Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 102 (2004-2005)

Om lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova)

Til innhaldsliste

10 Innsyn i søkjarlister

10.1 Gjeldande rett

I NOU 2003: 30 s. 201 har offentlighetslovutvalet gjort greie for gjeldande rett når det gjeld innsyn i saker om tilsetjing i offentleg teneste:

«Etter offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 4 første punktum er det adgang til å unnta fra offentlighet dokument i sak om ansettelse eller forfremmelse i offentlig tjeneste. Etter bestemmelsens annet punktum gjelder ikke unntaket for søkerlister, og etter bestemmelsens tredje punktum pålegges forvaltningen snarest mulig etter søknadsfristens utløp å sette opp søkerliste. Den skal inneholde søkernes navn, alder, stilling eller yrkestittel og bosteds- eller arbeidskommune.

Ved lov 15. desember 2000 nr. 98, som trådte i kraft 1. januar 2001, ble det innført en adgang til å unnta opplysninger om en søker fra den offentlige søkerlisten dersom søkeren selv ber om dette, jf. § 6 første ledd nr. 4 fjerde punktum. Forvaltningen har ingen plikt til å ta en slik anmodning til følge. God forvaltningsskikk tilsier imidlertid at de søkere som har fremsatt en slik anmodning, varsles om at de likevel vil bli ført opp på søkerlisten, slik at de eventuelt kan trekke søknaden og unngå å bli tatt med på søkerlisten. Dersom søknaden trekkes før søknadsfristen går ut, vil allmennheten ikke ha krav på å få vite at vedkommende har vært søker til stillingen. Selv om enkelte søkere har reservert seg, skal det etter offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 4 femte punktum alltid fremgå av den offentlige søkerlisten hvor mange søkere det har vært til stillingen og hvilket kjønn disse har. […]

Bestemmelsen i offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 4 gjelder bare for ansettelsesforhold. Utvalgsoppdrag, styreverv, tillitsverv osv. faller utenfor; i slike tilfeller må det ikke settes opp noen søkerliste.

Bestemmelsen får videre bare anvendelse ved ansettelse eller forfremmelse. I andre personalsaker, for eksempel der det er spørsmål om oppsigelse, degradering eller lønnsforhøyelse, vil ikke bestemmelsen gjelde. Unntaket omfatter heller ikke dokumenter som inneholder selve ansettelsesvedtaket.

Der bestemmelsen gjelder, skal søkerlisten settes opp så snart søknadsfristen har gått ut. Det er i praksis lagt til grunn at søkerlisten normalt bør foreligge 2 til 3 virkedager etter at søknadsfristen er gått ut. I særlige tilfeller, for eksempel ved stor søknadsmengde, kan det være akseptabelt at søkerlisten først foreligger noe senere enn dette.»

Sivilombodsmannen har fleire gonger uttalt seg om praktiseringa av offentleglova § 6 første ledd nr. 4 etter at føresegna vart endra i 2000. I ei sak frå 2001 som gjaldt innsyn i søkjarliste for stillinga som regjeringsråd ved Statsministerens kontor, og i saker som gjaldt innsyn i søkjarlister til fylkesmannsembete, ei rådmannsstilling og stillinga som direktør for ein helseregion, la Sivilombodsmannen i alle tilfella til grunn at det dreia seg om stillingar av særleg offentleg interesse, og at terskelen for å halde namna på søkjarar unna innsyn i utgangspunktet blir heva når det gjeld slike stillingar. Sivilombodsmannen viste til utsegner i denne retning i forarbeida til lovendringa i Ot.prp. nr. 56 (1999–2000). Ombodsmannen la til grunn at forvaltninga, i lys av prinsippet om meirinnsyn, må gjere ei konkret vurdering av oppmodinga frå ein søkjar om ikkje å bli ført opp på den offentlege søkjarlista, og at det vil vere eit tungtvegande argument for å gi meirinnsyn at det gjeld stillingar av særleg offentleg interesse. Vidare uttaler Sivilombodsmannen at ved tilsetjing i slike stillingar bør søkjarane i utlysinga eller på annan måte bli gjord oppmerksame på at søkjarlista vil kunne bli offentleggjord.

Framgangsmåten ved utnemning av biskop skil seg frå andre tilsetjingssaker i det offentlege og går fram av forskrift 6. juni 1997 nr. 1054 og forskrift 30. juni 2004 nr. 1222, som er ei prøveordning for dei neste tre utnemningane.

