Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2016: 1

Arbeidstidsutvalget — Regulering av arbeidstid – vern og fleksibilitet

Til innholdsfortegnelse

7 Forskning om arbeidstid – arbeidsmiljø, helse, levekår og produktivitet

7.1 Innledning

Arbeidsplassen er en viktig arena i menneskers liv, og er i tillegg til å bidra til inntekt og økonomisk sikkerhet en vesentlig arena for sosialisering og selvrealisering. Det å være i arbeid er en av de variablene som samvarierer sterkest med god helse. Dette skyldes dels at det er personer med i utgangspunktet god helse som i hovedsak tar del i arbeidslivet, men også at det å være i arbeid i seg selv bidrar til trivsel og opprettholdelse av god helse, gitt at arbeidsforholdene er gode. Arbeidstidsforhold og samspillet med helse er en del av dette større bildet.

Studier av lykke og tilfredshet bekrefter at yrkesaktivitet også henger nært sammen med folks tilfredshet med livet. I henhold til en større undersøkelse i regi av Eurostat våren 2015, var personer under utdanning de som i snitt var mest lykkelige. Men nesten like lykkelig som studentene var de som er i jobb. Minst lykkelig var de arbeidsløse. I henhold til Eurostats tall var nesten halvparten av de arbeidsløse lite tilfreds med livet.1

I Statens arbeidsmiljøinstitutts (STAMI) «Faktabok om arbeidsmiljø og helse» fremgår det at norske yrkesaktive er blant de yrkesaktive i verden som trives best og er mest motiverte på jobb, og 9 av 10 yrkesaktive oppgir å være fornøyde eller svært fornøyde i sitt arbeid. I Norge har vi gode arbeidsforhold og god helse, og utviklingen ser ut til å gå i en positiv retning. Norske yrkesaktive er også blant dem i Europa som i størst grad rapporterer at arbeidstiden er godt tilpasset familielivet og sosiale forpliktelser. Fleksitid og forutsigbarhet er trekk ved det norske arbeidsmarkedet som regnes som fordelaktig for balansen mellom arbeid og familien.2

Arbeidstiden, og når på døgnet vi jobber, påvirker samfunnet og enkeltindivider i svært stor grad. Valg av arbeidstider foretas på bakgrunn av kultur, lover og regler, føringer fra arbeidsgivere og arbeidstakere – alt avhengig av sammenheng og situasjon. Samtidig påvirkes vi av et utall ulike faktorer i arbeidsliv, samfunn og privatliv, som sammen med arvelige egenskaper bidrar til helse eller uhelse. Mellom disse faktorene er det ofte et komplisert samspill. I det følgende gjør vi rede for forskning og analyser av forholdet mellom arbeidstid på den ene siden og helse, familieliv, levekår på den annen side. Endelig berører vi et siste forskningsområde hva angår arbeidstid, nemlig sammenhengen mellom arbeidstid og produktivitet.

7.2 Forskning om arbeidstid og helse

Arbeidsmiljø og -helse er et bredt og sammensatt fagområde, hvor også arbeidstidsforhold spiller en vesentlig rolle. Arbeidsmiljø er nært knyttet til arbeidets utførelse, og hvordan arbeidet er organisert og tilrettelagt for å sikre et best mulig resultat over tid. Det finnes solid kunnskap om arbeidsforhold som øker risikoen for arbeidsrelatert uhelse, sykefravær og frafall fra arbeidslivet.

Forebyggende arbeid på dette området handler om å utvikle et arbeidsmiljø hvor slike risikoforhold minimeres, og integreres i arbeidsprosessene på en effektiv måte som over tid gir bærekraft og produktivitet, i kombinasjon med faktorer som er dokumentert helsefremmende eller beskyttende. Et godt arbeidsmiljø kjennetegnes ved at arbeidet er organisert på en bærekraftig måte, som sikrer kombinasjon av effektivitet og håndterbar risiko. Det vises til Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og helse (NOA) ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) sin «Faktabok om arbeidsmiljø og helse 2015» for en oversikt over kjente risiko- og beskyttende faktorer i arbeidslivet, samt en oversikt over risikobildet og arbeidsmiljøtilstanden i norsk arbeidsliv.

Det finnes solid kunnskap om arbeidstidsordninger og risiko for skadelige helsevirkninger og for feilhandlinger, skader og ulykker. Like fullt er det vanskelig utfra denne forskningen å fastsette absolutte grenser for når risikoen blir for stor eller uhåndterbar. Dette skyldes blant annet at betydningen av arbeidstid både kan økes og modereres i et samspill av faktorer på individ-, samfunns- og virksomhetsnivå.

Sentralt i en risikoforståelse av arbeidstidsordninger og helse står selve innholdet i arbeidet. Arbeidstidsdimensjonen må derfor sees i sammenheng med hva man faktisk gjør i arbeidstiden og hvordan arbeidet er organisert. Slike forhold kan både være forebyggende og forverrende i et risikoperspektiv, og det finnes god dokumentasjon på at dette varierer mellom land, bransjer, yrker og også virksomheter. Arbeidstider og skiftarbeid kan påvirke helse og funksjonsevne gjennom flere kanaler:

  • (I) Forstyrrelse av biologiske døgnrytmer

  • (II) Søvnmangel

  • (III) Utfordringer av å arbeide om kvelden eller natten for familieliv og private aktiviteter.

Alle tre typer mekanismer påvirker psykologiske og biologiske funksjoner. I hvilken grad disse funksjonene påvirkes varierer mellom individer, og også sett i forhold til arbeidets innhold og organisering. Lokale risikovurderinger som grunnlag for utforming av arbeidstidsordninger og organiseringen av arbeidet innenfor disse rammer ser således ut til å være et viktig fundament for et bærekraftig arbeidsliv som fremmer god helse.

STAMI har i 2008 og 20143 samlet, gjennomgått og kvalitetsvurdert relevant publisert internasjonal vitenskapelig litteratur på området arbeidstid, sikkerhet og helse. Disse kunnskapsgjennomgangene er basert på flere hundre medisinske fagfellebedømte vitenskapelige studier.

STAMI gjennomførte dette arbeidet i en systematisk-kritisk kontekst, hvor både studienes interne (metodologisk) og eksterne (generell gyldighet) validitet ble kritisk vurdert og vektet. Kun de studier som møtte de strenge inklusjonskriteriene knyttet til både intern og ekstern validitet ble omtalt i rapportene og vektlagt i dens konklusjoner. STAMI finner at rapportens hovedkonklusjoner er i samsvar med lignende kunnskapsoppsummeringer fra land som er sammenlignbare med Norge. Risikoforhold som omtales i dette kapittelet er i hovedsak basert på kunnskapsoppsummeringene fra STAMI, og peker på de hovedtrekk og -retninger den samlede kunnskapsfronten på området angir.

