1 Lønnsutviklingen i senere år

• Årslønnsveksten fra 2015 til 2016 er beregnet til 2,0 prosent for industriarbeidere og til 2,2 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Lønnsveksten i industrien samlet er beregnet til 1,9 prosent, som en følge av at funksjonærandelen gikk ned fra 2015 til 2016. Årslønnsveksten i industrien samlet i NHO-området ble anslått til 2,4 prosent ved hovedoppgjøret i 2016. I NHO-området er lønnsveksten for arbeidere fra 2015 til 2016 beregnet til 1,5 prosent i hotell og restaurantvirksomhet, 1,8 prosent i oljevirksomhet, 1,6 prosent i transportsektoren og til 2,6 prosent for ansatte i byggevirksomhet.

• Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen fra 2015 til 2016 er beregnet til 2,5 prosent. I finanstjenester er lønnsveksten beregnet til 2,5 prosent. For ansatte i kommunene er lønnsveksten beregnet til 2,5 prosent. I Spekter-bedrifter utenom helseforetakene var årslønnsveksten 2,4 prosent og i helseforetakene 2,0 prosent. Forskjøvet virkningstidspunkt for lønnstillegg i helseforetakene for ansatte i konflikt trakk ned lønnsveksten med 0,4 prosentpoeng. For ansatte i staten er lønnsveksten beregnet til 2,4 prosent.

• Sett over den siste femårsperioden er lønnsutviklingen svært parallell mellom de største forhandlingsområdene med en gjennomsnittlig årlig vekst på noe i overkant av tre prosent.

• For lønnstakere under ett viser nasjonalregnskapet en vekst i gjennomsnittlig årslønn fra 2015 til 2016 på 1,7 prosent. Endringer i fordelingen av lønnstakere mellom næringer med ulikt lønnsnivå bidro til å trekke ned samlet lønnsvekst med 0,4 prosentpoeng. I tillegg har strukturendringer innad i næringer påvirket lønnsutviklingen, spesielt i industri og oljenæringer.

• Utvalget har beregnet lønnsoverhenget til 2017 til 1,1 prosent for industriarbeidere og for industrifunksjonærer. For ansatte i Virke-bedrifter i varehandelen er overhenget beregnet til 0,9 prosent, og for ansatte i finanstjenester til 0,9 prosent. For ansatte i kommunene er overhenget beregnet til 0,9 prosent. For ansatte i staten er overhenget beregnet til 1,5 prosent. I Spekter-området er overhenget til 2017 beregnet til 0,6 prosent i virksomheter utenom helseforetakene og til 1,6 prosent i helseforetakene.

• Gjennomsnittslønn for administrerende direktører i næringsvirksomhet økte med 2,1 prosent fra september 2015 til samme tidspunkt i 2016. For administrerende direktører i utvinning av råolje og naturgass inkl. tjenesteyting falt gjennomsnittslønnen med 8,7 prosent. For toppledere i offentlig forvaltning økte gjennomsnittslønnen med 4,7 prosent.

• Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble redusert blant industrifunksjonærer i NHO-bedrifter, for ansatte i kommunene og i Spekter-området, mens det var mindre endringer i andre forhandlingsområder.

• For alle ansatte under ett ble lønnsforskjellene redusert fra 2015 til 2016. I 2016 utgjorde den gjennomsnittlige lønnen for kvinner 87,6 prosent av den gjennomsnittlige lønnen for menn for alle heltidsansatte per september. For heltids- og deltidsansatte samlet var kvinners lønn 86,1 prosent av menns lønn.

• Fra 2015 til 2016 er lønnsspredningen målt ved Gini-koeffisienten uendret for kvinner og redusert for menn. Også samlet ble lønnsforskjellene redusert siste år, mens de økte over tiårsperioden 2006 til 2015.

1.1 Innledning

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger over lønnsutviklingen fra 2015 til 2016 for hovedgrupper av lønnstakere. Det gis dessuten tall for lønnsoverhenget til 2017 for ulike grupper. I kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2016 i en del tariffområder. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjør i 2016 gis i vedlegg 1.

I 2015 var det overgang til et nytt elektronisk system for bedrifters rapportering av lønn (A-ordningen). Årslønnsveksten i 2016 kan dermed beregnes på grunnlag av to hele årganger med nytt datagrunnlag og månedlige data. For arbeidere og funksjonærer i NHO-bedrifter er det nye datagrunnlaget tatt i bruk fullt ut og det er utviklet en ny beregningsmetode for årslønnsvekst. For andre områder er også data fra A-ordningen brukt, men med samme tellingstidspunkter som før. Unntaket fra dette er KS og Spekter øvrige bedrifter, der organisasjonene har egne data. Se boks 1.1 og nærmere omtale i vedlegg 2.

1.1.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper i forhandlingsområdene

Tabell 1.1 viser at veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2015 til 2016 er beregnet til 2,0 prosent for industriarbeidere og 2,2 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. Lønnsveksten samlet i industrien i NHO-bedrifter er beregnet til 1,9 prosent. På bakgrunn av vurderinger gjort av NHO, i forståelse med LO, ble årslønnsveksten i industrien samlet i NHO-området anslått til 2,4 prosent ved hovedoppgjøret i 2016. Både strukturendringer og lavere generell lønnsvekst har redusert den gjennomsnittlige lønnsveksten samlet i industrien fra 2015 til 2016. Reduksjonen i sysselsettingen har vært noe sterkere for industrifunksjonærer med gjennomgående høyere lønn enn industriarbeidere i perioden. Dette er årsaken til at vektet lønnsvekst i industrien samlet sett er lavere enn veksttallene isolert for henholdsvis industriarbeidere og industrifunksjonærer tilsier.

Årslønnsveksten i Virke-bedrifter i varehandelen er beregnet til 2,5 prosent. I finanstjenester er lønnsveksten beregnet til 2,5 prosent. For ansatte i kommunene er lønnsveksten beregnet til 2,5 prosent. Årslønnsveksten i helseforetakene i Spekter-bedrifter er beregnet til 2,0 prosent. Som en følge av konflikten i helseforetakene i 2016 ble virkningstidspunktet for lønnstillegg for ansatte i konflikt forskjøvet, og dette bidro til å trekke ned lønnsveksten med 0,4 prosentpoeng. For øvrige Spekter-bedrifter er årslønnsveksten i 2016 beregnet til 2,4 prosent. For ansatte i staten er årslønnsveksten beregnet til 2,4 prosent.

I de største forhandlingsområdene anslår Beregningsutvalget årslønnsveksten fra 2015 til 2016 til 2,3 prosent i gjennomsnitt, beregnet som gjennomsnittet av årslønnsveksten innen hvert område i tabell 1.1 vektet med antall årsverk. Utvalget vil revurdere beregningsmetoden til neste rapport. Til sammen utgjør ansatte i disse gruppene om lag 40 prosent av alle lønnstakerårsverk i 2016. Beregningene av årslønn og lønnsvekst i tabell 1.1 bygger på lønnsstatistikk for de enkelte gruppene, og på opplysninger om lønnstillegg og reguleringstidspunkter i de enkelte år, se vedlegg 2 for nærmere beskrivelse av lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene. Fra og med 2015 er datagrunnlaget for lønnsstatistikken basert på a-meldingen, se boks 1.1.

Årslønnsveksten falt i alle områder etter 2008 mens den tok seg noe opp igjen i 2011, jf. tabell 1.1. I årene 2012 til 2016 falt lønnsveksten igjen. Vi må langt tilbake for å finne en like lav lønnsvekst som i 2016. Nominell lønnsvekst og reallønnsvekst for Norge siden 1970 vises i vedlegg 5.

Lønnsutviklingen for en gruppe kan være påvirket av flere forhold som f.eks. endring i kvalifikasjoner/utdanning blant arbeidstakerne, endringer i stillingsstruktur, forskyvninger i sysselsatte og timeverk mellom bransjer/bedrifter med ulikt lønnsnivå, endret omfang av skiftarbeid eller endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken (f.eks. endringer i sysselsettingen etter aldersgrupper, endret omfang av arbeidsinnvandring og endringer i andelen menn/kvinner). Utvalget vil peke på at forskjeller i lønnsutviklingen mellom ulike grupper/næringer kan skyldes ulik grad av slike strukturendringer. Særlig gjelder dette over en så lang tidsperiode som i tabell 1.1. Lønnsutviklingen i NHO-bedrifter i industrien i 2016 er nærmere omtalt i avsnitt 1.2.1–1.2.4.