Når ei bispestilling blir ledig, blir vedkommande bispedømmeråd bedt om å nominere inntil fem personar som rådet meiner er skikka til å bli utnemnd som ny biskop. Departementet skal så sende lista med dei nominerte til ei rekkje personar med røysterett, som alle kan røyste på inntil tre personar i prioritert rekkjefølgje. Etter at resultata i denne avstemmingsrunden er talde opp, skal departementet òg hente inn fråsegner frå Kyrkjerådet og biskopane.

Når det gjeld nominasjonsvedtaka, er det i 2004-forskrifta fastsett at biografiske opplysningar om kandidatane skal offentleggjerast. 1997-forskrifta inneheld ingen tilsvarande reglar. Dette inneber at etter den rettstilstanden som 1997-forskrifta gir uttrykk for, vil oppmodingar om innsyn måtte avgjerast etter dei allmenne reglane i offentleglova § 6 første ledd nr. 4, som fastset at det er høve til å gjere unntak frå innsyn i saker om tilsetjing i offentleg stilling.

Begge forskriftene inneheld reglar om at røystegivinga i sokneråda er hemmeleg, men departementet skal etter at fristen for innsending av røyster er gått ut, offentleggjere utfallet av avstemminga. Forskriftene gir såleis ikkje rett til innsyn i avstemmingsresultata for det enkelte organet. Dette spørsmålet er dermed òg regulert av dei allmenne reglane i offentleglova. Offentleglova § 6 første ledd nr. 4 inneber at det vil vere høve til å gjere unntak frå innsyn for slike avstemmingsresultat. Kultur- og kyrkjedepartementet har i samband med tidlegare utnemningar sendt ut rundskriv der sokneråda er blitt bedne om ikkje å utvise meirinnsyn før alle avstemmingsresultata er komne inn til departementet.

10.2 Forslaget frå utvalet

Offentleglovutvalet går inn for å vidareføre føresegna om innsyn i søkjarlister uendra. Fleirtalet i utvalet viser til at føresegna nyleg er vurdert i samband med lovendringa i 2000. Fleirtalet meiner derfor at det ikkje er nokon grunn til å gjere ei ny generell vurdering av føresegna. Eit mindretal i utvalet gjer ein grundig gjennomgang av utsegnene frå Sivilombodsmannen i tilknyting til forvaltninga si praktisering av offentleglova § 6 første ledd nr. 4 etter at føresegna vart endra i 2000. Mindretalet finn på denne bakgrunnen at den noverande føresegna i offentleglova § 6 første ledd nr. 4 gir ei tilfredsstillande balansering av dei motståande omsyna som gjer seg gjeldande, under føresetnad av at retningslinjene som er stilte opp av Sivilombodsmannen, blir følgde.

Offentleglovutvalet foreslo at det vart klargjort i lova at saker om utnemning av biskopar skal følgje dei same reglane om innsyn som gjeld for tilsetjingar og utnemningar til offentlege stillingar elles. Utvalet foreslo at det vart teke inn ei eiga føresegn i paragrafen om tilsetjingssaker som slår fast at nominasjonsvedtak og avstemmingar i kyrkjelege organ ved utnemning av biskop, skal vere offentlege.

10.3 Høyringa

Alle høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet, gir uttrykk for at gjeldande rett om søkjarlister er uklar, og at det er eit behov for at regelen blir klargjord. Høyringsinstansane er delte i synet på korleis ei slik presisering bør gjennomførast, og fleire meiner òg at det trengst realitetsendringar.

Enkelte høyringsinstansar gir uttrykk for at den noverande føresegna i offentleglova § 6 første ledd nr. 4 slik ho er vorten praktisert, ikkje på ein tilstrekkeleg måte ivaretek det legitime behovet søkjarane kan ha for å få namnet sitt unnateke frå innsyn. Dette gjeld Helsedepartementet, Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, NAVO, Holmestrand kommune, Sandefjord kommune, Stokke kommune, Nøtterøy kommune, Re kommune, Hof kommune, Rendalen kommuneog Klæbu kommune.

