Høringssvar fra Ole Jørgen Anfindsen

Dato: 07.10.2022

Innledning

Til tross for formuleringer som antyder det motsatte, tolker jeg det foreliggende forslaget slik at det står i fare for å komme i konflikt med tros-, samvittighets- og religionsfriheten, samt med foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med sin overbevisning (se drøftelse nedenfor).

Jeg frykter dessuten at dette vil bidra til at barnehager og skoler i økende grad vil bli gjort til ideologiske kamparenaer, i stedet for å være steder der vi alle – sekulære så vel som religiøse – kan samles om verdier som binder oss sammen; verdier som styrker sammenhengskraften i samfunnet, og som derfor utgjør en viktig forutsetning for et fritt, åpent og inkluderende demokrati.

Videre mener jeg det er uheldig om kampen for LHBT-personers rettigheter skal brukes som en brekkstang for å pådytte samfunnet en oppfatning om at kjønn ganske enkelt er en «sosial konstruksjon». Det finnes en enorm mengde forskning som kan fortelle oss at kjønn på ingen måte kan reduseres til en sosial konstruksjon (altså noe som bestemmes av individuelle valg samt oppdragelse eller annen miljøpåvirkning); se referanser som listes opp mot slutten.

At kjønnsforskjellene stikker dypt, følger dessuten av elementære, biologiske prinsipper, og er derfor noe enhver med en viss basiskunnskap selv kan forstå. Konsekvensene kan observeres hos alle høyerestående pattedyr; Homo sapiens er ikke noe unntak.

Når politikere, byråkrati, medier og andre med makt og innflytelse tenker at naturvitenskapelig erkjennelse er noe vi kan se bort fra når det kommer i konflikt med religiøse eller ideologiske preferanser, får både samfunnet og enkeltmennesker problemer.

Generelt

Det er T-en i LHBT som først og fremst gir utfordringer her. At kjønnsdysfori kan være svært alvorlig, i noen tilfeller livsødeleggende, ser jeg ingen grunn til å tvile på. At mennesker som sliter med slike utfordringer, samt folk som er usikre på egen seksuell legning/orientering, kan trenge god/profesjonell veiledning, samt at de bør skjermes for dårlig/amatørmessige «terapi» har jeg heller ingen problemer med.

Det som bekymrer meg, er at de mange advarslene som det siste drøye året er kommet fra fagfolk knyttet til den tenkningen som ligger til grunn for det nye lovforslaget, ikke ser ut til å tas på alvor av kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen; ei eller av departementet. Tunge medisinske, biologiske og andre faglige argumenter, samt en ganske betydelig mengde empiri, tilsier at samfunnet bør være meget forsiktige med å gi barn og ungdom hormonblokkere, hormontilskudd og/eller kirurgisk behandling som svar på opplevd kjønnsdysfori.

Noen eksempler på slike advarsler fra fagfolk innen ulike disipliner er referert nedenfor. Disse advarslene er fremsatt i norske massemedier, og jeg tar det for gitt at både departement og statsråd kjenner til dem.

I den sammenheng vil jeg spesielt fremheve et innlegg i Aftenposten av Henrik Vogt (lege, PhD og forsker ved Senter for medisinsk etikk, UiO) og Glenn-Peter Sætre (professor i evolusjonsbiologi, Universitetet i Oslo). Kjønn, verdighet og vitenskap – mennesker med kjønnsinkongruens trenger anerkjennelse og verdighet, men den bør ikke hvile på biologisk feilinformasjon.

At man tilsynelatende føler seg berettiget til å overse denne og en rekke andre advarsler (se nedenfor), og i stedet ene og alene bygge på hva fagfolk (i noen tilfeller bør ordet dessverre skrives i anførselstegn: «fagfolk») som støtter ens egen ideologi sier, er kritikkverdig.

Vitenskap og rasjonell tenkning er helt nødvendige ingredienser i et velfungerende demokrati. Politikere og byråkrater som føler seg hevet over den slags, utgjør ikke bare en fare for demokratiet og samfunnet som helhet, men også for de mange som direkte og indirekte vil bli rammet av den politikken som nå kan komme til å bli satt ut i livet.

