Høringssvar fra Norsk hjemmeundervisningsforbund (NHUF)

Dato: 27.06.2020

Høringssvar fra

Norsk hjemmeundervisningsforbund (NHUF) til

NOU 2019:23 - Forslag til ny Opplæringslov

Juni 2020

I forbindelse med arbeidet med NOU 2019: 23 Ny opplæringslov har Opplæringslovutvalget også sett på lovgivningen rundt privat hjemmeundervisning. Norsk hjemmeundervisningsforbund (NHUF) er enige i at gjeldende rett til og rammer for hjemmeundervisning bør kodifiseres. Dette må gjøres på en slik måte at det tar vare på rettighetene til dem som velger denne opplæringsformen. Utvalget hevder at det i forslaget ikke er gjort vesentlige endringer i forhold til dagens lovgivning. Deres forslag inneholder hovedsakelig tre endringer; 1) å innføre søknad om forhåndsgodkjenning, 2) at opplæringen må skje på folkeregistrert adresse og 3) de fjerner ordet særskilde, et vesentlig ord, fra paragrafen om kommunenes tilsyn med privat hjemmeundervisning.

Dette er endringer vi mener er så gjennomgripende og så alvorlige at det kan kalles et paradigmeskifte i lovgivningen om privat hjemmeundervisning i Norge.

NHUF er ikke blitt spurt om å uttale seg i denne prosessen, noe vi mener kan være grunnen til at utvalget gjør disse endringene uten å ha forutsetninger for å se hva de egentlig innebærer.

Dette høringssvaret er altså den eneste muligheten barn og foreldre som driver privat hjemmeundervisning har til å uttale seg om lovforslaget, og det er derfor av den aller største viktighet at høringssvaret blir tatt til etterretning.

1 Innledning

Opplæringslovutvalget har foretatt en nødvendig gjennomgang av Opplæringsloven og kommet med et forslag som de mener gir en bedre og mer oversiktlig lov.

Vi i NHUF er glad for uttalelsene i utvalgets innledning:

"Reguleringen av grunnopplæringen må ta høyde for og skape rom for læring og utvikling for det mangfoldet av barn, unge og voksne som er i dagens og framtidens grunnopplæring."

Dette lover godt for at loven skal ta høyde for nettopp dette at vi er forskjellige som individ, og at kreativitet og mangfold er blant de egenskaper som blir etterspurt i dagens samfunn. Vi er også glad for at hjemmeundervisning får sin egen paragraf, og er positive til en tydeliggjøring av denne rettigheten.

Når det er sagt er det i kapittel 46.4 Grunnskoleopplæring i hjemmet, en del uttalelser om hjemmeundervisning som vi i NHUF ikke kjenner oss igjen i og som vi ikke har fått svar på ved henvendelser til utvalgets leder Jon Christian Fløysvik Nordrum.

Vi vil i det følgende komme med en kort gjennomgang om privat hjemmeundervisning i Norge i dag, deretter vil vi kommentere kapittel 46.4 i NOU 2019: 23, før vi gjør rede for hva vi mener om å innføre søknadsplikt for privat hjemmeundervisning, hvorfor forslaget om at den private hjemmeundervisningen skal foregå på folkeregistrert adresse virker umotivert og hva som kan bli resultatet av innstrammingen i språket i paragrafen om tilsyn.

Vi vil tilslutt fremme forslag til alternative lovformuleringer vi mener i større grad både vil dekke behovet til de familiene som velger privat hjemmeundervisning og til kommunene som skal føre tilsynet med denne.

2 Privat hjemmeundervisning i Norge 2020

I Norge var det i oktober 2019 226 barn som fikk privat hjemmeundervisning. I løpet av året kommer det alltid noen til slik at det våren 2020 nærmer seg 260 barn. I tillegg har endel barn en ordning hvor de er delvis på skole og delvis får privat hjemmeundervisning, dette regnes ikke med som privat hjemmeundervisning i statistikken.

Det er mange grunner til at familier velger privat hjemmeundervisning for kortere eller lengre tid;

  • mistrivsel på skolen

  • mobbing

  • mangel på individuelt tilpasset opplæring

  • sykdom eller medfødte tilstander

  • lang eller farlig skolevei

  • ulike pedagogiske retninger

  • lengre utenlandsopphold

  • grendeskoler som legges ned

  • religiøst orientert livssyn

  • deltagelse i musikalske eller sportslige aktiviteter som krever mye fravær fra ordinær skole.

Rapporten “Undersøgelse av hjemmeundervisning, fravær og børn uden for undervisningstilbud” gjort på oppdrag for det danske undervisningsministerium viser det samme.

