NOU 2019: 12

Lærekraftig utvikling — Livslang læring for omstilling og konkurranseevne

Til innholdsfortegnelse

2 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid

2.1 Bakgrunn

Siden slutten av 1990-tallet har det vært mye politisk oppmerksomhet omkring hvordan sikre bedre muligheter for etter- og videreutdanning i Norge. En rekke politiske initiativer har vært tatt for å utvikle politikken på dette området. Tematikken har også blitt vektlagt av partene i arbeidslivet, og vært behandlet som en del av ulike lønnsoppgjør.

Kompetansereformen, som ble lansert i St.meld. nr. 42 (1997–98), bygget på Buerutvalgets innstilling (NOU 1997: 25) og høringsuttalelsene til denne. Reformen hadde som mål å motivere og stimulere arbeidslivet, den enkelte virksomhet og hver enkelt av oss til å delta aktivt i en kontinuerlig kompetanseutvikling. Den skulle ha et langsiktig perspektiv, bygge på en bred kunnskapsforståelse, favne bredt og trekke med alle grupper i samfunnet. Selv om kompetansereformen i 1997 førte til forbedringer i voksnes muligheter til kompetanseutvikling, er flere av de problemstillingene som ble utredet og vurdert, de samme som man nå arbeider med å finne løsninger på.

I 2013 gikk Norge inn i OECD-prosjektet Skills Strategy. Prosjektet hadde fokus på kompetansebehov generelt og for framtiden, og ble starten på en prosess som endte i Nasjonal kompetansepolitisk strategi. Strategien ble underskrevet i 2017 av regjeringen, partene i arbeidslivet, Sametinget og frivillig sektor. Den har som mål å bidra til at enkeltmennesker og virksomheter har en kompetanse som gir Norge et konkurransedyktig næringsliv, en effektiv og god offentlig sektor, og som gjør at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. Parallelt med dette ble det igangsatt arbeid med en melding, Meld. St. 16 (2015–2016) Fra utenforskap til ny sjanse, som hadde fokus på utenforskap og voksnes læring.

Nasjonal kompetansepolitisk strategi og Meld. St. 16 (2015–2016) ledet i neste omgang til oppnevning av flere utvalg, hvorav Etter- og videreutdanningsutvalget er ett av dem:

  • Kompetansebehovsutvalget ble nedsatt foreløpig for fire år (våren 2017–våren 2020), for å finne ut mer om hva slags kompetanse norsk arbeidsliv vil trenge i framtiden. Den første rapporten fra utvalget (NOU 2018: 2) hadde fokus på å avdekke mangler og overskudd på arbeidskraft for å forstå dynamikken i arbeidsmarkedets etterspørsel etter arbeidskraft, og hvordan utdanningssystemet og arbeidslivet bidrar til utviklingen av ferdigheter og kunnskap. Utvalgets andre rapport, som ble avgitt i februar 2019, oppdaterer og komplementerer kunnskapsgrunnlaget fra den første rapporten (NOU 2019: 2)

  • Livsoppholdsutvalget ble nedsatt for å utrede løsninger og modeller for finansiering av livsopphold, med sikte på at flere kan ta opplæring på grunnskole- og videregående nivå. Innstillingen fra utvalget ble avgitt i november 2018.

  • Etter- og videreutdanningsutvalget skal undersøke hvilke udekkede behov som finnes for etter- og videreutdanning i dag, og i hvilken grad utdanningssystemet er i stand til å møte arbeidslivets behov for fleksible kompetansetilbud. Utvalget skal også undersøke om rammebetingelsene for investering i ny kompetanse er tilstrekkelig gode for bedriftene, og om den enkelte har gode nok muligheter til å omskolere seg.

Regjeringen har uttalt at Etter- og videreutdanningsutvalgets arbeid skal inngå i regjeringens arbeid med kompetansereformen «Lære hele livet». Arbeidet begrunnes med globaliseringen av økonomien og økt internasjonalisering, den teknologiske utviklingen og kravene til økt omstilling av produksjon og organisasjon i arbeidslivet generelt og i den enkelte virksomhet.

