NOU 2016: 18

Hjertespråket — Forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Utvalgets vurderinger og forslag

6 Samiske språk som likestilte og likeverdige språk

6.1 Innledning

I 1988 fikk Grunnloven en bestemmelse som pålegger myndighetene å legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle «sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Grunnlovsbestemmelsen bygger på erkjennelsen av at staten Norge er etablert på territoriet til to folk – nordmenn og samer – og at begge folk har samme rett til og samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sine språk.1 Samelovens språkregler ble tilføyd ved lov 21. desember 1990 nr. 78 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven).2 Sameloven § 1-5 slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk, og at de skal være likestilte etter bestemmelsene i sameloven kapittel 3.

6.2 Gjeldende rett

6.2.1 Grunnloven § 108

Grunnloven § 108 lyder som følger:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv».

Selv om det i denne formuleringen opereres med «sitt språk» i entall, går det frem av samerettsutvalgets kommentar til lovparagrafen at den gjelder for de ulike samiske språkene eller språkvarianter. Når det innenfor den samiske folkegruppen dessuten kan identifiseres flere ulike språk, taler ordlyden for at grunnlovsvernet omfatter alle de samiske språkene. I motsatt fall ville man ikke ivaretatt plikten overfor hele den samiske folkegruppe, men bare enkelte deler av den, for eksempel brukerne av nordsamisk.

6.2.2 Sameloven

Statens plikt i henhold til Grunnloven er fulgt opp og konkretisert i sameloven § 1-5. Bestemmelsen lyder:

«Samisk og norsk er likeverdige språk. De skal være likestilte språk etter bestemmelsene i kapittel 3.»

Sameloven inneholder ingen definisjon av begrepet «samisk» og sier ikke noe eksplisitt om statusen til de ulike samiske språkene. I utkastet til lovproposisjon, som ble lagt frem av den interdepartementale arbeidsgruppen 30. november 1989, ble det foreslått at man ved «samisk» skulle mene nordsamisk. Flere høringsinstanser gikk imidlertid mot den foreslåtte avgrensningen til nordsamisk. I Innst. O. nr. 3 (1990–91) peker også Stortingets kirke- og undervisningskomité på at det vil være for snevert å definere samisk språk som nordsamisk, og at nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og østsamisk er likeverdige samiske språk. Komiteen presiserte også at noe av det viktigste med lovendringen var å styrke «de samiske språks status». I tråd med dette er det i proposisjonens merknader til § 1-5 presisert at det med samisk menes alle samiske språk.

Da samelovens språkkapittel ble fastsatt, omfattet forvaltningsområdet bare kommuner i det nordsamiske området. Departementet uttalte i forarbeidene at det vil være urimelig å pålegge offentlige organer i dette området å kommunisere på lule- og sørsamisk i tillegg til nordsamisk. Kirke- og undervisningskomiteen sluttet seg til dette. Når det gjaldt samisk språkbruk utenfor forvaltningsområdet, presiserte komiteen at det ville det være naturlig at språkbruken og språkopplæringen fortrinnsvis ble knyttet til det språk som er mest utbredt i vedkommende område.3 Gjennom innlemmelsen av Divtasvuona suohkan/Tysfjord kommune i 2006, og Snåasen Tjïelte/Snåsa kommune i 2008, omfatter forvaltningsområdet for samisk språk nå også kommuner i det sørsamiske og lulesamiske området.

Boks 6.1 Høringsbrev fra Kultur- og kirkedepartement 28. januar 2004

I forbindelse med revisjonen av sameloven før Tysfjord kommune ble innlemmet i forvaltningsområdet i 2005, ble det fremmet et forslag om å ta inn en presisering i lovteksten av begrepet samisk i samelovens kapittel 3. I høringsbrevet fra Kultur- og kirkedepartementet, av 28. januar 2004, uttales det:

«4. Samiske språk
Forslag til ny § 3-2 nr. 1 (erstatter gjeldende § 3-1 nr. 1 om forvaltningsområdet):
«Med samisk menes: nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og østsamisk/skoltesamisk. Retten til å få svar på samisk, til å bli betjent på samisk av lokale offentlige helse- og sosialinstitusjoner, og til å få utført individuelle kirkelige tjenester på samisk etter §§ 3-4 første ledd, 3-6 og 3-7 gjelder det av de samiske språkene som er mest utbredt i den aktuelle kommunen innenfor forvaltningsområdet».

Ingen høringsinstanser gikk mot forslaget om en nærmere definisjon av «samisk språk» i språkreglene. Noen høringsinstanser ønsket imidlertid at konsekvensene av å innta en definisjon i loven ble nærmere utredet. På denne bakgrunn ble ikke forslaget om legaldefinisjon av samiske språk tatt inn i proposisjonen.

6.3 Likestilling mellom norsk og samiske språk

Formuleringen «likeverdig» i sameloven § 1-5 innebærer at norsk og de samiske språkene har like stor verdi. Reell likestilling innebærer blant annet at samiske språk og norsk skal ha like muligheter til innflytelse og rettferdig fordeling av ansvar og byrder. Men selv om språkene er formelt likestilte, har de helt ulike rammevilkår.4

Norsk språk har, som flertallsspråk i Norge, en maktposisjon i samfunnet. Som flertallsspråk forutsettes det at borgerne kan språket for å delta i samfunnet, på skolen, på arbeidsplassen, i politikken og i den offentlige samtalen. De samiske språkene har som mindretallsspråk ikke samme maktposisjon, verken i samfunnet som helhet eller i det samiske samfunnet. Det er få offentlige arenaer hvor det er nødvendig å beherske det aktuelle samiske språk for å delta. Erfaringer viser at norsk er det dominerende språket, også blant mange samer. Den samiske språkundersøkelsen fra 2012 viste at kun 10–15 pst. av samisktalende velger å bruke samisk når de snakker med en som kan en del samisk, mens over 60 pst. bare gjør dette i liten grad.5 Over en fjerdedel av de som behersker samisk godt lar være å bruke språket. 59 pst. viser til at det er lett å velge norsk når den de snakker med ikke kan nok samisk, eller for å ta hensyn til noen som ikke kan samisk. For de som kan samisk, er det imidlertid av stor verdi å kunne bruke språket i flere sammenhenger, også utenfor familien og nærmiljøet, slik som i møte med offentlige kontorer, helsevesenet, skolen, kirken og rettsvesenet.6 I Sametingsmelding om samisk språk påpeker Sametinget at:

«Når et språk blir brukt i mange ulike sammenhenger, blir det gitt synlig verdi på linje med andre språk. Slik synlig likeverdighet mellom språk er samtidig et uttrykk for likeverdighet mellom folk».7

Nordsamisk språk er langt på vei likestilt med norsk i de to kommunene Kárášjohka/Karasjok og Guovdageaidnu/Kautokeino. I begge disse kommunene vil man kunne bruke nordsamisk på de fleste arenaer innenfor kommunens grenser, i arbeidslivet, i politiske debatter, i det sosiale liv og i familien. I de øvrige kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk er det store variasjoner mellom hvilke samfunnsarenaer man kan bruke samisk. I noen kommuner i Finnmark er det mulig å bruke nordsamisk i flere sammenhenger, mens det i andre kommuner er så å si ingen offentlige arenaer for bruk av samiske språk. Det er nødvendig med særskilte tiltak for å sikre at samiske språk er reelt likestilt med norsk språk. Opprettelsen av Sametinget som samenes folkevalgte organ med myndighet til å verne og utvikle de samiske språkene i Norge, er et hovedelement for å sikre fortsatt utvikling av de samiske språkene.

6.4 Likestilling mellom samiske språk

Likeverd og likestilling mellom språk er også sentrale problemstillinger innad i det samiske samfunnet. Alle samiske språk er truet, og derfor også svært sårbare. Det samiske samfunnet står stadig i et dilemma i prioriteringen av språkutviklingen. Et sentralt spørsmål i diskusjonen om de samiske språkene er om man skal satse størsteparten av menneskelige og økonomiske ressurser på å sikre det språket som står sterkest og derfor har best mulighet til å overleve, nemlig nordsamisk, eller om man skal prioritere ressurser for å løfte de mindre og mer sårbare samiske språkene, som sør-, og lulesamisk. Et annet spørsmål er om de samiske språkene skal regnes som språk eller dialekter. De siste årene har nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk blitt omtalt som språk både i entall og flertall. Noen bruker dessuten betegnelsen samiske dialekter. Språk og dialekt har ulik status. Et språk er vernet av norsk og internasjonal rett. Dialekter av et språk kan ikke påberope seg samme vern. Valg av betegnelsen «samisk språk» eller «de samiske språkene», og klassifiseringen av de samiske språkene som dialekter eller språk vil derfor legge viktige føringer for hvilke rettigheter en kan påberope seg. Ved å bruke betegnelsen «samiske språk» vil både det samiske samfunnet og nasjonale myndigheter i større grad signalisere språkenes likeverdige status og bidra til å bevisstgjøre det norske og det samiske samfunnet om at det dreier seg om flere samiske språk. Bruk av betegnelsen «samisk språk» og omtalen av samiske språk som samiske dialekter, vil bidra til å opprettholde den uklare statusen for sørsamisk og lulesamisk, samt følelsen av manglende anerkjennelse fra storsamfunnet og det samiske samfunnet.

Nordsamisk er flertallsspråk i det samiske samfunnet. Mange oppfatter derfor nordsamisk som «det samiske språket». Nordsamisk språk er for Norges del beskyttet på det høyeste nivå i den Europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk. Ettersom bruk av nordsamisk språk har en naturlig plass i mange samiske sammenhenger kan man si at nordsamisk språk er i en maktposisjon i det samiske samfunnet. De fleste samiske offentlige institusjoner er lagt til Indre Finnmark. De samiske institusjoner innenfor utdanning, media og politikk benytter i stor grad nordsamisk.

Det er flere forhold som tilsier at man kan regne sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk som tre forskjellige språk. Først og fremst har alle språkene en egen skrifttradisjon. Nordsamisk fikk offisielt skriftspråk i 1951. I 1978 var sørsamisk rettskriving godkjent til skolebruk i Norge og Sverige, og i 1983 fikk lulesamisk sitt eget skriftspråk. For det andre er både sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk opplæringsspråk i både grunnskolen og i videregående skole. Opplæringsloven kapittel 6 definerer «samisk» som nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk, og etter loven er alle tre samiske språkvariantene formelt likestilte. Etter innlemmelsen av Divtasvuona suohkan/Tysfjord kommune, Snåasen Tjïelte/Snåsa kommune og Raarvihken Tjïelte/Røyrvik kommune i forvaltningsområdet for samisk språk, er henholdsvis lulesamisk og sørsamisk innført som offisielle språk i disse kommunene. Nordsamisk og lulesamisk er heller ikke innbyrdes forståelig med sørsamisk. Dessuten definerer sør- og lulesamene selv henholdsvis sør- og lulesamisk som egne samiske språk. Det følger av dette at det er behov for en sterkere synliggjøring og klarere anerkjennelse av at det er snakk om flere samiske språk. Dette vil ha stor betydning for de mindre samiske språkene, og for å sikre en positiv fremtid for det språklige mangfoldet i det samiske samfunnet. En positiv prioritering av sørsamisk og lulesamisk innenfor samiske kultur- og språkarenaer vil gi en følelse av anerkjennelse fra det samiske samfunnet og fra samfunnet for øvrig.

Nødvendigheten av særskilte tiltak for sørsamisk og lulesamisk er fulgt opp i Handlingsplan for samiske språk fra 2009. Handlingsplanen understreker at regjeringens arbeid med samiske språk i Norge blant annet har som mål at de samiske språkene nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk skal utvikles og være levende språk, også i fremtiden. Et annet viktig mål er at de tre samiske språkene skal gis likeverdige utviklingsmuligheter. Handlingsplanen har egne tiltak for å styrke språkutviklingen i sørsamiske og lulesamiske områder. Handlingsplanperioden var opprinnelig fem år, men er utvidet til utgangen av 2017.

6.5 Utvalgets vurdering

Egne og likeverdige samiske språk

Utvalget vil fremheve at de mindre samiske språkene i stor grad har lidd under den uklare statusen ved at de i mange sammenhenger er blitt usynlige både i det samiske samfunnet og i storsamfunnet for øvrig. Mens det er arbeidet aktivt for å styrke infrastrukturen for nordsamisk språk gjennom ordbøker og grammatikk, lærebøker, terminologiutvikling, forskning og mulighet for å ta høyere utdanning på nordsamisk, har det vært en begrenset satsning på disse områdene for sør- og lulesamisk. Nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk er derfor i en særdeles ulik situasjon hva gjelder grunnleggende språklig infrastruktur. I de nordsamiske områdene hvor språket står svakt, kan det hentes ressurser og kunnskap fra sterkere nordsamiskspråklige områder. Det samme er ikke tilfelle for sør- og lulesamisk. Sørsamene og lulesamene står overfor utfordringer som å bygge opp en språklig infrastruktur, tilegne seg språklige domener innenfor media og offentlig ordskifte, samt arbeide for å vitalisere bruk av sør- og lulesamisk som dagligspråk. Utvalget vil fremheve at en anerkjennelse av disse språkenes status som egne og likeverdige språk, og behovet for særskilte tiltak fra nasjonale myndigheter og Sametinget, derfor vil være avgjørende for en positiv utvikling av de samiske språkene, og da særlig for sør-, og lulesamisk. En styrking av de mindre samiske språkene forutsetter derfor bevissthet og planlegging innenfor institusjoner og organisasjoner som arbeider for å fremme samiske språk og samisk kultur.

Utvalget har også erfart at begrepet «samisk» i sameloven § 1-5 har bidratt til tvil. Utvalget viser til at betegnelsen språk både brukes i entall (det samiske språket) og flertall (samiske språk). Noen bruker dessuten betegnelsen samiske dialekter. Utvalget har derfor vurdert om det bør synliggjøres i sameloven kapittel 3 at språkreglene gjelder for alle de samiske språkene, eventuelt presisere hvilke språk reglene gjelder for. Etter utvalgets syn, vil en definisjon av begrepet «samiske språk» kunne innebære en presisering av både rettigheter og plikter, noe som synes å være hensiktsmessig all den tid samelovens språkregler ikke kun gjelder for nordsamisk. På den annen side er utvalget av den oppfatning at en definisjon som innbefatter alle samiske språk, samtidig vil kunne være misvisende når det gjelder østsamisk/skoltesamisk og pitesamisk.8 Utvalget viser til at omtale av samiske språk i de regler som omfatter dagens forvaltningsområde for samisk språk, bare gjelder for sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. I praksis omfattes dermed ikke østsamisk/skoltesamisk og pitesamisk av samelovens språkregler.9 På bakgrunn av dette mener utvalget at det ikke er behov for en egen definisjon av begrepet, men ser at det er nødvendig med en mindre språklig justering i sameloven § 1-5, nemlig at det presises at det er snakk om flere samiske språk. Dette må forstås slik at alle samiske språk skal være likeverdige med norsk, og at sør-, lule- og nordsamisk per i dag er likestilte, offisielle språk. Med presiseringen i ny § 1-5 mener utvalget at de ulike kommunene innenfor det samiske språkområdet må oppfylle sine forpliktelser overfor det samiske språket som er utbredt i den aktuelle kommunen. Hensikten er ikke at alle offentlige organ skal ha språkberedskap på samtlige samiske språk.

I den grad det likevel skulle vise seg at en slik definisjon er ønskelig, vil utvalget fremheve at definisjonene av samiske språk i lovverket bør være identiske så langt det lar seg gjøre. Det vises til at forslaget til definisjon av samiske språk fra det daværende Kultur- og kirkedepartementet innbefattet øst/skoltesamisk og pitesamisk. Det gjør imidlertid ikke opplæringslovens definisjon. Det vises for øvrig til utvalgets lovforslag i kapittel 22 med merknad til bestemmelsene.

6.6 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår en mindre språklig justering i sameloven § 1-5 om at samiske språk og norsk er likeverdige språk. Samiske språk skal være likestilte etter bestemmelsene i kapittel 3.

7 Ansvarsfordeling og organisering av samiske språk

7.1 Innledning

Utvalget er bedt om å gi en oversikt over dagens ansvarsfordeling og organisering mellom Sametinget og andre offentlige instanser med ansvar for samiske språk, og eventuelt fremme forslag til endringer i myndighets- og rollefordelingen mellom Sametinget, staten, kommuner og andre offentlige instanser.

Stortinget beslutter i hvilken grad departementene skal ha ansvar for lovverk og vedtar også budsjettrammene. Stortinget behandler årlig en stortingsmelding om Sametingets virksomhet. Som del av regjeringens samepolitikk, framlegges det med ujevne mellomrom en egen stortingsmelding om de tiltak som foretas for å sikre og utvikle samenes språk, kultur og samfunnsliv. Den siste stortingsmeldinga om samepolitikken ble lagt fram i 2008.10 Staten har et generelt overordnet ansvar for vern og videreutvikling av samiske språk i Norge. Det følger både av Grunnloven § 108 og internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Staten må følge opp dette ansvaret blant annet ved å legge til rette for at Sametinget har myndighet og mulighet til å utøve et aktivt arbeid for vern og utvikling av samiske språk, og forvalter midler til tospråklighet i kommuner og fylkeskommuner. Staten må også ta hensyn til dette ved lovgiving og bevilgninger. Kommuner, fylkeskommuner og statlige etater i forvaltningsområdet for samisk språk har ansvar for gjennomføringen av regelverket, herunder at samelovens språkregler følges.

7.2 Departementene

Arbeidet med samiske språk spenner over mange samfunnssektorer. Kulturdepartementet (KUD) har det overordnede og grunnleggende språkpolitiske ansvaret for å utforme, tolke og fremme språkpolitiske mål i Norge. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har det overordnede ansvaret med å sikre og utvikle de samiske språkene som en del av statens samepolitikk, herunder ansvaret for sameloven. I praksis forestår KMD også egne språkpolitiske tiltak ved at departementet forvalter en egen tilskuddspost for tiltak for samiske språk.

Kunnskapsdepartementet (KD) har ansvar for barnehage, grunnskole, kulturskole, videregående opplæring, fagskoleutdanning og høyere utdanning, voksenopplæring og forskning. KD har ansvaret for opplæringslova og barnehageloven. Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har det overordnede ansvaret for at befolkningen får gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har ansvar for blant annet samfunnssikkerhet og beredskap, kriminalomsorg, domstoler og lovarbeid.

Regjeringens handlingsplan for samiske språk ble lagt frem i 2009 og er videreført ut 2017.11 Planen er utarbeidet av KMD i dialog med Sametinget. Målet med handlingsplanen er å legge grunnlag for en sterkere innsats for de samiske språkene – nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. KMD har ansvaret for samordning og oppfølging av handlingsplanen. De enkelte statlige organ eller virksomhetene har ansvaret for å iverksette politikken på sine fagområder.

7.3 Sametinget

7.3.1 Innledning

Sametinget er opprettet i medhold av lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) som et representativt folkevalgt organ. Sametinget overtok den myndighet og de oppgaver som hadde ligget til Norsk sameråd.12 Norsk sameråd var et rådgivende organ med en viss myndighet, og en videreutvikling av Samisk råd for Finnmark etablert i 1953 av Finnmark fylkeskommune.13

7.3.2 Gjeldende rett

Sametingets formelle stilling i styringssystemet i Norge følger av sameloven § 1-2 som fastslår at:

«Den samiske folkegruppe skal ha et eget landsomfattende sameting valgt av og blant samene».

Sameloven § 3-12 regulerte tidligere organiseringen av arbeidet med samiske språk ved Samisk språkråd. Ved en lovendring i 2002 ble det opp til Sametinget å organisere sitt arbeid med samiske språk i Norge. Innholdet i Sametingets språkarbeid er etter sameloven § 3-12 første ledd å:

«[…] arbeide for vern og videre utvikling av samiske språk».

Sametinget står fritt til å organisere dette arbeidet, og det skal omfatte alle samiske språk i Norge.14 Sameloven § 2-1 fjerde ledd, fastsetter Sametingets arbeidsmåte og myndighet. Bestemmelsen lyder:

«Sametinget har beslutningsmyndighet når dette følger av andre bestemmelser i loven eller fastsatt på annen måte».

Departementet mente det ikke var nødvendig å uttale uttrykkelig i loven at organet har rådgivende myndighet. En slik formulering ville etter departementets syn kunne virke som en unødig begrensing i de tilfelle det i fremtiden ville være naturlig å legge beslutningsmyndighet til organet. Videre mente departementet at en formulering om rådgivende myndighet kunne være misvisende når det gjelder myndighet i særlige samiske saker. Departementet foreslo derfor dagens ordlyd om at det i lov ble gitt uttrykk for at det samiske sentralorganet har den beslutningsmyndighet som følger av andre bestemmelser i loven, eller som måtte være bestemt på annet grunnlag.15

Sametingets saksfelt er alle saker som etter tingets oppfatning særlig berører den samiske folkegruppe, jf. sameloven § 2-1 første ledd. Av sameloven § 2-1, annet ledd, følger det at Sametinget av eget tiltak kan reise og avgi uttalelse om alle saker innenfor sitt arbeidsområde. Sametinget er selv gitt kompetanse til å vurdere om en sak særlig berører den samiske folkegruppe. Denne vurderingen er underlagt forvaltningens frie skjønn og kan ikke overprøves rettslig. I praksis vil det derfor neppe oppstå problemer i forhold til om spørsmål hører inn under Sametingets arbeids- og myndighetsområde, der Sametinget reiser saker av eget tiltak. For andre organer vil det imidlertid kunne være vanskeligere å vurdere om saker er innenfor Sametingets arbeids- og myndighetsområde. Sameloven § 2-2 sier at offentlige organer bør gi Sametinget anledning til å uttale seg før de treffer avgjørelser i saker på Sametingets arbeidsområde. Det er forutsatt at organene i tvilstilfeller skal henvende seg til Sametinget for en avklaring av om Sametinget ønsker saken forelagt eller ikke.

Sameloven §§ 2-2 og 2-1 må videre tolkes i lys av konsultasjonsprosedyrene16 mellom statlige myndigheter og Sametinget, og Norges folkerettslige forpliktelser.

7.3.3 Særskilt om Sametingets organisering og arbeid med samiske språk

Sametingets politiske virksomhet er organisert etter parlamentariske prinsipper. Sametinget består av to organ – Sametingets Plenum og sametingsrådet. Plenum består av 39 folkevalgte representanter fra sju valgkretser fra hele landet og er hovedorganet i Sametinget. Sametingsrådet er et kollegialt organ som utgår fra Sametingets Plenum og som har ansvar for den utøvende virksomheten. Organet er ikke lovfestet, men etablert etter Sametingets vedtatte grunnregler som fremgår i Sametingets arbeidsorden.

Boks 7.1 Sameloven § 2-12 om Sametingets administrasjon, organisering og saksbehandling

Sametinget skal ha en egen administrasjon. Personalet ved administrasjonen ansettes av Sametinget.

Sametingets ansatte personell skal være underlagt den lovgivning som gjelder for statens tjenestemenn så langt det passer.

Sametinget kan opprette de styrer, råd eller utvalg som Sametinget finner hensiktsmessig og, såfremt ikke annet fremgår, delegere myndighet til disse.

Kilde: Sameloven

Sametinget er i dag organisert slik at politikkutvikling og forvaltning i stor grad er integrert på samme nivå i Sametingets administrasjon. Sametingets seksjoner for språk, terminologi- og stedsnavn er politisk sekretariat for sametingsrådet og har ansvaret for å følge opp målsettingene for fagområdet språk, samt forvaltningsansvaret innenfor sine respektive fagområder.

Sametinget er en kompleks organisasjon i krysningsfeltet mellom statlig forvaltningsorgan og samisk folkevalgt organ. Sametinget har siden opprettelsen vært organisert på ulike måter. En kan se for seg flere organisatoriske løsninger med fordeler og ulemper, for eksempel integrert avdelingsstruktur eller sentraladministrasjon med ytre etat. Det er alltid en fare for at ytre etater begynner å leve sitt eget liv, uavhengig av det sentrale politiske og administrative nivået. En slik organisatorisk utvikling krever derfor at det utvikles formelle instruerings- og kontrollordninger, noe som vil være svært utfordrende for et i utgangspunktet lite sametingssystem med relativt begrenset kapasitet. Det har vært stilt spørsmål ved om Sametinget er en for liten organisasjon til å bygge ut en betydelig formalisert avstand mellom politikk og forvaltning. Det er behov for å avklare hvilke oppgaver Sametinget skal forvalte, og å skille organisatorisk mellom utøvende forvaltningsoppgaver og språkpolitiske utviklingsoppgaver. Sametinget har fått kritikk for at virkemiddelbruken og klagebehandlingen, som skal være regelstyrt, i stor grad ser ut til å være politisert. Uansett organisasjonsform er det derfor noen sentrale spørsmål som videre må tas i betraktning når det skal vurderes om Sametinget skal få eller ta et større ansvar for samiske språk; spørsmålet om Sametinget kan ha kontrollordninger ovenfor andre offentlige organer, rettssikkerhet (egen klageordning), forholdet mellom eget politisk ansvar og den administrative forvaltningen, innflytelse over egne budsjettrammer og forholdet til statlige myndigheter.17

7.3.4 Sametingets myndighet

Samerettsutvalget, som blant annet utredet oppnevningen av et nytt organ, mente at på visse avgrensete områder synes det naturlig at et mer representativt sentralt samisk organ får anledning til selv å treffe beslutninger. Ifølge utvalget var det særlig to typer saker som var nærliggende å legge til Sametinget, nemlig tildeling av offentlige midler til ulike samiske formål med mulighet til å vedta de generelle retningslinjene for organets fordeling av midler, og oppnevning av medlemmer i ulike styrer, råd og utvalg for samiske spørsmål. Utvalget mente dessuten at organets beslutningsmyndighet ikke burde fastlegges en gang for alle, men at denne må kunne utvikles i tråd med organets egen oppfatning og det alminnelige samfunnssyn på den samiske befolknings stilling i Norge.18

Da H.M. Kong Olav talte ved åpningen av Sametinget i 1989 vektla han, med referanse til Grunnloven, at norske myndigheter har et overordnet ansvar for at samene fortsatt skal kunne eksistere som et eget folk og at premissene for dette måtte samene selv være med å utforme.

Boks 7.2 H.M Kong Olavs tale ved åpningen av Sametinget

Sametingets representanter.

Jeg hilser Sametinget velkommen til ansvarsfull gjerning og ønsker at det må bli til gavn for det samiske folket.

Det samiske folk har røtter langt tilbake i historien i det nordlige Norden. Ved den norske statsdannelsen hadde de således lenge vært etablert i sine områder. At det samiske folk har hatt bofellesskap med det norske folk innenfor det som i dag er Norges grenser pålegger norske myndigheter et særlig ansvar. Det å være en etnisk minoritet og samtidig kunne bevare og utvikle sin egenart har ofte vist seg vanskelig.

Det ble således den 27. mai 1988 tatt inn i Grunnloven en bestemmelse om at det påligger de norske myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

De norske myndigheter har dermed et overordnet ansvar for at den samiske befolkning fortsatt skal kunne eksistere som et eget folk. Premissene for dette arbeidet må det samiske folk selv være med å utforme.

For å ivareta dette har Stortinget gjennom Sameloven bestemt at den samiske folkegruppe skal ha et eget landsomfattende Sameting valgt av og blant samene. På denne måten vil Sametinget være en god rådgiver for myndighetene.

Sametinget vil i utgangspunktet bygge videre på det grunnlaget som Norsk Sameråd har lagt gjennom sin virksomhet. De norske myndigheter vil i samarbeid med Sametinget begynne arbeidet med å overføre relevante oppgaver til Tinget.

Med sametinget får samene nå muligheter til en betydelig innflytelse i spørsmål som særlig berører den samiske folkegruppe. Med Sametinget får samene et forum for samepolitisk debatt, og for ivaretakelse og fremme av det samiske mangfold. Sametinget imøteses med store forventninger både fra samer og fra norske myndigheter.

Jeg ber Gud signe Sametingets gjerning og erklærer det l. ordentlige Sameting åpnet.

Kilde: Sametinget 9. oktober 1989.

Sametinget uttaler i Sametingets budsjett for 2016 at:

«For å utøve retten til selvbestemmelse over våre språk, må Sametinget ha avgjørende innflytelse over utformingen av de lovmessige, økonomiske og organisatoriske rammebetingelsene. Samtidig må Sametinget utøve selvstyre i form av myndighet til å fatte selvstendige beslutninger i samiske språkspørsmål».19

Sametinget har avgjørelsesmyndighet innen visse saks- og samfunnsområder som kan forstås som former for selvstyre. De utøvende myndighetsoppgavene har imidlertid i stor grad tilkommet Sametinget i tiden før konsultasjonsavtalen ble inngått, og for flere av dem er ikke Sametinget den formelle og endelige avgjørelsesmyndighet, siden Sametinget kun er innstillende myndighet, for eksempel etter opplæringsloven.20

Sametingets forvaltningsmyndighet kan sorteres i to hovedkategorier, myndighet gitt i lov eller forskrifter og myndighet til å fordele økonomiske bevilgninger. Det er i dag i stor grad Sametinget som gjør prioriteringer for samisk kultur, herunder språk.

Sametinget har i dag en viss økonomisk bevilgningsmyndighet innenfor en rekke områder. Departementenes ansvar i denne sammenhengen er å tilse at Sametingets regler for bruk av tilskudd er i tråd med økonomibestemmelsene i staten. Dersom retningslinjene viser seg å ikke være i tråd med økonomibestemmelsene, vil dette antagelig per i dag medføre konstitusjonelt ansvar for den ansvarlige statsråd.

Dersom beslutningsmyndighet ikke uttrykkelig er fastsatt i lov, gjelder de alminnelige forfatnings- og forvaltningsrettslige regler om delegasjon. At myndigheten kan fastsettes på annen måte må også forstås som delegert gjennom forskrift eller ved budsjettildeling og videre den myndigheten Sametinget har i kraft av å være et folkevalgt organ. Sametinget har på sin side vært tydelig på at det mener at myndigheten som overføres fra staten til Sametinget bør fastsettes i lov, og ikke forskrift.

7.3.5 Sametinget som konsultasjonspart

Konsultasjonsretten er et sentralt element i Sametingets forhold til regjeringen. Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget fastsatt ved kgl. res. 1. juli 2005 satte Sametinget i en helt ny formell posisjon med hensyn til staten, og Sametingets deltakelse i de politiske beslutningsprosessene ble formalisert gjennom avtalen. Formålet med konsultasjonsprosedyrene er formelt sett å gjennomføre folkerettslige forpliktelser om konsultasjoner, og praktisk sett å avklare spillereglene for hvordan samiske interesser skal ivaretas mellom staten og Sametinget.21 Konsultasjonene skal skje i god tro med mål om å oppnå enighet eller samtykke.

Konsultasjonsavtalen gir ikke Sametinget vetorett i saker regjeringen fremmer og som påvirker samiske interesser. De formelle beslutningene tas fortsatt av statlige myndigheter og av Stortinget. Ordningen må imidlertid ha en form, innhold og omfang som gjør konsultasjonene til et egnet redskap for å oppnå enighet. Der det er uenighet mellom Sametinget og statlige myndigheter skal dette følge saken videre og fremgå når sakene behandles i regjering og storting. Når Sametinget blir konsultert i lovsaker, inngår Sametingets interessenotater som en del av forarbeidene til lovene.

Virkeområdet som er definert i konsultasjonsavtalen omfatter ulike sakstyper, slik som lover, forskrifter, enkeltvedtak, retningslinjer, tiltak og beslutninger og inkluderer blant annet saker som berører litteratur, media, språk, religion, kulturarv, immaterielle rettigheter, stedsnavn, helse- og omsorg, barnehager, utdanning, forskning, språkstyrking, språkvitalisering og opplæringstiltak.

I Meld. St. 22 (2015–2016) heter det imidlertid at:

«Samerettsutvalget har i NOU 2007: 13 Den nye sameretten foreslått å lovfeste myndighetenes plikt til å konsultere samiske interesser. Departementet arbeider med oppfølgingen av forslaget med sikte på å forankre konsultasjonsplikten for statlige myndigheter, fylkeskommunene og kommunene i lov.»22

7.3.6 Særlig om Sametingets arbeid med samiske språk

Årsmeldingen til Sametinget, der også Sametingets arbeid med samisk språk blir omtalt, blir årlig lagt fram for Sametingets Plenum og oversendt til Stortinget som vedlegg til departementets årlige stortingsmelding om Sametingets virksomhet. I sameloven § 3-12 annet ledd fremgår det at Sametinget hvert fjerde år skal utarbeide en rapport til Kongen om situasjonen for samiske språk i Norge. Sametinget foretar jevnlig språkundersøkelser som legges til grunn for rapporteringen om situasjonen for samisk språk. Den siste språkundersøkelsen er fra 2012 og ble gjennomført av Nordlandsforskning. Sametingets rapport inngår i Sametinget årsmelding som sendes Kongen.

Sametingsrådet legger frem sametingsmeldinger om samiske språk til behandling i Sametinget.23 Disse språkmeldingene legger rammene for Sametingets arbeid og ambisjoner for vern og utvikling av samiske språk. Sametingsrådet fremmer også forslag til innstilling til Sametingets Plenum om tildeling av økonomiske virkemidler til samiske språk (Sametingets budsjett). Sametingets budsjett sammen med Sametingsmelding om samisk språk 2012 utgjør de viktigste styringsdokumentene i arbeidet med samiske språk i Sametingets virksomhet. Sametingets hovedmål når det gjelder samiske språk er å øke antall språkbrukere og øke bruken av samiske språk. Sametinget ønsker å ha det overordnede ansvaret for organisering og finansiering av samisk språkarbeid. Det er en av Sametingets hovedoppgaver å arbeide for at samiske språk styrkes og utvikles i fremtiden. Sametinget mener alle samer skal sikres tilgang til samiske språkarenaer, samiske tjenestetilbud og at alle samer får mulighet for å bruke sitt eget språk.24

Sametinget arbeider bredt når det gjelder å utvikle samiske språk, og jobber både med fastsetting av terminologi, språknormering og gjennomføring av ulike tiltak for styrking av samiske språk. Sametinget forvalter tilskudd og gir midler blant annet til de samiske språksentrene, gir informasjon til foreldre om samiskundervisning, utarbeider samarbeidsavtaler og tildeler tospråklighetstilskudd til kommuner og fylkeskommuner m.m. Sametinget oppnevner stedsnavnskonsulenterog gir veiledning i bruk av samiske stedsnavn og forvaltning i henhold til stadnamnlova. Se kapittel 19 for mer om arbeidet til Sámi giellagáldu og kapittel 20 om Sametingets arbeid med samiske stedsnavn.

7.3.6.1 Sametingets tilskuddsordninger og forvaltning av tospråklighetsmidler

Sametinget avsetter hvert år midler som kan tildeles til ulike tiltak for å styrke og utvikle samiske språk i Norge. Midlene går til kommuner og fylkeskommunene i forvaltningsområdet for samisk språk, til språksentrene og ulike søkerbaserte prosjekter. I tillegg forvalter Sametinget tilskudd til barnehagetilbud, læremidler og stipender.

Sametingets tospråklighetstilskudd skal dekke kommuners og fylkeskommuners utgifter med å tilrettelegge for samiske språk og oppfylle samelovens språkregler. Tospråklighetsmidlene deles inn i et basistilskudd (35 pst.), betjeningsdel (40 pst.) og en uviklingsdel (25 pst.). I Sametingets tildelingskriterier for tospråklighetsmidlene er det fastsatt av Sametinget at det skal inngås individuelle samarbeidsavtaler med hver enkelt kommune i forvaltningsområdet for samisk språk.25 Sametinget har i dag samarbeidsavtaler med alle ti kommuner innenfor dagens forvaltningsområde. Sametinget har samarbeidsavtaler med kommunene Tromsø, Bodø26 og Oslo selv om de ligger utenfor dagens forvaltningsområde, i lys av at disse storbykommunene har en voksende samisk befolkning.27 I tillegg har Sametinget regionale samarbeidsavtaler med fylkeskommunene i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag innenfor dagens forvaltningsområde for samisk språk, og med fylkeskommunene Sør-Trøndelag og Hedmark som ligger utenfor forvaltningsområdet. I alle disse avtalene er arbeid med språk ett av flere elementer.

7.4 Fylkesmannsembetene

Departementet har i virksomhetsinstruks og tildelingsbrev til fylkesmannsembetene understreket at fylkesmennene må ha et bevisst forhold til samisk kultur og til bruk av samiske språk. Fylkesmannen i Finnmark og Nordland tildeler årstimer til opplæring i samisk, midler til samiskopplæring og studiehjemler i samisk. Fylkesmannen fører også et generelt tilsyn med offentlige skoleeiere og skoler og med kommunen som barnehagemyndighet, herunder samiskopplæringen i skolen og samisk tilrettelegging i barnehagen. Det vises for øvrig til kapittel 16 om statlig tilsyn.

7.5 Kommunene

Tanken om kommunalt selvstyre har dype røtter i Norge. Statens mulighet til å styre innholdet i de kommunale tjenestene og sikre likhet i tjenesteutøvelse og tilbud, er gjennom ressursrammer for kommunenes tjenesteyting og oppgaver pålagt gjennom lovgivning.

Rammen for kommunens samfunnsoppdrag er lovverket, men det formes også av faglig og teknologisk utvikling, endringer i befolkningens sammensetninger og som følge av politiske målsetninger.28

Kommunene har ansvaret for lovpålagte oppgaver innenfor mange sektorer, herunder oppvekst, opplæring, helse og omsorg. Kommunene som folkevalgt organ er en arena hvor innbyggere gjennom valg og medvirkning kan være med på å påvirke gjennomføringen av samfunnsoppgaver.

Det er kommunene som forvalter gjeldende regelverk, herunder samelovens språkregler. Innenfor forvaltningsområdet for samisk språk har kommunene et særskilt ansvar for å tilby informasjon og tjenester til den samiske befolkningen. Kommuner innenfor forvaltningsområdet får tildelt særskilte midler fra Sametinget til å gjennomføre sine forpliktelser i sameloven. Sametinget har kunnet styre og påvirke kommunen gjennom tildelingskriterier for tilskudd og gjennom samarbeidsavtalene.

7.6 Særskilt om samiske språksentre

Språksentrene har oppstått i ulike tidsperioder, og utviklet seg på forskjellige måter i ulike samiske miljø. Det er derfor variasjoner i både organisering, selskapsform, eierstruktur, finansiering, og samarbeidsparter. I tillegg er det stor ulikhet mellom lokalsamfunnene de betjener.

De aller fleste språksentrene har et godt samarbeid med Sametinget, og særlig de som er avhengig av prosjektfinansiering må ha en god kunnskap om Sametingets virkemiddelordninger. Språksentrene som har en mer solid og fast finansiering, primært gjennom kommunale driftsmidler, er ikke like avhengige av ekstern prosjektfinansiering.

Det ble i 2012 gjennomført en evaluering av samiske språksentre som er etablert med grunntilskudd fra Sametinget. Evalueringen tok for seg ulike forhold ved språksentrenes organisering, finansiering, virksomhet og samarbeid. Formålet var å avdekke hvordan disse forholdene påvirker Sametingets mål om at samiske språk skal høres og synes i språksentrenes virkeområde. Evalueringen slår fast at språksentrene har vært viktige for å styrke bruken og kompetansen i samiske språk, og for å øke kunnskapen om samisk kultur i språksentrenes virkeområder.29

Evalueringen konkluderer med at språksentrene har et potensial for i høyere grad å bidra til at de samiske språkene høres og synliggjøres. Ifølge evalueringen er dette en kontinuerlig prosess der nye grupper trenger kunnskap og kompetanse, og hvor nye metoder og teknologiske løsninger kan forenkle kompetanseoverføringen, redusere avstandsutfordringer, samt sikre at samer kan få styrkede rettigheter til samiskopplæring. I oppsummeringen står det at:

«Samiske språksentre er viktige samiske institusjoner i en rekke samiske lokalsamfunn. De bidrar til å styrke kompetansen i samisk språk og kultur, skaper språkarenaer, og kan virke identitetsskapende for den samiske befolkningen i sine virkeområder.»

En sentral anbefaling i evalueringen handler om å sikre språksentrene en mer forutsigbar og stabil finansiering ved å øke grunntilskuddet fra Sametinget. Det vises til at flere språksentre er avhengige av ekstern prosjektfinansiering som krever stadige og gjentakende søknadsprosedyrer rettet mot Sametinget og andre som finansierer språksentrene.

7.7 Utvalgets vurderinger

Innledning

Kommuner, fylkeskommuner, fylkesmannsembetene, direktorater, departementer, Sametinget og regjeringen har ulike roller i arbeidet med samiske språk. Utvalget mener det er et behov for en klargjøring av Sametingets rolle og myndighet i språkspørsmål. Utvalget viser til at dagens samelov ikke spesifiserer hvilken myndighet Sametinget skal ha i arbeidet med samiske språk utover den myndighet Sametinget har for språkutvikling. Etter utvalgets vurdering er spørsmålet om Sametingets oppgaver og myndighet særlig aktuelt for språktiltak som departementene har ansvaret for innenfor sine sektorområder.

Ansvarsfordeling mellom staten og Sametinget

I Norge er det staten og Sametinget som har ansvaret for offentlig språkplanlegging. Ansvarsfordelingen mellom statlige myndigheter og Sametinget er særlig relevant der Sametinget utformer politikk og har målsetninger for bevaring og utvikling av samiske språk på samfunnsområder som berører andre enn samer, men som likevel er av betydning for språkutviklingen i det samiske samfunnet. Dette gjelder særlig barnehage- og skolesektoren, men vil også berøre grunnleggende språkrettigheter- og plikter for offentlige myndigheter i helse- og omsorgssektoren og i justissektoren.

Etter utvalgets syn bør Sametinget få en større rolle og et sterkere styringsverktøy i oppfølgingen av samelovens språkregler. Det er også hensikten med et folkevalgt urfolksparlament, at Sametinget, som samenes folkevalgte organ, driver utviklingen på områder som er av særlig betydning for samene. Utvalget mener derfor at Sametinget bør ha mulighet til å avgjøre saker av stor betydning for samisk språkutvikling.

Staten og Sametinget har mange sammenfallende målsetninger i saker som angår samiske språk. Handlingsplan for samiske språk30 er i stor grad et samarbeidsprosjekt mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Sametinget, og har vært en arbeidsmåte å få synliggjort og ansvarliggjort ansvarsfordelingen i arbeidet med samiske språk. Handlingsplanen er i dag likevel utvilsomt departementets og regjeringens dokument, selv om Sametingets påvirkning av planen kan sies å ha vært betydelig. Utvalget vurderer det som lite heldig at en handlingsplan for samiske språk ikke formelt også er forankret i Sametinget, og foreslår derfor at et slikt samarbeidsprosjekt må innebære en forankring både i regjeringen og Sametinget. I praksis betyr dette at en handlingsplan ikke kan følges opp uten enighet mellom Sametinget og regjeringen om tiltakene i den.

Utvalget foreslår at handlingsplanen for samiske språk blir videreført og videreutviklet til å bli et samarbeidsdokument der ansvaret er fordelt mellom Sametinget og de ulike departementene, og slik sett synliggjør både regjeringens og sametingsrådets språkpolitikk og satsingsområder, og hvem som tar ansvar for de ulike områdene. Det må fremgå både på hvilke områder Sametinget og staten har felles målsetninger og dermed også kan enes om målrettede tiltak og prioriteringer, og hvilke områder av samisk språkarbeid Sametinget har et selvstendig ansvar for å utvikle eller forvalte. Det må utarbeides strategier for hvert av de samiske språkene, med målrettede tiltak ut fra språkenes behov og stilling i dag, for å oppnå målsettingen om å bli samfunnsbærende språk. Av handlingsplanen må det fremgå tydelig hvilke offentlige organer som har ansvaret for gjennomføringen av tiltakene eller ordningene som iverksettes for å bevare og videreutvikle samiske språk.

Det er videre viktig at vellykkede tiltak som er satt i gang som følge av handlingsplanen videreføres. Her vil utvalget særlig peke på helt nødvendige tiltak knyttet til sør- og lulesamiske språk.

Slik arbeidet med samiske språk nå er organisert, har hvert departement ansvaret for å følge opp bestemmelser, og eventuelt tildele midler, på sitt sektorområde. Utvalget mener at Sametinget bør ha større mulighet til å avgjøre i saker av stor betydning for samisk språkutvikling. Dette gjelder etter utvalgets vurdering spesielt saker som omhandler barnehage- og skolesektoren. En sentral del av språkutviklingen er å sørge for at stadig nye språkbrukere kommer til, og nøkkelen til dette er etter utvalgets syn den oppvoksende generasjon.

Utvalget mener Sametinget også skal ha en sentral rolle når det skal utpekes samiske representanter til styrer, råd og utvalg både på internasjonalt, nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå.

Sametingets rolle med hensyn til samiske språk

Samerettsutvalget påpekte at Sametingets myndighet ikke ble fastsatt konkret da Sametinget ble opprettet, men at denne myndigheten var ment å være i kontinuerlig utvikling. Dette utvalget viser til at Sametingets myndighet siden opprettelsen har utviklet seg både gjennom organets virke som samenes folkevalgte organ og gjennom myndighetsoverføring fra staten. Sametingets myndighetsutøvelse fremgår derfor både gjennom den myndighet Sametinget får overført fra staten og den myndighet Sametinget utøver på vegne av sine velgere.

Utvalget foreslår at Sametinget får en større rolle i arbeidet med samiske språk. Dette vil omfatte både språkpolitikk, språkforvaltning og faglig språkarbeid innenfor de enkelte sektorer. Det er i denne sammenheng naturlig å foreta en gjennomgang av hvordan arbeidet organiseres. Utvalget foreslår at Sametinget på politisk nivå konsentrerer arbeidet om å utforme en fremtidsrettet språkpolitikk, både for språkenes fellesskap og for det enkelte språks særegenhet. Politiske prioriteringer i språkplanleggingen innebærer i praksis budsjettmessige tiltak og prioriteringer mellom disse. Det er en utfordring å forvente sterkere innsats fra Sametingets side i et slikt arbeid når Sametinget ikke har en direkte innflytelse over egne økonomiske eller budsjettmessige rammer. Der Sametinget har overtatt tilskuddsordninger som før har ligget til staten, er det også vanskelig å se om språkarbeidet er en forvaltning av statens politikk eller et utviklingsarbeid Sametinget selv står for. Utvalget påpeker at det er en hovedutfordring at språkforpliktelser etter sameloven ikke blir fulgt opp av offentlige myndigheter. Økonomiske virkemidler er helt sentralt for gjennomføringen. I motsetning til andre tiltak, lover og enkeltvedtak omfatter ikke konsultasjonsprosedyrene budsjett. Ofte vil hva som er et tiltak og hva som er et budsjettiltak være et tolkingsspørsmål. Det kan framstå som utfordrende at Sametinget som et folkevalgt organ ikke har den samme selvstendighet og forutsigbarhet over sine budsjettrammer som kommuner og fylkeskommuner er gitt.

Det er utvalgets vurdering at for at Sametinget skal kunne ivareta et større ansvar for utvikling av de samiske språkene, må Sametinget ha forutsigbarhet i arbeidet med egne budsjettprioriteringer og innflytelse over budsjettrammene, for slik også å tydeliggjøre Sametingets ansvar for oppfølging av språkutviklingsprogrammer og handlingsplaner. Dette mener utvalget kan løses ved at regjeringen samtidig med den årlige meldingen om Sametingets virksomhet, legger frem en proposisjon om de samepolitiske prioriteringene på grunnlag av Sametingets årlige vedtak om prioriteringer av tiltak. Prioriteringene må være gjenstand for konsultasjon, behandles i Stortinget og ligge til grunn for oppfølging i statsbudsjettet.

Utvalget anbefaler et tydeligere skille og større avstand mellom Sametinget som politisk organ og Sametinget som forvaltningsorgan. Dette vil innebære en sterkere vektlegging av faglige vurderinger og synliggjøring av skjønn slik at en unngår at alt språkarbeid «blir til politikk». Utvalget ser samtidig at en etablering av en ytre etat til Sametinget vil måtte innebære en betydelig vekst i forvaltningsoppgavene tillagt Sametinget. Innenfor en integrert avdelingsstruktur som Sametinget i dag har, er det likevel mulig å tydeliggjøre hva som er de utøvende forvaltningsoppgavene og hva som er språkpolitiske utviklingsoppgaver.

Utvalget mener Sametingets rolle blir særlig diffus hva angår samfunnsområder som tradisjonelt har ligget til fagdepartementene å forvalte, særlig innenfor samfunnsområder som barnehage, skole, helsevesen og justis. Utvalget støtter en lovfesting av en konsultasjonsordning i tråd med folkerettens krav. Etter utvalgets syn kan en del uklarheter løses ved Sametingets påvirkning gjennom konsultasjonsavtalen, ved utvikling av denne, og videre ved at det etableres ordninger for budsjettering til Sametinget som innebærer innflytelse og forutsigbarhet. På enkelte forvaltningsområder oppstår også spørsmålet om Sametinget kun har rett til å bli konsultert, eller om Sametinget skal ha mulighet til å avgjøre saker av stor betydning for samisk språkutvikling. Dette er etter utvalgets vurdering tilfellet når det kommer til barnehage og skolesektoren. Samiske barns språkutvikling og opplæring i og på samisk er en av de viktigste faktorene for å bevare og utvikle de samiske språkene, ved siden av foreldres språkvalg for sine barn.

I skolesektoren er dette allerede reflektert ved at Sametinget etter opplæringsloven har myndighet til å fastsette deler av læreplanforskriftene om læreplaner for opplæring i samiske språk i grunnskolen og i den videregående opplæringen. Sametinget kan videre utarbeide læreplaner for særskilte samiske fag som duodji, samiske språk og reindrift i den videregående opplæringen innenfor rammer og omfang fastsatt av departementet. I fag som historie og samfunnsfag kan Sametinget lage utkast til læreplaner i samarbeid med departementet, og departementet fastsetter læreplanene. Ved en slik samarbeidsform vil Sametinget antakelig ha mer innflytelse på innholdet i læreplanene, enn om Sametinget bare hadde blitt konsultert om innholdet i læreplanene.

Samiske språkressurssentre

I utvalgets delrapport ble det beskrevet et behov for opprettelse av språkressurssentre for hvert av de tre språkene sør-, lule- og nordsamisk.31 Språkressurssentrene skal bidra til å sikre at språkrettighetene i større grad etterleves, og skal bistå kommuner og enkeltindivider i oppfyllelsen av samiskspråklige tjenestetilbud. Utvalget vurderer at språkressurssentrene skal ligge til Sametinget, og at dette kan bidra til å understøtte og tydeliggjøre Sametingets ansvar og koordineringsrolle når det gjelder utvikling, vitalisering og bevaring av de samiske språkene.

Språkressurssentrene er ment å samle kompetansen og styrke fagmiljøet knyttet til samiskspråklig tjenestetilbud i forvaltningen. Utvalget mener språkressurssentrene også skal ha en støttefunksjon for kommunene i det samiske språkområdet, og bidra til informasjons- og erfaringsutveksling. Språkressurssentrene vil være sentrale i å bistå kommunene, samtidig som kommunene fortsatt har en tilretteleggingsplikt og ansvar for forvaltning og etterlevelse av regelverket. Utvalget vil understreke at språkressurssentrene vil være noe annet enn de eksisterende språksentrene, som i større grad har som mål å drive med språkutvikling. Språkressurssenter skal ha en koordinerende rolle og ha en rådgiverfunksjon. I tillegg mener utvalget at språkressurssenterne bør ha et ansvar knyttet til blant annet tolking, oversetting, informasjonsarbeid og fjernundervisning.

Utvalget mener at de samiske språkressurssentrene kan tillegges oppgaven med å være utviklings- og kompetansesenter for skjermtolkning på samisk. Språkressurssentrene bør også få koordineringsansvar for oversettings- og tolketjenester til offentlige myndigheter.

Språkressurssentrenes funksjon innenfor de ulike sektorområdene vil bli nærmere omtalt i sektorkapitlene, men de vil ha en særlig viktig rolle for det samiskspråklige barnehage- og skoletilbudet. Utvalget har diskutert om det burde opprettes en egen sørsamisk barnehage- og skoleenhet, men kommet til at oppgavene språkressurssentrene skal ha ansvar for kan ivaretas gjennom en barnehage- og skoleansvarlig ved sentrene. Språkressurssentrene og en barnehage- og skoleansvarlig ved språkressurssentrene skal ikke erstatte etablerte institusjoner, men inngå som en styrking av etablerte tilbud.

Utvalget mener oppgaver som skal legges til samiske språkressurssentre når det gjelder barnehage- og skolesektorene særlig skal være å tilby tjenester og å ha en tilretteleggingsfunksjon når nye samiskspråklige tilbud skal etableres:

  • Gi informasjon om rettigheter og plikter

  • Arbeide for å sikre at språkrettighetene blir oppfylt i overgangen mellom barnehage og skole

  • Veilede om hvordan etablere nye barnehage- og skoletilbud, blant annet ved å utarbeide veiledere til barnehager og skoler om hva de må tenke på når de skal etablere et tilbud

  • Bidra til dialog og erfaringsutveksling mellom ulike aktører; kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn etc.

  • Bidra til rekruttering av ansatte og elever til nye språktilbud

  • Koble skolemiljøene til kommuner som skal tilby samiskopplæring

  • Veilede foreldre om et samiskspråklig barnehage- og skoletilbud

  • Veilede kommunene i planlegging av samiskopplæring i kommunene

Gitt de ulike forutsetningene og situasjonen for de samiske språkene, vil også de ulike språkressurssentrene måtte fokusere på noe ulike oppgaver. Utvalget vurderer at det er særlig krevende å sørge for at språkrettighetene til sørsamer og lulesamer blir oppfylt, samt at situasjonen for disse to språkene er særlig kritisk. Utvalget mener derfor at til tross for at det er færre sørsamer og lulesamer enn nordsamer, må finansiering av det sørsamiske og lulesamiske språkressurssenterene likevel være tilsvarende eller høyere enn det nordsamiske språkressurssenteret. Siden samiskspråklige har et svært spredt bosettingsmønster er det også god grunn til at språkressurssentrene bør ha en desentralisert struktur, men med et hovedkontor og felles administrasjon. Den nærmere plasseringen og praktiske organiseringen mener utvalget at Sametinget bør avgjøre.

Utvalget vil videre påpeke at oppbygging av en ny struktur kan være krevende og tar tid å få etablert. Det er derfor viktig at det er en god prosess knyttet til opprettelsen av språkressurssentrene, slik at velfungerende ordninger kan videreføres. Det er svært viktig at ikke eksisterende strukturer og tiltak som fungerer, avsluttes før det nye er på plass og at overføring av ansvar og oppgaver skjer gradvis. Dette vil særlig være en aktuell problemstilling for små og sårbare fagmiljø, slik man har innen det sørsamiske språkarbeidet.

Forskriftsmyndighet

Utvalget mener Sametinget bør ha en sentral rolle i å utforme hvordan offentlige organer skal oppfylle samelovens språkregler på en god måte. Utvalget foreslår at Sametinget skal kunne fastsette forskrift om fordeling og bruk av tospråklighetsmidlene med hjemmel i Sameloven. Sametingets samarbeidsavtaler med kommuner og fylkeskommuner og retningslinjene Sametinget fastsetter for tildeling av midlene har til dels blitt benyttet til dette formålet, men avtalene går ut over forpliktelsene etter sameloven og regulerer også annet samarbeid Sametinget har med kommuner og fylkeskommuner.32

Utvalget mener utover dette, med hensyn til forutsigbarhet i planleggingsarbeidet, at noe mer detaljerte bestemmelser angående tjenesteyting på samisk vil være hensiktsmessig å regulere i sameloven. Utvalget foreslår at Kongen i forskrift til sameloven kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om offentlige organers forpliktelser til å tilrettelegge for samiskspråklige. Utvalget forutsetter at forskriftene er gjenstand for konsultasjon med Sametinget i henhold til folkerettens krav.

Tospråklighetstilskuddet

Sametinget forvalter tospråklighetstilskuddet til kommuner for å følge opp språkforpliktelsene etter sameloven. Utvalget foreslår en henvisning til barnehageloven og opplæringslova i samelovens kapittel 3. Utvalget mener dette innebærer at tospråklighetsmidlene i større grad bør benyttes til utviklingsarbeid i barnehage- og skolesektorene og anbefaler at Sametinget følger dette opp i samarbeidet med kommunene.

Kommunene

Kommunene spiller en sentral rolle i arbeidet med å styrke samiske språk i alle områdene hvor samene er bosatt. Beslutninger på kommunalt nivå har avgjørende betydning for at samiske språk og samisk kultur i kommunen kan utvikle seg på en god måte. Et perspektiv å ha med seg i arbeidet med samiske språk er derfor at den samiske befolkningen i de aller fleste kommuner i Norge er i mindretall, og derfor kan ha utfordringer med å få gjennomslag for sine ønsker i et system som er bygd opp rundt flertallsavgjørelser. Det er viktig at kommunene virker for at samiske språk og samisk kultur skal kunne bevares og utvikles.

Kommunene plikter, uavhengig av om de ligger i det samiske språkområdet, å følge opp de individuelle språkrettighetene som foreligger blant annet når det gjelder retten til opplæring, rett til språk- og kulturtilpassede helsetjenester, følge opp plikten til å tilby samiskspråklig barnehagetilbud og til å synliggjøre nedarvede samiske stedsnavn. Kommunene bør utover dette bidra til vitalisering av samiske språk for eksempel gjennom å feire samenes nasjonaldag og gjennom å legge til rette for informasjon på samisk og aktiviteter for samiske innbyggere. Alle kommuner kan vedta offisielt samisk navn på kommunen og bestemme at samisk skal være likestilt med norsk i den kommunale forvaltningen.

Utvalget mener alle kommuner med samisk befolkning skal ha en plan for styrking av samiske språk og samisk kultur i sitt ordinære tjenestetilbud, og da særlig i kommunens barnehage-, skole- og helse- og omsorgstjenester.33 Utvalget anbefaler kommunene offensivt å ta oppgaven for å verne utvikle og vitalisere av samisk kultur, samiske språk og samisk samfunnsliv allerede i kommuneplanleggingen.

Utover dette foreslår utvalget at kommunene i det samiske språkområdet skal ha lovpålagte forpliktelser etter sameloven til å tilrettelegge for samiskspråklige. Utvalget understreker at samelovens språkregler er minimumsrettigheter, og at kommunene står fritt til å gjøre mer enn det loven krever.

7.8 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget anbefaler å videreføre arbeidet med handlingsplan for samiske språk og foreslår at den formelt forankres i både Sametinget og regjeringen.

  • Utvalget foreslår at Kongen i forskrift gir nærmere bestemmelser om offentlige organers forpliktelser til å tilrettelegge for samiskspråklige.

  • Utvalget foreslår at Sametinget gis hjemmel til å fastsette forskrift om fordeling og bruk av tospråklighetsmidler til kommuner og fylkeskommuner.

  • Utvalget foreslår at Sametinget ved tett og forpliktende dialog med kommuner og språkinstitusjoner utarbeider utviklingsprogrammer for sør-, lule- og nordsamiske språk.

  • Utvalget foreslår at Sametinget organiserer sitt arbeid med et tydeligere skille mellom Sametinget som politisk organ og Sametinget som forvaltningsorgan.

  • Utvalget foreslår at samiske språkressurssentre organiseres under Sametinget.

  • Utvalget mener alle kommuner må ha en plan for å styrke samiske språk og samisk kultur i det kommunale tjenestetilbudet.

8 Språkområdeordningen

8.1 Innledning

Samelovens språkregler og tilknyttet regelverk, ble i stor grad utformet for å passe til situasjonen for samiske språk i de kommunene som opprinnelig ble omfattet av forvaltningsområdet. Dette var relativt små kommuner, hvor en betydelig andel av befolkningen snakket samisk. Den demografiske utviklingen viser at mange samer i dag har flyttet fra tradisjonelle samiske bosetningsområder til større byer og tettsteder. Det er viktig at det legges til rette for at samisk kultur og språk skal kunne bevares og utvikles også her. Det er videre viktig å styrke samiske språk i små kommuner der samiske språk tradisjonelt er utbredt, og hvor samene utgjør et mindretall av innbyggerne. Vitalisering av samiske språk handler om at flere i disse områdene har mulighet til å lære seg samiske språk og bruke samisk i hverdagen.

Enkelte av samelovens språkregler kan imidlertid være vanskeligere å gjennomføre i kommuner hvor samene er relativt få, og bor spredt. Utvalget har på denne bakgrunn utviklet en modell som vil kunne gjøre reglene mer tilpasset også til kommuner med relativt få samer. Utvalget har særskilt vurdert om det er mulig å gjøre ordningen mer fleksibel ved å differensiere reglene, og hvordan offentlige organer skal kunne benytte opplysninger om samiske språkbruk registrert i folkeregisteret for å planlegge og tilrettelegge for samiskspråklige. Se utvalgets delrapport for en gjennomgang av alle forslagene.34

8.2 Tradisjonell utbredelse av samiske språk

De sør,- lule- og nordsamiske språkområdene er de geografiske områdene der de enkelte samiske språk tradisjonelt er eller har vært utbredt. Utvalget har ikke avgrenset disse områdene nøyaktig geografisk, men har beskrevet utbredelsen av språkene omfattet av utvalgets mandat.35 Utvalget mener en nærmere fastsetting av utbredelsen til hvert enkelt samiske språk, som til sammen utgjør den tradisjonelle utbredelsen av samiske språk, er en oppgave for Sametinget.

Utbredelsen av samiske språk har betydning for hvilke(t) språk offentlige organer har forpliktelser for. Noen offentlige organer ligger geografisk sett i områder med flere samiske språk. Utvalget foreslår at ved tvil om utbredelsen av samiske språk, skal Sametingets syn være avgjørende.

8.3 Det samiske språkområdet

Utvalget foreslår en modell tilpasset språkenes situasjon i den enkelte kommune. Kommunene tillegges språklige forpliktelser ut fra om hensynet er å bevare eller vitalisere språkene.

Med språkbevaringskommuner mener utvalget kommuner som har tilstrekkelig samiskspråklig kompetanse til at det aktuelle samiske språket er et komplett og samfunnsbærende språk innen de fleste samfunnsområder og i tjenestene som ytes.

Med språkvitaliseringskommuner mener utvalget kommuner hvor det er det behov for en vitalisering av samiske språk. Tiltak i disse kommunene skal bidra til å sikre et godt samiskspråklig tjenestetilbud.

Med storbykommunermed særskilt ansvar for samiske språk mener utvalget særskilte storbyer som får forpliktelser knyttet til samiske språk i offentlig tjenesteyting. Dette er kommuner som i særlig grad skal legge til rette for samiskspråklige.

Utvalget foreslår en definisjonsbestemmelse i sameloven der de overnevnte kommunekategoriene til sammen utgjør det samiske språkområdet.

Det samiske språkområdet skal bestå av kommunene innlemmet i ulike kommunekategorier. Utvalgets utgangspunkt er at svært mange av kommunene i områdene der samiske språk tradisjonelt er eller har vært utbredt skal inn i ordningen.

Figur 8.1 Det samiske språkområdet

Figur 8.1 Det samiske språkområdet

Utvalget har tatt utgangspunkt i de kommunene som allerede er innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk, foreslått aktuell kommunekategori for disse og videre foreslått aktuelle storbykommuner innlemmet i ordningen.

Utvalget har foreslått å kategorisere kommunene i gjeldende ordning i forvaltningsområdet for samisk språk slik:

Språkbevaringskommuner: Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Unjárga/Nesseby og Deanu/Tana.

Språkvitaliseringskommuner: Loabák/Lavangen, Porsanger/Porsáŋgu, Gáivuotna/Kåfjord, Divtasvuodna/Tysfjord, Snåase/Snåsa og Raarvihke/Røyrvik.

Storbykommuner med særlig ansvar for samiske språk: Tromsø, Bodø, Trondheim og Oslo.

Per i dag er det kun kommuner i det nordsamiske språkområdet som er aktuelle språkbevaringskommuner. Flere kommuner i det nordsamiske språkområdet, og kommuner i sørsamiske og lulesamiske språkområder, kan på sikt bli språkbevaringskommuner etter at vitalisering av språkene i disse områdene har ført til at språkene kan karakteriseres som komplette og samfunnsbærende språk. For å få til en nødvendig vitalisering mener utvalget mange flere kommuner må være med i språkområdeordningen.

Eksempler på øvrige potensielle språkvitaliseringskommuner kan være Hattfjelldal, Røros, Engerdal, Hamarøy/Hábmer og Skånland, samt en rekke andre kommuner innenfor det geografiske området som utgjør den tradisjonelle utbredelsen av samiske språk.

Utvalget foreslår at kommunene som inngår i det samiske språkområdet skal fastsettes i av Kongen forskrift til sameloven.

8.4 Innlemmelse

Slik sameloven praktiseres i dag, er det en forutsetning at kommunen fatter et flertallsvedtak om innlemmelse for at Sametinget skal få saken forelagt, og for at regjeringen skal vedta innlemmelse ved kongelig resolusjon. Utvalget er tydelig på at dette ikke lenger skal være en forutsetning. Utvalget foreslår endringer i innlemmelsesprosessen og mener både kommunene, Sametinget og staten kan ta initiativ til innlemmelse i det samiske språkområdet. Aktuelle kommuner skal involveres i prosessen.36

Utvalget vil presisere at utvalgets forslag ikke utelukker at en kommune kan ta initiativ til å sikre sine innbyggere språkrettigheter ved å søke om dette, men forslaget forhindrer at en majoritet i befolkningen skal kunne begrense urfolks rettsvern. Med forslaget er det ikke lenger en forutsetning at det foreligger en søknad fra den aktuelle kommunen, basert på flertallsvedtak. Departementet og Sametinget kan i tillegg ta initiativ til utredning og vurdering av om kommuner skal innlemmes i en kommunekategori.

Utvalget mener at staten og Sametinget sammen bør ta initiativ til å foreta en vurdering av hvilke kommuner som skal innlemmes i den nye ordningen. Utvalget foreslår at staten i samarbeid med Sametinget følger opp forslaget om språkområdeordningen ved en faglig gjennomgang av hvilke kommuner det er aktuelt å innlemme i det samiske språkområdet. Utvalget anbefaler at dette gjennomføres ved å utnevne en faggruppe som skal utarbeider nærmere kriterier for innlemmelse og foreslå hvilke kommuner som skal innlemmes. Utvalget mener tilgangen på samiskspråklig personell, antall språkbrukere og hvor sterkt språkets stilling er i den aktuelle kommunen, vil være særlig relevante kriterier i vurderingen av aktuelle kommuner og hvilken kommunekategori de skal tilhøre. Aktuelle kommuner skal involveres gjennom hele innlemmelsesprosessen.

Utvalget oppfordrer kommunene på sin side til å vurdere om det er aktuelt for kommunen å ta initiativ til å bli inkludert i det samiske språkområdet.

8.5 Statistisk kunnskapsgrunnlag

Utvalget foreslår at samisk språkbruk kan registreres i folkeregisteret. Utvalget mener en god måte å få oversikt over antall språkbrukere i Norge, er å innføre frivillig registrering av samiske språk. Utvalget foreslår at dette hjemles i folkeregisterloven.

Utvalget mener en registrering av samiske språk i folkeregisteret, og en angivelse i registreringen av hvilket samisk språk som er ønsket kontaktspråk med offentlige myndigheter, vil kunne være til hjelp når myndighetene skal tilrettelegge tjenestetilbudet eller kontakten med samiskspråklige.

8.5.1 Språkundersøkelser

Utvalget anbefaler at det utvikles en metode for å kartlegge antall samiskspråklige. Utvalget anbefaler videre at språkkartlegging gir data om antall samiskspråklige personer i Norge. Utvalget mener slike undersøkelser må gjennomføres på et tilstrekkelig detaljert nivå, og ut fra en hensiktsmessig metode som viser språkutvikling over tid og som gir sammenliknbare resultater.

Sametinget skal hvert fjerde år avgi rapport om situasjonen til samiske språk, jf. sameloven § 3-12 annet ledd. Bestemmelsen fastslår Sametingets ansvar for å undersøke situasjonen for samiske språk i Norge. Sametinget kan etter sameloven ikke unnlate å rapportere om status for samiske språk hvert fjerde år, men har stor frihet til å definere på hvilken måte og hva som blir vektlagt å fremskaffe av informasjon.

Når det gjelder hva rapporten skal inneholde, anbefaler utvalget at den særlig dokumenterer hvordan de ulike bestemmelsene i sameloven kapittel 3 blir fulgt opp i praksis.

Utvalget anbefaler at Sametingets neste språkundersøkelse blant annet tar for seg i hvor stor grad tjenestetilbudet til samer blir gitt på samiske språk og hvor fornøyde innbyggerne er med tjenestetilbudene.

8.6 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår en språkområdeordning, som erstatter forvaltningsområdet for samisk språk. Utvalget foreslår at aktuelle kommuner blir inndelt i kategorier som i sin tur har differensierte forpliktelser og som til sammen utgjør det samiske språkområdet.

  • Utvalget foreslår at det lovfestes at de kommunene som inngår i det samiske språkområdet skal framgå av forskrift til sameloven fastsatt av Kongen.

  • Utvalget foreslår at språkområdeordningen følges opp av staten og Sametinget med en faglig gjennomgang av hvilke kommuner det er aktuelt å innlemme i det samiske språkområdet. Utvalget anbefaler at dette gjennomføres ved å utnevne en faggruppe.

  • Utvalget foreslår at ved tvil om hvilke(t) samisk(e) språk lovforpliktelsene etter sameloven gjelder, skal Sametingets syn på den tradisjonelle utbredelsen av samiske språk legges til grunn.

  • Utvalget foreslår en frivillig registrering av samisk språkbruk i folkeregisteret. Utvalget foreslår å hjemle offentlige myndigheters tilgang til opplysningene i sameloven. Utvalget foreslår at Sametinget forvalter adgangen til registrerte opplysninger om samiske språk for andre enn offentlige myndigheter og virksomheter.

  • Utvalget anbefaler at det utvikles en hensiktsmessig metode for å kartlegge antall samiskspråklige i Norge.

  • Utvalget foreslår at Sametinget sørger for å gjennomføre språkundersøkelser som er sammenliknbare og viser språkutvikling over tid.

9 Samiskspråklig barnehagetilbud

9.1 Innledning

I arbeidet for å øke antall samiske språkbrukere er språkoverføring mellom generasjoner avgjørende. Dette skjer blant annet i familien, i samiskspråklige barnehager og ved god samisk språkundervisning. I situasjoner hvor foreldre selv ikke behersker samisk blir barnehage og skole særdeles viktige språkarenaer, og utvalget vurderer at samiskspråklig barnehage er det viktigste enkelttiltaket for å sikre bevaring og vitalisering av samiske språk.

Språkarbeid er ett av de viktigste arbeidsområdene for barnehagen37. I Handlingsplan for samiske språk understreker regjeringen at framtiden for samiske språk er avhengig av at samiske barn og unge kan tilegne seg språket i barnehage og skole. Målet for handlingsplanen er blant annet å legge til rette for at flere barn får et samisk barnehagetilbud og får tidlig språkstimulering i barnehagen.

I Sametingsmelding om samiske språk38 framheves det at:

«[...] Ett av Sametingets mål er å øke antall brukere av samisk språk. Et høyt antall brukere er imidlertid i seg selv ikke noen sikkerhet for at et språk skal utvikle seg og leve videre, derimot er alderssammensetningen av språkbrukerne viktig.»

9.2 Gjeldende rett

9.2.1 Barnehageloven

Lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) § 2 omhandler barnehagens innhold og oppgaver. Barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet og gi barn muligheter for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter, jf. § 2 første og annet ledd. Etter § 2 tredje ledd skal barnehagen særlig ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå, kjønn, sosiale, etniske og kulturelle bakgrunn, herunder samiske barns språk og kultur.

Barnehageloven regulerer også kommunens ansvar for å tilrettelegge barnehagetilbudet til samiske barn i § 8 tredje ledd. Bestemmelsen lyder:

«Kommunen har ansvaret for at barnehagetilbudet til samiske barn i samiske distrikt bygger på samisk språk og kultur. I øvrige kommuner skal forholdene legges til rette for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk og sin kultur».

Med samiske barn menes barn av foreldre eller forelder som kan skrives inn i samemanntallet, jf. sameloven § 2-6. Med samisk distrikt menes forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3-1. Barnehageloven gir ikke en plikt for kommunen til å gi et samiskspråklig barnehagetilbud, og da heller ikke en individuell rett til plass i en samiskspråklig barnehage eller avdeling.

Kommunens forpliktelser er forskjellig, avhengig av om kommunen er i, eller utenfor, forvaltningsområdet for samisk språk.39 I forarbeidene presiseres det at det skal legges til rette for at samisk språk og kultur også er del av barnehageinnholdet til samiske barn utenfor det samiske forvaltningsområdet, dersom foreldrene ønsker dette. Det understrekes at det er viktig å bidra til at samiske barn får oppleve sin kultur og bevare og utvikle sitt språk, og at dette bør gjelde uavhengig av hvor i landet barna bor. Bestemmelsen krever ikke at det skal være samisktalende ansatte i barnehagene utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, men at det legges til rette for at samiske barn kan møte samiske språk og samisk kultur i en egnet form.40 Hva som er praktisk mulig, vil måtte bero på de lokale forhold. I områder utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, men med tradisjonell bosetting, vil man kunne si at det er lettere å få tak i personale som kjenner til de samiske språkene og den samiske kulturen. I kommuner som er i en fase med vitalisering, bør det kunne forventes at kommunen tar særlig hensyn til at samiske barn får møte samisk språk og samisk kultur. Dette bør ses i sammenheng med at samene er anerkjent som urfolk med rett til å sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sine næringsliv.41

Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver42 gir retningslinjer for planlegging, gjennomføring og vurdering av barnehagens virksomhet, og gir også informasjon om hva foreldre kan forvente av barnehagetilbudet. Forskriften presiserer at alle barnehager skal bygge sin virksomhet på verdigrunnlaget og innholdet som er fastsatt i barnehageloven og i internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til, herunder ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater og FNs barnekonvensjon. I rammeplanen punkt 1.10 Barnehager for samiske barn, med henvisning til barnehageloven § 2, tredje ledd og § 8 tredje ledd framheves at:

«Norge har, med bakgrunn i urfolks særskilte rettigheter, en særlig forpliktelse til å ivareta samiske barns og foreldres interesser, jf. ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger. Samiske barn trenger støtte til å bevare og utvikle sitt språk og sin kultur uavhengig av hvor i landet de bor. Barnehager for samiske barn i samiske distrikt skal være en integrert del av det samiske samfunn og synliggjøre mangfoldet, frodigheten og variasjonene i det samiske samfunnet. De skal ha vedtektsfestet at barnehagen har som formål å styrke barns identitet som samer ved å bruke samisk språk og å formidle samisk kultur, levesett og samfunnsforhold […]. Det er en forutsetning at personalet kan samisk. I barnehager som har samiske barn utenfor de samiske distriktene, har foreldre og barn rett til å forvente at barnehagens personale har kjennskap til og legger vekt på at også den samiske kulturen skal være en del av barnehagens innhold.»

Rammeplanen har videre et eget punkt 5.6 om Sametinget:

«Sametinget forvalter midler som kan benyttes til tiltak for samiske barn i barnehager og kan gi veiledning og bistand til personalet uavhengig av hvor i landet barnehagen ligger.»

Kunnskapsdepartementet har utgitt temahefte om samisk kultur i barnehagen, og Sametinget har utgitt en veileder for barnehager med samiske barn.

Kommunen er lokal barnehagemyndighet, og eier av de kommunale barnehagene.43 Kommunen skal gi veiledning og påse at barnehagene drives i samsvar med gjeldende regelverk. Fylkesmannen skal veilede kommuner og barnehageeiere, og fører tilsyn med at kommunen som barnehagemyndighet utfører oppgaver den er pålagt etter barnehageloven.44 Stortinget har vedtatt endringer i barnehageloven slik at fylkesmannen får hjemmel til å føre tilsyn med den enkelte barnehage i særlige tilfeller. Dette betyr at foreldre kan be om at fylkesmannen fører tilsyn dersom det viser seg at kommunens tilsyn ikke fungerer etter intensjonen. Kommunene beholder hovedansvaret for tilsyn med barnehagene.45

9.2.2 Folkerettslige forpliktelser

FN-konvensjonen om barnets rettigheter av 20. november 1989 gir et særlig folkerettslig vern av barns grunnleggende rettigheter. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991 og tok den inn i Menneskerettighetsloven i 2003. Flere av bestemmelsene pålegger statene å ta hensyn til barns kultur, språk og urfolkstilhørighet. Artikkel 29 utrykker at barnets utdanning skal ta sikte på å utvikle respekt for barnets egen kulturelle identitet og språk. Artikkel 30 slår mer generelt fast at barn som tilhører et urfolk, ikke skal nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt språk. Den europeiske pakt om regions- og minoritetsspråk (språkpakken) artikkel 8 inneholder mer detaljerte bestemmelser om retten til og innholdet i opplæring i, på og om minoritets- eller regionspråk. Under artikkel 8 nr. 1 har Norge forpliktet seg til, innenfor det området hvor slike språk brukes, å gjeninnføre en rekke tiltak i samsvar med situasjonen for det enkelte språket. Norge er, blant annet, forpliktet til å gjøre barnehagelærerutdanningen, eller en vesentlig del av den, tilgjengelig på de relevante regions- eller minoritetsspråkene.46

I FNs komité for barnets rettigheters rapport av 2010 om Norges gjennomføring av konvensjonen, anbefaler komitéen at det treffes tiltak for å bekjempe diskriminering av urfolksbarn. Videre anbefaler komitéen at staten tar grep for å sikre at barn av urfolk har rettigheter på lik linje med andre barn. Retten til ikke-diskriminering innebærer et krav om at staten sikrer at urfolksbarn kan bevare sitt kulturelle særpreg. Dette innebærer også å legge til rette for at det er tilbud om barnehager basert på samisk språk og kultur.47

9.3 Om barnehagesektoren

9.3.1 Bakgrunn

Barnehagesektoren består av både kommunale og ikke-kommunale barnehager (private). Kunnskapsdepartementet har et overordnet nasjonalt ansvar for barnehagetilbudet i Norge. Gjennom Stortingets budsjettvedtak er det i 2016 bevilget 16,1 mill. kroner i tilskudd til samiske barnehagetilbud over Kunnskapsdepartementet sitt budsjett, kap. 231 post 50. Tilskuddet skal bidra til å legge til rette for at samiske barn får utviklet samiske språk og samisk kultur i barnehagen. Tilskuddet overføres i sin helhet til Sametinget.

Utdanningsdirektoratet er etat for barnehage under departementet, og skal sikre at den nasjonale utdanningspolitikken iverksettes. Utdanningsdirektoratet er delegert ansvaret for å tolke og forvalte lovverket for barnehagesektoren, utvikle rammeplanen for barnehagen og følge opp den nasjonale kompetanse- og rekrutteringsstrategien «Kompetanse for framtidens barnehage – Strategi for kompetanse og rekruttering 2014–2020». Når det gjelder samiske barnehagetilbud samarbeider Utdanningsdirektoratet med Sametinget.

Det er barnehageeier som har ansvaret for tilbudet i den enkelte barnehage, og at barnehagen drives i samsvar med gjeldende regelverk. Som barnehagemyndighet har kommunen veiledningsansvar, og finansieringsansvar for de private barnehagene. Fra 2011 ble sektoren rammefinansiert, slik at hoveddelen av statstilskuddet til barnehager inngår i rammefinansieringen til kommunene. Kommunen er forpliktet til å gi kommunalt tilskudd til ordinær drift av alle godkjente ikke-kommunale barnehager som søkte om godkjenning før barnehagesektoren ble rammefinansiert. Barnehager som søker om godkjenning etter dette har ikke automatisk rett på tilskudd.48

Det er samiske barnehager i alle kommunene som hører inn under forvaltningsområdet for samisk språk, unntatt Raarvihke/Røyrvik, og det finnes også samiske barnehager eller avdelinger i kommuner utenfor forvaltningsområdet. Samiske barnehagetilbud finnes hovedsakelig i samiske områder og hovedtyngden av antall barn som får samisk barnehagetilbud er i Finnmark og Troms. Siden sørsamer bor spredt over et stort område, uten noen store sentre, har det vært særlig utfordrende å få etablert stabile sørsamiske barnehagetilbud. Sametinget legger følgende definisjon til grunn for hva en samisk barnehage/avdeling er:

«Med samisk barnehage menes en barnehage som har vedtektsfestet at barnehagedriften bygger på samisk språk og kultur. Barnehagen skal styrke barns identitet som samer ved å fremme bruken av samisk språk og ved å formidle samisk kultur. Barnehagen ledes av samiskspråklig pedagogisk personale. Ansatte i barnehagen er samisktalende og driftsspråket er samisk.»

Sametinget har et særlig rådgivende ansvar overfor kommuner og barnehager når det gjelder utforming og innhold i samiske barnehager, og for barnehager med samiske barn. Sametinget har et tett samarbeid med de enkelte kommunene, og har også kontakt med de enkelte barnehagene og foreldre49. Sametinget engasjerer seg i politikkutviklingen i barnehagesektoren, og har blant annet publisert en veileder for barnehager med samiske barn. Gjennom konsultasjonsordningen med regjeringen er det mulig for Sametinget å påvirke og synliggjøre behovene i barnehageutviklingsarbeidet.50

9.3.2 Sametingets tilskuddsordninger

Kunnskapsdepartementet gir tilskudd til samiske barnehagetilbud. Dette skal bidra til å legge til rette for at samiske barn får utviklet samiske språk og samisk kultur i barnehagen, og kommer i tillegg til de ordinære midlene til barnehageplasser som kommunene er forpliktet til å tilby alle barn med rett til barnehageplass.51 Sametinget forvalter midlene og gir tilskudd til barnehager med nord-, lule- og sørsamiske barn. Tilskudd gis til samiske barnehager som har vedtektsfestet at de bygger på samisk språk og kultur, inkludert norske barnehager med samiske avdelinger. Tilskuddet skal dekke merutgifter til arbeidet med samiske språk og kultur, eksempelvis lønn til ressurspersoner, merutgifter til organisering av opplegg som fremmer og utvikler samiske språk, samt kompetanseheving for barnehageansatte innen samiske språk og samisk kulturforståelse. I 2015 ga Sametinget tilskudd til 24 samiske barnehager og sju samiske avdelinger i norske barnehager, og tilbudet ble gitt til totalt 640 nordsamiske, 21 lulesamiske og sju sørsamiske barn. I tillegg har 29 barnehager fått tilskudd slik at de har kunnet tilby noe samisk språkopplæring, 95 nordsamiske, ett lulesamisk og 19 sørsamiske barn var omfattet av dette tilbudet.52

I Sametingets budsjett for 2016 er det satt av 12,1 mill. kroner på innsatsområdet barnehage, der 7,2 mill. skal gå til samiske barnehager eller barnehager med samisk avdeling, 1,5 mill. kroner skal gå til samisk språkstimulering i barnehager, 1,4 mill. kroner til språkbadmodeller, 0,4 mill. kroner til Barnas sameting og 1,5 mill. kroner til pedagogisk materiell og leker. I tillegg har Sametinget noen mål knyttet til rekruttering av samiskspråklige ansatte og samarbeid mellom hjem, barnehage og skole. De resterende midlene Sametinget får overført fra Kunnskapsdepartementet på denne posten blir benyttet til administrative utgifter knyttet til seksjon for barnehage.53

Tilskuddsordningene er søknadsbaserte og Sametinget har utarbeidet reglement for tilskuddene, som regulerer blant annet faglige vilkår, rapportering og kontroll, avkortning av tilskudd og også tilbakebetaling og annullering av tilskudd.

Gjennom tilskuddsordningene opererer Sametinget med følgende kategorier av barnehager54:

  • «a) Samiske barnehager, det vil si en barnehage som har vedtektsfestet at driften bygger på samisk språk og kultur. De fleste slike barnehager ligger i det nordsamiske området innenfor samisk distrikt. Det finnes blant annet også samiske barnehager i Oslo, Tromsø og Alta.

  • b) Barnehager med samisk avdeling, det vil si norske barnehager med samisk avdeling som har vedtektsfestet at driften bygger på samisk språk og kultur. De fleste slike barnehager ligger utenfor samiske distrikt for eksempel Tromsø, Sør-Varanger, Nordreisa og Alta.

  • c) Barnehager med tilbud om samisk språkopplæring, det vil si språkopplæring til enkeltbarn eller grupper av barn. En slik språkopplæring kan organiseres på ulike måter. Disse barnehagene har som regel ikke ansatte med samiskkunnskaper, men barnehagen henter inn samiskspråklige som kan gi dette tilbudet. De barna som skal få et samisk språkopplæringstilbud vil ha ulik språkbakgrunn. For noen barn vil dette tilbudet være språkopplæring, mens andre som allerede er samiskspråklige, vil få et tilbud om å beholde og videreutvikle sitt språk. Samiske barnehager eller barnehager med samisk avdeling med enkeltbarn som har et annet samisk språk enn barnehagens driftsspråk kan også gi et tilbud om samisk språkopplæring til dette barnet. Alle disse barnehagene kan søke tilskudd fra Sametinget til samisk språkopplæring. Slike tilbud gis blant annet i Tromsø, Kåfjord, Harstad, Kvænangen, Overhalla og Bodø.»

Det framheves i Sametingets budsjett at det største virkemiddelet for å styrke samiske språk og kultur er tilskuddet til barnehagene. Tilskuddet som helhet og tilskuddskriteriene ble evaluert i 2010.55 Resultatene fra evalueringen viser at tilskuddet har betydning for samiske språk, kultur og identitetsutvikling i barnehagene. Det har også betydning for opprettholdelse av antall barnehager. Av evalueringen framgår også:

«Mest sannsynlig kjenner alle samiske barnehager til ordningen og søker om midler. Det er imidlertid langt mer usikkert hvorvidt ordningen når samiske barn i norske barnehager.»56

Anbefalingen i evalueringen er blant annet at det bør fastsettes klarere mål for tilskuddsordningene, at det foretas en forenkling av søknadsprosessen, at antall tildelingskriterier reduseres i tilknytning til søking av tilskudd og at Sametinget bør hjelpe til med å finne personer med relevant kompetanse til språkopplæringen. I etterkant av evalueringen har Sametinget revidert tilskuddskriteriene.

Sametinget kan iverksette kontroll med tilskudd som Sametinget selv tildeler. Sametinget har varslet at de ønsker å intensivere arbeidet med informasjon og veiledning slik at aktuelle tilskuddsmottakere, som i dag ikke søker tilskudd, vil gjøre det i fremtiden.57

9.3.3 Rapporter, evalueringer og politiske signaler

I regjeringens handlingsplan for samiske språk er et av målene å styrke opplæringen i og på sør-, lule- og nordsamisk på alle nivå. Det er tre tiltak knyttet til samiske barnehagetilbud: Informasjon om etablering av barnehagetilbud til samiske barn, kompetanseutvikling med fokus på språk og utvikling av pedagogisk materiell.58

I Kommunal- og moderniseringsdepartementets rapport fra gjennomgang av samelovens språkregler,59 konstaterer departementet at det ikke er rett til opplæring i samisk for barn i barnehagen og at forpliktelsen utenfor samiske distrikt er vagt formulert, og dermed at tilbudet også avhenger av praktiske hensyn. Departementet uttaler videre at:

«All erfaring tilsier at det er viktig å legge grunnlaget for språkopplæring allerede førskolealder. På steder hvor den samiske befolkningen er i klart mindretall vil det kunne være vanskelig å gjøre språket til en naturlig del av barnas hverdag. Barnehage og skole vil være viktige arenaer i så måte.»60

I rapporten Samisk språkundersøkelse 2012 peker forskerne på at satsing på flere samiskspråklige barnehagetilbud vil bidra til at flere barn blir samiskspråklige. I kommuner utenfor samisk forvaltningsområde viser det seg at det er gjennom barnehagene at elever rekrutteres til opplæring både i og på samisk. For å snu en negativ utvikling eller styrke en positiv utvikling er det vesentlig å formalisere og regulere tiltak, og at det i følge rapporten derfor har vært viktig at språklige rettigheter har blitt regulert i lovverk. Dette har særlig vært viktig for kommunene innenfor forvaltningsområdet for samiske språk, siden det at språkrettigheter har blitt lovfestet har gjort at samiske språk har blitt et offentlig anliggende. Dette til forskjell fra kommuner utenfor forvaltningsområdet der ansvaret for samiske språk i stor grad er privatisert og overlatt til frivillig initiativ fra ressurspersoner. Videre peker rapporten på barnehage som en nøkkel for å styrke samiske språk:

«Å satse på flere samiskspråklige barnehageplasser vil bidra til at flere barn blir samiskspråklige. I kommuner utenfor samisk språkforvaltningsområde viser det seg at det er gjennom barnehagene at elever rekrutteres til opplæring både i og på samisk. Å stimulere til flere samiskspråklige barnehager er derfor et helt konkret tiltak. I denne sammenheng vil eksempelvis en styrking av retten til et samiskspråklig barnehagetilbud i barnehageloven, utenfor forvaltningsområdet i likhet med innenfor, være et viktig bidrag. En slik språklig arena i kommunen vil kunne stimulere til økt bruk av samisk mellom foreldre og barn, og etablere eller eventuelt styrke et allerede eksisterende samiskspråklig miljø.»

Boks 9.1 Sørsamisk vitalisering gjennom barnehage

I perioden 2001–2006 ble det i Svahken sitje gjennomført et språkmotiveringsprosjekt for å styrke sørsamisk språk blant barn. I prosjektet ønsket man å satse på en sterk tospråklig modell som fremmet bruk av sørsamisk, og slik gjøre barna tospråklige. Prosjektet ble drevet av Elgå oppvekstsenter i Engerdal kommune i Hedmark, og ble finansiert av Sametinget. I publiseringen Samisk språk i Svahken Sijte. Sørsamisk vitalisering gjennom barnehage og skule Dieđut nr. 1/2007, oppsummeres resultatene slik:

«Ved prosjektslutt var borna i stand til å forstå vanleg sørsamisk tale. Dei var ikkje redde for å svara på sørsamisk når dei vart spurde om noko, og dei kunne halde ein samtale i gang med ein vaksen sørsamiskspråkleg person.

Ved prosjektslutt meistra borna aktivt det sørsamiske kasussystemet i pronomen og substantiv, og delar av verbbøyinga. Dei hadde ein kontinuerleg språkleg framgang så lenge prosjektet varte. Alle borna var ikkje på same språklege nivå ved prosjektslutt, vesentleg på grunn av aldersspreiinga.