1.1.2 Lønnsutviklingen samlet og i enkelte næringer

Tabell 1.2 viser beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper etter nasjonalregnskapet og etter lønnsstatistikken, og etter lønnsstatistikken for tre hovedsektorer:

• Ansatte i industrien1

• Ansatte i varehandel

• Ansatte i offentlig forvaltning

Beregningene av årslønnslønnsvekst basert på nasjonalregnskapet og i de største forhandlingsområdene har med etterbetalinger av lønnstillegg. I beregningen til Statistisk sentralbyrå på grunnlag av lønnsstatistikken er det de faktiske utbetalinger uavhengig av virkningsdato som legges til grunn.

Tabell 1.2 viser at samlet fra 2006 til 2016 var lønnsveksten i industrien i alt noe høyere enn i varehandel totalt. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har i denne perioden vært om lag den samme som for NHO-bedrifter i industrien, jf. tabell 1.1. Imidlertid har lønnsveksten for disse to gruppene vært noe forskjellig i de enkelte år.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall for 2016, har Statistisk sentralbyrå beregnet veksten i gjennomsnittlig årslønn fra 2015 til 2016 for lønnstakere under ett til 1,7 prosent. Dette er noe mindre enn lønnsveksten innenfor hvert av forhandlingsområdene i tabell 1.1. Et viktig moment er at sysselsettingen har falt mest i næringer med lønnsnivå over gjennomsnittet, og økt mest i næringer med lønnsnivå under gjennomsnittet. Ifølge Statistisk sentralbyrå bidro endringer i fordelingen av lønnstakere på tvers av næringer til å trekke ned den samlede lønnsveksten med 0,4 prosentpoeng. Strukturendringer knyttet til industri og oljenæringer trakk noe mer ned enn dette. Se også boks 1.2.

Boks 1.2 Strukturendringer påvirker veksten i gjennomsnittslønn

Norsk økonomi er i omstilling. Lønnsutviklingen kan dermed være mer påvirket av strukturendringer enn vanlig, dvs. endringer i gjennomsnittslønn som skyldes endret sammensetning av sysselsettingen. Tilgang og avgang av ansatte med ulik lønn bidrar til dette, men også ulik sysselsettingsutvikling mellom næringer med forskjeller i lønnsnivå.

Strukturendringene innad i en næring kan bidra til forskjeller i lønnsutviklingen mellom to tellingstidpunker for alle personer og for personer som var sysselsatt i næringen på begge tidspunkter («samme person»). Tabellen under viser at ansatte i industri i alt hadde en vekst i gjennomsnittlig avtalt lønn på 1,7 prosent fra september 2015 til september 2016, mens veksten var 2,3 prosent for personer som var ansatt på begge tidspunkter. Figur 1.1 viser at gjennomsnittlig lønnsvekst for alle personer som var ansatt i begge år var 3,1 prosent, både i privat og offentlig sektor.

Lønnsutviklingen mellom ulike næringer kan skyldes ulik grad av strukturendringer. For eksempel var det en stor netto nedgang i antall ansatte i maskinindustri fra 2015 til 2016, mens det var en mindre netto endring i næringsmiddelindustri mv. Siden lønnsnivået i maskinindustri ligger over gjennomsnittet for alle lønnstakere i industrien bidrar nedgangen i sysselsetting isolert sett til å redusere gjennomsnittlig lønn for industrien samlet i 2016 og dermed til å dra ned lønnsveksten fra 2015 til 2016. Siden veksten i avtalt lønn i maskinindustri var lav (og det var en nedgang i samlet lønn) bidrar det også til å dra ned samlet lønnsvekst i industrien i alt.

Tabell 1.3 Lønnsutviklingen i industrien og i to industrinæringer fra september 2015 til september 2016, for alle ansatte og for ansatte begge år¹

				Lønnsvekst 2015–2016 i prosent
	Antall			Alle		Ansatte i industrien begge år
	2015	2016		I alt	Avtalt	I alt	Avtalt
Industri i alt	220 319	211 367		1,4	1,7	2,1	2,3
– Nærings-, drikkevare- og tobakksindustri	48 855	49 493		2,1	2,5	3,5	3,1
– Maskinindustri	21 932	17 876		-0,6	1,3	-0,9	1,2

¹ Ansatte begge år er personer som er observert i Industrien i september i både 2015 og 2016, men ikke nødvendigvis i samme bedrift/foretak eller med samme stillingsprosent.

Figur 1.1 viser at dersom sysselsettingen holdes uendret fra 2015 var lønnsveksten 2,0 prosent for alle ansatte. Figuren viser også at sammensetningseffektene er større i privat sektor sammenliknet med offentlig sektor.

For 2016 samlet trakk sammensetningseffekter mellom næringer ned årslønnsveksten med 0,4 prosentpoeng i økonomien som helhet (beregninger i Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2017, foreløpig rapport). Dette er noe høyere enn beregningen på 0,3 fra Statistisk sentralbyrå, Økonomiske analyser 1/2017, boks 2.5. Dette skyldes at aggregeringsnivået for beregningene i denne rapporten er mer detaljert sammenliknet med beregningene i Økonomiske analyser.

¹ Med samme personer menes at personen er observert i samme næring i september i både 2015 og 2016, men personen er ikke nødvendigvis i samme bedrift/foretak eller har samme stillingsprosent.

1.1.3 Nærmere om sammensetningen av årslønnsveksten i forhandlingsområdene

I tabell 1.3 er årslønnsveksten i årene 2012 til 2016 for hovedgruppene i tabell 1.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. Normalt betyr lønnsglidningen mer for årslønnsveksten enn det som framgår av tabell 1.3 for alle forhandlingsområdene. Dette skyldes at lønnsglidningen i beregningsåret påvirker størrelsen på overhenget til neste år. Samme betraktning gjelder også for tarifftilleggene.

For ansatte i staten og i kommunene har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0,4 til 0,7 prosentpoeng i året. For ansatte i Spekter-området har lønnsglidningen vært noe lavere. For gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og knapt 3 prosentpoeng, unntatt for ansatte i finanstjenester i 2013 på grunn av store bonusutbetalinger. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt, slik at lønnsveksten kan defineres som lønnsglidning.

1.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

I dette avsnittet beskrives lønnsutviklingen i tariffområder, med særlig vekt på 2016 og omtale av oppgjørene i 2016. I 2017 er forhandlingene i flere områder avsluttet tidligere enn vanlig. Utvalget omtaler derfor i boks 1.4 kort oppgjør som er forhandlet ferdig på nåværende tidspunkt. Utvalget vil som vanlig redegjøre for resultater av lønnsoppgjør i 2017 i en rapport etter inntektsoppgjørene i juni.

1.2.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO-NHO-området

For industriarbeidere i NHO-bedrifter var lønnsveksten (både heltid og deltid) 2,0 prosent fra 2015 til 2016, mot 2,5 prosent året før. Så lav lønnsvekst for industriarbeidere har vi ikke vært i nærheten av siden i 1993, hvor årslønnsveksten var 2,4 prosent for industriarbeidere.

På nytt, omfattende datamateriale (jf. boks 2.1 i vedlegg 2) gjennom hele året, beregnes årslønn for NHO-bedrifter fra og med denne rapporten på bakgrunn av faktiske utbetalte månedlige lønnssummer gjennom hele 2015 og 2016. Kontantprinsippet i de månedlige innberetningene, gjør at det etter all sannsynlighet vil være en statistisk forsinkelse i forhold til påløpt lønn. Sesongvariasjon og konjunkturelle forhold vil sammen med tilfeldige forhold kunne påvirke bedriftenes utbetalinger av lønn måned for måned. Derfor vil statistikk over en lengre tidsperiode (år eller andre tidsperioder) gi et bedre bilde av den reelle lønnsutviklingen enn utbetalinger og arbeidstimer i en enkeltmåned. Som beskrevet i vedlegg 2 er modellen for 2016 også benyttet for 2015 for sammenliknbarhetens skyld. For industriarbeidere i NHO-bedrifter blir hvert tariffavtaleområde (ca. 40) vektet sammen til et gjennomsnittstall.