I tillegg til nevnte utvalg er det nedsatt et Sysselsettingsutvalg (under Arbeids- og sosialdepartementet) som skal analysere og komme med forslag som kan få flere i jobb. Utvalget skal også ha fokus på om arbeidskraften har den nødvendige kompetansen. Arbeidet skal skje i to faser. I første fase skal en ekspertgruppe blant annet gjennomgå kunnskapsgrunnlaget og foreslå tiltak basert på det. I fase to skal partene involveres i arbeidet. Ekspertgruppen avga innstilling i mars 2019, og sluttrapport fra utvalget skal være ferdig på samme tid i 2020.

Sysselsettingsutvalget er en del av arbeidet med Inkluderingsdugnaden som har som mål å inkludere flere med usikker tilknytning til arbeidslivet. Inkluderingsdugnaden skal senke terskelen inn i arbeidslivet ved å gjøre det lettere for arbeidsgivere å ansette personer som står utenfor arbeidslivet og å styrke mulighetene for opplæring for denne gruppen.

I tillegg til Kompetansereformen og Inkluderingsdugnaden, har regjeringen lagt fram en integreringsstrategi som blant annet tar for seg kvalifisering og tilgang til utdanning og opplæring for nyankomne flyktninger og innvandrere.

Utover utvalgene nevnt over er følgende pågående arbeid relevant for utvalgets arbeid:

  • Liedutvalget (Utvalg om videregående opplæring), som leverte sin første innstilling 10. desember 2018. Utvalget skal levere sin andre og siste innstilling høsten 2019. Utvalget skal foreslå og vurdere ulike modeller for videregående opplæring.

  • Universitets- og høyskolelovutvalget, som skal levere sin innstilling 1. februar 2020. Utvalget skal gjennomgå og vurdere endringer i regelverket for universiteter, høyskoler og regelverket for studentvelferd.

  • Arbeidsrelevansmeldingen, som skal legges fram våren 2021. Meldingen skal omhandle samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidslivet. Ambisjonen er å styrke kvaliteten og arbeidsrelevansen i utdanningene gjennom mer gjensidig samarbeid om samfunnets kunnskapsbehov og studentenes læring.

  • Stortingsmelding om internasjonal studentmobilitet, som skal legges fram årsskiftet 2019/2020. Ambisjonen med meldingen er å skape en kulturendring i universitets- og høyskolesektoren slik at mobilitet blir en integrert del av alle norske studieprogrammer og på sikt at 50 prosent av alle studenter som avlegger en grad i Norge har et studieopphold i utlandet.

2.2 Utvalgets medlemmer

Etter- og videreutdanningsutvalget ble oppnevnt 2. mars 2018. Utvalget er bredt sammensatt av 14 eksperter fra utdanningsinstitusjoner, nærings- og arbeidsliv og forskere.

Utvalget fikk ved oppnevning følgende sammensetning:

  • Simen Markussen, utvalgsleder, Frischsenteret (Oslo)

  • Gøril Joys Johnsen, Coop (Oslo)

  • Lars J. Kirkebøen, SSB (Oslo)

  • Berit Johanne Kjeldstad, NTNU (Trondheim)

  • Kristin Reiso Lawther, Høgskolen på Vestlandet (Bergen)

  • Javad Mushtaq, MAK og Nordic Impact (Oslo)

  • Truls Nordahl, Nav Rogaland (Stavanger)

  • Wenche Pedersen Dehli, Kristiansand kommune (Kristiansand)

  • Bjørn Audun Risøy, Kunnskapsparken Helgeland (Mo i Rana)

  • Inga-Lill Sundset, Nordland fylkeskommune (Bodø)

  • Camilla Tepfers, inFuture AS (Oslo)

  • Svein-Olav Torø, Kongsberg Innovasjon AS (Kongsberg)

  • Torbjørn Tvedt, Fagskolen i Hordaland (Bergen)

  • Dag Arthur Aasbø, Borregaard (Sarpsborg)

Gøril Joys Johnsen har deltatt på ett av utvalgets møter, og trådte formelt ut av utvalget i desember 2018.

