skolen:

Jeg har nettopp flytta fordi jeg ble plaga av både ungdommer og voksne på det forrige stedet jeg bodde. Der kjenner alle alle. Vi hadde foredrag om reisendes folk i klassen. Læreren sa at i gamle dager var de ordentlige drittfolk som man skal holde seg unna.

En i klassen hennes hadde da sagt til de andre at denne jenta var «tater». Etter det ble jenta plaget av de andre elevene. Da hun tok dette opp med skolen, fikk hun høre at «slike holdninger til tatere eksisterer ikke i 2014».

En annen jente forteller: «Ei jente i klassen oppdaga at jeg var tater, og truet med å fortelle det til de andre. Jeg var livredd for det, og derfor gjorde jeg som hu sa og ga henne det hu ba om, hu pressa meg.»

Flere foreldre forteller at de er redde for at barna skal bli mobbet, eller at barna skal få en uheldig påvirkning fordi foreldrene i en del spørsmål har andre mål for oppdragelsen enn de mener skolen har. Skepsisen betyr likevel ikke nødvendigvis at foreldrene trekker seg unna, det kan også bety at foreldre har et ønske om kontroll og engasjerer seg ekstra mye.

6.5.2.2 Skole og reising

Tradisjonelt har reisevirksomhet vært en del av tateres/romanifolks levemåte. Det er usikkert hvor mange som i dag ønsker å reise med barn i perioder utover skolens ferier, men dette er en tematikk som er blitt løftet frem av organisasjoner og enkeltpersoner. Problemstillinger knyttet til reising utenom skolens ferier berører viktige spørsmål knyttet til både forståelsen av hva som er minoritetsgruppers kulturelle særpreg og kulturelle rettigheter, og til grupperettigheter og individuelle rettigheter. Det er svært delte meninger blant tatere/romanifolk om det er riktig at barn tas med på reising utenom feriene.

Prosjektet «Dagens situasjon» har identifisert tre tilnærminger til reising:

  1. De som ønsker å opprettholde praksisen, men mener det da må utvikles løsninger for fjernundervisning,

  2. de som mener reising må tilpasses skolen, og dermed begrenses, og

  3. de som mener skolegang og utdanning må prioriteres fremfor reising.

Skolelederne som er intervjuet, melder i liten grad om søknader om fritak fra undervisning i forbindelse med reising. Noen skoler påpeker at det generelle fraværet spredt utover året er det største problemet, og ikke fravær i forbindelse med reising. Svak tilknytning til skolen er dermed ikke noe som kun gjelder fritak til reising vår og høst, men har flere årsaker. Det kan handle om en generell nedprioritering av skolegang fra både foreldre og elev, om en svak hjem–skole-relasjon, samt om mistrivsel på skolen.

Figur 6.2 Fra rollespill på Glomdalsmuseet i forbindelse undervisningsprosjektet «Taterfolket fra barn til voksen» i 2014.

Figur 6.2 Fra rollespill på Glomdalsmuseet i forbindelse undervisningsprosjektet «Taterfolket fra barn til voksen» i 2014.

Foto: Glomdalsmuseet.

Skolelederne som er intervjuet gjennom prosjektet «Dagens situasjon», peker på en positiv utvikling i løpet av de senere år når det gjelder relasjonen mellom skole og foreldre med tater-/romanibakgrunn. Likevel finnes det fortsatt en skepsis til skolen hos en del foreldre, slik tidligere studier også beskriver.6

Enkelte foreldre oppfatter skolens og lærernes engasjement i forbindelse med barns fravær som inngripende og som en mistillit til dem som foreldre. Dette kan forstås som et uttrykk for den skepsisen til storsamfunn og skole som tradisjonelt har vært utbredt i gruppen på grunn av behandlingen den har vært gjenstand for opp gjennom historien.

6.5.2.3 Kunnskapsformidling i skolen

Læreplanene for fellesfagene historie, samfunnsfag og geografi inneholder åpne kompetansemål som ivaretar både urfolk, nasjonale minoriteter og etniske minoriteter. De åpne målformuleringene gir muligheter for lokal tilpasning og metodefrihet. Dette gjør det for eksempel mulig i områder med kvensk befolkning å vektlegge kvenenes historie og egenart i befolkningen. I læreplanen for grunnskolen og videregående opplæring heter det i mål for opplæringen i historie på 7. trinn at «elevene skal kunne gjøre greie for hvilke nasjonale minoriteter som finnes i Norge og fortelle om hovedtrekk ved minoritetenes historie og levekår».I læreplan for historie på 3. trinn i videregående opplæring (på de linjene som gir studiekompetanse) er kompetansemålene blant annet at elevene skal kunne «gjøre rede for den norske nasjonalstatens politikk overfor urfolk, nasjonale og etniske minoriteter på 1800- og 1900-tallet, og diskutere noen konsekvenser av denne politikken»(«Samfunn og mennesker i tid»).

Boks 6.8 Reising

Det er ulike meninger blant dem som er intervjuet, om hvorvidt foreldre med barn i skolepliktig alder reiser med barna utenom skolens ferier og fridager:

Ja, det er det mange som gjør. Det er det veldig mange som gjør. Det er jo folk som akkurat har kommet igjen [intervjuet er gjort i slutten av september 2014]. Eller noen som ligger ute enda. Så det er mange som er ute så lenge det ikke snør. (Kvinne i 20-årene)
Jeg tror helt sikkert det blir synkende. Jeg har en gutt selv, som ikke tar ungene fri fra skolen. For han så blir det ukultur, egentlig. Og de er jo innmeldt i fotballag og alt dette. (Mann i 60-årene)
Det er ikke et alternativ (til skolegang). Det fins ikke alternativ til det. Man må i dag. Det man må gjøre, er å tenke på at her er det et folk som har dypt, dypt, dypt i ryggraden sin et helt annet adferdsmønster, og de fleste voksne i dette folket har ikke skjønt at en forandring både er nødvendig og kommer til å skje, om de velger å være en del av det eller ikke. Så man må rett og slett finne måter å myke opp den overgangen på. For de er vant med den kulturen, og de må jo bare fortsette å leve på den måten som de vet at de klarer å overleve på. Skjønner du hva jeg mener. Det er her paradokset ligger. Jeg ser på løsningen som ulike former for fjernundervisning. (Mann i slutten av 30-årene).

Ved de skolene som har vært med på prosjektet «Taterfolk fra barn til voksen», forteller skoleledelse og lærere at deltagelsen ga økt kunnskap om tatere/romanifolk i skolen, og at dette har vært svært positivt for relasjonen mellom skole og hjem.

En rektor ved en skole som var med på dette prosjektet, beskriver det å delta i prosjektet og lære om tateres/romanifolks historie og kultur som en tankevekker:

Jeg har måttet gå i tenkeboksen, og oppdaget holdninger og historie som jeg ikke visste eksisterte. Før tenkte jeg at det ikke handlet om meg selv – blandet sammen splint, pakk og tater. Jeg var selv med på å jage tatere da jeg var liten og kalle dem splint og fant og så videre. Flaut at ikke jeg har visst noe om Svanviken og hvordan tatere har blitt behandlet før. Måtte jobbe med meg selv. Har endret meg, og har fått tillit tilbake. Viktig å se de når de kommer, og gjøre at de føler seg ivaretatt. Flere foreldre har stor tillit til meg som person.

Boks 6.9 Formidling av tateres/romanifolks historie og kultur i barnehage og skole

Kultur- og skoleprosjektet «Taterfolket fra barn til voksen» ble i 2002 initiert av representanter for daværende Romanifolkets Landsforening (senere Taternes Landsforening), som var bekymret for skolegangen til barn med tater-/romanibakgrunn. I skoleprosjektdelen var et sentralt mål å bidra til å virkeliggjøre myndighetenes intensjoner om å tilpasse taternes/romanifolkets reisekultur med sikte på å fremme lik rett til skolegang og utdanning på alle nivåer. I kulturprosjektet har det sentrale målet vært å ta vare på «taterkulturen som en likeverdig minoritetskultur i det norske samfunnet». Kulturdelen (som etter 2009 har vært videreført i prosjektet «Formidling av taterkultur i barnehage og skole») har samlet inn eksempler på tateres/romanifolks kulturuttrykk og arrangert kulturprogrammer med formidling av tateres/romanifolks kultur og historie for barn og voksne i barnehager og skoler. Dette er gjort gjennom besøk ved barnehager og skoler og gjennom utarbeidelse av kurspakker og kursmoduler til barnehage- og skolebruk. Prosjektet har vært utført av Dronning Mauds Minne ved Anne-Mari Larsen, i nært samarbeid med Taternes Landsforening ved Anna Gustavsen og Mariann Grønnerud.

6.5.2.4 Lærerutdanningen

Når det gjelder formidling av kunnskap om tatere/romanifolk i skolen, har det betydning hva lærerstudenter lærer om nasjonale minoriteter under utdanningen. I sluttrapporten for prosjektet «Taterfolket fra barn til voksen: et skole- og kulturprosjekt» (2009) påpekes det at nasjonale minoriteter må bli et tema som tydeliggjøres i rammeplanene for lærerutdanningen, og at det må bli et obligatorisk fag.7

Boks 6.10 Informasjonsmateriell

Oslo byarkiv utgav i 2014 et hefte rettet mot skoleungdom om tatere/romanifolks historie og kultur: Duri drom. Romanifolkets historie. I samarbeid med Utdanningsetaten i Oslo kommune skal heftet distribueres til alle Oslo-skoler sammen med lærerveiledning og kurs for å styrke kunnskapen om nasjonale minoriteters historie og liv i byen.

I tillegg er det informasjonsmateriell om tatere/romanifolk i veilederen Våre nasjonale minoriteter. Til ansatte i barnehager og skoler utgitt av Utdanningsdirektoratet i 2014,på NAFOs nettressurs om nasjonale minoriteter på www.minstemme.no, samt i temaheftet Om tatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn. Kulturformidling i barnehage og skole, utgitt av Utdanningsdirektoratet i 2010.

Nasjonale minoriteter nevnes ikke i nasjonale retningslinjer for grunnskolelærerutdanningen 1.–7. trinn og heller ikke i nasjonale retningslinjer for grunnskolelærerutdanningen 5.–10. trinn. Nasjonale minoriteter nevnes heller ikke i den nyeste stortingsmeldingen om lærere og lærerutdanning, Stortingsmelding nr. 11 (2008–2009) Læreren – Rollen og utdanningen.8 Etter det utvalget kjenner til, er erfaringene fra prosjektet «Taterfolket fra barn til voksen» og «Formidling av taterkultur i barnehage og skole» for øvrig i svært liten grad trukket inn i undervisning ved ulike lærerutdanningsinstitusjoner i Norge. Utvalgets inntrykk er at nasjonale minoriteter generelt og tatere/romanifolk spesielt i liten grad er et tema som belyses i lærerutdanningen.

Boks 6.11 Undersøkelse om undervisning om urfolk, nasjonale, etniske og religiøse minoriteter i norsk skole

På oppdrag av Utdanningsdirektoratet har Institutt for samfunnsforskning i samarbeid med Høgskolen i Oslo og Akershus gjennomført en kartlegging av hvordan urfolk og nasjonale, etniske og religiøse minoriteter er beskrevet i læremidlene som brukes i norsk skole. Første del av prosjektet er presentert i rapporten «Beskrivelser av etniske og religiøse minoriteter i læremidler». Her har forskerne kartlagt lærebøker for 8.–10. trinn og videregående opplæring i historie, samfunnsfag og religions- og livssynsfag. De ser også i noen grad på 1.–7. trinn. Forskerne finner at det er store forskjeller mellom hvor ofte de ulike gruppene er nevnt. Flere av treffene på de norske nasjonale minoritetene er i tekster der disse kun listes opp som nettopp nasjonale minoriteter. Disse tekstene handler ofte primært om samiske forhold, mens de nasjonale minoritetene kun listes opp og ikke omtales substansielt. I andre del av prosjektet, som er presentert i rapporten «Etniske og religiøse minoriteter i læremidler. Lærer og elevperspektiver», har forskerne intervjuet lærere og elever ved noen utvalgte skoler (ungdoms- og videregående skoler). Forskerne påpeker at den manglende bevisstheten om og interessen for nasjonale minoriteter blant elevene som ble intervjuet, var påfallende.

Kilde: Midtbøen, Orupabo og Røthing, 2014a, b.

6.5.3 Videregående opplæring og overgang til arbeid

Man ser en økende tendens til at flere med tater-/romanibakgrunn nå tar videregående opplæring etter ungdomsskolen. Dette henger sammen med at det å ha videregående opplæring og formell dokumentasjon på kompetanse oppleves som nødvendig for å sikre familiens økonomi. Arbeid som tidligere kunne utføres uten formell utdanning, krever i dag formelle kompetansebevis. Som en mann i begynnelsen av 20-årene sier: «De siste årene har de begynt å se mer viktigheten av å ha papirer å vise til. Så det er flere nå som tar fagbrev og lærlingtid. Men det var ikke vanlig for ti år siden.»