Boks 7.1 Arbeidstidsordninger

Overtid og lange arbeidsdager

Overtid er et fenomen som indikerer at en jobber mer enn planlagt arbeidstid. Planlagt arbeidstid kan også variere, og lange arbeidsdager eller lange arbeidsøkter er begreper som brukes når planlagt arbeidstid er lenger enn 8 timer.

Skift og turnus

I norsk arbeidsliv brukes begrepet skiftarbeid om arbeidstidsordninger der arbeidstakere på omgang arbeider om dagen, om kvelden eller om natten, etter bestemte arbeidsplaner. Karakteristisk for skift er at arbeidstakere følger sine skiftlag og at den enkelte arbeider like mange timer på hvert skift i løpet av en fastsatt periode. Dette er derfor vanligst i industrien.

Begrepet turnusarbeid brukes om ordninger der det vanligvis er et noe mindre dekningsbehov om natten enn om dagen og eventuelt kvelden. Turnus har derfor en annen type regelmessighet. Turnusbegrepet brukes således i stor grad i helsevesenet. Turnusarbeid inkluderer et relativt stort mangfold av arbeidstidsordninger, der noen arbeider bare natt, mens andre arbeider varierende skift.

Skillet mellom skift og turnus er et særnorsk fenomen, og lite relevant når en ser på internasjonal litteratur som vanligvis omtaler alle slike arbeidstidsordninger som «shift work».

Skiftrotasjon

Skiftordninger blir ofte beskrevet som forover-roterende eller bakover-roterende. Et forover-roterende system er et skiftsystem der morgenskift etterfølges av ettermiddagsskift og deretter nattskift. Det kalles også å rotere med klokka. I et bakover-roterende (mot-klokka) system er rekkefølgen nattskift, ettermiddagsskift og deretter morgenskift. Rotasjonshastigheten kan være hurtig eller langsom. Hurtigst rotasjon har man når man ikke jobber mer enn ett morgenskift, ett kveldsskift og så videre etter hverandre. Langsom rotasjon kan for eksempel være én uke med hver skift-type.

7.2.1 Arbeidstidsordninger og helse

Forskning over lang tid har vist at særlig arbeidstidsordninger som skiftarbeid, nattarbeid og lange arbeidstider kan innebære store helsebelastninger, samt øke risikoen for arbeidsskader og ulykker. Risikoøkninger er særlig knyttet til følgende forhold:

  • mange påfølgende skift

  • mange påfølgende nattskift

  • få hviletimer mellom skift

  • skiftrotasjon mot klokka

  • lange arbeidsøkter

  • mange timer per uke.

Det er likevel vanskelig å trekke ut eksakte grenser for hva som medfører en helserisiko fra den foreliggende internasjonale litteraturen, da arbeidstidsforholdene som tidligere nevnt må sees i sammenheng med arbeidets innhold og organisering, og hvor det er velkjent at det er variasjoner mellom både land, bransjer, yrker og virksomheter. Videre er det avgjørende hvor lenge arbeidstakeren har vært i den aktuelle arbeidstidsordningen, samt hyppighetene på eksempelvis de kjente risikofaktorer som er nevnt ovenfor.

En annen faktor som også må tas hensyn til er at det i et godt arbeidsmarked vil være en selektert gruppe av arbeidstakere som søker seg til arbeid med spesielle arbeidstidsordninger, og de blant disse som opplever utfordringer knyttet arbeidstidsordningene ofte slutter relativt raskt. Dette kan gjøre at eventuelle helseutfall på gruppenivå blir underestimert ved at det er kun de arbeidstakerne som kan synes takle belastningene best som blir inkludert i studiene. Enkeltstudier på dette området kan derfor peke i litt forskjellige retninger. STAMI understreker at nettopp derfor er det viktig å gjennomføre kunnskapsoppsummeringer på dette feltet i en systematisk-kritisk tradisjon, hvor overordnede faktorer og hovedretninger identifiseres. På tvers av nasjonale arbeidstidsreguleringer, arbeidsmiljøstandarder og andre lokale forskjeller er det internasjonal vitenskapelig konsensus om at nattarbeid, arbeidsdager utover 12 timer og skiftarbeid med rotasjon mot klokka er særlig forbundet med forhøyet helse- og ulykkesrisiko.

Arbeidstidens sosiale konsekvenser er også særlig viktige, spesielt for familieliv. Arbeidstidsordninger med lange arbeidsperioder har vanligvis utvidede friperioder, som kan gi rom for restitusjon, hvile og sosial tid. Noen studier tyder på at friperiodene kan kompensere for ulempene ved de utvidede arbeidsperiodene, men her peker STAMI på at det er fortsatt forsknings- og kunnskapsbehov.

Hvorvidt en praktisering av arbeidstidsordninger som er forbundet med forhøyet helse- eller sikkerhetsrisiko vil kunne medføre helseproblemer eller sikkerhetsutfordringer for den enkelte ansatte er en sammensatt problemstilling. Forhold ved selve arbeidet og individuelle forhold spiller inn. Generelt gode arbeidsmiljøforhold kan i noen tilfeller bidra til at risikopotensialer ikke realiseres, eksempelvis hvor mye innflytelse og kontroll arbeidstakerne har når det gjelder rammene for og utførelse av arbeidet. Enkeltstudier har vist til at fleksible løsninger og innflytelse på egen arbeidstid og -innhold ser ut til å kunne redusere omfanget av negative virkninger av arbeid utenfor normalarbeidsdagen.4

Sikkerhet, skader og ulykkesrisiko

Søvnmangel påvirker funksjon og sikkerhet, og det er sterke holdepunkter for at både lange arbeidsøkter, nattarbeid og roterende skift påvirker risikoen for skader og ulykker i arbeidslivet. Kognitive funksjoner i form av årvåkenhet, evne til å bearbeide informasjon, evne til å fatte beslutninger, evne til hukommelse (arbeidshukommelse), samt evne til problemløsning rammes ved langvarig våkenhet. Dette underbygges av observasjoner av økt risiko for unnlatelser og feilhandlinger ved arbeid utover normal arbeidstid. Studier indikerer at økt risiko kan påvises ved arbeid utover åtte timer per dag, men effekten er tydeligere ved arbeidsøkter utover ti timer og tydeligst ved økter over 12 timer. I slike tilfeller er det studier som viser en dobling av ulykkesrisikoen.