2.3 Utvalgets mandat

Utvalget ble gitt følgende mandat:

Formål

Ekspertutvalget skal vurdere behov for etter- og videreutdanning, om utdanningssystemet er i stand til å imøtekomme disse behovene, og om rammebetingelsene for investering i ny kompetanse er tilstrekkelig gode.

Bakgrunn

Ny teknologi er en vesentlig faktor for økonomisk utvikling. Ny teknologi driver innovasjon, både gjennom nye tjenester og produkter, og nye produksjonsformer. Samtidig innebærer innføring av teknologi behov for omstilling, som igjen innebærer nye krav til kompetanse.

God bruk av teknologi kan forsterke norske konkurransefortrinn gjennom økt produktivitet, nye tjenester og nye produkter. Innføring av teknologi kan også gi smartere organisering og økt produktivitet i offentlig sektor, slik at kvaliteten i tjenestene økes samtidig som kostnadene går ned.

Ny teknologi innebærer også utfordringer. Dersom norske virksomheter er tregere til å ta nye teknologiske løsninger i bruk enn sine konkurrenter, vil vi tape konkurransekraft. Teknologi gir behov for omstilling og kan gjøre eksisterende kompetanse foreldet, med alvorlige konsekvenser for arbeidstakere.

God utnyttelse av teknologi fordrer investeringer i ny kompetanse, ny organisering av arbeidsprosesser og ny arbeidsdeling mellom mennesker og maskin. Manglende investering i ny kompetanse vil særlig gi to negative effekter: For det første vil potensialet i teknologi forbli underutnyttet, for det andre vil mange arbeidstakere ikke lenger være i stand til å fylle jobben de er ansatt for.

Dette er ikke nytt. Effektene blir imidlertid kraftig forsterket ved såkalte muliggjørende teknologier, hvor dampkraft og elektrisitet er viktige historiske eksempler. Disse teknologiene la grunnlaget for industrielle revolusjoner, med påfølgende vekst i verdiskaping og velferd. De førte også til at svært mange ble arbeidsløse eller måtte ta til takke med vesentlig dårligere betalt arbeid. Omveltningene førte til mye og vedvarende sosial uro. Det pekes på at digitalisering, robotisering og automatisering har samme potensial for samfunnsendringer som damp og elektrisitet hadde i sin tid.

Riktige investeringer i ny kompetanse er avgjørende viktig for at ny teknologi skal gi styrket konkurransekraft, økt kvalitet og effektivitet i offentlig sektor, og for å forhindre utstøting fra arbeidslivet. Det er flere grunner til at det er behov for å se på hvilke muligheter man har for å lære gjennom hele livet og om rammebetingelsene for investering i ny kompetanse er tilstrekkelig gode:

  • 1. Den som investerer i ny kompetanse høster ikke hele gevinsten: Investeringer i ny kompetanse har positive virkninger utover den organisasjonen eller personen som foretar investeringen. Siden personer og private virksomheter har økonomiske insentiver til å kun investere i kompetanse de selv høster gevinstene av, får vi lavere investeringer i ny kompetanse enn det økonomien som helhet er tjent med. Det er klare paralleller til investeringer i forskning og utvikling. Summen av bedriftsøkonomiske rasjonelle tilpasninger summerer seg neppe til samfunnsøkonomisk rasjonell tilpasning. Det kan fremstå som mer lønnsomt å skifte ut deler av arbeidsstyrken å investere i ansatte. For samfunnet er det mindre rasjonelt.

