Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2016: 1

Arbeidstidsutvalget — Regulering av arbeidstid – vern og fleksibilitet

Til innholdsfortegnelse

5 Arbeidstid i Norge – utvikling og særtrekk

5.1 Innledning

De siste tiårene har både arbeidslivet og arbeidstiden endret seg. Relativt færre jobber i primærnæringene og industrien, og flere jobber i helse- og omsorgssektoren, som i gjennomsnitt har kortere arbeidstid. Sysselsettingen blant kvinner har økt. En del av den økte sysselsettingen har kommet i form av deltidsstillinger. I tillegg til arbeidstidsnedsettelser i lov eller tariffavtaler har dette bidratt til at utførte timeverk per sysselsatt har gått ned. Økt sysselsettingsandel har likevel bidratt til at utførte timeverk per innbygger har holdt seg omtrent konstant siden 1970.

Økt grad av likestilling og høyere utdanningsnivå har bidratt til flere heltidsarbeidende kvinner. Likevel er det mange virksomheter i blant annet varehandelen og i helse- og omsorgssektoren som benytter deltidsstillinger for å løse utfordringer knyttet til bemanningen. Det er derfor stadig etterspørsel etter deltidsarbeidende.

Mange arbeider utenom ordinær dagtid: på kveldstid, om nettene og i helgene. Omfanget av slikt arbeid har samlet sett endret seg relativt lite over tid. Arbeid på lørdager har blitt mindre vanlig.

Overgangen til mer kunnskapsintensiv produksjon og økende utdanningsnivå har medført nye måter å organisere arbeidet på, herunder bruken av fleksibel arbeidstid. Den teknologiske utviklingen bringer med seg både muligheter og utfordringer. Den har gitt muligheter til individtilpassede løsninger slik som hjemmearbeid, men også mer flytende grenser mellom arbeidstid og fritid.

I punkt 5.2 ser vi nærmere på utviklingen i gjennomsnittlig arbeidstid de siste 40 årene. I avsnittene som følger deretter går vi nærmere inn på ulike sider av arbeidstiden, slik som arbeidstid etter næring (5.3), heltid og deltid (5.4), overtid og lang arbeidstid (5.5), arbeid utenom ordinær dagtid (5.6), arbeidstid blant innvandrere (5.7), arbeidstid sammenlignet med andre land (5.8) og tidsbruk (5.9). Til slutt ser vi nærmere på hvordan den teknologiske utviklingen påvirker arbeidstiden (5.10) og enkelte utviklingstrekk i deler av arbeidslivet hvor arbeidstiden ikke måles (5.11). Boks 5.1 gir en oversikt over de ulike arbeidstidsbegrepene som er brukt i kapitlet.

Boks 5.1 Arbeidstidsbegreper i ulike statistikker

Nedenfor omtales en del begreper som brukes i dette kapitlet. Disse vil ikke nødvendigvis alltid følge definisjonene som gjelder i loven.

  • Avtalt arbeidstid er det antall arbeidstimer per uke som den ansatte ifølge arbeidskontrakten skal være på arbeid. Overtid er ikke inkludert i avtalt arbeidstid med mindre den er fast avtalt.

  • Vanlig arbeidstid – Ikke alle respondentene i Arbeidskraftsundersøkelsen har kontrakter om avtalt arbeidstid, enten fordi de er selvstendige eller mangler kontrakt for antall timer de skal jobbe i uka. I disse tilfellene brukes den oppgitte vanlige arbeidstiden fra respondenten.

  • Faktisk arbeidstid omfatter alle timeverk utført i inntektsgivende arbeid, inklusive overtidsarbeid eller ekstraarbeid. Fravær på grunn av ferie, sykdom, permisjon, arbeidskonflikt mv. som varer deler av undersøkelsesuka, kommer til fratrekk i faktisk arbeidstid. Personer som er fraværende hele undersøkelsesuka er ikke medregnet.

  • Heltid beregnes ut fra avtalt/vanlig arbeidstid. Arbeidstid på 37 timer og over defineres som heltid, i tillegg også arbeidstid mellom 32 og 36 timer der hvor dette utgjør heltid i vedkommende yrke.

  • Deltid er i Arbeidskraftsundersøkelsen definert lik avtalt arbeidstid på 1–32 timer, samt arbeidstid på 32–36 timer i yrker der dette ikke er heltid. For sysselsatte med flere arbeidsforhold (jobber) summeres arbeidstiden for hoved- og biarbeidsforhold.

  • Overtid er arbeidstid utover avtalt arbeidstid for heltidsansatte. Statistikken omfatter både betalt og ubetalt overtidsarbeid, så vel som overtid som helt eller delvis kan avspaseres.

  • Skift- eller turnusarbeid er arbeidstidsordninger hvor arbeidstiden legges til ulike tider av døgnet i nærmere angitte perioder. De som regelmessig har minst to ordninger utenom ordinær dagtid (kveld og natt eller lørdag og søndag i kombinasjon med kveld/natt) blir i statistikken definert som ansatte med skift- eller turnusarbeid.

  • Utførte timeverk – I Nasjonalregnskapet er utførte timeverk antall timeverk utført av alle sysselsatte personer (lønnstakere og selvstendige inklusive personer på korttidsopphold) i løpet av et år i innenlandsk produksjonsaktivitet. Timeverkene gjelder arbeid utført innenfor effektiv normalarbeidstid, med tillegg for utført overtid og fradrag for fravær på grunn av sykdom, permisjon, ferie og eventuelle arbeidskonflikter. Antall utførte timeverk påvirkes av kalendermessige forhold (bevegelige helligdager og skuddår). Antall arbeidsdager vil kunne variere med inntil 3 dager fra ett år til det neste. Utførte timeverk kan mest sammenlignes med begrepet «faktisk arbeidstid» fra Arbeidskraftsundersøkelsen men hvor også personer på korttidsopphold er inkludert.

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen og Nasjonalregnskapet, SSB.

5.2 Lovbestemt, avtalt og faktisk arbeidstid

Den gjennomsnittlige, avtalte arbeidstiden per sysselsatt er kortere enn den lovbestemte alminnelige arbeidstiden. Det skyldes både deltidsarbeid og at de fleste tariffavtaler har bestemmelser om kortere alminnelig arbeidstid enn lovens grenser. Den avtalte, årlige arbeidstiden i tariffavtaledekket område har blitt gradvis redusert etter 1970 gjennom reduksjon i antall arbeidstimer per uke og lengre ferie. Tabell 5.1 gir en oversikt over endringer i lovbestemt og/eller avtalt arbeidstid inkludert ferie, utenom skift- og turnusyrkene, i perioden 1965 til i dag. Tabell 5.2 viser hva timetallet blir per år dersom grensene for overtid utnyttes fullt ut.

Tabell 5.1 Endringer i avtalt arbeidstid i full stilling i tariffavtaledekket område, utenom skift- og turnusyrker

Arbeidstimer per uke

Arbeidsuker per år

Arbeidstimer per år1

1965 (4. ferieuke innført, ferieloven)

45,0

48,0

2 100

1968 (kortere arbeidsuke ifølge arbeidervernloven)

42,5

48,0

1 972

1976 (kortere arbeidsuke ifølge arbeidervernloven)

40,0

48,0

1 856

1982 (én ekstra feriedag innføres, ferieloven)

40,0

47,8

1 848

1987 (kortere arbeidsuke, tariffavtale)

37,5

47,8

1 732,5

2000–2001 (fire ekstra feriedager, tariffavtale)

37,5

47,0

1 702,5

1 Fratrukket et timetall som tilsvarer 8 bevegelige helligdager per år. Dette innebærer en antakelse om at 2 av årets 10 bevegelige helligdager sammenfaller med andre fridager.

Kilde: Finansdepartementet

Tabell 5.2 Samlet arbeidstid etter arbeidsmiljøloven og ferieloven. 1970–2014

Maksimal arbeidstid, alminnelig (uke)

Maksimalt antall timer pålagt overtid

Maksimalt antall timer overtid ved avtale

Totalt samlet antall timer per år1

1970–1976

42,5

200

300 (lokal avtale)

2 172

1976–1982

40

200

300 (lokal avtale)

2 056

1982–2002

40

200

300 (lokal avtale)

2 048

2003–2005

40

-

400 (individuell avtale)

2 248

2006–2014

40

200

300 (lokal avtale)

2 048

1 Forutsatt at kvotene for overtid utnyttes fullt ut i hele perioden, enten det er pålagt eller avtalt overtid. Det legges til grunn 20 dagers ferie fram til 1982, deretter 21, og 8 bevegelige helligdager per år.

For arbeid i skift eller turnus er arbeidstiden kortere både etter loven og ifølge tariffavtalene. Noen arbeidstakere har dessuten en avtalt eller vanlig arbeidstid som er lengre enn den lovbestemte grensen på 40 timer. Forskjeller i arbeidstid og omfanget av ulik heltid og deltid omtales i punkt 5.4. og 5.5.

Arbeidstiden har blitt redusert gjennom de siste tiårene. Tall fra Nasjonalregnskapet viser at antallet utførte timeverk1 per sysselsatt per år har gått betydelig ned siden 1970, fra 1 835 timer i 1970 til 1 427 timer i 2014, jf. figur 5.1. Antall timeverk per innbygger har imidlertid holdt seg relativt stabilt (779 timer i 1970 mot 767 timer i 2014). Dette henger sammen med økt sysselsettingsandel i perioden, i hovedsak på grunn av kvinners økte deltakelse i arbeidsmarkedet.

Figur 5.1 Avtalt arbeidstid i tariffavtaledekket område (ikke skift og turnus) og timeverk per sysselsatt/innbygger ifølge nasjonalregnskapet. 1970–2014

Figur 5.1 Avtalt arbeidstid i tariffavtaledekket område (ikke skift og turnus) og timeverk per sysselsatt/innbygger ifølge nasjonalregnskapet. 1970–2014

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Nasjonalregnskapet (arbeidstimer per sysselsatt og per innbygger). Egne beregninger (avtalt arbeidstid).

En studie fra 2000 forsøker å anslå hvor mye av nedgangen i arbeidstid som kan forklares av ulike arbeidstidsnedsettelser, endret ferielengde samt bidrag fra deltidsarbeid mv. i perioden 1972 til 1989 ved hjelp av tall både fra Nasjonalregnskapet og AKU.2 Ifølge denne studien kunne nedgang i arbeidstiden for heltidsansatte forklare anslagsvis 72 prosent av nedgangen i gjennomsnittlig arbeidstid i perioden på i alt 18,5 prosent. En økende andel sysselsatte i deltidsstillinger forklarte om lag 27 prosent av nedgangen. Av nedgangen i arbeidstid for heltidsansatte på i alt 13,5 prosent ble større lov- eller avtalefestede endringer i arbeidstiden anslått å forklare mellom 4 og 8 prosentpoeng. Resten av nedgangen for heltidsansatte skyldtes andre forhold, blant annet overgang fra næringer med lang arbeidstid til næringer med kortere arbeidstid. Ifølge studien bidro endringer i ferie i liten grad til nedgangen i arbeidstid i perioden, og det samme gjelder endringer i overtid og fravær når man ser bort fra midlertidige konjunkturelle svingninger.

De siste ti årene har reduksjonen i gjennomsnittlig arbeidstid stoppet opp. Dette må blant annet sees i sammenheng med at det ikke har skjedd endringer i lovbestemt eller avtalt arbeidstid for store grupper i denne perioden.

Gjennomsnittlig avtalt og faktisk arbeidstid per uke

Den gjennomsnittlige avtalte/vanlige arbeidstiden for lønnstakere var ifølge Arbeidskraftundersøkelsen 34,4 timer per uke i 2014, se tabell 5.3. Her er også alle som jobber deltid inkludert. Også den faktiske arbeidstiden for lønnstakere var ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen 34,4 timer per uke. I dette tallet er overtid inkludert, mens ferie og annet fravær er trukket fra. Sysselsatte kvinner jobber i gjennomsnitt 6–7 timer mindre per uke enn sysselsatte menn, noe som i det vesentlige skyldes et høyere innslag av deltid blant kvinner enn blant menn.

