Høringssvar fra Kristent Fellesskap Vesterålen

Dato: 17.09.2022

Høringssvar på lovforslag om forbud mot «konverteringsterapi»

Innledning

Dette svaret på høringsnotatet konsentrerer seg hovedsakelig om de delene som gjelder trossamfunn, men berører også andre hensyn.

Formålet med loven oppgis å være å stoppe «anvendelse av metoder som har formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade».

Definisjonen av «konverteringsterapi»:

Definisjonen som er valgt i høringsnotat kan oppsummeres slik:

· Metode: Systematisk, planmessig fremgangsmåte. Inkluderer behandling, terapi, samtale og lignende.

· Formål om å endre, fornekte eller undertrykke egen seksuell orientering eller kjønnsidentitet.

· Egnet til å påføre psykisk skade.

I høringsnotatet kommer frem noen premisser:

· «Konverteringsterapi» er et forsøk på å endre en persons (oppfatning av sin egen) seksuelle orientering eller kjønnsidentitet

· «Konverteringsterapi» er alltid tvang

· Det er skadelig

· Om det gis samtykke eller ikke er ikke relevant.

Innvendinger til lovforslaget:

1. Lovforslaget baserer seg på premisser som det er stor usikkerhet om.

a. Egen oppfatning av kjønnsidentitet er ikke et fast holdepunkt slik f.eks. den fysiske kroppen er det. Barn og unge danner seg et bilde av seg selv underveis i livet, ettersom de blir kjent med seg selv og speiler seg i verden omkring og i andre mennesker. Oppfatningen av kjønnsidentitet kan endre seg, og er påvirkelig som andre ting i vår bevissthet. Noen ønsker samtaler og veiledning underveis for å finne ut av følelser og tanker rundt spørsmålet, også senere i livet. Enkelte oppsøker kanskje et seminar eller et foredrag om temaet. Når blir en slik samtale eller et slikt seminar klassifisert som «konverteringsterapi»? Det er svært uheldig dersom loven legger lokk på en åpen samtale om temaet der flere syn kan komme fram.

b. «Konverteringsterapi» defineres innledningsvis som et forsøk på å tvinge noen til å endre oppfatning av egen seksualitet. Begrepet brukes ikke konsistent. I pkt. 4.8 om markedsføring av konverteringsterapi omtaler man avtaler om kjøp – underforstått frivillig kjøp av terapi som en tjeneste. Loven burde heller bruke begrepet «konverteringstvang» for å være konsekvent, og for å ramme det man er ute etter.

c. At konverteringsterapi alltid er skadelig er en påstand uten noen god begrunnelse, og er ikke overbevisende.

d. At samtykke ikke er relevant virker helt urimelig. I praksis betyr dette at enhver som tar initiativ til en samtale om sin egen seksualitet eller oppsøker en bok eller et seminar står i fare for å kriminalisere den personen man vil søke råd hos.

2. Det legges altfor liten vekt på enkeltpersoners frihet og egen motivasjon til å søke forandring. Loven representerer dermed en innsnevring av liberale rettigheter.

a. Dersom loven blir vedtatt vil det bli en svært inngripende lov i forhold til personlig valgfrihet. Skeive omtales som én gruppe med felles syn og interesser. Det er en overforenkling av virkeligheten. Det kan være gode grunner for at enkeltpersoner ønsker å tenke annerledes om sin seksualitet, og søker hjelp til å komme videre med en slik prosess. Hvorfor skulle samfunnet forby dette?

b. Loven vil også ramme påvirkning av heterofile for å få dem til å prøve homofili eller forandre sin seksualitet i den retningen. F.eks. har Ungarn vedtatt en lov mot promotering av homofili overfor barn og unge. Et lovforbud mot «konverteringsterapi» med en så vid definisjon man bruker her kan sammenlignes med det som skjer i Ungarn.

3. En lov mot «konverteringsterapi» i denne formen vil komme i konflikt med trosfrihet og ytringsfrihet.

a. Trolig de fleste trossamfunn i Norge vil stille seg kritisk til skeiv livsstil og skeiv ideologi. Skal pastorer og imamer ikke kunne veilede sine medlemmer ut fra sin egen lære? Kan prester bli straffeforfulgt for å hevde at homofilt samliv er synd basert på Bibelens tekster? Loven vil ikke kunne håndheves uten å måtte bryte grunnleggende menneskerettigheter på andre områder. Tro og lære er ikke et område som Staten skal regulere gjennom lovgivning.

b. Dersom spørsmål kommer opp omkring kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i samtaler, møter eller offentlige sammenhenger, så er ikke lenger respekt og toleranse nok. Alle (som ikke støtter skeiv ideologi) må passe seg for hva de sier så ikke skal kriminalisere seg selv. Dette er ikke hva man ønsker i et demokrati med en åpen og fri meningsutveksling.

