NOU 2016: 22

Aksjelovgivning for økt verdiskaping

Til innholdsfortegnelse

7 Kapitalreglene

7.1 Innledning

I Knudsen-utredningen kapittel 5 «Aksjelovens kapitalregler» gis det en grundig redegjørelse for en rekke sentrale regler om aksjeselskapers kapital. På bakgrunn av dette ble det ved LOV-2013-06-14-40 vedtatt enkelte endringer i aksjelovene kapittel 3, 8, 9, 10, 11, 12, 13 og 15. Ettersom regler om aksjeselskapers kapital ikke er nevnt særskilt i utvalgets mandat, er utvalgets vurderinger i kapittel 7 i hovedsak begrenset til å evaluere lovendringene som trådte i kraft 1. juli 2013.

Dette gjelder imidlertid ikke punkt 7.2 om kravet til minste aksjekapital og punkt 7.5 om fristene ved verdsettelse av innskudd ved stiftelse, kapitalforhøyelse, fusjon og fisjon. Se nærmere omtale av mandatet nedenfor i tilknytning til utvalgets gjennomgang av de enkelte emner.

Utvalget vil i det følgende, så langt det er praktisk mulig, behandle de ulike temaene i samme rekkefølge som de fremgår av aksjelovene.

7.2 Kravet til minste aksjekapital

7.2.1 Innledning

Ifølge mandatet skal utvalget vurdere om kravet til minste aksjekapital i aksjeloven § 3-1 (1) bør endres slik at minstekapitalen reduseres fra dagens minstekrav. Kravet til minste aksjekapital i allmennaksjeselskaper i allmennaksjeloven § 3-1 (1) er ikke omfattet av mandatet. Det følger av 2. selskapsdirektiv (77/91/EØF, nå Europaparlamentets og Rådets direktiv 2012/30/EU) artikkel 6 nr. 1 at minst 25.000 euro må tegnes som kapital i selskaper av ASA-typen.

De følgende vurderinger gjelder bare for aksjeselskaper, men noen sider ved reguleringen i 2. selskapsdirektiv artikkel 6 nr. 1 blir likevel berørt nedenfor.

Det fremgår av mandatet at utvalget skal ta i betraktning EU-kommisjonens forslag KOM (2014) 212 til nytt direktiv om enkeltpersonselskap med begrenset ansvar (SUP).1 Hvis direktivet vedtas, skal utvalget ta i betraktning hvilken betydning en slik selskapsform får for utformingen av reglene i aksjeloven.

I punkt 3.4 har utvalget gitt en generell redegjørelse for direktivforslagets status. Det synes som om kravet til minste aksjekapital på 1 euro er et sentralt element i rådsforslaget. Blant annet sies det i rådsforslaget side 4 at «The one-euro capital requirement is essential in order to facilitate the creation of start-ups». Regler om krav til minste aksjekapital har imidlertid vært mye diskutert i forbindelse med arbeidet med KOM (2014) 212. Diskusjonen synes først og fremst å omhandle hvilke øvrige krav som skal gjelde for kapitalbinding, men det er usikkert om og i hvilken grad det er uenighet om kravet til minste aksjekapital. Det har blant annet vært diskutert hvorvidt det skal være adgang til å begrense medlemsstatenes adgang til å kreve oppbygging av lovpliktige reserver tilsvarende den danske ordningen med «iværksætterselskaber», jf. punkt 7.2.3 og 7.2.4.2.

I rådsforslaget uttales det at kravet om minste aksjekapital på 1 euro er ett av tre hovedelementer i det nye kompromissforslaget, jf. rådsforslaget side 4 til 5. Videre heter det:

«The compromise mitigates the risks presented by this requirement by allowing Member States to require the SUP to build up legal reserves as a percentage of the profits made by the SUP and/or up to the amount of minimum share required for other private limited liability companies listed in Annex I to the proposed Directive.
Moreover, in order to better protect creditors and other stakeholders, Article 18 requires Member States to put in place mechanisms in national law that would prevent SUPs from being unable to pay their debts after making distributions. The Presidency considers that this represents a well-balanced compromise that allows for entrepreneurs to set up businesses without endangering legitimate expectations and stability for creditors and other stakeholders.»

Til tross for at det for tiden er stor usikkerhet knyttet til om det i det hele tatt er mulig å oppnå enighet om et direktivforslag, synes det som om krav om minste aksjekapital på 1 euro ligger fast. Etter utvalgets syn bør derfor kravet til minste aksjekapital for aksjeselskaper diskuteres i lys av kommisjonsforslaget. Utvalget har imidlertid også vurdert kravet til minste aksjekapital uavhengig av om kommisjonsforslaget blir vedtatt.

7.2.2 Gjeldende rett

Det følger av aksjeloven § 3-1 (1) at aksjeselskaper skal ha en minste aksjekapital på 30 000 kroner. Kravet gjelder for alle aksjeselskaper. For allmennaksjeselskaper er minstekravet 1 million kroner, jf. allmennaksjeloven § 3-1 (1).

Kravet om at minste aksjekapital i aksjeselskaper skal være 30 000 kroner ble vedtatt ved LOV-2011-12-16-63 og trådte i kraft 1. januar 2012. Før lovendringen var minstekravet i aksjeloven 1997 på 100 000 kroner. Det har alltid vært et lovbestemt nominelt minstekrav til aksjekapitalen i norsk aksjelovgivning, og minstekravet til aksjekapitalen ble hevet ved hver ny aksjelov. I aksjeloven 1910 var minstekravet 3.000 kroner. I aksjeloven 1957 ble kravet satt opp til 10 000 kroner og i aksjeloven 1976 til 50 000 kroner.

Forslaget om at minste aksjekapital i aksjeselskaper skulle være 30 000 kroner ble fremmet i Prop. 148 L (2010–2011). Bakgrunnen for forslaget var analysen i Knudsen-utredningen side 64 til 79. I Knudsen-utredningen behandles spørsmålet om det er grunn til å opprettholde et lovbestemt krav til minste aksjekapital. I denne sammenheng vurderes minstekravets betydning for kreditorene og aksjonærene, for etablering av ny næringsvirksomhet, og som sperre mot uønsket bruk av aksjeselskapsformen. Dessuten vurderes betydningen av at norsk aksjelovgivning på dette punkt harmoniseres med utenlandsk lovgivning. Vurderingen munnet ut i et forslag om at minstekravet til aksjekapitalen reduseres til 30 000 kroner. Tanken var å senke minstekravet til et nivå som kunne sammenliknes med og til dels ligge lavere enn minstekravene i andre land som det ville være naturlig å sammenlikne seg med.

Som begrunnelse for at minstekravet til aksjekapital burde reduseres fra 100 000 kroner, tok departementet i Prop. 148 L (2010–2011) side 18 til 19 utgangspunkt i at:

«Den internasjonale utviklingen gjør likevel at vurderingen blir annerledes i dag enn den var ved vedtakelsen av aksjeloven i 1997. EU-domstolens avgjørelse i sak C-212/97 (Centros), som ble videreutviklet i sak C-167/01 (Inspire Art), har åpnet for at personer som utelukkende driver virksomhet i Norge, står fritt til å stifte selskap i et annet land innenfor EØS-området og registrere virksomheten i Norge som et norskregistrert utenlandsk foretak (NUF). Det frie markedet for selskapsstiftelser setter den norske aksjelovgivningen under press. Veksten i registreringen av norskregistrerte utenlandske foretak (NUF) har vært meget stor de seneste årene, og det er grunn til å anta at de fleste av de utenlandske selskapene som blir registrert, ikke driver virksomhet utenfor Norge. Etter departementets vurdering er minstekravet til aksjekapital på 100 000 kroner en viktig grunn til at norske næringsdrivende velger å stifte selskap i utlandet. Engelske selskaper med begrenset ansvar (Ltd-selskaper) har vist seg særlig attraktive for norske næringsdrivende. For disse selskapene stiller ikke engelsk rett krav til aksjekapital. Minstekravet til aksjekapital har, som følge av utviklingen av EU-retten, blitt satt ned i en rekke EU-land, herunder i de andre nordiske landene. Det norske minstekravet til aksjekapital på 100 000 kroner er i europeisk sammenheng høyt, og, som det fremgår av utredningen, har den store økningen i registrerte utenlandske selskaper vært et særnorsk fenomen, foruten en lignende utvikling i Tyskland.
Departementet mener utviklingen i EU-retten og hensynet til harmonisering med utenlandsk rett tilsier at minstekravet til aksjekapital i aksjeloven bør settes ned. Det kan bidra til å gjøre den norske aksjeloven mer konkurransedyktig sammenliknet med aksjelovgivningen i andre aktuelle europeiske jurisdiksjoner. Det er ønskelig å legge til rette for at selskaper som utelukkende driver virksomhet i Norge, i størst mulig grad er stiftet etter, og underlagt, norsk aksjelovgivning. Det er normalt enklere både for norske medkontrahenter, kreditorer og offentlige kontrollmyndigheter å innhente relevant informasjon om norske selskaper enn om norskregistrerte utenlandske foretak (NUF). Departementet slutter seg til vurderingen i utredningen om at «aksjeselskaper er en velkjent og velregulert organisasjonsform som både private og offentlige myndigheter er fortrolig med og har tillit til». Departementet mener det også er en fordel for den som driver virksomheten, å kunne forholde seg til et norsk regelverk i stedet for et annet lands selskapsrett.»

Departementet pekte i Prop. 148 L (2010–2011) side 19 også på at størrelsen på minstekravet til aksjekapital hadde liten betydning for blant annet selskapets kreditorer og i kampen mot økonomisk kriminalitet:

«Hensynet til å motvirke useriøse og lite gjennomtenkte selskapsstiftelser har fått noe redusert vekt i avveiningen etter at det ble åpnet for at norske næringsdrivende i alle tilfelle vil kunne stifte selskap med begrenset ansvar i utlandet uten å skyte inn aksjekapital. Slik departementet ser det, har ikke minstekravet til aksjekapital avgjørende betydning i kampen mot økonomisk kriminalitet og konkursrytteri. Videre er departementet enig i at minstekravet til aksjekapital på 100 000 kroner har begrenset betydning for kreditorenes dekningsmuligheter. Kravet om at selskapet «til enhver tid [skal] ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet», jf. aksjeloven § 3-4, er i den sammenheng av større betydning. Departementet kan heller ikke se at hensynet til arbeidstakerne taler mot å sette ned minstekravet til aksjekapitalen.
Når det gjelder innvendingen om at det kan bli vanskeligere å få lån med lavere krav til aksjekapital, bemerker departementet at størrelsen på kapitalkravet ikke synes å ha stor betydning for dette. En finansinstitusjon vil uansett måtte gjøre en kredittvurdering.»

Departementet ønsket imidlertid ikke helt å fjerne minstekravet til aksjekapital, jf. Prop. 148 L (2010–2011) side 19. Et minstekrav kunne ifølge departementet blant annet tjene som en slags «seriøsitetssperre»:

«Departementet mener likevel at hensynet til å motvirke useriøse og lite gjennomtenkte aksjeselskapsstiftelser taler for å opprettholde en viss «inngangsbillett» til aksjeselskapsformen. Det at den enkelte må være villig til å ta en viss økonomisk risiko, kan i noen grad bidra til at det ligger gjennomtenkte og holdbare forretningsideer bak selskapsstiftelsen. Trolig kan man på denne måten unngå noen aksjeselskapsstiftelser som verken samfunnet eller de involverte er tjent med. Departementet viser også til at regjeringen har som mål å sikre et seriøst og anstendig arbeidsliv. Det vises i denne sammenheng til de to handlingsplanene mot sosial dumping som regjeringen lanserte i 2006 og 2008. Det er viktig at rammebetingelsene for næringsvirksomhet utformes med sikte på å støtte opp om et seriøst næringsliv med anstendige lønns- og arbeidsvilkår for alle.
Den nærmere vurderingen av hva minstekravet bør settes til, er en utpreget skjønnsmessig vurdering. Departementet har kommet til at forslaget på 30 000 kroner i rapporten kan være et passende nivå. Det er da sett hen til nivåene på minstekravene til aksjekapital i andre europeiske land, ikke minst i Norden. I Danmark er minstekravet 80 000 danske kroner, i Sverige 50 000 svenske kroner og i Finland 2500 EUR. Et minstekrav på 30 000 kroner vil være på et mellomnivå i europeisk sammenheng, og vil trolig ikke være så høyt at det vil være et viktig argument for å drive virksomheten i Norge gjennom et norskregistrert utenlandsk foretak (NUF).»

7.2.3 EU/EØS-rett og utenlandsk rett

I Knudsen-utredningen side 55 til 64 redegjøres det utførlig for kapitalreglene i selskapslovgivningen innen EU/EØS, herunder Sverige, Danmark og Finland. Aksjelovutvalget nøyer seg derfor i det følgende med å gjengi noen hovedpunkter og påpeke hvor det har skjedd endringer.

2. selskapsdirektiv («Kapitaldirektivet») gjelder for selskaper av ASA-typen, og har til formål å harmonisere reglene om selskapsstiftelse, samt reglene om beskyttelse og bevaring av aksjekapitalen. Direktivet ble opprinnelig vedtatt i 1976 (direktiv 77/91/EØF), men etter gjentatte endringer som blant annet var et resultat av oppfølgingen av EUs Action Plan 2003, ble et konsolidert direktiv vedtatt i 2012 (Rdir. 2012/30/EU). Det finnes ikke tilsvarende EU-regler for selskaper av AS-typen.

Kapitalvernet etter 2. selskapsdirektiv er basert på et system med en minste tegnet kapital (aksjekapital) og en bundet egenkapital som aksjonærene ikke kan disponere over til utbytte eller andre utdelinger, eller på annen måte disponere fritt over til egne formål.

2. selskapsdirektiv artikkel 6 nr. 1 bestemmer at medlemslandene skal stille krav om at selskaper av ASA-typen skal ha en tegnet kapital (aksjekapital) på minst 25.000 euro. Direktivet har nærmere regler om innbetaling av aksjekapitalen, men disse reglene er til dels mindre strenge enn det som gjelder etter den norske aksjelovgivningen. Etter 2. selskapsdirektiv artikkel 9, behøver bare 25 prosent av aksjenes pålydende være innbetalt ved selskapsstiftelsen. Tingsinnskudd skal være fullt innbetalt innen fem år etter stiftelsen.

I rådsforslaget om SUP-selskaper foreslås det at SUP-selskapene skal kunne stiftes med en aksjekapital på minst 1 euro eller 1 enhet i vedkommende lands valuta, jf. forslagets artikkel 16 (1).2 Blir forslaget vedtatt, vil det medføre en markant endring i norsk rett, i det kapitalkravet til aksjeselskaper stiftet av én person settes ned til 1 krone forutsatt at selskapet anvender selskapsbetegnelsen «SUP».

Medlemsstatene kan imidlertid kreve at SUP’ene skal bygge opp en reserve av selskapets overskudd og/eller opp til minimum aksjekapital som kreves for kapitalselskaper som listet opp i vedlegg 1 til KOM (2014) 212, jf. rådsforslaget artikkel 16 (4). Medlemsstatene skal også tillate at selskapene bygger opp slike reserver, jf. rådsforslaget artikkel 16 (4).

I rådsforslaget avsnitt (19a)–(19b) uttales det blant annet om kravet til minste aksjekapital:

«The minimum capital required for the formation of a single-member private limited liability company varies among the Member States. Most Member States have already taken steps towards abolishing the minimum capital requirement or keeping it at a nominal level. Therefore, the SUPs should not be subject to a high mandatory capital requirement, since this would act as a barrier to their formation. Creditors, however, should be protected from excessive distributions to single-members, which could affect the capacity of an SUP to pay its debts.
In order to protect creditors and other stakeholders Member States should ensure that there exist mechanisms in national law that would prevent SUPs from being unable to pay their debts after making distributions.
The choice of form and methods to ensure the compliance with this requirement is left to Member States. In this context, Member States should be able, for example, to require companies to build legal reserves, establish minimum balance sheet test requirements and/or to require the management body to prepare and sign a solvency statement which should then constitute sufficient means of complying with that requirement.
In order to provide additional safeguards for creditors, Member States should be able to require the SUP to build legal reserves, as a percentage of the profits of the SUP and/or up to the amount of minimum share capital required for private limited liability companies listed in Annex I. Member States should consider whether it would be appropriate to adopt a sectoral approach with regard to the requirement to build legal reserves, taking into consideration the difference in capital needed to protect creditors in different sectors of the economy. Member States should ensure that information on the obligation to build reserves forms part of the information provided to founders on relevant laws under this directive.»

Siden Knudsen-utredningen ble avgitt, er minstekravet til aksjekapital i Danmark redusert til 1 dansk krone, ved at det er adgang til å stifte såkalte «iværksætterselskaber» («IVS»), jf. selskabsloven § 357a stk. 2. For vanlige anpartsselskaber er minstekravet til aksjekapital 50 000 danske kroner.

Formålet med «iværksætterselskabet» er at gründere skal kunne starte virksomhet med begrenset ansvar. Det skal videre være selskapets kapitalbehov, og altså ikke et formelt kapitalkrav, som skal være styrende for hvor stor registrert selskapskapital «iværksætterselskabet» skal ha. Det stilles imidlertid krav om at «iværksætterselskabet» skal spare opp 25 prosent av sitt eventuelle overskudd i en særlig reserve, inntil summen av denne særlige reserven og den registrerte aksjekapitalen utgjør 50 000 danske kroner, det vil si tilsvarende minstekapitalkravet for anpartsselskaber, jf. selskabsloven § 357b. Selv om det etter lovens ordlyd bare er 25 prosent av overskuddet som skal bindes i selskapet som en bunden reserve, kan de resterende 75 prosent av et eventuelt overskudd ikke utbetales som utbytte før summen av selskapskapitalen og den særlige reserven er på 50 000 danske kroner. Når selskapet har oppnådd den lovbestemte reserven, kan det omdannes til et anpartsselskab, jf. selskabsloven § 357c.

I tabell 7.1 nedenfor er det inntatt en oversikt over ulike lands krav til minste aksjekapital og gjennomsnittlig registrert aksjekapital i selskaper av AS-typen. Undersøkelsen er gjennomført av European Commerce Registers’ Forum fra 2015.3 Kravene til minimum aksjekapital er angitt i euro.4

7.2.4 Utvalgets vurderinger

7.2.4.1 Bør kravet til minste aksjekapital økes?

Tabell 7.1 

Jurisdiction

Region

Minimum share capital

Private Limited (EUR)

Australia

Asia-Pacific

0

Hong Kong

Asia-Pacific

0

Malaysia

Asia-Pacific

0

Philippines

Asia-Pacific

92

Singapore

Asia-Pacific

0

Austria

Europe

35 000

Belgium

Europe

18 550

Denmark

Europe

1

Estonia

Europe

2 500

Finland

Europe

2 500

France

Europe

1

Germany

Europe

1

Gibraltar

Europe

2

Ireland

Europe

1

Isle of Man

Europe

1

Italy

Europe

1

Jersey

Europe

1

Latvia

Europe

1

Liechtenstein

Europe

30 000

Lithuania

Europe

2 500

Luxembourg

Europe

12 395

Montenegro

Europe

1

Netherlands

Europe

1

Norway

Europe

3 196

Portugal

Europe

1

Romania

Europe

44

Serbia

Europe

1

Spain

Europe

3 000

Sweden

Europe

5 100

UK

Europe

1

Brazil – Alagoas Maceio

The Americas

1

Chile

The Americas

0

Colombia

The Americas

1

Dominican Republic

The Americas

0

Manitoba (Canada)

The Americas

0

Utvalget vil først ta stilling til om kravet til minste aksjekapital bør økes fra dagens minstekrav på 30 000 kroner.

Tabell 7.2 nedenfor viser at av alle aksjeselskaper som ble stiftet i 2015, ble 65 prosent av selskapene stiftet med minste lovlige aksjekapital på 30 000 kroner (kilde: Foretaksregisteret).