Videre trekker en del av de intervjuede frem at det er behov for to inntekter i en familie for å få en god og sikker økonomi, noe som understreker behovet for at jenter/kvinner også tar en utdanning.

Undersøkelsen viser at kjønnsdeling og tradisjonelle kjønnsroller står sterkere i enkelte tater-/romanifamilier enn i resten av samfunnet. Både jenter og gutter forventes å gifte seg i ung alder, og mange av informantene legger vekt på at det er mannens hovedoppgave å forsørge familien. Andre sier at dette er annerledes nå enn tidligere, og at kvinner i dag også må bidra i familieøkonomien. Hvilke konsekvenser dette har for individuelle valg hva angår utdanning, ser ut til å variere.

Boks 6.12 Kvinner og arbeid

En jente i tenårene uttaler:

Det er vanligere at jenter ikke jobber. Jeg ønsker meg å være hjemme hvis jeg gifter meg. Men det er kanskje flere som synes det er greit å ha en utdanning i bakhånd enn før. Utdanning er noe å falle tilbake på. Men jeg vil helst bli hjemme når jeg gifter meg.

En kvinne i begynnelsen av 20-årene har imidlertid andre ønsker:

Jeg er annerledes. Jeg er motsatt. Jeg vil ta utdanning. Jeg vil bli selvstendig og delta i samfunnet. Det er flere reisende nå som sier «jeg vil ut» – de vil ikke bare bli ved grytene.

Både jenter og gutter møter forventninger om å gå inn i tradisjonelle roller og oppgaver. Flere av informantene forteller at unge menn forventes å hjelpe faren sin med å spe på familiens inntekt – «de skal ut med far eller andre slektninger, få seg en jobb, førerkort, og ha forsørgeransvar», som en sa. For noen kan disse forventningene føre til at de ikke fortsetter med videregående opplæring og heller begynner å jobbe sammen med faren sin, da gjerne med ulike typer håndverk og handel. Dette kan være noe de ser frem til, og som de oppfatter som en mer attraktiv vei inn i yrkeslivet enn å fullføre en utdanning, men også noe de betrakter som «sin oppgave» – å hjelpe far med å spe på familieøkonomien. Slike valg kan i noen tilfeller henge sammen med at faren begynner å få redusert helse etter mange arbeidsår som håndverker.

Undersøkelsen viser at tendensen er at flere unge velger å begynne på videregående opplæring, og også at foreldregenerasjonen støtter opp om utdanningsvalg. Men den viser samtidig at en del unge faller utenfor utdanning og arbeid. Utfordringer knyttet til frafall fra/bortvalg av utdanning er et generelt samfunnsproblem og angår ikke kun unge med tater-/romanibakgrunn. Sistnevnte kan likevel være særlig utsatte da dette er en gruppe hvor foreldregenerasjonen ofte har lav utdanning og sosioøkonomiske og helsemessige utfordringer. I tillegg har tatere/romanifolk en særegen historie med liten tradisjon for formell utdanning og en utbredt mistillit til offentlige instanser.

For unge personer med foreldre uten noe særlig utdanning og lite kunnskap om utdanningssystemet vil informasjon og rådgivning utenfra være sentralt. Dette viser at det er viktig at rådgivningen bør begynne på ungdomsskolen, for å hjelpe ungdommene å velge utdanningsprogram til videregående, slik det også forutsettes i «Kunnskapsløftet».

Noen møter ekstra utfordringer med å få lærlingplass, og opplever at dette skyldes at de er tatere/romanifolk, også der dette ikke oppgis som den formelle grunnen.

Boks 6.13 Utdanning

To menn i 20-årene forteller:

Og da jeg skulle begynne på videregående – jeg hadde jo aldri hørt om videregående, det kan jeg si. Jeg visste hva det var, jeg hadde hørt navnet, men jeg visste ikke hva det innebar. Og jeg følte liksom at alle de i klassen min, de visste hva dette her var, og de visste hvilke linjer de skulle gå på, moren og faren hadde sittet og snakket med dem om hva som var lurt å gå. Og jeg hadde ikke peiling. Og vi fikk ikke noen spesiell rådgiving heller på skolen. Jeg tror nok at veldig mange reisende har det litt på samme måte, i og med at foreldrene ikke har noen form for utdanning selv.
Jeg gikk ut fra yrkesskolen med null i fravær og gode karakterer, likevel fikk jeg ikke lærlingplass. De sa det var fullt eller at de ikke kunne ta imot. Men andre jeg kjenner med dårligere karakterer enn meg, som ikke er reisende og som spurte om lærlingplass på de samme stedene, fikk plass.

6.6 Arbeidsliv

Deltagelse i arbeidsliv viser seg å bety mye for hvordan enkeltmennesker har det og får det i livet. Det påvirker ikke bare inntekten i yrkeslivet, men også hva man får i pensjon. Tilknytning til arbeidslivet har stor betydning for hvordan man mestrer hverdagen og for livsutfoldelsen for øvrig.

Liten eller ustabil deltagelse i arbeidslivet vil som regel gi dårligere levekår og skape større vansker med å delta på andre samfunnsområder.

Som tidligere nevnt har en viktig del av det tradisjonelle levesettet til tatere/romanifolk vært at familiene i hvert fall i deler av året har reist fra sted til sted, blant annet for å drive med handel og håndverk. Mange laget varer som de så reiste rundt og solgte i sommerhalvåret, sammen med bruktgjenstander og antikviteter, duker og andre tøyvarer. Dette er blitt mindre etterspurt i takt med moderniseringen i samfunnet.

Enkelte trekker likevel frem bestemte yrker som typiske for en del tatere/romanifolk også i dag. En del menn som er intervjuet, jobber som taktekkere og blikkenslagere, og har andre håndverksyrker som maler og tømrer. Handel er også noe flere forteller at de selv og en del andre tatere/romanifolk (både kvinner og menn) fortsatt driver med, gjerne ved siden av annen virksomhet. Det er enkelte som forteller at de fortsatt driver med dørsalg og reiser rundt på ulike markeder som selgere. En del driver fortsatt med hest, om enn i andre former enn i tidligere tider, slik som veddeløpshester. Det finnes en del i den eldre generasjonen som lager dekorerte kniver, slik mange gjorde tidligere, men markedet for disse omtales som lite, og få unge har lært dette håndverket.

Tilknytningen til arbeidslivet er i dag svært varierende. I en del familier og miljøer er det å ha et ansettelsesforhold og fast arbeid vanlig og akseptert. Dette er mindre vanlig i miljøer der identiteten som tater/romanifolk er forankret i tradisjonelle former for yrkesutøvelse og livsstilen som disse har ført med seg.

De som er intervjuet av utvalgets forskere, har hatt variert og ulik tilknytning til det ordinære arbeidslivet. Noen er i fast jobb på heltid eller deltid, men svært mange er selvstendig næringsdrivende, for en del kombinert med hel eller delvis uføretrygd.

Når det gjelder arbeidslivstilknytning, ser det ut til at deler av tater-/romanibefolkningen befinner seg i en brytningstid. I dag er det først og fremst menn som utfører håndverk som omtales som typiske for tatere/romanifolk. Levemåter og yrkesvalg som blir ansett som tradisjonelle for tatere/romanifolk, kan komme i konflikt med arbeidslivsreguleringer og organiseringen av dagens samfunn. Det uformelle arbeidslivet som en del tatere/romanifolk har arbeidet innenfor, med omreisende handels- og næringsvirksomhet, er lite økonomisk bærekraftig i dagens samfunn. Blant tatere/romanifolk som er intervjuet, råder det en generell oppfatning om at kvinner i liten grad deltar i det formelle arbeidslivet. Flertallet av kvinnene som er intervjuet, forteller imidlertid om kontakt med arbeidslivet, for noen i lengre perioder, for andre i kortere.

Flere av informantene har kommet seg inn eller prøver å komme seg inn i det ordinære arbeidslivet. Noen ser ut til å lykkes, mens andre ikke gjør det. Andre derimot ønsker å opprettholde det som beskrives som det typiske tater-/romaniarbeidslivet. Noen av dem ønsker å leve i et valgt utenforskap og ser flere fordeler ved å stå utenfor det formaliserte systemet, mens andre ønsker at storsamfunnet skal legge til rette for at de skal kunne komme inn i arbeidslivet, og at det er en av deres rettigheter som nasjonal minoritet. Innad i tater-/romanibefolkningen eksisterer det uenighet mellom dem som ønsker ordninger som er tilpasset mer tradisjonelle livsformer, og dem som mener at de skal integreres i samfunnet på lik linje med andre samfunnsmedlemmer.

6.6.1 Fortidens betydning

Flere forteller at de har arbeidet første del av voksenlivet, men at de har fått problemer og fått innvilget uføretrygd. En stor andel av dem over 40 år som er intervjuet i forbindelse med utvalgets undersøkelser, er eller har vært uføretrygdet, helt eller delvis. Det finnes svært varierende helsemessige årsaker til uførestatusen, men mange forteller om psykiske helseproblemer som de knytter til opplevelser i oppveksten, som mobbing, trakassering og vanskelige familieforhold.

Mange beskriver at de forsøkte å arbeide og «leve som normalt», men at opplevelser i oppveksten «har innhentet dem» på et tidspunkt. En kvinne som forteller om en oppvekst med mye mobbing, sier: «Jeg ble tidsbegrenset ufør, fordi jeg var helt ... jeg hadde møtt veggen, da. Mange år med mobbing, mange år med ... skikkelig sånn psykiske belastninger. Jeg var sjuk. Fibromyalgi, ME ... alt bare: pang.»

Noen forteller om vanskeligheter med å få innvilget uføretrygd, og at helseproblemene deres ikke blir anerkjent av NAV og/eller helsevesenet. Andre forteller derimot om hvordan de har falt utenfor arbeidslivet og er blitt skjøvet over på trygd fordi de ikke besitter relevant kompetanse, og at de blir oppfattet som for gamle til «å sette seg på skolebenken og lære seg noe nytt», som en mann sier.

6.6.2 Møte med fordommer og diskriminering i dag

Flere forteller om møter med fordommer i arbeidslivet. En del av mennene som er håndverkere, forteller at det kan være vanskelig å få jobb hvis det er kjent at de er tatere/romanifolk. Flere har fortalt om konkrete episoder hvor de har gått glipp av en jobb fordi det har kommet frem at de er tatere/romanifolk. En mann i 60-årene forteller:

Men det er ikke lenge siden jeg faktisk kom til ei dame i [sted], vi skulle legge ei heldekkende pipe. Det var litt artig, jeg prata med henne, og hun sa at «når jeg prata med deg i telefonen, så fikk jeg en sånn kjemi, det var du som skulle ha jobben». Det syntes jeg var fint, det var artig. Og ikke bare det, hun sa: «Du er så trivelig, åpen og grei.» «Det var moro», sa jeg. Vi drakk kaffe, og plutselig sa hun: «Har jeg ikke sett deg før? Har du ikke vært på tv?» «Ja, har du sett noen programmer som [nevner navnet på en person med tater-/romanibakgrunn] har hatt?» sa jeg. «Ja, han tateren, ja», sa hun, «er du i slekt med han?» «Ja, jeg er i slekt med han», sa jeg. «Ja, er du tater, du?» sa hun. «Ja», sa jeg. Men da forandret hun seg totalt. Det snudde seg totalt. «Skal jeg fortelle deg noe», sa jeg. «Jeg får ikke noen jobb igjen i [sted] av deg.» «Nei», sa hun. «Men du kan ikke tenke fordommer, du må tenke førsteinntrykket. Alt du har opplevd med meg, den jobben jeg har gjort», sa jeg. «Det hjelper ikke», sa hun.

For en del fører dette til at de skjuler sin bakgrunn for kolleger, arbeidsgivere og kunder.

Flere beskriver det å måtte skjule sin identitet i jobbsammenheng som utmattende, og at de opplever at de må leve et dobbeltliv – ett hjemme og ett på jobb. En del forteller også at frykten for at andre skal finne ut om bakgrunnen deres, fører til en form for sosial selvekskludering og et utenforskap – at de aldri kommer helt inn i det sosiale miljøet på arbeidsplassen. En kvinne i 40-årene forteller:

Ja, og det er det at når jeg har vært i jobb og prøvd, så måtte jeg skjult min identitet for at jeg må ikke komme for nær de jeg jobber med. De må ikke kjenne meg, jeg vil ha avstand. Hvis jeg begynner å prate, så blir jeg sett ned på, og så kan jeg miste jobben min. «Hun er sikkert tater.» For det er jo det første de krenker deg på. Så jeg måtte holde en sånn ... fasade. Og det blir du veldig sliten av. For jeg gjorde alltid noe sånn at jeg ikke skulle sitte med dem, så fant jeg på noe, ikke sant? Det var mitt skuespill for å være i jobben, og for å beholde jobben og at det ikke skal bli oppdaget at jeg er reisende. Det er ikke det at jeg hadde noen annen måte å være på, jeg gjorde min jobben akkurat sånn som alle de andre. Akkurat som dem. Så det hadde jo ikke noe med det å gjøre. Men jeg måtte ikke få dem innpå meg, for å skjønne hvem jeg var. Det måtte jeg beskytte hele tiden.