Helsedepartementetframhevar den uheldige verknaden gjeldande praksis har for rekrutteringa til offentlege stillingar:

«Når Helsedepartementet skal besette toppstillinger, ser vi at mange potensielle kandidater ikke ønsker å søke fordi de ikke vil stå på offentlig søkerliste. […] Samtidig vet vi at enkelte offentlige virksomheter omgår reglene ved å sørge for at aktuelle kandidater søker stillingene meget sent i rekrutteringsprosessen, og dermed unngår å måtte stå på offentlig søkerliste før de vet om de får stillingen eller ikke. Dette er antakelig ikke i tråd med offentlighetslovens prinsipper, men er en praktisk løsning som sikrer at man overhodet får habile kandidater å velge mellom. […]

Helsedepartementet foreslår derfor at loven utformes på en måte som sikrer god rekruttering til viktige stillinger i det offentlige. Bestemmelsene bør gå ut på at søkere som ønsker det kan kreve å få sitt navn unntatt fra offentlig søkerliste.»

Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon gir uttrykk for eit liknande syn i si høyringsfråsegn, men framhevar i tillegg omsynet til personvernet:

«Regelen er i hovedsak foreslått videreført, og KS er enig i dette. Imidlertid har vi, etter endringen i 2000 der søkere kunne anmode om å ikke komme på søkerlisten, merket at denne endringen gjennom tolkning er forsøkt gjort så smal som mulig. Denne tolkningen har endt med at kommuner har blitt pålagt å foreta en streng sensur av de grunner søkerne har for sin anmodning. En slik sensur synes lite egnet til annet enn å skape betenkeligheter hos potensielle søkere og vil være vanskelig å gjennomføre for kommunale saksbehandlere.

De grunner en søker har for ikke å ville stå på søkerlisten, kan være svært personlige og lite egnet til å ha en diskusjon rundt. Det har også dukket opp tilfeller der offentliggjøring potensielt har kunnet være skadelig for søkeren både når det gjelder forholdet til nåværende arbeidsgiver, ektefelle og barn. Etter KS’ mening er det her så viktige personvernhensyn at vi vil be om at regelen gjennomgås på nytt, og at den gjøres klarere. Et minimum må være at søkere kan vite med visshet på forhånd om offentliggjøring fra kommunens side vil finne sted eller ikke.»

Andre høyringsinstansar gir uttrykk for at føresegna i offentleglova § 6 første ledd nr. 4 blir praktisert slik at oppmodingar om ikkje å bli teken med på den offentlege søkjarlista for lett blir tekne til følgje, og at det eksisterer ei viss forvirring med omsyn til kva som er gjeldande rett. Dette gjeld Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Norsk Lokalradioforbund, Norsk Skuespillerforbund, Fylkesmannen i Vest-Agder og Sivilombodsmannen.

Desse høyringsinstansane går inn for at gjeldande rett blir vidareført, men at det i tråd med fråsegnene frå Sivilombodsmannen blir klargjort at det skal særlege grunnar til for å få fritak frå offentleggjering ved tilsetjing i stillingar det knyter seg stor offentleg interesse til.

Norsk Redaktørforening går prinsipalt inn for å gå tilbake til rettstilstanden før endringa i 2000, da søkjarlistene var absolutt offentlege:

«NR mener generelt at tiden etter den siste revisjonen av denne unntaksbestemmelsen viser at endringen var et feilgrep. Både forvaltningen, pressen og klageinstansene har brukt betydelige ressurser på å avklare hva som nå er den reelle rettstilstanden. En rekke klagesaker fra pressen har gitt en tilnærmet like lang rekke uttalelser fra Sivilombudsmannen og fylkesmennene hvor klagerne har fått medhold. […]

Prinsipielt mener vi at det som vil gi best likebehandling, mest forutsigbarhet, minst arbeid og færrest konfliktsaker og vanskelige tilbaketog for forvaltningen, er å endre loven, slik at komplette søkerlister blir offentlige. Samtidig bør det i lovs eller forskrifts form slås fast at det ved utlysning av alle offentlige stillinger skal gjøres oppmerksom på at søkerlisten vil bli gjenstand for offentlig innsyn.

Et alternativ til dette er, gjennom det pågående lovforarbeidet, å få understreket det som ut fra Sivilombudsmannens uttalelser må betraktes som gjeldende rettstilstand. Det kan gjøres ved å slå fast at det for visse typer ledende stillinger skal helt spesielle grunner til før søkere gis fritak fra å bli oppført på den offentlige søkerlisten. I forarbeidene bør det også understrekes at forvaltningen allerede i utlysningsteksten bør gjøre oppmerksom på at hovedregelen for denne typen stillinger er at hele søkerlisten er offentlig. Det vil motvirke det vi tidvis opplever i dag, nemlig at en del søkere er overbevist om at de blir underlagt full konfidensialitet, bare de ber om det. Presiseringer i tråd med det som her er sagt vil kunne bidra til å skille tydeligere mellom ulike stillingskategorier i det offentlige, og understreke at innsynsretten selvsagt står sterkere overfor ledende stillinger på et visst nivå.»