Tabell 5.3 viser at kvinnelige lønnstakere i gjennomsnitt har en litt høyere avtalt/vanlig arbeidstid enn faktisk arbeidstid (31,4 mot 30,8 timer per uke), mens det er motsatt for menn. Selvstendig næringsdrivende har en høyere gjennomsnittlig faktisk arbeidstid enn lønnstakere og er ikke omfattet av lovens bestemmelser om arbeidstid. Kvinnelige selvstendig næringsdrivende har en kortere arbeidsuke enn mannlige selvstendig næringsdrivende. 93 prosent av alle sysselsatte i 2014 er lønnstakere og 7 prosent (185 000) er selvstendig næringsdrivende.

Tabell 5.3 Antall sysselsatte etter yrkesstatus og gjennomsnittlig faktisk og avtalt arbeidstid per uke 2014

Sysselsatte i alt (1 000 personer)

Faktisk arbeidstid1 (timer per uke)

Avtalt/vanlig arbeidstid2 (timer per uke)

I alt

Menn

Kvinner

I alt

Menn

Kvinner

I alt

Menn

Kvinner

I alt

2 637

1 392

1 245

34,4

37,4

30,9

34,4

37,0

31,5

Lønnstakere

2 447

1 256

1 191

34,0

36,9

30,8

34,0

36,3

31,4

Selvstendige

185

133

52

40,0

42,5

33,5

1 Faktisk arbeidstid omfatter alle timeverk utført i inntektsgivende arbeid, inklusive overtid eller ekstraarbeid utover avtalt arbeidstid (mertid) men eksklusive fravær på grunn av ferie, sykdom, permisjon, arbeidskonflikt mv.

2 Avtalt arbeidstid er det antall arbeidstimer per uke som den ansatte ifølge arbeidskontrakten skal være på arbeid. Eventuelt fravær fra arbeidet på grunn av sykdom/ferie er ikke trukket fra. Overtid er ikke med hvis ikke den er fast avtalt. For ansatte som ikke har noen arbeidstidsavtale, samt for selvstendige og familiearbeidere, gjelder deres vanlige (gjennomsnittlige) arbeidstid per uke. Inkludert arbeidstid i eventuelle bi-jobber.

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB

Utviklingen i gjennomsnittlig faktisk arbeidstid for heltids- og deltidsansatte

SSB offentliggjør kun faktisk arbeidstid samlet for alle ansatte. I tabell 5.3 framgår det at den gjennomsnittlige faktiske arbeidstiden for lønnstakere ifølge SSB er 34,4 timer. Eurostat publiserer i tillegg faktisk arbeidstid fordelt på heltids- og deltidsansatte. Tallene er basert på norske AKU-data, men har til forskjell fra publiseringen fra SSB ikke med biarbeidsforhold. Tar man med biarbeidsforhold, vil gjennomsnittlig faktisk arbeidstid bli noe høyere. Ifølge Eurostat var gjennomsnittlig faktisk arbeidstid for alle ansatte (sum heltids- og deltidsansatte) på 34,0 timer i 2014.

Figur 5.2 viser utviklingen i faktisk arbeidstid for alle lønnstakere samlet og for henholdsvis heltids- og deltidsansatte (lønnstakere) ifølge Eurostat. De siste 20 årene har den gjennomsnittlige faktiske arbeidstiden gått ned for menn, mens den har vært noenlunde stabil for kvinner.

Figur 5.2 Gjennomsnittlig faktisk1 arbeidstid (antall timer per uke) for heltids og deltidsansatte i hovedarbeidsforholdet. I alt og etter kjønn. 1995–2014

Figur 5.2 Gjennomsnittlig faktisk1 arbeidstid (antall timer per uke) for heltids og deltidsansatte i hovedarbeidsforholdet. I alt og etter kjønn. 1995–2014

1 Gjelder faktisk antall arbeidede timer i hovedarbeidsforholdet for de som har inntektsgivende arbeid (er i jobb) i referanseuka. Personer som er i permisjon/er sykmeldte eller har annet fravær er ikke med i beregningsgrunnlaget. Faktisk arbeidstid inkluderer all ekstratid (mertid/overtid), både betalt og ubetalt.

Kilde: Eurostat, basert på data fra Arbeidskraftsundersøkelsen.

Når det gjelder heltidsansatte, var gjennomsnittlig faktisk arbeidstid i 2014 38,8 timer, henholdsvis 39,9 timer for heltidsansatte menn og 36,9 timer for heltidsansatte kvinner. Forskjellen mellom heltidsansatte kvinner og heltidsansatte menn har holdt seg gjennom de siste 20 årene.

For deltidsansatte var gjennomsnittlig faktisk arbeidstid i 2014 20,2 timer, henholdsvis 20,6 timer blant kvinner og 19,3 timer blant menn. Faktisk arbeidstid for deltidsansatte kvinner har ligget over arbeidstiden for deltidsansatte menn gjennom den siste 20-årsperioden.

Arbeidstid, sysselsetting og innbyggertall

For å forstå den relative betydningen av endringene i arbeidstid for utviklingen av det totale arbeidstilbudet i Norge målt i timeverk, er det hensiktsmessig å dekomponere veksten i timeverk. Holmøy og Thoresen (2013) dekomponerer den historiske utviklingen i antall utførte timeverk i bidrag fra endring i arbeidstid, endring i sysselsetting og endring i antall innbyggere i yrkesaktiv alder.3 Som det framgår av tabell 5.4, har vekst i befolkningen i arbeidsdyktig alder bidratt positivt til samlet antall timeverk i hele perioden. Arbeidstiden har trukket samlet timeverk ned hver periode, spesielt fra 1960 til 1980. Denne studien ser ikke på en videre dekomponering av arbeidstiden i bidrag fra overtid, midlertidig fravær, deltid og ferie. Endringen i arbeidstid slik det framkommer her er dermed et produkt av endringer i disse størrelsene. Bidraget fra sysselsettingsandelen har variert. Økt sysselsettingsandel bidro særlig mye til økte timeverk i perioden 1970 til 1980 og fra 1990 til 2000. Fra 2000 til 2010 har både sysselsetting og arbeidstid hatt en negativ, men beskjeden, innvirkning på totalt antall timeverk, mens særlig sterk vekst i befolkningen i arbeidsdyktig alder har trukket samlet antall timeverk opp.

Tabell 5.4 Bidrag til vekst i samlet timeverksinnsats. Gjennomsnittlige årlige vekstrater. Prosent

Timeverk i alt

Bidrag fra

Arbeidstid per sysselsatt

Sysselsetting per innbyggerl

Befolkning 16–74 år

1960–1970

-0,3

-1,0

-0,2

0,9

1970–1980

0,2

-1,5

1,0

0,8

1980–1990

0,0

-0,5

-0,1

0,7

1990–2000

0,9

-0,3

0,9

0,3

2000–2010

0,9

-0,2

-0,1

1,2

Kilde: Statistisk sentralbyrå, rapport 2013/9

5.3 Arbeidstid og næringsstruktur

I 1970 var det klare forskjeller i gjennomsnittlig arbeidstid4 på tvers av hovednæringene. Disse forskjellene økte gjennom 1980- og 1990-tallet, men har deretter igjen krympet, jf. figur 5.3. De sysselsatte i særlig primærnæringene har gjennomgående hatt lang gjennomsnittlig arbeidstid. Arbeidstiden i denne næringen har avtatt noe svakere enn arbeidstiden i andre næringer (-20 prosent i perioden 1970 til 2014, mot -22 prosent for alle næringer samlet). Gjennomsnittlig arbeidstid er markert lavere i helse- og omsorgsektoren enn i andre næringer. Dette forklares blant annet av kortere formell arbeidstid og høy deltidsandel. Arbeidstiden her har samlet over perioden blitt redusert relativt mer enn i andre næringer (-25 prosent), selv om gjennomsnittlig arbeidstid har tatt seg noe opp igjen de siste ti årene i denne næringen.

Figur 5.3 Utførte timeverk per år per sysselsatt etter næring. 1970–2014

Figur 5.3 Utførte timeverk per år per sysselsatt etter næring. 1970–2014

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Nasjonalregnskapet.

I løpet av de siste tiårene har andelen som er sysselsatt i primær- og sekundærnæringene avtatt, jf. figur 5.4 i boks 5.2. Samtidig har andelen av de sysselsatte som jobber i helse- og omsorgssektoren, økt sterkt. Holmøy og Thoresen (2013) finner imidlertid at effekten av at arbeidstiden har falt innenfor de enkeltvise næringene har bidratt langt mer til endringen i gjennomsnittlig arbeidstid i perioden 1970 til 2011 enn endringen i sammensetningen mellom næringer.5

Boks 5.2 Nærings-, yrkes- og foretaksstruktur i Norge

Næringsstrukturen i Norge har endret seg betydelig siden 1970. Antall sysselsatte i primær- og sekundærnæringene har gått ned samtidig som det har vært en betydelig økning i sysselsatte i tertiærnæringene. Dette gjelder særlig helse- og omsorgstjenester, jf. figur 5.4.

Figur 5.4 Endring i antall sysselsatte (1 000) etter næring. 1970–2014

Figur 5.4 Endring i antall sysselsatte (1 000) etter næring. 1970–2014

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Nasjonalregnskapet

Helse- og sosialtjenester er den enkeltnæringen hvor sysselsettingen har økt mest, mens sysselsettingen har gått ned både i industrien og i primærnæringene. Fordelingen av sysselsatte etter næring i 2014 er vist i figur 5.5.

Figur 5.5 Antall sysselsatte (1000) etter næring. 2014

Figur 5.5 Antall sysselsatte (1000) etter næring. 2014

Kilde: Nasjonalregnskapet, SSB

I privat sektor er det flest menn, mens offentlig forvaltning har et flertall kvinnelige ansatte. I helse- og sosialtjenester og undervisning er det overvekt av kvinnelige sysselsatte, mens bygg og anlegg, industri og transport og lagring er mannsdominert.

Endringer i næringsstrukturen og utdanningsnivået i befolkningen gjenspeiles også i yrkesfordelingen. Fra 2000 til 2015 har andelen sysselsatte med leder-, akademiker- og høyskoleyrker økt fra rundt 40 til 50 prosent av de sysselsatte.

De fleste foretakene i Norge er forholdsvis små. Åtte av ti foretak har mellom 1 og 9 ansatte.1 Ser vi imidlertid på hvor stor andel av lønnstakerne som jobber i henholdsvis små og store foretak, blir bildet snudd på hodet. Mens 45 prosent av ansatte jobber i foretak som har flere enn 100 ansatte, jobber kun 20 prosent av de ansatte i foretak med færre enn 10 ansatte.

En rekke endringer i innsamling av data fra virksomheter siden 1970 gjør det vanskelig å sammenligne fordelingen av lønnstakere etter foretaksstørrelse over tid, men det er lite som tyder på større endringer i foretaksstørrelse ut ifra en gruppering slik som i figur 5.6.

Figur 5.6 Fordeling av ansatte etter foretaksstørrelse(eksklusive foretak i primærnæringer og offentlig forvaltning). Prosent

Figur 5.6 Fordeling av ansatte etter foretaksstørrelse(eksklusive foretak i primærnæringer og offentlig forvaltning). Prosent

Kilde: Foretaksregisteret, Statistisk sentralbyrå

1 Foretaksregisteret, SSB.

Tabell 5.5 viser faktisk arbeidstid etter næring ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen i 2014. Her ser vi at gjennomsnittlig faktisk arbeidstid er over 40 timer for primærnæringene samt bergverksdrift og utvinning. Gjennomsnittlig faktisk arbeidstid for menn ligger rundt eller over 37 timer for de fleste næringene. Gjennomsnittlig faktisk arbeidstid for både menn og kvinner er imidlertid godt under 37 timer i næringer som undervisning, overnattings- og serveringsvirksomhet, helse- og sosialtjenester, personlig tjenesteyting og detaljhandel, noe som skyldes utbredt bruk av deltid.

