Ot.prp. nr. 100 (2005-2006)

Om lov om endringer i ekteskapsloven og straffe­prosessloven mv. (tiltak for å forhindre tvangsekteskap mv.)

Til innholdsfortegnelse

6 Forslag om tiltak for å motvirke ekteskap inngått av mindreårige

6.1 Innledning

Grunnprinsippet etter norsk internasjonal privatrett er at ekteskap som er gyldig inngått i utlandet anerkjennes i Norge. Det samme gjelder i den europeiske rettskultur for øvrig. Det er kun ekteskap som er i strid med vår rettsfølelse, ordre public, som ikke anerkjennes. Hvor grensen for ordre public-stridig alder går, er ikke helt klar. 1 Dersom en person som er bosatt i Norge velger å inngå ekteskapet i utlandet, må vedkommende etter norsk internasjonal privatrett også oppfylle det norske alderskravet. Det er imidlertid ikke alle land som har samme aldersgrense som oss. Selv om det norske kravet ikke er overholdt, vil ekteskapet bli lagt til grunn som gyldig i Norge.

I dette kapitlet foreslås det at et ekteskap som er inngått i utlandet der en eller begge parter er under 18 år, ikke skal legges til grunn som gyldige i Norge dersom minst en av partene er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge. Hovedformålet med en slik bestemmelse er først og fremst å unngå at personer bosatt i Norge omgår ekteskapslovens krav ved å reise utenlands og inngå ekteskapet der. Selv om det ikke er mange som inngår ekteskap før fylte 18 år verken i Norge eller i utlandet, er departementet opptatt av å ha en regel som beskytter barn mot barneekteskap. Departementet ønsker også med forslaget å bidra til å redusere faren for at barn blir tvangsgiftet.

Av hensyn til sammenhengen i regelverket foreslås det videre å innføre 16 år som absolutt grense for når fylkesmannen kan innvilge dispensasjon fra 18 års kravet i ekteskapsloven § 1. Dette forslaget vil samsvare med straffeloven § 220 første ledd som forbyr ekteskap med noen under 16 år.

6.2 Forslag i høringsnotatet

Etter norsk rett må partene som hovedregel ha fylt 18 år for å inngå ekteskap. Alderskravet er begrunnet i at det kreves en viss modenhet for å inngå ekteskap. I enkelte tilfeller inngås det ekteskap i utlandet hvor en eller begge parter er under 18 år, og hvor en eller begge parter har en sterk tilknytning til Norge. Dersom disse ekteskapene er gyldige i inngåelseslandet, vil de i utgangspunktet bli lagt til grunn som gyldige i Norge, med mindre ekteskapsalderen er svært lav.

I høringsnotatet ble det foreslått at ekteskapet inngått i utlandet der en eller begge parter er under 18 år, ikke skal anerkjennes i Norge dersom minst en av partene har en sterk tilknytning til Norge. Departementet foreslo at bestemmelsen kun skal få anvendelse for norske statsborgere eller personer som er fast bosatt (har domisil) i Norge . Domisilbegrepet i den internasjonale privatrett ble foreslått lagt til grunn ved vurderingen av om tilknytningskravet er oppfylt. Ved vurderingen av hva som skulle kreves for å være fast bosatt ble det antydet at det var naturlig å ta utgangspunktet i forskrift om når en utenlandsk statsborger skal anses som fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår.

6.3 Høringsinstansenes synspunkter

Flertallet av høringsinstansene, som har uttalt seg om dette forslaget, støtter det. Det gjelder Kommunal- og regionaldepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Barneombudet, Skattedirektoratet, Politidirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Vest- Agder, Fylkesmannen i Aust- Agder, Kirkerådet, Den Katolske Kirke i Midt- Norge, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene(KIM ), Juss-Buss, Norges Røde Kors,Norsk Innvandrerforum, Mira ressurssenter for innvandrer og flyktningkvinner, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevern Samband og Norsk Kvinnesaksforening.

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene(KIM), som støtter forslaget, finner det godt fundamentert og begrunnet.

Utlendingsdirektoratet(UDI) antar at den foreslåtte endringen vil ha en preventiv effekt mot barneekteskap i de tilfeller hvor ekteparet ønsker å bosette seg i Norge etter ekteskapsinngåelsen. Å gi den mindreårige en utsettelse på ekteskapsinngåelse til etter fylte 18 år, kan bidra til nødvendig modenhet og kunnskap for å søke hjelp mot tvangsekteskap.

Likestillingsombudet viser til at i følge den presenterte statistikken i høringsnotatet er tvangsekteskap ikke noe utbredt problem blant mindreårige. Tvangselementet synes å være minst like relevant for unge mennesker over 18 år som for mindreårige. Ombudet stiller spørsmål ved om man vil unngå en særlig stor del av tvangstilfellene ved en endring som foreslått. Ombudet vil likevel ikke gå imot forslaget. Det er uansett ikke heldig at mindreårige inngår ekteskap, og i de fleste tilfellene vil det være kvinnen som er mindreårig, og kanskje den som har minst mulighet for å motsette seg et giftemål hun ikke ønsker å inngå.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, er positive men viser til visse problemstillinger, som direktoratet mener kan avhjelpes ved etterfølgende godkjennelse. Fra uttalelsen siteres:

«Siden slike ekteskap som hovedregel vil være gyldige i tredjeland, vil imidlertid noen problemstillinger kunne oppstå. For eksempel vil et ekteskap inngått i Pakistan være gyldig i flere europeiske land, (se høringsnotatet side 21 nest siste avsnitt), men ikke i Norge etter ny § 96 i ekteskapsloven. Hvis ektefellen likevel kommer til Norge på annet grunnlag enn familiegjenforening og eventuelt får barn her (eller bosetter seg i et annet land innenfor EØS-området), vil vedkommende da bli ansett for å være gift i Pakistan og for eksempel Tyskland, men ugift i Norge. I Norge vil partene kunne inngå et nytt ekteskap uten forutgående skilsmisse, fordi de regnes som ugift her. Men i et tredjeland som anerkjenner det første ekteskapet, vil partene kunne anses å ha begått bigami med de juridiske konsekvenser dette måtte medføre.

Et annet forhold er rettsstillingen til barn som blir født i ikke-anerkjente ekteskap. Dersom ektefellen bosetter seg i Norge på annet grunnlag enn familiegjenforening og får barn, vil barna være født i ekteskap etter for eksempel pakistansk og tysk rett, men utenfor ekteskap etter norsk rett. At det foreligger et ekteskap, kan få betydning for hvem som anses som far til barnet, felles foreldreansvar og pensjons- og arverettigheter, se høringsnotatet side 27 pkt 6.3.2.

De negative konsekvenser det kan medføre for barna at foreldrene betraktes som ugifte, tillegges etter en helhetsvurdering ikke avgjørende vekt (høringsnotatet side 29). I stedet foreslås i ekteskapsloven § 96 siste setning en bestemmelse om anerkjennelse av utenlandske ekteskap dersom det foreligger sterke grunner. Vi legger til grunn at en slik regel vil kunne ivareta barna i de tilfellene en «ikke-anerkjennelse» etter ny § 96 første setning vil få svært uheldige konsekvenser for barna.»

Utlendingsnemnda (UNE) uttaler følgende:

«Etter forslaget skal ekteskap inngått i utlandet ikke anerkjennes i Norge dersom 1) det ble inngått uten at begge parter var til stede under vigselen, eller 2) en av partene var under 18 år på vigselstidspunktet, så fremt «minst en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt i Norge» da ekteskapet ble inngått. I høringsnotatet står det i pkt. 2.3.1 første avsnitt: «Spørsmålet om anerkjennelse oppstår bare hvis ekteparet har en viss tilknytning til Norge, og ekteskapets gyldighet har rettslig betydning her i landet, enten som hovedspørsmål eller prejudisielt.» I denne forbindelse bemerker vi at ektepar kan få tilknytning til Norge etter at ekteskapet er inngått. Vi tolker forslaget slik at dersom personer som har inngått slike ekteskap, senere bosetter seg i Norge, anerkjennes ekteskapet.»