Foreldre og besteforeldre var fornøgde med den måten Elgå oppvekstsenter hadde gjennomført prosjektet på, og dei ønskte at opplæringsmodellen frå språkmotiveringsprosjektet skulle halde fram også etter våren 2006.»

Barnehagelovutvalget diskuterer i NOU 2012:1 Til barnas beste det samiske barnehagetilbudet og påpeker at det er en ulikhet i ansvaret som er lagt på kommunene utenfor forvaltningsområdet i hhv. barnehageloven og opplæringsloven. De peker på at den største utfordringen knyttet til samiske barnehagetilbudet er å rekruttere samiskspråklige personale til barnehagen, og ser at det er en reell mangel på kvalifisert samiskspråklige personale. De konkluderer derfor med at det kan være uheldig å innføre nye krav, siden det er stor sannsynlighet for at de ikke kan følges. Samtidig mener de barnehageloven er for lite forpliktende på området, og at det kan være uheldig særlig der viljen til å gi et samiskspråklig barnehagetilbud i mindre grad er tilstede. Barnelovutvalget anbefaler derfor at det tydeliggjøres hva som i dag ligger i kommunens ansvar for å legge til rette for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk og kultur.

I Sametingsmelding om samisk barnehagetilbud framheves det at dagens lovgivning ikke gir de som ønsker et samisk barnehagetilbud rett til det.61 Sametinget er sterkt uenig i konklusjonen fra barnehagelovutvalget om at det ikke skal innføres krav om rett til samisk barnehagetilbud fordi det blir vanskelig å følge opp. Sametinget mener barn i barnehage må sidestilles med elever i grunnskolen, og gis en individuell rett til et samisk barnehagetilbud. Dette vil sikre at alle barn som ønsker det får et tilbud der samiske språk og samisk kultur vektlegges. Sametinget konkluderer i meldingen med at:

«[…] Sametinget mener at det må lovfestes at alle barn som ønsker det har rett til et samisk barnehagetilbud uavhengig av hvor i landet man bor.»

Som en oppfølging av denne meldingen har Sametinget vedtatt en handlingsplan for samiske barnehagetilbud for perioden 2015–2018. Hovedfokuset i handlingsplanen er å legge forholdene til rette for å bedre kvaliteten i det samiske barnehagetilbudet. Handlingsplanen inneholder de tiltakene Sametinget mener er viktigst å gjennomføre for å sikre og fremme et godt samisk barnehagetilbud. I vedtaket fra Sametingets plenum står det62:

«Skal det samiske barnehagetilbudet gi gode resultater og høy kvalitet, krever det imidlertid en systematisk medvirkning fra alle de som har kontakt med barn i barnehager både barnehageeiere, ledere og pedagogisk personell. Planen legger til grunn at det samiske barnehagetilbudet skal være for alle barn som måtte ønske det. Barn med samisk som førstespråk er språkbærere for det samiske språk. Også barn som ikke har samisk som morsmål, men som ønsker å lære samisk, må få muligheten til dette gjennom samisk barnehagetilbud.»

Regjeringen har våren 2016 lagt fram stortingsmeldingen Tid for lek og læring – bedre innhold i barnehagen63. Om samisk barnehagetilbud fremheves det at barnehagen er en av samfunnets viktigste arenaer for å utvikle samisk språk, kultur og identitet. Det konstateres at det i barnehageloven og rammeplanen er nedfelt at samiske barnehager skal ha et innhold spesielt tilpasset samiske barns kultur- og språkbakgrunn, og samiske barn må få språkstimulering på sitt eget språk. Videre står det i meldingen at:

«Det samiske språkets stilling er ulikt vektlagt i kommunene. Variasjonen i hva slags barnehagetilbud som gis til samiske barn er stor, fra samiske barn som har tilbud i samiske barnehager med samisk som hovedspråk til barn som får samisk tilbud i norske barnehager. I Nordlandsforsknings evaluering av Sametingets tilskuddsordning til samiske barnehagetilbud påpekes de store variasjonene i språkstøtte til samiske barn. For barnehagepersonalet er det utfordrende å arbeide med samisk språkutvikling der samisk språk står svakere utenfor barnehagen. Regjeringens mål er å bidra til at samiske barn skal få utviklet sitt språk, sin kultur og sin identitet på best mulig måte i barnehagen.»

I meldingen varsler regjeringen at de ønsker å innføre et krav til de ansatte i barnehagen om tilstrekkelig norskspråklig kompetanse, og at de vil komme tilbake med et lovforslag. Dette for å sikre at barnehagen og personalet er i stand til å oppfylle rammeplanens krav knyttet til språk. Ved innføring av et slikt lovkrav varsler regjeringen at det vil gjelde egne unntaksregler for samisktalende personale fra Finland og Sverige som jobber i samiske barnehager eller barnehager som gir et samisk tilbud i Norge. I Stortingets behandling av meldingen ble følgende forslag vedtatt:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide forslag til endringer i barnehageloven som sikrer at ansatte i offentlige og private barnehager behersker norsk språk, og at ansatte i samiske barnehager behersker samisk språk.»

I følge meldingen vil regjeringen samarbeide med Sametinget om kompetanse- og rekrutteringstiltak rettet mot ansatte i den samiske barnehagesektoren og videreutvikle og utvikle materiell for barnehagenes språkarbeid, der det samiske perspektivet skal ivaretas.

9.4 Rekruttering av samiskspråklige barnehagelærere

Barnehagen er den best egnede arenaen for språkstimuleringstiltak i småbarnsalderen.64 Det er imidlertid en stor utfordring å rekruttere barnehagepersonale med samiskspråklig kompetanse. I handlingsplan for samiske språk uttales det:

«Det er viktig at barnehageeier gir de ansatte mulighet til å tilegne seg kompetanse og kunnskap i samiske språk. Språket er kulturbærer og helt sentralt i videreføring av samiske verdier og kunnskap. Barnehageeiere må aktivt søke etter samisktalende personale når det utlyses stillinger i barnehagene. Det er særlig viktig at personalet har gode kunnskaper om de ulike tradisjonelle aktivitetene og kan lære bort de ord og begrep som er naturlig i de forskjellige situasjoner. Dersom barnehagepersonalet mangler kompetanse, bør barnehagen vurdere å innhente ressurser utenfra. Det er også nødvendig at barnehagen er bevisst på og har klare mål om hvordan man jobber i forhold til vitalisering og revitalisering av det samiske språket. Hvilke metoder som tas i bruk, er blant annet avhengig av lokale forhold, språksituasjonen i området mv. Det er nødvendig at barnehagene foretar jevnlig evaluering av egen praksis på samisk språkopplæring. Barnehagene bør synliggjøre samisk språk, både når det gjelder egne dokumenter og skilting».65

I 2007 utarbeidet Kunnskapsdepartementet Strategi for rekruttering av førskolelærere til barnehagen (2007–2011), med årlige tiltaksplaner.

Regjeringen besluttet at deler av kompetansemidlene i 2015 skulle brukes som insentiv for å øke rekrutteringen til studier som bidrar til flere barnehagelærere. Nesten 1 000 barnehageansatte på studiene arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning (ABLU) og tilleggsutdanning i barnehagepedagogikk (TIB) fikk etter søknad stipend på 50 000 kroner for studieåret 2015–2016. Stipend ble både gitt til studenter som skulle starte på et av disse studiene, og studenter som allerede var i gang. For å være kvalifisert søker måtte man ha et ansettelsesforhold i barnehage, og ABLU studenter måtte ha minst tre års relevant yrkespraksis i barnehage.66

Sametinget har også rekruttering og kompetanse på barnehagefeltet som prioriterte innsatsområder. I samarbeid med Utdanningsdirektoratet og fylkesmennene, har Sametinget samarbeidet om tiltak i kompetansestrategien. Det gjelder blant annet etter- og videreutdanningstilbud, gode strategier og metoder for samisk språkutvikling, utvikling av pedagogisk materiell og veilednings- og utviklingsarbeid.67

9.5 Utvalgets vurderinger

Innledning

For å bevare og vitalisere samiske språk mener utvalget at det må utvikles klare målsettinger om å få flere språkbrukere. I dette arbeidet er barnehager helt sentralt, ettersom barnehagen har en viktig rolle i barns språklige utvikling. Språkarbeid er et av de viktigste arbeidsområdene for barnehagene, og bruk av samiske språk i barnehagen gir samiske barn et grunnlag for å utvikle sitt samiske språk. Dette er særlig viktig for samiske barn som ikke snakker samisk hjemme. Barnehagene kan dermed bidra til å legge grunnlag for utvikling av barnets språk, som må utvikles videre i opplæringen i skolen. Framtiden for samiske språk er derfor avhengig av at samiske barn og unge kan tilegne seg og bruke språkene i barnehage og skole.

Utvalget vil framheve at vitalisering og utvikling av de samiske språkene er avhengig av arenaer hvor man kan bruke språket i fellesskap med andre. Barnehagen er den viktigste fellesarenaen for førskolebarn. På steder hvor den samiske befolkningen er i klart mindretall vil det kunne være vanskelig å gjøre språket til en naturlig del av barnas hverdag, barnehage vil i disse tilfeller være særlig viktige språkarenaer. Utvalget vektlegger erfaringer fra Aotearoa/New Zealand som viser at barnehagene har vært viktige i revitaliseringen av språket maori.68

Utvalget anser samiskspråklig barnehage som det viktigste enkelttiltaket for å sikre flere samiske språkbrukere.

Samiskspråklig barnehagetilbud

Utvalget mener at barnehageloven i dag er uklar og for lite forpliktende når det gjelder kommunens ansvar for barnehagetilbudet til samiske barn. Utvalget mener at det må fastsettes klarere og sterkere forpliktelser for kommunene til å tilby samiskspråklige barnehagetilbud til samiske barn.

Utvalget viser til at dagens barnehagelov skiller mellom kommunene som hører til forvaltningsområdet for samisk språk, og øvrige kommuner. Utvalgets erfaring er at det er variasjon i hvordan kommunene tilrettelegger for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk og sin kultur, særlig utenfor forvaltningsområdet.

Utvalget erfarer at samiske barnehagetilbud ofte ikke prioriteres høyt nok i en stram kommuneøkonomi. Dette gjelder særlig i sørsamiske områder. Utvalget ser at et uklart regelverk og rammefinansiering overlater mye av utøvelsen av den nasjonale barnehagepolitikken til lokale økonomiske prioriteringer og frivillige initiativ fra ressurspersoner. I ytterste konsekvens kan dette medføre at det varierer fra kommune til kommune hvilke rettigheter samiske barn og foreldre har. Dette må ses i sammenheng med at det er et nasjonalt ansvar å legge til rette for at samene skal kunne sikre og utvikle sine språk. Tilskuddet til samiske barnehagetilbud skal delvis bøte på dette. Men i stor grad ser det ut til at tilskuddet går til etablerte samiske barnehagetilbud. Til tross for at det er mulighet til å søke om midler via dette tilskuddet til nye samiske barnehagetilbud ser det ut til at det er vanskelig å etablere nye tilbud, spesielt i kommuner hvor det er relativt få samiske barn. Utvalget vektlegger at det er behov for et klarere regelverk som i sterkere grad konkretiserer kommunens forpliktelser, slik at etablering av samiske barnehagetilbud ikke i like stor grad skal være basert på kommunens lokale vurderinger. Tydeligere regelverk vil også medføre at det blir enklere å føre tilsyn med kommunenes barnehagetilbud.

I avveiningen av om et samiskspråklig barnehagetilbud skal formuleres som en rettighet for barnet eller en plikt for kommunen, har utvalget vektlagt at en lovfesting av kommunens forpliktelse også vil ha en symboleffekt. Dette vil kunne bidra til bevisstgjøring i kommunene, og ha en holdningsskapende effekt. Ved at dette formuleres som en plikt for kommunen, synliggjøres det at ansvaret for å oppfylle forpliktelsen ligger hos kommunen. I flere områder er det i dag en kamp for å få rettighetene oppfylt, selv der hvor rettighetene er lovregulerte. Det er sentralt for utvalget at samiskspråklige barnehagetilbud skal være et reelt tilbud for de som ønsker det.

Utvalget mener at kommunen skal tilby samiskspråklig barnehagetilbud til alle barn der foreldrene ønsker det, og at kommunenes plikt til å tilby dette skal lovfestes i barnehageloven. Dette betyr at etterspørsel etter samiskspråklig barnehage i en kommune, automatisk skal utløse et tilbud. I kommuner utenfor det samiske språkområdet med få samiske barn, kan samiskspråklig barnehagetilbud gis som deltidstilbud. Samiskspråklig barnehagetilbud skal beskrives og reguleres nærmere i forskrift til barnehageloven. I dag omtales ikke barnehager i sameloven og utvalget foreslår derfor at det inntas en henvisningsbestemmelse i sameloven.

Et samiskspråklig barnehagetilbud er samiskspråklige barnehager eller samiske avdelinger i norske barnehager, og kan unntaksvis gis som et deltidstilbud. I et samiskspråklig barnehagetilbud mener utvalget at de ansatte skal være samiskspråklige og at samisk må være driftsspråket, slik at tilbudet gis etter en sterk språkmodell. Det betyr at samisk skal brukes konsekvent i alle sammenhenger i barnehagene. Utvalget støtter derfor Stortingets vedtak der de ber regjeringen utarbeide endringer i barnehageloven som sikrer at ansatte i samiske barnehager behersker samisk språk. Utvalget vil videre påpeke at det er viktig at dette gjøres gjeldende for alle typer samiskspråklige barnehagetilbud, også for samiske avdelinger i norske barnehager. Videre vil utvalget minne om at det i arbeidet med dette språkkravet er viktig å være bevisst på at det er flere samiske språk i Norge, og at hensynet til både sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk blir ivaretatt. Samiskspråklig barnehagetilbud skal være et barnehagetilbud som oppfyller barnehageregelverket, men hvor det er særlig fokus på det samiske språktilbudet. Det berører derfor ikke pedagognormen og øvrige reguleringer i barnehageregelverket.

Kommunen må dimensjonere det samiskspråklige barnehagetilbudet i tråd med etterspørsel for å oppfylle plikten om å tilby et samiskspråklig barnehagetilbud. Utvalget mener kommunene må sørge for å avdekke etterspørsel etter et samiskspråklig barnehagetilbud, noe de eksempelvis kan få informasjon om gjennom foreldrenes søknad om plass i barnehage. Utvalget er også innforstått med at Sametinget vil samarbeide med fylkesmennene for å kartlegge behovet for ulike former for barnehagetilbud, og at det vil være ønskelig å få en oversikt over barnehagebehovet i alle fylker i Norge.69 En slik kartlegging vil bidra til å gjøre det lettere for kommunen å dimensjonere det samiske barnehagetilbudet. Utvalgets forslag om registrering av samiske språk i folkeregisteret vil også på sikt kunne lette kommunale beregninger av behov på et tidligere tidspunkt enn søknadstidspunktet.

Differensiering av kommunens forpliktelser

Det er stor variasjon når det gjelder etterspørsel etter samiskspråklig barnehage i kommunene. Jevnt over vil kommunene som ikke inngår i det samiske språkområdet ha mindre etterspørsel etter samiske barnehagetilbud og vanskeligere ha tilgang på samiskspråklige ansatte. Utvalget ser derfor at det vil kunne bli svært vanskelig, og dermed lite gjennomførbart for alle kommuner utenfor dette området å skulle tilby et samiskspråklig barnehagetilbud. Samtidig er det viktig å sikre at samiske barn bosatt i kommuner utenfor det samiske språkområdet også gis tilbud om samiskspråklig barnehage. Hovedregelen utvalget foreslår er at alle kommuner skal tilby et samiskspråklig fulltidstilbud i barnehage for alle barn der foreldrene ønsker det. I kommuner utenfor det samiske språkområdet med svært få samiske barn hvor foreldrene ønsker et samiskspråklig barnehagetilbud, ser utvalget at det både av praktiske og pedagogiske hensyn kan være fornuftig at samiskspråklig barnehage tilbys som et deltidstilbud, for eksempel i form av språkbad eller hospiteringsordninger. Det er uansett essensielt at det samiskspråklige deltidstilbudet gis etter sterke språkmodeller. Det samiske språkkravet må etter utvalgets syn selvsagt også gjelde for de ansatte som sørger for det samiskspråklige deltidstilbudet. Utgangspunktet er fulltidstilbud, og utvalget synes det er vanskelig å foreslå hva som vil være «svært få barn» som kun gir rett til et deltidstilbud, og understreker at kommunen må gjøre en forsvarlighetsvurdering. Retten til et fullverdig samiskspråklig barnehagetilbud må ses i sammenheng med retten til samiskspråklig opplæring. Utvalget viser derfor til diskusjonen i opplæringskapittelet vedrørende antall barn og retten til opplæring på samisk, se kapittel 10. Utvalget vil påpeke at alle barn, selv om det bare er ett barn, etter utvalgets forslag har rett til et samiskspråklig barnehagetilbud, heltid eller deltid, etter en sterk språkmodell dersom foreldrene ønsker det.

Informasjon om samiskspråklig barnehagetilbud

For at utvalgets tiltak skal bidra til å styrke og vitalisere samiske språk, er det sentralt med informasjon om samiskspråklig barnehagetilbud. Dette gjelder både informasjon til kommunen som barnehagemyndighet om hvilke forpliktelser kommunen har, hvilke rettigheter barn og foreldre har, og informasjon om Sametingets tilskuddsordninger. Kommunen bør ha systemer som gir foreldre informasjon om muligheten til et samiskspråklig barnehagetilbud. Videre må også staten legge til rette for tilgjengelig informasjon om samiske barnehagetilbud. Det kan eksempelvis gjøres ved at barnehagefakta.no, som driftes av Utdanningsdirektoratet, utnyttes bedre for å synliggjøre de samiske barnehagetilbudene. Utvalget mener at også Sametinget bør sikre at informasjon om samiskspråklig barnehagetilbud kommer fram til kommuner, barnehager og foreldre. Sametinget bør også ha mer aktiv og systematisk informasjon om tilskuddordningene. Det vises for øvrig til kapittel 11 om offentlige organers informasjonsplikt.

Overgang fra barnehage til skole

Det er viktig at det språkgrunnlaget som legges hjemme bygges videre på i barnehagen. Et godt samarbeid mellom barnehage, skole og hjem vil i sterkere grad sikre en god overgang fra barnehage til skole, da særlig med tanke på barnets samiskspråklige kompetanse. Utvalget finner det uheldig at det er så stor forskjell når det gjelder barns rettigheter knyttet til språk i barnehage og skole. Det er svært viktig at barn sikres en helhetlig språkutvikling, og at barnehage og skole ses i sammenheng når det gjelder samiske språk.

Utvalget mener derfor at kommunene må planlegge hvordan samiske barn kan tilbys kontinuitet i språkutviklingen gjennom hele utdanningsløpet, fra barnehage til grunnskole og videre til videregående opplæring. Kommunene må sikre dialog mellom barnehageeiere med samiske barn og samiskspråklige tilbud, foreldrene og skolen, slik at det sørges for at informasjon gis videre slik at barna kan fortsette sin samiskspråklige utvikling.

Samiskspråklige ansatte

De ansatte er den viktigste språkressursen i barnehagen. Utvalget er derfor av den klare oppfatning at det må være krav om at alle ansatte i samiskspråklige barnehager må beherske samisk. Utvalget er innforstått med at det er mangel på ansatte med samiskspråklig kompetanse. Det er viktig å understreke at barnehagene må ta ansvar for å planlegge hvordan det kan tilegne seg den nødvendige samiskkompetansen, enten gjennom rekruttering eller ved å tilby sine ansatte utdanning eller kurs i samisk. Samtidig er utvalget innforstått med at det er vanskelig å rekruttere samiskspråklig ansatte generelt, og at kravet om samisk som driftsspråk, i visse tilfeller kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. Av den grunn foreslår utvalget at det i en begrenset overgangsperiode kan være adgang til en tidsbegrenset dispensasjon fra kravet om samiskspråklig kompetanse for et mindretall av de ansatte. Det understrekes imidlertid at det skal være en snever adgang, med klare føringer på vilkår og varighet for dispensasjonsadgangen og en plikt for barnehageeiere å aktivt forsøke å rekruttere samiskspråklige ansatte. Dersom en slik dispensasjon gis, skal det samtidig settes krav til at den ansatte deltar på samiskkurs fra ansettelsesdato. E-skuvla tilbyr nettbaserte årskurs i sør-, lule- og nordsamisk, og utvalget vil fremheve dette som godt kurstilbud på steder hvor det ikke arrangeres jevnlige samiskkurs. E-skuvlas nettkurs har fleksibel oppstartdato og kan slik tilpasses den enkelte. Utvalget understreker at det ikke skal være adgang til å velge ikke-samiskspråklige der det er samiskspråklige søkere med tilsvarende kompetanse. Det vises for øvrig til kapittel 17.2.3. og 17.6. om fortrinnsrett til ansettelse.

Utvalget er av den oppfatning at det er lettere å få samisktalende til å ta nødvendig utdanning, enn at en ikke-samisktalende ansatt skal lære seg samisk tilstrekkelig godt nok til å arbeide i en samiskspråklig barnehage. Det er i dag krav om én barnehagelærer per 7–9 små barn eller 14–18 store barn (pedagognormen). For å sikre at alle de ansatte i det samiskspråklige barnehagetilbudet snakker samisk, mener utvalget at det i visse tilfeller kan ansettes samiskspråklige som ikke er barnehagelærere, også når dette medfører et brudd med pedagognormen. Ved ansettelse må de forplikte seg til å ta påkrevd utdanning. Utvalget vil her framheve arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, hvor ansatte i barnehagen tar utdanningen samtidig som de arbeider deltid i barnehagen. Utvalget vil også oppfordre til kommunalt samarbeid, og viser til mulighet for hospitering som kan sikre at flere barnehager benytter seg av samme språkressurs. Dette krever en bevisst og planlagt rekruttering fra barnehageeiers side. Utvalget vil også framheve at kommunen som barnehagemyndighet må prioritere og tilrettelegge for kompetanseheving- og rekrutteringstiltak for ansatte i både kommunale og private barnehager. Fra høsten 2015 ble det mulighet for tildeling av stipender til barnehageansatte som tar arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning. For studieåret 2016/2017 har eier kunnet søke om statlige tilretteleggingsmidler slik at barnehageansatte kan ta etter- eller videreutdanning. Dette er imidlertid begrenset til noen typer etter- og videreutdanningstilbud. Tilskudd til samisk barnehagetilbud er selvsagt også viktig for å sikre at ansatte i samiskspråklige barnehager får mulighet til kompetanseheving, og da særlig innenfor språkarbeid. Utvalget vil påpeke at slike statlige støtteordninger er viktige for å sikre at samiskspråklige ansatte får mulighet til å få riktig kompetanse til å jobbe i barnehage. Etter utvalgets syn må støtteordninger for å rekruttere nok samiskspråklige ansatte styrkes.

Om samiskspråklige ansatte generelt vises det til kapittel 17 om rekruttering av personell med kunnskaper i samiske språk og samisk kultur.

Sametingets tilskuddsordning

Utvalget mener det må være merkostnader for kommunene ved å tilby et samiskspråklig barnehagetilbud som skal utløse tilskudd. Sametinget bør legge sterkere føringer på hva som kvalifiserer til tilskudd, og legge føringer på det språklige innholdet i barnehagene. Mer tilgjengelig informasjon om tilskuddsordninger fra Sametinget vil sikre at kommuner og barnehager er godt kjent med muligheten til å søke om tilskudd. Utvalget oppfordrer Sametinget til å bruke samarbeidsavtalene med kommunene aktivt på dette området.

Kommunene har, etter barnehageloven, plikt til å tilby barnehageplass til alle barn som etter søknad har rett til det. Barnehager er fra statens side finansiert gjennom rammetilskuddet til kommunene. Utvalget mener kommunene må sørge for samiskspråklig barnehage som del av sitt ordinære barnehagetilbud, og der det er mange som etterspør samiskspråklig barnehage bør tilbudet kunne finansieres av kommunen på lik linje med andre barnehagetilbud. I kommuner hvor få etterspør samiskspråklig barnehagetilbud eller der det er aktuelt å opprette nye barnehagetilbud er Sametingets tilskuddsordning til samiskspråklige barnehager svært viktig. Dette gjelder særlig i kommuner der etterspørselen etter barnehagetilbudet varierer over tid, eller er et tilbud for svært få barn. Utvalget mener tilskudd ut over dette bør kunne benyttes til blant annet utvikling av pedagogiske ressurser og rekruttering- og kompetansetiltak.

Utvalget mener en mye større andel av Sametingets tilskuddsmidler må brukes til tiltak direkte knyttet til samiskspråklig barnehagetilbud.

Utvalget mener at dersom utvalgets forslag om at språktilrettelegging i barnehage innarbeides som en henvisningsbestemmelse i sameloven kan tospråklighetsmidlene også bli benyttet til å tilrettelegge for språkutvikling i både skole og barnehage.

Grenseoverskridende samarbeid

Det finnes gode eksempler på samarbeid mellom barnehager over grensene allerede i dag. For eksempel samarbeider barnehagen i Sirma i Deanu gielda/Tana kommune på norsk side med Ohcejoga gielda/Utsjok kommune på finsk side. Sametinget ønsker gjennom Samisk parlamentarisk råd å jobbe for et utstrakt og bedre samarbeid mellom samene over landegrensen, herunder på barnehagefeltet. Det er særlig behov for å styrke det samiske samarbeidet om pedagogisk materiell og leker med sametingene i Sverige og Finland. Utvalget mener at det er mye ubenyttet potensiale i samarbeidet i barnehager over landegrensene. Flere kommuner og barnehageeiere vil i mye større grad enn i dag kunne ha inngått slike samarbeid. Samarbeidet vil kunne bestå av utveksling og deling av samiskspråklig personell, kompetanse og pedagogisk materiell, eksempelvis organisert gjennom fellessamlinger og språkbadsamlinger. Utvalget oppfordrer kommuner og barnehageeiere til å ta slike initiativ. Utvalget oppfordrer også Sametinget til å legge til rette for og stimulere til grenseoverskridende samarbeid på barnehagefeltet.

Utvalget oppfordrer de nordiske regjeringene til å jobbe videre for et samarbeid om en nordisk utdanning av barnehagelærere. Dette vil kunne være et viktig tiltak for å avhjelpe de største utfordringene når det gjelder samiskspråklig barnehagetilbud, som er mangel på samisk pedagogisk materiell og samiskspråklig personale.

Språkressurssentrenes rolle for samiskspråklig barnehagetilbud

Utvalget foreslo i delrapporten om kommunenes forpliktelser knyttet til samiske språk å opprette språkressurssentre som skal bistå kommuner og enkeltindivider i oppfyllelsen av samiskspråklig tjenestetilbud i forvaltningen/kommunen.70 Språkressurssentrene kan ha en støttefunksjon for kommunene, og bidra til informasjons- og erfaringsutveksling. Utvalget vil framheve de samiske språkressurssentrene og deres betydning i kommunens etterlevelse av deres forpliktelse om å tilby samiskspråklig barnehagetilbud. Språkressurssentrene kan ha en støttefunksjon for kommunene, og bidra til informasjons- og erfaringsutveksling. Språkressurssentrene vil komme som et supplement til allerede eksisterende strukturer. Utvalget mener det er viktig at tiltakene i handlingsplanen for samiske språk videreføres, og da spesielt de særskilte oppgavene knyttet til sørsamisk og lulesamisk språk.

Utvalget mener språkressurssenteret skal ha en koordinerende rolle, som letter kommunens arbeid med å tilby et godt samiskspråklig barnehagetilbud. Sentrene vil være viktige for å sikre god dialog mellom de ulike aktørene, både mellom kommuner, barnehageeiere, fylkesmenn, universiteter/høyskoler og andre kompetansemiljøer. De kan også bidra til erfaringsutveksling mellom kommuner og mellom barnehageeiere som står ovenfor lignende utfordringer, knyttet til å tilby et godt samiskspråklig barnehagetilbud. Dette kan for eksempel være rekruttering av kvalifiserte og samiskspråklige ansatte og metoder som sikrer et godt samiskspråklig miljø. Sentrene blir særlig viktige ved oppstart av nye samiskspråklige barnehagetilbud, og må bistå med veiledning og praktisk støtte i rekrutterings- og kompetansehevingsarbeidet. I tillegg bør språkressurssentrene kunne støtte og veilede foreldre, eksempelvis dersom de opplever at kommunen ikke oppfyller deres rett til et samiskspråklig barnehagetilbud. Utvalget mener språkressurssentrene må ivareta lignende type oppgaver for grunnskolen, og de må bistå i arbeidet med å sikre god overgang fra samiskspråklig barnehage til videre opplæring i og på samisk, og bistå kommunene med en plan som ivaretar dette.

Mange av disse oppgavene mener utvalget best kan ivaretas ved at det opprettes en egen barnehage- og skoleansvarlig ved språkressurssentrene. Barnehage- og skoleansvarlige skal ha en koordinerende rolle, bistå med erfaringsoverføring, informasjon, kobling av tilbud og etterspørsel, bistå foreldre, ha oversikt og bistå når det er behov for fjernundervisningstilbud, jobbe mot kommunene slik at de innfrir plikten til samiskspråklige tilbud med mer. Språkressurssentrene skal imidlertid ikke overta ansvaret knyttet til undervisning eller ta rollen som barnehageeier.

Særskilt om sørsamisk barnehagetilbud

I det sørsamiske området er det nødvendig med en fleksibel organisering av tjenestetilbudet. Utvalget mener at dette vil kunne ivaretas med sørsamisk språkressurssentre, som vil kunne bidra med ressurser og kompetanse når det oppstår etterspørsel i kommunen. Samtidig foreslår utvalget å samle statens ansvar for det sørsamiske barnehage- og opplæringstilbudet, slik at det fungerer som en overbygning for opplæring i barnehager og skoler som tilbyr samisk opplæring, se også omtale i kapittel 10 om samiskopplæring i grunnskole og videregående skole.

For det sørsamiske språktilbudet mener utvalget det er helt avgjørende med en god overordnet koordinering siden tilbudene er såpass spredt, og det sørsamiske området strekker seg over mange fylker og kommuner, og også store områder i Sverige. Det må derfor tilrettelegges for et godt samarbeid med det sørsamiskspråklige miljøet på svensk side av nasjonalgrensen. Utvalget mener det må åpnes for at sørsamiske barn i Norge og Sverige kan benytte et sørsamiskspråklig barnehagetilbud, uavhengig av bosted. Dette for å sikre større barnegrupper, og at alle som ønsker et sørsamiskspråklig barnehagetilbud får mulighet til å benytte det. Utvalget mener mange av de samme utfordringene gjelder videre i skoleløpet. For å sikre flest mulig gode opplæringstilbud i og på sørsamisk er det viktig med koordinering og samarbeid også med svenske skolemyndigheter.

Utvalget vil påpeke at sørsamisk er i en svært utsatt og sårbar situasjon med tanke på å sikre bevaring og vitalisering av språket. Det er viktig at opprettelse av et språkressurssenter og en barnehage- og skoleansvarlig under Sametinget ikke gjør at eksisterende tiltak som fungerer blir stoppet. Her vil utvalget særlige peke på tiltakene i handlingsplanen for samiske språk og den rollen Fylkesmannen i Nordland har hatt. Dette må videreføres. På sikt, når språkressurssenteret og barnehage- og skoleansvarlig er mer etablert, kan det vurderes om flere oppgaver skal overføres til Sametinget.

9.6 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår at kommunen har plikt til å tilby samiskspråklig barnehagetilbud etter en sterk språkmodell til alle samiske barn hvor foreldrene ønsker det. Kommunens plikt lovfestes i barnehageloven.

  • Utvalget mener kommunene må avdekke etterspørsel etter samiske barnehagetilbud, og plikter å dimensjonere tilbudet i tråd med etterspørsel.

  • Utvalget foreslår at språkressurssentrene skal bistå kommunene med å tilby et samiskspråklig barnehagetilbud.

  • Utvalget mener at det må tilrettelegges for norsk-svensk samarbeid, som åpner for at sørsamiske barn i de respektive land kan benytte et sørsamisk barnehagetilbud uavhengig av bosted.

  • Utvalget mener Kunnskapsdepartementet i større grad må synliggjøre kommunens plikt til å tilby samiskspråklig barnehagetilbud, og de samiske barnehagetilbudene som eksisterer.

  • Utvalget mener en mye større andel av tilskuddsmidler må brukes til tiltak direkte knyttet til samiskspråklig barnehagetilbud, og særlig rettes mot barnehager med få samiske barn.

10 Samiskopplæring i grunnskole og videregående skole

10.1 Innledning

Noe av det viktigste i arbeidet med å vitalisere og styrke de samiske språkene, er etter utvalgets vurdering å sikre god språkopplæring. God språkopplæring på skolen er et sentralt virkemiddel for både å støtte opp om språkutviklingen hos samiskspråklige barn og å sikre samiske norskspråklige barns rett til å lære eget morsmål. Her vil det være sentralt at skolen har gode opplæringsmodeller for samiskopplæringen. I kommuner hvor den samiske befolkningen bor spredt vil et samiskspråklig miljø på skolen være av stor betydning for språkutviklingen.

Utvalget er opptatt av at det skal være et helhetlig utdanningsløp, og at barnehage og skole i større grad må sees i sammenheng. Språkutvikling i barnehagen og skolen er en viktig faktor i bevaring og vitalisering av samiske språk. Det er derfor viktig at skolen tilbyr en god og velfungerende samiskopplæring, slik at flere ønsker å lære samiske språk. Utvalget mener at ved å satse på en god samiskopplæring på skolen vil en langsiktig effekt, utover at det blir flere samiskspråklige, blant annet være at det senere vil være lettere å rekruttere ansatte med kompetanse i samiske språk.

Utvalget mener at hovedutfordringene innenfor grunnopplæringen handler om at samiske elever ikke får oppfylt retten til opplæring i og på samisk. Årsakene til dette er sammensatt. Det handler både om tilgang til lærere med riktig kompetanse, manglende økonomiske ressurser og et statlig regelverk som ikke er tilpasset de reelle utfordringene. I tillegg mangler det et enhetlig og koordinert system hvor skoleeiere kan hente veiledning og støtte i arbeidet med samiskundervisningen. Utvalget har i sine vurderinger og forslag til tiltak fokusert på det som oppleves som utfordringer ved å få oppfylt retten til opplæring i og på samisk.

10.2 Gjeldende rett

10.2.1 Innledning

Lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den videregåande opplæringa (opplæringslova) regulerer retten til samisk opplæring i og på samisk både i grunnskolen og videregående skole. Lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) regulerer voksenopplæring i samisk. I kapittel 5 er en gjennomgang av folkeretten.71

10.2.2 Opplæringsloven

Opplæringsloven kapittel 6 regulerer retten til samisk opplæring både i grunnskolen og videregående skole. I kapitlet gis Sametinget myndighet til å fastsette deler av læreplanforskriftene. Definisjonen av same i opplæringsloven § 6-1 har betydning for rettighetene etter loven. Begrepet omfatter personer som kan skrives inn i Sametingets valgmanntall, og barn av de som kan skrives inn.72 Både retten til grunnskoleopplæring i samisk utenfor samisk distrikt og retten til opplæring i samisk i videregående skole er forbeholdt samer. Rett til grunnskoleopplæring i og på samisk innenfor samisk distrikt og rett til opplæring i og på samisk utenfor samisk distrikt gjelder alle elever, uavhengig av om de kan defineres som same etter § 6-1.

«Samisk» er i opplæringsloven definert som nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Det er ikke gitt ytterligere presisering i loven av hvilke vilkår som ligger til grunn for hvilket av de tre språkene det skal gis opplæring i og på. Den praktiske gjennomføringen av retten til opplæring i og på samisk betyr at man fortrinnsvis gir opplæring i nordsamisk i nordsamiske områder og tilsvarende for sør- og lulesamisk. Opplæringsloven gir imidlertid rettigheter til opplæring i alle de tre språkene over hele landet, og elevene velger selv hvilket samisk språk de skal ha opplæring i.73

Samiske elever har en individuell rett til opplæring i samisk i grunnskolen og i videregående opplæring, uansett hvor de bor i landet. I grunnskolen har alle elever som bor i samiske distrikt, både samer og ikke-samer, rett til opplæring både i og på samisk.74 Utenfor samiske distrikt er det bare samer som har rett til opplæring i samisk i grunnskolen. Utenfor samiske distrikt har norske og samiske elever som utgjør minst ti i en kommune, rett til grunnskoleopplæring i og på samisk, så lenge det er minst seks elever igjen i gruppen. Det er ikke lovfestet rett til opplæring på samisk i videregående opplæring, verken for samiske elever eller norske elever.

Det er fylkeskommunene og kommunene som er skoleeiere, og har ansvaret for at kravene i opplæringsloven og tilhørende forskrifter blir fulgt.75 Det betyr at skoleeier har det overordnede ansvaret for at elevenes rettigheter til samisk opplæring blir oppfylt, inkludert å stille til disposisjon de nødvendige ressursene for at kravene etter loven oppfylles.76 Skoleeier har også plikt til å informere og veilede elever og foreldre som har spørsmål til retten og plikten til opplæring i eller på samisk.77 Kommunen skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring etter opplæringsloven, for alle som er bosatt i kommunen. På tilsvarende måte skal fylkeskommunen oppfylle retten til videregående opplæring.

Boks 10.1 Opplæringsloven kapittel 6 – Samisk opplæring

§ 6-1 Definisjoner:

I lova her tyder

  • same: person som kan skrivast inn i samemanntallet, jf. § 2-6 i lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (samelova), og barn av dei som kan skrivast inn

  • samisk: nordsamisk, sørsamisk eller lulesamisk

Samisk distrikt: 1) det samiske forvaltningsområdet etter § 3-1 i samelova, 2) andre kommuner eller delar av kommuner etter forskrifter gitt av Kongen i statsråd etter at Sametinget og dei kommunane og fylkeskommunane spørsmålet gjeld, har fått uttale seg.

§ 6-2: Samisk opplæring i grunnskolen:

I samiske distrikt har alle i grunnskolealder rett til opplæring i og på samisk.

Utanfor samiske distrikt har minst ti elevar i ein kommune som ønskjer opplæring i og på samisk, rett til slik opplæring, så lenge det er minst seks elevar igjen i gruppa.

Kommunen kan vedta å leggje opplæring på samisk til ein eller fleire skolar i kommunen.

Kommunen kan gi forskrifter om at alle i grunnskolealder i samiske distrikt skal ha opplæring i samisk.

Utanfor samiske distrikt har samar i grunnskolealder rett til opplæring i samisk. Departementet kan gi forskrifter om alternative former for slik opplæring når opplæringa ikkje kan givast med eigna undervisningspersonale på skolen.

Elevane avgjer sjølv om dei vil ha opplæring i og på samisk frå og med 8.årstrinnet etter første, andre og femte leddet.

§ 6-3 Samisk vidaregåande opplæring

Samar i vidaregåande opplæring har rett til opplæring i samisk. Departementet kan gi forskrifter om alternative former for slik opplæring når opplæringa ikkje kan givast med eigna undervisningspersonale på skolen.

Departementet kan gi forskrifter om at visse skolar skal tilby opplæring i eller på samisk eller i særskilde samiske fag i den videregåande opplæringa innanfor visse kurs eller for visse grupper. Fylkeskommunen kan også elles tilby slik opplæring.

§ 6-4 Innhaldet i opplæringa

Forskrifter om læreplanar etter § 2-3 og § 3-4 skal gi pålegg om opplæring om den samiske folkegruppa og om språket, kulturen og samfunnslivet til denne folkegruppa i tilknytning til dei ulike fagområda. Innanfor rammer fastsette av departementet gir Sametinget forskrifter om innhaldet i slik opplæring.

Sametinget gir forskrifter om læreplanar for opplæring i samisk språk i grunnskolen og i den vidaregåande opplæringa, og om læreplanar for særskilde samiske fag i den vidaregåande opplæringa. Forskriftene må liggje innanfor omfangs- og ressursrammer fastsette av departementet.

Departementet gir forskrifter om andre særskilde læreplanar for grunnskoleopplæringa i samiske distrikt og for elevar elles som får samisk opplæring i grunnskole og i vidaregåande opplæring. Sametinget skal i samråd med departementet lage utkast til desse forskriftene.

10.2.2.1 Forholdet mellom sameloven § 3-8 og opplæringsloven

Det er opplæringsloven som regulerer uttømmende hvilke rettigheter elever i grunnskolen og videregående skole har til opplæring i samisk. Sameloven § 3-8 regulerer derfor kun voksenopplæring i samisk.

Boks 10.2 Sameloven § 3-8 – rett til voksenopplæring i samisk

«Enhver har rett til opplæring i samisk. Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av denne bestemmelsen.
For opplæring i og på samisk gjelder reglene i og i medhold av lov om grunnskolen og den videregående opplæringa (opplæringslova).»

Det fremgår av forarbeidene at sameloven § 3-8 retter seg mot dem som på grunn av alder, bosted og lignende, ikke omfattes av annet regelverk som gir rett til opplæring i samisk.78 Videre at «enhver» i sameloven § 3-8 retter seg kun mot voksne som ikke har fått opplæring i skolen. Bestemmelsen kan derfor ikke tolkes slik at det direkte fra denne bestemmelsen kan utledes en rett til opplæring i samisk også for elever i grunnskolen og videregående skole. Elever som har eller har hatt rett til opplæring i samisk på grunnskolen eller i videregående skole, kan ikke kreve en rett til en ytterligere samiskopplæring i medhold av sameloven § 3-8.79 Heller ikke elever som ikke har hatt en slik individuell rett, eksempelvis elever i videregående skole og norske elever i grunnskolen utenfor forvaltningsområdet, kan utlede en rett til opplæring i samisk fra sameloven § 3-8. Personer som ikke har hatt rett til opplæring i samisk i grunnskolen og videregående skole, samt personer som ikke har hatt rett til voksenopplæring etter opplæringsloven, vil derimot kunne ha rett til voksenopplæring i samisk i medhold av sameloven § 3-8.

10.3 Opplæring i og på samisk

10.3.1 Gjennomføring av opplæringen

Samiske elever i grunn- og videregående opplæring har etter opplæringsloven ulike rettigheter når det gjelder samiskopplæring. Med rett til opplæring i samisk menes rett til opplæring i faget samisk som første- eller andrespråk. Med rett til opplæring i og på samisk menes rett til opplæring på samisk også i andre fag enn samisk.

Læreplanverket for Kunnskapsløftet – samisk (LK06S) består av generell del, som er identisk med generell del i Kunnskapsløftet, og prinsipper for opplæringen – samisk, inkl. samisk læringsplakat og læreplaner for fag. Det er utviklet likeverdige og parallelle læreplaner i norsk for elever med samisk som førstespråk, samfunnsfag– samisk, naturfag– samisk, mat og helse – samisk, kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE) – samisk, duodji/duodje/duedtie og musikk – samisk. For øvrig gjelder læreplanene fra Kunnskapsløftet. For videregående opplæring er det utarbeidet læreplan i historie – samisk, geografi – samisk og religion og etikk – samisk. LK06S brukes i grunnskoler i samiske distrikt og for elever utenfor samiske distrikt som får opplæring i og på samisk.80 I tillegg er de to statlige samiske videregående skolene pålagt å gi opplæring etter LK06S.81

Det er fastsatt to fag- og timefordelinger; en for elever som følger Læreplanverket for Kunnskapsløftet (LK06), og en for elever som følger Læreplanverket for Kunnskapsløftet – samisk. Fag- og timefordeling for LK06S har et høyere timetall enn den ordinære fag- og timefordelingen.82 Elever som ikke følger LK06S, men som har opplæring i samisk som første- eller andrespråk, skal følge den ordinære fag- og timefordelingen. Også disse elevene vil få et høyere timetall enn øvrige elever. Skoleeier avgjør hvordan samiskopplæringen skal organiseres, herunder om timer til samiskopplæring skal fremskaffes ved å legge til ekstra timer, ved å omdisponere timer fra andre fag eller en kombinasjon av disse.

Etter dagens regelverk kan kommuner i samiske distrikt gi forskrifter om at alle i grunnskolealder skal ha opplæring i samisk. Kommunen har etter bestemmelsen ikke adgang til å pålegge opplæring i samisk som første- eller andre språk, verken for norske eller samiske elever.

I tiden etter innføringen av Kunnskapsløftet viser statistikken at det de siste årene har vært en liten nedgang i tallet på elever som velger samisk som førstespråk. For samisk som andrespråk i grunnskolen har nedgangen imidlertid vært mer dramatisk. I Samiske tall forteller 8 ser vi at antallet grunnskoleelever med samisk som førstespråk er redusert fra 1020 i 2006 til 915 elever i 2015. For samisk som andrespråk er det en reduksjon fra 1652 elever i 2006 til 1 201 elever i 2015. Tallet på elever som tar samisk språk i videregående opplæring er ganske stabilt. Men det har de siste årene skjedd en endring ved at flere elever i videregående opplæring velger samisk som andrespråk i stedet for samisk som førstespråk.83

10.3.2 Ulike språkopplæringsformer og modeller

10.3.2.1 Sterke språkmodeller i samiskopplæringa

Andrespråksopplæring i samisk i grunnskolen i Norge ble innført i 1987. Målet for opplæringen i faget var at barn med norsk som førstespråk skulle bli funksjonelt tospråklige, i norsk og i samisk. Den første omfattende undersøkelsen av andrespråksopplæring i samisk i Norge kom i 1998, og den viste en utbredt foreldremisnøye med de språklige resultatene av opplæringen. Målene i læreplanen ble ikke nådd.84 Før dette var det gjort en språklig analyse av skolebarns samiske språk i Sverige. Denne viste mye av det samme, dokumentert på en annen måte.85 I 2003 kom evalueringen av den samiske delen av skolereformen av 1997. Denne evalueringen viste det samme, andrespråkselevene ble ikke funksjonelt tospråklige.86

Det samiske pedagogiske miljøet har i lang tid hatt kontakt med pedagogiske miljøer i andre minoritetssamfunn rundt om i verden, og diskusjon om språkopplæringsspørsmål har stått sentralt i denne kontakten. Problemet med andrespråksopplæring i minoritetsspråk har vært stort over alt. De som har kommet lengst i å løse problemet, har innført sterke tospråklige opplæringsmodeller i andrespråksopplæring for barn med majoritetsspråket som førstespråk og minoritetsspråket som andrespråk. Dette gjelder for eksempel for maori på New Zealand, walisisk i Storbritannia og baskisk i Spania. I de samiske områdene i Norge har sterke opplæringsmodeller ikke vært i bruk i andrespråksopplæringen, bortsett fra i enkeltstående prosjekter.

Én av de mest brukte typologiene for tospråklig opplæring internasjonalt, er typologien som den britiske forskeren Colin Baker har utarbeidet. Han deler tospråklig opplæring inn i en rekke ulike modeller og deler så til slutt disse modellene inn i to grupper som han kaller svake og sterke tospråklige opplæringsmodeller.87 Baker stiller disse spørsmålene når han skal bestemme en modell:

  1. Hvilken elevgruppe er det tale om?

  2. Hva er det samfunnsmessige målet for opplæringen?

  3. Hva er det språklige målet for opplæringen?

  4. Hvilket språk blir brukt i klasserommet?

En sterk språkmodell er det Baker kaller «immersion» og som til norsk gjerne blir oversatt med «språkbad». I praksis vil det si at det minoritetsspråket som skal læres, må være det språket som brukes i klasserommet også i andre fag enn i språkfaget. En svak modell vil etter Bakers kriterier være der det kun er undervisning i minoritetsspråket noen timer i uka, men der all annen undervisning og kommunikasjon foregår på majoritetsspråket.

10.3.2.2 Alternative opplæringsformer, herunder fjernundervisning

Elever som har rett til opplæring i samisk har rett til alternativ form for slik opplæring når opplæringen ikke kan bli gitt av egnet opplæringspersonale ved skolen88. Skoleeier som ikke har lærere som kan gi opplæring i samisk, må tilby sine elever opplæring i samisk ved bruk av alternative opplæringsformer, eksempelvis fjernundervisning, intensivundervisning eller leirskoleopphold. Listen er ikke uttømmende, så her vil det være flere ulike måter og kombinasjoner av hvordan opplæringen kan organiseres. Det er opp til skoleeier å vurdere dette, men slike alternative opplæringstilbud for elever i grunnskolen skal bli utarbeidet i samarbeid med foreldrene89.

På grunn av stor mangel på lærere som kan undervise i og på samisk, og på grunn av store avstander mellom elevene, særlig i sørsamisk område, har mange elever opplæring i samisk gjennom fjernundervisning. Fjernundervisning er en tjeneste som tilbys av ordinære grunnskoler eid av kommuner, videregående skoler som drives av fylkeskommuner og statlige skoler, samiske institusjoner og i noen tilfeller også private foretak og privatpersoner. Det er skoleeier som er ansvarlig for opplæringen til den enkelte elev selv om de kjøper tjenesten av andre som tilbyr fjernundervisning.

Det finnes flere modeller for fjernundervisning og en rapport fra 2012 viser til tre modeller for fjernundervisning i samisk; fjernundervisning kombinert med to eller flere samlinger i regi av tilbyder, fjernundervisning med hospiteringsopplegg ved tilbyderskole, og fjernundervisning uten supplerende opplegg90.

Rapporten konkluderer blant annet med at retten til å delta på samlinger må komme på toppen av retten til ordinært fastsatte timer. Samlingene må ses på som en innfrielse av statens plikter som følger av Grunnloven § 108, utover det som følger av opplæringsloven. Rapporten konkluderer også med at for sørsamiske elever bør det arrangeres flere årlige samlinger enn for de øvrige elevgruppene.

Fjernundervisning krever til dels andre tilnærminger til læring enn det en lærer kan ta i bruk i en klasseromssituasjon. Teknologien er det som skiller fjernundervisning fra stedlig undervisning, og det er nettopp teknologien som gjør denne type opplæring mulig. Samtidig legger teknologien begrensinger på opplæringssituasjonen, nemlig den fysiske adskillelsen mellom elev og lærer. Som fremhevet i rapporten Samisk via fjernundervisning, er det viktig at «det bygges bro» mellom lærer og elev for å redusere denne avstanden. Når det gjelder bruken av dagens teknologi, viste undersøkelsen at tilnærmingen til, og bruken av, teknologien varierte mellom ulike lærere og institusjoner.

I 2015 utarbeidet Utdanningsdirektoratet et rammeverk for fjernundervisning i samisk for elever i hele grunnopplæringen.91 Målet med rammeverket er at kompetansemålene i læreplanen for samisk som førstespråk eller samisk som andrespråk oppfylles og skal bidra til at samiske elever blir funksjonelt tospråklige. Fjernundervisningen skal sidestilles med stedlig undervisning og undervisning som gis i alle andre skolefag. Rammeverket handler først og fremst om fjernundervisning, men språksamlinger og hospiteringsopphold kan også være virkemidler for å bidra til at eleven når kompetansemålene og utvikler språket.

Rammeverket understreker at dersom skoleeier mener nettbasert opplæring i samisk alene er forsvarlig, vil det ikke være nødvendig med språksamlinger/hospitering. Rammeverket viser til at språksamlinger/hospiteringsopphold er en mulighet skoleeier kan velge å tilby elevene.

Boks 10.3 Kriterier for den som tilbyr samisk fjernundervisning:

  1. Pedagogisk og samiskspråklig kompetanse

  2. Kompetanse i fjernundervisningsdidaktikk

  3. Kompetanse i bruk av tekniske verktøy i opplæringsøyemed

Fylkesmannens rolle er å påse at kvaliteten i samisk fjernundervisning er underlagt samme krav til ledelse, lærerkompetanse, mål, læreplanarbeid og resultat som øvrige krav i opplæringsloven. Fylkesmennene i Finnmark og Nordland har ansvaret for å påse at følgende veiledende kriterier blir oppfylt for fjernundervisning.

Boks 10.4 Kriterier for den som mottar samisk fjernundervisning/bostedskommune:

  1. Skoleeier har ansvar for å opprette et godt skole-hjem-samarbeid i forbindelse med fjernundervisning, jf. § 7-1 i Forskrift til opplæringsloven

  2. Skoleeier er ansvarlig for å tilrettelegge for fjernundervisning på skolen

  3. Rektor er ansvarlig for at kontaktlærer og fjernundervisningslærer har rutiner for vurdering

Rammeverket for fjernundervisning peker på at fylkesmennene i Finnmark og Nordland skal arbeide systematisk med å sikre at disse kriteriene oppfylles innen 2020, slik at det kan settes konkrete krav til utformingen av samisk fjernundervisning. For å få dette til er systematisk kompetanseheving nødvendig. Fylkesmennene i Finnmark og Nordland skal koordinere målrettede kompetansehevingstiltak innenfor følgende områder:

  • Pedagogisk kompetanse

  • Kompetanse i fjernundervisningsdidaktikk

  • Samisk språkkompetanse

  • Vurderingskompetanse

  • Kompetanse i bruk av digitale verktøy.

De skal også søke samarbeid med de universitetene og høyskolene som har samisk i fagkretsen og med eventuelt andre relevante samarbeidspartnere for kompetanseheving. I henhold til rammeverket for fjernundervisning er det fylkesmennene i Finnmark og Nordland som er ansvarlige for å gi relevant og oppdatert informasjon til skoleeiere i hele landet om retten til samisk opplæring og muligheter for alternative opplæringsformer, som fjernundervisning.

Fylkesmennene i Finnmark og Nordland skal gi informasjon til tilbydere av samisk fjernundervisning om pedagogiske krav og kompetansekrav, samt om økonomiske rammer for tilbydere. Kommunene/fylkeskommunene skal også informeres om rutiner for tildeling av timer til opplæring i samisk, refusjon for utgifter til opplæringa, variasjon i pris hos ulike tilbydere og muligheter for eventuelle språksamlinger/hospiteringsopphold.

10.3.3 Samisk i friskoler

Reglene i kapittel 6 i opplæringsloven om rett til opplæring i og på samisk gjelder for grunnskoleopplæring og videregående opplæring i offentlige skoler. Friskoleloven regulerer godkjenning med rett til statstilskudd for frittstående grunnskoler og videregående skoler.92 Formålet med friskolelova er å «medvirke til at det kan opprettes og drives frittstående skoler, slik at foreldre og elever kan velge andre skoler enn de offentlige».93 Med friskole menes skoler som er i privat eie og som er godkjent med rett til statstilskudd etter friskoleloven. Friskoleloven har ikke bestemmelser tilsvarende opplæringsloven kapittel 6 om rett til opplæring i og på samisk. Det er opp til den enkelte friskole om de vil tilby undervisning i og på samisk. Per i dag er det ingen godkjente friskoler som har godkjenning for å tilby opplæring etter Kunnskapsløftet – samisk, eller for å gi opplæring i samisk.

Kunnskapsdepartementet reviderte privatskolelova (ny friskolelov) i august 2015, det ble ikke gjort endringer knyttet til rett til samiskopplæring. Sametinget ga i sin høringsuttalelse til lovendringen innspill om at retten til opplæring i og på samisk også må gjelde for friskoler. Videre uttalte Sametinget at det må være et krav for å bli godkjent som friskole, at skolen skal kunne tilby samisk i fagkretsen for de elever som har rett til samiskopplæring etter opplæringsloven kapittel 6.

10.3.4 Tilskudd til samisk i grunnopplæringen og til læremidler

10.3.4.1 Tilskudd til samisk i grunnopplæringen

Målet med tilskuddsordningen er å bidra med finansiering til kommuner, fylkeskommuner og friskoler som tilbyr samiskopplæring i samsvar med § 6-2 og 6-3 i opplæringsloven. For 2016 er det bevilget 59 millioner kroner. Bevilgningen inkluderer tre tilskuddsordninger: En ordning for samiskopplæring i grunnskolen, en ordning for samiskopplæring i den videregående skolen og en ordning med studiehjemler i samisk for lærere i grunnopplæringen. Fra høsten 2015 ble målgruppa for ordningen med studiehjemler for lærere utvidet, fra å omfatte lærere i grunnskolen i de fire nordligste fylkene til å omfatte lærere i hele grunnopplæringen og i hele landet. Studiehjemler er lønnskompensasjon som skoleeier kan søke om for lærere som tar videreutdanning for å styrke sin kompetanse i samiske språk.

Tilskuddet til samiskopplæring beregnes etter antall uketimer (per skole eller per elev) ut ifra opplysninger i Grunnskolens statistikksystem (GSI) om elevtall fordelt på årstrinn og elevtall fordelt på språkalternativene førstespråk og andrespråk.94 I tillegg er det ulike beregningsmodeller for elever som bor i og utenfor det samiske forvaltningsområdet. Eventuelle timer som benyttes til språksamlinger eller hospiteringer ut over dette, gis det ikke særskilt tilskudd til. Kommunene kan avtale oppgjør seg imellom for å dekke kostnader for språksamlinger/hospiteringer dersom disse gis ved en kommunal skole. Tilskuddet gis med én sats per time. Satsen har ikke endret seg de siste årene, bortsett fra at det gjøres en prisjustering hvert år.

Utdanningsdirektoratet har i tildelingsbrev fra Kunnskapsdepartementet for 2016 fått i oppgave å utarbeide forslag til en ny beregningsmodell for tilskudd til samisk i grunnopplæringen. Dette arbeidet er ikke fullført.

10.3.4.2 Tilskudd til læremidler

I statsbudsjettet får Sametinget årlig tildelt tilskudd som skal bidra til finansiering av utdanningsformål i Sametinget, inkludert utvikling og produksjon av læremiddel for samiske elever, herunder spesialpedagogiske læremiddel, læreplanarbeid og utvikling og tilskudd til råd og veiledning om samisk opplæring. For budsjettåret 2016 har Sametinget fått om lag 40 millioner kroner til dette formålet. Det er et høyt prioritert mål for tilskuddet at samiske elever skal få raskere og bedre tilgang til læremidler på sitt samiske språk. Sametinget gir informasjon om samiske læremidler gjennom læremiddelportalen Ovttas.no og gjennom læremiddelsentralen i Sametinget.

Evalueringen av Kunnskapsløftet Samisk pekte blant annet på at mangelen på lærebøker og andre læremidler var et gjennomgående problem ved innføringen av reformen.95 Mange lærere opplevde det som svært krevende å innføre en ny tilnærming til læring uten støtte i lærebøker som var tilpasset reformen. Det ble rapportert om betydelig merbelastning fordi lærerne i stor grad måtte produsere læremidlene selv. Det rapporteres fortsatt om mangel på samiske lærere og samiske læremiddel.96

I Sametingets årsrapport for 2015 kommer det fram at læremiddelbudsjettet for ordinære og særskilt tilrettelagte læremidler på nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk økte fra 17,6 til 21,0 mill. kroner fra 2014 til 2015.97 Det vises til at økningen har økt muligheten for prioritering av læremidler på alle tre samiske språk til videregående nivå og tverrfaglig temabasert språk- og kulturlæremiddel for grunnskolen. Totalt for 2016 har Sametinget budsjettert med 25,2 mill. kroner til tiltak innenfor grunnopplæring, der læremidler er hovedtiltaket med et budsjett på 23 mill. kroner, i tillegg til 1 mill. kroner til innsatsområdet «Den samiske elevens rettigheter og skolens innhold og verdigrunnlag» og 1,15 mill. kroner til innsatsområdet «Rammevilkår, læringsmiljø og samarbeid om opplæringen».98

Sametinget har utarbeidet en handlingsplan for utvikling av læremidler for perioden 2015–2018.99 Planen beskriver mål og prioriteringer for Sametingets læremiddelutvikling. I planen pekes det på at Sametingets økonomiske rammer til læremiddelutvikling er for små i forhold til behovene. De senere årene har det vært søkt om tilskudd for nærmere 80 millioner kroner hvert år, mens det årlig har vært budsjettert med i underkant av 18 millioner. I planen viser Sametinget til at de har måttet foreta strenge prioriteringer, og avslå mange gode søknader på grunn av begrenset budsjett. Det vises til at det i 2014 kom det inn søknader om tilskudd til utvikling av læringsressurser for ca. 70 millioner kroner. Sametingets læremiddelbudsjett var på 17,6 millioner.

10.3.5 Digitale læremidler og Ovttas

I motsetning til tidligere læreplaner, åpner Kunnskapsløftet for et friere valg av lærestoff for å nå kompetansemålene. Det blir derfor opp til skolene og den enkelte lærer å finne fram til relevant lærestoff. Tilgangen til lærestoff på samiske språk er imidlertid såpass vanskelig at den gjør undervisningsarbeidet mer krevende. Dette gjelder både tilgangen til internettsider, oppslagsverk, litteratur, og lærebøker. Begrensninger i læremidler er særdeles prekær for lule- og sørsamisk. Digitale læremidler åpner for større variasjon i undervisningen, og det gjør det lettere før lærere å konkretisere de ulike temaene og fagene.

Erfaringene med bruk av digitale læremidler tyder også på at ungdom er mer mottakelig for informasjonen de får ved bruk av ny teknologi. I en kvantitativ studie foretatt av Synnovate i 2012 påpekes det at gode digitale læremidler for samiske språk er viktige for både statusen, anseelsen og utbredelsen til de respektive språk.100 Undersøkelsen viser også til at digitale læremidler oppleves som motiverende, engasjerende og inspirerende. Det faktum at stoffet er tilgjengelig i flere formater (lyd/bilde/video/tekst) bidrar dessuten til å skape interesse for faget.

En arbeidsgruppe satt sammen av Sametinget, Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet offentliggjorde i juni 2010 rapporten «Tiltak for å effektivisere utvikling og produksjon av samiske læremidler». I rapporten beskriver arbeidsgruppen prosjektet med å utvikle en nettjeneste for samiske læremidler som viktig, og understreker behovet for en søkbar læremiddelbase som er lett tilgjengelig og som gir oversikt over alle samiske læremidler, og en base hvor det er mulig å publisere læremidler.

www.ovttas.no er en samisk læremiddelportal hvor det samiske opplæringssystemet er i fokus.

Læremiddelportalen består av tre deler:

  • Oversikt over læremidler og mulighet for å låne bøker

  • Delingsarena

  • Publiseringsverktøy for digitale læremiddel

Visjonen er at alle barnehageansatte og lærere som jobber med samiske barn og elever med samisk i fagkretsen, skal kunne benytte seg av portalen og se nytten i et felles nettsted for den samiske opplæringssektoren. Tilbudet av digitale læremidler på samiske språk er langt dårligere enn hva som er tilfelle for mer tradisjonelle, analoge læremidler. Ovttas|Aktan|Aktesne ønsker å videreutvikle tjenesten med å utvikle et publiseringsverktøy for produksjon av digitale læremidler.

10.3.6 Senter for samisk i opplæringa

Senter for samisk i opplæringa er i dag et ressurssenter spesielt rettet mot opplæringssystemet fra barnehage til høyere utdanning. Senteret skal arbeide bredt for å fremme muntlig og skriftlig bruk av de samiske språkene i befolkningen. Hovedområdene for senteret er lese- og skriveopplæring og muntlig språkutvikling. Dette innbefatter å styrke og fremme bruk av muntlig samisk i opplæringen, kunnskap om flerspråklighet og språkrevitalisering, og formidle kunnskap om lesing og skriving. Målet er å fremme og øke lesekompetansen innen den samiske befolkningen.

Senter for samisk i opplæringen har en egen avdeling i Elgå i Engerdal kommune. Avdelingen har særlig ansvar for å lage sørsamiske termer for samfunnsfag og matematikk. Læremateriell utviklet ved avdelingen blir kvalitetssikret og fortløpende publisert på læremiddelportalen. Elgå- miljøet deltar også i et pilotprosjekt for læremiddelportalen Aktesne, for utviklingen av produksjonsverktøy for digitale læremidler. Arbeidet med læremidlet «Sïjte» er i sin sluttfase og vil bli publisert snart. Språkspillet New Amigos på sørsamisk ble ferdigsstilt i 2013.

Avdelingen i Elgå ble etablert gjennom en avtale mellom Sametinget, Engerdal kommune og Samisk høgskole. Grunnlaget for etableringen av Elgåavdelingen var at midlene på 1 mill. kroner over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett til språkrevitaliseringsprosjektet ved Elgå skole, ble overført til Sametingets arbeid med sørsamisk læremiddel- og terminologiutvikling i 2013.

Senter for samisk i opplæringa er tilknyttet Samisk høgskole, men er per i dag ikke et nasjonalt senter. I dag er det ti nasjonale sentre som skal bidra til at den nasjonale utdanningspolitikken blir gjennomført slik at barn, unge og voksne kan få en likeverdig og tilpasset opplæring av høy kvalitet i et inkluderende fellesskap. Styringen av den faglige virksomheten er delegert til Utdanningsdirektoratet. Vertsinstitusjonene, som er universitet eller høgskoler, har ikke ansvar for den faglige virksomheten, men for de administrative tjenesten de gir, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-4 fjerde ledd.

10.3.7 Grenseoverskridende skolesamarbeid

En arbeidsgruppe bestående av representanter fra Norge, Sverige og Finland laget i 2015 en rapport med forslag til tiltak for å øke det nordiske samarbeidet om felles utvikling og bruk av læremidler i barnehage og skole for å styrke samiskopplæringen.101 Denne rapporten diskuterer ulike hindringer og utfordringer med samarbeid mellom de nordiske landene.

Rapporten viser til at samiske elever i Norge, Finland og Sverige stort sett har de samme utfordringene når det gjelder opplæring i samisk. De samiske språkene er minoritetsspråk som påvirkes av majoritetsspråket i de ulike landene. Det er stor mangel på lærere som behersker samisk, og mange lærere har mangelfull kompetanse om samisk språk, kultur og samfunnsliv. Elever mangler samiske læremidler i de fleste fagene. Spredt bosetting gir også utfordringer for samisk opplæring. Mange elever må få opplæring i samisk gjennom fjernundervisning fordi skolen ikke har samisklærer.

I rapporten argumenteres det for at det er mulig å samarbeide om samisk opplæring, men at det finnes en del utfordringer:

«Trots att Norge, Sverige och Finland historiskt, kulturellt och även lagstiftningsmässigt har mycket gemensamt finns det betydande skillnader i läroinnehållet samt i tim- och ämnesfördelningarna. Läroplanerna för sameundervisningen är i alla tre länder bundna till de riksomfattande läroplansnormerna. Möjligheten att skapa gemensamma lärostoff och timfördelningar är därför helt beroende av i hur hög grad sameundervisningens enhetlighet stärks på statsnivå. Förenhetligandet av förutsättningarna för sameundervisningen är en utbildningspolitisk fråga.»

Rapporten peker på at de nasjonale læreplanreformene i de nordiske landene ofte har skjedd og skjer til ulike tidspunkt og med ulik innretning i kompetansemål, fag- og timefordeling og virkemidler. Skolesystemet i Finland, Norge og Sverige er ulike, og dette har til nå gjort det vanskelig å få til felles læreplaner. Arbeidsgruppen foreslår økt samarbeid mellom Finland, Norge og Sverige. Tiltakene som foreslås er blant annet en felles digital læremiddeltjeneste, koordinering av læremiddelutvikling, samordning i læreplanarbeid, samarbeid om lærerutdanning/videreutdanning og felles bruk av fjernundervisning.

10.3.8 Lærere med kompetanse i samiske språk

Det er stor mangel på lærere som kan undervise i samisk, spesielt i sør- og lulesamisk område.102 I noen kommuner som Gáivuotna/Kåfjord og Røros er det samiske språksenteret trukket inn i samiskundervisningen. I andre kommuner er det for få samiske elever til å fylle opp en hel lærerstilling. Mange lærere som skal undervise i samisk får derfor kun tilbud om deltidsstillinger, noe som vanskeliggjør rekrutteringen. I de større byene må samisklæreren ofte undervise på flere skoler.

Sluttrapporten fra evalueringen av kunnskapsløftet konkluderer blant annet med at mangel på kvalifiserte lærere gjør det vanskelig å gjennomføre Kunnskapsløftet for elevene som følger det samiske læreplanverket.103 På grunn av dette er det ved flere skoler vanskelig å få undervisningspersonale som kan undervise i og på samisk.104

I St.meld. nr. 11 (2008–2009) Læreren – rollen og utdanningen omtales samisk lærerutdanning særskilt. Det vises til at det er få søkere til de samiske lærerutdanningene, og at det er nødvendig å sette inn tiltak for å styrke rekrutteringen av samiskspråklige lærere.105 Som følge av denne stortingsmeldingen ble det blant annet satt i gang tiltak som skulle stimulere flere til å inkludere samiske språk som ett av fagene i sin norske lærerutdanning. Også i handlingsplan for samiske språk nevnes samisk lærerutdanning:

«Lærerutdanning på samisk eller i samisk er preget av lav rekruttering. Det er nødvendig med ekstra incitament for å øke interessen for å søke samisk lærerutdanning, eller samisk som fag i norsk lærerutdanning [...].»106

Ifølge handlingsplanen bør slike rekrutteringstiltak planlegges og gjennomføres av de institusjonene som tilbyr studiene, og som har best kjennskap til de miljøene det er naturlig å rekruttere studenter fra.107 Økonomiske virkemidler og studiepermisjon med lønn er noen av tiltakene som er iverksatt for å skaffe lærere til utdanningsinstitusjoner i Finnmark. Disse tiltakene må ses i sammenheng med virkemidler som ettergivelse av studielån.108

Stortinget vedtok 12. juni 2012 endringer i opplæringsloven og privatskoleloven, med krav om at undervisningspersonale som hovedregel skal ha relevant kompetanse i det faget man underviser i. Kravet om relevant kompetanse trådte i kraft 1. januar 2014, og blant fagene det stilles krav om formell kompetanse i, er samisk. For å undervise i samisk på barnetrinnet må man ha minst 30 studiepoeng i samisk, og for å undervise i samisk på ungdsomtrinnet eller videregående må man ha minst 60 studiepoeng i samisk.

Boks 10.5 Samisk videregående skole i Kárášjohka/Karasjok og Guovdageaidnu/Kautokeino

De samiske videregående skolene i Kárášjohka/Karasjok og Guovdageaidnu/Kautokeino har utarbeidet rekrutteringsplan for rekruttering av lærere som kan undervise i og på samisk. Skolene har fokus på å følge opp sine kompetansehevingsplaner for å sikre at skolene har den nødvendige faglige, språklige og pedagogiske kompetansen. På grunn av stram økonomi er det begrenset hva skolene gjennom egne driftsbudsjetter har mulighet til å iverksette av kompetansehevingstiltak. Lærere ved skolene har imidlertid fått mulighet til å ta videreutdanning gjennom Kunnskapsdepartementets ordning for etter- og videreutdanning av lærere og skoleledere inneværende skoleår, men ifølge årsrapporten hadde det vært ønskelig at flere lærere fikk denne muligheten. Når det gjelder samiskspråklig kompetanse i undervisningspersonalet er om lag 70 pst. samisktalende, og om lag 50 pst. har formell utdanning i nordsamisk. Høsten 2015 startet skolen eget kurs i nordsamisk for lærere uten samiskkunnskaper. En håper dette på sikt kan gi positive resultater. Det kan resultere i at utgifter til tolking går ned, og ikke minst at flere lærere kan benytte nordsamisk i opplæringen.

Kilde:  Samisk videregående skole. Årsrapport (2015).

10.4 Utvalgets vurderinger

Opplæring i og på samisk

Samiske elever har i dag sterke lovfestede rettigheter til opplæring i og på samisk på offentlige skoler. Likevel viser utvalgets erfaringer at elever og foreldre opplever at rettighetene ikke blir oppfylt. Tilfeldige brudd på de lovfestede rettighetene er ikke til å unngå, men fra samisk hold oppleves bruddene på rettighetene som systematiske, langvarige og diskriminerende. Utvalget har i løpet av sitt arbeid fått innspill som beskriver at samiskopplæringen for mange blir en kamp, og ofte ender med at foreldre og elever gir opp. Utvalget har ikke nok kunnskap til å konkludere med at lovbruddene som mange opplever er diskriminerende. Men utvalget vil understreke at det er alvorlig at det hvert skoleår er elever som ikke får oppfylt retten til opplæring i samisk, eller ikke får undervisning tilpasset sitt nivå.

I videregående opplæring er det bare samiske elever som har rett til opplæring i samisk. Etter utvalgets oppfatning er det uheldig at retten til opplæring i samisk i videregående opplæring ikke samsvarer med retten til slik opplæring i grunnskolen. I praksis vil det kunne bety at en norsk elev som har hatt opplæring i samisk i grunnskolen, ikke vil ha mulighet til å fortsette opplæringen i videregående opplæring. Dette er uheldig både for den enkelte elev109 og for bevaringen og utviklingen av samiske språk som sådan. Etter utvalgets oppfatning må retten til opplæring i samisk i videregående opplæring korrespondere bedre med rettighetene til slik opplæring i grunnskolen. Utvalget mener retten til opplæring i samisk i videregående opplæring må utvides slik at også norske elever som har hatt opplæring i samisk som første- eller andrespråk i grunnskolen, får rett til opplæring i samisk.

Utvalget mener de begrensede mulighetene til å få videregående opplæring på samisk, skaper negative ringvirkninger for andelen språkbrukere. Selv om de statlige skolene skal ha hele landet som inntaksområde, mener utvalget at samisk videregående opplæring i realiteten ikke er tilgjengelig for alle. Utvalget mener derfor forskriftshjemmelen i opplæringsloven bør bli tatt i bruk. Samisk ungdom som har hatt grunnskoleopplæring på samisk, bør ha en reell mulighet til å fullføre grunnopplæringen på samisk. Å fullføre hele grunnopplæringen på samisk er i dag kun mulig ved de samiske videregående skolene i Kautokeino og Karasjok, og derfor bare for elever som har hatt grunnskoleopplæring på nordsamisk. Etter utvalgets oppfatning bør det være et minimum at fylkeskommunene Møre- og Romsdal, Hedmark, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark legger til rette for videregående opplæringstilbud etter Kunnskapsløftet – samisk. Utvalget mener det også bør foretas en vurdering av om det er andre skoleeiere som bør være forpliktet til å gi et samisk tilbud, enten gjennom bruk av Kunnskapsløftet – samisk eller ved å ta i bruk de samiske læreplanene for fellesfagene på videregående nivå. Utvalget viser i denne sammenheng til at forskriftshjemmelen er fleksibel og åpner for at en forpliktelse eventuelt kan tilpasses skoleeiers kapasitet. For eksempel kan hjemmelen benyttes til å gi krav om opplæring på samisk i ett eller flere fag.

Utvalget mener det er en svakhet ved regelverket at samiske barns rettigheter til å få opplæring på samisk er avhengig av at et visst antall andre barn i kommunen også krever slik opplæring. Det er også svært uheldig at barn som har startet denne opplæringen kan miste tilbudet dersom de blir færre enn seks i gruppen. Dette skjer eksempelvis ved at andre elever flytter, eller blir ferdige med grunnskolen. Utvalgets oppfatning er at en minimumsgrense på ti elever er en vanskelig målsetning, særlig i de sør- og lulesamiske områdene og i nordsamiske områder utenfor Indre Finnmark. Det bør være en forpliktelse for skoleeier å etablere samiskklasser, også ved et lavere antall enn ti elever. Utvalget foreslår derfor at minstekravet på ti elever reduseres til tre elever. Utvalget er samtidig innforstått med at det vil kunne være utfordrende for kommunen å gjennomføre samiskopplæring for et lavt antall elever, ettersom det betinger lærere med samiskkompetanse som kan gjennomføre en god samiskopplæring.

Utvalget vil allikevel påpeke at samiskopplæring er en plikt for den enkelte skoleeier. Utvalget er av den klare oppfatning at samiskopplæring må tilbys av skolen slik at samiske elever og foreldre slipper å måtte kreve sin rett. For å sikre dette mener utvalget at skoleeier skal ha plikt til å informere foreldre om retten til opplæring i og på samisk ved innmelding og at denne plikten lovfestes. I forlengelsen av dette mener utvalget kommunene og fylkeskommunene i større grad må etterstrebe å kartlegge etterspørsel etter opplæring i og på samisk, slik at de kan sikre et tilpasset tilbud. I dette arbeidet er samarbeid med samiskspråklige barnehager viktig.

Rekruttering av samiskspråklige lærere

Utvalget mener at det i større grad må fokuseres på rekrutteringen av lærere med samisk språkkompetanse. Utvalgets erfaring er at stillingene som lyses ut i mange tilfeller er deltidsstillinger med et lite samisk fagmiljø, og derfor ikke er interessante for personer med relevant kompetanse. Dette fører ofte til stor utskifting av lærere fra år til år. Mangel på forutsigbarhet kan igjen bidra til at elevene får dårlig progresjon og sammenheng i opplæringen. Utvalget vil fremheve at stillingene som lyses ut i større grad må være faste fulltidsstillinger. Dersom det ikke er muligheter for å rekruttere personale med kompetanse i det aktuelle samiske språket, kan fjernundervisning være en løsning.

Samisk høgskole har en viktig rolle i å utdanne samiske barnehagelærere og lærere med kompetanse i de samiske språkene. Utvalget ser at Samisk høgskole har gode rammevilkår og et potensiale for å ta imot flere studenter. Samisk høgskole, Nord universitet og UiT–Norges arktiske universitet bør derfor ha en mer aktiv rolle i arbeidet med å utdanne nok kvalifiserte samiskspråklige barnehagelærere og lærere. Nord universitet bør i særlig grad satse på studier i og på samiske språk, herunder utarbeide et sørsamisk og lulesamisk utdanningsprogram for lærere og barnehagelærere. Samisk høgskole, Nord universitet og UiT – Norges arktiske universitet bør også utvikle en egen strategi for utvikling av samiske studier i tett samarbeid med andre universitet og høgskoler, både nasjonalt og i Norden. Nord universitet tilbyr i dag bachelor og masterutdanning i lulesamisk. Nord universitet bør i særlig grad vurdere å etablere bachelor- og mastergradsutdanning for sørsamisk språk. Utvalget anbefaler at slike studier utvikles i samarbeid med utdanningsinstitusjoner på svensk side.

Kvaliteten på opplæringstilbudet

Språkmodeller

Selv om regelverket slår fast at elever har krav på opplæring i og på samisk, viser utvalgets erfaringer at det er store variasjoner i innholdet og kvaliteten på opplæringen som gis til elever som har krav på opplæring i og på samisk. Eksempelvis er utvalget kjent med at elever med samisk som førstespråk gis tilbud om samisk som andrespråk, og at elever fullfører grunnopplæringen uten å ha blitt samiskspråklige selv med 13 års opplæring i samisk som andrespråk. Utvalget har også fått tilbakemeldinger om at samiskopplæringen oppleves som belastende for elevene når opplæringen gis utenom den ordinære opplæringen, og gjerne på en annen skole; eller at elevene tas ut i andre timer for å få samiskundervisning, for eksempel matematikk.

Skolene i Norge tilbyr i dag samisk som andrespråk stort sett som fag to eller tre timer i uka, og med all annen undervisning på norsk for de norskspråklige elevene som ønsker å lære samisk. En slik opplæringsmodell er en svak modell, og er en modell som erfaringsmessig ikke fører til funksjonell tospråklighet for elever som skal lære et minoritetsspråk. Utvalget mener det er dokumentert at de fleste elevene som tar samisk som andrespråk ikke blir funksjonelt tospråklige.

Utvalget mener at språkopplæringen må skje etter en sterk modell, jf. Bakers modell med «språkbad», (se avsnitt 10.3.2.1). Det er fullt mulig å benytte sterke modeller i andrespråksopplæringen i samisk, likevel tilbyr skolene slik opplæring i svært liten grad. Utvalget foreslår å lovfeste at elever som tar opplæring i samisk via fjernundervisning eller elever som får undervisning i samisk som andrespråk, skal ha rett på hospiteringsopphold eller språkbadsamlinger.

Baker beskriver også sterke og svake tospråklige opplæringsmodeller for elever som har minoritetsspråket som sitt førstespråk. Hvis vi overfører hans beskrivelse til samiske forhold, vil vi finne at mange av skolene i Norge som underviser i samisk som førstespråk, gjør det etter den modellen som Baker kaller «bevaringsmodellen». Dette er en sterk modell. Erfaringene fra Sápmi er da også at de elevene som får opplæring i samisk som førstespråk etter bevaringsmodellen, blir funksjonelt tospråklige. Slik oppfyller undervisningen målene i læreplanen.

Fag- og timefordeling

Fag- og timefordelingen setter rammene for antall timer i det enkelte fag.110 Innenfor disse rammene har skolen og lærerne stor grad av frihet til å bruke de undervisningsmetoder og modeller som er mest hensiktsmessig for at elevgruppen og den enkelte elev skal nå de kompetansemålene som er fastsatt i læreplanene. Utvalget mener det er viktig at lærerne har denne metodefriheten, men vil samtidig understreke at både skoleeier, skoleleder og den enkelte lærer må legge til rette for sterke tospråklige opplæringsmodeller i praksis. Utvalget foreslår at det i læreplanene og i fag- og timefordelingen legges føringer på at det i opplæringen må settes krav til sterke språkmodeller.

Det er en utfordring at et godt samiskopplæringstilbud fordrer at elevene enten får lengre skoledag eller at elevene får mindre tid til opplæring i øvrige fag sammenlignet med andre elever. Det bør ikke være slik at det samiske opplæringstilbudet fremstår som mindre attraktivt slik at elever og foreldre ikke velger dette tilbudet. Etter utvalgets vurdering bør det legges til rette for tilstrekkelig tid til opplæringen, samtidig som det selvsagt er avgjørende at undervisningen er kvalitativt god.

Utvalget foreslår at det innføres et eget fag for elever i samiske områder, som ikke har samisk i fagkretsen, slik at all samiskopplæring skjer innenfor rammen av ordinær skoledag. Dette faget bør fokusere på samisk kultur og historie, der grunnleggende informasjon og opplæring om samiske språk inngår, men med norsk som undervisningsspråk. Med et slikt fag vil barn og unge som bor i områder der samisk er utbredt, få økt forståelse og kjennskap til samisk kultur, historie og språk, samtidig som økningen i timetallet vil få et meningsfylt innhold uten at disse elevene får mer tid til opplæring i andre fag enn samiske elever. Det vil også kunne bidra til at flere elever ønsker å lære samisk språk. Allerede i dag er det mange skoleeiere som etablerer profilskoler, det vil si skoler som har et særskilt fokus på enkelte fag. Et eksempel er realfagsskoler som tilbyr timer utover minstetimetallet i matematikk og naturfag. Økning i timetallet kan skje gjennom bruk av fleksible timer, ved omdisponering fra andre fag og/eller ved å legge til ekstra timer. Utvalget mener dette er en modell som også vil være aktuell for samiskopplæring. En samisk profilskole bør som minimum bestå av bruk av LK06S. I tillegg må det legges til rette for at alle elevene har det samme totaltimetallet. I praksis vil dette bety at elever som ikke har samisk som første- eller andrespråk, må ha opplæring i ett eller flere fag som samlet tilsvarer timetallet for samisk som andrespråk. På en samisk profilskole bør elevene kunne velge mellom opplæring i et nytt fag om samisk kultur, historie og språk eller opplæring i samisk. På slike profilskoler bør det være gode rammer for å skape en positiv motivasjon for samisk språklæring, både hos foreldre og elever.

Alternative former for opplæring

Mange samiske barn vokser opp utenfor samiske språkområder, hvor de er omringet av det norske språket og den norske kulturen. For disse barnas livskvalitet og forståelse av egen identitet, er det viktig å kjenne en tilhørighet til det samiske samfunnet. Disse elevene har som regel liten eller ingen samiskspråklig støtte på sin nærskole eller i sitt nærmiljø.

For at elevene skal kunne utvikle sin samiske språkkompetanse på best mulig måte, er det viktig at elevene kan bruke språket på forskjellige arenaer både i skolen og på fritiden. Utvalget forventer også at kommunene som skoleeiere tenker kreativt og samarbeider på tvers av kommunegrensene for å sikre gode språklige arenaer for elever som får opplæring i samisk.

Fjernundervisning

Utvalget ser at fjernundervisning kan være en tilfredsstillende og stabil opplæringsform for elever utenfor forvaltningsområdene når skoleeiere ikke klarer å rekruttere stedlige samisklærere. Fjernundervisning er et sentralt virkemiddel i samiskopplæringen, som må satses på og videreutvikles. God opplæring betinger godt, oppdatert utstyr, løsninger og læremidler tilpasset fjernundervisning. Dagens teknologiske løsninger og muligheter gir økte muligheter til å tilby god opplæring, uavhengig av bosted. Utvalget mener at for å sikre god språkopplæring må sterke språkmodeller benyttes også i fjernundervisningen, og hospitering/språkbad må være en integrert del av undervisningen. Kommunens plikt til å tilby språkbad/hospitering må tydeliggjøres i regelverket. Unge elever bør videre ha en assistent tilstede når undervisningen pågår. Det må også utvikles pedagogiske verktøy og læremidler spesielt tilpasset fjernundervisning, og fjernundervisning bør inngå i fagdidaktikken i lærerutdanningene.

Utvalget fremhever behovet for kompetanseheving innen bruk av tekniske hjelpemidler, herunder mulighetene som ligger i bruken av de digitale verktøy. Utvalget ser dessuten et behov for å satse på gode teknologiske verktøy for de som jobber med fjernundervisning, og for vedkommende elev som får samiskundervisning via fjernundervisning. Utvalget mener det bør bli vurdert om Ovttas i samarbeid med Senter for IKT i utdanningen skal gi veiledning om bruk av teknisk utstyr i fjernundervisningen.

Utvalget tilrår også at det utarbeides en egen læringsplattform mellom lærer og elev og mellom lærer og lærer. En slik plattform kan løse utfordringene knyttet til erfaringsutveksling. Dette gjelder særlig i det sørsamiske området hvor den samiske befolkningen bor spredt.

Utvalget vil her peke på at fylkesmennene i Finnmark og Nordland i dag har en helt sentral rolle for å sikre elevene et godt fjernundervisningstilbud i samisk. Det er samtidig satt et ambisiøst mål om at de veiledende kriteriene i rammerverket for fjernundervisning i samisk skal realiseres innen 2020 ved hjelp av ulike kompetansetiltak. Utvalget understreker viktigheten av at det må sikres en stabil og god finansiering slik at målene og intensjonen med rammeverk faktisk lar seg realisere. I tillegg må rammeverket tilpasses utvalgets anbefalinger i dette kapitlet. Utvalget mener at språkressurssentrene må få i oppgave å koordinere fjernundervisning i de ulike samiske språkene til elever i hele landet. Rollen som fylkesmennene har må videreutvikles i samarbeid med Sametinget og språkressurssentrene.

Digitale læremidler på samiske språk

Mangel på samiske læremidler er en stor utfordring, særlig i ungdomsskolen og videregående opplæring. Fortsatt mangler det læremidler på samiske språk i de fleste fag.

Utvalget mener det er positivt at produserte læremidler digitaliseres og gjøres tilgjengelig for allmennheten på nettstedet Ovttas|Aktan|Aktesne, og oppfordrer til ytterligere satsing på å digitalisere samiske læremidler. Det bør stilles ekstra ressurser til rådighet, slik at flere lærere kan delta i arbeidet med å utvikle læremidler, og særlig læremidler som rettes mot sør- og lulesamiske elever.

Utvalget stiller seg bak forslaget fra arbeidsgruppen om læremidler i samiskopplæringen.111 Utvalget er enig i at Ovttas|Aktan|Aktesne er en nyttig arena for informasjon, som delingsarena og som et verktøy for å samle samnordisk informasjon. Utvalget anbefaler derfor at det etableres et nordisk samarbeid med fokus på å utvikle samiske læremidler. Etter utvalgets oppfatning vil dette bidra til samfinansiering og dermed bedre bruk av ressurser. Utvalget støtter også anbefalingen om at læremiddelportalen utvides til en nordisk portal slik at det blir en nordisk samisk læremiddeltjeneste.

Utvalget mener det er hensiktsmessig at kostnader dekkes ved statlig finansiering for å sikre forutsigbarhet og at det blir mulig å ha fire fast ansatte redaksjonsmedarbeidere.

Utvalget ser med bekymring på at åndsverkloven i mange tilfeller kan hindre tilgjengeligheten til nye læremidler. Utvalget er kjent med at det i noen tilfeller har vært en utfordring å få tilgang til læremidlene, da det ofte hevdes at læremidlene er utarbeidet etter arbeidstid og dermed beskyttet av opphavsretten. Utvalget anbefaler at fagdepartementet foretar en gjennomgang av gjeldende regelverk for å se på hvilke muligheter det finnes for samiske lærere for å dele læremidler, læremateriell og leksjoner fra egen klasse på internett.

Utvalget mener det også må utvikles pedagogiske verktøy og læremidler spesielt tilpasset fjernundervisning, og at fjernundervisning bør inngå i fagdidaktikken i lærerutdanningene. Offentlige myndigheter bør etter utvalgets vurdering ha en mer offensiv holdning for å følge med på nye muligheter og utnytte det teknikken gir rom for. Det bør også satses på å øke digitale ferdigheter hos lærerne.

Differensiering mellom kommuner

Utvalget har foreslått at samiske språk skal være fullt ut likestilt med det norske språket i språkbevaringskommunene. For å oppnå dette mener utvalget at det må være en ambisjon at både samer og andre fra norskspråklig hjem som bor i en språkbevaringskommune skal kunne forstå, og gjøre seg forstått på samisk i hverdagen. Etter utvalgets syn bør det derfor være obligatorisk for alle grunnskoleelever i samiske språkbevaringskommuner å ha opplæring i samisk som første- eller andrespråk.

Språkvitaliseringskommunene skal bidra til å høyne andelen samiskspråklige, blant annet gjennom samiskspråklige arenaer. Etter utvalgets oppfatning må disse kommunene ha et særskilt fokus på en god og attraktiv samiskopplæring. Av hensyn til den praktiske gjennomføringen, mener utvalget det ikke er rimelig å kreve at samisk skal være obligatorisk for alle elever i språkvitaliseringskommunene. Utvalget mener likevel at dette vil variere fra sted til sted og fra skole til skole, og at situasjonen kan endre seg over tid. Utvalget mener derfor at det i særskilte tilfeller også må være adgang til at regjeringen i konsultasjon med Sametinget kan beslutte at det skal være obligatorisk for grunnskoleelever å ha opplæring i samisk som første- eller andrespråk i språkvitaliseringskommuner. Det er viktig at en slik beslutning er forankret lokalt, og utvalget mener derfor at kommunens synspunkter må tillegges betydelig vekt i avgjørelsen.