Tabell 5.5 Gjennomsnittlig faktisk arbeidstid per uke etter næring og kjønn. 2014

Begge kjønn

Menn

Kvinner

Alle næringer

34,4

37,4

30,9

Jordbruk, skogbruk og fiske

44,7

47,1

35,8

Bergverksdrift og utvinning

42,2

43,3

37,9

Transport og lagring

38,4

39,8

32,6

Bygge- og anleggsvirksomhet

37,3

37,9

31,2

Handel med og reparasjon av motorvogner

36,9

38,1

29,8

Industri

36,7

37,7

33,1

Informasjon og kommunikasjon

36,5

37,7

33,1

Finansiering og forsikring

36,5

37,9

35,1

Teknisk tjenesteyting, eiendomsdrift

36,3

38,3

33,2

Agentur- og engroshandel, unntatt med motorvogner

36,0

37,0

33,4

Off. adm., forsvar, sosialforsikring

36,0

37,6

34,3

Elektrisitet, vann og renovasjon

35,5

36,4

32,4

Forretningsmessig tjenesteyting

34,2

35,9

32,1

Undervisning

33,2

35,4

31,9

Overnattings- og serveringsvirksomhet

31,1

34,7

28,6

Helse- og sosialtjenester

30,9

33,8

30,2

Personlig tjenesteyting

30,4

33,9

27,9

Detaljhandel, unntatt med motorvogner

27,3

31,1

25,1

Kilde: SSB, Arbeidskraftsundersøkelsen

5.4 Heltid og deltid: Omfang og arbeidstid

5.4.1 Utvikling i heltid versus deltid over tid

Økningen i andelen sysselsatte kvinner på 1970-tallet skjedde samtidig som deltidsandelen vokste og ga kortere gjennomsnittlig arbeidstid per sysselsatt, jf. omtale i punkt 4.2.2. Kvinnene har i stor grad blitt sysselsatt i velferdstjenester i offentlig sektor, hvor deltidsarbeid var og er mer utbredt. I store deler av helse- og omsorgssektoren valgte man å ta ut arbeidstidsreduksjonen i 1987 i form av redusert arbeid i helgene, og skapte slik sett et økt behov for deltidsansatte.6 Utvidelse av åpningstidene i blant annet varehandelen bidro også til etterspørsel etter deltidsansatte. Etter 1980 har økningen i sysselsatte personer stort sett kommet i form av heltidsstillinger.

Figur 5.7 viser utviklingen i fordeling av sysselsatte etter kort og lang deltid og heltid fra 1972 til 2014. Siden begynnelsen av 1980-tallet har andelen med heltid økt blant kvinner, og andelen med deltid har gått ned. Andelen menn med deltid har økt, og heltidsandelen er tilsvarende redusert. Samlet sett har andelen med deltid og heltid vært noenlunde konstant fra slutten av 1980-tallet fram til i dag.

Figur 5.7 Utviklingen i andelen sysselsatte menn og kvinner fordelt etter kort og lang deltid og heltid. 1972–20141

Figur 5.7 Utviklingen i andelen sysselsatte menn og kvinner fordelt etter kort og lang deltid og heltid. 1972–20141

1 Tallene før og etter 1988 er ikke helt sammenliknbare. For perioden 1972–1987 er tallene basert på faktisk arbeidstid, mens tallene deretter gjelder avtalt (eventuelt vanlig) arbeidstid. Ved å bruke avtalt arbeidstid framfor faktisk, øker heltidsandelen med om lag 2 prosentpoeng (på bekostning av lang deltid) for såvel kvinner som menn i alt.

2 Kort deltid er definert lik 1–19 timer per uke.

3 For 1972–1987 var lang deltid definert lik 20–34 timer per uke, fra 1989 var lang deltid lik 20–36 timer med unntak av personer med arbeidstid 30–36 timer som oppgir at dette utgjør heltid.

4 For 1972–1987 35 timer og over, senere 37 timer og over medregnet personer med arbeidstid 30–36 timer som oppgir at dette utgjør heltid.

Kilde: Norges offisielle statistikk (C325) Arbeidsmarkedsstatistikk 1995 Hefte 1 Hovedtall

Figur 5.8 viser utviklingen i ulike arbeidstidsintervaller fordelt på heltids- og deltidsansatte de siste ti årene. I 2014 var rundt 75 prosent av alle lønnstakere i heltidsstilling, hvorav de fleste hadde en avtalt/vanlig arbeidstid på mellom 37 og 39 timer.

Figur 5.8 Fordeling av lønnstakere etter kjønn og avtalt (eventuelt vanlig) arbeidstid over tid fordelt på heltid og deltid (inkludert bijobber). 2005–2014

Figur 5.8 Fordeling av lønnstakere etter kjønn og avtalt (eventuelt vanlig) arbeidstid over tid fordelt på heltid og deltid (inkludert bijobber). 2005–2014

Kilde: Grunntabeller, Arbeidskraftsundersøkelsen 004–2014, Seksjon for arbeidsmarkedsstatistikk, Statistisk sentralbyrå

I 2014 hadde 8 prosent en avtalt/vanlig arbeidstid på mellom 40 og 44 timer, og 5 prosent hadde 45 timer eller mer, jf. figur 5.8 og 5.17. I en enkelt uke har i dag 13 prosent en ordinær arbeidstid på 40 timer eller mer. Dette betyr ikke nødvendigvis at så mange jobber så lenge gjennom hele året. De som jobber mellom 32 og 36 timer, kan være både heltidsansatte og deltidsansatte. De som jobber under 32 timer er alle definert som deltidsansatte. Om lag 25 prosent av alle lønnstakere jobber formelt deltid. Blant menn som jobber deltid, er det mest vanlig å jobbe mellom 1 og 19 timer i uken. 17 prosent av kvinnelige lønnstakere har en avtalt arbeidstid på mellom 1–19 timer, 11 prosent jobber mellom 20 og 29 timer og 10 prosent har en arbeidstid på mellom 30 og 36 timer.

Antall avtalte timer i heltidsstillinger varierer både etter arbeidstidsordning (skift/turnus eller ikke) og ut fra hvorvidt arbeidsgiver følger tariffavtalens grense for alminnelig arbeidstid på 37,5 timer per uke eller lovens grense på 40 timer. For å kartlegge hvor mange ansatte som kan være bundet av lovens grense på 40 timer, har utvalget fått opplysninger fra Fafo om hvor mange som jobber over 37,5 timer og til og med 40 timer.7 I 2014 utgjorde disse om lag 5 prosent av alle lønnstakere. Til sammenligning var det om lag 70 prosent som var dekket av tariffavtale. Dette tyder på at 37,5 time per uke vil gjøre seg gjeldende langt utover tariffbundne bedrifter.

5.4.2 Deltid – et kjønns-, yrkes- eller næringsfenomen?

Som nevnt er deltid betydelig vanligere blant kvinnelige enn mannlige arbeidstakere. Dette kan i noen grad henge sammen med at menn og kvinner har ulike yrker og/eller arbeider i forskjellige bransjer.

Vi ser betydelige forskjeller i deltid på tvers av næringer. De næringene som har størst andel sysselsatte i deltid, er overnatting og servering (44 prosent), helse- og sosialtjenester (43 prosent), personlig tjenesteyting (41 prosent) og varehandel (36 prosent), jf. figur 5.9. I de samme næringene er, ikke overraskende, den gjennomsnittlige arbeidstiden forholdsvis kort blant både menn og kvinner.

Figur 5.9 Andel heltid, lang deltid og kort deltid per næring (kvinner og menn)1 2014

Figur 5.9 Andel heltid, lang deltid og kort deltid per næring (kvinner og menn)1 2014

1 Innenfor helse- og sosialtjenester er det kortere arbeidstid enn 37 timer for de som jobber helkontinuerlig turnus. Disse er inkludert i andelen heltid selv om de jobber under 37 timer.

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB

Med unntak av jordbruk, skogbruk og fiske er næringene med høyt innslag av deltid kvinnedominerte næringer, det vil si at de har flere kvinnelige enn mannlige sysselsatte. I næringer med mye deltid har man også ofte arbeidstid utenfor normal dagtid, slik som for eksempel i varehandel, overnatting og servering og helse og sosialtjenester. Dette kommer vi tilbake til i punkt 5.6.

Kvinner arbeider mer deltid i alle næringer, jf. figur 5.10. Likevel er det noen næringer hvor andelen deltid blant menn også er forholdsvis høy. Dette indikerer at deltid i noen grad også kan være næringsspesifikk.

Figur 5.10 Andel sysselsatte kvinner og menn som jobber deltid etter næring. 2014

Figur 5.10 Andel sysselsatte kvinner og menn som jobber deltid etter næring. 2014

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftsundersøkelsen

I den andre enden av skalaen finner vi næringer som har over 90 prosent heltid. Dette gjelder bergverksdrift og utvinning (inkludert olje), elektrisitets- og vannforsyning, bygg og anlegg, finansiering og forsikring, industri og offentlig administrasjon og forsvar. Flere av disse er mannsdominerte næringer, mens blant annet offentlig administrasjon og forsvar og finansiering og forsikring har svært lik kjønnsfordeling.

Forekomsten av deltidsarbeid synker med utdanningsnivået. Kort deltid er særlig utbredt blant kvinner med kort utdanning. Over halvparten av kvinnelige sysselsatte med kort utdanning jobber deltid. Tilsvarende andel med deltid for kvinner med henholdsvis videregående skole eller høyere utdanning er litt over 40 prosent og om lag 25 prosent. Noen høyskole- og universitetsutdannede grupper har likevel høy deltidsandel. Deltidsandelen blant kvinnelige sykepleiere er nesten 50 prosent. Blant menn er det også særlig blant de som har kort utdanning at deltid er mest utbredt. Andelen deltidsarbeidende menn med kort utdanning er likevel lavere enn tilsvarende andel blant kvinner med lang utdanning.

De yngste og eldste jobber mest deltid. Dette gjelder både kvinner og menn. Forekomsten av deltid blant menn er lav, under ti prosent, i de midlere aldersgruppene jf. figur 5.11. I de tilsvarende aldersgruppene jobber rundt 30 prosent av kvinnene deltid.

Figur 5.11 Andel sysselsatte som jobber deltid etter femårige aldersgrupper

Figur 5.11 Andel sysselsatte som jobber deltid etter femårige aldersgrupper

Kilde: SSB, Arbeidskraftsundersøkelsen, Grunntabeller

Ser vi på det enkelte yrke, er andelen deltid blant kvinner størst for pleiemedarbeidere, butikkmedarbeidere, kjøkkenassistenter og helsefagarbeidere, jf. tabell 5.6. Blant menn er det hjemmehjelpere, andre pleiemedarbeidere, bud og hotellresepsjonister som i størst grad jobber deltid. I en del yrker er andelen deltid høy både blant menn og kvinner, mens det er større kjønnsforskjeller i andre yrker.

Tabell 5.6 Størst andel deltid per yrke for sysselsatte kvinner og menn.1 2014

Kvinner

Andel deltid kvinner

Menn

Andel deltid menn

Andre pleiemedarbeidere

77

Hjemmehjelper

75

Butikkmedarbeidere

74

Andre pleiemedarbeidere

71

Kjøkkenassistenter

68

Bud mv.

70

Helsefagarbeidere

65

Hotellresepsjonister

68

Vaktmestre

59

Gatekjøkken- og kafémedarbeidere mv.

65

Servitører

57

Andre musikklærere

65

Renholdere i bedrifter

57

Trenere og idrettsdommere

60

Melke- og husdyrprodusenter

53

Servitører

59

Vektere

51

Skoleassistenter

56

Barnehage- og skolefritidsassistenter mv.

51

Kjøkkenassistenter

53

Sykepleiere

49

Idrettsutøvere

53

Bil-, drosje- og varebilførere

48

Postbud og postsorterere

52

Resepsjonister (eksklusive hotell)

44

Butikkmedarbeidere

51

Vernepleiere

43

Bartendere

50

Spesialsykepleiere

38

Andre hjelpearbeidere i industri

50

1 Yrker med færre enn 1000 sysselsatte menn/kvinner er utelatt. Tallene omfatter ikke biarbeidsforhold.

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB

Arbeidskraftsundersøkelsen spør også om årsaker til at man jobber deltid. Dette er nærmere omtalt i kapittel 7.

5.5 Overtid og lang arbeidstid

5.5.1 Omfang av overtid

Arbeidskraftsundersøkelsen til SSB spør også om overtid. SSB publiserer per i dag imidlertid ikke disse tallene. Fafo har derfor på oppdrag fra utvalget beregnet ulike tall for omfanget av overtid basert på grunndata fra Arbeidskraftsundersøkelsen. Nedenfor følger en oppsummering av materialet fra Fafo.

I Arbeidskraftsundersøkelsen er et av spørsmålene om man har jobbet mer enn avtalt arbeidstid i undersøkelsesuka. De som svarer ja på dette blir så videre spurt om det dreide seg om overtid, ekstra timer på grunn av fleksitid eller annen form for ekstraarbeid. Det er kun de som svarer at de jobber overtid, som er med i materialet fra Fafo. Undersøkelsen spør videre om man får betalt for overtiden, avspaserer eller eventuelt ikke får kompensasjon. Det er viktig å påpeke at usikkerheten øker jo mindre gruppene som undersøkes er.