Som den svenske humanisten, ateisten, forfatteren og samfunnsdebattanten Christer Sturmark gjorde til sitt hovedpoeng i et debattinnlegg i Dagens Nyheter i etterkant av riksdagsvalget i september 2022: «En politiker som är beredd att helt välja bort vetenskaplig evidens som inte passar den egna värdsbilden, är en farlig politiker.»

For en nærmere drøftelse henviser jeg til min høringsuttalelse fra forrige høringsrunde (for ordens skyld: noen av momentene både jeg og andre tok opp i forrige runde, er positivt nok drøftet i departementets nye høringsnotat):

Jeg henviser dessuten til min artikkel fra juni 2022 om Pride-ideologiens forhold til (natur)vitenskap:

  • Pride-ideologien – antivitenskap satt i system.
    Erfaring viser at samfunn som vender ryggen til fornuft og vitenskap, får problemer. Med en prisverdig intensjon om å sikre LHBT-personers menneskerettigheter står det norske samfunnet nå i fare for å bygge på antivitenskap. Det vil gjøre skade på demokratiets grunnvoll. Juni er Pride-måned, og debatten går høyt i en rekke medier. Det er et sunnhetstegn at ulike synspunkter kan brynes mot hverandre i åpen debatt. Samtidig er det et faresignal at noen av argumentene som brukes, er usaklige og/eller uvitenskapelige. Og ikke minst gir det grunn til bekymring at viljen til å pådytte hele befolkningen synspunkter med et manglende vitenskapelig fundament, er så stor. Nedenfor drøfter jeg deler av den debatten som har foregått de siste ukene, samtidig som dette settes inn i en større kontekst.
    https://www.document.no/2022/06/23/pride-ideologien-antivitenskap-satt-i-system/

Oppsummering og konklusjoner

Min hovedinnvending mot det foreliggende lovforslaget, er at det i liten grad ser ut til å vektlegge naturvitenskapelig erkjennelse.

Mine høringsuttalelser (både denne og forrige) er ellers primært fokusert på problemkomplekset rundt kjønnsidentitet (og i mindre grad på det som handler om seksuell legning/orientering). Det foreliggende forslaget er potensielt i konflikt med prinsipper om ytrings-, tros- og religionsfrihet. Det vil dessuten virke fremmedgjørende på mange, ikke minst muslimer med innvandrerbakgrunn, og kan derfor bli et hinder for vellykket integrering.

De aller fleste av oss, både sekulære og religiøse, ønsker at Norge skal være et samfunn der fornuft og vitenskap er sentrale bærebjelker; da trenger vi et bedre fundament for store og viktige reformer enn det som hittil er lagt fram.

Høringsnotatet tar til orde for nye bestemmelser som på litt sikt vil kunne få store og dramatiske konsekvenser; konsekvenser som departementet selv innrømmer at man ennå ikke helt kjenner rekkevidden av (jamfør side 102: «Departementet ser at det kan oppstå vanskelige gråsoner»). Potensialet for offentlig sanksjonerte overgrep mot menigheter, organisasjoner og enkeltpersoner (ikke minst foreldre) ser dermed ut til å være betydelig.

Høringsnotatet etterlater seg altså store og ubesvarte spørsmål, så vel innen naturvitenskap som sentrale menneskerettigheter. Dette er ikke godt nok. Lovforslaget bør settes på vent, og grundigere arbeid bør gjøres før man går videre med saken.

«Conversion therapy» er blitt et innarbeidet begrep internasjonalt, og sånn sett er det greit at man på norsk derfor velger å snakke om «konverteringsterapi». Mye tyder imidlertid på at dette begrepet har fungert på en tilslørende måte i denne saken. Mange har tydeligvis oppfattet det slik at norske myndigheter nå ønsker å sette ned foten overfor dem som utsetter LHBT-personer for amatørmessig «terapi» og/eller utilbørlig press, hvilket i så fall bare vil ramme noen få ekstremister eller fundamentalister. På den måten har man kommet i skade for å kamuflere det faktum at det her er snakk om reformer med potensial for dramatiske konsekvenser for mange.

Dessverre er det grunn til å spørre om hvor alvorlig kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen samt departementet tar de høringsuttalelsene som sendes inn. For det første får man inntrykk av at konklusjonen er gitt på forhånd, og at høringsrunden egentlig bare er et slags skuespill som gjennomføres for å gi et skinn av en demokratisk prosess. For det andre skapes det inntrykk av at man primært er opptatt av ganske enkelt å telle antall positive versus negative høringsuttalelsene, og altså i mindre grad av å veie fagligheten i de argumentene som benyttes.