Fylkesmannen i Vest-Agderuttaler:

«Fylkesmannen har den senere tid hatt et par klagesaker som gjelder ansettelse av rådmenn. Erfaringen er at kommunene ønsker å gå lenger i å unnta søkere fra offentlighet enn det som loven legger opp til. Det har særlig vært problemstillinger knyttet til offentlig ansatte søkere som angir omstilling i egen virksomhet som grunn for at søknaden skal unntas fra offentlighet. Kommunene har vist til problemer med å få kvalifiserte søkere og at gjeldende lovtolkning ikke beskytter kommunenes rekrutteringshensyn godt nok. Gjeldende regler skal ivareta kryssende hensyn ved arbeidsgiveres ønsker om å unnta søkere fra offentlighet av rekrutteringshensyn og offentlighetens krav på innsyn i søkerlister til offentlige stillinger. Selv om regelverket er vanskelig å praktisere bør reglene om størst mulig offentlighet videreføres.»

Den einaste høyringsinstansen som har uttalt seg om forslaget frå utvalet om å klargjere rettstilstanden ved bispeutnemningar, er Kultur- og kyrkjedepartementet, som gav uttrykk for tvil om behovet for ei særskild føresegn om bispeutnemningar. Kultur- og kyrkjedepartementet meiner at spørsmålet om offentleggjering og innsyn er regulert på tilfredsstillande vis i dei nemnde forskriftene:

«Kultur- og kirkedepartementet kan ikke se at reglene på dette punkt i dag er særlig uklare. I den grad det kan sies å ha hersket slik uklarhet, synes denne å være ryddet av veien gjennom Sivilombudsmannes uttalelse i sak 2002–1513, som gjaldt spørsmålet om fortløpende innsyn i menighetsrådenes avstemningsresultat, jf. Sivilombudsmannens årsmelding for 2002 pkt. 18.

Det framgår ellers av den forskrift som utvalget selv refererer til, at øvrige dokumenter som knytter seg til nominasjon og avstemninger i forbindelse med bispeutnevnelser, blir offentliggjort underveis på de forskjellige stadier i prosessen. Unntaket er de nærmere begrunnelser som biskopene gir ved sine avsluttende uttalelser om hvilke kandidater de anser best skikket. Men slike nærmere vurderinger av de enkelte kandidatene vil kunne unntas også etter flertallets forslag, jf. spesialmotivene til § 28 s. 283 i den utredningen. Den foreslåtte bestemmelse framstår dermed i all hovedsak som overflødig og er i alle fall formulert på en lite sakssvarende måte. Vi kan dessuten opplyse at det arbeides med en forsøksordning hva angår de forberedende prosedyrer ved bispeutnevnelser, og at nåværende ordning kan bli endret.»

10.4 Departementet sitt syn

Ved vurderinga av i kva grad ålmenta bør ha innsyn i søkjarlister, gjer det seg gjeldande ulike omsyn. Det sterkaste argumentet for innsynsrett er at dette gir ålmenta ein sjanse til å kontrollere at det ikkje blir teke utanforliggande eller usaklege omsyn ved tilsetjingar i det offentlege. Innsyn gir dessutan borgarane høve til å verke inn på kven som blir tilsett i ei offentleg stilling. Forvaltninga skal på vegner av fellesskapen forvalte dei verdiane og ressursane som høyrer til samfunnet. Det er derfor viktig at det er mogleg for ålmenta å kontrollere at dei personane som er best eigna, blir tilsette i offentlege stillingar.

Det er særleg to omsyn som taler mot innsyn i søkjarlister. For det første omsynet til søkjarane og deira personvern. For enkelte søkjarar til offentlege stillingar vil det kunne skape vanskar dersom det blir kjent at dei søkjer ny stilling, til dømes i høve til klientar og kundar eller i høve til noverande arbeidsgivar og medarbeidarar.

Det andre omsynet som taler mot innsynsrett, er omsynet til ei best mogleg rekruttering til offentleg forvaltning. Ein regel om full innsynsrett i søkjarlister kan føre til at potensielle kandidatar lèt vere å søkje, og såleis at det offentlege taper kampen om den best kvalifiserte arbeidskrafta til leiande stillingar.