Døgnrytmer (circadiane rytmer) regulerer våkenhet og følgelig kognitive funksjoner, og en rekke kroppslige funksjoner. Døgnrytmen gjør at arbeid i nattfasen øker risiko for unnlatelser og feil. Roterende skiftarbeid øker risikoen mer enn nattskift, med bakover-roterende skift som den mest uheldige ordningen. Roterende skiftarbeid gir kroppen begrensede muligheter til å nullstille døgnrytmen da man jobber og sover til stadig endrede tider. Skiftordninger som roterer bakover er dokumentert å være verre sammenliknet med de som roterer forover, med hensyn til både helse, søvnkvalitet og hjem/arbeid-konflikt.

Det er i tillegg dokumentert at overtid i seg selv er relatert til større risiko for feilhandlinger og ulykker i arbeidet. Det er også kjent at risikoen for feilhandlinger øker mer enn proporsjonalt med økningen av varigheten av arbeidsdagen. Funnene til nå tilsier at risikoen øker med 50 prosent ved ti timers skift sammenlignet med åtte timer, og med 100 prosent ved 12 timers skift sammenlignet med åtte timer.

Lange arbeidsøkter, nattarbeid og roterende skiftordninger må alltid vurderes i sammenheng med arbeidets innhold og kontekst, da eksponeringer under arbeidet, det vil si den påvirkningen man utsettes for, har betydning for risiko for feilhandlinger og ulykker. I følge levekårsundersøkelsene til SSB utfører om lag èn av fire i Norge arbeidsoppgaver der de mesteparten av tiden kan sette eget eller andres liv i fare ved feilhandlinger. I noen yrkesgrupper, som sykepleiere, operatører og sjåfører, gjelder dette mer enn halvparten av arbeidstakerne.

Helseplager og sykdom

Det er godt dokumentert at både lange arbeidsuker (> 55–60 t/uke) og skift- og nattarbeid øker risikoen for hjerte- og karsykdom og død som følge av dette. Skift- og nattarbeid er funnet å øke risikoen for diabetes, som også er assosiert med hjerte- og karsykdom. Det er også gode holdepunkter for at lange arbeidsøkter kan øke risikoen for hyppighet og dødelighet av hjerte- og karsykdommer.

Forskningslitteraturen konkluderer nokså entydig med at et skiftsystem som roterer forover er bedre enn et som roterer bakover for helse og søvnkvalitet, selv om begge roteringsordninger er forbundet med forhøyet helserisiko. Særlig i forbindelse med lange nattskift ser det ut til å være helt avgjørende med lange hvilepauser, og tilstrekkelig antall hviletimer før skiftet for å kunne forbygge sykdom. Videre viser flere studier at risikoen for innsovningsvansker og for lite søvn er fordoblet ved arbeidsuker med 55 timer eller mer versus arbeidsuker med 35–40 timer. Risikoen øker også med gjentatte lange skift. Daglig og ukentlig overtid i kombinasjon med lange arbeidsøkter øker risikoen for tretthet, hvilket er en risikofaktor for utvikling av mildere psykiske lidelser.

Lang arbeidstid er påvist å være assosiert med lettere psykiske plager, og det er dokumentert at risikoen for depresjon øker ved lange arbeidsdager og -uker, og forsterkes ytterligere hvis det ofte jobbes lange uker. Lange arbeidsdager ser også ut til øke subjektiv rapportering av muskelskjelettplager. Skift- og nattarbeid i kombinasjon med lav innflytelse på egen arbeidstid ser ut til å bidra til dårligere mental helse. Sykemeldingsdiagnose er en viktig kilde til å identifisere mulige risikofaktorer i arbeidsmiljøet. Muskel-/skjelettlidelser og psykiske lidelser utgjorde nærmere 60 prosent av sykefraværsdagsverkene i 2014.

Brystkreft er den mest studerte kreftformen i sammenheng med skift- og nattarbeid. Nye studier viser økt brystkreftrisiko blant kvinner som har jobbet mange år i skiftordninger med mange netter i strekk. Det er også enkelte studier av sammenhengen mellom skiftarbeid og andre kreftformer, eksempelvis prostatakreft. Resultatene fra disse studiene varierer, og det foreligger så langt ikke internasjonal konsensus om årsakssammenhenger mellom skift- og nattarbeid og disse kreftformene. Det pågår flere internasjonale studier om dette temaet. Det er videre funnet en sammenheng mellom både lange arbeidstider og skiftarbeid og risiko for lav fødselsvekt, men det er ikke påvist at lang arbeidstid kan påvirke tendensen til komplikasjoner under svangerskapet.

7.2.2 Arbeidstid og sykefravær

Sammenhengen mellom noen former for arbeidstidsordninger og helseutfall gir grunn til å forvente en sammenheng mellom belastende arbeidstidsordninger og ulike former for sykefravær.

Olsen og Dahl (2010) undersøker blant annet forholdet mellom arbeidstidsordninger og sykefravær i Norge basert på SSBs Levekårsundersøkelse fra 2003. Forfatterne viser at forskningen på forholdet mellom arbeidstid og sykefravær er begrenset internasjonalt, med bare få studier som dokumenterer en viss sammenheng mellom skift-/turnusordninger og høyere (langtids-)sykefravær.

I den norske analysen skilles det mellom fire typer arbeidstidsordninger ut ifra om arbeidet skjer utelukkende på dagtid innenfor tidsrommet klokken 06.00–18.00 og om arbeidstakeren har noen form for fleksibel arbeidstidsordning. Utfallet som studeres er sykefravær over to uker. Analysen kontrollerer for yrke og en rekke kjennetegn ved arbeidstakerne og arbeidsplassene. Funnene viser at sykefraværet er høyere for menn med arbeidstid utenom ordinær dagtid og uten fleksibilitet enn for menn med arbeid på dagtid uten fleksibilitet. En tilsvarende sammenheng ble ikke avdekket for kvinner.

Skift/turnusutvalget (NOU 2008: 17) presenterte også flere relevante funn om sammenhengen mellom ulike arbeidstidsordninger og sykefravær over 14 dager med Levekårsundersøkelsen fra 2006 som kilde. Det ble skilt mellom ulike typer sykefravær: arbeidsrelaterte sykefravær og annet sykefravær. Arbeidsrelatert sykefravær ble definert ut ifra om den spurte selv mente fraværet var forårsaket av helseproblemer som helt eller delvis skyldtes jobben.