Utvalget mener at det i språkvitaliseringskommunene må være minst en samisk profilskole. På den samiske profilskolen må det være et helhetlig samisk opplæringstilbud etter Læreplanverket for Kunnskapsløftet – samisk. På steder der det er en mindre andel elever som ønsker samisk som første- eller andrespråk, kan kommunen velge å samle disse elevene på samme skole. På denne måten vil opplæringen skje i større klasser, noe som sikrer at elevene får delta i et samiskspråklig miljø. For å legge til rette for at denne skolen også skal kunne være et alternativ for andre elever, for eksempel de som har denne skolen som sin nærmeste skole, vil det å gjøre enten samiskopplæring eller et nytt fag i samisk kultur og historie obligatorisk, være en måte å sikre at alle elevene ved skolen har det samme totaltimetallet.

Utvalget har også foreslått at noen storbykommuner skal ha et særlig ansvar for samiske språk. Når det gjelder opplæring, mener utvalget at det som et minimum må være en samisk profilskole i disse byene. Etter utvalgets oppfatning bør samiske profilskoler kunne være aktuelt også andre steder, særlig steder som har et samisk miljø, men som ikke vil fylle vilkårene for språkbevarings- og språkvitaliseringskommuner.

Samisk opplæring ved friskoler

Selv om friskoleloven åpner for at en friskole kan velge å tilby opplæring i og på samisk, er det per i dag ingen skoler som har godkjenning for å gi et slikt tilbud. Å velge opplæring ved en friskole vil derfor innebære at samiske barn og foreldre også må velge bort retten til opplæring i og på samisk. At samiske barn i realiteten har mindre valgfrihet enn øvrige barn, er problematisk både for den enkelte og for bevaringen av samiske språk. Av denne grunn mener utvalget at private skoler som mottar offentlige tilskudd, må ha en plikt til å tilby samiske elever opplæring i samisk. For å sikre at elevenes rett oppfylles og for at kravet ikke skal være en urimelig byrde for den enkelte skole, mener utvalget at retten må kunne oppfylles gjennom fjernundervisning dersom skolen ikke kan skaffe kvalifisert personale.

Når det gjelder opplæring på samisk, mener utvalget at dette bør være et tilbud også ved friskoler. Utvalget ser likevel at et slikt krav vil være vanskelig å oppfylle, særlig med tanke på lærerressurser. Det er et vilkår for drift at skolen oppfyller friskolelovens krav til blant annet lærerkompetanse. Et krav om å tilby opplæring på samisk vil kunne medføre at det etableres færre friskoler, og at flere av de eksisterende skolene må legge ned fordi de ikke kan innfri kravet om lærere med kompetanse til å undervise i og på samisk. Et slikt krav vil således kunne medføre at adgangen til å velge et alternativ til den offentlige skolen reduseres for samtlige barn. En konsekvens av dette kan være at det oppstår negative holdninger til samer og deres rettigheter generelt, noe utvalget ser som svært uheldig.

Utvalget har vurdert om det bør være et krav om å gi opplæring på samisk for enkelte friskoler, nærmere bestemt skoler i språkbevarings- og språkvitaliseringskommuner og i storbykommuner med særlig ansvar for samiske språk. Tilgangen til kvalifisert personale må antas å være bedre i disse områdene. Samtidig ser utvalget at et slikt krav vil være mer krevende å innfri for friskolene enn hva det er for kommunene. Utvalget viser i denne sammenheng til at kommunen kan velge å samle elever fra flere skolekretser for å gjennomføre opplæring på samisk. Dette åpner for en bedre ressursutnyttelse samtidig som opplæringen blir styrket av at det er flere elever i undervisningen. Tilsvarende mulighet vil ikke være praktisk for en friskole. I tillegg vil andelen elever som får opplæring på samisk i den offentlige skolen reduseres. Utvalget mener en oppdeling kan føre til svakere språkopplæring både i den offentlige og i den private skolen, og konkluderer derfor med at det ikke bør være et krav for friskoler å tilby opplæring på samisk.

Det kan være tilfeller der et krav om å gi opplæring på samisk vil være gjennomførbart for en skole samtidig som det ikke vil få negative konsekvenser for opplæringen i den offentlige skolen. Dette kan for eksempel gjelde i områder hvor andelen samiske språkbrukere er høy og hvor skolens elevtall er høyt, både i seg selv og sett i lys av det totale elevtallet i kommunen. Utvalget mener derfor regelverket bør åpne for at det kan stilles vilkår om at skolen skal tilby opplæring på samisk.

Tilskuddsordninger

Tilskudd til samisk i grunnopplæringen

Utvalget har i sitt møte med kommunene fått høre at tilskuddsordningen ikke dekker de reelle kostnadene skolene har til å gi samisk opplæring. Lønninger og de generelle kostnadene har økt mer enn den årlige prisjusteringen. Gode økonomiske rammebetingelser er avgjørende for at kommunene kan gi alle elever en god og tilpasset opplæring i og på samiske språk. Utvalget mener derfor at timesatsen i tilskuddsordningen må økes.

Utvalget vil igjen understreke betydningen av sterke språkmodeller for elever som skal lære samisk. Hospiteringsordninger og språksamlinger er viktige for at elevene skal bli tospråklige. Tilskuddsordningen må derfor utvides til også å dekke kostnader for de kommunene som tilbyr elevene å delta på språksamlinger/hospitering utover fjernundervisning eller klasseromsundervisning. Utvalget foreslår at deltakelse på språksamlinger/hospitering må være en rettighet for eleven, slik at det sikres at samiskundervisningen gis etter en sterk språkmodell.

Kommunene har ulike forutsetninger for å tilby elever god opplæring i samisk. I språkbevaringskommuner mener utvalget at det ligger bedre til rette for å lære samisk enn i kommunene utenfor denne kommunekategoriene. Utvalget mener derfor at tilskuddsordningen må brukes til å kompensere for ulikheter i forutsetninger for å skape en likeverdig opplæring for elevene.

På samme måte mener utvalget at både sørsamisk og lulesamisk står i en annen posisjon enn nordsamisk. Det er klart færre språkbrukere og elever som kan sørsamisk og lulesamisk. Utvalget mener derfor at det vil være naturlig at en tilskuddsordning også har som mål å stimulere de små samiske språkene som står svakt og som står i fare for ikke å bli videreført på lang sikt. Tilskuddsordningen bør derfor innrettes slik at det stimulerer de kommunene som har elever som får opplæring i sørsamisk og lulesamisk.

Tilskudd til læremidler

Utvalget mener at det er viktig at elever og lærere i den samiske skolen har god tilgang til tilpassede læremidler av god kvalitet. Forutsigbare og gode økonomiske rammevilkår er en viktig forutsetning. I tillegg er det nødvendig med en effektiv forvaltning av disse midlene. Utvalget konstaterer at om lag halvparten av tilskuddet som Sametinget får tildelt går til andre formål enn utvikling og produksjon av læremidler. Disse formålene og tiltakene kan være gode i seg selv, men det kan være grunn til å stille spørsmål ved denne prioriteringen siden det i statsbudsjettet112 er lagt så tydelig føring på å prioritere utvikling og produksjon av læremidler. I tillegg viser Sametinget selv til at de må avslå mange gode søkere fordi de ikke har nødvendige midler.

Utvalget har vurdert å anbefale å øke tilskuddet til utvikling og produksjon av samiske læremidler. Når utvalget likevel velger å ikke gjøre dette er det fordi utvalget er usikre på om det er mer midler som er løsningen, eller om det kan være prioriteringen, forvaltningen og innretningen på tilskuddsordningen som er utfordringen. I handlingsplanene for utvikling av læremidler står det at Sametinget i 2015 vil igangsette en evaluering av tilskuddsordningen for læremiddelutvikling. Hensikten med evalueringen er å få en helhetlig og kvalitativt bedre forvaltning av læremiddelproduksjonen. Utvalget vil derfor anbefale at Sametinget og statlige myndigheter prioriterer utvikling av læremidler og samtidig arbeider for en helhetlig og mer effektiv forvaltning av læremiddelproduksjonen. Dersom evalueringen viser at det er behov for styrket satsing utover en effektivisering av forvaltningen av læremiddelproduksjonen, anbefaler utvalget økte tilskudd til utvikling av læremidler.

Nasjonalt senter for samiske språk og samisk kultur for barnehager og skoler

For at skoleeiere og barnehageeiere skal gi alle barn og elever et godt språktilbud er det viktig med et godt støttesystem som kan utvikle barnehagelærere og lærernes kompetanse i å utvikle gode språkopplæringsmodeller. Utvalget mener det er behov for ett sterkt og samlende nasjonalt senter for opplæring i samisk språk og kultur, som kan bistå barnehageeiere og skoleeiere i hele landet med innholdet i det samiskspråklige barnehage- og opplæringstilbudet.

Behovet for et eget nasjonalt samisk senter har kommet fra flere hold. Blant annet har utvalget mottatt en henvendelse fra Senter for samisk i opplæringen som argumenterer for økning i grunnbevilgningen slik at de kan rekruttere flere i faste stillinger.

Utvalget ser at Senter for samisk i opplæringen kan være en institusjon som kan påta seg en slik rolle dersom rammebetingelsene bedres. Senteret involverer allerede i dag mange personer i ulike aktiviteter, tiltak og utviklingsprosjekter. Utfordringen er at mange av disse tiltakene er prosjektbasert og at senteret ikke involveres tidlig nok. Utvalget mener at Senter for samisk i opplæringen må bli et nasjonalt senter på lik linje med de andre nasjonale sentrene. Styringen av den faglige virksomheten blir delegert til Utdanningsdirektoratet, og Samisk høgskole får ansvaret for å gi administrative tjenester. På denne måten mener utvalget at det samiske perspektivet vil bli bedre integrert og koordinert med de nasjonale satsingene innenfor både barnehage og grunnopplæringen.

Det nye nasjonale senteret må ha kompetanse i nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. Videre er det viktig at det nasjonale senteret oppretter et forpliktende og godt samarbeid med språkressurssentrene. Det er også avgjørende at det nasjonale senteret kan samarbeide med institusjoner i andre land. Den nærmere konkretiseringen av mandatet til senteret bør imidlertid utarbeides i samarbeid mellom Sametinget og Kunnskapsdepartementet.

Grenseoverskridende samarbeid

Grenseoverskridende samarbeid om opplæring kan bidra til et bedre opplæringstilbud for samiske elever. Utvalget er kjent med at det over lengre tid har pågått arbeid for et allsamisk utdanningssamarbeid på tvers av landegrenser. Til tross for flere ulike initiativ, har det hittil ikke lyktes å få til en felles satsing for å styrke samisk opplæring. For videregående opplæring generelt, har de nordiske landene inngått avtale om et nordisk utdanningsfellesskap på videregående nivå.113 Gjennom avtalen har statene blant annet forpliktet seg til å arbeide for å anerkjenne den utdanningen som oppnås gjennom studier i et annet nordisk land. Avtalen innebærer også at partene skal legge til rette for en fri bevegelse mellom landende for studenter på videregående nivå.

Utvalget mener det må være lettere tilgjengelig informasjon om hvordan videregående opplæringen i andre nordiske land kan være en mulighet for elever som ønsker økt innslag av samisk i opplæringen. Som et minimum bør det klargjøres hvilke muligheter samiske elever har for å ta hele eller deler av den videregående opplæringen i andre nordiske land. Videre mener utvalget at det må jobbes bevisst for å sikre smidige systemer for godkjenning av fag og opplæringsår i andre nordiske land. Utvalget viser til den varslede gjennomgangen av norske læreplaner,114 og mener adgangen til utveksling og anerkjennelse i andre nordiske land når det gjelder samisk opplæring bør være en del av dette arbeidet.

Utvalget ser at det kan være vanskelig i praksis å utvikle felles læreplaner og en felles opplæringsstruktur i de tre nordiske landene. Til det er forskjellene mellom landene for store, og det vil ta for lang tid å eventuelt kunne sikre en samkjøring for en felles nordisk-samisk læreplanreform. Dette betyr likevel ikke at de tre landene ikke bør samarbeide for å heve kvaliteten på språkopplæringen for elever i den samiske skolen.

Utvalget vil her spesielt peke på mulighetene for et felles nordisk kompetanseløft for alle barnehagelærere og lærere som trenger å utvikle kompetanse i samiske språk og kultur. Samisk høgskole og Nord universitet bør i økende grad samarbeide med andre aktuelle universitet og høgskoler i Norden for å utvikle studietilbud som treffer kompetansebehovene til lærere i Norge, Sverige og Finland.

I tillegg bør samarbeid om utvikling og formidling av læremidler på tvers av de nordiske landene prioriteres. Her spiller Sametinget i Norge en viktig rolle siden ansvaret for samisk læremiddelutvikling er lagt dit. Utvalget anbefaler derfor at Sametinget tar et initiativ overfor de samiske institusjonene i de andre nordiske landene for å samarbeide om en felles utvikling og formidling av læremidler for hele grunnopplæringen. I dette arbeidet blir det også viktig å vurdere hvordan Ovttas/Aktan/Aktesne kan videreutvikles.

Særskilt om sørsamisk opplæring

Det sørsamiske området er stort, og sørsamene er få og bor spredt. Sørsamer kan ikke reise til en kommune eller et land hvor flertallet snakker sørsamisk, sørsamisk språk er derfor alltid i en mindretallssituasjon. Det er svært viktig at sørsamiske elever og foreldre har forutsigbarhet i hvordan deres rettigheter til undervisning i og på sørsamisk språk skal oppfylles i praksis. Utvalget mener at de tiltakene som hittil er igangsatt av staten og Sametinget ikke er tilstrekkelig for å bevare og styrke sørsamisk språk. Dersom det ikke etableres en koordinert og kraftfull opplæring i barnehage, skole og voksenopplæring på tilbydersiden, er utvalget svært bekymret for språkets stilling.

I sørsamisk område er opplæringsmiljøet i barnehage- og skolesektoren lite og fragmentert. Utvalget understreker statens ansvar for hele den sørsamiske opplæringa, fra barnehage til videregående skole og voksenopplæring. Hele utdanningsløpet må ses under ett. Utvalget mener derfor det er viktig å samle og tydeliggjøre statens ansvar, slik at det fungerer som en overbygning for skoler og barnehager som tilbyr sørsamisk opplæring. Dette blir en videreføring og styrking av det ansvaret Fylkesmannen i Nordland har blitt delegert i dag.

Utvalget fremhever særlig behovet for å sikre språkutvikling gjennom sørsamisk opplæring, på en slik måte at det etableres felles arenaer og samarbeidsplattformer for de aktuelle barnehagene og skolene. Utvalget mener ansvaret for overbygningen fortsatt skal ligge til staten og delegeres til Fylkesmannen i Nordland inntil staten og Sametinget har avklart sine roller og Sametinget har bygd opp sin skolefaglige kompetanse.

Det er behov for å koordinere og drive utviklings- og fellesoppgaver for sameskolene og ressursskolene på grunnskole og videregående nivå, samiske barnehager og barnehager med samisk avdeling og andre barnehager og skoler som driver med sørsamisk opplæring, samt voksenopplæring. Eksempler på oppgaver er å koordinere fjernundervisning og koordinere og igangsette kompetansehevingstiltak, utviklingsprogram og behovsrelaterte fellesoppgaver. Målgruppen er rektorer, lærere, barnehagelærere og assistenter i skoler og barnehager med sørsamisk opplæring. Dette arbeidet må organiseres slik at Sametinget og det sørsamiske opplæringsmiljøet kan delta aktivt og støtte statens arbeid med sørsamisk opplæring. Det blir viktig å samarbeide tett med det sørsamiske språkressurssenteret og det nasjonale senteret for samiske språk og samisk kultur.

Denne ansvarsfordelingen, og behovet for at staten har en større rolle for det sørsamiske utdanningsløpet, mener utvalget blant annet må tydeliggjøres i viderføringen og videreutviklingen av den nasjonale handlingsplanen for samiske språk.

Sørsamisk opplæring i Rørosområdet har pågått siden 1980. Utvalget mener det er behov for etablering av en sameskole/ressursskole i det sydligste området, i tillegg til de etablerte sameskolene. Dette er viktig for å følge opp de barna som får sørsamiskspråklig barnehagetilbud.

Fjernundervisningen er godt etablert og en integrert del av det totale opplæringstilbudet i sørsamisk område. Alle sameskolene og ressursskolene tilbyr fjernundervisning. Det er viktig at elevene som får fjernundervisning i samisk regelmessig får møte de regionale elevene tilknyttet sameskolene/ressursskolene på språksamlinger, og få mulighet til å styrke sin sørsamiske identitet i et fellesskap. Utvalgets forslag om at elevene skal ha rett til å delta på språksamlinger/hospiteringer må inngå som en del av elevens opplæring, er derfor også særlig viktig for de som får sørsamisk opplæring. Fjernundervisningsmetodikken utvikles i skolemiljøene, og det er viktig at erfaringer deles og utvikles videre.

Den spredte bosetningen gjør at en ikke kan forvente at noen få kommuner på svært kort tid skal overta ansvaret de statseide skolene har, da skolene som forestår fjernundervisning har elever fra mange andre kommuner. Dette vil være en stor oppgave å ta på seg for kommuner som ikke har dette ansvaret i dag. Det fordrer egne tiltak utover det som nevnes av generelle tiltak i denne utredningen. Dersom det skal skje en overføring av ansvar for samiskundervisning fra statseide skoler til kommuner i sørsamiske områder, må det i så fall skje over tid i tett samarbeid med staten og med støtte av utvalgets forslag til et sørsamisk språkressurssenter og nasjonalt senter for samiske språk og samisk kultur for barnehager og skoler.

Det sørsamiske området er delt i to av riksgrensen mellom Norge og Sverige. Sørsamisk opplæring har mange av de samme utfordringene i begge land. Det er behov for å utvikle og tilpasse felles læreplaner, utvikle felles læremidler/læremateriell og språkarenaer. Utvalget mener også at sørsamiske barn og elever på grunnskolenivå bør få velge hvilket land de skal gå på barnehage/skole i, uavhengig av hvilket land barnet bor i. Utvalget mener derfor det må tilrettelegges for et norsk-svensk samarbeid som åpner for at barn i begge land kan benytte felles sørsamiskspråklige barnehage- og opplæringstilbud, uavhengig av bosted, jf. også omtale i kapittel 10 om barnehage.

10.5 Utvalgets forslag til tiltak

  • Skoleeiers ansvar for å informere om rett til opplæring i og på samisk lovfestes.

  • Retten til opplæring på samisk utenfor språkbevarings- og språkvitaliseringskommuner, styrkes ved at minstekravet på ti elever reduseres til tre elever.

  • Rett til opplæring i samisk i videregående opplæring utvides til å også omfatte alle som har hatt opplæring i eller på samisk i grunnskolen.

  • Utvalget foreslår at samiskopplæring skal være obligatorisk som første- eller andrespråk for alle grunnskoleelever i språkbevaringskommuner. I særskilte tilfeller kan departementet i samråd med kommunen og Sametinget også beslutte at samiskopplæring skal være obligatorisk i bestemte språkvitaliseringskommuner.

  • Utvalget vil innføre et eget fag i samisk kultur og historie for elever i språkvitaliseringskommuner og storbykommuner som følger kunnskapsløftet samisk, men ikke har opplæring i samisk som første- eller andrespråk.

  • Utvalget vil stille krav om at språkvitaliseringskommuner og storbykommuner som et minimum har én samisk profilskole.

  • Elevene skal ha rett til samiskopplæring etter sterke tospråklige opplæringsmodeller. Dette skal gjelde både elever med samisk som førstespråk og elever med samisk som andrespråk.

  • For å styrke fjernundervisningen, gis elevene rett til å delta i samiske «språkbadssamlinger». Utvalget mener at språkressurssentrene må få i oppgave å koordinere fjernundervisningstilbudene i de ulike samiske språkene til elever i hele landet i samarbeid med fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner.

  • Utvalget mener det må bli satset mer på gode teknologiske løsninger for fjernundervisning. Bruk av teknologiske løsninger bør inngå i lærerutdanningen.

  • Utvalget anbefaler at det etableres et nordisk samarbeid med fokus på å utvikle samiske læremidler.

  • Utvalget anbefaler at det blir foretatt en gjennomgang av gjeldende regelverk for åndsverkloven, for å gjøre det lettere å dele samiske læremidler, læremateriell og digitale leksjoner.

  • Godkjente friskoler skal ha en plikt til å tilby opplæring i samisk.

  • Friskoleloven bør ha hjemmel for at godkjenningsmyndigheten kan stille vilkår om at skolen skal tilby opplæring på samisk.

  • Utvalget foreslår at Senter for samisk i opplæringa må bli et nasjonalt senter på lik linje med de andre nasjonale sentrene. Senteret skal ha ansvar for sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk språk.

  • Utvalget anbefaler å bruke forskriftshjemmelen i opplæringsloven § 6-3 andre ledd til å sikre flere samiske opplæringstilbud på videregående nivå.

  • Utvalget mener det må tilrettelegges for et norsk-svensk samarbeid som åpner for at barn i begge land kan benytte felles sørsamiskspråklige opplæringstilbud, uavhengig av bosted.

11 Oversettelse av regler og informasjonsplikt

11.1 Innledning

Oversetting av offentlige dokumenter krever ofte utvikling og bruk av terminologi. De offentlige tekstene, og ikke minst terminologien som er utviklet i sammenheng med oversettelsen, vil danne et viktig grunnlag for språkets korpus. Arbeide med ordbøker og språkteknologi for de samiske språkene er i stor grad avhengig av et godt og omfattende språklig korpus. Det er også av stor betydning for bevaring og videreutvikling av de samiske språkene at de blir brukt på alle samfunnsarenaer, ikke bare innenfor den private sfæren. Oversetting av lover og forskrifter til samiske språk, utvikling av rettsterminologi på samiske språk, samt oversettelse av skjemaer som brukes i kontakt med det offentlige, er derfor viktige bidrag for å realisere andre rettigheter til bruk av samiske språk.

11.2 Gjeldende rett

11.2.1 Lover og forskrifter

Sameloven § 3-2 lyder som følger:

«Lover og forskrifter av særlig interesse for hele eller deler av den samiske befolkning, skal oversettes til samisk».

Bestemmelsen i § 3-2 første ledd er landsdekkende, og altså ikke begrenset til regelverk av relevans kun for forvaltningsområdet for samisk språk.115 Dagens § 3-2 første ledd kom inn i sameloven ved lov 21. desember 1990 nr. 78. I forarbeidene blir situasjonen før lovendringen beskrevet på følgende måte:

«I dag er svært få lover oversatt til samisk. De lover som er oversatt, gjelder nesten utelukkende den samiske befolkning, bl.a. reindriftsloven og sameloven.»116

Plikten etter § 3-2 første ledd må derfor være ment å gå lenger enn dette. Det følger videre av forarbeidene at det ikke er nødvendig at de aktuelle lovene eller forskriftene gjelder utelukkende for samer, men at det må foreligge en «spesiell tilknytning» til den samiske befolkningen.Videre heter det at bestemmelsen som utgangspunkt må gjelde lover og forskrifter som i større grad enn andre har spesiell interesse for den samiske befolkningen, og da først og fremst regler som spesielt gjelder samisk kultur- og samfunnsliv. Det er overlatt til det enkelte forvaltningsorgan å gå gjennom det regelverket det forvalter, for å vurdere om det faller inn under § 3-2 første ledd. I forarbeidene forutsettes det imidlertid at det skal legges vekt på hva Sametinget og andre samiske organer mener om dette. Formuleringen «særlig interesse for hele eller deler av den samiske befolkningen» er skjønnsmessig. Det er således ikke et krav etter § 3-2 første ledd at det aktuelle regelverket kun skal gjelde for den samiske befolkningen. Justisdepartementets lovavdeling har i november 2003 uttalt følgende om forståelsen av sameloven § 3-2 i en sak vedrørende oversettelse av fiskeriregelverk:

«[…] Det ble [i forarbeidene] overlatt til det enkelte forvaltningsorgan å gå gjennom det regelverket det forvalter, for å vurdere om det faller inn under § 3-2 første ledd. I forarbeidene heter det imidlertid at det bør tillegges vekt hvilke lover og forskrifter som Sametinget og berørte samiske organer mener har særlig interesse for den samiske befolkningen. Sametinget vil trolig være best egnet til å vurdere behovet for oversettelse. Det bør derfor tillegges vekt om Sametinget har gitt signaler om at hele eller deler av fiskeriregelverket bør oversettes. Det kan også være av betydning for tolkningen av plikten i § 3-2 første ledd om samiske organer har vært aktivt inne i høringsprosessen i den aktuelle lov- eller forskriftssaken. Dette vil være et moment som taler for at loven eller forskriften er av «særlig interesse» for den samiske befolkningen».117

I forarbeidene presiseres det videre at kravet til oversettelse ikke bare gjelder for nye lover. Også allerede vedtatte lover og forskrifter av «særlig interesse» skal oversettes.118 Det er det enkelte forvaltningsorganet som har ansvaret for at lover og forskrifter oversettes til samisk på sine områder, og som må foreta en gjennomgang og vurdere om loven eller forskriften har en slik særlig interesse for den samiske befolkningen at de skal oversettes til samisk. Det kreves ikke at samisk oversettelse av nye lover og forskrifter skal foreligge samtidig med at loven foreligger på norsk. I gjennomgangen av samelovens språkregler mener departementet at det bør tilstrebes at oversettelse foreligger så snart som mulig.119

I forarbeidene vises det videre til at oversetting vanligvis skal skje til nordsamisk, mens regelverk som spesielt retter seg mot den samiske befolkningen i områder med lule- eller sørsamisk som språk, skal oversettes til de respektive språk.

11.2.2 Kunngjøringer

Sameloven § 3-2 slår fast at kunngjøringer fra offentlige organ som særlig retter seg mot hele eller deler av befolkningen i forvaltningsområdet, skal skje på samisk og norsk. Regelen gjelder i prinsippet for alle offentlige organer, også de landsomfattende. Men det er et vilkår at kunngjøringen særlig skal rette seg mot hele eller deler av befolkningen i forvaltningsområdet. Bestemmelsen vil derfor først og fremst være aktuell for lokale og regionale organer i dette område.120

Kravet til oversettelse av kunngjøringer omfatter oppslag, plakater, avisannonser, m.m. I forarbeidene vises det til at regelen i praksis vil omfatte alle kunngjøringer fra lokaleoffentlige organ. Kunngjøringer som for eksempel er ledd i landsomfattende kampanjer, der produksjonen har skjedd sentralt og det lokale organet bare står for opphenging av plakater o.l., omfattes ikke av regelen. Regionale og landsomfattende offentlige organ vil imidlertid omfattes når det gjelder kunngjøringer med særlig tilknytning til forvaltningsområdet.

Etter at forvaltningsområdet er utvidet til også å omfatte kommuner innenfor det sørsamiske og det lulesamiske språkområdet, vil kunngjøringer som retter seg mot befolkningen i lulesamiske og sørsamiske kommuner måtte foregå på henholdsvis lulesamisk og sørsamisk. En lokal kunngjøring i Divtasvuodna/Tysfjord vil eksempelvis måtte skje på lulesamisk. Kunngjøringer fra regionale og landsomfattende organ som særlig retter seg mot befolkningen i ulike språkområder i forvaltningsområdet, vil måtte foregå på flere samiske språk. Forarbeidene viser også til at for alle organ vil det være tilstrekkelig at kunngjøring i trykt skrift skjer i aviser som er alminnelig lest i den eller de kommuner kunngjøringen har en særskilt tilknytning til, og at det ikke er et krav at kunngjøringen skal finne sted i alle norske aviser som er til salgs i de aktuelle kommunene. For statens annonsering i dagspressen gjelder det imidlertid egne retningslinjer.

11.2.3 Skjema

Skjema til bruk overfor et lokalt eller regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet skal foreligge både på samisk og norsk, jf. sameloven § 3-2 tredje ledd. Regelen omfatter bare skjema som er ment for utfylling av private og brukt overfor organer som har plikt til å svare skriftlig på samisk etter § 3-3. I forarbeidene vises det til at bestemmelsen også omfatter skjema utarbeidet av landsomfattende organ til bruk overfor offentlige organ i forvaltningsområdet, for eksempel vigselsskjema og selvangivelse. Sameloven § 3-2 tredje ledd omfatter ikke skjema som kun er til intern bruk i organene, for eksempel til utarbeiding av statistikk. Bestemmelsen omfatter heller ikke skjema for standardsvar og meddelelser fra offentlige organer. På rettsvesenets område kan det for eksempel være snakk om skjema for forenklet forelegg, beslutning om henleggelse av en straffesak eller vitnestevning. For slike skjema gjelder regelen om skriftlig svar på samisk i sameloven § 3-3. Bestemmelsen innebærer ikke at det nødvendigvis må lages parallellutgaver av samme skjema. Dersom skjemaets art tillater det, må det kunne brukes både norsk og samisk tekst i samme skjema. Forarbeidene presiserer at standardiserte, ferdigskrevne oppsett, for eksempel forelegg eller orientering til domfelte, ikke skal regnes som skjema, men som brev.

Dersom det offentlige organet ikke har samiskkunnskap til å utarbeide skjema og kunngjøringer på samisk, må det forutsettes at kunngjøringene og skjemaene oversettes til det aktuelle samiske språket. Siden det kan være vanskelig å få tak i samiskspråklige oversettere, bør ikke plikten innebære at skjema og kunngjøringer på samisk skal foreligge samtidig som den norske versjonen. Det må imidlertid kunne kreves at organet sørger for at informasjonen også foreligger på samisk innen rimelig tid før en eventuell frist for søknad e.l. går ut. Det må også antas at det i mange tilfeller kan være aktuelt med interkommunalt samarbeid når det gjelder oversettelse av skjemaer mv., slik at belastningen for den enkelte kommunen kan reduseres.

Boks 11.1 Trykket brosjyre på somalisk, thai og urdu – ikke på samisk

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har laget en informasjonsbrosjyre om barnevernet og barnevernets arbeid. Brosjyren ble oversatt til 11 språk, herunder arabisk, dari, farsi, russisk, somalisk, thai, urdu, vietnamesisk, polsk, engelsk og norsk. Brosjyren ble imidlertid ikke oversatt til samiske språk.

11.2.4 Offentlige myndigheters informasjonsplikt

Forvaltningslovens § 11 første ledd første punktum fastsetter at forvaltningsorganene innenfor sitt saksområde har «en alminnelig veiledningsplikt». Formålet er å «gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte», jf. annet punktum.

I pasientrettighetsloven 2. juli 1999 nr. 63 § 3-2 heter det at en pasient har rett til å få «den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen», i tillegg til informasjon om «mulige risikoer og bivirkninger» og om «påført skade eller alvorlige komplikasjoner».

11.2.5 Særskilt om informasjonsskilt

Sameloven inneholder ingen bestemmelse om skilting på samiske språk. Informasjonsskilt kan imidlertid være en viktig del av informasjonen til brukerne og vil derfor kunne falle inn under bestemmelser om informasjon og kunngjøringer.

11.3 Folkerett

11.3.1 Innledning

Enkelte av de konvensjonene som Norge har bundet seg til, oppstiller regler om oversettelse og tilgjengeliggjøring av lover og regler.

11.3.1.1 ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater

Artikkel 30 i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater lyder som følger:

«1. Regjeringen skal vedta tiltak som passer med vedkommende folks tradisjon og kultur for å gjøre dem kjent med sine rettigheter og plikter, særlig i forhold til arbeidsliv, økonomiske muligheter, utdanning og helse, sosiale tjenester og rettigheter som følger av denne konvensjonen.
Dersom det er nødvendig, skal dette gjøres ved hjelp av skriftlige oversettelser og gjennom massemedier på disse folks språk.»

Norges gjennomføring av denne bestemmelsen har ikke vært gjenstand for merknader fra ILOs ekspertkomité.

11.3.1.2 Den europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk

Språkpakten artikkel 9 nr. 3 har følgende ordlyd:

«Partene forplikter seg til å gjøre tilgjengelige på regions- og minoritetsspråkene de viktigste nasjonale lovtekster og de som spesielt vedrører brukerne av disse språkene, med mindre de er fremlagt på annen måte.»

I den forklarende rapporten til språkpakten er følgende kommentarer gitt til artikkel 9 nr. 3:

«99. Paragraph 3 concerns the translation of legislative texts into regional or minority languages. The phrase «unless they are otherwise provided» refers to cases where the text already exists in a regional or minority language because it has already been translated into a similar or identical language which is the official language of another state.»

Språkpaktens ekspertkomité har i samtlige merknader til Norges fem rapporter om gjennomføringen av pakten, ansett forpliktelsene i medhold av artikkel 9 nr. 3 som oppfylt. Språkpakten artikkel 13 nr. 2 bokstav e inneholder en særlig regel for tilgjengeliggjøring av forbrukerrettigheter:

«Med hensyn til økonomiske og sosiale aktiviteter forplikter partene seg, så vidt de offentlige myndigheter er kompetente, innen det område hvor regions- eller minoritetsspråkene benyttes, og så langt som det er rimelig grunn til, å:
e. sørge for at opplysninger fremlagt av de kompetente offentlige myndigheter vedrørende forbrukerrettigheter gjøres tilgjengelige på regions- eller minoritetsspråk.»

I ekspertkomiteens rapport av 2003 vises det til at myndighetene har gitt ut en brosjyre på nordsamisk om forbrukerrettigheter, og det konkluderes med at forpliktelsen under paktens artikkel 13 nr. 2 bokstav e er oppfylt. Mineralloven, plan- og bygningsloven, havressurslova, Finnmarksloven og sameloven er oversatt til nordsamisk. ILOs ekspertkomité har ikke avgitt merknader til Norge om gjennomføringen av artikkel 30 i ILOs urfolkskonvensjon. Ekspertkomiteen for språkpakten har på sin side uttrykkelig konstatert at Norge har oppfylt forpliktelsene under paktens artikkel 9 nr. 3. Språkpakten artikkel 10 nr. 1 bokstav b inneholder bestemmelser om skjema. Bestemmelsen lyder:

«Innenfor statens forvaltningsområder hvor antallet innbyggere som benytter regions- eller minoritetsspråkene rettferdiggjør de tiltak som er spesifisert nedenunder og i samsvar med situasjonen for hvert språk, forplikter partene seg, så langt dette er rimelig mulig, til å:
b. gjøre tilgjengelig for befolkningen alminnelig brukte administrative tekster og skjemaer på regions- eller minoritetsspråkene eller i to-språklige versjoner.»

Språkpaktens ekspertkomité uttaler i sin 2012-rapport at Norge har oppfylt sine forpliktelser etter paktens artikkel 10 nr. 1.

11.4 Utvalgets vurdering

Offentlige myndigheters informasjonsplikt

For at de samiske språkene skal utvikles, må de samiske språkene være synlige og brukes - også i offentlig sammenheng. I senere tid har det vært eksempler på at offentlige myndigheter har glemt de samiske språkene ved oversettelser. Utvalget mener dette har sammenheng med at dagens regler er noe uklare, og at det er behov for å klargjøre hvilke forpliktelser offentlige organ har når det gjelder oversettelse av lover, forskrifter, kunngjøringer og skjema. Samelovens språkregler har heller ingen regel som eksplisitt pålegger offentlige myndigheter å gi ut offentlig informasjon på samiske språk. Som offisielt språk må samisk i langt større grad brukes i offentlig forvaltning, og offentlig informasjon må gis på samiske språk. Utvalget har derfor sett behov for å lovfeste en plikt som pålegger det enkelte organ å oversette informasjon, skjema og standardiserte brev som særskilt berører den enkeltes rettssikkerhet eller pasientsikkerhet.

Med «informasjon» menes her både brosjyrer, rundskriv og annet informasjonsmateriell som har betydning for den enkeltes pasientsikkerhet og/eller rettssikkerhet.

Med «skjema» menes her for eksempel søknad om diverse helsetjenester og skjemaer til bruk innenfor rettspleien og i kontakt med politiet.

Med «standardiserte brev» menes her standardiserte, ferdigskrevne oppsett, som for eksempel forelegg, beslutning om henleggelse av en straffesak, vitnestevning og tvangsbeslutninger. Dagens regler om oversettelse av «skjema» har blitt tolket slik at for eksempel forelegg og orientering til domfelte ikke regnes som skjema. Ved å inkludere «standardiserte brev» i opplistingen av hva som skal oversettes, vil man sikre at slike mulige tvilstilfeller omfattes av plikten.

I tillegg mener utvalget at visse typer informasjon skal foreligge i de ulike kommunene i det samiske språkområdet. Plikten til å gi informasjon på samiske språk vil være særlig omfattende for språkbevaringskommunene, da majoriteten eller en stor del av befolkningen i disse kommunene har samisk som morsmål. Dessuten skal samiske språk skal være likestilt med norsk i disse kommunene, se kapittel 15 om samisk språkbruk i den kommunale forvaltningen. I tillegg til å gi ut informasjon, skjema og standardiserte brev som angår den enkeltes rettssikkerhet eller pasientsikkerhet, pålegges språkbevaringskommunene i tillegg til å gi ut «all offentlig informasjon» på samiske språk. Med dette forstås alle typer informasjon rettet mot offentligheten, uavhengig av viktigheten og hvem informasjonen retter seg mot.

Språkvitaliseringskommuner plikter å gi ut «offentlig informasjon av betydning for hele eller deler av den samiske befolkning» på samiske språk. Begrepet «offentlige informasjon av betydning for hele eller deler av den samiske befolkningen» vil normalt omfatte informasjon som publiseres på organenes nettsider, i aviser eller andre medier. Informasjonen må være av betydning for den samiske befolkningen, men kan også rette seg mot befolkningen generelt. Offentlig informasjon som utelukkende retter seg mot andre enn den samiske befolkningen, vil falle utenfor bestemmelsen. Det vil for eksempel kunne gjelde informasjon rettet mot næringslivet, andre offentlige organer e.l.

Storbykommuner med særlig ansvar for samiske språk skal publisere viktig offentlig informasjon av særlig betydning på samiske språk. «Med viktig offentlig informasjon av særlig betydning» menes her informasjon som er nødvendig for at brukeren skal få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet eller for å kunne ivareta sine rettigheter og plikter.

Utvalget foreslår videre at kunngjøringer fra offentlige organ som retter seg mot hele eller deler av den samiske befolkningen i det samiske språkområdet både skal skje på samiske språk og norsk. Kravet til oversettelse av kunngjøringer omfatter oppslag, plakater, avisannonser m.m. En lokal kunngjøring i Tysfjord vil eksempelvis måtte skje på lulesamisk i tillegg til norsk. Kunngjøringer fra offentlige organer som særlig retter seg mot befolkningen i flere kommuner, vil måtte foreligge på flere samiske språk.

Særskilt om samiske informasjonsskilt

Samelovens språkregler har ingen regler som regulerer bruk av samiske språk på skilt på offentlige bygninger. Skilting kan likevel ses på som en viktig del av plikten til å gi informasjon på samiske språk til samiske brukere. Det har vært praksis at kommunene i forvaltningsområdet skilter enkelte offentlige bygninger på samisk i tillegg til norsk. Skilting på samisk i kommunale bygg er også en del av samarbeidsavtalen mellom Sametinget og kommunene i forvaltningsområdet.

Utvalget mener at økt bruk av samiske språk i det offentlige rom vil være med på å heve de samiske språkenes status. Flerspråklige skilt og skilting av offentlige bygg på norsk og samisk vil gjøre språkenes likeverdighet synlige for allmennheten. Dessuten vil det gi viktig informasjon til samiskspråklige brukere. Slik synliggjøring vil i tillegg bidra til å bevisstgjøre lokalbefolkningen om den samiske tilstedeværelsen og historiske tilknytning i kommunen/tjenestekretsen.

Utvalget mener det er naturlig at de større byene, i alle fall i noen grad, tar i bruk samiske språk ved skilting av offentlige bygg. Dette gjelder særlig storbykommunene med særlige ansvar for samiske språk som Tromsø, Bodø, Trondheim og Oslo. Utvalget viser for øvrig til kapittel 20 om samiske stedsnavn.

Lover og forskrifter

Utvalget mener det er behov for å endre dagens ordlyd som forutsetter at lover og forskrifter av «særlig interesse» for hele eller deler av den samiske befolkningen, skal oversettes til samisk. Utvalget viser til at det er svært få lover som er oversatt til samisk (nordsamisk). Dessuten er det i forarbeidene forutsatt at oversettelser vanligvis skal skje til nordsamisk, mens regelverk som spesielt retter seg mot den samiske befolkningen i områder med lule- eller sørsamisk språk, skal oversettes til de respektive språk.

Utvalget mener at lover og forskrifter som er av betydning for den enkeltes rettssikkerhet og pasientsikkerhet skal oversettes til samiske språk. Som utgangspunkt må bestemmelsen gjelde lover og forskrifter som i større grad enn andre har betydning for den enkeltes rettssikkerhet eller pasientsikkerhet. Dette vil blant annet gjelde Grunnloven, prosesslovgivningen, straffeloven, forvaltningsloven, offentleglova, barneloven, og helse- og omsorgstjenesteloven mv. Utvalget understreker at listen ikke er uttømmende, og at det enkelte organ har plikt til å vurdere om regelverket det forvalter, faller inn under plikten til å oversette.

Utvalget foreslår videre at lover og forskrifter som er av stor betydning for hele eller deler av den samiske befolkningen, skal oversettes til samiske språk. Med «stor betydning» menes regler som er av særskilt betydning for den samiske befolkningen, men som ikke nødvendigvis utelukkende berører samisk kultur og samfunnsliv. Dette vil for eksempel gjelde lover om naturbruk, reindriftsloven, Finnmarksloven121, opplæringsloven, barnehageloven, forvaltningsloven og annen sentral lovgivning som er av stor betydning, også for samiskspråklige. Utvalgets forslag innebærer at både nye lover og allerede vedtatte lover skal oversettes til samiske språk. Oversetting skal vanligvis skje til alle tre samiske språk. Regelverk som kun retter seg mot deler av den samiske befolkningen, for eksempel lokale forskrifter, kan man imidlertid velge å kun oversette til det respektive samiske språket.

Godkjennelsesordning ved lov- og forskriftsrevisjoner

Utvalget er kjent med at en rekke statlige etater ikke sørger for å oversette lover og forskrifter til samisk. Det har også vært påpekt som et problem at mange lover og forskrifter som er oversatt til samisk, og som ligger tilgjengelig på internett, ikke oppdateres etter lov- og forskriftsrevisjoner. Utvalget mener dette er kritikkverdig. Dagens løsning bidrar heller ikke i tilstrekkelig grad til å ivareta hensynet til tilgjengelighet. Rutinene for kvalitetssikring og oppdatering av oversatte lover og forskrifter bør derfor forbedres.

Lovdata er det mest innarbeidede verktøy for lovsøking på nett. Lovdata krever imidlertid en juridisk forpliktende sertifisering av at lover på samiske språk er korrekt oversatt, og at lovene oppdateres fortløpende ved revisjoner. For at samiske lovoversettelser skal kunne legges ut på Lovdatas sider, mener utvalget at det må opprettes en godkjenningsordning for oversatte lover og forskrifter til samisk. Det er flere instanser som kunne være aktuelle for å bli tillagt ansvar for en godkjenningsordning. Samisk høgskole og Samisk senter ved UiT – Norges arktiske universitet har samisk kompetanse og kan knytte til seg juridisk kompetanse. Det samme har Samisk språksenter i Deatnu/Tana. Utvalget har imidlertid kommet frem til at godkjennelsesmyndighet for oversatte lover til samiske språk skal legges til Sametinget. Utvalget viser til at Sametinget i dag har ansvar for utviklingen av samiske språk. Utvalget understreker at fagdepartementene fortsatt har ansvar for revisjoner av oversatte lover på sine ansvarsområder, og at lover og forskrifter blir oversatt fortløpende.

Utvalget foreslår videre at godkjent regelverk rutinemessig kunngjøres og publiseres på www.lovdata.no og i Norsk Lovtidend. Utvalget anbefaler også at departementene og Sametinget utarbeider en oppdatert og lett tilgjengelig oversikt over godkjent regelverk på samiske språk til sine respektive nettsider.

11.5 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår at informasjon, skjema og standardiserte brev fra offentlige organer som særskilt berører den enkeltes rettssikkerhet eller pasientsikkerhet, skal oversettes til samiske språk.

  • I språkbevaringskommuner skal all offentlig informasjon oversettes på det aktuelle samiske språk. I språkvitaliseringskommuner skal offentlig informasjon av betydning for hele eller deler av den samiske befolkningen i området oversettes til samiske språk. I storbykommuner med særlig ansvar for samiske språk skal viktig offentlig informasjon av særlig betydning for hele eller deler av den samiske befolkningen foreligge på samiske språk.

  • Utvalget foreslår at kunngjøringer fra offentlige organ som retter seg mot hele eller deler av befolkningen i samiske språkområder, skal skje på samiske språk og norsk.

  • Utvalget mener at lover og forskrifter som særskilt berører den enkeltes rettssikkerhet og pasientsikkerhet skal oversettes til samiske språk. Det samme gjelder lover og forskrifter av stor betydning for hele eller deler av den samiske befolkningen.

  • Fagdepartementene må sørge for at revisjoner av lover og forskrifter blir oversatt fortløpende. Godkjennelsesmyndighet for oversatte lover og forskrifter til samiske språk skal legges til Sametinget.

  • Godkjent regelverk skal rutinemessig kunngjøres og publiseres på departementenes hjemmesider, www.lovdata.no og i Norsk Lovtidend.

  • Departementene og Sametinget skal utarbeide en oppdatert og lett tilgjengelig oversikt over godkjent regelverk på samiske språk til sine respektive nettsider.

12 Rett til svar på samiske språk

12.1 Innledning

For å synliggjøre og utvikle de samiske språkene i Norge er det av stor betydning at språkene benyttes i kontakt med offentlige myndigheter, og ikke bare i privat sammenheng. For mange, særlig eldre samer, vil retten til å snakke samiske språk og få svar på samisk fra offentlige organ også være avgjørende for å sikre at man både kan formidle det man ønsker, og fullt ut forstå det som blir sagt.

12.2 Gjeldende rett

12.2.1 Sameloven

Sameloven § 3-3 regulerer rett til svar på samiske språk. Bestemmelsen lyder:

«Den som henvender seg på samisk til et lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet, har rett til svar på samisk. Dette gjelder likevel ikke ved muntlige henvendelser til tjenestemenn som utfører oppdrag utenfor organets kontor.
Den som henvender seg skriftlig på samisk til et regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet, har rett til skriftlig svar på samisk. Kongen kan i særlige tilfeller gjøre unntak for bestemte regionale offentlige organ.»

Retten til svar på samisk ved muntlige henvendelser gjelder etter § 3-3 første ledd bare ved henvendelser til lokale offentlige organer i forvaltningsområdet for samisk språk. Med «lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet» menes ethvert kommunalt, fylkeskommunalt eller statlig organ som har en tjenestekrets som omfatter en kommune eller del av en kommune i forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3-1 nr. 3. Definisjonen er knyttet til tjenestekretsen, som skal være avgrenset til en kommune, eller del av kommune, i forvaltningsområdet. Definisjonen er også ment å omfatte organer som vanligvis har tjenesteområdet avgrenset til en kommune, men hvor det unntaksvis forekommer at organet dekker et noe videre område. Spørsmålet om et interkommunalt organ er lokalt eller ikke, må også løses etter disse retningslinjene.122 Et lokalt offentlig kontor med kontor i en kommune utenfor forvaltningsområdet, men med tjenestekrets som også omfatter del av forvaltningsområdet, skal regnes som lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet.123

Det er «den som henvender seg» til et lokalt offentlig organ, som har rett til svar på samisk. Organets plikt til å bruke samisk forutsetter altså en eller annen form for slikt forhåndsvarsel fra den private, og pålegger ikke organet å undersøke på eget initiativ om den private ønsker at samisk brukes. Men dersom organet er kjent med at den private har foretrukket samisk i tilsvarende situasjoner tidligere, bør dette etter omstendighetene legges til grunn av organet også ved senere kontakt med personen.124 Plikten omfatter både skriftlige og muntlige henvendelser. Muntlige henvendelser til tjenestepersoner som utfører oppdrag utenfor organets kontor, omfattes imidlertid ikke av bestemmelsen. Henvendelser til offentlig tilsatte i slike situasjoner regnes ikke for henvendelser til «organ».125

Videre har den som henvender seg skriftlig på samisk til et regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet, rett til skriftlig svar på samisk, jf. sameloven § 3-3 annet ledd. Med «regionalt offentlig organ» menes ethvert fylkeskommunalt og statlig organ som har en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3-1 første ledd nr. 4. Landsomfattende organ omfattes likevel ikke. Bestemmelsen er blitt forstått slik at det er tilstrekkelig at én av kommunene i tjenestekretsen hører inn under forvaltningsområdet for samisk språk for at organet skal anses for å være et «regionalt organ i forvaltningsområdet». Nordland fylkeskommune er eksempelvis nå omfattet av bestemmelsen, selv om det bare er én kommune i fylket som inngår i forvaltningsområdet. Retningsgivende for avgjørelsen av om et interkommunalt organ er lokalt eller regionalt vil blant annet være om mange kommuner er med. Dersom det gjelder et samarbeid mellom to kommuner vil organet vanligvis måtte regnes som lokalt. Også andre momenter, eksempelvis at formålet med opprettelsen av det interkommunale organet er å bedre servicen overfor innbyggerne i flere kommuner, kan føre til at organet må regnes for å ha en slik direkte kontakt med publikum at det er mest naturlig å regne det som lokalt. Samarbeid mellom flere kommuner vil ellers gjøre det mer naturlig å regne det interkommunale organet for regionalt.126 Et regionalt statlig organ vil ofte ha et underordnet lokalt organ.

Bestemmelsens virkeområde er utvidet gjennom forskrift til samelovens språkregler (språkforskriften). Sameloven § 3-3 første ledd gjelder derfor også for Sametinget, Reindriftsforvaltningen (nå Landbruksdirektoratet), Samisk høgskole og statlige samiske skoler. På samme måte gjelder andre ledd også for Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) og UiT Norges arktiske universitet. Bestemmelsen om rett til svar på samisk er således ikke avgrenset til å gi rettigheter kun til innbyggerne i kommunene som er en del av forvaltningsområdet. Også andre personer som henvender seg skriftlig på samisk til det regionale organet, vil dermed ha en rett til skriftlig svar på samisk.

Boks 12.1 Sameloven § 3-1:

§ 3-1 Definisjoner:

I dette kapittelet menes med:

  1. forvaltningsområdet for samisk språk: de kommunene som Kongen i forskrift har fastsatt at skal inngå i forvaltningsområdet for samisk språk,

  2. offentlige organ: ethvert organ for stat og kommune,

  3. lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet: ethvert kommunalt, fylkeskommunalt og statlig organ som har en tjenestekrets som omfatter en kommune eller en del av en kommune i forvaltningsområdet for samisk språk,

  4. regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet: ethvert fylkeskommunalt og statlig organ som har en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk, men som likevel ikke er landsomfattende.

Når det gjelder spørsmålet om hvilket samisk språk man har krav på å få svar på, er utgangspunktet at man har rett til svar på det samiske språket som i hovedsak benyttes innenfor den aktuelle forvaltningskommunen.127 Dette innebærer at man har rett til svar på nordsamisk innenfor de nordsamiske forvaltningskommunene, lulesamisk i Divtasvuodna/Tysfjord, og sørsamisk i Snåase/Snåsa og Raarvihken/Røyrvik. Særskilte spørsmål oppstår imidlertid ved henvendelse på samisk til regionale offentlige organer som har en tjenestekrets som omfatter kommuner fra mer enn ett samisk språkområde. Nordland fylkeskommune er et offentlig organ som omfattes av samelovens språkregler på grunn av at Divttasvuona suohkan/Tysfjord kommune er en del av forvaltningsområdet. Nordland fylke omfatter imidlertid også kommuner som er en del av det nordsamiske og det sørsamiske språkområdet. Det kan være naturlig å forstå loven slik at retten til å få svar på samisk fra et regionalt organ er en avledet rett, slik at det ikke foreligger en direkte plikt til gi skriftlig svar på andre språk enn det språket som benyttes i kommunen, eller kommunene, som er en del av forvaltningsområdet. På den annen side må de tre samiske språkene anses som likestilte, og det kan argumenteres for at en fylkeskommune med ansvar for hele fylket i den grad det er mulig bør svare på det samiske språket som henvendelsen kommer på. Dersom et skriftlig svar sendes til oversettelse til samisk, vil det trolig innebære uvesentlige kostnadsforskjeller å oversette til ulike samiske språk, ut fra hvilket språk henvendelsen kommer på. Det vises i denne sammenheng til at god forvaltningsskikk tilsier at skriftlige henvendelser på samisk blir oversatt og behandlet på vanlig måte, også utenfor de tilfellene hvor man har plikt til å svare på samisk.128

12.3 Folkerett

12.3.1 Innledning

Etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 har etniske, religiøse eller språklige minoriteter rett til å bruke språket, sammen med andre språkbrukere, både privat og offentlig». Denne retten, og statens plikt til å anerkjenne den, er pålagt staten som en forpliktende målsetning i den europeiske språkpakten artikkel 7 nr. 1 bokstav d, og uttrykkelig slått fast i Europarådets rammekonvensjonen artikkel 10 nr. 1, som lyder:

«1. Partene forplikter seg til å anerkjenne at enhver person som tilhører en nasjonal minoritet, har rett til fritt og uhindret å bruke sitt minoritetsspråk privat og offentlig, i tale og skrift.»

Retten til å bruke samiske språk i kommunikasjon med offentlige organer er iht. Rammekonvensjonen begrenset til områder hvor samene tradisjonelt bor, eller hvor antall språkbrukere rettferdiggjør det.

12.3.1.1 FNs urfolkserklæring

Artikkel 13 nr. 2 i FNs urfolkserklæring formulerer prinsippet om viktigheten av å forstå og bli forstått slik:

«Statene skal treffe effektive tiltak […] for å sikre at urfolk selv kan forstå og bli forstått i politiske, rettslige og forvaltningsmessige prosesser, om nødvendig ved hjelp av tolk eller på annet hensiktsmessig vis.»
12.3.1.2 Den europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk

Den europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk artikkel 10 nr. 1 bokstav a romertall iii lyder:

«Innenfor statens forvaltningsområder hvor antallet innbyggere som benytter regions- eller minoritetsspråkene rettferdiggjør de tiltak som er spesifisert nedenunder og i samsvar med situasjonen for hvert enkelt språk, forplikter partene seg, så langt dette er mulig, til å:
iii. sikre at brukerne av regions- eller minoritetsspråk kan fremlegge muntlige eller skriftlige henvendelser og motta svar på disse språkene.»

Språkpaktens ekspertkomité har i samtlige av sine rapporter hvor gjennomføringen av paktens artikkel 10 nr. 1 bokstav a romertall iii har blitt kommentert, senest i komiteens rapport av 2012, konkludert med at sameloven og de tiltak som er iverksatt for å sikre samisk språkkompetanse i statlig sektor innen forvaltningsområdet, oppfyller de forpliktelsene som følger av bestemmelsen.

Når det gjelder bruk av samisk overfor lokale og regionale myndigheter, forplikter språkpaktens artikkel 10 nr. 2 bokstav a Norge på følgende måte:

«Med hensyn til de lokale og regionale myndigheter på hvis område antallet innbyggere som benytter regions- eller minoritetsspråk er slik at det rettferdiggjør de tiltak som spesifiseres nedenunder, forplikter partene seg til å tillate og eller/oppmuntre:
b. muligheten for brukerne av regions- eller minoritetsspråk til å fremlegge muntlige eller skriftlige henvendelser på disse språkene.»

Ekspertkomiteen har ansett denne forpliktelsen som oppfylt i sine rapporter om Norges gjennomføring av pakten.

Paktens artikkel 10 nr. 3 bokstav b regulerer bruk av regions- og minoritetsspråk overfor offentlige tjenesteytere:

«Med hensyn til offentlige tjenester ytet av forvaltningsmyndigheter eller andre personer som opptrer på deres vegne, forplikter partene seg til, innen det området hvor regions- eller minoritetsspråk benyttes, i samsvar med situasjonen for hvert språk og så langt det er rimelig mulig, å:
b. tillate brukere av regions- eller minoritetsspråk å fremme en anmodning og motta et svar på disse språk.»

Med henvisning til samelovens regler konkluderte språkpaktens ekspertkomité i sin rapport av 2003 med at Norge oppfyller forpliktelsene under paktens artikkel 10 nr. 3 bokstav b. Det ble også vist til de skritt som var tatt for å informere offentlige organer i forvaltningsområdet om språkreglene.

Språkpaktens artikkel 10 nr. 4 bokstav a pålegger statene å iverksette oversettelse eller tolking for å realisere de forpliktelsene som de har påtatt seg under artikkel 10 nr. 1, 2 og 3. Tiltak for å sikre oversettelse og tolking er ikke direkte regulert i sameloven. I sin rapport av 2012 anså språkpaktens ekspertkomité denne forpliktelsen som kun delvis oppfylt. Komiteen anså tiltak for å sikre rekruttering av personer med samisk språkkompetanse og utdanning av oversettere som en positiv utvikling som ville kunne lede til en fremtidig oppfyllelse av forpliktelsen.

12.4 Utvalgets vurderinger

Innledning

En rekke undersøkelser om gjennomføringen av samelovens språkregler har vist at det er stor variasjon i hvor langt kommunenes forpliktelser etter samelovens språkregler blir fulgt opp. Erfaringer viser at gjennomføringen til dels både er avhengig av positive holdninger i kommunen, og tilgang på personell med både språklig og kulturell kompetanse. Det er også varierende i hvilken grad retten til å få muntlig og skriftlig svar på samiske språk blir oppfylt.129 Manglende tilgang på personer med samiskspråklig kompetanse er en hovedutfordring for at offentlige organ i forvaltningsområdet skal kunne gjennomføre de forpliktelsene de er pålagt gjennom samelovens språkregler. Dette gjelder generelt i samiske språkområder, og spesielt i områder hvor samiske språk står svakt. Flere kommuner har imidlertid funnet løsninger; eksempelvis har enkelte kommuner ansatt en samiskspråklig rådgiver sentralt, som kan veilede brukere og bistå kommunale organer som ikke besitter tilstrekkelig samiskspråklig kompetanse. Noen kommuner har også planer for hvordan de kan bygge opp samisk språkkompetanse, både ved å tilby samiskopplæring til sine ansatte, og ved å tilby samisktalende ansatte utdanning.130 Utvalget mener slike løsninger er nødvendig å ta i bruk i fremtiden.

Behov for endringer og presiseringer

Utvalget har vurdert om det er mulig å gjøre anvendelsesområdet for enkelte bestemmelser i samelovens språkkapittel mer fleksibelt, og om det er mulig å gjøre bestemmelsene lettere å gjennomføre. Ved utformingen av de konkrete reglene om rett til svar på samiske språk har utvalget foretatt en avveining mellom på den ene siden kravet om rett til muntlig bruk overfor alle offentlige organer og på den andre siden hensynet til de praktiske problemer en slik hjemmel kan skape. Utvalget har sett behov for å sammenligne med bestemmelsene i den nye svenske loven om nasjonale minoriteter og minoritetsspråk.

Utvalget mener for det første at både begrepsbruk og terminologi bør standardiseres og klargjøres. Utvalget ser ikke behov for å skille mellom offentlige organ, lokale offentlige organ og regionale offentlige organ, og viser til at heller ikke den svenske loven skiller mellom disse begrep. Utvalget tilrår at alle offentlige organ i det samiske språkområdet skal ha plikt til å besvare henvendelser på samisk, både skriftlig og muntlig. Med «offentlig organ» mener utvalget ethvert organ for stat eller kommune. Dette omfatter all myndighetsutøvelse og annen virksomhet som skjer på vegne av stat og kommune. Privat rettssubjekt regnes som offentlig organ når det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift. For en nærmere presisering av hvilke organer som vil regnes som «offentlige organer», vises det til merknader til § 3-2 første ledd bokstav b i kapittel 23.1.

Med «det samiske språkområdet» menes summen av de kommunene som Kongen i forskrift har bestemt skal være språkbevaringskommuner, språkvitaliseringskommuner og storbykommuner med særlig ansvar for samiske språk, se forslag til § 3-2 første ledd bokstav a. Når det gjelder språkbevaringskommunene legger utvalget til grunn at de aller fleste offentlige organer i disse kommunene i dag har en viss kompetanse i samiske språk. Selv om noen organ må øke sine kunnskaper i samisk, synes det ikke å være snakk om store problemer med å oppfylle lovens krav. Den som fremmer en muntlig henvendelse, skal derfor kunne forvente å få svar på det aktuelle samiske språket umiddelbart. Bestemmelsen om skriftlig svar på samisk innebærer at svar skal gis uten ugrunnet opphold, jf. forvaltningsloven kapittel III. For de tilfeller der svaret må oversettes til det aktuelle samiske språket, innebærer bestemmelsen at organet må prioritere svarutformingen slik at svar til samiskspråklige skal gis innen samme frister som ved svar på norsk. Behov for oversettelse er som utgangspunkt ikke grunn til forlenget opphold. Organer i språkbevaringskommuner må med andre ord ha beredskap i organet for å kunne betjene samiske språkbrukere på samisk.

Når det gjelder språkvitaliseringskommuner og storbykommuner med særlig ansvar for samiske språk, er utvalget klar over at ikke alle organ som omfattes av de foreslåtte reglene pr. dags dato er i stand til å oppfylle de kravene som stilles fullt ut. Det kan for eksempel være vanskelig å få tilgang til samiskspråklig kompetanse i disse kommunene. Samtidig er utvalget av den oppfatning at regler som bare forholder seg til dagens nivå, og som ikke innfører nye rettigheter, i liten grad vil bidra til å styrke de samiske språkene. I disse kommunene forutsettes det, på samme måte som i språkbevaringskommunene, at svar gis umiddelbart, men at retten til å få svar på samisk eventuelt kan gis via tolk. Dette innebærer at organene må etablere løsninger slik at det til enhver tid er tolk til stede på det lokale kontoret, eventuelt etablere ordninger for fjerntolking som alltid er tilgjengelig i tjenestetilbudets generelle åpningstid. En annen løsning vil kunne være å etablere et samarbeid med språkressurssentrene, som vil kunne svare på samisk og gi generelle veiledninger til samisktalende brukere. Utvalget vil også fremheve at stillinger som samiskspråklige konsulenter kan deles mellom kommuner.

Der hvor praktiske forhold gjør dette nødvendig, for eksempel i kommuner der det bor få samiskspråklige, bør det vurderes å innføre en tilsvarende ordning som gjelder i Sverige, med faste tider og steder hvor man kan få svar på samisk.

Når det gjelder spørsmålet om hvilket samisk språk man har rett til svar på, mener utvalget at det er urimelig å pålegge en kommune å ha kompetanse i flere samiske språk, selv om også lule- og sørsamiske kommuner nå omfattes av forvaltningsområdet. Utvalget har imidlertid ikke funnet det hensiktsmessig å presisere hvilket samisk språk man har rett til å få svar på. Utvalget legger til grunn at plikten til å besvare henvendelser på samisk, omfatter det samiske språket som benyttes i den aktuelle kommunen/tjenestekretsen. Offentlige organ med ansvar for hele fylket, herunder fylkeskommuner bør, i den grad det er mulig, svare på det samiske språket som henvendelsen er på. Utvalget regner med at brukerne i en innkjøringsperiode tar hensyn til det faktum at ikke alle organ som omfattes av loven, er fullt ut i stand til å oppfylle lovens krav med det samme lovreglene settes i kraft.

Etter utvalgets syn vil disse tiltak overfor de samiske språkene bidra til å legge forholdene til rette for bruk av samiske språk mellom samiskspråklige og offentlige myndigheter. Tiltak etter dette kapitlet må for øvrig ses i sammenheng med utvalgets øvrige lovforslag.

12.5 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår å lovfeste i sameloven at offentlige organer i det samiske språkområdet har plikt til å besvare henvendelser på samisk. Muntlige svar skal gis samtidig. Skriftlige henvendelser skal besvares uten ugrunnet opphold.

  • Kongen kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra reglene i bestemmelsen for bestemte organer samt gi nærmere regler om gjennomføringen av plikten til å gi svar på samiske språk.

13 Samisk språkbruk i helse- og omsorgssektoren

13.1 Tilrettelegging for samiske språk

Det er en forutsetning for pasientsikkerheten og for kvaliteten på tjenestene som tilbys at helsepersonell og pasientene eller brukerne forstår hverandre. Samer behøver et helse- og omsorgsvesen der de kan motta tjenester tilpasset samisk kultur og de samiske språkene.

Det skaper tillit til helse- og omsorgspersonell når pasient eller bruker kjenner seg ivaretatt og blir forstått. God kommunikasjon i helse- og omsorgssektoren handler om mer enn språk. Det handler også om å forstå hvordan samer forholder seg til sykdom, måter å uttrykke seg på og uskrevne normer.

I det samiske samfunnet står verdiene bïerkenidh/bierggit/birget (å berge seg økonomisk eller sosialt), birgehallat (å berge seg i samhandling med andre) og goerkesadtedh/guládallat/gulahallat (evnen til å forstå og lytte til andre) sentralt. Dette har betydning for når og om samiske personer tar kontakt med helse- og omsorgssektoren, og hvordan de legger saken frem og snakker om egen helse.

Å snakke om egen helse kan innebære å snakke om vanskelige, personlige eller til og med tabubelagte temaer. For den samiske pasienten ligger det derfor en trygghet i å møte helsepersonell med samisk kulturforståelse og som behersker det aktuelle samiske språket. Pasienten kan være sikker på å bli oppfattet riktig og slipper samtidig å forklare om sin bakgrunn og sin kultur.

13.2 Gjeldende rett

13.2.1 Innledning

Norske helsemyndigheter er gjennom norske lover og folkeretten forpliktet til å tilby likeverdige helsetjenester til den samiske befolkningen.

Lovverket som regulerer helse- og omsorgstjenestene pålegger helsefaglig personell å gi likeverdige tjenester til den samiske befolkningen. Retten til å benytte samisk i kontakt med helse- og omsorgssektoren, retten til et likeverdig tjenestetilbud og samiske pasienters eller brukeres behov for tilrettelagte tjenester reguleres av lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre rettsforhold (sameloven), lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven, lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) og lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven).

Se kapittel 5 for utdyping av folkeretten, særlig avsnitt 5.11.4.

13.2.2 Sameloven

Sameloven § 3-5 om utvidet rett til bruk av samisk i helse- og omsorgssektoren lyder som følger:

«Den som ønsker å bruke samisk for å ivareta egne interesser overfor lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner i forvaltningsområdet, har rett til å bli betjent på samisk.»

Bestemmelsen slår fast at den som ønsker å bruke samisk for å ivareta egne interesser overfor lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner i forvaltningsområdet, har rett til å bli betjent på samisk. Sameloven § 3-5 har som hovedformål å sikre at klienters og pasienters interesser blir ivaretatt. Bestemmelsen gir derfor en rett for den som tar kontakt med en helse- og omsorgsinstitusjon, til å bruke samisk for å «ivareta egne interesser». Det innebærer at man ikke har en tilsvarende rett ved henvendelser som gjelder andre, for eksempel når pårørende eller andre nærstående tar kontakt med institusjonen på vegne av en pasient. Den alminnelige regelen om rett til svar på samisk i § 3-3 vil imidlertid kunne gi en rett til å benytte samisk også i slike tilfeller. Oppfyllelse av retten til å bli betjent på samisk krever fortrinnsvis at ansatte innen helse- og omsorgstjenesten i forvaltningsområdet for samisk språk kan kommunisere direkte med brukeren på samisk.

I lovens forarbeider er det understreket at bruk av tolketjeneste er sekundært sammenliknet med at de ansatte selv behersker samisk, men at bestemmelsen må ansees ivaretatt dersom den samisktalende får anledning til å benytte tolk.131 Plikten til å tilrettelegge ved bruk av tolketjeneste vil mer generelt kunne strekke seg ut over de tilfellene som i dag faller inn under sameloven, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. Pasient- og brukerrettighetsloven er ikke begrenset til forvaltningsområdet for samisk språk, og når det er avgjørende at en samiskspråklig pasient eller bruker skal forstå innholdet av informasjonen som blir gitt må det tilrettelegges ved bruk av tolketjeneste.

Bestemmelsen gjelder videre for helse- og omsorgsinstitusjoner.132 Et sentralt spørsmål er hva som omfattes av begrepet «helse- og omsorgsinstitusjoner». Begrepet «institusjon» er ikke definert i sameloven og er heller ikke nærmere omtalt i forarbeidene til språkreglene.

Begrepet «institusjon» er i helse- og omsorgstjenestelovens forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 1 definert snevert og omfatter bare helsetilbud som innebærer innleggelse. Dette innebærer at alle dagtilbud faller utenfor. Det fremkommer klart av forskriften at definisjonene formelt sett bare gjelder for henholdsvis helse- og omsorgstjenesteloven og helsepersonelloven. Avgrensningen har også begrenset vekt for tolkningen av sameloven § 3-5 i og med at bestemmelsen er gitt i ettertid. I den grad definisjonene må anses for å gi uttrykk for en alminnelig forståelse av begrepets innhold, vil definisjonene imidlertid også være et moment i vurderingen av hvordan begrepet skal forstås i sameloven § 3-5.

Et spørsmål er om begrepet «institusjon» i sameloven § 3-5 er ment å skulle omfatte dagbehandling som ikke medfører innleggelse. Ordlyden gir ikke noe entydig svar, og det er lite veiledning å hente i forarbeidene. Reelle hensyn tilsier at regelen ikke må tolkes for snevert. Ofte vil det være særskilt viktig at man kan gjøre seg forstått i det første møtet med helsepersonell. Det er mye som taler for at offentlige legekontorer, poliklinikker mv. omfattes av bestemmelsen i sameloven.

I forarbeidene til sameloven § 3-5 står det at bestemmelsen har som utgangspunkt en likestilling mellom samisk og norsk som kommunikasjonsspråk, og at det er dels tale om et kommunikasjonsbehov og dels tale om kulturelle behov hos samer. Forarbeidet skiller ikke skarpt mellom språklige kommunikasjonsbehov og kulturbehov. Dette tilsier at det må nedfelles visse minimumsrettigheter i lov for samiskspråklige. Rettighetene må først og fremst være til stede der det er et behov for å uttrykke seg klart og presist og der behovet for å forstå ytringer fra enkeltpersoner er særlig viktig. I denne sammenhengen er helsevern og rettssikkerhet sentralt, da kommunikasjonssvikt på disse felter er særlig uheldig for enkeltindivider. Dypest sett er anerkjennelse av samenes behov for og rett til å bruke morsmålet den mest effektive støtten man kan gi språket som kulturelement.133

De organer som omfattes av sameloven § 3-5, vil også ha plikter etter de generelle reglene i § 3-2 som beskriver plikten for offentlige organer til å oversette regelverk, kunngjøre og utarbeide skjemaer på samiske språk og § 3-3 som gir alminnelig rett til svar på samisk. Plikten til å svare på samisk gjelder både for skriftlige og muntlige henvendelser til lokale offentlige organer134 jf. sameloven § 3-1 nr. 3, og skriftlige henvendelser til regionale offentlige organer135 i forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3-1 nr. 4. God forvaltningsskikk tilsier, også i de tilfeller man etter loven ikke har plikt til det, at skriftlige henvendelser på samisk bør besvares på samisk. Regelen om rett til svar på samisk i § 3-3 vil videre kunne gi rett til å benytte samisk ved henvendelser som gjelder andre, for eksempel når pårørende eller andre nærstående tar kontakt med institusjonen på vegne av en pasient.

Sammenlignet med samelovens generelle regel i § 3-3 om rett til svar på samisk er § 3-5 en spesialbestemmelse som gir en utvidet rett. Bestemmelsen utløser en tilsvarende plikt og et ansvar for «offentlige helse- og sosialinstitusjoner» til å oppfylle rettigheten, og tilsvarende en klageadgang etter sameloven § 3-11.

Oppfyllelse av retten til å bli betjent på samisk krever fortrinnsvis at ansatte innen helse- og omsorgstjenesten kan kommunisere direkte med brukeren på samisk. Sameloven § 3-7 som omhandler rett til utdanningspermisjon vil også gjelde helsepersonell. I lovens forarbeider er det understreket at bruk av tolketjeneste er sekundært sammenliknet med at de ansatte selv behersker samisk, men at bestemmelsen må ansees ivaretatt dersom den samisktalende får anledning til å benytte tolk.136 Plikten til å tilrettelegge ved bruk av tolketjeneste vil mer generelt kunne strekke seg ut over de tilfellene som i dag faller inn under sameloven jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5.

Sameloven § 1-5 slår fast at samiske språk og norsk er likeverdige språk, og videre likestilte etter bestemmelsene i kapittel 3. Dette har betydning for at informasjon fra helsevesenet rettet mot samiskspråklige, skal foreligge på samiske språk.

13.2.3 Pasient- og brukerrettighetsloven

Etter § 3-5 første ledd i pasient- og brukerrettighetsloven skal informasjonen til pasienten være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Personellet skal etter annet ledd sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Regelverket tar særlig sikte på å avhjelpe språkbarrierer som kan forekomme mellom pasienter eller brukere og helse- og omsorgstjenesten.

Boks 13.1 Pasient- og brukerrettighetsloven

§ 3-5. Informasjonens form

Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte.

Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av opplysningene.

Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens eller brukerens journal.

I merknaden til pasient- og brukerrettighetslovens § 3-5 er det understreket at det er den som yter helsehjelp som har ansvaret for å tilrettelegge informasjonen, eller få dette gjort. Er pasienten samisktalende, og det er avgjørende at han eller hun skjønner innholdet av informasjonen, må det skaffes tolk. Departementet fraråder at pasientens pårørende brukes som tolk i slike tilfeller, blant annet fordi det vil være nødvendig med spesiell opplæring.137

13.2.4 Helse- og omsorgstjenesteloven

Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer hensynet til samiske pasienter i primærhelsetjenesten.

Boks 13.2 Helse- og omsorgstjenesteloven

§ 3-10. Pasienters og brukeres innflytelse og samarbeid med frivillige organisasjoner

Kommunen skal sørge for at representanter for pasienter og brukere blir hørt ved utformingen av kommunens helse- og omsorgstjeneste.

Kommunen skal sørge for at virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester omfattet av loven her, etablerer systemer for innhenting av pasienters og brukeres erfaringer og synspunkter.

Helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for samarbeid med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgaver som helse- og omsorgstjenesten.

Kommuner innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3-1 nr. 1, skal i tillegg til det som fremgår av første og andre ledd, sørge for at samiske pasienters eller brukeres behov for tilrettelagte tjenester blir vektlagt ved utforming av tjenesten. Dette gjelder også den enkeltes utvidede rett til bruk av samisk språk i helse- og omsorgstjenesten etter sameloven § 3-5.

Lovens formål er blant annet å sikre et likeverdig tjenestetilbud.

Etter § 3-10 skal kommuner innenfor forvaltningsområdet for samisk språk blant annet sørge for at samiske pasienters eller brukeres behov for tilrettelagte tjenester blir vektlagt ved utforming av tjenesten. Dette gjelder også den enkeltes utvidede rett til bruk av samisk språk i helse- og omsorgstjenesten etter sameloven § 3-5. Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-10 skal sikre pasient- og brukerinnflytelse innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I forarbeidene understrekes det at landets kommuner generelt, og kommunenes helse- og omsorgstjeneste spesielt, vil være forpliktet til å etterleve samelovens bestemmelser. Dette gjelder både ved utformingen av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og ved ytelse av konkrete helse- og omsorgstjenester omfattet av loven.138

Kommuner som ikke hører under forvaltningsområdet for samisk språk, men som har samisk befolkning, skal etter § 3-10, første, andre og fjerde ledd, sørge for at representanter for samiske brukere og pasienter blir hørt ved utformingen av kommunens helse- og omsorgstjeneste. Dette innebærer at kommunen, ved utforming av tjenestene, skal ha dialog med representanter for samiske pasienter og brukere om hvilke strategier og løsninger som kan gi et godt tilbud til samiske pasienter og brukere. Tilbudet til pasientene må inneholde tilrettelegging for samisk språkbruk, jf. sameloven § 3-5.

Forarbeidene til loven viser til at sameloven fastsetter bestemmelser som kan ha betydning for hvordan kommunen tilrettelegger sine helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter og brukere. Det fremkommer videre at det er viktig at samiske hensyn og rettigheter etter sameloven også ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.139

13.2.5 Spesialisthelsetjenesteloven

Et likeverdig tjenestetilbud er ett av formålene med spesialisthelsetjenesteloven, jf. § 1-1 nr. 3. Et likeverdig tjenestetilbud foreligger når personer som etterspør helsetjenester har samme mulighet til å skaffe seg helsetjenester uavhengig av bosted, økonomi, sosial status, alder, kjønn, etnisk tilhørighet m.v. I § 1-1 nr. 5 fastslås det at tilpasning til pasientenes behov er et mål. Det samme er sikring av tjenestetilbudets tilgjengelighet for pasientene jf. § 1-1 nr. 6.

Tilgjengelighetsbegrepet har flere dimensjoner, blant annet sosial tilgjengelighet. Det tenkes da på at ulike befolkningsgrupper (høy- og lavstatusgrupper, samer, innvandrere m.v.) i ulik grad vil føle barrierer av for eksempel kulturell og religiøs art i sin kontakt med helsevesenet. For at lovens samlede formål skal kunne oppfylles, må tjenestetilbudet for den samiske befolkning gis en utforming og en kvalitet som imøtekommer denne gruppens behov. I utgangspunktet er de formålene som er oppstilt i formålsparagrafen likeverdige. Det betyr at ingen av målene kan neglisjeres eller gis en særstilling. Formålsbestemmelsen angir de overordnede siktemålene som de andre bestemmelsene i loven skal bidra til å oppfylle. Lovens enkelte formålsbestemmelser vil tjene som tolkningsmoment for de øvrige bestemmelsene i loven, og som veiledning ved skjønnsutøvelsen.140

13.2.6 Helseforetaksloven

I helseforetaksloven § 35 er det understreket at regionalt helseforetak skal sørge for at den enkelte pasients utvidete rett til bruk av «samisk språk» i spesialisthelsetjenesten blir ivaretatt, jf. sameloven §§ 3-1 nr. 4 og 3-5. De regionale helseforetakene som omfattes av sameloven § 3-5, vil også ha plikter etter de generelle reglene i §§ 3-3 og 3-2.141

13.3 Nasjonale målsetninger

NOU 1995: 6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkningen i Norge hadde som målsetning å realisere likeverdig behandling av samiske og norske pasienter. Utredningen formet mange av ordningene og ressursene som i dag er tilrettelagt for samer. Utvalget konstaterte at det var mange utfordringer med å utvikle likeverdige helse- og omsorgstjenester som fungerer tilfredsstillende for den samiske befolkningen. Utvalget skisserte et vidt spekter av anbefalte hovedmål og så både på rekruttering, behovet for en tolketjeneste, kulturell kompetanseheving hos personell, utvikling av samiske språk som fagspråk, behovet for utvidelse av virkeområdet for samelovens språkregler, samiske barn og unges oppvekstsvilkår, helsestasjon og skolehelsetjeneste, eldreomsorg og psykisk helsevern. Utvalget slo fast at samer har et særlig behov for kulturelt og språklige tilpassede tjenester og konkluderte med at uten tilstrekkelig personell som er kvalifisert for å arbeide i områder med samisk befolkning, ville man ikke kunne oppfylle målene for helse- og omsorgspolitikken. Utredningen viste til at deler av den samiske befolkning opplevde store språklige og kulturelle kommunikasjonsproblemer i møte med norske helsetjenester, og i verste fall avsto fra å benytte dem. Utredningen var viktig for å synliggjøre behovet for å bygge opp behandlingstilbud til samiske pasienter innenfor både en språklig og kulturell ramme, parallelt med kompetanseoppbygging gjennom forskning, utviklingsarbeid og undervisning.

Regjeringen vedtok i august 2001 en egen handlingsplan om mangfold og likeverd.142 Sentralt i handlingsplanen var en beskrivelse av det rettslige grunnlaget for tiltakene, hjemlet i helselovgivningen og i internasjonale konvensjoner. Handlingsplanen tok for seg rollefordelingen mellom helse- og omsorgssektorens forvaltningsorganer og Sametinget. Prioriterte områder i handlingsplanen var blant annet tolketjeneste, tilbud til samiske barn og unge, eldreomsorg, rehabilitering, somatiske spesialisthelsetjenester og psykiatri. Når det gjaldt tjenestetilbud innen psykiatri, bygget handlingsplanen på St.meld. nr. 25 (1996–97), Åpenhet og helhet, Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene, der behovet for en tilpasning av det psykiske helsetilbudet til den samiske befolkningen er beskrevet. I meldingen ble tilbudene innen psykisk helsevern foreslått særskilt ivaretatt gjennom en videre utbygging ett samisk nasjonalt kompetansesenter innen psykisk helsevern bygget på Barne- og Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk (BUP) i Karasjok og Distriktspsykiatrisk Senter (DPS) i Lakselv. Kompetansen skulle gjøres tilgjengelig for kommunene gjennom veiledning og reisevirksomhet.

I flere stortingsmeldinger omtales satsingsområder for helse- og omsorgssektoren som pasientopplysning, tjenester innen habilitering, rehabilitering, rus og helseforskning. I St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken heter det at:

«[…] det samiske perspektivet skal integreres i arbeidet med utviklingen av helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning».

Samhandlingsreformen har som mål å sikre en framtidig helse- og omsorgstjeneste som svarer på pasientens behov for koordinerte tjenester. Innenfor rammene av de overordnede prioriteringene for tjenestene skal man kunne iverksette systemtiltak som understøtter gode forløp for pasienten. Denne innfallsvinkelen kan være viktig for det videre arbeidet for å utvikle en god helse- og omsorgstjeneste for den samiske befolkningen. Lik tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av personlig økonomi og bosted, er den viktigste bærebjelken i den norske velferdsmodellen. Samhandlingsreformen legger til grunn at den forventede veksten i en samlet helsetjeneste i størst mulig grad må finne sin løsning i kommunene. Kommunene skal sørge for en helhetlig tenkning med forebygging, tidlig intervensjon, tidlig diagnostikk, behandling og oppfølging. Målet er at helhetlige pasientforløp i størst mulig grad skal kunne ivaretas innenfor det mest effektive omsorgsnivå. Pasientmedvirkning på de ulike tjenestestedene, slik det for eksempel i de senere årene er utviklet gjennom brukerrådene i helseforetakene, vil bli opprettholdt og videreutviklet. Som et supplement til dette vil det arbeides med hvordan pasientene og deres organisasjoner i større grad kan trekkes med i arbeidet med struktur- og systemtiltak som er rettet inn mot å utvikle bedre helhetlige pasientforløp. Arbeidet vil bli gjort sammen med pasientorganisasjonene og øvrige berørte aktører. Gjennom samhandlingsreformen er det lagt opp til at spesialisthelsetjenesten skal levere kvalitativt gode tjenester, som tar opp i seg teknologi- og metodeutvikling som nasjonalt og internasjonalt skjer innenfor medisin og helsefag. I samhandlingsreformen er det videre en ambisjon å styrke spesialisthelsetjenestens forutsetninger for å kunne levere gode spesialiserte helsetjenester til befolkningen.143

Som en del av samhandlingsreformen har Helse- og omsorgsdepartementet arbeidet med implementering av et intermediærnivå i helsetjenesten mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Målsettingen er å tilrettelegge for helsetjenester på det laveste effektive og forsvarlige omsorgsnivå.

I St.meld. nr. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet heter det at likeverdige helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter innebærer at tjenester må tilrettelegges slik at samiske pasienters språk og kulturelle bakgrunn ikke er til hinder for at det kan ytes forsvarlige tjenester. Likeverdsprinsippet i helse- og omsorgstjenesten er ikke ivaretatt når personell mangler kunnskap om samisk språk og kultur.144 I Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019) uttales det:

«Samiske pasienter møter utfordringer i spesialisthelsetjenesten på grunn av manglende kunnskap om samisk språk og kultur. Kompetansen om samisk språk og kultur blant fagfolk og beslutningstakere i spesialisthelsetjenesten er generelt liten, særlig i områder av landet der samer er en liten del av befolkningen. Samtidig er det utviklet en god del kunnskap om samisk helse som kan gjøres bedre tilgjengelig gjennom utdannings- og forskningsinstitusjoner og klinisk arbeid. Samiske pasienter har ofte ikke mulighet til å bruke eget språk når de behandles i spesialisthelsetjenesten. Risikoen for svikt i kvalitet og pasientsikkerhet øker dersom pasient og behandler ikke forstår hverandre. Likeverdige spesialisthelsetjenester innebærer at tjenestene må tilrettelegges slik at samiske pasienters språk og kulturelle bakgrunn ikke er til hinder for at de får helsetjenester av like god kvalitet og med like godt resultat som resten av befolkningen. Helse- og omsorgspersonell har informasjons- og veiledningsplikt overfor alle pasienter. De har ansvar for å vurdere behovet for tolk og eventuelt bestille tolk med nødvendige kvalifikasjoner».145

Samiske tjenestemottakere har krav på likeverdige helsetjenester på lik linje med den øvrige befolkningen. Muligheten for å bruke eget språk og bli forstått utfra sin kulturelle bakgrunn er viktig for å kunne utøve reell brukermedvirkning.146

Som en del av Omsorgsplan 2015 og Demensplan 2015 er det iverksatt egne satsinger for å heve kvaliteten og styrke kapasiteten i tjenestetilbudet til personer med demens som har en samisk kulturell og språklig identitet. Det har vært etablert treårige satsinger innen samiske helse- og omsorgstjenester. Med bakgrunn i St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening og Demensplan 2015 iverksatte Helsedirektoratet i 2010 en treårig satsning for å bidra til å øke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene til personer med samiskspråklig og samiskkulturell bakgrunn. Kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk har vært både målgruppe og aktive bidragsytere. I tillegg har ulike kompetansemiljø bidratt med innspill i prosjektperioden.147

I Sametingsrådets melding om samiske helse – og sosialtjenester 2005 legger Sametinget vekt på at fagmiljøer må ha god kjennskap til samiske språk, kultur og samfunnsliv for å kunne utvikle gode helse- og omsorgstjenester til samiske pasienter og brukere. Det understrekes at kunnskap i samisk språk og kultur og flerkulturell forståelse er et viktig grunnlag for å sikre helhetlige og likeverdige helse- og omsorgstjenester til det samiske folket, på lik linje med den øvrige befolkning i Norge.

Sametingets helse- og sosialpolitikk bygger på at det samiske folket har rett til god helse og likeverdig helse- og sosialtjeneste, på lik linje med befolkningen for øvrig. Utvikling av god helse for det samiske folket må bygge på dokumentert kunnskap om det samiske folks helse og levekår og hvilke faktorer som påvirker helsetilstanden til det samiske folket. Videre må tjenestetilbudet til samiske pasienter ta hensyn til pasientenes språklige og kulturelle bakgrunn. Sametinget forutsetter at den nødvendige kunnskap om og kompetanse i flerkulturell forståelse og samisk språk og kultur er tilstede på alle nivåer innenfor helse- og sosialtjenesten.148

Målet med regjeringens handlingsplan for samiske språk, som er utarbeidet i dialog med Sametinget, er å legge grunnlag for en sterkere innsats for de samiske språkene – nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk – også i helse- og sosialsektoren. I handlingsplanen er det fokusert på utvikling av tolketjenester i helseforetak, hvordan tilsynet kan ivareta den samiske befolkningens rett til helsehjelp, oversetting av relevante offentlige dokumenter til samiske språk, kartlegging av og informasjon om tannhelsetjenesten og tilgjengeliggjøring av ordbok til bruk i helse- og omsorgstjenesten.

13.4 Ansvar og organisering

13.4.1 Nasjonalt ansvar

Nasjonale helsemyndigheter har det overordnede ansvaret for likeverdige helsetjenester til den samiske befolkningen og skal sørge for at det samiske perspektivet i helsepolitiske satsinger, nasjonale planer og strategier ivaretas.149 Staten har ansvar for trygdeytelser, sykehus (helseforetak) og annen spesialisert helsetjeneste, inkludert psykisk helsevern og spesialisert rusomsorg. Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) gir tilskudd til oppfølging av helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning, herunder tilskudd til Sametinget, Senter for samisk helseforskning og til det finsk-norske grensesamarbeidet om helse.

Direktoratet for e-helse er et ordinært forvaltningsorgan, underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Helse- og omsorgsdepartementet styrer gjennom instruks, delegering av vedtaksmyndighet, tildelingsbrev og etatsstyringsmøter.

Helse- og omsorgsdepartementet skal konsultere Sametinget når departementet vurderer tiltak som berører den samiske befolkningen. HOD gjennomfører konsultasjoner med Sametinget om departementets oppdragsbrev til underliggende organer.

Sametinget er et sentralt organ for utforming av helsepolitikk for den samiske befolkningen og et samarbeidsorgan for HOD og de helseinstitusjonene som tilbyr helsetjenester til den samiske befolkningen. Gjennom fordeling av tilskuddsmidler til fylkeskommuner150 og kommuner har Sametinget mulighet til å påvirke helse- og omsorgstjenestetilbudet til den samiske befolkning. Sametinget har jevnlig dialog med Helse Nord og har samarbeidsavtaler med kommuner og fylkeskommuner.