Tallene i Fafos materiale gjelder 2013 og gjennomsnitt for 2009–2013.

I 2013 var det samlet 9 prosent av lønnstakerne som jobbet overtid den uka de ble spurt om i Arbeidskraftsundersøkelsen, jf. tabell 5.7. Dette utgjorde litt under 214 000 lønnstakere.

Tabell 5.7 Andel lønnstakere med overtid og hvor mye overtid de jobber. 2013

Prosent

Antall lønnstakere

Antall lønnstakere i alt

2 377 000

Lønnstakere som jobber overtid

9 %

213 930

Fordeling av antall overtidstimer per uke for de som jobber overtid1

1–5 timer overtid

50 %

106 200

6–10 timer overtid

30 %

63 400

11–15 timer overtid

10 %

21 600

16 timer overtid eller mer

10 %

22 400

Gjennomsnittlig antall timer overtid for lønnstakere (i alt) som jobber overtid

7,9 timer

213 930

1 På grunn av avrunding vil ikke delsummene stemme helt med totalsummen av de som jobber overtid.

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, Fafo, egne bestillinger

Om lag 50 prosent av alle de som jobber overtid, har 1–5 overtidstimer i uka som er undersøkt. 30 prosent har 6–10 overtidstimer. Dette betyr at 80 prosent av alle som jobber overtid, jobber under lovens grense for pålagt overtid (uten avtale) på 10 timer.

For lønnstakere som hadde oppgitt å jobbe overtid, var gjennomsnittlig antall overtidstimer 7,9 timer per uke i 2013. Det samme gjelder ifølge Fafo for heltidsansatte og deltidsansatte med lang deltid. Deltidsansatte med kort deltid jobber noe mer enn dette når de jobber overtid.

Overtid etter yrke og næring

I de fleste yrker jobber rundt 10–12 prosent av de sysselsatte overtid i løpet av en uke. Et unntak her er salgs-, service- og omsorgsyrker og yrker uten krav til utdanning, hvor det jobbes noe mindre overtid (6 prosent), jf. figur 5.12.

Figur 5.12 Andel lønnstakere som jobber overtid etter yrke (1. siffernivå). Gjennomsnitt for perioden 2009–2010

Figur 5.12 Andel lønnstakere som jobber overtid etter yrke (1. siffernivå). Gjennomsnitt for perioden 2009–2010

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, Fafo, egne bestillinger

Ser vi på hvor mange av lønnstakerne som jobber overtid fordelt etter næring (figur 5.13), er det bygg og anlegg og industri/olje/bergverk hvor flest jobber overtid (14 prosent). Deretter kommer faglig vitenskapelig og teknisk tjenesteyting (13 prosent), finansierings- og forsikringsvirksomhet, informasjon og kommunikasjon og engroshandel (12 prosent). Minst overtid er det i sosialtjenester og undervisning.

Figur 5.13 Andel lønnstakere som jobber overtid etter yrke. 2013

Figur 5.13 Andel lønnstakere som jobber overtid etter yrke. 2013

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, Fafo, egne bestillinger

Mest vanlig å få betalt for overtid

De fleste (75 prosent) får betalt for overtidsarbeid. 13 prosent avspaserer og 13 prosent får ingen kompensasjon (gjennomsnitt for 2009–2013), jf. figur 5.14.

Figur 5.14 Andel lønnstakere som får henholdsvis betalt overtid, avspaserer eller får ingen kompensasjon fordelt etter næring (gjennomsnitt for årene 2009–2013)

Figur 5.14 Andel lønnstakere som får henholdsvis betalt overtid, avspaserer eller får ingen kompensasjon fordelt etter næring (gjennomsnitt for årene 2009–2013)

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, Fafo, egne bestillinger

Overnattings- og serveringsvirksomhet og transport og lagring er de næringene som i størst grad kompenserer overtid med betaling. De næringene som i minst grad kompenserer overtid med betaling, er engroshandel, informasjon og kommunikasjon, finansierings- og forsikringsvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting og undervisning, hvor om lag 25 prosent ikke får kompensert for overtid.

Halvparten av lederne får ingen kompensasjon for overtid, se figur 5.15. I akademiske yrker er det litt over 50 prosent som får betalt for overtid. Blant operatører og håndverkere er det mest vanlig å få betalt overtid (90 prosent). Blant disse er det ingen som oppgir at de ikke får kompensasjon.

Figur 5.15 Andel av lønnstakere som får henholdsvis betalt overtid, avspaserer eller ingen kompensasjon etter yrke (gjennomsnitt for årene 2009–2013)

Figur 5.15 Andel av lønnstakere som får henholdsvis betalt overtid, avspaserer eller ingen kompensasjon etter yrke (gjennomsnitt for årene 2009–2013)

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, Fafo, egne bestillinger

5.5.2 Lang arbeidstid

Ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen var det i alt 13 prosent av lønnstakerne som hadde en avtalt/vanlig arbeidstid på 40 timer eller mer i 2014, hvorav 8 prosent jobbet 40–44 timer og 5 prosent jobbet 45 timer eller mer, jf. figur 5.16. Arbeidstiden er her summen av avtalt arbeidstid i hovedarbeidsforhold og eventuelle biarbeidsforhold. Det vil si det er summen av all avtalt tid som den enkelte jobber.8

Figur 5.16 Fordeling av lønnstakere etter heltid og deltid og ulike arbeidstidsintervaller, 2014. Alle arbeidsforhold. Avtalt/vanlig arbeidstid

Figur 5.16 Fordeling av lønnstakere etter heltid og deltid og ulike arbeidstidsintervaller, 2014. Alle arbeidsforhold. Avtalt/vanlig arbeidstid

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB

Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) utgir hvert år en rapport om arbeidsliv og helse hvor også arbeidstid er omtalt.9 Ifølge denne rapporten (som baserer seg på Arbeidskraftsundersøkelsen) har det vært en liten nedgang i andelen sysselsatte som jobber lange arbeidsuker (det vil si 45 timer eller mer) de siste 10–15 årene. Lange arbeidsuker er nesten tre ganger så utbredt blant menn som blant kvinner. Lange arbeidsuker er noe mindre utbredt blant de yngste og eldste sysselsatte og er klart mest utbredt blant sysselsatte som har mer enn 4 års utdanning på høyskole eller universitet. Dette gjelder spesielt kvinner.

Lange arbeidsuker er ifølge rapporten mest vanlig blant ulike grupper av toppledere. Litt under 40 prosent av topplederne har lange arbeidsuker. Også blant skipsbefal og flygere er lange arbeidsuker vanlig – litt under 40 prosent av disse jobber lange uker. I primæryrkene og i ulike sjåføryrker er andelen 27 prosent, mens det er 20–25 prosent av ledere utenom toppledere som jobber lange arbeidsuker. 20 prosent av anleggsarbeidere og 20 prosent av leger har lange arbeidsuker, og blant sivilingeniører og politi er andelen 17 prosent. Å jobbe lange arbeidsuker er minst vanlig blant servitører, pleie- og omsorgsarbeidere, renholdere, kontormedarbeidere, fysioterapeuter, barnehage- og skoleassistenter og førskolelærere. Her er det fra 1–5 prosent av de sysselsatte som har lange arbeidsuker.

Vedvarende lang arbeidstid

Statistikk over arbeidstid presenterer typisk et øyeblikksbilde, for eksempel basert på svar fra én uke, som i SSBs Arbeidskraftsundersøkelse. Ettersom mange arbeidstakere må forventes å ha stor variasjon i arbeidstid fra uke til uke, vil det variere hvem som til enhver tid jobber mye. Sagt på en annen måte, gjennomsnittlig arbeidstid over året for personer med lang arbeidstid i én undersøkt uke vil antakelig være betydelig kortere. SSB har på oppdrag fra utvalget beregnet forekomsten av vedvarende lang arbeidstid over flere uker basert på Arbeidskraftsundersøkelsen.10 Analysen tar utgangspunkt i personer som hadde avtalt/vanlig arbeidstid på minst 30 timer i uka i 1. kvartal 2014 av Arbeidskraftsundersøkelsen. Denne avgrensningen er gjort av praktiske hensyn og dessuten ut fra at denne gruppen antas å ha størst tilbøyelighet for å oppleve hyppige eller vedvarende perioder med lang arbeidstid gjennom året. Figur 5.17 viser fordelingen av individenes gjennomsnittlige faktiske arbeidstid11 over alle de fire referanseukene i Arbeidskraftsundersøkelsen for personer i aldersgruppen 18–66 år som var med i utvalget hele året 2014 og som hadde minst 30 timers avtalt arbeidstid i 1. kvartal. Gruppen som analyseres tilsvarer en andel av befolkningen i aldersgruppen på om lag 58 prosent12 eller om lag 76 prosent av de sysselsatte i 1. kvartal 2014.

Arbeidstid over 45 timer i uka vil her omtales som «lang arbeidstid». Figur 5.17 bekrefter at vedvarende lang gjennomsnittlig arbeidstid ikke er særlig utbredt. Likevel er det en ikke ubetydelig andel sysselsatte som jobber mer enn 40 timer per uke. En av fem arbeidstakere med avtalt arbeidstid på minst 30 timer per uke hadde gjennomsnittlig arbeidstid over referanseukene på mer enn 40 timer i uka. Mens 7,8 prosent av arbeidstakerne hadde gjennomsnittlig arbeidstid over 45 timer i uka, hadde bare 3,9 prosent gjennomsnittlig arbeidstid på over 50 timer per uke. En andel på 7,8 prosent av arbeidstakerne i utvalget vårt tilsvarer under 5 prosent av befolkningen eller litt under 6 prosent av de sysselsatte i aldersgruppen 18–66 år.

Figur 5.17 Fordeling av gjennomsnittlig arbeidstid over referanseukene i Arbeidskraftsundersøkelsen blant sysselsatte med heltid/lang deltid.1
 2014

Figur 5.17 Fordeling av gjennomsnittlig arbeidstid over referanseukene i Arbeidskraftsundersøkelsen blant sysselsatte med heltid/lang deltid.1 2014

1 Blant personer i alderen 18–66 med minst 30 timer avtalt/vanlig arbeidstid i 1. kvartal 2014.

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB.

Lang gjennomsnittlig arbeidstid er mer utbredt blant menn enn blant kvinner. Blant menn med avtalt arbeidstid på 30 timer per uke er det om lag 10,5 og 5,6 prosent som hadde gjennomsnittlig arbeidstid over henholdsvis 45 og 50 timer. Omkring 25 prosent av mennene jobbet mer enn 40 timer gjennom året i gjennomsnitt. Blant kvinner var tilsvarende andeler bare henholdsvis 4,1 (45t+), 1,8 prosent (50t+).

Et noe annet perspektiv på varighet av lang arbeidstid får vi ved å se på to kvartaler i sammenheng. Ettersom Arbeidskraftsundersøkelsen følger personer over tid, kan vi se om personer med lang arbeidstid i ett kvartal også har lang arbeidstid i det påfølgende kvartalet av undersøkelsen. Tabell 5.8 presenterer en slik analyse for 1. og 2. kvartal i 2014 for alle og for menn og kvinner separat. Aldersgruppen i tabellen er begrenset til 25–54 år, det vil si aldersgruppen hvor det antas at lang arbeidstid er mest utbredt. Utvalget som analyseres tilsvarer om lag 66 prosent av befolkningen eller 80 prosent av de sysselsatte i aldersgruppen.