Figur 7.1 viser at alle de ulike formene for natt-, skift- og turnusarbeid henger sammen med høyere andel sykefravær enn hva arbeid på dagtid gjør. Andel arbeidsrelatert sykefravær er høyest for fast nattarbeid, mens andelen annet fravær er høyest for døgnkontinuerlig skift og todelt turnus. Det er små forskjeller i sykefravær blant personer som jobber todelt skift, todelt turnus og tredelt turnus.

Figur 7.1 Prosentandel med arbeidsrelatert og annet sykefravær etter ulike typer arbeidstidsordninger. 2006

Figur 7.1 Prosentandel med arbeidsrelatert og annet sykefravær etter ulike typer arbeidstidsordninger. 2006

Kilde: Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse (LKU), NOU 2008: 17.

7.2.3 Kunnskapsbehov

På arbeidstidsfeltet er kunnskapsgrunnlaget basert på et stort antall fagfellebedømte medisinske vitenskapelige artikler fra internasjonale verdensledende forskningsmiljøer på feltet, som i ettertid er kvalitetssikret og samtolket med hensyn på både intern og ekstern validitet. På basis av dette er det etablert noen retningsangivende risikofaktorer og grove grenser for når helseskadelige effekter av arbeidstidsordninger inntreffer.

I tillegg besitter mange av de enkelte parter, bransjer og virksomheter god empirisk erfaring om hvilke arbeidstidsordninger som har vist seg bærekraftige på lokalt nivå, som også er grunnlag for de sentrale og lokale avtaler som er inngått på arbeidstidsområdet i Norge. Like fullt ser det ut til å være behov for mer kunnskap på området. Særlig er det kunnskapsbehov knyttet til bedre karakterisering av spesifikke arbeidstidsforhold sett opp mot relevante helseeffekter, i kombinasjon med bedre beskrivelser av arbeidets reelle innhold og organisering. For eksempel er det variasjon i hvordan lang arbeidstid er blitt definert og hva slags utfall som er vurdert i flere av studiene på området. Derfor kan det fortsatt være foreliggende risikoforhold som så langt ikke er avdekket, på samme måte som forebyggende og beskyttende faktorer ikke fullt ut er identifisert.

Videre har de fleste land forskjellige arbeidstidsreguleringer, og internt i ulike land er det et stort antall forskjellige lokale avtaler som regulerer arbeidstidsordningene. Med dagens kunnskapsnivå gjør dette, sammen med en rekke samspillende variabler, både på individ-, samfunns-, og virksomhetsnivå, at absolutte grenser for når det oppstår ugunstige helse- og sikkerhetseffekter ikke vil være entydige på individnivå, og heller ikke fullt ut entydige på gruppenivå. Risikoforhold som omtales i dette kapittelet er i hovedsak basert på kunnskapsoppsummeringene fra STAMI, og peker på de hovedtrekk og -retninger den samlede internasjonale kunnskapsfronten på området angir.

I Norge, hvor vi er kjent for et generelt godt utviklet arbeidsmiljø, er det spesielt behov for bedre kunnskap om sammenhengen mellom arbeids- og arbeidsmiljøforhold og arbeidstidsbelastninger, samt om arbeidstidsordninger med lange arbeidsperioder med utvidede friperioder, som kan gi rom for restitusjon, hvile og sosial tid. Dette er krevende studier å gjennomføre som vil kreve lang oppfølgingstid.

7.3 Arbeidstid, familieliv og levekår

Blant norske yrkesaktive sier ni av ti at de får til en god balanse mellom arbeid og familie-/privatliv.5 Av Levekårsundersøkelsen fra 2013 går det frem at kun 13,4 prosent av de yrkesaktive opplever at kravene på jobben går utover privatlivet nokså ofte eller svært ofte.

Fleksibel og forutsigbar arbeidstid, kortere arbeidsuker og høy forekomst av deltidsarbeid er karakteriske trekk ved det norske arbeidsmarkedet. Disse faktorene kan alle være fordelaktige for balansen mellom jobb og familie-/privatliv. Tilfredshet med balansen mellom jobb og privatliv er et veldig viktig aspekt ved folks trivsel og tilfredshet med livet.6

Balansering av tid til jobb, partner, barn og fritid kan imidlertid skape tidskonflikter og dilemmaer. I hvilken grad man opplever god balanse mellom arbeid og privatliv, avhenger både av familietype (eneforsørger/delforsørger og antall barn) og foreldrenes arbeidssituasjon. Av arbeidsrelaterte faktorer er arbeidstidens plassering og tilretteleggelse av stor betydning for balansen mellom arbeid og privatliv.

7.3.1 Perspektiver på tid, krav og arbeidspress

Ofte står mengden av tid som kan disponeres til ulike sysler i fokus, altså de kvantitative sidene ved tid i fokus. Men også kvalitative aspekter ved tid er viktige. Ser man på tid til fritid handler ikke det bare om å ha nok fritid, men også til å ha fri til rett tid. Det å ha fritid som er synkronisert med fritiden til andre familiemedlemmer, er viktig. Tid brukt sammen med ektefelle og barn oppleves å ha en høyere verdi enn annen tidsbruk.7

Både familiens samlede arbeidstid og arbeidstidsordninger, reisevei til og fra jobb, samt familiesituasjonen vil kunne virke inn på om man klarer å tilpasse kravene på jobben til privatlivet. Av Levekårsundersøkelsen fra 2013 går det frem at kun 13,4 prosent av de yrkesaktive opplever at kravene på jobben går utover privatlivet nokså ofte eller svært ofte. Tar man med dem som av og til opplever dette, er andelen 37 prosent. Opplevelsen av at kravene på jobben går ut over privatlivet, er noe mer utbredt i yrkesgrupper som kjennetegnes av lange arbeidsuker og arbeid på tidspunkt som ikke er lett å forene med hjemme- og familieliv.8

Arbeidstidens innhold eller kvalitet har også betydning for opplevelsen av tid, blant annet for hva man orker når man kommer hjem fra jobb. Høye jobbkrav kombinert med liten mulighet til å styre egen arbeidshverdag kan øke risikoen for helseplager og ulykker.9 I 2013 oppga om lag 16 prosent sysselsatte at de befant seg i en arbeidssituasjon kjennetegnet av høye jobbkrav i kombinasjon med lav jobbkontroll. Denne kombinasjonen er mer utbredt blant kvinner (22 prosent) enn menn (11 prosent) og i den yngste aldersgruppen (17–24 år) hos begge kjønn. Høye jobbkrav og lav jobbkontroll er særlig utbredt i helse- og omsorgsyrker og i servitør- og kundeserviceyrker.

