12 Hastevedtak

12.1 Sammendrag

Utvalget foreslår å:

• Erstatte begrepet «akuttvedtak» med «hastevedtak».

• Samle alle bestemmelsene om hastevedtak i et eget kapittel i loven.

• Tydeliggjøre at de materielle vilkårene for hastevedtak er andre enn vilkårene for ordinære vedtak.

• Endre ordlyden i bestemmelsen om hastevedtak om bosted utenfor hjemmet (gjeldende § 4-6 andre ledd) ved at det ikke lenger er et krav om at barnet er «i hjemmet». Det avgjørende er om det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende. Forslaget vil gi beskyttelse for alle barn, uansett om de bor i hjemmet eller har opphold/bosted andre steder.

• Frata påtalemyndigheten kompetansen til å treffe hastevedtak, unntatt hastevedtak ved fare for utnyttelse til menneskehandel. Andre hastevedtak enn de som omhandler menneskehandel skal kun kunne fattes av barnevernstjenestens leder eller dennes stedsfortreder.

• Lovfeste at hastevedtak om frivillige hjelpetiltak som retter seg mot barn med partsrettigheter, heller ikke kan opprettholdes hvis barnet motsetter seg tiltaket.

• For å sikre at barn med bosted i annen stat har tilstrekkelig beskyttelse, samtidig som barnets og foreldrenes rettssikkerhet ivaretas, foreslår utvalget en endring i fristreglene for varigheten av hastevedtak om bosted utenfor hjemmet og hastevedtak om bosted utenfor institusjon uten barnets samtykke.

12.2 Behov og problemstillinger

På bakgrunn av innspill fra utvalgets referansegruppe, og da særlig Barnevernsproffene, om at begrepet akutt oppleves som fremmed og stigmatiserende, er det en aktuell problemstilling hvorvidt dette begrepet skal endres i loven. Barnevernsproffene har foreslått begrepet «hastetiltak». Denne problemstillingen er nærmere omtalt i utredningen kapittel 4.4.4 og 12.4.

Akuttvedtak er berettiget i situasjoner hvor det ikke er tid til å vente på ordinær saksbehandling, med de rettssikkerhetsgarantier som hører til ordinær behandlingsform. Vurderingen i akuttsituasjoner er annerledes, og skiller seg fra vurderingen ved de ordinære tiltakene. Det er et spørsmål om denne ulikheten i formål og vilkår i tilstrekkelig grad gjenspeiler seg i dagens lovbestemmelser. Problemstillingen behandles under vurderingen av de ulike typer akuttvedtak.

Det er viktig at hjemlene om vedtak i akuttsituasjoner omfatter alle typesituasjoner som anses nødvendige, slik at barn gis den beskyttelse de har krav på etter de menneskerettslige forpliktelsene. Det er også et spørsmål om det er såkalte «lovtomme rom» i dagens lovverk, det vil si situasjoner hvor barnets beste tilsier akutt tiltak, men hvor det ikke er hjemmel i lov for tiltak i den aktuelle situasjonen. Problemstillingen omtales under vurderingen av de ulike typer akuttvedtak, hvor det er aktuelt.

12.3 Oversikt over akuttvedtakene

I gjeldende barnevernlov er det seks ulike hjemler som regulerer inngrep i akutte situasjoner. Nødvendige hjelpetiltak hvor barnet er uten omsorg (§ 4-6 første ledd), midlertidig plassering utenfor hjemmet i akutte faresituasjoner (§ 4-6 andre ledd), foreløpig flytteforbud (§ 4-9 jf. § 4-8 første ledd), midlertidig plassering utenfor hjemmet av nyfødt barn som enda ikke har flyttet hjem til foreldrene (§ 4-9 jf. § 4-8 annet ledd annet setning), midlertidig plassering i institusjon for barn med alvorlige atferdsvansker (§ 4-25 annet ledd jf. § 4-24) og midlertidig vedtak om plassering i institusjon hvor det er fare for at barnet kan bli utnyttet til menneskehandel (§ 4-29 fjerde ledd). De enkelte tiltakene omtales nærmere nedenfor. Felles for alle akuttvedtakene er at barnet befinner seg i en faresituasjon som krever at tiltak må iverksettes særlig raskt for at barnet skal bli beskyttet, og da raskere enn normal saksbehandling gir adgang til.

12.4 Forslag til endringer i begrepsbruk og lovstruktur

Utvalget mener det er viktig å lytte til barn og unges ønsker om å endre begreper som oppleves som stigmatiserende for dem. På denne bakgrunn er begrepet akuttvedtak gjennomgående erstattet med hastevedtak i lovforslaget. Skifte av begrepsbruk innebærer ingen materiell endring.