Illustrasjon fra rapporten “Undersøgelse av hjemmeundervisning, fravær og børn uden for undervisningstilbud” vedlagt.

Lengden på privat hjemmeundervisning

Det er stor forskjell på hvor lenge familier velger privat hjemmeundervisning. Noen bare for deler av et år i påvente av at en situasjon skal løse seg, for eksempel bytte av skole. Noen for et år, for eksempel i forbindelse med reise. De aller fleste deler skoleløpet mellom privat hjemmeundervisning og skole. Noen få har privat hjemmeundervisning hele skoleløpet.

Tilsyn

Det er i dag lite definert i lovteksten hvordan tilsynet skal foregå og det er varierende hvordan dette fungerer i de ulike kommunene. Endel skole- og kommuneansatte vet fortsatt ikke at privat hjemmeundervisning er lov og dette kan føre til komplikasjoner mellom hjem og skole. Heldigvis er de fleste interessert i å få til et samarbeide, og i mange saker går samarbeidet fint etter at en har fått på plass de grunnleggende strukturene. Dessverre ser vi også eksempler på at en nærskole/kommune som ikke kjenner til lovverket kan skape problemer for familier som velger privat hjemmeundervisning. Selv om det ikke er mye skrevet i lovteksten har det etterhvert utviklet seg en norm. Tilsyn skjer som regel 1-2 ganger i året. Når tilsynet fungerer på det beste, er det et samarbeid basert på tillit mellom familien og tilsynet.

3 Privat hjemmeundervisning i utvalgets vurderinger

Det er, som tidligere nevnt, en del konklusjoner og uttalelser i utvalgets vurderinger vi i NHUF ikke kjenner igjen fra vår erfaring med privat hjemmeundervisning i Norge;

Fra utvalgets vurderinger

“Utvalget mener at et krav om forhåndsgodkjenning av undervisningsopplegget vil kunne bidra til at foreldre ikke starter opp med grunnskoleopplæring i hjemmet der dette ikke er realistisk. Dersom foreldrene starter opp med grunnskoleopplæring i hjemmet og denne stanses av kommunen etter kort tid som følge av at opplæringen ikke har den nødvendige kvaliteten, kan dette være svært uheldig for barnet. Et krav om forhåndsgodkjenning etter søknad vil kunne bidra til at barnet sikres kontinuitet i opplæringen.”

I NHUF rådgir vi rundt 250 familier i året og vi har enda ikke møtt problemstillingen med hjemmeundervisning som ikke er realistisk eller som stanses av kommunen etter kort tid som følge av at opplæringen ikke har den nødvendige kvaliteten. Er dette et så stort problem at retten til hjemmeundervisning må gjøres mer byråkratisk for alle som ønsker å hjemmeundervise?

Som tidligere nevnt velges hjemmeundervisning ofte i tilfeller hvor skolehverdagen ikke er en god situasjon for barnet. En kan snu utvalgets problemstilling og si at dersom skolens undervisning og miljø ikke har den nødvendige kvaliteten, kan dette være svært ødeleggende for barnet. I noen tilfeller kan det være livsnødvendig å ta barnet ut akutt. Vi vil senere i teksten komme med eksempler på dette.

“Utvalget legger til grunn at opplæringen hovedsakelig skal skje i barnets hjem, det vil si på folkeregistrert adresse, eller i nærområdet. Dette følger også av gjeldende bestemmelse, jf. «i heimen»,

I den opprinnelige loven må en anta at uttrykket “i heimen” var brukt som en motsats til “i skolen”, uten at det lå noen føringer på hvor opplæringen faktisk skulle foregå. Utvalgets definisjon av hjem brukt på denne måten er meget snever. Hjem kan også forstås som noe relasjonelt fremfor geografisk lokasjon.

I forbindelse med reiser skriver utvalget om tilsyn:

(...) men utvalget erfarer at dette har vært noe ulikt praktisert, noe som også kan gjøre det vanskelig for kommunen å føre tilsyn med opplæringen.

Også her lurer vi på i hvilken grad dette er et reelt problem? Hvilke tall eller undersøkelser støtter utvalget seg på?

Utvalget er kjent med at enkelte foreldre ønsker å undervise egne barn i kortere perioder på grunn av for eksempel ferie og andre reiser utenom skolens ferier. Utvalget legger til grunn at grunnskoleopplæringen i hjemmet må gjennomføres i Norge, jf. virkeområdet til opplæringsloven.“

NHUF er enig i at det er uheldig at foreldre som ønsker å foreta reiser i en kortere periode utenom skolens ferier, tar barnet ut i privat hjemmeundervisning for å omgå skolens strenge regler om permisjon. De fleste av dem driver heller ikke privat hjemmeundervisning i disse ukene, men får ofte med seg et opplegg fra skolen. Men igjen hvor stort er dette problemet? Finnes det andre måter å regulere disse reisene og denne uheldige bruken av hjemmeundervisningslovgivningen?