En del opplever at arbeidslivet navigerer i økende grad etter verdier som effektivitet, lønnsomhet og konkurransedyktighet, og det er økende produksjonskrav. Høye jobbkrav kan bli en utfordring ved høy intensitet over lengre tid slik at pustehullene i arbeidsdagen tettes, men samtidig er et visst press og nye utfordringer også en viktig del av det som for mange arbeidstakere virker motiverende i jobben.1011 I 2013 oppga omlag 61 prosent, det vil si over 1 500 000 sysselsatte, at de opplever høye jobbkrav i form av stor arbeidsmengde og høyt tempo. Oppfatning av høye jobbkrav er mer utbredt blant kvinner (65 prosent) enn menn (57 prosent) og i aldersgruppen 25–54 år hos begge kjønn. Oppfatningen av høye jobbkrav ser ut til å være utbredt blant mange yrkesaktive, både i ulike utdanningsgrupper og i ulike yrkesgrupper. Likevel ser det ut til å være noe mer utbredt i yrker med krav til høyere utdanning, som sykepleiere, leger, ulike lederyrker, saksbehandlere og salgsagenter/meglere.12

7.3.2 Arbeidsøktens plassering på døgnet

Av arbeidsrelaterte faktorer er arbeidstidens plassering og tilretteleggelse av stor betydning for balansen mellom arbeid og privatliv. Flere studier viser at kvinner og menn som må arbeide utenom normalarbeidsdagen, har større problemer med å kombinere arbeid og familie enn dem som arbeider innenfor normalarbeidsdagen. Arbeidstidsordninger som ligger utenfor normalarbeidsdagen kan resultere i fritid med begrenset verdi fordi den er ute av fase med kollektive tidsrytmer.13 Dette, å ikke ha nok tid til rett tid, ser ut til å være mest utbredt i yrker der tidsfleksibilitet er styrt av arbeidsgivers behov for økt fleksibilitet for kunder og brukere i service og pleiesektoren.14

En nordisk litteraturstudie fra 2007 som undersøker arbeidsøktens plassering på døgnet finner sterk støtte for at arbeid utenfor normalarbeidsdagen har en negativ innvirkning på balansen mellom arbeid og privatliv.15 Dette knytter seg til konfliktnivå mellom arbeid og familie, tilfredshet hos familien, konflikter knyttet til hobbyer, samt tid til familie og egne sysler.

Samme konklusjonen finner vi i en tidligere norsk litteraturstudie gjort på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund.16 Studien konkluderer med at skiftarbeid påvirker sykepleieres sosiale liv negativt – direkte gjennom uregelmessige arbeidstider og indirekte gjennom påvirkning av søvnmønsteret.

Kvinner, spesielt med barn, føler i større grad enn menn at skift-, eller turnusarbeid påvirker balansen mellom arbeid og familie negativt.17 Dette kan knyttes til at kvinner tar et større ansvar for husarbeid og familieansvar enn menn.18 I tilknytning til omsorg for barn er det som oftest kvinner som enten reduserer arbeidstiden eller er hjemmearbeidende med barn.

Amerikanske studier viser at sannsynligheten for ekteskapelig ustabilitet var seks ganger så høy for menn med skiftarbeid sammenlignet med dagarbeid. For kvinner var sannsynligheten tre ganger så høy.19 En annen studie finner i tillegg til økt sannsynlighet for skilsmisse, at skiftarbeid også er assosiert med seksuelle problemer og problemer relatert til omsorg for barn.20 På den annen side viser flere studier at skiftarbeidende fedre bruker mer tid med barna enn dagarbeidende fedre.21 Men studier viser også at arbeid utenfor normalarbeidsdagen ser ut til å ha en negativ innflytelse på barns prestasjoner og velbefinnende.22 For eksempel vises det til funn der barn av foreldre med kveldsarbeid får dårligere kognitiv stimulering enn andre barn. Dette gjaldt særlig barn der mødrene jobbet kveld.

Når det gjelder ulike typer skift- og turnusordninger og deres innvirkning på sosiale forhold, er det gjort færre studier. Men det antydes at ordninger som roterer framover er å foretrekke framfor ordninger som roterer bakover, og at permanente skift er å foretrekke framfor roterende skift.23

Turnus- og skiftarbeidets negative følger for privatlivet har bidratt til ønsker om å finne løsninger som reduserer disse ulempene. Flere internasjonale studier viser at innflytelse på arbeidstiden i forbindelse med skiftende arbeidstid kan ha positiv innvirkning på balansen mellom arbeid og privatliv.24 Innflytelse gir blant annet større mulighet for å tilpasse arbeidshverdagen til familiens behov. På mange arbeidsplasser – særlig helseinstitusjoner – er det derfor igangsatt ordninger som gir arbeidstakerne en viss innflytelse på egen turnusordning, noe som ofte betegnes som ønsketurnus.25 En studie av danske lønnsmottakere konkluderer med at økt innflytelse på plassering av arbeidstiden har en positiv, men begrenset virkning, og bidrar kun til en moderat reduksjon av de negative konsekvensene av uregelmessig arbeidstid.26

7.3.3 Lange og sammenpressede arbeidsøkter

Lange arbeidsuker og overtid betyr mye for hvorvidt vi opplever konflikt mellom arbeids- og familielivet. Motsatt finner studier at det er en sammenheng mellom deltid og redusert arbeid/familiekonflikt, særlig for kvinner.27

Blant tidligere studier som har sett på «sammenpressede arbeidsuker», det vil si uker med om lag 37,5 timers arbeidstid fordelt på vakter på 10–12 timer, talte funnene for at dette hadde ingen, eller positiv, effekt på søvnmønster, helse eller familieliv.28 Nyere studier som omhandler såkalte alternative arbeidstidsordninger, blant annet langturnuser med intensive eller komprimerte arbeidsperioder og vakter opp mot 13 timer per døgn som avløses med lange friperioder, viser også til økt trivsel og bedre arbeidsmiljø, fornøyde brukere, samt mindre stress både på jobb og i privatlivet for arbeidstakerne.293031 En viktig forutsetning for at disse arbeidstidsordningene lykkes, ser ut til å være arbeidstakernes innflytelse og medbestemmelse over egne arbeidsvilkår.