Muligheten for å stifte aksjeselskap med en minimumskapital som er lavere enn minstekravet før endringen ved LOV-2011-12-16-63, har således vært etterspurt av næringslivet.

Tabell 7.2 

Aksjekapital

Antall pr 31.12

Nye i 2015

I prosent nye

30 000 kr

63 074

17 430

65 %

31 – 99.000 kr

11 178

2 770

11 %

100 000 kr ->

203 496

6 506

24 %

Tabell 7.3 

NUF i Foretaksreg.

Antall pr 31.12

Antall nyregistrerte

2011

17 184

3 704

2012

14 570

1 513

2013

12 145

1 195

2014

10 460

1 083

2015

9 150

1 077

Tabell 7.4 

AS i Foretaksreg.

Antall pr 31.12

Antall nyregistrerte

2011

219 977

16 249

2012

235 174

25 614

2013

250 367

26 295

2014

264 457

25 885

2015

277 748

26 706

Videre viser statistikk at antall registrerte NUF har gått ned fra 17.184 pr. 31. desember 2011 til 9.150 pr. 31. desember 2015, jf. tabell 7.3 nedenfor. Statistikk viser også at det i 2015 ble stiftet 26.706 aksjeselskaper, mens det i 2011 ble stiftet 16.249 aksjeselskaper, jf. tabell 7.4 nedenfor.

Nedgangen i antall NUF tyder på at reduksjon i kravet til minste aksjekapital har vært vellykket i den forstand at den norske aksjeloven er blitt mer konkurransedyktig sammenliknet med aksjelovgivningen i andre aktuelle europeiske jurisdiksjoner. Rapporten «Evaluering av unntak for revisjonsplikt i små aksjeselskaper» pr. 26. mars 2015, som er utarbeidet av professor John Christian Langli, Handelshøyskolen BI, viser også at lavere krav til aksjekapital er viktigere for viljen til å stifte aksjeselskap enn opphevelsen av pliktig revisjon for de minste aksjeselskapene.

Utvalget kan ikke se noen grunn til at kravet til minste aksjekapital i aksjeselskaper skal heves fra dagens nivå.

7.2.4.2 Bør kravet til minste aksjekapital reduseres?

Et spørsmål er om minstekravet bør reduseres fra dagens krav på 30 000 kroner.

Som nevnt i punkt 7.2.1 må kravet om minste aksjekapital etter utvalgets syn vurderes i lys av direktivforslaget om SUP-selskaper. Dersom direktivet vedtas slik det lyder i dag, med et krav om minste aksjekapital på 1 euro eller 1 enhet i vedkommende lands valuta, er det etter utvalgets syn ikke hensiktsmessig å opprettholde et krav om 30 000 kroner som minste aksjekapital for aksjeselskaper som har flere enn én aksjonær. Etter utvalgets syn vil et slikt skille komplisere aksjeloven unødvendig, blant annet tatt i betraktning at kravet til minste aksjekapital allerede i dag er så lavt at det er liten grunn til å skille mellom SUP og «vanlige» aksjeselskaper.

Det er for tiden usikkert om det i det hele tatt oppnås tilstrekkelig enighet om direktivet om SUP-selskaper. Utvalget må derfor uavhengig av direktivforslaget ta stilling til kravet om minste aksjekapital.

Etter utvalgets oppfatning har minstekravet til aksjekapital ingen betydning for selskapets kreditorer, og utvalget har ikke kjennskap til at minstekravet har noen betydning i kampen mot økonomisk kriminalitet. Noe liknende synspunkter ble for øvrig anført i Prop. 148 L (2010–2011) side 19 (gjengitt i punkt 7.2.2 foran), som svar på innspill fra høringsinstanser. Erfaringene med de danske «iværksætterselskabene» trekker i samme retning. Det danske Erhvervs- og Vækstministeriet utga i mai 2016 en undersøkelse av erfaringene med «iværksætterselskaber».5 Undersøkelsen var basert på informasjon om 14.299 «iværksætterselskaber» for regnskapsåret 2014. Rapporten konkluderer blant annet med at de foreliggende data ikke indikerer at selskapene i særlig grad anvendes ved økonomisk uansvarlig forretningsdrift.6

Utvalget vil bemerke at alternativet for den som ønsker å etablere virksomhet, er en annen selskapsform eller NUF. Det er ingen holdepunkter for at fornyet interesse for mer bruk av NUF vil være til fordel for selskapets kreditorer eller et positivt bidrag i kampen mot økonomisk kriminalitet. Som fremhevet av Skattedirektoratet i høringen forut for LOV-2011-12-16-63, gir det økt tilgang på kontrollopplysninger om det blir flere norske selskaper og færre utenlandske selskaper som driver virksomhet gjennom filial i Norge, jf. Prop. 148 L (2010–2011) side 18. Etter utvalgets oppfatning bør det ikke velges en løsning som kan gjøre det mer attraktivt å benytte NUF enn et norsk aksjeselskap.

Aksjekapitalen utgjør ikke et beløp som skal holdes adskilt fra selskapets øvrige midler, for eksempel stå på en egen konto. Aksjekapitalen er en del av selskapets totale midler, som i likhet med lån mv. brukes i selskapets løpende virksomhet. Det er ingen sammenheng mellom aksjekapitalens størrelse og selskapets egenkapital. Egenkapitalen kan være høyere eller lavere enn aksjekapitalen. En lovbestemt minste aksjekapital på 30 000 kroner sier heller ikke noe om hvilken egenkapital det enkelte selskapet trenger for å kunne drive sin virksomhet. Det følger av aksjeloven § 3-4 at selskapet skal ha «en egenkapital og en likviditet som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet». I norsk rett er således selskapenes reelle egenkapital klart viktigere enn den formelle aksjekapitalen.

Det synes som om hovedargumentet i dag for å opprettholde kravet om minste aksjekapital er ønsket om en form for «seriøsitetssperre», og at det bør være en viss «inngangsbillett» til aksjeselskapsformen, jf. blant annet Prop. 148 L (2010–2011) side 19.

«Seriøsitetssperren» må anses som et uttrykk for at bare den som er så «seriøs» at vedkommende vil satse 30 000 kroner eller mer, bør kunne oppnå den beskyttelse som ligger i det begrensede ansvaret som følger med aksjeselskapsformen. Med den store utbredelsen som aksjeselskapsformen har og dessuten muligheten for å oppnå ansvarsbegrensning gjennom NUF, kan utvalget ikke se at det er grunn til å legge hindringer i veien for bruken av aksjeselskapsformen. Utvalget kan heller ikke se at «seriøsiteten» blant de som etablerer aksjeselskap, blir høyere ved et minstekrav på 30 000 kroner som aksjekapital, som i all hovedsak går til dekning av stiftelsesomkostninger, enn om aksjekapitalen var lavere. Etter utvalgets syn må et krav om 30 000 kroner som minste aksjekapital betegnes som så lavt at de aller fleste som ønsker å stifte et aksjeselskap, vil ha mulighet til dette. Utvalget antar at også «useriøse» aktører klarer å fremskaffe 30 000 kroner. Skulle et minstekrav til aksjekapitalens størrelse utgjøre noen form for sperre, måtte det være klart høyere enn 30 000 kroner. Etter utvalgets syn bør derfor «useriøse» aktører stoppes gjennom annen regulering, eksempelvis regler om konkurskarantene. Utvalget vil også nevne at det ikke er kjent med at næringslivet i land uten minstekrav til aksjekapitalens størrelse tilsvarende 30 000 kroner eller høyere, generelt fremstår som mer useriøst enn i land med et slikt lovbestemt minstekrav til aksjekapital.

Enkelte har ansett NUF som en organisasjonsform det knytter seg visse negative assosiasjoner til. Dette inntrykket skyldes antakelig enkelttilfeller der NUFer har gått konkurs eller har vært benyttet av næringsdrivende som har vært involvert i skatteunndragelser eller annen økonomisk kriminalitet. Et spørsmål er om en ytterligere nedsetting av kravet til aksjekapital kan medføre at det blir grunnlag for tilsvarende negative assosiasjoner til aksjeselskapsformen. Etter utvalgets oppfatning er det liten risiko for dette. Det norske aksjeselskapet er en gjennomregulert selskapsform med et kvalitetsstempel. Behovet for kapitalbeskyttelse i norske aksjeselskaper ivaretas blant annet gjennom kravet om forsvarlig egenkapital og likviditet, styrets handleplikt, reglene om den bundne egenkapitalen, samt av styreansvaret, jf. aksjeloven § 3-4, § 3-5, § 3-6 og § 17-1. Utvalget legger derfor til grunn at en reduksjon av minstekravet til aksjekapital ikke vil frata det norske aksjeselskapet dagens kvalitetsstempel.

Utvalget har også vurdert om hensynet til selskapenes ansatte tilsier at kravet til en aksjekapital på 30 000 kroner bør opprettholdes. Vurderingen er foretatt i lys av at lønnsgarantiloven § 7 fastsetter at arbeidstaker «som tar arbeid for en arbeidsgiver som de vet eller burde vite er ute av stand til å dekke de løpende lønnsforpliktelser» kan nektes dekning.

Tabell 7.5 nedenfor viser antall ansatte i aksjeselskaper inndelt etter aksjekapitalens størrelse (kilde: Brønnøysundregistrene). Som tabellen viser er det liten sammenheng mellom antall ansatte og aksjekapitalens størrelse, med unntak for de selskapene som har mer enn 20 ansatte. For selskaper som har dagens minstekrav til aksjekapital og mellom 2 og 20 ansatte, er det liten eller ingen sammenheng. Utvalget antar at en stor del av disse selskapene er stiftet i de senere år. Som nevnt er det heller ikke noen sammenheng mellom aksjekapitalens størrelse og selskapets reelle økonomiske stilling. Utvalget kan derfor ikke bygge noe på informasjon om antallet ansatte i selskaper med lav aksjekapital. Dreier det seg for eksempel om datterselskaper i konsern, hvor morselskapet formelt eller reelt garanterer for datterselskapets virksomhet, kan også selskaper med spesielt lav aksjekapital likevel i realiteten ha en solid økonomi. En arbeidstaker i et selskap med lav aksjekapital vil ikke kunne vurdere arbeidsgiverens økonomiske evne basert på selskapets registrerte aksjekapital. Hensynet til ansatte kan derfor ikke begrunne opprettholdelse av et krav om minste aksjekapital på 30 000 kroner.

Tabell 7.5 

Antall ansatte

Aksjekapital

30 000

30 001 til 49.999

50 000 til 99.999

100 000 til 499.999

500 000 til 999.999

1 million eller mer

0

41 597

2 973

4 534

79 387

11 144

22 438

1

8 929

339

583

13 212

1 069

1 629

2

4 420

214

377

8 775

747

1 068

3 til 4

4 333

227

436

10 714

1 078

1 490

5 til 9

4 352

250

485

15 285

2 010

2 431

Mer enn 9

3 137

217

460

18 986

4 279

8 604

Mer enn 20

872

84

172

7 368

2 058

5 561

Utvalget har også vurdert om en reduksjon av kravet til minste aksjekapital vil føre til flere ufunderte selskapsstiftelser. Faren for at dette kan skje ble fremhevet i Prop. 148 L (2010–2011) side 19 som et argument for å opprettholde et krav om minste aksjekapital av en viss størrelse. Fordi stiftelse av aksjeselskap forutsetter dekning av stiftelsesomkostningene, herunder 5.570 kroner i gebyr for elektronisk registrering av aksjeselskap i Foretaksregisteret og 6.797 kroner i gebyr ved registrering på papir, samt eventuelle andre kostnader ved stiftelsen, antar lovutvalget at det er liten fare for at dette vil skje i særlig grad. Selv om minste aksjekapital settes til 1 krone, innebærer stiftelsesomkostningene at det ikke er «gratis» å etablere et aksjeselskap.

Videre viser utvalget til at flere land i Europa allerede har redusert kravet til minste aksjekapital til 1 euro, jf. tabell 7.1.

Etter en helhetsvurdering har utvalget kommet til at kravet til minste lovbestemte aksjekapital bør settes ned til 1 krone.

Utvalget har valgt å foreslå at minstekravet til aksjekapitalen settes til 1 krone og ikke til 0 kroner, blant annet fordi en minstekapital på 1 krone forutsetter at det opprettes bankkonto i selskapets navn, noe som i seg selv kan være en form for «seriøsitetssperre». Ved opprettelse av konto må banken foreta en kundekontroll etter hvitvaskingsloven, noe som blant annet innebærer legitimasjonskontroll av selskapet og den som representerer selskapet. Kundekontrollen omfatter også en kontroll av hvem som er «reelle rettighetshavere» i selskapet.

Utvalget har videre vurdert om det i aksjeloven bør innføres en tilsvarende ordning som blant annet den danske selskabsloven har om oppbygging av kapital i «iværksætterselskaber». Utvalget finner det ikke fornuftig at det skulle stilles strengere krav til oppbygging av den lovpliktige reserven, enn dagens krav til minste aksjekapital. Dersom det skulle vært innført en slik ordning, burde den lovpliktige reserven tilsvare gjeldende krav til minste aksjekapital, det vil si 30 000 kroner.

Etter utvalgets syn vil imidlertid en mulig fordel ved en ordning om krav til oppbygging av lovpliktig reserve på 30 000 kroner ikke veie opp for de ulemper denne ordningen måtte medføre. En plikt til å bygge opp en reserve på 30 000 kroner ville være en slags kreditorbeskyttelse etter prinsippet om «one size fits all», noe som definitivt ikke er tilfelle. Selskapene og deres virksomhet varierer så mye at en reserve på 30 000 kroner ikke gir noen generell kreditorbeskyttelse.

Aksjelovens krav om at selskapet skal ha en forsvarlig egenkapital og likviditet, jf. aksjeloven § 3-4, er en mer fleksibel og bedre form for kreditorbeskyttelse. En lovpliktig reserve på 30 000 kroner kunne for øvrig ses som et uttrykk for at lovgiver ikke helt har våget å ta konsekvensen av at det med aksjelovene av 1997 ble lovfestet et krav om forsvarlig egenkapital. En ordning med regler om oppbygging av en lovpliktig reserve tilsvarende kravet til minste aksjekapital vil etter utvalgets syn heller ikke innebære en forenkling av aksjeloven, men tvert om skape en mer uoversiktlig situasjon. Utvalget peker da særlig på at «iværksætterselskabene» er særlig ment for gründere, og utvalget antar at dette ikke helt sjelden dreier seg om personer uten store kunnskaper om aksjelovgivningen. Etter utvalgets syn er det imidlertid ikke ønskelig å innføre lovregler som kan føre til at gründere i større grad vil måtte søke juridisk bistand enn i dag. Videre viser utvalget til at den danske ordningen med «iværksætterselskaber» har gitt opphav til en rekke nye juridiske problemstillinger, jf. Troels Michael Lilja, Kapitalafgang fra iværksætterselskaber, Nordisk tidsskrift for Selskabsret (NTS) 2014:3 side 43 til 63. Lilja (side 61 til 62) påpeker blant annet at:

«Hvis den registrerede kapital i et iværksætterselskab er større end én krone, og hvis der er et overskud i selskabet, kan der lovligt gennemføres kapitalnedsættelse til overkurs allerede i forbindelse med iværksætterselskabets første generalforsamling. Op til 75 % af selskabets overskud kan udbetales til iværksætter-anpartshaverne som overkurs i forbindelse med kapitalnedsættelsen under forudsætning af, at selskabets kapitalberedskab fortsat er forsvarligt. Kapitalnedsættelse kan også lovligt gennemføres, når omregistreringsniveauet er nået, og hvis selskabet ikke er omregistreret, er det fortsat kapitalkravene til iværksætterselskaber, der skal overholdes.»

Videre uttaler Lilja på side 62:

«Man kan anskue retsstillingen om kapitalafgang fra iværksætterselskaber på flere måder. Man kan mene, at det er fuldt berettiget, at omregistreringsniveauet skal være nået, før der som udbytte kan trækkes penge ud af iværksætterselskabet. Har man den anskuelse, må det være frustrerende, at det gældende regelsæt gør det muligt for iværksætter-anpartshaverne at gennemføre kapitalnedsættelser til overkurs, selv om det trods alt medfører et muligt erstatningsansvar for ledelsen, hvis kapitalberedskabet efter kapitalnedsættelsen ikke er forsvarligt. Man kan også mene, at det sikrer kreditorernes retsstilling på passende vis, at der skal henlægges 25 % af overskuddet i IVS til en bunden reserve, indtil omregistreringsniveauet er nået. Har man den anskuelse, må det være frustrerende at konstatere, at de resterende 75 % af overskuddet kun kan komme til udbetaling til iværksætter-anpartshaverne, hvis det sker gennem dyrere og mere besværlige transaktioner end ved blot at vedtage udbytte på generalforsamlingen. Endelig kan man have den endnu mere liberale anskuelse, at opsparingskravet er unødvendigt, og i så fald må de nuværende regler om udbyttebegrænsning forekomme endnu mere frustrerende.»

Utvalget finner på denne bakgrunn at det ikke er ønskelig å innføre regler om bundne reserver.

7.3 Plikt til å utarbeide åpningsbalanse

7.3.1 Gjeldende rett

Før LOV-2013-06-14-40 gjaldt det en ubetinget plikt til å utarbeide en åpningsbalanse som skulle vedlegges stiftelsesdokumentet. Med endringsloven ble plikten til å utarbeide åpningsbalanse ved kontantinnskudd opphevet. Ved aksjeinnskudd i annet enn penger mv. gjelder det imidlertid fortsatt en plikt til å utarbeide en åpningsbalanse i samsvar med bestemmelsene om årsregnskap i regnskapsloven, jf. aksjelovene § 2-8 (1).

Som begrunnelse for denne løsningen ble det i Prop. 111 L (2012–2013) side 32 anført at:

«Med en slik utforming av regelen ivaretar man hensynet til skattemyndighetenes kontrollbehov samtidig som at man oppnår en forenkling for et stort antall av selskapsstiftelsene.»

Åpningsbalansen skal bekreftes av revisor i henhold til aksjelovene § 2-8 (2) annet punktum. Liknende krav til revisorbekreftelse av åpningsbalanser fremgår for fusjoner i aksjelovene § 13-6 (1) nr. 7 tredje punktum, jf. aksjeloven § 13-23 (2) nr. 1/allmennaksjeloven § 13-24 (2) nr. 1 og aksjeloven § 13-24 (2), for fisjoner i aksjelovene § 14-4 (1) første punktum og ved omdanning fra aksjeselskap til allmennaksjeselskap i aksjeloven § 15-1 (2) annet punktum.

I Prop. 111 L (2012–2013) side 32 åpnes det for en revisjon av reglene om åpningsbalanse:

«Departementet mener likevel det kan være grunn til å se nærmere på om kravet til åpningsbalanse kan sløyfes helt, jf. forslaget i utredningen. Det vil i den forbindelse blant annet være behov for å vurdere åpningsbalansens betydning som del av generalforsamlingens beslutningsgrunnlag i forbindelse med fusjoner og fisjoner samt skattemyndighetenes behov for å bruke åpningsbalansen i kontrollsammenheng. I forbindelse med at det vedtas et nytt konsolidert regnskapsdirektiv i EU, vil det være behov for at regnskapsregelverket i Norge gjennomgås med sikte på å gjennomføre forventede EØS-regler som svarer til det nye regnskapsdirektivet. Finansdepartementet vil i den forbindelse også ta initiativ til at det blir utredet om det bør gjennomføres ytterligere lempninger i aksjelovgivningens regler om åpningsbalanse.»

7.3.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har ikke erfaringer som tyder på at lovendringen ved LOV-2013-06-14-40 der plikten til å utarbeide åpningsbalanse ved kontantinnskudd ble opphevet, har ført til problemer og går inn for at lovendringen videreføres.

