4 Arbeidsstyrken i Norge – utvikling og særtrekk

4.1 Vår viktigste ressurs

Arbeidsstyrken i Norge utgjør samfunnets viktigste ressurs, både nå og i framtiden. Nåverdien av framtidig arbeidsinnsats anslås til om lag 81 prosent av nasjonalformuen, se figur 4.1.1 Effektiv bruk av de menneskelige ressursene i samfunnet er dermed helt vesentlig for utviklingen i økonomisk vekst og levestandard. I hvilken grad vi oppnår en effektiv bruk av vår arbeidsstyrke avhenger av mange forhold. Ett av disse forholdene er organisering og regulering av arbeidstiden.

Kapitlet gir en oversikt over den norske arbeidsstyrken, dens særtrekk og utvikling. Blant de forholdene vi ser på er også hvilken del av de sysselsatte som er omfattet av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven, og hvilke som er unntatt. Videre ser vi på i hvilken grad arbeidsstyrken nyttiggjøres. Dette danner bakteppet for utvalgets videre drøfting av arbeidstid og arbeidstidsreguleringer.

4.2 Hovedtrekk

4.2.1 Høy yrkesdeltakelse

Norge har høy yrkesdeltakelse, høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Sysselsettingen blant kvinner, unge og eldre ligger på et høyt nivå sammenliknet med andre land, mens sysselsettingen blant menn i de mest yrkesaktive årene (25 til 54 år) er omtrent som i andre rike land. Blant annet er henholdsvis 76 og 68 prosent av eldre menn og kvinner sysselsatt i Norge, mens tilsvarende tall for OECD som gjennomsnitt er 66 og 49 prosent, se figur 4.2. Arbeidstiden blant dem som er sysselsatt ser derimot ut til å være noe lavere enn i en del andre land i Europa, se omtale i punkt 5.8. Men fordi flere hos oss deltar i arbeidslivet, kommer Norge relativt høyt opp når man sammenlikner arbeidede timer per innbygger, se figur 4.3. Vår arbeidsinnsats per innbygger er høyere enn gjennomsnittet for EU.

Kilde: OECD

Kilde: OECD, Nasjonalregnskapstall

Den høye sysselsettingen blant kvinner gjenspeiler et arbeidsliv der det for de aller fleste er mulig å kombinere arbeid med omsorg for barn. Fødselsratene har lenge vært blant de høyeste i Europa. Sammensetningen av husholdningene er imidlertid under endring. Dette omtales i punkt 4.2.6.

Sammensetningen av arbeidsstyrken har endret seg på mange måter de siste tiårene. Arbeidsstyrken blir eldre, og utdanningsnivået øker. Stadig flere tar høyere utdanning, og færre ender opp med bare grunnskoleutdanning. Siden 2004 har Norge hatt høy arbeidsinnvandring, og arbeidsinnvandrere har stått for om lag 70 prosent av sysselsettingsveksten.

4.2.2 Relativt flere kvinner og relativt færre menn i jobb

Perioden siden 1970-tallet har vært preget av en sterk økning i sysselsettingen blant kvinner. I aldersgruppen 25–54 år økte sysselsettingen blant kvinner fra 51,5 i 1972 til 81,4 prosent i 2014. Sysselsettingen økte også noe i de andre aldersgruppene, jf. figur 4.4. I den samme perioden falt sysselsettingen blant menn noe.

Kilde: SSB, Arbeidskraftsundersøkelsen

Mye av den økte sysselsettingen på 1970-tallet kom i form av deltidsstillinger, jf. figur 4.5, slik at arbeidstiden per sysselsatt gikk ned, mens arbeidstiden per innbygger holdt seg omtrent konstant. Muligheter til å jobbe deltid ga muligheter til å kombinere arbeid og familie og gjorde det enklere for kvinner å gå ut i jobb. Økt yrkesdeltaking blant kvinner har skjedd samtidig med utbyggingen av velferdstjenestene i offentlig sektor. Mange kvinner fikk jobb i de nye sektorene som ble bygget ut, slik som offentlig barnepass og omsorg for eldre. Disse sektorene har vokst betydelig. For eksempel lå sysselsettingen i 2014 innenfor pleie- og omsorgstjenester, barnehager og SFO mer enn åtte ganger over nivået i 1970. Til sammenlikning vokste antall sysselsatte personer med om lag 65 prosent for alle næringer samlet i samme periode. Dermed ble tjenester som tidligere hadde skjedd ubetalt i hjemmet overført til markedet, og kvinner gikk fra ubetalt til betalt arbeid.2 I samme periode økte andelen kvinner med høyere utdanning, noe som også bidro til økt sysselsetting blant kvinner.