Blant studier som har undersøkt lange arbeidsuker, uker med mer enn 45 arbeidstimer, er det sterke holdepunkter for at arbeidstakerne opplever utfordringer knyttet til balansen mellom arbeid og privatliv målt ved økt konfliktnivå mellom arbeid og familie, tid til familie og egne sysler.3233 Dette gjelder for studier der bare kvinner eller begge kjønn er inkludert. Enkelte studier som bare omfatter menn, finner ingen sammenheng mellom arbeidsperiodens lengde og påvirkning på balansen mellom arbeid og privatliv.

7.3.4 Fleksibel arbeidstid

Fleksibel arbeidstid kan anses som et gode i arbeidslivet fordi det gir mulighet for å tilpasse arbeidstiden etter egne behov. Men bildet er ikke helt entydig.34 Når arbeidstakeren selv kan påvirke sin arbeidstid, ser fleksibel arbeidstid ut til å virke positivt på opplevelsen av arbeid/familiekonflikt ved å legge til rette for familieliv. Flere studier av fleksible arbeidstidsordninger kobler dette til redusert stress og mindre sykefravær for arbeidstakeren.3536

Forskning gjort på tidsfleksibilitet i et likestilling- og arbeid-familie perspektiv finner imidlertid tydelige forskjeller på menn og kvinners bruk av tidsfleksibilitet i forhold til arbeid og familie. Ifølge disse studiene bruker kvinner fleksibiliteten til å ivareta familien/barna, mens menn bruker den til å fremme egne karrierehensyn.3738 Økt fleksibilitet kan derfor også gjøre det vanskeligere for arbeidstakere med omsorgsforpliktelser og kan skape negative konsekvenser for kvinners karriere og for kjønnslikestilling på arbeidsplassen.3940

Fleksibiliteten kan også føre til grensene mellom arbeid og fritid/familie blir uklare, og skape spenninger i familien, særlig for kvinner. De skandinaviske landene har i større grad enn andre europeiske land hatt et mål om likestilt arbeid/omsorg der kvinner og menn skal være forholdsvis likt representert i lønnsarbeid og i ulønnet arbeid i hjemmet.41 Likevel er arbeidsdelingen fortsatt kjønnsdelt i Norge. Menn bruker riktignok mer tid på barnepass og husarbeid enn før, men kvinner gjør fortsatt mest. Kvinner kan derfor oppleve mer tidspress fordi de har større husarbeidsbyrde, fordi mange husholdsoppgaver ikke lar seg utsette, og fordi kvinner oftere har en rolle som koordinator av familiens aktiviteter.4243

7.4 Arbeidstid og produktivitet

Arbeidstidens lengde, organisering og plassering i løpet av døgnet, uken eller året kan påvirke produktiviteten gjennom virkninger på produktiviteten til de enkelte arbeidstakerne, men også gjennom hvordan bedriftene organiserer produksjonen og utnytter tilgjengelige ressurser. Det eksisterer ingen stor forskningslitteratur på sammenhengen mellom produktivitet og arbeidstid.

7.4.1 Arbeidstidens lengde og produktivitet

Hvilken type arbeidstidsordning som er mest produktiv, vil avhenge av arbeidsoppgavene og andre forhold knyttet til arbeidet. Ut ifra enkle samfunnsøkonomiske resonnementer kan en skissere noen viktige sammenhenger. I jobber som innebærer betydelige faste kostnader for den enkelte arbeidstaker, for eksempel til opplæring, informasjon og administrasjon, vil det vanligvis være mest produktivt med arbeidstakere som jobber fulltid.

I jobber som er slitsomme, eller der behovet for arbeidskraft er særlig høyt i mer kortvarige perioder, som bussjåfører i rushtiden, kan det være mest produktivt med kortere arbeidstid som er tilpasset arbeidskraftbehovet. I virksomheter der man bruker dyrt kapitalutstyr vil det være viktig å få høy brukstid på kapitalutstyret. Hvis det er behov for betydelig opplæring av de ansatte, vil det være mest produktivt med lang arbeidstid. Dette har tradisjonelt blitt anført som et argument for å tillate lange eller ubekvemme arbeidstider innen industri, men kan i like stor grad gjelde i forhold til effektiv utnyttelse av dyrt medisinsk utstyr eller andre former for dyre investeringer i både privat og offentlig sektor. Produktivitetskommisjonens første rapport (NOU 2015: 1) framhever mulighetene for bedre ressursutnyttelse på dette området. Hvis opplæringsbehovet er mindre, kan man sikre høy brukstid på kapitalutstyret med mange ansatte istedenfor lang arbeidstid.

Tretthet og behov for søvn og hvile setter imidlertid fysiologiske begrensninger for hvor lenge og hvor effektivt arbeidstakere kan arbeide, og innebærer at produktiviteten vil være avtagende ved lang arbeidstid. Det er ikke opplagt hvor grensen går mellom økende eller avtagende gjennomsnittsproduktivitet knyttet til arbeidstid eller arbeidstidens organisering. Trolig er lengden på arbeidstiden som gir høyest gjennomsnittsproduktivitet forskjellig i ulike bransjer og yrker.

Pencavel (2014) beskriver hvordan analyser av enkeltbedrifter mot slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet bidro til en oppfatning av at svært lang arbeidstid ikke var produktivt.44 I første halvdel av det 20. århundre ble det også gjennomført en rekke analyser etter oppdrag fra nasjonale myndigheter i USA som viste produktivitetsvirkninger av redusert arbeidstid. Slike analyser i både USA og andre land hadde trolig betydning for utviklingen av arbeidstidsreguleringer i de fleste utviklede landene de siste 50 årene.

Cette (2011) analyserer hvordan gjennomsnittlig arbeidstid i 18 (rike) OECD-land, inkludert Norge, henger sammen med arbeidsproduktivitet.45 Analysen er basert på seks utvalgte år fra 1870 til 2005 og årlige data for tidsperioden 1950–2005. Arbeidstid på henholdsvis 1 825, 1 925 og 2 025 timer i året undersøkes, noe som tilsvarer henholdsvis 38, 40 og 42 gjennomsnittlige arbeidstimer for 48 arbeidsuker i året. Analysene tar også hensyn til at sysselsettingsratene var forskjellige i landene som ble undersøkt. Resultatene tyder på at produktiviteten av arbeidstid er avtagende ved de angitte nivåene, særlig for de to høyere nivåene: en økning i arbeidstid på 1 prosent ved 1 925- eller 2 025-timers arbeidstid henger sammen med en nedgang i produktivitet på henholdsvis 0,9 og 1 prosent. Resultatene må allikevel tolkes med varsomhet, da studien ikke kunne ta høyde for inntektseffekten av produktivitetsvekst som skyldes andre forhold, det vil si at en del av velstandsøkning fra teknologisk utvikling muligens vil tas ut som økt fritid (redusert arbeidstid). Det blir dermed vanskelig å skille mellom årsak og virkning i analysen.