Utlendingsnemnda (UNE) er enig i at ekteskap som nevnt i forslag til ny § 96 ikke anerkjennes i Norge, fordi de strider mot norsk ordre public. UNE mener imidlertid at det er problematisk dersom mangelen ved ekteskapsinngåelsen ikke skal kunne repareres på annen måte enn ved skilsmisse og ny ekteskapsinngåelse. UNE viser til:

«Ekteskapet er jo gyldig i hjemlandet, og det synes ubarmhjertig overfor utlendingene å tvinge dem til å skille seg og gifte seg på ny for at den parten som bor i Norge, skal kunne anses for å være gift av norske myndigheter. Gyldig ekteskapsinngåelse ved stedfortreder, telefonekteskap og lignende kan ikke repareres i hjemlandet på annen måte.

Vi mener det vil være problematisk dersom det skal være mulig å gifte seg her i landet for en utlending som er gift etter hjemlandets rett. Selv om norske myndigheter ikke anerkjenner dette ekteskapet, er det en realitet i hjemlandet, med den følge at ekteskapsinngåelsen i Norge vil innebære at vedkommende har to ektefeller etter hjemlandets rett. Vilkåret om å fremlegge dokumentasjon på at man er ugift for å kunne inngå ekteskap i Norge, vil heller ikke kunne oppfylles av en som er gift i hjemlandet.»

Norges Røde Kors har erfaring med at familiegjenforening kun er en av flere grunner til at barn blir utsatt for barne- og tvangsekteskap. Norges Røde Kors skriver:

«Gjennom vårt samarbeid med UDIs kompetanseteam mot tvangsekteskap har vi erfart at i mange saker foreligger det forhistorier som gjør at truslene om arrangert ekteskap og eventuelt æresrelatert vold tiltar over tid. «I et flertall av disse sakene har konflikt mellom hjemlandets tradisjonelle verdier og tilegning av norsk væremåte hos ungdommen, vært en utløsende faktor. En «plikt» til å anerkjenne et planlagt arrangert ekteskap ville nok ha kommet uansett, men ungdommens adferd har forsert planene og økt konfliktnivået».

Videre finner teamet at i «mange saker er ekteskapet både en represalie for brudd på familiens normer, og en måte å løse en familiekonflikt på. En jente på 17 eller 18, med en adferd som kan involvere en kjæreste eller i alle fall venner av motsatt kjønn, vil i tradisjonelle familier være utsatt. I en æreskodeks av den typen som er nærværende i et flertall av våre saker, vil seksualisert oppførsel, om enn svært uskyldig, være en trussel mot mannlige familiemedlemmers ære». (UDIs kompetanseteam mot tvangsekteskap 1. halvårsrapport 2005.)»

Human-Etisk Forbund(HEF) mener imidlertid at i disse tilfellene vil prøvingsreglene i den norske ekteskapsloven være tilstrekkelige og kan legges til grunn. I de tilfellene hvor andre land har en lavere ekteskapsalder enn den som aksepteres i norsk lov, kan det være grunn til også å vektlegge de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene, særlig Barnekonvensjonens bestemmelser. Disse er også del av norsk lov. Human-Etisk Forbund mener derfor at nåværende ekteskapslov ikke har behov for tilleggsbestemmelser for å markere ugyldighet.

HEF påpeker også viktigheten av å jobbe med å få til bilaterale avtaler med land som fremdeles ikke krever attest for at ekteskapsvilkårene etter norsk rett er oppfylt.

Fire av høringsinstansene har kommentert tilknytningskravet.Oslo Politidistrikt og Politidirektoratet er enige i vurderingene av hva som legges i begrepet «fast bosatt i Norge». Skattedirektoratet har kommentert kravet i tilknytning til forslaget om å innføre en særskilt bestemmelse i ekteskapsloven om at ekteskap inngått i utlandet av en person som allerede er gift ikke kan anerkjennes i Norge. Fra Skattedirektoratet uttalelse siteres:

«Vi antar forståelsen av begrepet «fast bosatt i Norge» følger definisjonen i forskrift 1992-11-05 nr. 979.

En konsekvens av dette vil være at forslaget åpner for å anerkjenne polygami for personer som er registrert bosatt i norsk folkeregister på midlertidig basis, for eksempel personer med oppholdstillatelse som ikke kan danne grunnlag for bosettingstillatelse.

Skattedirektoratet som ligningsmyndighet mener den uklarhet forslaget inneholder må «tettes» slik at enhver som oppholder seg i Norge utover «turistperioden» ikke kan få anerkjent polygami.

I motsatt fall vil dette kunne få en rekke skatterettslige konsekvenser som må avklares.»

Utlendingsdirektoratet(UDI) ser behov for at kriteriet «fast bosatt i Norge» trenger nærmere presisering. Fra uttalelsen siteres:

«En mulig forståelse er at kriteriet viser til hvor personen er registrert bosatt i folkeregisteret. En annen mulig forståelse er om personen har permanent oppholdstillatelse (bosettingstillatelse) i Norge, eventuelt har en tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Det er her også viktig å peke på at man i utlendingsforskriften har tillatelser som kan fornyes fram til samlet opphold på 4 år, men som ikke danner grunnlag for bosettingstillatelse. »

UDI mener vilkåret «fast bosatt i Norge» kan forsøkes omgått ved at man melder utflytting til annet land, inngår ekteskapet, og så melder flytting tilbake til Norge. UDI uttaler:

«For en person som ikke er norsk statsborger, kan imidlertid meldt utflytting fra Norge få konsekvenser for oppholdsgrunnlaget i Norge. Dersom personen har bosettingstillatelse vil denne mistes etter 2 års opphold utenfor riket, jf. utlendingsloven § 12, jf. utlendingsforskriften § 49. Hvis personen ikke har bosettingstillatelse, vil et opphold i utlandet på mer enn 6 måneder etter omstendighetene kunne føre til at vilkårene for tillatelsen er bortfalt.»

I denne sammenheng nevner UDI at det kan oppfattes som urimelig at det stilles andre og strengere krav for å få anerkjent et ekteskap inngått i utlandet for norske borgere og borgere som er bosatt i Norge, enn for utlendinger med svak tilknytning til riket. Endringene kan oppfattes slik at personer med svak tilknytning til Norge (ikke fast bosatte) får en «fordel» fremfor norske borgere/fast bosatte utlendinger.

6.4 Departementets vurderinger og forslag

6.4.1 Bør det foreslås en regel om at ekteskap som inngås i utlandet av personer under en bestemt alder ikke skal anerkjennes etter norsk rett?

Etter departementets vurdering bør det foreligge gode grunner før man vedtar bestemmelser som medfører at et gyldig inngått ekteskap ikke tilkjennes de rettsvirkninger et ekteskap ellers ville ha. «Haltende ekteskap», dvs. at ekteskapet anses som gyldig i en stat men ikke i en annen, er i utgangspunktet uheldig.

Partene kan ha innrettet seg i lang tid i den tro at det foreligger et gyldig ekteskap. Å betrakte dem som ugifte kan få store negative konsekvenser for dem. Spesielt problematisk kan det være hvis det er født barn i ekteskapet. Et gyldig ekteskap får en rekke rettsvirkninger. At det foreligger et ekteskap kan få betydning for hvem som anses som far til barnet og om partene får felles foreldreansvar. 2 Videre får ekteskapet betydning for pensjons- og arverettigheter, og for hvordan formuen skal deles ved en eventuell skilsmisse. Ved skilsmisse skal partenes felleseie deles likt, og det er egne regler om underholdsbidrag og rettigheter til felles bolig og innbo. Dersom ekteskapet ikke anerkjennes vil de ovennevnte rettsvirkningene ikke inntre.