Lønnsveksten er bygd opp av en rekke lønnselementer med ulik periodisering som kan bevege seg ulikt mellom måneder og år. Årslønn for industriarbeidere tyder på at bonus og uregelmessige tillegg beveger seg i takt med avtalt lønn fra 2015 til 2016.

I rapport av 24. juni 2016 ble det påpekt at det var stor usikkerhet i beregning av lønnsoverheng inn i 2016 knyttet til september måned, hvor man foretok justering av etterbetalinger etc. ved bruk av oktobertall. I tidligere publiserte beregninger med utvalgsstatistikk ble lønnsoverhenget inn i 2016 beregnet til 1,1 prosent. Nytt datamateriale gjennom hele året basert på kontantprinsippet (utbetaling) for 4. kvartal 2015 i forhold til hele året 2015 tyder på et noe lavere lønnsoverheng inn i 2016. Overhenget inn i 2016 er nå beregnet til 1,0 prosent.

Boks 2.1 i vedlegg 2 viser hvordan ulike lønnselementer er behandlet i materialet.

Tarifftillegg for 2016 ble beregnet å bidra med 0,4 prosentenheter til årslønnsveksten. Med 2,0 prosent lønnsvekst fra 2015 til 2016 er bidraget fra lønnsglidning i 2016 beregnet til 0,6 prosent for industriarbeidere, mot 1,3 prosent året før.

Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2017 er beregnet til 1,1 prosent.

Ved hovedoppgjøret i 2016 forhandlet først Fellesforbundet (LO) og Norsk Industri (NHO) Industrioverenskomsten (omfatter de tidligere Verksted-, Teko-, Teknologi og data- og Nexans (kabelmontører) overenskomstene). Industrioverenskomsten utgjør om lag 40 prosent av årsverkene for industriarbeidere totalt. Det ble ikke gitt generelle tillegg innenfor Industrioverenskomsten i 2016 unntatt i Tekodelen, hvor det ble gitt et tillegg til alle på kr 2 pr. time. Arbeidere i Tekodelen utgjør 3,4 prosent av årsverkene i frontfaget.

Verkstedsoverenskomsten utgjør over 90 prosent av Industrioverenskomsten. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 2015 til 2016 ble 1,8 prosent. I 2015 og 2016 var det redusert sysselsetting spesielt i den oljerelaterte delen av overenskomsten. Tarifftillegg i lønnsoppgjøret 2016 ble beregnet til å bidra til årslønnsveksten fra 2015 til 2016 med 0,3 prosentenheter for Verkstedsoverenskomsten. Slike tillegg består av økte minstelønnssatser, skifttillegg og offshoresatser etc. Strukturelle sysselsettingsendringer kan bety noe for veksttallene innenfor overenskomsten. Gjennomgående er lønnsnivået for de som har gått ut av lønnsmassen fra 2015 til 2016 noe lavere enn gjennomsnittet. Nyansatte har også et relativt lavere lønnsnivå enn gjennomsnittet. Det er flere som har sluttet enn det er nyansatte. Totalvirkningen av dette på lønnsveksten lar seg ikke beregne helt presist, men i sum har dette økt lønnsveksten med i størrelsesorden ¼ prosentenhet fra 2015 til 2016.

Om lag 2/3 av årsverkene for industriarbeidere utenom Industrioverenskomsten, dekkes av nesten 40 tariffområder innenfor næringsmiddelindustri, kjemisk industri, treindustri og noen mindre områder innenfor annen type industri.

Det vises til tabell 1.5 for oversikt over historisk lønnsglidning.

For industriarbeidere bidrar de avtalte tarifftillegg ved årets mellomoppgjør i sum med 0,3 prosentenheter til årslønnsveksten fra 2016 til 2017. Mellomoppgjøret i 2017 er omtalt i boks 1.4.

Som beskrevet i boks 2.1 kan det være usikkerhet i dekomponering i lønnsoverheng og lønnsglidning. Lønnsinformasjonen baserer seg på utbetalinger for alle måneder av året, men data fra A-ordningen gir ikke nøyaktig informasjon om tallmaterialet mot slutten av 2016 f.eks. inneholder etterbetalinger, eller er påvirket av sesongmessige forhold.

1.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området

For arbeidere i byggevirksomhet var årslønnsveksten fra 2015 til 2016 2,6 prosent mot 2,5 prosent fra 2014 til 2015 (se boks 2.1 i vedlegg 2).

Byggevirksomhet består av to hovedgrupper, arbeidere innenfor elektrofag (om lag 1/3) og andre byggfag (om lag 2/3) som tømrere, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere etc. En mindre gruppe innenfor byggevirksomhet er heisfirmaer og deler av verkstedoverenskomsten, offshore.

Det har vært en økning i arbeidede timer innenfor sektoren for NHO-bedrifter, uten at dette påvirker lønnsveksten i særlig grad.

I byggevirksomhet bidro tarifftillegg gitt i 2016 med 0,8 prosentenheter til lønnsveksten fra 2015 til 2016, vel ½ prosentpoeng lavere enn i tilsvarende forbundsvise tariffoppgjør i 2014. Tarifftilleggene omfatter justeringer av akkordsatser, tilpasning av minstelønnssatser både for fagarbeidere og andre, skifttillegg, samt spesielle tillegg innenfor elektrofagene.

For hotell og restaurantvirksomhet var årslønnsveksten fra 2015 til 2016 1,5 prosent, mot 2,4 prosent året før.

I rapport fra juni 2016 antydet utvalget at lønnsveksten fra 2015 til 2016 ville bli i størrelsesorden 2,2 til 2,6 prosent før lønnsglidning. Fra 2015 til 2016 viser det nye statistikkgrunnlaget anslagsvis 10 prosent flere timer i 2016 i forhold til 2015. Sysselsettingsøkningen og strukturelle endringer reduserer gjennomsnittlig lønnsvekst for hele gruppen fra 2015 til 2016 med oppimot 1 prosentpoeng.

Overgang til ny lønnsstatistikk fra 2016 basert på innberetningene av lønn til den sentrale A-ordningen, får særlig stor effekt i dette området, fordi sysselsettingen er sesongpreget og arbeidsforhold og arbeidstid kan skifte mye gjennom året.

For personer som er med i statistikken for både 2015 og 2016 er til sammenlikning lønnsveksten beregnet i størrelsesorden 3 prosent. Turnover i området er som tidligere beskrevet høy med en utskiftning av arbeidstakere på rundt 1/3 fra et år til det neste.

I 2016 ble det konflikt i lønnsoppgjøret for Riksavtalen mellom Fellesforbundet/LO og NHO Reiseliv fra 24. april. Utbetalinger av lønn innberettet gjennom 2016 kan være preget av streik. Antall som var omfattet av konflikten utgjorde om lag ¼ av antall årsverk som omfattes av lønnsstatistikken for området. Streiken ble avsluttet 21. mai etter mekling. Det ble gitt et garantitillegg til alle på 1,77 kr/t pr. 1. april 2016, hvorav 0,15 kr/t er gitt som skift- og nattillegg. Et lavlønnstillegg på kr 2 pr. time til alle ble utbetalt fra 1. juni. Minstelønnssatser ble hevet ytterligere med 1,23 kr/t fra samme dato. Ny bestemmelse om lokale forhandlinger trer i kraft i 2017.

For arbeidere innenfor transportsektoren i NHO-området samlet er årslønnsveksten fra 2015 til 2016 beregnet til 1,6 prosent, mot 3 prosent året før.

Transportbedrifter(arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, avisbudavtalen og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper m.v.

Om lag 50 prosent av årsverkene i transportsektoren er avtaler med lokal forhandlingsrett. Noen områder (for eksempel innenriks sjøfart og spedisjonsfirmaer) har lokale forhandlinger, mens bussbransjen ikke har lokale forhandlinger. Bussbransjen, som utgjør i underkant av 50 prosent av transportsektoren totalt, viser imidlertid lønnsvekst på 2,8 prosent fra 2015 til 2016, mot 2,9 prosent fra 2014 til 2015.