Shepard og Clifton (2000) tar for seg sammenhengen mellom overtidsbruk og produktivitet i 18 industrinæringer i USA i perioden 1956–1991.46 Analysene antyder at en økning i overtidstimer på 10 prosent hang sammen med en produktivitetsnedgang på cirka 2–4 prosent for de fleste næringene som ble undersøkt. Slike sterke, negative effekter var ikke tilstede for alle næringene, og de negative effektene som ble avdekket varierte en del mellom næringene.

Garnero et al (2014)47 analyserer et mål på gjennomsnittlig produksjon i virksomhetene og relaterer dette til innslag av deltid vs. heltid. Studien finner at høyere innslag av deltid henger positivt sammen med gjennomsnittlig produksjon. De finner imidlertid ingen sammenheng mellom gjennomsnittlig lønnsnivå og deltidsinnslag i virksomhetene. Når de så konstruerer et mål på gjennomsnittlig produksjon i forhold til gjennomsnittlig lønn finner de dermed at deltid er lønnsom for bedriftene. Deltid er da lønnsom for bedriftene fordi de kan betale lavere lønn til deltidsarbeidende enn den høyere produktiviteten til deltidsarbeid skulle tilsi.

I en studie fra Fafo48 gjort i deler av kommune- og helsesektoren pekes det på at større stillingsprosent kan føre med seg større eierskap til jobben og arbeidsoppgavene, samt bedre arbeidsmiljø. I disse virksomhetene fant man at å ha ansatte i større stillingsandeler ga bedre muligheter til å beholde verdifull kompetanse, mindre turnover og et bedre omdømme som arbeidsplass. I helse- og omsorgssektoren vil økt bruk av heltid ifølge studien kunne gi høyere kompetanse, og bidra til at brukerne får færre ansatte å forholde seg til, noe som kan gi kvalitetsforbedringer. Alt i alt peker dette i retning av at det er en positiv sammenheng mellom høyt innslag av heltidsstillinger og god drift.

Andre aspekter av måten arbeidstiden organiseres på kan også virke inn på forholdet mellom arbeidstid og produktivitet. Dette kan gjelde for når arbeidstiden plasseres i løpet av et døgn, uke eller år eller om arbeidstakeren har noe fleksibilitet i forhold til hvor og når arbeidet gjennomføres.

En type arbeidstidsordning som har blitt hyppig diskutert er fleksibel arbeidstid. Her er det imidlertid viktig å skille mellom fleksible løsninger som arbeidsgiveren bestemmer, og fleksible ordninger hvor arbeidstakere har noe kontroll over når arbeidstiden avvikles. Golden (2012) snakker om «variabel arbeidstid» når fleksibiliteten gjelder arbeidsgiverens disponering av arbeidstid og «fleksible ordninger» når noe kontroll over egen arbeidstid overlates til arbeidstakere.49 Ifølge oversiktene i både Baltas et al (1999) og Golden (2012) finnes det en rekke fordeler med fleksible ordninger, og disse kan tenkes å være gunstige for produktiviteten50. Fleksible ordninger kan gjøre det lettere for arbeidstakere å legge arbeidstimer til tider av døgnet når de er mest opplagte eller er minst utsatte for forstyrrelser. Dette henger sammen med den mer generelle innsikten at mer autonomi på jobb kan være gunstig for trivsel og derigjennom produktivitet. Fleksible ordninger kan i tillegg i noen grad veie opp for stress og andre eventuelle negative effekter av lang arbeidstid (Golden 2012).

En annen type arbeidstidsordning som har blitt mye omtalt er «komprimerte arbeidsuker», det vil si at ukentlige arbeidstimer fordeles over færre dager enn det som er vanlig. Dette kan tenkes å ha både positive og negative effekter på produktiviteten. Mulige ulemper knyttes opp mot lengre arbeidsøkter, mens mulige fordeler handler om større fleksibilitet og lavere kostnader knyttet til færre arbeidsøkter (eksempelvis reisekostnader eller oppstartskostnader). En meta-analyse fra 1999 (se Baltes et al (1999)) gir ikke grunnlag for å konkludere med at komprimerte arbeidsuker gir høyere produktivitet, men Golden (2012) påpeker at nyere studier antyder positive produktivitetseffekter av komprimerte arbeidsuker.

Fotnoter

1.

Se http://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/ index.php/Quality_of_life_in_Europe_-_facts_and_views_- _overall life satisfaction.

2.

Aagestad, C. (2012): Arbeidsmiljøet i Norge og EU – en sammenligning, STAMI-rapport nr. 7, 2012.

3.

Lie m.fl. (2014): Arbeidstid og helse – oppdatering av en systematisk litteraturstudie, STAMI-rapport nr. 1, 2014.

4.

Harma, M. (2006): Workhours in relation to work stress, recovery and health. Scandinavian Journal of Work, Environment & Health 32(6), s. 163–179.

5.

Aagestad, C. (2012): Arbeidsmiljøet i Norge og EU – en sammenligning. STAMI-rapport nr. 7, 2012.

6.

OECD (2013): How’s life? Measuring Well-being, Paris: OECD Publishing.

7.

Nicolaisen, H.(2012): Innarbeidingsordninger og familieliv – erfaringer fra helsesektoren og industrien, søkelys på arbeidslivet, 29: 224–241.

8.

STAMI (2015): Faktaboka om arbeidsmiljø 2015, STAMI-rapport nr. 3, 2015.

9.

STAMI-rapport nr. 3, 2015.

10.

Ellingsæter, A.L. (2005): Tidsklemme – metafor for vår tid? Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 3, 2005.

11.

Faktaboka om arbeidsmiljø 2015, STAMI-rapport nr. 3, 2015.

12.

STAMI-rapport nr. 3, 2015.

13.

Normalarbeidsdagen er ikke en fast juridisk regulering, men defineres gjerne som 8-timers arbeidsdag innenfor ordinær dagtid mellom klokken 06–18.

14.

