Østfoldkorn BA

Vi viser til brev av 22. juni og 11. juli 2012 med krav om dekning av saksomkostninger.  

Advokat Henning Øvrebø i Simonsen advokatfirma DA fremsetter, på vegne av klager John Lilleborge, krav om dekning av saksomkostninger etter bestemmelsen i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 36 på kroner 60 040 ekskl. mva. Kravet har sitt grunnlag i departementets omgjøring av klagesak fra Foretaks­registeret. Vedtak fattet 21. juni 2011 av Foretaksregisteret ble omgjort av Nærings- og handelsdepartementet med saksnummer 201103946-8 den 6. juni 2012.

Departementet finner å kunne dekke saksomkostninger med kroner 35 269 inklusive mva. Vi ber om at kontonummer sendes til postmottak@nhd.dep.no slik at pengene kan overføres. Den nærmere vurderingen og vedtaket følger nedenfor.

Lovgrunnlaget

Lov 10. juni 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 36 første ledd, gir hjemmel for dekning av nødvendige og vesentlige kostnader påløpt i forbindelse med selve klagebehandlingen. Bestemmelsen lyder:
Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.

Forvaltningsloven § 36 gir, så langt bestemmelsen rekker, rett til dekning av saks­omkostninger på objektivt grunnlag. Det kreves ikke at det er begått feil i saksbehandlingen så lenge vedtaket er endret til gunst for parten.  

Forvaltningsloven § 36 gir rett til dekning av vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Bestemmelsen oppstiller et krav om årsakssammenheng mellom utgifter parten har pådratt seg i klageprosessen og vedtaksendringen, jf. kravet om at kostnadene må ha vært nødvendige. I bestemmelsen ligger det en avgrensning mot utgifter som ikke har sitt grunnlag i klagesaken.

Vurdering av kravet

Foretaksregisterets vedtak ble fattet 21. juni 2011. Klager klaget på vedtaket 18. september 2011. Departementets omgjøringsvedtak til gunst for parten ble fattet 6. juni 2012. Vesentlige og nødvendige utgifter i tidsrommet mellom Foretaksregisterets vedtak og departementets omgjøringsvedtak kan kreves dekket etter forvaltningsloven § 36.

Vi har fått tilsendt fire timelister:

1. Timeliste fra advokat for perioden 14.11.2011-2.12.2011: Klager er fakturert for 9,5 timer, totalt kr 25 650 ekskl. mva. Timeprisen er satt til kr 2 700.
2. Timeliste fra advokat for perioden 1.12.2011-2.12.2011: Klager er fakturert for 0,95 timer, totalt kr 2 565 ekskl. mva. Timepris er satt til kr 2 700.
3. Timeliste fra advokat i perioden 11.6.2012-19.6.2012: Klager er fakturert for 2,75 timer ekskl. mva, totalt kr 4 825 ekskl. mva. Timepris for advokatsalæret er satt til kr 2 700 for 0,75 timer og til kr 1 400 for 2 timer.
4. Timeliste for klagers eget arbeid i perioden 16.9.2011-9.11.2011: 18 timer, totalt kr 27 000 ekskl. mva. Timesatsen for eget arbeid er satt til kr 1 500.

Ang. punkt 1 og 2, timelister fra advokat 14.11.2011-2.12.2011:
Kostnader som kan kreves dekket etter § 36, må være både vesentlige og nødvendige.

Vesentlighetskriteriet innebærer visse begrensninger i hva som kan dekkes. Først og fremst dekkes advokatutgifter eller utgifter til annen sakkyndig hjelp. Utgifter som reisekostnader dekkes også. Mindre kopierings­utgifter, porto og lignende dekkes ikke, da dette ikke regnes som vesentlige utgifter. Advokatutgiftene i denne saken regnes som vesentlige.

Nødvendighetskriteriet innebærer at spørsmålet om hvorvidt det var nødvendig å pådra seg utgiften (til advokat) for at forvaltningen skulle endre det opprinnelige vedtaket, må vurderes, med andre ord om bruk av advokat var nødvendig.