For arbeidere innenfor oljevirksomhet i NHO-området samlet er årslønnsveksten beregnet til 1,8 prosent fra 2015 til 2016, mot 3,5 prosent året før, ifølge foreløpige tall for 2016. Om lag 2 prosentpoeng av veksten året før kan tilskrives til dels svært store strukturendringer fra 2014 til 2015, som må tas hensyn til i sammenlikninger mellom år. Lønnsveksten fra 2015 til 2016 trekkes opp av gjennomsnittlig bonus og uregelmessige tillegg, noe som sannsynlig kan tilskrives endringene innenfor bransjen.

1.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter

Industrifunksjonærene i NHO-bedrifter utgjør om lag 30 prosent av alle funksjonærer i NHO-bedrifter. Årslønnsvekst fra 2015 til 2016 for industrifunksjonærer var 2,2 prosent, mot 2,5 prosent året før.

For industrifunksjonærer er fem ulike bransjeområder (næringsmiddel, treindustri, kjemisk industri, verksted- og metallindustri og annen industri) vektet sammen til industrifunksjonærer totalt. Endringer i næringsfordelingen mellom gruppene isolert drar veksten ned med 0,1 prosentpoeng.

Klassifiseringen av NHO-bedrifter i tariffsammenheng og i utvalgets rapportering, vil avvike noe fra offentlig klassifisering. For nærmere informasjon henvises til boks 1.3. Virkningene blir også omtalt i fotnotene i tabellene.

Lønnsoverhenget for industrifunksjonærer inn i 2017 er beregnet til 1,1 prosent.

I juni 2016 ble lønnsoverheng for funksjonærene i industri inn i 2016 beregnet til 1,1 prosent, på bakgrunn av lønnsnivået i september måned eller pr. 1. oktober 2015. Tallmateriale fra A-ordningen viser relativt store utbetalinger av lønn 1. oktober 2015 og frem til årsskiftet. Tar man hensyn til alle utbetalinger i perioden ville lønnsoverhenget inn i 2016 blitt 1,5 prosent dersom man legger 4. kvartalstall til grunn i forhold til årslønn for hele 2015. Det er ikke kjent i hvilken grad utbetalinger på slutten av 2015 er etterbetalinger. Et høyere lønnsoverheng vil ikke påvirke total lønnsvekst. Et høyere lønnsoverheng inn i 2016 vil føre til lavere bidrag fra lønnsglidningen gjennom 2016.

Funksjonærer ellers i NHO-området er ansatte innen bergverk, jordbruk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, forskning og undervisning, personlig og forretningsmessig tjenesteyting, hotell- og restaurant, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, handel, informasjonssektoren etc. Samlet utgjør funksjonærene utenfor industri over 70 prosent av alle funksjonærer i NHO-bedrifter.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for alle funksjonærgrupper i NHO-området var 2,1 prosent fra 2015 til 2016, mot 2,9 prosent året før. Tallene ovenfor inkluderer både faglige, vitenskapelige, tekniske og andre funksjonærstillinger inklusive lederstillinger. Lønn for administrerende direktører er også med og en stor andel kontorstillinger på alle nivå.

I tillegg er det grupper innen håndverk, helse, organisasjoner og bemanningsbedrifter som ikke tas med i lønnsstatistikken hverken for funksjonærer eller arbeidere. Samlet utgjør disse gruppene om lag 10 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter.

1.2.4 Lønnsutviklingen for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett (både heltid og deltid)

Lønnsveksten for arbeidere og funksjonærer i NHOs industribedrifter samlet er beregnet til 1,9 prosent fra 2015 til 2016, mot 2,5 prosent året før.

Lønnsveksten fra 2015 til 2016 for alle ansatte i NHO-bedrifter ser ut til å blitt noe lavere enn antatt etter lønnsoppgjøret 2016, hvor anslaget for lønnsveksten fra 2015 til 2016 var på 2,4 prosent våren 2016. Både strukturendringer og lavere generell vekst har redusert den gjennomsnittlige lønnsveksten samlet i industrien fra 2015 til 2016. Noe av dette skyldes at reduksjonen i sysselsettingen har vært noe sterkere for industrifunksjonærer med gjennomgående høyere lønn enn industriarbeidere i perioden. Dette er årsaken til at vektet lønnsvekst i industrien samlet sett er lavere enn veksttallene isolert for henholdsvis industriarbeidere og industrifunksjonærer tilsier.

1.2.5 Lønnsutviklingen i andre områder i privat næringsvirksomhet

I finansnæringen ble det i hovedoppgjøret for 2016 mellom Finansforbundet og Finans Norge og mellom LO/ HK og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finans Norge gitt et tillegg på lønnsregulativets trinn på kr 1 550 per år med virkning fra 1. mai 2016. Tillegget anslås å bidra med 0,2 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2015 til 2016. I tillegg ble lønnsregulativet utvidet med fire nye trinn på toppen, mens det ble tatt bort fire trinn i bunnen av lønnsregulativet. Innfasing av nye trinn skjer gradvis i den enkelte bedrift, og virkningen på årslønnsveksten er derfor ikke kjent.

Ifølge Finans Norge ble det i medlemsbedriftene under ett gitt lokale tillegg per 1. januar 2016 på 0,86 prosent og per 1. juli 2016 på 1,15 prosent. Disse tilleggene gjelder regulativlønnede.

I denne rapporten har utvalget lagt om statistikken for finanstjenester slik at den samsvarer bedre med forhandlingsområdet bank og forsikring. Statistikken gjelder nå heltidsansatte i medlemsvirksomhetene i Finans Norge utenom ledere. Dette er nærmere omtalt i vedlegg 2. Ifølge lønnsstatistikk for 2016 økte den gjennomsnittlige månedslønnen i finanstjenester med 2,1 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2015 til 1. september 2016. Avtalt lønn steg med 3,0 prosent i det samme tidsrommet.

For finanstjenester har utvalget, på grunnlag av lønnsstatistikk for 2016 og lønnstilleggene i 2016, beregnet årslønnsveksten fra 2015 til 2016 til 2,5 prosent.

I varehandelen ble det i hovedoppgjøret i 2016 på Landsoverenskomsten mellom Hovedorganisasjonen Virke og Handel og Kontor i Norge (LO) fra 1. april gitt kr 1 per time i generelt tillegg. Minstelønnssatsene på overenskomstens trinn 1 til 5 ble også økt med kr 1 per time, mens minstelønnssatsen på trinn 6 ble økt med kr 2 per time. Garantiordningen på landsoverenskomsten mellom HK og Virke resulterte i at minstelønnssatsen på trinn 6 fikk et tillegg fra 1. februar 2016 på kr 3,88 per time.

For tillegg på andre overenskomster i Virke-området vises det til vedlegg 1. Ifølge lønnsstatistikk for 2016 steg den gjennomsnittlige månedslønnen for heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen med 2,7 prosent fra 1. september 2015 til 1. september 2016.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2016 og lønnstilleggene i 2016, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2015 til 2016 for alle heltidsansatte i Virke-bedrifter i varehandelen til 2,5 prosent.

1.2.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I hovedoppgjøret i det statlige tariffområdet i 2016 ble det inngått to hovedtariffavtaler, en med Akademikerne og etter mekling en annen med LO Stat, Unio og YS Stat. I avtalen med Akademikerne ble det gitt et generelt tillegg på hovedlønnstabellen på 0,5 prosent fra 1. mai 2016, og det ble avsatt 2,3 prosent av lønnsmassen til lokale forhandlinger med virkning fra 1. juli. Avtalen med LO Stat, Unio og YS Stat ga et generelt tillegg på 1,15 prosent fra 1. mai på hovedlønnstabellen og det ble avsatt 1,5 prosent av lønnsmassen til lokale forhandlinger med virkning fra 1. juli. På grunnlag av lønnsstatistikk for 2016 og tarifftilleggene i 2016, er årslønnsveksten fra 2015 til 2016 i det statlige tariffområdet beregnet til 2,4 prosent.

Kommunesektoren/KS-området

I hovedoppgjøret i KS-området i 2016 kom KS og LO Kommune, Unio, YS Kommune og Akademikerne til enighet uten mekling. For stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse (HTA kapittel 4) ble det gitt sentralt lønnstillegg som kronetillegg fra 1. mai 2016. Tillegget varierte med stillingsgruppe og ansiennitet, se vedlegg 1. For lærere og adjunkter ble det gitt et sentralt lønnstillegg på 2,4 prosent, mens ansiennitetsgruppene 8 og 10 år for lærer og 10 år for adjunkt også fikk et sentralt lønnstillegg som kronetillegg.

