Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Om forholdet til Stortinget

Til innholdsfortegnelse

4 Stortingets vedtak

4.1 Innledning

Stortinget treffer årlig en rekke vedtak. Stortinget skiller i Stortingets forretningsorden mellom to hovedtyper vedtak: lovvedtak og stortingsvedtak. Lovvedtakene er skilt ut som en egen kategori på grunn av den særlige prosedyren som etter Grunnloven §§ 76 flg. er knyttet til behandlingen av dem. Stortingsvedtakene kan etter sitt innhold deles inn i ulike underkategorier, og Stortingets nærmere behandlingsmåte vil være forskjellig ut fra hvilke stortingsvedtak som skal treffes. Rettsvirkningene av vedtakene, blant annet kravene til regjeringens oppfølging av vedtakene, kan også variere. Det er derfor nyttig å gjennomgå de forskjellige vedtakstypene.

Fra tid til annen vil det være skjønnsmessig hvilken kategori stortings-vedtak en står overfor. I slike tilfeller er det viktig å lese komitéinnstillingen for å avklare Stortingets intensjoner med vedtaket.

Etter at Stortinget har fattet vedtak, sendes underretning om vedtakene fra Stortingets presidentskap til Statsministerens kontor. Statsministerens kontor videresender vedtakene til antatt rett fagdepartement for oppfølging, herunder eventuell koordinering med andre departementer. Hvordan vedtakene deretter skal følges opp, er avhengig av hvilke typer vedtak Stortinget har truffet.

4.2 Hovedkategorier av vedtak

Stortingets vedtak kan av praktiske eller juridiske grunner tenkes gruppert i ulike hovedkategorier og underkategorier.

En hovedinndeling kan gjøres på bakgrunn av de formelle vedtaksprosedyrene som gjelder. For det første er det naturlig å skille ut lovvedtakene. Lovvedtak er nødvendig for tiltak som innebærer inngrep i privates forhold (legalitetsprinsippet). Kommuner likestilles i denne sammenhengen med private. Lov er dessuten nødvendig for å endre annen formell lov og der Grunnloven selv i særlige tilfeller krever lovs form (for eksempel Grunnloven § 65). I praksis brukes lovs form også i en rekke tilfeller der det ikke er rettslig nødvendig. For en nærmere oversikt over forberedelsen og oppfølgningen av lovvedtak vises det til punkt 3.1.

For det andre bør grunnlovsvedtakene omtales særskilt, også det på grunn av særlige prosedyrer knyttet til slike saker (se punkt 3.2).

For det tredje treffer Stortinget i ulike forbindelser en lang rekke stortingsvedtak. Disse kan igjen deles inn i mange underkategorier. De vedtakskategoriene som har størst praktisk betydning, gjennomgås i ­punktene 4.3 – 4.10 nedenfor.

4.3 Budsjettvedtak

Stortinget er gjennom Grunnloven § 75 bokstav d tillagt myndigheten til å bevilge de midlene som må til for å dekke statens utgifter.

I punkt 3.3 er det gitt en nærmere fremstilling av prosessen frem til Stortinget treffer budsjettvedtak.

Det er viktig at alle forslag til budsjettvedtak er utformet så klart som mulig. Veilederen «Statlig budsjettarbeid» (Finansdepartementet, publikasjonskode R-0534 B) og de årlige budsjettrundskrivene inneholder råd om utforming og tolking av budsjettvedtak.

Budsjettvedtak gir forvaltningen fullmakt til og pålegg om å bruke bevilgningene til de forutsatte formålene. De danner også basis for konstitusjonell kontroll som utføres av Riksrevisjonen. Stortingets budsjettvedtak kan inndeles i to hovedkategorier: bevilgningsvedtak og romertalls­vedtak.

Bevilgningsvedtak er vedtak knyttet til den enkelte utgifts- og inntektspost på statsbudsjettet. Bevilgningsreglementet § 5 har nærmere regler om utformingen av bevilgningsvedtak og de hjemlene Stortingets bevilgningsvedtak gir. I løpet av budsjettåret kan det bli behov for å endre gitte bevilgninger. Bevilgningsreglementet § 11 inneholder bestemmelser om dette. Det kreves i utgangspunktet nytt bevilgningsvedtak fra Stortinget for å endre gitte bevilgninger, men Kongen og Finansdepartementet har visse begrensete fullmakter til å samtykke i at det brukes statsmidler utover bevilgningene.