For det tredje får man inntrykk av at drøftelsen av innspill fra forrige høringsrunde (jamfør 7.2.2 «Høringsinstansenes syn på Solberg-regjeringens forslag») legger svært mye større vekt på hvilke uttalelser som er kommet fra inviterte høringsinstanser enn fra personer og organisasjoner som på eget initiativ har benyttet seg av det man tenker seg er en demokratisk rettighet om å få et ord med i laget når store og viktige saker skal avgjøres, men som når det kommer til stykket langt på vei blir neglisjert (?). Det er uheldig dersom dette siste stemmer.

Det er uheldig dels fordi det bidrar til å undergrave tilliten til at vi faktisk har et demokratisk system i Norge, og altså ikke bare et skinndemokrati. Nå kan man selvsagt argumentere for at svar fra inviterte høringsinstanser bør tillegges større vekt enn når hvem-som-helst uttaler seg. I utgangspunktet er jeg enig i dette. Det er da også lett å konstatere at en god del av høringssvarene som kommer (både fra inviterte høringsinstanser og andre) er mer eller mindre substansfrie. Men det gjelder altså ikke alle, og spørsmålet er hva departementet gjør med disse; blir også de neglisjert med et gjesp og et skuldertrekk?

En viktig grunn til at uttalelsene fra de inviterte høringsinstansene ikke uten videre bør tillegges så stor vekt som man kan få inntrykk av, er at de fleste norske medier, samt noen av våre mest frimodige rikssynsere, over lang tid har jobbet intenst for å skape et meningsklima her i landet der det er belastende å være skeptisk til den ideologien Trettebergstuen og hennes meningsfeller står for (man blir gjerne møtt med latterliggjøring og/eller påpekning av mer eller mindre irrelevante fakta; trenden illustreres godt av kjendislegen Kaveh Rashidi; noen av hans utspill er drøftet i min artikkel Pride-ideologien – antivitenskap satt i system).

Men dermed har man samtidig skapt en situasjon der oppslutningen om lovforslaget nok ikke stikker så dypt som man kanskje skulle tro. Satt på spissen kan man si at det hele gir assosiasjoner i retning av presidentvalg i diktaturer, eller til resultatene fra folkeavstemningene i de ukrainske regionene som nylig ble annektert av Russland (for å ta et dagsaktuelt eksempel, som alle de store, norske mediehusene – med rette – har utrykt sin indignasjon overfor).

Meninger som er uttrykt under direkte eller indirekte press, har av åpenbare grunner begrenset verdi; hele denne prosessen lider av et godt kamuflert, men likevel påtagelig, demokratisk underskudd.

Referanser

Dette høringssvaret er selvsagt ikke noen vitenskapelig artikkel, og jeg har ingen pretensjon om å referere all relevant litteratur. Jeg nøyer meg med å nevne noen få referanser som underbygger min skepsis til den generelle tankegangen departementet ser ut til å legge til grunn for sitt lovforslag (referanselisten er betydelig utvidet sammenlignet med den som lå ved mitt forrige høringssvar).

Av særlig interesse er boka Gener (utgitt på norsk i 2018) av lege og forsker Siddhartha Mukherjee. Se ikke minst side 437 - 484, der genetiske og kromosomale avvik, samt problemer knyttet til kjønnsinkongruens, drøftes. Mukherjee dokumenterer at mange som gjennomgår kjønnskorrigerende behandling får til dels alvorlige problemer senere i livet, og at en del av disse begår selvmord.

Andre relevante bøker inkluderer blant annet:

  • Terje Bongard og Eivin Røskaft, Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon.
  • Jonathan Haidt, The Righteous Mind – why good people are divided by politics and religion.
  • Steven Pinker, The Blank Slate.
  • Susan Pinker, The Sexual Paradox: troubled boys, gifted girls and the real difference between the sexes.
  • David N. Stamos, Evolution and the Big Questions: sex, race, religion, and other matters.

Noen relevante kronikker og innlegg publisert i norske medier, både før og etter forrige høringsrunde:

Min gamle artikkelserie på forskning.no er dessverre stadig like aktuell:

Til toppen