Partens oppfatning står sentralt i vurderingen av om utgiften var nødvendig, jf. Ot.prp. nr. 3 (1976-1977) der det står om § 36 på side 101: Særlig viktig er det om det var forståelig at parten pådro seg utgifter, f.eks. ved å oppsøke advokat, for å få endret vedtaket. Ved vurderingen spiller feilens art og sakens vanskelighetsgrad en vesentlig rolle.

At partens subjektive vurdering av nødvendighet står sentralt, understreks også i Miljøverndepartementets uttalelse ”Planjuss 1/2009, saksnummer 07/01248 071008”, der det heter om nødvendighetskriteriet: Hvorvidt kostnadene har vært ”nødvendige” må derfor avgjøres etter en konkret vurdering der det legges vesentlig vekt på hva parten selv og hans advokat med rimelighet har oppfattet som naturlig tiltak. Det kan således ikke kreves at utgiftene objektivt sett var nødvendige.

Det skal altså legges vekt på hva parten selv med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak. Bruk av advokat er etter departementets vurdering naturlig i denne typen saker. I foreliggende sak har klager tatt kontakt med advokat etter at motpartens advokat har kommet med innsigelser. Vi mener at det, særlig på bakgrunn av at motparten hadde brukt advokat, er forståelig at klager valgte å gjøre det samme. Det fremsto trolig som ekstra viktig for klager at hans argumenter ble fremstilt juridisk korrekt for forvaltningen idet saken til dels reiser kompliserte juridiske spørsmål. Etter vår vurdering er det forståelig at klager ønsket å bruke advokat i en slik situasjon.

En annen problemstilling er om det kreves at vedtaket er endret på bakgrunn av de anførsler som parten har fremmet, altså om det kreves en årsakssammenheng med at vedtaket er endret.  Uttalelser fra Lovavdelingen i Justisdepartementet taler for at kostnaden som kreves dekket, må ha vært nødvendig for det vedtaket som ble endret. I Lovavdelingens uttalelse datert 7. februar 2000 i saksnummer 99/20138 E, skriver Justisdepartementet: Så langt et utført arbeid ikke er relevant for det vedtaket som faktisk ble endret, er det ikke grunnlag for dekning av kostnader knyttet til dette arbeidet med grunnlag i § 36 første ledd.  

Parten påberoper seg ofte flere grunnlag for at førsteinstansens (Foretaksregisteret) vedtak må endres. Spørsmålet oppstår da om kostnader til anførsler som ikke vinner frem i klageinstansen, kan avskjæres med henvisning til nødvendighetsvilkåret. Sivilombudsmannen uttaler i årsmeldingen fra 1983 s. 57 (på s. 58) at det ikke kreves at anførslene i klagen faktisk har vært avgjørende for å få endret vedtaket. Videre skriver Sivilombudsmannen: I hvilken grad advokatens arbeid med klagen har vært av betydning for det endelige saksutfall, kan da i høyden bli et spørsmål om hvor stor del av sakskostnadene som skal dekkes.

I denne saken ble advokat først koblet inn i saken etter at klagen ble sendt. Klagen ble sendt 18.9.2011 og advokat Øvrebø ble koblet inn 9.11.2011. Advokat Øvrebø har dermed ikke utarbeidet selve klagen, men sendt et brev med tilleggsinformasjon til departementet. Dette i seg selv er ikke relevant for vår vurdering.

I departementets omgjøringsvedtak datert 6.6.2012, står det imidlertid på side 2 siste avsnitt om brevet fra advokaten (og motpartens advokat) følgende: Advokat Henning Øvrebø har sendt et brev med supplerende informasjon, men med til dels avvikende opplysninger sammenholdt med Andersens [motpartens advokat] opplysninger om hva som skjedde på årsmøtet i Østfoldkorn. Slik dette fremstår for departementet, er det uenighet om fakta mellom partene. Vi kan derfor ikke legge til grunn disse opplysningene som ikke fremgår av protokollen.