Etter utvalgets syn er det grunn til å vurdere om ikke krav til åpningsbalanse bør oppheves også i andre situasjoner, jf. Prop. 111 L (2012–2013) side 32.

I NOU 2016: 11 side 196 til 214 gis det en utførlig drøftelse av aksjelovenes krav til åpningsbalanse. Regnskapslovutvalgets flertall (alle unntatt ett medlem) tilrår ikke videreføring av krav til åpningsbalanser ved verken stiftelse, fusjon, fisjon eller omdanning av aksjeselskap til allmennaksjeselskap. Hovedargumentet for ikke å videreføre krav til åpningsbalanser, er at nytten av åpningsbalansen er liten som en følge av at den samme informasjonen vil fremgå av andre kilder. Stiftere og aksjonærer finner informasjonen som er viktig for dem i stiftelsesdokumentet, dokumenter utarbeidet i forbindelse med kapitalforhøyelse, fusjonsplan, fisjonsplan og redegjørelse. Kontrollmyndigheter vil kunne benytte dokumentasjon av regnskapsføring av innskuddet.

Mindretallet i regnskapslovutvalget vil videreføre kravene til åpningsbalanser. Aksjelovutvalget forstår det slik at dette er begrunnet i skatteetatens behov. Et slikt behov er det vanskelig for aksjelovutvalget å ta stilling til uten at Skatteetaten har kommentert flertallets og mindretallets vurdering. Etter utvalgets syn er dette et spørsmål som er naturlig å få avklart gjennom høringen av regnskapslovutvalgets forslag.

I tråd med regnskapslovutvalgets forslag, foreslår aksjelovutvalget å oppheve kravene til åpningsbalanse ved stiftelser, fusjon, fisjon og omdanning av aksjeselskap til allmennaksjeselskap.

Dersom kravet til åpningsbalanse likevel opprettholdes, mener utvalget at det kan være behov for noe lengre frist enn fire uker for datering av åpningsbalansen, jf. aksjeloven § 2-8 (2). Utvalget drøfter problemstillingen i punkt 7.5.3 i forbindelse med fristene for verdsettelse.

7.3.3 Bør tilsvarende regler gjelde for allmennaksjeselskaper?

Regnskapslovutvalget har i NOU 2016: 11 side 204 vurdert om det er direktivkrav som innebærer at krav til åpningsbalanser må videreføres for allmennaksjeselskaper, men har kommet til at dette ikke er tilfelle. Regnskapslovutvalget har heller ikke funnet andre grunner til at det skal være krav om åpningsbalanser for allmennaksjeselskaper. Det foreslås derfor å fjerne krav om åpningsbalanse også i allmennaksjeloven, med samme begrunnelse som for aksjeselskaper. Aksjelovutvalget støtter regnskapslovutvalgets forslag.

7.4 Stifternes og styrets plikt til å utarbeide redegjørelser

7.4.1 Innledning

Stiftelse av selskap med tingsinnskudd behandles i punkt 5.3.2.3 foran. Der omtales også kapitalforhøyelse ved tingsinnskudd. Revisors uttalelse om redegjørelse ved tingsinnskudd behandles i punkt 13.4.6. I dette kapitlet behandles stifternes og styrets plikt til å utarbeide redegjørelse.

7.4.2 Gjeldende rett

Hovedregelen om plikt til å utarbeide redegjørelse for tingsinnskudd og andre særskilte forhold følger av aksjelovene § 2-6. Lovbestemmelsene kommer til anvendelse der selskapet skal overta eiendeler eller bli part i en avtale som nevnt i aksjelovene § 2-4. Videre gjelder plikten til å utarbeide redegjørelse i henhold til aksjelovene § 2-6 ved senere kapitalforhøyelser, fusjon, fisjon og omdanning fra aksjeselskap til allmennaksjeselskap, jf. aksjeloven § 10-2 (3), § 13-10 (1) jf. § 14-4 (3) og § 15-1 (2). Aksjelovene § 2-6 kommer også til anvendelse ved avtaler som omfattes av aksjelovene § 3-8. Slike avtaler behandles i kapittel 12.

Aksjelovene § 2-6 (1) omhandler krav til redegjørelsens innhold. Redegjørelsen skal inneholde en beskrivelse av hvert innskudd, erverv eller avtale. Det skal opplyses om de prinsipper som er fulgt ved vurderingen av de eiendeler selskapet skal overta, og om de forhold som kan være av betydning for bedømmelsen av avtalen eller bestemmelsen. Dessuten skal det gis en erklæring om at de eiendeler selskapet skal overta, har en verdi som minst svarer til det avtalte vederlaget. Beskrivelsen av innskuddet henger sammen med reglene som begrenser hva som skal kunne brukes som innskudd.

Det følger av aksjelovene § 2-6 (2) annet punktum at stifterne skal datere og underskrive redegjørelsen. Bestemmelsen innebærer at samtlige stiftere skal underskrive. Ved kapitalforhøyelse med tingsinnskudd mv. følger det av aksjelovene § 10-2 (3) at styret skal sørge for at det utarbeides en redegjørelse etter reglene i aksjelovene § 2-6 (1) og (2). Dette forstås slik at samtlige styremedlemmer må underskrive redegjørelsen.

I NOU 1992: 29 side 41 legges det til grunn at formålet med en særskilt regulering av innskudd i annet enn penger er å beskytte kreditorenes og aksjonærenes interesse i at aksjekapitalen virkelig blir tilført selskapet.

I Ot.prp. nr. 36 (1993–94) side 52 drøftet Justisdepartementet behovet for å utarbeide redegjørelser ved bruk av tingsinnskudd. Justisdepartementet uttalte blant annet:

«På den annen side mener departementet også at det er behov for å skjerpe reglene om kontroll av tingsinnskudd. Erfaring tilsier at reglene i gjeldende lov ikke er tilstrekkelig til å hindre misligheter. Departementet er også enig med Aksjelovgruppen i at reglene for offentlige [allmennaksjeselskaper] og private aksjeselskaper [aksjeselskaper] på dette punktet langt på vei bør være de samme. Hensynet bak reglene tilsier ikke forskjellige regler, og på bakgrunn av erfaringene fra de senere år synes det i hvert fall ikke å være noe mindre behov for strenge regler om kontroll av tingsinnskudd for de små aksjeselskapene enn for de store.
Departementet går likevel inn for en regel om at det i private aksjeselskaper [aksjeselskaper] er tilstrekkelig at uavhengig sakkyndige bekrefter redegjørelsen, slik at selve utarbeidelsen kan foretas av stifterne, eller ved kapitalforhøyelser, av styret. Departementet er enig med Aksjelovgruppen i at det vil være for kostnadskrevende for de små selskapene dersom de uavhengige sakkyndige også skal utarbeide redegjørelsen.»

I forbindelse med vedtakelsen av LOV-2013-06-14-40 ble behovet for å utarbeide redegjørelser ved bruk av tingsinnskudd vurdert på nytt, jf. Knudsen-utredningen side 35 til 36 og Prop. 111 L (2012–2013) side 35 til 38. Departementet konkluderte med at det «ser på bakgrunn av utredningen og høringen ikke grunnlag for noen omfattende endringer av reglene om tingsinnskudd», jf. Prop. 111 L (2012–2013) side 38.

Ved LOV-2013-06-14-40 ble det i aksjelovene § 2-6 (4) vedtatt en forskriftshjemmel som kan gjøre unntak fra plikten til å utarbeide en redegjørelse for tingsinnskudd dersom «aksjer tegnes mot innskudd i omsettelige verdipapirer eller pengemarkedsinstrumenter eller mot innskudd med andre eiendeler enn penger når verdien av innskuddet fremgår av et revidert, lovpålagt årsregnskap».

Lovendringen har sin bakgrunn i Justisdepartementets høringsbrev av 13. juli 2003 der det ble foreslått enkelte endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven som følge av endringsdirektiv 2006/68/EF. I høringsbrevet ble det på bakgrunn av 2. selskapsdirektiv artikkel 11 foreslått enkelte unntak fra kravet om sakkyndig redegjørelse. Dette ble imidlertid først fulgt opp i Prop. 111 L (2012–2013).

I FOR-2013-10-26-1271 om unntak fra kravet til redegjørelse om aksjeinnskudd med andre eiendeler enn penger er det gjort unntak fra kravet om redegjørelse for flere former for tingsinnskudd.

Forskriften § 1 gjør unntak for omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter, mens forskriften § 2 gjør unntak for eiendeler der verdien fremgår av et revidert årsregnskap. Forskriften § 3 stiller krav til dokumentasjon dersom unntakene fra krav til redegjørelse i forskriften § 1 eller § 2 er anvendt. Stifterne skal utarbeide en erklæring som skal inneholde en beskrivelse av aksjeinnskuddet, opplysninger om aksjeinnskuddets verdi, grunnlaget for verdivurderingen og vurderingsmåten, en uttalelse om at verdien av aksjeinnskuddet minst svarer til pålydende av de aksjer som skal utstedes som vederlag, med tillegg av eventuell overkurs, en uttalelse om at det ikke er oppstått nye omstendigheter av betydning for den opprinnelige verdivurderingen. Ved kapitalforhøyelse skal styret utarbeide erklæringen.

Forskriften omfatter således situasjonene som er regulert i 2. selskapsdirektiv artikkel 11 nr. 1 og 3, jf. punkt 7.4.3 nedenfor om direktivet.

Etter 2. selskapsdirektiv artikkel 11 nr. 2 kan det også gjøres unntak ved innskudd bestående av eiendeler som har vært gjenstand for en anerkjent, uavhengig og sakkyndig verdivurdering. Departementet foreslo ingen forskriftshjemmel for et slikt unntak, jf. Prop. 111 L (2012–2013) side 38. Departementet henviste i denne forbindelse til begrunnelsen i sitt tidligere høringsnotat, som er gjengitt i Prop. 111 L (2012–2013) side 35. Her fremgår det blant annet:

«Som nevnt bør det være en forutsetning for å gjøre unntak fra redegjørelseskravet at man i så fall på annet grunnlag har tilstrekkelig sikre holdepunkter for å vurdere verdien av innskuddet. Departementet er i tvil om i hvilken grad denne forutsetningen slår til når det gjelder alternativet i artikkel 10a nr. 2. Departementet viser til at denne unntaksregelen ikke vil være begrenset til nærmere bestemte typer formuesgoder. Unntaket vil dermed være nokså vidtrekkende og omfatte ulikartede situasjoner. Videre er det uklart hva som nærmere ligger i kravet om verdivurdering i samsvar med alminnelig aksepterte vurderingsstandarder og prinsipper. Hvilke konkrete standarder og prinsipper vurderingen må foretas etter, og hvordan dette skal kontrolleres, synes ikke klart.»

Forskriftens unntak fra krav til redegjørelse ved stiftelse med tingsinnskudd, gjelder tilsvarende ved kapitalforhøyelse, jf. aksjelovene § 10-2 (3).

7.4.3 EU/EØS-rett og utenlandsk rett

Aksjelovens og allmennaksjelovens regler om at det skal utarbeides en redegjørelse for tingsinnskudd har sin bakgrunn i det tidligere 2. selskapsdirektiv (77/91/EØF) artikkel 10 (nå Europaparlamentets og Rådets direktiv 2012/30/EU artikkel 10). Direktivet omfatter bare allmennaksjeselskaper, men siden aksjelovens og allmennaksjelovens regler om stiftelse langt på vei er de samme, har direktivet hatt betydning også for utformingen av reglene i aksjeloven. Se Prop. 111 L (2012–2013) side 33 til 34 for nærmere redegjørelse om artikkel 10.

Ifølge 2. selskapsdirektiv artikkel 11 er det adgang til å gjøre unntak fra kravet om sakkyndig redegjørelse i tre nærmere angitte situasjoner og på gitte vilkår. For det første kan det gjøres unntak for tingsinnskudd som består av omsettelige verdipapirer eller pengemarkedsinstrumenter, jf. 2. selskapsdirektiv artikkel 11 nr. 1. For det annet kan det gjøres unntak dersom innskuddet består av andre eiendeler forutsatt at eiendelen har vært gjenstand for en anerkjent, uavhengig og sakkyndig verdivurdering, jf. 2. selskapsdirektiv artikkel 11 nr. 2. For det tredje kan det gjøres unntak dersom verdien av tingsinnskuddet fremgår av et lovpålagt revidert regnskap for det foregående regnskapsåret, jf. 2. selskapsdirektiv artikkel 11 nr. 3. Implementering av unntakene som er nevnt i artikkel 11 nr. 1 og 3 i norsk rett, samt begrunnelsen for ikke å åpne for unntaket i artikkel 11 nr. 2, er nærmere beskrevet i punkt 7.4.2 ovenfor.

Skal et dansk aktieselskab eller anpartsselskab overta innskudd i annet enn penger, skal stiftelsesdokumentet angi at kapitalandeler kan tegnes mot innskudd i andre verdier enn kontanter, jf. selskabsloven § 27 nr. 3. Som et tillegg til stiftelsesdokumentet skal det ifølge selskabsloven § 36 utarbeides en vurderingsberetning som langt på vei tilsvarer redegjørelsen i henhold til aksjeloven § 2-6. Vurderingsberetningen skal utarbeides av «en eller flere uvildige, sagkyndige vurderingsmænd. Som vurderingsmænd kan stifterne alene udpege godkendte revisorer. Skifteretten på det sted, hvor kapitalselskabet skal have hjemsted, kan i andre tilfælde udpege vurderingsmetode», jf. selskabsloven § 37 stk. 1. Stifterne eller styret kan således ikke utarbeide vurderingsberetningen.

I svensk rett skal stiftelsesdokumentet opplyse om blant annet at «1. en aktie ska kunna tecknas med rätt eller skyldighet att betala aktien med annan egendom än pengar, 2. en aktie ska kunna tecknas med rätt eller skyldighet för bolaget att överta egendom mot någon annan ersättning än aktier, 3. en aktie ska kunna tecknas med andra villkor», jf. aktiebolagslagen 2. kap. 5 §. «Autorisert» eller «godkänd» revisor skal bekrefte at tingsinnskudd er tilført selskapet, jf. aktiebolagslagen 2. kap. 19 §. Av revisors bekreftelse skal det fremgå at alle eiendeler som skal være tingsinnskudd, er tilført selskapet, at alle disse eiendelene er eller kan antas å være til nytte for selskapets virksomhet, og at eiendelene som skal være tingsinnskudd i stiftelsesdokumentet, ikke er angitt til høyere verdi enn virkelig verdi for selskapet. Revisor skal beskrive eiendelene som skal være tingsinnskudd, og angi hvilken metode som har vært anvendt ved vurderingen. Særlige vanskeligheter med å fastsette verdien av innskuddet skal angis. Av uttalelsen skal det også fremgå at forpliktelser som selskapet ifølge stiftelsesdokumentet skal oppfylle etter stiftelsen, er revidert og vurdert i henhold til god regnskapsskikk.

7.4.4 Utvalgets vurderinger

7.4.4.1 Krav om å utarbeide redegjørelse

Etter utvalgets syn er nytteverdien av at tingsinnskudd blir dokumentert og beskrevet i en redegjørelse høy. Redegjørelsen bidrar til å sikre at det er samsvar mellom de reelle verdier som tilføres selskapet ved innskuddet, og verdien av aksjene som utstedes som vederlag. Ved dette sikres også selskapskapitalen og hensynet til selskapets stiftere og kreditorer ivaretas. I tillegg ivaretar redegjørelseskravet alminnelige kontrollhensyn. Knudsen-utredningen side 35 til 36 inneholder tilsvarende synspunkter.

Ved stiftelse av selskapet kan stifterne ta stilling til om de vil tegne aksjer i selskapet basert på kjennskap til tingsinnskuddets karakter og verdi. Ut fra dette kan det argumenteres for at behovet for redegjørelse ved stiftelse er mindre enn ved kapitalforhøyelse med tingsinnskudd. Ved kapitalforhøyelse kan hensynet til minoritetsaksjonærer være framtredende. Kreditorvernet er imidlertid etter utvalgets oppfatning like viktig ved stiftelse som ved kapitalforhøyelse. Utvalget går derfor ikke inn for en differensiering av reglene.

Utvalget legger også vekt på at plikten til å utarbeide redegjørelse etter aksjelovene § 2-6 bare utløses dersom stifterne eller selskapet ønsker å foreta aksjeinnskudd med andre eiendeler enn kontanter. Ved å foreta innskudd med kontanter unngår stifterne eller selskapene kostnadene ved å velge en mer komplisert transaksjonsform. Etter utvalgets syn er dette et moment som kan tilsi at behovet for å forenkle bestemmelsen er begrenset.

På den annen side vil muligheten for å kunne foreta stiftelser eller kapitalforhøyelser med tingsinnskudd være praktisk for små og mellomstore bedrifter. Stiftelser som skjer som omdanning av enkeltpersonforetak eller ansvarlige selskap til aksjeselskap, må normalt skje ved bruk av eksisterende virksomhet som tingsinnskudd. Utvalget foreslår derfor lempinger i regelverket for slike omdanninger, jf. punkt 7.4.4.4.

Også ved kapitalforhøyelse rettet mot nye aksjonærer kan det være praktisk at eksisterende virksomhet skytes inn som tingsinnskudd (enten som «innmat» eller aksjer). Utvalget mener at det her kan være et særlig behov for å dokumentere og beskrive verdsettelsen av innskuddet, både av hensyn til selskapets kreditorer og til eventuelle medaksjonærer.

Utvalget mener etter dette at krav til redegjørelse ved tingsinnskudd bør videreføres både ved stiftelse, kapitalforhøyelse, fusjon og fisjon.

7.4.4.2 Ansvar for utarbeidelse av redegjørelser og krav om signatur

For redegjørelser ved tingsinnskudd ved stiftelse av selskap skal stifterne sørge for at redegjørelse utarbeides. Etter utvalgets oppfatning er det naturlig at samtlige stiftere skal signere redegjørelsen. Utvalget har i punkt 5.3.2 foreslått at stiftelsesdokumentasjon innføres som et samlebegrep. Redegjørelsen ved stiftelse med tingsinnskudd vil være en del av stiftelsesdokumentasjonen, og det vil dermed ikke være behov for at stifterne signerer mer enn ett sted. Mulighet for elektronisk signering vil ytterligere forenkle den praktiske gjennomføringen av signeringen, jf. punkt 5.5.4.

Øvrige redegjørelser, det vil si redegjørelser som skal utarbeides etter at selskapet er stiftet, skal styret sørge for blir utarbeidet. I kapittel 9 om selskapsorganenes kompetanse i aksjeselskaper hvor alle aksjonærer er styremedlemmer, foreslår utvalget at aksjonærene enstemmig kan beslutte at det er tilstrekkelig med generalforsamlingsbehandling uten forutgående styrebehandling. Utvalget foreslår imidlertid ingen endring i reglene om at det er styret som skal sørge for utarbeidelse av redegjørelser ved tingsinnskudd mv., jf. punkt 9.4.3.5. Forenklingsforslagene i kapittel 9 gjelder hvor eierne og styremedlemmene er de samme personene. En overføring av ansvaret for utarbeidelse av visse redegjørelser fra styret til generalforsamlingen vil etter utvalgets oppfatning komplisere regelverket, uten å gi noen reell forenkling.

Utvalget erfarer at kravene til signering av redegjørelsen tolkes som et krav om at samtlige styremedlemmer må signere. Utvalget mener dette er upraktisk og fremstår som unødvendig, og foreslår at redegjørelsen kan signeres av styret eller andre som etter aksjelovene § 6-30 og § 6-31 representerer selskapet utad. Dersom det ikke er gitt fullmakt til å tegne selskapets firma etter aksjelovene § 6-31, vil styret representere selskapet utad etter aksjelovene § 6-30, og samtlige styremedlemmer må i så fall signere redegjørelsen.