Vi har forsøkt å få svar på hvilket kildemateriale utvalget har brukt for å komme frem til disse vurderingene, og i uttalelser til Demokraten har utvalgsleder Fløysvik Nordrum innrømmet at utvalget ikke har noe bakgrunnsmateriale for sine uttalelser. Det kan synes som om utvalgets vurderinger er basert på meninger, ikke erfaringer eller fakta.

4 Innføring av søknad om grunnskoleopplæring i heimen

I forbindelse med Stortingets behandling av forslaget til Opplæringslov i 1998 uttalte en samlet utdanningskomite følgende:

Komiteen vil peke på at foreldrene har hovedansvaret for sine egne barn, og at skolen skal hjelpe dem i arbeidet med oppdragelse og opplæring. Dette er den bærende idé i foreldreretten. Komiteen vil videre peke på at dette forplikter både foreldre og samfunn ved at foreldrene har et opplæringsansvar for sine barn og samfunnet har en forpliktelse til å gi tilbud om en tidsmessig og tilpasset opplæring.

I Ot.prp. nr. 43 (2005–2006) uttalte departementet blant annet dette: (...)

"Det er et lenge verdsatt prinsipp i norsk utdanningspolitikk at foreldre skal ha rett til å velge alternative skoleløsninger."

I sine vurderinger skriver opplæringslovutvalget følgende:

"I denne sammenhengen er det særlig relevant å vise til retten til å velge en annen utdanning enn den offentlige, som er nedfelt i blant annet Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK), De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP)."

Forslaget om å innføre søknadsplikt for privat hjemmeundervisning er et vesentlig brudd med norsk utdanningstradisjon slik den har vært siden den første skoleloven i 1739. Dette forslaget svekker foreldremyndigheten, skaper problemer for familier som er i konflikt med skole/kommune, og risikerer at det blir store lokale forskjeller i behandlingen av søknadene.

4.1 Søknad om privat hjemmeundervisning er svekkelse av foreldremyndigheten

Senest ved utbruddet av Covid-19 så vi hvor viktig det er at foreldrene selv har retten til å ta avgjørelser om hva som er best for egne familier. I dagene før skolene lukket fikk vi flere henvendelser fra familier som ble nektet å holde sine barn hjemme. Alle familiene hadde forskjellige lungesykdommer eller svekket allmennhelse i nærmeste familie. Disse familiene brukte sin rett til å holde barna hjemme med øyeblikkelig virkning.

Det er Barnelovens § 30 som regulerer innholdet i foreldreansvaret. Paragrafen beskriver at foreldrene har både rett og plikt til å ta avgjørelser på vegne av barnet og at de skal sørge for at barnet får utdanning etter evne og givnad. Det står videre at barnet ikke skal utsettes for vold eller bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsen deres blir utsatt for skade eller fare. Det er foreldrenes rett og plikt å ta barnet ut av en psykisk eller fysisk uholdbar situasjon. Det må kunne gjøres med øyeblikkelig virkning.

I henhold til Menneskerettighetene, artikkel 26.3 har foreldre fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få. Dersom barnet ikke trives med det valget, eller opplæringen ikke er tilfredsstillende, vil dette avdekkes av tilsynet.

4.2 Konflikt med kommunen ved søknad om privat hjemmeundervisning

I følge Elevundersøkelsen 2018 blir ca 40 000 barn mobbet. Mange finner seg i det og holder ut, men for noen blir det for mye og de orker ikke å gå på skolen. Rundt 12 000 elever regnes som skolevegrere.

Advokatene Trude Trønnes Eidsvold og Thea W. Totland skriver i Aftenposten, 11.12.2019:

"Så hvorfor blir 12.000 barn definert som skolevegrere? Når foreldre tar kontakt med oss, har de allerede forsøkt å få skolens oppmerksomhet, men skolen går i forsvar og er rigide. Ofte toppes det hele med en bekymringsmelding til barnevernet. Det blir steile fronter, og dette tærer på samarbeid og kommunikasjon. Vi har bistått mange klienter i møter med offentlige instanser og er overveldet av hvor vanskelig kontakten med skole og hjelpeapparat kan være. Ofte oppleves det som at disse instansene leter etter grunner hos barnet eller foreldre for hvorfor barnet ikke er på skolen."

Dette er også NHUF sin erfaring. Mer enn 60% av henvendelsene NHUF fikk i 2019 dreide seg om problematiske forhold mellom familie og skole/kommune.