Det fremstår derfor som usikkert om advokatens innsigelser har påvirket sakens utfall. Det er likevel på det rene at parten ikke på forhånd kunne vite om advokatens bidrag ville være nødvendig for utfallet av klagesaken. Det er heller ikke mulig å konkludere med at utfallet ville blitt annerledes hvis bare motparten hadde fremsatt sine innsigelser i klagesaken. Det er derfor etter vår vurdering ikke mulig å fastslå at det ikke er årsakssammenheng mellom advokatens innsigelser og vedtaket. Vi anser etter dette at nødvendighetskravet i forvaltningsloven § 36 er oppfylt.

Departementet finner ikke grunn til å redusere timetallet som er brukt på saken. Vi mener at timebruken står i et rimelig forhold til omfanget og vanskelighets­graden i saken. Vi anser etter dette at utgiftene i punkt 2 og 3 har vært nødvendige, og parten har rettskrav på å få dekket utgiftene fullt ut. Advokatens timepris legges til grunn.

Vi finner etter dette at kravet i punktene 1 og 2 faller inn under de kostnadene som kan kreves dekkes etter forvaltningsloven § 36, totalt kroner 28 515 ekskl. mva.

Ang. punkt 3, timeliste 11.6.2012-19.6.2012:
Det er kun omkostninger som har vært nødvendige for å få endret vedtaket som kan kreves dekket etter forvaltningslovens § 36. Advokatutgifter som kan knyttes til advokatens informasjon eller underretning om vedtaket, dekkes ikke. Heller ikke kostnader for å fremsette kravet om saksomkostninger, kan kreves dekket. Omgjøringsvedtaket ble fattet av Nærings- og handelsdepartementet 6.6.2012. Departementet avviser dermed kravet om dekning av kroner 4 825 for kostnader påløpt etter omgjøringsvedtaket. 

Ang. punkt 4, timeliste for klagers egen tidsbruk for perioden 16.9.2011-9.11.2011:
Timelisten det vises til i punkt 4, er en oversikt over eget arbeid i forbindelse med klagesaken. En part har etter forvaltningsloven § 36 ikke krav på dekning av godtgjørelse for eget arbeid med saken.

Advokat Øvrebø viser til en vedlagt dom fra Borgarting Lagmannsrett fra 15.1.2007. I saken mellom Synnøve Finden AS og Staten ved Landbruksdepartementet ble utgifter til konsulent som en av partene hadde brukt, dekket med kroner 1 500 per time. I den saken ble imidlertid konsulenten (John Lilleborge) brukt av Synnøve Finden AS, og konsulenten var på den tiden ikke ansatt i eller en del av Synnøve Finden AS.

Klager, John Lilleborge, har påklaget avgjørelsen på vegne av seg selv. Han skriver i sin klage datert 18. september 2011: Undertegnede, som er andelseier i Østfoldkorn AB, påklager herved … Det fremkommer heller ikke av klagen at Lilleborge representerer en gruppe andelseiere der han er brukt som konsulent. Slik vi ser det, er Lilleborge selv part i saken, og han kan dermed ikke kreve dekket utgifter til eget arbeid. Konklusjonen vedrørende konsulenthonoraret i dommen advokat Øvrebø viser til, er dermed ikke relevant.

Forvaltningsloven § 36 dekker ikke utgifter til eget arbeid, og kravet på kroner 27 000 ekskl. mva. avvises.

Om merverdiavgift
Etter at det ble innført mva. på advokattjenester er utgangspunktet at det ikke skal gjøres fradrag for mva. når departementet dekker saksomkostninger etter forvaltnings­loven § 36. Mva. skal imidlertid trekkes fra saksomkostningene dersom klager driver merverdiavgiftspliktig virksomhet. Dette er basert på prinsippet om at samme utgift ikke skal dekkes to ganger.

Klager i denne saken er en privatperson og kan ikke trekke fra inngående mva. på utgifter han har hatt i forbindelse med saken. Departementet dekker i slike tilfeller mva. i tillegg.

Beløpet departementet finner å kunne dekke er kroner 28 515 ekskl. mva. Inklusive mva. blir det tilkjente beløp kroner 35 269. 

Vedtak

I medhold av lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 36 første ledd, fatter departementet følgende vedtak:

Nærings- og handelsdepartementet dekker saksomkostninger for John Lilleborge i klagesak 201103946-8 med kroner 35 269 inklusive mva.