Inntil lovendringa i 2000 var regelen at søkjarlister var fullt ut offentlege. Regelen vart i stor grad søkt omgått, blant anna ved å bruke private konsulentfirma og ved underhandmelding til søkjarar om at dei ikkje var aktuelle, slik at dei kunne trekkje søknaden før søkjarlista vart sett opp. Det var også ein viss tendens til at enkelte søkjarar først søkte etter at søknadsfristen var gått ut, og såleis slapp å bli førte opp på søkjarlista. Vidare førte ordninga til eit press frå søkjarane om å få klare signal om korleis dei låg an. Dette inneber ein viss risiko for at forvaltninga bevisst eller ubevisst bind seg til bestemte resultat tidleg i prosessen.

I samband med lovendringa i 2000 fann departementet, i likskap med dei fleste høyringsinstansane, at dei omsyn som taler for at søkjarane får høve til å reservere seg, vog tyngre enn dei omsyn som taler mot. I Ot.prp. nr. 56 (1999–2000) på s. 28 uttalte departementet:

«Departementet legger for sin del særlig vekt på hensynet til personvernet. Det bør være anledning til å søke en offentlig stilling uten at det skal ha negative konsekvenser for ens videre karriere i det private næringsliv at en ikke får stillingen. Departementet legger også vekt på at det er viktig å få så mange gode søkere som mulig til offentlige stillinger, og at bestemmelsen om offentlige søkerlister kan være en medvirkende årsak til at enkelte ikke søker slike stillinger.»

Departementet tok vidare opp spørsmålet om føresegna burde utformast slik at forvaltninga etter oppmoding frå søkjaren skulle ha plikt til å unnata opplysningane frå innsyn, eller om det berre skulle vere eit høve for forvaltninga til å gjere det. Departementet vurderte det slik at føresegna berre burde gi forvaltninga eit høve til å unnata opplysningane frå innsyn, med den grunngivinga at opplysningane som inngår i søkjarlista, da ville komme på same linje som andre dokument som ikkje inneheld opplysningar det gjeld teieplikt for i saker om tilsetjing eller forfremming i offentleg teneste. Vidare uttalte departementet:

«Ved at forvaltningen kan unnta disse opplysningene fra offentlighet, vil forvaltningen ha plikt til å vurdere meroffentlighet etter offentlighetsloven § 2 tredje ledd. Departementet antar det sjelden vil være aktuelt å utvise meroffentlighet i disse opplysningene. Men om det likevel skulle være ønskelig, for eksempel fordi det dreier seg om en stilling som har særlig stor offentlig interesse, tilsier god forvaltningsskikk at søkerne gjøres oppmerksom på dette før søknadsfristen går ut, f.eks. ved at det nevnes i utlysningsteksten at søkerlisten vil bli offentliggjort.»

På bakgrunn av desse utsegnene har Sivilombodsmannen som nemnt ovanfor i fleire saker uttalt at det skal tungtvegande grunnar til for å ta til følgje ei oppmoding om ikkje å bli ført opp på den offentlege søkjarlista dersom det dreier seg om stillingar som det knyter seg særleg offentleg interesse til.

På bakgrunn av høyringa og uvissa rundt gjeldande rett finn departementet at det er behov for ei klargjering av rettstilstanden rundt søkjarlister. Sivilombodsmannen har òg teke til orde for ei slik klargjering i årsmeldingane for 2003 og 2004, og Kontroll- og konstitusjonskomiteen har i Innst. S. nr. 98 (2004–2005) bedt om at føresegna blir særleg vurdert i samband med lovarbeidet, og viser blant anna til utsegnene frå Sivilombodsmannen.

Ei slik klargjering av rettstilstanden kan gjerast på fleire måtar.

Regelen kan endrast slik at alle søkjarane alltid skal førast opp på den offentlege søkjarlista, utan noko høve til å reservere seg. Dette vil innebere at ein går tilbake til rettstilstanden før lovendringa i 2000.

Ein slik regel er den som best ivaretek kontrollomsynet og sikrar opne tilsetjingsprosessar i det offentlege. På den andre sida vil ein regel om full innsynsrett vere lite eigna til å ivareta personvernomsyn. Ein slik absolutt regel vil òg kunne føre til at potensielle søkjarar lèt vere å søkje, og vil såleis kunne ha negative følgjer for rekrutteringa til offentlege stillingar. Departementet finn på denne bakgrunnen ikkje å kunne gå inn for ei slik løysing.