13.4.2 Helseforetak

Det finnes i dag ingen egne autonome spesialisthelsetjenester med et dedikert fokus på den samiske befolkningen. De samiske perspektivene er i all hovedsak integrert i de ordinære spesialisthelsetjenestene gjennom helseforetakene.151 Den norske helseforetaksmodellen består i at tidligere sykehus og øvrige spesialisthelsetjenester er flyttet fra fylkeskommunene til helseforetak underlagt staten. Foretaksmodellen består av to nivåer. På det øverste nivået er de regionale helseforetakene (RHF) som forvaltes av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Det er forutsatt at den nasjonale politiske styringen skal konsentreres om overordnede forhold, mens helseforetakene er ansvarlige for drift og gjennomføring. RHF-ene delegerer ansvaret for den faktiske utøvelsen av tjenestene til egne underliggende helseforetak (HF). Både regionale helseforetak og underforetak er egne rettssubjekter med oppnevnte styrer og administrativ leder. Statsråden er etter helseforetaksloven gitt et relativt stort handlingsrom til å instruere foretakene, begrenset av prinsippene for statlig eierskap. Styringen av helseforetakene skjer i hovedsak gjennom målstyring og delegering i formelle foretaksmøter. Her utpekes styremedlemmer og overordnede rammer kommuniseres gjennom årlige oppdragsbrev.152

I dag har i alt fire RHF det overordnede ansvaret for at befolkningen i de respektive regionene får spesialisthelsetjenestene de har krav på. De regionale helseforetakene har i tillegg ansvar for forskning, utdanning og opplæring av pasienter og pårørende. RHF yter ikke selv tjenestene, men påser som eier at de underliggende helseforetakene (HF) sammen med private tilbydere har en organisering og funksjonsdeling som samlet dekker befolkningens behov. HF utøver tjenestene, og har et delegert ansvar for behandlingstilbud, forskning, undervisning og tilknyttede tjenester. Mål og resultatkrav stilles til HF av eierne. RHF utøver formelt sin eierstyring av egne underliggende helseforetak gjennom foretaksmøter der egne styremedlemmer til helseforetakene oppnevnes. RHF gir sine signaler gjennom oppdragsbrev, overordnede strategier og fagplaner som beskriver hvordan det helhetlige spesialisthelsetjenestetilbudet i regionen skal utformes.153

13.4.2.1 Helse Nord RHF

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har gitt Helse Nord RHF et nasjonalt ansvar for den samiske befolkningen, og et særlig ansvar for å sørge for likeverdige spesialisthelsetjenester.154 Helse Nord RHF skal ivareta strategisk videreutvikling av helsetjenester til den samiske befolkningen innenfor rammer og prinsipper som framgår av Nasjonal helse- og sykehusplan. I oppdragsbrevet fra HOD for 2016 til Helse Nord fremkommer det at samiske pasienters rett til og behov for tilrettelagte tjenester må etterspørres og synliggjøres fra planleggingsfasen, gjennom utredningsfasen og når beslutninger tas. Videre fremkommer det i oppdragsbrevet at Helse Nord skal ivareta strategisk videreutvikling av spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen og skal sikre at tilbud til samiske voksne og barn utsatt for seksuelle overgrep er tilrettelagt for samisk språk og kultur. Videre fremkommer det at Helse Nord har fått i oppdrag å finansiere videreføring av samisk tolkeprosjekt.155

Helse Nord RHF fikk i 2010 i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet å finansiere og gjennomføre et toårig tolkeprosjekt for å bedre tolketjenesten til den samiske befolkningen. Prosjektet hadde som hovedmål å etablere en samisk tolketjeneste som er tilgjengelig hele døgnet i Helse Nord. Finnmarksykehuset, Sametinget og Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin156 samarbeidet om prosjektet som ble avsluttet i 2013. Prosjektet kartla en del av behovene for samiske tolketjenester innenfor Helse Finnmark, og gjennomførte en pilotordning med samisk tolk via videokonferanse. Ifølge prosjektrapporten er ikke dagens tilbud til de med samisk som morsmål godt nok. I rapporten foreslås det derfor en oppbygging av samisk tolketjeneste over en periode på 3–5 år. Det anbefales også å innlemme ulike nødtjenester og kommunale helsetjenester i den trinnvise oppbyggingen av en desentralisert døgnkontinuerlig tolketjeneste.157

Boks 13.3 Samisk tolketjeneste i Helse Nord RHF

Helse Nord er i ferd med å bygge ut en samisk tolketjeneste for hele Helse Nord, som på sikt skal fungere hele døgnet for pasienter med samisk som førstespråk. Tolketjenesten vil være basert på fremmøtetolking, lyd- bilde tolking og eventuelt telefontolking, avhengig av hvilken klinikk pasienten er på og tiden på døgnet. Dagens tilbud gjelder tolking til og fra nordsamisk med tilgjengelighet mellom kl. 15.00–22.00 i ukedager og helger. Tolking foregår via Skype. Det er per i dag tilbud ved Klinikk Hammerfest, og avdeling Alta og Karasjok. I innkallingsbrevet blir listepasienter oppfordret til å forhåndsbestille tolk.

Det skal foretas kartleggingsarbeid og vurderinger med hensyn til ytterligere utvidelse av tjenesten. Det er planlagt at klinikk Prehospitale tjenester og Psykisk helsevern og rus involveres i begynnelsen av 2017 med samme tilgjengelighet som på klinikk Hammerfest. Klinikk Kirkenes skal etter planen inkluderes fra høsten 2017.

Kilde: www.finnmarkssykehuset.no

Helse Nord RHFs øverste organ er foretaksmøtet som representeres av helse- og omsorgsministeren. Denne utpeker styret som i sin tur ansetter administrerende direktør. Styret består av ti medlemmer, hvorav tre representerer de ansatte. I tillegg er det opprettet et rådgivende brukerutvalg sammensatt av medlemmer etter innspill fra fylkeskommuner og eldreråd. Brukerutvalgets rolle er å formidle brukertilbakemeldinger basert på erfaringer og synspunkter. Administrerende direktør leder en stab som er lokalisert til Bodø og har rundt 55 ansatte. Helse Nord RHF har delegert tjenesteansvaret til fire geografisk inndelte helseforetak som strekker seg fra Helgeland i sør til Finnmark i nord. I tillegg er sykehusapotekene organisert som et eget helseforetak. Helseforetakene består av egne styrer utpekt av Helse Nord RHF.158

Helse Nord RHF skal ivareta samhandling og koordinering med øvrige helseregioner, slik at den samiske befolkningens behov for spesialisthelsetjenester blir ivaretatt, og at kompetanse om samisk helse, kultur og språk blir gjort tilgjengelig også i andre deler av landet.

Helse Nord RHF har inngått samarbeidsavtaler med de andre regionale helseforetakene, noe som innebærer at senteret yter spesialisthelsetjenester til alle landets foretak.

13.4.2.2 Finnmarkssykehuset HF

Finnmarkssykehuset eies av Helse Nord RHF. Administrasjonen til Finnmarkssykehuset ligger i Hammerfest. Foretaksmøtet utpeker styremedlemmer og gir overordnede føringer til helseforetaket gjennom et årlig oppdragsbrev. Styret i Finnmarkssykehuset består av ti medlemmer, inkludert fire valgt av de ansatte. Finnmarkssykehuset har i likhet med Helse Nord et rådgivende brukerutvalg. Disse representerer brukerorganisasjoner i fylket, i tillegg til én representant for den samiske befolkningen. Helseforetaket driver to lokalsykehus, ett i Hammerfest og ett i Kirkenes. I Alta er det en spesialistpoliklinikk, mens Samisk spesialistlegesenter er lokalisert til Karasjok. Den psykiatriske helsetjenesten er desentralisert med tre distrikspsykiatriske sentre (DPS) fordelt på seks lokasjoner. Samisk Nasjonal kompetansetjeneste psykisk helsevern og rus (SANKS) er lokalisert i Karasjok og Lakselv.159 DPS Vest-Finnmark er lokalisert i Hammerfest og Alta, og DPS Øst-Finnmark er lokalisert i Tana og Kirkenes.

Finnmarkssykehuset har igangsatt et arbeid for å sikre at samiske pasienters behov for språklig og kulturell tilrettelegging identifiseres. Blant annet skal det komme frem av henvisninger til spesialisthelsetjenesten fra fastleger dersom pasienten ønsker samisk som kontaktspråk.

13.5 Kunnskapsgrunnlag

Den samiske befolkningens bruk av helse- og omsorgstjenester er lite dokumentert. Det meste av kunnskapen er basert på praktiske erfaringer hos helse- og omsorgspersonell i samiske områder.160 Dokumentasjon som foreligger stammer først og fremst fra helse- og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning, SAMINOR undersøkelsen. SAMINOR er gjennomført to ganger. SAMINOR 1 i 2003–3004 og SAMINOR 2 i 2012–2014. Bakgrunnen for SAMINOR er å øke kunnskapen om helsetilstanden i samisk befolkning spesielt og nordnorsk befolkning generelt.

Resultat fra SAMINOR 1 viser at spesielt samiskspråklige samer er mindre fornøyd med legetjenestene.161 Misnøyen var særlig markant blant samisktalende innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, der 32 pst. svarte at de var misfornøyd eller meget misfornøyd. Til sammenligning svarte 8 pst. av de norskspråklige i undersøkelsen det samme. Analyser fra SAMINOR 1 viser altså forskjeller mellom etniske grupper vedrørende hvor fornøyd de var med fastlegen. Det ble spesielt påpekt vansker med å kommunisere på norsk, fordi norsk var et fremmedspråk for disse pasientene. Deltakerne forklarte dette med at det hyppigere oppstod misforståelser på grunn av legens manglende språkkompetanse. Samtidig viste undersøkelsen at en tredel av deltakerne ikke ønsket å bruke tolk fordi det var vanskelig å snakke om problemer og ubehag gjennom en tredjeperson.

Data som synliggjør levekår og helseutfordringer i den samiske befolkningen viser at samiske kvinner som lever utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, har dårligere selvopplevd helse enn både den norske populasjonen og populasjonen som lever innenfor området. Det kan være grunn til å tro at rett til bruk av samisk i kontakt med helse- og omsorgstjenester har betydning for den enkeltes helse og mulighet til å få en kvalitativ god behandling.162

SAMINOR 2 er oppdelt i to trinn. Først ble en spørreskjemaundersøkelse sendt til innbyggere i alderen 18–69 år i totalt 25 kommuner. Det ble i tillegg gjort en klinisk undersøkelse i 10 utvalgte kommuner. Kunnskap om samisk og norsk bosetning var avgjørende ved utvelgelsen av kommuner. Deltakelsen i SAMINOR 2, klinisk del, var 49 pst. Best fremmøte var det i Kautokeino kommune hvor 58 pst. av de inviterte deltok. En grunn til et godt oppmøte kan være at lokalt helsepersonell utførte helsekontrollene. Foreløpige analyser fra SAMINOR 2 viser at samiske pasienter, med overvekt av kvinner, var mindre fornøyd med tilgjengeligheten til legen på telefon, tid benyttet hos legen og legens forståelse av den samiske pasientens problemer.

Analyser gjort av Statisk sentralbyrå har påvist at nord for Saltfjellet (STN-området), er levealder 1-2 år kortere enn for befolkningen utenfor dette området. Men hva kortere levealder kan forklares ut fra er ennå ikke klarlagt.163

Det er påvist store forskjeller i psykisk helse innenfor den samiske befolkningen med hensyn til geografisk område. Samisk ungdom som bodde i samiskdominerte strøk i Finnmark med mye støtte til sin samiske identitet og bakgrunn, hadde den beste psykiske helsen. Samisk ungdom i de samiske strøk i Troms og Nordland med lav tetthet av samer, hadde mest problemer.164

Kunnskapsgrunnlaget fra SAMINOR 1 indikerer få markante helsemessige forskjeller mellom den samiske befolkningen og andre. Imidlertid pekes selvmord og brå død seg ut som en særlig utfordring blant unge samiske menn.165

Manglende kompetanse i samiske språk blant helsepersonell, gjør at det i for liten grad er utviklet behandlingstilbud tilpasset samisk kultur.166 En utredning gjort i 2011 av Helse Nord konkluderte med at samer mottar likeverdige spesialisttjenester sammenlignet med den øvrige befolkningen. Dette ble basert på en sammenligning av hyppigheten i bruk av sentrale spesialisthelsetjenester blant brukere bosatt i forvaltningsområdet for samisk språk sammenlignet med innbyggere i elleve kystkommuner med en antatt liten samisk befolkning. Undersøkelsen høstet imidlertid kritikk fra ulike fagmiljø på grunn av metodiske svakheter. Blant annet gikk kritikken ut på at sammenligningen satte likhetstegn mellom frekvens og likeverdighet. Kritikken gikk ut på at likeverdighet først og fremst må knyttes til den kulturelle og språklige utformingen av tjenestene, ikke hvor ofte de blir brukt. I tillegg ble valget av de elleve kystkommunene kritisert, da det kan være en større samisk befolkningen enn det utredningen forutsatte.167

Samer har en tilnærming til sykdom og lidelser som skiller seg fra andre. En kvalitativ undersøkelse viser at samer gjerne ikke snakker direkte om helse og sykdom, men har en mer taus og indirekte tilnærming. Ulike forståelser og måter å uttrykke seg på kan derfor by på kommunikasjonsutfordringer mellom samiske pasienter og helsepersonell. 168

Helsedirektoratet har utarbeidet en rapport om satsing innen samers helse- og omsorgstjenester. Rapporten beskriver hvilke tiltak som er gjennomført i løpet av satsingsperioden, og peker på hvor viktig det er at helsepersonell har forståelse for ulike samiske kulturer for å kunne gi tjenester av god kvalitet.169

Situasjonen til samer med funksjonsnedsettelse ble undersøkt i 2016. Rapporten peker på flere forhold innen det norske velferdsapparatet som kan være til hinder for at mennesker med samisk bakgrunn og funksjonsnedsettelse får likeverdige tilrettelagte tjenester. Hjelpeapparatet tilbyr standardiserte tjenester tilpasset majoritetssamfunnets behov. Dette innebærer blant annet at fokus på diagnose og funksjonsnedsettelse overskygger en tilnærming som forstår, verdsetter og vektlegger det kulturspesifikke i samisk tenkemåte, verdier, historie og hverdagsliv. En konsekvens er at personer med samisk bakgrunn kan møte kulturelle og språklige barrierer i kontakt med hjelpeapparatet. Manglende kunnskap fra norske tjenesteytere om samers indirekte kommunikasjonsformer knyttet til sykdom og helse, gjør at møtet med norsk helsevesen kan oppleves som vanskelig. I tillegg medfører manglende mulighet til å benytte eget språk begrenset tilgang til nødvendig informasjon. Samer som bruker samisk i hverdagslivet ønsker å kunne snakke om sykdom, helse og funksjonsnedsettelse på sitt eget morsmål, helst uten bruk av tolk. Samer tenker tradisjonelt ikke i diagnostiske termer. På tross av stor forskjell mellom samisk folkemedisin og vestlig skolemedisin, anvender mange samer med funksjonsnedsettelse disse parallelt og opplever god nytte av begge deler. Innenfor samisk folkemedisin er særlig tradisjonen med å benytte alternative behandlere ved en håndspålegger, og det å bli lest på, levende blant samer med ulike funksjonsnedsettelser. Innenfor det norske velferdsapparatet finnes det fremdeles et stort behov for større kunnskap om samisk kultur, språk og identitet, og større bevissthet om hva dette i praksis innebærer. Målet må være at de profesjonelle velferdsarbeiderne møter utfordringene med et kyndig blikk for det kulturspesifikke i den samiske kulturen.170

Gjennomgangen av samelovens språkregler om hvilke institusjoner som i dag omfattes av sameloven § 3-5, viser at dette kan ha endret seg i stor grad siden sameloven ble innført. Dette på bakgrunn av store omorganiseringer innenfor helsevesenet de siste 20 årene, slik som innføringen av statlige helseforetak, fritt sykehusvalg, samhandlingsreformen, men også på grunn av utvidelsen av forvaltningsområdet for samisk språk. Kommunal- og moderniseringsdepartementet uttaler:

«[…] Videre har det vært en utvikling i organiseringen av helsetjenestene ved at mange tjenester som tidligere ble gitt ved sykehusinnleggelse, nå gis poliklinisk og ved dagbehandling. Det kan anses urimelig at en slik utvikling skal gå ut over den enkelte pasientens rett til å bruke samisk. Etter dette er det mye som taler for at offentlige legekontorer, poliklinikker mv. omfattes av bestemmelsen i sameloven».171

I rapporten legger departementet til grunn at retten til å bruke og bli betjent på samisk etter sameloven § 3-5 knytter seg til det samiske språket som er dominerende i vedkommende kommune i forvaltningsområdet. Departementet viser samtidig til at slik bestemmelsen er formulert, og i tråd med formålet bak bestemmelsen, kan det argumenteres for at man har en rett til å bli betjent på sitt samiske språk også i institusjoner som ligger i regioner hvor andre samiske språk benyttes. Departementet påpeker videre at det kan virke urimelig å pålegge et offentlig organ å kunne betjene pasienter på flere samiske språk. Situasjonen vil imidlertid være annerledes for en samiskspråklig person som har valgt å bosette seg innenfor et annet samisk språkområde, enn for en pasient som på grunn av behov for spesialisthelsetjeneste sendes til sykehus i et annet språkområde.172

En utredning foretatt i 2016 viser at samiske interesser har en relativt lav representasjon i helseforetakenes styrer og foretaksledelse. Det finnes ingen sikret representasjon i styrene, men enkelte samer er representert på bakgrunn av kompetanse og mangfold. Foretaksledelsene har ingen ledere med et dedikert og avgrenset ansvar for de samiske perspektivene. Det stilles heller ingen konkrete krav knyttet til kompetanse om samiske språk og samisk kultur ved lederoppnevnelser utover at kunnskaper om det teller positivt. Sentrale styringsdokumenter viser at målene og tiltakene knyttet til samiske forhold i liten grad konkretiseres. Særlig gjelder dette den løpende rapporteringen av tiltak. Sammenlignet med sentrale mål og tiltak, som rapporteres løpende, er det relativt lite fokus på samiske perspektiver. Målene og tiltakene som beskrives i oppdragsbrevene til foretakene og øvrige strategidokumenter er generelt på et overordnet nivå. Sammenlignet med sentrale helsepolitiske målsetninger, som for eksempel reduksjon av ventetid og fristbrudd, er de samiske målene svært lite konkrete og heller ikke kvantifisert. Målene følges også i liten grad opp gjennom årsrapporter og delårlige virksomhetsrapporter.Selv om Helse Nord har fått et nasjonalt ansvar for den samiske befolkningen, er ansvaret i dag i stor grad delegert videre til Finnmarkssykehuset. Finnmarkssykehuset har imidlertid sitt hovedfokus på befolkningen i Finnmark, noe som resulterer i en uklar oppfølging av samer utenfor Finnmark.173

13.6 Helsetjenester til samer

13.6.1 Psykisk helsevern og rusbehandling

På oppdrag av Helse Nord RHF har Finnmarkssykehuset utviklet spesialisthelsetjenester innen psykisk helsevern og rus som er språklig og kulturelt tilpasset den samiske befolkningen: Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern og rus (SANKS). SANKS har et nasjonalt ansvar for den samiske befolkningen i Norge, og er en del av arbeidet med å sikre likeverdige helsetjenester for samer. SANKS har opprettet distriktskontorer med helsepersonell i Tysfjord, Bodø, Snåsa og Oslo. I tillegg er det inngått samarbeidsavtale med kommuner i Sverige og Finland for å tilby kliniske tjenester til samer i disse landene.174

Boks 13.4 Grenseoverskridende helsesamarbeid

Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern og rus (SANKS) har inngått internasjonale samarbeidsavtaler med region Jämtland Härjedalen i Sverige. Finnmarkssykehuset har inngått samarbeidsavtale med Rovaniemi sykehus/Lapin sairaanhoitopiiri (LSHP) i Finland.1 Gjennom disse avtalene er det etablert samarbeid for å utvikle behandling og forebyggende helsearbeid for den samiske befolkningen, drive kunnskapsutveksling og kompetanseheving. Avtalene har som formål å tilby spesialisthelsetjenester for å møte behov hos samiskspråklige personer.

Avtalen med region Jämtland Härjedalen søker å forbedre behandling for samer, særlig i sørsamisk område, som har spesielle behov eller ønsker i relasjon til språk og kultur. Avtalen regulerer blant annet hvordan pasienter henvises til behandling mellom Region Jämtland Härjedalen og SANKS. Avtalen med LSHP er etablert for å bedre tilbudet for samer som bor i Finland langs grensen mot Norge. Målet er å tilby behandling ut fra språklige eller kulturelle behov og ut fra nærhet til tjenesten.

1 Avtalen med Finland er kommet på bakgrunn av rapporten Grenseløst i Nord, arbeidsrapport om samarbeid mellom Norge og Finland (2004).

SANKS tar imot pasienter fra hele landet som har behov for behandling innen psykisk helse og/eller rusbehandling i en samisk kontekst, i tillegg til at SANKS yter tjenester til den øvrige befolkningen.

I SANKS strategiplan fremkommer det at det er et mål å ha god tilgjengelighet for alle grupper av samiske brukere på tvers av geografiske, språklige og kulturelle skillelinjer. Videre at SANKS skal bygge nettverk for kunnskapsutveksling innen psykisk helse og rus med minoritets- og urfolksperspektiv med kompetansemiljø både nasjonalt og internasjonalt og være pådriver for samiske helsetjenester innen psykisk helsevern og rus i andre land.175

SANKShar kliniske enheter (poliklinikk/døgnavdelinger) både innen barne- og ungdomspsykiatri, voksenpsykiatri og rus.

SANKS driver utstrakt informasjons-, undervisnings- og forskningsformidlingsvirksomhet i tillegg til klinisk virksomhet. Senteret har en forsknings- og fagutviklingsenhet, og syv ansatte med doktorgrad. Ansatte ved senteret har erfaring i å holde kurs, undervise og veilede personell i primærhelsetjenesten, den øvrige spesialisthelsetjenesten, høyskoler og universiteter. SANKS har blant annet tilbudt kurs med kompetanseheving i kulturforståelse fra et samisk perspektiv.

13.6.2 Somatiske helsetjenester

Spesialistlegesenteret i Karasjok (SDG) ble etablert i 1987 og har tilbud om samiskspråklige spesialisthelsetjenester i somatikk. I dag fungerer SDG som en poliklinikk organisert under Klinikk Hammerfest. Avdeling for medisinsk service under Klinikk Hammerfest har et organisatorisk ansvar for driften av selve senteret med en stedlig enhetsleder. Senteret er i dag lokalisert sammen med primærhelsetjenesten til Kárášjoga gielda/Karasjok kommune. SDG retter seg primært mot den samisktalende befolkningen i Indre Finnmark, dvs. Kautokeino, Karasjok, Porsanger og Tana. Det tas imidlertid også inn andre enn samiske pasienter fra opptaksområdet og pasienter fra hele landet.176

På det meste har det arbeidet fem faste legespesialister ved senteret, samt ambulerende spesialister i mindre deltidsstillinger. Enkelte av spesialistene driver ambulerende virksomhet til sykehusene i Finnmark. I samarbeid med finske myndigheter gir de også behandlingstilbud til pasienter fra Finland. Spesialistlegesenteret skal utvikles videre ifølge strategisk utviklingsplan for Finnmarkssykehuset 2015–2030. Det er planlagt flere polikliniske stillinger innen somatikk, inkludert kombinerte fag- og forskerstillinger, samt nye behandlingstilbud som samiskspråklig ambulerende geriatrisk team, rehabiliteringsteam og et samisk lærings- og mestringssenter.177

Boks 13.5 Samisk helsepark

Helse Nord RHF og Finnmarkssykehuset har vedtatt å etablere Samisk helsepark i Karasjok. Helseparken skal bidra til likeverdige og tilgjengelige tjenester til den samiske befolkningen. Senteret skal samle kompetanse innen somatikk og psykiatri/rus, og yte samiskspråklige og kulturtilpassede tjenester til pasienter i hele landet. Samisk helsepark skal ha et særlig ansvar for helsetjeneste til den samiske befolkningen, men tar også imot alle pasienter som ønsker et tilbud gjennom ordningen med fritt sykehusvalg.

Organiseringen vil gi et sterkere fagmiljø, sikre oppbygging av samisk fagkompetanse og bidra til bedre kvalitet i tilbudet til samiske pasienter. Etter planen skal Samisk helsepark være i drift fra 2018.

Kilde: Gunn Heatta, SANKS og NRK Sápmi (www.nrk.no/sapmi), publisert 20.05.2016.

13.7 Kommunene

I dag er det kommunene som har ansvar for primærhelsetjenesten. Kommunale helse- og omsorgstjenester består av fastlegeordningen, legevakt, omsorgstjenesten, psykisk helsearbeid, rustiltak, fysioterapi, helsestasjons- og skolehelsetjeneste, tildeling av kommunale tjenester og rehabilitering.

Kommunene har ansvar for fastlegeordningen. Det innebærer å sikre tilstrekkelige legeressurser gjennom inngåelse av individuelle fastlegeavtaler i samarbeid med legene. Kommunene kan også ansette leger med fastlegeavtale på fast lønn. Fastlegen har ansvaret for alle allmennlegeoppgaver innen somatikk, psykisk helse og rus for innbyggerne på listen. Innbyggerne har rett til å stå på liste hos en fastlege, og rett til å bytte fastlege inntil to ganger per år. Allmennlegeoppgaver som ikke inngår i listeansvar, dvs. arbeid utført i sykehjem, helsestasjon og ved andre kommunale institusjoner, inkludert fengsel, må avtales individuelt med fastlegene. Fastlegene kan henvise videre til spesialisthelsetjenesten, i tillegg kan kommunepsykologene og barnevernet henvise til spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern og rus.

Boks 13.6 Samiske pasienter i kommunehelsetjenesten

«Idag finnes det ingen definisjon av «samiske pasienter». Og heller ingen standard for samhandlingen omkring samiske pasienter. Det finnes ingen metode for å identifisere en pasient med samisk språkbehov eller spesifikke samiske kulturbehov, eksempelvis syke og gamle pasienter med funksjonssvikt og hvor det er behov for samisk mat. Man kan således se at samiske pasienter opplever en «skrankeproblematikk» i møte med helsevesenet. Helsetjenesten oppleves urimelig og utilgjengelig når man ikke kan kommunisere på sitt eget språk. Resultatet er gjentatte erfaringer med at pasienten passerer gjennom behandlingsapparatet hvor ingen har fokus på faktorene språk og kultur.
Det er ønskelig å få inn et kvalitetssikringsledd i behandlingskjeden: Identifisere behovet og dokumentere det i journal. Enhver henvisning til andrelinjetjenesten skal inneholde informasjon om «familie/sosialt». Disse opplysningene kan fastlegen registrere og de følger henvisningen automatisk i dagens elektroniske henvisningssystem. Således blir journalen en del av kvalitetssikringen av at samiske pasienter får behov med hensyn til språk og kultur dekket. Det er nødvendig å kunne registrere samisk språkbehov og spesifikke kulturelle behov. »

Kilde: Amund Peder Teigmo, allmennlege Karasjok. Foredrag for utvalget 20. januar 2015.

Kommunene har ansvaret for barnevernstjenesten, og kan gjøre vedtak om kommunal overtakelse av omsorgsansvaret, med plassering av barn i fosterhjem eller institusjon.

I gjennomgangen av samelovens språkregler påpekes det at retten til å bli betjent på samisk i henhold til samelovens § 3-5 bare gjelder overfor offentligeinstitusjoner. Det kan reises spørsmål om hva som er en offentlig institusjon. I dag leveres mange tjenester som tidligere ble levert av det offentlige, i stedet av private aktører som utfører tjenestene på vegne av offentlige organer og institusjoner. For eksempel er mange fastleger i dag privatpraktiserende leger som har inngått avtale med kommunehelsetjenesten. Det er klart at en privat legepraksis som sådan ikke utgjør en offentlig institusjon. Det kan imidlertid hevdes at kommunen uansett organisering av tjenestene, bør ha et ansvar for å sørge for at det er mulig for pasientene i kommunen å bli betjent på samisk. I gjennomgangen stilles det derfor spørsmål om det i lys av bestemmelsene i språkpakten kan være grunn til å vurdere nærmere samelovens regler om rett til bruk av samisk i § 3-3 og § 3-5, herunder om det bør presiseres hvordan bestemmelsene skal anvendes overfor private aktører som leverer offentlige tjenester på vegne av offentlige organer og institusjoner.178

13.7.1 Kommunale helse- og omsorgstjenester

Kommunene skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbyr nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette innebærer at de må være bevisst sitt ansvar for å legge til rette for at samiske innbyggere skal få nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester.179

I kommunenes tilbud er det særlig to grupper som behøver særskilt oppmerksomhet når det gjelder tilrettelegging for samiske språk og kultur. Det er barn og eldre.

13.7.1.1 Barns språkutvikling og -bevaring

På kommunenes helsestasjoner vil kompetansen til å vurdere språkutvikling hos samiske barn og veiledning av foreldre være viktig. Oppfølging av språkutvikling hos barn handler først og fremst om tidligst mulig å avdekke om barnet har utfordringer med taleutvikling, slik at tiltak kan settes inn så tidlig som mulig. Like viktig er det å ha fokus på kunnskap om språkutvikling når barn har flere morsmål, og utfordringer og positive virkninger av flerspråklighet allerede fra barnets første leveår.

Sametinget har ved flere anledninger gitt uttrykk for at de er bekymret for om den kommunale barneverntjenesten i tilstrekkelig grad ivaretar barnas språklige og kulturelle bakgrunn.180 Bekymringen gjelder også om samiskspråklige barn ved omsorgsovertakelse blir plassert i samiskspråklige fosterhjem.181 En kommunal barnevernleder har overfor media gitt uttrykk for at BUF-etat i for liten grad prioriterer rekruttering av samiskspråklige fosterhjem.182

13.7.1.2 Eldres språkbevaring

Den samiske befolkningen har språklige rettigheter i møtet med helse- og omsorgstjenesten. Personer som utvikler demens, mister ofte sitt andrespråk – noe som kan være problematisk i møtet med helse- og omsorgstjenestene hvis andrespråket er norsk og førstespråket samisk.183

Figur 13.1 Sansehagen i Snåsa.

Figur 13.1 Sansehagen i Snåsa.

Kilde: Foto: Britt Martha Johannessen, Snåasen tjïelte/Snåsa kommune.

Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester har en nasjonal satsing for pleie- og omsorgstjenester. Satsingen er forankret i St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer og er et tiltak i delplanen Kompetanseløftet 2015. Helsedirektoratet ønsker å styrke det lokale arbeidet med kunnskap og kvalitet som pågår innenfor pleie- og omsorgstjenestene.184

Utviklingssenter for sykehjemstjenester til den samiske befolkningen/Sámi álbmoga buhcciidruokto ovddidanguovddaš (USH Karasjok) har fokus på den samiske befolkningen i hele landet, selv om senteret ikke har en nasjonal status. USH Karasjok har vært utviklingssenter siden 1999, og ble et permanent tiltak med statlig støtte i 2004. Det var ønskelig med spesiell tilrettelegging av tjenester og fokus på helsemessige aspekter i den samiske befolkningen. Det betyr at mange av tiltakene er ment å være landsdekkende.

USH Karasjok jobber med tilrettelegging av sykehjemstjenester og hjemmetjenesten til den samiske befolkningen. I følge undervisningssykehjemmets handlingsplan skal USH være en pådriver for å styrke kunnskap og kvalitet i sykehjem og hjemmetjenester, og for å sikre kvalitet og kompetanse i tjenestene til samiske brukere. USH Karasjok gjennomfører dette blant annet ved å videreutvikle utredningsverktøy for demens, utvikle metode om implementering av samisk kultur- og språkforståelse i tjenesten, bistå og motivere personalet i gjennomføringen av aktiviteter med særskilt fokus på primærnæringer som reindrift og fiske og gjennomføre matprosjektet «Kost og ernæring til pasienter med samiskspråklig og kulturell identitet».

Boks 13.7 Blir gamle i kjente omgivelser

De eldre i Tana møtes ved elvebredden noen kilometer fra omsorgssenteret. Når det er mulig og været tillater det, blir de eldre kjørt fra omsorgsboligene og fra egne hjem til elva for å tenne bål og ro ut på fiske med elvebåt. For mange eldre har fisket på elva vært en naturlig del av livet. Rundt bålet deles historier og tilbakeblikk. En aktiv hverdag er den beste medisinen mot uro, angst og depresjoner.

Mange av de ansatte i kommunens hjemmetjeneste er tospråklige og spøker med at de snakker samisk på innpust og norsk på utpust. De ansatte er enige om at språket må være på plass for at brukere og beboere skal få gode tjenester. På omsorgssenteret i Tana betyr det at de ansatte bør beherske både norsk og samisk og dette er ansett som en viktig kvalifikasjon ved ansettelser. Om personalet ikke har kompetanse på samisk språk og kultur, kan det lede til manglende forståelse, udekkede behov og isolasjon for de eldre som det gjelder.

Omtrent halvparten av beboerne i Tana har samisk som morsmål, og mange eldre får etter hvert problemer med å snakke norsk. Det er en generasjon som har vokst opp med fornorskningsprosessen. De ansatte legger merke til en lettelse hos de eldre når de kan slå over til samisk, at de kjenner en tilhørighet. Derfor blir også ansatte som ikke behersket samisk oppmuntret til å lære seg samisk til et slikt nivå at de kan si noen enkle ord og uttrykk. De ansatte bør for eksempel forstå når beboeren sier «jeg er tørst» på samisk.

Kilde: Karin A. Svendsen: Utdrag fra «Blir gamle i kjente omgivelser» (2015).

13.7.1.3 Særlig om helseutfordringer i lulesamisk område

Divtasvuona suohkan/Tysfjord kommune er kjerneområde for den lulesamiske befolkningen. Folkehelseprofilen er utfordrende sammenlignet både med nabokommuner, Nordland fylke og nasjonale resultater. I enhver samfunnsutvikling er utdanning, kompetanse, infrastruktur og kommunikasjon vesentlig.

For å imøtekomme behovet for å gi likeverdige helsetjenester for den samiske befolkningen i lulesamisk område ble det 2001 startet planlegging av et Samisk helse- og sosialsenter på Drag.185 Sametinget, Helsedirektoratet og UiT – Norges arktiske universitet samarbeidet om prosjektet. I mars 2012 vedtok Divtasvuona suohkan/Tysfjord kommune å få utarbeidet et forprosjekt for et tverrkulturelt distriktsmedisinsk senter på Drag med særskilt vektlegging på det lulesamiske helseperspektivet. Senteret var planlagt som samlokalisert med mange helserelaterte funksjoner som skulle dekke pasienter både lokal og regionalt. Prosjektet er ikke etablert, men arbeidet med prosjektet synliggjør et behov for en kulturspesifikk moderne helsetjeneste med helsepersonell med lulesamisk språk- og kulturkompetanse.186

Boks 13.8 Prosjekt FACT i Nord-Salten

Hamarøy kommune/Hábmera suohkan, Divtasvuona suohkan/Tysfjord kommune, Nordlandssykehuset HF/Nordlánda skippijviesso ved Salten DPS og SANKS har etablert et samarbeidsprosjekt med finansiering fra Fylkesmannen i Nordland med tilbud til personer med langvarige og sammensatte hjelpebehov innen psykisk helse og rusproblematikk. Prosjektet er organisert som en del av kommunens psykiske helsetjeneste, som også skal ivareta hensynet til den samiske befolkningen.

Kilde: Samisk nasjonalt kompentansesenter – psykisk helsevern, informasjon oversendt 9. juni 2016.

13.8 Rekruttering og heving av kompetanse i helse- og omsorgstjenestene

Mulighet for bruk av samiske språk i helse- og omsorgssektoren er av stor betydning for at den samiske pasienten skal få en likeverdig helsetjeneste med god behandling og riktig diagnose. Kartlegginger viser at mangel på personell med samisk kompetanse er en utfordring for de fleste kommunene. Kommunene har også organisert sitt ansvar for samiske helsetilbud på ulike måter.187

I Helse Nord RHF er det Finnmarkssykehuset HF som har mest erfaring med å rekruttere samisktalende helsepersonell. Finnmarkssykehuset HF har integrert rekruttering av samisktalende helsepersonell i sin rekrutteringsstrategi. Helse Nord er i gang med en handlingsplan for rekruttering og stabilisering. Denne skal etter planen styrebehandles i 2016. Der vil ansvaret for rekruttering av samisktalende helsepersonell belyses.

SANKS mottar hospitanter og studenter, og er også del av satsningen ved Campus Finnmark, med å tilby medisinstudenter ved UiT – Norges arktiske universitet mulighet til å ta deler av sin utdanning i Finnmark.

I 2005 startet Snååse/Snåsa kommune et treårig prosjekt om sørsamisk rådgivningstjeneste for helse- og omsorgsspørsmål. Gáivuona suohkan/Kåfjord kommune la ned et stort arbeid innen helse- og omsorgssektoren 1999–2014. Det ble utarbeidet en plan for økt kompetanse i samiske språk og samisk kultur, og det ble blant annet gjennomført et obligatorisk kursprogram med samiske språk og samisk kulturkunnskap. Mange sykepleiere og assistenter lærte seg samisk. Flere kommuner, som Kárášjohka/Karasjok og Guovdageaidnu/Kautokeino, har hatt rekrutteringspakker, hvor det har vært fokus på rekruttering av samiskspråklige leger, legestudenter, sykepleiere og sykepleierstudenter. Høyere lønn og stipendordning med bindingstid har blant annet vært brukt som virkemiddel.188

Boks 13.9 E-læringsprogram: «Kulturforståelse i arbeid med samiske pasienter og brukere, for helse- og omsorgspersonell»

SANKS har initiert et prosjekt for å utvikle e-læringsprogram for helse- og omsorgspersonell. E-læringsprogrammet vil fungere som et kompetansehevende tiltak om samiske samfunnsforhold, historie, tverrkulturell kommunikasjon og forståelse.

Ifølge SANKS vil e-læringsprogrammet være en fleksibel metode for å øke kompetansen blant helsepersonell. Ved å gjennomføre e-læringsprogrammet vil helse- og omsorgsektoren bli bedre rustet når en skal yte likeverdige helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen. Målet er å kunne trygge den samiske pasient og bruker, slik at de blir møtt med respekt og likeverdig behandling i møte med det offentlige.

Kilde: Renate Simonsen, SANKS.

13.8.1 Særskilt om E-helse

E-helse er en samlebetegnelse som omfatter bruk av IKT til forbedring av kvalitet, sikkerhet og effektivitet i helse- og omsorgstjenesten. I dette ligger utvikling og bruk av IKT til å håndtere helserelaterte data mellom pasienter og helse- og omsorgstjenesten, utveksling av data mellom virksomheter og en-til-en-kommunikasjon mellom pasienter og/eller helsepersonell.

Direktoratet for e-helse skal realisere og forvalte digitale løsninger som forbedrer og forenkler arbeidet i helse- og omsorgssektoren, og skal styrke den nasjonale styringen og koordineringen i samarbeid med helseforetakene, kommunene, fagmiljøer og interesseorganisasjoner. Direktoratet for e-helse skal, i tråd med nasjonale strategier, bidra i utviklingen av digitale tjenester som understøtter helhetlige pasientforløp og samhandling på tvers av virksomheter og tjenestenivåer.189

13.8.2 Samiske helseorganisasjoner

De samiske helse- og sosialfaglige organisasjonene ble dannet midt i 1980-årene. Dette var Samisk sykepleierforening, Samisk legeforening og Samisk sosialarbeiderforening. Organisasjonsdannelsene må ses som et uttrykk for at helse- og omsorgsarbeidere med samisk bakgrunn følte behov for arenaer hvor en kunne diskutere og fremme krav om en bedre tilrettelegging av helse- og omsorgstjenester for den samiske befolkning. Organisasjonene uttrykte målsettinger om å utvikle helse- og omsorgstjenester i samiske områder som bygger på og tar hensyn til samisk språk, kultur og samfunnsliv.190 I dag er det kun Samisk legeforening som er i drift.

Boks 13.10 Sámi Doaktáriid Searvi/Samisk legeforening

Sámi Doaktáriid Searvi/Samisk legeforening ble stiftet 6. oktober 1984 og medlemmer er samiske leger og leger som arbeider med samiske pasienter. Foreningen arbeider for å bedre helsetilbudet til den samiske befolkningen og med å fremme helseopplysning på samisk. I følge foreningens nettside skal foreningen i tråd med samhandlingsreformen satse på forebyggende helsearbeid, folkehelsearbeid og samhandling mellom tjenestenivåer.

Samisk legeforening har i underkant av hundre medlemmer som er leger og legestudenter fra ulike områder i Sápmi. Foreningen er en pådriver i arbeidet med å bygge opp samiske spesialisthelsetjenester, både innen psykiatri og somatikk. Det nasjonale perspektivet i disse tjenestene har hele tiden stått sentralt i foreningens arbeid.

Legeforeningen har en sentral rolle i rekruttering av og nettverksbygging mellom samiske leger. Samisk legeforening har siden 2013 fått tildelt årlig midler til blant annet informasjonsvirksomhet, helseopplysning og rekruttering av samiskspråklig helsepersonell fra Sametinget. Legeforeningen har siden 2013 arrangert årlige seminarer, for leger, medisinstudenter, helsepersonell og fagfolk med ulik fagbakgrunn, herunder også for helseforskere, helseadministratorer og helsepolitikere, hvor det har vært ulike temaer som for eksempel helsetjenester i et urfolksperspektiv, helsetjenester til den samiske befolkningen, og samisk helseforskning.

Kilde: Samisk legeforening (www.samisklegeforening.no).

13.9 Utvalgets vurderinger

God pasientsikkerhet og tilgjengelige tjenester

Det overordnede helsepolitiske målet er likeverdig helsetilbud uavhengig av bosted, alder, kjønn og sosial status. Dette gjenspeiler seg i lovgivningen. For at samer skal få et forsvarlig og likeverdig helsetilbud, må det sikres at pasienter og brukere kan forstå og bli forstått i møte med helse- og omsorgssektoren. Et godt tilbud tar utgangspunkt i den enkeltes pasients eller brukers behov. Utvalget påpeker at dette innebærer en erkjennelse av at samiske pasienter og brukere har en annen språklig og kulturell bakgrunn enn majoritetsbefolkningen, og at det er behov for tilrettelagte tjenester.

Utfordringene i helse- og omsorgssektoren er særlig knyttet til at fagfolk i mange tilfeller har mangel på kunnskap om samiske språk og samisk kultur, og mangler kunnskap om hvordan samisk folkemedisin blir benyttet ved siden av ordinære helsetjenester. Utvalget mener videre det er lav bevissthet hos de ansvarlige i kommuner og helseforetak om hva som i praksis kan bli gjort for å gjennomføre de forpliktelsene overfor samer som finnes i helseregelverket generelt og sameloven spesielt.

Utvalget mener videre at samarbeid mellom helsepersonell med språk- og kulturkompetanse, godt teknisk utstyr som inkluderer datasystemer som støtter samisk tegnsett og gode rutiner for å registrere samisk som kontaktspråk er sentrale elementer i retning av et mer likeverdig helsetilbud for samer.

For å kunne gjennomføre retten til bruk av samiske språk i kontakt med helse- og omsorgstjenesten, og for å gi et kvalitativt godt og likeverdig helsetilbud til samiskspråklige, er det etter utvalgets oppfatning helt nødvendig å utdanne mer personell med samisk språk og kultur kompetanse og ha støttetjenester som fjernkonsultasjon, tolking eller oversetting tilgjengelig ved tjenesteyting.

Utvalget mener at nødmeldetjenesten skal ha samiskspråklig kompetanse, kjennskap til samiske personnavn og kunnskap om samiske stedsnavn.191

Organisering

Utvalget mener det er sentralt med urfolksrepresentasjon i helse- og omsorgssektoren, og særlig i styrer i helseforetak. Utvalget mener Sametinget bør ha en formell rolle i oppnevningen av representanter til styrer og utvalg.

Utvalget ser særlig behov for å sikre språk- og kulturtilpassede helsetjenester i lulesamisk språkområde. Utfordringene med hensyn til den samiske pasienten krever samordnede løsninger på tvers av helsetjenestenivåer og strukturer. Ved å institusjonalisere lulesamisk helsetjenester, sikrer man et robust fagmiljø med kompetanse i lulesamisk språk og kultur.

Utvalget anbefaler at det etableres fastlegekontorer i både sør-, lule- og nordsamisk språkområde, hvor det er leger som tilbyr samiskspråklig og kulturtilpasset legetjeneste til de samiske pasientene. For samer i sør- og lulesamisk språkområde, er det svært viktig å styrke helsetilbudet. Det vil videre være særlig viktig at den samiske fagkompetansen i spesialisthelsetjenesten bygges opp for kommunene og pasientene i disse språkområdene.

Utvalget støtter SANKS organisering og strategi. Utvalget foreslår utvidelse av de nasjonale teamene ved SANKS, slik at det blir større fagteam ved hvert kontor i både lule- og sørsamisk område. Dette for å øke kapasiteten av spesialisthelsetilbudet innen psykisk helsevern og rus til den samiske befolkningen i disse områdene. Utvalget mener videre det bør vurderes opprettelse av eget kontor på Røros, i Trondheim og Tromsø i samarbeid med helseforetakene i disse områdene.

Utvalget støtter opprettelsen av Samisk helsepark. Etableringen av Samisk helsepark ansees av utvalget som nyskapende, og vil være en god løsning i tråd med folkeretten hvor samiske språk og den samiske kulturkompetansen er godt ivaretatt.

Samisk helsepark må kunne tilknytte seg samiske spesialister som jobber andre steder i et fellessamisk legespesialistnettverk. Et slikt nettverk vil kunne tjene som et samisk ressurs- og kompetansenettverk både for pasienter og leger. I tillegg bør Samisk helsepark ha en forsknings- og faguviklingsenhet. På denne måten vil Samisk helsepark kunne bidra til kompetanseoverføring fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten, samt gi tilbud om språk- og kulturtilpassede tjenester til den samiske befolkningen i hele landet.

I Samisk helsepark bør det opprettes ambulerende rehabiliteringsteam, geriatriteam, og lærings- og mestringssenter bestående av helsepersonell med samisk språk- og kulturkompetanse. Teamene bør drive oppsøkende virksomhet til kommuner med samisk befolkning, etter modell fra SANKS, som både har opprettet distriktskontorer og tilbyr kliniske tjenester til samer i Sverige og Finland. Det nordiske perspektivet som allerede eksisterer med samarbeid om samiske pasienter fra Finland og Sverige, og et grenseoverskridende samisk samarbeid, tilsier etter utvalgets mening at virksomheten bør videreutvikles som et senter i urfolksperspektiv. Utvalget anbefaler å videreutvikle Samisk helsepark som urfolkssenter, med tilbud innen spesialisthelsetjeneste somatikk, psykisk helsevern og rus, til samer bosatt både i Norge, Finland, Sverige og Russland.

Samisktalende helsepersonell

Små, spredte fagmiljø og liten rekruttering av samisktalende helsepersonell er en stor utfordring. Likeverdige helsetjenester for samiske pasienter forutsetter rekruttering av helse- og omsorgspersonell til områder med samisk befolkning. Utvalget vil fremheve det store behovet for helsepersonell med kunnskaper i samiske språk og samisk kultur på alle nivåer og alle felt av helse- og omsorgssektoren. Utvalget vil særlig peke på at tilretteleggingen for sør- og lulesamiske pasienter og brukere i stor grad ser ut til å være fraværende. Det er en særlig utfordring at pasientene og brukerne ikke har tilgang på leger med kunnskaper i samisk, verken i kommunehelsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten. Når språkkompetansen uteblir hos spesialistene, er det desto viktigere at denne kompetansen finnes hos andre yrkesgrupper som har mye kontakt med pasientene eller brukerne. Blant annet vil sykepleiere, spesialsykepleiere, hjelpepleiere, vernepleiere, helsesøstre, logopeder, sosionomer, radiografer, fysioterapeuter og ergoterapeuter kunne være sentrale.

For å sikre tilstrekkelig personell i fremtiden, er det utvalgets klare anbefaling at det arbeides målrettet på nasjonalt nivå med å utdanne, rekruttere, stabilisere og beholde samiskspråklig helsepersonell. Samiske fagpersoner sitter på den beste kunnskapen om samiske pasientenes behov og utfordringer. Det må derfor også legges til rette for at samisk helsepersonell har mulighet til å være til nytte for den samiske pasienten.

Utvalget vil påpeke at manglende kunnskap om samiske språk og samisk kultur i helsetjenesten kan påvirke samiske pasienters tilgjengelighet til tjenesten og retten til å velge behandlingssted. Utvalget mener det derfor er et behov for å styrke kunnskap om samisk kultur i helseutdanningen. Det bør fokuseres på kompetanseheving hos helsepersonell når det kommer til kunnskap i samiske språk og samisk kultur, samt bevissthet rundt hvordan situasjoner håndteres når denne kompetansen mangler. Kulturkompetanse kan i noen grad veie opp for manglende språkkompetanse, særlig i områder der mange samer har mistet sitt samiske språk.

Når det gjelder helsepersonell på helsestasjoner, er det viktig at disse kan gi et samiskspråklig og kulturelt tilpasset helsestasjonstilbud for å kunne vurdere barnets utvikling i tråd med barnets språklige og kulturelle bakgrunn.

Tolketjeneste

Utvalget mener det kan gi alvorlige konsekvenser for de som ikke får tolk når de mottar helsetjenester. Begrepsbruk på et sykehus oppleves for eksempel ofte mer komplisert enn det dagligdagse språket.

Utvalget vil fremheve at løsninger for fjerntolking gir muligheter for å sikre samiske språkbrukere gode helsetjenester på samisk, også utenfor det samiske språkområdet. Utvalget understreker behovet for å videreutvikle en tolketjeneste som er tilgjengelig for tjenesteytere over hele landet og på alle samiske språk, og som kan benyttes i kontakt med offentlige myndigheter i helse- og omsorgssektoren.

Utvalget anbefaler derfor at erfaringer fra tolkeprosjektet i Helse Nord følges opp og videreuvikles til å inkludere tolking på sørsamisk og lulesamisk. Utvalget anbefaler at tolketjenesten i helse- og omsorgssektoren etablerer et tett samarbeid med samiske språkressurssentre.192

Utvalget mener erfaringene fra prosjektet kan danne grunnlag for at tolketjenesten på sikt utvides til å gjelde alle samfunnssektorer, rettstolking m.m. En tolketjeneste rettet mot offentlige organer bør vurderes samlet under de samiske språkressurssentrene. En slik løsning krever kompetanseheving hos de som skal drifte tjenesten, terminologiutvikling og tett samarbeid med de ulike sektorene i offentlig forvaltning.

E-helse

Utvalget mener det må satses mer på å utarbeide gode IKT-systemer for å oppnå bedre kvalitet og pasientsikkerhet. Enkle og sikre digitale tjenester kan forenkle kontakten med helse- og omsorgstjenesten og bidra til at innbyggerne opplever tjenesten som mer tilgjengelig og helhetlig. Utvalget foreslår at direktoratet for e-helse utarbeider et elektronisk læringsprogram med fokus på samisk kulturforståelse. Dette e-læringsprogrammet bør være beregnet for helse- og omsorgspersonell som gir tjenester til den samiske befolkning, og bør ha som målsetting å heve kompetansen om samisk kulturforståelse i helse- og omsorgssektoren. Utvalget vil fremheve at SANKS har initiert et prosjekt for å utvikle et e-læringsprogram for helse- og omsorgspersonell. E-læringsprogrammet vil fungere som et kompetansehevende tiltak om samiske samfunnsforhold, historie, tverrkulturell kommunikasjon og forståelse.

Fjernkonsultasjon

Utvalget mener et tilbud med fjernkonsultasjon med samiskspråklige leger, bør være et alternativt tilbud til samiskspråklige pasienter i alle områder av Norge hvor samiskspråklige fastleger ikke er tilgjengelig i pasientens kommune. Dette vil være av stor betydning i sørsamisk språkområde der samer bor spredt, og det i tillegg er få leger og annet helsepersonell som behersker sørsamisk eller som kjenner til sørsamisk kultur. Kommunikasjon med pasienten er av avgjørende betydning både når fastlegen har den ordinære kontakten med sine pasienter, og når fastlegen skal henvise videre til spesialisthelsetjenesten.

En fastlege som er usikker på om henvisning er nødvendig, vil ofte henvise videre til spesialisthelsetjenesten for sikkerhets skyld. Ved å koble på en samiskspråklig lege via videokonferanse tidlig i vurderingen, samtidig som stedlig lege kan foreta fysiske undersøkelser, kan misforståelser ryddes tidlig av veien og pasienten kan være trygg på å bli forstått og få riktig behandling. Fjernkonsultasjon vurderes av utvalget som en kvalitativ bedre løsning enn tilrettelegging ved bruk av tolk, da fjernkonsultasjon også vil kvalitetssikre selve utredningen og behandlingen.

Veiledningsordning

Utvalget foreslår at det etableres en veiledningsordning for fastleger med samiske pasienter som spesifikt har fokus på samiske språk og samisk kulturforståelse. Utvalget anbefaler at veiledningsordningen blir tilknyttet SANKS og Samisk helsepark. Utvalget mener at fjernkonsultasjon i kombinasjon med en veiledningsordning over telematikk for fastleger, langt på vei vil møte utfordringene med få fagfolk med samiskspråklig og kulturell kompetanse og spredt samisk bosetning.

Registrering av pasienter og brukeres kontaktspråk

Utvalget mener opplysninger i pasienters kjernejournal skal kunne inneholde opplysninger om at pasienter eller brukeres kontaktspråk er samisk. Utvalget mener det også skal være anledning for helsepersonell å registrere kontaktspråk i pasientenes journaler, slik at opplysningene om nødvendig eller foretrukken språkbruk kan følge pasienten.

Pasienter og brukere bør kunne foreta frivillig registrering av samisk språkbruk i folkeregisteret.193 Utvalget oppfordrer alle organene i helse- og omsorgssektoren til å vurdere behovet for tilgang til disse opplysningene i folkeregisteret. Organene kan benytte seg av opplysningene når de skal gi lovpålagte tjenester til samer. Offentlige organer i helse- og omsorgssektoren kan da, fortrinnsvis gjennom å innhente opplysningene fra folkeregisteret direkte inn i eget saksbehandlingssystem, på forhånd vite om en pasient eller brukers kontaktspråk er samisk, og hvilket samisk språk det er aktuelt å legge til rette for. Helse- og omsorgstjenesten kan da enklere tilrettelegge tjenestene for eksempel gjennom å tildele pasient eller bruker lege eller helsepersonell med samisk språkkompetanse, gi hjemmebasert omsorgstjeneste på samisk, og kunne vite når det er aktuelt å benytte tolk.

Endringer i dagens regelverk for helse- og omsorgssektoren

Tilrettelagte helse- og omsorgstjenester er lovfestet både i sameloven og i helselovgivningen. Utvalget understreker likevel at det er avgjørende at plikten blir etterlevd for at den samisktalende befolkningen skal få et trygt og likeverdig helse- og omsorgstilbud. Utvalget foreslår å differensiere forpliktelsene i det samiske språkområdet. Det betyr at forpliktelsene må gjennomføres gjennom ulike tiltak for å oppnå likeverdige helsetjenester.

Utvalget foreslår en individuell rett til samiske språk- og kulturtilpassede tjenester, når det er nødvendig av hensyn til pasientsikkerhet. Videre foreslår utvalget at enhver har rett til å bli betjent på samiske språk i språkbevaringskommuner og språkvitaliseringskommuner. I storbykommuner skal det legges til rette for språk- og kulturtilpassede tilbud, særlig for barn og eldre.

Utvalget mener det er behov for henvisningsbestemmelser til sameloven § 3-8 i spesiallovene innenfor helse- og omsorgsfeltet. I dag finnes slike bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven og helseforetaksloven. Utvalget mener det bør innføres tilsvarende henvisningsbestemmelser i andre lover på helse- og omsorgsfeltet. Etter utvalgets oppfatning vil dette i sterkere grad kunne sikre at de enkelte helse- og omsorgsorganen og institusjonene er kjent med de rettigheter som ligger i sameloven.

Individuell rett til språk- og kulturtilpassede tjenester

Utvalget understreker at retten til å bruke samiske språk i møte med helsepersonell er av avgjørende betydning for pasientsikkerheten for samiskspråklige pasienter og brukere. Folk formulerer seg som regel bedre, mer presist og lettere på sitt eget språk i stressende situasjoner. Språkproblemer i helse- og omsorgsektoren kan føre til at personer for eksempel ikke får stilt rett diagnose, ikke får den rette faglige utredningen, ikke forstår hvilke behandlingsmuligheter de har eller ikke gis riktig behandling.

Utvalget foreslår at det av hensyn til pasientsikkerheten lovfestes en individuell rett til samiske språk- og kulturtilpassede tjenester i helse- og omsorgssektoren. Retten skal gjelde i hele landet. Utvalget mener det er viktig at helse- og omsorgspersonell er bevisst på at det er deres plikt å forstå pasienten. Bestemmelsen vil være særlig aktuell for samisktalende som behersker norsk dårlig eller der det er avgjørende at tjenesten er tilpasset samisk kultur. Den individuelle retten til samiske språk- og kulturtilpassede tjenester, innebærer at alle offentlige organer og institusjoner i helse- og omsorgssektoren som mottar samiskspråklige pasienter eller brukere, har plikt til å tilrettelegge for det aktuelle samiske språket i kommunetjenestekrets, når det er nødvendig av hensyn til pasientsikkerheten.

Med «samiske språk- og kulturtilpassede tjenester» menes her tjenester der pasient eller bruker kan benytte sitt samiske språk eller der pasient eller brukers kultur må tas høyde for i tilrettelegging av tjenesten. Det er et vilkår at tilpasning av tjenesten er nødvendig av hensyn til pasientsikkerhet. Begrepet «nødvendig» skal baseres på en individuell helsefaglig vurdering av behov. Det er vanskelig å angi presist når vedkommende har rett til språk- og kulturtilpassede tjenester. Omfang og nivå må vurderes konkret. Slike språk- og kulturtilpassede tjenester kan være nødvendig når det gis informasjon om grunnleggende rettigheter, plikter og behandlingsmuligheter, eller når det er avgjørende at pasienten skal kunne uttrykke seg presist om egen helsesituasjon. Dersom personellet ikke har kompetanse i samisk eller samisk kultur, innebærer bestemmelsen en rett til å kreve tolk eller oversetter. Dette forutsetter at det til enhver tid er tolketjenester tilgjengelig.

Rett til å bli betjent på samisk

Samiske språk er offisielle og likestilte språk i Norge, og utvalget mener samiskspråklige pasienter og brukere skal ha rett til å bli betjent på samisk av offentlige helse- og omsorgsorganer og institusjoner i språkbevarings- og språkvitaliseringskommuner.

Utvalget foreslår at det lovfestes i sameloven en utvidet rettighet til å velge å snakke samisk uavhengig av pasienters eller brukeres språkkompetanse i norsk.

Plikten til å legge til rette for muntlig samisk språkbruk, skal ligge til offentlige organer som mottar samiskspråklige pasienter eller brukere. Tolking regnes som sekundært sammenliknet med at de ansatte selv behersker samisk. Likevel må bestemmelsen anses tilfredsstillende ivaretatt dersom den samisktalende får anledning til å benytte kvalifisert tolk eller ved bruk av fjernkonsultasjon med samiskspråklig personell. Språkkompetansen i institusjoner mv. skal tilsvare det/de samiske språkene som er dominerende i de aktuelle kommunene i området. Enkelte offentlige organer vil ha plikter for å tilrettelegge for flere samiske språk når de dekker flere kommuner der flere samiske språk tradisjonelt er utbredt. Kommuner og helseforetak som inngår avtaler med private tilbydere, har ansvar for å sørge for at språkreglene blir fulgt opp i tjenestene som tilbys.

Retten til samiskspråklige pasienter og brukere utløser en tilsvarende plikt for tjenesteyter.

Utvalget mener gjennomføringen av helsetjenestene i offentlige helse- og omsorgsorganer og institusjoner må skje i henhold til en plan og være i samsvar med kravene i loven. Det må være på plass gode rutiner som skal sørge for at språkbehov hos pasienter og brukere blir identifisert tidlig, og at språkkompetansen hos ansatte er kartlagt.

I språkbevaringskommuner skal offentlige helse- og omsorgsorganer ha nok personell med kompetanse, slik at det er mulig å tilby alle helse- og omsorgstjenester på samisk.

I språkvitaliseringskommuner har personer også rett til å bli betjent på samisk, men retten vil oftere måtte tilrettelegges via støttefunksjoner. Derfor innebærer plikten for offentlige helse- og omsorgsorganer at disse i større grad tilrettelegger for samiskspråklige ved hjelp av gode rutiner for bruk av oversettelsestjeneste, fjernkonsultasjon og stående tolketjeneste tilknyttet tjenestetilbudet.

Muligheten til å kunne kommunisere på samisk kan ha stor betydning for mange eldre samer. Det vil være spesielt viktig for samer som blir demente og etter hvert bare husker sitt opprinnelige språk, å bli betjent på samisk. Dette er en problemstilling som er kjent innenfor forvaltningsområdet for samiske språk, men som i stadig større grad gjør seg gjeldende også utenfor, og da særlig i de store byene.

Språk- og kulturtilpassede tilbud

Storbykommuner med særlig ansvar for samiske språk skal legge til rette for samiske språk- og kulturtilpassede tilbud, særlig for barn og eldre. Måten dette løses på, vil være opp til hver enkelt kommune.

Utvalget mener det er behov for at helse- og omsorgsorganer i storbykommunene Tromsø, Bodø, Trondheim og Oslo tar mer ansvar for å legge til rette for samiskspråklige. Dette kan gjøres både gjennom å informere på samisk til pasienter og brukere, skilte aktuelle helse- og omsorgsbygninger på samisk, og gjennom tilrettelegging for samiskspråklige i eldreomsorgen, og at det legges til rette for at eldre får samiskspråklig hjelp i eldreomsorgen. Når det gjelder barn, kan det i tillegg til språk- og kulturtilpasset tilbud ved en eller flere helsestasjoner, være behov for å legge til rette for tilpassede tilbud til langtidssyke barn som gjør at de kan ivareta og utvikle sin samiske kultur og sitt samiske språk.

De samiske språkressurssentrene kan bistå helse- og omsorgsinstitusjoner med å oppfylle forpliktelsene både i og utenfor samiske språkområder.

Særskilt om private aktører

Bestemmelsen utvalget foreslår i sameloven for helse- og omsorgssektoren vil gjelde generelt i helse- og omsorgssektoren, uavhengig av hvem som yter tjenesten, og også omfatte private aktører.

Her finner utvalget det nødvendig å presisere at helse- og omsorgsorganer og institusjoner har, uansett organisering, et ansvar for at pasienter og brukere skal bli betjent på samisk. En kommune vil for eksempel ikke kunne fraskrive seg ansvar etter sameloven ved inngåelse av samarbeid med en annen kommune, ved inngåelse av avtale om oppgaveutførelse fra et annet forvaltningsnivå eller private helse- og omsorgsinstitusjoner, eller gjennom å inngå fastlegeavtaler med leger med privat praksis. I lys av reformene som er gjennomført i helse- og omsorgssektoren, mener utvalget det er viktig at det er presisert hvordan de lovbestemte språkforpliktelsene i helse- og omsorgstjenester skal anvendes overfor private aktører som leverer tjenester på vegne av offentlige organer, herunder kommuner og helseforetak.

Behov for informasjon på samiske språk

Utvalget ønsker å tydeliggjøre samiske pasienter og brukeres rett til å få skriftlig informasjon på samiske språk fra offentlige organer. Aktuell informasjon fra både sentrale myndigheter, kommuner og helseforetak skal foreligge på aktuelle samiske språk.

Når det utarbeides pasient- og brukerrettet informasjonsmateriell som også har betydning for hele eller deler av den samiske befolkningen, skal dette oversettes til samiske språk.194 Etter utvalgets syn må en i større grad sørge for at generell pasient- og brukerrettet informasjon som også gjelder samer, for eksempel brosjyremateriell, informasjon i nasjonale helseportaler eller på offentlige organers nettside, foreligger på samiske språk.

Utvalget mener for eksempel at vanlige kartleggings- og utredningsverktøy i bruk ved både spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, inkludert helsestasjonene, skal bli oversatt til samiske språk. Videre er det viktig at pasientinformasjon innen spesialisthelsetjenesten, som for eksempel rettighetsbrev og særlig informasjon om retten til prioritert helsehjelp, sendes ut til alle pasienter på samisk/norsk i samsvar med språkområdene for å sikre at samiske pasientene får dette på sitt samiske språk.

En større andel informasjon og standardskriv bør foreligge oversatt til samiske språk. Dette kan være informasjonsskriv angående egen sykdom, informasjon gitt under utredninger og behandling som epikriser eller pasientbrev, samt mer generell informasjon om egen helse.

Det er behov for standardisert informasjon utgitt på samiske språk om regelverk og rettigheter for pasienter og brukere.

I helse- og omsorgssektoren er det behov for opplysningsarbeid og bedre og mer tilgjengelig informasjon om både rettigheter og plikter og om tilbud som allerede finnes for samiskspråklige. Utvalget bemerker at det kan synes som det er få pasienter og fastleger utenfor dagens forvaltningsområde for samisk språk som er klar over at Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern og rus (SANKS) har et nasjonalt ansvar for den samiske befolkningen i Norge og tar opp pasienter fra hele landet. Det virker også som det er liten kunnskap om at Utviklingssenter for sykehjemstjenester til den samiske befolkningen/Sámi álbmoga buhcciidruokto ovddidanguovddaš (USH Karasjok) har enkelte nasjonale tiltak. Utvalget mener det må bli bedre informasjon om disse tilbudene til pasienter, fastleger og kommuner.

Skilting av offisielle samiske navn på offentlige institusjoner og informasjonsskilt i offentlige bygg på samiske språk ansees av utvalget som informasjon rettet til samiskspråklige.

Rett til svar på samiske språk

Det er mange situasjoner i en pasient eller brukers praktiske hverdag der det er behov for å operasjonalisere den generelle retten til svar på samisk. Rett til svar på samisk kan også innebære at pasienter eller brukere skal få veiledning på det aktuelle samiske språket ved kontakt med Pasientreiser.

Leger må sørge for at pasienten skjønner hvordan medisiner skal brukes, og må etter utvalgets mening ha anledning til å gi veiledning til pasienten på det aktuelle samiske språket. Ved reseptforeskriving bør legen ha mulighet til å skrive på samisk.

Oversetting av regelverk

Utvalget mener at lover og forskrifter av betydning for den enkeltes pasientsikkerhet skal oversettes til samiske språk.

Utvalget understreker at helselovgivningen er av stor betydning for hele eller deler av den samiske befolkningen og skal oversettes til samiske språk. Dette har også betydning for utvikling av terminologi slik at tolker i helse- og omsorgssektoren har fagtermer å forholde seg til. Det vises for øvrig til kapittel 11.

Særlig om barnevern

Barnevernet vil i sitt arbeid kunne treffe beslutninger med store konsekvenser for det enkelte barns språkbruk. Det er derfor av stor betydning for det enkelte barns rettssikkerhet at det kommunale barnevernet har tilgjengelig personell med samisk språk- og kulturkompetanse. Dette vil ha betydning i kommunikasjonen med foreldre og barn, blant annet ved samarbeid om hjelpetiltak. Utvalget anbefaler at dette følges opp både av den enkelte kommune og av tilsynsmyndighetene.

Utvalget mener at samiske barns språklige og kulturelle rettigheter i henhold til Barnekonvensjonen må sikres ved offentlig omsorgstiltak. Barnevernet må dessuten ha kompetanse til å ivareta barnas rett til språk og kultur, slik det fremgår av barnekonvensjonen artikkel 30.195 Utvalget mener at det må vurderes å innta en presisering om dette i barnevernloven, og at det legges opp til en oppfølging av en slik presisering i form av opplæring og informasjon til barnevernmyndighetene. Tilsvarende vil gjelde ved overprøvingen av kommunale vedtak, slik at også fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, sakkyndige utredere og domstolene må ha den nødvendige språk- og kulturkompetanse.

Det er videre et stort behov for å styrke samisk språk- og kulturkompetanse innen den statlige barneverntjenesten, BUF-etat, om nødvendig ved tilføring av økte ressurser. Dette gjelder både i veiledningstjenesten, drift av barnevernsinstitusjoner og for å rekruttere flere samiskspråklige fosterhjem.

Utvalget anbefaler at BUF-etat prioriterer rekruttering av samiskspråklige fosterhjem. Utvalget mener at det må rettes særlig fokus på tilfeller der barnevernet ikke er i stand til å skaffe samiskspråklige fosterhjem. I slike tilfeller må det gjelde en særlig plikt til iverksettelse av hjelpetiltak for å opprettholde barnets språk og/eller kulturtilnytning, når dette er mulig.

13.10 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår en individuell rett til samiske språk- og kulturtilpassede tjenester, når det er nødvendig av hensyn til pasientsikkerhet.

  • Utvalget foreslår at enhver har rett til å bli betjent på samiske språk i språkbevaringskommuner og språkvitaliseringskommuner. I storbykommuner skal det legges til rette for språk- og kulturtilpassede tilbud, særlig for barn og eldre.

  • Utvalget foreslår at de nasjonale teamene ved SANKS utvides, slik at det blir større fagteam ved hvert kontor, i lule- og sørsamisk område. Utvalget mener det bør opprettes kontorer på Røros, i Trondheim og Tromsø i samarbeid med øvrige helseforetak.

  • Utvalget foreslår at det blir lagt til rette for å tilby konsultasjon med samisktalende leger over telematikk (fjernkonsultasjon). Utvalget mener det bør vurderes om en tilsvarende ordning kan etableres for helsestasjoner når språkkartlegging av barn skal gjennomføres.

  • Utvalget foreslår at det blir utviklet et elektronisk læringsprogram for helsetjenesten med fokus på samisk kulturforståelse, og at et samarbeid med SANKS vurderes.

  • Utvalget foreslår at det innføres en veiledningsordning for fastleger med samiske pasienter.

  • Utvalget foreslår at tolkeprosjektet ved Finnmarkssykehuset videreutvikles, slik at alle offentlige organer i helse- og omsorgssektoren i Norge kan benytte tjenesten på henholdsvis sør-, lule- og nordsamisk ved behov. Utvalget anbefaler å utrede om ordningen kan utvides til å gjelde flere samfunnssektorer.

  • Utvalget anbefaler at Sametinget får en formell rolle i oppnevningen av representanter til styrer og utvalg i helse- og omsorgssektoren.

  • Utvalget foreslår at Helse- og omsorgsdirektoratet i samarbeid med Sametinget sørger for å få utarbeidet en veileder til kommunene om tilrettelegging for samiske språk i kommunehelsetjenesten.

14 Samisk språkbruk i justissektoren

14.1 Innledning

Straff og bruk av tvang i ulike former er det sterkeste uttrykket for myndighetenes makt over borgerne. Tydeligst er dette når straffen er frihetsberøvelse. Hva som straffes og hvordan straff gjennomføres, gir et bilde av hva som er grunnleggende verdier i et samfunn.196 Både domstolene, politiet og kriminalomsorgen behandler saker som ofte har store konsekvenser for den enkelte. Men også i sivile saker treffes det avgjørelser som kan gjennomføres ved tvang, for eksempel tvangssalg av fast eiendom, tvangsbøter og pålegg som kan gjeninnføres med politimakt (bruk av namsmann) mv.

Avgjørelsene som treffes i rettssystemet, bygger i stor grad på forklaringer fra parter og vitner. Da er det også av avgjørende betydning at forklaringene kan gis på det språk hvor alle nyanser og detaljer best mulig kommer frem. Samisk språkbruk i justissektoren blir selvsagt illusorisk dersom en dommer eller en tjenesteperson ikke forstår det som blir sagt. Forutsetningen om gjensidig språklig forståelse settes dermed på en alvorlig prøve der en eller flere av partene, eller ett eller flere av de sentrale vitnene, ikke behersker norsk eller samisk, slik at tolk må benyttes. I en slik situasjon vil kvaliteten på kommunikasjonen normalt fullt og helt avhenge av tolkens språklige- og kulturelle kunnskaper, kjennskap til rettstermer, evne til kommunikasjon, samt ferdigheter i effektive tolketeknikker.197 Selv små språklige nyanser i en forklaring kan få stor betydning for sakens utfall, ikke minst fordi samisk språkbruk ofte gis i en kontekst der mye er underforstått. Tolking kan dermed aldri bli en fullgod løsning, da det ofte vil være flere feilkilder. Særbestemmelsen om bruk av samiske språk i justissektoren har som formål å fremme rettssikkerheten, ved at misforståelser grunnet språkforskjeller søkes unngått.

14.2 Gjeldende rett

Utgangspunktet er at rettsspråket i norske domstoler er norsk, jf. domstolloven §§ 135 og 136. Ved lov 21. desember 1990 nr. 78 fikk domstolloven imidlertid en ny § 136 a med henvisning til sameloven § 3-4 som innebar at samisk ble innført som rettsspråk i forvaltningsområde for samisk språk. Bestemmelsene i § 3-4 kommer i tillegg til de generelle reglene om rett til svar på samisk i § 3-3, se kapittel 12. Når henvisningen fra domstolloven § 136 a er inntatt i domstolloven, og ikke en av prosesslovene, følger det av dette at sameloven § 3-4 både gjelder i sivile saker og i straffesaker.

14.2.1 Sameloven

Sameloven § 3-4 angir detaljerte regler om utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet. Med «rettsvesen» siktes det her til politi, lensmennene, påtalemyndighetene, domstolene og kriminalomsorgen (fengselsvesenet og friomsorgen). Retten til å bruke samiske språk overfor domstolene gjelder på ethvert trinn under sakens behandling, både den skriftlige saksforberedelsen og den muntlige hovedforhandlingen. Rettighetene er absolutte og uavhengig av den enkeltes norskkunnskaper.198 Sameloven § 3-4 første ledd lyder som følger:

«For domstoler med embetskrets som helt eller delvis omfatter forvaltningsområdet, gjelder følgende regler om bruk av samisk:
  1. Enhver har rett til å inngi prosesskriv med bilag, skriftlige bevis eller andre skriftlige henvendelser på samisk. Skal domstolen formidle henvendelsen til en motpart, sørger den for oversettelse til norsk. Oversettelse kan unnlates dersom motparten samtykker.

  2. Enhver har rett til å henvende seg muntlig til domstolen på samisk dersom rettergangslovgivningen gir adgang til muntlig istedenfor skriftlig henvendelse. Har domstolen plikt til å nedtegne henvendelsen, kan den som fremmer henvendelsen, kreve at nedtegnelsen skjer på samisk. Et slikt krav bryter ingen frist. Nr. 1 andre og tredje punktum gjelder tilsvarende.

  3. Enhver har rett til å tale samisk i rettsmøter. Skal noen som ikke kan samisk delta i forhandlingene, brukes en tolk som retten har oppnevnt eller godkjent.

  4. Når en part begjærer det, kan rettens leder bestemme at forhandlingsspråket skal være samisk. Nr. 3 andre punktum gjelder tilsvarende.

  5. Er forhandlingsspråket samisk, kan rettens leder bestemme at også rettsboken skal føres på samisk. Domstolen sørger for oversettelse til norsk.

  6. Domstolen sørger for at rettsbøker som er skrevet på norsk, oversettes til samisk når en part krever det. Et slikt krav bryter ingen frist […]».

14.2.1.1 Domstoler med embetskrets som helt eller delvis omfatter forvaltningsområdet

For å ha rett til å snakke samisk i rettsmøte er det tilstrekkelig at det dreier seg om en domstol «med embetskrets som helt eller delvis omfatter forvaltningsområdet». Det er altså ikke nødvendig at selve rettsmøtet finner sted i forvaltningsområdet. En lagmannsrettssak som for eksempel holdes i Tromsø, vil være omfattet. I forarbeidene er det presisert at begrepet «domstoler» både omfatter alminnelige domstoler etter domstolloven § 1, og særdomstoler etter domstolloven § 2, som for eksempel jordskifteretter.199 Forliksrådene er tatt ut av listen over «alminnelige domstoler» i domstolloven § 1 og har i annet ledd fått endret betegnelse til meklingsinstitusjon med begrenset domsmyndighet som angitt i tvisteloven § 6-10. Forliksrådene omfattes imidlertid fortsatt av bestemmelsen i sameloven. Henvisningen til «domstoler» omfatter på den annen side ikke domstollignende organer, som for eksempel Trygderetten.200 I motsetning til i den generelle bestemmelsen om rett til svar på samisk i sameloven § 3-3, er ikke sameloven § 3-4 avgrenset mot landsomfattende organer. Det antas derfor at også Høyesterett vil være omfattet av bestemmelsen. Per i dag omfattes følgende domstoler:

Forliksråd

  • Kárášjohka/Karasjok forliksråd.

  • Guovdageaidnu/Kautokeino forliksråd.

  • Unjárga/Nesseby forliksråd.

  • Porsanger/Porsáŋgu/Porsangin forliksråd.

  • Deatnu/Tana forliksråd.

  • Gáivuotna/Kåfjord forliksråd.

  • Loabák/Lavangen forliksråd.

  • Divtasvuotna/Tysfjord forliksråd.

  • Snåasen/Snåsa forliksråd.

  • Raarvihken/Røyrvik forliksråd.

Tingretter

  • Sis-Finnmárkku diggegoddi/Indre Finnmark tingrett (Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Deatnu/Tana, Unjárga/Nesseby, Porsanger/Porsáŋgu/Porsangin).

  • Nord-Troms tingrett (Gáivuotna/Kåfjord).

  • Ofoten tingrett (Loabák/Lavangen, Divtasvuotna/Tysfjord).

  • Inntrøndelag tingrett (Snåasen/Snåsa).

  • Namdal tingrett (Raarvihken/Røyrvik).

Lagmannsretter

  • Hålogaland lagmannsrett (Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Deatnu/Tana, Unjárga/Nesseby, Porsanger/Porsáŋgu/Porsangin, Gáivuotna/Kåfjord, Loabák/Lavangen, Divtasvuotna/Tysfjord).

  • Frostating lagmannsrett (Snåasen/Snåsa, Raarvihken/Røyrvik).

Jordskifteretter

  • Finnmark jordskifterett (Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Deatnu/Tana, Unjárga/Nesseby, Porsanger/Porsáŋgu/Porsangin).

  • Nord-Troms jordskifterett (Gáivuotna/Kåfjord).

  • Ofoten og Sør-Troms jordskifterett (Loabák/Lavangen).

  • Salten jordskifterett (Divtasvuodna/Tysfjord).

  • Nord-Trøndelag jordskifterett (Snåasen/Snåsa, Raarvihken/Røyrvik).

Utmarkdomstolen for Finnmark

Høyesterett

14.2.1.2 Retten til å inngi prosessskriv med bilag, skriftlige bevis eller andre skriftlige henvendelser

Det følger av sameloven § 3-4 første ledd nr. 1 første punktum at «enhver» har rett til å inngi prosesskriv med bilag, skriftlige bevis eller andre skriftlige henvendelser på «samisk».201 Bestemmelsen er et unntak fra domstolloven § 136 hvor det fastslås at alle prosesskriv må inngis på norsk. Begrepet «enhver» er ikke definert i lovteksten, men i samsvar med ordlyden legges det til grunn at siktede, vitner, sakkyndige og prosessfullmektiger har lik rett til å snakke samisk. Rettens medlemmer faller utenom regelen.202 Uttrykket «andre skriftlige henvendelser» tar blant annet sikte på ulike former for begjæringer og annet i straffesaker, hvor det ikke er vanlig å snakke om «prosesskrifter». Det kan for eksempel være begjæring om bevisopptak, granskning, oppnevning av sakkyndige eller rettsmiddelerklæringer.203

Skal domstolen formidle henvendelsen til en motpart, slik som i sivile saker, skal den etter § 3-4 første ledd nr. 1 annet punktum sørge for oversettelse til norsk. At domstolen skal «sørge for» oversettelse, betyr at domstolene skal betale for oversettelsen. Dersom motparten samtykker, kan oversettelse unnlates. Slikt samtykke kan være aktuelt der motparten selv behersker samisk, og det heller ikke er aktuelt med oversettelse av hensyn til en eventuell forsvarer.

14.2.1.3 Retten til å henvende seg muntlig til domstolen

Sameloven § 3-4 første ledd nr. 2 slår fast at enhver har rett til å henvende seg muntlig på samisk til domstolene i forvaltningsområdet dersom rettergangslovgivningen gir adgang til muntlig henvendelse. For sivile saker følger det av tvisteloven § 12-1 annet ledd, hvor parter uten prosessfullmektige kan inngi stevning, tilsvar, anke, begjæring om oppfriskning og begjæring om personlig oppmøte i retten. For straffesaker vises det til straffeprosessloven § 312 om at siktedes anke kan fremsettes muntlig for den rett som har avsagt dommen. Etter straffeprosessloven § 380 kan anke over kjennelse eller beslutning også erklæres muntlig «for den rett hvis avgjørelse angripes». I enkelte tilfeller har retten plikt til å nedtegne henvendelsen på samisk, jf. § 3-4 første ledd nr. 2 annet punktum. Har domstolen plikt til å nedtegne henvendelsen, kan den som fremmer henvendelser, kreve at nedtegnelsen skjer på samisk. Om nødvendig må domstolene selv skaffe og dekke utgiftene ved bruk av tolk.

14.2.1.4 Retten til å snakke samisk i rettsmøte

Sameloven § 3-4 første ledd nr. 3 slår videre fast at enhver har rett til å snakke samisk i «rettsmøter». Hva som menes med rettsmøter, følger av domstolloven § 122. Foruten hovedforhandling omfatter begrepet blant annet møter som holdes for muntlig saksforberedelse, bevisopptak, gransking, avsigelse av dommer og kjennelser i straffesaker, skiftesamlinger og rettslig skjønn. Tvangsforretninger ved namsmann og lensmannskjønn foregår ikke i rettsmøte.204 Skal noen som ikke kan samisk delta i forhandlingene, brukes en tolk som retten har oppnevnt eller godkjent, jf. annet punktum.

14.2.1.5 Samisk som forhandlingsspråk

Når en part begjærer det kan rettens leder bestemme at forhandlingsspråket skal være samisk, jf. § 3-4 første ledd nr. 4. Avgjørelsen beror på dommerens skjønn. Også i dette tilfelle kan det bli behov for tolk av hensyn til den som ikke kan samisk, jf. sameloven § 3-4 første ledd nr. 3 annet punktum. I og med at alle aktører kan velge språkbruk uavhengig av om «forhandlingsspråket» er norsk eller samisk, vil forhandlingsspråket i praksis være det språket forhandlingene blir ledet på. Bruk av samisk som forhandlingsspråk forutsetter derfor at rettens leder er samisktalende. Dersom forhandlingsspråket er samisk, kan rettens leder bestemme at rettsboken også skal føres på samisk, jf. § 3-4 første ledd nr. 5. I slike tilfeller skal domstolen oversette rettsboken til norsk. Dommer er ikke nevnt i lovteksten, men det vil være naturlig å skrive dommen på samisk dersom rettsboken føres på samisk. Dersom rettsboken er skrevet på norsk, skal domstolen imidlertid besørge og bekoste oversettelse til samisk dersom en part krever det, jf. § 3-4 første ledd nr. 6. Dersom kravet er framsatt under saken, er det naturlig at retten venter med domsavsigelsen til den samiske versjonen av dommen foreligger, med mindre dette vil ta uforholdsmessig lang tid.205 Dersom retten finner det nødvendig å avsi dommen uten å vente på oversettelsen, medfører ikke dette at noen frist brytes, jf. § 3-4 første ledd nr. 6.

14.2.2 Domstolenes stedlige kompetanse

14.2.2.1 Innledning

Domstolenes stedlige kompetanse eller verneting, regulerer hvilken rettskrets en sak for forliksrådet eller tingretten kan bringes inn for. Som førsteinstans anses ikke bare tingretten, men også lagmannsretten i tilfeller hvor saken bringes inn for lagmannsretten som første instans.206 Dersom en avgjørelse blir angrepet med rettsmidler, bestemmes spørsmålet om hvilken overordnet domstol saken hører under ikke av vernetingsreglene, men av hvilken embetskrets de enkelte overordnede domstoler har. Det avgjørende er dermed hvilken overordnet domstols embetskrets den domstol som har avsagt den angrepne avgjørelse, har sitt sete i.207

14.2.2.2 Vernetingsreglene i sivile saker

Vernetingsreglene i sivile saker følger av tvisteloven §§ 4-3 til 4-8. Utgangspunktet er at søksmål alltid skal tas ut der hvor den saksøkte har alminnelig verneting, jf. § 4-4 første ledd. Alminnelig verneting etter § 4-4 tilsvarer det tvistemålsloven kalte hjemting. En part vil noe forenklet ha alminnelig verneting hvor vedkommende er hjemmehørende. For en fysisk person vil det være bopelen som avgjør, jf. annet ledd. For en juridisk person registrert i foretaksregisteret, vil det være adressen til det registrerte hovedkontoret, jf. tredje ledd. Det er vedkommende domssogn/rettskrets som avgjør vernetinget. Saksøker kan alternativt velge å anlegge sak ved ett av flere alternative verneting, se tvisteloven. § 4-5. Listen over valgfrie verneting i § 4-5 utvider adgangen til å anlegge søksmål ved saksøkerens alminnelige verneting.

14.2.2.3 Vernetingsreglene i straffesaker

Straffeprosessloven kapittel 3 (§§ 10-17) har regler om domstolenes stedlige virkekrets. Det ledende synspunkt er at hovedforhandlingen som regel skal holdes i den rettskrets hvor den straffbare handling antas foretatt, jf. straffeprosessloven § 10 første ledd. Er gjerningsstedet uvisst, behandles saken i en av de rettskretser der handlingen antas foretatt. Om enkeltstående rettshandlinger (f.eks. et rettslig avhør eller en rettslig granskingsforretning) følger det av § 12 at hovedforhandlingen som hovedregel skal gjennomføres i den rettskrets der vedkommende som skal avhøres bor eller oppholder seg, eller der den ting som rettshandlingen gjelder, antas å være.

14.2.3 Overføring av saken til en annen domstol

Når lovens vernetingsregler ikke fører til en hensiktsmessig løsning, og vedtakelsesveien ikke fører frem, gir domstolloven § 38 hjemmel for å overføre saken til en annen domstol. Ordlyden gir inntrykk av at slik overføring ikke skal være kurant – det skal være «særlige grunner» som gjør det «påkrevd» eller «hensiktsmessig». Følgelig er domstolloven § 38 bare en sikkerhetsventil, ikke noe alternativ til de ordinære vernetingsregler. Kravet om at «særlige grunner» skal gjøre overføring påkrevd eller hensiktsmessig, forstås ellers etter langvarig praksis slik at saken kan overføres dersom dette alt i alt anses som mest hensiktsmessig. Vanlige grunner til overføring er at partene har flyttet, at det er aktuelt med åstedsbefaring i et annet domssogn, eller at det økonomisk eller på annen måte av hensyn til vitner og andre, er mest hensiktsmessig at rettsstedet er i et annet domssogn.208

14.2.4 Særlig om lekdommere

De alminnelige domstoler har – ved siden av de juridisk utdannede fagdommerne – et stort innslag av lekdommere; medlemmer av forliksrådene, meddommere, lagrettemedlemmer og skjønnsmenn.209 Meddommere deltar i straffesaker i tingretten, i lagmannsretten i de saker hvor skyldspørsmålet skal avgjøres, og dessuten i de sakene hvor det skal utmåles straff for alvorlige forbrytelser. Det kan også være lekdommere i enkelte sivile saker. Meddommere trekkes fra utvalg valgt av kommunestyret hvert fjerde år, jf. domstolloven § 85 jf. §§ 64 til 66. Utvalgene skal ha en allsidig sammensetning, slik at de best mulig representerer alle deler av befolkningen, og kommunen skal oppfordre allmennheten til å foreslå kandidater til valget, jf. domstolloven § 67.210 Domstolloven § 70 første ledd har regler om lagrettemedlemmer og meddommeres personlige kvalifikasjoner, og lyder:

«Den som velges som lekdommer må ha tilstrekkelige norskkunnskaper, og for øvrig være personlig egnet til oppgaven.»

Kommunen skal kontrollere at det ikke velges utvalgsmedlemmer i strid med blant annet språkkravet i domstolloven § 70, jf. § 73. Men også domstolene har et ansvar. Etter domstolloven § 91 første ledd bokstav b, skal en meddommer ikke gjøre tjeneste dersom vedkommende har utilstrekkelige norskkunnskaper. § 91 tredje ledd. Det er lagt til grunn i forarbeidene at kravet til «tilstrekkelige norskkunnskaper» innebærer at den som velges, må kunne forstå norsk tale og tekst og selv uttrykke seg på norsk.211 Med «personlig egnet til oppgaven» menes at vedkommende må kunne følge forhandlingene i retten, forstå de problemstillingene saken reiser, ta stilling til problemstillingene og gi uttrykk for sin mening.212

Boks 14.1 Krav om samiskkunnskaper hos lagrettemedlemmer og/eller meddommere

Spørsmålet om det bør kunne stilles krav om kunnskaper i samiske språk har tidligere vært utredet i forbindelse med revisjon av reglene om valg og uttaking av lekdommere i domstolloven kapittel 4 og 5. En arbeidsgruppe nedsatt av Domstoladministrasjonen foreslo at manglende samiskkunnskaper skulle kunne gi grunnlag for forbigåelse for å bidra til å sikre at meddommerne har gode nok kunnskaper i samisk i de domstoler hvor det er aktuelt å benytte samisk som rettsspråk. Justisdepartementet vurderte spørsmålet, men ifølge departementet ville det være en fare for at valget mellom norsk og samisk rettsspråk i enkelte tilfeller kunne brukes som et virkemiddel for å oppnå eller unngå bestemte personer som lekdommere.

Kilde: Ot.prp. nr. 22 (2006–2007) Om lov om endringer i domstolloven mv. s. 39.

14.3 Politi- og påtalemyndighet

14.3.1 Gjeldende rett

For politi og påtalemyndighet med tjenestekrets som helt eller delvis omfatter forvaltningsområdet, gjelder følgende regler om bruk av samisk, jf. sameloven § 3-4 annet ledd:

  1. Enhver har rett til å tale samisk i avhør på organets kontor.

  2. Enhver har rett til å bruke samisk ved muntlig anmeldelse og rettsmiddelerklæring.

Sameloven § 3-4 annet ledd gjelder dermed for politi- og påtalemyndigheten i følgende politidistrikt:

  • Finnmark politidistrikt.

  • Troms politidistrikt.

  • Nordland politidistrikt.

  • Trøndelag politidistrikt.

Følgende lensmannskontorer i de fem politidistriktene ligger helt eller delvis innenfor forvaltningsområdet for samisk språk:

  • Kárášsjohka/Karasjok, Unjárga/Nesseby, Deatnu/Tana, Guovdageaidnu/Kautokeino, Porsanger/Porsáŋu/Porsangin, Lyngen, Salangen, Divtasvuodna/Tysfjord, Snåase/Snåsa og Grong.

Bestemmelsen vil også omfatte følgende statsadvokatembeter:

  • Troms og Finnmark statsadvokatembeter.

  • Nordland statsadvokatembeter.

  • Trøndelag statsadvokatembeter.

Sameloven § 3-4 avgrenses ikke mot landsomfattende organer. Det må derfor antas at også Riksadvokaten og Politidirektoratet, i tillegg til Kripos, Økokrim, Politiets utlendingsenhet, Utrykningspolitiet, Politiets fellestjenester og Politihøgskolen, vil være omfattet av bestemmelsen.