Når det gjelder lovstruktur, foreslås det at de ulike hastevedtakene inntas i et eget kapittel i loven. Utvalget ønsker å gjøre det klart at vilkårene for hastevedtak er andre enn vilkårene for ordinære vedtak.

Kapittelet om hastevedtak er i loven plassert etter kapittelet om ordinære vedtak, selv om hastevedtakene ofte kommer først i tid. Hensikten med en slik plassering er å signalisere at hastevedtakene er subsidiære i forhold til de ordinære vedtakene. De er kun berettiget i særlige hastesituasjoner.

12.5 Menneskerettslige forpliktelser

Barnekonvensjonen inneholder ikke egne «akutthjemler». Barnekonvensjonen artikkel 19 som gir medlemsstatene en plikt til å gripe inn i forhold til omsorgspersoners mishandling, vanskjøtsel m.v. av barnet, innebærer også en plikt til å beskytte barn i alvorlige hastesituasjoner. Grunnloven § 104 tredje ledd første setning, jf. Grunnloven § 93 andre ledd og EMK artikkel 3, kan også innebære en plikt til å umiddelbart sikre barnet dersom det ellers utsettes for «tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling» i hjemmet.

Oppedal uttaler at pliktene til å yte vern etter konvensjonene klart har relevans for akuttsituasjonene.1 Dette er kvalifiserte faresituasjoner hvor et barn vil kunne bli vesentlig skadelidende eller stå uten omsorg om det ikke handles raskt. Det er vanskelig å se annet enn at utgangspunktet etter konvensjonene vil være en plikt til å sørge for et effektivt vern, forutsatt at myndighetene har eller burde hatt kjennskap til situasjonen.

Når det gjelder tiltak om bosted utenfor hjemmet som tiltak i hastesituasjoner, fastsetter EMK artikkel 8 nr. 2, om retten til familieliv, at tiltaket må være nødvendig i et demokratisk samfunn. Det må foretas en forholdsmessighetsvurdering, hvor bruk av andre og mindre inngripende tiltak må vurderes.

Videre må tiltaket i den konkrete situasjonen vurderes å være til barnets beste, jf. Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3.

12.6 Hastevedtak om hjelpetiltak

12.6.1 Gjeldende rett

Etter barnevernloven § 4-6 første ledd har barnevernstjenesten plikt til å sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige, dersom et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller av andre grunner.

Tiltaket kan ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje. Dersom barnet er over 15 år kan tiltaket heller ikke opprettholdes hvis barnet motsetter seg tiltaket.2

Barnet kan bare sies å være uten omsorg når ingen tar seg av det. Dersom barnet blir forsvarlig ivaretatt av andre enn foreldrene, kommer § 4-6 første ledd normalt ikke til anvendelse. Paragraf 4-6 første ledd er blant annet ment å omfatte tilfeller der foreldrene er uteblitt fra hjemmet uten varsel, eller der de er ute av stand til å ta vare på barnet fordi de er blitt akutt syke eller er i rus.

Det er forutsatt at det er tale om kortvarige tiltak, det vil si tiltak av inntil noen dagers varighet. Dersom det blir aktuelt med mer langvarige frivillige tiltak, må det treffes ordinært vedtak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4.3

12.6.2 Bruk av hastevedtak om hjelpetiltak

Ifølge tall fra Bufdir ble 419 barn plassert etter frivillig akuttvedtak 2. halvår 2014.4 Sammenlignet med 2. halvår 2013 er dette en nedgang på 9 prosent. Sett i forhold til befolkningen i alderen 0-17 år har antallet barn med et frivillig akuttvedtak holdt seg på rundt 0,4 pr. 1000 i halvåret i hele perioden 2008–2014 (nærmere 0,5 i 2012).

12.6.3 Utvalgets vurdering

Utvalget foreslår i hovedsak en videreføring av gjeldende rett når det gjelder hastevedtak om hjelpetiltak. Gjeldende rett ivaretar etter utvalgets oppfatning barns behov for beskyttelse i slike situasjoner.

I utvalgets forslag er imidlertid kravet om at foreldrene må være syke eller lignende fjernet, ettersom det avgjørende må være om barnet er uten forsvarlig omsorg; uavhengig av årsak. Etter barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 og 19 har medlemsstatene i slike tilfeller en plikt til å ivareta barnet.

Hjelpetiltakene kan ikke opprettholdes dersom den tiltaket retter seg mot, motsetter seg tiltaket. Dersom tiltaket retter seg mot barnet, må barnet ha partsrettigheter for å kunne motsette seg tiltaket. Etter utvalgets forslag gjelder det barn som har fylt 12 år.5

12.7 Hastevedtak om bosted utenfor hjemmet

12.7.1 Gjeldende rett

Adgangen til å akuttplassere barn utenfor hjemmet uten samtykke er regulert i barnevernloven § 4-6 andre ledd.