«Romertallsvedtak» brukes som betegnelse på vedtak som gir departementene budsjettfullmakter, og andre fullmakter som ikke følger direkte av bevilgningsvedtakene. Vedtakene er nummerert fortløpende med romertall etter bevilgningsvedtakene, derav betegnelsen romertallsvedtak. Eksempler på romertallsvedtak er ulike fullmakter til å pådra staten forpliktelser for fremtidige budsjetterminer, til å overskride bevilgninger mot tilsvarende merinntekter og til å selge fast eiendom. De fleste fullmaktene gjentas uendret eller etter samme mønster fra år til år. Det er innført en standardisert utforming av vedtak, slik at fullmaktene under hvert departement er delt inn i tre hovedgrupper med hver sin deloverskrift:

  • Fullmakter til å overskride gitte bevilgninger. Under denne over-skriften følger merinntektsfullmakter, omdisponeringsfullmakter og fullmakter til rene overskridelser eller utgiftsføring uten bevilgning.
  • Fullmakter til å pådra staten forpliktelser utover gitte bevilgninger. Her følger bestillingsfullmakter, tilsagnsfullmakter, garantifullmakter og andre fullmakter til å pådra staten forpliktelser for fremtidige budsjetterminer.
  • Andre fullmakter. Her tas inn andre fullmakter enn dem som faller inn under de to første fullmaktsgruppene.

Romertallsvedtak gjelder normalt for ett år. Derfor er årstallet for budsjettåret tatt inn i fullmaktene dersom det ikke unntaksvis er meningen at fullmakten skal gjelde for flere år. Fullmaktene gis til Kongen eller vedkommende departement, og ikke direkte til underliggende virksomheter. Det forutsettes imidlertid at fullmaktene normalt vil kunne delegeres.

4.4 Skatte- og avgiftsvedtak

Stortinget er gjennom Grunnloven § 75 bokstav a tillagt myndigheten til å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder. Skatte- og avgiftsvedtak fastsetter individets plikter overfor staten, men kravet om lovs form gjelder etter sikker konstitusjonell praksis likevel ikke for slike beslutninger. Skattebeslutninger treffes ved ordinært stortingsvedtak og er gyldige uten sanksjon. I motsetning til andre stortingsvedtak som ikke er lov-vedtak, skal skattebeslutninger kunngjøres i Norsk Lovtidend (lov 19. juni 1969 nr. 53 om Norsk Lovtidend § 1 første ledd bokstav d).

Skatte- og avgiftsvedtak skal ikke gjelde utover 31. desember i neste påfølgende år, hvis de ikke av et nytt storting uttrykkelig fornyes (Grunnloven § 75 bokstav a). De må derfor fornyes hvert år. Gjennom den årlige fornyelsen godtar Stortinget også hvert år reglene om grunnlaget for beregning av skatten (for eksempel i skatteloven), se neste avsnitt.

Det er normalt bare satsene for skatter, avgifter og toll som tas inn i de årlige skatte- og avgiftsvedtakene. De nærmere reglene om grunnlaget for beregning, fastsetting og betaling av skatter mv. (for eksempel i skatteloven) blir gjerne fastsatt gjennom vanlige lover med utfyllende forskrifter.

En rekke endringer i reglene om skatt og avgifter foreslås i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet, se punkt 3.3.3.

4.5 Vedtak om inngåelse av folkerettslige avtaler

I utgangspunktet er det Kongen som har myndighet til å inngå folkerettslige avtaler (traktater), det vil si folkerettslig bindende avtaler mellom Norge og andre stater/internasjonale organisasjoner (Grunnloven § 26 første ledd). Gjelder traktaten en sak av «særlig Vigtighed», eller hvis iverksettelsen av traktaten etter Grunnloven eller konstitusjonell sedvanerett er avhengig av ny lov eller stortingsbeslutning, kan traktaten likevel først bli bindende når Stortinget har samtykket til dette (Grunnloven § 26 annet ledd). Uavhengig av lovsaker, fremmes det hvert år på dette grunnlaget et antall proposisjoner hvor regjeringen ber om Stortingets samtykke til inngåelse av folkerettslige avtaler, blant annet om endringer i EØS-avtalen.

Etter stortingsbehandlingen må det i slike saker fremmes en kongelig resolusjon om ratifikasjon eller inngåelse av avtalen. Statsrådsdatoen for behandlingen av denne kongelige resolusjonen blir datoen for ratifikasjonsvedtaket. Se kapittel 6 i heftet «Om statsråd», (Statsministerens kontor, publikasjonskode B-0501 B) om kongelige resolusjoner om inngåelse av avtaler mellom Norge og andre land eller internasjonale organisasjoner.