Ei anna løysing er å gi søkjarane eit kravpå å få namnet sitt unnateke frå den offentlege søkjarlista. Fleire av høyringsinstansane har teke til orde for ein slik regel.

Ei plikt for forvaltninga til å etterkomme ei oppmoding om å få namnet unnateke frå innsyn vil vere den løysinga som er best eigna til fullt ut å ivareta rekrutterings- og personvernomsyn.

Samtidig vil ein slik regel innebere ei klar svekking av omsynet til at ålmenta skal ha høve til å kontrollere og påverke tilsetjingar i viktige offentlege stillingar.

På same måten som ein regel om at søkjarlistene er fullt ut offentlege, gir også ein regel som gir søkjarane eit krav på å bli unnatekne, lite rom for fleksibilitet. Det kan vere ein fare for at det vil gå automatikk i å setje fram slike krav, og særleg vil dette gjelde ved tilsetjing i høgare leiarstillingar der borgarane har størst interesse av å vite kven som har søkt. Departementet kan derfor heller ikkje gå inn for ei slik løysing.

I likskap med fleire av høyringsinstansane meiner departementet at gjeldande rett representerer den beste balanseringa av dei motstridande omsyna, og bør vidareførast.

Sjølv om ein slik skjønnsmessig regel er mest fleksibel og best eigna til å ivareta dei kryssande omsyna slik dei gjer seg gjeldande i konkrete saker, visar høyringa at det rår ein del uvisse om korleis reglane skal praktiserast. Departementet vil derfor utdjupe noko nærmare korleis forvaltninga skal stille seg når ein skal vurdere om ei oppmoding frå ein søkjar om ikkje å bli ført opp på søkjarlista skal takast til følgje.

I høve til stillingar som det ikkje knyter seg stor offentlig interesse til, skal det mindre til for at ei veging av dei ulike omsyna fell ut til fordel for søkjaren fordi kontrollomsynet her ikkje vil gjere seg gjeldande i særleg grad.

Dei kryssande omsyna gjer seg derimot gjeldande med full kraft når det er spørsmål om å utelate søkjarar frå søkjarlista ved tilsetjing i leiande stillingar. Her må det krevjast at det ligg føre særlege grunnar for at ei oppmoding om ikkje å bli ført opp på den offentlege søkjarlista skal bli teken til følgje. Dette inneber likevel ikkje at det aldri vil vere høve til å ta oppmodinga til følgje i slike tilfelle, men at ein må gjere ei konkret vurdering i høve til kvar enkelt søkjar, og at kontrollomsynet normalt vil vege tungt ved denne typen tilsetjingar.

Fleire av høyringsinstansane har framheva at det er viktig at forvaltningsorganet i stillingsutlysinga opplyser om at namna på søkjarane vil kunne bli offentleggjorde. Sivilombodsmannen har også tilrådd dette i sine utsegner om praktiseringa av offentleglova § 6 første ledd nr. 4. Departementet er einig i at ein slik praksis bør følgjast ved utlysing av leiande stillingar.

God forvaltningsskikk tilseier vidare at forvaltninga varslar søkjaren dersom ei oppmoding om ikkje å bli ført opp på søkjarlista ikkje blir teken til følgje.

Departementet er samd med utvalet i at det er ønskjeleg med ei klargjering av rettstilstanden ved bispeutnemningar.

Som det går fram av skildringa av gjeldande rett, er prosessen ved bispeutnemningar noko annleis enn ved vanlege stillingar i det offentlege. Dersom ein ønskjer tilsvarande innsynsrett ved slike utnemningar som i andre tilsetjingssaker, må det presiserast i lova. I realiteten inneber dette likevel ikkje store endringar. Det er allereie i dag ein relativt høg grad av offentlegheit rundt desse sakene, som følgje av at det i stor utstrekning blir praktisert meirinnsyn. På bakgrunn av at hovudreglane rundt tilsetjingssaker og søkjarlister passar dårleg for bispeutnemningar, og på grunnlag av den offentlege interessa for utnemningane, meiner departementet at gode grunnar taler for at det blir presisert i lova at det skal vere same grad av innsyn i desse sakene som i andre tilsetjingar i det offentlege. Departementet gjer derfor forslag om at det ikkje skal vere høve til å gjere unntak frå innsyn for nominasjonsvedtak og avstemmingsresultat i dei kyrkjelege organa.

Til toppen
Til forsida av dokumentet