  • 2. I en del sektorer er det begrensede læringsmuligheter: Selv om kravene til omstilling øker, har andelen som deltar i videreutdanning gått ned de siste årene. Ansatte i privat sektor deltar mindre enn ansatte i offentlig sektor i både opplæring og i videreutdanning. Særlig gjelder dette sektorer som bygg- og anlegg, transport, industri og service. Personer som trenger mer fagopplæring har også begrensede muligheter til å videreutdanne eller omskolere seg. Samtidig viser forskning at ansatte i privat sektor og sektorer med mange lavt utdannede har en betydelig høyere risiko for at jobbene deres skal forsvinne som en følge av automatisering og digitalisering, sammenlignet med ansatte i offentlig sektor og høyt utdannede.

  • 3. Offentlige universiteter og høyskoler er ikke rustet for å svare på behov for etter- og videreutdanning: Det offentlige universitets- og høyskolesystemet er organisert og finansiert først og fremst med tanke på heltidsstudenter som skal ta en hel grad. Mange har imidlertid behov for annen etter- og videreutdanning enn det som tilbys som ordinære grunnutdanninger. Det er en klar forventning om at universiteter og høyskoler skal utvikle og tilby slike tilbud i markedet, men erfaringsmessig er dette meget begrenset. Undersøkelser av samarbeid om etter- og videreutdanning viser også at utdanningsinstitusjoner har begrenset kapasitet og få insentiver til å utvikle etter- og videreutdanningstilbud.

  • 4. Teknologiske endringer fører til økt behov for digital kompetanse: Det er i dag stor etterspørsel etter ulike former for digital kompetanse, og etterspørselen er større enn hva som kan dekkes av nyutdannede alene. Det er med andre ord behov for å oppdatere kompetansen til arbeidstakere om man skal kunne dekke behovet for digital kompetanse. Også nyutdannede blir utdatert etter få år om ikke virksomhetene driver med kontinuerlig kompetanseutvikling og har tilgang til utdanning og opplæring innenfor digital kompetanse.

Oppgaver og avgrensning

Det er behov for en grundig vurdering av om utdanningssystemet og andre virkemidler som skal fremme læring gjennom hele livet er i stand til å møte behovene for etter- og videreutdanning for fremtidens arbeidsliv.

Utvalget skal:

  • 1. Lage en problemanalyse av hvordan endringene i arbeidslivet, særlig knyttet til digitalisering/automatisering, vil påvirke behovet for etter- og videreutdanning, og hvilke begrensninger som ligger i systemet i dag:

    • Hvilke muligheter og hindringer finnes for den enkelte til å oppdatere sin kompetanse og omskolere seg i tråd med endringer og behov i arbeidsmarkedet?

    • Hvilke muligheter og hindringer møter bedrifter og offentlige virksomheter som har behov for oppdatert kompetanse blant sine ansatte? Utvalget skal særlig vektlegge å innhente kunnskap og vurdere behovene for etter- og videreutdanning i private bedrifter.

    • I hvilken grad underinvesterer bedrifter i kompetanse i dag, og hva skyldes i tilfelle dette?

  • 2. Lage en problembeskrivelse av hvor godt utdanningssystemet er i stand til å møte behovene for læring gjennom hele livet i arbeidslivet og i befolkningen:

    • Hvilke muligheter har videregående opplæring, fagskoler og universiteter, høyskoler og andre opplæringstilbydere til å lage relevante og fleksible opplæringstilbud som svarer til arbeidslivets behov?

    • Hvilke hindringer er det for at utdanningsinstitusjonene skal kunne imøtekomme de kravene som fremtidens arbeidsliv vil stille til dem om å bidra til kompetansepåfyll og til å lære hele livet?

  • 3. Beskrive virkemidler vi har for å lære hele livet i dag, og vurdere i hvilken grad disse samlet sett utgjør et system for å lære hele livet som er tilpasset behovene fremover.