6.6.3 Manglende fagbrev eller annen formell utdanning

En konsekvens av de økende kravene om formell kompetanse kan være at personer som mangler fagbrev eller mesterbrev, unnlater å informere om at de mangler dette eller at de på ulike måter lar en potensiell kunde tro at de har det, uten å si det direkte. Videre kan det føre til at man går med på ikke å ta betalt før jobben er gjort, og man er kanskje villig til å gjøre jobben ekstra billig, «ellers tar de mesteren som er nede i bygda», som en mann i intervjuundersøkelsen sa.

En del uttrykker et ønske om å få et formelt kompetansebevis, for eksempel i form av fagbrev, men med begrenset skolegang og dårlige erfaringer fra skolen mener de det er urealistisk å greie å skaffe seg fagbrev gjennom et tradisjonelt utdanningsløp. En mann i 60-årene forteller om sine tanker rundt det å skulle gjennomføre utdanning til fagbrev, og hvordan det uoffisielle arbeidsmarkedet påvirkes av de stadig økende kravene til formalisert kunnskap:

Å ja, ja, ja. Og det er det beste, hvis det kan gå an. Og det er på grunn av at jeg vet det kommer til å bli stopp, det kommer til å stoppe seg selv. Alt dette som har med systemet – til dags dato er det lov å gå og knakke på dører, men det kommer til å bli stopp. Mye av det er på grunn av at det er så mye dårlig arbeid blant forskjellig typer mennesker. Nå snakker jeg ikke bare om reisende. Og til slutt, så blir det for mye av dette, og til slutt så kreves et fagbrev for å kunne gjøre en sånn jobb. Og det støtter jeg fullt ut, jeg, for det er så mye ... Men hadde en kunne laget noe sånt [en enklere vei til formell kompetanse], så hadde jo det [vært nyttig].

6.6.4 Utfordringer ved etablering av eget firma

En del som har jobbet uten å ha et registrert firma, oppretter firma for å komme inn i det formelle systemet. Flere forteller imidlertid at de syntes det var vanskelig å følge med på regelverk med plikter og rettigheter knyttet til det å drive et firma. Utregning og rapportering av skatt og moms blir trukket frem som særlig vanskelig.

Flere instanser tilbyr bedriftsveiledning til den som ønsker tips og råd om drift av enkeltpersonforetak. Tilbyderne er både private aktører og offentlige instanser – som NAV og Skatteetaten. Flere av dem som er intervjuet i denne studien, har ikke benyttet seg av dette, enten fordi de ikke kjenner til det eller fordi de ikke stoler på det.

En mann i slutten av 30-årene forteller:

Vi vet ikke hvordan vi skal drive det, hvordan man skal legge opp budsjettet, kundebehandling, markedsføring. Alt. Vi er vant til å knakke dør eller annonsere i lokalaviser. Det er det vi kan. Det gir resultater noen ganger, men er fryktelig usikkert. Det er fra hånd til munn.

En annen mann i 50-årene sier:

Og så kunne de gjøre det enklere å følge opp regelverket. Det er ingen å rådføre seg med, vi kjenner jo ingen som er regnskapsfører som en er venner med, eller har noen skolerte som vi kan spørre. Det er først nå de siste årene, etter at jeg begynte med foreningsarbeidet, at jeg har kommet i kontakt med skriftlærde, som vi kaller dem. Før måtte en søke hjelp av snille bygdefolk som kunne lese og skrive godt, og som kunne systemet. Det er jo ikke bare å regne pluss og minus. Men netto og brutto, og hva får vi fradrag på – de fleste vet ikke hva det er engang. Det er ikke så lett som folk tror – «Dere må jo betale skatt, må jo bidra». Ja, men hvordan gjør vi det, da? Jeg skjønner det NÅ, men jeg har også sittet på den siden der jeg ikke har skjønt det, så jeg vet hvordan det er. […] Folk går i flere år før de lærer seg det. Også skal du regne moms – er det før eller etter at du har trukket i fra alt? Og hva får vi fratrekk for? Bare materialet? At vi bor i campingvogn, eller at vi kjører dit? Får vi for maten? […] Vi bruker bilen og campingvogna – kan vi da bruke det med at det er fradragsberettiget? Det har de ikke tenkt på en gang. Det er gjerne avslag, isteden for at du får ja.

Selv om det eksisterer steder hvor det skal være mulig å få hjelp, ser det altså ikke ut til å treffe behovene hos en del tater-/romanifolk.

Flere av dem som er intervjuet som har jobbet i noen år uten å registrere firma eller betale skatt, har på et punkt i livet bestemt seg for å rydde opp i situasjonen og kontaktet skattemyndighetene for å gjøre opp og starte på nytt.

Boks 6.14 Å gjøre opp for seg

En mann i 60-årene forteller at etter at han ble frelst, så ville han gjøre opp for seg:

Og så var det jo dette problemet med skattevesenet, så jeg måtte reise opp til skattemyndighetene, og fortelle at jeg hadde vært en kjeltring. «Så hvis dere er reale mot meg, så kan det gå bra,» sa jeg, «jeg har blitt frelst, så jeg har blitt ærlig.»
Fordi du hadde jobbet uten å betale moms og ...
Ja alt dette her.
Og hvordan reagerte skattemyndighetene da?
Fikk jo sjokk, vet du. «I jøssenavn,» sa han. Men jeg fikk jo en hard skatt da, det gjorde jeg. Det røyk med en del hundretusen da. Etterpå begynte jeg i fast arbeid.

Noen beskriver forholdet til skattemyndighetene som greit. De har møtt forståelse for situasjonen de befinner seg i, og skattemyndighetene har vært behjelpelige med å regne ut hva de skylder i skatt, samt at de har unngått bot. Andre beskriver svært negative opplevelser. Saksbehandler har truet med å anmelde dem direkte og kontakte Økokrim. De har restskatt og bøter de ikke har vært i stand til å betjene, og dermed har de havnet i en vanskelig økonomisk situasjon. Flere opplever at hva slags hjelp man får, er svært avhengig av saksbehandleren man kommer i kontakt med. Som en mann sier:

Det må lages en mulighet hvor de som ønsker, får muligheten til å starte på nytt. For tross alt, når man kommer opp i 30–40-årsalderen, så har man for lengst oppdaget at det var dumt at jeg ikke gjorde sånn og sånn, at de ikke søkte hjelp. Men da er skaden skjedd. Da trengs det et apparat for å hjelpe dem.

Flere etterlyser steder de kan henvende seg til og for å søke om hjelp. Noen mener det burde være ansatt personer som har noe kunnskap om tatere/romanifolk og deres bakgrunn og livssituasjon ved slike offentlige instanser. Som en mann sier: «En som vet om kultur, levesett og livsstil, og hvordan vi har blitt opplært.» En annen sier:

Hadde vi hatt en person som vi kunne forholdt oss til, som kunne hjelpe oss, og ikke at vi hadde sittet og være livredd for å få en arrestasjon ... som kunne hjulpet oss til å klare oss å komme oss ... og gjerne da et regnskapskontor som kunne hjelpe oss – som kunne hjulpet oss å minne oss på ...

En mann forteller at han selv kontaktet et regnskapskontor for å be om hjelp:

Jeg selv måtte gå og tigge en på regnskapskontoret, og sa at «Du må være så snill å ... For jeg glemmer. Du må være så snill å ringe meg når jeg skal sende det inn, for jeg skjønner det ikke. Jeg glemmer det bort». Og han har vært helt grei, da. «Og dere sender inn momsoppgaver, og alt det der.» For jeg tenker jo ikke, jeg skjønner ikke ... altså jeg skjønner jo at jeg må sende det inn, så jeg skal ikke si at jeg er helt dum. Men jeg husker ikke når det skal være, for jeg glemmer.

6.6.5 Gjeldsproblemer

Flere av dem som er intervjuet, forteller om problemer med gjeld, ofte knyttet til næringsvirksomhet, som går ut over privatøkonomien. Flere har også omtalt betalingsanmerkninger som et stort problem. I begge tilfeller blir løsningen for noen å jobbe svart for å kunne forsørge seg og familien. Noen tar også opp lån og kjøper ting til bruk i virksomheten, som mobiltelefon og bil, i barnas navn. Det innebærer at barna starter sitt voksne liv med en gjeld som reelt sett ikke er deres. Denne «startgjelden», kombinert med foreldrenes gjeld, begrenser igjen barnas mulighet til å ta opp egne lån til utdanning og bolig, og de føres inn i en situasjon der de har små sjanser til å komme inn i yrkeslivet og på boligmarkedet. Denne typen situasjoner beskrives av enkelte av dem som er intervjuet.

Boks 6.15 Gjeldsproblemer

Forsker Christian Poppe skriver om betydningen av å forstå betalingsproblemer som et sosialt fenomen, og understreker betydningen av å forstå at betalingsproblemer som utspiller seg innenfor rammene av institusjonelle systemer og hverdagskontekster. Som Poppe påpeker: Selv om man ikke lenger klarer å betale regninger, så skal husholdningen tross alt leve videre under sosiale og markedsøkonomiske betingelser. Han påpeker videre at det er de sosiale hensynene som dominerer ulike handlingsvalg, og ikke nødvendigvis hva som er økonomisk rasjonelt å gjøre. Dette perspektivet er med på å forklare hvordan de valgene personer med gjeldsproblemer gjør – for eksempel det å ta opp mer lån i andres navn – kan virke økonomisk irrasjonelle, men kan oppfattes som nødvendige eller rasjonelle innenfor en kontekst hvor man opplever at dette må gjøres for å få hverdagen og familielivet til å fungere

Kilde: Poppe 2006

For å få orden på økonomien og komme seg ut av gjeldsproblemene, blir personer henvist til en gjeldsrådgiver i kommunen. Gjeldsordning er et sosialt tiltak til gjeldsofre (privatpersoner) som er varig ute av stand til å nedbetale gjelden sin, og blir også kalt «gjeldssanering». Flere av de intervjuede peker på at gjeldssanering i seg selv ikke er nok. De peker på at en del tatere/romanifolk er vant til å leve «fra hånd til munn», og at «penger kommer og går fort». En del påpeker at dette innebærer at det å bli kvitt gjelden én gang ikke vil løse de økonomiske problemene på lang sikt ettersom man lett vil få nye økonomiske problemer, og at det eksisterer et behov for å bygge opp kunnskap om styring av egen økonomi. Dette er noe flere trekker frem som viktig.

Boks 6.16 Økonomikurs

En mann i 40-årene ordla seg slik:

Det som også kunne vært noe, er at reisende hadde fått et økonomikurs. Lære hva økonomi egentlig er. Jeg også var jo sånn. Om jeg hadde 10 kroner eller 10 000 – shit happens. Penger er til for å brukes, det er et byttemiddel.
Hvordan skulle man ordne en sånn ting?
Om man kunne ha satt opp en gruppe som instruerte dem i at – «I dag tjente du 100 000 kroner. Du skal betale skatten din, momsen din». For det er ikke alle som gjør det. Skal du kunne få en god trygd når du blir gammel, så er det faktisk det livet er. De har jo andre kurs.

6.6.6 Mulige veier videre

Flere av våre informanter uttrykker et ønske om alternative veier til fagbrev eller andre former for formelle kompetansebeviser, både for unge som befinner seg i starten av utdanningsløpet, og for godt voksne med lite skolegang som derfor ikke passer inn i et vanlig løp med etterutdanning/videreutdanning. Videre uttrykker de at reglene knyttet til drift av enkeltpersonforetak er for kompliserte og i for liten grad tar hensyn til den arbeidssituasjonen de befinner seg i. Som en mann forteller:

Ja, det er mange som sliter. De har jo ikke gått på skole. Så er det moms og utregning av moms, og ikke får man hjelp til det heller. Og hvis de spør om hjelp, så er det bare «psj, det der skal jo du kunne. Du har eget firma». Det får de slengt i ansiktet som regel. «Det er jo ingenting, liksom. Hallo. Det kan jo alle.»

I tillegg gir de uttrykk for et ønske om at det skal være mulig å komme seg enklere ut av et økonomisk uføre med gjeld og svartelisting. De etterlyser muligheter for å kunne gjøre opp for seg og starte med blanke ark. Når det gjelder hvordan disse utfordringene og problemene skal møtes, er det derimot svært ulike syn blant dem vi har intervjuet. En del mener at med bakgrunn i de overgrepene tater-/romanibefolkningen har vært utsatt for, og deres status som nasjonal minoritet, burde det legges bedre til rette for at den tradisjonelle levemåten skal kunne opprettholdes, og etterspør derfor særordninger for tatere/romanifolk. Noen viser til at det allerede finnes særordninger for noen grupper (knyttet til yrker og hvor man bor i landet), og da burde tatere/romanifolk også få det. Et eksempel er denne mannen i 50-årene, som sier:

Men det er jo sånn i det norske samfunnet, hvis du ser på fiskerne, hvis du er skipsreder, så har jo de sine skatteregler. Bor du nord, så slipper du arbeidsgiveravgifta, og du har andre trygde- og støtteordninger, geografisk er det jo forskjeller på hvordan samme yrkesgruppe blir behandla. Ja, men hva sier håndverkere i Oslo til at de i Kirkenes slipper arbeidsgiveravgifta? Og andre yrkesgrupper, folk som har høye skatter og jobber bare noen mil ifra hverandre, nesten i samme yrke, blir det rettferdig? Det er jo forskjeller på alle i dette samfunnet her, så hvorfor kan ikke vi få noe som blir tilpasset oss? Her er det ikke snakk om bare håndverk, men handelen også. Samene har jo særregler og ordninger, så hvorfor kan ikke vi få det? [...] Folket vårt blir jo kriminelle fordi systemet ikke er tilpasset livstilen. Men det er klart, det trengs kanskje litt tid på å finne en god måte å få gjort det på.