Tabell 5.8 Personer med inntektsgivende arbeid1 etter kjønn og arbeidstid i 1. og 2. kvartal. 2014. Prosent

Begge kjønn

2. kvartal

1. kvartal

0

1–29

30–39

40–45

45+

I alt

0

5,8

1,7

4,4

1,1

1,1

14,1

1–29

3,0

2,3

6,8

1,2

0,7

14,0

30–39

7,1

5,7

27,7

3,6

2,6

46,7

40–45

1,7

1,4

5,5

2,8

1,6

13,0

45+

1,9

0,7

3,9

1,9

3,7

12,2

I alt

19,4

11,8

48,3

10,6

9,8

100,0

Menn

2. kvartal

1. kvartal

0

1–29

30–39

40–45

45+

I alt

0

3,5

0,9

3,2

1,0

1,4

10,0

1–29

1,2

0,8

3,6

0,8

1,3

7,8

30–39

8,3

6,1

25,8

4,2

3,7

48,1

40–45

2,7

1,9

6,5

3,6

2,1

16,8

45+

2,8

1,5

4,5

3,1

5,4

17,3

I alt

18,5

11,3

43,7

12,7

13,9

100,0

Kvinner

2. kvartal

1. kvartal

0

1–29

30–39

40–45

45+

I alt

0

6,6

1,8

4,1

0,7

0,5

13,8

1–29

1,9

2,2

6,2

1,0

0,1

11,4

30–39

9,8

8,3

32,6

3,5

2,5

56,7

40–45

1,4

1,7

4,9

2,7

0,5

11,2

45+

1,2

0,9

2,1

1,2

1,4

6,9

I alt

20,9

15,0

49,9

9,1

5,0

100,0

1 Blant personer i alderen 25–54 med minst 30 timer avtalt/vanlig arbeidstid i 1. kvartal 2014 i Arbeidskraftsundersøkelsen.

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB. Egne bestillinger.

Tabellen viser at om lag 12 prosent av arbeidstakerne i aldersgruppen 25–54 år hadde arbeidstid over 45 timer i referanseuka i 1. kvartal 2014, men bare 3,7 prosent av arbeidstakerne hadde arbeidstid over 45 timer i referanseuka i både 1. og 2. kvartal 2014. Med andre ord, om lag 70 prosent av dem som i første periode hadde lang arbeidstid, hadde ikke lang arbeidstid i neste periode. Likevel var det om lag 46 prosent med lang arbeidstid (over 45 timer) i første kvartal som hadde arbeidstid over 40 timer i neste kvartal. Om lag 10 prosent hadde arbeidstid over 40 timer i begge kvartaler.

Det er mange flere menn (5,4 prosent) som har lang arbeidstid i to påfølgende kvartaler sammenlignet med kvinner (1,4 prosent). Om lag 14,2 prosent av mennene, men bare 5,8 prosent av kvinnene hadde arbeidstid over 39 timer i to påfølgende kvartaler.

Sett under ett indikerer disse resultatene at vedvarende lang arbeidstid ikke er særlig utbredt for de fleste grupper. Likevel viser tallene at en betydelig gruppe menn har permanent lange arbeidsdager.

5.6 Arbeid utenom ordinær dagtid

Siden 1970-tallet har åpningstidene i blant annet varehandelen endret seg vesentlig. Økt arbeidskraftbehov har i noen grad blitt fylt av ungdom i deltidsstillinger, hvorav mange er skoleelever eller studenter. Endrede fritidsvaner, som at folk spiser oftere ute på restaurant, reiser mer og benytter kulturtilbud oftere, kan også ha bidratt til at flere må jobbe på kvelds- og nattestid. Som vist i figur 5.4 har det også vært sterk vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgssektoren, hvor det er et klart behov for arbeidskraft om natten, i helger og på kveldstid. På den annen side har endringer i andre næringer trukket motsatt vei. Reduksjonen i andelen sysselsatte i industri med skiftordning og veksten i akademiske yrker og offentlig administrasjon, med arbeid i hovedsak på dagtid, er noen eksempler.

Det finnes få undersøkelser tilbake i tid om dette temaet. I en undersøkelse av skiftarbeid fra 1978 framkommer det at 15 prosent hadde enten skiftarbeid eller fast kveldsarbeid i 1973, mens 85 prosent hadde dagarbeid.13 Imidlertid var lørdagsarbeid vanlig til et stykke ut på 1970-tallet. De som arbeidet dagtid og hadde fri hver lørdag, utgjorde 65 prosent av de spurte i denne undersøkelsen. I forbindelse med Arbeidstidsutvalget 1987 ble det gjennomført en større spørreundersøkelse om arbeidstid.14 I denne undersøkelsen er andelen med arbeid på ordinær dagtid oppgitt til 78 prosent, et tall som inkluderer personer som også jobber på lørdager. Andelen med arbeid på ordinær dagtid uten lørdagsarbeid er ikke oppgitt i dokumentasjonen fra undersøkelsen. Det er dermed vanskelig å sammenlikne resultatene fra arbeidstidsundersøkelsen 1985 med undersøkelsen av skiftarbeid fra 1978.

Tidsbruksundersøkelsene fra SSB viser at den gjennomsnittlige tiden brukt på «inntektsgivende arbeid, arbeidsreiser mv.» blant alle, uavhengig av om de har utført aktiviteten eller ikke, har gått en del ned på lørdager fra 1970-tallet fram til i dag, jf. tabell 5.9. Tilsvarende tidsbruk på søndager har også gått ned, men noe svakere. Ifølge tidsbruksundersøkelsene har det vært små endringer i andelen som utfører inntektsgivende arbeid på kveld- og nattestid. Disse undersøkelsene bekrefter dermed at det ikke har vært en økning i omfanget av arbeid utenom ordinær dagtid over tid. Inntrykket er snarere motsatt når det gjelder arbeid i helgene.

Tabell 5.9 Tid brukt på inntektsgivende arbeid, arbeidsreiser mv. etter ukedag (timer:minutter). 1971–2010

Mandag–torsdag

Fredag

Lørdag

Søndag

1971–72

4:34

4:21

1:58

0:50

1980–81

4:30

4:07

1:24

0:37

1990–91

4:40

4:25

1:20

0:53

2000

4:10

4:03

1:12

0:46

2010

4:11

3:29

0:58

0:44

Kilde: SSB, Tidsbruksundersøkelsene

Ifølge Levekårsundersøkelsene fra SSB har det vært en oppgang i andelen som jobber skift eller turnus fra om lag 10 prosent i 1980 til 15 prosent i 1999.15

Tabell 5.10 Tid brukt på inntektsgivende arbeid, arbeidsreiser mv. etter ukedag (timer:minutter). 1971–2010

Mandag–torsdag

Fredag

Lørdag

Søndag

1971–72

4:34

4:21

1:58

0:50

1980–81

4:30

4:07

1:24

0:37

1990–91

4:40

4:25

1:20

0:53

2000

4:10

4:03

1:12

0:46

2010

4:11

3:29

0:58

0:44

Kilde: SSB, Tidsbruksundersøkelsene

Fra tidlig på 2000-tallet finnes det mer detaljerte opplysninger om arbeidstidens plassering i SSBs arbeidskraftundersøkelse.16 32 prosent jobbet utenfor ordinær dagtid i 2014 ifølge denne undersøkelsen. 15,5 prosent av dem som jobbet utenom ordinær dagtid, jobbet regelmessig på lørdager. Dagens andel med arbeid hovedsakelig på dagtid og utenom helgene på 68 prosent skiller seg altså svært lite fra den tilsvarende andelen fra undersøkelsen av skiftarbeid fra 1978 på 65 prosent. Det framgår videre av Arbeidskraftsundersøkelsen at endringene har vært små på 2000-tallet, se figur 5.18.

Figur 5.18 Ansatte etter arbeidstidsordning. Prosent. 2001–2014

Figur 5.18 Ansatte etter arbeidstidsordning. Prosent. 2001–2014

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB

De som systematisk jobber utenom ordinær dagtid, jobber ofte i en skift- eller turnusordning, men ikke alle. Andelen som jobber skift/turnus (utenom ordinær dagtid) har økt til 24 prosent i perioden, mens andelen som jobber utenom ordinær dagtid (ikke skift/turnus) har blitt redusert til 8 prosent i 2014.

Det er større andel kvinner enn menn som jevnlig jobber utenom ordinær dagtid, og dette skyldes særlig at en større andel kvinner arbeider skift/turnus (28 prosent mot 20 prosent i 2014), jf. figur 5.19.

Figur 5.19 Andel kvinner og menn og i alt som jobber henholdsvis ordinær dagtid, utenom ordinær dagtid, utenom ordinær dagtid og skift/turnus og utenom ordinær dagtid og ikke skift/turnus. 2014

Figur 5.19 Andel kvinner og menn og i alt som jobber henholdsvis ordinær dagtid, utenom ordinær dagtid, utenom ordinær dagtid og skift/turnus og utenom ordinær dagtid og ikke skift/turnus. 2014

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB

Ser vi på utviklingen over tid uavhengig av skift-/turnusordninger eller ikke, har andelen som jobber kveld (i alt) blitt redusert fra 2001 til i dag, mens den er omtrent stabil for dem som jobber søndag, jf. figur 5.20 A. Andelen som jobber natt har gått noe ned siden 2001 og var i 2014 på 14 prosent. Kvinner jobber mindre natt enn menn, mer søndag og til dels også mer kveld enn menn. Det er verdt å merke seg at tallene i figur 5.20 ikke avspeiler faktisk plassering av arbeidstid i referanseuka, men viser til arbeid kveld, natt eller søndag «regelmessig eller av og til».

Figur 5.20 Andel sysselsatte kvinner og menn som jobber kveld, natt eller søndag. 2001–2014

Figur 5.20 Andel sysselsatte kvinner og menn som jobber kveld, natt eller søndag. 2001–2014

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftsundersøkelsen.

Ser vi bare på de som regelmessig har jobbet kveld, søndag eller natt er andelene lavere, jf. figur 5.20 B. For eksempel jobber kun 5 prosent regelmessig natt, og 15 prosent jobber regelmessig kveld.

En spørsmålsstilling som innimellom reises er i hvilken grad det er mer vanlig blant midlertidig ansatte enn blant fast ansatte å jobbe utenom ordinær dagtid. Vi finner at for kvinner er andelen som jobber utenom ordinær dagtid den samme for fast og midlertidig ansatte (36 prosent). For menn er arbeid utenom ordinær dagtid mer vanlig for midlertidig ansatte enn for faste, med 29 mot 25 prosent, jf. figur 5.21.

Figur 5.21 Andel ansatte som jobber ordinær dagtid og utenom ordinær dagtid fordelt etter fast og midlertidig stilling og kvinner og menn 2014

Figur 5.21 Andel ansatte som jobber ordinær dagtid og utenom ordinær dagtid fordelt etter fast og midlertidig stilling og kvinner og menn 2014

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB

5.6.1 Arbeid utenom dagtid: Store nærings- og yrkesvise forskjeller

Størst andel som jobber utenom ordinær dagtid har vi i overnattings- og serveringsvirksomhet, transport og lagring, helse- og sosialtjenester, varehandel og personlig tjenesteyting, jf. figur 5.22. I helse- og sosialtjenester skjer omtrent alt arbeidet som utføres utenom ordinær dagtid i skift/turnus. I personlig tjenesteyting og varehandel er det også mange som arbeider utenom ordinær dagtid. Her skjer dette både gjennom skift/turnus og uten skift/turnus.

Figur 5.22 Andel ansatte med ordinær dagtid og andel utenom ordinær dagtid med henholdsvis skift/turnus og ikke skift/turnus etter næring 2014

Figur 5.22 Andel ansatte med ordinær dagtid og andel utenom ordinær dagtid med henholdsvis skift/turnus og ikke skift/turnus etter næring 2014

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB

Ser vi bare på de som jobber skift/turnus utenom ordinær dagtid, er det i 2014 flest i helse- og sosialtjenester (234 000 personer). Deretter har vi industri og utvinning med 80 000, varehandel med 79 000, transport og lagring med 63 000 og overnatting og servering med 36 000 personer.

Overnattings- og serveringsvirksomhet er den næringen hvor man jobber mest regelmessig natt, kveld, lørdag eller søndag, jf. figur 5.23. Nesten 60 prosent jobber her regelmessig på lørdager, og rundt 40 prosent jobber enten regelmessig på søndager eller på kvelden. I næringene transport og lagring er det nesten 30 prosent som regelmessig jobber søndag, og i varehandel er det litt over 30 prosent som jobber på lørdager. I helse- og sosialtjenester fremgår det at 8 prosent jobber regelmessig natt, 17 prosent jobber kveld regelmessig, 15 prosent jobber lørdag regelmessig og 14 prosent jobber søndag regelmessig.

Figur 5.23 Andel ansatte som jobber regelmessig natt, kveld, lørdag og søndag etter næring 2014

Figur 5.23 Andel ansatte som jobber regelmessig natt, kveld, lørdag og søndag etter næring 2014

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB

Selv om andelen med regelmessig arbeid utenom ordinær dagtid er høyest i overnattings- og serveringsvirksomhet og transport, er det klart færre sysselsatte her enn i helse- og sosialtjenester. Det er derfor flest som jobber regelmessig utenom ordinær dagtid i helse- og sosialsektoren.