Førsteamanuensis i rettsvitenskap Bente Ohnstads har undersøkt dette i sin bok Meldeplikt til barnevernet (er det nok å være bekymret?). Her viser hun at foreldre som stiller spørsmål noen ganger oppfattes som krevende. Ohnstad skriver i Juristen.no at hun ble kontaktet av foreldre som var blitt meldt til barnevernet.

"Meldingene gjaldt foreldre som hadde stilt krav om tilpasset undervisning, foreldre som klaget på opplæringstilbudet og skolemiljøet, foreldre til barn som ble mobbet, og foreldre til barn som på grunn av sykdom hadde stort fravær fra skolen."
"Påfallende mange av meldingene vi har gått gjennom er sendt etter at foreldre har stilt krav, klaget på undervisning og skolemiljø, på tjenestetilbud eller på ansatte."

Eksempel 1 - Mobbing/vold: Jente 8. klasse opplevde mobbing over lengre tid. Skolen klarte ikke å sette inn gode nok tiltak. Etterhvert tilspisset situasjonen seg og forholdet mellom skolen og etterhvert kommunen ble vanskelig. Dette var et lite sted og båndene mellom skoleledelsen og ledelsen i kommunen var tette. Etter vold fra medelev ble jenta tatt ut på dagen. Både jenta og foreldrene mente at nå var det nok, og ønsket å begynne med privat hjemmeundervisning.

Dette er et eksempel på en pågående konfliktsituasjon som akutt blir vanskeligere og utløser nødvendigheten av strakstiltak.

Vi ser av Elevundersøkelsen at så mye som 27 000 rapporterer at de blir mobbet. For mange av de som blir mobbet, er skolen helt uforutsigbar. For dem handler det ikke om å gjøre opplæringssituasjonen kontinuerlig ved overgang mellom skole og privat hjemmeundervisning, men å raskest mulig sikre at opplæringen faktisk kommer i gang.

Eksempel 2 - Geografiske utfordringer: Mor til to jenter på småtrinnet lurte på å ta barna ut av skolen. De bodde på et lite sted og lokalskolen skulle pusses opp. Den nye skolen lå en halv time unna, på rasfarlig vei. Barna skulle busses frem og tilbake. Moren hadde stilt spørsmål om krisehåndtering om det skulle gå ras mens barna var på skolen og dermed ikke kunne komme seg hjem, og skolen hadde ingen planer. Dette var ikke akseptabelt for familien. Moren hadde ved en tidligere anledning stilt spørsmål ved inneklima på den tidligere skolen, og dermed kommet i konflikt med rektor. Ved melding om privat hjemmeundervisning ble hun derfor meldt til barnevernet. Saken ble henlagt.

Eksempel 3 - manglende tilrettelegging/skolevegring: Personlig fortelling fra mor som ønsker å være anonym.

«Barneskolen gikk ikke på skinner, men det gikk. Jeg satte grenser, ga konsekvenser, forklarte og motiverte, brukte belønningsskjemaer og klistremerker. Jeg gjorde alt jeg kunne for å være "en flink mor".
Ingen så hva min "flinkhet" gjorde med sønnen min. Han bet tennene sammen, gikk på skolen hver dag, dro på trening, gjorde lekser, og klaget aldri. Han gjorde alt for å passe inn, for å være en vanlig gutt, alt for å være god nok.
En dag var kreftene slutt. Han var utmattet og fikk angst for alt og alle utenfor huset.
Autismediagnosen kom på plass, omsider. Jeg innså at det var alt strevet for å få ham til å «passe inn» som hadde ført til utmattelsen.
Heldigvis fikk vi støtte av noen kloke fagfolk som forsto at han trengte ro for å hente seg inn.
Etterhvert som kreftene vendte tilbake, ble det klart at tanken på å møte fram på skolen igjen ga så mye angst og stress at det var uforsvarlig å presse ham.
Men gutten min er kunnskapssøkende og vitebegjærlig. Han er fast bestemt på å ta høyere utdanning. Han begynte selv å søke etter alternative måter å fullføre ungdomsskolen på, og spurte om han kunne få undervisningen nettbasert.
Skolen hadde vært på kurs med en ekspert på skolevegring, og eksperten hadde lært dem at de ikke måtte tilby noen form for undervisning i hjemmet. Eleven måtte presses til å møte på skolen, om nødvendig ved hjelp av tiltak i hjemmet.
I møte etter møte spurte jeg om de ikke heller kunne prøve en digital tilnærming. Jeg ba om at han kunne få en fast kontaktperson som kunne få et tillitsforhold til ham og senere undervise ham digitalt.
Etter hvert kunne dette kanskje gjøre han trygg nok til å komme på skolen? Og om ikke ville han likevel ha utbytte av undervisningen...
Det PPT kunne bidra med var bekymringsmelding til barnevernet, med anklager om at jeg løy om angsten til sønnen min, og «hindret dem i å komme i posisjon». Jeg brukte mye tid og krefter på å forklare at jeg tvert imot hadde prøvd å vise hvordan de best kunne komme i posisjon til å hjelpe! Mens dette pågikk, gikk tiden, uten at det kom noe undervisningstilbud.”