14.3.1.1 Retten til å snakke samisk i avhør

Etter sameloven § 3-4 annet ledd nr. 1 har enhver rett til å snakke samisk i avhør på organets kontor. Slik bestemmelsen er formulert, vil den også gjelde for innbyggere fra kommuner utenfor forvaltningsområdet som hører inn under den samme politi- og påtalemyndighet.

Retten til å snakke samisk innebærer også en rett til å få svar på samisk, og at spørsmålene ved avhør stilles på samisk. Hvis en tjenesteperson foretar avhøret på samisk, skal det også nedtegnes på samisk. Det kan knyttes rettssikkerhetsspørsmål til situasjoner der avhøret foretas på samisk av en samisktalende tjenesteperson, men nedtegnes på norsk, for senere å oversettes til samisk. Det er da i realiteten den som foretar avhøret, som også foretar oversettelsen til norsk. Regelen omfatter ikke bare avhør i straffesaker, men også forklaringer som gis i saker om militærnekting eller inndragning av førerkort.213

14.3.1.2 Organets kontor

Retten til å snakke samisk i avhør er begrenset til «organets kontor». For avhør på lensmannskontor vil § 3-4 første ledd overlappe § 3-3 første ledd. Likestilt med det faste kontoret regnes for eksempel en midlertidig etterforskingssentral som opprettes i lånte lokaler i forbindelse med en større straffesak. Det samme gjelder i de tilfeller namsmannen låner et lokale utenfor kontoret til avholdelse av tvangsauksjoner. Unntaket omfatter på den annen side avholdelse av skiftetakst, trafikkontroll, og ved muntlige henvendelser til tjenesteperson som utfører enkeltstående oppdrag på stedet, for eksempel når tjenesteperson foretar avhør og åstedsgransking utenfor lensmannskontoret.214

Boks 14.2 Politiarbeid på stedet

Politidirektoratet har besluttet en nasjonal innføring av arbeidsformen Politiarbeid på stedet. Politiarbeid på stedet er et skritt i retning av en mer enhetlig og standardisert polititjeneste, og støtter politiets nødvendige utvikling for å fungere og fremstå som ett politi. Arbeidsformen skal øke effektiviteten og kvaliteten i straffesaksbehandlingen, forbedre service til publikum og øke kompetansen i politiet. Politiarbeid på stedet innebærer også at førstelinje utfører og ferdigstiller en større mengde oppgaver så tidlig som mulig, på stedet. Patruljene skal ta i bruk tilgjengelig teknologi og utnytte denne godt. Politipatruljenes arbeid understøttes gjennom effektiv samhandling og tilbakemelding. Arbeidsformen som skal innføres nasjonalt, består blant annet av følgende oppgaver og organisatoriske tiltak:

  • Lydavhør på stedet

  • Sporsikring på stedet

  • Bruk av mobile enheter

14.3.1.3 Muntlig anmeldelse og rettsmiddelerklæring

Det følger videre av sameloven § 3-4 annet ledd nr. 2 at enhver har rett til å bruke samisk «ved muntlig anmeldelse og rettsmiddelerklæring». Både påtalemyndigheten og siktede kan benytte rettsmidler etter straffeprosesslovens sjette del. Etter straffeprosessloven § 312 fjerde ledd må påtalemyndighetens anke være avgitt til forkynnelse for siktede før ankefristen utløper etter straffeprosessloven §§ 310 og 311. Dersom siktede ikke forstår norsk, skal påtalemyndighetens rettsmiddelerklæring etter påtaleinstruksen § 2-8 første ledd oversettes til et språk som siktede forstår. Oversettelsen bør normalt skje skriftlig, med mindre det anses ubetenkelig at den oversettes muntlig når den blir forkynt eller meddelt siktede.

14.4 Kriminalomsorgen

14.4.1 Gjeldende rett

I tillegg til den generelle bestemmelsen om utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet, gjelder følgende regler om bruk av samisk i Kriminalomsorgens anstalter i de to nordligste fylkene, Troms og Finnmark, jf. sameloven § 3-4 tredje ledd:

  1. § 3-5 gjelder tilsvarende for innsatte.

  2. Innsatte har rett til å bruke samisk overfor hverandre og overfor sine pårørende.

  3. Innsatte har rett til å bruke samisk ved muntlig rettsmiddelerklæring til fengselsmyndigheten.

14.4.1.1 Retten til å benytte samisk – skriftlig og muntlig

Etter § 3-4 tredje ledd nr. 2 har en innsatt rett til å benytte samisk, skriftlig eller muntlig, overfor sine pårørende og overfor andre innsatte. Bestemmelsen regulerer imidlertid kun bruk av språk, og gir ingen selvstendig rett til å kommunisere ut over de restriksjonene som gjelder generelt. Bestemmelsene gir heller ingen rett til å avgi muntlig rettsmiddelerklæring overfor fengselsmyndigheten i større grad enn hva som ellers gjelder, jf. § 3-4 tredje ledd nr. 3. Etter lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) § 30 tredje ledd siste punktum ompostsendingi høyrisikoavdelinger, § 31 tredje ledd annet punktum om besøk og § 32 tredje ledd annet punktum om telefonsamtale, har fengselsmyndighetene hjemmel til å pålegge de innsatte å kommunisere på et språk som de tilsatte behersker. Dette er begrunnet i behovet for å kunne kontrollere den kommunikasjon som føres av de innsatte og behovet for å kunne ivareta sikkerheten i fengslene. Sivilombudsmannen besøkte i februar 2008 Tromsø fengsel. På bakgrunn av det som fremkom under besøket og øvrig informasjon, har ombudsmannen uttalt følgende om rett til bruk av samiske språk under et fengselsopphold:

«De innsattes rett til å bruke samisk under fengselsoppholdet er nærmere presisert i Kriminalomsorgens retningslinjer til straffegjennomføringsloven mv., hvor det blant annet er gitt bestemmelser om bruk av samisk i forbindelse med besøk til innsatte […] og telefonsamtaler til og fra innsatte […]. Begge steder understrekes de innsattes rett til å bruke samisk. Av retningslinjene fremgår det også at «det forutsettes at disse fengslene har minst en tjenestemann som behersker samisk». Dette vil imidlertid ikke i seg selv være tilstrekkelig til å oppfylle de innsattes rettigheter. Kriminalomsorgen region nord har opplyst at Tromsø fengsel har problemer med å oppfylle samelovens bestemmelser om innsattes rett til å bruke samisk. Regionen har også erkjent at situasjonen ikke er tilfredsstillende.
Det er problematisk at lovfestede rettigheter på dette området ikke etterleves. Dette gjelder ikke minst fordi antallet samisktalende innsatte er lavt, og det dermed er desto større fare for isolasjon og en unødvendig tung soningssituasjon for dem dette gjelder. Jeg har merket meg at Tromsø fengsel på lokalt nivå har satt i gang tiltak for å forsøke å bedre situasjonen ved blant annet å gi flere fengselsbetjenter opplæring i samisk språk og kultur. Dette er et positivt tiltak, men vil formodentlig først få full effekt på ganske lang sikt, i alle fall hva gjelder den språklige delen. Jeg forutsetter derfor at også regionen arbeider aktivt for å bedre situasjonen, slik at samelovens rettigheter får en realitet for de innsatte. Eventuelle mangler ved ressurssituasjonen kan vanskelig aksepteres som grunnlag for ikke å oppfylle samisktalende innsattes lovbestemte rettigheter.
Jeg har for øvrig merket meg informasjonen fra regionen og kommunen om at fengselet har besøk av en samisktalende lege en gang per uke eller ved behov, og at situasjonen i fengselshelsetjenesten derved antas å være tilfredsstillende med hensyn til muligheten for å bruke samisk språk.
Jeg vil fortsette å ha oppmerksomheten rettet mot samiske innsattes rett til å bruke samisk språk under opphold i fengselet og i hvilken grad fengselet for øvrig tilrettelegger for samiske innsatte.»215
14.4.1.2 Forholdet mellom sameloven og straffegjennomføringsloven

Spørsmålet om hvilke bestemmelser som skal gis forrang ved en eventuell motstrid mellom straffegjennomføringsloven og sameloven følger verken av straffegjennomføringsloven eller sameloven. Det er heller ikke berørt steder lovens forarbeider.216 Spørsmålet er imidlertid behandlet av Justisdepartementets lovavdeling i en tolkningsuttalelse av 26. november 2001. Lovavdelingen viser til at forholdet mellom bestemmelsene må fastlegges gjennom en avveining av de hensyn som har begrunnet reglene. Etter å ha redegjort for bakgrunnen for samelovens språkregler uttaler Lovavdelingen:

«Etter vårt syn kan ikke hensynet til kontroll og sikkerhet i de aktuelle anstaltene begrunne inngrep i denne lovfestede rettigheten. At samelovens bestemmelse må gis forrang, er for øvrig også i samsvar med lex spesialisprinsippet (spesiell lov går foran generell lov)
[…]
Det vil etter dette være opp til fengselsmyndighetene å sørge for at kontroll- og sikkerhetshensyn blir ivaretatt på andre måter, for eksempel ved at anstaltene ansetter flere personer som behersker samisk.» 217

Det må dermed legges til grunn at samelovens språkregler skal gis forrang ved eventuell motstrid med straffegjennomføringsloven.

14.4.1.3 Retten til å bruke samisk i kontakt med helsepersonell

Sameloven § 3-4 tredje ledd nr. 1 fastsetter videre at § 3-5 gjelder tilsvarende for kriminalomsorgens anstalter i Troms og Finnmark. Henvisningen til § 3-5 innebærer at innsatte har en utvidet rett til bruk av samisk i forbindelse med kontakt med helsepersonell mv. Bestemmelsen er nærmere omtalt forarbeidene, hvor det uttales:

«De hensyn som taler for en utvidet rett til bruk av samisk i helse – og [omsorgs]institusjoner, jf. utkastet § 3-5 med merknader, gjør seg imidlertid vel så sterkt gjeldende for fengslene. Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen i § 3-5 gjøres tilsvarende gjeldende for de fengslene hvor det først og fremst vil være aktuelt for samisktalende å sone, nemlig anstaltene i Finnmark og Troms, jf. utkastet § 3-4 tredje ledd nr. 1.»218

Bestemmelsen har blitt forstått på ulike måter. Sivilombudsmannen uttaler i sin årsmelding følgende:

«[…] De forpliktelser dette innebærer påhviler i første rekke kommunen der vedkommende anstalt er lokalisert, men får også betydning i forbindelse med kontakt med spesialisthelsetjenesten.»219

Det må antas at en rett for innsatte til å benytte samisk i kontakt med helseinstitusjoner også gjelder uten en henvisning, og at det ikke er formålet med bestemmelsen. I ordlyden vises det til at § 3-5 gjelder «tilsvarende» for innsatte. Fra gjennomgangen av samelovens språkregler uttaler Kommunal- og moderniseringsdepartementet følgende:

«En naturlig tolkning av denne formuleringen er at en innsatt i en anstalt i Troms og Finnmark har en tilsvarende rett til å kunne benytte samisk språk for å ivareta egne interesser overfor fengselets ansatte, som en pasient har til å bli betjent på samisk overfor lokale og regionale helse- og sosialinstitusjoner i forvaltningsområdet. Også begrunnelsen for bestemmelsen, som gjengis i forarbeidene, taler for denne tolkningen.»220

Det må dermed legges til grunn at bestemmelsen innebærer at den som ønsker å bruke samiske språk for å ivareta egne interesser overfor kriminalomsorgen i forvaltningsområdet for samisk språk, har rett til å betjent på samisk.221

14.4.1.4 Spørsmålet om hvilken anstalt straffedømte skal sone i

Den bestemmelsen som ligger til grunn for avgjørelsen av hvilken anstalt straffedømte skal settes inn i, er straffegjennomføringsloven § 11. Denne bestemmelsen lyder:

«Kriminalomsorgen skal sette domfelte direkte inn i fengsel med høyt sikkerhetsnivå hvis ikke annet er bestemt med hjemmel i denne loven. Domfelte bør så langt det er praktisk mulig og formålstjenlig settes inn i nærheten av hjemstedet.
Dersom spesielle sikkerhetsmessige grunner gjør det påkrevet, kan domfelte settes inn i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå etter § 10 annet ledd.
Domfelte med særlige behov, herunder personer som er idømt en strafferettslig særreaksjon eller forvaring, bør settes inn i avdeling tilrettelagt for dette etter § 10 annet ledd.
Kriminalomsorgen skal vurdere om domfelte kan settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå dersom det er idømt fengselsstraff på inntil 2 år. Slik innsettelse skal ikke besluttes dersom formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det er grunn til å anta at domfelte vil unndra seg gjennomføringen. I særlige tilfeller kan domfelte settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå når det er idømt fengselsstraff på mer enn 2 år.
Kriminalomsorgen skal vurdere om domfelte kan settes direkte inn i overgangsbolig dersom det er idømt fengselsstraff på inntil 1 år. Fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
Kriminalomsorgen skal alltid vurdere å innsette domfelte under 18 år i fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller i overgangsbolig».

Det følger av § 11 første ledd første punktum at domfelte som hovedregel skal settes inn i fengsel med høyt sikkerhetsnivå.222 Både Tromsø og Vadsø fengsel er fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Av § 11 første ledd annet punktum følger det såkalte nærhetsprinsippet. Nærhetsprinsippet tilsier at domfelte fra Finnmark som hovedregel blir innsatt ved Vadsø fengsel, og at domfelte fra Troms fylke som hovedregel blir innsatt i Tromsø fengsel. Bestemmelsen regulerer kun hvor de domfelte skal settes inn når de påbegynner straffegjennomføringen. Når en del av straffen er gjennomført, for eksempel ved en forvaringsanstalt, vil hensynet til tilbakeføringsarbeidet i de fleste tilfeller tilsi at domfelte overføres til en anstalt i nærheten av hjemstedet. En slik overføring til henholdsvis Vadsø og Tromsø fengsel må anses å være mer aktuelt nå enn da sameloven § 3-4 ble vedtatt, ettersom man nå har åpne avdelinger ved disse fengslene. Når det gjelder forvaringsdømte, skal disse innsettes i en avdeling som er tilrettelagt for å møte de særlige behov de har når det gjelder rehabilitering og oppfølging. På landsbasis har man to anstalter som er tilrettelagt for mannlige forvaringsdømte. Dette er Trondheim fengsel og Ila fengsel- og forvaringsanstalt.

Det eksisterer ikke en egen kvinneavdeling ved Vadsø fengsel. Kvinnelige domfelte fra Finnmark blir som regel innsatt i kvinneavdelingen ved Tromsø fengsel, dersom de kan gjennomføre straffen i avdeling med lavere sikkerhetsnivå, eller i kvinneavdelingen i Trondheim fengsel, dersom det er nødvendig med innsettelse i avdeling med høyere sikkerhetsnivå. Kvinner med lange dommer fra de fem nordligste fylkene vil i de aller fleste tilfeller bli innsatt ved Bredtveit fengsel- og forvaringsanstalt. Kapasitetsmessige hensyn innebærer at nærhetsprinsippet ofte må vike, slik at også domfelte som er bosatt utenfor regionens grenser, vil kunne innsettes i disse anstaltene. På samme måte må ofte innsatte fra de fem nordligste fylkene settes inn i fengsler som ligger inn under andre regioner.

14.5 Folkerett

14.5.1 Språkrettigheter under rettergangen

14.5.1.1 Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen

EMK artikkel 6 nr. 1 fastsetter at enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov, for å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse. EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav a bestemmer at siktete straks skal bli underrettet om innholdet og begrunnelsen for siktelsen på et språk vedkommende forstår. Bestemmelsen må videre sees i sammenheng med artikkel 6 nr. 3 bokstav e om retten til vederlagsfri tolk. Etter denne bestemmelsen har enhver som blir siktet for en straffbar handling, rett til vederlagsfri bistand av en tolk hvis vedkommende ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten. Etter EMDs praksis medfører bestemmelsen ikke bare en rett til bistand av tolk under rettsmøtene, men også generelt i forbindelse med straffesakens behandling.223

14.5.1.2 FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering

FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering artikkel 5 første ledd bokstav a i lyder som følger:

«I samsvar med de grunnleggende forpliktelser som er angitt i artikkel 2 i denne konvensjon, forplikter konvensjonspartene seg til å forby og avskaffe alle former for rasediskriminering og sikre alle rett til likhet for loven, uten hensyn til rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, særlig i forbindelse med følgende rettigheter:
  • a) retten til lik behandling for domstolene og alle andre rettshåndhevingsorganer»

I rasediskrimineringskomiteens rapport av 2011 om Norges gjennomføring av konvensjonen uttrykker komiteen bekymring for mangelen på kvalifiserte og profesjonelle tolker i samiske språk, spesielt innenfor justissektoren.

14.5.1.3 Den europeiske pakten for beskyttelse av regions- eller minoritetsspråk

Den europeiske pakten for beskyttelse av regions- eller minoritetsspråk gir i del III artikkel 9 detaljerte bestemmelser om retten til bruk av regions- eller minoritetsspråk overfor domstolene. Norge har blant annet forpliktet seg til å sørge for, både i sivile og straffeprosessuelle saker, at rettsforhandlingene skal kunne føres på samisk dersom en av partene anmoder om det, at bevis og dokumenter skal kunne fremlegges på samisk, og at partene skal kunne forklare seg på samisk. I straffesaker skal bruk av tolk og oversettelser ikke medføre ekstra omkostninger for de berørte personene. Språkpaktens ekspertkomité konkluderte i sin rapport av 2012 om gjennomføringen av pakten i Norge, at forpliktelsene etter artikkel 9 var oppfylt.

14.5.2 Språkrettigheter under frihetsberøvelse

14.5.2.1 Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen

EMK artikkel 5 nr. 2 bestemmer at enhver som blir pågrepet, straks skal bli underrettet på et språk han forstår, om grunnene til pågripelsen og om en eventuell siktelse mot ham. Bestemmelsen gir uttrykk for et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp og må sees i sammenheng med EMK artikkel 5 nr. 4 som gir enhver pågrepet eller frihetsberøvet person rett til å få prøvet lovligheten av frihetsberøvelsen ved en domstol. Informasjon om grunnene for pågripelsen gir den pågrepne et grunnlag for å vurdere hvorvidt pågripelsen skal prøves for domstolene. Etter EMDs praksis gjelder retten til underrettelse ved alle former for frihetsberøvelse som er omfattet av bestemmelsens nr. 1.224 Det vises for øvrig til kapittel 5 om samiske språklige rettigheter i henhold til folkeretten.

14.6 Gjennomføringen av språkforpliktelsene i rettspleien

14.6.1 Domstolene

14.6.1.1 Innledning

Selv om retten til å snakke samisk i domstolene gjelder for alle tre samiske språk, har sør-, og lulesamisk aldri blitt benyttet som forhandlingsspråk under et rettsmøte.225 Dette skyldes i all hovedsak at det ikke finnes juridisk terminologi på sør,- og lulesamisk. Mangel på tilfredsstillende tolkeordninger, gjør det også vanskelig for sør,- og lulesamiske språkbrukere å møte i en rettssal på likeverdige vilkår. Domstoladministrasjonen har også opplyst at samiskspråklige dommere utelukkende finnes i Sis-Finnmárkku diggegoddi/Indre Finnmark tingrett. Den følgende vurdering av samisk språkbruk i domstolene bygger derfor i hovedsak på situasjonen i det nordsamiske området.

Ved behandlingen av St. meld. nr. 23 (2000–2001), Førsteinstansdomstolene i fremtiden, vedtok Stortinget en ny struktur for førsteinstansdomstolene. Behandlingen viste at det var nødvendig å arbeide for en bedre ivaretakelse av den samiske dimensjon innenfor domstolene. Som følge av dette ble en ny domstol, Sis-Finnmárkku diggegoddi/Indre Finnmark tingrett, opprettet.226 Bruken av nordsamisk var et sentralt element for å bedre kommunikasjonen i domstolene. Samtidig mente Justisdepartementet at det var viktig å øke kunnskapen om samiske sedvaner og rettsoppfatninger i domstolene. Sis-Finnmárkku diggegoddi/Indre Finnmark tingrett er en ordinær tingrett med full fagkrets. Tingrettens domssogn omfatter fem kommuner som alle tilhører forvaltningsområdet for samisk språk, og dekker kommunene Kárášjohka/Karasjok, Guovdageaidnu/Kautokeino, Unjárga/Nesseby, Porsanger/Porsáŋgu/Porsangin og Deatnu/Tana. Sis-Finnmárkku diggegoddi/Indre Finnmark tingrett gir aktiv informasjon til aktørene i de enkelte rettssaker om mulighetene for bruk av nordsamisk. Tingretten har som rutine å sende ut et informasjonsskriv om sameloven § 3-4 til prosessfullmektige og parter, med anmodning om tilbakemelding om hvilket språk de ønsker å benytte. Tilbakemeldingen gir retten anledning til å planlegge rettsmøte, herunder eventuell bruk av tolk.

14.6.1.2 Bruken av tolk

Samhandlingen i rettssystemet har vært preget av mangel på utdannede tolker, en mangelfull utvikling av rettslige ord og termer på samiske språk, og liten kompetanse i samiske språk og samisk kultur hos rettssystemets representanter.227 Kommunikasjon er helt avgjørende for at den enkeltes rettsikkerhet skal ivaretas. For den samiske språkbrukeren vil det være av stor betydning å kunne bruke samisk for å beskrive nyanser i saken. Ideelt bør kommunikasjonen mellom parter i saken kunne foregå på samisk, slik det er mulig i Sis-Finnmárkku diggegoddi/Indre Finnmark tingrett.228 Dette er imidlertid vanskelig å gjennomføre ved andre domstoler. Bruk av tolk er derfor av stor betydning for at partene skal kunne forstå og gjøre seg forstått på samisk språk. For at tolkingen skal kunne være så nøyaktige som mulig er det behov for å utvikle rettsterminologi i alle de tre samiske språkene. Bruk av tolk i offentlig sektor er omtalt i kapittel 18 om utvikling og bruk av de samiske språkene.

14.6.1.3 Samisk som lovspråk

En stor utfordring for gjennomføringen av sameloven § 3-4 er utviklingen av samisk som lovspråk og utviklingen av juridiske termer innenfor justissektoren generelt. Det er en forutsetning for å benytte samisk i rettssammenheng at det finnes dekkende juridiske samiske termer, både av hensyn til rettssikkerhet og språkutvikling. Økt bruk av samiske språk i offentlig forvaltning, som oversetting av lover, forskrifter og skjema, bidrar derfor til samisk terminologiutvikling, se kapittel 11 om oversettelse av regler og informasjonsplikt. Selv om behovet for samisk juridisk terminologi har vært fremhevet i flere ulike rapporter, er utviklingen av rettstermer særdeles begrenset.

Boks 14.3 Utvikling av terminologi på nordsamisk

Tana kommune har siden 2006 vært ansvarlig for i alt tre prosjekter for å utvikle juridisk terminologi på nordsamisk. I overkant av 700 juridiske termer fra disse prosjektene er godkjent av Sametingets språkstyre. Både språkfaglig og juridisk kompetanse har vært representert i termutviklingsarbeidet. Ordlisten og annet materiale finnes på hjemmesidene til Tana kommune og SEG.

Kilde: NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor punkt 6.3.1.

Selv om det er utviklet en del rettstermer på nordsamisk, mangler det fortsatt en del prosesstermer, strafferettstermer og familierettstermer. På sør- og lulesamisk har det ikke foregått et slikt arbeid. Termene utviklet på nordsamisk kan i en viss grad overføres til sør- og lulesamisk, men språkene er såpass forskjellige at det må gjøres et eget arbeid for å utvikle sør- og lulesamiske rettstermer.

14.6.2 Politi- og påtalemyndigheten

14.6.2.1 Nødmeldetjenesten

Nødmeldetjenesten er en del av den offentlige operative beredskapen som skal komme nødstilte til unnsetning. Nødmeldetjenesten er i dag tredelt, med separate nødnummer (110, 112 og 113) og egne nødmeldingssentraler for brann, helse og politi. I henhold til brann- og eksplosjonsvernlovener det en kommunal oppgave å etablere og drifte brannvesenet. Dette inkluderer også 110-sentralene. I Finnmark har kommunene innenfor forvaltningsområdene for samisk språk valgt å løse dette ved at samisktalende innringere kobles over til brannvesenet i en samisk kommune.229 For politiets (112) og helsetjenestens (113) nødsentraler benyttes tilgjengelig samisktalende personell i egen organisasjon.230

Sametinget har ved flere anledninger uttalt bekymring for at nødmeldetjenesten ikke fungerer godt nok for den samiske befolkningen og i de samiske områdene. En av årsakene til dette er kommunikasjonsproblemer mellom innringer og operasjonssentralen. Samisktalende innringere blir ofte ikke forstått, og/eller samiske stedsnavn blir misforstått slik at nødsentralene sendes til feil adresse. Konsekvensene av at tjenesten ikke fungerer vil kunne være alvorlig både for enkeltpersoner og for samfunnet som helhet. I Prop. 61 LS Endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen) fremgår det at departementet vil iverksette en prosess for å samlokalisere nødmeldingstjenestene for politi og brann.231 Det vil også bli iverksatt en prosess for å klargjøre de nye sentralene slik at også AMK-sentralene kan plasseres på samme sted, og at politi og brannberedskapen skal ha et nærmere samarbeid.

14.6.2.2 Bruken av tolk

Politidirektoratet har opprettet en arbeidsgruppe som skal vurdere organisering av tolketjenesten i politiet. Arbeidet inngår som et delprosjekt i arbeidet som skjer i forbindelse med å etablere fellestjenester i politiet. Politidirektoratet har opplyst at de samtidig skal se nærmere på roller og ansvar for tolkeområdet i politiet. Direktoratet er positive til tiltaket om økt bruk av skjermtolking, da dette er ressursbesparende med tanke på bruk av personell, transport med videre.232

14.6.3 Kriminalomsorgen

14.6.3.1 Samiskspråklige innsatte

Ifølge kriminalomsorgen har Vadsø og Tromsø fengsel lagt til rette for at innsatte kan benytte samisk både i telefon, i brev og ved besøk. Dersom det av sikkerhetsmessige grunner ikke er forsvarlig å la denne type kommunikasjon foregå på et språk de ansatte ikke behersker, skal samtaler og brev ikke stoppes. Opptak av samtalen i henhold til retningslinjene i straffegjennomføringsloven eller bruk av tolk vil bli vurdert. Når det gjelder friomsorgen i Troms og Finnmark tilbyr de å gjennomføre samtaler med samiske domfelte med tolk. Ved henvendelser til etaten på samisk vil disse bli besvart på samisk.

For samiske innsatte som er innsatt i fengsel i resten av landet foretas det en sikkerhetsmessig vurdering om hvorvidt det vil være forsvarlig å la den innsatte kommunisere på samisk, enten det er via telefon, brev eller besøk.

Boks 14.4 Tiltaksplan som skal sikre god og likeverdig straffegjennomføring for samiske innsatte og domfelte

Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), Kriminalomsorgen region nord og Sametinget har i fellesskap utarbeidet en tiltaksplan som skal sikre god og likeverdig straffegjennomføring for samiske innsatte og domfelte. Tiltaksplanen gjelder primært for forvaltningsområdet for samisk språk og inneholder fire satsningsområder:

  • Sikre språklige rettigheter for innsatte og domfelte.

  • Videreutvikle kvalitet på hverdagen i fengsel og under straffegjennomføring i samfunnet.

  • Øke rekruttering av ansatte i kriminalomsorgen med kompetanse i samisk språk og kultur.

  • Øke bruk av konfliktrådsbehandling i straffegjennomføringen.

Ifølge tiltaksplanen skal Vadsø fengsel også etableres som «eksempel-fengsel», som skal vise vei for andre fengsel i tilrettelegging for samiske innsatte. Dette innebærer blant annet:

  • Tilpasset skole og studietilbud på samisk.

  • Tilgang til samisk kost.

  • Duodji.

  • Tilgang til samisk litteratur, aviser, nyheter og andakt.

  • Markering av de samiske flaggdagene.

Tiltaksplanen gjelder primært for nordsamisk.

14.6.3.2 Bruken av tolk

Samisk språkutvalg er kjent med at det tilbys tolk til aktuelle samisktalende domfelte og innsatte, men at dette tilbudet ikke har blitt benyttet per 2015. Friomsorgen i Troms og Finnmark tilbyr samiske domfelte å gjennomføre individuelle samtaler på morsmålet sitt, men ingen domfelte har, etter det utvalget kjenner til, ønsket å benytte seg av tilbudet.

14.7 Rekruttering av samiskkompetanse i statlige etater

Domstolene, politi og kriminalomsorgen er statlige etater hvor bruk av samiske språk er særdeles viktig for å sikre den enkelte samiske språkbrukers rettssikkerhet. Mangel på kompetanse i samiske språk blant ansatte i statlige etater er hovedårsak til brudd på rettigheter i samelovens språkregler. I det følgende gis det en fremstilling av rekrutteringssituasjonen i domstolene, politi- og påtalemyndigheten og kriminalomsorgen. Det vises for øvrig til kapittel 18 om rekruttering av personale med kompetanse i samiske språk og samisk kultur.

14.7.1 Domstolene

Det er et stort behov for samisktalende jurister og jurister med samisk kulturforståelse. Språklige og kulturelle forskjeller mellom samiske språk og norsk kan virke inn på kommunikasjonen i rettssystemet. Arbeidsgruppen som leverte rapporten om den samiske dimensjonen i rettsvesenet mente at det burde arbeides for å øke rekrutteringen av dommere og domstolledere med god kompetanse i folkerett, samerett, samiske sedvaner og rettsoppfatninger. Arbeidsgruppen foreslo også at det opprettes en ordning der ansatte og nyansatte gis muligheter til permisjon med lønn for å studere samiske språk, slik at man ivaretar forpliktelsen i sameloven § 3-7.233

14.7.2 Politiet

I Handlingsplan for samiske språk ble det slått fast at politiets enheter i de samiske kjerneområdene bør tilstrebe etter å rekruttere personell med kompetanse i samiske språk og samisk kultur.234 Det understrekes at enhetene i de samiske kjerneområdene i alle fall bør ha tilgang til personell med kompetanse i tolking og skriftlig oversetting av avhør tatt med lyd og bilde. Ifølge handlingsplanen bør det også være tilgjengelig kompetanse i å skrive brev og oversette skjemaer til samisk, samt være tolk for politipersonell som ikke behersker samisk. Det foreslås videre at det skal gis økt språklig- og kulturellforståelse gjennom informasjon/kurs/utdanningstilbud for tilsatte i politi- og lensmannsetaten, og at det skal vurderes å danne et nettverk for tilsatte i politi- og lensmannsetaten med kompetanse i samiske språk og samisk kultur.235I Handlingsplan for samiske språk – status 2011–2013 vises det til at det er «vedtatt retningslinjer for ansettelser i politiet i samiske områder».236De viktigste presiseringene i de nye retningslinjene er at det skal foretas en behovsvurdering før det utlyses stillinger, og at samisk språkkompetanse kan vektlegges i utlysningsteksten når arbeidsoppgavene tilsier det. Dersom det fremkommer av utlysningsteksten at det kreves kunnskap i samiske språk og samisk kultur, skal dette vektlegges ved tilsettinger, det betyr at søkere uten denne kompetansen ikke er aktuelle kandidater til stillingen.

Boks 14.5 Referansegruppe for tilsatte i politiet med kunnskaper i samiske språk og samisk kultur

I 2011 etablerte politidirektoratet en referansegruppe for tilsatte i politiet med kunnskaper i samiske språk og samisk kultur. Gruppen har jevnlige møter for å diskutere utfordringer knyttet til samiske språk i politiet, og for å gi innspill til Politidirektoratets oppfølging av blant annet regjeringens handlingsplan for samiske språk. Referansegruppen behandler også temaer hvor det er behov for utvikling av nye tiltak, som f.eks. kurs for tjenestepersoner ved operasjonssentralene, språkopplæring, deltakelse på internasjonale møter o.l».

Kilde: Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Handlingsplan for samiske språk – status 2011–2013 s. 20.

14.7.3 Kriminalomsorgen

Ifølge kriminalomsorgens tiltaksplan for samiske innsatte og domfelte er det et mål å rekruttere og beholde samisktalende medarbeidere.237 Ifølge tiltaksplanen skal Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) vurdere pliktårsplasser i Tromsø og Vadsø for samisktalende aspiranter. Tjenestepersonene som besitter den særlige kompetansen om samiske språk og samisk kultur skal gis kompetanseheving, i tillegg til ordinær kriminalomsorgsfaglig kompetanseheving. Arbeidsgruppen som fremla rapport om soningsforholdene for samiske innsatte mener Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) har gjort fremstøt for å rekruttere tjenestepersoner fra samiske miljøer, og at det er i dag er flere tjenestepersoner med samisk bakgrunn som tjenestegjør i fengslene.238 Ifølge rapporten er det imidlertid grunn til å tro at det ikke vil være mulig å rekruttere så mange tjenestepersoner som kan samisk som ønskelig i årene fremover.239 Arbeidsgruppen anbefaler at kriminalomsorgen, i tillegg til å opprettholde aktive rekrutteringstiltak, tar initiativ til et samarbeid med Samisk høgskole. Det vises til at Samisk høgskole har utviklet kurs for blant annet den Norske kirken for å bidra til at alle ansatte som har sitt virke i samiske forvaltningsområder får en grunnkompetanse om samiske språk og samisk kultur. Ifølge arbeidsgruppen bør et slikt kurs også utvikles for Kriminalomsorgens medarbeidere.240 Arbeidsgruppen mener det også bør utvikles et særskilt veiledningsopplegg for medarbeidere som skal jobbe med utfordringene samiske innsatte og domfelte møter i soningssituasjonen.

14.8 Utvalgets vurderinger

Innledning

Den enkeltes rett til å snakke samiske språk er begrenset til å gjelde domstoler og politi- og påtalemyndighet «med embetskrets som helt eller delvis omfatter forvaltningsområdet». For kriminalomsorgen er bestemmelsen begrenset til «anstalter i Troms og Finnmark». Retten til å snakke samiske språk er dermed i praksis avhengig av hvordan domstolene, politi- og påtalemyndighet og Kriminalomsorgen er organisert.

Utvalget har på bakgrunn av dette vurdert om det bør foretas en lovendring, slik at retten til å bruke samiske språk i større grad bør knyttes individ enn til organ eller institusjon. For drøftelsen av dette er det hensiktsmessig å skille mellom de ulike organene.

Domstoler og domstollignende organer

Utvalget mener at det bør være en større rett til å bruke samisk i rettsvesenet enn det som gjelder etter dagens regler, som utelukkende gjelder for domstoler med embetskrets som helt eller delvis inngår i forvaltningsområdet. For domstolene får dette den konsekvens at bestemmelsen ikke gjelder for samer som er bosatt eller oppholder seg i for eksempel Sør-Varanger, Kvalsund og Alta, men derimot for samer som oppholder seg i Tromsø. I praksis antar utvalget at tingrettene i Finnmark praktiserer retten til språkbruk som om sameloven § 3-4 også gjaldt for dem. Situasjonen kan imidlertid være annerledes i fengslingssaker og andre hastesaker, samt i politiets daglige etterforskningsarbeid. Utvalget ser samtidig at manglende juridisk terminologi på samiske språk, mangel på kvalifiserte tolker, og mangel på samiskspråklige dommere setter grenser på hvor langt rettighetene kan strekkes, i hvert fall i første omgang.

Utvalget mener at retten til å snakke samisk i rettsmøte (avgi egen forklaring) skal gjelde i hele landet. Utvalget har lagt stor vekt på myndighetenes ansvar for å styrke og videreføre samiske språk, og den enkeltes behov for å kunne uttrykke seg på samisk. Foruten å styrke samiske språk generelt i rettspleien, mener utvalget dette vil bidra til å øke rettssikkerheten og tryggheten for den enkelte.

Retten til å snakke samiske språk skal tilkomme enhver som deltar i rettsmøte. Dette omfatter blant annet parter, siktede, vitner, sakkyndige, prosessfullmektiger, forsvarer og aktor. Rettens egne medlemmer faller utenom. Utover selv å snakke det aktuelle samiske språket (avgi egen forklaring på samisk) skal den samisktalende kunne kreve at spørsmål til ham eller henne også skjer på samisk. På den annen side kan ikke den samisktalende kunne kreve at forhandlingene i sin helhet finner sted på samisk. Etter omstendighetene kan man imidlertid tenke seg at en eller flere dommere snakker det aktuelle samiske språket. I slike tilfeller kan det imidlertid ikke være noe i veien for at forhandlingene går på det aktuelle samiske språket, forutsatt at de øvrige aktørene forstår språket eller at det kan benyttes tolk.

Retten til å snakke samiske språk skal fortsatt være begrenset til å bruke språket for å ivareta egne interesser. En som opptrer på vegne av en annen er dermed avskåret fra å benytte seg av denne retten. I de tilfellene den aktuelle domstolen ikke besitter samiskkunnskaper, innebærer bestemmelsen en rett til å kreve tolk eller oversetter. Tolkingen forutsettes å fungere på samme måte som for tilfeller der det snakkes andre språk. I hovedsak vil dette skje ved at tolk er til stede under møtet, men det åpnes også for bruk av fjerntolk, dersom vilkårene for bruk av fjerntolk er tilstede.241 Utvalgets forslag vil i praksis innebære at samiske språk vil kunne brukes ved alle domstoler, slik det i dag praktiseres for andre språk. Forskjellen vil være at samisktalende gis anledning til å snakke ett av de samiske språkene, uavhengig av vedkommendes norskkunnskaper. Selv om kravet i visse tilfeller kan medføre lengre saksbehandling, er det utvalgets forutsetning at domstolene plikter å gjøre hva den kan for å imøtekomme kravet, uten at det fører til unødvendige forsinkelser. Utvalget vil påpeke at det er helt avgjørende at forslagene følges opp med de nødvendige tiltak, ikke minst tilstrekkelige bevilgninger for å få utdannet kvalifiserte tolker og oversettere.

Utvidet rett til bruk av samisk

For organer med stedlig virkeområde som helt eller delvis omfatter språkbevarings- og språkvitaliseringskommuner foreslår utvalget en utvidet rett til bruk av samisk, muntlig og skriftlig, se utkastet til § 3-5 annet ledd. Den utvidede retten til bruk av samisk forutsettes praktisert slik at det gjelder for det eller de samiske språkene som tradisjonelt brukes innen organets stedlige virkeområde. For organer som omfatter språkbevaringskommuner vil det dessuten være naturlig om organet fullt ut kommuniserer på det aktuelle samiske språket, uten at dette foreslås lovfestet.

Utvalget foreslår videre at bestemmelsen om særskilt fristberegning i nåværende § 3-4 første ledd nr. 2 utgår. Dette vil innebære at det er den samiskspråklige versjon som utgjør utgangspunktet for fristberegningen, når en part har valgt å bruke samisk overfor organet. Videre foreslås det at rettens leder skal bestemme hvilket språk som skal brukes i sin møteledelse og ved skriving av dom, avgjørelser og protokoller. Det vil imidlertid være naturlig å bruke det språk som en eller flere av partene har brukt. Også her skal organet sørge for oversettelse av dom, avgjørelser og protokoller når en part krever dette. For parter som har bedt om oversettelse vil det være den oversatte versjon som er utgangspunktet for fristberegninger. I mange tilfeller vil det, uavhengig av krav fra partene, kunne være nødvendig å foreta oversettelse, for eksempel ved ankebehandling ved en domstol med dommere som ikke behersker avgjørelsens originalspråk.

Valg og uttaking av lekdommere

Etter sameloven § 3-4 første ledd nr. 3 og 4 kan rettens leder bestemme at forhandlingsspråket i forvaltningsområde skal være samisk. I så fall kan også dom og rettsbok skrives på samisk. I praksis vil ikke en dom eller rettsbok kunne skrives på det aktuelle samiske språket med mindre meddommerne forstår språket. I dag er det ingen hjemmel for å forbigå meddommere som ikke er samisktalende, slik det er for meddommere som ikke har tilstrekkelige kunnskaper i norsk, jf. domstolloven § 91 bokstav b) jf. domstolloven § 70. Dette utgjør en praktisk viktig begrensning for bruk av samiske språk som rettsspråk. Det kan for eksempel medføre situasjoner hvor det må tolkes for en eller flere meddommere, for eksempel hvor nordsamisk er forhandlingsspråk eller hvor en forklaring avgis på nordsamisk og meddommeren er den eneste som ikke kan språket. Utvalget har derfor vurdert om lekdommere bør velges ut fra et annet grunnlag enn dagens ordning, og hvorvidt det bør stilles krav om samiske språkkunnskaper hos lekdommere i saker hvor samiskspråklige er part. Selv om Justisdepartementet tidligere har vurdert og avvist spørsmålet, mener utvalget at spørsmålet bør vurderes på nytt. Det vises til at departementets argumentasjon synes å bygge på en situasjon der man kan velge bestemte meddommere og at det kan brukes som et virkemiddel for å oppnå – eller unngå – bestemte personer som lekdommere.

Etter utvalgets oppfatning er det ikke grunn til å tro at samisktalende meddommere er mer partiske enn norsktalende meddommere. Tvert imot er dette i tråd med prinsippet om at man skal bli dømt av sine likemenn. Likeverdighetssprinsippet taler også for at en samisktalende part bør gis rett til å ha en meddommer som forstår vedkommende språk, på lik linje med de rettighetene norsktalende har. Utvalget mener det er avgjørende at en meddommer har kunnskaper i det aktuelle samiske språket og har kulturkompetanse for å forstå saken. De språklige og kulturelle forskjellene i befolkningen må dermed også søkes representert blant lekdommerne. Tatt i betraktning de omfattende virkningene en dom i mange tilfeller har, er det nærliggende å stille språkkrav til dem som skal delta i beslutningen. Det er utvalgets oppfatning at dette også kan medføre en prosessøkonomisk gevinst i og med at det vil redusere behovet for tolking. Utvalget vil også fremheve at det er viktig at lekdommere gjenspeiler den samiske befolkning, og at det derfor er naturlig at det velges inn personer med samisk bakgrunn dersom de har samiskkunnskaper og forøvrig tilfredsstiller domstollovens krav til skikkethet.

For å bidra til å sikre at meddommerne har gode nok kunnskaper i samiske språk og samisk kultur i de domstoler hvor det er aktuelt å benytte samiske språk som rettsspråk, foreslår utvalget at det tas inn et nytt ledd i domstolloven § 70 om at den som velges som meddommer i samiskspråklige meddommerutvalg, i tillegg til de alminnelige kravene som stilles, må ha tilstrekkelige kunnskaper i det samiske språket som brukes i embetskretsen. Bruk av samiskspråklig trekkekrets foreslås innført for de tilfeller der forhandlingsspråket er samisk, samt for tilfeller der alle parter samtykker til dette. Av hensyn til tilfeldighetsprinsippet for hvem som skal være dommer, bør samisktalende trekkekrets bare innføres for domstoler der det er mulig å velge minst 10 samiskspråklige meddommere. Det foreslås at domstoladministrasjonen gis myndighet til å utforme nærmere regler og beslutte hvilke domstoler slike utvalg skal innføres for.

Særskilt om domstolloven § 38

I særlige tilfeller kan det være behov for å overføre en sak etter domstolloven § 38, til for eksempel Sis-Finnmárkku diggegoddi/Indre Finnmark tingrett. Etter gjeldende rett kan overføring av en sak etter domstolloven § 38 besluttes når «særlige grunner gjør det påkrevet eller hensiktsmessig». Utvalget mener domstolene i praksis er for restriktive til å beslutte overføring av saker hvor begrunnelsen er knyttet til bruken av samiske språk og hensynet til samisk kultur. Utvalget har derfor sett på muligheten for en lovendring. Utvalget mener domstolloven § 38 bør endres slik at bruk av samiske språk skal kunne vektlegges når saker vurderes overført til en annen domstol. Bruk av samiske språk bør, etter utvalgets vurdering, også være et moment når påtalemyndigheten begjærer fengsling eller andre rettergangsskritt. På bakgrunn av dette foreslår utvalget at det gjøres endringer i bestemmelsen slik at den domstol som en sak er brakt inn for, etter søknad fra en part eller av eget tiltak, kan beslutte at saken skal overføres til en annen domstol av samme orden, når særlige grunner, herunder hensynet til samisk språkbruk, gjør det påkrevd eller hensiktsmessig. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsen i kapittel 22 om forslag til lov- og forskriftsendringer nedenfor.

Samisk juridisk terminologi

Utvikling av juridisk terminologi på de samiske språkene er en viktig forutsetning for bruk av de samiske språkene i rettspleien. Utvalget mener, i likhet med tolkeutvalget, at mangel på begreper som skal oversettes både kan føre til misforståelser og true grunnleggende prinsipp som rettssikkerhet og likebehandling. Utvalget er kjent med at det i prosjektregi har blitt utviklet terminologi på nordsamisk. Dette arbeidet må imidlertid videreføres og utvikles ved oversettelse av lover og forskrifter. Utvalget er ikke kjent med at det er utviklet juridiske termer på verken sør- eller lulesamisk. Det er derfor særlig viktig at terminologi på disse språkene prioriteres. For samisk språkbruk i rettsvesenet vil det være særlig viktig å utvikle et juridisk språk ved oversettelse av prosesslover, straffeloven og annen sentral lovgivning. Det praktiske arbeidet bør involvere både lingvistisk og juridisk fagmiljø, og bygge på en omforent språkpolitikk for terminologiutvikling. I arbeidet bør samiske fagmiljøer, som for eksempel Samisk høgskole og de juridiske fagmiljø ved UiT – Norges arktiske universitet inkluderes. Det vises for øvrig til kapittel 19 om utvalgets forslag om opprettelsen av et samisk språkråd på fellessamisk, nordisk nivå.

Behov for kvalifiserte tolker

Nordsamisk rettstolking er nokså vanlig, blant annet ved Sis-Finnmárkku diggegoddi/Indre Finnmark tingrett. Tingretten opplyser at tolkingen til en viss grad fungerer tilfredsstillende, og at tolkingen til dels holder et høyt nivå. Det er likevel til tider en utfordring å skaffe tolker med de nødvendige kvalifikasjoner. Når det gjelder rettstolking på sør- og lulesamisk, har man derimot begrensede erfaringer. For disse språkene er det særlig viktig å sørge for opplæring av tolker med de nødvendige kvalifikasjoner. Utvalget deler derfor tolkeutvalgets bekymring om at underforbruk og feil bruk av tolk kan gi gale domsavsigelser, feilbehandlinger, saksbehandlingsfeil, lav effektivitet, lengre ventetid og økt ressursbruk. Utvalget viser også til at rasediskrimineringskomiteens rapport av 2011 om Norges gjennomføring av konvensjonen uttrykker bekymring for mangelen på kvalifiserte tolker i samiske språk, spesielt innenfor justissektoren. Utvalget vil fremheve at de ovennevnte faktorer innebærer at man fortsatt i stor grad vil ha behov for en tolketjeneste med høy kvalitet, både for å skape trygghet ved bruk av samiske språk i rettsvesenet og for å gi god rettssikkerhet for den enkelte samisktalende, samt en godkjennings- og kontrollordning som sikrer at tolkingen skjer korrekt. Det vises for øvrig til kapittel 18.3 om tolking i offentlig sektor.

Merutgifter som skyldes bruk av samiske språk

Lov om fri rettshjelp har ingen bestemmelse om offentlig dekning av økt tidsbruk/merutgifter for bruk av samiske språk. Det ser heller ikke ut til å ha vært praksis å vurdere det merarbeid som både norsk- og samisktalende advokater har i forhold til klienter med samiske språk og samisk kulturbakgrunn.242 Utvalget viser til at prosessfullmektige vil kunne ha behov for mer tid til å forberede saken dersom samiske språk skal brukes i rettslige sammenheng. Dette skyldes i all hovedsak manglende oversatt regelverk og mangel på dekkende juridiske termer. På denne bakgrunn mener utvalget det bør innføres en generell regel om at merutgifter som skyldes bruken av samiske språk, fullt ut skal dekkes av det offentlige.243 Utvalget viser også til at Finnmarksloven har egen rettshjelpsordning der staten dekker partenes nødvendige utgifter for utmarksdomstolen.

Registrering av samisk språkbruk

Utvalget mener at det må innføres en registreringsordning for språkbruk i de enkelte datasystemer, slik at språkbruk lettere kan fanges opp. Bruk av samiske språk må således bli et tilbud til samiskspråklige, uten at det skal være nødvendig å sette frem krav eller begjæring om dette. Utvalget mener at det i dag kan oppleves som en merbelastning for saksbehandlingen å få en begjæring om bruk av ett av de samiske språkene. På bakgrunn av dette foreslår utvalget også endringer i dagens ordlyd i sameloven § 3-4 slik at kravet om begjæring faller bort. Det vises for øvrig til kapittel 8 om folkeregister, og merknadene til de enkelte lovforslag, se kapittel 22.

Rekruttering av samiskspråklige dommere og andre medarbeidere i domstolene

Domstolene har en vei å gå for å imøtekomme den samiske befolkningens interesser. Mangelen på samiskspråklige dommere begrenser i praksis mulighetene til å bruke samisk som aktivt rettsspråk. Arbeidsgruppen som fremla Rapport om den samiske dimensjon i rettsvesenet, mente at kompetanseheving blant dommere innen samerett og samisk kulturforståelse er nødvendig. Utvalget tiltrer i det vesentlige arbeidsgruppens anbefalinger, og mener det er viktig at kvalifiserte samiskspråklige dommere kommer inn i domstolene. I domstoler som jevnlig har samiske rettsspørsmål til behandling, eller saker som involverer personer med samisk bakgrunn, er det særdeles viktig å ha dommere som har kunnskap om samiske språk, samisk kultur, sedvaner og rettsoppfatninger. I tillegg har det stor verdi for den samisktalende del av befolkningen at domstoler som ligger innenfor det samiske språkområdet, har dommere og saksbehandlere med gode språkkunnskaper i det aktuelle samiske språket. Opprettelsen av Sis-Finnmárku diggegoddi/Indre Finnmark tingrett har bidratt til rekruttering av samisktalende jurister til domstolene. Dette gjelder imidlertid jurister med kompetanse i nordsamisk språk.Utvalget mener det derfor bør gjøres et systematisk og langsiktig arbeid for å øke rekrutteringen av medarbeidere til domstolene, og at det særlig legges vekt på å ansette dommere/dommerfullmektiger og andre ansatte i domstolene med sør- og lulesamisk språkkompetanse. Utvalget er også enig med arbeidsgruppen om at det vil være viktig å få utdannet flere samisktalende jurister, slik at man får et bedre rekrutteringsgrunnlag.

Politi- og påtalemyndighet

Å ivareta rettssikkerheten er viktig. Det verste som kan skje er at feil spørsmålsstilling eller feil svar kan føre til gal saksbehandling. I en avhørssituasjon, spesielt hvis vedkommende er mistenkt eller siktet, er det viktig å kunne forklare seg korrekt. På bakgrunn av dette mener utvalget at retten til å snakke samiske språk i avhør skal gjelde i hele landet. Dette innebærer en endring i sameloven § 3-4 annet ledd som i dag er begrenset til forvaltningsområdet for samisk språk. Utvalget har også tatt i betraktning at avhør nå er ment å skje «på stedet» for hendelsen/handlingen, og ser at Politiarbeidpå stedet vil kunne begrense muligheten for å bli avhørt på det aktuelle samiske språket. Utvalget mener at retten til å bruke samiske språk ikke skal begrenses til kontoret, men skal gjelde der tjenestehandlingen finner sted, det vil si at avhør på stedet omfattes, herunder kontrollsituasjoner ute i felt o.l. Dette betyr at spørsmål til den samisktalende under avhør eller kontrollsituasjon, må være stilt på samisk. Dersom vedkommende tjenesteperson ikke kan samisk, innebærer dette at det må legges til rette for at vedkommende kan la seg avhøre via fjerntolk, med mindre vedkommende velger å benytte seg av retten til å tie overfor politiet, jf. straffeprosessloven § 230.

Retten til å snakke samiske språk skal gjelde uavhengig av om den siktede/vitnet behersker norsk fullt ut. Regelen skal fortsatt gjelde i straffesaker og når man henvender seg til politiet som forvaltningsmyndighet, for eksempel for å få førerkort eller pass. Organets plikt til å gi skriftlig svar på samisk, vil være regulert i forslaget til en endringer i sameloven § 3-4. Det vises derfor til kapittel 12 om rett til svar på samiske språk.

Politidistrikt med særlig ansvar for samiske språk

Etter nærpolitireformen har antallet politidistrikt gått fra 27 til 12. Hvordan den nye politireformen skal ivareta hensynet til samiske språk og samisk kultur, er etter det utvalget kan se, ikke drøftet. På bakgrunn av dette foreslår utvalget at enkelte politidistrikt skal ha særskilte forpliktelser. Utvalget foreslår at Finnmark politidistrikt skal være et ressursdistrikt for nordsamisk språk- og kulturkompetanse. Nordland politidistrikt skal være et ressursdistrikt for lulesamisk språk- og kulturkompetanse og Trøndelag politidistrikt skal være et ressursdistrikt for sørsamisk språk- og kulturkompetanse. Politidistrikt med særlig ansvar for samiske språk vil etter utvalgets syn kunne bidra til å bygge opp samiske språk- og samisk kulturkompetanse i politiet, samt bidra til et likeverdig tjenestetilbud for den samiske befolkningen. Ved å samle de samiske språkområdene innenfor tre politidistrikt, vil dessuten flere samiskrelaterte problemstillinger kunne søkes løst innenfor disse politidistriktene. Utvalget mener videre at departementet bør få ansvaret for at de nevnte politidistrikt har de nødvendige ressursene og den nødvendige kompetansen for å ivareta samiske språk og samisk kulturkunnskap i politiet. Det bør særlig fokuseres på språkbruk og kulturkompetanse under etterforskning og avhør – herunder tilrettelagte avhør (avhør av barn). Utvalget foreslår også at det satses mer på å gi etterforskere som i utgangspunktet er samisktalende, en tilleggskompetanse (skriftlig kompetanse og/eller særlig etterforskerkompetanse), som for eksempel særskilte plasser til kurs i tilrettelagte avhør.

Nødmeldetjenesten og meldingsmottaket for hendelser og nye saker

Utvalget er bekymret for at kommunikasjonsproblemer mellom innringer og operasjonssentralen kan gi fatale konsekvenser. Utvalget mener at alle sentralene bør få gode løsninger for samisktalende innringere. I dag er nødsentralene for brannvesenet et kommunalt ansvar, mens sentralene for helse og politi er et statlig ansvar. Utvalget vil fremheve at det per i dag ikke er et krav om at alarmsentralene skal være bemannet med folk som har kunnskaper i samiske språk eller med særskilte kunnskaper om samiske stedsnavn. Utvalget ser på denne bakgrunn et særlig behov for å fokusere på språkkompetanse i nødmeldetjenesten og i meldingsmottaket for hendelser og nye saker. Utvalget ser også at det vil være mulig å utnytte samisk kompetanse på tvers av etatene ved samlokalisering av nødmeldetjenesten. Utvalget mener dette vil gi bedre tjenester til de samiskspråklige brukerne og være en god arena for læring og deling av kunnskap.

Skjemaer og maler skal oversettes til samiske språk

Etter utvalgets vurdering bør politiet legge bedre til rette for kommunikasjon med publikum på samiske språk. Det bør utvikles enkle skjemaer, maler og standardiserte brev på samiske språk, som for eksempel forenklet forelegg, forelegg, siktelse, tvangsbeslutninger og tiltalebeslutninger. Selve grunnlaget (gjerningsbeskrivelsen) må også kunne utformes på samiske språk. Det samme gjelder standardskriv som angir rettigheter til pågrepne og innbragte personer, søknad om politiattest og søknad om skytevåpen. Dette er rettigheter som krever plettfri vandel, og som berører dagliglivet til den samiske befolkningen på en slik måte at den samisktalende bør kunne søke på det aktuelle samiske språket. Det vises for øvrig til kapittel 11 om oversettelse av regler og offentlige organers informasjonsplikt.

Rekruttering av samisktalende tjenestepersoner

Det er særdeles viktig for rettssikkerheten at det er nok samisktalende tjenestepersoner i det samiske språkområdet, og at disse behersker språket både muntlig og skriftlig. Utvalget mener derfor det bør settes i verk tiltak for å rekruttere samisk ungdom til politiyrket.244 Utvalget mener det er behov for en samisk kvote ved opptak til Politihøgskolen. Dagens opptaksreglementet til Politihøgskolen gir mulighet til å ta opp inntil 20 pst. av søkerne på såkalt «særskilt egnethet», dersom søkere har de egenskaper eller kvaliteter politietaten etterspør. Selv om denne regelen også brukes for søkere med samisk bakgrunn, mener utvalget at dette ikke i tilstrekkelig grad bidrar til å rekruttere samisktalende ungdom til politiyrket. At man prioriteter de som kommer fra det samiske språkområdet og som behersker samiske språk, vil etter utvalgets vurdering, bidra til å avhjelpe situasjonen. Når det gjelder den samiske dimensjonen i grunnutdanningen/etterutdanning, mener utvalget at denne ikke er godt nok ivaretatt, verken ved Politihøgskolen eller i fengselsutdanningen.245 Utvalget foreslår derfor at Politihøgskolen og Kriminalomsorgens utdanningssenter oppretter et samarbeid med Samisk høgskole hvor den samiske dimensjonen skal inngå som en del av disse utdanningene.

Utvalget vil fremheve at det er særdeles vanskelig for politidistriktene å rekruttere tjenestepersoner som kan samiske språk. Det er også vanskelig å lære opp en norskspråklig til å klare seg på ett av de samiske språkene i en etterforskning eller avklaringsfase i en straffesak, eller når det haster med avklaring (nødmelding). På denne bakgrunn mener utvalget at kravet til yrkesutdanning i visse tilfeller må fravikes. Politiet bruker i dag økonomer eller revisorer med etterforskningskurs til å utføre etterforskning i økonomiske straffesaker. Utvalget mener dette også må vurderes i de tilfeller man ikke klarer å ansette politi med samiskspråklig kompetanse. Nødmeldetjenesten bør derfor til enhver tid fokusere på språklig kompetanse. Utvalget viser til at det alltid vil være minst to til fem operasjonsledere/operatører med politibakgrunn på en slik sentral. Etter utvalgets oppfatning er det dermed ikke betenkelig å ha en sivil operatører i tillegg. Dette er særdeles viktig for stedsnavnforståelsen for å unngå misforståelser og unødig tidsspille.

Kriminalomsorgen, friomsorgen og konfliktrådene

Utvalget har sett behov for å se nærmere på hvordan det kan legges til rette for at domfelte, også i fengsler utenfor Troms og Finnmark, kan kommunisere på det respektive samiske språket, og særlig hvordan det skal legges til rette for at sør-, og lulesamer skal kunne bruke sør,- og lulesamisk i fengselet. Utvalget mener der er uheldig at retten til å benytte sitt morsmål er begrenset til kriminalomsorgens anstalter i Troms og Finnmark. Den domfelte fra Troms og Finnmark kan kreve å bruke samisk innenfor fengselsvesenet. Derimot kan ikke den domfelte utenfor Troms og Finnmark kreve det samme. På bakgrunn av dette foreslår utvalget at retten til å snakke det aktuelle samiske språket i fengselet knyttes til individ i stedet for institusjon, og skal gjelde for enhver som soner i kriminalomsorgens fengsel og anstalter her i landet. Utvalget peker på at forvaltningsområdet nå også omfatter kommuner i Sør-Troms, Nordland og Nord-Trøndelag. I henhold til nærhetsprinsippet skal domfelte fra disse kommunene som hovedregel sone i anstalter i Bodø, Mosjøen, Verdal eller Trondheim. En mindre prosentvis andel domfelte fra forvaltningsområdet enn tidligere vil derfor sone i anstaltene i Troms og Finnmark. Utvalget mener det også er særdeles uheldig at andre fengsel som ligger under Kriminalomsorgen region nord, som Bodø fengsel, Bodø overgangsbolig, Mosjøen fengsel, Verdal fengsel og Trondheim fengsel, ikke omfattes av sameloven.

Fengsel med særlig ansvar for samiske språk

Utvalget mener det kan være hensiktsmessig at Kriminalomsorgen, ut fra en kartlegging av antall domfelte innenfor det samiske språkområdet, etablerer et oppfølgingstilbud på alle samiske språk. Det bør utpekes hvilke institusjoner som skal ha oppfølgingsansvar, men slik at det er tilbud i rimelig nærhet av de domfeltes bostedsområder. Utvalget mener det kan være hensiktsmessig å gi Bodø og Verdal fengsel særlig ansvar for sør- og lulesamisk språk. Vadsø og Tromsø fengsel bør fortsatt ha særlig ansvar for nordsamisk språk. I den grad det anses som sikkerhetsmessig forsvarlig, bør det også kunne tilrettelegges for at samisktalende domfelte i landets øvrige fengsler kan søke om overføring av soning til fengslene med særlig ansvar for samiske språk. Utvalget antar at det er et relativt lite antall domfelte som har så strenge straffer at soning i kretsfengsel er uaktuelt. Etter utvalgets oppfatning vil man dermed kunne samle ressursene og kompetansen i få fengsler. Samtidig vil disse fengslene kunne bidra med kompetanseoverføring til landets øvrige fengsler i den grad det er nødvendig.

Utvalget vil også fremheve at kriminalomsorgens oppmerksomhet i all hovedsak har vært rettet mot tiltak for å ivareta muligheten til å benytte og bevare nordsamisk språk. Utvalget anbefaler at Kriminalomsorgens tiltaksplan for god og likeverdig straffegjennomføring for samiske innsatte, også legges til grunn i fengslene utenfor Troms og Finnmark. Kriminalomsorgens tiltaksplan bør dessuten omfatte alle de tre samiske språkene og gjelde innen friomsorgen og for konfliktråd, herunder gjennomføringen av ungdomsstraff.

Særskilt om samisktalende kvinnelige innsatte

Når det gjelder kvinnelige domfelte fra Finnmark blir disse som regel innsatt i kvinneavdelingen i Tromsø fengsel eller i kvinneavdelingen i Trondheim fengsel. Kvinnelige forvaringsdømte vil regelmessig søkes overført til Bredtveit fengsel. Utvalget mener det er rom for forbedring av forholdene for samisktalende kvinnelige innsatte i fengselet. Det vises til straffegjennomføringsloven § 11 hvor det heter at «Domfelte bør så langt det er praktisk mulig og formålstjenlig settes inn i nærheten av hjemstedet». Selv om det også er en rekke andre hensyn som vil måtte tillegges vekt når soningssted besluttes, må prinsippet om nærhet til hjemstedet tas hensyn til også for samisktalende kvinnelige innsatte. Etter utvalgets syn er dette et særlig relevant spørsmål når det gjelder Vadsø og Tromsø fengsel, fordi den geografiske avstanden til for eksempel Bredtveit fengsel er svært stor. I den grad det ikke anses sikkerhetsmessig forsvarlig å la vedkommende sone i anstaltene i Troms eller Finnmark, bør det kunne legges til rette for at kriminalomsorgen gjennomfører tiltak som bidrar til å innfri samiske innsattes språklige rettigheter. Fengslene (som er skissert ovenfor) kan bistå med kompetanseoverføring. Også her bør tiltaksplanen legges til grunn.

Rekruttering av samiskspråklige ansatte

Utvalget er kjent med at bruken av samiske språk i fengslene reiser en rekke utfordringer for fengslene. Særlig da det per i dag ikke finnes mange nok samisktalende ansatte i de aktuelle anstaltene som kan gjennomføre nødvendige kontroller. Utvalget understreker at kriminalomsorgen må ha ansatte som behersker samiske språk og ansatte som har kunnskap om samisk kultur. Det bør derfor arbeidet aktivt for å bedre situasjonen, slik at samelovens rettigheter får en realitet for de innsatte. I den grad det er nødvendig bør det ansettes samiskspråklige konsulenter, eventuelt brukes tolk.

14.9 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget mener retten til å snakke samisk i rettsmøtet skal gjelde i hele landet.

  • Utvalget mener det bør stilles krav om samiske språkkunnskaper hos den som velges som meddommer i samiskspråklige meddommerutvalg.

  • Utvalget foreslår å endre domstolloven slik at bruk av samiske språk skal kunne vektlegges når saker vurderes overført til en annen domstol.

  • Utvalget foreslår å innføre en generell regel om at merutgifter som skyldes bruken av samiske språk, fullt ut skal dekkes av det offentlige.

  • Utvalget mener arbeidet med samisk juridisk terminologi må prioriteres. Dette gjelder særlig sørsamisk og lulesamisk.

  • Utvalget mener det bør gjøres et systematisk og langsiktig arbeid for å øke rekrutteringen av medarbeidere til domstolene, og at det særlig legges vekt på å ansette dommere/dommerfullmektiger og andre ansatte i domstolene med sør- og lulesamisk språkkompetanse.

  • Utvalget foreslår at retten til å snakke det aktuelle samiske språket under avhør skal gjelde i hele landet.

  • Utvalget foreslår å lovfeste at departementet skal utpeke politidistrikter med særlige forpliktelser for samiske språk.

  • Utvalget anbefaler at det fokuseres på språkkompetanse og ansatte med kunnskaper i samiske stedsnavn i nødmeldetjenesten og i meldingsmottaket for hendelser og nye saker.

  • Utvalget mener det er behov for en samisk kvote ved opptak til Politihøgskolen.

  • Utvalget mener at Politihøgskolen og Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) bør opprette et samarbeid med Samisk høgskole med fokus på å innlemme den samiske dimensjonen som en del av disse utdanningene.

  • Utvalget mener enhver som soner i kriminalomsorgens fengsler og anstalter har rett til å snakke samisk med hverandre og sine pårørende. Retten gjelder også i kriminalomsorgens friomsorgsavdelinger og konfliktråd.

  • Utvalget foreslår å lovfeste at departementet skal utpeke fengsler som skal særlige forpliktelser for samiske språk.

  • Utvalget foreslår at kriminalomsorgen gjennomfører tiltak som bidrar til å innfri samiskspråklige kvinnelige innsattes språklige rettigheter.

  • Utvalget mener det innenfor kriminalomsorgen bør arbeides aktivt for å rekruttere ansatte med samiskspråklig kompetanse, slik at samelovens rettigheter får en realitet for de innsatte.

15 Samisk språkbruk i den kommunale forvaltningen

15.1 Innledning

Spørsmålet om bruk av samiske språk i politiske offentlige organer, og da særlig kommunestyrer, er et tema som med jevne mellomrom har skapt debatt. Utvalget har derfor sett behov for å vurdere om det bør iverksettes tiltak før å øke bruken av samiske språk internt i forvaltningen, herunder i lokale og regionale politiske organer.

15.2 Gjeldende rett

15.2.1 Sameloven

Etter sameloven § 3-9 kan kommunestyret bestemme at samiske språk skal være likestilt med norsk i hele eller deler av den kommunale forvaltning. Bestemmelsen regulerer at selve saksbehandlingen internt i kommunen skal kunne skje på samiske språk, og regulerer ikke språkvalg i korrespondanse til og fra en kommune.246 En kommune kan derfor ikke med hjemmel i denne paragrafen kreve at andre offentlige organer skal benytte samisk i skriv til kommunen. Regelen gir heller ikke kommunen noen rett til å benytte samisk i skriv til andre offentlige organ.247 Likestillingen med norsk innebærer at tilsatte som ikke behersker det aktuelle samiske språket, har anledning til å benytte norsk i saksbehandlingen. Skriftlig materiale som skal være tilgjengelig for offentligheten, vil imidlertid måtte foreligge både på norsk og samisk, dersom kommunestyret har gjort vedtak etter paragrafen.

15.3 Avveining mellom prinsippet om kommunalt selvstyre og pålegg om bruk av samiske språk i den kommunale forvaltningen

Ulike hensyn må vurderes med hensyn til å innføre krav til kommunene om tospråklig forvaltning og bruk av samiske språk i kommunale politiske organer. Spørsmålet om behovet for sterkere styring fra statens side når det gjelder hensynet til urfolk er blant annet tatt opp i Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel.

Meldingen legger til grunn at regelstyringen av kommunesektoren skal være rammepreget, slik at kommuner og fylkeskommuner får reell handlefrihet ved gjennomføring av lovpålagte oppgaver. Ved lovgivningsprosesser som gjelder nye plikter for kommuner eller fylkeskommuner, skal det gjøres en avveining mellom nasjonale hensyn og hensynet til lokaldemokratiet og kommunal handlefrihet. Denne avveiningen skal fremgå både av høringsdokumenter og lovproposisjoner. Samtidig uttrykkes det i meldingen at:

«Staten har eit legitimt behov for å styre også på ein måte som avgrensar handlefridomen til kommunar og fylkeskommunar. Det er akseptert at når kommunane løyser viktige velferdsoppgåver på vegne av staten, må staten setje premissar for den kommunale verksemda. Nasjonale mål om rettstryggleik, likskap og likeverd, liv og helse, makroøkonomisk styring, effektiv og samordna bruk av offentlege ressursar, samfunnstryggleik, ei berekraftig utvikling og omsynet til urfolk og nasjonale minoritetar kan gje grunnlag for sterkare statleg styring etter ei særskilt vurdering. Særleg har målet om likeverdige tenester og rettstryggleik gjeve argument for at staten kan ta i bruk sterkare styringsverkemiddel. I vurderingar om bruk av statlege styringsverkemiddel må det balanserast mot omsynet til kommunal handlefridom».248

Et av hovedpunktene i reglene om kommunalt selvstyre er at kommunene selv skal fastsette den politiske og administrative organiseringen, herunder sekretariatløsninger etc., innenfor rammene av nasjonalt fastsatte prinsipper om samarbeid. Samtidig er samiske innbyggere i mindretall i de fleste kommuner med ansvar for samiske språk. Dette betyr at hensynet til samiske språk mange steder ikke er en del av flertallets interesser og behov. I internasjonal rett er behovet for å innføre spesielle regler og ordninger for å ivareta minoriteters språk og kultur et anerkjent prinsipp. Dette uttrykkes også ved at det i Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel er understreket at hensynet til nasjonale mål som for eksempel i forhold til urfolk og nasjonale minoriteter, kan gi grunnlag for sterkere statlig styring. Samiske språk er i en sårbar situasjon som mindretallsspråk i det norske samfunnet og i de fleste kommuner i Norge. At de samiske språkene skal styrkes og utvikles er et uttalt nasjonalt mål som blant annet er nedfelt i Grunnloven § 108. Hensynet til samiske språk som mindretallsspråk i kommunene må derfor veies opp mot hensynet til kommunalt selvstyre. En viktig avveining i denne sammenheng er om regelverk som pålegger kommunene bruk av samiske språk er nødvendig for å styrke bruken av de samiske språkene, øke språkbrukernes rettssikkerhet og pasientssikkerhet, og mulighet for deltakelse i samfunnet.

15.4 Utvalgets vurderinger

Samiske språk i den kommunale forvaltningen

Utvalget har vurdert spørsmålet om hvilke tiltak som må iverksettes for å øke bruken av samiske språk internt i forvaltningen, herunder i lokale og regionale politiske organer. Utvalget har sett behov for å utforme et regelverk som kommer behovet til den samiske befolkningen til gode, og som tar hensyn til bruken av samiske språk både som kommunalt administrasjonsspråk og som møtespråk.

Utvalget foreslår å lovfeste en plikt for språkbevaringskommunene til å likestille samiske språk med norsk i den kommunale forvaltningen. Dette innebærer en skjerpelse i forhold til gjeldende regelverk, hvor det i dag heter at kommunestyret «kan» bestemme at samiske språk skal være likestilt med norsk i hele eller deler av den kommunale forvaltning. Utvalget vil fremheve erfaringene med dagens regelverk, hvor ingen av kommunene har likestilt samiske språk og norsk i den kommunale forvaltning. Utvalget antar også at det er lite sannsynlig at kommuner i det samiske språkområdet vil gjøre vedtak om å innføre samiske språk som administrasjonsspråk, i tillegg til norsk. Utvalget viser også til den varierende bruken av samiske språk i lokale og regionale politiske organer. I visse kommuner holdes det jevnlig tospråklige møter, mens det i øvrige kommuner bare brukes norsk. Etter utvalgets oppfatning bidrar ikke dette til utvikling og synliggjøring av samiske språk. Utvalget mener det også brukes unødig mye ressurser på oversettelse, fremfor å skrive saksfremlegget på det aktuelle samiske språket. Utvalget viser til at dokumentene i stor utstrekning skrives på norsk, for deretter å oversettes til det aktuelle samiske språket. De norske dokumentene sendes også ofte ut før samisk versjon er ferdig oversatt. Det medfører ofte at man leser den norske utgaven, hvilket ikke øker de samiske språks status eller bidrar til å videreutvikle samiskkunnskapene hos leseren. Skal de samiske språkene utvikles og være synlig i fremtiden, er det utvalgets oppfatning at dette også medfører visse krav til forvaltningen.

Utvalgets forslag innebærer ikke at det aktuelle samiske språket skal være det eneste språket godtatt i den kommunale forvaltningen. Etter utvalgets syn ville en slik regel skape problemer både med hensyn til ansatte som ikke behersker samisk, og være mot prinsippet om likestilling av samiske språk og norsk. Bestemmelsen innebærer imidlertid at saksbehandlingen internt i kommunen både skal skje på det aktuelle samiske språket og norsk, og at språkene brukes omtrent like mye. Ansatte som ikke behersker det aktuelle samiske språket, skal fortsatt ha anledning til å benytte norsk i saksbehandlingen. På den annen side plikter kommunen å ha ansatte som har kompetanse i samiske språk. Dersom saksfremlegget er skrevet på norsk, innebærer bestemmelsen at den samiske versjonen skal sendes ut samtidig med den norske versjonen.

Når det gjelder skriftlig materiale som skal være tilgjengelig for offentligheten, vil det ikke falle inn under regelen. Slik offentlig informasjon vil omfattes av bestemmelsen i § 3-3 om offentlige organers informasjonsplikt. Bestemmelsen gir heller ikke kommunen rett til å benytte samiske språk i skriv til andre offentlige organ.

I øvrige kommuner, og da særlig språkvitaliseringskommuner og storbykommuner, er det i mindre grad reelle muligheter for bruk av samiske språk i offentlig forvaltning, sammenlignet med språkbevaringskommunene. Utvalget ser at disse kommunene kan ha behov for en gradvis innføring av likestillingen. Det kan også være deler av kommuneadministrasjonen hvor det er et sterkere behov for slik likestilling enn innen resten av administrasjonen. Utvalget foreslår derfor å lovfeste at kommunestyret/bystyret i disse kommunene skal kunne bestemme at samisk skal være likestilt med norsk i hele eller deler av den kommunale forvaltningen dersom kommunen finner det hensiktsmessig. Selv om utvalget antar at svært få kommuner vil gjøre et slikt vedtak, mener utvalget at kommunene bør tilstrebe å innføre likestilling i den kommunale forvaltningen, i alle fall deler av den.

15.5 Utvalgets forslag til tiltak

  • I språkbevaringskommuner skal samiske språk være likestilt med norsk i den kommunale forvaltningen.

  • I øvrige kommuner kan kommunestyret/bystyret bestemme at samisk skal være likestilt med norsk i hele eller deler av den kommunale forvaltningen.

16 Klage, tilsyn og ombud

16.1 Innledning

Ifølge mandatet skal utvalget vurdere hvordan dagens ordning med oppfølging av de samiske språkreglene i lovverket og klagebehandling fungerer, og om det er behov for endringer. Utvalget skal også vurdere om gjennomføringen av språkreglene kan styrkes ved bedre veiledning, samarbeid og dialog mellom ulike instanser, og fremme eventuelle forslag til forbedringer, for eksempel gjennom en ombudsfunksjon eller ved andre tiltak.

En rekke undersøkelser om samiske språk har vist at mange kommuner og offentlige organer i forvaltningsområdet for samisk språk i dag ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til samelovens språkregler. Hovedgrunnen de oppgir er at de ikke har tilgang til samiskspråklig personale og at det er lite grunnlag for rekruttering til samiskspråklige stillinger. Enkelte kommuner, fylkeskommuner og statlige organer har imidlertid gjennom langsiktig planlegging klart å finne tilfredsstillende løsninger for hvordan de kan betjene sine samiske språkbrukere på en best mulig måte. Andre kommuner, fylkeskommuner og statlige organer mangler slik planlegging, og synes å bli overrasket når det oppstår krav om å oppfylle sine forpliktelser i forhold til samelovens språkregler.

På bakgrunn av denne erfaringen synes det som det er behov for et tydeligere regelverk for hvordan kommuner, fylkeskommuner og statlige organer skal planlegge hvordan de over tid kan oppfylle sine samiskspråklige forpliktelser. Det kan også synes som om det er behov for å innføre sterkere veiledning og kontroll med offentlige organers planlegging og gjennomføring av sine forpliktelser overfor sine samiskspråklige innbyggere/brukere.

16.2 Gjeldende rett

16.2.1 Sameloven

Sameloven § 3-11 lyder som følger:

«Dersom et offentlig organ ikke følger bestemmelsene i dette kapitlet, kan den som saken direkte gjelder, klage til det organet som er nærmest overordnet det organet klagen angår. Fylkesmannen er klageinstans når klagen angår kommunale eller fylkeskommunale organ.
Også landsomfattende samiske organisasjoner og landsomfattende offentlige organer med oppgaver av særlig betydning for hele eller deler av den samiske befolkningen, har klagerett i slike saker. Det samme gjelder i saker hvor ingen enkeltperson er særskilt berørt.»

Klagereglene er inspirert av de tilsvarende klagereglene i målloven og dels av forvaltningslovens regler om klage over enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven kapittel VI. Gjeldende klageordning gir klagerett til både individer og til organisasjoner og offentlige organer. For klager som angår kommunale og fylkeskommunale organ er fylkesmannen klageinstans, jf. første ledd annet punktum. Hvis klagen angår et statlig organ er det nærmest overordnede statlige organ klageinstans.

16.2.1.1 Begrepet «offentlig organ»

Klageretten gjelder dersom et «offentlig organ» ikke følger bestemmelsene i sameloven kapittel 3, jf. første ledd første punktum. Begrepet «offentlige organ» er i sameloven § 3-1 nr. 2 definert som «ethvert organ for stat og kommune». Den sentrale stats-, fylkeskommune-, og kommuneadministrasjonen med underliggende organer vil uten videre omfattes av begrepet. Om det nærmere innholdet i definisjonen uttaler Justisdepartementets lovavdeling:

«Det tas utgangspunkt i uttrykket forvaltningsorgan i forvaltningsloven og målloven, men utkastet inneholder ikke de unntakene som finnes i forvaltningsloven § 4 og i målloven § 2. Reglene om bruk av samisk språk omfatter således i utgangspunktet flere organ enn det de to nevnte lovene gjør […] Det kan i noen tilfeller oppstå spørsmål om et organ er offentlig eller ikke. Departementet finner det formålstjenlig å ta utgangspunkt i den nærmere omtale av statlige organ som ligger til grunn for reglene i målloven, se Ot.prp. nr. 52 for 1978–1979 s. 14–16, og den praksis som er fulgt i henhold til dem. Mållovens konkrete regler gjelder bare for statlig virksomhet, men de grensedragninger som er gjort i og i medhold av målloven, vil også være retningsgivende for definisjonen av kommunale og fylkeskommunale organ.
Den sentrale stats-, fylkeskommune- og kommuneadministrasjon med underliggende organ vil uten videre regnes som offentlige organ. Det samme vil gjelde for forvaltningsbedrifter, som Televerket og Postverket249, og for statlige aksjeselskap som er opprettet ved særskilt lov. Offentlig oppnevnte råd og utvalg, som Norsk språkråd, vil også være offentlige organ. Skoler vil i utgangspunktet omfattes, men her bør det understrekes at det gis særlige regler for undervisning i andre lover, og undervisning omfattes ikke av språkreglene. Offentlige fond vil også være offentlige organ. Det bør imidlertid understrekes at slike fond, og mange andre offentlige organ som i prinsippet faller innenfor reglene, er landsomfattende organ, og de viktigste reglene vil etter forslaget ikke gjelde for dem uten at det er særskilt bestemt, se utkastets § 3-10 med merknader. Stiftelser vil reglene i utgangspunktet ikke gjelde for, men i de tilfellene forvaltningslovens regler gjelder for slike stiftelser, vil det også være naturlig å la språkreglene gjelde.»250

Reglene om bruk av samiske språk omfatter således i utgangspunktet flere organ enn det som følger av forvaltningsloven og målloven, og gjelder blant annet for domstolenes virksomhet.

16.2.1.2 Landsomfattende samiske organisasjoner og landsomfattende offentlige organ

Landsomfattende samiske organisasjoner og landsomfattende offentlige organ med oppgaver av særlig betydning for hele eller deler av den samiske befolkning, har en utvidet klageadgang, jf. § 3-11 annet ledd første punktum. Disse har dermed også klageadgang selv om ingen enkeltperson er direkte berørt, jf. annet ledd annet punktum. Kravet om «rettslig klageinteresse» etter forvaltningsloven § 28 kommer dermed ikke til anvendelse.

Sameloven inneholder ingen definisjon av begrepet «landsomfattende». Rent språklig synes det nærliggende å avgrense begrepet «landsomfattende» organ mot organer som bare har en del av landet som sin tjenestekrets.251 Forholdet til begrensningen mot «landsomfattende» organ er imidlertid berørt enkelte andre steder i lovforarbeidene. Som eksempler på organer som skal anses som landsomfattende nevnes blant annet Sametinget, Samisk høgskole, de statlige samiske skolene og Reindriftsadministrasjonen (nå Landbruksdirektoratet). Den sentrale reindriftsadministrasjonen var – frem det ble innlemmet i Landbruksdirektoratet 1. juli 2014 – et organ som i praksis bare hadde de deler av landet hvor det foregår reindrift, som sitt virkeområde. Om det nærmere innholdet av begrepet «landsomfattende» uttaler Lovavdelingen:

«[…] Etter vår vurdering synes det mest nærliggende å anta at et offentlig organ i utgangspunktet må anses som «landsomfattende» dersom ikke rettsordenen, gjennom lov eller på annen måte, har fastsatt at organets tjenestekrets bare skal dekke deler av landet [slik situasjonen for eksempel er for fylkeskommuner og fylkesmannsembeter]. Vi antar likevel at andre momenter etter omstendighetene kan føre til en annen konklusjon [...].»252

Annet ledd fastsetter dermed en tilsvarende klageadgang for offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser som etter første ledd.

16.3 Tilsyn og administrative sanksjoner

16.3.1 Innledning

Et tilsyn skal påse at lover og forskrifter på et område innenfor offentlig forvaltning etterleves.253 Det er ikke bare staten som fører tilsyn, men også Stortinget, domstolene, kommunene og andre som utfører beslektede oppgaver. Tilsyn er et sterkt statlig kontroll- og styringsvirkemiddel, og det er særlig fire hensyn som bør inngå i en overordnet vurdering av behov for statlig tilsyn med kommunesektoren:254

  • Hensynet til den enkeltes rettssikkerhet.

  • Hensynet til bærekraftig utvikling og samfunnssikkerhet.

  • Hensynet til det kommunale selvstyret.

  • Hensynet til en formålseffektiv offentlig ressursbruk.

Tilsyn må derfor anses som et særskilt virkemiddel som lovgiver ønsker skal benyttes der det foreligger særskilt behov for det.255

16.3.2 Gjeldende rett

16.3.2.1 Kommuneloven

Den 8. desember 2006 ble det vedtatt et nytt kapittel 10 a om statlig tilsyn i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven). Kommuneloven § 60 b utpeker fylkesmannen som tilsynsmyndighet etter kapittelet. Etter særlovgivningen kan tilsynsmyndigheten imidlertid være lagt til andre statlige etater enn fylkesmannen.

Etter forskrift til samelovens språkregler (språkforskriften) fikk Arbeids- og inkluderingsdepartementet (nå Kommunal- og moderniseringsdepartementet) forvaltningsansvaret for lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) kapittel 3. Språkforskriften § 1 første ledd i forskriften lyder som følger:

«Arbeids- og inkluderingsdepartementet fører tilsyn med gjennomføringen av reglene i samelovens kapittel 3 og denne forskriften».256

Ifølge språkforskriften skal departementet føre tilsyn med gjennomføringen av reglene i sameloven kapittel 3, og tilhørende forskrift.

16.4 Tilsynsmyndigheten etter særlovgivningen

16.4.1 Særlig om fylkesmannsembetet

Det finnes ikke noen alminnelig lov om fylkesmannen. Fylkesmannsinstitusjonen bygger på lang konstitusjonell praksis og på gjeldende instruks for fylkesmenn fastsatt ved kongelig resolusjon i 1981. Fylkesmannsinstruksen § 1 slår fast at fylkesmannen er Kongens og regjeringens representant i fylket. Fylkesmannens overordnede oppgave er å arbeide for at Stortingets og regjeringens vedtak, mål og retningslinjer blir fulgt opp. Etter instruksen § 8 skal fylkesmannen behandle saker som ved lov eller på annen måte er lagt til embetet.257 Fylkesmannen har blant annet en koordineringsfunksjon for alle statlige tilsyn, jf. kommuneloven § 60 e. Dette skal blant annet sikre at en kommune ikke får for mange tilsyn258. Fylkesmannen skal også sørge for rettssikkerheten for den enkelte innbygger, virksomheter og organisasjoner, ved å se til at grunnleggende prinsipper som likebehandling, likeverd, forutsigbarhet, uavhengighet, habilitet og rettferdighet blir ivaretatt i forvaltningen.

16.4.1.1 Tilsyn med barnehagene

Etter lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) § 9 første ledd, skal fylkesmannen føre tilsyn med med lovligheten av kommunens oppfyllelse av plikter som barnehagemyndighet etter § 8, kapittel IV og V, herunder at barnehagetilbudet til samiske barn i samiske distrikt bygger på «samisk språk og kultur», jf. § 8 tredje ledd.

16.4.1.2 Tilsyn med grunnskolen og videregående opplæring

Etter lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den videregåande opplæringa (opplæringslova) § 14-1 første ledd skal fylkesmannen føre tilsyn med at kommunene og fylkeskommunene oppfyller de plikter de er pålagte i eller i medhold av opplæringsloven kapittel 1–16, (kommunepliktene) herunder rett til opplæring i og på samisk.

16.4.1.3 Tilsyn med helse- og omsorgstjenestene

Etter lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) skal fylkesmannen føre tilsyn med lovligheten av de plikter som følger av helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 3 til 10 og §§ 11-2, 11-3, og 11-4. Fylkesmannen skal blant annet påse at samiske pasienters eller brukeres behov for tilrettelagte tjenester blir vektlagt av tjenesten, jf. § 3-10 siste ledd.259

Dagens tilsyn i helse- og omsorgssektoren etter sameloven fremgår implisitt ved at flere av lovene i helselovgivningen henviser til sameloven, men det er uklart i hvor stor utstrekning sameloven § 3-5 blir fulgt opp i praksis.

16.4.1.4 Tilsyn med barneverntjenester

Etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) er fylkesmannen statlig barnevernmyndighet på fylkesnivå, jf. § 2-3 tredje ledd. Fylkesmannen plikter å føre tilsyn med barnevernvirksomheten i de enkelte kommuner, jf. § 2-3 b. Fylkesmannen er for øvrig også tillagt myndighet som klageinstans for de enkeltvedtak som treffes av barneverntjenesten, med mindre det er fylkesnemnda som etter loven er klageinstans. Etter forskrift 11. desember 2003 nr. 1564 om tilsyn med barn i barnevernsinstitusjoner for omsorg og behandling § 7 siste ledd, skal tilsynsmyndigheten blant annet påse at samiske barns særlige rett til å ivareta språklig og kulturell bakgrunn følges opp på hensiktsmessig måte ut fra formålet med oppholdet, og institusjoners målsetting og rammer. Ved tilsyn med samiske barn i barnevernsinstitusjoner skal tilsynsmyndigheten tilstrebe å besitte samiskspråklig eller kulturell kompetanse, jf. § 8 femte ledd siste punktum.

16.4.2 Tilsyn med kriminalomsorgen

Lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) § 9 fastslår at det i tilknytning til hver region skal være et tilsynsråd. Tilsynsrådene skal etter nærmere regler føre tilsyn med de fengsler og friomsorgskontor som ligger innenfor regionenes grenser, og med behandlingen av de domfelte og innsatte. Tilsynsrådene oppnevnes av Justis- og beredskapsdepartementet etter at fylkesmannen har kommet med forslag til medlemmer. Tilsynsrådene oppnevnes for 2 år av gangen.

16.4.3 Tilsyn med dommere

Tilsynsutvalget for dommere er et disiplinærorgan for norske dommere som omfatter alle fagdommere i tingrettene, lagmannsrettene, Høyesterett, jordskifterettene og jordskifteoverrettene. Ordningen gjelder foruten de faste embetsdommerne også midlertidige dommere, herunder dommerfullmektiger. Tilsynsutvalgets virksomhet og saksbehandling er lovfestet i domstolloven kapittel 12. Dessuten gjelder forvaltningsloven og offentlighetsloven for utvalgets saksbehandling, med de unntak som følger av domstolloven §§ 238 og 239. Tilsynsutvalget kan treffe vedtak om disiplinærtiltak dersom en dommer «forsettlig eller uaktsomt overtrer de plikter som stillingen medfører, eller for øvrig opptrer i strid med god dommerskikk», jf. domstolloven § 236. Dette omfatter både dommerens plikter etter prosesslovgivningen og typiske arbeidsrettslige plikter. Er en dommer for eksempel negativ til bruk av samiske språk i domstolene, kan dette påklages til tilsynsutvalget. Tilsynsutvalget kan også treffe vedtak om disiplinærtiltak for forhold utenfor tjenesten, men klageadgangen er da forbeholdt Justisdepartementet, Domstoladministrasjonen og vedkommende domstolleder, jf. domstolloven § 237.

16.4.4 Kontroll med Sametingets virksomhet

Statlig kontroll av Sametingets virksomhet skjer i dag på et overordnet nivå og reguleres ut fra den premiss at Sametinget, som samenes folkevalgte organ, ikke er underlagt regjeringens instruksjonsmyndighet. Den statlige kontrollen av Sametingets virksomhet dreier seg i hovedsak om å påse at Sametingets økonomiforvaltning skjer i henhold til statens økonomiregelverk. Riksrevisjonen, som er Stortingets revisjons- og kontrollorgan, er ansvarlig for årlige revisjoner av Sametingets virksomhet, jf. Riksrevisjonsloven § 9. Som folkevalgt organ har Sametinget etablert kontrollordninger som både ivaretar en parlamentarisk kontroll og en administrativ internkontroll. Sametingets kontrollutvalg skal utøve den parlamentariske kontrollen og styringskontroll over virksomheten som finansieres over Sametingets budsjett. I dette ligger også å kontrollere Sametingets årsregnskap og eventuelle merknader fra Riksrevisjonen. Den administrative interne kontrollen dreier seg i hovedsak om interne rutiner i Sametingets administrasjon. Rutinene skal sørge for at økonomiske midler blir benyttet til det Sametinget har besluttet de skal brukes til, at midlene benyttes mest mulig hensiktsmessig og målrettet, at rapporteringsrutinene er forsvarlige, at budsjettene holdes, og at det til enhver tid gjeldende regelverk for økonomiforvaltning følges.