  • 4. Foreslå tiltak som skal sikre tilstrekkelig sammenfall mellom tilbud og etterspørsel etter relevant og fleksibel etter- og videreutdanning for arbeidslivet fra videregående opplæring, fagskoler og i høyere utdanning. Med fleksibilitet menes utdanning som kan kombineres med jobb eller andre forpliktelser (for eksempel modulbaserte og/eller nettbaserte tilbud med redusert progresjon). Særlig skal utvalget vurdere om det finnes nok og riktige tilbud innenfor teknologiske fag og tilbud som kan gi fagspesifikk digital kompetanse. Utvalget skal også innhente eksempler på vellykkede tiltak fra andre land som kan være relevante i Norge.

  • 5. Med utgangspunkt i vurderingen under pkt. 3 og forslagene under pkt. 4 skal utvalget drøfte og eventuelt foreslå andre tiltak for å komplettere et system for å lære hele livet.

  • 6. Utvalget skal ikke vurdere særskilte ordninger for etter- og videreutdanning for ulike profesjoner, som for eksempel lærere og helsepersonell. Utvalget skal også avgrense sitt arbeid mot ekspertgruppen om livsopphold for voksne som har behov for grunnskoleopplæring og/eller videregående opplæring. Arbeidet skal være kunnskapsbasert og gi et kunnskapsgrunnlag for videre arbeid med utvikling av et system for å lære hele livet.

Rammer for utvalgets arbeid

Det vil bli etablert et sekretariat som skal bistå utvalget.

Det forutsettes at utvalget løser oppgavene innenfor de økonomiske rammene som stilles til rådighet fra Kunnskapsdepartementet.

En utredning med vurderinger og forslag skal avgis til Kunnskapsdepartementet innen 1. juni 2019.

Utvalget skal følge retningslinjene i utredningsinstruksen, herunder utrede økonomiske og administrative konsekvenser av de forslag som fremmes. Minst ett alternativ skal holdes innenfor uendrede økonomiske rammer.

Kunnskapsdepartementet kan gjøre endringer i mandatet og gi ytterligere utredningsoppgaver til utvalget. Dersom utvalget har spørsmål om tolkning eller avgrensning av mandatet skal dette tas opp med Kunnskapsdepartementet.

2.4 Utvalgets forståelse og avgrensing av mandatet

Utvalget legger til grunn at mandatets hovedformål og oppdrag er å legge til rette for et system som skal gjøre at flere i framtiden skal kunne lære hele livet, i lys av blant annet den demografiske og teknologiske utviklingen, som genererer behov for omstilling og derav nye krav til kompetanse i arbeidslivet og oppdatering av tidligere ervervet kompetanse. Siden mandatet ble utformet har det tilkommet informasjon som kan tyde på at andelen som deltar i videreutdanning ikke har gått ned, men faktisk økt litt de siste årene. Samtidig finnes det ikke godt nok grunnlag for å med sikkerhet si at denne informasjon gir det riktige bildet. Utvalget har derfor vurdert at denne informasjonen ikke vesentlig endrer utvalgets oppdrag. Utvalget merker seg at det i mandatet særlig påpekes utfordringer i privat sektor, som har en lavere andel som deltar i utdanning og opplæring sammenlignet med offentlig sektor. Den nye informasjonen om deltagelse har ikke endret på det misforholdet.

Mandatet er omfattende og gir få klare avgrensninger. Utvalget skal utarbeide et kunnskapsgrunnlag på området, vurdere muligheter og begrensninger i dagens system for livslang læring og om gjeldende virkemidler er tilpasset behovene fremover. Mandatet favner både tilbudet som gis fra utdanningssystemet og etterspørselssiden, både enkeltpersoners og virksomheters behov for kompetanse og koordineringen mellom tilbud og etterspørsel. Utvalget skal vurdere den enkeltes anledning til å oppdatere sin kompetanse. Videre er utvalget bedt om å se nærmere på hvilke muligheter og utfordringer som møter bedrifter og offentlige virksomheter med behov for å oppdatere kompetansen hos sine ansatte. Utvalget skal drøfte hvorvidt, og hvorfor, bedrifter underinvesterer i kompetanse og særlig vurdere behovene for kompetanseheving i private bedrifter. Mandatet spesifiserer at opplæringen avgrenses til det som er relevant i arbeidslivet og at tilbudet skal være fleksibelt slik at det er mulig å gjennomføre opplæring i kombinasjon med jobb. Basert på vurderingene av dagens utdanningssystem og virkemidler, og behov for den enkelte og virksomheter til å fylle på arbeidslivsrelevant kompetanse, skal utvalget komme med forslag til tiltak. Mandatet er avgrenset mot særskilte ordninger for etter- og videreutdanning for bestemte profesjonsgrupper.

