Forsiden

Høringssvar fra Melhus kommune

Dato: 16.08.2021

Høringssvaret sendes på vegne av Melhus kommune og gjelder forslag til endringer i pasientjournalloven og IKT-standardforskriften, som omhandler tilgjengeliggjøring av og betaling for nasjonale e-helseløsninger. Lovendringene foreslår å gi staten vide fullmakter til å pålegge kommunene å ta i bruk nasjonale e-helseløsninger og plikt til å betale for disse, samt hjemmel til å fastsette størrelse på betalingen. Helse- og omsorgsdepartementet foreslår endringer i pasientjournalloven §§ 8 og 21. Videre foreslår departementet endringer i forskrift om IKT-standarder i helse og omsorgstjenesten med nye §§ 9 til 19. Som følge av foreslåtte endringer i pasientjournalloven fremmes med dette høringssvar fra Melhus kommune.

Melhus kommune er uenig i de virkemidlene som staten foreslår. Etter vår vurdering har forslagene i høringsnotatet i stor grad samme konsekvenser for kommunesektoren som lovforslaget som ble trukket i 2020 etter stor motstand blant mange aktører. Regjeringen oppga som del av sin begrunnelse for å trekke forslaget at Stortingets flertall offentlig hadde uttrykt at de ikke ville støtte forslaget. Innspillene fra KS og et stort antall kommuner i tilknytning til den forrige lov-prosessen, og KS’ innspill gjennom konsultasjonsordningen og lovmedvirkningsordningen, er i liten grad hensyntatt i det forslaget som nå er sendt på høring. Dette gir liten tillit til at kommunal sektor får reell innflytelse på realitetsinnholdet i de varslede forskriftspålegg under ordningen. Vi stiller oss kritisk til en slik løsning og vi understreker at forslaget vil gripe direkte inn i det kommunale selvstyret.

Et slikt forslag vil pålegge kommuner å ta i bruk e-helseløsninger og dermed styre kommunens frie inntekter på bekostning av kommunestyrets prioriteringer. Melhus kommune mener prinsipielt at staten har et samlet finansieringsansvar for nasjonal infrastruktur, inklusiv nasjonal eHelse-infrastruktur – som de nasjonale eHelseløsningene er. Vi mener også at forslaget griper direkte inn i det kommunale selvstyret ved at departementet gis anledning til å prioritere bruk av kommunenes frie inntekter på kommunestyrenes vegne. Det legges gjennom lovforslaget opp til at departementet kan fastsette størrelse på kommunenes betaling for statlig eide og styrte eHelse-løsninger der plikt til å betale for kommunen er pålagt gjennom lov. Dette innebærer et systemskifte med vide fullmakter til departementet til direkte å kunne øremerke kommunenes frie inntekter til økte drift- og forvaltningskostnader for statlige eHelse-tjenester. Fordi forslaget legger opp til at kostnader ikke skal kompenseres, vil dette redusere kommunenes handlingsrom for ivaretagelse av andre lovpålagte oppgaver.

Vi er også kritisk til at staten gjennom forskriftsendringer kan pålegge kommunene å betale for kostnadsøkningene til drift og forvaltning av statlige eHelseløsninger. Slik vi leser forslaget legges det opp til at diss påtvungne merkostnadene holdes utenom den ordinære Statsbudsjettprosessen. De økonomiske konsekvensene for kommunene holdes dermed unna Stortingets behandling og nasjonalforsamlingens rolle i å fastsette de økonomiske rammene for kommunene.

Melhus kommune mener lovforslaget legger for vide fullmakter til departement og statlige organer uten at kommunesektoren er sikret reell innflytelse verken på utvikling, implementering av løsninger eller kostnadsnivå for løsningene man pålegges å betale for. Vi mener også Stortinget gjennom lov bør ramme inn ordningen gjennom å fastsette prinsippene foren eventuell medfinansiering fra kommunenes side, hvilke merkostnader kommunene skal kompenseres for og hvilke forutsetninger som skal være til stede for at kommunene skal kunne pålegges å ta i bruk ulike nasjonale e-helsetjenester, og til hvilket tidspunkt.