4.6 Anmodningsvedtak

Stortinget kan vedta såkalte anmodninger til regjeringen. Disse vedtakene begynner med «Stortinget ber regjeringen … ». I noen tilfeller er anmodningsvedtakene resultat av representantforslag (se punkt 3.5). I andre tilfeller fremmes de som forslag i tilknytning til komitébehandling av saker som regjeringen har fremmet.

Stortingets anmodningsvedtak sendes fortløpende fra Statsministerens kontor til det departementet som er ansvarlig for oppfølgingen. I brevet gis det nærmere informasjon om systemet for oppfølging av vedtakene.

Vedtakene berører ofte flere departementer. I så fall følges vedtaket opp av ansvarlig departement i samråd med de andre. Skal ansvaret for koordineringen av oppfølgingen overføres til et annet departement, må Statsministerens kontor orienteres om overføringen i et eget brev. Det er det departementet som overtar ansvaret for oppfølgingen, som skal sende brevet.

4.6.1 Oppfølging av anmodningsvedtak

Anmodningsvedtak må følges opp så snart som mulig. Vanligvis vil vedtakene gi regjeringen en viss frihet til selv å vurdere hvordan de best kan følges opp. Er det uklart hvordan vedtaket skal forstås, bør departementet i forbindelse med oppfølgingen av vedtaket redegjøre for hvordan det har forstått vedtaket (se punkt 4.6.2). Anmodningsvedtak benyttes ofte når Stortinget vil be regjeringen om å fremme bestemte forslag eller fatte bestemte vedtak. Men et anmodningsvedtak har bare virkning mellom regjeringen og Stortinget. En tredjeperson kan ikke påberope seg vedtaket som grunnlag for rettigheter eller plikter.

Når Stortinget fatter anmodningsvedtak, overtar det noen ganger et større ansvar for den videre saksbehandlingen. Setter Stortinget bestemte frister for når regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med et forslag eller ha truffet et bestemt vedtak, bør regjeringen i konstitusjonelt korrekte former, si klart fra hvis den mener at de oppstilte tidsfristene ikke gir rom for en forsvarlig saksbehandling. Et anmodningsvedtak kan ikke legitimere brudd på lovgivning som gjelder for saksbehandlingen på vedkommende område.

Et anmodningsvedtak gjelder for en tidsubestemt periode, hvis ikke noe annet fremgår av vedtaket selv. Det betyr blant annet at det ikke uten videre faller bort selv om det politiske flertallet som fikk det vedtatt, siden blir til et mindretall på grunn av valg osv. Dersom det i lys av den endrete politiske sammensetningen på Stortinget ikke er ønskelig å følge opp vedtaket, må regjeringen ta initiativ til å fremme en proposisjon for å få vedtaket opphevet gjennom et nytt vedtak. Også ellers der regjeringen av ulike årsaker skulle mene at vedtaket bør omgjøres, må Stortinget gjennom en proposisjon inviteres til å fatte et nytt eller justert vedtak. Skal regjeringen fremme et slikt forslag til endret vedtak, gjøres dette normalt i budsjettproposisjonen, se punkt 4.6.3.

En nærmere drøftelse av bruk og oppfølging av anmodningsvedtak er blant annet inntatt i kontroll- og konstitusjonskomiteens Innst. S. nr. 210 (2002–2003), se også St.meld. nr. 4 (2003–2004) og Dok. 14 (2002–2003).

4.6.2 Oppfølging av anmodningsvedtak i proposisjoner og meldinger

Ofte forutsetter anmodningsvedtakene at det skal følges opp i proposisjoner eller meldinger. Brukes formen «komme tilbake som egen sak» må dette normalt tolkes som om Stortinget ønsker at oppfølgingen av vedtaket skal skje i en egen proposisjon eller melding, og ikke som en del av en annen proposisjon eller melding. Ut over det vil regjeringen stå fritt til å gi tilbakemeldinger til Stortinget i de proposisjoner eller meldinger som den finner hensiktsmessig.