¹ Kort deltid er avtalt arbeidstid på under 20 timer i uka. Lang deltid er avtalt arbeidstid på 20–36 timer i uka med unntak av personer med 32–36 timer som oppgir at dette utgjør heltid.

² Utvalget omfattet fram til 2006 personer i alderen 16–74 år. Etter 2006 ble utvalget utvidet til å også omfatte 15-åringer.

³ Tallene før og etter 1988 er ikke helt sammenliknbare. For perioden 1972–1987 er tallene basert på faktisk arbeidstid, mens tallene deretter gjelder avtalt/vanlig arbeidstid. Endringen fører i hovedsak til at heltidsandelen øker litt på bekostning av lang deltid.

Kilde: SSB, Arbeidskraftsundersøkelsen, Sosiale indikatorer, Samfunnspeilet 5/2014 og Historisk statistikk 1994.

Deltidssysselsettingen blant kvinner økte fra om lag 20 prosent (for kort og lang deltid til sammen) til om lag 27 prosent gjennom 70-tallet, se figur 4.5. Andel deltidsarbeidende kvinner i prosent av befolkningen3 har holdt seg relativt stabil siden 1980. Etter det har mesteparten av økningen i sysselsetting blant kvinner vært knyttet til inntreden i heltidsarbeid. Som andel av sysselsatte kvinner har deltidssysselsatte kvinner gått fra 46 prosent i 1970 til 38 prosent i 2014 (jf. figur 5.7). Blant menn har nedgangen i sysselsettingen samsvart med en nedgang i heltidsansatte som andel av befolkningen. Det har bare vært små endringer i deltidsarbeidende som andel av den mannlige befolkningen.

4.2.3 En aldrende befolkning

Både yrkesdeltakelsen og arbeidstiden har en klar aldersprofil. Arbeidstiden er høyest både for kvinner og menn i aldersgruppen 30 til 60 år, jf. figur 4.6 B4. I løpet av de siste tiårene har alderssammensetningen i befolkningen endret seg. Som det framgår av figur 4.6 A, ble befolkningssammensetningen mer gunstig fram til 2005, hvor aldersgruppen med høyest yrkesandeler og lengst arbeidstid gradvis utgjorde en høyere andel av befolkningen. Etter dette har denne aldersgruppen avtatt. Dette har klare konsekvenser for størrelsen på arbeidstilbudet.

¹ Figuren viser gjennomsnittlig antall avtalte arbeidstimer for 15-åringer, 16-åringer og så videre opp til 74-åringer. Den stiplede linjen på 37,5 timer markerer avtalte ukentlige timer i full stilling i tariffavtaledekket område utenom skift eller turnus.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, befolkningsstatistikk (figur A) og Arbeidskraftundersøkelsen (figur B)

4.2.4 En høyt utdannet befolkning

Norge har en høyt utdannet befolkning. Siden 1970 har en høyere andel av befolkningen fått høyere utdanning, mens andelen med bare grunnskoleutdanning har falt kraftig jf. figur 4.7 A.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, utdanningsstatistikk (figur A) og registerbasert sysselsettingsstatistikk (figur B).

Konsentrerer vi oss kun om de som faktisk er i jobb, forsterkes bildet av en høyt utdannet arbeidsstyrke ytterligere, se figur 4.7 B. I 2014 var det kun 19 prosent av de sysselsatte som hadde grunnskole som høyeste utdanning. 40 prosent hadde utdanning på videregående nivå, 26 prosent hadde kort universitets- eller høyskoleutdanning og 10 prosent hadde lang universitets- eller høyskoleutdanning. Utdanningsnivået er i gjennomsnitt høyere for kvinner enn for menn.

4.2.5 Innvandring

Siden utvidelsen av EU østover har antallet arbeidsinnvandrere økt markert, jf. figur 4.8 A. Ser vi på veksten i sysselsetting fra 2004 og fram til 2014, har nærmere 70 prosent av denne vært knyttet til arbeidsinnvandring, jf. figur 4.8 B. Norge har høyere innvandring relativt til befolkningens størrelse enn de fleste andre europeiske land. Gjennomsnittslønnen i Norge er høy og arbeidsledigheten lav sammenliknet med andre land i Europa. På grunn av vår sammenpressede lønnsstruktur er vi et attraktivt land for personer med lavere eller middels utdanning, men ikke like attraktive for personer med høy utdanning.