«Konverteringsterapi» overfor personer under 18 år

Departementet skriver under punkt 1 i høringsnotatet: «Å anvende metoder med den agenda å få et barn til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet vil kunne ha særlig stor innvirkning på barnets selvfølelse og identitetsutvikling. Barn vil også på grunn av blant annet ujevne maktforhold være spesielt sårbare i møte med personer med en slik agenda. Av hensyn til klarhet og forutsigbarhet, foreslår departementet at det fremgår av straffebudet at anvendelse av slike metoder overfor barn alltid skal anses å være «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade».» (s.7)

Samtale er allerede definert som en «metode» i innledningsteksten. En forelder som snakker med sitt barn om kjønnsidentitet må altså passe seg for ikke å bryte loven? Kan en pastor eller imam ikke gi veiledning ut fra sitt trossamfunn i slike spørsmål? Også her blir begrepene utflytende, upresise og kan lett misbrukes av aksjonister til å ramme annerledes tenkende.

Mer om Statens rolle i forhold til «konverteringsterapi», trossamfunn og statstilskudd

Punkt 4.9, Trossamfunnsloven: Et trossamfunn kan ifølge §6 nektes tilskudd dersom det fremsettes trusler, utøves vold eller tvang, bryter diskrimineringslover, etc. Det hevdes at bestemmelsen kan gi grunnlag for å nekte tilskudd også dersom det ikke er konkrete lovbrudd, men hvor Statsforvalteren mener etter egen vurdering at det forekommer praksis som er krenkende mot andre.

Dette legger et svært stort ansvar på Statsforvalteren når det gjelder å stille opp med nødvendig prosess og kompetanse i hver enkelt sak. Faren for vilkårlige, personavhengige avgjørelser er stor. Man vil trolig få se flere rettssaker som følge av denne loven i fremtiden ettersom man kan forvente at trossamfunn som nektes statsstøtte vil prøve det rettslige grunnlaget for avgjørelsen. Det er ikke vanskelig å se at dette kommer til å bli en ny vekstnæring for advokater fremover.

Når det gjelder såkalt konverteringsterapi som en tilstrekkelig krenkende praksis, etter Statsforvalterens skjønn blir resonnementet enda mer betenkelig. Statsforvalteren skal altså først avgjøre om det har foregått «konverteringsterapi», om den er krenkende, om hele trossamfunnet kan stilles ansvarlig, om det er skjedd et lovbrudd eller om det gjelder en mindre alvorlig krenkende praksis, og om statsstøtten så skal nektes på grunnlag av dette. Dette åpner opp for vilkårlige økonomiske sanksjoner basert på en saksbehandlers tolkning og skjønn.

Oppsummerende kommentar

Lovforslaget fremstår ikke primært å være motivert av omsorg for sårbare grupper i samfunnet, men et forsøk på aktivisme ved å bruke Statens og domstolenes maktmidler i en identitetspolitisk kamp. Lovforslaget virker snevert og korttenkt, og åpner for å bruke rettsapparatet som et instrument for å øve politisk press på grupper som er uenig i skeiv ideologi. Trusselen er at Staten skal nekte støtte til trossamfunn som etter deres oppfatning ikke innretter seg etter den nye kjønnspolitikken, og at domstolene kan dømme til straff på grunn av lovbrudd. Gjennom vage lovformuleringer blir det skapt en generell forvirring om lovfortolkningen, samt usikkerhet og frykt for straff i store deler av befolkningen. Dette kommer til å ramme ikke bare trossamfunn, men mange omsorgspersoner og foresatte som møter spørsmål om kjønnsidentitet. Hva kan man si uten å risikere anklageri og kanskje straff? Det enkleste for mange kan bli å avstå fra veiledning og overlate den samtalesøkende til seg selv i dette spørsmålet. Det er stor fare for at en lov som skulle hindre psykiske lidelser på grunn av tvang og krenkelser kommer til å føre til nettopp det motsatte.

Under punkt 3.1 om omfanget av konverteringsterapi innrømmes det at begrepet er vanskelig å definere, og at det finnes lite forskning om saken. Med andre ord ønsker altså Regjeringen å ta til orde for et lovforbud på et område hvor man mangler kunnskap, man mangler presise definisjoner, man kjenner ikke til omfanget av problemet, eller om det er et reelt problem, og man aner heller ikke konsekvensene av et lovforbud?

Lovforbud på dette området er derfor svært prematurt. Først må man utvikle forståelse, lage presise begreper, kartlegge og forske. Når man har forstått saken og omfanget kan man gå tilbake til den juridiske arbeidsprosessen for å se hva man bør gjøre. I lys av fakta og i hensyn til andre juridiske prinsipper kan man så utforme lover som faktisk er gode.

Børge E. Bentsen

Kristent Fellesskap Vesterålen

borgebentsen@gmail.com