I tilbakemeldingen til Stortinget i ordinære proposisjoner og meldinger er det viktig å huske på følgende:

  • Det må synliggjøres i dokumentet at dette er en oppfølging av og et svar på et anmodningsvedtak som Stortinget har truffet.
  • Når tilbakemeldingen gis i proposisjoner eller meldinger, skal alltid vedtaksnummer, vedtaksdato og teksten i anmodningsvedtaket gjengis før det redegjøres for regjeringens oppfølging.
  • Det er viktig at en innledningsvis viser til i hvilken sammenheng anmodningsvedtaket er kommet opp, med henvisning til hvilke stortingsdokumenter som ligger til grunn for vedtaket.
  • Gis tilbakemeldingen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, tas omtalen inn i en felles oversikt i Finansdepartementets samleproposisjon.

4.6.3 Samlet tilbakemelding til Stortinget i den årlige budsjettproposisjonen

Den første samlede tilbakemeldingen på anmodningsvedtakene gis i den årlige budsjettproposisjonen som legges fram om høsten. Det er fagdepartementenes ansvar. I fagproposisjonene skal det tas inn en fullstendig liste over de vedtak departementet har ansvaret for å følge opp. Er det fra tidligere stortingssesjoner anmodningsvedtak som ikke er fulgt opp skal det også redegjøres for oppfølgingen av disse. Finansdepartementets årlige hovedbudsjettrundskriv gir nærmere retningslinjer for plassering av omtalen i fagproposisjonen.

4.6.4 Årlig melding til Stortinget om anmodnings- og utredningsvedtak

Stortinget har fastsatt at det i tillegg hvert år skal legges frem en egen melding om regjeringens oppfølging av vedtakene (FO § 14 nr. 9 bokstav b). Statsministerens kontor sender hvert år ut et eget brev til departementene der det gis nærmere retningslinjer for utformingen av meldingen til Stortinget.

Formålet med den årlige meldingen er at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité enkelt skal få en samlet oversikt over regjeringens oppfølging av vedtakene.

Som det fremgår av punkt 4.6.2, skal de reelle tilbakemeldingene skje i et annet egnet stortingsdokument. Dette kan enten være stortingsdokumenter som er fremmet før meldingen om anmodningsvedtak legges frem, eller stortingsdokumenter som er planlagt lagt frem på et senere tidspunkt. Som nevnt ovenfor skal det også redegjøres for hvordan regjeringen har fulgt opp eller vil følge opp Stortingets anmodningsvedtak, i de årlige budsjettproposisjonene.

Departementenes svar i meldingen om anmodningsvedtak vil på denne bakgrunnen normalt bestå av en henvisning til en mer omfattende saksfremstilling i andre proposisjoner eller meldinger.

Ved utformingen av svar er det viktig å huske på følgende:

  • Svaret skal gi en referanse til regjeringens oppfølging i andre proposisjoner eller meldinger. Dersom Stortinget allerede har behandlet tilbakemeldingen, må det i tillegg også redegjøres for resultatet av behandlingen.
  • Det må gis en mest mulig presis referanse til det andre dokumentet med nummer, navn og om mulig sidetall eller punkthenvisning. (Eksempel: Prop. 119 S (2014–2015) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2015, 1.4 Anmodningsvedtak eller Prop. 1 S (2014–2015) for budsjetterminen 2015 for Samferdselsdepartementet Del 1 punkt 4.)
  • En må ikke bruke upresise formuleringer som at vedtaket er eller vil bli «omtalt» i dokumentet. I stedet bør tilbakemeldingen for eksempel innledes med at proposisjonen eller meldingen inneholder en beskrivelse av hvordan vedtaket er eller vil bli fulgt opp. Har Stortinget i anmodningsvedtaket bedt om en melding, og meldingen allerede er fremmet, skal det vises til at regjeringen har fulgt opp vedtaket gjennom å fremme meldingen, og deretter vises til den med fullt nummer, årstall og tittel på meldingen.
  • Meldingen til Stortinget om anmodningsvedtak deles opp i egne underkapitler for hvert departement. Departementene skal derfor sende et samlet bidrag for de anmodningsvedtakene de har ansvaret for, til Statsministerens kontor.
  • Utkastene til svar fra departementene settes opp i stigende vedtaks rekkefølge.
  • Svarbrevet skal utformes slik at det kan siteres direkte i meldingen. Teksten skal derfor ikke inneholde henvisninger til interne drøftelser i regjeringen eller lignende.
  • Svaret skal være på den målformen anmodningsvedtaket er skrevet.