7.4.4.3 Gjeldskonvertering

Dersom aksjeinnskudd ved stiftelse eller kapitalforhøyelse skal gjøres opp ved motregning, skal dette etter gjeldende regler behandles som et tingsinnskudd. Oppgjørsformen omtales ofte som gjeldskonvertering. Aksjelovene § 2-6 gjelder tilsvarende ved gjeldskonvertering.

Kravene til redegjørelse er ikke spesielt tilpasset gjeldskonvertering. Dette gjelder blant annet krav til beskrivelse av innskuddets art, verdsettelsesmetoder og erklæring om at verdien av innskuddet minst svarer til det avtalte vederlaget. Utvalget foreslår at det i aksjelovene inntas en egen lovbestemmelse om redegjørelse ved motregning, hvor ordlyden er mer tilpasset en situasjon med gjeldskonvertering.

Ved stiftelse av aksjeselskaper er gjeldskonvertering som regel lite praktisk. Dersom slik motregning likevel er aktuell, mener utvalget at eksisterende bestemmelse om redegjørelse for tingsinnskudd mv. etter aksjelovene § 2-6 også kan brukes for gjeldskonvertering ved stiftelse. Utvalgets forslag til ny bestemmelse om redegjørelse ved gjeldskonvertering omfatter bare kapitalforhøyelse. Det foreslås derfor at bestemmelsen tas inn i aksjelovene kapittel 10.

I noen tilfeller mener utvalget det er behov for en utvidelse av plikten til å utarbeide redegjørelse ved gjeldskonvertering. Dette gjelder der gjeldskonvertering foretas innen to år etter gjennomføring av en transaksjon med nærstående part som er informasjonspliktig etter utvalgets forslag til ny § 3-8, jf. punkt 12.5.1, og hvor denne transaksjonen har gitt opphav til den gjeldspost som konverteres. I slike tilfeller foreslår utvalget at redegjørelsen for motregningen også skal omfatte en beskrivelse av den tidligere gjennomførte transaksjonen. Forslaget må ses i sammenheng med utvalgets forslag til opphevelse av gjeldende § 3-8, jf. punkt 12.5.1. En planlagt transaksjonsrekke med salg av eiendeler fra eier til selskapet med etterfølgende motregning i relativt nær tidsmessig sammenheng, bør etter utvalgets oppfatning omfattes av krav som ikke skiller seg for mye fra de krav som ville ha blitt stilt dersom innskuddet hadde vært gjort direkte som tingsinnskudd.

Utvalget foreslår at redegjørelsen ved gjeldskonvertering skal omfatte en bekreftelse på at gjelden er reell og tilsvarer pålydende verdi av gjelden, at selskapet er kreditor, og at avtalemotpart/avtalemotpartene som skal konvertere er debitor. Dersom det i løpet av en toårsperiode forut for gjeldskonverteringen, regnet fra dato for redegjørelsen om gjeldskonverteringen, har vært gjennomført en transaksjon som er informasjonspliktig etter forslaget til ny § 3-8, skal informasjon om dette fremgå av redegjørelsen. Har den nevnte transaksjonen gitt opphav til, eller på annen måte har direkte sammenheng med den gjeld som skal konverteres, skal det gis opplysninger om transaksjonen på samme måte som om det hadde vært et tingsinnskudd, gjennom henvisning til kravene i aksjelovene § 2-6.

Styret skal sørge for at redegjørelsen utarbeides. Signering av redegjørelsen følger samme regler som for redegjørelse ved tingsinnskudd, jf. punkt 7.4.4.2. Revisors uttalelse om redegjørelsen er omtalt i punkt 13.4.9, hvor utvalget foreslår at bekreftelsen av at gjeldskonverteringen er gjennomført, og uttalelsen om redegjørelsen skal avgis samlet og samtidig. Etter utvalgets oppfatning er det ikke behov for å regulere en frist for hvor tidlig forut for generalforsamlingen som redegjørelsen kan utarbeides. Begrunnelsen for dette er at det ved gjeldskonvertering normalt ikke er noen usikkerhet om eller endringer av verdi, mens det ved tingsinnskudd kan være estimatusikkerhet og endringer i verdi over tid.

7.4.4.4 Unntak fra krav til redegjørelse

Utvalget vil videre vurdere lovendringen i aksjelovene § 2-6 (4) som fulgte av LOV-2013-06-14-40, herunder reglene i FOR-2013-10-26-1271.

Utvalget erfarer at bestemmelsene i forskriften er utformet slik at de fremstår som relativt krevende, og i liten grad oppfattes som forenklinger. Det synes derfor som om unntakene fra kravet til redegjørelse i liten grad har vært brukt.

Utvalget foreslår at forskriftens unntak ved tingsinnskudd som består av omsettelige verdipapirer eller pengemarkedsinstrumenter, tas inn i aksjelovene § 2-6. Dette for å sikre en mer oversiktlig regulering, slik at flest mulig unntak følger av loven.

Når det gjelder unntaket i 2. selskapsdirektiv om innskudd bestående av andre eiendeler som har vært gjenstand for en anerkjent, uavhengig og sakkyndig verdivurdering, fremgår av Justisdepartementets høringsbrev av 13. juli 2007, gjengitt i Prop. 111 L (2012–2013) på side 35 at:

«Som nevnt bør det være en forutsetning for å gjøre unntak fra redegjørelseskravet at man i så fall på annet grunnlag har tilstrekkelig sikre holdepunkter for å vurdere verdien av innskuddet. Departementet er i tvil om i hvilken grad denne forutsetningen slår til når det gjelder alternativet i artikkel 10a nr. 2. Departementet viser til at denne unntaksregelen ikke vil være begrenset til nærmere bestemte typer formuesgoder. Unntaket vil dermed være nokså vidtrekkende og omfatte ulikartede situasjoner. Videre er det uklart hva som nærmere ligger i kravet om verdivurdering i samsvar med alminnelig aksepterte vurderingsstandarder og prinsipper. Hvilke konkrete standarder og prinsipper vurderingen må foretas etter, og hvordan dette skal kontrolleres, synes ikke klart.»

Utvalget er enig i Justisdepartementets vurderinger. Utvalget foreslår derfor ingen endring på dette punktet.

Utvalget mener at unntaket for krav til redegjørelse for verdien av tingsinnskuddet dersom den fremgår av et revidert regnskap for det foregående regnskapsår, ikke helt treffer den målgruppe som er fremhevet i lovforarbeidene. I Knudsen-utredningen side 10 fremgår det at formålet med bestemmelsen er å legge «til rette for at eieren av en personlig drevet virksomhet der det foreligger et revidert årsregnskap, kan omdanne virksomheten til aksjeselskap, uten at det er nødvendig å utarbeide redegjørelse».

Regnskapslovens terskelverdier for årsregnskapsplikt for enkeltpersonforetak er 20 millioner kroner i balansesum eller 20 årsverk. De færreste enkeltpersonforetak har et slikt omfang at de er årsregnskapspliktige etter regnskapsloven. De detaljerte kravene til erklæring i gjeldende forskrift er i samsvar med direktivkrav, som det ikke er nødvendig å implementere for aksjeselskaper. Utvalget foreslår at unntaket fra krav om redegjørelse knyttes til skattelovens bestemmelser om skattefri omdanning. Dette vil gjøre unntaket anvendelig ved omdanning av enkeltpersonforetak og deltakerlignet selskap til aksjeselskap. Endringen foreslås tatt inn i aksjeloven § 2-6 om redegjørelse ved stiftelse med tingsinnskudd. Skattereglene åpner for at omdanning under gitte forutsetninger også kan skje med innskudd av den tidligere virksomheten ved kapitalforhøyelse i et eksisterende selskap. Redegjørelse ved kapitalforhøyelse med tingsinnskudd skal utarbeides etter aksjeloven § 2-6. Tilsvarende unntak vil dermed også gjelde dersom omdanningen skjer i form av tingsinnskudd til et eksisterende selskap. Utvalgets forslag går konkret ut på at det i omdanning etter skattereglene er unntak fra krav om redegjørelse ved tingsinnskudd dersom verdiene fremgår av et årsregnskap, og det er gjennomført revisjon etter reglene om revisjon av mellombalanse, jf. punkt 13.3.

Aksjeloven § 2-6 (4) og tilhørende forskrift, med unntak fra kravet til redegjørelse om aksjeinnskudd med andre eiendeler enn penger, bør endres for å unngå at like tilfeller reguleres ulikt. Utvalget legger imidlertid ikke frem konkret endringsforslag til lovtekst, fordi det fortsatt vil være behov for å videreføre det meste av reguleringene i egen forskrift. Se også punkt 7.5.3.1 nedenfor.

7.4.5 Bør tilsvarende regler gjelde for allmennaksjeselskaper?

Utvalget mener at de samme argumenter for justeringer av krav til signering som er foreslått for aksjeselskap, er relevante for allmennaksjeselskap. Utvalget foreslår derfor de samme justeringene i allmennaksjeloven.

Utvalget mener at de samme hensyn i utgangspunktet gjør seg gjeldende for utarbeidelse av redegjørelse i forbindelse med gjeldskonvertering for allmennaksjeselskaper, slik at tilsvarende endringer også burde foreslås i allmennaksjeloven. Forslagene innebærer blant annet at revisors uttalelse om redegjørelsen kommer først etter at generalforsamlingen har besluttet at gjeldskonvertering skal gjennomføres. Dette vil etter utvalgets oppfatning ikke være egnet for allmennaksjeselskaper, som henvender seg til en ikke navngitt krets. Utvalget har heller ikke gått nærmere inn på om selskapsdirektivet kan være til hinder for tilsvarende endringer i allmennaksjeloven.

Unntak som er gitt i FOR-2013-10-26-1271, må være i samsvar med de krav som stilles i direktivene. Utvalget foreslår derfor ikke endringer for allmennaksjeselskaper, og går inn for at reguleringen i forskrift opprettholdes for allmennaksjeselskaper.

På et punkt erfarer utvalget at det kan stilles spørsmål om unntaket i forskriften § 2 er fullt ut i samsvar med direktivkravene. Etter 2. selskapsdirektiv artikkel 11 nr. 3 gjelder unntaket «assets (…) whose fair value is derived by individual asset from the statutory accounts of the previous financial year provided that the statutory accounts have been subject to an audit (…)». Ordlyden i direktivet tilsier at unntaket er begrenset til eiendeler hvor man kan finne virkelig verdi av eiendelene i regnskapet, men dette forbeholdet er ikke tatt med i forskriften. Utvalget har imidlertid ikke gått nærmere inn på vurderingen av om forskriften § 2 bør endres for allmennaksjeselskaper.

7.5 Fristene for verdsettelse av innskudd ved stiftelse, kapitalforhøyelse, fusjon og fisjon

7.5.1 Innledning

Ifølge mandatet skal utvalget vurdere om fristene for verdsettelse av innskudd ved stiftelse, kapitalforhøyelse, fusjon og fisjon bør endres.

Når det gjelder frister for verdsettelse ved omdanning etter aksjeloven § 15-1 (2), viser utvalget til punkt 15.2.3 hvor utvalget foreslår at det skal være adgang til å bygge på revidert årsregnskap eller en mellombalanse. Dersom forslaget følges opp, må også fristregelen i aksjeloven § 15-1 (2) bli opphevet.

Mandatet ber ikke om at utvalget skal vurdere fristene for verdsettelse ved omdanning av aksjeselskap til allmennaksjeselskap. Utvalget vil i det følgende likevel foreta en subsidiær drøftelse for det tilfelle at utvalgets forslag i punkt 15.2.3 ikke vedtas. Ettersom fristen for datering av tingsinnskudd ved omdanning er sammenfallende med fristen for verdsettelse av innskudd ved fisjon og fusjon, finner utvalget det naturlig å drøfte spørsmålene samlet.

Som det fremgår av punkt 7.3.2, foreslår utvalget å oppheve kravene til åpningsbalanse. Gjeldende regler om frist for datering av åpningsbalansen er sammenfallende med fristen for verdsettelse av innskudd ved stiftelse og kapitalforhøyelse. Dersom krav til åpningsbalanser/utkast til åpningsbalanser likevel skulle videreføres, mener utvalget at det fortsatt bør være sammenfallende tidsfrister for krav til åpningsbalanser/utkast til åpningsbalanser og krav til redegjørelser.

7.5.2 Gjeldende rett

Tidspunktet for verdsettelse av tingsinnskudd som selskapet skal overta, kan tidligst være fire uker før stiftelsen, jf. aksjelovene § 2-6 (1) nr. 4. I aksjelovene § 2-8 (2) tredje punktum fremgår det tilsvarende at revisors erklæring tidligst kan være datert fire uker før stiftelsen. For verdsettelse av tingsinnskudd ved kapitalforhøyelse kan tidspunktet for verdsettelsen heller ikke være tidligere enn fire uker før generalforsamlingens beslutning, jf. aksjelovene § 10-2 (3).

Ved fusjon og fisjon kan tidspunktet for verdsettelse av tingsinnskudd være tidligst åtte uker før generalforsamlingens beslutning, jf. aksjelovene § 13-10 (3) og § 14-4 (3). Tilsvarende tidsfrist gjelder ved omdanning av aksjeselskap til allmennaksjeselskap, jf. aksjeloven § 15-1 (2).

I Knudsen-utredningen side 36 var det foreslått å videreføre regler om tingsinnskudd, jf. punkt 7.4.1 foran. På grunn av forslaget i Knudsen-utredningen om å sløyfe kravet om åpningsbalanse, foreslo utrederen en endring av tidspunktet for verdsettelsen av tingsinnskuddet. I dagjeldende lov fulgte det av aksjelovene § 2-8 (2) tredje punktum at åpningsbalansen med revisors erklæring tidligst skulle være datert fire uker før stiftelsen. I og med at Knudsen-utredningen gikk inn for å oppheve aksjelovene § 2-8, foreslo utrederen en ny bestemmelse i aksjelovene § 2-6 (1) nr. 4 som slo fast at tidspunktet for verdsettelsen av eiendeler som selskapet skal overta, tidligst kunne være fire uker før stiftelsen. En tilsvarende endring ble også foreslått i aksjelovene § 10-2 (3) om kapitalforhøyelse og § 13-10 (3) om fusjon.

Selv om departementet ikke gikk inn for å oppheve kravet til åpningsbalanse, fulgte Prop. 111 L (2012–2013) side 38 opp forslagene om regulering av tidspunktet for verdsettelsen, jf. aksjelovene § 2-6, § 10-2 og § 13-10 samt konsekvensendringene i § 2-7 og § 10-12. Ifølge departementet ville dette gi «en tydeligere regulering» enn etter loven slik den lød.

I aksjelovene § 2-8 (2) fjerde og femte punktum er det gitt hjemmel for forskrift med nærmere regler om kravet til åpningsbalanse, medregnet å gjøre unntak fra kravene i aksjelovene § 2-8 (2) første til tredje punktum. Det kan dermed gjøres unntak fra kravet om at åpningsbalansen må være datert fire uker før stiftelsen. Tilsvarende forskriftshjemmel finnes for fusjon, fisjon og omdanning, jf. aksjelovene § 13-6 (1) nr. 7, § 14-4 og aksjeloven § 15-1 (2). Forskriftshjemmelen er foreløpig ikke benyttet. I Prop. 111 L (2012–2013) side 32 uttalte departementet imidlertid at det «I forbindelse med at det utredes om det bør foretas ytterligere endringer av reglene om åpningsbalanse (…) vil Finansdepartementet også få utredet om det bør gis forskrifter med hjemmel i §§ 2-8, 13-6 og 15-1 for det tilfellet at reglene om åpningsbalanse videreføres helt eller delvis».

7.5.3 Utvalgets vurderinger

7.5.3.1 Frist for verdsettelse av innskudd ved stiftelse og kapitalforhøyelse

Utvalget mener at fristen for verdsettelse på fire uker fra stiftelsestidspunktet eller før generalforsamlingens beslutning om kapitalforhøyelse kan fremstå som kort. På den annen side bør verdsettelsen av tingsinnskudd ikke gjennomføres lenge før beslutningen om innskuddet fattes. Verdier kan endre seg i løpet av kort tid, noe som blant annet finanskrisen og senere tids endringer i oljeprisen har vist. Utvalget foreslår derfor ingen generell endring av dagens frister for verdsettelse av innskudd ved stiftelse og kapitalforhøyelse.

De korte tidsfristene kan være særlig byrdefulle når det skal skje en omdanning av enkeltpersonforetak eller deltakerlignede selskap, og skattereglene åpner for omdanning uten realisasjonsbeskatning under forutsetning av at vilkårene i forskriftsbestemmelser om slik omdanning overholdes. Slike situasjoner reiser særlige problemstillinger. Utvalget foreslår derfor endringer som innebærer at det ikke blir noen frist for verdsettelse, utover fristen som følger av de skattemessige reglene for slik omdanning. Skattereglene innebærer at omdanningen må være fullført og det nye aksjeselskapet stiftet og meldt til Foretaksregisteret innen 1. juli i omdanningsåret, jf. forskrift til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 (FOR-1999-11-19-1158) § 11-20-4. Utvalget viser til nærmere omtale av forslaget i punkt 7.4.4.4 foran.

Dersom forslaget ikke vedtas, slik at disse omdanningene fortsatt skal skje etter ordinære regler med redegjørelse, mener utvalget at det er behov for å forlenge fireukersfristen. Utvalget foreslår at dette i så fall reguleres i forskrift og at fristen for verdsettelse økes til 12 uker. Ettersom dette er en subsidiær løsning, fremmer utvalget ikke forslag til lovtekst.

7.5.3.2 Frist for verdsettelse av innskudd ved fusjon, fisjon og omdanning

Ved fusjon uten kapitalforhøyelse, som fusjon mellom morselskap og heleid datterselskap etter aksjeloven § 13-23/allmennaksjeloven § 13-24, vil det ikke være et innskudd som skal verdsettes. Utvalget har i punkt 7.3.2 foreslått at kravet til utkast til åpningsbalanse etter aksjeloven § 13-23 (2) nr. 1, jf. § 13-6 (1) nr. 7, og allmennaksjeloven § 13-24 (2) nr. 1, jf. § 13-6 (1) nr. 7, ikke videreføres. Løsningen er i tråd med utvalgets alminnelige syn på åpningsbalanser, jf. punkt 7.3.2 foran.

Dersom krav om åpningsbalanse likevel videreføres, kan det etter gjeldende rett ikke oppstilles krav om frist for utkast til åpningsbalanse for fusjoner uten kapitalforhøyelse. For å tydeliggjøre dette, bør det etter utvalgets oppfatning klargjøres i aksjeloven § 13-23 (2) nr. 1 at det ikke er noen frist for utkast til åpningsbalanse. Ettersom dette er en subsidiær løsning, fremmer utvalget ikke forslag til lovtekst.

Ved fusjon med kapitalforhøyelse erfarer utvalget at fristen på åtte uker i henhold til aksjelovene § 13-10 (3) i praksis kan være krevende å overholde. Den foreslåtte endringen i punkt 7.3.2 om opphevelse av krav til utkast til åpningsbalanse for overtakende selskap, vil redusere de praktiske utfordringene som er forbundet med åtteukersfristen. Utvalget mener at nytteverdien av redegjørelsen svekkes dersom fristen for verdsettelse forlenges, og tiden mellom verdsettelse og beslutning dermed utvides. Utvalget foreslår derfor at det ikke gjøres endringer i fristene for verdsettelse ved fusjon med kapitalforhøyelse.

Utvalget erfarer videre at det også ved fisjon kan være krevende å overholde fristen på åtte uker for verdsettelse, jf. aksjelovene § 14-4 (3). Utarbeidelse av utkast til åpningsbalanse for overtakende selskap vil ofte være det som er mest arbeidskrevende, og forslaget i punkt 7.3.2 om opphevelse av krav til utkast til åpningsbalanse vil medføre tilsvarende lettelse som for fusjon med kapitalforhøyelse. Utvalget har også her lagt vekt på at nytteverdien av redegjørelsen som beslutningsgrunnlag svekkes dersom fristen for verdsettelse utvides. Utvalget foreslår derfor at det ikke gjøres endringer i fristene for verdsettelse ved fisjon.