16.5 Utfordringer med dagens klageordning og behovet for en tilsynsordning

Erfaringer viser at dagens klageordning ikke har fungert etter intensjonen. Undersøkelser om samiske språk har avdekket at de fleste offentlige organer som omfattes av samelovens språkregler, ikke oppfyller lovens krav fullt ut.260 Utvalget er også kjent med at de aktuelle fylkesmennene har mottatt få klager på kommunenes og fylkeskommunenes gjennomføring av samelovens språkregler. Tilbakemeldingen har vært at den enkelte språkbruker ikke vet hvilken instans man skal rette klagen til. Det finnes også i liten grad oversikt over hvordan kommunene løser sine oppgaver, hva språkmidlene brukes til, hvilke planer kommunene har for å styrke bruken av samiske språk i kommunen og hva som er utfordringene i oppfølgingen av loven. Sametinget mener det er behov for en gjennomgang av klageordningen.261 Sametinget har også stilt spørsmål om funksjonen som tilsyns- og klageorgan bør overføres Sametinget, eller om Sametinget bør forvalte et tilsyns- og klageorgan for samelovens språkregler. I Sametingsmelding om samisk språk uttaler Sametinget:

«Samelovens språkregler er ment å sikre at den enkeltes lovfestede rett til bruk av samisk språk i møte med det offentlige oppfylles. Erfaringene viser at til tross for disse reglene opplever enkeltpersoner brudd på regelverket, og at deres individuelle rettigheter ikke oppfylles. I dag er fylkesmannen klageorgan for samelovens språkregler dersom klagen gjelder kommunale eller fylkeskommunale organer. Dette er en funksjon som ikke har fungert etter intensjonen. Fylkesmannen mottar så å si ingen klager, samtidig som det i media ofte kommer fram at enkeltpersoner ikke får sine rettigheter oppfylt. Det kan virke som at det er vanskelig for enkeltpersoner å vite hvor de skal henvende seg ved klager, og at det fra fylkesmennene legges for lite ressurser i å følge opp denne klageordningen. I tillegg har ikke fylkesmannen noen tilsynsfunksjon i henhold til språkreglene. Brudd på samelovens språkregler får ingen følger for den som begår bruddene. Det har resultert i en uønsket praksis som fører til at enkeltpersoners rettigheter ikke blir oppfylt. Forholdet er meget uheldig for språkets stilling i samfunnet, og det kan på sikt oppheve de resultatene som er oppnådd gjennom lovgivingen […]».262

Sametinget mener de bør få en tilsvarende rolle som fylkesmannen, særlig i saker som omhandler samiske opplæringsspørsmål, herunder tilsynsansvaret når det gjelder opplæring av samiske barn og unge. I sametingsmelding om opplæring og utdanning uttaler Sametinget:

«Dette fordrer at Sametinget settes ressursmessig i stand til å ivareta disse oppgavene. Samtidig er det viktig at fylkesmennenes rolle og ansvar for samiskopplæring samordnes med Sametinget og sentrale myndigheter og at fylkesmennene er sitt ansvar bevisst når det gjelder koordinering innenfor sitt geografiske område. Det behøves en klarere samordning og ansvarsfordeling mellom Sametinget, fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner […]. Det bør legges stor vekt på hva de samiske miljøene selv ønsker og Sametingets ønske om en klarere rolle når det gjelder tilsynsvirksomheten».263

Spørsmål om behovet for sterkere styring fra statens side når det gjelder hensynet til urfolk er også tatt opp i Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel. I meldingen uttrykkes det at:

«Staten har eit legitimt behov for å styre også på ein måte som avgrensar handlefridomen til kommunar og fylkeskommunar. Det er akseptert at når kommunane løyser viktige velferdsoppgåver på vegne av staten, må staten setje premissar for den kommunale verksemda. Nasjonale mål om rettstryggleik, likskap og likeverd, liv og helse, makroøkonomisk styring, effektiv og samordna bruk av offentlege ressursar, samfunnstryggleik, ei berekraftig utvikling og omsynet til urfolk og nasjonale minoritetar kan gje grunnlag for sterkare statleg styring etter ei særskilt vurdering. Særleg har målet om likeverdige tenester og rettstryggleik gjeve argument for at staten kan ta i bruk sterkare styringsverkemiddel. I vurderingar om bruk av statlege styringsverkemiddel må det balanserast mot omsynet til kommunal handlefridom.»264

I meldingen sies det videre følgende om statlig tilsyn med kommuner og fylkeskommuner:

«Kommunelova kapittel 10 A inneheld det generelle regelverket for statleg tilsyn med kommunar og fylkeskommunar. Kapitlet tok til å gjelde frå 1. mars 2007 og baserer seg på framlegget frå departementet i Ot.prp. nr. 97 (2005–2006). Desse lovføresegnene dreier seg om sams reglar for rammer, prosedyrar og verkemiddel for statleg tilsyn med kommunesektoren. Reglane har som mål å gjere det statlege tilsynet med kommunane meir oversiktleg, einsarta og føreseieleg.
Reglane om tilsyn i kommunelova gjeld for plikter/oppgåver som det berre er kommunane/fylkeskommunane som har fått gjennom lov, dei såkalla «kommunepliktene». Kommunelova kapittel 10 A gjeld ikkje for tilsyn med korleis kommunane eller fylkeskommunane etterlever reglar som omfattar alle som driv ein aktivitet eller tilbyr ei teneste, dei såkalla «aktørpliktene». Denne avgrensinga gjeld likevel ikkje den lovfesta samordningsrolla som fylkesmennene har når det gjeld statleg tilsyn. Slik samordning skal skje både ved tilsyn med kommuneplikter og ved tilsyn med aktørplikter. Kommunelova slår fast at det berre er høve til å føre tilsyn med om kommunar og fylkeskommunar etterlever fastsette lover og forskrifter, såkalla lovlegtilsyn («lovlighetstilsyn»). Det inneber at statlege tilsynsorgan ikkje skal føre tilsyn med det frie skjønet i kommunale og fylkeskommunale vedtak. Sjølve heimelsgrunnlaget for at statleg organ skal kunne føre tilsyn, finn ein ikkje i kommunelova, men i dei ulike særlovene. Slike heimlar finst i alle lover som styrer velferdstenestene i kommunar og fylkeskommunar, og i tillegg i andre typar lovverk som forureiningslova, hamne- og farvasslova og brann- og eksplosjonsvernlova.»265

Kommunal- og moderniseringsdepartementet uttaler i gjennomgangen av samelovens språkregler at et system for tilsyn med kommunenes gjennomføring av samelovens språkregler vil kunne stimulere til en planmessig oppfølging av forpliktelsene, samt være et viktig instrument for å sikre samene i forvaltningskommunene en best mulig betjening på samisk. Departementet understreker imidlertid at det er flere spørsmål som må vurderes dersom det skal innføres et statlig tilsyn med gjennomføringen av samelovens språkregler skal overføres Sametinget. I rapporten fra gjennomgangen understreker departementet blant annet:

«[…] Sameloven sier ikke noe direkte om tilknytningsforholdet mellom Sametinget og Kongen/departementene. I forarbeidene til sameloven er det sagt at Sametingets myndighetsområde skal være dynamisk i den forstand at det ikke fastlegges en gang for alle. Prinsippet er uttrykt som en målsetting i samepolitikken om å sikre Sametinget som politisk organ og forvaltningsorgan større frihet, innflytelse og økt myndighet, jf. årlig omtale i budsjettproposisjoner og stortingsmeldinger om Sametingets virksomhet. Dersom Sametinget skal pålegges å utføre tilsyn, vil det måtte skje gjennom lov og budsjettvedtak.
En overføring av et ansvar for tilsyn med kommunenes gjennomføring av språkreglene til Sametinget ville derfor reise flere spørsmål som ville måtte utredes nærmere. Det vil blant annet være uklart hvordan eventuelle brudd på samelovens språkregler skal kunne følges opp, særlig i tilfeller der årsaken til at kravene ikke oppfylles, er at de lokale og regionale myndighetene ikke får tak i samisktalende personale. Et annet spørsmål som reiser seg, er hvordan en eventuell overføring av tilsynsmyndighet til Sametinget kan balanseres mot at det fortsatt vil være staten som er ansvarlig for gjennomføringen av de aktuelle folkerettslige forpliktelsene.
Fylkesmennene har, i tillegg til å være tilsyns- og klageorgan, en viktig veiledningsfunksjon overfor kommunene. I St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken signaliserte den daværende regjeringen at fylkesmannens veiledningsrolle overfor kommunene når det gjelder samiske forhold skulle bli vurdert. Fylkesmannen i Nordland har over flere år opparbeidet seg erfaringer knyttet til sin veiledningsrolle overfor kommuner med samiske brukere. Fylkesmannen i Nordland igangsatte i 2011 et pilotprosjekt hvor målet bl.a. er å få mer kunnskap om samiske saker i kommuner med samisk befolkning. Pilotprosjektet skal i første omgang avgrenses til barn og unges oppvekstsvilkår, samiske språk, helse- og omsorgstilbud, reindrift og arealpolitikk. Prosjektet finansieres av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Erfaringer fra prosjektet vil kunne danne et viktig grunnlag for fylkesmennenes utvikling av sin veiledningsrolle overfor kommunene når det gjelder samiske forhold.»266

For å få en bedre kontroll med hvordan samelovens språkregler følges opp kan en mulig løsning være, ifølge departementet, å styrke ordningen med de allerede etablerte samarbeidsavtalene mellom Sametinget, kommunene og fylkeskommunene i forvaltningsområdet.

16.6 Ombud

16.6.1 Innledning

Ordet «ombud» brukes i to ulike betydninger: For det første betegner det verv som det i prinsippet er plikt til å påta seg. For det andre brukes det om noen organer med kontrolloppgaver (slike organer kan også bære andre navn, for eksempel Datatilsynet).267 Blant de nasjonale institusjonene av den sistnevnte typen som bærer navnet «ombud», er Likestillings- og diskrimineringsombudet og Barneombudet. I tillegg kommer en rekke «ombud» av lokal eller regional karakter, som for eksempel pasientombudet.268

16.6.2 Ombudsmannsordninger

16.6.2.1 Sivilombudsmannen

Stortingets ombudsmann for forvaltningen representerer en viktig kontrollordning i offentlig sektor. Sivilombudsmannen behandler en rekke saker hvor klageren påberoper seg feil i saksbehandlingen, rettsanvendelsen eller behandlingen av fakta, samt myndighetsmisbruk. Sivilombudsmannens virksomhet har sitt rettslige grunnlag i Grunnloven § 75 bokstav l, lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannsloven), samt instruks fra Stortinget. I motsetning til de øvrige «ombud» blir Sivilombudsmannen utpekt av Stortinget. Valget skjer for fire år om gangen, jf. sivilombudsmannsloven § 1. Sivilombudsmannen skal for øvrig utføre sitt verv «selvstendig og uavhengig av Stortinget», jf. § 2. Sivilombudsmannen skal søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger, jf. Grunnloven § 75 bokstav l og sivilombudsmannsloven § 3. Regelverket nevner særskilt at ombudsmannen skal bidra til at menneskerettighetene respekteres.

Rett til å klage har enhver som mener seg utsatt for urett, jf. § 6. Brudd på bestemmelsene i sameloven kapittel 3 kan dermed også klages inn for Sivilombudsmannen. Ombudsmannen kan imidlertid ikke treffe bindende vedtak. Men selv om ombudsmannen bare kan «uttale sin mening om forhold som går inn under hans arbeidsområde», jf. § 10, retter forvaltningsorganene seg stort sett etter det syn ombudsmannen gir uttrykk for.

16.6.2.2 Likestillings- og diskrimineringsombudet

Likestillings- og diskrimineringsombudet er et alternativ til domstolsbehandling av saker om diskriminering, og er et lavterskeltilbud som er lett tilgjengelig. De som mener de er utsatt for diskriminering, kan få råd og veiledning hos ombudet. Likestillings- og diskrimineringsombudet har ansvar for å overvåke at norsk rett samsvarer med FNs kvinnekonvensjon, rasediskrimineringskonvensjon og konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

16.6.2.3 Barneombudet

Barneombudet er ombud for alle barn i Norge, inkludert samiske barn. Ombudets generelle arbeidsoppgaver er å sikre alle barn i Norge en god oppvekst og de rettigheter de har gjennom FNs barnekonvensjon. Dette arbeidet gjøres blant annet ved å overvåke at sikkerhetsnettet som skal ta vare på barn i samfunnet fungerer. Barneombudets arbeid for å bedre barns rettigheter generelt kommer også samiske barn og unge til gode. Når Barneombudet setter fokus på områder der barns rettigheter ikke i tilstrekkelig grad er ivaretatt, vil dette også være et arbeid for samiske barn. Barneombudets hovedfokus er å oppnå reell likebehandling og motvirke diskriminering.269

16.7 Utvalgets vurdering

Klage til et overordnet forvaltningsorgan

Retten til å klage til et overordnet forvaltningsorgan er av grunnleggende betydning for å kontrollere at forvaltningen etterlever loven og treffer rimelige avgjørelser. Til tross for bestemmelsen om klage i sameloven § 3-11, viser erfaringer at reglene ikke har fungert etter intensjonen. Det er få som klager på manglende etterlevelse av samelovens språkregler. Mulige årsaker kan være at enkeltindividene ikke vet hvor de skal henvende seg eller at de ikke vet hvilke rettigheter de har. Det kan også tenkes at foreldre ikke ønsker å klage på for eksempel manglende samiskundervisning i frykt for å bli stemplet som «kravstore». På bakgrunn av dette har utvalget vurdert spørsmålet om man bør opprettholde dagens ordning med klage som avgjøres av et overordnet forvaltningsorgan innenfor det ordinære forvaltningshierarkiet, eller om det bør innføres en ordning med en frittstående klageinstans. Et tredje alternativ er å gi Sametinget myndighet til å forvalte en klageordning, slik Sametinget selv foreslår.

Forvaltningsapparatet er i dag bygd opp rundt en generell hierarkisk struktur, der klagesaker går til overordnet organ.270 Avgjørende for om et organ er overordnet et annet, er først og fremst om det har omgjørings- og instruksjonsrett overfor vedkommende organ, eller kan pålegge det arbeidsoppgaver innenfor vedkommende saksområde.271 Ordinære direktorater skaper ikke problemer ettersom de er underordnet bestemte departementer. Politidistriktene er underordnet Politidirektoratet. Fylkesmannsembetene står i en spesiell stilling ved at de administrativ er underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet, mens de på de ulike fagområdene er underlagt forskjellige departementer. Når fylkesmannen behandler en sak innen et bestemt fagområde, vil det altså være et bestemt departement som er å anse som overordnet organ i den aktuelle saken, mens det i annen sak fra et annet fagområde kan være et annet departement.272 Domstolene står i en særstilling i og med at de er «uavhengig» i forhold til den øverste, sentrale statsforvaltningen.

En ordning med å tillegge klageordningen til Sametinget, kan bidra til å sikre en uavhengig klagebehandling i et større antall saker. Det vil også kunne tenkes at det vil være lettere å styrke forutsetningene for en grundig og uavhengig klagebehandling dersom Sametinget overtar klagesaksbehandlingen. Sametinget er imidlertid en uavhengig og spesiell institusjon i det norske forvaltningssystemet, og ikke en ordinær etat eller et underliggende organ for regjeringen. Sametinget har etter dagens system heller ingen omgjørings- og instruksjonsmyndighet overfor andre offentlige organer. I tilfelle det vil være aktuelt å gi Sametinget myndighet som klageorgan må det utredes nærmere hvordan og i hvilken grad Sametinget kan gis instruksjonsmyndighet overfor de organer som omfattes av samelovens språkregler. Dette vil blant annet gjelde kommuner, fylkeskommuner, statlige organer med virksomhet i det samiske språkområdet og helse- og omsorgsorganer og institusjoner mv. Utvalget mener mangfoldet av organer som omfattes av samelovens språkregler tilsier at det vil være vanskelig å legge en klageordning til én instans, herunder å etablere en klageordning underlagt Sametinget.

Når det gjelder spørsmålet om å opprette et uavhengig klageorgan for samelovens språkregler, legger utvalget til grunn at en slik ordning vil bli dyr i forhold til de ressurser som i dag brukes på klagesaker etter sameloven. Dette skyldes særlig at det er per i dag er få klagesaker, og at disse kan kreve store ressurser. Selv om det må antas at antallet klagesaker vil øke etter en revisjon av loven, antar utvalget at det ikke vil dreie seg om et så stort antall saker at det kan begrunne opprettelsen av et eget klageorgan.

Utvalget har etter dette ikke funnet grunn til å lage spesielle klageinstanser for gjennomføring av samelovens språkregler. Dagens ordning, med utgangspunkt i forvaltningslovens system, bidrar etter utvalgets oppfatning til å skape et ryddig system uten ubegrunnede forskjeller fra det systemet som gjelder behandling av klagesaker mer generelt. Den nåværende ordningen har dessuten den fordel at klagebehandlingen i første instans utføres av et organ som har god innsikt i de lokale forholdene på vedkommende forvaltningsområde og det er mulighet for full overprøving av underinstansens avgjørelse. Å sikre en forsvarlig behandling av sameloven er, etter utvalgets vurdering, en del av det ledelsesansvar som overordnede organ har.

Etter utvalgets vurdering kan gjennomføringen av språkreglene styrkes ved bedre veiledning, samarbeid og dialog mellom de ulike instansene. God veiledning om regelverket fra nasjonale myndigheter er også viktig. Veiledning kan foretas på forskjellige måter, blant annet gjennom rundskriv og veiledere med informasjon om gjeldende rett og hvordan regelverket skal forstås og praktiseres. Utvalget foreslår dessuten å opprette et språkombud, som er nærmere beskrevet nedenfor. Etter utvalgets syn vil dette bidra til å hjelpe enkeltpersoner med å rette klage til riktig instans.

Tilsyn med samelovens språkregler

Staten fører tilsyn med sentrale lovpålagte kommuneplikter knyttet til de viktigste velferdsområdene. Statlig tilsyn med kommunene utføres normalt av fylkesmannen eller departementets underliggende organer. Dette gjelder for eksempel innenfor barnevern, pleie og omsorg, samfunnssikkerhet, miljøvern og opplæring. Det føres også tilsyn med samiskspråklige rettigheter i flere særlover, for eksempel innen helse- og omsorgssektoren.

Når det gjelder spørsmålet om en tilsynsordning for samelovens språkregler, er utvalget enig med Kommunal- og moderniseringsdepartementet om at et system for tilsyn med kommunenes gjennomføring av samelovens språkregler lettere vil kunne stimulere kommunene og fylkeskommunene til en planmessig oppfølging av forpliktelsene i sameloven, og være et viktig instrument for å sikre samene i språkforvaltningsområdene en best mulig betjening på samisk. Utvalget mener dessuten at et tilsyn kan bidra til økt regelverksforståelse for samelovens språkregler og kunne synliggjøre problematiske områder og belyse eventuelle svakheter i lovverket. På den annen side vil et tilsyn kunne medføre økt ressursbruk. Utvalget ser dessuten en balansegang mellom statens behov for styring og kommunenes behov for lokal deltakelse, ansvar og oppgaveløsning.

Utvalget legger til grunn at sannsynligheten for manglende oppfyllelse av de pliktene offentlige organer har i medhold av sameloven, sammen med de konsekvensene lovbrudd kan medføre, samlet bidrar til betydelig risiko på feltet. Det er særlig hensynet til den enkeltes pasient- og rettssikkerhet, som tilsier at det bør gjennomføres et statlig tilsyn. Manglende etterlevelse av loven kan gi uønskede og negative konsekvenser for den enkelte. Erfaringer viser også at det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder etterlevelsen av samelovens språkregler. Det er dessuten utvalgets vurdering at et statlig tilsyn med de kommunale tjenestene er sentralt i arbeidet med å sikre gode tjenester for den samiske befolkningen. Et godt innrettet statlig tilsyn kan også medvirke til mer langsiktig læring og kvalitetsforbedring i den kommunale tjenesteproduksjonen. Etter utvalgets syn er statlig tilsyn dermed et egnet virkemiddel for å nå de målene som følger av sameloven. I lys av at sameloven skal ivareta rettighetene for flere sårbare grupper, og erfaringen med at lovens krav i mange tilfeller ikke oppfylles, er det utvalgets vurdering at det er behov for å etablere tilsyn med samelovens språkregler.

Hvem skal være tilsynsmyndighet for samelovens språkregler?

Utvalget går over til å drøfte hvem som skal være tilsynsmyndighet for gjennomføringen av samelovens språkregler. Utvalget har drøftet to alternativer: hvorvidt tilsynsmyndigheten bør overføres Sametinget, eller om tilsynsmyndigheten bør ligge hos nasjonale myndigheter. Utvalget drøfter først spørsmålet om tilsynsmyndigheten bør legges til Sametinget.

Utvalget viser til at Sametingets organisering og rolle er lovfestet i sameloven § 1-2 og kapittel 2. Sametingets virksomhet som folkevalgt organ og forvaltningsorgan er mangeartet. Det er fast praksis og aksept for at Sametinget ikke instrueres av departementene i faglige eller politiske spørsmål. Dagens samelov sier heller ikke noe direkte om tilknytningsforholdet mellom Sametinget og Kongen/departementene. I forarbeidene til sameloven er det sagt at Sametingets myndighetsområde skal være dynamisk, i den forstand at Sametingets myndighet ikke skal fastsettes bestemt. Prinsippet er uttrykt som en målsetting i samepolitikken om å sikre Sametinget som politisk organ og forvaltningsorgan større frihet, innflytelse og økt myndighet.273 En overføring av et ansvar for tilsyn med kommunenes gjennomføring av språkreglene til Sametinget ville reise flere spørsmål som ville måtte utredes nærmere. Det vil blant annet være uklart hvordan eventuelle brudd på samelovens språkregler skal kunne følges opp, særlig i tilfeller der årsaken til at kravene ikke oppfylles, er at de offentlige myndigheter ikke får tak i samisktalende personale. På den annen side har Sametinget den kompetansen som behøves for å vurdere om for eksempel elevene får undervisning i og på samisk. Å gi Sametinget en tilsynsmyndighet vil dessuten være et tiltak som kan medføre mer fokus på samiske barns rettigheter og en reell overholdelse av disse rettighetene lokalt i de ulike kommunene i landet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har det overordnede faglige ansvar for samelovens språkregler. Dette tilsier også at tilsynsmyndigheten bør legges til dette departement. Det kan dessuten føre til bedre samordning av tilsynet, hvilket vil kunne gi positive effekter samlet sett. Departementet vil også ha myndighet til å instruere vedkommende organ i saker hvor samelovens språkregler ikke er fulgt.

Utvalget har, etter en samlet vurdering, kommet til at tilsynsmyndigheten bør legges til departementet med ansvar for samelovens språkregler. Etter utvalgets syn vil dette bidra til god og hensiktsmessig etterlevelse av sameloven. Det vil være naturlig å delegere kompetanse til fylkesmannsembetet. Fylkesmennene har, i tillegg til å være tilsyns- og klageorgan, en viktig veiledningsfunksjon overfor kommunene. Fylkesmannsembetet har høy faglig kompetanse på en rekke viktige samfunnsområder. Embetet er først og fremst et styringsmessig bindeledd mellom kommunene og sentrale statlige myndigheter. Dette gjelder generelt, men også spesielt på flere viktige politikkområder som kommunene er tillagt gjennomføringsansvar for: miljøvernmyndighet, landbruksmyndighet, utdanningsmyndighet, helse- og omsorgsmyndighet, beredskapsmyndighet, myndighet på barn- og oppvekstområdet osv. Fylkesmannen har også et regionalt ansvar for at den nasjonale politikken på disse områdene blir fulgt opp. I dette inngår også betydelige tilsynsoppgaver overfor kommunene. På enkelte områder har fylkesmannen også et direkte gjennomføringsansvar for statlig politikk på regionalt nivå. Det bør samtidig vurderes om oppgaven med tilsyn med samelovens språkregler kan legges til ett eller flere fylkesmannsembeter. Kommunal- og moderniseringsdepartementet bør gi føringer på hvilke sektorer som skal prioriteres for tilsyn, gjennom årlige tildelingsbrev. Utvalget ønsker samtidig å presisere at Sametinget skal ha en sentral rolle i arbeidet med å opprette en tilsynsordning. Sametinget skal være med på å legge premissene for hvordan tilsynsfunksjonen skal forvaltes, blant annet ved å utforme årlige retningslinjer om hvilke tilsynsaktiviteter som skal prioriteres.

En særlig problemstilling som statlig tilsyn reiser, er hvorvidt det skal være mulig for sentrale myndigheter å føre tilsyn med Sametinget. Utvalget mener et alternativ kan være å lovfeste at Sametinget selv skal ha en «betryggende kontroll» med etterlevelsen av sameloven kapittel 3 på sine ansvarsområder.274 Når det gjelder domstolene, legger utvalget til grunn at Tilsynsutvalget for dommere også fører et generelt tilsyn med at rettighetene i sameloven etterleves. Det samme gjelder øvrige organ som etter omstendighetene regnes som «uavhengige» i forhold til den sentrale statsforvaltning. Utvalget mener det også er viktig å påpeke at denne type tilsyn må komme i tillegg til, ikke som erstatning for, individrettet tilsyn. Individrettet tilsyn utløses som regel av at en uregelmessig hendelse rapporteres til tilsynsmyndigheten. Dette kan være hendelser som nødvendiggjør umiddelbare og konkrete undersøkelser fra tilsynsmyndigheten, og som ikke nødvendigvis skyldes mangler ved systemet.

Tilsynshjemmel

I forskrift til samelovens språkregler fremgår det at tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet skulle føre tilsyn med gjennomføringen av samelovens språkregler. Tilsynshjemmelen er imidlertid ikke lovforankret eller overført til dagens ansvarlige departement, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og har heller ikke vært benyttet i praksis. Det er dermed ikke ført tilsyn med kommunenes og offentlige organers gjennomføring av rettigheter etter samelovens språkregler. Utvalget mener den nåværende reglen om tilsyn er uklar og ufullstendig. I en ny samelov bør det trekkes opp et klarere rettsgrunnlag for det offentliges tilsyn. Utvalget legger til grunn at regler om tilsyn bør fremgå av de generelle reglene i sameloven, se utvalgets forslag til ny bestemmelse i sameloven § 3-14.

Etterlatelse av samelovens språkregler

Dagens samelov inneholder ingen bestemmelse om sanksjoner, og brudd på samelovens språkregler får dermed ingen følger for den som begår bruddene. Utvalget har derfor vurdert hvordan man skal sikre at samelovens språkregler etterleves. Utvalget er kjent med at en av hovedgrunnene til brudd på samelovens bestemmelser er at kommuner, fylkeskommuner og offentlige organer ikke har tilgang på samiskspråklig kompetanse. Overordnet planlegging for rekruttering og opplæring av ansatte, eventuelt midlertidig bruk av tolk eller fjerntolk er en forutsetning for at kommunene over tid kan oppfylle sine forpliktelser overfor sine samiskspråklige innbyggere.

Etter utvalgets syn bør Sametingets rolle som veileder overfor kommunene med hensyn til oppfylling av samelovens språkregler styrkes. Samarbeidsavtalene er et viktig instrument for samarbeid og dialog mellom Sametinget og kommunene/fylkeskommunene. Gjennom samarbeidsavtalene kan Sametinget legge viktige premisser for kommunenes/fylkeskommunens langsiktige planlegging av hvordan de skal oppfylle sine forpliktelser overfor sine samiskspråklige innbyggere. Utvalget viser i denne forbindelse til kommuneloven § 5 hvor det heter at kommunen skal utarbeide en samordnet plan for den kommunale virksomhet. Fylkeskommunen skal utarbeide en regional planstrategi og kan utarbeide regional plan. Regional plan skal samordne statens, fylkeskommunens og kommunenes virksomhet i fylket. Kommune- og fylkeskommuneplanleggingen skal bygge på en realistisk vurdering av den forventede utvikling i kommunen eller fylkeskommunen, og av de økonomiske ressurser som vil stå til rådighet, slik dette framgår av økonomiplanen.

Utvalget foreslår å legge inn en ny bestemmelse i sameloven om at overordnede planer for kommuner og fylkeskommuner med ansvar for samiske språk skal inneholde en beskrivelse av hvordan samelovens språkregler skal oppfylles i de enkelte kommunene. Dersom det legges opp til et samarbeid mellom kommunene/fylkeskommunene om oppfyllelse av samelovens språkregler skal hver kommune likevel stå ansvarlig for at samiskspråklige innbyggere får sine rettigheter oppfylt.

Utvalget foreslår videre at Sametinget får innsyn i kommuneplanens/fylkesplanens del om samiske språk før planen blir vedtatt, og at Sametinget kan be om konsultasjon med kommunen/fylkeskommunen dersom kommune-/fylkesplanens innhold om oppfyllelse av samelovens språkregler ikke er i samsvar med samarbeidsavtalen.

Fylkesmannen får som oppgave å føre tilsyn med kommunens/fylkeskommunens oppfølging av planer for gjennomføring av samelovens språkregler i dialog og samarbeid med Sametinget. Dersom planer for gjennomføring av samelovens språkregler ikke er fulgt, kan fylkesmannen instruere kommunen/fylkeskommunen om å følge sine overordnede planer på dette punktet.

Det bør også lovfestes i sameloven at Sametinget kan vurdere størrelsen på videre tilskudd til kommunens/fylkeskommunens arbeid med samiske språk utfra hvordan de overordnede planene blir gjennomført.

I visse tilfeller kan det imidlertid tenkes at det vil være behov for å ha andre sanksjoner i bakhånd. Utvalget mener imidlertid at dette må utredes nærmere.

Samisk språkombud

Utvalget har som et sentralt mål å sikre at sameloven blir etterlevd. Utvalget ser det derfor som meget viktig at det kan føres en effektiv og god kontroll med forvaltningens praktisering av sameloven. Siden forvaltningens avgjørelser om klage etter sameloven sjelden eller aldri blir bragt inn for domstolene, er det av stor betydning at det utøves kontroll med regelverket. Det er derfor grunn til å vurdere muligheten for effektivisering og forbedring av dagens kontrollsystem. Det er en svakhet ved sameloven at ingen instans har ansvar for å påse at reglene følges. Utvalget mener at det er behov for en instans som i begrenset omfang kan iverksette generelle undersøkelser om praktiseringen av samelovens språkregler innenfor bestemte saksområder, for eksempel der enkeltpersoner opplever urett i helse- og omsorgssektoren, i opplæringsøyemed eller innenfor justissektoren. Utvalget fremmer derfor forslag om at det opprettes et samisk språkombud, som skal påse at reglene i sameloven etterleves.

Utvalget foreslår at språkombudet åremålsbeskikkes av Kongen i statsråd, etter innstilling fra Sametinget, for en periode på seks år uten mulighet for gjenoppnevning. Sametinget skal fastsette en alminnelig instruks for ombudets organisasjon og saksbehandling. For øvrig skal språkombudet utføre sitt verv selvstendig og uavhengig av Sametinget, og andre myndigheter og institusjoner. Språkombudets arbeidsområde omfatter alle som faller inn under virkeområdet for bestemmelsene i sameloven kapittel 3. Ombudet kan virke av eget tiltak eller etter henvendelser fra andre. I tillegg til å behandle klagesaker, skal ombudet sikres rett til å foreta undersøkelser i forvaltningen om oppfølgingen av sameloven. Til forskjell fra domstolene, er det utvalgets oppfatning at språkombudet ikke bør kunne treffe bindende avgjørelser, men kun uttale sin mening om de forhold ombudet tar opp til nærmere undersøkelser. Det medfører at ordningen i stor grad baserer seg på at ombudet har tilstrekkelig tillit og autoritet i forvaltningen til at organene følger ombudets anmodninger. Manglende respekt for og etterlevelse av språkombudets uttalelser vil, etter utvalgets oppfatning, på sikt kunne undergrave hele ordningen.

Utvalget vil understreke viktigheten av at språkombudet har tilstrekkelige ressurser til å følge opp klager på praktiseringen av sameloven, og til å drive informasjon om sin virksomhet for å øke publikums kjennskap til klageordningen. Det vises for øvrig til utvalgets lovforslag.

16.8 Utvalgets forslag til tiltak

  • Gjeldende klageordning med klage til et overordnet forvaltningsorgan videreføres. Gjennomføringen av språkreglene må styrkes ved bedre veiledning, samarbeid og dialog mellom de ulike instansene.

  • Kommunal- og moderniseringsdepartementet skal føre tilsyn med at samelovens språkregler etterleves.

  • Utvalget mener det bør vurderes å legge inn en bestemmelse i sameloven om at overordnede planer for kommuner og fylkeskommuner med ansvar for samiske språk skal inneholde en beskrivelse av hvordan samelovens språkregler skal oppfylles i de enkelte kommunene/fylkeskommunene.

  • Det opprettes et samisk språkombud med hjemmel i en ny lov. Språkombudet åremålsbeskikkes av Kongen i statsråd, etter innstilling fra Sametinget.

17 Rekruttering av personale med kompetanse i samiske språk og samisk kultur

17.1 Innledning

Hovedårsaken til at samelovens språkregler ikke fullt ut oppfylles, synes å være mangel på kompetanse i samiske språk blant ansatte i offentlig forvaltning, samt at rekrutteringsgrunnlaget i befolkningen er lite når det gjelder personer med fagutdanning og kompetanse i samiske språk. Det er derfor behov for en bred satsning på rekruttering og opplæring av fagfolk i utviklingen av et samisk tjenestetilbud. Utvalget skal i det følgende vurdere og komme med forslag til hvordan kommuner og andre offentlige tjenesteytere kan sikres personale med kompetanse i samiske språk. Utvalget har lagt vekt på ordninger og tiltak som bidrar til at flere lærer seg og bruker de samiske språkene. Utvalget har dessuten vurdert hvordan dagens institusjoner og infrastruktur kan utnyttes bedre for å sikre og utvikle sør-, lule- og nordsamisk språk. For rekruttering av barnehagelærere, samisklærere, ansatte i helse- og omsorgssektoren og ansatte i statlig sektor vises det til kapittel 9, 10, 13 og 14.

17.2 Gjeldende rett

17.2.1 Sameloven

Rett til utdanningspermisjon med lønn er blant annet ment å bøte på mangelen på personer med kompetanse i samiske språk. Sameloven § 3-7 lyder som følger:

«Tilsatte i et lokalt eller regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet har rett til permisjon med lønn for å skaffe seg kunnskap i samisk når organet har behov for slik kunnskap. Retten kan gjøres avhengig av at den tilsatte forplikter seg til å arbeide for organet en viss tid etter utdanningen. Kongen gir nærmere regler om gjennomføringen av disse bestemmelsene».

Sameloven § 3-7 gir ansatte i et lokalt eller regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet rett til permisjon med lønn for å skaffe seg kunnskap i samisk når organet har behov for slik kunnskap.275 Bestemmelsen skal leses i lys av plikten til å besvare henvendelser på samisk etter sameloven § 3-3. Det følger av dette at bestemmelsen ikke gir noen generell rett for alle ansatte til permisjon med lønn for å lære seg samisk. I forarbeidene er det imidlertid understreket at det i utgangspunktet bør være arbeidsgivers plikt til å sørge for at de ansatte har den kompetansen i samisk som det er behov for. Det vises videre til at de som får slik permisjon, også bør pålegges tjenesteplikt i organet etter endt permisjon. I offentlige organ utenfor forvaltningsområdet foreligger det ingen lovpålagt plikt til å besvare henvendelser på samisk. Ifølge forarbeidene er det da heller ikke naturlig å innføre en rett til permisjon med lønn.276

For små lokale og regionale organer kan det være vanskelig å gi ansatte permisjon med lønn fordi dette kan gå ut over organets mulighet til å utøve sine oppgaver overfor befolkningen. Det er imidlertid viktig å understreke at det er et krav i sameloven at lokale, regionale og statlige organer i forvaltningsområdet skal kunne betjene sin samiske befolkning på det aktuelle samiske språket. De organene som ikke besitter samiskkompetanse, har derfor behov for slik kompetanse for å oppfylle lovens bestemmelser. Organene må selv ta ansvar for å planlegge hvordan det kan tilegne seg den nødvendige samiskkompetansen, enten gjennom rekruttering eller ved å tilby sine ansatte kurs/utdanning i samiske språk.

17.2.2 Diskrimineringsforbudet

Utvalget har erfart at spørsmålet om adgangen til å stille språkkriterier ved ansettelse har bidratt til tvil. Spørsmålet i det følgende er hvor langt gjeldende regelverk gir offentlig organ adgang til å bruke språkkriterier ved ansettelser. Forskjellsbehandling på grunn av språk inngår ikke som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag, verken i arbeidsmiljøloven eller i diskrimineringslovgivningen.277 Etter lov 21. juni 2013 nr. 60 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet) § 6 første ledd, regnes språk som diskriminering på grunn av etnisitet. I § 6 annet ledd er det gitt en nærmere definisjon av begrepet diskriminering:

«Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter § 7 eller § 8».

Etter denne bestemmelsen er altså enhver handling som uten saklig grunn direkte eller indirekte stiller personer ulikt på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge eller språk ulovlig, med mindre det foreligger tilstrekkelig saklig grunn.

17.2.2.1 Adgangen til lovlig forskjellsbehandling

I diskrimineringsloven om etnisitet § 7 oppstilles det et generelt unntak fra forbudet mot diskriminering. Etter § 7 er slik forskjellsbehandling ikke i strid med § 6 når forskjellsbehandlingen a har et saklig formål, b er nødvendig for å oppnå formålet og c det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere. Denne unntaksbestemmelsen er tatt med fordi det i enkelte situasjoner kan være legitime grunner til å vektlegge en persons etnisitet, religion mv. Det vil imidlertid bero på en konkret vurdering om det aktuelle formålet er saklig, og om midlene er proporsjonale i forhold til målet.278

17.2.2.1.1 Saklig formål

Det klare utgangspunktet for vurderingen av om et krav knyttet til språk er å anse som saklig, og derved lovlig, er sammenhengen mellom språkkravet og stillingens karakter.279 Unntak fra hovedregelen kan kun gjøres dersom det er «begrunnet i stillingens karakter».280 Stillingens karakter må vurderes konkret og avhenger først og fremst av de oppgaver som er lagt til eller som kan legges til vedkommende stillingskategori eller stilling. Det vil i denne vurderingen være avgjørende hvor sentralt språket er for utøvelsen av arbeidet. I enkelte yrker kan språk være et viktig arbeidsredskap, mens det i andre yrker ikke har avgjørende betydning.281

17.2.2.1.2 Nødvendighetsvilkåret

Videre må det foretas en nødvendighetsvurdering, det vil si en vurdering av om det er mulig å oppnå formålet ved å velge et annet handlingsalternativ.282 I forarbeidene heter det at:

«[…] Det foreligger ikke diskriminering såfremt handlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål og den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, jf. kapittel 10.4 og lovforslaget § 4 fjerde ledd. Departementet vil derfor understreke at det vil kunne være lovlig adgang til å stille krav om norskkunnskaper i en rekke situasjoner, for eksempel i tilknytning til ansettelser mv. I mange typer arbeid vil det være relevant å kreve gode norskkunnskaper, for eksempel i stillinger der det er behov for å ha en god språkforståelse av hensyn til personsikkerhet.»283
17.2.2.1.3 Ikke uforholdsmessig inngripende

Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at det ikke kan stilles standardiserte krav til alle yrkesgrupper, eller til alle yrkesutøvere innen samme yrkesgruppe. Det følger av forarbeidene at det skal foretas en avveining mellom individets interesser og behov for diskrimineringsvern på den ene siden, og de behovene som påberopes for å kunne forskjellsbehandle på den annen.284 I vurderingen av om forskjellsbehandlingen er uforholdsmessig inngripende vil det ha betydning hvilke rettigheter eller goder som står på spill. Er det snakk om forskjellsbehandling i arbeidsforhold skal det generelt mye til for at forskjellsbehandlingen kan anses som forholdsmessig. Utdanning og helsetjenester er andre eksempler på områder der forskjellsbehandlingen lett vil være inngripende. Hvor inngripende forskjellsbehandlingen er, må veies mot de ulemper eller kostnader som likebehandling kan få for den som forskjellsbehandler.285

I en dom fra Indre Finnmark tingrett (TINFI-2015-113573) var det reist søksmål om diskriminering på grunn av etnisitet. Saksøker mente at kommunen hadde vektlagt samiske språkkunnskaper på en diskriminerende måte. Retten kom til at samiske språkkrav i dette tilfelle hadde et saklig formål og at det var nødvendig for å oppfylle kravet om at samiske språk er offisielle språk. Språkkravet var heller ikke uforholdsmessig inngripende. Når det gjaldt spørsmålet om språkkravet var saklig, uttalte retten:

«Selv om mesteparten av det faglige prosjektlederarbeidet, slik det beskrives i kunngjøringsteksten, mest sannsynlig vil skje på norsk, mener retten at kommunikasjonen med de samisktalende innbyggerne og brukergruppene vil være en så betydningsfull del av arbeidet at samisk språkkvalifikasjon er et saklig formål ved tilsettingen. […]«.

Ved den konkrete vurderingen av behovet for språkkompetanse i den aktuelle prosjektlederstilling og spørsmålet om saksøkers språkkunnskaper var tilstrekkelige, uttalte retten:

«Retten vektlegger at det må være et minstekrav at man kan føre en samtale på samisk på en forsvarlig måte, uten at kommunikasjonen vesentlig hemmes eller at det oppstår en risiko for at det kan oppstå misforståelser. Et slikt kunnskapsnivå må antas å være et minstekrav også i forhold til kunnskaper i norsk eller andre språk, når språkkunnskapene har et saklig formål [...].

Retten gikk deretter over til å drøfte om språkkravet var ulovlig etter forholdsmessighetsvilkåret i diskrimineringsloven § 7 bokstav c. Retten uttalte:

«Retten mener ut fra dette at det må være spesielle forhold med den enkelte sak, som kan gjøre at forskjellsbehandlingen kan være urimelig. Hensynet til språkkravet, det man ønsker å oppnå ved forskjellsbehandlingen, synes ut fra LDN-2012-27 å bygge på en forutsetning om at språkkravet kan vektlegges som et absolutt krav på linje med de rent faglige krav til stillingen».

Av betydning er også uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 27. juli 1999 vedrørende språkkrav i ansettelsesreglementet til Tana kommune, som ble vurdert i forhold til daværende arbeidsmiljølov (aml.) § 55A. Spørsmålet var om kommunens ansettelsesreglement var i strid med arbeidsmiljøloven, og hvor langt samelovens språkregler gir kommunene adgang til å bruke språkkriterier ved ansettelse. Lovavdelingen uttaler:

«Vi vil […] understreke at det vil være saklig grunn å legge vekt på at man ønsker å ansette personer med kunnskaper i samisk språk, når dette har sammenheng med utførelsen av arbeidet fordi det i større eller mindre grad medfører kontakt med publikum. Dette gjelder selv om en kommune i og for seg vil kunne oppfylle samelovens krav gjennom ansettelse av tolker. Det må antas at det medfører bedre service for den samisktalende delen av befolkningen at de kan kommunisere direkte med de kommunalt ansatte, uten at man er avhengig av tolk. Dette må etter Lovavdelingens syn utvilsomt anses som en saklig grunn i forbindelse med ansettelser i forvaltningsområdet for samisk språk.
Samelovens minstekrav kan derfor ikke anses å utgjøre noen begrensning for i hvilken grad kommunene i forvaltningsområdet kan legge vekt på samiskkunnskaper ved ansettelser, så langt språkkravet har en rimelig sammenheng med stillingens karakter [...]».286

I arbeidslivet vil krav til språk i mange tilfeller dermed både være saklig og nødvendig å stille. I slike tilfeller vil det også være saklig grunn å legge vekt på at man ønsker å ansette personer med kunnskaper i samisk når dette har sammenheng med utførelsen av arbeidet, særlig i de tilfeller dette i større eller mindre grad medfører kontakt med publikum. Det kan dessuten, i noen tilfeller, også foreligge saklig grunn for å legge vekt på etnisitet, som for eksempel der en spesiell bakgrunn er nødvendig for å kunne utføre en bestemt oppgave. Eksempelvis kan her nevnes den som søker på stilling som barnehageassistent i en samisk barnehage. Det må her kunne kreves at arbeidssøkeren snakker ett av de samiske språkene og har kjennskap til den samiske kulturen for få jobben. Det vil da være en saklig grunn til å forskjellsbehandle de som ikke har en slik bakgrunn.

17.2.3 Særskilt om fortrinnsrett

Spørsmålet om fortrinnsrett for samisktalende ved ansettelser ble vurdert av samekulturutvalget, som i NOU 1985: 14, Samisk kultur og utdanning, foreslo at samisktalende skulle ha fortrinnsrett ved tilsetting i organ som er forpliktet til å følge loven «dersom de ellers fyller vilkårene for tilsetting».287 I organ utenfor forvaltningsområdet ble det foreslått at samisktalende skal ha fortrinnsrett «under ellers like vilkår».288 Departementet fant ikke behov for en lovfesting av en fortrinnsrett for samiskkyndige ved tilsettinger, slik utvalget foreslo. Etter departementets oppfatning dekket de eksisterende regler og arbeidsgivers mulighet til å kreve kompetanse i samiske språk de hensyn en eventuell lovregel skulle sikre.

Fortrinnsrett for samisktalende praktiseres i noen grad ved ansettelser, slik det fremgår av rettssaken om diskriminering i Kárášjoga gielda/Karasjok kommune og Lovavdelingens behandling av ansettelsesreglementet til Tana kommune (nevnt ovenfor). Spørsmålet har dessuten vært drøftet i forbindelse med Kautokeino kommunes behandling av samisk språkplan. Det foreligger imidlertid ikke statistiske data som kan belyse i hvilket omfang fortrinnsrett praktiseres. Ut fra den muntlige informasjonen som utvalget har hatt tilgang til under sitt arbeid, er det imidlertid grunn til å tro at en fortrinnsrett praktiseres i relativt stort omfang, men ikke utenfor sentrale samiske språkområder og institusjoner. Det vises i denne sammenheng også til medieoppslag om at en samisktalende søker til en samisk barnehage i Oslo ble forbigått ved ansettelse.289

17.3 Rekruttering av samisktalende til stillinger innenfor forskjellige sektorer

Gjennomføringen av det offentliges forpliktelser i forhold til en rekke lover som barnehageloven, opplæringsloven, samelovens språkregler og lover innenfor helse- og omsorgsektoren forutsetter samisktalende fagpersonell.

I St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken fremgår det at det er vanskelig å rekruttere personell med samiskspråklig kompetanse til privat og offentlig sektor. Det understrekes at det er dette er særlig alvorlig for helsesektoren der en risikerer feilbehandling på grunn av manglende språkforståelse hos helsepersonell.290 Regjeringens målsetting var derfor å styrke det offentliges ansvar og rolle overfor samiske brukere innenfor de sentrale velferdsoppgavene som helse, omsorg og utdanning.291

I Handlingsplan for samiske språk (2009) slås det fast at de tre samiske språkene nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk skal gis likeverdige utviklingsmuligheter og at det skal legges til rette for en trygg framtid for språkene.292 Ifølge handlingsplanen krever det en spesiell innsats for sør- og lulesamisk. Det slås videre det fast at man vil «legge grunnlaget for en sterkere innsats for de samiske språkene på ulike samfunnsområder – særlig innenfor opplæring, utdanning, offentlig tjeneste- og omsorgsyting, samt bruk og synliggjøring av samisk i offentlig sammenheng».293 Det pekes også på konkrete utfordringer som må løses dersom de samiske språkene skal kunne ha en trygg framtid, for eksempel aktiviteter som bidrar til at språkene får økt statusheving, bedre synliggjøring av språklige rettigheter og at det skapes arenaer for samiske språk.294

Boks 17.1 Samarbeidsavtaler

Samarbeidsavtalene mellom kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk og Sametinget forutsetter at kommunene skal ha ansatte med samisk språkkompetanse. Kunnskap i samiske språk, samisk kultur og samfunnsliv skal dessuten vektlegges som en tilleggskvalifikasjon ved utlysning av ledige stillinger når kandidatene ellers står likt. Ifølge samarbeidsavtalene skal kommunene også tilby samiskkurs til sine ansatte.

17.4 Rekruttering av samiskkompetanse i kommunene

Kommunen danner en viktig ramme rundt folks liv. Kommunens holdning til samisk kultur og språk vil påvirke innbyggernes holdninger. Kommunens holdninger vil også kunne påvirke valg med hensyn til bruk av samiske språk. Kommuner i forvaltningsområdet for samisk språk har påtatt seg forpliktelser i forhold til sine samiskspråklige innbyggere. Disse forpliktelsen betyr at kommunen har ansvar for å sikre samiskspråklig kompetanse innenfor sine tjenester. En kartlegging av samisk perspektiv i kommunesektoren foretatt av Norut i 2012 viser imidlertid at det er betydelige forskjeller i kommunesektoren.295 Kommunene har blant annet forskjellig tilnærming til planlegging og gjennomføring av sine samiskspråklige forpliktelser.

Snåase/Snåsa, som kom inn i forvaltningsområdet i 2008 og Loabák/Lavangen kommune som ble innlemmet i 2009, har blant annet laget organisatoriske løsninger som har sikret en systematisk oppfølging av tospråklighetsarbeidet. Andre kommuner mangler imidlertid en mer planmessig tilnærming til oppgaven. I noen kommuner som Gáivuotna/Kåfjord og Røros er det samiske språksenteret trukket inn i samiskundervisningen. I andre kommuner er det for få samiske elever til å fylle opp en hel lærerstilling. Mange lærere som skal undervise i samisk får derfor kun tilbud om deltidsstillinger, noe som vanskeliggjør rekrutteringen. I de større byene må samisklæreren ofte undervise på flere skoler.

Språkundersøkelsen viser blant annet at kommuner hvor lokalpolitikere har en positiv holdning til samiske språk, gjerne også har en mer offensiv og praktisk tilnærming.296

17.5 Ordninger for rekruttering til utdanning i samiske språk og for samer til høyere utdanning

Forskning og høyere utdanning er fundamentale innsatsfaktorer for samfunnsutviklingen.297 Rekrutteringsgrunnlaget for samisktalende til høyere utdanning på samisk er relativt begrenset, noe som igjen begrenser rekrutteringen til forskning på samiske språk.298 Rekrutteringen starter allerede i barnehage og skole, gjennom mulighetene for språkopplæring på samisk. Rekruttering til høyere utdanning er dessuten viktig for å bygge opp en kunnskapsbase i samiske språk i samfunnet og for at arbeidsgivere skal kunne rekruttere samiskspråklig personell med god kompetanse i samiske språk.299 Butenschøn-utvalget utredet en rekke forhold knyttet til samisk forskning og høyere utdanning i et nasjonalt, regionalt og internasjonalt perspektiv. Rapporten «Langs lange spor – om samisk forskning og høyere utdanning», fremhever viktigheten av å utvikle samiske språk som forskningsspråk og slår fast at forskningsinstitusjoner må kjenne sitt ansvar for å utvikle kurstilbud på samiske språk på alle nivåer. I rapporten understrekes det at:

«[…] det svake samiskspråklige rekrutteringsgrunnlaget til samisk høyere utdanning gir på lengre sikt utfordringer for rekrutteringen av fagfolk med kompetanse i samisk språk. Spesielt gjelder det undervisningspersonale i barnehage, grunnskole, videregående skole og i høyere utdanning. Dette er en alvorlig utvikling, ettersom sjansene for at elever skal velge samisk i videregående skole er sterkt avhengig av at de har lært språket fra barnsben av. Rekrutteringssituasjonen er særlig utfordrende for lule- og sørsamisk, med få språkbrukere spredt over et stort geografisk område».300

Et større fokus på rekruttering til samiskspråklig utdanning og utdanning innenfor samiske emner er derfor av stor betydning for det samiske samfunnets fremtid.

17.5.1 Ansvar for samisk forskning og undervisning i Norge

UiT-Norges arktiske universitet har blitt tildelt det nasjonale ansvaret for samisk forskning og undervisning i Norge. Senter for samiske studier ved universitetet arbeider for å styrke universitetets samlede forsknings- og utdanningsvirksomhet når det gjelder samiske og urfolksrelaterte forhold.

Samisk høgskole (SA) er en autonom statlig samiskspråklig vitenskapelig høgskole. SA ble opprettet i 1989 for å i første omgang dekke det samisk samfunnets behov for samisktalende ressurspersoner. SA er en urfolksinstitusjon som samarbeider og deltar i ulike urfolks høyere utdanningsfora. Nordsamisk språk er arbeidsspråket både i administrasjonen og i undervisningen. SA jobber også aktivt med å styrke samiske språk som vitenskapsspråk. Studenter som søker til de fleste studier på SA, må kunne ett av de samiske språkene, og de som ansettes, må kunne ett av de samiske språkene eller være villig til å lære seg samiske språk. SA har siden oppstarten utviklet samiske lærerutdanninger, og derigjennom utviklet samisk pedagogikk og samisk didaktikk. I dag er de faglige satsingsområdene til SA lærerutdanninger, journalistikkutdanninger, samisk språk- og litteratur, duodji, reindrift, samt frie fag til støtte for de ulike fagområdene. Utdanning innen samiske språk er en av oppgavene ved SA. SA har studietilbud på alle nivåer, fra begynneropplæring til doktorgradsnivå. På begynnernivå, de såkalte SAAL kursene (begynneropplæring i samisk på praktisk nivå) samarbeider SA med ulike samiske språksentre og andre institusjoner i Sápmi. Dette samarbeidet har generert at SA har kunne tilby samisk desentralisert begynneropplæring både på nord-, lule og sørsamisk, som i Alta, Kåfjord, Jokkmokk og Kiruna i Sverige, Røros og Oslo. SA ser at disse begynneropplæringene er spesielt ettertraktet. Etter at studenter har gått begynneropplæring, er det mulig å søke på samisk høgskole, som tilbyr studier i nordsamisk på bachelor- og deretter master- og doktorgradsnivå. SA tilbyr også 60 studiepoeng i samisk språk og litteratur.

Nord universitet har et nasjonalt ansvar for utdanning i lulesamisk og sørsamisk språk. Universitetet tilbyr utdanning i sørsamisk på nivå 1 og 2, og på nivå 3 i samarbeid med UiT-Norges arktiske universitet. Lulesamiske studier tilbys opp til mastergrad. På grunn av lavt rekrutteringsgrunnlag tilbys de ulike utdanningsnivåene vekselvis.

17.5.2 Nasjonal rekrutteringsstrategi for samisk høyere utdanning

I 2009 fikk Samisk høgskole i oppdrag å opprette en nasjonal arbeidsgruppe med siktemål å utarbeide en strategi for rekruttering til samisk høyere utdanning, med særlig vekt på samiske språk. Samisk høgskole, Utdanningsforbundet, Høgskolen i Bodø og Høgskolen i Nord-Trøndelag (nå en del av Nord universitet), Senter for samiske studier ved UiT-Norges arktiske universitet, og Høgskolen i Finnmark (nå en del av UiT-Norges arktiske universitet) var representert i arbeidsgruppen. I strategien uttales det at utdanning i og på samiske språk blir avgjørende i tiden framover.301 Det uttales videre at det er viktig med en helhetlig satsing fra barnehage til voksenopplæring for de som har mistet språket sitt, og for andre som ønsker å lære samisk i voksen alder. Ifølge strategien må det satses både på nybegynner-, etter-, og videreutdanningsnivå. Dessuten må språkopplæring i barnehagene styrkes. Det samme gjelder foreldregenerasjonens behov for å lære samisk. Ifølge strategien må det også stimuleres til utvikling av kompetansegivende utdanning på høyere utdanningsnivå. Arbeidsgruppen fremhevet også følgende tiltak:

  • Tiltak for å synliggjøre behovet for samisk høyere utdanning.

  • Tiltak for å informere mulige søkere.

  • Finansieringstiltak.

Arbeidsgruppen foreslo blant annet:

  • Felles informasjon om samisk høyere utdanning, stipendordninger og yrkesmuligheter.

  • Etablere et fast SAK-samarbeid (samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) for samisk lærerutdanning og etablere et samordnings- og koordineringsnettverk for høyere utdanning i samisk.

Arbeidsgruppen understreket at det også er spesielt viktig å kvalifisere ulike grupper ikke-samisktalende slik at de blir i stand til å ta undervisning på samisk og utdanning i samiske språk og samisk litteratur. Strategiperioden utløp i 2014. Våren 2014 ble det holdt en evalueringskonferanse om rekrutteringsstrategien. På konferansen ble det blant annet lagt vekt på at det bør arbeides videre med et bredere nettverk for all samisk høyere utdanning. Rekruttering til samisk høyere utdanning må forankres i ledelsen på ulike nivå i utdanningsinstitusjonene og i et gjensidig forpliktende samarbeid mellom institusjonene. Det ble videre påpekt at tilbudene om begynneropplæring i samisk (opptil 60 studiepoeng) bør utvides. Sammen med andre språklige kvalifiseringsprogram vil dette gi flere samiske språkbrukere og kunne sikre et bredere rekrutteringsgrunnlag, spesielt for de alvorligst truede samiske språkene.

Boks 17.2 Nasjonal fagstrategisk enhet for høyere utdanning og forskning

Universitets- og høgskolerådet (UHC) fikk i 2014 i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet å etablere en fagstrategisk enhet for samisk høyere utdanning og forskning. Bakgrunnen for å etablere enheten var rapporten «Langs lange spor – om samisk forskning og høyere utdanning» som ble utarbeidet av Butenschøn-utvalget. Nasjonal fagstrategisk enhet for høyere utdanning og forskning (NFE-Samisk) ble konstituert 19. mars 2015. NFE-Samisk består av medlemmer fra Samisk høgskole, UiT-Norges arktiske universitet, Nord universitet og Universitetet i Oslo.

17.5.3 Studiefinansiering til samisk utdanning og utdanning i samiske språk

Fra 2010 innførte Kunnskapsdepartementeten ordning med ettergivelse av studielån. Ordningen gjelder den som fullfører 60 studiepoeng eller mer i samiske språk som en del av følgende utdanninger:

  • Samisk allmennlærerutdanning (Samisk høgskole)

  • Samisk førskolelærerutdanning (Samisk høgskole)

  • 60 studiepoeng i samiske språk (alle samiske språk) som del av allmennlærerutdanningen.

Ordningen omfatter også låntakere som tar følgende utdanninger:

  • 60 studiepoeng i samiske språk (alle samiske språk) dersom vedkommende tidligere har fullført praktisk-pedagogisk utdanning (PPU).

  • Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) dersom du tidligere har avlagt 60 studiepoeng i samiske språk (alle samiske språk).

  • 60 studiepoeng i samiske språk (alle samiske språk) dersom vedkommende tidligere har fullført førskolelærerutdanning.

  • Fullført førskolelærerutdanning dersom vedkommende tidligere har avlagt 60 studiepoeng i samiske språk (alle samiske språk).

Ordningen innebærer at man kan få ettergitt (slettet) utdanningsgjeld med inntil 50 000 kroner. Om man har lavere gjeld enn 50 000 kroner, vil man få ettergitt resten av lånet.

Studenter ved høgskoler og universitet i Norge kan søke Sametinget om stipend. Studenter som er folkeregistret i Norge kan i tillegg få stipend til studier i samiske språk ved høgskoler og universitet i Finland og Sverige.

Boks 17.3 Stipend til høyere utdanning

Sametinget har opprettet stipend til høyere utdanning. Målet er å øke rekrutteringen av samisktalende fagfolk innenfor ulike fagområder. For 2016 gis det stipend til følgende utdanninger:

  • Høyere utdanning i sør-, lule- eller nordsamisk språk.

  • Samisk barnehagelærerutdanning.

  • Annen barnehagelærerutdanning for studenter med avlagt eksamen/standpunktkarakter i samisk som 1. eller 2. språk fra videregående opplæring, eller tilsvarende nivå.

  • Samisk lærerutdanning.

  • Lærerutdanning 5.-10. trinn – master – nordsamisk som fremmedspråk.

  • Annen lærerutdanning for studenter med avlagt eksamen/standpunktkarakter i samisk som 1. eller 2. språk fra videregående opplæring, eller tilsvarende nivå.

  • Bachelor i sykepleie for studenter med avlagt eksamen i samisk som 1. eller 2. språk fra videregående opplæring, eller tilsvarende nivå.

  • kr. 3000 til studier mellom 10 og 14 studiepoeng per semester.

  • kr. 5000 til studier mellom 15 og 29 studiepoeng per semester.

  • kr. 10 000 til studier på minimum 30 studiepoeng per semester.

Nordland fylkeskommune tilbyr også utdanningsstipend for å motivere til utdanning i samiske språk i videregående skole og på universitets- og høgskolenivå.

UiT-Norges arktiske universitet har flere stipendordninger for studenter i samisk/samiske emner. De tre som omtales her, forvaltes av Senter for samiske studier:

  • Joho Niillas stipeanda, en stipendordning for studier av samisk språk på master- og 2000-nivå, som tilsvarer andre år (fra tredje semester) på bacherlorstudiet.

  • Reisestøtte til samiske studenter på master- eller doktorgradsnivå. Ordningen, som har eksistert siden midten av 1990-tallet, har gitt samiske studenter på master- og doktorgradsnivå anledning til et kortere utenlandsopphold på noen måneder, fortrinnsvis for å bygge urfolk-til-urfolk-kontakt. Studentene må være registrert ved universitetet, men kan samtidig ha tilhørighet ved andre utdanningsinstitusjoner, eksempelvis Samisk høgskole. Ordningen er finansiert over universitetets basisbevilgning.

  • «Strategimidler» til master- og doktorgradsstudenter for arkivstudier, feltarbeid og konferansereiser, og til studenter som har avlagt mastergraden for at de skal utvikle ph.d.-prosjekter.

Sámi allaskuvla forvalter Seminarii Laponici fond, som ble opprettet i 1752. Fondet deler årlig ut inntil tre stipend på 15 000 kroner til studenter som tar samisk språk som en del av lærerutdanningen.

17.5.4 Studiehjemler

Kommuner, fylkeskommuner og private skoler i Nordland, Troms og Finnmark kan sende søknad om studiehjemler til Fylkesmannen i eget fylke. Søkere i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag sender søknad til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Søkere i andre fylker sender søknad til Fylkesmannen i Finnmark. Målgruppen for studiehjemler er lærere i grunnskole eller videregående opplæring som underviser i/på samisk som førstespråk og/eller samisk som andrespråk (Samisk 2, Samisk 3, og/eller Samisk 4). Lærere i kommuner, fylkeskommuner, samt grunnskoler og videregående skoler godkjent etter privatskoleloven med godkjente læreplaner i samisk som ønsker å styrke sin kompetanse i samiske språk kan også søke.

Tilskudd til videreutdanning for å styrke kompetansen i samiske språk gis som refusjon av lønnsutgifter i forbindelse med studiepermisjoner. Ved oversøking kan søknader som gjelder videreutdanning for undervisning i grunnskole prioriteres foran videreutdanning for undervisning i videregående opplæring. Lærere som har fått permisjon tidligere kan søke på nytt. Etter endt studiepermisjon har lærer bindingstid som tilsvarer det dobbelte av innvilget studiepermisjonstid.

17.5.5 Samiske kvoter i høyere utdanning

Kunnskapsdepartementet har fastsatt opptakskvoter til mange studier. Hensikten er å bedre rekrutteringen av samiskspråklige søkere til høyere utdanning ved UiT-Norges arktiske universitet, Universitetet i Bergen, Høgskolen i Lillehammer, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og ved Norges veterinærhøgskole. Kravene for å bli tatt opp på de samiske opptakskvotene er ett av følgende:

  • Samisk avlagt som første- eller andrespråk i videregående opplæring.

  • Vitnemål fra grunnskole der samisk er dokumentert som første- eller andrespråk.

  • Bestått 60 studiepoeng eller semesteremne i samisk fra universitet eller høgskole.

  • Realkompetansevurdering av samiske språkkunnskaper vurdert i forhold til språkkravet i samisk fra videregående opplæring.302

Følgende studier har opptakskvote for samiskspråklige søkere:

Ved profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen er to plasser forbeholdt søkere med samisk bakgrunn.

Ved bachelor i TV-teknikk ved Høgskolen i Lillehammer er to av studieplassene reservert for samiske søkere.

På veterinærstudiet ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet er en studieplass reservert for samiske søkere.

Ved UiT – Norges arktiske universitet er følgende studieplasser reservert for samiske søkere:

  • På akvakultur, fiskerifag og fiskehelse er det reservert en studieplass

  • På farmasi er inntil to studieplasser reservert for samiske søkere.

  • På helsefaglige profesjonsstudier er 10 pst. av studieplassene innen kvoten for nordnorske søkere reservert for samiske søkere. Under helsefaglige profesjonsstudium regnes sykepleier, fysioterapi, ergoterapi, tannpleier, bioingeniør og radiografi.

  • På medisin er inntil to studieplasser reservert for samiske søkere.

  • På odontologi er inntil to studieplasser reservert for samiske søkere.

  • På rettsvitenskap er tre studieplasser reservert for samiske søkere.

  • På teknologiske fag (integrert master) er 5 pst. av studieplassene reservert for samiske søkere.

17.5.6 Erfaringer med rekruttering

De siste årene har flere samiske språksentre samarbeidet med høgskoler og universitet som tilbyr samiskspråklig utdanning. Samarbeidet går ut på at språksentrene selv gir undervisning, men at eksamen tas ved høgskolen og/eller universitetet. Kompetansegivende kurs i samiske språk gis både ved språksentre i nordsamisk og sørsamisk område. Språksenteret i lulesamisk område har ikke tilbudt kompetansegivende kurs. Mange av disse kompetansegivende kursene har hatt stor oppslutning, og gitt flere mulighet til å studere samiske språk i nærheten av sitt hjemsted. Det finnes ikke noe samlet oversikt på antall studenter som studerer samiske språk, men økningen i studiepoeng viser at stadig flere avlegger eksamen i samisk. Samtidig er det en stadig utfordring å rekruttere studenter til å studere samiske språk ved lærerstedene som tilbyr samiskspråklige studier.

For eksempel har tilbud om kompetansegivende kurs i sørsamisk ved Aajege bidratt til å øke antall studenter i sørsamisk. Ifølge Samiske tall forteller 6 fra 2013 har den totale studiepoengproduksjonen for sørsamisk økt fra 102 i 2008 til 426 i 2012. Innføring av bachelor i lulesamisk ved Universitetet i Nordland (i dag en del av Nord Universitet) har bidratt til en stor økning i studiepoengproduksjon i lulesamisk. I 2009 var studiepoengproduksjonen 138, i 2010 var den økt til 438 studiepoeng. 2011 var toppåret for studiepoeng i nordsamisk med til sammen 2070, mens det i 2009 var på 672.

17.6 Utvalgets vurderinger

Innledning

Det norske lovverk og internasjonale forpliktelser overfor den samiske befolkingen medfører at samfunnet trenger samiskspråklig kompetanse på en rekke fagområder. Dette innebærer samtidig en rekke utfordringer både når det gjelder rekruttering til utdanning og rekruttering av ansatte til offentlig sektor. Siden det samiske samfunnet er lite, vil antall samiske studenter være forholdsvis begrenset. De offentlige organene trenger ansatte med solid fagkompetanse, som i tillegg har muntlige og skriftlige ferdigheter i samiske språk. Denne utfordringen blir enda større da disse organene konkurrerer med andre samiske institusjoner og organisasjoner om samiskspråklige fagpersoner. En helhetlig satsning på rekruttering av samiskspråklig personell og tilbud om opplæring i samiske språk for studenter og fagpersonell vil derfor være helt nødvendig for å dekke fremtidige behov i det samiske samfunnet.

Fortrinnsrett ved ansettelse

For å nå målet om å øke andelen samisktalende innenfor de fleste offenlige organer, må det arbeides på flere felt. Utvalget mener for det første at eksisterende regler ikke i tilstrekkelig grad gir mulighet for å kreve kompetanse i samiske språk. Utvalget viser til at prioriteringen av søkere med kunnskaper i samiske språk har blitt ulikt praktisert i offentlige organer. Selv om slike prioriteringer naturlignok vil måtte variere fra organ til organ, mener utvalget at dette også kan skyldes at det per i dag ikke er et generelt krav om at kunnskaper i samiske språk skal vektlegges ved utlysninger av stillinger eller ved tilsettinger innenfor organer som omfattes av forvaltningsområdet for samisk språk. Noen organer har valgt å stille et språkkrav, mens andre organer mangler en mer planmessig tilnærming til oppgaven. Utvalget mener også at departementets vurderinger i Ot.prp. nr. 60 (1989–1990), der departementet gikk imot samekulturutvalgets forslag om å innføre en radikal fortrinnsrett ved ansettelser, har bidratt til å skape en viss usikkerhet om samiske språkkrav kan vektlegges ved ansettelser.

Utvalget vil fremheve at krav til språkkunnskaper ved tilsettinger i mange tilfeller både vil være saklig og nødvendig å stille, på linje med krav som stilles til norskkunnskaper for tilsvarende stillinger. Dette gjelder særlig i stillinger det det er behov for å ha god språkforståelse av hensyn til personsikkerhet eller hvor stillingen innebærer en viss kontakt med publikum. Slike tilfeller vil da heller ikke rammes av diskrimineringsforbudet.303 Samiske språkkrav vil dessuten kunne anses som en lovlig, positiv forskjellsbehandling etter diskrimineringsloven § 8. Utvalget vil imidlertid understreke at det vil være forskjell på hvilke språkkrav som stilles til for eksempel en lærer og en renholder på en skole. Det avgjørende er hvor sentralt språket er med hensyn til stillingen og til utøvelsen av arbeidet. Jo mer verbal og utadrettet en jobb er, jo mer relevant vil det være å legge vekt på språket.

På bakgrunn av dette mener utvalget at fortrinnsrett i større grad må benyttes for stillingsansettelser i språkbevaringskommuner, samt i andre offentlige organer som for øvrig retter seg mot den samiske befolkning. Ved ansettelser i offentlige organer med virkeområde som helt eller delvis dekkes av en språkbevaringskommune, foreslås det at kvalifiserte søkere med etterspurte samiskkunnskaper gis fortrinnsrett til ansettelse.

For ansettelser i offentlige organer utenfor språkbevaringskommunene foreslår utvalget søkere med etterspurte og dokumenterte samiskkunnskaper fortrinnsrett å gi til ansettelse i den grad ansettelsen gjelder en stilling som innebærer kommunikasjon med samiske språkbrukere. Det er et vilkår at arbeidstakeren er kvalifisert for stillingen. I denne vurderingen skal det både tas hensyn til de faglige og de personlige forutsetninger hvorvidt en arbeidstaker er kvalifisert for stillingen. Dersom arbeidsgiver kommer til at arbeidstaker ikke er kvalifisert for stillingen, innebærer dette også at fortrinnsrett ikke kan benyttes.

For organer i språkbevaringskommunene vil det normalt kunne praktiseres en radikal fortrinnsrett (for personer som ellers er kvalifiserte). Moderat fortrinnsrett for samisktalende, det vil si under ellers like vilkår, vil være aktuelt for ansettelser i øvrige kommuner, når det gjelder stillinger som innebærer kommunikasjon med innbyggere/tjenestemottakere, med mindre samiskkunnskaper kreves for stillingen.

Utvalget mener at en lovfesting av fortrinnsrett for samiskspråklige er et hensiktsmessig virkemiddel for å øke rekrutteringsgrunnlaget. Lovfesting av fortrinnsrett vil også ha en viktig signaleffekt i arbeidslivet.

Kommuneplaner, fylkesplaner og andre relevante styringsdokumenter

På grunn av at det i enkelte kommuner er stor mangel på tilgang på samiskkompetanse er det behov for tidlig og langsiktig planlegging av hvordan kommunens forpliktelser overfor sine samiskspråklige innbyggere kan oppfylles. For å sikre at planleggingen skjer som del av kommunens overordnede langsiktige planlegging, bør den skje gjennom kommuneplanens samfunnsdel. Utvalget vil videre fremheve betydningen av organenes rekrutteringsplaner og kompetanseplaner. Slike styringsdokumenter har stor betydning for å oppfylle forpliktelser overfor samiskspråklige brukere. Utvalget mener derfor at offentlige organer plikter å ta inn retningslinjer om rekruttering av samiskspråklig kompetanse i organets rekrutteringsguide og andre relevante styringsdokumenter.

Fokus på språkkompetanse ved utlysning av stillinger

Utvalget mener det er et særlig behov for å fokusere på samisk språkkompetanse ved utlysning av stillinger, da dette vil være med på å belyse betydningen av de samiske språkene. Når det skal utlyses stillinger i det samiske språkområdet, skal språkkrav inngå som en del av utlysningsteksten. Dersom det fremgår av utlysningsteksten at det kreves kunnskap i samiske språk, skal dette vektlegges ved tilsettinger. Dersom slike kunnskaper ikke foreligger ved tilsetting, foreslår utvalget at det legges til rette for permisjon med lønn for å tilegne seg slike kunnskaper, se nedenfor om rett til utdanningspermisjon.

Høyere lønn og andre stimuleringstiltak

Utvalget mener det bør vurderes et system med høyere lønnstrinn for fagutdannede med tilleggskunnskap i samiske språk der dette er relevant. Lønnstillegget for samisk kompetanse bør sammenlignes med det som gis ved spesialist- og etterutdanninger. Andre stimuleringstiltak, som for eksempel stipend, permisjoner med lønn og etterutdanninger mv. bør også gis i den grad det er hensiktsmessig. Pliktårsplasser kan dessuten bidra til å øke andelen samisktalende fagpersonell. Utvalget mener også at studenter med kunnskaper i samiske språk bør få ekstra stipender, og ettergivelse av studielån, mot at de forplikter seg til arbeide i for eksempel barnehage, skole, med oversetting etc. i noen år etter studiene.

Rett til utdanningspermisjon

Utvalget mener det fortsatt bør være en lovfestet rett til permisjon for å lære samisk under nærmere vilkår, men mener det er behov for å endre dagens ordlyd. Utvalget vil fremheve at enkeltpersoner har hatt vanskeligheter med å få permisjon med lønn, da organet har begrunnet mangel på personell som grunnlag for ikke å gi permisjon. Utvalget mener retten til utdanningspermisjon fortsatt bør gjelde i de organ som sterkest berøres av loven, det vil si offentlig organer i språkbevaringskommuner og språkvitaliseringskommuner. Retten til utdanningspermisjon med lønn skal i utgangspunktet gis når den tilsatte har en stilling som krever kommunikasjon med områdets innbyggere. I øvrige kommuner vil det også være anledning å få utdanningspermisjon, men her er det en forutsetning at organet har behov for slik kompetanse.

Ved kortvarige ansettelsesforhold vil det i alminnelighet være lite aktuelt for en arbeidsgiver å tilby den type grunnopplæring som språkkunnskaper innebærer. Er det derimot snakk om arbeidsforhold av en viss varighet, bør det gis permisjon med lønn. Retten til utdanningspermisjon vil særlig være aktuell for personer med passive kunnskaper i det aktuelle samiske språket. Alternativet til organet er å bruke tolk. Bruk av tolk vil likevel erfaringsmessig være for upraktisk i det daglige arbeid med direktekommunikasjon med enkeltpersoner og fortløpende møter, i tillegg til å være uforholdsmessig ressurskrevende.

Utvalget vil understreke at de som får slik permisjon, også bør kunne pålegges tjenesteplikt i organet etter endt permisjon.

Høyere utdanning og forskning

Utvalget slutter seg til Butenschøn-utvalgets syn om at samiskspråklig forskning er grunnleggende for å utvikle et samisk fagspråk, og at fagspråket inngår i byggingen av samiske språk som et fullstendig og samfunnsbærende språk. Utvalget vil i den sammenheng fremheve behovet for å styrke forskning og studier på samiske språk.

Bachelor- og mastergradsutdanning i sør- og lulesamisk språk

Tilbudene om høyere utdanning i lulesamisk og sørsamisk er i dag uforutsigbare og begrensede. At ansvaret for begge utdanningene er lagt til Nord universitetet kan, etter utvalgets vurdering, gi en synergieffekt slik at begge utdanningene kan styrkes. Sørsamisk kan i dag studeres opp til nivå 3. Lulesamisk tilbys opp til mastergrad. Skal sørsamisk kunne utvikles som et helhetlig samfunnsbærende språk, mener utvalget at det er behov for å sette inn spesielle ressurser for å styrke utdanningen og forskningen på dette språket. Utvalget mener det bør etableres bachelor- og mastergradsutdanning i sørsamisk, og anbefaler å utvikle studier sammen med utdanningsinstitusjoner på svensk side, for eksempel i samarbeid med Umeå universitet.

Studiehjemler

Det er stor mangel på lærere som kan undervise i samiske språk, spesielt gjelder dette i sørsamisk og lulesamisk språk og i nordsamiske områder utenfor forvaltningsområdet for samisk språk. I mange kommuner med begrenset antall elever med opplæring i samisk blir samisklærerstillingen utlyst som midlertidig og deltid. Dette fører til at mange elever opplever at de stadig får nye samisklærere, hvilket også går ut over kvaliteten på samiskundervisningen. Utvalget vil fremheve at bruk av studiehjemler for å gi lærere som underviser i samisk som første- og/eller annet-språk på samisk er viktig for å gi lærerne mulighet til å styrke sine samiskkunnskaper. Tildeling av studiehjemler forutsetter imidlertid at læreren er fast ansatt og har formell pedagogisk utdannelse. Utvalget mener det kan ligge potensial i å fange opp lærere som underviser i samisk med midlertidig ansettelse, og som kanskje mangler formell pedagogisk utdannelse gjennom en studiehjemmelordning som tar sikte på å gi disse lærerne en formell utdannelse. Utvalget mener en slik ordning vil kunne styrke tilgangen på lærere med formell utdannelse som kan undervise i samiske språk.

Det vises for øvrig til kapittel 10 om samiskopplæring i grunnskole og videregående skole.

Fordypningspoeng – flere studiepoeng for samisk som førstespråk

I senere tid har det vært eksempler i media på at flere studenter lovlig har utnyttet hull i skolesystemet. Noen elever har bevisst valgt å bytte fra samisk som førstespråk til samisk som andrespråk for å få bedre karakterer i faget, og dermed også bedre gjennomsnittskarakterer totalt. Det har vist seg at dette har gitt elevene et fortrinn når de skal søke på høyere utdanning. Utvalget mener dagens system vil kunne medføre at samiske språk, i det lange løp, mister formell førstespråkskompetanse i arbeidslivet. Dagens ordning bidrar heller ikke til å bevare samiske språk. Utvalget mener det må ordninger på plass som gjør at det skal lønne seg å velge samisk som førstespråk, og at det fokuseres mer på språkkunnskaper ved opptak til høyere utdanning. Utvalget foreslår derfor å innføre fordypningspoeng/flere studiepoeng for samisk som førstespråk, på linje med fremmedspråk og realfag i videregående skole. Større fokus på språkkunnskaper ved opptak til høyere utdanning vil bidra til å stimulere flere elever til å velge samisk som førstespråk i videregående skole. Selv om utvalget ønsker å ha et større fokus på samisk som førstespråk, er utvalget samtidig oppmerksom på at forslaget i særlig grad kan ramme samer som har mistet språket som følge av fornorskingsprosessen overfor tidligere generasjoner. For disse samene må det derfor fortsatt være anledning til å søke på opptak til høyere utdanning med samisk som andrespråk.

Særskilt Samisk høgskole

Utvalget mener at Kunnskapsdepartementet bør se på mulighetene for at Samisk høgskole får en sterkere rolle i forhold til kompetansegivende studietilbud med fokus på samiske språk og samisk kultur generelt i offentlig forvaltning. Dette kan være knyttet til for eksempel lærere, helse- og omsorgsarbeidere, saksbehandlere og ledere i offentlig forvaltning, politi og kriminalomsorgen mv.

Utvalget støtter også i all hovedsak tolkeutvalgets forslag om å bygge opp et eget utdanningstilbud for tolker i samiske språk (nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk) ved Samisk høgskole. Utvalget mener imidlertid at det ikke skal være nødvendig med et visst antall søkere til tolkeutdanningen for at en samisk tolkeutdanning skal igangsettes. Én søker skal være nok. Dette kan gjennomføres ved at det ordinære tolkefaglige tilegnes med engelsk eller norsk som undervisningsspråk, mens undervisningen som forbereder studentene på vurderingen av samisk språkkompetanse foregår på samiske språk. Dette forutsetter imidlertid at det legges til rette for samarbeid med andre institusjoner med kompetanse i henholdsvis sør,- lule,- og nordamisk, samt med institusjoner som i dag tilbyr tolkeutdanning. Utvalget mener dette også kan åpne for muligheten for å ta deler av utdannelsen desentralisert.

17.7 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget mener at kvalifiserte søkere med etterspurte samiskkunnskaper skal ha fortrinnsrett til ansettelse i offentlige organer med virkeområder som helt eller delvis dekkes av en språkbevaringskommune. Det samme gjelder ansettelser i andre offentlige organer for søkere med etterspurte og dokumenterte samiskkunnskaper forutsatt at ansettelsen gjelder en stilling som innebærer kommunikasjon med samiske språkbrukere.

  • Utvalget mener organer/virksomheter må ha fokus på rekruttering av samiskspråklig kompetanse. Langsiktige planer for rekruttering av samiskkompetanse bør tas med i rekrutteringsguide og andre relevante styringsdokumenter, som f.eks. kommuneplaner og fylkesplaner.

  • Utvalget mener det bør vurderes et system med høyere lønnstrinn for fagutdannede med tilleggskunnskap i samiske språk der dette er relevant. Stipend, permisjoner med lønn og etterutdanninger mv. bør videre gis i den grad det er hensiktsmessig.

  • Utvalget mener tilsatte i språkbevarings- og språkvitaliseringskommunene skal ha rett til permisjon med lønn for å skaffe seg kunnskap i samiske språk når den tilsatte har en stilling som krever kommunikasjon med områdets innbyggere. Det samme bør gjelde ansatte i offentlige organer for øvrig når organet har behov for slik kunnskap. Retten kan gjøres avhengig av at den tilsatte forplikter seg til å arbeide for organet en viss tid etter utdanningen.

  • Utvalget mener det bør innføres fordypningspoeng for samisk som førstespråk, på linje med fremmedspråk og realfag i videregående skole.

  • Utvalget mener Kunnskapsdepartementet bør se på mulighetene for at Samisk høgskole får en sterkere rolle i forhold til kompetansegivende studietilbud med fokus på samiske språk og samisk kultur generelt i offentlig forvaltning. Dette kan være studietilbud rettet mot for eksempel lærere, helse- og omsorgsarbeidere, saksbehandlere og ledere i offentlig forvaltning, politi og kriminalomsorg mv.

  • Utvalget mener det bør etableres bachelor- og mastergradsutdanning for sørsamisk.

  • Utvalget anbefaler at det etableres en ordning med studiehjemler som åpner opp for at lærere som underviser i samisk med midlertidig ansettelse, kan ta formell pedagogisk utdannelse.

18 Utvikling og bruk av de samiske språkene

18.1 Innledning

Språk utvikles og vedlikeholdes i kommunikasjon og samhandling, og ved å bli brukt. Språk som ikke blir brukt vil tape terreng. Den samiske språkundersøkelsen fra 2012 viste at mange samisktalende valgte å bruke norsk i kommunikasjon med andre samisktalende.304 To av hovedgrunnene som ble oppgitt var mangel på ord og at de ikke kunne nok samisk. En annen grunn informantene oppga var at de ville ta hensyn til personer som ikke behersket samisk. Mangel på den enkeltes tro på egne samiskspråklige ferdigheter og mangel på arenaer hvor samiske språk gjøres gjeldende, gjør at språkene stadig taper terreng for norsk. Følgen er at daglig bruk av språket, og behovet for bruk av samiske språk i det offentlige rom, blir mindre.

For å styrke samiske språk er det nødvendig med flere samfunnsområder hvor språkene er nyttige og nødvendige for forståelse og kommunikasjon. Først og fremst er det viktig at samiske språk brukes i media og litteratur. Gjennom slik bruk vil den enkelte kunne møte språket sitt og utvide sitt ordforråd. Media vil kunne være en viktig formidler av ny terminologi og være med på å alminneliggjøre bruk av ord og vendinger og samtidig gjøre språkbrukerne mer sikker på sitt eget språk. Det ligger store muligheter som ikke er utnyttet i bruk av språk i media som en styrkende faktor i utvikling og bruk av sørsamisk og lulesamisk språk.

Tilgang på og bruk av tolk er en forutsetning for økt bruk av de samiske språkene i det offentlige rom. Bruk av tolk til og fra samiske språk er for mange offentlige tjenester en forutsetning for å oppfylle samiskspråkliges rettigheter til bruk av samisk. Videre vil bruk av tolk i foreningsliv og det politiske liv kunne muliggjøre bruk av samisk språk i flere sammenhenger hvor man før har brukt bare norsk for å sikre at også personer som ikke behersker samisk skal kunne forstå. Bruk av tolk mellom de samiske språkene vil videre bidra til å muliggjøre bruken av alle de tre offisielle samiske språkene i mange flere sammenhenger.

I et kunnskapssamfunn med økende digitalisering av all sentral informasjon og kommunikasjon, er det også viktig at digitale verktøyer og programvarer finnes på de samiske språkene. Språkteknologi og nettordbøker forenkler skriftlig bruk av samiske språk. Fjernundervisningsteknologi gir samiske barn i hele landet mulighet til å få opplæring i samiske språk uavhengig av tilgang på stedlige lærere. Løsninger for fjerntolking gir nye muligheter for å sikre samiske språkbrukere offentlige tjenester på samisk. Fjernkonsultasjon gir mulighet til å bruke samiske språk når personer mottar helsetjenester. Digitale medier gir mulighet til å dele og publisere læremidler og litteratur på samiske språk. Sosiale medier gir mulighet til bruk av samisk i kontakt med venner og bekjente på tvers av avstand og landegrenser.

Boks 18.1 NRK Sápmi

NRK Sápmi og avisen Ávvir spiller en viktig rolle som formidlere av nordsamisk språk og samisk kultur. NRK Sápmi har radiosendinger på sørsamisk og lulesamisk og enkelte innslag på disse språkene i sine TV-sendinger. NRK Sápmi er en divisjon i NRK. Hovedkontoret for NRK Sápmi er i Karasjok. NRK Sápmi har lokalkontorer i Tana, Kautokeino, Manndalen i Kåfjord, Tromsø, Skånland, Tysfjord, Snåsa og Oslo.

NRK Sápmi er den største og mest vidtrekkende samiske medieinstitusjonen og har også en viktig funksjon som formidler av samiske språk. Hoveddelen av NRK Sápmis sendinger er på nordsamisk. Gjennom disse sendingene har NRK Sápmi bidratt til å utvikle og formidle det nordsamiske språket. NRK Sápmi har også utvidet sine sendinger på sørsamisk og lulesamisk på radio og har noen innslag på TV, blant annet gjennom Ođđasat – nyheter på samiske språk og underholdningsprogrammet Árdna.

Boks 18.2 Forslag til ny NRK-plakat § 5 og § 11:

NRK-plakaten setter rammer og gir et samlet uttrykk for NRKs samfunnsoppdrag.

§ 5 NRK skal styrkje det norske og dei samiske språka, og styrkje norsk og samisk identitet og kultur. Ein stor del av tilbodet skal ha norsk forankring og avspegle det kulturelle mangfaldet i folket. NRK skal ha daglege sendingar for den samiske befolkninga. NRK skal ha program for nasjonale og språklege minoritetar.
§ 11 NRK skal fremje borns rett til ytringsfridom og informasjon, og skjerme borna mot skadelege former for innhald. NRK skal ha norskspråklege program for born under 12 år, jamlege norskspråklege program for unge, og jamlege program for born og unge på dei samiske språka.

Kilde: Meld. St. 38 (2014–2015) Open og opplyst.

18.2 Særskilt om samiske medier

Media er arena for den offentlige samtalen. Medias fokus gjør sentrale spørsmål synlige og er med på å danne opinion. Media er viktig for språkrøkt og språkutvikling. Dessuten har media stor påvirkningskraft og er med på å forme vår oppfatning av samfunnet. Gjennom sin utvelgelse av nyheter og andre aktuelle saker setter media dagsorden.

NRK Sápmi er en av de viktigste formidlerne av samiske nyheter og samisk kultur. NRK Sápmi har hovedsakelig sine sendinger på nordsamisk. Forslaget til den nye NRK-plakaten understreker i sterkere grad NRKs ansvar for alle de tre samiske språkene – sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. NRK kan derfor i sterkere grad enn i dag synliggjøre det samiske mangfoldet og samtidig spille en viktig rolle i utviklingen og formidlingen av sørsamisk og lulesamisk språk. NRK plakaten setter spesielt fokus på program for barn og unge på de samiske språkene.

Lokalavisen Snåsningen har avissider på sørsamisk og lokalavisen Nordsalten har avissider på lulesamisk.

Samisk film når ut til mange, både samer og andre. Samisk film kan derfor være en viktig kilde til informasjon om samisk kultur og bidra til synliggjøring av de samiske språkene.

Sosiale medier som Facebook og Twitter gir nye muligheter for bruk av samiske språk. På disse mediene kan samisktalende kommunisere på samisk uavhengig av avstander. Personer som ikke har noe samisktalende miljø i nærheten, har mulighet til å bruke samiske språk med venner og bekjente, samt etablere kontakt med nye samiskspråklige venner over sosiale medier. Sosiale medier er også viktige kilder til informasjon og diskusjon om aktuelle temaer på samisk.

18.3 Tolking i offentlig sektor

Samelovens språkregler gir samiskspråklige som er bosatt i forvaltningsområdet for samisk språk en utvidet rett til å bli betjent på samisk i all offentlig tjenesteyting. Denne retten er ikke gjenstand for tjenesteyteres skjønn med hensyn til om kommunikasjonen kan forløpe uhindret på norsk. Samiskspråklige fra andre kommuner har samme rettigheter som minoritetsspråklige. Dersom de aktuelle offentlige myndigheter ikke har tilstrekkelig samiskspråklig kompetanse, skal det benyttes tolk eller oversetter. Det er i dag stor mangel på samisktalende personell i tjenestetilbudet til samiske innbyggere.