De betydelige næringsvise forskjellene i arbeid utenom ordinær dagtid samsvarer med markerte yrkesvise forskjeller. Ikke overraskende er det yrker innen helse- og omsorgssektoren som jobber mest utenom ordinær dagtid, i dette tilfellet turnus.

Andelen som jobber skift eller turnus er høyest blant skipsbefal og flygere (95 prosent), jf. figur 5.24. Litt over 80 prosent av pleie- og omsorgsarbeidere jobber turnus, og litt over 70 prosent av sykepleierne jobber turnus. Deretter har vi polititjenestemenn/vaktpersonale, servitører og butikkmedarbeidere.

Figur 5.24 Andel som jobber skift eller turnus i ulike yrker. 2013

Figur 5.24 Andel som jobber skift eller turnus i ulike yrker. 2013

Kilde: STAMI (2015)

5.6.2 Et deltidsfenomen?

Både heltids- og deltidsansatte jobber utenom ordinær arbeidstid. Samlet sett er det en langt større andel av deltidsansatte enn heltidsansatte som jobber utenom ordinær dagtid. I 2014 jobbet 49 prosent av alle deltidsansatte utenom ordinær dagtid, mot 27 prosent av de heltidsansatte, jf. figur 5.25. Forskjellen er i stor grad knyttet til at en betydelig større andel av de deltidsansatte jobber i helgene.

Figur 5.25 Andel av heltid og deltidsansatte som jobber utenom ordinær dagtid og fordelt etter ulike kombinasjoner av helg, kveld og natt. 2014

Figur 5.25 Andel av heltid og deltidsansatte som jobber utenom ordinær dagtid og fordelt etter ulike kombinasjoner av helg, kveld og natt. 2014

Kilde: Arbeidskraftsundersøkelsen, SSB

5.7 Arbeidstid blant innvandrere

Arbeidstiden blant innvandrere fra EU, Nord-Amerika og andre rike land er litt lengre enn i befolkningen i alt, og lengre enn blant norskfødte. Samtidig har innvandrere fra blant annet Afrika og Asia, hvorav nesten alle kommer med flukt eller familiegjenforening som innvandringsgrunn, kortere arbeidstid, jf. tabell 5.11.17,18

Tabell 5.11 Faktisk arbeidstid etter kjønn, alder og innvandringsbakgrunn. Årsgjennomsnitt 2014. Timer per uke

Innvandrere

Innvandrere i alt

EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand

Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS

I alt eksklusive innvandrere

Begge kjønn

15–74 år

33,8

35,2

32,1

34,5

15–24 år

26,4

30,6

22,9

26,2

25–54 år

34,5

35,6

33,2

36,5

55–74 år

33,8

35,2

31,7

33,8

Menn

15–74 år

36,7

37,7

35,1

37,5

15–24 år

29,4

34,4

25,4

30,0

25–54 år

37,2

37,9

36,1

39,4

55–74 år

36,9

37,4

36,0

36,5

Kvinner

15–74 år

29,9

31,0

28,8

31,0

15–24 år

23,5

27,1

20,0

22,1

25–54 år

30,6

31,4

29,9

33,1

55–74 år

29,9

31,8

27,7

30,5

Kilde: Bø, T. P. (2013): Innvandrere på arbeidsmarkedet. Data fra Arbeidskraftundersøkelsen, SSB-rapport 49/2013.

Isolert sett kan en økende andel arbeidsinnvandrere bidra til å trekke gjennomsnittlig arbeidstid opp, men som det framgår av tabellen, var forskjellen i arbeidstid mellom innvandrere fra de aktuelle landene og befolkningen i alt relativt liten.

Et økende innslag av arbeidsinnvandrere kan likevel ha betydning for arbeidstiden på andre måter. Korttidsinnvandrere og personer som oppholder seg deler av året i hjemlandet, kan ha ønsker om å jobbe mye i perioder for deretter å ha lengre fri hjemme. Denne typen ordninger med konsentrert arbeidstid har over tid blitt mer utbredt, og mange arbeidstakere søker seg til arbeidsgivere som kan tilby slike ordninger. Ordninger som tidligere ble brukt offshore, ønskes i økende grad brukt i landbaserte virksomheter.19

Det finnes også eksempler på at arbeidsgivere har tilbudt utenlandske arbeidstakere dårligere betingelser, herunder både lav lønn og lange arbeidsdager. Ifølge to undersøkelser av arbeids- og levekår blant polske arbeidstakere i hovedstadsområdet, de såkalte Polonia-undersøkelsene, var lang arbeidstid utbredt blant polske bygg- og anleggsarbeidere i 2006.20 I denne bransjen arbeidet over halvparten av de spurte mer enn 50 timer i uka før spørreundersøkelsen, og 15 prosent hadde arbeidet mer enn 60 timer. I undersøkelsen fra 2010 hadde andelen med arbeidsuker over 50 timer sunket til 9 prosent. I renholdsbransjen hadde de polske arbeidstakerne derimot nokså korte arbeidsuker, og mange ga uttrykk for at de gjerne ville jobbe mer. Andelen som jobbet mindre enn 35 timer i uka sank fra 61 prosent i 2006 til 51 prosent i 2010. For begge yrkesgruppene fant studiene at de som hadde legale jobber stort sett hadde ordinære arbeidsuker.

5.8 Arbeidstid i Norge sammenlignet med andre land

Som vist i figur 4.3 ligger utførte timeverk per innbygger ifølge Nasjonalregnskapet i Norge om lag på linje med andre land. Ettersom arbeidsinnsatsen i Norge er fordelt på et relativt sett høyere antall sysselsatte, er likevel arbeidstiden per sysselsatt lav i internasjonal sammenheng. Dette bildet bekreftes av Eurostat, jf. figur 5.26, og av undersøkelser om tariffavtalt arbeidstid.21 Norge har en gjennomsnittlig avtalt arbeidstid for lønnstakere på 33,6 timer per uke (2014). Det er kun Danmark og Nederland som har lavere gjennomsnittlig avtalt arbeidstid enn Norge blant landene i utvalget. Både forskjeller i arbeidstid blant heltidsansatte, arbeidstid blant deltidsansatte og andelen deltidsansatte bidrar til forskjellene mellom land.

Figur 5.26 Gjennomsnittlig vanlig arbeidstid1 samlet og for heltids- og deltidsansatte (lønnstakere) i utvalgte europeiske land. 2014

Figur 5.26 Gjennomsnittlig vanlig arbeidstid1 samlet og for heltids- og deltidsansatte (lønnstakere) i utvalgte europeiske land. 2014

1 For Norge er gjennomsnittlig vanlig arbeidstid i denne sammenheng avtalt arbeidstid inkludert mertid hvis respondenten oppgir dette. For de lønnstakerne som ikke har avtalt arbeidstid gjelder vanlig arbeidstid inkludert betalt og ubetalt overtid. For de andre landene gjelder arbeidstid som man vanligvis jobber. Dette kan da også inkludere betalt og ubetalt overtid. Dette betyr at tallene fra Norge kan være litt lavere sammenlignet med de andre landene.

Kilde: Eurostat basert på data fra Arbeidskraftsundersøkelsen.

Ser vi bare på gjennomsnittlig arbeidstid for heltidsansatte, ligger også Norge lavt sammenlignet med andre land med 38,5 timer. I Europa er det kun Danmark som har lavere gjennomsnittlig arbeidstid for heltidsansatte. Frankrike har 35 timers uke for en stor del av arbeidstakerne, men mange arbeidstakere jobber likevel mer enn dette, slik at vanlig arbeidstid for heltidsansatte er høyere enn i Norge.

For deltidsansatte er gjennomsnittlig arbeidstid i Norge 19 timer per uke. Dette er på samme nivå som mange andre europeiske land. Generelt varierer antall arbeidede timer for deltidsansatte mellom 18–24 timer i de ulike europeiske landene.

5.9 Arbeidstid hjemme og ute

Registrering av arbeidstid konsentrerer seg i det vesentlige om inntektsgivende arbeid. Men det gjøres også ulønnet arbeid – gjerne i hjemmet. Når vi skal se på bidraget fra arbeidsstyrken, er det vesentlig å ikke bare ta hensyn til inntektsgivende arbeid, men også til husholdsarbeid. Med et døgn på 24 timer eksisterer det åpenbart en begrensning på hvor mange timer en husholdning kan bidra med i døgnet.

Mengden husholdsarbeid som gjøres ulønnet, påvirkes av hvor mye det koster å kjøpe tilsvarende tjenester i markedet, noe som igjen påvirkes både av skattenivået og av lønnsforskjeller mellom dem som kjøper tjenestene og dem som utfører dem. 22 Et land som Norge, der lønnsforskjellene er relativt små samtidig som skattenivået er relativt høyt og progressivt, forventes etter økonomisk teori å ha et lavere nivå på innkjøp av tjenester til husholdningene. Offentlige skattefinansierte subsidier av barnetilsyn trekker likevel i motsatt retning. I tillegg bidrar et generelt høyt inntektsnivå til at folk ønsker mer fritid, og at de kan tolerere å bruke en høyere andel av inntekten på kjøp av husholdstjenester.

Tidsbruksundersøkelsene fra Statistisk sentralbyrå gir nyttig innsikt i hvordan tiden brukt på arbeid både hjemme og ute, og med det den samlede arbeidsinnsatsen, har utviklet og fordelt seg over tid. Det er relativt store forskjeller både mellom kjønn, over tid og mellom land i tid brukt på inntektsgivende arbeid og husholdsarbeid. Et hovedbudskap er likevel at den samlede tiden brukt på arbeid både hjemme og ute har endret seg relativt lite i den perioden som er undersøkt (1970–2010), til tross for store endringer etter kjønn og i fordelingen mellom inntektsgivende arbeid og husholdsarbeid.

Tabell 5.12 og 5.13 gir en oversikt over tidsbruken på de aktuelle aktivitetene for personer 25–44 år og 45–66 år. Andelen blant kvinner som bruker tid på inntektsgivende arbeid (inkludert arbeidsreiser), har økt betydelig siden 1970, samtidig som tiden disse kvinnene bruker på denne aktiviteten har økt med over én og en halv time for yngre kvinner og mer enn to timer blant noe eldre kvinner. Blant menn har andelen som utførte inntektsgivende arbeid gått ned fra 1970 til 2010. Tidsbruken på denne aktiviteten blant dem som var registrert med aktivitet, var omtrent lik i 1970 og i 2010 for dem mellom 25 og 44 år, mens den var gått noe opp for dem mellom 45 og 66 år. Utviklingen i arbeidsreiser har hatt lite å si for utviklingen. Den isolerte økningen i tid brukt på arbeidsreiser fra 1970 til 2010 blant dem som utførte denne aktiviteten, var henholdsvis 6 og 7 minutter for de under og de over 44 år.

Tabell 5.12 Prosent som utfører aktivitet og tidsbruk (timer:minutter) en gjennomsnittsdag blant personer som utfører aktiviteten. 25–44 år. 1970, 1980, 1990, 2000, 2010

Inntektsgivende arbeid, arbeidsreiser mv.

Husholdsarbeid i alt1

Prosent med aktivitet

Tidsbruk

Prosent med aktivitet

Tidsbruk

Alle

1970

48

7:50

92

5:12

1980

52

7:54

93

4:23

1990

54

7:44

95

4:10

2000

56

8:21

96

3:42

2010

53

8:22

95

4:06

Menn

1970

69

8:45

83

2:51

1980

65

8:44

88

2:59

1990

63

8:27

91

3:00

2000

63

8:59

93

3:00

2010

59

8:44

92

3:39

Kvinner

1970

31

6:06

99

6:52

1980

40

6:38

99

5:33

1990

46

6:55

99

5:04

2000

49

7:31

99

4:23

2010

47

7:51

99

4:32

1 Husholdsarbeid i alt inkluderer husarbeid, omsorgsarbeid, vedlikeholdsarbeid, innkjøp til husholdningen mv.

Kilde: SSB, Tidsbruksundersøkelsen

Tabell 5.13 Prosent som utfører aktivitet og tidsbruk (timer:minutter) en gjennomsnittsdag blant personer som utfører aktiviteten. 45–66 år. 1970, 1980, 1990, 2000, 2010

Inntektsgivende arbeid, arbeidsreiser mv.