Ved omdanning fra aksjeselskap til allmennaksjeselskap har utvalget i punkt 7.3.2 og 7.4.4 gått inn for at krav om åpningsbalanse og redegjørelse ikke videreføres.

I den grad gjeldende krav likevel videreføres, ser utvalget behov for å forlenge åtteukersfristen. Utvalget foreslår at slik utvidelse i så fall gis gjennom forskrift. Siden denne løsningen er subsidiær til utvalgets prinsipale forslag, har utvalget ikke utarbeidet forslag til lovtekst som hjemler unntak i forskrift. Utvalget foreslår at fristen for verdsettelse ved omdanning fra aksjeselskap til allmennaksjeselskap utvides til 12 uker. Ettersom dette er en subsidiær løsning, fremmer utvalget ikke forslag til lovtekst.

7.5.4 Bør tilsvarende regler gjelde for allmennaksjeselskaper?

Utvalgets forslag vedrørende omdanning av enkeltpersonforetak og deltakerlignende selskap til aksjeselskap eller omdanning fra aksjeselskap til allmennaksjeselskap i punkt 7.5.3.1 og 7.5.3.2, er ikke relevante for allmennaksjeselskaper.

Utvalget foreslår at det i allmennaksjeloven § 13-24 (2) nr. 1 klargjøres at det ikke er krav om frist for utkast til åpningsbalanse for fusjon uten kapitalforhøyelse, dersom krav om åpningsbalanse likevel videreføres. Se tilsvarende drøftelse for aksjeselskaper i punkt 7.5.3.2. Ettersom dette er en subsidiær løsning, fremmer utvalget ikke forslag til lovtekst. Utover dette foreslår ikke utvalget endringer i fristene for verdsettelse av tingsinnskudd i allmennaksjeselskaper.

7.6 Overkursfond

Før endringen ved LOV-2013-06-14-40 fulgte det av aksjelovene § 3-2 at overkurs ved aksjetegningen skulle avsettes til et overkursfond som inngikk i selskapets bundne kapital. Reguleringen av overkursfond i allmennaksjeloven var på de aller fleste punkter tilsvarende.

I Knudsen-utredningen side 84 til 85 ble det foreslått at reglene om overkursfondet skulle oppheves, slik at overkursen inngår i selskapets frie egenkapital som selskapet kan bruke til utbytte og andre utdelinger til aksjonærene. Som en konsekvens av dette ble det også foreslått endringer i flere andre bestemmelser som gjaldt overkursfondet. Det gjaldt aksjelovene § 2-8 (3) (åpningsbalansen), § 10-12 (2) første punktum (regnskapsmessig behandling av overkurs ved forhøyelse av aksjekapitalen), § 10-20 (fondsemisjon) og § 11-13 (4) (regnskapsmessig behandling av betaling for tegningsrettigheter). Videre ble det foreslått endringer i allmennaksjeloven § 12-7 (2) (vedtektsbestemt innløsning av aksjer i allmennaksjeselskap). Det ble også foreslått endring i regnskapsloven § 6-2 første ledd C avsnitt I nr. 2.

Forslaget i Knudsen-utredningen ble fulgt opp i Prop. 111 L (2012–2013) side 53 under henvisning til at dette ville være i tråd med de øvrige forslagene om å åpne for en mer fleksibel regulering av aksjeselskapers og allmennaksjeselskapers kapitalforhold.

Aksjelovutvalget har ikke erfaringer som tyder på at lovendringen har hatt negative konsekvenser. Utvalget mener at lovendringen bør videreføres.

7.7 Fond for urealiserte gevinster og fond for vurderingsforskjeller

Aksjelovene § 3-2 regulerer fond for urealiserte gevinster. I NOU 2016: 11 drøfter regnskapslovutvalget lovbestemmelsen ut fra regnskapsdirektivet artikkel 7. Regnskapslovutvalget foreslår at fondet skal skifte navn til fond for verdiregulering, for at det skal være enklere å forstå fondets funksjon, jf. NOU 2016: 11 side 175. Regnskapslovutvalget viser videre til at navnet «fond for oppskrivning» kanskje ville gjøre det enda lettere å skjønne fondets funksjon. IFRS-forskriften benyttet imidlertid begrepet verdiregulering, og regnskapslovutvalget har i stor utstrekning valgt å bruke den terminologi som er benyttet i de norske oversettelsene av den internasjonale regnskapsstandarden IFRS, og som fremgår av forskrifter fastsatt med hjemmel i regnskapsloven § 3-9 annet ledd, jf. NOU 2015: 10 side 54.

Regnskapslovutvalget mener at det ikke er behov for å videreføre en bestemmelse med tilsvarende formål om utbyttenøytralitet som aksjelovene § 3-2 om fond for urealiserte gevinster. I NOU 2016: 11 side 172 begrunnes dette med at regnskapslovens vurderingsregler endres, og at det ikke er grunn til at Norge skal ha strengere krav til begrensninger i utbytteutdelingen enn det som følger av direktivet. Utvalget kommenterer samtidig at det med gjeldende regler er flere eksempler på at målsettingen om utbyttenøytralitet ikke oppnås.

Aksjelovutvalget slutter seg til regnskapslovutvalgets vurdering, og foreslår at aksjelovene § 3-2 endres i samsvar med regnskapslovutvalgets forslag.

I NOU 2016: 11 kapittel 12 drøfter regnskapslovutvalget aksjelovene § 3-3 om fond for vurderingsforskjeller. Regnskapsdirektivet bygger på at utbyttegrunnlaget ikke skal øke som følge av at investeringer i andre foretak regnskapsføres etter egenkapitalmetoden med inntektsføring av resultatandel fra det andre foretaket. Regnskapslovutvalget foreslår at fondet endrer navn til fond for måling etter egenkapitalmetoden slik at det skal være enklere å forstå hva fondets funksjon er. I NOU 2016: 11 side 190 til 191 kommenteres konsekvensene av en IFRS-tilpasning av regnskapsreglene for bruk av egenkapitalmetoden. For å muliggjøre gjennomgående utbytte fra datterselskap når morselskapet bruker egenkapitalmetoden, foreslår regnskapslovutvalget følgende nye annet ledd i aksjelovene § 3-3:

«Ved aksjeinvesteringer i datterselskap kan avsetning til fondet reduseres med utbytte fra datterselskap vedtatt etter balansedagen, men før morselskapet vedtar sitt årsregnskap.»

Aksjelovutvalget slutter seg til regnskapslovutvalgets vurderinger og viser til dette lovutvalgets forslag til endringer av aksjelovene § 3-3.

7.8 Krav om forsvarlig egenkapital og likviditet

I Knudsen-utredningen side 96 ble det foreslått at aksjelovene § 3-4 skulle suppleres med et nytt annet punktum om at selskapet, i tillegg til en forsvarlig egenkapital, skal ha tilstrekkelige likvider til å dekke sine forpliktelser ved forfall. Forslaget måtte ses i sammenheng med Knudsen-utredningens øvrige forslag til endringer i aksjelovenes kapitalregler, hvor hovedprinsippene var at kapitalvernet i større grad skulle ta utgangspunkt i det enkelte selskapets behov for egenkapital og den faktiske kapitalsituasjonen i selskapet, og ikke i formelle kapitalkrav uavhengig av det reelle behovet i det enkelte selskapet. Forslaget var ment å skulle presisere at ledelsens ansvar ikke bare gjelder selskapets soliditet, men også dets likviditet.

Forslaget som fikk støtte fra flere høringsinstanser, møtte også en del motbør i høringen. Det ble blant annet påpekt at et krav om at selskapet til enhver tid skal ha tilstrekkelige midler til å dekke sine forpliktelser ved forfall, ville være for strengt og heller ikke forenlig med vanlig forretningsdrift. Videre ble det påpekt at likviditet allerede var forutsatt i den dagjeldende regelen.

I Prop. 111 L (2012–2013) side 77 til 78 gikk Justisdepartementet inn for at aksjeloven/allmennaksjeloven § 3-4 skulle endres slik at bestemmelsen gir uttrykk for et krav også til selskapets likviditet, men bestemmelsen fikk en noe annen utforming enn den som var foreslått i utredningen. Som begrunnelse ble det blant annet anført:

«Hovedformålet med aksjeloven § 3-4 er (…) å gi selskapets ledelse en påminnelse og en oppfordring til å foreta fortløpende vurderinger av selskapets økonomiske stilling og til å iverksette nødvendige tiltak. Bestemmelsen har en preventiv funksjon. Sett i sammenheng med de øvrige endringene i kapitalreglene, er det etter departementets oppfatning viktig også med en påminnelse om at selskapet må ha tilstrekkelig likviditet til å dekke sine forpliktelser. En slik endring vil tydeliggjøre at forsvarlighetskravet innebærer at det skal foretas en helhetsvurdering av selskapets samlede økonomiske stilling. Departementet antar at hensynet til selskapets likviditet særlig bør få betydning i forbindelse med vurderinger av om det skal utbetales utbytte eller foretas andre utdelinger.»

I proposisjonen fremheves det videre at lovendringen antakelig først og fremst ville få «en pedagogisk betydning».

Aksjelovutvalget tar utgangspunkt i at kravet i aksjelovene § 3-4 er en sentral del av aksjelovenes regulering av selskapenes kapital, og at regelens betydning vil øke hvis utvalgets forslag om nedsettelse av kravet til minste aksjekapital følges opp.

Aksjelovene § 3-4 oppstiller imidlertid et vanskelig vurderingstema. Etter utvalgets oppfatning fulgte et krav til likviditet allerede av bestemmelsen slik den var formulert før endringen ved LOV-2013-06-14-40, fordi selskapets likviditet hadde betydning ved vurderingen av om selskapet hadde forsvarlig egenkapital. Ettersom lovendringen bare er en ren «påminnelse» om likviditetens betydning, er det likevel ikke grunn til å reversere den. Utvalget finner imidlertid grunn til å understreke at gjeldende krav til likviditet ikke innebærer at det er et generelt krav om at det skal utarbeides et likviditetsbudsjett.

Utvalget har vurdert om det kunne tenkes en samordning av aksjeloven og regnskapsloven, for eksempel slik at aksjelovene § 3-4 istedenfor kriteriet «forsvarlig egenkapital og likviditet» ble erstattet med «fortsatt drift-kravet» i regnskapsloven § 4-5. Fordi vurderingstemaene ikke er helt de samme, ønsker utvalget ikke å gå inn for en slik samordning. Viktigere er det imidlertid at utkast til lov om regnskapsplikt endrer kriteriene for når et regnskap skal avlegges etter forutsetningene om fortsatt drift og når det skal avlegges som et avviklingsregnskap, jf. NOU 2015: 10 side 85 til 87. Kriteriene er stort sett de samme som følger av de internasjonale IFRS-regnskapsreglene, og som alle børsnoterte selskaper mv. allerede benytter i Norge i dag. Utvalget legger derfor til grunn at de nye kriteriene bør innarbeides i lov om regnskapsplikt. Etter gjeldende regnskapslov legges forutsetningen om fortsatt drift til grunn med mindre avvikling er sannsynlig. Dersom det er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet, skal eiendeler og gjeld vurderes til virkelig verdi ved avvikling. Det er omdiskutert hva som ligger i sannsynlighetskravet. I NOU 2015: 10 side 86 foreslår regnskapslovutvalget at den regnskapsmessige forutsetningen om fortsatt drift skal legges til grunn, med mindre oppløsning er «besluttet», jf. forslaget til lov om regnskapsplikt § 3-4. Regnskapslovutvalget begrunner endringen slik:

«Det er særlig situasjonen der fortsatt drift er usikker, som har vært utfordrende for de regnskapspliktige. Når fortsatt drift er usikker, har det etter dagens lovgivning vært behov for å foreta en vurdering av om fortsatt drift-forutsetningen skal legges til grunn i regnskapet eller ikke.
Utvalget har kommet til at en på dette punktet vil legge seg tettere opp til direktivet og foreslå krav om å forutsette fortsatt drift for utarbeidelse av årsregnskapet, med mindre oppløsning er besluttet. En slik bestemmelse er enklere å forholde seg til for de regnskapspliktige, uten at regnskapet etter utvalgets syn vil gi mindre nyttig informasjon til regnskapsbrukerne, forutsatt at opplysningskravene i situasjonen med usikkerhet om fortsatt drift videreføres. Utvalget mener at de regnskapspliktige ikke må tvinges til å foreta kompliserte skjønnsmessige vurderinger som ikke tjener et fornuftig formål. Utvalget foreslår at ordet oppløsning benyttes i lovbestemmelsen, i stedet for ordet avvikling som benyttes i gjeldende regnskapslov. Dette vil etter utvalgets syn på en bedre måte få frem det som også er innholdet i dagens bestemmelse, nemlig at fortsatt drift-forutsetningen gjelder den relevante regnskapsenheten, eller sagt på en annen måte, at den vedrører likvidasjon av juridisk struktur og ikke avvikling av virksomhet i foretaket.»

Med denne endringen vil det ikke være grunnlag for å si at den regnskapsmessige forutsetningen om fortsatt drift også legger konkrete føringer på vurderingen av om egenkapitalen er forsvarlig. De opplysninger som skal gis om usikkerhet om fortsatt drift, vil ha en klar forbindelse med vurderingen av om egenkapitalen er forsvarlig, men de regnskapsmessige vurderingene knyttet til fortsatt drift kan ikke i seg selv medføre at egenkapitalen må anses lavere enn forsvarlig.

7.9 Utbytte

7.9.1 Generelt

Tradisjonelt har utbyttereglene i aksjelovene § 8-1 dels bygget på formelle aksjerettslige og regnskapsrettslige størrelser, dels har det vært stilt materielle krav til selskapets kapitalgrunnlag.

I Knudsen-utredningen side 85 til 91 ble det foreslått vesentlige endringer og forenklinger i utbyttereglene. Forslagene innebar at selskapets reelle kapitalgrunnlag og likviditet i større grad skulle være avgjørende for adgangen til å utdele utbytte. Forslaget til nye utbytteregler måtte ses i sammenheng med andre forslag som reduserer kravet til selskapets bundne egenkapital, først og fremst at minimumskravet til aksjekapitalen ble foreslått redusert fra 100 000 til 30 000 kroner, og at overkurs ikke lenger skulle være bundet kapital. Videre måtte forslaget til nye utbytteregler ses i sammenheng med aksjelovene § 3-4, som det ble antatt at ville få større betydning ved vurderingen av om selskapet kan dele ut utbytte.

Justis- og beredskapsdepartementet sluttet seg i Prop. 111 L (2012–2013) side 58 til 59 i det vesentlige til forslaget i Knudsen-utredningen. Generelt om de overveielser departementet hadde gjort, heter det:

«Samlet sett vil de nevnte forslagene innebære en større fleksibilitet for selskapene som kan innebære at man unngår en uhensiktsmessig innlåsing av kapital i selskapene. Departementet legger til grunn at dette vil kunne ha en gunstig samfunnsøkonomisk effekt.
Det er samtidig viktig at aksjeselskapsformen opprettholdes som en sammenslutningsform kreditorer og omverdenen for øvrig kan ha tillit til. Departementet vil understreke at det ikke er et formål med forslaget at aksjeeierne skal gis større tilgang til selskapets midler på bekostning av kreditorene. Når man reduserer betydningen av de formelle skrankene etter § 8-1, innebærer det at de skjønnsmessige kravene etter § 3-4 må få en mer sentral rolle. Dette legger et betydelig ansvar på styret og innebærer at det stilles større krav til styrets vurderinger av hva som vil være en forsvarlig utbytteutdeling. Styret vil i mindre grad enn etter gjeldende lov kunne legge til grunn at en utbytteutdeling som er lovlig etter § 8-1, også vil stå seg i relasjon til § 3-4. Styret må foreta en selvstendig vurdering av kravene etter § 3-4 i forbindelse med utdelinger.»

7.9.2 Utbyttegrunnlaget

7.9.2.1 Gjeldende rett

Endringene ved LOV-2013-06-14-40 innebar en opphevelse av bestemmelsen om fradrag for balanseført forskning og utvikling mv. Også bestemmelsen om at egenkapitalen ikke kunne være lavere enn ti prosent av balansesummen, ble opphevet. Begrensningen i dagjeldende § 8-1 (4) (forsiktighetsregelen) ble erstattet av en henvisning til kravet om forsvarlig egenkapital og likviditet, jf. aksjelovene § 3-4.

Videre ble den såkalte «sperreperioden» opphevet. Dette omtales nærmere i punkt 7.9.3. Det ble også vedtatt at det er den registrerte aksjekapitalen på beslutningstidspunktet som skal legges til grunn, selv om beregningen for øvrig skal bygge på balansen fra sist fastsatte årsregnskap. Senere er det ved LOV-2014-05-09-16 om retting av feil i lovverket m.m. også gjort en endring i bestemmelsen. Endringen innebærer at kreditt eller sikkerhetsstillelse som i utgangspunktet reduserer utbyttegrunnlaget, likevel ikke må trekkes fra dersom kreditten er tilbakebetalt eller sikkerhetsstillelsen avviklet før beslutningstidspunktet.

Ved LOV-2014-05-09-16 ble det videre lagt inn en presisering i aksjelovene § 8-1 (3) av at det i beregningen skal gjøres fradrag for utdelt beløp dersom det skjer en kapitalnedsettelse etter balansedagen. Tredje ledd ble endret med en tilføyelse av «eller som omfattes av § 12-1 første ledd nr 2». I Prop. 36 L (2013–2014) Lov om retting av feil i lovverket m.m. side 6 har departementet følgende merknad til endringen i aksjeloven § 8-1 (3):

«§ 8-1 slår etter endringslov 14. juni 2013 nr. 40 fast at det er den registrerte aksjekapitalen på beslutningstidspunktet som skal legges til grunn ved beregningen av utbyttegrunnlaget. For øvrig skal beregningen foretas på grunnlag av balansen i det sist godkjente årsregnskapet. Er det gjennomført en kapitalnedsettelse med utdeling til aksjeeierne etter årsskiftet, men før tidspunktet for beslutningen om utbytte, fører ordlyden i annet ledd isolert sett til et ubegrunnet økt utbyttegrunnlag fordi det skal tas hensyn til den reduserte aksjekapitalen, men ikke til den tilsvarende reduksjonen på eiendelssiden som følge av utdelingen. Som nevnt skal selskapets netto eiendeler baseres på balansen i det siste årsregnskapet, mens det for aksjekapitalen er beslutningstidspunktet som er avgjørende. Prinsippet som kommer til uttrykk i tredje ledd, tilsier imidlertid at det ved beregningen skal gjøres fradrag for det utdelte beløpet. Det kan være hensiktsmessig at dette kommer klarere til uttrykk, og departementet foreslår en endring av tredje ledd for å tydeliggjøre prinsippet.
En tilsvarende problemstilling oppstår ved kapitalforhøyelse ved nytegning av aksjer. Her står man overfor den motsatte situasjonen ved at utbyttegrunnlaget reduseres selv om selskapet er tilført nye midler. I et slikt tilfelle er det en konsekvens av lovens system at selskapet vil måtte gjøre bruk av en mellombalanse.»

Som en følge av at aksjelovene § 8-1 ble endret, ble det også foretatt endringer i aksjelovene § 9-3 første punktum om krav til fri egenkapital ved erverv av egne aksjer og § 12-7 (2) nr. 2 om vedtektsbestemt innløsning av aksjer ved nedsetting av aksjekapital.