En kartlegging av samisk perspektiv i kommunesektoren foretatt av Norut i 2012 på oppdrag fra daværende Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartement, viser at det er betydelige forskjeller mellom kommunene når det gjelder å tilby tjenester på de samiske språkene. Ingen kommuner i forvaltningsområdet har likestilt samiske språk og norsk språk i forvaltningen.305 En hovedgrunn er manglende tilgang på personell med samiskspråklig kompetanse.

En undersøkelse om selvopplevd diskriminering blant samer i Norge viser at én av femten samiskspråklige respondenter ikke hadde fått tolk ved lege-/sykehusbesøk selv om de hadde bedt om det.306 Omtrent hver tredje respondent opplevde at helsepersonellet ikke snakket samisk. Rapporten påpeker at det kan få alvorlige konsekvenser for dem som ikke får tolk i møtet med helsetjenesten. Videre følger det av en rapport fra Helsedirektoratet at kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk ikke har innarbeidede rutiner for bruk av tolketjenester.307

I tillegg til behov for tolk i møte med offentlige myndigheter som stat, kommune, fylkeskommune og Sametinget, kan samer også ha behov for tolk i tilknytning til tjenestetilbudet i både helse- og omsorgssektoren, domstolene, kriminalomsorgen, politiet, barnehager og skoler. Eller for å snu på problemstillingen; offentlige ansatte som ikke behersker samiske språk har behov for tolk for å sikre en best mulig kommunikasjon i møte med samiskspråklige i ulike offentlige sektorer.

Behovet for tolking til og fra de samiske språkene finnes over hele landet. Antallet tolker er imidlertid begrenset. For å få et likeverdig tolketilbud for alle samisktalende er det derfor behov for å bygge opp et system med fjerntolkning.

I NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor påpekes det at det i dag er lav tilgang på tolker i samiske språk. Mens det gjentagende år har vært tilbudt tolkeutdanning på nordsamisk har det aldri vært gjennomført tolkeutdanningstilbud på lulesamisk og sørsamisk. Tolkeutvalget mener at likeverdige offentlige tjenester skal gis til alle, uavhengig av hvor de bor i landet. Tolking til og fra samiske språk inneholder et tilleggselement til selve tolkingen og målet om å forstå og bli forstått. Tolkeutvalget påpeker at for samisktalende handler tolking på samiske språk også om retten til å bruke, bevare og utvikle språkene. Tolkeutvalget fremhever at det i samisk sammenheng ikke er uvanlig, særlig i behandlingssituasjon i møte med helsevesenet, at familien må stille opp som tolker. Tolkeutvalget konkluderer med at det er behov for mer informasjon om samers behov og rett til bruk av tolk og behov for opplæring av offentlig ansatte i forvaltningsområdet for samisk språk.

Tolkeutvalget mener at økt bruk av fjerntolking (telefon- og skjermtolking) er nødvendig for å sikre rettssikkerheten og gi likeverdige tjenester til hele befolkningen, og at skjermtolking bør bli den foretrukne metoden i egnede situasjoner. De påpeker at det bør være en bevisst og planmessig satsing på dette feltet fremover.308 Målet bør være at halvparten av alle tolkeoppdrag i offentlig sektor skal utføres ved bruk av skjerm innen 2023. Ifølge tolkeutvalget kan bruken av fjerntolk effektivisere utnyttelsen av tolkene, uavhengig av hvor de måtte bo, og redusere ventetid og reisevirksomhet. Fjerntolking vil også kunne bidra til bedret tilgang til tolker som er nøytrale, i den forstand at de ikke har tilknytning til samme lokalmiljø som den samiskspråklige. Tolkeutvalget foreslår at det opprettes et nasjonalt utviklings- og kompetansesenter for skjermtolking som kan gi råd om sikkerhet og tekniske standarder.309

Tolkeutvalget har foreslått en tolkelov som skal bidra til å sikre likebehandling gjennom at offentlige myndigheter ved bruk av tolk blir i stand til å forstå og bli forstått av personer som ikke behersker forvaltningsspråket.

Boks 18.3 Forslag til ny tolkelov

§ 1 Formål
Lovens formål er å bidra til å sikre rettssikkerhet og likebehandling for den enkelte ved at offentlige myndigheter, gjennom bruk av tolk, blir i stand til å forstå og bli forstått av personer som ikke behersker forvaltningsspråket.
§ 2 Virkeområde
Loven gjelder for forvaltningsorganer. Som forvaltningsorgan regnes i denne lov ethvert organ for stat eller kommune. Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.
§ 3 Det offentliges ansvar for bruk av tolk
Når et forvaltningsorgan er i kontakt med en person som ikke behersker norsk, bør forvaltningsorganet, ved behov, bruke tolk.
I situasjoner hvor det, av hensyn til rettssikkerhet og likebehandling, er påkrevet at forvaltningsorganet benytter tolk for at den enkelte skal kunne ivareta sine interesser, skal tolk benyttes.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om i hvilke situasjoner det skal stilles krav til bruk av tolk.

Kilde: Utdrag fra tolkeutvalgets forslag til ny tolkelov i NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd.

Tolkeutvalget foreslår videre at tolkeautorisasjon for samiske språk skal inngå i den ordinære statsautorisasjonsordningen.310

18.4 Teknologiske løsninger

18.4.1 Språkteknologi og nettordbøker

Giellatekno – Senter for samisk språkteknologi har som mål å lage grammatikkbasert språkteknologi for samiske språk og andre nordlige språk. Giellatekno har blant annet utviklet digitale ordbøker på de samiske språkene – sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk og det samiske nettlæringsprogrammet Oahpa giela (lær språket), som er et interaktivt opplæringsprogram i sørsamisk, nordsamisk, enaresamisk og kildinsamisk.

Divvun er en permanent enhet under Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Divvun jobber med å videreutvikle samisk språkteknologi og praktiske hjelpemidler basert på denne språkteknologien i nært samarbeid med Giellatekno – Senter for samisk språkteknologi. Divvun har blant annet laget ordretteprogram for sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk, utviklet samisk tastatur for iPhone og Android-telefoner til nord-, lule-, sør-, pite-, enare- og skoltesamisk og utviklet et tekst til tale- program for nordsamisk.

På slutten av 2015 startet Divvun et prosjekt sammen med med Giellatekno-gruppen om maskinoversetting fra nordsamisk til andre samiskespråk. Det arbeides nå med maskinoversetting fra nordsamisk til sør- og lulesamisk.

18.4.2 Applikasjoner på samiske språk

Det er utviklet flere applikasjoner for mobiltelefon og PC på de samiske språkene. I dag finnes det applikasjoner med språklæringsprogram, ordbøker, terminologi, spill og informasjon om samisk kultur. I sametingsmelding om samisk språk (2012) uttaler Sametinget:

«[…] Barn og unge er svært aktive brukere av ny teknologi med et stort spenn av digitale verktøyer og programvare. Disse påvirker barns språkbruk, derfor er det viktig at disse også finnes på samisk. Det gjelder både programmer, spill og lignende til mobiltelefoner, datamaskiner, men også gode digitale møtesteder hvor kommunikasjonen kan foregå på samisk. Gode sosiale nettsteder hvor kommunikasjonen kan foregå på samisk kan være viktige språkarenaer spesielt for barn og unge som bor på steder hvor det ellers er få arenaer for samisk språk[...].311

18.4.3 Bruk av samiske tegnsett i offentlige registre

Å sikre tilgang til den nye teknologien, også for samiskspråklige, er av stor betydning både for deltakelsen i samfunnet, og for utviklingen av samiske språk. Offentlig sektor bør sørge for at IKT- og nettbaserte tjenester ikke fører til nye barrierer.

Tegnsettet som skaper utfordringer er Áá Čč Đđ Ŋŋ Šš Ŧŧ Žž (nordsamisk) Áá, Nŋ (lulesamisk) Ïï og Öö (sørsamisk) – og i tillegg andre tegn i de andre samiske språkene som per i dag ikke er offisielle språk i Norge. Det har vært en positiv utvikling de siste årene når det gjelder samisk tegnsett og IKT. Samisk er nå implementert som eget valg i de mest brukte operativsystemene.

Den største utfordringen i dag er imidlertid bruken av samiske språk i offentlige registre. Eldre systemer er ikke tilrettelagt for samiske bokstaver, hvilket betyr at navn og adresser med samiske bokstaver ikke registreres korrekt i registrene, og at det ikke er mulig å kommunisere på samisk med brukeren, for eksempel ved elektroniske skjemaer. Dette gjelder blant annet Brønnøysundregistrene, Folkeregisteret og NAV. Politiets datasystem og flere helsesystem er heller ikke tilrettelagt for samiske språk. Inntil videre aksepteres det en begrenset støtte til tegn som finnes i ISO 8859-1.

Boks 18.4 IT-standarder i offentlig forvaltning

Referansekatalogen for IT-standarder i offentlig sektor er etablert for å bedre samhandlingen mellom IT-systemer i offentlig sektor, for å redusere bindinger til enkeltleverandører og for å bidra til likebehandling og inkludering av alle innbyggere, uavhengig av hva slags programvare eller programvareplattform hver enkelt benytter. I referansekatalogen er det et krav at UTF-8, som er et tegnsett som støtter de samiske tegnene, alltid skal brukes ved større omlegginger, nyetablering eller videreutvikling av fagsystemer.1 Dette vil innebære at forvaltningens fagsystemer etter hvert vil få full støtte for samiske tegn. Forskrift om IT-standarder i offentlig forvaltning § 8:

«Ved all utveksling av informasjon mellom forvaltningsorganer og fra forvaltningsorgan til innbyggere og næringsliv skal tegnsettstandarden ISO/IEC 10646 representert ved UTF8 benyttes. Inntil videre aksepteres det en begrenset støtte til tegn som finnes i ISO 8859-1 supplert med ytterligere 6 nordsamiske tegn i store og små representasjoner (Č, č, Đ, đ, Ŋ, ŋ, Š, š, Ŧ, ŧ, Ž, ž).
Er det en særlig uforholdsmessig byrde å oppfylle den obligatoriske standarden, kan forvaltningsorganet unnlate helt eller delvis å oppfylle kravet. Forvaltningsorganet skal straks melde fra til Direktoratet for forvaltning om dette og begrunne hvorfor det unnlater å oppfylle kravet».

Kilde: Referansekatalogen for IT-standarder i offentlig sektor, punkt 1.1.4.

I Sametingsmelding om samiske språk påpeker Sametinget at mangelen på samiske tegn i ulike databaser skaper utfordringer blant annet i forbindelse med registreringer av samiske stedsnavn. Sametinget mener det er et behov for teknologisk utvikling både i forbindelse med databaser, GPS, applikasjoner og annet slik at det blir lett å bruke samiske tegn i disse.312

Ifølge Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge skal det nye Folkeregisteret bli tilført ny funksjonalitet, blant annet støtte for samiske tegn.313 Dessuten følger det av referansekatalogen fra juni 2009 at det skal stilles krav til at UTF-8, som er et tegnsett som støtter de samiske tegnene, alltid skal brukes ved større omlegginger, nyetablering eller videreutvikling av fagsystemer. Dette vil innebære at forvaltningens fagsystemer etter hvert vil få full støtte for samiske tegn.

18.5 Utvalgets vurderinger

Media som språkarena

Samiske medier er en av grunnsteinene i det samiske demokratiet, og er en viktig arena for den offentlige samtalen og politiske debatter. Samiske medier spiller en viktig rolle når det gjelder å bygge det samiske fellesskapet.

Det er utvalgets oppfatning at reklamefinansierte kanaler ikke prioriterer programmer på samiske språk, hvilket er negativt for bevaring og utviklingen av de samiske språkene. NRK er lisensfinansiert og har en allmennkringkasterrolle, og dermed også et stort ansvar for å ivareta og videreutvikle de samiske språkene. Utvalget er kjent med at NRK er i en omstillingsfase der antallet stillinger de senere år er redusert betydelig. I et samisk perspektiv er det viktig at denne omstillingen ikke går ut over det samiske tilbudet.

Både TV og radio har enorm påvirkningskraft. For at man skal bruke samisk media flittig, er det utvalgets syn at det må finnes et større tilbud av samisk medieinnhold for den samiske befolkningen. Selv om NRK Sápmi i senere tid har økt og styrket det samiske barne-tv-tilbudet, mener utvalget at tilbudet kan forbedres både kvantitativt og kvalitativt. Det er viktig at tilbudet til barn og unge har prioritet, og det bør fokuseres på å styrke samiske barns språk, identitet, tilhørighet og selvbilde. Både egenproduserte program og dubbing av internasjonale filmer og tv-serier til samiske språk, vil langt på vei kunne bane vei for et større forbruk av samiske medietilbud blant den samiske befolkningen. Utvalget anbefaler at samiskspråklige TV-sendinger økes til minst en time på hverdager, hvor alle samiske språk er representert. Det bør også satses på en digital samisk allmennradiokanal.

De tyngste samiske mediebedriftene er plassert i det nordsamiske området. Dette har blant annet medført at mediene har spilt en viktig rolle i utviklingen og formidlingen av nordsamisk språk. Medietilbudet på sørsamisk og lulesamisk er derfor svært begrenset. En sterkere satsing på sør- og lulesamisk i media vil etter utvalgets vurdering spille en særdeles viktig rolle i utviklingen og formidlingen av sørsamisk og lulesamisk språk. Økt synliggjøring av sørsamisk og lulesamisk språk i media vil dessuten kunne bidra til å styrke språkenes status og oppfattelsen av språkenes nytteverdi.

For å bevare og videreutvikle samiske språk, er det utvalgets anbefaling at NRK Sápmi rekrutterer journalister som har gode samiskkunnskaper. I lys av NRKs ansvar for å styrke de samiske språkene bør det rettes spesiell fokus på rekruttering av medarbeidere med kompetanse i sørsamisk og lulesamisk. I den sammenheng er det viktig med samarbeid med samiske opplæringsinstitusjoner, slik at det gjennom utdanningsløpet fokuseres på god språkføring.

Tolking i offentlig sektor

Utvalget mener det skal legges til rette for at alle så langt som mulig skal kunne bruke sitt samiske språk i kontakt med offentlige myndigheter. Den beste løsningen er å bli betjent umiddelbart på samiske språk. Tolking kan aldri bli et fullgodt alternativ. Hvis ingen andre muligheter foreligger, må det imidlertid være rutiner for å løse kommunikasjon via tolk. Tolking er en løsning når tjenesteyter ikke behersker det aktuelle samiske språket. Fjerntolking er en løsning når personlig oppmøte ikke er hensiktsmessig eller mulig. I samisk sammenheng blir fjerntolking aktualisert på grunn av lange avstander, svært få tolker og lavt antall ansatte i offentlig sektor som behersker samiske språk.

Utvalget understreker at behovet for tolker til og fra samiske språk er stort. Særlig gjelder dette for sør- og lulesamisk.

Innenfor dagens forvaltningsområde for samiske språk er de aktuelle samiske språkene likestilte språk. Samiskspråklige er etter gjeldende regler allerede indirekte sikret rett til tolk gjennom sameloven, hvis de selv henvender seg på det aktuelle samiske språket til offentlige organer innenfor forvaltningsområdet for samiske språk. Dette gjelder dersom personellet i organet ikke har tilstrekkelig språkkompetanse til å svare på samisk eller yte tjenester på samisk.

Utvalget mener barn eller pårørende ikke skal benyttes som tolk da dette innebærer et betydelig ansvar, og fordi det er nødvendig med spesiell opplæring, særlig ved tolking i helse- og omsorgssektoren og justissektoren.

Utvalget bemerker at tolkeutvalgets lovforslag, jf. § 3 første ledd, ikke innebærer noen plikt for forvaltningsorganet. Det legges kun opp til at organet «bør», og da kun når begge vilkårene om at vedkommende «ikke behersker norsk» og i tillegg at det er «behov» er oppfylt. Utvalget mener bestemmelsen er for svak fordi den ikke tillegger organene noen plikt i disse tilfellene. Behovsvilkåret er enda svakere. Mange samiske språkbrukere kan norsk godt, men det kan likevel være nyanser som kan være vanskelig å forklare på norsk. Dersom kriteriet for å få tolk er at en person «ikke behersker norsk», kan samiskspråklige risikere å ikke få tolk. Når det gjelder samiske språk er det er uhensiktsmessig strengt at det oppstilles behovsprøving, i tillegg til vilkår om at vedkommende ikke behersker norsk. Utvalget vil i den sammenheng vise til at sameloven gir samiske språkbrukere rett til bruk av samisk i kontakt med offentlige myndigheter i forvaltningsområdet for samisk språk, uavhengig av om de behersker norsk.

I tolkeutvalgets lovforslag andre ledd oppstilles det plikt for organet å fremskaffe tolk, jf. «skal». Vilkårene er da at forvaltningsorganet skal benytte tolk av hensyn til likebehandling og den enkeltes rettssikkerhet.

Tolkeutvalgets forslag fastsetter en plikt for offentlige organer til å fremskaffe tolk og vil etter utvalgets mening kunne styrke samiskspråkliges mulighet til å benytte samiske språk i møte med offentlige organer utenfor dagensforvaltningsområde for samisk språk. Utvalget mener likevel at forslaget til ny tolkelov er svakere enn den retten som allerede foreligger for samisktalende innenfor forvaltningsområdet i dag. Utvalget mener derfor det er mer hensiktsmessig at samiskspråkliges rettigheter til bruk av tolk blir regulert i sameloven.

Etter utvalgets vurdering bør tolketjeneste tilbys på alle offisielle samiske språk og det bør også benyttes fjerntolk i kontakt med offentlige myndigheter i mange sektorområder. Det kan for eksempel være tilfelle i situasjoner hvor det er vanskelig å tilsette en samiskspråklig medarbeider i vedkommende organ. Utvalget støtter også tolkeprosjektets anbefaling om å innlemme kommunale helsetjenester og andre offentlige organer i den trinnvise oppbyggingen av en desentralisert døgnkontinuerlig tolketjeneste.

Det finnes flere personer som arbeider som tolk enn de som er autoriserte tolker. Tolketradisjonen har en lang historie og er godt innarbeidet i det samiske samfunn. Tolkene har ofte vært bindeleddet mellom folk og myndighetene. Utvalget ønsker å bemerke at det er mange erfarne og utmerkede tolker som i dag ikke har autorisasjon. Statusen til autorisasjonsordningen må heves i det samiske samfunnet og aktuelle tolker bør bli motivert til å gjennomgå autorisasjon.

Utvalget legger merke til at tolkeutvalget foreslår at tolkeautorisasjon for samiske språk skal inngå i den ordinære statsautorisasjonsordningen. Utvalget ser dette i lys av at Samisk språkråd inntil 1995 godkjente en tolke- og autorisasjonsordning gjennom et eget autorisasjonsutvalg. Utvalget mener derfor at Sametinget skal ha en rolle i utviklingen av autorisasjonsprøver for samiske språk. Dette for å sikre at prøvene er beregnet på samiske samfunnsforhold. Utvalget mener videre selve bevillingen for statsautorisert tolker for samiske språk bør utstedes av Sametinget.

Særskilt om fjerntolk

Utvalget viser til at det er betydelige forskjeller mellom kommunene når det gjelder å tilby tjenester på de samiske språkene. Utvalget vil fremheve at løsninger for fjerntolking gir muligheter for å sikre samiske språkbrukere offentlige tjenester på samisk. Utvalget er kjent med at Helse Nord jobber med å videreutvikle tolketjenesten, som på sikt skal fungere hele døgnet for samiskspråklige pasienter. Utvalget ser også at det vil være av stor betydning å kunne tilby veiledning eller konsultasjon med samisktalende leger over telematikk.314 Utvalget mener derfor det er behov for opplæring i bruk av tolk i offentlig sektor, og særlig utenfor dagens forvaltningsområde for samiske språk. I noen tilfeller kan fjerntolking være en god løsning i små miljøer, hvor man kan velge å bruke en tolk som ikke har tilknytning til nærmiljøet. Ved bruk av fjerntolk, vil utvalget understreke at utstyret som skal bli brukt må være enkelt å benytte og av god kvalitet, slik at lyd- og lysforhold ikke setter begrensninger for kommunikasjonen.

Språkteknologi

Språkteknologi er en forutsetning for at samiske språk skal kunne overleve som bruksspråk i et moderne samfunn. I samisk sammenheng handler dette først og fremst om å kunne bruke samiske språk i all IKT-sammenheng, at samiske navn og stedsnavn kan skrives korrekt i offentlige registre, og at det utvikles programvarer som støtter samiske språk. Offentlig sektor har et klart ansvar for å sørge for at de ulike IKT- og nettbaserte tjenestene ikke fører til nye barrierer for den samiske befolkningen.

Språkteknologi og nettordbøker forenkler skriftlig bruk av samiske språk, og vil være nyttige verktøy for å styrke og fremme de samiske språkene. For barn og unge er det i tillegg svært viktig at programmer, spill, og applikasjoner tilpasset denne målgruppen finnes på samiske språk. Det er også viktig at kommunikasjonen på digitale møtesteder kan foregå på samiske språk. Dette gjelder særlig for de som bor på steder hvor det ellers er få arenaer hvor det kan snakkes samisk. Å sikre tilgang til den nye teknologien, også for samiskspråklige, er derfor av stor betydning både for deltakelsen i samfunnet, og for utviklingen av de samiske språkene.

Utvalget mener det er særdeles viktig å styrke og utvikle det språkteknologiske miljøet ved UiT Norges arktiske universitet. Det er viktig at det utvikles oversettingsprogram fra samiske språk til norsk, for å sikre bruk av samiske språk som forvaltningsspråk. Utvalget er kjent med at dette arbeidet allerede er igangsatt, men ønsker å fremheve at et arbeid med oversetting bør gjøres i tett samarbeid med språkressurssentrene.

Utvalget vil også fremheve behovet for å styrke og utvikle talesyntese for de andre samiske språkene. Utvalget mener dette er særlig viktig for å støtte opp om eldre sør- og lulesamer som verken kan lese eller skrive samisk. På lengre sikt er dette en viktig utvikling da kommunikasjon med mobiltelefoner og datamaskiner i større grad tar i bruk muntlige løsninger, og barn og unges språkbruk påvirkes sterkt av teknologien.315 De samiske språkene må dermed også prioriteres i denne utviklingen.

Utvalget mener det er positivt at det er utviklet stavekontroll for de samiske språkene. I denne sammenheng fremhever utvalget behovet for og betydningen av å utvikle gramatikkontroll for de samiske språkene.

For å utvikle disse verktøyene er det behov for tekstkorpus. Divvun og Giellatekno ved Uit Norges arktiske universitet utvikler språkteknologiske verktøy på bakgrunn av tekstkorpus. Utvalget ønsker også å fremheve hvor viktig det er at at all tekst som er skrevet på samiske språk, og som er finansiert med offentlige midler, bør sendes til Divvun/Giellatekno, slik at disse får bygd opp et stort tekstkorpus, herunder et stort enspråklig korpus og norsk/samiske parallellkorpus.316 I tillegg ønsker utvalget å oppfordre alle som mottar offentlige språkmidler å bruke de verktøy som allerede er utviklet. På en slik måte vil man sikre en god språklig kvalitet på tekstene, på læremidlene, avisartikler mv. som produseres.

Digitale plattformer på samiske språk

Utvalget er spesielt opptatt av samiske barn og unge, og mener det er viktig å bruke dagens teknologi slik at barn og unge får et naturlig forhold til å bruke samiske språk gjennom lek og hverdagslige gjøremål. Etter utvalgets oppfatning bør det derfor satses mer på å utvikle digitale plattformer hvor det kan kommuniseres på samiske språk, herunder en nettportal med samisk innhold.

Samiske skrifttegn

Utvalget mener det er behov for teknologisk utvikling slik at det blir lett å bruke samiske tegn i ulike databaser. Dette vil være et viktig bidrag for å sikre likeverd mellom samiske språk og norsk skriftspråk på digitale plattformer og tjenester i offentlig sektor.

Utvalget mener det er en positivt utvikling mot at nye offentlige datasystemer skal støtte samiske skrifttegn, og oppfordrer offentlige myndigheter til å ta i bruk slike systemer. Utvalget mener samtidig at det er bekymringsfullt at domstolenes, mange helseforetaks, politiets og kriminalomsorgens datasystem, ikke er tilrettelagt for samiske tegn. I tillegg er utvalget kjent med at det er flere sektorer som ikke har tatt i bruk systemer som er tilrettelagt for samiske tegn og/eller at flere databaser ikke er tilrettelagt for samiske tegn. Etter utvalgets vurdering kan dette medføre særdeles uheldige situasjoner, blant annet da registreringer av samiske navn og adresser ikke kan skrives korrekt eller at kommunikasjon med samiskspråklinje ikke kan foregå på samisk. Utvalget oppfordrer derfor til å ta i bruk databaser som støtter samiske tegn.

Nettsider

Kunnskap om samisk kultur og samiske språk er sentralt for å sikre samiske brukere et godt møte med offentlig forvaltning. Utvalget mener at offentlige myndigheter bør bli sitt ansvar bevisst og legge ut tilgjengelig informasjon på samiske språk på sine respektive nettsider. Det bør samtidig satses mer på å utvikle gode interaktive informasjonssider slik at det blir attraktivt for brukeren. Med elektroniske skjema og samiske nettsider kan man i større grad legge til rette for kommunikasjon med kommunen på det aktuelle samiske språket. Rett til svar på samisk i kommunikasjon med kommuner kan slik i større grad også løses via organenes nettsider. Etter utvalgets oppfatning kan en god del av informasjonen som skal gis ut på samiske språk, også løses ved å bruke språkressurssentrene, i dialog med kommunene. Det vises for øvrig til kapittel 11 om offentlig organers informasjonsplikt.

18.6 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår at samiskspråkliges rettigheter til bruk av tolk i offentlig forvaltning blir regulert i sameloven.

  • Utvalget foreslår at bevillingen som statsautorisert tolk for samiske språk utstedes av Sametinget.

  • Utvalget foreslår at Sametinget skal ha en rolle i utviklingen av tolkeautorisasjonsprøver for samiske språk.

  • Utvalget anbefaler at samiskspråklige TV-sending økes til minst en time på hverdager hvor alle samiske språk er representert og at det satses på en digital samisk allmennradiokanal.

  • Utvalget anbefaler at NRK Sápmi setter spesielt fokus på rekruttering av medarbeidere med kompetanse i sørsamisk og lulesamisk.

  • Utvalget mener det bør utvikles flere program, spill og applikasjoner på samiske språk.

  • Det bør satses mer på å utvikle digitale plattformer hvor det kan kommuniseres på samiske språk, herunder en nettportal med samisk innhold.

  • Utvalget mener det er særdeles viktig å styrke og utvikle det språkteknologiske miljøet ved UiT Norges arktiske universitet. Det er behov for å styrke og utvikle talesyntese for sørsamisk og lulesamisk. Det er behov for å utvikle grammatikkontroll for de samiske språkene.

19 Språkutvikling – et grenseoverskridende arbeid

19.1 Innledning

Samiske språkområder følger ikke de nasjonalt fastsatte landegrensene. Samene er et urfolk i fire land, og samiske språk eksisterer på tvers av riksgrensene. Innenfor disse landegrensene er det flere samiske språk. Dette er bakgrunnen for at Sametinget i Norge ikke kan normere nye samiske ord uten at dette skjer i samarbeid med de andre sametingene. Samisk språkutvikling i denne sammenheng forutsetter et permanent grenseoverskridende språksamarbeid.

Det har vært et ønske fra samene at de skal kunne samarbeide om felles utfordringer og ha god kulturell og språklig kontakt. Opprettelsen av Nordisk sameråd i 1956 var nettopp et uttrykk for ønsket om etablering og tilrettelegging av et organisert samarbeid mellom samer over landegrensene. Dette kommer klarest frem gjennom resolusjonen vedtatt på samekonferansen i Gällivare 1971 hvor det ble uttalt:

«Vi samer er ett folk, og rikenes grenser skal ikke bryte vårt folks fellesskap».

Det har vært et langvarig historisk samarbeid blant samer over landegrensene. Ett hovedformål med samarbeidet er å sørge for at de samiske språkene henholdsvis nord,- sør,- lule,- enare- og østsamisk ikke utvikler seg i forskjellige retninger i forskjellige land, og forhindre at det kan bli problemer med å kommunisere over landegrensene på samme samiske språk.

19.2 Gjeldende rett

I forbindelse med utarbeidelse av språkkapittelet i sameloven la Samekulturutvalget til grunn at et Samisk språkråd i Norge skulle ta seg av oppgaver og interesser som sameloven fastsetter og være den norske seksjonen i et fellesnordisk språkråd.317 Sameloven § 3-12 regulerte derfor tidligere organiseringen av arbeidet med samisk språk ved Samisk språkråd, og det ble i forskrift fastsatt hvilke funksjoner Samisk språkråd skulle ha.318 Blant annet godkjente Samisk språkråd inntil 1995 en tolke- og autorisasjonsordning gjennom et eget autorisasjonsutvalg som behandlet søknader om autorisasjon etter at en tolkeprøve utarbeidet av en tolkeprøvenemd var avlagt.319

Ved en lovendring i 2002 ble det opp til Sametinget å organisere sitt arbeid med samiske språk i Norge. Innholdet i Sametingets språkarbeid er etter sameloven § 3-12 første ledd å arbeide for vern og videre utvikling av samiske språk. Sametinget står fritt til å organisere dette arbeidet, og det skal omfatte alle samiske språk i Norge.320 Hva dette konkret innebærer er ikke nærmere omtalt i lovendringsforslaget fra 2002. Det er derfor nærliggende å anta at det er snakk om en videreføring av de funksjoner som tidligere lå til Samisk språkråd.

19.3 Folkerett

ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (ILO-169) fastslår at urfolk skal ha rett til å vedta sine egne prioriteringer når det gjelder utvikling av blant annet liv, institusjoner og åndelige velvære, og til så langt som mulig å utøve kontroll blant annet med sin egen kulturelle utvikling, herunder språkutvikling, jf. artikkel 7. Konvensjonen har videre et eget kapittel om kontakt og samarbeid mellom urfolk over statsgrenser. Artikkel 32 om kontakt og samarbeid mellom urfolk over landegrensene pålegger myndighetene å treffe hensiktsmessige tiltak, blant annet gjennom internasjonale avtaler, for å lette kontakt og samarbeid over statsgrenser. Dette gjelder kontakt og samarbeid med andre urfolk, så vel som kontakt og samarbeid med medlemmer av sitt eget folk som bor i et annet land. Bestemmelsen framhever spesielt kontakt og samarbeid på økonomiske, sosiale, kulturelle og miljømessige områder. Mellomstatlige avtaler som tar sikte på å fremme slike forbindelser mellom urfolk vil være en lojal oppfølging av bestemmelsen.

Dette støttes av FNs erklæring om urfolks rettigheter (urfolkserklæringen) som har flere bestemmelser som berører urfolks organisasjonsrett blant annet i artikkel 33 nr. 2321 og en bestemmelse som berører grenseoverskridende samarbeid spesielt i artikkel 36 nr. 1 og 2:

«1. Indigenous peoples, in particular those divided by international borders, have the right to maintain and develop contacts, relations and cooperation, including activities for spiritual, cultural, political, economic and social purposes, with their own members as well as other peoples across borders.
2. States, in consultation and cooperation with indigenous peoples, shall take effective measures to facilitate the exercise and ensure the implementation of this right.»

19.3.1 Nordisk samekonvensjon

En nordisk ekspertgruppe overleverte sin innstilling med et utkast til en nordisk samekonvensjon høsten 2005. Konvensjonsutkastet tar utgangspunkt i at samene er et folk og urfolk i Finland, Sverige og Norge. Utkastet er utarbeidet på bakgrunn av de internasjonale instrumentene som de tre landene er bundet av. En nordisk samekonvensjon foreslås å ha som målsetting å lette samhandlingen mellom samene som ett folk, på tvers av landegrensene.

Ønsket om en egen samekonvensjon ble først fremsatt av samene gjennom Samerådet. Samenes understrekning av at de er ett folk og ønsket om å bevare og utvikle sin kultur, sitt språk og sitt samfunnsliv på tvers av landegrensene er bakgrunnen for kravet om en egen samekonvensjon.

Formålet i utkastet til Nordisk samekonvensjon er nettopp å bekrefte og styrke rettigheter for det samiske folk, slik at det kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur, sine næringer og sitt samfunnsliv med minst mulig hinder av landegrensene, jf. artikkel 1.

Konvensjonsutkastet regulerer samarbeid på flere konkrete områder, for eksempel gjennom art. 10 om harmonisering av rettsregler, artikkel 12 om undervisning og helsetjenester, artikkel 24 om media og artikkel 27 om forskning. I artikkel 23 foreslås det at:

«Samene skal ha rett til å bruke, utvikle og til kommende generasjoner formidle sitt språk og sine tradisjoner, og ha rett til å arbeide for at kunnskap i det samiske språket spres også til samer som bare i liten grad eller ikke behersker dette språket. Samene skal ha rett til å bestemme, beholde og få allmenn aksept for sine personnavn og geografiske navn.»

Victoria Tauli-Corpuz, FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter, fremhevet i en pressemelding 28. august 2015 innsatsen til sametingene og statene Norge, Sverige og Finlands for å utvikle en nordisk samekonvensjon, og mente konvensjonen kan bli et eksempel til etterfølgelse med hensyn til å implementere urfolkserklæringen.322 Arbeidet med nordisk samekonvensjon er ikke sluttført under utvalgets arbeid.

19.4 Nordisk samarbeid

Norge, Sverige og Finland har et samarbeid om samiske spørsmål både på embets- og politisk nivå. Gjennom Nordisk embetsmannsorgan for samiske spørsmål møtes myndighetene og sametingene i de tre landene jevnlig for gjensidig informasjon og diskusjon. Et fast samarbeid på politisk nivå ble etablert i 2001 mellom sametingspresidentene og ministrene med ansvar for samiske saker i de tre landene. Sametingene har et felles organ for parlamentarisk samarbeid, Samisk parlamentarisk råd (SPR).

Boks 19.1 Innlegg fra ungdomspanelet til utvalget 28. august 2015

«De samiske språkene krysser grensene, og potensialet er nettopp grenseløst. Men vi har ikke tid til å bruke hundre nye år på å få til et samfunn hvor alle forstår og aksepterer at i våre områder hører flere folk og språk til. Språk har allerede gått i dvale i løpet av de siste årene. Språk kan ikke veies i gull, det har verdi i seg selv. Men det å kunne språk, er gull verdt!»

Yvonne-Marie Miniggio, Samisk veiviser

«En felles samisk læreplan for Finland, Sverige og Norge vil gi oss de samme bøkene i de tre landene, noe som fører til mindre kostnader og menneskelige ressurser. Det vil også bety at vi lærer det samme, som igjen fører til at språkene utvikler seg i samme retning. Slik det er nå, utvikler språkene seg i forskjellige retninger på grunn av landegrensene, og om det får fortsette vil det svekke språkene, og i verste fall føre oss nærmere slutten for språkene.»

Viktor Inge Paulsen, Språkambassadør for Sametinget i Norge

Både norske myndigheter og Sametinget har en uttalt politikk angående grenseoverskridende språksamarbeid. I St.meld. nr. 28 (2007–2008) Om samepolitikken fremheves det at regjeringen «legger vekt på å videreutvikle det grenseoverskridende samarbeidet på nordisk nivå og i nordområdene, blant annet i tilknytning til språkarbeid, opplæring og læremidler, forskning og høyere utdanning, barn og unge, og næringsutvikling.»323

I Sundvolden-erklæringen heter det at Solberg-regjeringen har som mål at urfolk og minoriteter skal få utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv og at regjeringen ønsker å etablere et samarbeid på tvers av grensene når det gjelder samiske språk.324

I sametingsrådets tiltredelseserklæring synliggjøres at kontakten mellom samer på tvers av landegrensene er av avgjørende betydning for bevaring av tradisjoner og for utvikling av samisk fellesskap og mangfold. Sametingsrådet signaliserer at de vil legge til rette for styrking av samarbeidet på tvers av grensene.325

Sametinget har definert sine oppgaver med samiske språk herunder godkjenning av samisk terminologi gjennom et nordisk samarbeidsorgan. I Sametingsmeldingen om samiske språk av 2013, om nordisk samarbeid, heter det:

«Det er behov for et sterkt nordisk samarbeid hvor man kan diskutere og fremme språkpolitiske og språkfaglige saker. Det er også viktig for normering av samisk skriftspråk at vi har et fungerende nordisk språkorgan.326
Samisk parlamentarisk råd (SPR) har i lengre tid sett behov for et styrket språksamarbeid for at terminologi- og normeringsarbeidet skal bli mer effektivt.»

Når det gjelder språknormering er det Sametinget i Norge som er myndighet, jf. sameloven § 3-12 første ledd. Sametinget vedtok i 2015 at Sametinget i Norge skal delta i arbeidet til Nordisk samisk fag og ressurssenter Sámi Giellagáldu. Sametingets myndighet er delegert til et prosjektbasert fellessamisk organ under SPR.

19.5 Organisering av språkarbeidet

Sámi giellalávdegoddi/Samisk språknemd (SGL) var det samiske folks øverste beslutningsmyndighet i saker som omhandlet samiske språk i perioden 1971–2011. SGL var administrativt underlagt Samerådet i årene 1971–1996.

I 1997 omorganiserte sametingene i Finland, Sverige og Norge språksamarbeidet til å bli en virksomhet under sametingene. Det ble igangsatt en utredning327 om ny organisering av det samiske språksamarbeidet. Sametingene etablerte et felles organ for parlamentarisk samarbeid, Samisk parlamentarisk råd (SPR)328 i 2000. Samisk språknemnd ble samme år underlagt SPR.

Da Samisk språknemnd ble underlagt SPR innebar dette i praksis at Samisk parlamentarisk råds plenum oppnevnte språknemndas 12 medlemmer for fire år etter forslag fra sametingene og sameforeningene i Russland. Medlemmene representerte de forskjellige samiske språkene: sør,- lule-, nord,- enare,- skolte,- kildin- og tersamisk.

Samisk språknemnds administrasjon var samlokalisert med Sametinget i Norge og det var Sametinget i Norge som hadde arbeidsgiveransvaret for administrasjonens ansatte. Samarbeidsorganene til nemnda var sameforeningene på russisk side, universiteter, høgskoler og fagorganer.

Samisk språknemnds oppgaver besto blant annet i å bevare og utvikle samiske språk, gi råd i saker som gjelder samiske språk, holde kontakt med andre institusjoner som for eksempel sametingenes språkorganer og høyere utdanningsinstitusjoner i Sápmi og internasjonalt, og bedre det samiske språkets stilling i samfunnet. Nemda skulle koordinere samisk språkarbeid, granske og publisere nye termer og normeringer (terminologi- og normeringsarbeid).

Språkseksjonene hadde avgjørelsesmyndighet i normeringssaker og godkjente nye termer. Vedtakene ble sendt Samisk språknemnds administrasjon som igjen formidler disse videre til publikum.

I følge Sametinget ble Samisk språknemnd lagt ned fordi virksomheten ikke hadde tilstrekkelig aktivitet og ikke klarte å ivareta språkfaglige behov godt nok. Fagutvalgene i Samisk språknemnd fungerte ikke optimalt og det var liten grad av koordinering mellom de forskjellige utvalgene. Senere erfaringer Sametinget har gjort i arbeidet med samiske språk, viser at det er viktig å dra nytte av kunnskaper på tvers av samiske språk i språkutviklingsarbeidet, og ikke jobbe isolert med ett språk. Hovedårsaken til at nemnda ikke fungerte synes å være få ansatte og begrensede økonomiske midler til å drifte arbeidet.329

Nordisk Samisk Institutt gjennomførte i 2007 en evaluering av samelovens språkregler på oppdrag fra daværende Kultur- og kirkedepartement. Rapporten vektlegger behovet for språksamarbeid over landegrensene i samiske bosettingsområder og peker da særlig på behovet for å heve statusen for samiske språk og på behovet for språkvitalisering.330

I 2007 ble en ny omorganisering av det samiske språksamarbeidet igangsatt av Samisk parlamentarisk råd. SPR opprettet en arbeidsgruppe som hadde som mandat å foreslå ny organisering av det samiske språksamarbeidet. I arbeidsgruppens rapport kom det fram at språksamarbeidet burde styrkes både språkpolitisk og faglig. Arbeidsgruppen påpekte behovet for et felles samisk organ på et språkfaglig plan.331

I 2011 gjennomførte SPR et forprosjekt hvor formålet var å utarbeide en utredning om etablering av et Nordisk språk- og ressursfagsenter og utarbeide en søknad om viderefinansiering av et prøveprosjekt for senteret. Prosjektets rapport forelå i september 2011.332 SPR fulgte opp med vedtak om å igangsette etableringen av et permanent Nordisk samisk fag- og ressurssenter som skulle fremme og styrke samiske språks stilling i Norge, Sverige og Finland. SPR ønsket å legge beslutningsmyndigheten i spørsmål om samiske språk til den nye institusjonen.333

Boks 19.2 Sámi Giellagáldu

Prosjektet ble etablert 1. februar 2013 og fikk navnet Sámi Giellagáldu/Sáme giellagálldo/ Saemien Gïelegaaltijen som på norsk betyr Samisk språkkilde. Sámi Giellagáldu er et felles og det øverste språkorgan for det samiske folket i Norden. Organet er underlagt Samisk parlamentarisk råd. Sámi Giellagáldu overtok oppgavene som tidligere var lagt til Samisk språknemnd. Organet jobber med språkrøkt, språkutvikling, terminologi, stedsnavnarbeid, språknormering og gir informasjon om språkfaglige spørsmål. Prosjektet tilrettelegger for samarbeid om fem samiske språk. Giellagáldu har fem språkseksjoner: De sør-, lule- og nordsamiske og enare- og østsamiske språkseksjonene godkjenner nye termer, vedtar normering og gir tilrådninger i bruken av språket. Normeringsarbeid er prioritert. Språkmedarbeidere i prosjektet gjennomgår blant annet terminologilister med nye ord og godkjenner disse. Det er politisk utnevnte språkseksjoner som godkjenner språknormeringene og nye termer foreslått av språkmedarbeiderne.

Sametinget i Finland har ansvaret for å lede Sámi Giellagáldu og er prosjekteier. De ansatte i prosjektet sitter i sametingenes administrasjoner i Norge, Sverige og Finland og det har vært inntil 12 ansatte engasjert i midlertidige stillinger.

Organet har beslutningsmyndighet i saker som angår samiske språk. Ifølge organets vedtekter skal organet bevare og utvikle samiske språk som kulturarven og fungere som sakkyndig fagorgan, jf. § 2. Ifølge organets arbeidsorden § 9 skal språkseksjonene gi råd om bruken av stedsnavn.1

1 Sámi giellagaldu (www.giella.org).

19.6 Utvalgets vurderinger

Innledning

Utvalget mener et grenseoverskridende samarbeid om samiske språk er av stor betydning for utviklingen av de samiske språkene. Utvalget merker seg at det i dag ikke finnes et permanent fellessamisk samarbeid som kan drive språkuvikling og som kan normere samiske språk på tvers av landegrensene. Samisk språkarbeid bærer sterkt preg av å være prosjektbasert. Utvalget mener det er en uheldig situasjon. Utvalget understreker at de samiske språkenes felles utvikling må sikres bedre for fremtiden.

Det er utvilsomt Sametinget som er myndighet for samisk språkutvikling, herunder normering av samiske språk. Denne myndigheten er lovfestet i sameloven § 3-12. Sametinget er videre ansvarlig for språksamarbeidet med sametingene i Sverige og Finland. Dette samarbeidet forutsetter imidlertid at statene legger til rette for et slikt samarbeid over landegrensene.

Utvalget merker seg at både regjeringen og sametingsrådet ønsker å videreutvikle og styrke et fellessamisk språkarbeid, og at et slikt samarbeid er forankret i Sametingets Plenum. Utvalget vektlegger at det er en villet utvikling fra sametingenes høyeste samarbeidsorgan, SPR, at beslutningsmyndigheten i spørsmål om samiske språk skal ligge til et felles organ. Utvalget legger videre vekt på at det har vært et langvarig historisk samarbeid mellom sametingene i språkspørsmål. Utvalget ser positivt på denne utviklingen.

Med det begrensede antall språkbrukere, vil en positiv språkutvikling være betinget av et felles nordisk samarbeid. Et samarbeid der fagpersoner med samisk språkkompetanse jobber grenseoverskridende kommer samfunnet til gode, og vil være en effektiv bruk av faglige og økonomiske ressurser. Det er et stort behov for å formalisere et slikt permanent samarbeid og få forutsigbarhet og fortgang i språkutviklingen. Et slikt samarbeid er også ressurssparende, samtidig som det bidrar til økt samisk fellesskap, noe som i seg selv kan bidra til styrking av språkene.

En felles samordnet utvikling av samiske språk er en forutsetning for at annet grenseoverskridende samarbeid i mange samfunnssektorer skal fungere, for eksempel når det gjelder samarbeid i barnehage og skole, utvikling av læremidler, mediesamarbeid og helsesamarbeid.334

Permanent fellessamisk organ

Sámi Giellagáldu har båret preg av å være prosjektbasert og utvalget ønsker at det skal bli etablert en permanent organisering av fellessamisk språkarbeid. Utvalget mener det er uheldig at Sametinget overfører myndighet til et prosjektbasert organ. Utvalget mener likevel at erfaringene som er gjort gjennom arbeidet i Sámi Giellagáldu utgjør et godt grunnlag for å etablere et fellessamisk permanent organ. Samarbeidet må baseres på en overenskomst mellom sametingene.

Utvalget foreslår at det lovfestes i sameloven at Sametingets arbeid for vern og utvikling av samiske språk i Norge helt eller delvis kan overføres fra Sametinget til et internasjonalt, fellessamisk organ. Utvalget legger til grunn at sametingene og statene i fellesskap finner organisastoriske løsninger og en finansiering som sikrer den fellessamiske språkutviklingen.

Utvalget er oppmerksom på at etableringen vil måtte innebære en nærmere vurdering, særlig av ansvarsforhold, ressurssituasjon og tilsetning av nødvendig kompetanse.

Etter utvalgets oppfatning bør felles språkpolitiske utfordringer koordineres mellom Sametingene i Samisk parlamentarisk råd (SPR). Med samordnede språkpolitiske retningslinjer for terminologiutvikling, bør selve godkjenningsarbeidet kunne skje på faglig nivå, slik at terminologiarbeidet kan bli mest mulig faglig fundert og effektivt. Utvalget antar at organiseringen best kan skje med utgangspunkt i antall språkbrukere i de enkelte land, og slik at man samtidig sikrer lik innflytelse fra alle sametingene. Organiseringen må gjenspeile de enkelte samiske språkene, der det blir tatt hensyn til de særskilte behov til de minste samiske språkene.

Den norske stat har et særskilt ansvar for etableringen av det fellessamiske samarbeidet, som må skje på permanent basis med en forutsigbar finansiering. Utvalget understreker at Norge og de øvrige statene er forpliktet etter folkeretten til å arbeide for gode fellesskapsløsninger på tvers av landegrensene, særlig når dette er nødvendig for å ivareta et samisk kulturvern. Bevaring av samiske språk er en avgjørende faktor i kulturvernet. Språkarbeid er dessuten i hovedsak et internt anliggende for samisk kultur. Ut fra selvbestemmelsesprinsippet er det derfor nærliggende å legge til grunn at statene plikter å legge til rette for et fellessamisk språkarbeid, basert på synspunktene til representative samiske organer i de enkelte land. Rammene for dette bør fastsettes gjennom nordisk samekonvensjon, med muligheter for senere tilslutning fra organer på russisk side.

Utvalget oppfordrer således statlige myndigheter sterkt til å få på plass en forpliktende avtale om samisk språksamarbeid med Sverige og Finland. Utvalget forutsetter at Nordisk samekonvensjon inkorporeres i norsk lov i sin helhet.

Opprettelse av Samisk språkråd

De språkfaglige forvaltningsoppgavene ved Sametinget vil etter utvalgets mening være best tjent med å være tydeligere adskilt fra daglig politisk styring. Dette gjelder særlig arbeidet med terminologiutvikling og normering.

Utvalget foreslår at Sametinget i Norge oppretter et språkorgan. Utvalget mener at Samisk språkråd kan være en hensiktsmessig norskspråklig navnebetegnelse på det nye språkorganet fordi et slikt navn relaterer seg til Språkrådet i Norge, noe som viser at også det samiske språkarbeidet har samme status.

Utvalget mener Samisk språkråd skal forestå Sametinget i Norges del av det fellessamiske språkarbeidet med sametingene i Sverige og Finland.

Terminologiutvikling

Det er et stort behov for terminologiutvikling på de samiske språkene på flere samfunnsområder, for eksempel samiske rettstermer i justissektoren. Dette har særlig betydning for lulesamisk og sørsamisk, der terminologiutviklingen er svært mangelfull.

Godkjenning av lovoversettelser til samiske språk

Utvalget foreslår at godkjennelsesmyndighet for å oversette lover til samiske språk skal legges til Sametinget. Utvalget mener det kan være hensiktsmessig at godkjennelsesmyndigheten delegeres til Samisk språkråd, da det vil være et stort behov for utvikling av rettstermer i sammenheng med lovoversettelsene. Selv om det er departmentene som skal stå for selve oversettelsen av aktuelle lover og forskrifter på samisk, vil Samisk språkråd være sentral i utviklingen av nye termer.

Tolkeautorisasjon og bevilling

Utvalget legger merke til at tolkeutvalget foreslår at tolkeautorisasjon for samiske språk skal inngå i den ordinære statsautorisasjonsordningen. Utvalget ser dette i lys av at Samisk språkråd inntil 1995 godkjente en tolke- og autorisasjonsordning gjennom et eget utvalg. Utvalget mener selve bevillingen for statsautorisert tolker for samiske språk skal utstedes av Sametinget og foreslår at oppgaven legges til det nye organet Samisk språkråd. Se videre omtale av spørsmålet i kapittel 18.

19.7 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår at det lovfestes i sameloven at Sametingets arbeid for vern og utvikling av samiske språk i Norge helt eller delvis kan overføres til et permanent internasjonalt, fellessamisk organ.

  • Utvalget foreslår at det etableres et nytt samisk språkorgan, Samisk språkråd. Samisk språkråd skal forestå Sametinget i Norges arbeid med terminologiutvikling og være Sametinget i Norges bidrag til det fellessamiske språksamarbeidet.

20 Samiske stedsnavn

20.1 Innledning

En del av de overordnede forpliktelsene for stat, fylkeskommune og kommune er å fastsette, ta i bruk og synliggjøre samiske stedsnavn.

Samiske stedsnavn er en sentral del av samisk kulturarv. Eldre samiske stedsnavn er immaterielle kulturminner. Stedsnavnene inneholder ofte landskapsinformasjon og er kilde til kunnskap om områdene. Samiske stedsnavn er informasjon på samiske språk rettet spesielt til samiskspråklige, men også til andre som oppholder seg i området. Synliggjøring av samiske stedsnavn på kart, i registre og på skilt er derfor av vesentlig betydning både av hensyn til godt kulturvern og i mange tilfeller også av hensyn til samfunnssikkerhet.

Fastsetting av offisielle samiske navn på statlige organer, kommuner og fylkeskommuner er relevant i lys av pågående omorganiseringer i offentlige sektorer og ved opprettelsen av nye offentlige organer, og også i forbindelse med kommunesammenslåinger.

Boks 20.1 Sametinget om stedsnavn som informasjon

Den tradisjonelle samiske naturbruken, overlevelse og bosettelse er grunnlaget for samiske stedsnavn, da det er knyttet mye informasjon til de samiske stedsnavn om blant annet hverdagslige gjøremål, tro, religion og om livet.
Stedsnavn beskriver områdene, hvor det er best å ferdes, hvor man ikke skal ferdes, hvor det er godt beite osv. Man drar ikke frivillig til Sorbmegáisá1, i Vuojahannjárga skal rein svømme over, og over Báktegorssa2 velger man ikke å ferdes. Stedsnavn forteller også om hvilke dyr som finnes i området, hvilke fiskeart det er i vann, elv og fjord.
Gjennom stedsnavn får man historier om hendelser og skikk og bruk, og om enkeltpersoner som har hatt tilhold til stedet. Navn som Ánne siessá geassesadji3 og Mihkkala Lasse stáffu4 forteller om at disse samene har bodd i området. Navn slik som Girkogeađgi5, Uldabákti6 og Gummehusvággi7 forteller igjen om tro og overtro. Når man hører navnet Beasseloggungohpi, så vet man at der hentet man materiale til å bygge gammer, mens i Darvevuotna er det rikelig med tjære.

1Sorbmegáisá forstås som «ulykkesfjellet». Fjellets samiske navn tilsier at dette er et fjell hvor det har skjedd mange ulykker i området.

2Báktegorssa betyr at det er store stein i elva der det er stridt.

3Ánne siessá geassesadji betyr der hvor tante Anna hadde sin sommerplass.

4Mihkkala Lasse stáffu betyr at Lars Mikkelsen bodde der.

5Girkogeađgi betyr «kirkestein».

6Uldabákti forstås som de underjordiskes stein.

7Gummehusvággi forstås som «spøkelsesdalen».

Kilde: Fra Sametingsrådets saksfremsstilling i sak SR 65/16 Sámi báikenamat almmolaš geavahusas/Samiske stedsnavn i offentlig bruk.

20.2 Gjeldende rett

20.2.1 Innledning

Grunnloven § 108 og de folkerettslige forpliktelsene ligger til grunn for all forvaltning av samiske stedsnavn. Det ble fremmet forslag om regler for samiske stedsnavn i Ot.prp. nr. 66 (1988–89) Lov om stadnamn, og samiske stedsnavn er i dag regulert gjennom stadnamnlova.

Den offentlige bruken av samiske stedsnavn, saksbehandlingsregler for fastsetting av samiske navn, skrivemåte og bruk av navn på skilt og lignende er regulert i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn (stadnamnlova) med tilhørende forskrift 1. juni 2007 nr. 592 om skrivemåte av stadnamn (stadnamnforskrifta).

Bruken av samiske språk som likeverdige og likestilte språk er regulert i lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven).

Samiske navn på kommuner og fylkeskommuner fastsettes etter lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) og samiske navn på fylkeskommuner følger av fylkesnavnene etter lov 14. august 1918 nr. 1 om forandring av rikets inndelingsnavn (bispedømme- og fylkesloven).

Adressenavn fastsettes etter lov 17. juni 2005 om eigedomsregistrering (matrikkellova) med tilhørende forskrift 26. juni 2009 nr. 864 om eiendomsregistrering (matrikkelforskriften), og saksforberedende arbeid knyttet til navnsetting og skrivemåte av stedsnavn følger av reglene i stadnamnlova.

20.2.2 Stadnamnlova

Stadnamnlova har som formål å ivareta stedsnavn som språklig kulturminne. Loven skal sikre at hensynet til samiske og kvenske stedsnavn er i samsvar med nasjonal og internasjonal lovgivning, jf. § 1 første og andre ledd. Loven kommer til anvendelse når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsette stedsnavn eller skrivemåten av stedsnavn, jf. § 1 tredje ledd. Stadnamnlova gjelder for hele landet. Tradisjonelle samiske stedsnavn er derfor lovbeskyttet også utenfor forvaltningsområdet for samisk språk.

Stadnamnlova § 2 a definerer stedsnavn som navn på terrengformasjoner, kulturformasjoner og administrative områder. Kommuner, sogn og adresser er eksplisitt definert som administrativt område og veier som kulturformasjon. Nedarvede stedsnavn er definert som navn som muntlig eller skriftlig er overlevert fra tidligere generasjoner, jf. § 2 d.

Navn på kommuner og fylker er ikke stedsnavn i vanlig forstand, men navn på territoriale enheter for offentlig administrasjon. Likevel dreier det seg om navn på geografiske områder som kan kartfestes, og faller derfor inn under definisjonen av stedsnavn. Dette er også lagt til grunn når samiske navn på kommuner og fylker er blitt fastsatt. Saksbehandlingsreglene i stadnamnlova med tilhørende forskrift får derfor anvendelse både for kommune- og fylkesnavn så langt det passer.335

Stadnamnlova § 4 angir regler om skrivemåte. I første ledd heter det at skrivemåten skal ta utgangspunkt i nedarvet lokal uttale av stedsnavnet og at skrivemåten skal følge gjeldende rettskrivingsprinsipp. Den nærmere reguleringen av skrivemåten følger av forskrift 1. juni 2007 nr. 592 om skrivemåten av stadnamn, jf. stadnamnlova § 13.

Stadnamnlova § 8 om særskilte regler om gårdsnavn og bruksnavn sier at skrivemåten av gårdsnavn og bruksnavn som språklig og geografisk faller sammen med nedarvede stedsnavn, skal brukes av det offentlige og fastsettes etter §§ 4 til 6. I forarbeidene presiseres det at første ledd regulerer eier eller festers rett til å fastsette navn på eget bruk. Bruksnavn er blant de eldste stedsnavnene i landet, og bør tas vare på som kulturminner. Eier eller fester kan likevel ikke gi eiendommen nytt navn i stedet for det tradisjonelle navnet, dersom ikke særlige grunner taler for det, men kan gi eiendommen et eget bruksnavn i tillegg. I samisk bosettingsområde kan eier eller fester gi eiendommer med norske navn et samisk navn, i tillegg til eller istedenfor, det norske navnet. Bruksnavnene skal brukes av det offentlige i samsvar med reglene om flerspråklig navnebruk.336

Hvem som har rett til å initiere prosess om navnesak følger av stadnamnlova § 5 bokstav a til d. I følge denne bestemmelsen kan navnesak initieres av offentlige organ, eieren av gårdsbruk eller eiendom, lokal organisasjon med særlig tilknytning til et stedsnavn eller stedsnavnkonsulentene.

Boks 20.2 Stadnamnlova

Stadnamnlova § 9 Bruk av stadnamn

Når skrivemåten av eit stadnamn er fastsett etter denne lova og ført inn i stadnamnregisteret, skal han brukast av eige tiltak av dei som er nemnde i § 1 tredje ledd.

Samiske og kvenske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på eller har næringsmessig tilknyting til staden, skal til vanleg brukast av det offentlege t.d. på kart, skilt, i register saman med eventuelt norsk namn.

Offentlege organ og andre som er nemnde i § 1 tredje ledd, skal halde fram med å bruke dei skriftformene som er i bruk av det offentlege når lova blir sett i verk, til det eventuelt blir gjort endringsvedtak.

Kilde: Lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn.

Alle statlige organ skal aktivt ta i bruk fastsatte stedsnavn på eget initiativ i henhold til § 9, første ledd. Ifølge forarbeidene viser erfaringer at offentlige organ ikke tar i bruk fastsatte stedsnavn, og at det derfor er nødvendig med en bestemmelse om at alle statlige organ skal ta i bruk fastsatte stedsnavn.337

Stadnamnlova § 9 andre ledd slår videre fast at samiske og kvenske stedsnavn som blir benyttet blant folk som bor fast eller har næringsmessig tilknytning til et sted skal brukes av det offentlige, for eksempel på kart og skilt, sammen med eventuelt norsk navn. I motivene til bestemmelsen følger det at begrepet «bur fast» på stedet, betyr at folk må ha regelmessig tilknytning til stedet over lengre tid. Dette gjelder også «næringsmessig tilknytting» til stedet, for eksempel for reindriftssamer og fiskere.338 I forarbeidet gis det uttrykk for at regelen er en «spesialregel» for bruk av fastsatte skriftformer i områder med to eller flere språk. Språklige minoriteter bør ha rett til å få sine egne stedsnavn tatt i bruk, dersom ikke «særlige praktiske eller tekniske vanskeligheter taler mot det». I slike tilfeller bør en velge eldre navn fremfor yngre og se bort fra oversettinger. Avgjørende vekt bør legges på den lokale navnetradisjonen og på kulturminnehensynet.339

Ifølge stadnamnlova § 9, tredje ledd er det imidlertid ikke meningen at alle samiske stedsnavn i landet skal behandles på nytt etter stadnamnlova. Mange samiske navn har allerede en skrivemåte som er uproblematisk. Etter loven skal det offentlige fortsette å benytte de navneformer som er i bruk fra før, inntil det eventuelt blir gjort navnevedtak etter reglene i loven.

Sametinget oppnevner stedsnavnkonsulenter for samiske stedsnavn, jf. stadnamnlova § 11.

20.2.2.1 Stadnamnforskrifta

Stadnamnforskrifta regulerer skrivemåten av samiske stedsnavn. Stadnamnforskrifta inneholder nærmere presiseringer om skrivemåter og bruk av stedsnavn.

Ved fastsetting av nye navn, bør navneskikken fra stedet følges, jf. § 1 første ledd. Når det gjelder samiske stedsnavn er det videre presisert i § 1 andre ledd at det skal tas hensyn til muntlig tradisjon. Med muntlig tradisjon menes den uttalen som er overlevert fra tidligere generasjoner, som har vært vanlig på stedet, og som fremdeles er i levende bruk.

Forskriften regulerer videre at skrivemåten av samiske stedsnavn skal ta utgangspunkt i lokal uttale og følge gjeldende rettskrivingsprinsipp for nordsamisk, lulesamisk eller sørsamisk, jf. § 4.

I rettledningen til forskrift om skrivemåte er det inntatt følgende presisering om bruken av samiske navn:

«Når eit namneobjekt har berre eit samisk namn, eit kvensk namn eller eit norsk namn, skal dette namnet brukast utan omsetjing eller tilpassingar. Dette inneber at det ikkje er tillate å fornorske samiske eller kvenske namn. Der det ikkje eksisterer norsk namn på staden skal den samiske eller kvenske skrivemåten nyttast».

Der det er aktuelt å benytte flere navneformer samtidig, er det stadnamnforskrifta som regulerer dette, såfremt stedsnavnene er fastsatt etter at stadnamnforskrifta trådte i kraft.340

Stadnamnforskrifta § 7 første ledd sier at dersom et navneobjekt har samisk og/eller kvensk navn i tillegg til et norskspråklig navn, og navneformene er i bruk blant folk flest som bor fast eller har næringsmessig tilknytning til stedet, skal begge eller alle navnene brukes.

I følge stadnamnforskrifta § 7, tredje ledd, skal vedtaksorganet i tilfeller der flere navn brukes på skilt, kart og lignende, fastsette rekkefølgen på navnene ut i fra hensynet til språkbruken på stedet. For forvaltningsområdet for samisk språk er det uttrykkelig regulert at rekkefølgen skal være samisk, norsk, kvensk. Dersom det av praktiske årsaker er særskilt vanskelig å bruke flere navn, skal det legges vekt på hvilket navn som har lengst tradisjon og er best kjent på stedet, jf. § 7 fjerde ledd. Det norske navnet trenger ikke være med dersom det er en fornorsket form av det samiske eller kvenske navnet, skiller seg lite fra det og ikke er i vanlig bruk i den norske formen.

Stadnamnforskrifta § 15 regulerer Sentralt stadnamnregister (SSR) og sier at registeret skal inneholde opplysninger om alle stedsnavn som har fått godkjent skrivemåten vedtatt etter stadnamnlova og i tillegg alle stedsnavn som er godkjente og i offentlig bruk.

20.2.3 Kommuneloven

Kommuneloven § 3 nr. 3 har bestemmelser som berører bruk av samiske kommunenavn. Ifølge bestemmelsen skal en endring i en kommunes navn avgjøres av Kongen. Før navnespørsmålet avgjøres skal uttalelse innhentes fra den eller de berørte kommuner. Lovens forarbeid åpner for samiske kommunenavn. I merknad til bestemmelsen fremgår det at i kommuner med stor samisk befolkning vil det være kurant at kommunen får dobbeltnavn.341

Det følger videre av kommuneloven § 3 nr. 4 at fylkeskommunen skal ha samme navn som fylket. En endring av fylkeskommuners navn forutsetter derfor at det administrative inndelingsnavnet for fylket først blir endret.

20.2.4 Bispedømme- og fylkesloven

Fylkeskommunenes navn er identiske med navnet på vedkommende fylke, og fylkenes navn er fastsatt i Bispedømme- og fylkesloven jf. § 2. nr. 2.

Navneendringer må skje ved at fylkesnavnene fremgår uttrykkelig av loven.342 Dersom loven endres får dette automatisk virkning for fylkeskommunens navn, jf. kommuneloven § 3 nr. 4.

Av bispedømme- og fylkesloven § 2 nr. 2 fremgår det at to fylker har både norsk og nordsamiske navn; Troms/Romsa og Finnmark/Finnmárku. Av forarbeidene fremkommer det at navneformene er likestilte. I skriftlig og muntlig kommunikasjon skal den norske navneformen tas med der det norske språk brukes, mens den nordsamiske navneformen skal tas med der nordsamisk brukes. Ved offentlig skilting, i logoer og på offentlige organers brevpapir mv., skal derimot begge navneformer brukes.343

20.2.5 Sameloven

Sametinget fastsetter rettskrivingen for samiske språk i henhold til sameloven § 2-1, fjerde ledd jf. 3-12, første ledd. Sametinget skal gjøre tilgjengelig samisk rettskriving som skal benyttes ved fastsetting av skrivemåten av samiske stedsnavn, ved kunngjøringer på samiske språk og ved oversettelser.

Samiske språk og norsk er likeverdige språk jf. sameloven § 1-5. Sameloven § 1-5 fastslår videre at samisk og norsk er likestilt etter sameloven kapittel 3. Likeverds- og likestillingsprinsippet vil prinsipielt gjelde i all offentlig sammenheng.344 Dette gjelder også bruken av samiske stedsnavn på kart og på skilt som uttrykk for at samiske språk er likeverdige og likestilte med norsk.

Ifølge sameloven § 3-2, andre ledd, skal kunngjøringer fra offentlige organ som særlig retter seg mot hele eller deler av befolkningen i forvaltningsområdet, skje både på samisk og norsk. Det følger av forarbeidene at bestemmelsen i praksis vil omfatte alle kunngjøringer fra lokale offentlige organ. Regionale og landsomfattende offentlige organ er omfattet når det gjelder kunngjøringer med særlig tilknytning til forvaltningsområdet.345

20.2.5.1 Rettskrivingsregler for samiske språk

Sametinget behandler og godkjenner rettskrivingsreglene for samiske språk. Myndigheten er delegert til organet Sámi Giellagáldu. Sámi Giellagáldu har godkjent rettskrivningsregler for nordsamisk. Reglene er gjort tilgjengelig av Sametinget i 2016 i et eget Hefte for nordsamisk rettskriving/ Čállinrávagirji.346 Det foreligger ikke tilsvarende rettskrivningshefter for lule- og sørsamisk. Veiledning angående skrivemåte av samiske stedsnavn på samiske språk blir gitt av Sametingets stedsnavnkonsulenter i Sametingets stedsnavntjeneste.

20.2.6 Matrikkellova

Matrikkellova § 21 pålegger kommuner å fastsette offisiell adresse til eiendommer og bygninger. Kommunene er adressemyndighet. Adressemyndigheten er ansvarlig for adresseforvaltningen i kommunen, og skal tildele adresser i henhold til matrikkellova og tilhørende forskrifter, samt stå for saksforberedende arbeid knyttet til navngiving og skrivemåte av stedsnavn eller adressenavn etter reglene i stadnamnlova.

20.2.6.1 Matrikkelforskriften

Matrikkelforskriften § 51 om adressenavn lyder:

«(1) Kommunen skal tildele alle gater, veger, stier, plasser og områder som blir brukt til offisiell adressering, et navn som er entydig innenfor kommunen. Skrivemåten fastsettes etter reglene i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn. Navnet føres i matrikkelen som adressenavn for vedkommende gate, veg, sti, plass eller område. Dersom navnet er på flere enn 22 posisjoner, skal det ved tildelingen også fastsettes en forkortelse for navnet. Forkortelsen skal være entydig innenfor kommunen, og kan i alle sammenhenger brukes i stedet for adressenavnet.
(2) Kommunen skal tildele alle gater, veger, stier, plasser og områder som er gitt adressenavn, eller som er forutsatt brukt til offisiell adressering, en entydig nummerisk identifikasjon.»

Matrikkelforskriften § 51 første ledd slår fast at kommunen skal tildele «alle gater, veger, stier, plasser og område som blir brukt til offisiell adressering, et navn som er entydig innenfor kommunen», og at skrivemåten skal fastsettes etter reglene i stadnamnlova. Regelen blir praktisert slik at kommuner ikke kan vedta parallelle navn på samme gate eller vei på to eller flere språk.347 En enkelt kommune har vedtatt tospråklige veinavn på norsk/samisk flere steder i kommunen.348

Adressenavn er definert i forskriften § 2 bokstav e som navn på gate, veg, sti, plass eller område, brukt som del av den offisielle adressen. Av forarbeidene fremgår det at et adressenavn skal være entydig innenfor samme kommune. To gater kan således ikke ha samme navn i samme kommune. Dersom navnet er på flere enn 22 posisjoner, skal det i tillegg tildeles en offisiell forkortelse for navnet.349

Kommunene kan tildele adressetilleggsnavn i henhold til reglene gitt i matrikkelforskriften § 54. Et adressetilleggsnavn kan være på inntill 25 posisjoner. Hvis adressetilleggsnavnet er lengre enn dette skal det også fastsettes en forkortelse, jf § 54 (3). Veiledningen fra Statens kartverk åpner for at kommunene kan fastsette flerspråklige adressetilleggsnavn.350 Skrivemåten fastsettes etter reglene i stadnamlova.

En grunneier har rett til å kreve at bruksnavn skal inngå i den offisielle adressen. I rundskriv fra departementet fremgår det at reglene åpner for, på nærmere vilkår, å få registrert et adressetilleggsnavn til adressen. Først og fremst gjelder dette bruksnavn på gårdsbruk, såfremt navnet på gårdsbruket faller språklig og geografisk sammen med et nedarvet stedsnavn.351

Kulturdepartementet utdyper angående adresser:

«I adresseringssamanheng har det vore eit ønske blant fleire grunneigarar å bruke daglegnamnet som adressetilleggsnamn, noko som også har vore praktisert dersom kommunen, stadnamntenesta og Kartverket har meint at daglegnamnet kjem inn under definisjonen av «nedervd stadnamn», dvs. at namnet er «munnleg eller skriftleg overlevert frå tidlegare generasjonar». I nokre tilfelle har derfor daglegnamn vorte vedtekne som adressetilleggsnamn og vorte registrerte som bruksnamn og adressetilleggsnamn i Sentralt stadnamnregister og matrikkelen. Tildeling av adressetilleggsnamn er regulert i matrikkelforskrifta § 54, og både daglegnamn og bruksnamn frå matrikkelen kan vere adressetilleggsnamn.»352
20.2.6.2 Skiltnormalen

Veidirektoratets Tekniske bestemmelser og retningslinjer for anvendelse og utforming (skiltnormal), presiserer i del 1 (Fellesbestemmelser) at krav som følger av direkte lov eller forskrift ikke kan fravikes.353 Skilt-, oppmerkings- og signalnormalene er hjemlet i skiltforskriften § 35 etter vegtrafikkloven. Skiltnormalen inneholder tekniske bestemmelser og retningslinjer for anvendelse og utforming av offentlige trafikkskilt.

Skiltnormalen henviser til at skrivemåten av stedsnavn fastsettes etter regler gitt i stadnamnlova med forskrifter, som også gir regler for saksbehandlingen. Når skrivemåte er fastsatt, skal denne brukes for det aktuelle stedsnavnet. Opplysning om stedsnavn med fastsatt skrivemåte fås fra det sentrale stedsnavnregisteret ved Statens kartverk. Dersom samisk eller kvensk stedsnavn blir benyttet blant folk som bor fast på eller har næringsmessig tilknytning til et sted, og skrivemåten for navnet er fastsatt, skal denne navneformen brukes på eventuelle veivisningsskilt for stedet. Har stedet også norsk navneform, skal som hovedregel begge navneformer brukes.

20.2.7 Folkerett

Ifølge de internasjonale forpliktelsene skal tradisjonelle samiske stedsnavn, veinavn og naturnavn som benyttes i samenes tradisjonelle bosettingsområde ha klar og utvetydig forankring i regelverk. Staten er forpliktet til å legge vekt på at stedsnavnene ofte er muntlig overlevert og igangsette effektive tiltak for å få gjennomført lovgivningen og få tatt i bruk stedsnavnene i offentlig forvaltning. Synliggjøring av tradisjonelle samiske stedsnavn på kart og på skilt vil være effektive tiltak i tråd med folkerettens krav.354

Denne konklusjonen følger av UNESCOs konvensjon 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven (UNESCO-konvensjonen) jf. art. 2 bokstav a, Den europeiske pakt om regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) jf. art. 10 nr. 2 bokstav g, Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter (rammekonvensjonen) art. 11 nr. 3 og finner også støtte i FNs Urfolkserklæring (UNDRIP) art. 13 som lyder som følger:

«Indigenous peoples have the right to revitalize, use, develop and transmit to future generations their histories, languages, oral traditions, philosophies, writing systems and literatures, and to designate and retain their own names for communities, places and persons.»355

Urfolk har rett til å gjenopplive, bruke og utvikle sin historie, sitt språk, sine muntlige overleveringer, sine filosofier, sitt skriftsystem og sin litteratur, og til å videreføre samme til nye generasjoner, og har også rett til å fastsette og beholde sine egne navn på og betegnelser for lokalsamfunn, steder og personer.

Samer har videre en generell rett til å anvende samiske språk på alle samfunnsområder. Dette tilsier at samiske navn skal kunne anvendes når det for eksempel blir vedtatt nye stedsnavn som navn på veier.356

20.2.7.1 UNESCO-Konvensjonen

Stedsnavn er immaterielle kulturminner. UNESCOs konvensjon 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven art. 2 bokstav a definerer immateriell kulturarv slik:

«[…] oral traditions and expressions, including language as a vehicle of the intangible cultural heritage».

Immateriell kulturarv er muntlige tradisjoner og uttrykk, herunder språk som et uttrykksmiddel for immateriell kulturarv. Denne kulturarven har blitt overført fra generasjon til generasjon. For å verne og fremme immateriell kulturarv plikter hver konvensjonspart å vedta en overordnet politikk som tar sikte på å fremme den immaterielle kulturarvens rolle i samfunnet og integrere vern av denne arven i sitt planleggingsarbeid. Stadnamnlova er en av lovene som skal ivareta hensyn som kommer inn under konvensjonen.357

20.2.7.2 Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk

Bruk av tradisjonelle samiske stedsnavn støttes også av minoritetsspråkpakten art. 10 nr. 2 bokstav g som lyder som følger:

«In respect of the local and regional authorities on whose territory the number of residents who are users of regional or minority languages is such as to justify the measures specified below, the Parties undertake to allow and/or encourage:
g. the use or adoption, if necessary in conjunction with the name in the official language(s), of traditional and correct forms of place-names in regional or minority languages.»358

I ekspertkomiteens rapport av 2009 om Norges gjennomføring av språkpakten uttrykte komiteen glede over at Troms fylke hadde fått tospråklig navn (Troms/Romsa). Videre refererte komiteen til endringene i stadnamnlova, inkludert formålsparagrafen, som fastslår en særlig plikt til å sikre samiske stedsnavn i samsvar med nasjonal lovgivning og internasjonale traktater.

20.2.7.3 Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter

I rammekonvensjonen art. 11 nr. 3 lyder som følger:

«In areas traditionally inhabited by substantial numbers of persons belonging to a national minority, the Parties shall endeavour, in the framework of their legal system, including, where appropriate, agreements with other States, and taking into account their specific conditions, to display traditional local names, street names and other topographical indications intended for the public also in the minority language when there is a sufficient demand for such indications.»

I den rådgivende komiteens tematiske rapport av 2012 om språk peker komiteen på at art. 11 nr. 3 krever at skilting av stedsnavn med videre på minoritetsspråk må gis klar og utvetydig forankring i lov. Hensynet til trafikksikkerhet og bruk av flere alfabeter er ifølge komiteen ikke legitime argumenter mot flerspråklige veiskilt. Bruk av flerspråklige veiskilt bør fremmes da de synliggjør ulike gruppers harmoniske sameksistens i et område.

I forbindelse med Norges rapporteringer om gjennomføringen av rammekonvensjonen har Europarådets ministerkomité gjentatte ganger anbefalt Norge å iverksette nødvendige tiltak for å sikre en effektiv gjennomføring av stedsnavnlovgivningen på lokalt og regionalt nivå.

20.3 Samiske stedsnavn forsvinner fra kartet

Den historiske fornorskingen av samiske navn var en form for kolonisering.359 Det var et politisk virkemiddel for å hevde herredømme over nordområdene, og hadde en spesiell rolle i assimileringspolitikken. Myndighetene har gjennom fornorskningshistorien ofte benyttet ulike midler for å skape norske navn utfra opprinnelige samiske navn. Dette har bidratt til å opprettholde hierarkiet mellom norske og samiske stedsnavn der norske stedsnavn fortsatt i dag blir sett på som «de riktige» navnene sammenliknet med de samiske navnene, som ofte bygger på muntlig tradisjon.360

Lov om salg av statens jord (jordsalgsloven) fra 1902 slo fast at navn på eiendommer skulle være norske.361 Etter at loven ble innført kunne ikke lenger samiske bosettingsnavn brukes som hovednavn i offentlige sammenhenger. Alle navn på eiendommer ble skrevet på norsk i henhold til § 3f, der det fremheves at «den oppmaalte Eiendom gives norsk Navn med det muligens gjængse lappiske eller kvænsk tilføiet i Parenthes.» Dette innebar at navn for eiendommer og bosetninger i samiske områder ble fornorsket. For naturnavn, altså navn på fjell, fjorder, elver og liknende fortsatte fornorskingen langt utover 1930-årene.

I en kartanalyse ble det påvist hvordan samiske navn ble underslått, omskrevet eller erstattet med nye og konstruerte norske navn.362 Denne offentlige språkpolitikken førte til at svært få samiske stedsnavn ble bevart på kart i fornorskningsperioden. Særlig på steder med stor tilflytting har folk forholdt seg til nettopp kart, og samiske stedsnavn har dermed i mange områder forsvunnet både fra kartet og folks bevissthet.

Samtidig er det mange samiske navn som er blitt bevart fordi lokalbefolkningen ikke har benyttet konstruerte navn på kart, men navn ut fra egen muntlig tradisjon. Disse samiske navnene er ofte i bruk den dag i dag, også blant norskspråklige.363

Statens nye språkpolitikk ble lansert i 1960-årene.364 Dermed skjedde det en endring også i navnepolitikken. Statens kartverk begynte å legge inn samiske navn på kart på 1970-tallet. Særlig etter at stadnamnlova kom i 1990 har en reintrodusering av samiske stedsnavn blitt en viktig del av språkpolitikken med å få samiske navn i offentlig bruk.

20.4 Stedsnavnregistre

I Kartverkets tjeneste på nettkan en i dag søke opp rundt 23 000 samiske stedsnavn og adresser i Norge. Det finnes et eget kartverktøy for stedsnavn, der en kan søke på nord-, lule- eller sørsamiske stedsnavn.365 En har i tillegg mulighet til å få oversikt over hvor det er gjort navnevedtak i Sentralt stedsnavnregister (SSR). Skrivemåter av stedsnavn som er fastsatt etter stadnamnlova, skal føres inn i SSR. SSR administreres av Kartverket som vedtaksorgan etter stadnamnlova, og kommer inn under det som UNESCO-konvensjonen artikkel 12 omtaler som fortegnelser eller register over immateriell kulturarv som alle stater plikter å ha.

Matrikkelen er ett av landets basisregistre og er et register over fast eiendom, boliger, bygninger og adresser.

20.5 Ansvar for samiske stedsnavn

20.5.1 Innledning

Både Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og Kulturdepartementet (KUD) har et overordnet ansvar for å sikre samiske stedsnavn og sørge for at samiske navnetradisjoner og flerspråklige navnetradisjoner blir videreført i samiske språkområder.

Vedtaksorganene som skal fastsette samiske stedsnavn skal henvende seg til Sametinget for å sikre gjeldende rettskriving av stedsnavnene. Sametinget har ansvar for godkjenning og tilgjengeliggjøring av rettskriving for samiske språk og gir råd om hvilke samiske navn som finnes i et område og hva som er riktig skrivemåte av samiske stedsnavn.

Sametingets stedsnavntjeneste er en del av godkjennelsesprosessen når nye navn fastsettes, slik at navnene kan tas i bruk. Navnetjenesten kan ta opp nye navnesaker på selvstendig grunnlag. Sekretariatsfunksjonen ivaretas av Sametingets seksjon for stedsnavn og språkrøkt. Sametinget har oppnevnt konsulenter for sørsamiske, lulesamiske og nordsamiske stedsnavn og uttaler seg også om skoltesamiske navn. Navnekonsulentene er faglig ansvarlige for tilrådinger om hva slags skrivemåter som foreslås brukt i offentlig sammenheng. Navnekonsulentene kan også komme med tilrådinger til bruk av samiske stedsnavn og svarer på spørsmål om bruken av stedsnavn.

Sametinget har stimulert til innsamling av eldre samiske stedsnavn gjennom tilskuddsordning for språkprosjekter, der innsamling av stedsnavn er et av flere prioriterte områder. Sametinget kan gjennom tilskuddskriteriene stille krav om at innsamlede navn skal registreres fortløpende i SSR, slik at navnene kan få fastsatt godkjent skrivemåte og tas i bruk.

Sametingets samarbeidsavtaler med kommuner og fylkeskommuner tar utgangspunkt i de plikter organene har etter sameloven. I samarbeidsavtalene stiller Sametinget krav om å få samiske navn i bruk i offentlig sammenheng som en del av å likestille samiske språk med norsk.

Kartverket skal veilede om regelverket. Kartverket forvalter opplysninger om stedsnavn med fastsatt skrivemåte som samles i det sentrale stedsnavnregisteret (SSR). Registrerte navn skal tas i bruk av offentlige myndigheter når det er registrert i stedsnavnregisteret.

Skiltnormalen fastsettes av Vegdirektoratet og publiseres i Håndbok N300 i Statens vegvesens håndbokserie. Statens vegvesen skal sette opp skilt langs Europa-, riks- og fylkesveier. Kommunene skal sette opp skilt langs veier som Statens vegvesen ikke har ansvar for.

20.5.2 Vedtaksorgan

Det er vedtaksorganenes plikt å se til at lovene blir fulgt, dette gjelder også om samelovens språkregler følges i forbindelse med opplysninger på samisk på skilt og at samiske stedsnavn tas i offentlig bruk i henhold til bestemmelsene i stadnamnlova. Eventuelle klager på vedtak skal sendes til det organet som har fastsatt skrivemåten.

Når et vedtak om skrivemåten av stedsnavn blir påklaget, og vedtaksorganet opprettholder vedtaket, kan saken klages videre til klagenemnda for stedsnavnsaker. Klagenemnda for samiske stedsnavnsaker består av fire medlemmer: en fast leder som er jurist, ett språkkyndig medlem i samisk språk og to andre faste medlemmer uten språkfaglig tilknytning.

Ulike navnevalg som stat, kommune og fylkeskommune gjør, følger av lov og sedvane. Det er kommunene, jf. stadnamnlova § 5, som fastsetter skrivemåten av offisielle adresser og av navn på tettsteder, grender, kommunale gater, veier, torg, bydeler, boligfelt, anlegg og lignende. Alle tiltak som kommunen har ansvaret for, og som trenger navn, har kommunen rett til å velge navn på. Indirekte viser stadnamnlova også til denne kompetansen når det i § 1, tredje ledd, slått fast at: «Lova gjeld når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsetje stadnamn eller skrivemåten av dei, eller bruke dei i tenesta.» Fylkeskommunen vedtar skrivemåten av navn på fylkeskommunale anlegg og lignende. Kartverket vedtar skrivemåten av gårdsnavn, bruksnavn, seternavn, naturnavn, navn på statlige anlegg og lignende.

Det er kommunen som gjør vedtak om skrivemåten av offisielle adresser. Kartverket har ansvar for fastsetting av navn på gårdsnavn og bruksnavn som språklig og geografisk sammenfaller med nedarvede stedsnavn. Hvis en grunneier krever at bruksnavnet skal inngå i den offisielle adressen, endrer ikke dette på ansvarsfordelinga mellom kommunene og Kartverket. Av dette følger at det fremdeles er Kartverket som fastsetter skrivemåten av bruksnavn og gardsnavn også når navnet inngår som del av en offisiell adresse.

Kommunelovutvalget som utredet forslag til ny lov om kommuner og fylkeskommuner i 1990 uttalte at navnespørsmål for kommunene som utgangspunkt skal avgjøres av Kongen, også når et flertall i kommunestyret uttaler seg imot navneendring. Utvalget mente videre at navnespørsmål kunne bli forelagt Stortinget for de tilfeller der det dreide seg om inndelingssaker som uansett skulle avgjøres der. I slike tilfeller uttalte utvalget at det mest hensiktsmessige ville være at også navnespørsmålet ble avgjort av Stortinget, samtidig med at inndelingssaken skulle avgjøres. Utvalget mente også at den alminnelig regel skulle være at navnespørsmålet på forhånd skal være forelagt den eller de berørte kommuner, slik at disse fikk uttalt seg. Når det gjaldt navn på fylker uttalte kommuneutvalget at fylkeskommunen (fylkestinget) skal ha anledning til å uttale seg før endring blir gjort.366

Det er Kommunal- og moderniseringsdepartementet som fastsetter samiske navn på kommuner og fylker i dag. Departementet legger i sin saksbehandling til grunn at navnevedtak blir gjort etter initiativ fra den enkelte kommune eller fylkeskommune.367

20.5.3 Fastsettelse av samiske stedsnavn

Det er faste prosedyrer for hvordan samiske navn skal fastsettes. Det er samme saksgang uansett hvilke typer navnesaker som blir opprettet og hvilket vedtaksorgan det gjelder, i henhold til stadnamnforskrifta § 8 om saksbehandling. Saksgangen for samiske stedsnavn:

  • Navnesak reises. Stadnamnlova angir hvem som kan reise navnesak, jf. § 5 første ledd.

  • Saken sendes til vedtaksorganet. Stadnamnlova angir hvem som er vedtaksorgan for hvilke navn, jf. § 5 andre og tredje ledd. Vedtaksorganet forbereder saken med alle tilgjengelige opplysninger.

  • Saken sendes til samisk stedsnavntjeneste som gir en foreløpig tilråding om skrivemåten. Navnekonsulenten har to måneders frist på å komme med tilråding og sende saken tilbake til vedtaksorganet.

  • Vedtaksorganet sender saken ut på høring med to måneders høringsfrist.

  • Vedtaksorganet sørger for at alle som har høringsrett får uttale seg og sender deretter saken til samisk navnekonsulenttjeneste for endelig tilråding om skrivemåte.

  • Navnekonsulenttjenesten har to måneders frist på å sende tilråding i saken til vedtaksorganet som fatter vedtak.

  • Vedtaksorganet kunngjør vedtaket etter reglene i § 6 i stedsnavnloven med opplysning om klageadgang etter § 10. Vedtaket sendes til samisk navnekonsulenttjeneste, andre offentlige organ som skal bruke navnet i tjenesten, og til Sentralt stedsnavnregister (SSR) ved Kartverkets regionkontor.

Stadnamnlova avgrenser handlingsrommet for vedtaksmyndigheten gjennom navnevern i loven § 3, særlig annet ledd, som sier at et nedarvet stedsnavn bare kan byttes ut med et annet navn dersom det andre navnet har tradisjon som navn på det samme navneobjektet. Fastsetting av skrivemåten skal ifølge stadnamnlova § 4 ta utgangspunkt i «den nedervde lokale uttalen», og følge samiske rettskrivingsprinsipper.

20.5.3.1 Særlig om fastsetting av navn på kommune eller fylke

Fastsetting av kommunenavn følger visse rutiner. Kommunene må først vedta et samiskspråklig kommunenavn og deretter søke Kongen ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet om godkjenning av navnet.

Saken forelegges Kulturdepartementet og Sametinget til uttalelse. Når det foreligger uttalelse fra disse instansene fremmes saken for Kongen i statsråd. I praksis legger departementet stor vekt på vedtak i kommunestyret, særlig hvis det er enstemmig. Når saken er avgjort sender departementet underretning til kommunen og andre berørte instanser som for eksempel Sametinget, Statistisk sentralbyrå og Kartverket.

Ved fastsetting av samiske navn på fylker er det fylkestingene som tar initiativ til å endre til tospråklige fylkesnavn. Departementet har så sendt forslaget på høring til kommuner, Sametinget og andre berørte instanser. Departementets forslag til lovendring baserer seg på høringsnotatet og innkomne høringsuttalelser før Stortinget fastsetter navnet.

20.6 Samiske navn på kommuner og fylker

Alle ti kommuner innenfor dagens forvaltningsområde for samisk språk, i tillegg til tre kommuner368 utenfor forvaltningsområdet, har samiske navneformer som likestilte og offisielle kommunenavn.

Det er tretten kommuner som i dag har samiske navn på kommunen; Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Porsanger/Porsáŋgu369 Deatnu/Tana, Unjárga/Nesseby, Loabák/Lavangen, Storfjord/Omasvuotna, Gáivuotna/Kåfjord, Divtasvuodna/Tysfjord, Hamarøy/Hábmer, Raarvihke/Røyrvik, Snåase/Snåsa og Fauske/Fuossko.370

Figur 20.1 Samisk kommunenavn i Gáivuotna/Kåfjord

Figur 20.1 Samisk kommunenavn i Gáivuotna/Kåfjord

Gáivuona suohkan/Kåfjord kommunes beslutning om å synliggjøre det samiske navnet på kommunegrenseskiltet gikk ikke smertefritt. Skiltet har blitt både skutt på og overmalt, men har den siste tiden fått stå i fred. Kåfjord kommune fikk 15. april 2016 godkjent kvensk navn på kommunen, og har dermed offisielt navn på tre språk.

Kilde: Foto: Liss-Ellen Ramstad .

Hovedhensikten med flerspråklige kommunenavn er å likestille navneformene. Dette belyses i forbindelse med at Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2005 vedtok å fjerne bindestreken i de tospråklige kommunenavnene Deatnu-Tana, Gáivuotna-Kåfjord, Guovdageaidnu-Kautokeino, Kárášjohka-Karasjok, Unjárga-Nesseby. Bindestreken ble opphevet og departementet uttalte samtidig at den samiske og den norske navneformen av kommunenavnet skulle likestilles.371 Endringen innebar at kommunene gikk fra å ha ett tospråklig hybridnavn til to likestilte navn på forskjellige språk.