Utvalget er bedt om å vurdere om det finnes nok og riktig tilbud innenfor teknologiske fag og tilbud som kan gi fagspesifikk digital kompetanse. Det er svært vanskelig å anslå framtidens kompetansebehov, kanskje særlig når det gjelder digital kompetanse ettersom utviklingen går fort. Heller enn å si noe konkret om det faglige innholdet, har utvalget fokusert på form og organisering av tilbudet. Det viktigste er etter vårt syn at tilbudene er fleksible slik at de kan tilpasses morgendagens behov i en virkelighet som stadig endres. Utvalgets tiltak bygger på en erkjennelse om at tilbud må oppstå og forsvinne i takt med etterspørselen, og at tilbud må bygge på behovet i næringslivet og offentlig sektor.

Mandatet fokuserer på behovet for utvikling og oppdatering av kompetanse i arbeidslivet, og muligheter for yrkesaktive til å kunne kombinere utdanning med jobb. Dette er i og for seg naturlig, da det er dagens og framtidens yrkesaktive som møter omstillingene, og som bærer en risiko for å miste jobbene dersom de ikke får nødvendig kompetansepåfyll. Utvalget har imidlertid valgt også å inkludere de som står utenfor arbeidslivet, nærmere bestemt personer som mottar dagpenger og sykepenger. Samfunnet vil ha mye å tjene på om man gjennom utdanningstiltak kan bidra til at disse kommer i arbeid. Det vil kunne gi økt produksjon av varer og tjenester, økte skatteinntekter og reduserte framtidige trygdeutgifter for det offentlige, og for den enkelte en romsligere økonomi og økt velferd.

Mandatet vektlegger videreutdanning, som litt forenklet kan defineres som utdanning som gir offentlig godkjent kompetanse, og som tas etter at det ordinære utdanningsløpet er gjennomført. Videreutdanning omtales også ofte som formell utdanning. Utvalget mener at etterutdanning eller ikke-formell utdanning er svært viktig for individers og virksomheters kompetanseutvikling, og adresserer også det i rapporten. For øvrig har utvalget valgt å bruke begrepene ikke-formell og formell utdanning eller opplæring, i stedet for etter- og videreutdanning. Grunnen til dette er at disse begrepene er upresise og til dels villedende. Særlig gjelder det videreutdanningsbegrepet, som også kan omfatte utdanning som vanligvis tas i det ordinære utdanningsløpet.

Utvalget anser at det har vært utenfor mandatbeskrivelsen å gjøre en omfattende evaluering av systemet for realkompetansevurderinger som helhet. Utvalget har likevel valgt å gå inn på enkelte problemstillinger knyttet til realkompetanse.

I tråd med mandatet har utvalget ikke gått inn på livsopphold for voksne som har behov for grunnskoleopplæring og/eller videregående opplæring, og som er vurdert av Livsoppholdsutvalget. Mandatet omfatter ikke uformell læring og utvalget har heller ikke gått inn i dette. Det betyr imidlertid ikke at dette ikke er en svært viktig del av det å lære hele livet. I omtale av realkompetanse er denne type læring naturligvis omfattet.

Mandatet tar ikke eksplisitt opp regionenes rolle i kompetanseutviklingssammenheng. Utvalget mener at regionene har en sentral rolle i å koordinere og mobilisere tilbuds- og etterspørselssiden og har derfor valgt å vektlegge dette.