7.9.2.2 Utvalgets vurderinger

I en undersøkelse foretatt av Moen og Kløvstad (2015) konkluderes det med at det har vært en signifikant økning i selskapenes utbytte fra 2011 til 2013, og at noe av økningen ser ut til å kunne tilskrives endringene i utbyttereglene.7 Johansen og Sjoner (2015) konkluderer tilsvarende.8 Wetlesen og Nordal (2015) konkluder derimot med at utbytteutbetalinger i norske selskaper er relativt uendret etter lovendringen 1. juli 2013.9 De to sistnevnte undersøkelsene ser imidlertid bare på utbytteperioden 2012 til 2013.

I en senere undersøkelse av Johansen og Thømt (2016) slås det fast at det ikke er grunnlag for å konkludere med at det har vært en signifikant økning i selskapenes utbytte etter lovendringen.10 Johansen og Thømt har sett på utbytteperioden 2011 til 2014. De uttaler på side 67 til 68:

«Resultatet av vår analyse gir motsatt konklusjon av hva Moen og Kløvstad (2015) kom frem til. Dette kan begrunnes med at deres analyse hadde et lite utvalg, som var avgrenset for selskaper med lave driftsinntekter og selskaper uten utbytteutbetalinger.»

De uttaler videre på side 68 at undersøkelsene kan:

«indikere at lovendringen har hatt noe positiv effekt på utbytteutbetalingene for selskaper med høye immaterielle eiendeler og selskaper med høye resultater. Men vi må likevel være oppmerksomme på at endringen i gjennomsnittlig utbytte er liten for alle inndelingene. Således ser det ut til at utbytteutbetalingene er tilnærmet uendret etter lovendringen, uavhengig av inndeling. Dette samsvarer med hva Wetlesen og Nordal (2015) kom frem til i sin analyse, selv om denne analysen beskrives som «veldig enkel».
Det er viktig å poengtere at analysen ensidig ser på ordinært utbytte, og således ikke andre former for utbytte slik som tilleggsutbytte og ekstraordinært utbytte basert på en mellombalanse. Det finnes også andre muligheter for å flytte fri kapital fra selskap til aksjonær, av skattemessige eller andre årsaker, som ikke er hensyntatt i vår analyse. F.eks. ved tilbakekjøp av egne aksjer, lån til aksjonær, lønn etc. Overnevnte kan være mulige årsaker til at analysene viser en tilnærmet uendret utbytteutdeling etter lovendring. En annen årsak kan være at lovendringen er relativt ny, slik at den ikke er ordentlig implementert i analyseperiodene. Eller at styrene tenker mer langsiktig.
Vår analyse viser som nevnt ingen sterkt signifikante eller robuste resultater som kan bekrefte at lovendringen har ført til at selskapene tar ut høyere utbytte enn tidligere, selv om selskaper med høye resultater og høye immaterielle eiendeler i teorien kan ta ut et høyere utbytte etter lovendringen. Således er det ingen klare indikasjoner på at selskapene har endret utbytteadferd etter lovendringen. En mulig årsak til analysens resultat kan være styreansvaret og kompleksitet vedrørende den skjønnsmessige forsvarlighetsvurderingen. Dersom dette er tilfellet tyder dette på at lovgivers formål om å øke selskapenes fleksibilitet og hindre uhensiktsmessig innlåsing av kapital ikke er oppfylt.»

Endring i utbytte mellom år kan også påvirkes av endringer eller usikkerhet om endringer i skattemessig behandling av utbytte, noe som er lite diskutert i undersøkelsene. Til tross for at det er noe ulike vurderinger i undersøkelsene, mener utvalget at det neppe kan hevdes at endringene har medført større endringer i selskapenes utbyttepolitikk. Etter utvalgets oppfatning fremstår lovendringene knyttet til utbyttereglene i hovedsak som positive. Utvalget vil imidlertid understreke at det har gått forholdsvis kort tid siden lovendringen trådte i kraft, og at det derfor foreligger begrenset med erfaringsmateriale.

På nåværende tidspunkt finner utvalget ikke at det er grunn til å endre vesentlig på selskapers utbytteramme. Utvalget vil imidlertid foreslå én endring knyttet til utviklingskostnaders betydning for utbyttegrunnlaget.

I NOU 2016: 11 side 175 til 176 drøftes det om aksjeloven § 8-1 må endres slik at den tar hensyn til utviklingskostnaders betydning for utbyttegrunnlaget. I NOU 2016: 11 side 168 omtales EØS-rettens krav slik:

«Det følger av direktivet vedlegg III at medlemsstatene kan åpne for balanseføring av utviklingsutgifter (C.I.1). Dersom dette gjøres, følger det av artikkel 12 nr. 11 tredje ledd at medlemsstatene skal kreve at det ikke finner sted noen utdeling av utbytte med mindre midlene som er tilgjengelige for utdeling og overføringer fra tidligere år minst tilsvarer ikke-avskrevne kostnader.»

Regnskapslovutvalget foreslår ikke et eget fond for balanseførte utviklingsutgifter, men at kapitalbindingen skjer gjennom reduksjonspost for balanseførte egne utviklingsutgifter i aksjelovene § 8-1 (2). Videre uttaler regnskapslovutvalget i NOU 2016: 11 side 176 at det ikke ser hensiktsmessige unntak fra regelen, jf. direktivet artikkel 12 nr. 11 siste avsnitt. Unntak er heller ikke foreslått i dansk og svensk rett.

Aksjelovutvalget slutter seg til regnskapslovutvalgets vurdering og foreslår at det i aksjelovene § 8-1 (2) inntas et tillegg om at det skal gjøres fradrag for balanseførte egne utviklingsutgifter.

7.9.3 «Sperreperioden»

Før endringen ved LOV-2013-06-14-40 kunne selskapet bare dele ut utbytte med grunnlag i det godkjente årsregnskapet for «siste regnskapsår». I realiteten innebar dette at selskapene ikke kunne vedta utbytte i perioden fra 1. januar frem til det er fastsatt årsregnskap for det forrige regnskapsåret. Også en del andre kapitaldisposisjoner var avskåret i denne perioden. I Knudsen-utredningen side 89 var beregningsgrunnlaget foreslått endret til «selskapets siste godkjente årsregnskap». Dermed ville det ikke gjelde noen «sperreperiode» for utdeling av utbytte mv. Forslaget ble fulgt opp i Prop. 111 L (2012–2013) side 112. Aksjelovene § 8-1 (1) ble endret i tråd med dette.

Utvalget erfarer at lovendringen gir aksjonærene økt fleksibilitet, uten at det har medført negative konsekvenser. Utvalget mener at lovendringen bør videreføres.

7.9.4 Tilleggsutbytte med grunnlag i styrefullmakt

7.9.4.1 Generelt

Spørsmål om utdeling av utbytte skal i utgangspunktet vurderes på ordinær generalforsamling samtidig med godkjenning av årsregnskapet. Loven er imidlertid ikke til hinder for at det vedtas å dele ut utbytte på et senere tidspunkt, forutsatt at det fortsatt er rom for utbytte etter siste årsregnskap. Det er vanlig å bruke begrepet «tilleggsutbytte» om slike utdelinger besluttet av ekstraordinær generalforsamling eller av styret i henhold til fullmakt fra generalforsamlingen.

Utvalget vil knytte noen bemerkninger til terminologien. Aksjelovene bruker ikke uttrykket «tilleggsutbytte». Derimot bruker aksjelovene § 8-2a begrepet «ekstraordinært utbytte» om utbytte som utdeles på grunnlag av en mellombalanse. Lovforarbeidene bruker imidlertid begge uttrykk. Således omtaler Prop. 111 L (2012–2013) side 63 «tilleggsutbytte på grunnlag av årsregnskapet og ekstraordinært utbytte på grunnlag av en mellombalanse». Begrepsbruken, som synes å ha fått et visst fotfeste i praksis, forutsetter at tilleggsutbytte er en form for ordinært utbytte. Utvalget legger denne terminologien til grunn. Ekstraordinært utbytte på grunnlag av en mellombalanse behandles i punkt 7.9.5. Med tanke på sammenlikning med dansk rett (se nedenfor) nevner utvalget at det er flere forskjeller både når det gjelder terminologi og reglenes materielle innhold. Det er derfor ikke alltid helt lett å sammenlikne norske og danske regler på dette området.

Ifølge statistikk fra Brønnøysundregistrene pr. 5. april 2016 hadde i alt 503 selskaper registrert fullmakt vedrørende utbetaling av tilleggsutbytte, se nærmere punkt 7.9.4.3. Det foreligger imidlertid ingen oversikt over hvor mange selskaper som faktisk har benyttet seg av adgangen til å utbetale tilleggsutbytte. I mange selskaper som utbetaler tilleggsutbytte, finnes det ikke nødvendigvis noen registrert styrefullmakt, jf. punkt 7.9.4.2.

7.9.4.2 Beslutningen om tilleggsutbytte

Ved LOV-2013-06-14-40 ble det vedtatt en endring i aksjelovene § 8-2 (2) slik at generalforsamlingen kan gi styret fullmakt til å beslutte utbytteutdeling (tilleggsutbytte) på grunnlag av selskapets årsregnskap. En premiss for lovendringen var at ekstraordinær generalforsamling allerede etter gjeldende rett kunne treffe vedtak i tiden etter den ordinære generalforsamlingen om at det skulle utdeles et tilleggsutbytte forutsatt at det godkjente årsregnskapet ga rom for dette, jf. Knudsen-utredningen side 89 til 90, Prop. 111 L (2012–2013) side 59. Dette følger også når aksjeloven § 8-2 (1) og (2) ses i sammenheng.

På bakgrunn av innspill i høringen av Knudsen-utredningen vurderte departementet om det burde fremgå eksplisitt av lovteksten at også ekstraordinær generalforsamling kan beslutte tilleggsutbytte, men departementet så ingen grunn til å gå inn for dette, jf. Prop. 111 L (2012–2013) side 114 til 115. Utvalget slutter seg til denne vurderingen.

Endringen ved LOV-2013-06-14-40 innebærer at det nå følger direkte av aksjelovene § 8-2 (2) at beslutning om utbytteutdeling på grunnlag av selskapets årsregnskap kan treffes av styret i henhold til fullmakt fra generalforsamlingen. Bestemmelsen tar særlig sikte på utbytte som vedtas i etterkant av, og i tillegg til, utbytte som er besluttet av generalforsamlingen på ordinær generalforsamling. Muligheten for utbetaling av tilleggsutbytte er imidlertid ikke begrenset til dette. Som nevnt kan også generalforsamlingen vedta tilleggsutbytte basert på selskapets årsregnskap. Styrefullmakt til å beslutte tilleggsutbytte kan ikke gjelde lenger enn frem til førstkommende ordinære generalforsamling, jf. aksjelovene § 8-2 (2) annet punktum.

I Knudsen-utredningen side 91 påpekes det, spesielt med tanke på ekstraordinært utbytte, at regler om at styret kan vedta utbytte på grunnlag av fullmakt fra generalforsamlingen «åpner for en smidig adgang for styret til å dele ut selskapets midler til aksjeeierne dersom selskapets økonomiske situasjon gir grunnlag for det (…)».

Departementet nevnte i Prop. 111 L (2012–2013) side 63 visse motforestillinger, men ga likevel sin tilslutning til forslaget om at styret skulle kunne gis fullmakt til å utdele utbytte på grunnlag av selskapets årsregnskap:

«Et mothensyn som vil kunne anføres, er at en fullmakt til å dele ut utbytte vil innebære en betydelig myndighetsoverføring fra generalforsamlingen til styret. Det kan hevdes at beslutning om utbytteutdeling må ses som en kjerneoppgave for generalforsamlingen, og at dette er en så viktig beslutning for selskapet og aksjeeierne at generalforsamlingen selv bør treffe den.
På bakgrunn av hensynet til å legge til rette for fleksible løsninger for selskapene går departementet likevel inn for en regel som åpner for at styret kan tildeles fullmakt til å beslutte tilleggsutbytte på grunnlag av årsregnskapet. Departementet viser til at det vil være adgang for generalforsamlingen til å fastsette begrensninger for styrets kompetanse. Generalforsamlingen vil kunne fastsette beløpsmessige og tidsmessige begrensninger, og det vil kunne settes vilkår for styrets bruk av fullmakten. Det vil også kunne fastsettes at fullmakten ikke skal omfatte tingsutbytte.»

Etter aksjelovutvalgets oppfatning har regelen om at styret kan gis fullmakt til å utdele tilleggsutbytte åpnet for en smidig adgang til å dele ut selskapets midler til aksjonærene innenfor ellers lovlige rammer. Utvalget er ikke kjent med at ordningen har hatt negative konsekvenser. Utvalget anbefaler å videreføre regelen om at styret kan gis fullmakt til å beslutte tilleggsutbytte innenfor rammene av selskapets årsregnskap.

Utvalget mener videre at det gir god sammenheng med aksjelovens øvrige regler om utbytte at styrefullmakten bare gjelder frem til førstkommende ordinære generalforsamling. Utvalget går derfor inn for at også denne regelen videreføres.

7.9.4.3 Melding av styrefullmakt til Foretaksregisteret

Generalforsamlingens beslutning om styrefullmakt skal uten opphold meldes til Foretaksregisteret, jf. aksjelovene § 8-2 (2) tredje punktum. Det følger av loven at styret ikke kan gjøre bruk av fullmakten før den er registrert. Reglene om at styrefullmakten skal meldes til Foretaksregisteret er i Prop. 111 L (2012–2013) side 64 bare begrunnet med følgende:

«Departementet foreslår dessuten et krav om at fullmakten skal meldes til Foretaksregisteret, og at styret ikke kan benytte fullmakten før den er registrert. Dette er i samsvar med andre regler i loven om styrefullmakt, se § 7-6 femte ledd, § 9-4 fjerde ledd, § 10-16 og § 11-8 femte ledd.»

En tilsvarende ordning finnes ikke i de danske reglene om ekstraordinært utbytte, jf. punkt 7.9.5. Utvalget er ikke kjent med at det finnes EØS-regler som pålegger registrering i Foretaksregisteret av styrefullmakt i forbindelse med tilleggsutbytte.

Etter utvalgets syn er det neppe behov for å registrere styrefullmakt om tilleggsutbytte i Foretaksregisteret. Reglene om styrefullmakt i aksjelovene § 7-6, § 9-4, § 10-14 og § 11-8 gjelder situasjoner som er nokså ulike styrefullmakt til å vedta tilleggsutbytte. Styrefullmakt i henhold til aksjelovene § 9-4 innebærer at styret kan inngå avtaler om selskapets erverv av egne aksjer, mens styrefullmakt etter aksjelovene § 10-14 innebærer at styret kan inngå avtaler om å forhøye aksjekapitalen ved nytegning av aksjer. Aksjelovene § 11-8 innebærer at styret kan inngå avtaler om å gi lån hvor fordringen gir rett til å kreve utstedt aksjer. Når styrefullmakt skal registreres i Foretaksregisteret i disse tilfellene, kan det begrunnes ut fra legitimasjonshensyn ved at styret er tildelt myndighet til å fatte beslutninger og inngå avtaler som normalt forutsetter vedtak i generalforsamlingen. Se punkt 13.1 om fravalg av revisjon i aksjeselskap, jf. aksjeloven § 7-6.

Etter utvalgets syn gjør hensynene ved registrering av styrefullmakt etter aksjelovene § 9-4 (4), § 10-16 og § 11-8 (5) seg ikke gjeldende ved tildeling av styrefullmakt til å utbetale tilleggsutbytte på grunnlag av selskapets årsregnskap. Slike beslutninger innebærer ikke at det inngås avtaler med tredjemenn, og det er derfor heller ikke nødvendig at styret fremstår som legitimert. Etter utvalgets syn er generalforsamlingens beslutning om å tildele styret fullmakt til å utbetale utbytte på grunnlag av selskapets årsregnskap en selskapsbeslutning om intern kompetansefordeling hvor hensynet til kreditorer ikke nødvendiggjør «offentlig» registrering av fullmakten. Utvalget vil videre peke på at et alternativ til at styret gjør vedtak om tilleggsutbytte i henhold til fullmakt fra generalforsamlingen, er at generalforsamlingen selv vedtar utbyttet. Generalforsamlingen kan vedta utdeling av utbytte både på ordinær og ekstraordinær generalforsamling uten at dette krever noen form for offentlig registrering eller noe særskilt varsel til selskapets kreditorer. Hensynet til selskapets aksjonærer, og spesielt nye aksjonærer, kunne tilsi at en styrefullmakt måtte registreres. Aksjonærene vil imidlertid ha tilgang til fullmakten gjennom generalforsamlingens protokoll. Hvis styret vedtar tilleggsutbytte i strid med en aksjonærs avtale om salg av aksjer, kan dette være et mislighold i forholdet mellom aksjeselgeren og aksjekjøperen. Dette foranlediger ikke egne regler om registrering av styrefullmakten.

Utvalget foreslår derfor å fjerne kravet om registrering av styrefullmakt for utdeling av tilleggsutbytte basert på selskapets årsregnskap. Forslaget gjelder både aksjeloven og allmennaksjeloven.

7.9.5 Ekstraordinært utbytte på grunnlag av en mellombalanse

7.9.5.1 Gjeldende rett

Ved LOV-2013-06-14-40 ble det vedtatt nye regler om at generalforsamlingen kan beslutte ekstraordinært utbytte med grunnlag i en mellombalanse, jf. aksjelovene § 8-2a. Departementet påpekte i Prop. 111 L (2012–2013) side 62:

«En slik adgang gir selskapene mulighet til å få tilgang til et positivt resultat uten å måtte vente til neste årsregnskap er godkjent. (…) En adgang til utdeling av utbytte på grunnlag av en mellombalanse kan hindre en uhensiktsmessig innlåsing av kapital i selskapene.»

Departementet kunne heller ikke se «at en adgang til utdelinger på grunnlag av en mellombalanse i seg selv skulle være problematisk når det gjelder hensynet til kreditorene».

7.9.5.2 Dansk rett

I den danske betenkningen «Modernisering af selskabsretten» (2008) side 454 uttalte utvalget om kravet til mellombalanse:

«Der er enighed i udvalget om, at kravet om mellembalance i anpartsselskaber bør afskaffes. Det bør præciseres i bemærkningerne, at ledelsen til enhver tid kan lade udarbejde en mellembalance, hvis den ser behov herfor, eller hvis de enkelte ledelsesmedlemmer ikke ønsker at påtage sig det ansvar, der er forbundet med udlodningen uden at have en mellembalance.
Udlodning uden udarbejdelse af mellembalance vil formentligt hovedsageligt være på tale i selskaber med meget store frie reserver. Hvis der er usikkerhed om, hvorvidt det er forsvarligt at udlodde udbytte, eksempelvis hvis udbyttet er af en størrelse, så der ikke med sikkerhed er dækning for bundne reserver, eller det er på grænsen til at være forsvarligt, vil ledelsen efter omstændighederne kunne ifalde ansvar for ikke at have udarbejdet en mellembalance.
Indtil videre har aktieselskaber imidlertid en direktivbaseret pligt til at udarbejde en mellembalance. Udvalget anbefaler, at der arbejdes for, at det også i aktieselskaber bliver muligt for ledelsen selv at vurdere, om der er behov for at lade udarbejde en mellembalance, inden den træffer beslutning om udlodning af ekstraordinært udbytte. Et flertal i udvalget finder det endvidere hensigtsmæssigt at præcisere i lovforslaget, at ledelsen i aktieselskaber konkret kan vurdere, om balancen fra selskabets seneste årsrapport kan benyttes som mellembalance.»

I den danske selskabsloven ble det imidlertid vedtatt en mellomløsning, jf. selskabsloven § 183. De danske reglene må ses i lys av at de ikke skiller mellom tilleggsutbytte og ekstraordinært utbytte som i norsk rett. I dansk rett er reglene de samme for begge situasjoner.