Garantien for arbeidstakere med minst 20 års lønnsansiennitet ble fjernet, og partene ble enige om at utregnet laveste årslønn for stillingsgruppen Stillinger uten særskilt krav om utdanning, på 16-årstrinnet, av partene skal reguleres slik at den minst tilsvarer 75 prosent av gjennomsnittlig utregnet laveste årslønn på 16-årstrinnet for alle stillingsgruppene i kapittel 4 slik de framgår per 1. januar 2018.

Ledere i kapittel 4 ble gitt et tillegg på 2,4 prosent fra 1. mai 2016.

Det ble ikke avsatt midler til lokale forhandlinger i 2016. På grunnlag av lønnsstatistikk for 2016 og tarifftilleggene i 2016, er årslønnsveksten fra 2015 til 2016 for KS-området beregnet til 2,5 prosent.

For 2017 ble det ved hovedoppgjøret i 2016 avtalt sentrale tillegg per 1. august og det legges til grunn at det i mellomoppgjøret 2017 settes av 0,9 prosent i midler til lokale forhandlinger med virkning per 1. september 2017.

I Oslo kommune ble det gitt et tillegg på lønnstabellen på 2,0 prosent, minimum kr 8 500, med virkning fra 1. mai. I tillegg ble det avtalt sentrale lønnsmessige tiltak fra 1. mai tilsvarende 0,35 prosent av lønnsmassen på årsbasis.

For en del grupper i KS-området (kapittel 3 og 5) fastsettes lønnen gjennom lokale lønnsforhandlinger i den enkelte kommune og fylkeskommune uten noen sentral ramme. Virkningsdato for lønnstillegg er 1. mai med mindre annen dato er avtalt.

Kommuneansatte i alt

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2016 og tarifftilleggene i 2016, er årslønnsveksten fra 2015 til 2016 for hele kommunesektoren, inkl. undervisningssektoren, Oslo kommune og diverse bedriftsmedlemmer2, beregnet til 2,5 prosent.

Kommuneansatte eksklusive undervisningsansatte

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2016 og tarifftilleggene i 2016, er årslønnsveksten fra 2015 til 2016 for kommuneansatte eksklusive undervisningsansatte beregnet til 2,5 prosent.

Undervisningsansatte

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2016 og tarifftilleggene i 2016, er årslønnsveksten fra 2015 til 2016 for undervisningsansatte i hele kommunesektoren beregnet til 2,5 prosent.

1.2.7 Lønnsutviklingen i Spekter-området

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet og hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Det kan avtales avvikende ordninger.

For Spekter-Helse er det for LO, YS, noen av Unios forbund og Den norske legeforening de siste årene avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom Spekter-Helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I hovedoppgjøret 2016 ble det på A-nivå ikke avtalt noen økonomiske tillegg. Det ble ført forhandlinger i de enkelte virksomheter (B-nivå) om eventuelle lønnstillegg. I disse forhandlingene ble det gitt noe varierende tillegg.

I helseforetakene kom Spekter og forbundene i LO og YS til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2). Det ble enighet om et generelt tillegg fra 1. juli 2016 på kr 9 000 per år til alle medlemmer. Minstelønnssatsene ble hevet med minst 9 000 kr for alle stillingsgrupper fra samme dato, se vedlegg 1. Avtalen innebærer også at ansatte i stillingsgruppe 5 med 16 års ansiennitet eller mer skal være sikret et tillegg på 2,5 prosent fra 1. juli 2016. Det gjennomføres lokale forhandlinger på B-nivå i 2016.

For helseforetakene kom Spekter og forbundene i Unio med sentral forbundsvis avtaledel (Norsk Sykepleierforbund (NSF), Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet) til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene (A2). Minstelønnssatsene ble hevet med 9 000 til 21 000 kr med virkning fra 1. juni 2016, samt tillegg for enkelte stillinger, se vedlegg 1. Det ble avtalt generelle tillegg mellom 2,25 prosent og 2,9 prosent fra 1. juni/1. juli 2016. Spesialsykepleiere/jordmødre, spesialfysioterapeuter og spesialergoterapeuter med minst 16 års ansiennitet er sikret et tillegg på minimum 2,5 prosent. Det ble gjennomført lokale forhandlinger på B-dels nivå med NSF i 2016, men ikke med Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet.

Det ble brudd i forhandlingene mellom Spekter og Akademikerne og tvisten ble behandlet i Rikslønnsnemnda som kom med sin kjennelse 27. februar 2017, jf. omtale i vedlegg 1.

På grunnlag av lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå for 2015 og 2016 og lønnstilleggene i disse to årene, har utvalget beregnet årslønnsveksten i helseforetakene fra 2015 til 2016 til 2,0 prosent. Som en følge av konflikten i helseforetakene i 2016 ble virkningstidspunktet for lønnstillegg for ansatte i konflikt forskjøvet, og dette bidro til å trekke ned lønnsveksten med 0,4 prosentpoeng.

For øvrige bedrifter er årslønnsveksten fra 2015 til 2016 beregnet til 2,4 prosent.

1.3 Lønnsoverhenget

Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året.

Utvalget har beregnet lønnsoverhenget til 2017 til 1,1 prosent i gjennomsnitt i de største forhandlingsområdene. Det er vesentlig lavere enn foran mellomoppgjørene i 2013 og 2015. For områdene i tabell 1.6 varierer lønnsoverhenget til 2017 fra 0,6 prosent for ansatte i Spekter øvrige bedrifter til 1,6 prosent for ansatte i helseforetakene.

I tillegg til lønnsoverhenget kan lønnsveksten til året etter i enkelte områder også bli påvirket enten av allerede avtalte tarifftillegg eller av garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser. Ved hovedoppgjøret i det kommunale tariffområdet 2016 ble det avtalt sentrale tillegg per 1. august 2017 og det legges til grunn at det i mellomoppgjøret 2017 settes av 0,9 prosent i midler til lokale forhandlinger med virkning per 1. september 2017.

Prinsipielt står allerede avtalte lønnstillegg for neste år i en noe annen stilling enn lønnsoverhenget. Ved å avtale lønnstillegg i et tariffoppgjør for neste år, legger en føringer for årslønnsveksten året etter. På denne bakgrunn bør beregninger av lønnsoverheng til ett år suppleres med opplysninger om eventuelle allerede avtalte tillegg for det samme året.

Garantiordninger og satsreguleringsbestemmelser sikrer områder en (automatisk) lønnsvekst, gjerne i forhold til en fastlagt referansegruppes lønn. Fra 2011 er nye ordninger kommet til, blant annet for regulering av minstelønnssatser i LO – NHO- området. Virkninger av alle avtalte tillegg inklusive slike ordninger, defineres som tarifftillegg når de er kjent. En del av disse tilleggene vil ikke være klare før endelig statistikk foreligger.

1.4 Lønnsutviklingen for ledere

Fra og med i år er lønnsstatistikken fra Statistisk sentralbyrå basert på A-ordningen i sin helhet og omfatter dermed tilnærmet alle arbeidstakere, se omtale i vedlegg 2. Bruk av hele materialet gir generelt bedre muligheter for å utarbeide statistikk for mindre grupper og betyr for eksempel at antallet administrerende direktører i datagrunnlaget er over dobbelt så høyt som tidligere. Utvalget presenterer derfor lønnsstatistikk etter næring og kjønn for administrerende direktører i privat sektor. SSB utarbeider ikke lenger statistikk for kategorien Ledere av små foretak som var omtalt i tidligere rapporter, og derfor utgår omtalen av denne gruppen.

Avsnittene 1.4.1 og 1.4.2 omhandler lønnsstatistikk for heltidsansatte administrerende direktører i privat sektor inklusive offentlig eide foretak (avsnitt 1.4.1 og 1.4.2). Administrerende direktører er ansatte med yrkeskode 1120 Administrerende direktør, iht. STYRK-08, og statistikken kan omfatte flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak. I avsnitt 1.4.1 benyttes samme lønnsbegrep som i tabell 1.1, dvs. avtalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus. I avsnitt 1.4.2 benyttes et utvidet lønnsbegrep – avtalt lønn, uregelmessige tillegg, bonus, overtid samt opsjons- og naturalytelser – basert på lønnsstatistikken med tilleggsinformasjon fra LTO-registeret.