Grunnvilkåret etter bestemmelsen er at det er «fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet». Dette er en annen vurdering enn om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Akuttvedtak er ikke en midlertidig omsorgsovertakelse.6

Det finnes lite konkret veiledning i forarbeidene som kan belyse uttrykket «vesentlig skadelidende». Ser man imidlertid på sammenhengen til andre bestemmelser i barnevernloven, synes det klart at begrepet særlig sikter mot skader og påkjenninger som virker uheldig på barnets helse og utvikling. Se for eksempel barnevernloven § 1-1 første strekpunkt som uttrykker at lovens formål er å forebygge skader på barns helse og utvikling. Skadefølger knyttet til den fysiske og psykiske helsen på kort sikt, dominerer i akuttsakene.7

At det skal være «vesentlig» viser at det er en ganske høy terskel for å ta barna ut fra hjemmet med hjemmel i § 4-6 andre ledd. Noe forenklet kan en si at det må foreligge en alvorlig krisesituasjon for barnet.8

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Det er ikke angitt i § 4-6 andre ledd hvilke plasseringsalternativer som er aktuelle i akuttsituasjoner. Det uttales imidlertid i forarbeidene at departementet «mener det må være opp til barneverntjenesten å vurdere dette innenfor lovforslagets plasseringsalternativer, jf. §§ 4-14 og 4-24.»9 I praksis bosettes barnet i beredskapshjem eller akuttinstitusjon.

Vedtak etter § 4-6 andre ledd kan treffes av barnevernsadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten. Vedtaket skal imidlertid umiddelbart sendes fylkesnemnda samt snarest, og om mulig innen 48 timer etter at fylkesnemnda har mottatt saken, godkjennes av fylkesnemndas leder, jf. barnevernloven § 7-22.

Begjæring om tiltak om omsorgsovertakelse må fremsettes innen seks uker, jf. § 4-6 fjerde ledd. Dersom fristen ikke overholdes faller akuttvedtaket bort, se § 4-6 femte ledd.

De private parter kan påklage et vedtak om akuttplassering til fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-23. Nemndas vedtak i klagesaken kan bringes videre inn for domstolene til rettslig overprøving, jf. barnevernloven § 7-24.

12.7.2 Bruk av hastevedtak om bosted utenfor hjemmet

Ifølge tall fra Bufdir ble 1504 barn i 2014 akuttplassert på bakgrunn av fare for å bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, en nedgang på 7 prosent fra 2013.10 Sett i forhold til befolkningen i alderen 0–17 år tilsvarer dette 1,3 barn pr. 1000.

Hastevedtak om opphold utenfor hjemmet ved fare for vesentlig skade er den klart mest brukte typen hastevedtak. I 2014 var det totalt 1842 barn med et akutt tvangsvedtak. 82 prosent av barna, totalt 1504, ble plassert etter barnevernloven § 4-6 andre ledd. Antallet barn med denne typen vedtak økte med 70 prosent fra 2008 til 2013, etterfulgt av en nedgang på 7 prosent fra 2013 til 2014.

I 2014 var det like mange gutter og jenter med et akutt plasseringsvedtak. I perioden 2008–2013 var det flere jenter enn gutter. Størst forskjell var det i 2011 med 55 prosent jenter og 45 prosent gutter.

Det er flest små barn med et akutt plasseringsvedtak etter barnevernloven § 4-6 andre ledd, med 1,5 per 1000 i aldersgruppen 0–2 år. Forekomsten i de ulike aldersgruppene for øvrig var:

• 1,4 barn per 1000 i aldersgruppen 3–5 år.

• 1,4 barn per 1000 i aldersgruppen 6–12 år.

• 1,2 ungdom per 1000 i aldersgruppen 13–17 år.

Aldersfordelingen er motsatt enn for barn med barnevernstiltak for øvrig, hvor sannsynligheten for å motta hjelp fra barnevernet øker med alderen.

I 2014 var det totalt 1106 akutte plasseringsvedtak med 1504 barn involvert. Dette betyr at i flere av plasseringsvedtakene var det mer enn ett barn involvert. I 2014 gjaldt 71 prosent av sakene ett barn. Den øvrige fordelingen var at 20 prosent av vedtakene involverte 2 søsken, 6 prosent involverte 3 søsken, 2 prosent involverte 4 søsken og 1 prosent 5 eller flere. Sammenlignet med befolkningen for øvrig, hvor 81 prosent av barna i alderen 0–17 år har ett eller flere søsken, er søskenflokker underrepresentert i akutte plasseringsvedtak. Dette gjelder også de største søskenflokkene. I løpet av perioden 2008–2014 var det en økning i andelen akutte plasseringsvedtak som involverer flere enn et barn, fra 19 prosent i 2008 til 29 prosent i 2014. Andelen akutte plasseringsvedtak som involverer 3 søsken eller flere, økte fra i underkant av 7 prosent i 2008 til 9 prosent i 2014.