I danske aktieselskaber (tilsvarende norske allmennaksjeselskaper) skal det alltid utarbeides en mellombalanse hvor beslutningen om utdeling av ekstraordinært utbytte treffes mer enn seks måneder etter balansedagen i selskapets seneste godkjendte årsregnskap. I danske anpartsselskaber (tilsvarende norske aksjeselskaper) er mellombalanse bare obligatorisk hvor beslutningen om utdeling av ekstraordinært utbytte treffes mer enn seks måneder etter balansedagen i selskapets seneste godkjente årsregnskap.

7.9.5.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget er positiv til at aksjelovene har regler om at generalforsamlingen kan beslutte ekstraordinært utbytte med grunnlag i en mellombalanse.

Etter utvalgets oppfatning tilsier hensynet til å beskytte selskapskapitalen at ekstraordinært utbytte bare bør kunne foretas på grunnlag av en mellombalanse. Der det er tilstrekkelig grunnlag for utbytte i det sist fastsatte årsregnskapet, kan utbytte gjennomføres som ordinært utbytte eller tilleggsutbytte. Et ekstraordinært utbytte vil i motsetning til ordinært utbytte, herunder tilleggsutbytte, kunne gjøres på et grunnlag som går utover utbyttegrunnlaget etter sist fastsatte årsregnskap. Utvalget mener at behovet for å dokumentere og få nødvendig sikkerhet for at det foreligger utbyttegrunnlag tilsier at ekstraordinært utbytte må baseres på en mellombalanse som dokumenterer at grunnlaget er tilstede.

Når det gjelder spørsmålet om mellombalansen skal revideres, vises det til utvalgets drøftelser i punkt 13.3.

I forbindelse med forberedelsen av LOV-2013-06-14-40 var det en diskusjon om bare generalforsamlingen kunne vedta ekstraordinært utbytte, eller om generalforsamlingen kunne gi styret fullmakt til å fatte vedtaket. I Knudsen-utredningen side 90 til 91 ble det under henvisning til den danske løsningen foreslått at styret skulle kunne gis fullmakt til å vedta ekstraordinært utbytte på grunnlag av en mellombalanse. Departementet fulgte ikke opp forslaget i Prop. 111 L (2012–2013) side 63 til 64:

«Departementet følger imidlertid ikke opp forslaget i utredningen om at styret også skal kunne tildeles fullmakt til å beslutte utdeling av ekstraordinært utbytte på grunnlag av en mellombalanse. Departementet mener som nevnt at det bør være et krav at mellombalansen godkjennes av generalforsamlingen. Hvis generalforsamlingen uansett må godkjenne mellombalansen, virker det lite praktisk med en regel som åpner for at styret treffer beslutningen om utbytte. En regel om at styret selv kan fastsette mellombalansen, og deretter treffe beslutning om utbytteutdeling på grunnlag av denne mellombalansen, mener departementet vil være å gå for langt. En så omfattende myndighetsoverføring fra generalforsamlingen til styret bør loven etter departementets syn ikke åpne for.»

Dansk rett har her en annen løsning, jf. selskabsloven § 182 og § 183. Ifølge selskabsloven § 182 stk. 2 kan ordinær eller ekstraordinær generalforsamling med simpelt flertall gi styret fullmakt til å treffe beslutning om ekstraordinært utbytte. Den danske løsningen må imidlertid ses i lys av at det med ekstraordinært utbytte i dansk rett menes både det som i norsk rett betegnes som tilleggsutbytte og det som anses som ekstraordinært utbytte på grunnlag av en mellombalanse.

Etter dansk rett kan generalforsamlingen fastsette økonomiske og/eller tidsmessige begrensninger for styrets kompetanse, men det er ikke påkrevet med noen begrensninger i styrets kompetanse. Styret kan således gis en stående fullmakt til å vedta ekstraordinært utbytte. Det kreves ikke at fullmakten inntas i selskapets vedtekter, registreres hos Selskabsstyrelsen e.l., sml. den norske ordningen med registrering av styrefullmakt i Foretaksregisteret for beslutning om utdeling av tilleggsutbytte etter aksjelovene § 8-2 (2) sml. punkt 7.9.4.3 foran.

Spørsmålet om styret skal kunne vedta et tilleggsutbytte har utvalget behandlet i punkt 7.9.4.2 foran. Utvalget har også vurdert om det i norsk rett burde åpne for at styret kan gis fullmakt til å vedta ekstraordinært utbytte på grunnlag av en mellombalanse, og hvordan en slik fullmakt eventuelt skulle avgrenses. Utvalget slutter seg imidlertid til uttalelsene i Prop. 111 L (2012–2013) side 63 om at en fullmakt til å dele ut ekstraordinært utbytte vil innebære en betydelig myndighetsoverføring fra generalforsamlingen til styret, og at beslutning om utbytteutdeling er en så viktig beslutning for selskapet og aksjonærene at generalforsamlingen selv bør treffe den.

Utvalget foreslår derfor ikke at det åpnes for at styret kan gis fullmakt til å beslutte utdeling av ekstraordinært utbytte på grunnlag av en mellombalanse.

7.9.6 Andre egenkapitaldisposisjoner på grunnlag av mellombalanse

Ved LOV-2013-06-14-40 ble det åpnet for at selskapets egenkapital kan beregnes på grunnlag av en mellombalanse i en rekke andre tilfeller. Tilsvarende regler som i aksjelovene § 8-2a ble således vedtatt i aksjelovene § 8-7 som bestemmer at kreditt og sikkerhetsstillelse til aksjonær mv. kan gis i henhold til en mellombalanse, § 8-10 om at selskapsfinansierte aksjeerverv kan skje ut fra en mellombalanse, § 9-3 som tillater erverv av egne aksjer på basis av en mellombalanse, § 10-20 (1) om at bestemmelsen om mellombalanse får tilsvarende anvendelse ved fondsemisjon og § 12-2 som åpner for kapitalnedsettelse basert på en mellombalanse.

Utvalget har ikke erfaringer som tilsier at lovendringene har hatt negative konsekvenser. En adgang til å foreta ovennevnte egenkapitaldisposisjoner på grunnlag av en mellombalanse forhindrer at kapital midlertidig blir innelåst i et selskap. Det har heller ikke konsekvenser for verken kreditorvernet, minoritetsvernet eller hensynet til selskapets ansatte, ettersom vilkårene for egenkapitaldisposisjonen for øvrig er som ved ordinær beregning av fri egenkapital. Utvalget mener derfor at lovendringene bør videreføres.

Regnskapslovutvalget har i NOU 2016: 11 side 214 til 215 vurdert forhold som gjelder mellombalansen. Regnskapslovutvalget foreslår at det ved fusjon av allmennaksjeselskaper skal kunne gjøres unntak fra krav om mellombalanse dersom samtlige aksjonærer samtykker. Regnskapslovutvalget påpeker at direktiv 2011/35/EU åpner for et slikt unntak, og at det derfor bør være mulig også etter norsk lovgivning. Regnskapslovutvalget har også lagt vekt på at unntaket forutsetter samtykke fra samtlige aksjeeiere. Aksjelovutvalget støtter regnskapslovutvalgets forslag til allmennaksjeloven § 13-8 (1) nr. 3 nytt annet punktum. Utvalget har utarbeidet et lovforslag i tråd med dette.

7.10 Kreditt og sikkerhetsstillelse til fordel for aksjonær mv.

Etter aksjeloven §§ 8-7 til 8-9 kan selskapet gi kreditt eller stille sikkerhet til fordel for aksjonærer mv. innenfor rammen av de midler som selskapet kan benytte til utdeling av utbytte, men bare når det stilles betryggende sikkerhet for selskapets krav på tilbakebetaling eller tilbakesøkning.

Før LOV-2013-06-14-40 gjorde dagjeldende § 8-7 (3) nr. 2 unntak fra låneregelen i § 8-7 for kreditt eller sikkerhet til annet konsernselskap. Dette unntaket ble utvidet slik at et norsk datterselskap kan yte lån mv. til morselskap som hører hjemme i EØS-området og til datterselskaper av slike morselskaper som hører hjemme i EØS-området. Departementet har i tillegg fått hjemmel til å utvide unntaket til også å gjelde til fordel for morselskap og datterselskaper utenfor EØS-området.

Etter utvalgets oppfatning bør lovendringen videreføres. Lovutvalget vil imidlertid bemerke at lovreguleringen kan synes noe vanskelig å finne frem i, og utvalget vil reise spørsmålet om det er grunnlag for å klargjøre loven på dette punktet.

7.11 Erverv av egne aksjer

7.11.1 Gjeldende rett

Før LOV-2013-06-14-40 kunne aksjeselskaper erverve egne aksjer forutsatt at det samlede pålydende av egne aksjer ikke oversteg 10 prosent av aksjekapitalen, og at ervervet hadde grunnlag i en fullmakt fra generalforsamlingen. Fullmakten skulle gjelde for et bestemt tidsrom som ikke kunne være lengre enn 18 måneder. Videre kunne selskapet bare erverve egne aksjer dersom selskapets frie egenkapital ved den senest fastsatte balansen overstiger det vederlag som skal ytes for aksjene.

I Knudsen-utredningen side 100 til 102 ble det foreslått at selskapets adgang til å erverve egne aksjer skulle oppmykes vesentlig. Forslagene var dels en oppfølging av forslag som Justisdepartementet selv hadde tatt opp i høringsnotat av juli 2007 på bakgrunn av endringene i 2. selskapsdirektiv ved direktiv 2006/68/EF. I Knudsen-utredningen var det foreslått å oppheve bestemmelsen om at samlet pålydende av egne aksjer ikke måtte overstige 10 prosent av aksjekapitalen. Det ble ikke foreslått noen annen øvre grense for hvor stor del av aksjene selskapet kunne erverve. Forslaget skulle blant annet legge til rette for praktiske løsninger ved eier- og generasjonsskifte og medeierskap for selskapets ansatte. Det ble videre foreslått at den maksimale fullmaktsperioden for at styret kunne beslutte at selskapet skulle erverve egne aksjer, skulle utvides fra 18 måneder til fem år.

I Prop. 111 L (2012–2013) side 88 til 89 vurderte Justis- og beredskapsdepartementet for det første forslaget om å fjerne den kvantitative begrensningen for hvor stor andel av aksjekapitalen selskapet kunne erverve:

«Som det pekes på i utredningen, vil en endring av den kvantitative begrensningen på ti prosent av aksjekapitalen etter § 9-2 første ledd første punktum gi selskapene en større fleksibilitet som kan være nyttig i forskjellige situasjoner. Det vises som eksempler til eier- og generasjonsskifter og ordninger med medeierskap for selskapets ansatte. I slike tilfeller kan det gjerne være behov for at selskapet erverver en betydelig del av aksjene, slik at ti-prosentregelen innebærer en uhensiktsmessig begrensning. Spørsmålet blir da om hensyn til andre interesser kan tale mot en slik adgang, og om slike hensyn veier tyngre enn hensynet til fleksibilitet og større handlefrihet for selskapene.
Departementet kan ikke se at hensynet til selskapets kreditorer kan være avgjørende. Når det gjelder kreditorvern, har andre regler i aksjelovgivningen en mer sentral betydning, jf. egenkapitalkravene etter § 9-3 og kravet til forsvarlig egenkapital etter § 3-4.
Det kan hevdes som et mothensyn at en vid adgang for selskapet til å erverve egne aksjer gir muligheter for brudd på prinsippet om likebehandling av aksjeeierne. At en aksjeeier gis adgang til å selge sine aksjer til selskapet, kan innebære en urimelig fordel på andre aksjonærers bekostning. Som det pekes på i utredningen, er imidlertid brudd på likhetsprinsippet en generell problemstilling innenfor selskapsretten, og de alminnelige reglene i aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 5-21 og 6-28 vil gjelde her som ellers. Hvis man skulle legge avgjørende vekt på de muligheter for brudd på likebehandlingsprinsippet som en adgang til erverv av egne aksjer innebærer, burde man strengt tatt hatt en forbudsregel. Regler som åpner for at selskaper kan erverve sine egne aksjer, har man imidlertid hatt siden vedtakelsen av aksjeloven i 1997. Departementet er ikke kjent med negative erfaringer med reglene som skulle tilsi en svært restriktiv holdning. Man må kunne legge til grunn at aksjelovens alminnelige regler er tilstrekkelige i eventuelle misbrukssituasjoner. Etter departementets syn kan heller ikke hensynet til likebehandlingsprinsippet etter dette tillegges avgjørende vekt.»
Som det pekes på i utredningen, er mulighetene for kurspleie og risiko for innsidehandel et hensyn som først og fremst er aktuelt for børsnoterte selskaper. Verdipapirhandelloven har regler som har til formål å forhindre slike former for markedsmisbruk. Departementet viser for det første til plikten til å gi melding om handel med egne aksjer etter verdipapirhandelloven § 4-1 første ledd annet punktum, se også meldeplikten etter § 4-2. Videre vises til reguleringen av innsideinformasjon i verdipapirhandelloven punkt 3, se særlig undersøkelsesplikten etter § 3-6 og forbudet mot misbruk av innsideinformasjon i § 3-3. Når det gjelder markedsmanipulasjon, er det gitt regler om dette i verdipapirhandelloven § 3-8, jf. § 3-12. Se også Oslo Børs' «Løpende forpliktelser for børsnoterte selskaper» (juli 2012) punkt 6.2 tredje avsnitt og Børssirkulære 2/2008. Problemstillinger knyttet til kurspleie og risiko for innsidehandel håndteres etter dette av verdipapirhandellovens regler og børsregelverket. Det kan likevel ikke utelukkes at aksjelovgivningens regler kan ha selvstendig betydning, blant annet fordi aksjelovgivningen oppstiller kvantitative begrensninger i motsetning til de mer skjønnsmessige reglene som følger av verdipapirhandelloven.
Hensynet knyttet til mulighetene for kurspleie og innsidehandel er som nevnt mindre relevant for aksjeselskapene. Departementet kan etter dette ikke se at avgjørende grunner taler mot en utvidet adgang for aksjeselskapene til å erverve egne aksjer. Departementet foreslår, som det er foreslått i utredningen, at den kvantitative begrensningen knyttet til andel av aksjekapitalen etter aksjeloven § 9-2 første ledd første punktum sløyfes helt. En slik regel vil være godt i samsvar med reglene i andre nordiske land. Det vises til at det verken etter dansk eller finsk rett er noen slik grense, se utredningen side 155. I Sverige er det i forslaget til forenklinger i aktiebolagslagen, for selskaper som ikke er børsnotert, foreslått at det ikke bør gjelde en kvantitativ grense, jf. SOU 2009: 34 Förenklingar i aktiebolagslagen m.m. side 236.
Departementet er mer i tvil når det gjelder allmennaksjeselskapene, og viser til det som er sagt foran om muligheten for kurspleie og risiko for innsidehandel. Departementet viser også til at behovet for å kunne erverve egne aksjer utover grensen på ti prosent av aksjekapitalen synes mindre for allmennaksjeselskapene siden det for selskaper med stor aksjespredning er mindre aktuelt å benytte egne aksjer i forbindelse med eier- og generasjonsskifter. Departementet foreslår etter dette i denne omgang ikke å oppheve den kvantitative begrensningen på ti prosent av aksjekapitalen etter allmennaksjeloven § 9-2.»

For det annet vurderte Justis- og beredskapsdepartementet forslaget om å utvide fullmaktsperioden. I Prop. 111 L (2012–2013) side 88 til 89 heter det:

«Departementet er også noe i tvil når det gjelder fullmaktsperioden etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 9-4 annet ledd første punktum. Som det er pekt på i høringsnotatet fra 2007, vil det på grunn av tidsintervallet for avholdelse av ordinær generalforsamling være hensiktsmessig å angi perioden i hele år. En utvidelse til i hvert fall to år synes på denne bakgrunn å ha gode grunner for seg. En utvidelse til to år vil også være i samsvar med fullmaktsperioden etter § 10-14 tredje ledd annet punktum om fullmakt for styret til å forhøye aksjekapitalen.
En utvidelse til fem år, slik det foreslås i utredningen, innebærer at det vil gå lang tid mellom hver gang generalforsamlingen trenger å behandle spørsmålet om fullmaktstildeling. Dette vil innebære en viss forenkling for selskapet. Hvis selskapet som en generell ordning ønsker en adgang for styret til å erverve selskapets egne aksjer, vil det være arbeidsbesparende om man kan slippe stadige gjentakende vedtak om dette på generalforsamlingen. Som det er pekt på under høringen, er fem år på den annen side lang tid, og mye kan forandre seg i løpet av perioden. Blant annet kan det ha kommet til nye eiere og også styrets sammensetning kan være forandret. Det kan dessuten være at de faktiske forhold som begrunnet styrefullmakten, har endret seg. Både for gamle og nye aksjeeierne kan det derfor være hensiktsmessig at det ikke går mange år mellom hver gang spørsmålet om fullmakt er oppe til behandling. En fullmakt som ikke lenger har tilstrekkelig støtte blant aksjeeierne, kan riktignok kalles tilbake, men det vil gjerne være en høyere terskel for å kalle tilbake en eksisterende fullmakt enn å la være å fornye en fullmakt som har løpt ut. Et tilbakekall forutsetter blant annet at noen tar initiativ til en slik beslutning.
Når det gjelder nordisk rett, varierer reglene om egne aksjer på dette punktet. I dansk rett er det satt en grense på fem år, mens det i Finland er en grense på atten måneder for fullmaktsperioden. I det svenske lovforslaget i SOU 2009: 34 er det foreslått at generalforsamlingen selv skal treffe beslutningen om erverv av egne aksjer, se utredningen side 237–238.
Departementet har alt i alt kommet til at to år er en passende lang periode. Som nevnt harmonerer dette med reglene om fullmakt for styret til å forhøye aksjekapitalen. For selskaper der det tildeles styrefullmakt etter begge regelsett, kan man dermed innrette seg slik at fullmaktsperiodene blir sammenfallende og spørsmålet om fullmakt kan behandles på samme ordinære generalforsamling. For selskaper som over lang tid ønsker at styret skal ha den samme adgangen til å erverve egne aksjer, slik at den samme fullmakten stadig blir gjentatt, vil behandlingen på generalforsamlingen uansett stort sett være en formalitet som neppe er særlig arbeidsbelastende.
Departementet foreslår i samsvar med forslaget i utredningen ingen endring av flertallskravet etter § 9-4 første ledd.»

Offentlige aksjeselskapers erverv av egne aksjer er regulert i 2. selskapsdirektiv (Europaparlamentets og Rådets direktiv 2012/30/EU) art. 21 til 24 og 27. I Norge gjelder reglene i 2. selskapsdirektiv bare direkte for allmennaksjeselskaper. Det er også store forskjeller mellom EU-statenes regler om adgangen til å erverve egne aksjer. I noen EU-stater kan ikke private aksjeselskaper erverve egne aksjer. Dette gjelder for eksempel Sverige, Italia, Frankrike og Polen. I Danmark, Tyskland, Hellas, Nederland og Finland kan private aksjeselskaper erverve egne aksjer, men innenfor ulike rammer. En alminnelig ramme er at det som er ervervet ikke kan overstige fri egenkapital.

7.11.2 Utvalgets vurderinger

Aksjelovutvalget mener at det ikke er grunn til å gjeninnføre de kvantitative rammene for aksjeselskapers adgang til å erverve egne aksjer og kan slutte seg til departementets vurdering i Prop. 111 L (2012–2013) side 88 (gjengitt i punkt 7.11.1). Selv om utvalget har foreslått å redusere kravet til minste aksjekapital, går utvalget inn for å videreføre aksjeloven § 9-2 (2) første punktum. Utvalget ønsker ikke å åpne for selskaper helt uten aksjekapital, jf. punkt 7.2.4.