Mange er imidlertid ikke enig i at tatere/romanifolk skal ha særordninger – og trekker frem at de er en del av det norske samfunnet og derfor skal forholde seg til de generelle ordningene. En mann i begynnelsen av 60-årene, som selv har jobbet som håndverker store deler av sitt liv, sier:

Men det ligger jo noe i dette, at du høster det du sår. Og du kan ikke regne med å leve, for å bruke et bilde nå da, som en kjeltring. Nå er det jo mennesker som er uheldige, de går konkurs og det går galt. Og da trenger de hjelp. Men da har vi et organ i Norge som kan hjelpe på det området. Gjeldssanering, det finnes. Du skal jo heller ikke bruke samfunnet som en melkeku og utnytte alle ressurser. Du må være litt oppriktig i forhold til det du gjør. Og på grunn av at du er reisende og gjør feil, så skal du ikke ha forskjellsbehandling av den grunn. Er du oppegående på alle områder, så må du ta konsekvensen for det. […] Det er jo dette som skaper problematikken, og det er det vi skal prøve å unngå. Og hvis ikke NAV er godt nok, som er et hjelpeorgan for norske statsborgere, så skal vi begynne å få forskjellsbehandling, på grunn ... jeg er ikke for det, altså. […] For da skaper det en viss form for forskjellsbehandling igjen, og det er vi ikke tjent med, ikke så lenge vi ønsker å være en del av samfunnet i Norge.

I likhet med denne mannen frykter en del av dem vi har snakket med at særtiltak og særordninger vil slå uheldig ut for eksempel i form av en økning i negative holdninger overfor tatere/romanifolk. Flere er opptatt av å finne måter for å bevare det de beskriver som de positive delene av tater-/romanikulturen på og for å bevare kompetansen på handel og håndverk i kombinasjon med en tilpasning dagens samfunn. Men de sier samtidig at det ikke er mange som har klart dette på en økonomisk bærekraftig måte hittil.

6.7 Møte med offentlige instanser

For noen tatere/romanifolk er dagens møter med det offentlige preget av historien og forestillinger om historien. På den andre siden kan det se ut til at representanter for offentlige myndigheter i mye mindre grad er klar over at relasjonen mellom tatere/romanifolk og myndighetene kan være vanskelig av historiske grunner. En del tatere/romanifolk forteller at møter med representanter for det offentlige er preget av mistillit, og at de føler seg forskjellsbehandlet fordi de er tater/romani. Et gjennomgående funn er at det for mange tatere/romanifolk er et stort behov for informasjon om ulike samfunnsprosesser og -systemer. Dette, sammen med manglende tillit til storsamfunnet, svekker mange tateres/romanifolks mulighet til full deltagelse i samfunnet. Det kan derfor være behov for tiltak og satsinger for å sikre god informasjon og dialog med tatere/romanifolk.

6.7.1 Barnevernet

I regi av Tater-/romaniutvalget er det ikke gjort noen egen undersøkelse av omfanget av barnevernstiltak overfor barn av tatere/romanifolk for tidsrommet etter 1986. Det ser heller ikke ut til å finnes andre slike undersøkelser.

I intervjuene med tatere/romanifolk er det flere som snakker om frykten for at barnevernet skal «ta» barna deres, og at denne frykten kan slå inn i mer ordinære situasjoner hvor skole eller andre myndigheter er involvert.

Bekymring for barnevernet kan også gi seg utslag i at noen blir ekstra opptatt av ikke å skille seg ut eller stikke seg frem. En kvinne i 40-årene fortalte om tankene hun fikk da hun ble innkalt til et møte på skolen. Møtet handlet om situasjonen til barnet hennes på skolen, og hun forteller om hva hun tenkte da hun fikk møteinnkallingen:

Så da skjønte jeg, at her er det et eller annet. Varsellampene kom med en gang. «Barnevernet – nå tar de ungen ifra meg. Nå skal ikke jeg få ha [henne]. Jeg er enslig mor, jeg er tater, nå tar de henne.» Så du vet, jeg fikk en sånn reaksjon – munnen stoppet på meg, sånn at jeg fikk ikke ord ut.

En annen kvinne forteller hvordan det for henne som tater-/romanikvinne var viktig å bli sett på som «anstendig» nok, for ikke å tiltrekke seg negativ oppmerksomhet.

Jeg hadde vært redd før [barnet mitt] begynte på skolen, på grunn av at jeg var reisende, jeg var veldig redd for å gjøre feil. Jeg var veldig redd for å kle meg utfordrende, jeg var redd for at hvis jeg gikk i en bluse som viste for mye pupp, da kunne de ta [barnet mitt] fra meg. (Kvinne i 40-årene)

Mange har fortalt om hvordan foreldrene påla dem å oppføre seg ekstra høflig og skikkelig, å møte opp tidsnok på skolen, alltid å være høflig mot voksne og ikke å skille seg ut på noen som helst måte da de var barn.

Flere av tatere/romanifolk som er intervjuet, uttrykker en sterk mistillit til barnevernet. Det at så mange tatere/romanifolk ble fjernet fra sine familier under vergerådsloven og barnevernloven i perioden 1900–1986, har preget svært mange familier, og ligger også bak det forholdet mange tatere/romanifolk har til barnevernsinstanser den dag i dag. På bakgrunn av dette opplever mange tatere/romanifolk at de blir behandlet annerledes enn andre nordmenn, eller de frykter en slik forskjellsbehandling.

Noen tatere/romanifolk har kontaktet utvalget for å fortelle om sine opplevelser med negative holdninger til folkegruppen innad i barnevernet. De har vist til saksdokumenter der det fremgår at den ene eller begge foreldres familiebakgrunn som «reisende» eller «tater» trekkes frem som et moment av sakkyndige i vurderingen av omsorgsevne, og der «reising» i vår- og sommermåneder later til å vurderes som negativt.

Dette kan vanskeliggjøre relasjonen til barnevernsinstanser for familier som har kontakt med barnevernet. Samtidig oppgir ansatte ved et begrenset utvalg barnevernskontorer at de ikke opplever at familiesituasjonen er annerledes i tater-/romanifamilier enn i andre familier, og at etnisk tilhørighet ikke er noe som vektlegges i arbeidet med tater-/romanifamilier.

6.7.2 NAV

Frykten for barnevernet gjør at en del tatere/romanifolk også frykter andre offentlige instanser, slik som NAV. Flere av dem som er intervjuet av utvalgets forskere, forteller at de i møte med NAV opplever at de blir mistenkeliggjort fordi de er tatere/romanifolk.

Boks 6.17 NAV

En kvinne i 40-årene forteller:

Jeg har en frykt i møte med NAV. Hva skal jeg si, hva skal jeg legge fram. Finne fram alle papirer. Redd for at de skal finne noe galt. Går de på barnet mitt? Det er den største redselen, at de tar ungen om de finner noe galt.

En mann i slutten av 20-årene forteller om sin opplevelse av at tatere/romanifolk blir mistrodd når de er syke:

Men igjen så er det at man blir veldig mistenkeliggjort, når man kommer til for eksempel lege eller til NAV, eller en eller annen spesialist, hvor jeg har hørt selv, i forbindelse med meg selv, og andre også, som har fortalt til meg at de ofte da blir stemplet som svindlere av staten. At de tror på en måte ikke at det er reelle helseproblemer, de tror det er mer kulturelt betinget, at man ønsker seg trygd for å leve på staten. Og det handler jo ikke om det mennesket som sitter der, det handler om at man tilhører en folkegruppe.

Flere tatere/romanifolk forteller om hvordan de opplever kulturelt betingede fordommer i møte med NAV. Noen informanter setter sine egne opplevelser inn i en lengre historisk sammenheng, med ting de har opplevd, eller hørt, om at det tidligere har vært mye enklere for tatere/romanifolk å bli trygdet.

En kvinne i begynnelsen av 40-årene fortalte om en episode der legen hennes avbrøt møtet fordi hun reagerte på NAVs behandling av kvinnen:

Jeg måtte jobbe med NAV i mange år, veldig mye og veldig hardt. Kollapsa på jobben og ble hentet i ambulanse. Ble sykemeldt. Og legen min ble med meg, og det er bra at hun ble med meg på det møtet med NAV der de skulle finne ut hva jeg skulle gjøre. Da satt de i et møte med flere personer […], dette er jo mange år siden. Og så sier hun ene saksbehandleren: «Hva har du tenkt å gjøre etter det året? Hva har du tenkt å gjøre […]». Det var legen som hadde foreslått [å sykemelde meg]. «Ja, jeg har jo tenkt til å komme meg tilbake i jobb, da.» «Men dere vil vel ikke helst jobbe, dere damene vel. Dere vil jo bare være hjemme og lage mat til mannen deres og ...». «Hva mener du med ‘dere’», sa jeg. «Du vet hva jeg mener, ‘dere’. Dere vil jo helst ikke jobbe, dere. Det er vel der det ligger.» Så legen [...], legen bare blekna. Så sa hun: «Du [navn], kan du være så snill å gå ut litt. […] Dette skal jeg ta meg av.» Så jeg gikk ut og gråt, jeg da. Og etter det fikk jeg ny saksbehandler. […] Ja, og hadde jeg vært alene ... Men legen slo ned på det med en gang, for å sette dem på plass.

Det er flere som peker på det som en utfordring at personer i offentlige etater ikke er kjent med taternes/romanifolkets historie og assimileringspolitikken som ble ført overfor gruppen.

Selv om kontakten med NAV blir beskrevet som problematisk av svært mange, er det viktig å understreke at ikke alle deler denne oppfatningen. Noen forteller også om gode opplevelser i sine møter med NAV. Noen ganger kobles de gode erfaringene til at personene har en god tillitsrelasjon til fastlegen sin, og at legen også har vært involvert i kontakten med NAV.

Flere tatere/romanifolk forteller at de opplever møtene med offentlige instanser som forskjellsbehandling basert på stereotypier om tatere/romanifolk. Samtidig etterlyser mange en større forståelse blant offentlig ansatte for de erfaringer og den forhistorien de sitter med, både individuelt og som gruppe. Noen forteller at de opplever at deres erfaringer, for eksempel med overgrep og omsorgssvikt på barnevernsinstitusjoner, ikke blir trodd, og at de synes det er rart at staten har gitt dem oppreisning for dette (gjennom rettferdsvederlagsordningen for tidligere barnevernsbarn) samtidig som disse erfaringene ikke blir anerkjent i kontakten med kommunale hjelpeinstanser.

Det oppstår et dilemma i tateres/romanifolks møter med representanter for det offentlige: På den ene siden uttrykkes et ønske om å bli behandlet som et individ og ikke som en del av en gruppe. På den andre siden uttrykkes det et behov for at ansatte i det offentlige, for å forstå den enkeltes situasjon, også må ha noe kjennskap til gruppens historie og kultur.

På et spørsmål fra forskerne om NAV burde ha mer kunnskap om tateres/romanifolks historie og kultur, svarte en informant, en mann i slutten av 30-årene, at:

Nei. Jeg vet ikke, det kan jo slå litt begge veier, da. Synes jeg kanskje. Men greia er jo det at man må på en måte forstå at historien har ført til noe, med et helt folk. Så man har jo vært veldig undertrykket, hvis man kan si det. […] Jeg tenker at hvis en skal ha en formidling av historien til NAV, så trenger ikke de å kjenne til «oi, så flott og fin kulturen er, og så fine sanger man har» og sånn. Men de trenger å forstå den biten som er traumatiserende for den gruppa. At de forstår hva man har blitt utsatt for, og at det har satt dype spor. Og det er ikke nødvendigvis at jeg har opplevd å bli tatt av Misjonen, men mora mi har blitt det, og derfor har hun kjempetraumer og har påført det til meg. Det var bare et eksempel, da. Og det er nesten like traumatiserende for barnet som for mora, det vil jeg påstå. Hvis man lever med en mor med frykt og angst, så vil det påvirke barnet også på en eller annen måte.

6.7.3 Politiet

En del tatere/romanifolk forteller også om mistillit og skepsis til politiet. Enkelte tatere/romanifolk har negative erfaringer med selv å kontakte politiet i konfliktsituasjoner, som på campingplasser. Noen forteller at politiet har oppsøkt dem eller kundene deres når de er på jobbreise og driver handel eller utfører håndverkstjenester.