Foreleggelse av utkast til svar for regjeringen

Før svarbrevet oversendes til Statsministerens kontor, må det ansvarlige departementet vurdere om svaret er av en slik art at det først må legges frem til drøfting i en regjeringskonferanse (se nærmere heftet «Om r-konferanser », publikasjonskode B-0504 B).

Egen meldingsdel over ikke avsluttede saker

Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 4 (2000–2001) presiserte komiteen at dersom det i den første meldingen som fremmes etter at et vedtak er truffet, opplyses at regjeringen senere vil følge opp vedtaket, må det i den neste meldingen gis nærmere opplysninger om dette, se Innst. S. nr. 156 (2000–2001).

Departementene må derfor gjennomgå alle vedtakene fra den tidligere stortingssesjonen med sikte på å vurdere om det må tas inn en rapportering også i den neste meldingen til Stortinget. Eventuelle rapporter tas inn som et eget kapittel i meldingen og plasseres som en siste del i svarbrevet som sendes Statsministerens kontor. Her brukes samme nummerering og rekkefølge som i forrige melding.

Det er bare vedtak der en i den forrige meldingen ikke har kunnet vise til hvordan regjeringen har fulgt opp eller vil følge opp vedtakene, som skal tas med på nytt. Dersom det i den første meldingen er vist til konkrete meldinger eller proposisjoner hvor saken vil bli fulgt opp, og dette senere er gjort, er det ikke nødvendig å gi opplysninger om oppfølgingen av vedtaket i den nye meldingen. Tilsvarende må gjelde dersom Stortinget allerede har fått tilfredsstillende tilleggsinformasjon i forbindelse med behandlingen av meldingen. Det er heller ikke nødvendig å ta med vedtaket på nytt dersom Stortinget ved behandlingen av budsjettproposisjonen for det kommende år, har gitt uttrykk for at oppfyllingen har vært tilfredsstillende.

Frist

Meldingen til Stortinget fremmes av Statsministerens kontor i første del av kalenderåret. Statsministerens kontor sender ut et eget brev med frister og nærmere retningslinjer for arbeidet med meldingen.

4.7 Vedtak om oversendelse til utredning og uttalelse («utredningsvedtak»)

Stortinget kan også velge å oversende et representantforslag til utredning og uttalelse (FO § 30 annet ledd). Dette er en form som komiteen kan tilrå dersom den ikke vil avvise forslaget, men samtidig mener at det trenger en grundigere utredning før Stortinget tar standpunkt til saken.

Statsministerens kontor sender forslag som blir vedtatt oversendt til utredning og uttalelse, til ansvarlig fagdepartement. Fagdepartementet tar stilling til realiteten i forslaget i en melding eller proposisjon, se nærmere Innst. S. nr. 87 (1992–93) s. 2.

I tillegg tas det inn omtale av hvordan utredningsvedtaket er, eller vil bli, fulgt opp, i den årlige meldingen om oppfølgingen av anmodningsvedtakene, se FO § 14 nr. 9 bokstav b. Det vises også til punkt 4.6 foran.

I de senere årene har Stortinget ikke benyttet denne adgangen til å fatte utredningsvedtak. Skulle det bli fattet slike vedtak, kan de retningslinjene som er gitt for omtale av anmodningsvedtakene, legges til grunn for utredningsvedtakene så langt de passer.

4.8 Vedtak om oversendelse uten realitetsvotering

Stortinget kan beslutte å oversende saker til regjeringen uten realitetsvotering. Det innebærer at Stortinget ikke har tatt standpunkt til realiteten i saken. Saken er dermed ikke endelig avvist, men den har heller ikke fått Stortingets støtte. Den rettslige betydningen av dette er at saken vil kunne tas opp på nytt i samme stortingssesjon uten hinder av regelen i FO § 38 femte ledd.

Det lages ikke noen tilbakemelding til Stortinget om slike oversendelser. Det enkelte departementet skal heller ikke uoppfordret sende svar tilbake til Stortinget om hvordan det stiller seg til forslagene.

En stortingsrepresentant kan likevel innhente uttalelse direkte fra vedkommende departement om et forslag, en søknad eller en henstilling som er vedtatt oversendt regjeringen uten realitetsvotering (FO § 39 femte ledd). Mottar departementet en slik anmodning, gir departementet en kort uttalelse om forslaget. Svaret sendes direkte til vedkommende stortingsrepresentant. Berører forslaget andre departementer, utformes svaret i samråd med dem. Slike svar berører ikke opplysningsplikten etter Grunnloven § 82.