En anerkjennelsesbestemmelse kan også vise seg å virke mot sin hensikt. Dersom ekteskapet ikke anerkjennes her i landet, kan det foreligge en risiko for at den mindreårige blir holdt tilbake i, eller sendt tilbake til, det landet hvor ekteskapet ble inngått. Videre, dersom man i en vurdering av om det skal gjøres unntak fra grunnprinsippet vektlegger at partene har barn sammen, kan dette nettopp føre til graviditet i svært ung alder. Dersom man vektlegger hvor lang tid ekteskapet har vart, kan det føre til at ekteskapet blir inngått mye tidligere enn det ellers ville ha blitt.

Grunnprinsippet i norsk internasjonal privatrett vedrørende anerkjennelse av utenlandske ekteskap er relativt klar. Så lenge formkravene i inngåelseslandet er oppfylt blir ekteskapet lagt til grunn som gyldig her i landet, med mindre det strider mot ordre public. En endring av dette, særlig hvis man kombinerer det med en skjønnsmessig unntaksbestemmelse, kan redusere forutberegneligheten og øke usikkerheten knyttet til folks sivilstand. Behovet for en slik regel lar seg heller ikke lett underbygge av statistikk.

På den annen side er det etter gjeldende rett relativt enkelt for en person med tilknytning til Norge å omgå alderskravet i ekteskapsloven. Ordre public-regelen rammer bare de mest ekstreme tilfellene, og er ikke en aktuell bestemmelse om en vil forhindre de mindre omgåelsene av alderskravet.

Etter departementets syn er det vesentlig å ha nådd en viss modenhet før ekteskap inngås, for både å kunne stå imot press og for bedre å kunne vurdere hva ekteskap innebærer. En særskilt anerkjennelsesbestemmelse vil dessuten gi et sterkt signal om at ekteskap inngått av barn ikke er akseptabelt i Norge.

En særskilt bestemmelse vil etter departementets vurdering kunne motvirke omgåelse av alderskravet i ekteskapsloven § 1, og dermed forhindre noen tvangsekteskap og barneekteskap, og eventuelt at barn fødes av barn. Det er en sterk presumsjon for at ekteskapet er inngått ved tvang når minst en av ektefellene er under 16 år. 3 Det vil være lettere både for den det gjelder og for norske myndigheter å la være å anerkjenne ekteskapet pga. lav alder enn å måtte bevise at ekteskapet er inngått under tvang.

En bestemmelse om minstealder kan også ha en preventiv effekt. Det kan være slik at de som står bak et mulig tvangsekteskap, for eksempel en av partenes foreldre, ikke nødvendigvis ønsker å gifte bort barnet sitt i strid med barnets eget ønske, men føler seg presset av familien til den andre parten til å gjennomføre ekteskapet. Ved å henvise til det norske kravet til ekteskapsalder, og at et ekteskap i strid med dette ikke vil bli anerkjent, vil foreldrene kunne unngå eller motstå dette presset. Den som risikerer å bli tvangsgiftet vil også få muligheten til å «ta tiden til hjelp», der høyere alder, modenhet og utdanningsnivå vil kunne gjøre vedkommende bedre rustet til å stå imot press.

Departementet antar at omgåelse av alderskravet i ekteskapsloven er mest aktuelt i tilfeller der ekteskapet får betydning for retten til oppholdstillatelse. Som nevnt i kapittel 2 gjelder det et 18-årskrav for å kunne få familiegjenforening basert på ekteskap. 4 Dette fører til at det kan oppstå såkalte «vente-ekteskap», dvs. at de unge blir holdt tilbake i inngåelseslandet til vilkåret om familiegjenforening er oppfylt. Å innføre en bestemmelse om at ekteskap som er inngått av personer under 18 år ikke blir anerkjent i Norge, vil kunne føre til at man unngår slike «venteekteskap», fordi et ekteskap inngått før fylte 18 år uansett ikke vil bli anerkjent dersom en av partene hadde en sterk tilknytning til Norge. Imidlertid er det viktig å være oppmerksom på at familiegjenforening kun kan være en av flere grunner til at barn blir utsatt for barne- og tvangsekteskap. Et tvangsekteskap kan, som Norges Røde Kors nevner i sin høringsuttalelse, være både en represalie for brudd på familiens normer, og en måte å løse en familiekonflikt på.

Argumentet om at en manglende anerkjennelse medfører at rettsvirkningene av et ekteskap ikke inntrer, bør etter departementets vurdering ikke lede til konklusjonen om at en mindreårig er bedre stilt som gift enn som ugift. Departementets utgangspunkt er at et barn først og fremst skal beskyttes av de reglene som tar sikte på å verne barnets rett og barnets interesse og ikke først og fremst av ekteskapslovens regler. Barns situasjon er sikret gjennom annet regelverk, først og fremst barnekonvensjon 5 , barneloven og barnevernstjenesteloven.

Et eksplisitt alderskrav vil også kunne innebære større forutsigbarhet i forhold til dagens ordre public-regel, mht. hvilke ekteskap som anerkjennes og hvilke som ikke gjør det. Det kan videre virke urimelig at en rettsakt som det etter norsk rett er straffbart å inngå - det å gifte seg med en under 16 år - likevel skal bli tillagt rettsvirkninger her i landet. En særskilt anerkjennelsesbestemmelse vil derfor, i de tilfellene hvor parten(e) er under 16 år, føre til harmonisering med straffe­loven § 220.

Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene direkte går i mot forslaget, men enkelte stiller spørsmål ved nødvendigheten og hva som oppnås med det. Departementet er enig med Likestillingsombudet i at en neppe vil unngå en stor del av tvangstilfellene ved foreslåtte endring, men en vil trolig avverge noen tilfeller. Med bakgrunn i hvor alvorlig overgrep et tvangsekteskap er, og særlig når det gjelder barn, mener departementet likevel det kan begrunne forslaget, selv om ikke alle tilfeller fanges opp.

Departementet registrer at både Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Utlendingsnemnda påpeker at lovforslaget kan legge til rette for polygami. Dette kan skje ved at en part blir betraktet som gift i et land, men ugift i Norge – fordi ekteskapet ikke blir anerkjent - og følgelig kan gifte seg her. Dette medfører at i et tredjeland som anerkjenner det første ekteskapet, vil partene kunne anses å ha begått bigami med de juridiske konsekvenser dette måtte medføre.

Departementet ser at manglende anerkjennelse kan føre til problemstillingen som her fremheves og er en av hovedinnvendingene mot å fravike det internasjonalt anerkjente prinspippet; et ekteskap som er gyldig etter det lands rett hvor ekteskapet er inngått, anerkjennes i andre land. Det er her viktig å være klar over at selv om ekteskapet ikke anerkjennes i Norge vil det kunne være gyldig i et annet land. Vedkommende vil da ikke ha mulighet til å gifte seg i Norge før dette ekteskapet er oppløst.

Problemet er imidlertid at norske myndigheter må få kjennskap til at vedkommende anses som gift i et annet land og følgelig etterspørre en ekteskapsattest fra opprinnelseslandet. I mange av tilfellene hvor anerkjennelsesbestemmelsen vil komme til anvendelse vil parten ha en slik sterk tilknytning til Norge at det vanligvis ikke blir aktuelt å be om ekteskapsattest jf. ekteskapsloven § 7 bokstav h. I slike tilfeller vil han eller hun kunne inngå et nytt ekteskap i Norge selv om vedkommende allerede er gift i et annet land. Disse mulige konsekvensene mener departementet langt på vei kan motvirkes ved å legge opp til god informasjon om regelverket. I tillegg må det antas at det vil dreie seg om svært få tilfeller.