I hht dagens lover kunne jenta i det første eksempelet tas ut på dagen og trygges. I det andre eksempelet hadde familien rett til å selv velge hva som var riktig for deres familie i denne situasjonen. Om familien i det tredje eksempelet ønsket det, kunne de gått mot ekspertenes anbefalinger og gjort det de selv så var riktig for deres sønn.

Med det nye lovforslaget måtte familiene sendt søknad til de samme kommunene de allerede var i konflikt med og som allerede hadde så stor mistillit til dem at de hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet.

Vedlagte oversikt fra UDIR viser antall saker med brudd på Opplæringslovens §9A. 283 saker hvor skolen ikke har klart å oppfylle sine plikter i løpet av et halvt år. Det er sannsynligvis mørketall her, da mange ikke kjenner til muligheten av å klage til fylkesmannen.

4.3 Mange kommuner er negative til privat hjemmeundervisning

Det er ikke til å stikke under en stol at mange er skeptiske til privat hjemmeundervisning. Enhetsskolen står sterkt i Norge og det er forventet at skolen skal tilpasse seg elevene og dermed være det beste alternativet for alle elever. Når noen bryter med denne oppfatningen er det nesten som om noen kommuneansatte føler det som et angrep på dem selv.

Lovverket slik det er i dag fungerer godt, og etter hensikten, der kommunen har god kunnskap om, eller er villige til å sette seg inn i lovverket. Men i kommuner som i utgangspunktet er negative til privat hjemmeundervisning er det mange som opplever store problemer.

I disse kommunene opplever familier som melder om privat hjemmeundervisning å få feilinformasjon om rettigheter, å bli presentert med rigide avtaler om urimelige krav ved oppstart, de blir møtt med krav om hjemmebesøk, om kartleggingsprøver ved tilsyn og de blir bli meldt til barnevernet. I Trondheim ble en familie nettopp truet med barnevernet fra ansvarlig for hjemmeundervisning i kommunen, om de ikke oppga en sluttdato for sin private hjemmeundervisning.

Familien i det tredje eksempelet over vil gjerne hjemmeundervise sin sønn, men tør det ikke fordi konfliktnivået i kommunen nå er så høyt at hun er redd for at om hun gjør det, vil det utløse en ny bekymringsmelding til barnevernet. Det vil hun helst unngå.

Utvalget argumenterer med at en søknad om forhåndsgodkjenning er et godt utgangspunkt for et godt samarbeid mellom kommunen og familien, men det er ikke et godt grunnlag for samarbeid når en part har mye mer makt enn den andre.

Det burde være elevens opplæring som skal stå i fokus, men ofte gjør det ikke det i dag. Når hjemmeunderviste elever nektes skolebøker og tilgang til nettressurser, er det ikke barnets opplæring som står i fokus. Det er nesten som om eleven skal straffes for ikke å “passe inn” på skolen. Det burde være problemfritt at disse godene også blir tilbudt elever i privat hjemmeundervisning, så lenge rammetilskuddet til kommunene er basert på antall barn i kommunen, og ikke hvem som går fysisk på skole eller ei.

I små kommuner har en ofte mange hatter, og det er tette forhold mellom de forskjellige instansene. I store kommuner er det større forhold og mer privatliv. Dette i seg selv kan føre til en skjev behandling av kompetansekravene ved en søknad om forhåndsgodkjenning av privat hjemmeundervisning.

5 Privat hjemmeundervisning skal gjennomføres på folkeregistrert adresse

I NOU 2019: 23, 57 Merknader til de enkelte lovbestemmelser heter det:

"Opplæringen skal gjennomføres i «heimen» til eleven, det vil si på folkeregistrert adresse. Det betyr blant annet at opplæringen ikke kan gjennomføres hos slektninger eller i utlandet."

Videre skriver utvalget i kapittel 46.4:

"Utvalget er kjent med at enkelte foreldre ønsker å undervise egne barn i kortere perioder på grunn av for eksempel ferie og andre reiser utenom skolens ferier. Utvalget legger til grunn at grunnskoleopplæringen i hjemmet må gjennomføres i Norge, jf. virkeområdet til opplæringsloven."

Utvalget skriver også lengre om de tateres/romanifolks tradisjonelle reising, men uttrykker også at det ikke er meldt om særlige søknader om fri i forbindelse med reising for disse gruppene.