Andelen barn med et akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 andre ledd hvor saken går videre til omsorgsovertakelse, lå i 2014 på 41 prosent. For de øvrige 59 prosent er det ikke registrert en sak om omsorgsovertakelse i etterkant. Andelen som går videre til omsorgsovertakelse har økt med 4 prosentpoeng siden 2008, da 37 prosent gikk videre til sak om omsorgsovertakelse. At det er fremmet sak om omsorgsovertakelse, er ikke ensbetydende med at omsorgsovertakelse vedtas. I 2014 fikk barnevernstjenesten medhold i 84 prosent av sakene, og dette har ligget relativt stabilt de senere år.

12.7.3 Utvalgets vurdering

Utvalgets forslag innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett hva gjelder inngrepskriteriet, som vurderes å være i tråd med de menneskerettslige forpliktelsene som er kort redegjort for i punkt 12.5. Utvalget mener at hovedkriteriet for inngrep fortsatt skal være fare for vesentlig skade hos barnet, se ny § 34.

Når det gjelder anvendelsesområdet for hastevedtak om bosted utenfor hjemmet, foreslår utvalget en endring i gjeldende rett. I stedet for at skadevurderingen alene knytter seg til å «forbli i hjemmet», foreslår utvalget å knytte denne til om barnet uten tiltak står i fare for å bli vesentlig skadelidende. Et slikt vilkår vil avklare at det er avgjørende om barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende på grunn av foreldrenes opptreden eller maktesløshet, uavhengig av om barnet oppholder seg i hjemmet på vedtakstidspunktet. Vurderingstemaet er ikke nødvendigvis knyttet til situasjonen i hjemmet til forelderen(e) med fast bosted etter barneloven, men den aktuelle eller potensielle omsorgssituasjonen til barnet. Dette kan fremstå som noe uklart etter gjeldende § 4-6 andre ledd. Den nye bestemmelsen vil dekke alle typetilfeller hvor barn står i fare for å bli vesentlig skadelidende i en aktuell eller potensiell omsorgssituasjon, uavhengig av om barnet rent faktisk bor hos foreldrene eller om det oppholder seg midlertidig eller mer langvarig andre steder.

En generelt utformet hjemmel til å treffe hastevedtak om å bosette et barn utenfor hjemmet, forhindrer at det er situasjoner der loven ikke gir hjemmel for hastevedtak når barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende. Slike «lovtomme» rom finnes i dagens akutthjemler, og strider – med mindre hjemlene tolkes utvidende/analogisk – med barns rett til beskyttelse etter Grunnloven, barnekonvensjonen og EMK. For eksempel kan det etter gjeldende lov oppstå problematiske tilfeller når barnet plasseres på en måte som ikke samsvarer med kriteriene i gjeldende lov § 4-4 siste ledd slik at flytteforbud etter § 4-8 første ledd ikke er en endring sammenlignet med gjeldende § 4-6 andre ledd, samtidig som barnet er plassert så lenge at det kan være vanskelig å hevde at barnet er «i hjemmet» slik § 4-6 annet ledd krever.11 Et annet eksempel som ikke omfattes av akutthjemlene (dersom de tas på ordet) er når en forelder overfører fast bosted etter barneloven til den andre forelderen, etter at et barn allerede er bosatt utenfor hjemmet etter et hastevedtak. I slike tilfeller vil barnet ikke være«i hjemmet» til den nye forelderen, og heller ikke være plassert med samtykke. Utvalgets forslag til § 34 vil gi hjemmel til å treffe hastevedtak for barn i begge de nevnte situasjonene.

Forslaget til § 34 vil også dekke tilfeller hvor et nyfødt barn enda ikke har flyttet hjem til sine foreldre fra sykehuset, som i dag er regulert i flytteforbudsreglene, jf. gjeldende lov § 4-8 andre ledd andre setning, jf. 4-9.

Slik utvalget ser det har ikke påtalemyndigheten den nødvendige barnevernsfaglige kompetanse for å kunne foreta en selvstendig vurdering av hvorvidt det er grunnlag for hastevedtak om bosted utenfor hjemmet. Det foreslås derfor å frita påtalemyndigheten for funksjonen med å fatte slikt vedtak. Når det nå foreslås å loveste at kommunene skal sørge for at barnevernstjenesten til enhver tid er tilgjengelig for gjennomgang av meldinger om bekymring knyttet til ett eller flere barn (barnevernsvaktordning), er det ikke lengre behov for at påtalemyndigheten har vedtakskompetanse.