¹ Nordiske borgere plikter ikke å oppgi innvandringsgrunn, og er derfor ikke med i tallmaterialet bak figuren.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, befolkningsstatistikk (figur A) og Finansdepartement basert på registerbasert sysselsettingsstatistikk fra SSB (figur B).

Som det framgår av figur 4.8, har Norge over de siste tiårene ikke bare opplevd en stor arbeidsinnvandring. Vi har også hatt en markert økning i innvandring som følge av flukt og familiegjenforening. Veksten i denne typen innvandring har vært særlig sterk i 2015.

Sysselsettingen varierer mellom grupper med ulik innvandringsbakgrunn. Mens sysselsettingsandelen i aldersgruppen 15–74 år lå på 69,4 prosent i 2014 for befolkningen eksklusive innvandrere og på hele 73 prosent for innvandrere fra EU/EØS, USA, Canada med flere, var den tilsvarende andelen 54,5 prosent for innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika.5

4.2.6 Endrede husholdningsstrukturer

De siste tiårene har familie- og husholdningsstrukturene forandret seg. Det har blitt færre personer per husholdning, og stadig flere lever alene. Gjennomsnittsalderen for ekteskapsinngåelse og barnefødsler har økt. Gjennomsnittsalderen for kvinner ved første barns fødsel har økt fra 26,4 år i 1987 til 29,8 år i 2014. For menn har det skjedd en tilsvarende utsettelse, og stadig flere menn forblir barnløse. Andelen barnløse menn ved 45 års alder har økt fra 14 til 23 prosent mellom 1985 og 2014. Tabell 4.1 viser fordelingen av personer etter husholdningsstørrelse. I 2014 er gjennomsnittshusholdningen blitt mindre sammenlignet med 1960. 19 prosent av befolkningen levde alene, mens dette bare gjaldt 4 prosent i 1960.

Tabell 4.2 ser nærmere på sammensetningen av husholdninger etter familietype og baserer seg på folketellingene.6

Par med barn er en vesentlig mindre hyppig forekommende familietype i 2011 enn i 1980. I gruppen par med barn har det skjedd en forskyvning fra gifte til samboende par. Samboerskap oppløses hyppigere enn ekteskap7, og andelen ekteskap som oppløses er betydelig høyere i dag enn for 30–40 år siden8. Mens en beregnet andel på drøyt 13 prosent av ekteskapene i 1970 ville bli oppløst, er den tilsvarende andelen for bestående ekteskap i 2014 knapt 39 prosent.9 Andelen enslige forsørgere har dermed økt noe, og andelen som inngår nye ekteskap og samboerskap har økt. Basert på spørreundersøkelser utført av Statistisk sentralbyrå på oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vet vi i tillegg at andelen som praktiserer delt omsorg har økt betydelig over de siste årene. I 2002 oppga 8 prosent av skilte/ikke-samboende foreldrene at de hadde delt omsorg for barna, mens det i 2012 var 26 prosent som sa det samme.10

4.3 Sysselsatte og undersysselsatte i den norske arbeidsstyrken

4.3.1 Hovedtall

Arbeidsstyrken består av sysselsatte og arbeidsledige. Den største delen av arbeidsstyrken er sysselsatt og utgjorde i 2014 68 prosent av befolkningen i aldersgruppen 15–74 år, jf. tabell 4.3. Arbeidsstyrken og sysselsettingen varierer over tid. På kort sikt betyr situasjonen i arbeidsmarkedet mye. Blant annet er det en tendens til at unge trekker seg ut av arbeidsmarkedet til fordel for utdanning når det er vanskelig å få jobb, mens de i større grad melder seg på arbeidsmarkedet i gode tider.11

Gjennomsnittlig arbeidsledighet var på 2,5 prosent av befolkningen i 2014, men ledigheten har økt gjennom 2015.12 8 prosent av befolkningen var under utdanning i 2014, 9 prosent var uføre eller førtidspensjonister (hvorav majoriteten var uføre) og 8 prosent var alderspensjonister. Kun 1 prosent var hjemmearbeidende. Samlet var 29 prosent av befolkningen i aldersgruppen 15–74 år utenfor arbeidsstyrken, jf. tabell 4.3. Blant befolkningen i aldersgruppen 18–66 år mottok om lag 18 prosent helserelaterte ytelser (sykepenger, uførepensjon, arbeidsavklaringspenger) i 2014.13

Ser vi på aldersgruppen 20–66 år, vil de fleste skoleelever og alderspensjonister ikke være med i grunnlaget. Som andel av befolkningen er både arbeidsstyrken og andel sysselsatte større enn for aldersgruppen 15–74 år, men det er også ledigheten og andelen uføre/førtidspensjonister, jf. tabell 4.3.