Utvalget mener at det vil by på problemer med å få utført tilsyn om familien er på reise. I dette ligger en uvitenhet om hvordan tilsynet fungerer. Tilsynet er ikke uventede kontroller, men et planlagt samarbeid. Om ikke noe annet har korona vist oss at det går ann å snakke sammen gjennom digitale løsninger.

Det er vanskelig å få tak på hva eller hvem det er utvalget mener å skulle regulere med denne presiseringen av lovteksten. Som tidligere nevnt må lovtekstens bruk av ordet “heim” i forbindelse med denne type opplæring sees i motsats til ordet “skole”.

Et krav om å oppholde seg på folkeregistrert adresse vil stoppe spennende reiser som den Villmarksfamilien gjorde gjennom Norge i 2019, eller familien Solholm/Færø som har tilbragt måneder med å seile på verdens hav. Noen som driver privat hjemmeundervisning reiser også til andre hjemmeskolemiljøer rundt omkring i verden. De fleste vil si at en reise vil være en utmerket mulighet for å lære, slik for eksempel kronprinsfamilien gjorde i 2010.

Men alt dette er så marginalt at det er vanskelig å forestille seg at det er det utvalget ønsker å stoppe. Så da må det enten være familier som ønsker å dra på et par ukers ferietur og når de ikke får permisjon fra skolen tar de barna ut av skolen, og skriver dem inn igjen når de kommer tilbake.

Som nevnt er disse kortere ferieturene ikke privat hjemmeundervisning; ofte har en med seg et opplegg fra skolen og det er klart ønskelig at barna kommer tilbake i samme klasse etter oppholdet. NHUF råder alltid familier til å komme til en enighet med skolen ved denne typen reiser, heller enn å ta ut barnet i privat hjemmeundervisning.

Hvordan skal det sjekkes at familien er hjemme ved et krav om at undervisningen skal foregå på folkeregistrert adresse? Hva skjer om familien ønsker å oppholde seg på hytta? Eller foreta en reise innenlands eller til utlandet utenom skolens ferier? Eller besøke slektninger? Må de da søke om å få lov til å reise? Hvem har ansvaret for å innvilge en slik søknad? Hva skal være kriteriene for at en skal få lov til å reise? I følge grunnlovens § 106 kan ingen nektes å forlate riket. Privat hjemmeundervisning kan derfor ikke fordres å skje på folkeregistrert adresse. Privat hjemmeundervisning må kunne foregå også ved reiser og opphold på f.eks hytta og i utlandet.

6 Kommunalt tilsyn med grunnskoleopplæring i heimen

Utvalgets vurderinger:

"Utvalget foreslår ingen realitetsendringer når det gjelder tilsyn. Det kommunale tilsynet må, som i dag, være egnet til å avdekke om opplæringen er i samsvar med minimumskravene i loven. Det betyr at kravene til omfang og hyppighet vil variere."

Utvalget sier at det er ingen realitetsendring, men strammer inn i språket. I dagens § 14-3. Kommunalt tilsyn med heimeopplæring står det:

"Kommunen fører tilsyn med den pliktige opplæringa for barn og unge som ikkje går på skole, og kan òg kalle dei inn til særskilde prøver."

I det nye forslaget til § 20-7. Kommunalt tilsyn med grunnskoleopplæring i heimen står det:

"Kommunen kan krevje at barn som får grunnskoleopplæring i heimen, tek prøver som kan vise om opplæringa oppfyller krava i denne lova."

Når det eneste loven nevner om tilsyn er at kommunen kan bruke prøver, er vår erfaring at foreldre ikke kan reservere seg mot bruk av prøver, selv i tilfeller hvor dette ikke er til barnets beste. Noen barn med skolevegring er så utkjørt av testing og måling at de har aversjon mot skole i årevis etter at de er tatt ut.

En god pedagog må kunne se fremgang uten bruk av prøver. En undersøkelse gjennomført vinteren 2020 blant familier som har eller har hatt privat hjemmeundervisning, viser at de som har tilsyn med testing generelt er mindre fornøyd med og redd for tilsynet enn de som har tilsyn ved å legge fram egne prosjekt.

Våre erfaringer er også at det kan være bra med en presisering om hva som er viktig med tilsynet. Dette for å unngå konflikter. Det bør også stå at tilsynet skal tilpasses den enkelte elev.

Utvalget lurer også på om det er lurt å utvikle en standard for tilsyn. Det er NHUF sterkt i mot. Det er så stor variasjon blant de hjemmeunderviste barna at å utvikle en standard uansett ikke vil passe for mange av dem. Vi foreslår at det legges til en setning i paragrafen om at tilsynet skal utføres på best mulig måte for barnet, i samsvar med Grunnlovens § 104.