I forlengelsen av dette, og for å sikre at barnevernstjenesten til enhver tid er vedtaksfør, foreslås det at også stedfortreder for barnevernstjenestens leder skal ha kompetanse til å fatte vedtak. Ansvaret for vedtaket vil fortsatt være personlig, men det utvides altså også til stedfortreder for barnevernstjenestens leder.

Etter gjeldende § 4-6 fjerde og femte ledd faller hastevedtaket bort hvis det ikke er fremmet ordinær sak om omsorgsovertakelse innen seks uker. Utvalget viderefører denne fristen. En frist på inntil seks uker vurderes som nødvendig for at barnevernstjenesten, på en forsvarlig måte, skal kunne utrede om det er grunnlag for begjæring om omsorgsovertakelse, eller ikke.

For å sikre at barn som har bosted i annen stat, men som oppholder seg i Norge, har tilstrekkelig beskyttelse, samtidig som barnets og foreldrenes rettssikkerhet ivaretas, foreslår utvalget at følgende avgjørelser er fristavbrytende for hastevedtak rettet mot barn med bosted i annen stat (se nærmere punkt 3.5.2):

• begjæring til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, eller

• vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.

12.7.4 Særlig om hastevedtak overfor nyfødte barn som ikke har flyttet hjem til sine foreldre

Hastevedtak overfor nyfødte barn som ikke har flyttet hjem til sine foreldre, er regulert i gjeldende § 4-9 første ledd jf. § 4-8 andre ledd andre setning, og er et av de mest inngripende tiltak som er hjemlet i barnevernloven.

Berettigelsen av slikt vedtak, og saksbehandlingen i den forbindelse, har vært behandlet av EMD i sak K. og T. mot Finland og sak P., C. og S. mot Storbritannia.12

I saken mot Finland ble en akuttplassering umiddelbart etter fødselen karakterisert som «an extremely harsh measure». Moren led av schizofreni og hadde flere ganger vært innlagt på sykehus. Domstolen kom imidlertid til at det ikke fantes slike ekstraordinære overbevisende grunner som skal til for fysisk å skille mor og barn. Myndighetene hadde heller ikke undersøkt om det var mulig å finne en mindre inngripende løsning, noe de har plikt til før et slikt drastisk inngrep. Vedtaket ble ansett som en krenkelse av EMK artikkel 8.

I saken mot Storbritannia led moren av såkalt Münchhausens syndrom by proxy. EMD kom til at omsorgsovertakelsen umiddelbart etter fødselen ikke var støttet av relevante og tilstrekkelige grunner, og den innebar en krenkelse av EMK artikkel 8. Domstolen la til grunn at selv om det forelå fare for skade på barnet, var den ikke av livstruende art. Risikoen var håndterlig, og det var ikke bevist at tilsyn ikke ville ha vært tilstrekkelig beskyttelse mot risikoen.

Dommene viser at EMD oppstiller svært strenge krav for hastevedtak mot nyfødte barn, herunder til saksbehandlingen.

Selv om kravene for vedtak er strenge må akuttvedtak mot nyfødte etter gjeldende § 4-9 første ledd jf. § 4-8 andre ledd andre setning, anses som en akutthjemmel på linje med gjeldende § 4-6 andre ledd, med det vanlige beviskravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt.13 I nyfødt-sakene er det ulike beviskrav for henholdsvis akuttsak og hovedsak. I hovedsaken oppstiller loven beviskravet overveiende sannsynlig.

Utvalget anser gjeldende inngrepskriterium å være i tråd med EMDs strenge krav i disse sakene. Det må være fare for vesentlig skade, og det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering av om andre og mindre inngripende tiltak er tilstrekkelige. I denne vurderingen får inngrepets art betydning. Utvalget finner derfor ikke grunn til å endre inngrepskriteriet.

Når det gjelder beviskravet, må hastevedtak mot nyfødte anses som en akutthjemmel på linje med for eksempel gjeldende § 4-6 andre ledd og hvor beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Nyfødte må gis det samme vern som andre barn i disse tilfellene. Det foreslås derfor heller ingen endring i beviskravet for hastevedtak i nyfødt-sakene. I hovedsak er beviskravet fortsatt overveiende sannsynlig.

Utvalget understreker at opphold på senter for foreldre og barn alltid må vurderes før det treffes hastevedtak om å bosette nyfødte utenfor hjemmet, enten som frivillig tiltak eller som et pålegg.