4.3.2 Sysselsatte med bijobb

Noen lønnstakere har flere jobber. De kan enten ha flere arbeidsforhold, eller de har sin egen selvstendige virksomhet ved siden av.

6,4 prosent av alle lønnstakere hadde en (eller flere) bijobb(er) i 2014, se figur 4.9. Det er flere kvinnelige enn mannlige lønnstakere som har bijobber. Etter 2000 har andelen lønnstakere med bijobb ligget på litt over 6 prosent.

¹ Brudd i tidsserien i 2005

Kilde: Eurostat

Ser vi på sysselsatte, som inkluderer både lønnstakere og selvstendig næringsdrivende, viser statistikken fra Arbeidskraftsundersøkelsen at det er litt under 9 prosent av alle sysselsatte som har bijobber (2014).14

45 prosent av de sysselsatte med bijobber har høyere utdanning (høyskole- eller universitetsutdanning). 30 prosent med bijobb jobber innenfor akademiske yrker, og 24 prosent jobber innenfor salg- og serviceyrker.

4.3.3 Undersysselsetting og ufrivillig deltid

Noen sysselsatte ønsker å jobbe mer enn de gjør i dag. Dette gjelder først og fremst en del deltidsansatte.

En undersysselsatt er ifølge SSBs definisjon deltidssysselsatte personer som har forsøkt å få lengre arbeidstid og som kan starte med økt arbeidstid innen en måned. Ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen var det i 2014 totalt 62 000 undersysselsatte, hvorav 47 000 kvinner og 15 000 menn, se tabell 4.4.

De undersysselsatte utgjør 2,4 prosent av alle sysselsatte og 9,4 prosent av alle deltidssysselsatte. Det er noe større andel kvinner enn menn som er undersysselsatt.

Hvis man ser bort fra kriteriet om at man må ha søkt mer arbeid og samtidig være tilgjengelig for mer arbeid, er andelen deltidssysselsatte som ønsker å jobbe mer, høyere. Dette betegnes ofte som «ufrivillig deltid». Ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen faller om lag 19 prosent av alle deltidssysselsatte i 2014 inn under denne definisjonen.15 Andelen er noe høyere for kvinner (21 prosent).

Ser vi kun på dem som anser seg selv som hovedsakelig yrkesaktive, ønsker om lag en fjerdedel av de deltidsansatte lengre arbeidstid.16 I en rapport om deltidsbruken i Posten, Vestre Vike helseforetak og Vinmonopolet vises det til at henholdsvis en tredel, knapt halvparten og opp til fire femdeler av de deltidsansatte ønsket større stillingsprosent.17 Om lag 3 av 4 ansatte i varehandelen sier derimot at de er fornøyd med arbeidstiden sin, og andelen som ønsker større stillingsprosent er høyest blant dem med kortest ansiennitet.18

Det er indikasjoner på at undersysselsetting er et relativt kortvarig fenomen ved at få forblir undersysselsatte over lang tid.19 Problemer med undersysselsetting ser ut til å være konsentrert innenfor yrker hvor arbeidskraftbehovet varierer mye i løpet av døgnet og hvor det er behov for døgnkontinuerlig drift.20 Mange undersysselsatte beveger seg over i stillinger med høyere stillingsprosent i løpet av de første 12 månedene i jobb.21

Antallet undersysselsatte og antallet arbeidsledige22 ser ut til å samvariere over tid. Dette gjelder særlig blant kvinner, jf. figur 4.10. Blant menn er det flere arbeidsledige enn undersysselsatte, og blant kvinner er det flere undersysselsatte enn arbeidsledige.

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen

Kilde: Satistisk sentralbyrå, Arbeidskraftsundersøkelsen

Ønsket arbeidstid blant undersysselsatte og ledige

Ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen ønsker de fleste av de undersysselsatte å jobbe lang deltid eller fulltid. I 2014 ønsket 36 000 undersysselsatte å jobbe heltid (37 timer eller mer) og 27 000 ønsket en høyere stillingsprosent. Litt over 70 prosent av de undersysselsatte mennene ønsker fulltidsarbeid, mens det for kvinnene var litt over 50 prosent.