4.9 Ikke bifalt

Hvis et forslag blir tatt opp til realitetsvurdering, men ikke oppnår nødvendig flertall, treffer Stortinget vedtak om at forslaget ikke er bifalt. Forslaget er da endelig forkastet. Når et forslag er endelig avgjort, må forslaget ikke bringes frem igjen eller tas opp på nytt i samme stortingssesjon. Er det påtrengende nødvendig, eller fremmer regjeringen proposisjon eller melding innenfor samme saksområde for Stortinget, kan Stortinget likevel fatte vedtak om at et forslag tas opp til ny behandling, forutsett at det igjen blir komitébehandlet (se FO § 38 femte ledd).

4.10 Vedlegges protokollen

Denne formen benyttes oftest når Stortinget har behandlet meldinger til Stortinget og redegjørelser. Stortinget har da ikke fattet noe konkret vedtak som er bindende for regjeringen, men komitémerknader og stortingsdebatten kan gi viktige politiske signaler for regjeringens oppfølging av saken (se nærmere punkt 4.11).

Enkelte ganger kan man se at en slik vedtaksform også brukes ved behandlingen av et representantforslag når Stortinget for tiden ikke ønsker å ta noe klart standpunkt til realiteten i forslaget.

4.11 Vedtak om utsettelse

Før debatten om en sak er avsluttet, kan det fremsettes forslag om at saken sendes tilbake til komiteen eller at Stortingets videre behandling av saken utsettes til et senere møte i samme stortingssesjon. Forslag om utsettelse av saken til et senere stortingsmøte må tas opp til behandling og votering straks.

4.12 Komitémerknader og muntlige ytringer under stortingsdebatter

I utgangspunktet er det bare Stortingets formelle vedtak som er bindende for regjeringen. Henstillinger, forutsetninger og meningsytringer i komitéinnstillingene som ikke er fulgt opp med konkrete vedtak, er ikke konstitusjonelt bindende for regjeringen.

Dersom Stortinget har fattet vedtak, vil komiteens merknader kunne være viktige tolkningsmomenter for å forstå vedtakene. I praksis må det skilles mellom merknader som kan oppfattes som presise og gjennomtenkte bidrag til tolkningen av de vedtakene som fattes, og merknader som må regnes som mer overordnet politisk argumentasjon for eller mot det aktuelle forslaget, eller som politiske markeringer (selv om også slike utsagn kan kaste lys over overordnede intensjoner med vedtakene og dermed bidra til forståelsen av dem).

Hvis det ikke er enighet i komiteen, vil det normalt være flertallets merknader som i tilfelle bør tillegges betydning som tolkningsmomenter. Normalt vil stortingsflertallet være identisk med de partiene som utgjør flertallet i komitéinnstillingen (se punkt 2.9.5).

Det må foreligge tilstrekkelig klare holdepunkter for å anta at et flertall i Stortinget går inn for en bestemt fortolkning av et vedtak, før dette kan antas å være forutsatt av Stortinget. Normalt vil en tillegge uttalelsene i komitéinnstillingen størst vekt. I noen tilfeller vil flertallsmerknadene likevel ikke være avgjørende, for eksempel fordi ikke alle partier er representert i samtlige komiteer. I slike tilfeller kan det være mindretallsmerknadene som representerer flertallets syn. Mindretallets innstilling kan også i andre situasjoner gi nyttige tolkningsmomenter. Dette gjelder særlig dersom mindretallet har fremmet forslag som flertallet ikke har sluttet seg til.

I stortingsdebattene vil en tradisjonelt legge vekt på den forståelsen av forslagene som saksordføreren og den ansvarlige fagstatsråden gir. Men er saksordføreren i mindretall, vil det kunne være uttalelsene fra en skyggeordfører som best gir uttrykk for flertallets syn.

Selv om Stortinget ikke har fattet konkrete vedtak, kan både flertalls- og mindretallsmerknader være viktige politiske signaler til regjeringen. Dette gjelder for eksempel når en komité har behandlet en melding til Stortinget og Stortinget deretter vedtar å vedlegge saken protokollen. Siden det ikke har vært stemt over noen forslag, er det ofte vanskelig å vite om slike signaler fra en fagkomité vil være dekkende for Stortingets vilje. Ofte ser en at stortingsflertallet har mindre ambisiøse målsettinger når det får seg presentert budsjettmessige konsekvenser av fagkomiteens ønsker.

Til toppen
Til dokumentets forside