Utvalget foreslår en prosessuell endring, som kan bidra til å øke rettssikkerheten for de private parter i nyfødt-sakene. Forslaget innebærer at det i klagesaker som omhandler nyfødte barn, skal være anledning til å sette fylkesnemnda med alminnelig og fagkyndig medlem. I dag er det kun nemndsleder alene som kan behandle disse sakene. Hastevedtak overfor nyfødte innebærer ofte kompliserte barnefaglige vurderinger knyttet til tilknytning og samspill mellom foreldre og barn på et tidlig stadium. Behovet for fagkyndighet gjør seg gjeldende med tyngde, og utvalgets forslag til å sette ordinær nemnd i disse sakene kan imøtese behovet for fagkyndighet.14

12.8 Hastevedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke

12.8.1 Gjeldende rett

Adgangen til å treffe akuttvedtak overfor barn med atferdsvansker er regulert i gjeldende § 4-25 andre ledd andre setning.

Grunnvilkåret for å treffe vedtak er at vilkårene etter § 4-24 er til stede. Videre følger det av henvisningen til § 4-6 andre ledd, at akuttvedtak bare kan fattes når det foreligger en situasjon som innebærer fare for at barnet vil bli vesentlig skadelidende dersom det ikke tas hånd om straks.

Midlertidige vedtak etter § 4-25 skal foreløpig godkjennes av fylkesnemnda om mulig innen 48 timer. Vedtak kan påklages til fylkesnemnda etter § 7-23, og bringes inn for rettslig prøving etter § 7-24.

Plasseringsalternativene er de samme som ved plassering etter § 4-24 og 4-26, jf. § 4-27.

Vedtaket må innen to uker følges opp med forslag til fylkesnemnda om tiltak etter § 4-24. Toukersfristen er absolutt. Det er ikke adgang til fristforlengelse eller å avløse et midlertidig vedtak med et nytt midlertidig vedtak.

12.8.2 Bruk av hastevedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke

Ifølge tall fra Bufdir har akuttplasseringer begrunnet i alvorlige atferdsproblemer holdt seg stabilt med om lag 320 ungdom i året i perioden 2009–2014.15 I 2008 var antallet noe høyere, med 386 barn. Sett i forhold til befolkningen i alderen 13–17 år tilsvarer dette 1,0 ungdom pr. 1000, mens i 2008 var antallet 1,2 pr. 1000.

Det er flere gutter enn jenter med et akutt atferdsvedtak. I 2014 var 64 prosent med et akutt atferdsvedtak gutter, og 36 prosent jenter. Sett i forhold til befolkningen av gutter og jenter i alderen 13–17 år var det 1,3 gutter med et akutt atferdsvedtak pr. 1000 i 2014, og 0,7 blant jenter. Det har vært overvekt av gutter i hele perioden 2008–2014, og utviklingen har ikke vært vesentlig forskjellig for gutter og jenter.

I løpet av femårsperioden fra 2008 til 2012 (nyere tall er ikke tilgjengelig) hadde 25 prosent av ungdommene med atferdsvedtak flere enn ett vedtak. Av disse hadde 19 prosent 2 vedtak, 4 prosent hadde 3 vedtak, og de resterende 2 prosent hadde 4 eller flere vedtak.

12.8.3 Utvalgets vurdering

Utvalget foreslår en egen bestemmelse om hastevedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke, i motsetning til dagens ordning hvor vurderingen er knyttet opp mot både § 4-24 og § 4-6 andre ledd.

Kriteriet er hvorvidt barnet utsetter sin egen helse eller utvikling for alvorlig fare, og det uten hastevedtak er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende, se ny § 35. Det må foreligge en hastesituasjon som tilsier at man ikke kan vente på ordinær saksbehandling og vedtak.

På samme måte som for hastevedtak om bosted utenfor hjemmet, foreslår utvalget at påtalemyndigheten ikke lenger skal ha kompetanse til å treffe hastevedtak om bosted i institusjon uten barnets samtykke. Slik utvalget ser det har ikke påtalemyndigheten den nødvendige barnefaglige kompetanse for å kunne foreta en selvstendig vurdering av hvorvidt det er grunnlag for hastevedtak om bosted i institusjon. Når det nå foreslås å lovfeste at kommunene skal sørge for at barnevernstjenesten til enhver tid er tilgjengelig for gjennomgang av meldinger om bekymring knyttet til ett eller flere barn, er det ikke lenger behov for at påtalemyndigheten skal ha kompetanse til å treffe vedtak.

I forlengelsen av dette, og for å sikre at barnevernstjenesten til enhver tid er vedtaksfør, foreslås det at også stedfortreder for barnevernstjenestens leder skal ha kompetanse til å fatte vedtak. Ansvaret for vedtaket vil fortsatt være personlig, men det utvides altså også til stedfortreder for barnevernsleder.