I et lære hele livet-perspektiv kan det tenkes at innvandrere har behov for et annet tilbud enn hva som er tilgjengelig i dag. Dette fordi begrensede norskkunnskaper – og engelskkunnskaper i visse tilfeller – begrenser mulighetene til å delta i både formell og ikke-formell opplæring. I lys av endringer på arbeidsmarkedet, der kompetansepåfyll og tverrfagligkompetanse vil bli viktigere, er det grunn til å tro at noen innvandrergrupper er mer utsatt for å falle utenfor. Spesielt gjelder dette flyktninger og gjenforente familiemedlemmer, da de gjennomgående har lite formell utdanning fra hjemlandet. Riktig kompetanse hos disse vil være nødvendig for å komme i arbeid, og for å ikke skyves ut av arbeidsmarkedet og over på trygdeordninger som følge av lite kvalifisering. Selv om det er tydelig at denne delen av befolkningen har ulike kompetansebehov, velger utvalget å avgrense mandatet mot regjeringens integreringsstrategi og arbeidet som er satt i gang på dette området.

Den nye integreringsstrategien til regjeringen vektlegger kvalifisering og utdanning, deltagelse i arbeidsmarkedet og deltagelse i samfunnet for øvrig (Kunnskapsdepartementet, 2018a). Strategien har som mål legge til rette for at

Både introduksjonsprogrammet og andre kvalifiseringstiltak skal i større grad innrettes mot å gi formell kompetanse og utdanning, slik at innvandrere som skal bo og leve i Norge kan bidra til å dekke behovet for arbeidskraft og løse viktige samfunnsoppgaver i framtiden. (Kunnskapsdepartementet, 2018b).

Hovedmålene er at flere skal få formelle kvalifikasjoner gjennom utdanning og i introduksjonsprogrammet.

Utvalget adresserer hverken utfordringer eller tiltak direkte rettet mot innvandrerbefolkning, men de generelle kompetansetiltakene som foreslås vil også komme innvandrere til gode.

2.5 Sekretariatet

Sekretariatet for utvalget har vært plassert i Kompetanse Norge. Bemanningen har variert i løpet av prosjektperioden. Xeni Kristine Dimakos (sekretariatsleder), Jens Furuholmen og Hans Jacob Sandberg (alle på fulltid) har deltatt i hele perioden.

Følgende har deltatt i avgrensede perioder i 2018: Randi Husemoen (50 prosent april-mai), Dana Øye (fulltid mai-juli), Markus Sageng Gyene (fulltid juni-september), Morten Ekerheim (fulltid juli-desember), Marie Refseth, Nav (30 prosent juni-oktober).

Kristine Bettum (50 prosent) kom med i sekretariatet 1. oktober 2018, Vian Pashaei kom med på fulltid fra 8. januar 2019 og Odd Helge Askevold (60 prosent) kom med fra 1. desember 2018.

2.6 Utvalgets arbeid

Utvalget har hatt til sammen ni møter, hvorav seks var heldagsmøter, og tre var to-dagers møter.

Til noen av møtene har eksterne aktører vært invitert til å holde innlegg for utvalget. Det gjelder Nav, NOKUT, Lånekassen og Universitets- og høgskolerådet.

Utvalget har videre arrangert tre møter med partene i arbeidslivet. Deltagere på møtene har vært representanter fra LO, NHO, KS, Unio, Virke, YS, Spekter og Akademikerne.

En viktig oppgave for utvalget har vært å utarbeide et kunnskapsgrunnlag som skal danne bakgrunnen for vurderinger og forslag til tiltak. Som et ledd i arbeidet har utvalget utarbeidet og publisert fem kunnskapsoppsummeringer om sentrale tema. Disse er å finne på utvalgets nettside www.evutvalg.no.