NHUF mener også at utlån av bøker og tilgang til nettbaserte ressurser burde være fast praksis. Slik det er i dag er det opp til kommunen/nærskolen å avgjøre om familien skal få dette. Å få låne bøker kan være av stor betydning for noen familier og det kan være en ekstra sikkerhet for tilsynslærer at familien har de samme bøkene som nærskolen.

Utvalgsleder Jon Christian Fløysvik Nordrum har tidligere uttalt i Demokraten/Dagsavisen at «hvis foreldrene ikke kan forhåndsgodkjennes, ville de heller ikke bestått et tilsyn».

Dette mener vi understreker en mangel på innsikt i problematikken. Med de ganske omfattende søknadskravene utvalget skisserer, kan det virke som om utvalgslederen ikke har skjønt hvordan tilsyn vanligvis fungerer. Tilsyn er ikke et sett med formaliserte sjekkpunkter som skal krysses av. Tilsyn er et samarbeid mellom familien og tilsynslærer, en dynamisk prosess bestående av samtaler over tid. Denne prosessen kan ikke planlegges på forhånd eller standardiseres, fordi hvert enkelt barn har sitt utgangspunkt og ofte sin egen problematikk i forhold til læring. Vi ser at selv kommuner som i utgangspunktet er skeptiske, og kanskje dermed ikke hadde godkjent en søknad, har blitt overrasket over barns fremgang ved privat hjemmeundervisning.

7 "Grunnskoleopplæring i heimen" eller "privat heimeopplæring"?

Utvalget foreslår å rydde i begrepsbruken i loven ved å bruke uttrykket "grunnskoleopplæring i heimen". NHUF er enig i at det kan være bra med en tydeliggjøring av begrepene, men det er delte meninger om “grunnskoleopplæring i heimen” er det beste uttrykket.

Mange mener uttrykket “privat heimeopplæring” stemmer bedre innholdsmessig med det hjemmeundervisere driver med, ettersom de færreste faktisk driver med skole hjemme. Vi lander derfor på å foretrekke dette uttrykket og har valgt å bruke det i våre lovforslag.

8 Delt løsning skole/privat hjemmeundervisning

NHUF blir ofte kontaktet av familier som lurer på mulighetene av å ha privat hjemmeundervisning på deltid. Variasjonene av ønskene er mange. I løpet av våren har vi blitt kontaktet av en far som bor i et annet fylke og som ønsket at jentene hans kunne ha delvis privat hjemmeundervisning. Da kunne han ha dem hos seg i ukedagene også, ikke bare i hektiske helger. En førsteklassing blir fort sliten og kunne trengt å være hjemme på onsdager for å få pustet ut. En femteklassing er mye rastløs og sliter med å sitte stille. Hun har tilbud om å være på en besøksgård en dag i uka. En autistisk gutt klarer ikke det sosiale bråket i klasserommet, men vil gjerne være med på klasseturer, utflukter og feiringer.

Slik lovgivningen er i dag er det helt opp til den enkelte skole om dette er noe de vil legge til rette for. NHUF mener at mange barn ville hatt godt av delt løsning og mener kommunene og skolene bør pålegges å legge til rette for dette der hvor det er hensiktsmessig.

9 Opplæring for familier som skal oppholde seg i Norge en begrenset periode

NHUF blir kontaktet av utenlandske familier som skal oppholde seg i Norge en begrenset periode, for eksempel i forbindelse med en av foreldrenes arbeid. Noen av disse hjemmeunderviser allerede og ønsker å fortsette med det, andre ønsker å hjemmeundervise mens de er i Norge. Felles for dem er at de kan møte problemer med regelen om at undervisningen skal foregå på norsk eller samisk. Dette er en marginal, men stadig tilbakevendende problemstilling og NHUF mener at det burde være mulig å finne en løsning på dette med at det kan søkes om fritak for kravet om opplæring på norsk eller samisk dersom forholdene er som beskrevet over.

10 Inkurie i § 20-5?

I sine vurderinger skriver utvalget at:

"Paragraf 1-4 er ikke gjort gjeldende for grunnskoleopplæring i hjemmet,(...)"

Allikevel leser en i forslaget til den nye Opplæringslovens § 20-5. Grunnskoleopplæring i heimen:

"Foreldre kan søkje kommunen om å få gi barna sine grunnskoleopplæring i heimen sjølv. Kommunen skal godkjenne søknaden dersom opplæringa vil oppfylle krava i § 1-2 om formålet med opplæringa, § 1-3 om forsvarleg opplæring og § 1-4 om at opplæringa må vere i samsvar med læreplanar for fag og med fag- og timefordelinga."