Når det gjelder allmennaksjeselskaper, gjelder det fortsatt en kvantitativ grense på ti prosent av aksjekapitalen, jf. allmennaksjeloven § 9-2 (1). Ifølge 2. selskapsdirektiv (Europaparlamentets og Rådets direktiv 2012/30/EU) art. 21 kan statene ha en grense på ti prosent av aksjekapitalen, men dette er ikke obligatorisk. Den danske selskabsloven kap. 12 har ikke en slik grense, mens den svenske aktiebolagslagen 19. kap. 15 § tillater bare at publika aktiebolag erverver aksjer for inntil ti prosent av aksjekapitalen. Aktiebolagslagen 19. kap. 14 § inneholder dessuten en streng regulering av hvordan egne aksjer skal kunne erverves. I EMCA (draft July 2015) side 176 heter det at:

«the Group is of the opinion that companies in principle should be free to use the capital structure that they find most flexible, including acquisition or disposal of own shares. Hence, acquisition or disposal of own shares represent a less bureaucratic way to regulate the company capital compared to implementing capital reductions and capital increases according to the rules in this regard, respectively. Furthermore, and more importantly, repurchase of a company´s own shares is in economic terms viewed by the market as an alternative to distribution of profits in the form of dividends.»

Utvalget har vært i tvil om grensen på ti prosent burde videreføres for allmennaksjeselskaper. Utvalget har imidlertid ikke erfart at denne grensen har hatt uheldige konsekvenser, og utvalget kjenner ikke til at det har vært uttrykt noe ønske om å oppheve grensen for allmennaksjeselskaper. På denne bakgrunn anbefaler utvalget at grensen på ti prosent i allmennaksjeloven § 9-2 (1) videreføres.

Et annet spørsmål gjelder fullmaktsperiodens lengde. Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper kan bare erverve egne aksjer dersom generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendring har gitt styret fullmakt til å foreta slike erverv, jf. aksjelovene § 9-4 (1). Fullmakten må gjelde for et bestemt tidsrom, som ikke kan være lengre enn to år, jf. aksjelovene § 9-4 (2). Norsk rett opererer her med en kortere fullmaktsperiode enn 2. selskapsdirektiv tillater. Etter 2. selskapsdirektiv artikkel 21 nr. 1a) kan fullmaktsperioden være på inntil fem år. Den danske selskabsloven § 198 stk. 2 har på dette punktet lagt seg på maksimumsfristen på inntil fem år. Ifølge svensk rett kan bare visse «publika aktiebolag» erverve egne aksjer, jf. aktiebolagslagen 19 kap. 13 §. Fullmaktsperioden gjelder inntil neste ordinære generalforsamling, jf. aktiebolagslagen 19 kap. 28 § annet ledd nr. 2.

Etter utvalgets oppfatning bør reglene i aksjelovene § 9-4 (2) videreføres med en fullmaktsperiode på to år. Etter utvalgets oppfatning bør eierne involveres minst hvert annet år. En to års frist er dessuten i tråd med det som gjelder for styrefullmakt ved kapitalforhøyelse, jf. aksjelovene § 10-14 (3).

7.12 Frister ved kreditorvarsler

Ved LOV-2013-06-14-41 ble det gjort endringer i reglene om frister ved kreditorvarsel ved forskjellige egenkapitaltransaksjoner. Det ble vedtatt å redusere fristen for kreditorene til å komme med innsigelser. Fristen ble redusert fra to måneder til seks uker når nedsettingsbeløpet etter kapitalnedsettelse skal brukes til utbetaling til aksjonærer eller omgjøres til selskapets frie egenkapital, jf. aksjelovene § 12-6 nr. 1. Tilsvarende endringer av fristen for kreditorvarsel ble vedtatt i forbindelse med fusjoner etter aksjeloven § 13-14 og allmennaksjeloven § 13-15 og ved oppløsning etter aksjelovene § 16-4.

I Knudsen-utredningen ble det vurdert å oppheve kravene til kreditorvarsel. I utredningen side 97 til 98 uttales følgende:

«Det kan spørres om den praktiske betydningen av varslingsreglene. Det er riktignok ytterst sjelden at kreditorer har innsigelser på bakgrunn av kreditorvarsel. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at varslene ikke har betydning. Banker og andre større långivere kan abonnere på en varslingstjeneste fra Brønnøysunds elektroniske kunngjøringstjeneste. I så fall har de en reell mulighet for å følge med.
Etter mitt syn ligger det i aksjekapitalens karakter av bundet selskapskapital, at kreditorene på en eller annen måte må trekkes inn og ha mulighet til å ivareta sine interesser ved nedsetting av aksjekapitalen.»

Aksjelovutvalget går ikke inn for å oppheve aksjelovenes krav til kreditorvarsel. Selv om kreditor etter utvalgets erfaring sjelden har innsigelser på bakgrunn av kreditorvarsel, er kreditorvarsel i prinsippet en viktig kreditorbeskyttelse. Dette gjelder selv om aksjekapitalens betydning er redusert som følge av at utvalget har foreslått at minstekravet til aksjekapitalen skal settes ned til én krone. Kreditorvarsel er aktuelt ved kapitalendringer, noe som er en helt annen situasjon enn der selskapet tilføres aksjekapital i forbindelse med stiftelsen.

Utvalget vil deretter gå over til å vurdere kreditorfristens lengde. Bakgrunnen for endringene i reglene om frister ved kreditorvarsel var endringene ved LOV-2013-06-14-41 om Foretaksregisterets adgang til å foreta elektronisk kunngjøring. Regler om elektronisk kunngjøring følger i stor grad lovbestemmelsene om frister ved kreditorvarsel. I Prop. 122 L (2012–2013) side 21 ble lovendringen om reduserte frister for kreditorvarsel videre begrunnet slik:

«En reduksjon av fristene ved kreditorvarsler imøtekommer selskapenes behov for rask og effektiv gjennomføring av vedtatte beslutninger. Departementet ser ingen vesentlige argumenter mot å redusere kreditorfristene til seks uker. Av de høringsinstansene som har uttalt seg, har også de fleste vært positive til en reduksjon av kreditorfristene til seks uker.»

I Knudsen-utredningen side 97 til 98 var det imidlertid foreslått at fristen skulle settes til fire uker. Til sammenligning er den danske fristen ved kapitalnedsettelse fire uker, jf. selskabsloven § 192 stk. 1.

Forslaget om at fristen skulle settes til fire uker fikk en viss støtte fra enkelte høringsinstanser. Departementet ønsket imidlertid ikke å følge opp forslaget, og begrunnet dette i Prop. 122 L (2012–2013) side 21 slik:

«Departementet er imidlertid etter en helhetsvurdering kommet til at kreditorene kan trenge noe lengre tid til å områ seg. Som oftest har selskapene en oversiktlig kreditormasse, men reglene kan ikke baseres på dette. I perioder kan også ferieavvikling begrunne behovet for en noe lengre frist. Endelig kan kreditorvarselet utløse vanskelige juridiske spørsmål som kreditorene vil ha behov for noe tid til å håndtere.»

Videre viste departementet til at kreditorfristens lengde bør ses i lys av tilgjengeligheten av varslene.

Etter aksjelovutvalgets syn må en reduksjon i kreditorfristen og de virkninger det får for norsk næringsliv vurderes opp mot risikoen for at ikke alle kreditorene får tilstrekkelig tid til å melde sine krav.

En stor gruppe av kreditorer er banker og finansinstitusjoner. Dette er profesjonelle aktører, og de får som regel elektronisk varsling om slike typer kapitalendringer. Aktiviteten hos disse aktørene stopper heller ikke opp i ferier eller lignende. Utvalget erfarer videre at kreditorer sjelden har innsigelser på bakgrunn av kreditorvarsel. I de tilfellene hvor kreditor trenger lengre tid, er det heller ikke noe i veien for at kreditor kan fremsette innsigelsen og komme tilbake med en begrunnet innsigelse på et senere tidspunkt. Disse momentene, samt at utviklingen generelt har gått i retning av at transaksjoner og forretningsmessige disposisjoner gjennomføres i et raskere tempo, kan tale for at kreditorfristene bør reduseres ytterligere.

Når utvalget likevel ikke går inn for å redusere kreditorfristene fra seks til fire uker, skyldes dette i all hovedsak at det er kort tid siden endringene ved LOV-2013-06-14-41 trådte i kraft. Utvalget utelukker ikke at en kreditorfrist på fire uker kan by på problemer der kreditorene ikke er banker eller finansinstitusjoner. Dette gjelder særlig ved ferieavvikling. Utvalget mener videre at det er viktig å etterstrebe like fristregler i aksjelovene, slik at kreditorene har et enklest mulig regelverk å forholde seg til. Utvalget legger også en viss vekt på at kreditorfristene av hensyn til kreditor bør være sammenfallende med annen selskapsrettslig lovgivning, og at kreditorfristene i selskapsloven § 2-39 annet ledd og § 3-20 første ledd, statsforetaksloven § 50, lov om interkommunale selskaper § 33 fjerde ledd, stiftelsesloven § 52 annet ledd og § 53 fjerde ledd, helseforetaksloven § 47 tredje ledd, boligbyggelagsloven § 9-9 og § 10-4 første ledd, borettslagsloven § 10-3 annet ledd og § 11-4 første ledd og samvirkeloven § 114 og § 130 er seks uker. Ut fra utvalgets erfaring har lovendringene som har redusert kreditorfristen fra to måneder til seks uker, vært vellykket.

Utvalget går inn for å beholde dagens regler om kreditorfrist.

7.13 Brøkdelsaksjer

I mandatet for Knudsen-utredningen var det spesielt bedt om en vurdering av om det i den norske aksjeloven burde innføres en ordning med brøkdelsaksjer. Det var altså spørsmål om å endre aksjeloven § 3-1 (2) om at aksjer i norske aksjeselskaper skal ha et pålydende beløp, jf. nå aksjeloven § 2-2 (1) nr. 5 om at det er obligatorisk å angi aksjenes pålydende (nominelle beløp) i vedtektene.

En ordning med aksjer uten pålydende er innført i en rekke andre land, blant annet i Sverige, Danmark og Finland. I Knudsen-utredningen side 92 til 94 ble det foreslått at det også i den norske aksjeloven burde åpnes for brøkdelsaksjer som et alternativ til aksjer med pålydende verdi slik at den norske aksjeloven skulle få et tosporet system. Forslaget medførte at en rekke bestemmelser i aksjeloven som er knyttet til aksjenes pålydende, måtte endres.

I Prop. 111 L (2012–2013) side 83 ble det for det første vurdert om det kunne være grunnlag for å innføre brøkdelsaksjer som en obligatorisk ordning. Etter aksjelovutvalgets oppfatning er ikke dette en realistisk problemstilling. En overgang til brøkdelsaksjer som eneste lovlige ordning ville berøre samtlige norske selskaper og innebære behov for egne overgangsregler, eventuelt også beslutning om vedtektsendring og registermelding fra samtlige eksisterende selskaper. Slik aksjelovutvalget ser det, er fordelene ved brøkdelsaksjer (nærmere vurdert nedenfor) for tiden åpenbart ikke tilstrekkelige til å kunne forsvare en overgang til brøkdelsaksjer som en obligatorisk ordning.

Spørsmålet må være om det skulle være frivillig for selskapene å ha brøkdelsaksjer. I Prop. 111 L (2012–2013) side 83 til 84 heter det om dette:

«En to-sporet ordning, som åpner for brøkdelsaksjer som et alternativ til aksjer med pålydende, vil innebære en valgfrihet for selskapene og dermed større fleksibilitet. En slik ordning vil på den annen side kunne virke uoversiktlig og forvirrende for brukerne av aksjelovgivningen. Hvis noen selskaper har brøkdelsaksjer, mens andre har aksjer med pålydende, vil det innebære at man i næringslivet må ha kjennskap til og forståelse for begge former. Selv om valgfrihet kan være en fordel for enkelte selskaper, vil dette med andre ord være mindre heldig som system.
En to-sporet ordning vil også innebære en betydelig komplisering av aksjelovgivningen. I utredningen er det gitt en oversikt over bestemmelser der aksjenes pålydende har betydning (…). Som utrederen peker på, innebærer en to-sporet ordning at en rekke bestemmelser i aksjeloven må tilpasses dette, slik at reglene tar høyde både for brøkdelsaksjer og aksjer med pålydende. Reglene vil dermed bli tyngre å lese og vanskeligere å forstå.
På denne bakgrunn og tatt i betraktning at høringen ikke har avdekket noe stort behov for eller ønske om å innføre en ordning med brøkdelsaksjer, har departementet kommet til at det ikke bør foreslås regler om brøkdelsaksjer i aksjeloven eller allmennaksjeloven.»

Utvalget ser at en ordning med brøkdelsaksjer kan representere en viss forenkling i selskaper som har behov for å kunne gjennomføre en kapitalutvidelse til lavere enn pålydende. Utvalget har imidlertid ikke registrert at det er etterspørsel etter en ordning med brøkdelsaksjer. En lovfesting av en slik ordning ville dessuten komplisere regelverket. Loven måtte ha nærmere regler om både aksjer med pålydende og aksjer uten pålydende, og det måtte legges til rette for selskapenes eventuelle overgang fra den ene til den andre kategorien. Dette ville gjøre loven vanskeligere tilgjengelig. Videre måtte alle selskaper ta stilling til hvilken ordning de vil anvende, noe som også ville virke kompliserende. For det offentlige ville en åpning for brøksdelsaksjer ha negative konsekvenser ettersom opplysninger om selskapets aksjekapital måtte registreres på to forskjellige måter i Foretaksregisteret. Omverdenen måtte forholde seg til selskapets aksjer ut fra to forskjellige regelsett mv. Å innføre brøkdelsaksjer vil også få betydning for aksjonærregisteret, som må endres til dels vesentlig.

Utvalget går derfor ikke inn for å endre aksjelovene på dette punktet.

Dersom det på et senere tidspunkt skulle bli etterspørsel etter en ordning med brøkdelsaksjer, kan det være grunn for lovgiver til å vurdere spørsmålet på nytt.

7.14 Innskudd i penger til selskapets konto

Innskudd i penger til selskapets konto gir opphav til enkelte særlige spørsmål.

Ved innbetaling av aksjekapital til datterselskap hvor man benytter seg av muligheten ifølge aksjeloven § 10-13 (2) til å fravike kravet om særskilt konto ved kapitalforhøyelse, og innskuddet skjer gjennom overføring mellom konsernbankkonti, må det kontrolleres at datterselskapet har eksklusiv disposisjonsrett over det innestående beløpet. Normalt vil ikke konsernkontoordninger gi eksklusiv disposisjonsrett. I de fleste tilfeller har morselskapet anledning til å disponere en konsernbankkonto. Dersom morselskapet disponerer konsernbankkontoen til datterselskapet, må innskuddet som er innbetalt på denne kontoen, vurderes som en fordring på morselskapet. Innskuddet kan dermed ikke aksepteres som aksjeinnskudd.

Innbetaling i forkant av beslutningen om kapitalforhøyelse reiser spørsmål om kapitalforhøyelsen i stedet må behandles som en gjeldskonvertering. Borgarting lagmannsretts dom av 18. juni 2014 (LB-2013-091517) tilsier at innbetaling på forskudd kan behandles som innskudd i penger, men i praksis er det likevel ofte lagt til grunn at forskuddsbetaling medfører at innskuddet ikke kan bekreftes som innskudd i penger, men må behandles som gjeldskonvertering. Utvalget mener at lovbestemmelsene bør klargjøres, slik at en forskuddsbetaling ikke nødvendigvis innebærer at innskuddet må anses som innskudd i annet enn penger. På den annen side mener utvalget også at det må trekkes en klar grense, slik at ikke alle former for «gamle» innbetalinger kan hevdes å være forskuddsbetaling av etterfølgende besluttet kapitalforhøyelse.

Utvalget foreslår at dersom innbetalingen skjer til en særskilt innbetalingskonto i samsvar med aksjelovene § 10-13 (1), er det tilstrekkelig tydelig forbindelse til beslutningen om kapitalforhøyelse, selv om innbetalingen skjer i forkant av beslutningen. En slik særskilt innbetalingskonto kan ikke benyttes før kapitalforhøyelsen er registrert, og det kan derfor ikke hevdes å foreligge usikkerhet om hvorvidt innskuddet gjelder innbetaling av innskudd med penger. Særskilt innbetalingskonto etter aksjelovene § 10-13 (1) er lovens hovedregel, men i aksjeselskap kan regelen fravikes av generalforsamlingen, jf. aksjeloven § 10-13 (2). Den praktiske hovedregelen er for mange aksjeselskaper at særskilt innbetalingskonto ikke benyttes.

Utvalget forslår at lovteksten klargjør at innbetaling tidligst fire uker før generalforsamlingens beslutning om kapitalforhøyelse, skal behandles som innskudd i penger. Forutsetningen er at innbetalingen er tydelig merket som innbetaling av aksjeinnskudd, slik at prosessen med gjeldskonvertering ikke er nødvendig. Utvalget foreslår endringer i aksjeloven § 10-9 for å klargjøre dette.

Et innskudd i utenlandsk valuta kan ikke uten videre regnes som innskudd i penger. Utvalget har ikke foreslått endringer med hensyn til at aksjekapital skal angis i norske kroner. Utvalgets forslag om endringer i aksjeloven § 10-9 om at innbetaling kan skje i forkant av beslutningen, muliggjør at valuta konverteres til norske kroner i forkant slik at usikkerhet unngås og innskuddet kan regnes som innskudd i penger.

Fotnoter

1.

Societas Unius Personae.

2.

Article 16 Share capital.

1. The share capital of an SUP shall be at least EUR 1. In Member States in which the euro is not the national currency, the share capital shall be at least equivalent to one unit of that Member States’ currency. Member States shall not require that the share capital exceeds EUR 1 or equivalent to the one unit of Member States’ currency other than EUR.

2. The share capital of the SUP shall be fully subscribed.

3. Member States shall not impose any maximum value on the single share.

4. Without prejudice to paragraph 1, Member States may require the SUP to build up legal reserves as a percentage of the profits of the SUP and/or up to the amount of minimum share capital required for private limited liability companies listed in Annex I.

Member States shall allow companies to build reserves. This is without prejudice to an obligation to include reserves, if any, in the presentation of the balance sheet in accordance with Article 10 of Directive 2013/34/EU and any disclosure obligations relating to reserves laid down in national laws .

3.

http://www.ecrforum.org/wp-content/uploads/2015/06/2015-international-business-registers-report-reprint.pdf. Opplysningen om UK var ikke med i denne oversikten, men den er satt inn av lovutvalget. Opplysningen om Danmark gjelder «iværksætteselskabet». For vanlige anpartsselskaber er minstekravet 50 000 danske kroner.

4.

I rapporten er kravene til minimum aksjekapital angitt både i euro (EUR) og amerikanske dollar (USD).

5.

https://erhvervsstyrelsen.dk/sites/default/files/media/publikation/ivs_statusrapport.pdf

6.

Rapporten inneholder ikke data vedrørende «iværksætterselskabenes» avholdelse av skatter og avgifter, så det kan ikke trekkes noen konklusjoner om etterlevelse av reglene på dette området. Ifølge rapporten er det behov for å følge opp «iværksætterselskabenes» etterlevelse når det gjelder avlevering av årsrapport og registrering av eierforhold.

7.

Moen, Christin Stensrud og Kløvstad, Espen Chr., Masteroppgave Handelshøyskolen BI, «Forenklinger i aksjeloven og effekten på utbytteutdelinger», 2015, side 81.

8.

Johansen, Tom Reinert og Sjoner, Malin Fredrikke, Masteroppgave Handelshøyskolen BI, «Endringer i aksjeloven fra og med 1. juli 2013 - utbytteutdelinger og forsvarlighetsvurderinger i norske aksjeselskaper», 2015, side 60.

9.

Se http://www2.deloitte.com/no/no/pages/tax/articles/uendret-utbytteutdeling-i-norge.html# for undersøkelse av Nordal, Mats og Wetlesen, Mari.

10.

Johansen, Ida og Thømt, Helena B, Masteroppgave Handelshøyskolen BI, «Endring i aksjelovens utbytteregler og dens konsekvens for utbyttepolitikken», 2016, side 68.

Til forsiden