Høringssvar fra Psykodynamisk orienterte psykoterapeuter

Dato: 10.10.2022

Høringssvar fra psykodynamisk orienterte psykoterapeuter:

Intensjonen om å ville forby praksiser som skader folks psykiske helse, er selvsagt noe vi støtter. Men som terapeuter med omfattende erfaring i arbeid med unge mennesker med identitetsproblematikk, er vi dog kritiske til lovforslaget slik det nå foreligger. Vi er redd for at forslaget heller fremmer en forvirring blant barn og unge, enn å tilføre en viktig beskyttelse.

I departementets lovforslag skilles det ikke mellom seksuell orientering og kjønnsidentitets-vansker. Vi mener det er stor forskjell på legning og å oppleve fremmedgjøring i egen kropp. Særlig den siste tidens oppblomstring av raskt innsettende kjønnsinkongruens blant ungdom er noe ganske annet enn en mer stabil legning. Vi er opptatt av hvordan lovforslaget blir problematisk, med tanke på denne gruppen unge mennesker med kjønnsinkongruens. I følge FHI sitt høringssvar i forbindelse med faglig retningslinje for personer med kjønnsinkongruens (datert 27.02.20) påpeker Folkehelsa at «forsvarligheten ved såkalt kjønnsbekreftende behandling» ikke er godt nok ivaretatt på nåværende tidspunkt. FHI dokumenterer på en klar og tydelig måte at samvariasjon mellom psykiske vansker og kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori er relativt vanlig, og det er mye som tyder på at dette er sammenhenger som ikke bare kan komme av kjønnsdysforien per se. Som samfunn trenger vi bredere forskning på dette, konkluderer FHI, og de påpeker også at det trengs store krav til dokumentasjon når man vurderer å endre på menneskers biologi ved hormoner og kirurgi. Det mangelfulle kunnskapsgrunnlaget har ført til en radikal omlegging av medisinsk praksis i Sverige. Utforskende terapi skal nå være det første som blir tilbudt, og kjønnsidentitet skal forståes i en utvidet sammenheng som del av et større identitetsbegrep. Lignende forandringer av praksis er på gang, eller allerede innført i Finland, Storbritannia, Frankrike, Australia og New Zealand. Vi mener språket i departementets lovforslag ikke hensyntar disse store dilemma hva gjelder samvariasjon mellom kjønnsinkongruens og psykiske symptomer.

Konverteringsterapi-begrepet er diffust beskrevet i grunnlagsdokumentene for lovforslaget. Det er utydelig i hva dette begrepet består i, og hvor utbredt konverteringsterapi er i vårt land. BUFdir erkjenner at bakgrunnsarbeidet ble gjort på kort tid. Det er en stor svakhet for grunnlag av en lovbestemmelse i straffeloven at det som skal lovreguleres ikke er tydeligere avklart eller godt nok fundert. Særlig vanskelig er det når konverteringsterapi defineres ut fra hjelperens motiv, mål, hensikt, og ikke hva som faktisk gjøres. I alle terapirelasjoner er mål om å hjelpe viktig. I tillegg kan terapeuten ha forståelser av hvordan identitetsforstyrrelse også kan tre fram som kjønnsidentietsforstyrrelse i en spesifikk sak. Selv om departementet forsøker å utelukke at «vanlig» psykoterapi ikke skal rammes av lovforslaget, kan behandlingstilbudet for disse personene dog ved dette bli innskrenket.

Som fagfolk og terapeuter er vi dypt bekymret for at komplekse identitetsvansker skal løses ved å at barn og unge skal forholde seg til et offentlig samfunn som ser på kjønnsbekreftende behandling som en lett løsning. Et lovforslag er et sterkt uttrykk. Lovforslagets tekst i seg selv forsøker å beskytte svake grupper og synes også å ville hensynta de som skal hjelpe dem i samfunnet. Samtidig vil et lovforslag kunne bekrefte en holdning i samfunnet om at kjønnsinkongruens er noe som må løses og som kan løses. Språkbruken i høringsutkastet har få rom for de store utfordringer, bivirkninger og vanskelige nyanser som gjelder ved «kjønnsbekreftende behandling», og det manglende kunnskapsgrunnlaget på feltet er ikke belyst i lovforslaget.

Det kan faktisk nå tenkes at behandlingstilbudet for barn og unge med kjønnsidentitets-vansker med departementets lovtekst vil bli dårligere, selv om lovteksten synes å ville skjerme dette. Dersom en pasient med kjønnsidentitetsvansker ønsker å utforske sin identitet i terapirommet, er terapeuten en viktig og naturlig alliert i denne utforskningen. Terapeuten har selvsagt ikke som mål å endre eller manipulere personens kjønnsidentitet. Men sett at pasienten ønsker å utforske muligheten for å forbli i sin biologiske kropp i et punkt i terapien. Da må selvsagt terapeuten følge pasienten i denne utforskningen. Dersom det så senere skjer andre allianse-vansker med mulige brudd i terapien, så ville terapeuten kunne bli redd for å kunne bli anmeldt av pasienten. En slik situasjon vil kunne medføre at terapeuter vegrer seg for å gå inn i komplekse saker av denne art.

Konklusjon: Vi anbefaler at nåværende lovforslag forkastes.

Hilsen psykiater og psykoterapeut Torunn Landrø, psykologspesialist Marit Johanne Bruset, professor i psykiatri Jan Olav Johannessen og psykiater/ overlege Øyvind Hasting.