Vi mener at dersom staten opprettholder betalingsplikt, er det grunnleggende for tilliten til en slik finansieringsmodell at det er direkte sammenheng mellom de tjenestene kommunene bruker, og den regningen de får, og at statlig pålagte merkostnader kompenseres særskilt i kommunerammene. Vi mener også det vil være lettere å få oppslutning rundt betaling for de nasjonale e-helseløsningene dersom det legges opp til en modell der kommunene kun betaler for

tjenester de faktisk bruker, har nytte av og kan påvirke utviklingen av. Melhus kommune er derfor uenig i at fastsettelse av betalingens størrelse skal være opp til departementets frie skjønn der de samlede kostnadene for løsningene fordeles uavhengig av bruk og nytte for kommunene.

Melhus kommune finner det særlig betenkelig at det er lagt opp til at kommunene også skal betale for tjenester de selv ikke har mulighet til å bruke eller ikke er målgruppe for – og som dermed heller ikke er til nytte for den kommunale tjenesteproduksjonen. Å pålegge kommunene slik betalingsplikt vil innebære direkte merkostnader for kommunene uten mulighet for gevinst i tjenesteproduksjonen.

Vi mener kommunene viser stor evne og vilje til å ta tjenester i bruk som er tilpasset kommunenes behov og som bidrar til bedre og sikrere tjenester for innbyggere eller økt effektivitet i de kommunale tjenestene. Vi støtter derfor ikke at staten skal kunne pålegge kommunene å ta nasjonale e-helsetjenester i bruk. I stedet mener vi at innføring av nasjonale tjenester må legge frivillighet til grunn der staten heller bruker positive incentivmekanismer og tydelig dokumenterer kostnader og gevinster for kommunene. Å etablere god og tilpasset funksjonalitet som effektiviserer og bidrar til økt kvalitet i tjenesten, er de viktigste virkemidlene for at kommunene tar en ny løsning i bruk. Melhus kommune mener lovforslaget ikke i tilstrekkelig grad reflekterer at flere av løsningene i realiteten er plattformer som består av ulik funksjonalitet og/eller flere tjenester, som i mindre grad er rettet mot bredden i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Melhus kommune mener staten bør utrede en lovfesting av en mer forpliktende konsultasjonsordning mellom statens organer og KS/kommunal sektor hvor formålet er å sikre kommunesektoren reell innflytelse på utvikling, drift og også fastsettelse av betalingens omfang og fordeling. Målsetningen for en slik ordning må være intensjonen om at stat og kommuner skal oppnå enighet, men hvor det ikke er et krav om enighet. Vi mener også at det må utredes alternative modeller til lovpålegg, og eventuelt omdanning av Norsk Helsenett SF til særlovsselskap med kommunalt medeierskap. Dette vil i tillegg medvirke til langt større fleksibilitet i bruk av Norsk Helsenett som nasjonal tjenesteleverandør overfor kommunene.

Melhus kommune er kritisk til at høringsprosessen for lovendringer med betydelige økonomiske ogprinsipielle konsekvenser for kommunene - gjennomføres med så korte tidsfrister, i kommunenes

politiske sommerferie. Dette mener vi viser manglende respekt for lokaldemokratiet og bryter etter vår vurdering med Helseministerens begrunnelse da e-helseloven ble trukket tilbake den 16. oktober 2020, for å «forbedre lovforslaget og sikre bred støtte» og gjøre at dette ble enda bedre. Det er ikke mulig å gjennomføre verken brede eller gode forankringsprosesser, politisk eller administrativt, i det tidsrommet som Helse- og omsorgsdepartementet har lagt til grunn.

Melhus kommune kan derfor ikke støtte forslagene om lovendringer og ber om at det utredes nærmere modeller for reell samstyring og medinnflytelse der statlige styringsvirkemidler balanseres mot hensynet til kommunal handlefrihet.

Vi har gjennomgått KS’ høringssvar til Helse- og omsorgsdepartementet dat. 01.07.21, ref.19/02424-21. Vi støtter deres kritikk til forslaget og deres anmerkninger om innspill, gjennom blant annet konsultasjonsordningen og lovmedvirkningsordningen, er i liten grad hensyntatt. Vi anser ikke forslaget som en tilstrekkelig løsning og ber om at KS sin foreslåtte utredning av hovedpunkt 10. og 11. gjennomføres.