Husholdsarbeid i alt1

Prosent med aktivitet

Tidsbruk

Prosent med aktivitet

Tidsbruk

Alle

1970

52

7:25

90

4:44

1980

51

7:39

92

4:13

1990

50

8:03

93

3:46

2000

48

8:06

96

3:32

2010

50

8:18

96

3:33

Menn

1970

69

8:27

81

2:53

1980

62

8:32

84

3:01

1990

58

8:37

88

3:03

2000

54

8:24

94

3:03

2010

53

8:40

94

3:16

Kvinner

1970

37

5:33

98

6:10

1980

41

6:27

99

5:06

1990

41

7:13

99

4:26

2000

41

7:40

98

4:01

2010

46

7:52

99

3:50

1 Husholdsarbeid i alt inkluderer husarbeid, omsorgsarbeid, vedlikeholdsarbeid, innkjøp til husholdningen mv.

Kilde: SSB, Tidsbruksundersøkelsen

Så å si alle kvinner utfører husholdsarbeid. Men tiden de bruker på det, har falt markert siden 1970. For menn ser vi den motsatte utviklingen. Flere bidrar hjemme, og gjennomsnittlig antall timer har også økt blant dem som bidrar.

Det er også interessant å sammenlikne tidsbruk på inntektsgivende så vel som husholdsarbeid i Norge med hvor mye det arbeides i andre land. Forskjeller mellom land i tidsbruk på henholdsvis inntektsgivende arbeid og husholdsarbeid reflekterer både forskjeller i likestilling så vel som generelle forskjeller i fordeling av produksjon mellom markedet og husholdningssektoren. Tabell 5.14 viser gjennomsnittlig tidsbruk i befolkningen (det vil si ikke bare for dem som har utført aktiviteten) på inntektsgivende arbeid og husholdsarbeid i et utvalg europeiske land.

Samlet tidsbruk på inntektsgivende arbeid og husholdsarbeid var høyere blant kvinner enn blant menn i de fleste landene i 2000. Norske menn er blant de menn i Europa som totalt sett arbeider flest timer i døgnet når vi tar hensyn til både inntektsgivende og husholdsarbeid. Norge hadde jevnest fordeling av de to typene arbeid mellom kjønnene. Utviklingen ser imidlertid ut til å gå i retning av mer likestilling i flere land, idet fordelingen både av tid brukt til samlet arbeid var mer jevn i aldersgruppen 24 til 44 år enn i aldersgruppen 45 til 64 år. Dette gjaldt blant annet Storbritannia, Spania, Italia og Belgia.

Tabell 5.14 Tidsbruk (timer:minutter) på inntektsgivende arbeid og husarbeid i utvalgte europeiske land en gjennomsnittsdag. 2000

25–44 år

45–64 år

Inntektsgivende arbeid

Husholds-arbeid

Til sammen

Inntektsgivende arbeid

Husholds-arbeid

Til sammen

Menn

Belgia

4:34

2:10

6:44

3:07

2:42

5:49

Tyskland

4:41

2:11

6:52

3:15

2:36

5:51

Spania

5:27

1:34

7:01

4:33

1:41

6:14

Frankrike

4:59

2:05

7:04

3:55

2:41

6:36

Italia

5:42

1:13

6:55

4:07

1:54

6:01

Finland

4:48

2:06

6:54

3:52

2:26

6:18

Storbritannia

5:19

2:03

7:22

4:03

2:28

6:31

Norge

4:45

2:24

7:09

4:12

2:23

6:35

Kvinner

Belgia

3:01

3:59

7:00

1:34

4:40

6:14

Tyskland

2:47

4:20

7:07

1:46

4:16

6:02

Spania

3:01

4:47

7:48

1:42

5:40

7:22

Frankrike

3:07

4:31

7:38

2:17

4:56

7:13

Italia

2:43

5:08

7:51

1:39

6:00

7:39

Finland

3:12

4:12

7:24

2:52

3:51

6:43

Storbritannia

2:56

4:22

7:18

2:20

4:18

6:38

Norge

3:04

3:58

7:02

2:53

3:43

6:36

5.10 Teknologi og fleksibilitet

Den teknologiske utviklingen de siste tiårene har gitt nye arbeidsformer og arbeidsverktøy for mange arbeidstakere. Mulighetene til kommunikasjon og informasjonsutveksling er langt bedre enn tidligere og utvikler seg i et raskt tempo. Overgangen til mer kunnskapsintensiv produksjon og økende utdanningsnivå har bidratt til at flere arbeider med oppgaver som er mulig å utføre andre steder enn på arbeidsplassen, eksempelvis hjemmefra. Den teknologiske utviklingen har dessuten gjort dette enklere. Utviklingen har imidlertid også gitt mer flytende grenser mellom arbeidstid og fritid. De følgende avsnittene ser nærmere på disse forholdene.

5.10.1 Hjemmekontor

Muligheten til å utføre jobben hjemme avhenger av arbeidets art. Mange jobber krever tilstedeværelse på arbeidsplassen, eksempelvis manuelle produksjonsprosesser eller når man må forholde seg til åpningstider eller har kontakt med kunder, brukere og pasienter. En skjønnsmessig klassifisering basert på registerbasert sysselsettingsstatistikk antyder at godt over halvparten av de sysselsatte har yrker som klart må sies å være avhengig av fysisk tilstedeværelse på arbeidsplassen. Yrker innenfor helse, pleie og omsorg, håndverk, sjåføryrker, kokker og servitører og personlig tjenesteytere, for å nevne noen, er da tatt med. I tillegg er det mange yrker som delvis krever tilstedeværelse, men som også har innslag av stedsuavhengig arbeid, eksempelvis undervisningsyrker.

Andre yrker igjen er i prinsippet i seg selv lite stedsavhengig, og arbeidstakerne kan derfor i noen grad organisere arbeidstiden etter egne ønsker og jobbe andre steder enn på arbeidsplassen, gjerne hjemmefra. Akademiske yrker er et eksempel på dette.

«Arbeid hjemmefra», ofte kalt hjemmekontor, er ikke et klart definert begrep. I en undersøkelse fra 2007 forstås hjemmekontor som muligheten til å utføre arbeid hjemmefra som like gjerne kunne vært utført i arbeidsgivers lokaler. 28 prosent av de spurte svarte at de hadde hjemmekontor i denne undersøkelsen, dobbelt så mange som i en tilsvarende undersøkelse utført i 2001.23 Hjemmekontor var klart vanligst blant dem med høyere utdanning.

5.10.2 Fleksibel arbeidstid

I likhet med arbeid hjemmefra avhenger bruken av fleksibel arbeidstid av arbeidets art, og mange av skillelinjene er de samme. Fleksibel arbeidstid er mest utbredt blant arbeidstakere med høyere utdanning. Det finnes generelt lite dokumentasjon av omfanget av fleksibel arbeidstid og hvordan dette utvikler seg over tid. Vi har imidlertid enkelte undersøkelser som gjør det mulig å få et inntrykk av utviklingen. I en undersøkelse fra 1985 oppga 79 prosent av arbeidstakerne at de måtte møte på jobb til et bestemt tidspunkt, noe som indikerer at 21 prosent hadde en viss form for fleksibilitet.24 Undersøkelsen gir ikke nærmere informasjon om denne gruppen og eventuelt hvilke typer fleksibilitet det var snakk om. Tidlig på 2000-tallet så andelen med fleksibel arbeidstid ut til å være om lag én tredel.25, 26 En tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen i 2010 finner at 77 prosent av de sysselsatte hadde fleksibel arbeidstid, men definisjonen av fleksibel arbeidstid ser ut til å være noe videre enn i tidligere undersøkelser.27 Andelen med fleksitid var her 43 prosent, mens 4 prosent bestemte sin arbeidstid selv. 30 prosent oppga at de «hadde noe fleksibilitet av familiære årsaker». Den siste kategorien omfatter blant annet at man hadde anledning til å variere start og slutt på arbeidsdagen selv om man måtte arbeide et fast antall timer hver dag. YS arbeidslivsbarometer fra 2015 finner at om lag halvparten av de spurte «kan tilpasse arbeidstiden innenfor visse rammer, for eksempel fleksitid», mens 9 prosent bestemte arbeidstiden fullstendig selv.28 På bakgrunn av disse undersøkelsene ser det ut til at andelen av de sysselsatte med fleksibel arbeidstid har økt over tid.

5.10.3 Teknologi, arbeid og fritid

Internett, bredbånd, mobiltelefon og tilgang utenfra til arbeidsverktøy på jobben kan ha stor betydning på arbeidstidens lengde, plassering og grensene mellom arbeidstid og fritid. Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø i 2013 undersøkte betydningen av IKT for balansen mellom arbeid, familie og fritid.29

En stor andel av de sysselsatte hadde jobbrelatert kontakt med arbeidsplassen utenom arbeidstid ifølge undersøkelsen, jf. figur 5.27. Nesten 20 prosent oppga å lese og svare på arbeidsrelatert e-post utenom arbeidstid daglig, og 37 prosent gjorde dette en gang per uke eller oftere. Få opplevde å bli oppringt fra jobben hver dag, men slikt skjedde likevel ukentlig eller oftere for om lag 30 prosent av de sysselsatte. Det var også om lag 30 prosent som holdt seg oppdatert på arbeidsrelatert elektronisk kommunikasjon én gang i uka eller oftere. I alt 25 prosent av de sysselsatte oppga å ha hatt minst én av de tre ulike formene for kontakt med arbeidsplassen daglig, jf. tabell 5.15.

Figur 5.27 Andel sysselsatte i alderen 18–66 år som leser og svarer på e-post, oppdaterer seg på elektronisk informasjon eller blir oppringt med arbeidsrelaterte spørsmål, etter hyppighet. 2013

Figur 5.27 Andel sysselsatte i alderen 18–66 år som leser og svarer på e-post, oppdaterer seg på elektronisk informasjon eller blir oppringt med arbeidsrelaterte spørsmål, etter hyppighet. 2013

Kilde: SSB, Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø

Tabell 5.15 Andel sysselsatte i alderen 18–66 år som leser og svarer på e-post, oppdaterer seg på elektronisk informasjon eller blir oppringt med arbeidsrelaterte spørsmål, daglig, etter kjønn, alder og utdanning. 2013

Leser og svarer på e-post, oppdaterer seg på elektronisk informasjon eller blir oppringt daglig. Prosent

Antall sysselsatte i alt

I alt

25

8 283

Menn

30

4 283

Kvinner

19

4 000

18–29 år

17

1 478

30–39 år

29

1 711

40–49 år

29

2 149

50–66 år

24

2 945

Grunnskole

19

1 240

Videregående skole

22

3 248

Universitet og høgskole, lavere nivå

29

2 668

Universitet og høgskole, høyere nivå

38

1 059

Uoppgitt eller ingen fullført utdanning

11

68

Kilde: Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø 2013, Statistisk sentralbyrå.

Det var litt større tilbøyelighet blant menn til å jobbe hjemme på denne måten. Det å ha minst én form for elektronisk kontakt med arbeidsplassen daglig var dobbelt så vanlig blant personer med lang høyere utdanning (38 prosent) sammenlignet med personer med bare grunnskole (19 prosent). Over halvparten av ledere hadde jobbrelatert kontakt med arbeidsplassen utenfor arbeidstid hver dag. Utenom ledere var jobbrelatert kontakt utenom arbeidstid vanligst i høyskoleyrker og akademiske yrker. Slik jobbing var også noe mer utbredt blant foreldre enn for enslige eller par uten barn. Personer i familietypen «par med barn 7–19 år» hadde høyest forekomst av daglig elektronisk kontakt med arbeidsplassen utenfor arbeidstid, dette gjaldt over 30 prosent i denne gruppen. Undersøkelsen viste at jobbrelatert kontakt utenom arbeidstid var klart mer vanlig for personer som hadde vanlig dagarbeid enn blant arbeidstakere med skift eller turnus.

Det var vanligere for personer som har jobbrelatert kontakt i fritiden å oppgi at jobben ofte eller alltid forstyrret hjemme- eller familieliv (25 prosent) enn for personer som ikke har slik kontakt (9 prosent). De fleste av personene som oppga å ha kontakt med arbeidsplassen sa at de fikk nok hvile og avkobling mellom arbeidsdagene (64 prosent). Dette var en noe lavere andel enn blant sysselsatte som ikke hadde jobbrelatert kontakt (72 prosent).