Utvalget har satt ut fire oppdrag til eksterne aktører. Ett oppdrag ble gitt til Fafo som har kartlagt etter- og videreutdanning i tariffavtaler i offentlig sektor (Seip, 2018). I det andre oppdraget har Vista Analyse bidratt med å beregne de økonomiske rammene for etter- og videreutdanning, slik det refereres til i utvalgets mandat. BDO har kartlagt tilbudet av etter- og videreutdanning i UH-sektoren, fagskoler, samt sett på fylkeskommunenes rolle (BDO, 2019). Det siste oppdraget er gitt til Lund & Co som har gjort en juridisk vurdering av hvilke rammer statsstøtteregelverket setter for finansiering av utdanning ved offentlige universiteter og høyskoler (Lund & Co, 2019). Utvalget har delt informasjon om sitt arbeid gjennom nettsiden www.evutvalg.no og en åpen Facebook-side.

Utvalgets medlemmer/sekretariat, og særlig utvalgets leder, har i løpet av perioden deltatt på følgende eksterne møter og arrangementer, og på flere av dem holdt innledning om utvalgets arbeid:

I 2018:

  • Livsoppholdsutvalgets innspillseminar, 16. april

  • Fagpolitisk forum, Finansforbundet, 24. mai

  • Møte med NITO, 11. juni

  • Seminar med NHO og NITO, 14. juni

  • Seminar med IKT-Norge under Arendalsuka, 14. august

  • Seminar med Samfunnsøkonomene under Arendalsuka, 14. august

  • Seminar med LO under Arendalsuka, 14. august

  • Seminar med NITO under Arendalsuka, 15. august

  • Paneldebatt med BI og DN under Arendalsuka, 16. august

  • Regjeringens kompetanseturné, Gjøvik, 23. august

  • Regjeringens kompetanseturné, Mo i Rana, 3. september

  • Konferanse i regi av Vestfold fylkeskommune, 4. september

  • Rundbordskonferanse med Abelia, 6. september

  • Regjeringens kompetanseturné, Stavanger, 10. september

  • LOs utdanningskonferanse, 13. september

  • Konferanse i regi av Norgesuniversitetet, 19. september

  • Regjeringens kompetanseturné, Kristiansand, 24. september

  • Regjeringens kompetanseturné, Tromsø, 18. oktober

  • Seminar i regi av NITO, 20. oktober

  • Nasjonalt toppmøte om regjeringens kompetansereform, Bergen, 23. oktober

  • Nettverksmøte i regi av Research and Educational Network (REN), 24. oktober

  • Nasjonalt EVU-forum for UH-sektoren, Kristiansand, 24. oktober

  • LO-konferanse, Bodø, 24. oktober

  • Regionalt møte hos Finansforbundet, Bergen, 25. oktober

  • Seminar i regi av NHO, 30. oktober

  • Møte med Regionalpolitisk avdeling i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 7. november

  • Møte med Studiesenteret.no, 9. november

  • Møte med Unit – Direktorat for IKT og fellestjenester i høyere utdanning, 14. november

  • Innledning på Østfold Kompetanseforum, 15. november

  • Møte med Innovasjon Norge, 23. november

  • Innlegg for Econa, 29. november

  • Møte med BI, 5. desember

  • Møte med OsloMet, 19. desember

I 2019:

  • Lifelong learning summit, Lillehammer, 12. og 13. januar

  • Forum for kompetanse og arbeidsliv Nordland, Bodø, 24. januar

  • Møte med Samarbeidsrådet for yrkesutdanning, 31. januar.

  • Dialogkonferanse Nordland fylke, utdanning og næringsliv, Mo i Rana, 13. februar

  • Seminar for ledelsen i OUS og OSS, 14. februar

  • Møte hos Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø, 25. februar

  • Møte med Forskningsrådet, 26. februar

  • Møte med Universitetet i Oslo, 4. mars

  • Innledning på Samfunnsviternes tariffkonferanse, 6. mars

  • Innledning for Nito, 12. mars

  • Møte med Nav, 18. mars

  • Innledning for UHR Utdanning, Bergen, 19. mars

  • Møte med Rådmannen i Kristiansand, 19. mars

  • Innledning for Kompetanseforum Hordaland, 21. mars

Til forsiden