Melhus kommune viser i det videre til KS sine nærmere vurderinger knyttet til lovendringen, KS er enig i behovet for sterkere samhandling på e-helseområdet, men uenig i virkemidlene som er foreslått og det blir begrunnet med at:

«Lovforslaget pålegger kommunene å bruke og betale for nasjonale e-helseløsninger, uten direkte medinnflytelse på løsninger og kostnadsnivå. KS legger til grunn at kommunene har et ansvar for kommunale helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Men dette ansvaret innebærer ikke et automatisk ansvar for finansiering av statlige e-helseløsninger som kommunene verken bruker, eier eller har reell mulighet til å påvirke. Slike pålegg må ha hjemmel i lov, jfr kommunelovens § 2-1, og må da vurderes opp mot kommunelovens formålsbestemmelse (§1-1). Erfaringen gjennom pandemien er at de digitale nyvinningene som er nyttige for den kommunale tjenesteutøvelsen og tilrettelagt for bruk i kommunene, innføres i raskt tempo. Å etablere god og tilpasset funksjonalitet til ulike tjenesteområder og brukergruppene i kommunene, slik at løsningene bidrar til effektivisering og økt kvalitet i tjenesten, er dermed det viktigste virkemiddelet for at kommunene tar en ny løsning i bruk.

KS kan ikke stille seg bak lovforslaget fordi det legger for stor myndighet til statlige organer uten at kommunesektoren gis reell innflytelse på utvikling av løsninger, implementering eller kostnadsnivå.

KS ønsker derfor utredet modeller for hvordan kommunesektoren i lov kan gis reell medinnflytelse, men erfarer at departementet ikke har ønsket å drøfte eller utrede dette nærmere. Høringsnotatet begrunner i liten grad hvorfor de samlede kostnadene til drift og forvaltning av de nasjonale løsningsplattformene nærmest utelukkende skal dekkes av sykehus og kommuner, mens andre aktører som benytter plattformene til understøttelse av sine oppgaver, for eksempel fastleger og den sentrale helseforvaltning, i liten eller ingen grad skal betale for sin bruk.

Kommunene vil innledningsvis bli kompensert for kostnadene til forvaltning og drift av nasjonale ehelseløsninger tilsvarende bevilgningen i statsbudsjettet for 2021. Etter dette må kommunene sammen med sykehusene dekke all fremtidig kostnadsvekst for løsningene på statens hånd. I tillegg medfører plikten til å ta i bruk løsningene at kommunene må dekke utvikling av løsninger i sin kommune samt innføringskostnader selv. Det bør i forslaget fremgå tydeligere hva som ligger i begrepet «kostnadsvekst», og foretas et skille mellom tilfeller av vesentlig nyutvikling av funksjonalitet og øvrig kostnadsvekst knyttet til etablerte løsninger.

Slik vi tolker dette, vil kommuner i liten grad ha innflytelse over den fremtidige kostnadsveksten da departementet vil ha vide fullmakter, og rammene i lovforslaget gir stor skjønnsfrihet for staten. Forslaget innebærer også at økte forvaltningskostnader som fra og med 2022 oppstår gjennom at vesentlig nyutvikling må dekkes innen rammene av kommunenes frie inntekter uten kompensasjon, og uten at kommunene gis mulighet til reell medbestemmelse på hva som skal utvikles. Dette er ikke minst en utfordring da forslaget innebærer at kommunene gis et medfinansieringsansvar for en rekke tjenester/funksjonalitet innen løsningsplattformene som IKKE er i bruk i kommunene – og som kommunale tjenesteområder heller ikke er målgruppe for. Løsninger som ikke har kommuner som målgruppe kan kommunene vanskelig være premissleverandør for. Det vil dermed være aktører som selv IKKE skal betale for egen bruk, som t vil være drivere for nyutvikling og økte kostnader. Slik lovforslaget er utformet, vil den kostnadsveksten som følger av nyutvikling skje uten ytterligere kompensasjon for kommunene. Dermed innebærer forslaget en tvungen svekking av kommuneøkonomien med behov for kutt på andre tjenesteområder for å finansiere kostnadsvekst til statlig styrt ehelse. At et sektordepartement skal gis fullmakter til å påføre kommunene denne type merkostnader som må dekkes inn gjennom kutt i øvrig tjenestetilbud, mener KS innebærer et systemskifte som ikke kan aksepteres.

En usikkerhet er knyttet til hvordan kostnadsnivået for løsningene påvirkes av evt. økt bruk. En annen usikkerhet handler om hvordan man ser for seg at blant annet teknisk gjeld (grunnet manglende vedlikehold og nødvendig teknisk oppgradering over tid) og allerede planlagte eller igangsatte investeringsløp skal håndteres finansielt siden kommunesektoren i liten grad har vært delaktig i prioritering og behovsvurderinger knyttet til disse prosessene.

