Høringssvar fra @skolelegen

Dato: 10.10.2022

@Skolelegen støtter intensjonen bak lovforslaget, men mener deler av forslaget er problematisk slik det er utformet.

Det skrives i høringsnotatet at man ikke kjenner utbredelsen av konverteringsterapi i Norge. Et ikke-dokumentert problem kan allikevel rettferdiggjøre tiltak, men dette lovforslaget mener @skolelegen er så inngripende i individets rettigheter at det ikke burde gjennomføres i sin nåværende form. Det er også problematisk å lovgi mot manipulasjon og hersketeknikker som dette legger opp til, da det er noe som foregår i mange deler av samfunnet med store konsekvenser for ofre generelt, uten at det nødvendigvis baseres på seksuell legning. Holdningskampanjer, tiltak mot sosial isolering og en raus «normalitetsforståelse» mener vi vil ha en bedre effekt uten innskrenkning av individers demokratiske rettigheter.

I høringsutkastet er seksuell orientering sidestilt med kjønnsidentitet, uten at forskjellene i de to begrep problematiseres. Det ene handler om retten til å elske den man vil, det andre om å føle seg hjemme i egen kropp. Vi mener det er uheldig å ikke skille tydelig mellom de to da det er forskjell på å søke aksept og respekt på den ene siden, og det å gjennomføre inngripende medisinsk- og kirurgisk behandling på den andre. Vi er også bekymret for konsekvensene av en noe uklar lovgivning på sikt kan ha for det medisinske tilbudet til personer med usikker kjønnsidentitet.

Vi fokuserer videre kun på kjønnsdysfori.

Høringsutkastet slik det er formulert i dag mangler en god klargjøring og avgrensning av hva som regnes som konverteringsterapi. «Det vil være glidende overgang fra behandling som utvilsomt er skadelig til uformell rådgivning om livets utfordringer. Skjæringspunktet for det straffbare vil kunne være uklar.» Sitatet er hentet fra Det norske statsadvokatembetets høringsuttalelse til Solberg-regjeringens forslag. Dette kan i verste fall på sikt føre til en begrenset mulighet for helsepersonell og andre til å gi best mulig individuell behandling. Det kan også føre til at foreldre og andre nære relasjoner ikke tør inngå samtaler om kjønnsidentitet og at foreldre mister sin rett til å beskytte sitt barn mot hormonbehandling og kirurgi som de mener barnet ikke er modent nok til å forstå konsekvenser av selv.

Den lille forskningslitteratur som finnes rundt kjønnsdysfori blant barn viser at alt fra 80-98% av barna som uttrykte ubehag med biologiske kjønn allikevel ble tilfreds og falt til ro i egen kropp etter puberteten. http://www.sexologytoday.org/2017/12/faulty-statistics-on-how-many-trans.html En behandlingskultur som i hovedsak legger opp til hormonbehandling og evt kirurgi, kan føre til at vi risikerer å feilbehandle 80-98% av barn med kjønnsdysfori. Konsekvensene av slik behandling er alvorlige og med potensielt skadelige bivirkninger. Vi vet at hormonbehandlinger over år kan gi skade, men full oversikt over konsekvenser har vi ikke. Det samme gjelder de skadelige effekter av kirurgi. Vet vi nok om plager som smerter eller endringer i seksualfunksjon, eller om psykisk helse etter transisjon? Vi ønsker bedre beskyttelse på flere plan av barn og ungdom som uttrykker misnøye med biologisk kjønn. Vi mener at en aldersgrense for kjønnsbekreftende hormonterapi og -kirurgi er nødvendig, da barn og ungdom har vanskeligere for å overskue konsekvensene av behandlingen. Risikoen for at vi feilbehandler 80-98% er større og mer inngripende enn hvis 2-20% må vente til etter puberteten med behandling. Begrepet «kjønnsbekreftende behandling» er svært verdiladd og problematisk da det i utgangspunktet kan bety både konservativ og radikal behandling.

Kjønnsidentitet kan ikke ses uavhengig av sosiale normer og forventninger til biologisk kjønn. Vi opplever at forventningene til hvordan man er som jente/kvinne eller gutt/mann, er blitt snevrere de siste femti år. Vi ser det i økende grad av kjønnsspesifikke leker, klær, hårklipp de siste tiår, og vi ser det i gruppeinndelinger mm på skoler og fritid. I dag virker det å være langt mindre rom for å være maskulin kvinne eller feminin mann, eller kvinne med maskuline interesser eller mann med feminine interesser enn det var på 70-tallet. Vet vi nok om dette kan påvirke barn som vokser opp til å utvikle kjønnsdysfori? De siste årene har antallet unge kvinner som oppsøker helsetjenestene pga usikker kjønnsidentitet økt kraftig (https://sykepleien.no/2018/03/stadig-flere-biologisk-fodte-jenter-vil-skifte-kjonn). Mer kunnskap må hentes inn om hva som fører til denne endringen hos så mange jenter, om det er endringer i samfunnet, smalere toleranse for avvikende kjønnsuttrykk og -interesser, eller totalbelastningen på unge kvinner i dag, eller om det er helt andre faktorer som ligger bak.

Vi ønsker i tillegg en problematisering av press i retning transisjon, som da, som vi forstår forslaget, ikke defineres som konverteringsterapi. Uttrykket kjønnsbekreftende behandling er verdiladd og tildels misvisende da det å bekrefte medfødt kjønn også kan klassifiseres på denne måte. Transisjonsbehandling er en inngripende behandling som krever både samtykkekompetanse og modenhet. Det å fremme medisinske eller kirurgiske intervensjoner må ses på med minst samme alvorlighetsgrad som det å prøve å snakke noen fra transisjon. Enkelte unge voksne beskriver en sårbar tid med usikkerhet rundt egen identitet hvor de fant tilhørighet i miljøer som fremmer transisjon. For noen førte dette til at de gjennomgikk hormonell og kirurgisk behandling som senere viser seg ikke å være det rette for dem. Press om transisjon kan også komme fra foreldre som syns det er mer problematisk med en feminin homofil sønn/maskulin lesbisk datter enn en som har konvertert hormonelt og kirurgisk og derved også framstår som heterofil med rett kjønnsuttrykk.

Vi ønsker også at det settes lys på behandlers og foreldres rolle i å prøve å belyse barnets beveggrunnlag, identitetsforståelse og bekymringer når det kommer til kjønnsinkongruens, uten at dette skal kunne regnes som en straffbar handling. En eventuell berøringsangst kan føre til at barnet ikke blir hørt når det gjelder psykiske plager, traumer f.eks etter overgrep eller annet som kan føre til et reaksjonært uttrykk i barnets liv. Likeledes vil en eventuell behandling med hormonblokkere, hormoner eller kirurgi kreve grundig informasjon. Det må sikres at barnet og foreldrene kan motta all relevant informasjon, uten at det oppfattes som konverterinsterapi, da det er en mulighet for at beskrivelse av komplikasjoner og risiko kan oppfattes sådan. Alternativet er at individer blir utsatt for behandling som de ikke har hatt forutsetning for å kunne vurdere omfanget eller konsekvensene av. Profesjonsansvaret for hvert enkelt individ må fremdeles være gullstandard i helsetjenestene.