En forteller for eksempel at han hadde utført en større malejobb på en gård på oppdrag fra eieren og med en avtalt sum som honorar. Så kom politiet og spurte eieren om hun hadde hatt noen problemer, og at hun ikke burde betale den avtalte summen. Håndverkeren fikk dermed ikke betalt for oppdraget, og kunden fikk jobben utført for langt mindre enn avtalt pris. En annen forteller at politiet kom da hun solgte varer til en kunde gjennom dørsalg. De spurte om kvittering for varene, og hun fortalte at det hadde hun hjemme, men ikke med seg på reisen. Politiet inndro da varene, og hun fikk dem først tilbake langt senere, etter at hun hadde fremvist gyldige kvitteringer.

Flere tatere/romanifolk opplever å bli mistrodd av politiet, og at politiet bidrar til å spre fordommer mot dem som ødelegger muligheten deres til å få jobb innenfor felter der de har kunnskap og ferdigheter. Mange tatere/romanifolk er redde for selv å kontakte politiet, eller opplever at de ikke blir tatt på alvor dersom de melder fra om trakassering eller diskriminering. «Politiet er alltid på de andres side», sier en. Han viser til at politifolk gjerne kjenner lokale campingplasseiere, gårdbrukere eller drivere av andre virksomheter, og at de lett tar deres parti dersom det oppstår en konflikt.

6.7.4 Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO)

Det forekommer sjelden at tatere/romanifolk henvender seg til Likestillings- og diskrimineringsombudet for å klage på diskriminering. Fra 2006 til 2014 har ombudet hatt åtte veiledningssaker for og fått inn syv klager fra tatere/romanifolk. To av klagene gjaldt diskriminering på campingplasser, og i begge sakene kom ombudet til at campingplassen hadde opptrådt i strid med diskrimineringslovgivningen.9 En av sakene ble påklaget til og omgjort av nemnda.10

Ombudet er pålagt å fungere som en nøytral instans som vurderer saker, ikke som partsrepresentant for den som forteller om opplevd diskriminering. Dette er en av hovedforskjellene mellom dagens ombud og den gamle ordningen ved Senter mot etnisk diskriminering (SMED), der SMED kunne opptre som representant for klageren, som ofte er den svakeste part i saker som omhandler etnisk diskriminering. Dette er en generell utfordring med den nye ordningen.

Uttalelser fra tatere/romanifolk tyder på at det kan være flere grunner til at de ikke tar kontakt med ombudet. En kan være manglende kjennskap til ombudet, eventuelt manglende kunnskap om hva ombudet kan bistå med.

6.8 Utfordringer på campingplasser

Reising er en viktig del av livet til mange tatere/romanifolk, og mange oppholder seg hele eller deler av sommeren på ulike campingplasser. For mange tatere/romanifolk er dette en måte å opprettholde og styrke relasjoner med andre tatere/romanifolk på. I tillegg foregår det noe reising knyttet til omreisende næringsvirksomhet. Intervjuene med tatere/romanifolk tyder på at opplevelser av diskriminering på campingplasser er relativt utbredt. Flere forteller om forskjellsbehandling – noen ved enkeltepisoder, mens andre erfarer en mer generell forskjellsbehandlingspraksis som de opplever stammer fra fordomsfulle holdninger til deres opprinnelse og kultur.

Noen av informantene forteller at de er nervøse i møte med campingplasser der de ikke er kjent.

Flere forteller at de er nøye med å opptre etter de forventninger de opplever fra campingplasseieren og andre gjester, men at det er vanskelig å tilfredsstille alle på en gang, og at det uansett hva de gjør, blir opplevd negativt fra andre.

Fordommer blant campingplasseiere trekkes frem av flere tatere/romanifolk vi har intervjuet.

Boks 6.18 Diskriminering på campingplasser I

Tatere-/romanifolk som er intervjuet, forteller blant annet:

På camping, når vi skal skrive oss inn ... hvis det ikke er på plasser hvor vi er veldig kjent, da ... så gjelder det å være så nøytral som mulig. Mest nøytralt utseende, mest nøytralt navn, så vi kan skrive oss inn.
Flere campingplasseiere klager på at det går litt ekstra vann i vaskemaskiner og sånn. Men det er klart at vi vasker. Vi vasker jo klær. Og hvis vi ikke vasker, så blir vi sett på som skitne, ikke sant? Du kan garantere at det er de reisende som får skylda for at det er møkkete på campingplassen. Altså, det er garantert. Det er bare sånn det er. Så vi er ekstra nøye. Men vi får skylda. Uansett. Og dette er vanlig den dag i dag. Det er uansett, det.
Jeg tenker at det er jo folk som har fordommer i forhold til de reisende. De tenker at det er bare slåssing og bråk. Og hvis det kommer én, så kommer det så mange, og vi orker ikke ... liksom ... så på grunn av det så tror jeg at det er mange som, ja, har litt fordommer og som ikke vil ha reisende på campinger. Men ofte så er det jo mange som også vil det, for kommer noen, så kommer mange, og det er penger. Så det kommer jo litt an på hvordan du ser på det, da. Men jeg synes det er veldig trist at folk har sånne [fordommer].
Det har hendt seg at vi ikke har fått kommet inn. Det har skjedd et par ganger. De har alltid en dum unnskyldning. «Vi har fullt», eller «vogna di er for stor», eller ... så jeg har jo opplevd det, men jeg vil si at det har vært veldig sjelden. Det har vært kanskje tre ganger som jeg kan huske. For vi har jo gjerne ofte vært på mange av de samme campingene. Og vi er jo rolige folk ... Men jeg husker at det var en camping vi hadde vært på, som vi hadde vært på i mange år, og da de skiftet eier, fikk vi ikke komme inn. Så det kommer an på hvem som har stillinga.
Noen steder står det en plakat: maks tre vogner i følge. I praksis så gjelder det kun reisende. Det kan komme et slektstreff på 14–15 vogner ...

Flere tatere/romanifolk omtaler adgangsproblemer som relativt utbredt. Andre sier at det ikke er så utbredt, men at det også kommer an på hvem som eier campingplassen. En del forteller om regelverk som medfører at de ikke får komme inn, for eksempel at det kun er lov med et par campingvogner i følge. Flere campingplasseiere bekrefter også tateres/romanifolks uttalelser om at det finnes regelverk som har innvirkning på reisemåten med å reise flere i følge. En campingplasseier sier for eksempel: «Campingen har en regel om at det skal være kun tre enheter i hvert følge.»

Flere tatere/romanifolk har erfart at politiet blir tilkalt, samt at andre campingplasser varsles. Flere forteller også at de har dårlige erfaringer med selv å kontakte politiet i konfliktsituasjoner. Noen tatere/romanifolk begrunner sine dårlige erfaringer dels med at de opplever at politiet er på campingplasseierens side, og vil ha urolighetene vekk fra sitt område.

Boks 6.19 Diskriminering på campingplass II

For noen år siden var vi på en campingplass hvor vi hadde vært i flere netter, som var betalt. Man skulle betale hver dag klokka 12 hvis man skulle være lenger. En dag gikk jeg opp til resepsjonen og avtalte at vi skulle betale dagen etter i stedet. Etter at vi hadde lagt oss på kvelden, banket det på døra. Det var campingplasseieren som ropte at vi skulle hekte på vognen og komme oss av gårde. Vi fikk ikke betale der og da, og ikke dagen etterpå. Jeg sa at vi ikke ville reise. Campingplasseieren sa han skulle ringe politiet. Politiet kom klokka to om natta, dunket hardt på døra og sa at vi måtte dra. Jeg spurte om vi virkelig måtte vekke ungene klokka to om natta for å dra. Politiet sa at vi kunne bli til tidlig neste morgen. Vi måtte reise klokka sju, og fikk ikke bli selv om vi betalte. Politiet holdt vakt og så at vi dro. Vi kjørte til neste campingplass, hvor vi fikk beskjed om at de hadde hørt at vi ikke hadde betalt forrige sted og at vi måtte kjøre videre.
Politiet tar parti med campingen, jeg tror i ni av ti tilfeller. Hver gang det har skjedd med oss, har det skjedd. Det slår aldri feil. Kommer politiet, da har du tapt. For de også vil gjerne ha oss ut av bygda. De ser fordelene i det. Og så ringer de ofte til alle campingene ute av bygda og ber dem nekte oss. Så tar du neste camping da, så blir du jaget derfra. De ringer for å være sikker på at du ikke legger deg i nærheten.

Kilde: (Kvinne i 40-årene).

Tateres/romanifolks problemer i forbindelse med campingplasser er blitt tatt opp ved en rekke anledninger. Tater-/romaniorganisasjoner har arbeidet for å forebygge og håndtere diskriminering på campingplasser. Blant annet har de hatt møter med Likestillings- og diskrimineringsombudet og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) om diskriminering på campingplasser, samt korrespondert med myndighetene for å sørge for oppfølging av tiltak. På bakgrunn av dette ble det opprettet en dialog mellom ombudet, politiet og NHO i 2009/2010 for å utarbeide informasjonsmateriell som skulle gå ut til tatere/romanifolk og til campingplasser. Dette samarbeidet strandet før slik informasjon ble ferdigstilt og sendt ut.

Disse dialogene og prosjektene har i stor grad hvilt på innsats fra engasjerte enkeltpersoner, og når disse skifter stilling, ser arbeidet ut til å falle sammen. NHO har også senere hatt kontakt med en eller flere tater-/romaniorganisasjoner med den målsetting å utarbeide informasjonsmateriell, men også dette arbeidet stoppet opp før det kom noe konkret ut av det.

6.9 Språk

Romanispråket/norsk romani har en sentral plass i forståelsen av hva det er å være tater/romani hos svært mange av dem som er intervjuet. Språkets historie og dets truede posisjon i dag er for mange nært knyttet sammen med behandlingen av tatere/romanifolk opp gjennom historien. Det varierer hvor mye og hvordan språket brukes, men romanispråket spiller en viktig rolle for forståelsen av hva det er å være tater/romani hos svært mange av dem utvalgets forskere har snakket med. Det ser ut til at det i løpet av de senere år har gjennomgått en begynnende revitaliseringsprosess som del av en identitetspolitikk. Språket ser ut til å få en økt betydning som identitetsmarkør, noe som kanskje særlig kommer til uttrykk hos den yngre generasjonen.

Boks 6.20 Norsk romani

Språket norsk romani har i likhet med romanes røtter tilbake til India. I både Norge og Sverige har språket vært under sterk påvirkning fra henholdsvis norsk og svensk, noe som har ført til en språkvariant som går under den akademiske betegnelsen skandoromani. Norsk romani er i all hovedsak et muntlig språk. Opp gjennom årene er det likevel utgitt flere ordsamlinger, og også noen bøker på romani. Det er imidlertid uenighet om standardisering og kodifisering av språket som skriftspråk.

Forskere har ingen klare tall på hvor mange som snakker eller behersker romani i Norge i dag. Stortingsmelding nr. 35 Mål og meining: Ein heilskapleg språkpolitikk (2007–2008) viser til at overslag over dem som snakker norsk romani, varierer fra noen få hundre til et par tusen. Utfordringene i forbindelse med å få oversikt over hvor mange som snakker romani, knytter seg til noen av de samme utfordringene som er beskrevet tidligere i rapporten angående hvor mange tatere/romanifolk det er i Norge i dag.

Utbredelsen og bruken av norsk romani i dag er i stor grad formet av den harde assimileringspolitikken som er blitt ført overfor tater-/romanibefolkningen over lang tid. Myndighetene og Misjonens bosettingsprogram gikk bevisst ut på å splitte familier og slekter. Det å snakke romani kunne også være noe som avslørte at man var av tater-/romanislekt og dermed føre til at man fikk myndighetenes eller Misjonens søkelys på seg. Flere av dem som er intervjuet, forteller om foreldre og besteforeldre som ikke ville at barna skulle snakke språket ute. De var redde for at språket skulle avsløre at de var romani, og at barna dermed ville «bli tatt». Slik sett har assimileringspolitikken bidratt til å begrense og svekke bruken av språket. De fleste som er intervjuet, peker på at det er en klar sammenheng mellom assimileringspolitikken og det de oppfatter som språkets truede stilling i dag.

Faren min hadde lært av sin far at man måtte være forsiktig med å snakke romani – bestefar hadde sagt at hvis man snakket romani, så kom de og tok barna. Jeg lærte derfor lite romani når jeg var liten. Vi måtte passe oss. Men litt lærte vi – vi hørte de voksne snakke sammen når vi hadde besøk eller traff andre. (Kvinne i 40-årene)
Og så har vi vært veldig sinte, i hvert fall i min generasjon, på hvordan myndighetene på en måte har ødelagt kultur, tradisjoner. Vi leser jo mye om hvordan våre forfedre har gjort ting. Da mener jeg tradisjoner, altså. Kultur. Som på en måte har blitt helt utvaska, som vi vil ha tilbake, da. Språket, blant annet, vil vi ha tilbake, vi jobber med det. Så vi har litt aggresjon for hvordan det har blitt. De har blitt borte, da […] Du vet, vi brukte romani på den måten at vi brukte norsk romani, da. Og så når vi snakka med de eldre ... Problemet med det var at da bestemor og bestefar vokste opp, så var det sånn at snakka du romani, så mista du ungene. Det var jo en Misjon, og alt det her. Så de turte ikke lære oss. Så min fars generasjon var jo den som mista språket. Vi blei dessverre helt ... nesten borte hos oss. (Mann i 30-årene)

Etter at særomsorgen overfor denne befolkningsgruppen ble avviklet på 1980-tallet, og gjennom den økende vektleggingen av minoritetsgruppers rettigheter og en økende organisering og mobilisering blant tatere/romanifolk, har statusen til både befolkningsgruppen og språket blitt hevet. I løpet av 1990-tallet har tatere/romanifolk fått status som nasjonal minoritet, og norsk romani har fått status som et offisielt minoritetsspråk i Norge.