Selv om kommunesektoren via TBU har en viss innsikt over tallgrunnlaget, er det høyst usikkert hvilke mekanismer som gjelder med tanke på insentiver hos NHN til å optimalisere driften. I tillegg er KS kjent med at en del av løsningene står overfor betydelige investeringer og moderniseringsprosesser for å kunne fungere i tråd med dagens tekniske krav. KS antar at også dette innebærer at kostnader av ukjent omfang vil påløpe i løpet av de kommende årene.

Lovforslaget bryter etter KS’ vurdering med prinsipper om at kommunen skal kompenseres for sine kostnader ved lovpålegg, og at Stortinget gjennom vedtakelse av lov slik også fastsetter rammene for finansiering. Det innføres et nytt finansieringsprinsipp ved at kommunene ikke kompenseres for sine kostnader, men forutsettes å betale selve kostnadsveksten av frie midler gjennom at kommunene faktureres for en skjønnsmessig fastsatt andel av nasjonale løsningsplattformer bestående av en rekke tjenester/funksjonalitet der mange kan være rettet mot andre enn den kommunale tjenesteproduksjonen.

Betalingsplikten inntrer også uavhengig av om tjenestene faktisk er tatt i bruk, uavhengig av om kommuneorganisasjonen er målgruppe for de ulike tjenestene, eller om tjenestene er tilpasset kommunesektorens behov. Dette skiller seg vesentlig fra normale modeller for felles tjenesteleverandører der et vesentlig prinsipp er at det man skal betale for, er de tjenestene du faktisk benytter og dermed har et forhold til. Plattform- og felleskostnader henføres i slike modeller til de ulike tjenestenes bruk av plattformene. Her er alle slike sammenhenger frakoblet, og det er opp til departementets skjønn å vurdere spørsmålet om fordeling av kostnadene helt uavhengig av tjenester og funksjonalitet for kommunale tjenesteområder. Kommunene pålegges også ansvar for finansiering før løsningene er tilrettelagt for bruk i kommunenes egne tjenesteområder i vesentlig omfang, jf. forslag om å innføre betalingsplikt for eResept fra 1.1.2022. Størrelsen på kostnadsveksten i de nasjonale e-helseløsningene er forbundet med stor usikkerhet.

Erfaringene viser at forvaltningskostnadene øker i takt med at løsningene tas i bruk av flere. For de tjenestene der også kommunene er målgruppe, er det derfor rimelig å anta at kostnadsveksten vil kunne bli betydelig i årene fremover, siden mange av dem foreløpig har lav utbredelse da de først nylig, eller ennå ikke, er tilrettelagt for bred innføring i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I tillegg er det teknisk gjeld fordi løsningene ikke i tilstrekkelig grad har blitt vedlikeholdt og modernisert som må hentes inn gjennom nyinvesteringer. Utover dette er det gjennom program for helhetlig samhandling og legemiddelprogrammet betydelige investeringsambisjoner, med mulige milliardinvesteringer.

Erfaringsmessig er årlige forvaltningskostnader for tjenester 15-25 prosent av investeringer som gjøres. Det er derfor svært sannsynlig at kostnadsveksten til drift og forvaltning av de løsningsplattformene som inngår i lovforslaget vil øke betraktelig i årene fremover.

Løsningene som kommunene pålegges å betale for er i praksis «løsningsplattformer» som kan bestå av en rekke ulike tjenester, der kommunene bare bruker noen av tjenestene. Fastlegers bruk av løsningene regnes videre inn som kommunenes bruk. Kommuner skal sørge for at det er en fastlegetjeneste, men det har aldri ligget til dette ansvaret å finansiere fastlegenes IKT-løsninger. KS erfarer at kommunene allerede subsidierer fastlegeordningen med over en halv milliard årlig.

Det er i strid med de alminnelige reglene for kompensasjon av kommuner at kommunene skal ha finansieringsansvar for fastlegenes bruk av de digitale løsningene. Det samme forholdet vil oppstå ved at kommunene nå skal finansiere statlig initierte innbyggertjenester, kjernejournal og e-resept utover kommunenes egen bruk og dekke merkostnadene til disse. KS ønsker også å understreke at vi ser en fare for at plikten knyttet til enkelte av innbyggertjenestene potensielt kan belaste helsepersonell ved at man må bruke tid som skulle kommet den enkelte tjenestemottaker til gode til å rapportere data i manuelle løsninger dersom det ikke eksisterer full integrasjon mot de kommunale fagsystemene. Forslaget gir, slik KS ser det, departementet vide fullmakter til en ny form for direkte øremerking av kommunenes frie inntekter, uten at dette legges frem for Stortinget knyttet til de ordinære budsjettprosessene.