§ 1-4 har følgende ordlyd:

§ 1-4. Læreplanverket og utdanningstilbodet
Kongen i statsråd skal gi forskrift om overordna mål og prinsipp for opplæringa.
Departementet skal gi forskrift om læreplanar for fag.
Departementet skal gi forskrift om kor mange timar med opplæring elevar i grunnskolen og elevar og lærlingar i den vidaregåande opplæringa skal ha, og korleis timane skal fordelast mellom trinn og fag.

Både utvalget og NHUF mener at privat hjemmeundervisning bør følge læreplanene, men verken utvalget eller NHUF ser det som hensiktsmessig å lovfeste at privat hjemmeopplæring skal være underlagt fag- og timefordeling. Opplæring i hjemmet for enkeltelever følger helt andre rutiner enn opplæring i et klasserom med 30 elever. En av fordelene med privat hjemmeundervisning er nettopp dette at en kan bruke lengre tid på det som er vanskelig eller interessant for den enkelte elev, og kortere tid på det som er enkelt.

Vi anser derfor dette for å være en inkurie, og regner med at dette rettes opp i videre forslag.

11 Alternative lovtekster

NHUF foreslår at det gjeldende uttrykket rettes til "privat heimeopplæring"

Utvalgets forslag

§ 3-2. Plikt til grunnskoleopplæring
Barn har plikt til grunnskoleopplæring frå det året dei fyller seks år, til dei har avslutta det 10. trinnet. Grunnskoleopplæringa skal gjennomførast på ein offentleg skole eller ein privat grunnskole som er godkjend etter § 20-1 eller etter friskolelova. Kommunen kan godkjenne grunnskoleopplæring i heimen etter § 20-5.

NHUFs forslag

§ 3-2. Plikt til grunnskoleopplæring
Barn har plikt til grunnskoleopplæring frå det året dei fyller seks år, til dei har avslutta det 10. trinnet. Grunnskoleopplæringa skal gjennomførast på ein offentleg skole, ein privat grunnskole som er godkjend etter § 20-1 eller etter friskolelova, ved privat heimeopplæring etter § 20-5 eller ved ein kombinasjon av disse.

Utvalgets forslag

§ 20-5. Grunnskoleopplæring i heimen
Foreldre kan søkje kommunen om å få gi barna sine grunnskoleopplæring i heimen sjølv. Kommunen skal godkjenne søknaden dersom opplæringa vil oppfylle krava i § 1-2 om formålet med opplæringa § 1-3 om forsvarleg opplæring og § 1-4 om at opplæringa må vere i samsvar med læreplanar for fag og med fag- og timefordelinga.

NHUFs forslag

§ 20-5. Privat heimeopplæring på grunnskolenivå
Foreldre kan velge å la barnets grunnskoleopplæring foregå ved privat heimeopplæring. Den private heimeopplæringa må oppfylle krava i § 1-2 om formålet med opplæringa, § 1-3 om forsvarleg opplæring, og § 1-4 om at opplæringa må være i samsvar med læreplaner for fag. § 1-4 tredje avsnitt om fag- og timefordelinga gjeld ikkje for privat heimeopplæring. Kommunen skal føre tilsyn med den private heimeopplæringa som skildra i §20-7.
(I merknadene til loven står det følgende for å hindre kortere ferieturer: Det anbefales at den private heimeopplæringen er av en viss varighet. Uttak fra opplæringssituasjonen som er av kortere varighet og hvor det er klart at barnet skal tilbake i samme opplæringssituasjon, regnes ikke som privat heimeopplæring.)

Utvalgets forslag

§ 20-7. Kommunalt tilsyn med grunnskoleopplæring i heimen
Kommunen skal føre tilsyn med grunnskoleopplæring i heimen. Kommunen kan krevje at barn som får grunnskoleopplæring i heimen, tek prøver som kan vise om opplæringa oppfyller krava i denne lova.
Kommunen kan krevje at eit barn følgjer opplæringa i skolen dersom grunnskoleopplæringa i heimen ikkje er i samsvar med krava i § 20-5. Godkjenninga fell då bort.

NHUFs forslag

§ 20-7. Kommunalt tilsyn med privat heimeopplæring
Kommunen skal føre tilsyn med privat heimeopplæring. Tilsynet skal tilpasses det enkelte barn. Dersom det etter tilsyn er tvil om den private heimeopplæringa er forsvarlig, kan kommunen krevje at barn tek prøver som kan vise om opplæringa oppfyller krava i denne lova.
Kommunen kan krevje at eit barn følgjer opplæringa i skolen dersom den private heimeopplæringa ikkje er i samsvar med krava i § 20-5.

Vedlegg