Fylkene Finnmark/Finnmárku og Troms/Romsa har fått fastsatt offisielle tospråklige navn som de eneste fylkene i Norge. Det finnes ellers flere samiske benevnelser som er i bruk i dag på områdene som utgjør fylkene, men som likevel ikke er fastsatt som offisielle navn; Nordland: Nordlánnda/Nordlánda/Nordlaante, Nord-Trøndelag: Noerhte-Tröndelage/Davvi-Trøndelága/Nuortta-Trøndeláhka, Sør-Trøndelag: Åarjel-Tröndelage/Lulli-Trøndelága/Oarjje-Trøndeláhka, Hedmark: Hedmarhke/Hedmárku/Hedemárkko og Møre- og Romsdal: Möre jïh Romsdaelie/Møre- ja Romsdálla.

I forbindelse med vurderinger av om en kommune eller fylke skal ha offisielt samisk navn viser departementet til at de legger vekt på Norges internasjonale forpliktelser, Grunnloven § 108 og sameloven med forarbeider. Gjennom disse bestemmelsene bekrefter nasjonale myndigheter likestillingen av samiske språk og norsk, og bekrefter samisk tilstedeværelse og identitet i området. Departementet sier at en har sett det som naturlig at samiske språk likestilles med norsk i den kommunale, fylkeskommunale og statlige forvaltning. Det kulturvern som ligger i bruk av samiske betegnelser er viktig når det gjelder å synliggjøre samisk språk og bevare identitet. Departementet har besluttet at tospråklige kommunenavn i områder der samisk språk og kultur står sterkt, vil være av betydning i en slik sammenheng.372

I forbindelse med fastsetting av samiske fylkesnavn uttalte departementet at selv om ikke folkeretten kan sies å innebære direkte forpliktelser om tospråklige administrative inndelingsnavn, vil nok en slik løsning som er valgt for fylkene Troms/Romsa og Finnmark/Finnmárku kunne sees på som en lojal oppfølging av Norges internasjonale forpliktelser på dette området.373

Figur 20.2 Härjedalen kommune

Figur 20.2 Härjedalen kommune

Härjedalen kommune i Sverige har skiltet kommunenavnet både på svensk og sørsamisk.

Kilde: Foto: Elin Fjellheim .

Samiske navn på kommuner og fylkeskommuner er likestilte og skal benyttes ettersom hvilket språk som benyttes. Den samiske navneformen når det blir skrevet på samisk og den norske navneformen når det blir skrevet på norsk. Noen steder er det nødvendig å benytte navnene samtidig, for eksempel i logoer og på skilt.

20.7 Samiske navn på administrative reinbeitedistrikt

Reinbeitedistrikt er administrative områder som blir brukt i reindriftsnæringen og reindriftsforvaltningen. Reinbeiteområdene hvor det drives samisk reindrift omfatter nærmere 140 kommuner og 40 pst. av Norges landareal, og strekker seg fra Finnmark/Finnmárku i nord til Engerdal i Hedmark i sør, og deler av Trollheimen. Driftsgrupper av reineiere samler reinen i felles flokker på bestemte arealer, og samarbeider om driften. Landet er inndelt i 6 samiske regionale reinbeiteområder som igjen er inndelt i sommer- og helårsbeitedistrikter, og distrikter som brukes til høst- og vinterbeiter for norsk reindrift og som beiter for svensk reindrift.374

Sør-Trøndelag/Hedmark har fem reinbeitedistrikt fordelt på et område som strekker seg over fire fylker.375 Alle seks reinbeitedistriktene i Nord-Trøndelag er helårsdistrikt, der alle årstidsbeitene finnes innenfor samme geografiske område.376 Distriktene kan grupperes i kystreindrift og fjellreindrift.

Det er tolv distrikt i Nordland.377 Nordland reinbeiteområde følger andre grenser enn Nordland fylke. Det er 5 reinbeitedistrikt i nord som tilhører reinbeiteområdet i Troms/Romsa: Gielas, Roabat/Grovfjord, Dielddasuolu/Tjeldøy, Kongsvikdalen og Iinnásuolu/Kanstadfjord og Vestre Hinnøy. Det er 2 reinbeitedistrikt i sør som tilhører Nord-Trøndelag reinbeiteområde: Tjåehkere sïjte/Østre Namdal reinbeitedistrikt og Åarjel-Njaarke sïjte/Vestre-Namdal reinbeitedistrikt. Bortsett fra et par mindre øyer, samt Lofoten og Andøya, betraktes hele Nordland fylke som reinbeiteområde. Fire av reinbeitedistriktene i Nordland har også avsatte områder til vinterbeiter i Sverige. Til gjengjeld blir ni områder i Nordland benyttet til sommerbeite for svensk rein.378

Troms reinbeiteområde har 14 administrative reinbeitedistrikt og området følger andre grenser enn Troms fylke/Romssa fylka.379 De administrative reinbeitedistriktene er igjen er delt inn i 24 mindre beitedistrikt. For eksempel består de administrative reinbeitedistriktene Mauken/Tromsdalen/Andersdalen og Hjerttind/Altevatn/Fagerfjell av tre ulike beitedistrikt arealmessig. Fire av de arealmessige beitedistriktene er barmarksbeiteområde til reinbeitedistriktene Ittunjárga/Rendalen, Ivgoláhku/Lakselvdalen/Lyngsdalen og Ráidná/Reinøy, som administrativt ligger under Vest-Finnmark. Fire av de arealmessige inndelingene er i bruk som sommerbeite til svenske samebyer, i tillegg til at disse områdene til dels blir brukt av reinbeitedistrikt i Norge.380 Til gjengjeld er det tre distrikt fra Troms/Romsa som har fått avsatt vinterbeiter i Sverige.

Vest-Finnmark reinbeiteområde omfatter den vestre delen av Finnmark fylke/Finnmárkku fylkka og den nordligste delen av Troms fylke/Romssa fylka. Det er 25 distrikt i Vest-Finnmark reinbeiteområde.381 I tillegg er det tre fellesbeitedistrikt; Oarjjabealli/Vestre sonestyre, Guovdajohtolat/Midtre sonestyre og Nuorttabealli/Østre sonestyre som er vår-, høst- og vinterbeiter for sommerbeitedistriktene som tilhører sonene.

Øst-Finnmark har 10 distrikt.382 Hvert reinbeitedistrikt har tilgang til vår-, sommer-, høst- og vinterbeiter. Vinterbeitingen skjer hovedsakelig i innlandet og sommerbeitingen ved kysten eller på øyene. Karasjok østre sone og Karasjok vestre sone har vinterbeite som er fordelt mellom de forskjellige siidaene som sorterer under disse reinbeitedistriktene.

20.8 Etterlevelse av lovverket

20.8.1 Innledning

For samiskspråklige er bruk av samiske navn i hverdagen viktig. For at samiske språk skal bli tatt vare på og ha mulighet til å utvikle seg inn i en moderne tid, må samiske navn bli benyttet i offentlig sammenheng og offentlige organer ha offisielle samiske navn.

20.8.2 Samiske stedsnavn i bruk

I en undersøkelse fra 2013 ble bruken av skilt på samiske språk på kommunegrenseskilt og fylkesgrenseskilt langs veiene gjennomgått. Undersøkelsesområdet bestod av de seks opprinnelige kommunene som inngikk i forvaltningsområdet for samiske språk.383 Her var 18 av kommunegrenseskiltene på to språk, tre skilt på tre språk og på fire skilt var kommunenavnet kun skrevet på norsk. I undersøkelsesområdet er det fylkesgrenseskilt i tre kommuner. Alle skiltene ligger ved grensepassering fra Finland til Norge. I analysen hører også Kåfjord kommune i Troms/Romsa med, men det fins ikke fylkesgrense i denne kommunen og derfor er ikke dette fylket med. Analysen viser at selv om samelovens språkregler og stedsnavnloven har eksistert over 20 år, er disse lovene ofte ikke systematisk blitt tatt hensyn til på offentlige skilt, heller ikke innenfor forvaltningsområdet for samiske språk. Analysen viser videre at veimyndighetene mangler retningslinjer i skiltnormalen for på hvilken måte samelovens språkregler skal tas hensyn til ved skilting.384

Etter at undersøkelsen ble gjennomført i 2013 er flere kommuner og ytterlig to fylkeskommuner innlemmet i forvaltningsområdet for samiske språk og har dermed samarbeidsavtale med Sametinget.385

Figur 20.3 Veivisningsskilt

Figur 20.3 Veivisningsskilt

Både Guovdageainnu suohkan/Kautokeino kommune og Kárášjoga gielda/Karasjok kommune har fastsatt skrivemåten av de samiske stedsnavnene Kárášjohka og Guovdageaidnu, likevel reflekteres dette ikke i veivisningsskiltene.

Kilde: Foto: Yngve Johansen .

Sametingsrådet uttaler at de erfarer at samiske navn som er registrerte likevel ikke blir tatt med ved skiltfornyelser, på tross av at lovverket er tydelig på at samiske stedsnavn skal tas i bruk. Sametingsrådet peker på manglende praksis både når det gjelder stedsnavnskilt og veivisningsskilt. Rådet peker videre på at det er problemer med etterlevelsen av lovverket og vedtaksprosedyrene, og mener disse ikke er godt nok implementert hos vedtaksorganene. Sametingsrådet etterlyser bedre rutiner for oppfølgingen av lovverket i organenes virksomhet. Særlig peker rådet på at navnesaker ikke blir sendt på høring av vedtaksorgan og at Sametinget selv har kapasitetsproblemer med å følge opp navnesaker innen fristene. Videre viser rådet til at selv om stedsnavnlovgivningen gir en grundig redegjørelse for hvordan stedsnavn skal saksbehandles, viser det seg at behandlingen av stedsnavn kan ta lang tid, og i noen tilfelle heller ikke føre til at navn blir endelig fastsatt. Sametingsrådets erfaring med vedtaksmyndighetene er at det er enklere å få fattet vedtak på naturnavn enn på grendenavn. Sametingsrådet har utover dette satt søkelys på at en utfordring når det gjelder samiske stedsnavn er at i mange områder er ikke stedsnavnene innsamlet, og navnene vil da heller ikke foreligge i de offisielle navneregistrene. Dette gjelder særlig i sørsamisk område, men også i andre språkområder mangler det kartlegging av samiske navn.386

Sametingets plenum har bemerket at samiske stedsnavn i liten grad blir kartlagt av myndighetene, til tross for at stedsnavn er å regne som kulturminner som dokumenterer tidligere generasjoners liv og levesett.387

Figur 20.4 Skilt settes opp

Figur 20.4 Skilt settes opp

Veivisningsskilt med flerspråklige stedsnavn settes opp.

Kilde: Foto: Gudmund Johnsen .

I 2014, i forbindelse med Norges rapportering på gjennomføringen av minoritetsspråkpakten, ble det vist til at Bodø kommune hadde introdusert skilting av stedsnavn på lulesamisk og at offentlige bygninger i Snåasen tjïelte/Snåsa kommune var skiltet på sørsamisk. Ekspertkommiteen var fornøyd med denne utviklingen og oppfordret Norge i sin tilbakemelding i 2015 til fortsatt å legge til rette for slike tiltak.388

Gjennom undersøkelser av forvaltningen av stedsnavn, er det mulig å få informasjon om den praktiske gjennomføringen av språkpolitikken i samfunnet og av etterlevelsen av stedsnavnlovgivningen. Kommunene i forvaltningsområdet har gradvis begynt anerkjenne parallelle navn på bygder, herunder på samiske språk. Men det er merkbare forskjeller på kommunene. Forvaltningen av stedsnavn i henhold til lovverket har heller ikke blitt godt nok ivaretatt av myndighetene på det regionale nivået. Fortsatt mangler samiske navn på mange stedsnavnskilt.389

20.8.3 Flerspråklige skilt

Både stadnamnlova § 9 andre ledd og forskriften § 7 uttaler at kommunene som hovedregel skal bruke den kvenske og samiske navneformen, eventuelt sammen med norsk navn, når disse er i bruk blant fastboende eller i næringer med tilknytning til stedet.

I Kommunal- og moderniseringsdepartementets (KMD) rapport fra gjennomgang av samelovens språkregler vises det til at skilting på samisk etter sameloven § 3-2, kan ses på som en viktig del av plikten til å gi informasjon på samisk til samiske språkbrukere.

I rapporten uttaler departementet:

«Synliggjøring av samisk språk i det offentlige rom er med på å øke språkets status og bevisstgjøre befolkningen i kommunen om den samiske tilstedeværelsen. Bruk av samiske stedsnavn på skilt er av stor betydning i så måte. Stedsnavn definerer hvor folk bor. Stedsnavn bidrar også for mange til å definere hvem de er, og hvilken kultur de tilhører. Samiske stedsnavn vil slik spille en viktig rolle for den samiske befolkningens identitet, og vil være viktige for å signalisere samisk tilhørighet til stedet, og til tradisjoner og historie knyttet til stedet. Skilting på samisk på offentlige bygg vil også kunne være en måte å gjøre språket synlig i dagliglivet på».390

Sametinget inngår individuelle samarbeidsavtaler med hver enkelt kommune og fylkeskommune i forvaltningsområdet for samiske språk. Sametinget har, som en del av samarbeidsavtalene, stilt krav til kommuner og fylkeskommuner om skilting på samiske språk.

Figur 20.5 Kommunegrenseskilt

Figur 20.5 Kommunegrenseskilt

Storfjord kommune/Omasvuona suohkan er skiltet på tre språk.

Kilde: Foto: Liss-Ellen Ramstad .

I forbindelse med at stadnamnlova ble utarbeidet uttalte departementet i forarbeidet til loven at:

«Dersom ein stad har både eit norsk og eit samisk namn, bør begge namna brukast slik utvalet har foreslått. Departementet kan ikkje sjå at tospråklege vegskilt vil skape større problem i Noreg enn i ei rekkje andre land som har tospråkleg skilting391

I Jåhkåmåhke kommuvnna/Jåhkåmåhke gielda/Jokkmokk kommune i Sverige er kommunens erfaringer med skilting på flere språk god. Kommunen viser til at skilting på samiske språk fungerer bra og blir satt pris på. I Jokkmokk er veier, steder og bygninger skiltet på tre samiske språk i tillegg til svensk. Kommunens syn er at dette er en enkel og rimelig måte å synliggjøre samisk tilstedeværelse på som gir varige resultater.392

20.8.3.1 Særskilt om rekkefølgen av flerspråklige navn

Stadnamnutvalget behandlet spørsmålet om rekkefølgen på navn ved fastsettelse av flerspråklige navn i 1983. Utvalget foreslo da at det samiske navnet i områder der folk flest taler samisk som hovedregel skal stå først.393

Reguleringen av rekkefølgen av språkene på skilt og lignende er i dag knyttet til forvaltningsområdet for samisk språk. I henhold til stadnamnforskrifta skal det samiske navnet alltid stå først på skilt i forvaltningsområdet Utenfor forvaltningsområdet for samisk språk skal navnemyndigheten vurdere språkbruken på stedet og fastsette rekkefølgen av navneformene ut fra dette.

Bestemmelsen får virkning for alle innbyggere i en kommune, og kan få betydning i kommunenes vurdering av om de ønsker å søke seg inn i forvaltningsområdet. Bestemmelsen har vært omdiskutert og har ført til debatter og konflikter enkelte steder. Rekkefølgen på kommunenavn har ofte blitt oppfattet som en prioritering, og derfor skapt debatt, særlig i forbindelse med vurderinger om kommuners innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk. Mange oppfatter at rekkefølgen på navnene på stedsnavnskilt definerer stedet som samisk eller norsk. Diskusjonen rundt rekkefølgen på skiltene knyttes derfor ofte til befolkningens identitet.

Når det gjelder rekkefølgen på den samiske og norske formen av fylkesnavn, har fylkestingene gått inn for å plassere den norske formen først. Departementet har ved fastsetting av navnene vært enig i at dette bør legges til grunn for fylkesnavn. Departementet uttalte i forbindelse med fastsetting av fylkesnavnet i Troms/Romsa at forholdet mellom samisk og norsk språk og kultur ikke er så sterkt i favør av det samiske når en ser fylket under ett sammenliknet med situasjonen i den del av fylket som inngår i forvaltningsområdet for samisk språk, det vil si Kåfjord kommune. Departementet mente derfor at det fremsto som naturlig å velge en annen løsning enn den etablerte hovedpraksis for fastsetting av kommunenavn innenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Den samme løsning ble dessuten valgt for Finnmark/Finnmárku, der samisk språk og kultur har større utbredelse og betydning enn i Troms/Romsa.394

20.8.4 Samiske navn som veinavn og adressefunksjon

I tillegg til å være kulturminne har stedsnavn en rekke daglige funksjoner i privat og offentlig bruk. Den viktigste funksjonen ved stedsnavn i offentlig tjeneste er å identifisere et navneobjekt, en lokalitet, så entydig som råd, altså en adressefunksjon.395

Alle skal ha en veiadresse i Norge. Kommunene har de siste årene vært i prosess med å etablere veinavn på navnløse veier. I følge Kulturdepartementets høringsnotat i forbindelse med foreslåtte endringer i stadnamnforskrifta, er de fleste nye navn som er blitt fastsatt de siste årene adressenavn der kommunene er vedtaksorgan.396

Figur 20.6 Tospråklig veinavn i Narvik kommune

Figur 20.6 Tospråklig veinavn i Narvik kommune

Narvik kommune har fastsatt tospråklige veinavn på blant annet Sørsideveien/Dobealbálggis og Elvemo/Bávttevuolbálggis. Andre tospråklige veinavn i kommunen er Vassdalsveien/Áravuomebálggis og Kvanndalsveien/Gobebálggis.

Kilde: Foto: Olaf Schaug-Pettersen, Narvik kommune .

Matrikkelloven har ingen bestemmelser om hvorvidt en kommune kan vedta tospråklige veinavn og skilte kommunale veier både på norsk og samisk, men henviser til stadnavnlova. I rapporten fra gjennomgang av samelovens språkregler, uttrykker Kommunal- og moderniseringsdepartementet at slik de forstår regelverket, kan kommunene velge å tildele og skilte med parallelle navn, og vedta flerspråklige veinavn på både norsk, kvensk og samisk.397 I rapporten heter det:

«Matrikkelforskriften bestemmer at kommunen skal vedta entydige veinavn basert på reglene om skrivemåte i stadnamnlova. Stadnamnlova åpner for bruk av stedsnavn på både kvensk og samisk i tillegg til norsk, ut fra hensynet til kulturminnevern og språklig mangfold. Matrikkelloven på sin side foreskriver at kommunene skal tildele gater og veier entydige navn ut fra det hensyn at veier og bygninger skal være lette å identifisere (adressefunksjon). Et hensyn bak denne regelen er behovet for entydige og unike navn og adresser, for eksempel ved nødssituasjoner. Det er blitt påpekt som et problem ved innføring av tospråklige veinavn at dette vil kunne medføre behov for nye tekniske løsninger og kostnader. Det er også blitt vist til at kulturminnevernet ikke har samme vekt ved nye navn.»

Kommunal- og moderniseringsdepartementet skriver videre at det kan reises spørsmål ved om matrikkelloven og matrikkelforskriften skal forstås slik at nye veier kun kan skiltes med ett navn på ett språk.

20.9 Utvalgets vurderinger

Innledning

Utvalget viser til historien, der samiske stedsnavn har blitt nedtonet, omskrevet til norsk og fjernet fra kart og lignende. Samiske stedsnavn har et sterkt lovvern. Både sameloven, stadnamnlova og internasjonale forpliktelser beskytter samiske stedsnavn. Utvalget understreker offentlige myndigheters plikt til aktivt å fremme bruken av samiske stedsnavn i de samiske språkområdene, eventuelt parallelt med norske og kvenske stedsnavn. I grensegangen mellom samiske språkområder kan det i tillegg være aktuelt å benytte parallelle samiske stedsnavn. Utvalget vurderer at offisielle samiske navn på tettsteder, grender, veier, kommuner, fylkeskommuner og reinbeitedistrikt er viktig i arbeidet med både å bevare, vitalisere og likestille samiske språk. Utvalget mener det fortsatt er behov for tydelige regler om bruken av samiske stedsnavn.

Utvalget minner om at samiske stedsnavn er viktige kulturminner og derfor knytter steder til samisk historie og tradisjonell kunnskap. I tillegg har samiske stedsnavn vesentlig betydning for hensynet til samfunnssikkerhet gjennom at navnene ofte beskriver områdene det gjelder på en god og presis måte. Stedsnavn kan også inneholde advarsler om at det er fare forbundet med å ferdes i området.

Utvalget mener en utfordring i arbeidet med samiske stedsnavn ligger i at det er en tendens til at navnemyndighetene vedtar bare norske navn, og ikke benytter muligheten til å fastsette samiske navn eller flerspråklige navn. Utvalget mener dette særlig gjelder der kommunene vedtar nye veinavn, adressenavn eller adressetilleggsnavn. Bruken av bare norske stedsnavn er også gjennomgående innen forvaltningsområdet for samisk språk.

Utvalget mener synliggjøring av samiske stedsnavn på skilt har stor betydning for språkenes status. Fastsettingen av rekkefølgen av parallelle stedsnavn er et mer underordnet spørsmål. Samtidig erfarer utvalget at spørsmålet om rekkefølgen av stedsnavn har vært omstridt i kommuner som har vurdert innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk. Dette er også bakgrunnen for gjeldende rett om at alle samiske navn innenfor det samiske forvaltningsområdet skal stå først ved bruk av parallelle navn.

Fastsetting av samiske navn på tettsteder og grender

Utvalget foreslår at lovverket skal skille mellom tradisjonelle stedsnavn (naturnavn, navn på tettsteder og grender), navn på kommunale gater, veier, torg, bydeler, boligfelt, anlegg og liknende, og administrative områder (navn på kommuner, fylker og reinbeitedistrikt). Navn på tettsteder og grender er etter utvalgets oppfatning tradisjonelle stedsnavn på linje med naturnavn.

Fastsetting av skrivemåte når det gjelder tradisjonelle stedsnavn er etter utvalgets mening mer et faglig spørsmål enn et lokalpolitisk spørsmål. En grundig avveining av stedsnavns opprinnelse forutsetter en faglig vurdering av et fagorgan. Mange kommuner vil ha liten faglig kompetanse til å fastsette skrivemåte på samisk, samtidig som kommunal behandling i hver enkelt kommune vil være en lite effektiv ressursutnyttelse. Utvalget vil derfor foreslå at skrivemåte av navn på samiske tettsteder og grender fastsettes sentralt av Statens kartverk, på samme måte som naturnavn. Når disse samiske navnene er et tillegg til eksisterende norsk eller kvensk navn, skal det ikke være nødvendig å opprette ny navnesak også for disse.

Det følger av dette at det må inn en ny definisjon i stadnamnlova som skiller mellom nedarvede stedsnavn og øvrige stedsnavn.

Utvalget mener videre det må iverksettes et samlet arbeid for å få registrert samiske naturnavn og navn på grender og tettsteder med fastsetting av riktig skrivemåte. Mange av de uregistrerte samiske stedsnavnene vil gjelde navn utenfor kommuner der samiske språk er i aktiv bruk. Dette vil særlig gjelde navn i det sørsamiske området, spredt på et stort antall kommuner.

Flerspråklige stedsnavn

Utvalget fremhever at samiske språk og norsk har utviklet seg side om side over lang tid. Det er i dag vanlig at tospråklige personer benytter samiske navneformer når de snakker samisk og norske navneformer når de snakker norsk. Da er det viktig at samiske navneformer blir synliggjort av offentlige myndigheter på steder, veier, kart, skilt eller i register.

I grensegangen mellom samiske språkområder kan det i tillegg være aktuelt å benytte parallelle samiske stedsnavn, for ekempel på nordsamisk og lulesamisk eller på lulesamisk og sørsamisk.

Når nye stedsnavn eller veinavn skal fastsettes mener utvalget at vedtaksmyndigheten i vurderingen skal se hen til hva som er navneskikk i området. I områder med sterk samisk navnetradisjon mener utvalget at vedtaksmyndigheten enten bør fastsette ett samisk stedsnavn eller alternativt flerspråklige navn. Fastsetting av bare norske navn i slike områder vil i de fleste tilfeller ikke være i tråd med å likestille, bevare og videreføre samiske språk og samiske navnetradisjoner, og heller ikke være i tråd med dagens språkpolitikk om å reintrodusere samiske stedsnavn som kulturminne.

Utvalget mener vedtaksmyndigheten bør vedta parallelle navn på flere språk i områder med flerspråklig navnetradisjon.

Samiske navn som adressefunksjon

Utvalget ønsker en presisering i regelverket om at det er anledning til å vedta parallelle flerspråklige veinavn på samme vei, som også kan ha adressefunksjon, og at dette ikke er i konflikt med dagens krav om å fastsette entydige veinavn.

Utvalget registrerer at det har vært praksis å tolke dagens lovverk eller forarbeider slik at disse avskjærer vedtaksmyndigheten fra å fastsette flerspråklige veinavn i samiske språkområder. Utvalget fremholder at det er anledning for vedtaksmyndigheten å vedta flerspråklige navn, herunder veinavn som også kan ha adressefunksjon, og at de i mange tilfeller også bør gjøre det. Med entydige veinavn forstår utvalget at veinavnet ikke skal kunne forveksles med andre veinavn på andre veier innenfor samme kommune eller område.

Utvalget er oppmerksom på at det har vært usikkerhet hos kommunene som vedtaksmyndighet angående dette spørsmålet. Matrikkelforskriften § 51 ordlyd «et navn som er entydig» kan forstås slik at veier kun kan skiltes med ett navn på ett språk, og at kommunene derfor må velge mellom enten norsk, samisk eller kvensk. Samtidig sier matrikkelforskriften at kommunen skal vedta veinavn basert på reglene om skrivemåte i stadnamnlova. Stadnamnlova på sin side åpner for bruk av stedsnavn på samisk eller på samisk i tillegg til norsk og kvensk. Dette er av hensyn til kulturminnevern og språklig mangfold i samiske språkområder. Stadnamnlovas formålsparagraf fastslår en særlig plikt til å sikre samiske stedsnavn i samsvar med nasjonal lovgivning og internasjonale traktater.

Selv om kulturminnevernet ikke har samme vekt ved konstrueringen av nye veinavn, bør en søke å finne veinavn på samiske språk i områder der det bor samer. Dette er også i tråd med folkeretten jf. Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter art. 11 nr. 3 og Europarådets pakt for regions- eller minoritetsspråk art. 10 nr. 2 bokstav g. Samer har rett til å anvende samiske språk på alle samfunnsområder. Dette innebærer at samiske stedsnavn skal kunne anvendes også når nye navn skal fastsettes.

Konsekvensen av vedtak om nye veinavn kan være at de erstatter nedarvede samiske bygdenavn som adressenavn. Utvalget viser til at mange kommuner, på grunn av praksisen som har vært, har fastsatt bare norske veinavn på veier som går gjennom områder med lang samisk navnetradisjon. Dette kan etter utvalgets vurdering ikke ha vært lovgivers hensikt. De offisielle adressenavnene blir i dag benyttet i stor utstrekning fordi de fleste organer og foretak henter opp de offisielle veiadressene og benytter disse i korrespondansen med befolkningen. Fastsetting av samiske veinavn, som også har adressefunksjon, vil derfor være særlig identitetsskapende.

Utvalget har diskutert om matrikkelforskriftens krav om entydige navn kan forstås ut fra hensyn som at veier og bygg skal være lett å identifisere, for eksempel i nødssituasjoner. Utvalget har kommet til at flerspråklige navn på samme vei i seg selv ikke skaper større utfordringer enn det samiske navn generelt gjør der de er fastsatt som flerspråklige grendenavn. Utvalget mener dette skal løses ved at nødsentralene har samiskspråklig kompetanse og kjennskap til samiske stedsnavn. Det vises til kapittel 14 om samisk språk i justissektoren for utdypning av problemstillingen.

Når det gjelder spørsmålet om samiske gårdsnavn vil det etter gjeldende rett være anledning til å få gårdsnavn som en del av adressen. Utvalget vil imidlertid bemerke at samiske språk er muntlig fundert, og at det på grunn av den historiske fornorskningen av navn på gårder i samiske områder i liten grad foreligger skriftlig dokumentasjon på samiske gårdsnavn. Dokumentasjonen av samiske gårdsnavn må derfor ha krav som er tilpasset dette. Utvalget fremhever videre muligheten til å få fastsatt samiske navn på eiendommer. I samiske bosettingsområder skal eier eller fester ha rett til å gi eiendommer med norske navn et samisk navn i tillegg til eller istedenfor det norske navnet. Dette ansees av utvalget som et særskilt tiltak for samiske stedsnavn som bør opprettholdes.

Rekkefølgen av stedsnavn

Til rekkefølgen på flerspråklige skilt vil utvalget bemerke at det har en viktig symboleffekt at samiske stedsnavn står først. Utvalget mener en generell regel om fast rekkefølge av navn der samisk står først vil være å anbefale. Det vil være uheldig med en sterk politisering av spørsmålet. På den annen side ser utvalget at det er vanskelig å ha en generell regel hovedsakelig fordi en ved en utvidelse av dagens virkeområde, som i dag er knyttet til forvaltningsområdet for samisk språk, vil innlemme kommuner med betydelige innslag av både norsk og kvensk språk og kultur. En løsning der samiske navn bare skal stå først i språkbevaringskommunene vil på sin side innebære en reversering av samiske språks status som heller ikke kan foreslås. Utvalget mener på denne bakgrunn at det er behov for en endring av bestemmelsen i stadnamnforskrifta om rekkefølgen på stedsnavn på skilt, jf. § 7 tredje ledd.

Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig at vedtaksmyndigheten vurderer rekkefølge på navn etter kriteriet «språkbruk i området». Sett i sammenheng med formålet om å bevare samiske stedsnavn som kulturminner og i lys av den negative virkningen fornorskingen har hatt på bruken av stedsnavn og på samisk språkbruk i dag, finner utvalget dette lite hensiktsmessig.

Etter utvalgets oppfatning bør det eldste stedsnavnet stå først. Det eldste (opphavelege) navnet er det primære navnet. Der det er usikkerhet om hva som er det primære navnet, skal vedtaksmyndigheten ta hensyn til navnetradisjonen i området. Dette skal gjelde i alle samiske språkområder. Hvilket navn som står først på skilt kan dermed variere fra sted til sted, også innenfor samme kommune. Det er likevel rimelig å anta at samiske stedsnavn vil ha lange navnetradisjoner i mange områder innenfor det samiske språkområdet. Vedtaksmyndigheten vil derfor i sin vurdering ha en sterk forpliktelse til å ta samiske stedsnavn i bruk og videre til å plassere samiske stedsnavn først. Dette tilsier at i andre områder kan kvensk eller norsk bli plassert først. I utvalgets forslag er det tatt hensyn til hvilke navn som er eldst og dermed har stor verdi som kulturminne. Hvis nye navn bygger på eldre stedsnavn, må samme prinsipp gjelde.

Nye navn på gater med videre vil være navn der kommunen i større grad kan bestemme navnebruken. Det er da naturlig at kommunen også avgjør både om det skal være navn på flere språk og rekkefølgen av disse. Utvalget foreslår at dette bør gjelde uavhengig av det samiske språkområdet og slik at navn på samisk stadig bør fastsettes etter prinsippene i stadnamnlova § 9.

Utvalget viser til at diskusjonen om rekkefølgen av navn på skilt har ført til opphetede diskusjoner i enkelte kommuner, og at det kan stilles spørsmål ved om reglene slik de er i dag medvirker til at samiske stedsnavn ikke blir tatt i bruk. På den annen side registrerer utvalget at det ikke ser ut til at samiske stedsnavn oftere blir tatt i bruk i områder utenfor dagens forvaltningsområde for samisk språk, der det ikke er en lovpålagt fast rekkefølge av flerspråklige navn.

Utvalgets forslag innebærer at vedtaksorganene vil stå friere i vurderingen av å fastsette rekkefølgen av navn. Formålet med en slik endring er å få tatt flere opprinnelige og nye samiske stedsnavn i bruk i flere områder og at det kan bli enklere for flere kommuner å ta på seg lovfestede forpliktelser for samiske språk.

Utvalget erkjenner at dette kan medføre at vedtaksmyndigheten kan endre rekkefølgen av navn fastsatt i henhold til dagens regler om rekkefølge. Den generelle hevingen av språket status, slik utvalgets samlede forslag vil innebære, gir imidlertid grunn til å tro at vedtaksmyndigheten vil ta hensyn til samiske navn, og i mange tilfeller også markere dette ved at navnet skrives først. Når fastsatte navn bygger på et tradisjonelt og opprinnelig samisk navn vil utvalgets forslag føre til at samisk navn som regel står først.

Utvalget foreslår videre at det skal være en endring i selve saksprosessen, ved at faglige råd fra språkkonsulentene kan inneholde veiledning om hvilke navn som er vurdert til å være eldst, og anbefaling om rekkefølgen av stedsnavn.

Utvalgets forslag forutsetter en endring i hvem som er vedtaksorgan for tettsteder og grender og særlig at det skilles mellom opprinnelige stedsnavn og nye navn.

Samiske stedsnavn på skilt

Skilting av samiske stedsnavn definerer hvor folk kommer ifra, signaliser samisk tilhørighet til stedet, bevarer stedsnavn som kulturminner og leder tankene til den samiske historien knyttet til stedet.

Samiske stedsnavn er en viktig del av landets kulturarv. Skiltmyndighetene har derfor et særlig ansvar for å forvalte denne kulturarven ved å synliggjøre stedsnavn på offentlige trafikkskilt. Veivisningsskilt er særlig iøynefallende og viktige formidlere av stedsnavn. Utvalget mener det er behov for en særlig innsats for å sørge for at sørsamiske stedsnavn blir tatt i bruk og synliggjort i offentlig forvaltning. Utvalget minner om at Europarådets ministerkomité gjentatte ganger har anbefalt Norge å iverksette nødvendige tiltak for å sikre en effektiv gjennomføring av stadnamnlova på lokalt og regionalt nivå.

Når vedtaksmyndighetene synliggjør samiske eller flerspråklige stedsnavn og sørger for å få opp ulike typer skilt på samiske språk, gjerne sammen med skilt på norsk og kvensk, anser utvalget dette som gode og nødvendige tiltak som imøtekommer internasjonale forpliktelser.

Utvalget viser til at flerspråklig skilting på flere språk i andre land har fungert godt, også med hensyn til samfunnssikkerheten.

Figur 20.7 Tospråklig skilting i Frankrike

Figur 20.7 Tospråklig skilting i Frankrike

Kilde: Foto: Roger Ingebrigtsen .

Samisk rettskrivning og skrivemåte av samiske stedsnavn

Vedtaksorganene skal i dag henvende seg til Sametinget for å sikre gjeldende rettskriving av samiske stedsnavn. Utvalget er informert om at Sametinget er i gang med å utarbeide et eget hefte som særskilt behandler stedsnavn på samiske språk. Utvalget understreker behovet for at dette, og rettskrivningshefter for lule-, og sørsamiske språk foreligger snarlig. Vedtaksmyndighetene må ha anledning til å støtte seg på rettskrivingsreglene i sin innledende saksbehandling når skrivemåten av samiske stedsnavn skal fastsettes.

Veiledning til vedtaksmyndighetene angående samisk rettskrivning er en oppgave for Sametinget. Utvalget mener rettskrivning for samiske språk bør være lett tilgjengelig på Sametingets hjemmesider. Eventuelle dialektstilpasninger når det gjelder skrivemåten av stedsnavn, vurdering av hvilke navn som er eldst og råd om rekkefølge av parallelle navn bør løses gjennom vurderinger gjort av Sametingets stedsnavnkonsulenter.

Offisielle samiske navn på kommuner og fylker

Kommuneloven og bispedømme- og fylkesloven åpner for flerspråklige navn på kommuner og fylker. Stadnamnlova regulerer selve skrivemåten av samiske stedsnavn og slår fast at samiske stedsnavn som er fastsatt, skal benyttes av det offentlige. Gjeldende prosess forutsetter at kommuner og fylkeskommuner vedtar samiske navn før navnene stadfestes av departementet. Lovene regulerer imidlertid ikke spørsmålet om hvorvidt en kommune eller fylkeskommune skal fastsette samiske navn. Utvalget mener spørsmålet om å fastsette offisielle samiske navn på kommuner og fylkeskommuner må sees i lys av samelovens og stadnamnlovas formålsbestemmelser, Grunnloven § 108 og folkeretten. Utvalget legger til grunn at der det eksisterer samiske navn, skal disse tas i bruk av offentlige myndigheter. Etter utvalgets oppfatning vil den mest forpliktende måten å følge opp regelverket på være å få fastsatt samiske navn slik at navneformene blir likestilte og offisielle.

Utvalget mener vedtaksmyndigheten skal fastsette rekkefølgen av navn på administrative områder, som kommuner, fylkeskommuner og reinbeitedistrikt, samtidig som de offisielle navnene fastsettes.

Utvalget anser bruken av samiske navn på administrative enheter som en del av å likestille samiske språk med norske og som informasjon først og fremst rettet mot samiskspråklige. Utvalget mener at offisielle samiske navn på kommuner, fylker og reinbeitedistrikt skal fastsettes på sørsamisk i sørsamisk språkområde, på lulesamisk i lulesamisk språkområde og på nordsamisk i nordsamisk språkområde.

Utvalget mener det er vesentlig at offentlige myndigheter, herunder kommuner, fylkeskommuner og fylkesmannsembeter, er bevisste sitt ansvar for å gi informasjon på samiske språk til innbyggerne. Dette innebærer at samiske navn skal bli tatt i bruk og synliggjort når de er fastsatt. Samisk navn bør komme frem på blant annet kommunegrenseskilt og fylkesskilt langs veier, på offentlige bygg, på logoer, på hjemmesider og brukes i informasjon fra organene på samiske språk.

Samiske navn på fylker

For Nordland foreslår utvalget offisielt lulesamisk navn og for Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Hedmark og Møre- og Romsdal foreslår utvalget sørsamiske navn, og henstiller til vedtaksmyndighetene å innlede navneprosess.

Utvalget vektlegger at det eksisterer samiske navn, som er i bruk i dag, på administrative områder som tilsvarer fylkene Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Hedmark og Møre og Romsdal.398

Utvalget viser til at det foreligger praksis med å fastsette offisielle samiske navn på fylker i og med at Finnmark/Finnmárku og Troms/Romsa har fått fastsatt nordsamiske fylkesnavn. Utvalget bemerker at de offisielle navnene som er fastsatt er nordsamiske versjoner av de norske fylkesnavnene, og at det kunne vært mer hensiktsmessig å fastsette navn som klinger bedre på nordsamisk. Dette kunne for eksempel vært Davvi for Finnmark og Gáisi for Troms, men utvalget forholder seg til at det allerede er fastsatt offisielle navn på disse fylkene.

Utvalget bemerker at Nordland fylke ligger både i lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk språkområde. Utvalget har lagt vesentlig vekt på at Nordland er det eneste fylket der det er aktuelt å fastsette et offisielt lulesamisk navn. Utvalget forutsetter at nordsamisk og sørsamisk navneform likevel blir benyttet i informasjon fra organene på henholdsvis nord- og sørsamiske språk, og videre at organenes offisielle lulesamiske navn benyttes på for eksempel skilting av bygg, brevhoder og logo.

Samiske navn på kommuner

Det er først og fremst kommunene som har blitt innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk som har tatt stilling til om kommunen skal ha samisk kommunenavn. Enkelte andre kommuner utenfor forvaltningsområdet har fastsatt samiske kommunenavn etter eget initiativ, og utvalget mener dette er positive eksempler på hvordan kommuner generelt kan arbeide med vitalisering og styrking av samiske språk. Samisk kommunenavn bør være noe alle kommunene i områder der samiske språk er utbredt vurderer. Kommuner kan etter gjeldende rett vedta samisk kommunenavn, og søke departementet om å få dette som offisielt og likestilt kommunenavn. Utvalget vil oppmuntre til en slik praksis.

Utvalgets foreslår en plikt til å fastsette samisk kommunenavn som skal gjelde språkbevaringskommuner og språkvitaliseringskommuner. For å sikre at kommunene følger opp, vurderer utvalget det som hensiktsmessig at plikten lovfestes. Utvalget mener offisielle samiske navn på kommuner er viktig både ut fra vitaliseringshensyn og bevaringshensyn og i tråd med at samiske språk er likestilte og offisielle språk i Norge. Utvalget vektlegger at det er etablert praksis ved at alle kommunene innenfor dagens forvaltningsområde for samisk språk har offisielt samisk kommunenavn.

For nye kommuner som kommer inn under de nevnte kommunekategoriene innebærer dette at det skal være krav til at kommunene skal få fastsatt samisk kommunenavn i innlemmelsesprosessen. Samisk kommunenavn kan ut over dette fastsettes uavhengig av innlemmelse, slik utvalget har oppfordret til ovenfor.

Utvalget fremhever at det eksisterer samiske stedsnavn som er i bruk på områder som tilsvarer kommunene Tromsø, Bodø og Trondheim, og foreslår at storbykommunene med særlig ansvar for samiske språk fastsetter offisielt samisk kommunenavn. Utvalget foreslår nordsamisk navn på Tromsø kommune, lulesamisk navn på Bodø kommune og sørsamisk navn på Trondheim kommune og henstiller til vedtaksmyndigheten om å fastsette disse, samt rekkefølge av navnene.

Utvalget vil oppfordre Oslo kommune til å starte prosessen med få fastsatt offisielle samiske navn på storbykommunen. Et slikt vedtak av Oslo kommune, som landets hovedstad, vil ha stor symbolsk betydning for samiske språks status. Utvalget anbefaler å fastsette navneformer på alle offisielle samiske språk. Utvalget vektlegger imidlertid at Oslo ligger utenfor samiske språkområder og heller ikke har samiske navn i bruk på den administrative området. Utvalget har derfor ikke funnet det hensiktsmessig å foreslå konkrete samiske navn på Oslo kommune. Utvalget mener de offisielle samiske navnene kan benyttes der kommunen finner det hensiktsmessig. Samiske navn på kommunen kan vokse frem som en del av kommunens forpliktelser for å likestille samiske språk og kan gjerne sees i sammenheng med samarbeidsavtalen kommunen har inngått med Sametinget.

Navn på reinbeitedistrikt

Utvalget mener navn på reinbeitedistrikt er navn på administrative områder som kan kartfestes og derfor skal gå inn under definisjonen av stedsnavn. Utvalget mener navn på reinbeitedistrikt skal bli tatt i bruk i offentlig sammenheng og særlig synliggjøres gjennom skilting. Dette kan gjennomføres ved at det skiltes langs vei, der et reinbeitedistrikt krysser veien og avløser et nytt reinbeitedistrikt. I områder der reinbeitedistriktene i mindre grad krysser veiene, kan det settes opp informasjonstavler med kart som viser de ulike reinbeitedistriktene og navn på distriktene.

Utvalget mener reinbeitedistriktene skal gjøre vedtak om navn på distriktene og at Sametinget stadfester navnene ved å fastsette skrivemåten og evt. rekkefølgen av navn.

Dette vil både gi informasjon til folk som er i området og være med på å gjøre navn på reinbeitedistrikt kjent. Utvalget mener dette i tillegg kan være av interesse for turister, og slik være et positivt innslag langs veiene.

Stedsnavnregistre

I dag registreres stedsnavn i flere forskjellige navneregistre, og de tekniske løsningene som foreligger i dag begrenser bruken av flerspråklige navn. Fastsetting av flerspråklige veinavn, som også skal ha adressefunksjon, begrenses i dag av det antall tegn som dagens registre håndterer. Dette er en særlig utfordring der det er ønskelig at det fastsettes flerspråklige navn. Denne begrensningen er av teknisk art som ikke skal veie tyngre enn hensynet til samisk navnetradisjon, og som med ny teknologi og et bedre registersystem vil være overkommelig å løse.

I påvente av en bedre teknisk løsning viser utvalget til at det er mulig etter dagens system å fastsette parallelle navn ved bruk av forkortelser, og at slike forkortelser skal fastsettes samtidig med veinavnene.

I tråd med utvalgets forslag må det tas hensyn til at det i mange områder er flerspråklig navnetradisjoner slik at registrene må støtte samiske tegnsett og beherske parallelle navn. Se kapittel 18 om teknologiske løsninger for utdyping.

Utvalget foreslår at det gjøres en vurdering av om de ulike navneregistrene i Norge kan moderniseres, slås sammen og driftes under ett. En modernisering av registrene vil på sikt være ressursbesparende, gjøre forvaltningen av stedsnavn mer oversiktlig og gjøre det enklere å benytte lengre parallelle stedsnavn på flere språk uten bruk av forkortninger.

20.10 Utvalgets forslag til tiltak

  • Utvalget foreslår at Statens kartverk blir vedtaksorgan for tradisjonelle samiske navn. Dette innebærer navn på tettsteder, grender og naturnavn.

  • Utvalget foreslår at rekkefølgen på flerspråklige stedsnavn skal følge av hvilket stedsnavn som er eldst.

  • Utvalget foreslår at det presiseres i regelverket at vedtaksmyndigheten kan vedta flerspråklige veinavn på samme vei, og at dette ikke er i konflikt med kravet om å fastsette entydige navn.

  • Utvalget foreslår at Sametinget fastsetter navn og rekkefølgen av flerspråklige navn på reinbeitedistrikt. Fastsettingen forutsetter navnevedtak i det aktuelle reinbeitedistriktet.

  • Utvalget foreslår at språkbevaringskommuner og språkvitaliseringskommuner skal ha offisielt samisk kommunenavn.

  • Utvalget foreslår følgende offisielle navn på storbykommunene med særlig ansvar for samiske språk: Tromsø kommune: Romssa suohkan, Bodø kommune: Bådådjo suohkan og Trondheim kommune: Tråanten tjïelte. Utvalget oppfordrer Oslo kommune til å vedta offisielle samiske navn på kommunen.

  • Utvalget foreslår følgende offisielle navn på fylkene som inngår i tradisjonelle samiske språkområder: Nordland eller Nordlánnda, Trøndelag eller Tröndelage, Hedmark eller Hedmarhke og Møre og Romsdal eller Möre jïh Romsdaelie.

  • Utvalget mener Sametinget skal ha ansvar for å iverksette et samlet arbeid for å få registrert tradisjonelle samiske stedsnavn.

  • Utvalget foreslår at skilting av samiske navn, herunder navn på reinbeitedistrikt, prioriteres over en periode på 10 år. Utvalget anbefaler å begynne arbeidet i sørsamisk språkområde og fortsette innsatsen i øvrige språkområder.

  • Utvalget foreslår at det gjøres en vurdering av om de ulike navneregistrene i Norge kan moderniseres, slås sammen og driftes under ett.

Se kapittel 22 og 23 for forslag om endring i kommuneloven, stadnamnlova og stadnamnforskrifta.

Fotnoter

1.

Dokument 16 (2011–2012) s. 214–215.

2.

Samelovens språkregler trådte i kraft 1. januar 1992.

3.

Jf. Innst. O. nr. 3 (1990–91).

4.

Se mer om utbredelsen av de samiske språkene i delrapport vedlegg 1 punkt 4.3–4.5.

5.

Nordlandsforskning, Samisk Språkundersøkelse (2012) s. 158 og s. 160.

6.

Sametinget, Sametingsmelding om samisk språk (2013) s. 9.

7.

Ibid.

8.

Østsamene/skoltesamene er bosatt i Sør-Varanger kommune, først og fremst i Neiden, og i Kirkenes og Pasvikdalen. Det er imidlertid meget få som behersker østsamisk/skoltesamisk i Norge i dag. På UNESCOs røde liste er skoltesamisk klassifisert som alvorlig truet i Sápmi, og utdødd i Norge. De fleste østsamene bor i Finland og Russland, hvor språket fremdeles er i bruk. Pitesamisk språk har vært brukt av pitesamene i Norge og Sverige. Pitesamisk språkområde avgrenses på norsk side av Saltenfjorden i nord og Ranfjorden i sør, og omfatter Beiarn, Saltdal, Gildeskål, Meløy, Rødøy, deler av Bodø og deler av Fauske kommuner. Pitesamisk er klassifisert som nesten utødd, og utødd i Norge. Når det gjelder pitesamisk, er det et meget begrenset antall språkbrukere på svensk side. Ifølge Ethnologues språkkatalog var det 20 personer i Sverige som i år 2000 snakket språket. Det var ingen kjente språkbrukere i Norge. Utvalget viser til at det i nyere tid har startet en pitesamisk og øst/skoltesamisk vitalisering i Norge.

9.

Utvalget viser til at utvalgets mandat har vært begrenset til å redegjøre for gjeldende ordninger, tiltak og regelverk knyttet til sør-, lule,- og nordsamisk språk.

10.

St.meld. nr. 28 (2007–2008).

11.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet Handlingsplan for samiske språk, (2009).

12.

Jf. vedtekter for Norsk sameråd fastsatt ved kongelig resolusjon 6. juni 1980 og gjort gjeldende fra 1. juli 1980. Norsk sameråd var et rådgivende organ for statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter. Myndigheter forela for rådet viktige økonomiske, kulturelle, juridiske og sosiale saker og saker om forvaltning av naturressursene som særlig berørerte den samiske befolkning. Rådet hadde ikke bare en rent rådgivende funksjon, men også en viss beslutningsmyndighet. Norsk sameråd disponerte offentlige midler innenfor fastlagte retningslinjer.

13.

Sven Roald Nystø m.fl (red), Sámediggi 25 jagi Sametinget 25 år, s. 9–10 (2014).

14.

Innst. O. nr. 13 (2002–2003) punkt 1.2.1.

15.

Ot.prp. nr. 33 (1986–87) s. 69.

16.

Konsultasjonsprosedyrene mellom statlige myndigheter og Sametinget fastsatt ved kgl. res 1. juli 2005.

17.

Per Selle, Sametingets organisatoriske utfordringer. En vurdering (2011).

18.

NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling.

19.

Sametingets budsjett 2016, s. 24.

20.

Torvald Falch og Per Selle, Staten og Sametinget (2014).

21.

Se gjennomgang av folkeretten i kapittel 5, avsnitt 5.2 og 5.3.

22.

Meld. St. 22 (2015–2016).

23.

Sametinget, Samisk er tøft (2004) og Sametinget, Sametingsmelding om samisk språk (2012).

24.

Sametingets budsjett for 2016.

25.

Sametinget, Nye tildelingskriterier for tildeling av tospråklighetsmidlene (2011). Se mer om tospråklighetsmidlene i vedlegg 1, kapittel 5.1.4.

26.

Avtale mellom Bodø kommune og Sametinget 8. august 2015.

27.

Jf. sametingsrådets vedtak av 21. august 2013 og Tromsø kommunestyrevedtak 19. juni 2013, avtale mellom Bodø kommune og Sametinget 8. august 2015, og avtale med Oslo 6. februar 2016.

28.

Meld. St. 26 (2014–2015) s. 12.

29.

Vigdis Nygaard m.fl., Evaluering av samiske språksentre (2012).

30.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Handlingsplan for samiske språk (2009).

31.

Se vedlegg 1.

32.

Se kapittel 16.7 for utdyping av utvalgets forslag.

33.

Se kapittel 16.7.

34.

Utvalgets delrapport, vedlegg 1.

35.

Sør-, lule- og nordsamisk. Se utvalgets delrapport, vedlegg 1, avsnitt 4.3, 4.4 og 4.5 for en beskrivelse av språkenes utbredelse.

36.

Se utvalgets vurderinger i vedlegg 1, avsnitt 5.3.3.

37.

NOU 2012: 1 Til barnas beste – ny lovgivning for barnehagene.

38.

Sametingsmelding om samisk språk 2012.

39.

Med samiske distrikt menes forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3-1.

40.

Ot.prp. nr. 72 (2004–2005).

41.

Rundskriv F-08/2006.

42.

Forskrift 1. mars 2006 nr. 266 om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver.

43.

Jf. barnehageloven § 8.

44.

Jf. barnehageloven § 9.

45.

Prop. 33 L (2015–2016).

46.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Rapport fra gjennomgang av samelovens språkregler (2014).

47.

Se kapittel 5, særlig avsnitt 5.4 og 5.8 for utdyping av retten til kultur og ikke-diskriminering av barn.

48.

Jf. barnehageloven § 14 første og andre ledd.

49.

Sametingsmelding om samisk barnehagetilbud 2013.

50.

Sametingsmelding om samisk barnehagetilbud 2013.

51.

Bevilgninger til samiske formål i statsbudsjettet 2015.

52.

Sametingets årsrapport 2015.

53.

Sametingets budsjett 2016.

54.

Sametingsmelding om samisk barnehagetilbud 2013.

55.

Evaluering av Sametingets tilskudd til samiske barnehager, (Asplan Viak, 2010).

56.

Ibid, side 13.

57.

Sametingmelding om samisk barnehagetilbud (2013).

58.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Handlingsplan for samiske språk (2009).

59.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Gjennomgang av samelovens språkregler (2014) s. 26.

60.

Jon Todal, «samisk språk i Svahken Sijte, Sørsamisk vitalisering gjennom barnehage og skule» (2007).

61.

Sametingsmelding om samisk barnehagetilbud (2013).

62.

Sametingets handlingsplan for samisk barnehagetilbud 2015–2018, vedtatt i Sametingets Plenum (sak 009/15).

63.

Meld. St. 19 (2015–2016).

64.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Handlingsplan for samiske språk (2009) s. 11.

65.

Ibid s. 28.

66.

Meld. St. 19 (2015–2016) Tid for lek og læring, Bedre innhold i barnehagen s. 75.

67.

Ibid s. 75.

68.

Sametingsmelding om samiske språk 2013.

69.

Sametingets handlingsplan for samisk barnehagetilbud 2015–2018.

70.

Vedlegg 1.

71.

Særlig relevant med hensyn til opplæring i kapittel 5 om samiske språklige rettigheter i henhold til folkeretten, er avsnitt 5.4, 5.5.1, 5.11.1, 5.11.2 og 5.11.6.

72.

Opplæringsloven § 6-1, jf. sameloven § 2-6.

73.

Kommunal- og moderniseringsdepartementets Rapport fra gjennomgang av samelovens språkregler (2014).

74.

Jf. opplæringsloven § 6-2 første ledd. Med samisk distrikt menes det samiske forvaltningsområdet, pluss eventuelt andre kommuner eller deler av kommuner etter forskrifter gitt av Kongen i statsråd, jf oppll § 6-1.

75.

Jf. opplæringsloven §§ 13-1 og 13-10.

76.

Jf. opplæringsloven § 13-10.

77.

Jf. forvaltningsloven § 11.

78.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) og Kommunal- og moderniseringsdepartementets Rapport fra gjennomgang av samelovens språkregler (2014).

79.

Ibid.

80.

Forskrift til opplæringsloven § 1-1 b.

81.

Pålegg gjennom tildelingsbrev.

82.

Samlet minstetimetall for LK06S er 8046 timer på 1.–10. trinn, mot 7856 timer i den ordinære fag- og timefordelingen.

83.

Samiske tall forteller 8 – Kommentert samisk statistikk (2015).

84.

Jon Todal, Opplæringa i samisk som andrespråk (1998).

85.

Mikael Svonni, Samiska skolbarns samiska. En undersökning av minoritetsspråks-beärskning i en språkbyteskontext (1993).

86.

V. Hirvonen, Sámi skuvla plánain ja praktihkas (2003).

87.

C. Baker, Foundations of Bilingual Education and Bilingualism: Multilingual Matters (2011).

88.

Jf. opplæringsloven § 6-2 og forskrift til opplæringsloven § 7-1.

89.

Jf. forskrift til opplæringsloven § 7-1.

90.

Marit Solstad, Áila Márge Varsi Balto og Karl Jan Solstad, Samisk via fjernundervisning (2012).

91.

Fylkesmannen i Finnmark har koordineringsansvar for nordsamisk fjernundervisning, og Fylkesmannen i Nordland har koordineringsansvar for lulesamisk og sørsamisk fjernundervisning.

92.

Jf. friskolelova § 1-2.

93.

Jf. friskolelova § 1-1.

94.

Fylkesmannen i Finnmark tildeler timer og utbetaler refusjon til kommuner i Finnmark og kommuner utenom Nord-Norge som gir opplæring i sørsamisk, lulesamisk eller nordsamisk. Fylkesmannen i Nordland tildeler timer og utbetaler refusjon til kommuner i Nordland som gir opplæring i sørsamisk, lulesamisk eller nordsamisk. Utdanningsdirektoratet tildeler timer og utbetaler refusjon til videregående skoler via fylkeskommunene i hele landet.

95.

Nordlandsforskning, 2012 – NF-rapport nr. 1/2012.

96.

Prop. 1 S (2015–2016) Kunnskapsdepartementet.

97.

Sametingets årsrapport 2015, vedtatt 3.3.2016, sak 005/16.

98.

Sametingets budsjett for 2016.

99.

Sametingets handlingsplan for utvikling av læremidler 2015–2018.

100.

Brukerundersøkelse om samiske læremidler. Synnovate 2012.

101.

Forslag til tiltak for å øke det nordiske samarbeidet om felles utvikling og bruk av læremidler i barnehage og skole for å styrke samiskopplæringen. Forslag fra arbeidsgruppe om læremidler i samiskopplæringen, september 2015.

102.

Nordlandsforskning, Samisk via fjernundervisning – Ei kartlegging og veien videre (2012) s. 108.

103.

Nordlandsforskning, Kunnskapsløftet 2006 Samisk – Mot en likeverdig skole? – Sluttrapport fra evalueringsarbeidet av Kunnskapsløftet Samisk (LK06S) punkt 2.8 pås. 83.

104.

Nordlandsforskning, Samisk via fjernundervisning – Ei kartlegging og veien videre (2012) s. 108.

105.

St.meld. nr. 11 (2008–2009) Læreren – rollen og utdanningen punkt 2.2.8pås. 27.

106.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Handlingsplan for samiske språk (2009) s. 37.

107.

Ibid.

108.

NOU 1995: 6 Samisk helse- og sosialplan kapittel 12 s. 384.

109.

Forskrift til opplæringsloven §§ 1-9 og 1-11.

110.

Skoleeier kan omdisponere inntil 5 prosent av timene i fagene til andre fag. Det innebærer at den nasjonale fag- og timefordelingen for 1.–10.trinn vil være veiledende for inntil 5 prosent av timene. Minstetimetallet i det enkelte fag vil være på 95 prosent, mens inntil 5 prosent av timene kan omdisponeres fra et fag til et eller flere andre fag. Elevene har fremdeles rett til et samlet minstetimetall. Det er opp til skoleeier å bestemme fordelingen av de fleksible timene på det enkelte årstrinn. Omdisponering av timer mellom fag kan likevel bare skje innenfor de enkelte hovedtrinnene (1.–4., 5.–7. og 8.–10. årstrinn).

111.

Forslag fra Arbeidsgruppe om læremidler i samiskopplæringen, Forslag til tiltak for å øke det nordiske samarbeidet om felles utvikling og bruk av læremidler i barnehage og skole for å styrke samiskopplæringen (2015).

112.

Prop. 1 S (2015–2016) Kunnskapsdepartementet.

113.

Avtale mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om et nordisk utdanningsfellesskap på videregående-nivå (teoretiske og yrkesrettede utdanninger), undertegnet 03.11.2004 med ikrafttredelse 27.03.2008.

114.

Meld. St. 28 (2015–2016).

115.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90), punkt 6.1 på s. 46.

116.

Ibid. punkt 4.11.3 s. 32.

117.

Justisdepartementets lovavdeling, Tolkingsuttalelse 26. november 2001, § 3-4 – bruk av samisk i fengselsvesenet.

118.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) s. 46.

119.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Gjennomgang av samelovens språkregler s. 60.

120.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) punkt 4.5.6.

121.

Finnmarksloven er kun oversatt til nordsamisk.

122.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Gjennomgang av samelovens språkregler s. 66-67.

123.

Ibid.

124.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) s. 47.

125.

Ibid.

126.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) s. 46.

127.

Ibid.

128.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Gjennomgang av samelovens språkregler s. 66–67 med videre henvisning til merknadene til § 3-3 i Ot.prp. nr. 60 (1989–90).

129.

Undersøkelse foretatt av NORUT i 2012.

130.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Rapport fra gjennomgang av samelovens språkregler (2014) s. 71.

131.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) punkt 4.6.3.

132.

Ikraftsetting av helse- og omsorgstjenesteloven 1. januar 2012 innebar en sammenslåing og harmonisering av den tidligere kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. I den nye loven brukes begrepet «helse- og omsorgstjenester», og ikke «helse- og sosialtjenester».

133.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) s. 18.

134.

Med lokalt offentlig organ i forvaltningsområdet menes ethvert kommunalt, fylkeskommunalt og statlig organ som har en tjenestekrets som omfatter en kommune eller en del av en kommune i forvaltningsområdet for samisk språk.

135.

Med regionalt offentlig organ i forvaltningsområdet menes ethvert fylkeskommunalt og statlig organ som har en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk, men som likevel ikke er landsomfattende.

136.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) punkt 4.6.3.

137.

Jf. Ot.prp. nr. 12 (1998–99) s. 131.

138.

Jf. Prop. 91 L (2010–2011) s. 486.

139.

Ibid s. 85 og 494.

140.

Ot.prp. nr. 10 (1998–99), s. 23–24.

141.

Ibid, s. 49.

142.

Regjeringens handlingsplan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge 2002–2005.

143.

St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen.

144.

Meld. St. 26 (2014–2015) s. 147.

145.

Meld. St. 11 (2015–2016) s. 120.

146.

Ibid.

147.

Helsedirektoratet i samarbeid med Senter for omsorgsforskning Nord-Norge, Høgskolen i Finnmark og Nasjonalt utviklingssenter for sykehjemstjenester til den samiske befolkningen.

148.

Sametingets budsjett 2016.

149.

Meld. St. 11 punkt 6.2 s. 49.

150.

Fylkeskommunene har ansvar for tannhelsetjenesten.

151.

Johan Ailo Kalstad, Overordnet organisering av spesialisthelsetjenesten til den samiske befolkningen i Norge – vurderinger og alternativer, s. 10 (2016).

152.

Nærmere om bakgrunn og prinsipper for foretaksmodellen er beskrevet i Ot.prp. nr. 66 (2000–2001).

153.

Johan Ailo Kalstad, Overordnet organisering av spesialisthelsetjenesten til den samiske befolkningen i Norge – vurderinger og alternativer, s. 11, (2016).

154.

Meld. St. 11 (2015–2016) s. 49.

155.

Se mer om fjerntolking i avsnitt 18.3.

156.

Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin er en avdeling ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.

157.

Ann-Karin Furskognes m.fl, Tolkeprosjektet (2013).

158.

Johan Ailo Kalstad, Overordnet organisering av spesialisthelsetjenesten til den samiske befolkningen i Norge – vurderinger og alternativer, s. 11 (2016).

159.

Finnmarkssykehuset har vedtatt samlokalisering i Karasjok.

160.

Meld. St. 26 (2014–2015) del 4 avsnitt 28.

161.

Nystad, T m.fl., «Samiskspråklige er mindre fornøyd med fastlegetilbudet.» (2006).

162.

Ketil Lenert Hansen, «Ethnic discrimination and health: The relationship between experienced ethnic discrimination and multiple health domain’s rural sámi population» (2015).

163.

Anderson m.fl., «Indigenous and tribal peoples' health (The Lancet–Lowitja Institute Global Collaboration): a population study» (2016).

164.

Siv Kvernmo, Psykisk helse hos samisk, norsk og kvensk ungdom (2001).

165.

Silviken A. Suicidal behavior among indigenous Sami in Arctic Norway – A special focus on adolescents and young adults (2007).

166.

Agenda/Norut NIBR Finnmark, Oppfølging av plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge s. 86–87. (2002).

167.

www.sykepleien.no.

168.

Bongo, Samer snakker ikke om helse og sykdom – Samisk forståelseshorisont og kommunikasjon om helse og sykdom. (2012).

169.

Helsedirektoratet, Treårige satsinger innen samiske helse- og omsorgstjenester, (2010-2012), Rapport 2013.

170.

Linn Melbøe m.fl. Situasjonen til samer med funksjonsnedsettelse, side 5 og 6 (2016).

171.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Gjennomgang av samelovens språkregler, (2014).

172.

Ibid.

173.

Johan Ailo Kalstad, Overordnet organisering av spesialisthelsetjenesten til den samiske befolkningen i Norge – vurderinger og alternativer, s. 19, 22, 23 og 28. (2016).

174.

Meld. St. 11 (2015–2016) s. 121.

175.

SANKS, Samisk nasjonal kompetansetjeneste for psykisk helsevern og rus, Strategiplan 2015–2021.

176.

Johan Ailo Kalstad, Overordnet organisering av spesialisthelsetjenesten til den samiske befolkningen i Norge – vurderinger og alternativer, s. 15, 2016 (1).

177.

Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019) s. 121.

178.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Rapport fra gjennomgang av samelovens språkregler (2014) .

179.

Meld. St. 26 (2014–2015) del 4.

180.

Sametinget SP 33/16 Ivaretakelse av samiske barns rettigheter og behov med kvalitet- og strukturendringer i barnevernet.

181.

NRK Sápmi (www.nrk/sapmi). Publisert 26.04.2016.

182.

NRK Sápmi (www.nrk/sapmi). Publisert 21.04.2016.

183.

Meld. St. 12 (2015–2016) s. 43.

184.

Helsedirektoratet, Utvikling gjennom kunnskap. Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester, Overordnet strategi 2011–2015. (2010).

185.

Elin Johnsen og Line Linstad, Nye helse- og sosialtjenester for den samiske befolkning. (2003).

186.

Nrk sápmi (www.nrk.no/sapmi). Publisert 03.03.2014.

187.

Norut, Kartlegging om samisk perspektiv i kommunesektoren s. 7 (2012).

188.

Ibid.

189.

Direktoratet for e-helse (www.ehelse.no).

190.

NOU 1995: 6, punkt 1.1.1.

191.

Se for øvrig utvalgets vurderinger i kapittel 20 om samiske stedsnavn som adressefunksjon og kapittel 14 om nødmeldetjenesten.

192.

Se kapittel 7 for utdyping av utvalgets forslag til språkressurssentre.

193.

Se vedlegg 1 for generell omtale av forslaget.

194.

Se kapittel 11 for utfyllende beskrivelse av forslag om informasjonsbestemmelse.

195.

Barnevernkonvensjonen art. 30 lyder som følger: «I stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter eller personer som tilhører en urbefolkning, skal et barn som tilhører en slik minoritet eller urbefolkningen, ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk.»

196.

St.meld. nr. 37 (2007–2008) punkt 2.

197.

Ørnulf Øyen, Behovet for å øke kvaliteten på og kontrollen med rettstolker, Lov og Rett 02/2013.

198.

Inntil kapittel 3 i sameloven og domstolloven § 136a ble tilføyd ved lov, hadde ikke personer som ikke behersket norsk, krav på å benytte et annet språk i domstolene, jf. blant annet Rt. 1986 s. 573.

199.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) punkt 4.5.6 på side 23.

200.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Gjennomgang av samelovens språkregler s. 76.

201.

Med samisk menes her både sør-, lule- og nordsamisk.

202.

Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) punkt 4.5.6 på s. 24.

203.

Ibid. punkt 4.5.6 på s. 23.

204.

Ibid. s. 23.

205.

Ibid s. 24.

206.

Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utgave (2014) s. 337.

207.

Ibid.

208.

Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utgave (2014) s. 358.

209.

NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet kapittel 11.1.

210.

I anke over fellende lagmannsrettsdom gjorde domfelte gjeldende at en av meddommerne ikke hadde tilstrekkelige norskkunnskaper, jf. domstolloven § 70, se Rt. 2012 s. 1877.

211.

Ot.prp. nr. 22 (2006–2007) s. 89–90.

212.

Ibid.

213.

Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) punkt 4.5.6.

214.

Ibid.

215.

Sivilombudsmannens årsmelding (2009), Oppfølging av besøk i Tromsø fengsel (Sak 2007/2313).

216.

Se Ot.prp. nr. 5 (2000–2001).

217.

Tolkningsuttalelse fra lovavdelingen, 26. november 2001.

218.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) s. 25.

219.

Sivilombudsmannens årsmelding (2009), Oppfølging av besøk i Tromsø fengsel (Sak 2007/2313).

220.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Gjennomgang av samelovens språkregler s. 79.

221.

Ibid.

222.

Fengsel med høyt sikkerhetsnivå som benyttes som betegnelse i § 10 første ledd bokstav a) er den betegnelse straffegjennomføringsloven gjennomgående benytter på det som tidligere ble kalt lukket fengsel. Fengsel med høyt sikkerhetsnivå omfatter de tidligere lands-, krets- og hjelpefengsler.

223.

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav a og f, FNs barnekonvensjon artikkel 40 nr. 2 romertall ii og vi og Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter artikkel 10 nr. 3 inneholder tilsvarende bestemmelser som EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav a og e.

224.

FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 9 nr. 2, FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav d og Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter artikkel 10 nr. 3 oppstiller tilsvarende rettigheter som EMK artikkel 5 nr. 2.

225.

Opplysninger gitt av Domstoladministrasjonen 01.06.2016.

226.

Tingrettens domssogn er fastsatt i forskrift 31. august 2001 nr. 1014 om domssogn- og lagdømmeinndeling I nr. 1. Forskriften er gitt med hjemmel i domstolloven § 20.

227.

Se Wenke Brenna, Samene i rettssystemet (2005) s. 308–309.

228.

Indre Finnmark tingrett gir aktiv informasjon til aktørene i de enkelte rettssaker om mulighetene for bruk av samisk. Dette gis ved at det under saksforberedelsen sendes ut et skjema der aktørene bes om å melde hvilket språk de vil bruke. Denne tilbakemelding gir tingretten mulighet til å planlegge gjennomføringen av rettsmøte, herunder tidsplan og eventuell bruk av tolk, se rapport fra arbeisgruppe, Den samiske dimensjonen i rettsvesenet s. 23.

229.

Sametinget, Kommunereformen og samiske interesser (2015) s. 36–37.

230.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Handlingsplan for samiske språk s. 44.

231.

Prop. 61 LS (2014–2015) punkt 6.4 og 12.4.3.

232.

Spørsmålet om status på rapporten er blitt forlagt Politidirektoratet (POD) 12. april 2016. POD opplyser om at rapporten fortsatt er under arbeid og at den ikke er behandlet i ledergruppen i POD.

233.

Rapport fra arbeidsgruppe, Den samiske dimensjonen i rettsvesenet (2011) punkt 5.6.4 på s. 44.

234.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Handlingsplan for samiske språk (2009) s. 52.

235.

Ibid.

236.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Handlingsplan for samiske språk – status 2011–2013 s. 20.

237.

Kriminalomsorgsdirektoratet, Kriminalomsorgens tiltaksplan for god og likeverdig straffegjennomføring for samiske innsatte og domfelte (2014) s. 6.

238.

Rapport fra arbeidsgruppe, Gjennomgang av soningsforholdene for samiske innsatte og domfelte (2011) s. 17.

239.

Det vises til at det kun uteksamineres ca. 60 avgangselever per år med studiekompetanse fra samisk videregående skole, se Rapport fra arbeidsgruppe, Gjennomgang av soningsforholdene for samiske innsatte og domfelte (2011) s. 17.

240.

Ibid.

241.

I mindre saker må det dessuten være anledning til å bruke fjerntolk.

242.

Se Wenke Brenna, Samene i rettssystemet (2005) s. 312–313.

243.

I dag dekkes utgifter ved oversettelser til og fra samisk av staten, se tvisteloven § 2 annet ledd.

244.

Dette gjelder også påtalemyndigheten.

245.

Med den samiske dimensjonen menes her både kompetanse, språkbruk, samiske sedvaner og rettsoppfatninger.

246.

Jf. Ot.prp. 60 (1989–90).

247.

Ibid.

248.

Meld. St. 12 (2011–2012), s. 6.

249.

Merknad fra utvalget: I januar 1995 ble Televerket et statlig eid aksjeselskap og nedlagt som forvaltningsbedrift. Samtidig ble navnet endret til Telenor AS. 1. desember 1996 går Posten fra å være forvaltningsbedrift til å bli statsaksjeselskap med «begrenset ansvar»: Posten Norge BA.

250.

Tolkningsuttalelse fra lovavdelingen 1. september 2014, § 3-1 – Spørsmål om tolkning av sameloven.

251.

Ibid.

252.

Ibid.

253.

NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor kapittel 16 på s. 168.

254.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Rundskriv (H-03/07), Nytt kapittel 10 A i kommuneloven – statlig tilsyn med kommunesektoren (2007) punkt 2.

255.

Meld. St. 7 (2009–2010), s. 22.

256.

Forskrift til samelovens språkregler 7. januar 2003 nr. 13.

257.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Fylkesmannsrollen, Utvikling og utfordring (2012) punkt 3.

258.

NOU 2014: 8 punkt 16.1.

259.

Etter lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven) § 35 tredje ledd skal regionalt helseforetak sørge for at den enkelte pasients utvidete rett til bruk av samiske språk i spesialisthelsetjenesten blir ivaretatt, jf. sameloven § 3-1 nr. 4 og § 3-5.

260.

Se blant annet Nordisk Samisk Institutt, Evaluering av samelovens språkregler (2007).

261.

Sametingsmelding om samisk språk (2013) s. 23.

262.

Ibid s. 22.

263.

Sametingsmelding om opplæring og utdanning (2011) s. 61.

264.

Meld. St. 12 (2011–2012), s. 6.

265.

Ibid. s. 51 flg.

266.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Gjennomgang av samelovens språkregler s. 130–131.

267.

Torstein Eckhoff, Eivind Smith, Forvaltningsrett 10. utg. (2016) s. 510.

268.

Ibid.

269.

St.meld. nr. 28 (2007–2008), punkt 9.2.

270.

NOU 2003: 30 Ny offentlighetslov kapittel 19.2.4.2 på s. 241

271.

Ibid.kapittel 22.1 på s. 271.

272.

Ibid.

273.

Det vises til årlig omtale i budsjettproposisjoner og stortingsmeldinger om Sametingets virksomhet.

274.

Se kommunelovutvalgets formulering i NOU 2016: 4 som sier «Kommunedirektøren i kommunen og fylkeskommunen skal føre systematisk kontroll med administrasjonens virksomhet for å sikre at lover, forskrifter og vedtak følges».

275.

Jf. Ot.prp. nr. 60 (1989–90) punkt 4.9.5 s. 30 og 31.

276.

Ibid. s. 31.

277.

Diskrimineringsvern, i et menneskerettslig perspektiv, følger av en rekke FN-konvensjoner. Tilsvarende forpliktelser følger av ILO-konvensjoner og Europarådets konvensjoner, og av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og det EU-rettslige regelverket. For en nærmere gjennomgang av det internasjonale vernet mot diskriminering vises det til NOU 2009: 14 side 44–56 og Prop. 88 L (2012–2013) side 19 flg.

278.

Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) punkt 1.2 på s. 12.

279.

Tolkningsuttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 27. juli 1999 punkt 3.1.

280.

Ibid.

281.

Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) s. 104.

282.

Prop. 88 L (2012–2013), punkt 2.1.3 på s. 17.

283.

Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) punkt 10.1.8.7 på s. 89.

284.

Prop. 88 L (2012–2013), punkt 2.1.3 på s. 17.

285.

Jf. Prop. 88 L (2012–2013) pkt. 2.1.3.

286.

Tolkningsuttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 27. juli 1999 (JDLOV-1999-6728).

287.

Se Ot.prp. 60 (1989–90) punkt 4.10.1 på s. 31.

288.

Ibid.

289.

Se https://www.nrk.no/sapmi/oslo-barn-hadde-trengt- meg-mer-enn-karasjok-1.12495031.

290.

St.meld. nr. 28 (2007–2008) s. 14.

291.

Ibid. s. 28.

292.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Handlingsplan for samiske språk (2009) s. 10–11.

293.

Ibid.

294.

Ibid.

295.

Norut, Kartlegging av samisk perspektiv i kommunesektoren s. 95.

296.

Nordlandsforskning, Samisk språkundersøkelse (2012).

297.

Utvalg for samisk forskning og høyere utdanning, Langs lange spor – om samisk forskning og høyere utdanning - Guhkes bálgáid mielde – sámi dutkama ja alit oahpahusa birra (2012) s. 3.

298.

Ibid. s. 29–30.

299.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Handlingsplan for samiske språk s. 26.

300.

Utvalg for samisk forskning og høyere utdanning, Langs lange spor – om samisk forskning og høyere utdanning (2012) s. 15.

301.

Kunnskapsdepartementet, Nasjonal rekrutteringsstrategi for samisk høyere utdanning s. 16 flg.

302.

Kunnskapsdepartementet, Nasjonal rekrutteringsstrategi for samisk høyere utdanning s. 30.

303.

Bestemmelsen i sameloven gir klar hjemmel for at samiske språkkrav i slike tilfeller ikke vil stride mot diskrimineringsforbudet i arbeidsmiljølovens kapittel 13 og de generelle reglene i diskrimineringsloven.

304.

NF rapport nr. 7/2012, Samisk språkundersøkelse (2012).

305.

Norut, Kartlegging av samisk perspektiv i kommunesektoren (2012) s. 7.

306.

Norut, Undersøkelse om selvopplevd diskriminering blant samer i Norge (2006). Undersøkelsen var avgrenset til 38 kommuner med minst 1 pst. av befolkningen registrert i Sametingets valgmanntall. Undersøkelsen skiller ikke mellom personer som bruker nordsamisk, lulesamisk eller sørsamisk.

307.

Helsedirektoratet, Kartlegging av tolkebruk i kommunehelsetjenesten (2013).

308.

NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor s.16.

309.

Ibid.

310.

Ibid s. 104.

311.

Sametingsmelding om samisk språk s. 27 (2013).

312.

Ibid.

313.

Meld. St. 27 (2015–2016) s. 76.

314.

Se kapittel 13.

315.

iPhone har blant annet «Siri» på norsk.

316.

Utvalget mener dette klart bør fremgå av tilsagnsbrev, samarbeidsavtalene, kontrakter, oversettelse mv.

317.

Samekulturutvalget NOU 1985: 14, NOU 1987: 34, Ot.prp. nr. 60 (1989–90).

318.

Samelovens § 3-12 (opphevet) hjemlet Samisk språkråd: «Det opprettes et Samisk språkråd. Sametinget oppnevner rådets medlemmer og fastsetter hvem som skal være rådets leder og nestleder.»

319.

I dag finnes et begrenset antall kvalifiserte tolker i nordsamisk registrert i tolkeregisteret, seks av disse er autoriserte tolker. Ingen tolker i lulesamisk og sørsamisk er registrert i Norge. Ingen av tolkene har tatt tolkeutdanning i disse språkene.

320.

Innst. O. nr. 13 (2002–2003) punkt 1.2.1.

321.

Urfolkserklæringen artikkel 33 nr. 2 sier at urfolk har rett til å bestemme strukturene for sine institusjoner og til å velge medlemmer til disse institusjonene, i samsvar med sine egne prosedyrer.

322.

FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter Victoria Tauli-Corpuz uttrykker at: «As the process to negotiate the Nordic Sami Convention is now in its final stages, I will follow it with great interest and I sincerely hope that full agreement can be reached, particularly on the right to self-determination and the rights to lands, territories and natural resources. I encourage all parties involved to follow through on their commitment to adopt this Convention by March 2016»

323.

St.meld. nr. 28 (2007–2008).

324.

Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, Sundvollen, 7. oktober 2013.

325.

Sametingsrådets tiltredelseserklæring for et sametingsråd utgått av NSR og felleslista for NSR (2013-2017).

326.

Sametingsmelding om samisk språk (2013).

327.

Utredningen «Felles samisk språkarbeid» ble ferdigstilt 31.5.1998 .

328.

Sametinget i Sverige gikk inn i samarbeidet noe senere enn sametingene i Norge og Finland.

329.

Foredrag for utvalget ved Mika Sajets fra Giellagáldu/Sametinget i Norge, Jokkmokk 12.03.2015 .

330.

Andersen, S. og Strømgren, J, Evaluering av samelovens språkregler (2007).

331.

Rapporten «Forslag til ny organisering av samisk språksamarbeid innenfor sametingenes ansvarsområder» forelå august 2008 .

332.

SáFá-utredning om etablering av nordisk språkfagsenter, Innrättande av en samnordisk forsknings- och yrkes/recurscentral för det samiska språket (2011).

333.

SPR Sak 027/12 .

334.

Se kapittel 9 og 10 for omtale av samarbeidet i barnehage og skole.

335.

Ot.prp. nr. 111 (2001–2002) side 2–3, jf. Ot.prp. nr. 38 (2005–2006) s. 2–3.

336.

Ot.prp. nr. 42 (2004–2005) s. 35.

337.

Ibid. s. 24.

338.

Ot.prp. nr. 42 (2004–2005) s. 36.

339.

Ot.prp. nr. 66 (1988–89) s. 19.

340.

Det har blitt gjort unntak for fylkesnavn, der fylkeskommunene har vurdert rekkefølgen og departementet stadfestet rekkefølgen i fastsettingen av fylkesnavn jf. Ot.prp. nr. 38 (2005–2006) s. 5 og 6.

341.

Ot.prp. nr. 42 (1991–92) s. 265.

342.

NOU 1990: 13 Forslag til ny lov om kommuner og fylkeskommuner s. 94 og 95. Kommunelovutvalget foreslo at navn på fylker skulle framgå uttrykkelig i loven og skulle gjelde tilsvarende som de respektive fylkeskommuners navn.

343.

Ot.prp. nr. 111 (2001–2002) s. 6, jf. Ot.prp. nr. 38 (2005–2006) s. 7.

344.

Ot.prp. nr. 60 (1989–90) s. 14, 15 og 45. Se kapittel 6 for utfyllende beskrivelse av utvalgets vurdering av samiske språks status.

345.

Ibid s. 46.

346.

Sametinget (www.sametinget.no), 15.04.2016 .

347.

Kulturdepartementet: Høringsnotat om revisjon av forskrift om skrivemåten av stadnamn 11. mai 2016

348.

Narvik kommune.

349.

Miljøverndepartementet. Rundskriv 2009-5, kapittel 12.

350.

NRK Sápmi (www.nrk.no/sapmi), 25.02.2016.

351.

Miljøverndepartementet. Rundskriv 2004–05.

352.

Kulturdepartementet: Høringsnotat om revisjon av forskrift om skrivemåten av stadnamn, 11. mai 2016.

353.

Vegdirektoratet: Tekniske bestemmelser og retningslinjer for anvendelse og utforming (skiltnormal), del 1 Fellesbestemmelser. Nr. 300 s. 3 (2014).

354.

Se kapittel 5, avsnitt 5.4 for utdyping av retten til ikke-diskriminering.

355.

UNDRIP art. 13 nr. 1.

356.

Se kapittel 5 om utdyping av denne forståelsen av folkeretten.

357.

Prop. 105 L (2014–2015) s. 10.

358.

ECRML art. 10 nr. 2 g).

359.

Se mer om dette i kapittel 4, avsnitt 4.2.3.

360.

Kaisa Rautio Helander: Namat dan nammii. Sámi báikenamaid dáruiduhttin Várjjaga guovllus Norgga uniovdnaáiggi loahpas (2008) .

361.

Indst.O. nr. XI (1901–02) Om Lov om afhændelse af Statens Jord og Grund i Finmarkens Amts Landdistrikt.

362.

Ragnhild Sandøy: Instrukser om fornorskning av samiske stedsnavn på kart (2011).

363.

Ragnhild Sandøy: Instrukser om fornorskning av samiske stedsnavn på kart (2011).

364.

St.meld. nr. 21 (1962–63).

365.

Kartverket (www.norgeskart.no).

366.

NOU 1990: 13 Forslag til ny lov om kommuner og fylkeskommuner s. 87, 95.

367.

St.meld. nr. 10 (2003–2004) avsnitt 4.2.2.

368.

Kommunene Hamarøy/Hábmer, Omasvuotna/Storfjord og Fauske/Fuossko.

369.

Porsanger kommune hadde fått fastsatt samisk navn på kommunen før stadnavnforskrifta trådte i kraft og har derfor hatt anledning til å fastsette rekkefølgen på navnene selv. Porsanger har valgt å sette det norske navnet først som eneste kommune innenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Porsanger kommune kan derfor benytte det norske kommunenavnet først på kommunegrenseskilt og lignende.

370.

Flere kommuner har trespråklige navn, også kvensk. Narvik kommune har gjort vedtak om at kommunens samiske navn skal være Áhkánjárgga suohkan. Harstad kommune har gjort vedtak om å starte navnesak for å få Hársttáid suohkan som offisielt kommunenavn.

371.

Offisielt fra statsråd 10. desember 2004.

372.

Ot.prp. nr. 111 (2001–2002) s. 7, jf. Ot.prp. nr. 38 (2005–2006) s. 6.

373.

Ot.prp. nr. 111 (2001–2002) s. 4, jf. Ot.prp. nr. 38 (2005–2006) s. 4.

374.

Fylkesmannen (www.fylkesmannen.no).

375.

Svahken sïjte/Elgå reinbeitedirstrikt, Gåebrien sïjte/Hylling reinbeitedistrikt, Saanti sïjte/Essand reinbeitedistrikt, Fæmund sïjte/Femund reinbeitedistrikt og Trollheimen sïjte.

376.

Fovsen-Njaarke sïjte/Fosen reinbeitedistrikt og Åarjel-Njaarke sïjte/Vestre-Namdal reinbeitedistrikt, Gaasken-Laante sïjte/Feren reinbeitedistrikt, Skæhkere sïjte/Skjækerfjell reinbeitedistrikt, Låarte sïjte/Luru reinbeitedistrikt og Tjåehkere sïjte/Østre Namdal reinbeitedistrikt.

377.

Voengelh-Njaarke, Jillen-Njaarke, Byrkije, Røssåga/Toven, Hestmannen/Strandtindene, Ildgruben, Saltfjellet, Balvatn, Duokta, Stájggo-Habmer, Frostisen og Skjomen.

378.

Det er 18 samebyer som benytter beiter innenfor Nordland fylke: Talma, Gabna, Laevas, Girjas, Baste cearru, Unna Tjerusj, Sirges, Tuorpon, Luokta-Mávas, Semisjaur-Njarg, Svaipa, Gran, Ran, Ubmeje tjeälddie, Vapsten, Vilhelmina norra, Vilhelmina Södra og Voernese.

379.

Ruobbá/Rebbenesøy, Ráneš/Ringvassøy, Sállir/Kvaløya, Nuorta Sážžá ja Deavddis/Nord-Senja/Dividalen, Oarjjit Sážžá/Sør-Senja, Kongsvikdalen, Iinnásuolu/Kanstadfjord og Vestre Hinnøy, Dielddasuolu/Tjeldøy, Roabat/Grovfjord, Gielas, Stállonjárga ja Uhcanjárga ja Fagerfjell/Hjerttind og Altevatn og Fagerfjell, Meavki ja Stuoranjárga/Mauken og Tromsdalen, Várdná/Vannøy og Bassevuovdi/Helligskogen.

380.

Könkämä, Lainiovuoma, Saarivuoma og Talma.

381.

Kautokeino Østre sone: Sállan/Sørøy, Fálá/Kvaløy, Gearretnjárga, Fiettar, Seainnus Návggastat (Valgenjárga siida, Girenjárga siida, Jalgon siida, Ealenjárga siida), Oarje-Sievju/Seiland Vest og Nuorta-Sievju/Seiland Øst. Kautokeino midtre sone: Stierdná/Stjernøy, Beaskáđas, Lákkonjárga, Joahkonjárga, Cuokcavuotna/Bergsfjord, Seakkesnjárga ja Sildá, Silvvetnjárga, Spalca, Orda, Ráidná/Reinøy, Ittunjárga/Rendalen, Ivgoláhkku/ Lakselvdal/Lyngsdal. Kautokeino vestre sone: Ábborašša, Fávrrosorda, Beahcegealli, Cohkolat, Skárfvággi, Árdni ja Gávvir/Arnøy og Kågen.

382.

Sone Polmak/Varanger: Nuortat Mátta Várjjat/Østre Sør-Varanger, Beahceveai/Pasvik, Vestre Sør-Varanger, Várjjatnjárga/Varangerhalvøya, Rákkonjárga og Čorgaš. Karasjok Østre sone: Lágesduottar, Spierttanjárga/Børselvfjellet og Spierttagáisá (Halkavári ja Čalbmelanrášša siida, Munkevári siida). Karasjok vestre sone: Kárášjoga oarjjabealli (Máhkarávju ja Stihkonjárgga siida, Skuohtanjárga siida, Skáiddeduottar siida, Márrenjárgga ja Boalotnjárgga siida, Jáhkenjárgga siida, Rávdol siida, Láhtin siida og Njeaiddán siida, Vuorje siida).

383.

Kommunene Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Porsanger/Porsáŋgu, Deatnu/Tana, Unjárga/Nesseby og Gáivuotna/Kåfjord.

384.

Kaisa Rautio Helanderog Yngve Johansen: «Språkvalg på samiske skilt forteller» s. 97–98 (2013).

385.

Nordland og Nord-Trøndelag har kommet inn under forvaltningsområdet for samisk språk.

386.

Sametinget, Sak SR 65/16 Sámi báikenamat almmolaš geavahusas/Samiske stedsnavn i offentlig bruk (2016).

387.

Sametinget, Sak SP 19/16 Sámi báikenamat almmolaš geavahusas/Samiske stedsnavn i offentlig bruk (2016) .

388.

Ekspertkommiteens rapport, Application of the charter in Norway. 6th monitoring cycle. ECRML (2015) 4.

389.

Kaisa Rautio Helander, Sámi báikenamat ja nammahálddašeapmi giellapolitihkaoassin (2015).

390.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Rapport fra gjennomgang av samelovens språkregler s. 119. (2014).

391.

Ot.prp. nr. 66 (1988–89) s. 12 .

392.

Med fokus på ordningene for de samiske språkene i Sverige og Finland og grenseoverskridende arbeid, Samisk språkutvalg utvalgsmøte og studietur til Jokkmokk, 11.–13. mars 2015.

393.

NOU 1983: 6 Stadnamn.

394.

Ot.prp. nr. 38 (2005–2006), kapittel 5.

395.

Ot.prp. nr. 42 (2004–2005) s. 32.

396.

Kulturdepartementet: Høringsnotat om revisjon av forskrift om skrivemåten av stadnamn, 11. mai 2016.

397.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet: Rapport fra gjennomgang av samelovens språkregler, s. 120 (2014).

398.

Fylkene Nord-Trøndelag og Sør- Trøndelag er vedatt sammenslått til Trøndelag fra 1. januar 2018.

Til forsiden