Det er først og fremst sykehusene og den enkelte innbygger som får gevinstene av at løsningene tas i bruk. Kommunene kan derfor i liten grad finansiere kostnadsveksten fordi det i mindre grad oppnås en effektivisering av kommunens egne tjenester (gevinstrealisering). Blant annet kan høringsnotatets beskrevne gevinster for kommunenes bruk av kjernejournal og Digihelse ikke sies å være verifisert gjennom innføring i kommunene så langt, men antas delvis å være hentet fra gevinstantagelser før praktisk utprøving i tjenestene. KS’ erfaringer så langt, er at vi ser kvalitative gevinster i kommunene, men i liten grad gevinster av konkret og realiserbar art.

KS er uenig i at kommunene (sammen med sykehusene) skal bære all risiko for fremtidig kostnadsvekst for det som i hovedsak er infrastruktur og plattformer, og særlig at kommunene må betale for andres bruk av tjenestene. Forslaget om betalingsplikt innebærer at kommunenes frie inntekter bindes opp til inndekning av kostnader på statens hånd og at nasjonale E-helseløsninger i praksis ikke blir en del av et kommunestyres mulige prioriteringer innen de frie inntektene, samtidig som kommunestyret pålegges ansvaret for å ivareta en «plikt til å ta i bruk» og de kostnadene dette innebærer for kommunen lokalt.

Dette er særlig betenkelig fordi kommunene i nåværende styringsmodell har begrenset mulighet til å påvirke kostnadsnivå og kostnadsvekst, fordi en stor del av tjenestene på plattformene ikke har kommunale tjenester som målgruppe. Historisk sett er de nasjonale tjenestene utviklet for nasjonale aktører og befolkningen samtidig som de i begrenset grad er tilpasset kommunale behov og tilrettelagt for bruk i kommunene. Pålegg om bruk av e-helseløsninger for å støtte samhandling kan være hensiktsmessig mot slutten av innføringsløp for å sikre at også «etternølere» tar i bruk tjenester som er nødvendige for kvalitet og

pasientsikkerhet i den samlede helsetjenesten. Innføringsplikt bør i tilfellet knyttes til konkrete tjenester som ønskes tatt i bruk, da hver av tjenestene på de nasjonale løsningsplattformene i praksis vil kreve egne innføringsløp. Lovforslaget foreslår innføring av kjernejournal og innbyggertjenester i hjemmetjenesten innen januar 2024. Vi er usikre på om disse tidsfristene er hensiktsmessige da det ikke foreligger omforente planer for innføring. Innbyggertjenester er viktig for kommunene. Like viktig er det at tjenestene er på en nasjonal infrastruktur med en eier av plattformen som legger føringer og arbeider for medinnflytelse fra alle aktuelle parter.

Kommunene har initiert og tatt lederansvaret for utviklings- og innføringsprosjekt for DigiHelse som er finansiert med betydelige bidrag fra kommuner og delvis ved finansieringsordningen DigiFin.

Kommunene finansierer allerede i dag drift- og forvaltningskostnader for DigiHelse.

Til sammenligning ble Digital Dialog fastlege, som er en tilsvarende løsning for fastlegene, finansiert av det nasjonale EPJ-løftet med forutsetning at staten bekostet infrastruktur og drift av plattform, ref. protokoll 2014-2015. Det foreslås ikke pålagt etablering og bruk av denne.