For å sikre at barn som har vanlig bosted i andre stater men som oppholder seg i Norge, har tilstrekkelig beskyttelse, samtidig som barnets og foreldrenes rettssikkerhet ivaretas, foreslår utvalget at følgende avgjørelser er fristavbrytende for hastevedtak rettet mot barn med vanlig bosted i utlandet (se nærmere punkt 3.5.2):

• begjæring til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, eller

• vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.

12.9 Hastevedtak om bosted i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel

12.9.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende § 4-29 kan barnet plasseres i institusjon der det er fare for utnyttelse av barnet til menneskehandel. Formålet med plasseringen er ifølge § 4-29 første ledd andre setning «å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg». Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 22. juni 2012 nr. 34.

Vilkårene for plassering er angitt i andre ledd.

Etter bokstav a er det et vilkår at politiet «finner at det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet».

Etter bokstav b er det i tillegg et vilkår at «fylkesnemnda, basert på politiets vurdering og øvrige opplysninger i saken, finner det sannsynlig at det foreligger en slik nærliggende og alvorlig fare at plassering er nødvendig for å beskytte barnet, og at barnet ikke kan oppnå tilstrekkelig beskyttelse gjennom andre tiltak etter loven her eller på annen måte».

Det følger også av bokstav b at fylkesnemnda etter en helhetsvurdering må finne at plasseringen er den beste løsningen for barnet

Vedtak etter § 4-29 kan treffes for opptil seks uker. Plasseringen kan forlenges med opptil seks uker av gangen. Samlet plassering kan ikke overstige seks måneder.

I § 4-29 fjerde ledd er barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten gitt kompetanse til å treffe midlertidig vedtak etter § 4-29, hvis det er sannsynlig at det er nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og plassering er nødvendig for å beskytte barnet.

Hvis hovedsak etter § 4-29 ikke er sendt fylkesnemnda inne to uker, faller vedtaket bort.

Det midlertidige vedtaket skal godkjennes av fylkesnemnda om mulig innen 48 timer, og vedtaket kan påklages og bringes inn for rettslig prøving, jf. barnevernloven §§ 7-22, 7-23 og 7-24.

12.9.2 Bruk av hastevedtak om bosted i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel

Ifølge tall fra fylkesnemndene ble det fattet realitetsavgjørelse i fire saker etter § 4-29 i 2012.16

I 2013 ble det fattet realitetsavgjørelse i 30 saker. I 2014 var tallet 16 saker, mens det i 2015 var 18 saker.

Det lave antallet vedtak etter § 4-29 i 2012 har antakelig sammenheng med at bestemmelsen først trådte i kraft i august 2012.

Etter et noe høyere antall vedtak i 2013, synes nå vedtak etter denne bestemmelsen å ha stabilisert seg på i underkant av 20 vedtak i både 2014 og 2015.

Vedtak etter § 4-29 har således et moderat omfang.

12.9.3 Utvalgets vurdering

Utvalget foreslår en videreføring av gjeldende rett hva gjelder hastevedtak i saker hvor barn utnyttes til eller kan bli utnyttet til menneskehandel, se § 36. Bestemmelsen er ny og knytter seg til det strafferettslige begrepet menneskehandel, jf. straffeloven § 257. Kombinasjonen av politifaglige og barnevernsfaglige vurderinger i disse sakene vurderes å gi barn tilstrekkelig beskyttelse.

I motsetning til øvrige hastevedtak, vurderes påtalemyndigheten å inneha faglig forsvarlig kompetanse til å treffe hastevedtak ved fare for utnyttelse til menneskehandel. Menneskehandel er et strafferettslig begrep.

12.10 Gjennomføring og oppfølging av hastevedtak

12.10.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett foreligger det ikke eksplisitt regulering av verken gjennomføring av hastevedtak eller oppfølging av barn og foreldre etter hastevedtak. De alminnelige kravene til at tvangsbruk ikke skal gå lenger enn nødvendig samt det alminnelige kravet til forsvarlighet, gjelder imidlertid i slike situasjoner.

12.10.2 Utvalgets vurdering

Utvalget har fått innspill fra flere i referansegruppen, blant annet Voksne for barn og Organisasjon for Barnevernsforeldre, om at gjennomføring av akuttvedtak i enkelte tilfeller ikke skjer så skånsomt som mulig.

Særlig er det pekt på belastninger knyttet til bruk av uniformert politi samt at barnet ikke gis anledning til å ta farvel med foreldre, søsken og andre nærstående.

Norges bruk av akuttvedtak samt gjennomføring av slike vedtak, har den senere tid også vært gjenstand for debatt internasjonalt, særlig i Øst-Europa.

Utvalgets forslag til § 4, om at barnevernets tiltak ikke skal være mer omfattende enn det som er nødvendig og skal gjennomføres så skånsomt som mulig, gjelder også ved gjennomføringen av hastevedtak.