Selv om det kan reises innvendinger ønsker departementet å opprettholde forslaget i høringsnotatet slik at det innføres en bestemmelse om at visse ekteskap inngått i utlandet ikke vil bli anerkjent i Norge. Det kan reises spørsmål om en slik regel vil stride mot Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 (respekt for familielivet) sett i lys av artikkel 14 (forbudet mot diskriminering). Departementet antar at en slik regel ikke vil stride mot disse artiklene all den tid det foreslås at regelen kun får anvendelse hvor en eller begge parter har en sterk tilknytning til Norge og forutsettes å være kjent med regelen. Det vil også være en mulighet for etterfølgende godkjennelse med sikte på å unngå de åpenbart urimelige tilfellene.

For at formålet om å forhindre tvangsekteskap og barneekteskap skal oppnås er det viktig at reglene blir gjort kjent for målgruppene. Departementet vil arbeide videre med å finne fram til effektive måter å gjøre denne regelen kjent på. I den forbindelse kan det vises til at da Sverige fikk en tilsvarende ordning i 2004, ble det laget en egen informasjonsbrosjyre om reglene. Dette sammen med ev. andre tiltak kan også vurderes her.

Departementet har registrert at Human-Etisk Forbund påpeker at det er viktig å jobbe med å få til bilaterale avtaler med land som fremdeles ikke krever attest for at ekteskapsvilkårene etter norsk rett er oppfylt. I den forbindelse kan det bemerkes at det nylig er inngått en bilateral avtale mellom Pakistan og Norge. Avtalen trådte i kraft 1. mai 2006. Avtalen går ut på at det skal opprettes et rådgivende utvalg bestående av representanter fra myndighetene i Norge og Pakistan. Utvalget skal blant annet bidra til å sikre menns og kvinners rett til å inngå ekteskap bare når de gir sitt frie og fulle samtykke. Partene er således fast bestemt på å samarbeide for å bekjempe tvangsekteskap, som er forbudt ved lov i begge stater.

6.4.2 Aldersgrensen

I det følgende vil departementet drøfte nærmere hvilken alder partene må ha oppnådd ved ekteskapsinngåelsen, for at ekteskapet skal bli anerkjent i Norge. I høringsnotatet foreslo departementet en aldersgrense på 18 år.

Stortinget har vedtatt alderskravet på 18 år i ekteskapsloven § 1 hva gjelder ekteskap inngått i Norge. Etter departementets oppfatning kan de hensyn som begrunner alderskravet i ekteskaps­loven § 1 gjøre seg gjeldende også dersom ekte­skapet inngås i utlandet.

I NOU 1986: 2 Innstilling til ny ekteskapslov del I ble det vurdert om aldersgrensen burde settes ned fra 18 år til 17 år. Utvalget kom til, og Stortinget vedtok, at alderskravet på 18 år burde beholdes. Av utvalgets innstilling fremgår det blant annet at :

«(...) ved vurderingen av aldersgrensen [må] den psykiske modenhet tillegges stor vekt. Svært unge mennesker kan ikke forutsettes å ha den erfaring og modenhet som et varig samliv bør bygge på (...) Et argument for – uten hensyn til psykisk modenhet – ikke å sette ekteskapsalderen for lavt, er at det kan vanskeliggjøre den unges utdannelse og utvikling å inngå ekteskap i for ung alder. Ikke minst gjelder dette i dag da de unge gjennomgående har en forholdsvis lang utdannelsestid sammenlignet med tidligere tider (...) I det hele vil svært unge mennesker vanligvis ikke ha det økonomiske grunnlag som et samliv bør forutsette om samlivet skal gå godt (...) De nevnte forhold – manglende modenhet, avbrutt utdannelse, dårlig økonomisk grunnlag – kan skape særlige vanskeligheter i de unges samliv og lett lede til skilsmisse. Den høye skilsmisseprosent nettopp i ekteskap inngått av meget unge mennesker, kan tale mot slike ekteskap. (...) For å bli stående ved aldersgrensen 18 år, taler også hensynet til nordisk rettsenhet.» Videre uttaler utvalget at aldersgrensen på 18 år «(...) faller sammen med den alminnelige myndighetsalder, noe som etter utvalgets mening er en naturlig sammenheng».

Etter departementets vurdering er de momenter utvalget la vekt på også av betydning for spørsmålet om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet etter at tilknytning til Norge er etablert. I tillegg til det ovennevnte uttalte utvalget blant annet at «[d]en minstealder som ekteskapsloven fastsetter for inngåelse av ekteskap, vil gi uttrykk for lovgivers syn, og må antas, i alle fall i noen utstrekning, å ha en viss normgivende funksjon».

Ekteskap mellom mindreårige inngås normalt ikke i Norge – heller ikke som følge av dispensasjon fra fylkesmannen. Etter hva departementet er kjent med inngås slike ekteskap som hovedregel i utlandet, og ofte i foreldrenes opprinnelsesland. I praksis kan dette innebære en omgåelse av alderskravet i ekteskapsloven § 1: Når ekteskap ikke kan inngås i Norge på grunn av alderskravet, eller fordi fylkesmannen ikke har dispensert, inngår man det i utlandet i stedet. Denne muligheten for å omgå alderskravet i ekteskapsloven står åpen også for de som i utgangspunktet har etablert seg i Norge og presumptivt skal bli boende her. I tillegg bidrar dette til å opprettholde muligheten for å gifte bort svært unge mennesker, og dermed også til å opprettholde risikoen og muligheten for tvangsgifte. På bakgrunn av dette vil trolig fylkesmannens oversikt over antall henvendelser om dispensasjon fra personer under 18 år ikke tilsvare antall faktiske ekteskap inngått mellom mindreårige.

Dersom en er norsk statsborger eller har domisil i Norge vil vigselsmyndighetene i de fleste land der ekteskapet blir inngått i utgangspunktet undersøke om ekteskapsvilkårene etter norsk ekteskapslovgivning er oppfylt. De fleste land krever at norske statsborgere må ha med seg en ekteskapsattest ( Certificate of no-impediment of marriage ). Av ulike grunner er det imidlertid slik at en rekke land ikke krever denne type dokumentasjon. Årsaken til at enkelte land ikke undersøker hvorvidt ekteskapsvilkårene i Norge er oppfylt, kan blant annet være at ekteskapet inngås i vedkommendes fødeland, slik at ekteskapsvilkårene anses tilfredstilt på bakgrunn av den dokumentasjon som foreligger i det aktuelle landet. Uansett er en bekreftelse fra norske myndigheter angående ekteskapsvilkårene ikke et vilkår for at ekteskapet skal legges til grunn som gyldig i Norge. Som tidligere nevnt vurderer man ekteskapets gyldighet etter inngåelseslandets rett, og eventuelt om resultatet av å legge det til grunn ville strid mot ordre public. En norsk statsborger kan derfor inngå ekteskap i utlandet selv om alderskravet i ekteskapsloven § 1 ikke er oppfylt, og uten at fylkesmannen har gitt samtykke. Det samme vil naturligvis også gjelde personer som har tilknytning til Norge gjennom annet enn statsborgerskap, som for eksempel bosettingstillatelse. I slike tilfeller vil de være borgere av hjemlandet, selv om de har domisil i Norge. Myndighetene i angjeldende land vil i disse tilfellene heller ikke ha noen grunn til å undersøke hvorvidt ekteskapsvilkårene i Norge er oppfylt ettersom vedkommende ikke er norsk statsborger.