Språk kan sies å ha to hovedfunksjoner: Det er et instrument for kommunikasjon, og det er et middel til å hevde ens identitet eller ens særpreg i forhold til andre. Språk har en særlig betydning som middel for å bekrefte felles sosial tilhørighet og som symbol på egen identitet. Språk og identitet er med andre ord nært knyttet sammen, noe som ofte blir tydelig i minoritetssituasjoner der identitet og kultur oppleves som truet. I slike situasjoner kan språk fungere som et symbol på kulturell og etnisk egenart. Dette kommer klart til uttrykk i intervjumaterialet.

Det som er viktigst å bevare av alt, det er språket. For har du ikke språk, så blir du på lik linje med alle andre. Det er jo språket som gjør deg til en utlending. Det hadde jo vært viktig, hvis språket hadde kommet mer fram og man kunne forsket enda mer på det. For ifra språket så utvides alt. (Mann i 60-årene).

Mange av dem som er intervjuet, ga uttrykk for en sterk forståelse av at språk gir identitet, og for at anerkjennelse av språk henger nært sammen med anerkjennelse av dem som en gruppe med en egen kultur og etnisitet. Har man et eget språk, har man også en egen historie og en egen kulturell egenart, og dermed kan man ikke avfeies som en sosial utgruppe.

Jeg tenker det burde være mer aksept for at folk faktisk er et folkeslag. Andre får jo ha [sitt språk] på skolen. At du kunne hatt det som et andrespråk på skolen. Jeg kunne gjerne tenkt at jentene mine kunne hatt det. Og at det blir tatt inn mer som et rent folkeslag, ikke som et sånn der … «usling», «fantepakk», «kriminelle faen». For det er det det er forbundet med, det er ikke forbundet med noe folkeslag. Det er jo bare forbundet med et eller annet pakk. (Kvinne i begynnelsen av 40-årene)

Flere av dem som er intervjuet, mener at språket kommer til å forsvinne med den eldre generasjonen. Samtidig er det mange som peker på en fornyet interesse for og en revitalisering av språket blant de yngre generasjoner. Man har altså både en forståelse av at det er de eldre som kan språket, og at det dør ut, og en revitalisering i de yngre generasjoner.

Boks 6.21 Språk

En kvinne i begynnelsen av 20-årene forteller at hun ikke snakket så mye av språket da hun var liten:

Bestefar ville litt at jeg skulle lære det, men ikke si det så høyt, da, foran folk, da liksom. Men det var ikke så mye av det.
Var det snakk om setninger eller ord?
Helst ord, liksom. Men nå har jeg fått mer interesse for det, så nå har jeg tatt opp mer. Fått litt mer forståelse for det, så nå prater jeg det lille man kan, da. Det blir borte, mye av det.
Hvordan har du gjort det?
Det har bare blitt generelt mer bruk av det, blant folk.
Snakker du ord [på romani] til dine barn?
Ja. Og hun forstår alt. I hvert fall hun eldste.

En mann i 40-årene som er oppvokst i en familie som har hatt et opphold på Svanviken, og som i lang tid etter oppholdet hadde lite kontakt med andre tater-/romanifamilier, forteller at de snakket lite romani da han var liten, men at det å lære språket har blitt svært viktig for ham som voksen. Det å lære språket er ekstra viktig fordi han har barn, forteller han: «For det skal også mine barn lære, uten tvil.» Han bruker romaniord og uttrykk når han snakker med barna, og forteller med stolthet i stemmen at eldstemann har lært seg litt:

Eldstemann, han snapper opp noen ord her og der. Blir han rasende i barnehagen, så hender det at det smeller noen ord. «[navn på sønnen] sier noen ord, jeg vet ikke hva han sier.» «Du skjønner at [navn på sønnen] kommer fra en taterslekt, han.» «Å ja.» Men det er ikke noe nag av det. Jeg sier at det er vårt språk, og det prater vi hjemme, og han snapper opp ord.

En slik stolthet som denne mannen føler, fordi sønnen helt impulsivt bruker romaniord i barnehagen, er det flere som gir uttrykk for. De forteller stolt at barn eller barnebarn bruker ulike ord og uttrykk. Noen har også informert barnehage og skole om at barna må sees på som tospråklige. Og de forteller om hvordan de har måttet lære barnehagepersonalet enkelte romaniord – som for eksempel sulten og tørst – slik at de skal skjønne hva barna sier.

Å kunne språket gir status innad i tater-/romanimiljøene11. De som kan mye, blir ofte referert til og løftet frem som viktige ressurspersoner. Samtidig ser det ut til at det eksisterer spenninger knyttet til hvem som har eierskap til språket og hva som er den riktige måten å bruke det på. Enkelte forteller at det å ha «vokst opp med språket» gir mer anerkjennelse enn å ha lært seg ord og uttrykk i voksen alder.

En av utfordringene som fremheves av mange av dem som vil at språket skal bevares og/eller videreutvikles, er at det er få som kan det «godt nok».

Bevaring og videreutvikling av språk står helt sentralt i arbeidet til flere av tater-/romaniorganisasjonene. Men det eksisterer en ulik forståelse av hvordan språket best kan bevares og videreutvikles: om det er gjennom muntlig overføring, gjennom å etablere et skriftspråk, gjennom kurs hos organisasjonene eller gjennom det offentlige skoleverket.

Boks 6.22 Vandriane rakkrar

Boken Vandriane rakkrar / Taterne forteller / Taterane fortel ble utgitt i 2014. Boken har tekst på romani, bokmål og nynorsk. Tanken er ifølge utgiver at boken skal kunne brukes ved skoler i hele landet, og boken kan således omtales som den første bok på romani tenkt til bruk i grunnskolen. Romaniteksten i boken er en oversettelse til norsk romani av heftet Taterne forteller, som ble utgitt i 2006 av Dronning Mauds Minne, Høgskole for førskoleutdanning, Trondheim i samarbeid med Taternes Landsforening. Teksten var nedskrevet og redigert av Anna Gustavsen og Anne-Mari Larsen. Oversettelsen til romani og redigeringen av teksten har vært et samarbeid mellom Mariann Grønnerud, Anna Gustavsen og språkforsker Rolf Theil.

6.10 Tidligere barnevernsbarns situasjon i dag

Utvalgets forskere har intervjuet tidligere barnevernsbarn av tater-/romanislekt, og i tillegg gjennomgått tidligere forskning om denne delen av gruppens erfaringer.

Som vist i kapittel 4 har en relativt stor andel av tatere/romanifolk som lever i dag, opplevd omsorgsovertagelse, og har hatt hele eller deler av oppveksten sin under barnevernets omsorg. Enkelte fikk stabile fosterhjem og vokste opp med voksenpersoner rundt seg som de etablerte relasjoner til, men mange ble flyttet mye rundt mellom institusjoner og fosterhjem og mistet kontakten med sin biologiske familie samtidig som de hadde liten mulighet til å etablere nye og stabile relasjoner med andre omsorgspersoner, slik som for eksempel fosterforeldre eller ansatte ved institusjonene. En rekke barnevernsbarn forteller om alvorlig omsorgssvikt, vold og grove overgrep mens de var under barnevernets og Misjonens omsorg.

Mange forteller også at de opplevde at de som unge voksne stod helt alene da Misjonens omsorgsansvar opphørte, uten oppfølging eller noen omsorgspersoner rundt seg. Det fikk praktiske konsekvenser, som utfordringer med å skaffe seg bolig, støtte og hjelp til utdanning, problemer med å få lån grunnet mangel på kausjonist og lignende, og ga dem også en sterk følelse av ensomhet. Oppveksten har for flere medført problemer med å etablere tillit til andre mennesker og å knytte seg til folk senere i livet.

Noen tatere/romanifolk som utvalget har intervjuet, har i voksen alder gjenopptatt relasjonen til biologisk familie. Av disse forteller enkelte at de i dag har et sterkt og godt forhold til sin biologiske familie, mens andre forteller om dårlige relasjoner eller ingen kontakt.

I sin masteroppgave skriver Tonje Ørnevik om tateres/romanifolks erfaringer med å bli gjenforent med biologisk familie etter å ha bodd på barnehjem og/eller i fosterhjem.12 Informantenes fortellinger viser at det å bli kjent med biologisk familie er en prosess der både fortid og nåtid kobles sammen. I hovedsak opplevde informantene selve gjenforeningen med den biologiske familien som positiv, men enkelte fortalte om ubehag og at det var som å møte fremmede. Ørnevik finner at de av informantene som ikke hadde kontakt med biologisk familie i oppveksten, erfarte et fravær av familiefølelse overfor biologisk familie i etterkant av gjenforeningen selv om de fikk gode forhold til enkelte biologiske familiemedlemmer.

Flere tatere/romanifolk som utvalgets forskere har intervjuet, forteller også at det kan være vanskelig å knytte familiebånd og etablere relasjoner til en familie som de ikke har vokst opp sammen med. Noen viser til at dette blant annet har sammenheng med at de ikke har hatt noe kontakt med den «reisende kulturen» i oppveksten, og at de derfor føler seg fremmede, eller de opplever at familien betrakter dem som fremmede. Slike prosesser kan også være vanskelige for søsken og foreldre. Noen har ikke visst om at de hadde søsken eller halvsøsken som vokste opp andre steder. Det kan rippe opp svært vonde minner som det gjerne er knyttet skyld og skam til hos biologiske foreldre. Andre familier har lett aktivt etter sine bortsatte familiemedlemmer. I gjenforeningen kan det også oppstå spenninger knyttet til oppfatninger av familiehistorien og fortiden, eller knyttet til arverettigheter, som kan gjøre relasjonen vanskelig. En mann fortalte om vanskeligheter med å få dele sin historie med sin biologiske familie og samtidig få forståelse for den:

De hadde en sånn tendens at ... de vil ikke høre på det jeg sier om barnehjemmet og mitt liv. De var mer interessert i min mors historie, da. At jeg ble borte og sånt noe. Det er det som er interessant for dem. Dem er ikke interessert i å høre på hva jeg har å si. Det er helt låst det. […] Jeg har jo behov for å bli hørt og sett jeg også. I hvert fall ovenfor søskena mine. Men jeg tror det ligger så dypt at det kommer aldri til å skje.

Noen av dem som er intervjuet av utvalgets forskere, visse ikke om at de var tatere/romani under oppveksten, og oppdaget det først i voksen alder. Ingen av dem som er intervjuet, uttrykte at de hadde opplevd det som noe negativt å finne ut om sin bakgrunn. Flere forteller at de andre (ikke-tatere/romanifolk) har fått positive reaksjoner fra sin omgangskrets når de har fortalt om dette. En kvinne forteller:

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er tater, jeg har alltid sagt det til alle, både familie og venner og kollegaer og sånn. Du kan jo ikke legge skjul på hva du er. Og jeg har fått bare positive reaksjoner, jeg tror de synes det er veldig moro at jeg har funnet slekta mi.

Flere opplever at det kan være vanskelig å komme inn i tater-/romanimiljøer etter å ha vokst opp utenfor disse. Noen uttrykker at de synes det kan være vanskelig å kalle seg selv tater/romani, mens andre føler at de ikke alltid blir helt godtatt av andre tatere/romanifolk, og at «det er bestemte forventninger til hvordan jeg må leve og oppføre meg for å ‘fortjene’ denne identiteten, liksom», som en kvinne uttrykte det. En annen kvinne ordlegger seg slik:

Ja, jeg gjør det [ser på meg selv som tater/romani], jeg er begge deler. Jeg føler egentlig at jeg står med et bein i hver gruppe. Jeg er stolt av å være utav reisende folk. Slik jeg ser på dem, så er de stolte, sterke og veldig dyktige. De kan utrolig mye, selv om mange av dem ikke har gått på noen skole, så kan de veldig mye, og det beundrer jeg dem for. Men når jeg har vært på treff […] akkurat da føler jeg ikke at jeg hører til, på en måte. Altså, misforstå meg rett, for å si det sånn, men klart, mange av dem har jo reist sammen hele livet, de er en veldig sammensveiset gruppe. Jeg blir liksom litt ‘på siden’, jeg føler meg litt på siden, jeg har jo ikke de samme opplevelsene som de har. […] Jeg tror ikke jeg blir sett på som reisende, jeg har i hvert fall det inntrykket. Jeg vet ikke om det er riktig, men det er en følelse jeg har, at jeg ikke blir sett på som reisende.