Overtid var vanligere i gruppen som daglig hadde jobbrelatert kontakt med arbeidsplassen i fritiden. 33 prosent av disse jobbet minst 5 timer overtid i uka, mens den tilsvarende andelen var 10 prosent blant dem som ikke hadde slik kontakt. Sysselsatte som hadde kontakt med jobben i fritiden oppga også hyppigere at de meget ofte eller ofte hadde for mye å gjøre (29 prosent) eller måtte sløyfe lunsj, jobbe utover vanlig arbeidstid eller ta med arbeid hjem (46 prosent) sammenlignet med dem som ikke hadde jobbrelatert kontakt (20 prosent på begge spørsmål).

Sysselsatte som daglig hadde jobbrelatert kontakt med arbeidsplassen i fritiden oppga hyppigere å være meget ofte eller alltid engasjert i arbeidet sitt (62 prosent sammenlignet med 44 prosent ellers) og å føle svært høy grad av tilhørighet med bedriften (55 prosent sammenlignet med 36 prosent ellers). Det var liten forskjell mellom gruppene når det gjaldt hvor fornøyde de var med jobben sin.

Andre studier bekrefter hovedbildet fra Levekårsundersøkelsen. En undersøkelse fra Fafo i 2007 undersøkte i hvilken grad ledere og ansatte leste dokumenter, svarte på e-post eller svarte på telefon når de egentlig hadde fri.30 Denne undersøkelsen fant i likhet med Levekårsundersøkelsen at slik jobbing var mest vanlig blant ledere. Fafo-undersøkelsen så dessuten på fordeling mellom næringer. Undervisning, finansiell tjenesteyting og forretningsmessig tjenesteyting var blant næringene der flest leste dokumenter og svarte på e-post når de egentlig hadde fri. Forekomsten av jobbing når man egentlig har fri var lavest i helse- og sosialsektoren, offentlig forvaltning, hotell og restaurant samt varehandel. Undersøkelsen pekte på at menn i større grad enn kvinner jobbet i fritiden på denne måten, og at dette måtte ses på bakgrunn av at menn og kvinner jobber i ulike næringer. En undersøkelse blant ledere og mellomledere i både private og offentlige virksomheter utført for NITO finner at 44 prosent av norske ledere forventer at arbeidstakerne tar telefonen og svarer på e-post utenom normal arbeidstid. Blant de mannlige lederne er tallet 58 prosent, mens for kvinnelige ledere er det 25 prosent. Forventningene om fritidsjobbing er også høyere i privat enn i offentlig sektor, med 52 mot 30 prosent. I samme undersøkelse svarer 40 prosent at de ansatte i bedriften blir kompensert i lønn eller avspasering hvis de besvarer henvendelser utenfor normal arbeidstid.

5.11 Når arbeidstiden ikke måles

I noen tilfeller er arbeidsgivere mer opptatt av oppgaveutførelsen og resultatene av arbeidet enn av arbeidstiden i seg selv. Det kan føre til at resultater eller ulike mål på arbeidet måles og kontrolleres i større grad enn arbeidstid.

Studier tyder på at mellom 25 og 30 prosent av arbeidstakerne ikke registrerer arbeidstid ut over alminnelig eller avtalt arbeidstid.31,32 Andelen er litt høyere i privat sektor enn i offentlig sektor. Dette er flere enn de som oppgir at de er unntatt fra arbeidstidsreguleringene (anslått til 22 prosent i undersøkelsen fra Rambøll, jf. omtale i kapittel 4). Det er altså en del som ikke registrerer overtid samtidig som de skal følge arbeidstidsbestemmelsene.

I YS Arbeidslivsbarometer 201433 oppgir 16 prosent av de spurte at de i stor eller svært stor grad opplever individuell målstyring i arbeidet. Det var 48 prosent som ikke i det hele tatt eller i svært liten grad opplevde målstyring, og 37 prosent som opplevde dette i noen grad. Av dem som i svært stor grad møter tallfestede mål for arbeidet, er det 69 prosent som oppgir at disse tallfestede målene har blitt strengere de siste fem årene. Andelen som jobber mer enn 45 timer i uka, og bruken av overtid, økte med målstyringsgrad. Videre fant undersøkelsen at det var vanligere å jobbe overtid uten å registrere dette blant arbeidstakere som i stor grad opplever målstyring, sammenliknet med arbeidstakere som ikke opplever målstyring. Spørsmålene om målstyring ble ikke gjentatt i undersøkelsen fra 2015.

Arbeidslivsbarometeret spør også om i hvilken grad arbeidsdagen er over etter et visst antall timer (klokkestyrt arbeid) og i hvilken grad den er over når oppgavene er utført (oppgavestyrt arbeid). Arbeidstakere med lav utdanning og lav inntekt hadde større grad av klokkestyrt arbeid, mens de med høy inntekt og høy utdanning hadde større grad av oppgavestyrt arbeid, jf. tabell 5.16.

Tabell 5.16 Andel med henholdsvis klokkestyrt og oppgavestyrt arbeidstid, etter sosioøkonomisk status. 20151

Lav utdanning, lav inntekt

Lav utdanning, høy inntekt

Høy utdanning, lav inntekt

Høy utdanning, høy inntekt

Totalt

Andel med klokkestyrt arbeid

72

51

54

33

54

Andel med oppgavestyrt arbeid

23

30

29

36

29

1 I og med at noen jobber kan være preget av både klokkestyring og oppgavestyring, summerer ikke andelene seg til 100.

Kilde: YS Arbeidslivsbarometer. 2015

Undersøkelsen fant at overtid var mer utbredt blant arbeidstakere som hadde oppgavestyrt arbeidstid, samtidig som disse arbeidstakerne også oftere opplevde konflikt mellom jobb og familieliv.

Fotnoter

1.

For definisjon av utførte timeverk, se boks 5.1. Utviklingen i utførte timeverk ifølge Nasjonalregnskapet delt på antall sysselsatte gir en indikasjon på utviklingen i gjennomsnittlig faktisk arbeidstid. Utførte timeverk delt på antall innbyggere gir et samlet bilde av arbeidsinnsatsen i befolkningen, der også sysselsettingsandelene og alderssammensetningen av befolkningen spiller inn.

2.

Econ (2000): Gjennomsnittlig arbeidstid, Econ-rapport nr. 20/2000.

3.

Erling Holmøy og Thor Olav Thoresen (2013): Grunnlag for vurdering av arbeidstilbudspotensialet i Norge på lang sikt, SSB-rapport 9/2013.

4.

Her er gjennomsnittlig arbeidstid definert som utførte timeverk per sysselsatt ifølge Nasjonalregnskapet.

5.

Holmøy, E. og T. O. Thoresen: Grunnlag for vurdering av arbeidstilbudspotensialet i Norge på lang sikt, SSB-rapport 9/2013.

6.

Moland, L. E. (2013): Heltid-deltid – en kunnskapsstatus. Begrunnelser og tiltak for å redusere omfanget av deltid og organisere for heltidsansettelser, Fafo-rapport 2013:27.

7.

Gjelder avtalt arbeidstid i hovedarbeidsforholdet. Beregningene er basert på Arbeidskraftsundersøkelsen.

8.

Merk at tallene dermed har begrenset informasjonsverdi når det gjelder om arbeidstidsbestemmelsene er brutt eller ikke, ettersom bestemmelsene gjelder per arbeidsforhold.

9.

STAMI (2015): Faktabok om arbeidsmiljø og helse 2015, STAMI-rapport 16/3. (Dataene er fra Arbeidskraftsundersøkelsen).

10.

Respondentene i AKU blir spurt hvor mye de hadde jobbet i en gitt kalenderuke. Den uken er personens «referanseuke». Ulike personer kan ha ulike referanseuker i løpet av et kvartal i Arbeidskraftsundersøkelsen.

11.

Faktisk arbeidstid omfatter ikke ferie, sykefravær eller permisjonstid. Se Boks 5.1 for en nærmere forklaring av begrepet «faktisk arbeidstid» i Arbeidskraftsundersøkelsen.

12.

Gruppen som analyseres omfatter om lag 65 prosent av menn og litt i underkant av 50 prosent av kvinner i Norge i 1. kvartal 2014.

13.

Iversen, G. (1978): Skiftarbeid, Artikler fra Statistisk sentralbyrå nr. 113.

14.

Ellingsæter, A. L. (1987): Ulikhet i arbeidstidsmønstre. Vedlegg 2 i NOU 1987: 9 B: Vedlegg til Arbeidstidsutvalgets utredning.

15.

Statistisk sentralbyrå, Sosialt utsyn 1989, 1993 og 2000.

16.

I Arbeidskraftsundersøkelsen blir ansatte som jobber ordinær dagtid definert som de som jobber mandag til fredag mellom klokken 06.00 og klokken 18.00. De som jobber på andre tidspunkt enn dette, vil da ha en arbeidstid som er «utenom ordinær dagtid». Personer som jobber «utenom ordinær dagtid» er avgrenset til de som regelmessig jobber utenom ordinær dagtid.

17.

Dette er tall basert på Arbeidskraftundersøkelsen fra SSB. Arbeidskraftundersøkelsen har imidlertid høy frafallsprosent blant innvandrere, og er dermed spesielt usikker når det gjelder denne gruppen. I undersøkelsen som denne tabellen er hentet fra, er det derfor utviklet og brukt metoder for å korrigere for utvalgsskjevhet.

18.

Tor Petter Bø (2013): Innvandrere på arbeidsmarkedet. Data fra Arbeidskraftundersøkelsene, SSB-rapport 49/2013.

19.

Olberg, D. (2010): De utvidede arbeidstidene. Om regulering av innarbeidingsordninger, langturnus og langvakter, Fafo-rapport 2010:35.

20.

Friberg, J. H. og G. Tyldum, red. (2007): Polonia i Oslo. En studie av arbeids- og levekår blant polakker i hovedstadsområdet, Fafo-rapport 2011: 27 og Horgen, J. H. og L. Eldring (2011): Polonia i Oslo. Mobilitet, arbeid og levekår blant polakker i hovedstaden, Fafo-rapport nr. 2011:27. Usikkerheten i Polonia-undersøkelsene kan være stor blant annet fordi utvalgsstørrelsen er lav og utvalgene ikke nødvendigvis er representative for alle innvandrere i bygg og anlegg og renhold.

21.

Eurofound (2015) Developments in collectively agreed working time.

22.

Freeman, R. B. og R. Schettkat (2001): Marketization of production and the US-Europe employment gap. Oxford Bulletin and Statistics, s. 63, 647–670.

23.

Bråten, M., R. K. Andersen og J. Svalund (2008): HMS-tilstanden i Norge 2007, Fafo-rapport 2008:20.

24.

Ellingsæter, A. L (1987): Ulikhet i arbeidstidsmønstre. Vedlegg 2 i NOU 1987:9 B: Vedlegg til Arbeidstidsutvalgets utredning.

25.

Rønning, E. (2002): Jakten på den moderne arbeider, Samfunnsspeilet 2002/4-5.

26.

Bø, T. P. (2005): Ulike arbeidskontakter og arbeidstidsordninger. Rapport fra tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) 2. kvartal 2004. SSB-rapport 5/2005.

27.

Håland, I og M. G. Wold (2011): Forholdet mellom yrkesaktivitet og omsorgsforpliktelser, SSB-rapport 48/2011.

28.

Bergene, A.C., V.H. Bernstrøm og A.H. Steen (2014): Norsk arbeidsliv 2014 Økt intensitet – med måling eller tillit. Arbeidsforskningsinstituttet i samarbeid med Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund.

29.

Vrålstad, S. (2014): Akademikere logger ikke av, Samfunnsspeilet,2014 (5), 30–34.

30.

Bråten, M., R. K. Andersen og J. Svalund (2008): HMS-tilstanden i Norge 2007. Fafo-rapport 2008:20.

31.

Bergene, A. C., V. Hoff-Bernstrøm og A. M. Steen (2014): Norsk arbeidsliv 2014. Økt intensitet – med måling eller tillit, YS Arbeidslivsbarometer, Arbeidsforskningsinstituttet.

32.

Rambøll Management Consulting (2014): Vurdering av arbeidstid for arbeidstakere i særlig uavhengig stillinger og ledende stillinger. Rapport etter oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet.

33.

Bergene, A. C., V. Hoff-Bernstrøm og A. M. Steen (2014): Norsk arbeidsliv 2014. Økt intensitet – med måling eller tillit, YS Arbeidslivsbarometer, Arbeidsforskningsinstituttet.

Til toppen
Til dokumentets forside