I 2014 var det ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen 96 000 ledige, jf. tabell 4.3. 64 000 av ledige (67 prosent) ønsket å jobbe fulltid (37 timer eller mer), mens 32 000 (33 prosent) ønsket å jobbe deltid. Blant ledige menn ønsket 76 prosent fulltidsarbeid, mens det blant ledige kvinner var 57 prosent som ønsket dette.

4.4 Utenfor og innenfor arbeidsmiljøloven

Utvalget har forsøkt å vurdere hvor mange personer i ulike kategorier som er unntatt hele eller deler av loven, jf. tabell 4.5. Selvstendig næringsdrivende og enkelte arbeidstakere er unntatt hele loven. Andre arbeidstakere er unntatt fra hele eller deler av arbeidstidskapitlet i loven, og noen er omfattet av egne regler i egne forskrifter. Se nærmere om dette i kapittel 3.

Tallene i tabell 4.5 er basert på ulike statistikkilder fra SSB og forskningsrapporter. Kildene til de enkelte tallene er beskrevet i tabellen. Det tas forbehold om at tallene kan være usikre, fordi det ikke nødvendigvis er samsvar mellom juridiske og statistiske avgrensninger. Noen grupper kan være utelatt, og noen kan være anslått for høyt.

Ifølge anslagene er litt over 20 prosent av de sysselsatte (573 000 personer) helt eller delvis unntatt fra arbeidstidskapitlet. Det er ikke tatt hensyn til frilansere i dette tallet. 2 av de 20 prosentene er omfattet av egen forskrift, og 7 prosent er selvstendig næringsdrivende (inkludert familiearbeidere). Den største gruppen av ansatte som er unntatt arbeidstidskapitlet er arbeidstakere i ledende stillinger (nesten 7 prosent) og arbeidstakere i særlig uavhengige stillinger (nesten 5 prosent). Ser vi bare på lønnstakere, vil andel lønnstakere som er helt eller delvis unntatt arbeidstidsbestemmelsene utgjøre anslagsvis 16 prosent (383 000 personer).

4.4.1 Selvstendig næringsdrivende

Selvstendig næringsdrivende er sysselsatte som ikke er ansatt og som har egen virksomhet. Andelen selvstendig næringsdrivende (inklusive primærnæringer) har de siste 20 årene variert mellom 7 og 8 prosent, jf. figur 4.11. I 2014 utgjorde andelen 7 prosent. Samlet sett var det 185 000 selvstendig næringsdrivende i 2014.

Utenom primærnæringene er andelen selvstendige om lag 6 prosent. Denne andelen har vært stabil over tid. I internasjonalt perspektiv er andelen selvstendige i Norge lav.

70 prosent av de selvstendig næringsdrivende utenom primærnæringene har ikke ansatte ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen. Det er størst andel selvstendig næringsdrivende innen kultur (18 prosent), faglig vitenskapelig og teknisk tjenesteyting (12 prosent) og bygg og anlegg (9 prosent) (gjennomsnitt for perioden 2009–2014).

4.4.2 Omfang av fritak grunnet ledende eller særlig uavhengig stilling

Det finnes ingen samlet oversikt over hvor mange arbeidstakere som har ledende eller særlig uavhengig stilling. I dette avsnittet ser vi på noen undersøkelser som kan gi indikasjoner på omfanget av slike stillinger. Arbeidstakere i ledende eller særlig uavhengige stillinger omfattes ikke av arbeidstidsbestemmelsene, med unntak av § 10-2 første, andre og fjerde ledd.

På oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet har det blitt gjennomført to studier for å kartlegge hvor utbredt slike stillinger er (Sentio 2006 og Rambøll 2013). I tillegg har Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) gjennomført en tredje studie med vekt på særlig uavhengige på oppdrag fra Negotia og Parat i 2014.

I 2013 oppga 22 prosent av norske sysselsatte at de var unntatt arbeidstidsbestemmelsene. 30 prosent av disse oppga at de var i en ledende stilling, og 21 prosent at de var i en uavhengig stilling.23 Samlet omfattet kategorien «ledende og særlig uavhengig stilling» ifølge denne undersøkelsen om lag 11 prosent av de sysselsatte, mot om lag 13 prosent i undersøkelsen fra 2006.24 Begge undersøkelsene indikerer at ikke alle som selv oppgir at de har ledende eller særlig uavhengig stilling, faktisk har det. Dette diskuteres nærmere i kapittel 12.