6.11 Utvalgets vurderinger

I det følgende vurderer utvalget dagens situasjon og de utfordringer som er kartlagt for tatere/romanifolk i lys av gjeldende lovgivning og internasjonale menneskerettigheter som Norge har forpliktet seg til å følge. Deretter vurderer utvalget situasjonen for tatere/romanifolk i dag ut fra etiske prinsipper om likeverd og anerkjennelse.

Forbudet mot diskriminering og det særskilte menneskerettslige vernet om nasjonale minoriteters rettigheter danner viktige utgangspunkter for disse vurderingene. Diskrimineringsvernet innebærer forbud mot både direkte og indirekte diskriminering, slik at også tilsynelatende nøytral politikk og regulering som fører til at enkelte personer stilles dårligere enn andre som følge av sin status, vil komme i konflikt med menneskerettslige verdier og regler.

Likeverd og like rettigheterbetyr ikke at alle må være like. Menneskerettighetene slår blant annet fast retten til å ha sin egen kultur og identitet. Men også likebehandling i form av likhet for loven, som er sentralt i rettsstaten, er et viktig premiss for vurderingene, og vil være nødvendig for at folk kan ha tillit til og slutte opp om samfunnets felles institusjoner. Av hensyn til demokratiet er det videre viktig å føre kontroll med at myndighetenes lover og politikk ikke krenker rettighetene til enkeltpersoner og grupper som ikke har noen, eller har få, talspersoner med politisk innflytelse.

Det moderne diskriminerings- og minoritetsvernet innebærer også at staten iblant både kan og bør gjennomføre særskilte tiltak for å ivareta minoriteters rettigheter i storsamfunnet. Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter fastsetter detaljerte regler om minoritetsvern, og det er særlig to hensyn som søkes fremmet: På den ene siden at personer som tilhører minoriteter, skal sikres likebehandling med øvrige personer og grupper i samfunnet, og på den andre at de skal kunne bevare og videreutvikle sin egen kultur. Både majoritet og minoritet må derfor tilpasse seg for at samfunnet skal fungere og alles rettigheter skal kunne sikres. Rammekonvensjonen er etter utvalgets oppfatning et særdeles viktig verktøy i vurderingen av dagens situasjon, målt både ut fra rettslige standarder og i lys av etiske prinsipper.

6.11.1 Rettslige vurderinger

Taterne/romanifolket er som andre norske statsborgere bundet og beskyttet av nasjonal lovgivning. Deler av denne lovgivningen er menneskerettslig inspirert. Dette gjelder særskilt lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), som trådte i kraft i 1999, som gjorde flere av de viktigste menneskerettighetskonvensjonene til norsk lovgivning. Grunnlovens minoritetsvern har inntil 2014 vært svakt, med unntak av bestemmelsen om urfolks rettigheter og den generelle henvisningen til internasjonale menneskerettighetstraktater som kom inn fra 1999.

Fra mai 2014 har Grunnloven fått egne menneskerettighetsregler, blant annet en bestemmelse som fastslår likhetsprinsippet og diskrimineringsforbudet. Men det finnes også et lovverk mot diskriminering utover dette, som er ment å være det mest effektive rettslige virkemiddelet for likebehandling og mot diskriminering blant annet på etnisk grunnlag. I tillegg har sentrale lover som opplæringsloven, som slår fast barns rett til opplæring, betydning. Generelt er det grunn til å fremheve at lik rett til offentlige tjenester er helt grunnleggende i norsk rett.

Utvalget er likevel av den oppfatning at tatere/romanifolks situasjon i dag ikke først og fremst reiser spørsmål om forholdet til bestemmelser i den nasjonale lovgivningen, deriblant den diskrimineringslovgivning Stortinget har vedtatt. Av større interesse for utvalgets rettslige vurderinger er derfor dagens praksis vurdert i lys av de krav som følger av de internasjonale menneskerettighetene. Utvalgets funn hva gjelder situasjonen for taterne/romanifolket i dag viser at problemene og utfordringene i første rekke relaterer seg til større og strukturelle trekk knyttet til folkets status som en nasjonal minoritet. Da er det særlig viktig å være bevisst på hvilke forpliktelser myndighetene har etter den menneskerettighetskonvensjonen som direkte tar sikte på å ivareta minoritetenes interesser.

Utvalget mener myndighetene aktivt må forholde seg til reglene i Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter og sørge for at disse blir sikret i større omfang enn tilfellet synes å være i dag.

Utvalget vil derfor fremheve noen av de temaer som den rådgivende komité under rammekonvensjonen har vektlagt i sine kommentarer til Norge de siste årene. Disse temaene fanger opp de vesentligste forholdene hvor det knytter seg problemer og utfordringer til dagens situasjon for tatere/romanifolk:

1. Manglende statistikk, registering eller annen systematisk innsamlet kunnskap om antall og situasjon blant minoritetene

Komiteen erkjente at dette var vanskelig og at det var skepsis blant minoritetene, men at det likevel burde forsøkes å finne metoder, særlig for å bli bedre i stand til å treffe adekvate tiltak for å bedre livssituasjonen deres.

2. Tiltak mot diskriminering

Komiteen noterte med tilfredshet at både lovgivning og institusjoner var blitt vesentlig forbedret, men at det fortsatt fantes noen uløste problemer.

3. Politiets rolle

Komiteen erkjente at det var gjort en betydelig innsats for å motvirke diskriminerende adferd, men at det fortsatt gjenstod noen problemer særlig når det gjaldt friksjoner mellom romanifolk/tatere og campingplasseiere.

4. Muligheten for å bevare egen kultur og likevel delta på lik basis i det økonomiske og sosiale liv

Komiteen erkjente at Norge hadde gjort visse tilpasninger, men at det foreløpig ikke var funnet noen helt tilfredsstillende løsninger på dette feltet. Dette ble også erkjent av de norske myndighetene.

5. Skole og utdanning

Hovedproblemet her var at skoleplikten gjaldt på lik linje for alle, og at det hadde vært vanskelig å finne en tilpasning som tok hensyn til den reisende livsstilen for dem som ønsket dette (blant voksne og barn).

6. Språkrettigheter og utvikling av språket

Dette har vært tatt opp av komiteen, men har ikke ført til mye debatt eller oppfølging.

7. Erstatning for fortidens overgrep

Selv om det var lagt til rette for erstatning, og en del utbetalinger hadde skjedd, ble det fortsatt klaget over at prosedyrene eller betingelsene for erstatning var for vanskelige og at mer måtte gjøres for å forbedre dette.

Utvalget viser til at Europarådets ministerkomité i sin resolusjon i 2012 vedrørende Norges oppfyllelse av rammekonvensjonens krav kom med fem konkrete anbefalinger. Disse er det grunn til å gjenta her:

  • Gjennomfør tiltak for å øke allmennhetens kjennskap til arbeidet til Likestillings- og diskrimineringsombudet.

  • Gi ombudet de ekstra ressursene som ombudet trenger for å utføre oppgavene sine effektivt.

  • Iverksett resolutte tiltak for å forbedre situasjonen til personer som tilhører minoritetene rom og romanifolket/taterne, på reisene deres.

  • Sørg for at det tas sterk avstand fra alle former for diskriminering mot personer som tilhører minoritetene rom og romanifolket/taterne når det gjelder tjenestetilbud, og spesielt at rom og romanifolket/taterne ikke nektes adgang til campingplasser uten gyldig grunn. Diskriminerende holdninger fra politiets side skal også sanksjoneres effektivt og behørig.

  • Understrek særpreget i den tradisjonelle livsstilen til rom og romanifolket/taterne i forbindelse med politiutdanningen, og fremhev den som en viktig del av deres kulturelle identitet, og bidra til at personer med bakgrunn fra disse minoritetene rekrutteres til politiet.13

Utvalget har merket seg at den rådgivende komité gjentatte ganger har kommet med samme oppfordringer til Norge om gjennomføringen av forpliktelsene etter rammekonvensjonen. Utvalget vil derfor påpeke betydningen av at Norge vurderer og gjennomfører konkrete tiltak som kan bidra til at disse forpliktelsene etterfølges. Anbefalinger fra organer under rammekonvensjonen viser at formelle, rettslige utgangspunkter ikke alltid gir tilstrekkelig effekt i praksis. Utvalget vil for sin del i det følgende peke på enkelte problemområder som utvalgets funn gir grunn til å undersøke nærmere.

Mange av dem utvalgets forskere har intervjuet forteller at Likestillings- og diskrimineringsombudets arbeidsmåte ikke egner seg godt for saker hvor tatere/romanifolk opplever at de diskrimineres, for eksempel på campingplasser.

Representanter fra ombudet sier at klagebehandlingsprosessen er lite egnet for den typen klagesaker som mottar fra tatere/romanifolk i forbindelse med avvisning på campingplasser.14 Henvendelser kommer gjerne utenfor ombudets åpningstider, i tillegg gjør beviskravet at mange saker ikke kan behandles. Skulle ombudets kontor kunne opptre effektivt ved tvister for eksempel på campingplasser, måtte det ha vært åpent på kveldstid og kunnet håndtere saker per telefon. Det er en type virksomhet som ikke er og som trolig ikke kan etableres innenfor ombudets rammer.

Utvalgets undersøkelser tyder på at få tatere/romanifolk tar kontakt med ombudet om saker som omhandler diskriminering. Det kan være flere grunner til det. Mange tatere/romanifolk har lite kjennskap til hva ombudet er og hva de kan bistå med.

Ombudet påpekte også at det etter avviklingen av Senter mot etnisk diskriminering har oppstått et vakuum når det gjelder rettshjelp. SMED var et norsk statlig organ som skulle kartlegge diskriminering og yte gratis rettshjelp til enkeltpersoner som føler seg diskriminert på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal/etnisk opprinnelse. Senteret ble lagt ned i 2005, og deler av senterets ansvarsområder og oppgaver ble overtatt av det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet. I evalueringen av SMED anbefales det en modell med et kompetansesenter med rettshjelpsfunksjon i det videre arbeidet mot diskriminering. Rettshjelpspraksisen ble ikke videreført av ombudet, som mener at en bedre metode for denne typen saker er å ta opp igjen et tidligere prosjekt med å involvere andre relevante aktører som politiet og Næringslivets Hovedorganisasjon og få en tettere dialog om diskriminerende virksomhet for å forebygge slik praksis.

En del tatere/romanifolk forteller også om mistillit og skepsis til politiet. Enkelte har negative erfaringer med selv å kontakte politiet i konfliktsituasjoner. De opplever å bli mistrodd og at politiet bidrar til å spre eller opprettholde negative oppfatninger om dem. Problematikken påpekes blant annet i Helsingforskomiteens rapport (2009) hvor det vises til at enkelte politikamre ikke bistår nøytralt ved konflikter som oppstår som følge av utestengelse fra campingplasser. Utvalgets intervjuer bekrefter at tatere/romanifolk som blir avvist på campingplasser, ikke har tiltro til at de kan få hjelp av politiet ettersom «politiet alltid er på campingplasseierens side».

Barnekonvensjonen inneholder også en rekke bestemmelser som har betydning for ulike felt utvalget undersøker. Konvensjonen slår fast at myndighetene i tolkningen av disse rettighetene må la «barnets beste» være et grunnleggende hensyn.

Ved plassering i fosterhjem eller ved adopsjon skal det blant annet tas hensyn til «kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn» (artikkel 20, pkt. 3). Noen tatere/romanifolk utvalgets forskere har intervjuet, forteller at de opplever at ansatte i barnevernet har en negativ holdning til tatere/romanifolk, og at de antar det er derfor barnevernet ikke aktivt søker eller er positive til å finne fosterhjem innenfor folkegruppen. Forskerne har også snakket med enkelte som forteller at deres status som tatere/romanifolk vises til som en medvirkende grunn til at de ikke får beholde barnet i barnefordelings- eller barnevernssaker. Utvalget har ikke grunnlag for å fastslå at dette er et utbredt fenomen, men ser det som nødvendig at myndighetene er oppmerksomme på faren for diskriminering på etnisk grunnlag i barnevernssaker. Dette taler for en styrking av opplæringen om menneskerettigheter generelt og om nasjonale minoriteters rettigheter spesielt i utdanningen av barnevernspedagoger.

Barn har også en egen rett til utdanning, særlig grunnskoleutdanning, og i barnekonvensjonen slås fast at denne utdanningen blant annet skal bidra til «å utvikle respekt for barnets foreldre, dets egen kulturelle identitet, språk og verdier, for de nasjonale verdier i det land barnet bor». Også ifølge opplæringslovens §1-1 skal både grunnskolen og den videregående opplæringen «gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding», mens «alle former for diskriminering skal motarbeidast». Utvalget mener norske myndigheter etter både internasjonal og nasjonal lov har en rettslig forpliktelse til å sikre både at skolens ledelse og ansatte har nødvendig kompetanse om folkegruppen og dens historie og rettigheter, og at det finnes egnede undervisningsopplegg.