I Sverige vil et ekteskap som er gyldig inngått i et annet land som hovedregel også være gyldig i Sverige. Barneekteskap og ekteskap inngått under tvang anerkjennes imidlertid ikke i Sverige. Fra 1. mai 2004 regnes derfor et ekteskap inngått for utenlandsk myndighet ikke som gyldig i Sverige, dersom minst en av partene er svensk statsborger eller har domisil i Sverige, og ekteskapsvilkårene i henhold til svensk rett ikke er oppfylt. Etter svensk rett må partene være 18 år for å inngå ekteskap. Et eksempel hentet fra en brosjyre utgitt av det svenske Justitiedepartementet vil illustrere bestemmelsen og dens formål: Georg er svensk statsborger og bosatt i Sverige. Han ønsker å inngå ekteskap med Hanna som er 16 år og bosatt i x-land. De kan gifte seg i x-land, men ikke i Sverige på grunn av Hannas lave alder. Dersom de gifter seg i x-land vil de ikke regnes som gift i Sverige, heller ikke etter at Hanna har fylt 18 år. Det vil innebære praktiske konsekvenser dersom de regnes som gift i det ene landet men ikke i det andre. Hanna får ikke oppholdstillatelse i Sverige på bakgrunn av ekteskap med Georg. Georg og Hanna kommer frem til at de gjør klokest i å vente med å inngå ekteskap til Hanna er 18 år.

I samtlige nordiske land er ekteskapsalderen 18 år. Vedrørende andre lands anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet, vises det til kapittel 4.

Argumentene som er anført ovenfor taler for at aldergrensen for anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet hvor en eller begge parter har en sterk tilknytning til Norge bør settes til 18 år.

En innvending som kan reises mot så høy aldersgrense er at det bør tas i betraktning at man også her i landet i relativt nyere tid har tillatt 15-åringer å gifte seg, dog etter dispensasjon fra fylkesmannen. Dette dreier seg imidlertid om svært få tilfeller og praktiseres ikke på samme måte i dag. For øvrig fremgår det av motivene til ny ekteskapslov (NOU 1986: 2 del 1) blant annet at

«(...) for helt unge – under 17 år – har dispensasjonspraksis så vidt skjønnes vært svært restriktiv. Dette må være en riktig linje. Det synes å bli i rene unntakstilfelle at ekteskap tillates i så ung alder. Når det gjelder dispensasjon for unge under 16 år, synes dette vanskelig å kunne forenes med straffelovens bestemmelser om straff for seksuell omgang med barn».

Det forhold at FN-konvensjonen av 10. desember 1962 om samtykke til ekteskap, minstealder for ekteskap og registrering av ekteskap godtar en minstealder for ekteskap på 15 år i nasjonal ekteskapslovgivning, taler også for å sette grensen lavere enn 18 år. Videre kan det vises til at alderskravet i straffeloven § 220 er 16 år og den seksuelle lavalder etter straffeloven § 196 er 16 år.

Departementet er opptatt av å ha en lovgivning som fungerer etter hensikten. I høringsnotatet ble det påpekt at det kan være grunn til å sette aldersgrensen lavere enn 18 år, for eksempel ved 16 år, dersom en 18 års-regel kan vise seg å få utilsiktede virkninger og virke mot sin hensikt. Departementet kan ikke se at noen av høringsinstansene har påpekt noen negative virkninger som gjør det utilrådelig å gå videre med forslaget om 18 års aldersgrense.

Som nevnt under pkt 2.5 gjelder det et 18-årskrav for begge parter for å kunne få familiegjenforening basert på ekteskap. Dersom hensikten med ekteskapsinngåelsen er oppholdstillatelse i Norge vil partene måtte vente til begge har fylt 18 år. I praksis kan dette resultere i såkalte «vente-ekteskap» (se omtale under pkt. 2.5). For en del tilfeller er det imidlertid grunn til å tro at utlendingslovgivningens 18-årskrav i stedet fører til at partene venter med å gifte seg. En alternativ mulighet kunne derfor være å endre utlendingslovgivningen slik at ekteskap som er inngått før fylte 18 år av noen med sterk tilknytning til Norge, ikke danner grunnlag for familiegjenforening. Departementet mener imidlertid at det er bedre å tilpasse ekteskapsloven til utlendingsloven på dette punkt.

Departementet har derfor kommet til at et alderskrav lavere enn 18 år vil kunne legge til rette for fortsatt omgåelse av ekteskapsloven, og således de hensyn som begrunner 18 års-kravet og fylkesmannens dispensasjonsadgang. Videre vil et annet alderskrav enn 18 år opprettholde dagens forskjellsbehandling av like tilfeller. Etter departementets vurdering taler også en 18 års grense for hensynet til å motvirke barneekteskap og tvangsekteskap. Etter en helhetlig vurdering vil departementet foreslå at ekteskap inngått i utlandet ikke bør anerkjennes dersom ekteskapet ble inngått da en eller begge parter var under 18 år på vigselstidspunktet, og minst en av partene hadde en sterk tilknytning til Norge (se nedenfor).

Denne vurdering er for øvrig hovedsaklig i samsvar med den lovendring som trådte i kraft i Sverige 1. mai 2004.

6.4.3 Nærmere om tilknytningskravet

6.4.3.1 Innledning

Av hensyn til de negative konsekvenser en manglende anerkjennelse av et ekteskap som er gyldig i et annet land kan få, bør en bestemmelse om anerkjennelse etter departementets vurdering begrenses til å gjelde for personer med en betydelig tilknytning til Norge. I høringsnotatet ble det derfor foreslått at en slik anerkjennelsesbestemmelse kun skal få anvendelse for norske statsborgere eller personer som er fast bosatt (har domisil) i Norge .

Hvem som er norsk statsborger, fremgår av lov av 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett 6 og vil i utgangspunktet være enkelt å få klarhet i. Departementet er oppmerksom på at i enkelte tilfeller vil en person til tross for sitt norske statsborgerskap ha liten tilknytning til Norge, vedkommende har for eksempel i lang tid vært bosatt i utlandet. Etter departementets vurdering er imidlertid et norsk statsborgerskap i de fleste tilfeller en klar indikasjon på en sterk tilknytning til Norge. I de tilfeller tilknytningen til Norge er svak til tross for norsk statsborgerskap, kan det være mulig å søke etterfølgende godkjennelse av ekteskapet jf. punkt 9.3.

Videre vil et tilknytningskrav være at en person er bosatt i Norge. Med bosatt menes her at vedkommende har domisil her. Personen må da faktisk bo her, og ha til hensikt å fortsatt bli boende her.

Avgrensningen av bopelskriteriet kan ofte by på tvil. Selv om en person regnes som bosatt i Norge i forhold til en eller flere regler, betyr ikke det at vedkommende er bosatt i alle andre relasjoner. En person kan for eksempel anses som bosatt i henhold til folkeregisteret, men ikke i henhold til straffelovens regler. Men det forhold at en person er bosatt her i en relasjon, kan være et argument for at vedkommende er bosatt her også i andre forbindelser, og argumentet er sterkere jo flere relasjoner vedkommende anses bosatt her i.

Departementet vil nedenfor redegjøre for hvordan tilknytningskravet er løst i straffeloven, tvistemålsloven og i internasjonal privatrett og redegjøre for hvordan departementet mener det skal løses i forhold til dette lovforslaget.

6.4.3.2 Straffeloven

Det fremgår at straffeloven § 220 kommer til anvendelse ved ekteskap som blir inngått i utlandet av norsk statsborger eller noen i Norge hjemmhørende person jf. straffeloven § 12 nr. 3 bokstav a. I en kommentarutgave til straffeloven 7 uttales det følgende i forhold til begrepet «noen i Norge hjemmehørende person»:

«Dette omfatter personer med bopel i Norge uten å være norsk statsborger. Avgrensingen av bopelskriteriet kan ofte by på tvil. Som utgangspunkt må det kreves opphold av en viss varighet og at vedkommende har til hensikt i alle fall for en tid å bli boende i landet. Fra rettspraksis kan det vises til Rt. 1946 s. 35, 1947 s. 69 og 1948 s. 1141.»