Ellingsæter, A.L. (2005): Tidsklemme – metafor for vår tid? Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 3, 2005.

15.

Albertsen, K. m.fl. (2007): Working time arrangements and social consequences – what do we know?, TemaNord 2007: 607, København: Nordic Council of Ministers.

16.

Bondevik, K. m.fl (2006): Er helsemessige og sosiale konsekvenser av helkontinuerlig skiftarbeid og turnusarbeid forskjellige? En litteraturstudie. Seksjon for arbeidsmedisin, Universitetet i Bergen/ UNIFOB Rapport 1.

17.

Kecklund, G. (2010): Arbetstider, hälse og säkerhet – en uppdatering av aktuell forskning. Stressforskningsrapport 322.

18.

Bergene, A.C. m.fl. (2013): Norsk arbeidsliv 2013. Stabilitet og sårbarhet. YS Arbeidslivsbarometer. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Arbeidsforskningsinstituttet.

19.

Presser, H.B. (2000): Nonstandard work scheduels and marital instability. Journal of Marriage and the Familiy, 62, 93-110.

20.

White, L og Keith, B. (1990): The effect of shift work on the quality and stability of marital relations. Journal of Marriage and the Family, 52, 453-462.

21.

Albertsen, K. m.fl. (2007): Working time arrangements and social consequencies – what do we know? TemaNord 2007:607 København: Nordic Council of Ministers.

22.

STAMI-rapport nr. 3, 2015.

23.

Moen, S.E. m.fl. (2011): Sosiale og helsemessige konsekvenser av arbeidstidsordninger i helse, - pleie- og omsorgssektoren. En litteraturstudie. Fafo-notat 2011:11.

24.

Aagestad, C. (2012): Arbeidsmiljøet i Norge og EU – en sammenligning. STAMI-rapport nr. 7, 2012.

25.

Moland, L.E. (2013): Heltid-deltid – en kunnskapsstatus. Begrunnelser og tiltak for å redusere omfanget av deltid og organisere for heltidsansettelser. Fafo-rapport 2013:27.

26.

Albertsen, K. m.fl. (2007): Working time arrangements and social consequencies – what do we know? TemaNord 2007:607 København: Nordic Council of Ministers.

27.

STAMI (2015): Faktaboka om arbeidsmiljø 2015, STAMI-rapport nummer 3, 2015.

28.

Moen, S.E. m.fl. (2011): Sosiale og helsemessige konsekvenser av arbeidstidsordninger i helse,- pleie- og omsorgssektoren. En litteraturstudie. Fafo-notat 2011:11.

29.

Olberg, D. og H. Nicolaisen (2013): Arbeidstid – dilemmaer og utfordringer. Fafo-rapport 2013:17.

30.

Moland, L.E. og K. Bråthen (2012): Langturnus og hele stillinger i Bergen Kommune. Arbeidstid i tjenester for utviklingshemmede og psykisk syke. Fafo-rapport 2012:60.

31.

Engbråten, A.L. (2015): Fra skadebegrensning til tjenesteutvikling, Evaluering av langturnus i Lillevollen bofellesskap i Bodø kommune.

32.

Caruso, C.C. m.fl. (2006): Long working hours, safety and health: Towards a national research agenda. American Journal of Industrial Medicine. Vol 49, Issue 11, p. 930–942.

33.

Albertsen, K. m.fl. (2007): Working time arrangements and social consequences – what do we know? TemaNord 2007: 607, København: Nordic Council of Ministers.

34.

Albertsen, K. m.fl. (2007): Working time arrangements and social consequencies – what do we know? TemaNord 2007: 607, København: Nordic Council of Ministers.

35.

Darr, W. og G. Johns (2008): Work strain, health and absenteeism, Journal of Occupational Health Psychology, 13: 293–318.

36.

Grzywacz, J.G., D.S. Carlson og S. Shulkin (2008): Schedule flexibility and stress: linking formal flexible arrangement and perceived flexibility to employee health, Work and Family, 11: 199–214.

37.

Boje, T.P. (2007): Welfare and work. The gendered organisation of work and care in different European Countries. European Review 15 (3): 373–395.

38.

Gatrell, C.J. and C.L. Cooper (2008): Work-life balance: Working for whom?, European Journal of International Management, 2(1): 71–86.

39.

Eikhof, D.R. (2012): A double-edged sword: twenty-first century workplace trends and gender equality, Gender in Management: An International Journal, 27(1): 7–22.

40.

Lyng, S.T. og S. Halrynjo (2010): Fars forkjørsrett – mors vikeplikt? Karriere, kjønn og omsorgsansvar i eliteprofesjoner, Tidsskrift for samfunnsforskning, 51(2): 249–275.

41.

Nicolaisen, H.(2012): Innarbeidingsordninger og familieliv – erfaringer fra helsesektoren og industrien, søkelys på arbeidslivet, 29: 224–241.

42.

Vaage, O.F. (2012): Tidene skifter. Tidsbruk 1971–2010. Statistisk sentralbyrå.

43.

Holter, Ø.G., H. Svare og C. Egeland (2008): Likestilling og livskvalitet, AFI-rapport 1 2008.

44.

Pencavel, J. (2014) The productivity of working hours, IZA Discussion Paper No. 8129.

45.

Cette, G., S. Chang og M. Konte (2011): The decreasing returns on working time: an empirical analysis on panel country data, Applied Economics Letters, (18(7), 1677-1682.

46.

Shepard, E. og T. Clifton (2000): Are longer hours reducing productivity in manufacturing? International Journal of Manpower, 21(7), 540–552.

47.

Garnero, A., S. Kampelmann og F. Rycx (2014): Part-time work, wages and productivity: evidence from Belgian matched panel data, Industrial and Labor Relations Review, 67(3), 926–954.

48.

Moland, L.E. (2015): Større stillinger og bedre drift. Evaluering av programmet ufrivillig deltid, Fafo-rapport nr. 2015:25.

49.

Golden, L. (2012): The effects of working time on productivity and firm performance: a research synthesis paper, Conditions of Work and Employment Series No. 33, ILO.

50.

Golden, L. (2012): The effects of working time on productivity and firm performance: a research synthesis paper, Conditions of Work and Employment Series No. 33, ILO; Baltes, B.B., T.E. Briggs, J.W. Huff, J.A. Wright og G.A. Neuman (1999) Flexible and compressed workweek schedules: a meta-analysis of their effects on work-related criteria, Journal of Applied Psychology, 84(4), 496–513.

Til toppen
Til dokumentets forside