6.11.1.1 Oppsummering

Utvalget finner at anbefalingene Europarådets rådgivende komite og ministerkomité har gitt Norge for å sikre en bedre oppfølging av rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter, på en del områder ikke er tilstrekkelig imøtegått. Spesielt finner utvalget at det er et for dårlig vern mot diskriminering av tatere/romanifolk på ulike samfunnsområder. Det gjøres for lite for å forebygge mot usaklig forskjellsbehandling. Mange tatere/romanifolk har også færre reelle muligheter til å gjøre bruk av like rettigheter i praksis på grunn av lav utdanning eller frykt for myndighetene. Det er også for få muligheter til støtte og hjelp ved diskriminering og forskjellsbehandling. Spesielt vil utvalget understreke at det synes å være et behov for mer kunnskapsformidling om folkegruppen i grunnutdanningen eller videre- og etterutdanning til ulike yrkesgrupper for å forebygge mot negative holdninger og fordommer. Dette gjelder for både lærere, politi, helsepersonell, ansatte i NAV, barnevern og andre ansatte i offentlig sektor. Utvalget har merket seg at Likestillings- og diskrimineringsombudets nåværende mandat gir ombudet en begrenset mulighet til å spille en aktiv rolle i situasjoner der tatere/romanifolk trenger bistand i møte med diskriminering. Stortinget har nylig vedtatt å styrke Den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter (NI). Utvalget ser det som positivt at Stortinget har påpekt at denne institusjonen må prioritere arbeidet med urfolks- og minoritetsrettigheter, og legger til grunn at dette inkluderer en klar satsning også på overvåkning av hvordan taternes/romanifolkets rettigheter som nasjonal minoritet gjennomføres i praksis.

6.11.2 Etiske vurderinger

Uavhengig av Norges rettslige og menneskerettslige forpliktelser er det utvalgets vurdering at myndighetene har et ansvar for at alle norsk borgere, herunder tatere/romanifolk, har lik tilgang til offentlige tjenester. Tilsvarende er det et offentlig ansvar å se til at nasjonale minoriteter har mulighet til å videreføre og videreutvikle sitt språk og sin kulturarv.

Rettsstatens prinsipper om menneskerettigheter og likhet for loven er nødvendige for at minoritetene kan ha tillit til og slutte opp om samfunnets felles institusjoner. Spesielt er det viktig å føre kontroll med at myndighetenes lover og politikk ikke krenker rettighetene til enkeltpersoner og grupper som ikke har noen, eller bare få, egne talspersoner med politisk innflytelse.

Samfunnet er bygget opp og fungerer i stor grad på majoritetens premisser. Derfor er det viktig at myndighetene også ser til at forhold legges til rette slik at minoriteters rettigheter kan sikres i praksis.

Nasjonale minoriteter har tradisjonelt hatt liten politisk innflytelse i landene hvor de holder til. Flere av gruppene som nå er anerkjent som nasjonale minoriteter i Norge, har fra myndighetenes side vært utsatt for en aktiv politikk som siktet mot å få dem til å gi avkall på sitt eget levesett og slutte seg til majoritetens. Særlig i forrige århundre hadde denne politikken for å endre taternes/romanifolkets levesett store konsekvenser så vel for enkeltmennesker som for folkegruppen som helhet.

Assimileringspolitikken har hatt store konsekvenser for livssituasjon og livskvalitet for mange taterne/romanifolk, og for gruppen som helhet. Dette gir myndighetene et særlig ansvar for å sikre at de negative virkningene av politikken ikke videreføres.

6.11.2.1 Reell tilgang til offentlige tjenester?

Like rettigheter i praksis til velferdsordninger og offentlige tjenester er en forutsetning for likeverd og livskvalitet. Det er et offentlig ansvar å se til at alle grupper av befolkningen har en reell mulighet til å nyttiggjøre seg velferdstilbud, slik som for eksempel opplæringstilbud. Det må legges til rette for at tatere/romanifolk får like muligheter i samfunnet som majoritetsbefolkningen.

Funn i den kvalitative studien gjennomført for utvalget tyder på at tateres/romanifolks bruk av likeverdige offentlige tjenester kan være lavt på grunn av mistilliten de har til offentlige myndigheter, og den tilsynelatende mangelen på forståelse for tateres/romanifolks spesielle historiske situasjon hos mange offentlige instanser. Det later til å være særlig behov for kunnskapsheving om tatere/romanifolk, men også om nasjonale minoriteter generelt, innenfor disse områdene: skole, politi, barnevern, NAV og helse- og omsorgstjenester.

Utvalgets undersøkelser av politikken på 1900-tallet viser at den var feilslått, og tiltakene hadde konsekvenser som var svært dramatiske for både enkeltpersoner og gruppen som helhet. En del av dagens utfordringer kan knyttes til denne politikken og disse tiltakene. De siste tiårene har myndighetene lagt om fra en assimileringspolitikk mot en politikk basert på likeverd og anerkjennelse av gruppen som nasjonal minoritet. Det er også igangsatt tiltak som sikter mot oppreisning for de overgrep som er skjedd. Likevel mener utvalget at myndighetene ikke har gjort tilstrekkelig for denne gruppen. Dette til tross for at myndighetene i lengre tid har vært kjent med at store deler av gruppen er i en svært sårbar situasjon.15 Utvalget mener dette medfører at myndighetene har et stort ansvar for å bidra til å møte utfordringer mange innenfor denne folkegruppen fortsatt har.

Offentlige velferdsordninger kan være kompliserte og vanskelig tilgjengelig generelt. Dette gjelder blant annet ordninger for etter- og videreutdanning, gjeldsslette samt prosedyrer ved og etter bedriftsetableringer for dem som vil drive egen virksomhet (regnskap, rapportering etc.). Utvalgets undersøkelser viser at en del tatere/romanifolk også har lite kunnskap om offentlige ordninger og egne rettigheter, eller mangler forutsetninger for å finne frem i systemet for å nyttiggjøre seg disse rettighetene. Det finnes allerede en rekke ordninger for blant annet etter- og videreutdanning, gjeldsslette etc. som noen kunne benyttet seg av, men som de av ulike grunner ikke bruker.

Et gjennomgående funn er at det er et stort behov for informasjon om ulike samfunnsprosesser og -systemer blant mange tatere/romanifolk. Mangel på kunnskap om disse prosessene, sammen med manglende tillit til storsamfunnet svekker mange tateres/romanifolks mulighet til full deltagelse i samfunnet. Samtidig kan det se ut til at representanter for offentlige myndigheter i liten grad er klar over at relasjonen mellom tatere/romanifolk og myndighetene kan være vanskelig av historiske grunner.

Det at historien om politikken overfor denne gruppen er lite kjent blant myndigheter og befolkning for øvrig, kan også bidra til manglende forståelse for tateres/romanifolks situasjon og utfordringer i møte med offentlige etater som NAV eller skole.

Manglende kunnskap om minoriteter er ikke noe særegent for NAVs relasjon til tatere/romanifolk, og handler om kulturforståelse i praksis. For å kunne møte individer der de er må man ha kjennskap til den historiske og kulturelle konteksten. Dette er en kompleks situasjon, og faren for å bli misforstått og «tråkke feil» er stor. At man kommer med referanser til kultur og bakgrunn vil av noen tatere/romanifolk oppleves som negativ forskjellsbehandling og diskriminering, mens andre personer vil oppleve seg mer sett og forstått. Det finnes ikke én løsning som kan brukes på alle. Men det er viktig at offentlig ansatte er bevisste på denne problemstillingen.

Flere studier indikerer at etniske minoriteter for å få likeverdige offentlige tjenester trenger mer tid, bedre tilgjengelighet og en mer utforskende og sensitiv kommunikasjonsstrategi fra saksbehandlers side enn det majoritetsklienter trenger. Samtidig gir utvalgets undersøkelser grunn til å tro at mange tatere/romanifolk faktisk får mindre av dette.

Kunnskapen om samfunnet og samfunnsinstitusjoner synes å variere innad i tater-/romanibefolkningen. Derfor er det viktig å gi god informasjon og ha dialogbaserte møter. Aktiv involvering av brukeren i offentlige tjenester er en demokratisk rettighet og en politisk og faglig målsetning. Det er viktig at politikere, administrative ledere og tjenesteutøvere setter brukeren i sentrum for prioriteringer og organisering av virksomheten.

Det eksisterer flere veier til fagbrev, i tillegg til ulike former for kompetansevurdering. Det finnes også rådgivningstjenester for personer som oppretter og driver enkeltpersonsforetak, i tillegg til gjeldsrådgivning og skatteamnesti. Det ser imidlertid ut til å være forhold ved ordningene som gjør at de ikke fungerer for mange av dem som sliter med de utfordringene som er beskrevet i det foregående. Det kan også være vanskelig å orientere seg i og forstå de ulike ordningene; særlig hvis man har lite utdanning og begrenset tidligere erfaring med denne typen systemer. Kombinert med en sterk mistillit og skepsis til det offentlige kan terskelen for å kontakte ulike myndighetsinstanser for å få råd og hjelp bli ekstra høy. Et gjennomgående funn er at det er et stort behov for informasjon om ulike samfunnsprosesser og velferdsordninger blant mange tatere/romanifolk. Gitt at mange ikke ser ut til å benytte seg av de eksisterende plattformer og arenaer der denne typen informasjon distribueres, kan det være behov for en ekstra satsning på å nå ut med informasjon til tatere/romanifolk. Her kan det også være behov for en egen satsing for kvinner med tater-/romanibakgrunn og etablering av arenaer hvor de kan utveksle erfaringer og kunnskap knyttet til deltagelse i det formelle arbeidsliv på tvers av organisasjonstilhørighet.

6.11.2.2 Likeverdige muligheter som nasjonal minoritet

Politikken med omsorgsovertagelse for barn med tater-/romanibakgrunn hadde som mål å bryte familiebånd og fjerne folkegruppens kultur. Det har hatt negative konsekvenser for folket som helhet, med mistillit og frykt som resultat. Oppbrutte familier, tap av språk og kultur har også skapt store personlige sår hos barna som ble tatt og familien som stod igjen. Intervjuer gjennomført for utvalget viser at tidligere barnevernsbarn og deres biologiske familie har opplevd det som vanskelig når kontakten gjenopptas etter mange års adskillelse.

1900-tallets assimileringspolitikk gir norske myndigheter et særskilt ansvar for å se til at folkegruppen i dag har reelle muligheter til å bevare og videreutvikle sin kulturarv og sitt språk. Taternes/romanifolkets status som nasjonal minoritet gir også myndighetene en slik forpliktelse.

Skole- og kulturprosjektene «Taterfolket fra barn til voksen» og «Formidling av taterkultur i barnehage og skole» har vært drevet av et knippe ildsjeler og har manglet en tydelig forankring i utdanningssektoren. De som har jobbet med prosjektene, har selv måttet kontakte enkeltskoler for å få innpass, noe som er svært ressurs- og tidkrevende. Utvalget ser det som helt sentralt at dette arbeidet løftes opp og forankres gjennom Utdanningsdirektoratet eller Kunnskapsdepartementet på en annen måte enn i dag. Det er imidlertid avgjørende at eventuelt fremtidige tiltak bygger videre på kunnskapen som allerede er etablert gjennom prosjektene. Samtidig er det svært viktig at man får engasjert flere deler av tater-/romanibefolkningen og flere regioner enn i dag i dette arbeidet.

Basert på utvalgets funn, men også på funn fra annen forskning, ser utvalget det som helt sentralt at kunnskapen i skolen om nasjonale minoriteter generelt, og tatere/romanifolk spesielt, bør økes. I dag tegner det seg et landskap av usynliggjøring av de nasjonale minoritetene ved at det er lite kunnskap om eller interesse for dem i storsamfunnet, det står lite om dem i læremidler, og lærere har liten kunnskap om nasjonale minoriteter i vår felles historie og nåtid. Denne typen usynliggjøring kan være med å forsterke fordommer mot folkegruppen og bidra til at personer innenfor den opplever manglende aksept og respekt for sin egenart.

Fotnoter

1.

Aarset og Nordvik 2015.

2.

Ellingsen og Lilleaas 2015a.

3.

Ellingsen og Lilleaas 2015.

4.

Aarset og Nordvik 2015.

5.

Marvik 1991, s. 118.

6.

Larsen m.fl. 2009; Lund og Moen 2013; Moen 2009.

7.

Larsen m.fl. 2009, s. 80.

8.

Stortingsmelding nr. 11, Læreren – Rollen og utdanningen, 2008–2009.

9.

Saksnummer 08/1025 og 08/1191 hos LDO.

10.

Sak 08/1025 fra LDO ble påklaget til og omgjort av nemnda i dens sak 19/2009.

11.

Aune 2012; Larsen m.fl., 2009 s. 79.

12.

Ørnevik 2014.

13.

Resolusjon CM/ResCMN(2012)11 om Norges gjennomføring av rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter vedtatt av Ministerkomiteen 4. juli 2012 under dens 1147. møte mellom ministrenes stedfortredere.

14.

Jf. Tater-/romaniutvalgets møte med LDO våren 2015.

15.

NOU 1980; St.meld. 2000–2001
Til toppen
Til dokumentets forside