6.4.3.3 Tvistemålsloven

Tvistemålsloven § 419 a 8 angir norske domstolers kompetanse i ekteskapssaker, og representerer både en utvidelse og en presisering i forhold til det som følger av de alminnelige regler. Kompetansegrunnlagene etter tvistemålsloven gjelder ikke når annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat. Slik overenskomst er inngått mellom de nordiske land 9 og for politiske flyktninger følger spesielle regler av konvensjon 28. juli 1951. De viktigste kompetansegrunnlag i tvistemålsloven § 419 a er i nr. 1 og nr. 2 som bygger på henholdsvis saksøktes og saksøkers bopel når sak reises. I nr. 2 kreves det at saksøker i tillegg til å ha bopel her enten må ha bodd her de siste to år, eller tidigere har hatt bopel her. Dette kravet ble innført for å hindre at noen skaffer seg en fiktiv bopel her og således kunne reise ekteskapssak her. Det er domisilbegrepet i den internasjonale privatrett, ikke den internasjonale prosessrett, som er lagt til grunn i tvistemålslovens § 419 a.

6.4.3.4 Domisil-begrepet i internasjonal privatrett

Domisil- begrepet i den internasjonale privatrett faller ikke sammen med bopelsbegrepet på andre rettsområder, eksempelvis i prosessretten og skatteretten. I prosessen er bopelen viktig for å bestemme vernetinget, men man vil gjerne nøye seg med en mindre fast tilknytning når det gjelder verneting enn når det gjelder krav til bopel i andre relasjoner. Det følger av tvistemålsloven 10 § 18 at man har verneting der man har bopel. Hensynet bak reglen er at det skal være minst mulig byrdefullt for saksøkte å forsvare seg. Det vil følgelig være enklest om man saksøkes der man faktisk bor, og slipper å reise bort for å ivareta sine interesser. Man har verneting der man faktisk bor . Å konstantere hvor en person faktisk bor vil imidlertid ikke være tilstrekkelig for å avgjøre om han eller hun har domisil i landet.

I sin kjerne har domisilbegrepet et objektivt og et subjektivt element. Holmøy/Lødrup 11 omtaler dette slik:

«Når det gjelder erverv av domisil, kreves som hovedregel at vedkommende person faktisk må ha bosatt seg i landet, og han/hun må ha til hensikt å bli der varig. Mer eller mindre ubestemte tanker om en gang å flytte, er uten betydning. En innvandrer vil således kunne erverve domisil i Norge selv om han skulle ha tanker om å ende sine dager i sitt gamle fedreland.…

Ellers er det en alminnelig oppfatning at domisilbegrepet, gir, og bør gi, rom for å ta hensyn til omstendighetene i det enkelte tilfelle.

Internasjonalt synes det å være en tendens til objektivisering av det subjektive element i domisilbegrepet, bl.a. slik at det ikke spørres etter den enkeltes hensikt, men etter hva personer i tilsvarende situasjon typisk må forutsettes å ville. I tråd med dette legges det vesentlig vekt på objektive momenter som bolig, arbeid, familie.»

Thue 12 omtaler det blant annet på følgende måte:

«I norsk rett har vi ingen legaldefinisjon av domisilbegrepet. Begrepets innhold er sedvanerettslig fastlagt. Det har de tradisjonelle to elementene: Fysisk tilstedeværelse i et land og vilje – intensjon til å forbli der( animus remanendi).

I tillegg til disse to elementene må det også kreves at oppholdet i det nye landet er frivillig; en utenlandsk straffange får ikke domisil i fengselslandet på grunn av langvarig fengselsopphold. Derimot kreves det ikke at man frivillig har valgt å reise fra sitt forrige hjemland. Flyktninger kan erverve domisil i det land de har valgt å flytte til.»

....

«Domisilbegrepets element faktisk opphold er i prinsippet lett å konstatere. Er man innenfor landets grenser, er kravet oppfylt.»

Når det gjelder hva som ligger i kravet til vilje (animus) eller intensjon om å bli i landet skriver Thue at det er vanskelig å formulere det generelt og isolert. Han skriver at selv om kravet er varig opphold, kan ikke det forstås som at viljen må dekke det å bli i landet bestandig. Thue mener at et slikt krav vil være høyst urealistisk overfor andre enn gamle mennesker. Poenget er at man vil ha det landet man flytter til som sitt hjemland.

«Den mest treffende karakteristikk av hva som ligger i kravet om varighet, får man derfor ved å uttrykke det negativt; man må ikke ha konkrete planer om å ville forlate landet. «mer eller mindre ubestemte tanker om en gang å flytte, er uten betydning.»»

6.4.3.5 Forskrift om når en utenlandsk statsborger skal anses å være fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår

Med hjemmel i ekteskapsloven § 7 bokstav h er det utarbeidet en egen forskrift om når en utenlandsk statsborger skal anses som fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkårene. 13 Dersom vedkommende blir ansett som fast bosatt i Norge blir vedkommende utelukkende vurdert etter norsk rett og må ikke legge frem «ekteskapsattest» fra hjemlandet etter ekteskapsloven § 7 bokstav h. Når en ser bort fra utlendinger som har fått status som politiske flyktninger, bygger forskriftene stort sett på domisilbegrepet i den alminnelige internasjonale privatrett.

Etter nevnte forskrifts § 1 anses utenlandske statsborgere med bosettingstillatelse som fast bosatt i Norge. For utenlandske statsborgere med oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, må det foretas en skjønnsmessig vurdering av om personen kan anses som fast bosatt, jf. forskriften § 2. Det skal blant annet legges vekt på utlendingens tilknytning til Norge, hvor lenge vedkommende har hatt opphold i Norge, om han/hun har til hensikt å bli boende, om utlendingen har nær familie i Norge, fast arbeid m.v. For utlendinger som har status som politiske flyktninger, skal ekteskapsvilkårene prøves utelukkende etter norsk rett og det gjelder derfor ikke noe dokumentasjonskrav for disse, jf. forskriften § 3.

6.4.3.6 Hva skal ligge i fast bosatt- begrepet

Etter departementets vurdering bør man ta utgangspunktet i domisil- begrepet i den internasjonale privatrett når man skal avgjøre om en person er bosatt i Norge. Samme tilknytningskrav er i hovedsak valgt i straffeloven § 220 om straffbarhet ved inngåelse av ekteskap med noen under 16 år og den svenske bestemmelsen om anerkjennelse, jf. pkt. 4.1.

Det må følgelig skilles mellom det å kun ha et opphold i landet og det å være bosatt. For å være bosatt må det ha skjedd en bostedsforrykking. I dette ligger at man har sitt faste tilknytningspunkt til oppholdslandet. I tillegg må vedkommende ha til hensikt å bli boende i landet, og oppholdet må være frivillig. Det kan være naturlig å se hen til forskriften som er omtalt i punkt 6.5.3.5 ved vurderingen av om en person er fast bosatt/har domisil i Norge

Departementet registrerer at Utlendingsdirektoratet(UDI) ser behov for at kriteriet «fast bosatt i Norge» blir nærmere presisert, da det kan være flere forståelser av kriteriet. UDI viser til at en mulig forståelse er hvor personen er registrert i folkeregisteret. I medhold av folkeregisterforskriften § 1 første ledd regnes opphold av minst 6 måneders varighet som bosetting, selv om oppholdet er midlertidig. Etter departementets vurdering kan man derfor ikke vektlegge at vedkommende er registrert i Det sentrale folkeregister for å få klarlagt om vedkommende har domisil her.