Avsnitt 1.4.3 omtaler lønnsutviklingen for toppledere i offentlig forvaltning. Her er lønnsbegrepet fast avtalt lønn (grunnlønn/regulativlønn) og faste og variable tillegg.

Lønnsveksten er regnet som endring fra september/oktober/desember det ene året til samme tidspunktet året etter, og kan i det enkelte år ikke direkte sammenliknes med veksten i gjennomsnittlig årslønn fra det ene året til det andre slik den framkommer i tabell 1.1. Over tid vil det likevel bli stor grad av samsvar mellom disse to måtene å beregne lønnsveksten på.

1.4.1 Lønnsutviklingen eksklusive opsjons- og naturalytelser for administrerende direktører i enkelte næringer

Tabell 1.7 viser at lønnsveksten regnet som endring i gjennomsnittslønn fra september 2015 til september 2016 for administrerende direktører varierte fra nedgang på 8,7 prosent i utvinning av råolje og naturgass inkl. tjenesteyting og 2,4 prosent i faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting til en vekst på 4,4 prosent i varehandel mv.

Blant administrerende direktører i privat sektor i 2016 utgjorde gjennomsnittslønnen for kvinner 80 prosent av gjennomsnittslønnen for menn. Det var 0,9 prosentpoeng høyere enn året før. Lønnsforskjellen var størst i finansierings- og forsikringsvirksomhet og i varehandel mv. I bygge- og anleggsvirksomhet og transport og lagring var gjennomsnittslønnen høyere for kvinner enn for menn, men i disse næringene er også andelen og antallet kvinnelige administrerende direktører lave. For alle næringer samlet var litt under hver femte administrerende direktør en kvinne. Andelen kvinner var lavest i bygge- og anleggsvirksomhet og høyest i overnattings- og serveringsvirksomhet, blant næringene i tabellen.

1.4.2 Lønnsutviklingen for administrerende direktører inklusive opsjons- og naturalytelser

Tabell 1.8 viser at gjennomsnittslønnen inklusive opsjons- og naturalytelser for administrerende direktører økte med 1,9 prosent fra september 2015 til samme tidspunkt i 2016.

Mange som telles som administrerende direktør i statistikken leder forholdsvis små foretak og utfører antagelig ikke de oppgavene eller har det ansvaret en vanligvis forbinder med en administrerende direktør. Tabell 1.10 viser lønnsnivå og lønnsvekst for administrerende direktører etter foretaksstørrelse.

I tabell 1.9 er administrerende direktører rangert etter stigende lønnsnivå og inndelt i desiler. Tabellen viser at lederne i 10. desil hadde en gjennomsnittslønn på om lag 2,6 millioner kroner per september 2016. Opsjons- og naturalytelser for denne gruppen var 105 900 kroner. Lønnsveksten i 2016 var lavest i de to laveste desilene.

Tabell 1.10 viser gjennomsnittlig lønnsnivå og lønnsutvikling for administrerende direktører etter foretaksstørrelse. Det gjennomsnittlige lønnsnivået er lavest i de minste foretakene. Det kan være flere årsaker til dette, herunder næringsvise forskjeller i foretaksstørrelser og forskjeller i sammensetningen av lederne, blant annet gjennom at statistikken omfatter flere personer med lederfunksjoner i hvert foretak.

Gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinnelige administrerende direktører var per september 2016 om lag 80 prosent av lønnsnivået for mannlige administrerende direktører. Forskjellen var størst i de største foretakene. For kvinnelige administrerende direktører økte gjennomsnittslønnen fra september 2015 til samme tidspunkt i 2016 med 3,0 prosent, mens økningen for menn var 1,8 prosent.

1.4.3 Lønnsutviklingen for toppledere i offentlig forvaltning

Statistikken for toppledere i offentlig forvaltning er delt opp på følgende måte, som presentert i tabell 1.11:

• Kommuner og fylkeskommuner: Øverste administrative leder (rådmenn).

• Staten: Øverste leder i virksomheter i det statlige tariffområdet (angitt som virksomhet i hovedtariffavtalen i staten).

• Offentlig forvaltning i alt: Kommuner og fylkeskommuner, staten og administrerende direktør i næringen Helsetjenester i statsforvaltningen (før 2016 de regionale helseforetakene, herunder også de forskjellige helseforetakene) vektet sammen.

Det er små grupper det er beregnet lønnsvekst for. Endringer i antallet som er med i gruppene, kan derfor gi forholdsvis store utslag i beregnet lønnsvekst.

Lønnsveksten for toppledere i offentlig forvaltning under ett var i gjennomsnitt 4,7 prosent fra 2015 til 2016. For toppledere i kommuner og fylkeskommuner var lønnsveksten 4,4 prosent, det samme som året før. I staten var lønnsveksten 4,8 prosent.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere i offentlig forvaltning omfatter også administrerende direktører i helsetjenester i statsforvaltningen. Lønnsnivået for denne gruppen var i september 2016 1 621 800 kroner, og lønnsveksten var i gjennomsnitt 2,4 prosent fra 2015 til 2016.

Gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere fra oktober/desember 2015 til samme tidspunkt i 2016 var høyere enn for lønnstakere ellers i offentlig sektor.

Per desember 2016 var gjennomsnittslønnen for toppledere i kommuner og fylkeskommuner 991 400 kroner. I staten tjente topplederne i gjennomsnitt om lag 1 227 400 kroner per oktober 2016.

1.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

I dette avsnittet presenteres tall for utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn etter forhandlingsområder, næring, utdanningslengde, alder og samlet for alle lønnstakere både som gjennomsnittslønn og medianlønn. Lønnsforskjellene måles for heltidsansatte eller per årsverk der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter.

Forskjeller i kvinners og menns yrkesdeltakelse, bransje/sektortilknytning, utdanning, arbeidserfaring og kompetanse er fortsatt viktige faktorer bak lønnsforskjellene. Det samme er kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Kvinner og menn arbeider i næringer og bransjer med ulik lønnsevne og avtaledekning, og de har ulike stillinger på arbeidsplassene. Både endret antall ansatte kvinner og menn og endring i ulikhetene mellom dem over tid, kan dermed påvirke lønnsforskjellene slik de måles her. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn kan også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Kvantifisering av ulike bidrag til utviklingen i gjennomsnittlig lønnsforskjell krever egne analyser.

TBU har statistikk for utviklingen i gjennomsnittslønn mellom kvinner og menn for ulike forhandlingsområder siden 1984 og samlet for alle kvinner og menn fra 1997. Som en følge av overgang til nytt datagrunnlag (se boks 1.1 og vedlegg 2) er nivåtall og relative lønninger endret for 2015. Dette skyldes i hovedsak at statistikken nå omfatter nær alle arbeidstakere, mens den tidligere var basert på utvalg. Lønnsbegrepene er uendret.

Lønnsforskjeller etter forhandlingsområder

Etter innføring av A-ordningen i 2015 er det brudd i statistikken for alle forhandlingsområdene nevnt i tabell 1.12 med unntak av kommunene. For å markere dette er det for 2015 satt inn to kolonner for 2015. For staten er begge kolonnene for 2015 beregnet på nytt datagrunnlag.

Tabell 1.12 viser lønnsutviklingen per årsverk for kvinner og menn i en del forhandlingsområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. vedlegg 2. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner i forhold til gjennomsnittlig årslønn for menn i perioden 2008–2016. Det oppgis også gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2016.

Fra 2015 til 2016 ble lønnsforskjellene redusert blant industrifunksjonærer i NHO-bedrifter, i kommunene og i Spekter-området, mens det var mindre endringer i andre forhandlingsområder.