Departementet hevder at lovpålegg vil medføre at kommunene raskere tar løsningene i bruk. KS etterspør dokumentasjon for dette. Erfaringer viser at kommunene har vist evne og betalingsvilje til å innføre nasjonale løsninger, uten pålegg, der de ser gevinstene for innbygger og for egne virksomheter. Eksempelvis er nytt folkeregister tatt i bruk av snart 250 kommuner bare siden nyttår. Portal for bekymringsmelding for barnevernet har siden lanseringen i fjor blitt tatt i bruk av et stort antall kommuner og er nå tilgjengelig for mer enn 4 millioner av landets innbyggere. Elektronisk melding om dødsfall og dødsårsaker oppnådde i praksis nasjonal utbredelse på ett år. Andre eksempler er DigiSos, DigiHelse og DigiHelsestasjon, og ikke minst alle pandemiløsningene; Fiks smittesporing er tatt i bruk av 141 kommuner siden mai 2020, Fiks prøvesvar er tatt i bruk av 83 kommuner siden november 2020. Felles for disse er at de har fått rask utbredelse etter utvikling i tett samspill både innad i kommunal sektor og i samarbeid med relevante statlige aktører. Dette har sikret godt eierskap til løsningene og

ivaretagelse av kommunenes behov. Det sentrale for at kommunene skal velge å ta i bruk løsningene er at forutsetningene ligger til rette for å ta i bruk løsningen og at dette vil bidra til bedre tjenestetilbud til innbyggerne eller mer effektiv tjenesteproduksjon. Løsningene har også vært tilrettelagt for kommunene, pilotert og klar til å tas i bruk uten tilleggsutvikling som forsinker prosessen, slik en har opplevd ved HelseID.

Å pålegge kommunene innføring og bruk fremstår uhensiktsmessig og vil føre til en risiko for kommunene for å ta innovative initiativ da de ved etablering av tilsvarende prosjekter vil påføre hele kommune-Norge en digital og økonomisk forpliktelse i fremtiden. KS mener prinsipielt at staten skal betale for drift og forvaltning av nasjonal e-helseinfrastruktur (-og løsninger) på lik linje med annen samfunnskritisk infrastruktur.

Dersom staten opprettholder betalingsplikt, mener vi at dette da må være basert på faktisk bruk, der kommunene får kompensert sine merkostnader. KS mener det vil være lettere å få oppslutning rundt ehelseløsningene dersom det legges opp til en modell der kommunene kun betaler for tjenester de faktisk bruker, har nytte av og kan påvirke utviklingen av.

KS mener derfor at kostnadene ved innføring av nasjonalt pålagte e-helseløsninger må finansieres ved at de enkelte aktørene betaler for løsningene etter faktisk bruk, og at kostnader for kommunene ved å innføre ytterligere tjenester må dekkes ved økt rammebevilgning, etter forutgående felles kostnadsberegning.

KS er også svært bekymret for at lovforslaget skaper en ny presedens for hvordan staten i fremtiden vil finansiere statlige IT-løsninger på andre sektorer. Dette gjør det desto viktigere at det blir utredet nærmere hvilke prinsipper som skal gjelde for betaling og fordeling av kostnader mellom aktørene (der det er naturlig å hensynta gevinstene av løsningene), og hvilke typer tjenester/andel av løsninger det er naturlig at kommunal sektor kan pålegges å betale for. Slike sentrale prinsipper bør være nedfelt i selve lovforslaget, slik at det er klart hvordan kostnadsfordelingen skal beregnes på nasjonale fellesløsninger.

KS mener at de administrative og økonomiske konsekvenser av lovforslaget for kommunene ikke er tilstrekkelig vurdert og utredet i departementets høringsnotat. Dette svekker i betydelig grad også Stortingets mulighet til senere å fatte vedtak på et tilstrekkelig informert grunnlag. For øvrig viser KS til dialogen vi har hatt omkring Teknisk Beregningsutvalg og utøvelsen av deres rolle. KS er tilfreds med at departementet vil gjennomgå mandatet til Teknisk beregningsutvalg for ehelseløsninger. Vi legger til grunn at man vil se dette i sammenheng med den nasjonale styringsmodellen for e-helse.»

Melhus kommune er enige i disse vurderingene og mener at lovforslaget ikke sikrer kommunal sektor reell innflytelse og dermed er ikke i tråd med regjeringens egen digitaliseringsstrategi.

Vi kan ikke støtte et lovforslag som legger opp til at kommunene blir pålagt å ta i bruk og betale for ulike e-helseløsninger uten reell medinnflytelse. Melhus kommune foreslår, likt som KS, at staten utreder en lovfesting av en mer forpliktende konsultasjonsordning mellom statens organer og KS/kommunal sektor. Dette for å sikre kommunesektoren mer reell innflytelse på utvikling.

Vi anser ikke forslaget til endringer i pasientjournalloven og IKT-standardforskriften som gode løsninger og ber om at KS sin foreslåtte utredning av hovedpunkt 10. og 11. gjennomføres.