Utenlandsk statsborger med bosettingstillatelse anses i henhold til forskriften å være fast bosatt i Norge og den samme forståelse er naturlig å legge til grunn her.

Dersom utenlandsk statsborger har en oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse/permanent oppholdstillatelse kan vedkommende etter en skjønnsmessig vurdering bli ansett som fast bosatt i Norge. I forskriften er det listet opp enkelte kriterier som det skal legges vekt på. Den samme vurdering er det naturlig blir lagt til grunn i relasjon til hvorvidt en person skal anses som fast bosatt og følgelig ha en så sterk tilknytning til Norge at de foreslåtte anerkjennelsesreglene kommer til anvendelse.

Dersom en person derimot har en oppholdstillatelse som ikke danner grunnlag for bosettingstillatelse vil vedkommende i henhold til forskriften ikke bli å anse som fast bosatt i riket. Vedkommende blir da ikke ansett for å ha en så sterk tilknytning til Norge og følgelig vil ikke den foreslåtte anerkjennelsesregelen komme til anvendelse. Dette til tross for at enkelte tillatelser, som UDI påpeker, kan fornyes fram til samlet opphold på 4 år 14 og at endringene kan oppfattes slik at personer med svak tilknytning til Norge får en «fordel» fremfor de med en sterk tilknytning til Norge. Departementet vil minne om at den internasjonalt aksepterte hovedregelen, som også legges til grunn i Norge, er at et ekteskap som er gyldig etter det lands rett hvor ekteskapet er inngått, anerkjennes i andre land. Begrunnelsen for denne regelen er at det er svært problematisk om man anses som gift i et land og ugift i et annet land. Eventuelt å bli ansett som gift med X etter et lands rett og med Y etter et annet lands rett. I tillegg medfører ekteskap en rekke rettigheter. Dersom et ekteskap som er gyldig inngått i utlandet ikke anerkjennes i Norge, står partene uten de rettighetene de ellers ville hatt. Det foreslås nå regler som fraviker fra dette prinsippet. For å forsvare et slikt unntak må det kreves at den ene ev. begge parter har en sterk tilknytning til Norge.

Departementet har merket seg at Skattedirektoratet uttaler at en konsekvens av dette forslaget vil være at det åpnes for å anerkjenne polygami for personer som er registrert bosatt i norsk folkeregister på midlertidig basis, for eksempel personer med oppholdstillatelse som ikke kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. Til dette vil departementet bemerke at i henhold til utlendingsloven er det regler som tar sikte på å forhindre at bigamiforhold finner sted her i landet. Dersom en person var lovlig gift med to personer før han eller hun kom til Norge, kan kun ett av ekteskapene danne grunnlag for familiegjenforening. Dersom vedkommende hadde opphold her i landet da han eller hun inngikk ekteskap nummer to vil bare den første ektefellen bli regnet som ektefelle. 15 En person vil heller ikke etter forslag til lovendring kunne stå regi­strert med mer enn en ektefelle.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om at det tas utgangspunkt i domisilbegrepet i den internasjonale privatrett ved vurderingen av om tilknytningskravet er oppfylt. Ved vurderingen av hva som kreves for å være fast bosatt er det naturlig å se hen til forskrift om når en utenlandsk statsborger skal anses som fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår. I de tilfeller der en eller begge parter er under 18 år mener departementet at også foreldrenes tilknytning til riket kan få en viss betydning ved vurderingen av parten eller partenes tilknytning.

6.4.4 Oppsummering

På bakgrunn av drøftelsene i punkt 6.4.1 til 6.4.3 og positiv tilbakemelding fra høringsinstansene opprettholder departementet forslaget om at det tas inn en ny bestemmelse i ekteskapsloven. Den går ut på at et ekteskap inngått i utlandet ikke vil bli anerkjent dersom

  1. ekteskapet ble inngått da en eller begge parter var under 18 år, og

  2. minst en av partene var norsk statsborger eller var fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet.

Justisdepartementet har bemerket at det er uheldig å lovfeste unntak fra en ulovfestet hovedregel. For å imøtekomme dette foreslås det at hovedregelen i norsk internasjonal privatrett blir lovfestet. Dette for å gjøre lovverket mer tilgjengelig. Dette kan for eksempel gjøres slik at det går klart fram av ekteskapsloven at et ekteskap inngått i utlandet anerkjennes her i riket, såframt ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet.

Departementets forslag til bestemmelse om anerkjennelse følger av forslaget til ny § 18a i ekteskapsloven.

6.5 Lovbestemt nedre grense for fylkesmannens dispensasjonsadgang

6.5.1 Innledning/ Forslaget i høringsnotatet

Fylkesmannen kan gi dispensasjon fra 18-års­kravet hvis det foreligger «særlige grunner». Om det nærmere innholdet i denne vurderingen vises det til pkt. 2.2.2. Dispensasjonsadgangen praktiseres svært restriktivt, jf. oversikten i kapittel 5 og det gis i dag så og si aldri dispensasjon der partene er under 17 år.

I høringsnotatet foreslo departementet 16 år som absolutt nedre grense for når fylkesmannen kan gi dispensasjon fra 18-årskravet i ekteskaps­loven. Selv om dispensasjonsregelen praktiseres strengt, kan en nedre grense innebære større forutberegnelighet for mulige søkere og ha en viktig signaleffekt. En slik regel vil også være forenlig med straffelovens regler om straffbarhet for ekteskapsinngåelse med noen under 16 år, og den seksuelle lavalder.

Det ble i høringsnotatet signalisert at det fortsatt skal føres en restriktiv praksis med hensyn til når det innvilges dispensasjon fra 18 - årskravet.

6.5.2 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget er positive. Ingen av høringsinstansene er imot forslaget, men Utlendingsdirektoratet stiller spørsmål ved nødvendigheten av å lovfeste dette. Grensen vil uansett følge av straffelovgivningen. En lovfesting av en 16-årsgrense kan da oppfattes som et signal om at det er mulig å inngå ekteskap ved 16 årsalder, hvilket ikke vil være i samsvar med fast praksis hos fylkesmannen.

Kirkerådet uttaler:

«Kirkerådet ser det som viktig at det er satt en absolutt nedre aldersgrense for inngåelse av ekteskap. Det at tillatelse til å inngå ekteskap ikke skal gis dersom en eller begge parter er under 16 år, samsvarer både med straffeloven om straffbarheten av å inngå eller medvirke til inngåelse av ekteskap med noen under 16 år, og med presumsjonen om at ekteskap inngått av en part under 16 er å regne som barneekteskap.»

Den Katolske kirke i Midt-Norge viser til at det i høringsnotatet uttales at et ekteskap der partene er 11 - 12 år ved inngåelsen klart ikke vil kunne anerkjennes i Norge. Følgende siteres fra uttalelsen:

«Denne oppfatning har støtte i Den katolske kirkes kanoniske rett som operer med 16 år for menn og 14 år for kvinner som laveste alder for gyldig ekteskapsinngåelse (jf. CIC, kan. 1083, § 1). Samtidig åpnes det for lokalt å fastsette en høyere aldersgrense for tillatt ekteskapsinngåelse (jf § 2) Dertil pålegges sjelehyrdene «å avlede de unge fra ektevigsel for den alder der man etter områdets skikk pleier å inngå ekteskap» (kan. 1072). Ut fra dette støtter vi både en restriktiv lovgivning og en restriktiv praksis med hensyn til hva staten skal tillate og godkjenne av ekteskapsalder, enten det gjelder inngåelse i Norge eller for norske statsborgere eller andre med bopel i Norge.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skriver at en slik regel vil være en kodifisering av gjeldende praksis og vil samsvare med straffelovens regler om straffbarhet for ekteskapsinngåelser med noen under 16 år og den seksuelle lavalder.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus :

«Slik praksis er i dag, er sannsynligheten svært liten for at fylkesmannen vil gi dispensasjon for ekteskapsalder i tilfelle der en av partene er under 16 år. Fylkesmannen støtter forslaget om å lovfeste denne praksisen, slik at det ikke skal være mulig å gi en slik dispensasjon.»