I hovedgruppene i tabell 1.12 er det forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning da noen områder har mer ensartete stillingsstrukturer enn andre. For eksempel er stillingsstrukturen blant industriarbeidere relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i helseforetakene. Tabellen egner seg dermed mest til å følge utviklingen i de enkelte områdene over tid.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når en veier alle grupper sammen, får en et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge. I tabell 1.13 presenteres tre ulike måter å beregne dette på: Gjennomsnittslønn for heltidsansatte, gjennomsnittlig lønn per årsverk og medianlønn for heltidsansatte. Medianlønn finner en ved å sortere lønnen for lønnstakere etter størrelse på lønnen og så finne lønnsnivået for den personen som blir liggende i midten. Ved en slik beregningsmetode vil de høyeste og laveste lønnsnivåene være uten betydning.

Fra 2015 til 2016 minket lønnsforskjellen mellom heltidsansatte kvinner og menn med 0,7 prosentpoeng. Kvinnene tjente i gjennomsnitt 87,6 prosent av menns lønn i 2016. Også når deltid inkluderes, ble lønnsforskjellen mindre i 2016.

Målt ved medianlønn falt de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn med 0,6 prosentpoeng fra 2015 til 2016. Ved å sammenlikne medianlønn i stedet for gjennomsnittslønn, er forskjellene mellom kvinner og menn mindre. Hovedårsakene til at vi har mindre lønnsforskjeller målt på denne måten, er at menn i større grad enn kvinner er å finne blant de med høyt lønnsnivå og at flere kvinner enn menn er å finne blant de med lavt lønnsnivå. I beregningene av gjennomsnittslønn betyr høye enkeltlønninger blant menn mer enn lave enkeltlønninger blant kvinner.

Sett over en lengre tidsperiode, var det for heltidsansatte en tilnærming fra 2008 til 2015 hvor forskjellen ble redusert med 1,4 prosentpoeng. Fra 2015 er det brudd i serien på grunn av innføringen av A-ordningen. Når vi inkluderer deltidsansatte, ble forskjellen fra 2008 til 2015 redusert med 2,2 prosentpoeng. Ser vi på forskjellen i medianlønn mellom kvinner og menn, ble lønnsforskjellene redusert fra 2008 til 2015 med 1,7 prosentpoeng.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabell 1.14 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns fordelt etter hovednæringsområde og noen undergrupper av disse. Det er her tatt utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås næringsklassifisering og offisielle månedslønnsstatistikk (per september/oktober/desember). Fra kommune og fylkeskommune er det tatt utgangspunkt i næringsvise tall fra KS. I boks 1.5 forklares forskjellene i datagrunnlaget mellom tabell 1.12 og Tabell 1.14.

Fra 2015 til 2016 ble lønnsforskjellene redusert i de fleste næringer. For utviklingen av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter næring (2008–2016) og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.11 i vedlegg 4. Generelt er lønnsforskjellene større når deltid inkluderes. Dette har sammenheng med at mange deltidsansatte er å finne i lavere stillinger. Et unntak er næringen helse- og sosialtjenester hvor lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blir mindre når deltid inkluderes.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn etter utdanning

Tabell 1.15 viser kvinners lønn som andel av menns etter utdanningslengde for heltidsansatte. Fra 2015 til 2016 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn målt etter utdanningslengde blitt redusert for utdanningslengder utover grunnskole. Forskjellen har økt for personer med utdanning på grunnskolenivå.

Det er minst lønnsforskjeller for de som har kortest utdanning, dvs. grunnskoleutdanning eller videregående skoleutdanning. Størst lønnsforskjeller er det for ansatte med universitets- eller høgskoleutdanning til og med 4 år. For utviklingen i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt etter utdanningslengde (2008–2016) og hvor deltid er inkludert, vises det til tabell 4.13 i vedlegg 4.

For utviklingen i lønnsforskjeller mellom heltidsansatte kvinner og menn fordelt etter utdanningsnivå og næring (2008–2016) vises det til tabell 4.12 i vedlegg 4.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter alder

Tabell 1.16 viser heltidsansatte kvinners lønn som andel av menns etter alder. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med økende alder. Fra 2015 til 2016 ble lønnsforskjellene redusert for alle aldersgrupper.

Lønnsforskjeller/inntektsforskjeller mellom kvinner og menn ellers i rapporten

Lønnsforskjeller og inntektsforskjeller mellom kvinner og menn er også omtalt i forbindelse med lønn for administrerende direktører (kapittel 1.4), lønn etter yrke (kapittel 1.8) og lønnsfordeling og andel lavlønte (kapittel 1.9). I kapittel 6 vises fordeling av kapitalinntekter mellom kvinner og menn.

Likelønnstrekk ved oppgjørene i 2016 og så langt i 2017

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

• Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper mv. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig prosentvis lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom det ofte er flere kvinner enn menn i lavlønnsgruppene.

• Fordelingen av de lokale tilleggene.

• De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Det vedtatte meklingsforslaget i frontfaget mellom Fellesforbundet (LO) og Norsk Industri(NHO) ga et lønnstillegg på kr 2 per time fra 1. april 2016 for arbeidstakere som er omfattet av Industrioverenskomstens Tekodel. Dette gir en likelønnsprofil da kvinneandelen her er høyere enn ellers på industrioverenskomsten. Forhandlingsresultatene for 2017 mellom LO og NHO har også en likelønnsprofil. Over halvparten av kvinnene i området er på overenskomster med lavlønnstillegg på kr 1,50 per time fra 1. april 2017. Kvinner utgjør nær en fjerdedel av hele området.

Mellom Handel og Kontor(LO) og Virke ble det på Landsoverenskomsten og tilhørende bransjeavtaler gitt et generelt tillegg på kr 1 per time og ytterligere økning i minstelønnssatsene i 2016. I 2017 er garantitillegg per 1, februar gitt med kr 2,75 per time på alle minstelønnssatsene. Dette gir likelønnslønnsprofil, ettersom kvinner i større grad enn menn befinner seg på minstelønnssatsene.

I finansnæringen ble det i 2016 både mellom Finansforbundet og Finans Norge og mellom LO/HK og Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund og Finans Norge enighet om et lønnstillegg på kr 1 550 per år på alle lønnstrinnene. Det ble presisert at likelønn skal vurderes når bedriften foretar lønnsvurderinger av ansatte som er fraværende på grunn av foreldrepermisjon. Partene ble enige om å nedsette et partssammensatt utvalg for å forbedre situasjonen mht. likelønn og likestilling.

I det statlige tariffområdet ble det i 2016 både mellom Staten og Akademikerne og mellom Staten og LO Stat, YS Stat og Unio enighet om at forslag til en nytt lønns- og forhandlingssystem skal ivareta likelønnshensyn.

I KS-området ble det i 2016 innført et ansiennitetstillegg ved 16 års ansiennitet i alle stillingsgrupper og ansatte med minimum 16 års ansiennitet skal ikke ha lavere lønn enn kr 384 700 i 100 prosent stilling. Dette er vesentlig kvinner.

I helseforetakene mellom Norsk Sykepleierforbund, Utdanningsforbundet, Norsk Fysioterapeutforbund og Norsk Ergoterapeutforbund og Spekter-Helse ble minstelønnssatsene i 2016 hevet med mellom 9 000 og 21 000 kroner. Spesialsykepleiere/jordmødre, spesialfysioterapeuter og spesialergoterapeuter med minst 16 års ansiennitet skal være sikret et tillegg på minimum 2,5 prosent.

Se vedlegg 1 for nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 2016. Utvalget omtaler i boks 1.4 kort oppgjør i 2017 som er forhandlet ferdig på nåværende tidspunkt.

1.6 Lønnsutviklingen etter utdanning

I tabell 1.17 vises lønnsutviklingen for heltidsansatte etter næring og utdanningslengde for perioden 2007–2016. Tabellen er fremkommet ved å koble lønnsstatistikken mot utdanningsregisteret.3 Tabellen viser at fordelingen av ansatte på de ulike utdanningslengdene varierer mellom næringer.

I 2016 var det innenfor industri, bygg og anlegg og varehandel 70 prosent eller flere av de ansatte som hadde grunnskole og videregående skole (inklusive fagutdanning) som lengste utdanning. I skoleverket var tilsvarende andel 10 prosent, i kommune og fylkeskommune, eksklusive skoleverket 46 prosent, blant ansatte i helseforetakene 23 prosent og blant statsansatte 28 prosent.