De som er unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene av andre årsaker enn at de er ledere eller særlig uavhengige, oppgir at de er unntatt i kraft av tariffavtale eller særskilt forskrift. En relativt stor andel er dessuten selvstendig næringsdrivende.

Det er flest menn som oppgir å være unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene. Unntak er forholdsvis jevnt fordelt etter alder, og forekomsten av unntak er økende med utdannings- og inntektsnivå. Forekomsten av personer med ledende og særlig uavhengig stilling er størst i bransjene varehandel, hotell og restaurant (ledende) og innenfor bank og finans (særlig uavhengig).25

Studiene tyder på at både arbeidsgivere og arbeidstakere har begrenset kunnskap om kriteriene som skal være tilstede for å definere en stilling som ledende eller særlig uavhengig. Rambøll konkluderer med at kunnskapen om muligheten til å unnta arbeidstakere fra arbeidstidsbestemmelsene har økt, men at dybdekunnskapen om hvilke kriterier som skal være til stede er lav.

Over 60 prosent av personallederne med ansatte i ledende eller særlig uavhengige stillinger oppga i 2014 at unntakene for disse var nedfelt i arbeidskontrakten.26 For særlig uavhengige stillinger oppga en andel på 38 prosent at unntaket er et resultat av en felles forståelse mellom bedrifter og ansatte og 18 prosent at unntaket er nedfelt i en tariffavtale. Tilsvarende andeler for ledende stillinger var 34 prosent og 15 prosent.

Utviklingstrekk med betydning for utviklingen i antall ledende og særlig uavhengige stillinger

Andre datakilder enn de ovennevnte spørreundersøkelsene kan også gi innsikt i utviklingstrekk som kan tenkes å gi en indikasjon på utviklingen i omfanget av arbeidstakere med ledende eller særlig uavhengige stillinger over tid. Den første datakilden er statistikk fra Arbeidskraftsundersøkelsen om antall eller andel personer med lederstilling. Den andre tilnærmingen ser nærmere på utviklingen i antall/andel ansatte i ulike næringsgrupper og diskuterer i hvilken grad ledende eller særlig uavhengige kan tenkes å befinne seg innenfor disse ut fra aktiviteten som foregår i næringene.

Tabell 4.6 og 4.7 viser utviklingen over tid i antall og andel ledere samlet og fordelt etter næring.

De som definerer seg som ledere i denne statistikken er imidlertid ikke nødvendigvis unntatt fra arbeidstidsreglene, da en lederstilling i seg selv ikke er tilstrekkelig for å kunne unntas. Tabell 4.6 og 4.7 vil derfor kun angi en øvre grense for hvor mange som antas å være unntatt med begrunnelse i ledende stilling.

Andelen ledere har variert mellom 6 og 8 prosent de siste 14 årene. For andel ledere etter næring finnes det kun sammenlignbare tall fra 2011. I denne perioden har andelen ledere i enkelte næringer økt (for eksempel i varehandel), jf. tabell 4.7, mens andelen i andre næringer har gått ned (for eksempel i finansiering og forsikring).

Ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen oppga 195 000 personer (7 prosent av alle sysselsatte) i 2014 at de var ledere. Andelen ledere er høyest innenfor finansiering og forsikring (14 prosent), varehandel (13 prosent), overnatting og serveringsvirksomhet (12 prosent) og industri (11 prosent), jf. tabell 4.7.

Fordelingen av sysselsettingen mellom næringer har endret seg mye de siste 50 årene, og dette kan også tenkes å ha påvirket i hvilken grad arbeidstakere har stillinger som kan anses som særlig uavhengige. Det har vært en klar økning i lønnstakere som jobber med faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, IKT mv., det vil si næringer hvor en del av de ansatte kan tenkes å ha en stor grad av fleksibilitet i utføring av arbeidsoppgaver og hvor innslaget av særlig uavhengige stillinger kan være vesentlig, se figur 4.12. Figuren viser at det har vært en klar økning i slike næringer de siste 45 årene, fra om lag 110 000 sysselsatte i 1970 til 340 000 i 2014.

De ulike kildene til kunnskap om omfanget av unntak fra lovens arbeidstidsbestemmelser utfra ledende eller særlig uavhengig stilling viser et relativt likt bilde.

Kilde: SSB, Nasjonalregnskap