Selv om denne typen vedtak skjer i hastesituasjoner, skal iverksettelsen av dem skje så skånsomt som mulig. Barnet bør om mulig gis tid og anledning til å ta farvel med foreldre, søsken og andre nærstående. Det er også viktig at barn så langt som mulig informeres om vedtaket og bakgrunnen for det, og hvilken plassering som er tiltenkt.

Når det gjelder oppfølging av barn og foreldre etter hastevedtak, vises det til lovforslaget §§ 41 og 42.17

Oppfølging av både barn og foreldre vurderes som svært viktig etter hastevedtak, for eventuelt å kunne unngå å måtte følge opp hastevedtaket med en begjæring om omsorgsovertakelse.

12.11 Flytteforbud i hastesituasjoner

Etter gjeldende rett er det en egen akutthjemmel for flytteforbud i § 4-9 jf. § 4-8 første ledd. Gjeldende § 4-9 regulerer også akuttvedtak overfor et nyfødt barn som ikke har flyttet hjem til sine foreldre.

Akuttvedtak overfor nyfødt barn omfattes nå av forslaget til bestemmelse om hastevedtak om bosted utenfor hjemmet. Disse sakene er således ikke lenger en del av bestemmelsen om flytteforbud.

Utvalget foreslår en egen bestemmelse om flytteforbud i kapittelet for de ordinære tiltakene. Denne hjemmelen kan også benyttes i hastesituasjoner.

Det er ikke lenger behov for å kategorisere flytteforbud blant de rene hastevedtakene etter utvalgets lovforslag.

Flytteforbudet beholdes imidlertid som tiltak, fordi formålet med vedtak om flytteforbud i utgangspunktet er å legge forholdene til rette for hjemflytting og kravet til risiko for skade er lavere enn for hastevedtakene. Det kan være behov for å avvente flyttingen av et barn, selv om det ikke er fare for vesentlig skade hos barnet.18

12.12 Kontakt og samvær ved hastevedtak

Kontakt etter hastevedtak følger i utgangspunktet de alminnelige reglene om kontakt slik de er foreslått i lovens kapittel 6.19

Det er foreslått en egen bestemmelse om at barneverntjenesten kan begrense kontakt mellom barn og foreldre i hastesituasjoner, ettersom utgangspunktet etter utvalgets forslag er at kun fylkesnemnda kan begrense kontakten mellom foreldre og barn.20

Utvalgets forslag til kontaktbestemmelser innebærer at det nå også er hjemmel til å regulere kontakt ved flytteforbud. Gjeldende § 4-9 andre ledd gir kun adgang til å regulere kontakt ved hastevedtak rettet mot nyfødt barn som enda ikke har flyttet hjem til sine foreldre. Dette har vært en mangel ved gjeldende regulering.

12.13 Behandling av klager på hastevedtak i fylkesnemnda

12.13.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende § 7-23 første ledd kan de private parter påklage akuttvedtak med tilhørende samværsbegrensing til fylkesnemnda.

Etter § 7-23 andre ledd behandles klagen av nemndsleder alene. Det skal holdes et kort møte hvor partene gis mulighet til å redegjøre for sitt syn og tilby slik supplerende bevisførsel som nemndsleder tillater.

Vedtak i klagesaken skal foreligge innen en uke etter at fylkesnemnda mottok saken.

12.13.2 Utvalgets vurdering

Etter utvalgets oppfatning er det av rettssikkerhetsmessige hensyn uheldig at ikke gjeldende § 7-23 i noen tilfeller åpner for at klagesaker kan avgjøres av ordinær nemnd. I visse klagesaker, som for eksempel saker som omhandler akuttvedtak for nyfødt barn, kan det være et utpreget behov for fagkyndighet. Utvalget foreslår derfor at fylkesnemnda, i særlige tilfeller, kan settes med fagkyndig og alminnelig medlem i klagesaker. Avgjørelsen av om det foreligger et særlig tilfelle som krever at klagesaken behandles av en ordinær nemnd må bero på en konkret vurdering av sakens vanskelighetsgrad, partenes ønske og hensynet til en betryggende saksbehandling.

I klagesaker som avgjøres av ordinær nemnd vurderes det som noe kort tid å kreve avgjørelse innen én uke etter at klagen ble mottatt. Det foreslås derfor at fristen for vedtak i slike tilfeller er to uker.

Videre er det etter utvalgets oppfatning uheldig å kreve at det skal holdes et kort møte i alle klagesaker. Lengden på møtet må avgjøres konkret, og vil avhenge av den bevisførsel nemndsleder tillater i det enkelte tilfelle. Utvalget foreslår derfor å fjerne ordet kort i gjeldende § 7-23 andre ledd. Det vurderes likevel at lengden på et slikt møte normalt ikke vil overstige én dag.