I enkelte næringer er andelen personer i noen av utdanningslengdene ganske liten. F.eks. innenfor skoleverket er det kun 3 prosent av de ansatte i utvalget som har grunnskoleutdanning. I bygg og anlegg og i varehandel er det kun 3 prosent som har universitets- eller høyskoleutdanning lenger enn 4 år. I disse tilfellene bør tallene tolkes med varsomhet. Det er også viktig å poengtere at lønnstallene i tabell 1.17 viser lønn etter næring og den utdanningslengde den enkelte har. I tabellen tas det ikke hensyn til at noen f.eks. kan være i jobber som ikke krever lang utdanning selv om de er registrert med lang utdanning.

Brudd i statistikken

I 2011 og 2012 gjennomførte Statistisk sentralbyrå en spørreundersøkelse om innvandrernes utdanningsnivå. Inkludering av disse opplysningene har påvirket lønnsstatistikken og medført et brudd i 2012. Hvordan dette bruddet er behandlet er nærmere omtalt i boks 1.4 i NOU 2015: 6.

Fra og med 2015 er datagrunnlaget til lønnsstatistikken i SSB basert på opplysninger fra A-ordningen. For å sikre god sammenheng til tidligere statistikk, har SSB for lønnsveksttallet fra 2014 til 2015 laget sammenliknbar lønnsstatistikk basert på utvalgene som var i 2014. Fra 2015 til 2016 er datagrunnlaget basert på hele datamaterialet fra A-ordningen. På grunn av nye innsamlingsmetoder og et mye større datamateriale er det et brudd på flere områder.

Samlet vekst fra 2011 til 2016 etter utdanningslengde

For grunnskoleutdannede har den høyeste veksten de siste fem årene vært for ansatte i kommunene eksklusive skoleverket (19,6 prosent). For personer med videregående skole som høyeste utdanning er det ansatte i finanstjenester som har hatt høyest lønnsvekst (20,0 prosent). For fagutdannede er det ansatte i staten som har hatt høyest lønnsvekst (19,4 prosent). For universitets- og høyskoleutdannede til og med 4 år er det ansatte i bygge- og anleggsvirksomhet som har hatt høyest lønnsvekst (18,7 prosent). For universitets- eller høyskoleutdannede lenger enn 4 år er det ansatte i bygg og anlegg og skoleverket som har hatt størst lønnsvekst (16,2 prosent).

Utvikling i lønn fordelt på næring og utdanningslengde

Figur 1.3 viser lønnsnivåer (målt i faste 2016 kroner) for perioden 2006–2016 etter utdanningslengder innen næringer. Lønnsforskjellene mellom de ulike utdanningslengdene er større i privat enn i statlig og kommunal sektor. På grunn av innføringen av A-ordningen er det brudd i statistikken i 2015. For 2015 vises derfor tall både før og etter innføring av A-ordningen.

¹ Fra og med 2012 er opplysninger fra SSBs spørreundersøkelse om innvandrernes utdanningsnivå inkludert.

² Deflatert med konsumprisindeksen.

³ Personer med fagutdanning er inkludert i gruppen videregående skole.

⁴ For kommune/fylkeskommune er tallene fra KS

⁵ For 2015 presenteres to tall – før og etter innføring av A-ordningen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, KS og Beregningsutvalget.

I perioden 2006–2015 er den relative lønnsforskjellen mellom lengste og korteste utdanningslengde redusert eller om lag uendret innen de seks næringene i figuren. Dette gjelder også forskjellene mellom universitets- og høgskoleutdanning over 4 år og universitets- og høgskoleutdanning 1–4 år, og mellom universitets- og høgskoleutdanning 1–4 år og videregående skole. Den relative lønnsforskjellen mellom ansatte med videregående skole og grunnskole har økt i noen områder.

Generelt har det for alle de områdene figuren omfatter vært en reallønnsnedgang fra 2015 til 2016.

Som vist i tabell 1.17 er det store forskjeller på hvor mange ansatte som har henholdsvis lengre/ kortere utdanning i de forskjellige næringene. For eksempel i industrien er det 8 prosent av de ansatte som har universitets- eller høyskoleutdanning utover 4 år, mens det i staten er 36 prosent. Videre er andelen med universitets- eller høyskoleutdanning til og med 4 år over 55 prosent i kommune/fylkeskommune mens den er 15 prosent i industrien.

Ser vi på utviklingen over tid (2008–2016), er det med unntak av varehandel ansatte med universitets- og høyskoleutdanning over 4 år som har økt mest som andel av de ansatte (jf. figur 1.4). Andelen med videregående skole som høyeste utdanning (inkludert fagutdannede) er redusert i samme periode i de fleste områdene. Figuren viser kun utviklingen for heltidsansatte. Hadde vi inkludert deltidsansatte ville fordelingen mellom de ulike utdanningslengdene kunne blitt noe annerledes, spesielt vil dette gjelde for varehandel, kommunal virksomhet og helseforetak.

¹ Brudd i statistikken i 2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og KS.

1.7 Lønnsutviklingen for deltidsansatte

Tabell 1.18 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde fra 2015 til 2016. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte. Tallene i tabellen er med unntak av kommunene/fylkeskommunene basert fullt ut på tall for A-ordningen.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) per heltidsekvivalent i 3. kvartal 2016 (september/oktober/desember) på kr 421 200, en vekst på 1,7 prosent fra 3. kvartal 2015. Lønnsveksten for deltidsansatte var 0,1 prosentpoeng lavere enn for heltidsansatte. Per 3. kvartal 2016 hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årslønn (månedslønn*12) på kr 549 600, en vekst på 1,8 prosent fra 3. kvartal 2015.

Der antallet deltidsansatte er lavt, blir lønnsnivået for disse lettere påvirket av endringer i sysselsettingen, arbeidstid og sesongvariasjoner.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2016 fra om lag 71 prosent for ansatte i varehandel til nesten 90 prosent for ansatte i helseforetakene, med et gjennomsnitt for alle på om lag 77 prosent, jf. tabell 1.18.

Forskjellen i lønn mellom deltidsansatte og heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel er deltidsansatte i varehandel relativt unge og jobber i lavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder og utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte næringer stort sett har høyere gjennomstrømning enn heltidsansatte.

I figur 1.5 presenteres deltidsansattes lønn i prosent av heltidsansatte for årene 2007 til 2016. På grunn av innføringen av A-ordningen er det et brudd i 2015. Deltidsansattes lønn som andel av heltidsansattes har vært omtrent uendret fra 2015 til 2016.

¹ På grunn av ny næringsklassifisering i 2008 og innføring av A-ordningen i 2015 er det brudd i serien.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, lønnsstatistikk.

1.8 Lønn etter yrke

Ved innføring av A-ordningen er det nå mulig å utarbeide mer detaljert statistikk på lønn etter yrke.

Generelt er yrkeskodene i SSB basert på yrkesstandarden STYRK-08. Standarden bygger på de to klassifikasjonsprinsippene kompetansenivå og grad av spesialisering. Hvilken yrkeskode en stilling skal ha, bestemmes av arbeidsoppgavene. Det vil si at yrkeskoden skal tilsvare konkrete arbeidsoppgaver, ikke utdanning hos den enkelte, type ansettelsesforhold, kontrakt, lønn eller bransje. Hovedregelen er at ansatte som utfører samme arbeidsoppgaver, skal ha samme yrkeskode.

I dette avsnittet er det valgt å ta utgangspunkt i heltidsansatte etter firesifret yrkeskode. For å begrense datamengden er det her kun sett på de yrker hvor det er minst 15 000 heltidsansatte, dvs. 15 000 arbeidsforhold. I tabell 1.19 vises lønnsveksten per dato fra 2015 til 2016, lønnsnivået per dato samt kvinners lønn som andel av menns i det enkelte yrke.

I gjennomsnitt var lønnsveksten (datolønnsveksten) fra 2015 til 2016 på 1,8 prosent. De fleste yrker nevnt i tabellen hadde en høyere lønnsvekst enn dette. Høyest lønnsvekst hadde butikkmedarbeidere (3,1 prosent), tømrere og snekkere (3,0 prosent) og bilmekanikere (3,0 prosent). Lavest lønnsvekst hadde helsefagarbeidere (1,5 prosent), andre ingeniører4 (1,4 prosent) og anleggsmaskinførere (1,0 prosent).