Fylkesmannen i Buskerud uttaler:

«Dette vil i større grad også harmonere med dagens praktisering av bestemmelsen ved embetet som viser at det så godt som aldri blir gitt dispensasjon når en eller begge parter er så unge som 16 år.»

6.5.3 Departementets vurdering og forslag

På bakgrunn av støtten fra høringsinstansene ønsker departementet å følge opp forslaget om at 16 år skal være absolutt nedre grense for når fylkesmannen kan innvilge dispensasjon fra 18-års kravet for å inngå ekteskap.

Som omtalt under kapittel 5.9 har Barne- og likestillingsdepartementet fått en oversikt fra alle landets fylkesmenn over dispensasjonssøknader fra 18-årskravet i perioden 2000-2006. I denne aktuelle perioden er det kun mottatt søknad fra en person under 16 år. Søknaden ble avslått.

En lovbestemt nedre grense på 16 år for fylkesmannens dispensasjonsadgang vil være forenlig med straffelovens regler om straffbarhet for ekteskapsinngåelser med noen under 16 år og den seksuelle lavalder. Selv om dette kun vil være en kodifisering av gjeldende rett ser departementet ikke bort fra at bestemmelsen vil ha en viss signaleffekt. Den vil også skape forutberegnelighet for mulige søkere.

Departementet følger opp forslaget ved å endre ekteskapsloven § 1.

6.6 Ekteskap inngått for norske myndigheter uten at dispensasjon er gitt

For å kunne inngå ekteskap etter norsk rett er hovedregelen at partene må ha fylt 18 år, jf. pkt. 2.2.1. Unntaksadgangen praktiseres strengt, og som regel gis det ikke dispensasjon der den ene eller begge er under 17 år. Et ekteskap inngått av noen under 18 år uten at dispensasjon er blitt gitt, vil likevel, som redegjort for under punkt 2.2.4, bli ansett som et gyldig ekteskap.

Departementet mener det er svært viktig at det finnes effektive tiltak som kan forebygge at ekteskap med barn finner sted. Som nevnt i pkt. 2.2.1 ble det fra 1. oktober 2004 innført obligatorisk borgerlig prøving av ekteskapsvilkårene, som skal foretas av folkeregisteret. Vigsel utført i Norge vil ikke være gyldig uten at det foreligger gyldig prøvingsattest fra folkeregisteret. Intensjonen bak denne endringen er blant annet å få bukt med de problemer som er avdekket mht. brudd på ekteskapsloven og manglende rutiner i forbindelse med prøvingen. En slik omlegging kan på en effektiv måte forhindre at det foretas vigsel av barn. Det skal ikke være mulig å få utstedt en prøvingsattest fra folkeregisteret dersom dispensasjon fra 18-årsregelen ikke foreligger. Skulle dette mot formodning skje, vil dette skyldes en feil.

I høringsnotatet ble det diskutert hvorvidt gjeldende norsk lovgivning skulle suppleres med en ugyldighetsregel for ekteskap inngått i strid med alderskravet i ekteskapsloven § 1. Departementet konkluderte med at dagens regelverk om prøving av ekteskapsvilkårene er tilstrekkelig for å unngå at det inngås ekteskap med mindreårige i Norge. Det ble også vist til at det foreslås en lovbestemt nedre grense for når fylkesmannen kan gi dispensasjon fra 18-årskravet.

Ingen av høringsinstansene har kommentert dette. På denne bakgrunn opprettholdes standpunktet som er redegjort for ovenfor.

Fotnoter

1.

Thue mener at en ordre public-stridig lav alder for ekteskap i hvert fall må være under 15 år, jf. artikkelen «Anerkjennelse av ekteskap stiftet i utlandet», publisert i Tidsskrift for Familierett, arverett og barnevern-rettslige spørsmål nr. 1/2003.

2.

Det er imidlertid forutsatt at hvorvidt en ugyldighet får betydning for «pater est-regelen» (dvs. at barnet ved fødselen får morens ektemann til far) skal avgjøres av en tolkning av barneloven § 3, jf. Ot.prp. nr. 44 (1993-94) s. 15. Hvorvidt pater est-regelen gjelder er noe uklart. Vera Holmøy, Peter Lødrup, «Ekteskapsloven – og enkelte andre lover med kommentarer» s. 96 mener at «pater est-regelen» gjelder.

3.

Dette er også lagt til grunn i Ot.prp. nr. 51 (2002-2003) s. 29

4.

Forskrift av 21. desember 1990 nr. 1028 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) § 23 første ledd bokstav a.

5.

FNs konvensjon av 20. november 1989 om barnets rettigheter ratifisert av Norge 8. januar 1991. Gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 4 gjelder denne konvensjonen som norsk rett og er gitt forrang.

6.

Stortinget vedtok en ny lov om norsk statsborgerskap (statsborgerskapsloven) den 8. juni 2005. Ot. prp. nr. 41, Innst. O. nr. 86 og Besl. O. nr. 88 (2004-2005). Den nye loven erstatter lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett.

7.

Magnus Matningsdal og Anders Bratholm, Straffeloven Kommentarutgave, Første Del. Almindelige Bestemmelser 2. utg., (2003)

8.

I forbindelse med behandlingen av ny tvistelov vedtok Stortinget at de særlige prosessreglene om ekteskapssaker som nå er i tvistemålsloven kapittel 28 flyttes til ekteskapsloven kapittel 5. Tvistemålsloven § 419 a foreslås inntatt som ny § 30 b i ekteskapsloven. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven), Innst. O. nr. 110 (2004-2005) og Besl. O. nr. 99.

9.

Konvensjon 6. februar 1931 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonalprivatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål med sluttprotokoll, endret ved overenskomster 26. mars 1953, 3. november 1969, 20. november 1973 og 25. februar 2000.

10.

Lov om rettergangsmåten for tvistemål av 13. august 1915 nr. 6.

11.

Vera Holmøy og Peter Lødrup, Ekteskapsloven – og enkelte andre lover med kommentarer, 2. utgave 2001, side 47.

12.

Helge J. Thue, Internasjonal privatrett. Personrett, familierett og arverett, Oslo 2002.

13.

Forskrift om når en utenlandsk statsborger skal anses som fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår, 5. november 1992 nr. 979. Det vises for øvrig til Barne- og familiedepartementets rundskriv Q-18/2004 Ekteskapsloven § 7 bokstav h – dokumentasjon fra utenlandske statsborgere som ikke er fast bosatt i Norge.

14.

Dette fremgår av utlendingsforskriften §§ 4 og 4a. Dette gjelder bl.a. arbeidstakere i ideelle /humanitære virksomheter, ansatte i utenlandske statsselskaper, misjonærer, journalister, fredskorpsansatte.

15.

Retten til opphold for ektefeller er fastsatt i utlendingsforskriften § 23 første ledd bokstav a. Bestemmelsen lyder:

«Som nærmeste familiemedlemmer, jfr. § 22 regnes: a) ektefelle. Begge parter må være over 18 år, med mindre ekteskapet er inngått i Norge. Det er et vilkår at ektefellene skal bo sammen. Den som får opphold i riket etter å ha inngått lovlig ekteskap med flere, kan bare regne én som ektefelle. Den som har opphold i riket og inngår lovlig ekteskap i utlandet med mer enn en, kan bare regne den første ektede som ektefelle. Den som har opphold i riket og inngår lovlig ekteskap i utlandet med én som er gift, kan ikke regne vedkommende som ektefelle»

Til forsiden