Ot.prp. nr. 104 (2008-2009)

Om lov om endringer i barnelova mv.— (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.)

Til innholdsfortegnelse

12 Departementets oppfølging av NOU 2008: 9 utover lovforslag

12.1 Felles foreldreansvar

12.1.1 Gjeldende rett

Etter dagens regler har gifte foreldre felles foreldreansvar. For barn født etter 1. januar 2006, har samboende foreldre felles foreldreansvar. For barn født før denne datoen, kan samboere avtale at de skal ha felles foreldreansvar for felles barn.

Når foreldrene ikke er gift eller samboende, har mor foreldreansvaret alene. Foreldrene kan avtale at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at faren skal ha foreldreansvaret alene.

Dersom foreldrene ikke blir enige, kan de reise sak for retten. Før sak om foreldreansvar kan behandles i rettsystemet, må det foreligge en meklingsattest. Også i andre situasjoner kreves det meklingsattest. Både gifte foreldre og samboende foreldre med felles barn under 16 år må i dag møte til mekling ved samlivsbrudd. Dette er et vilkår for at gifte foreldre skal få separasjonsbevilling etter ekteskapsloven § 20 eller skilsmissebevilling på grunnlag av samlivsbrudd etter ekteskapsloven § 22. For at utvidet barnetrygd skal kunne tilstås etter samlivsbrudd mellom samboere med felles barn under 16 år, må det legges fram meklingsattest.

Formålet med meklingen er å få foreldrene til å komme fram til en avtale om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast, og samværsrett. Under meklingen skal det legges vekt på hva som vil være den beste ordningen for barnet eller barna.

12.1.2 Utvalgets forslag

Barnelovutvalget har drøftet om det bør være en generell hovedregel om felles foreldreansvar uavhengig av foreldrenes tilknytning til hverandre på fødselstidspunktet. Utvalgets flertall mener dagens regler bør opprettholdes. Et mindretall mener det bør være felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene har bodd sammen.

Subsidiært foreslår mindretallet at ugifte, ikke samboende foreldre får felles foreldreansvar automatisk når det er gått tre måneder etter at farskapet er bekreftet og ingen av foreldrene har meldt at han eller hun motsetter seg dette. Utvalget foreslår at en slik løsning praktisk kan gjennomføres ved at en far henvender seg til en offentlig instans som for eksempel Folkeregisteret for å få del i foreldreansvaret. Folkeregisteret sender da en henvendelse til barnets mor. Om verken hun eller andre innen en gitt frist kommer med reelle innsigelser som tilsier at det kan være til barnets beste at far ikke har del i foreldreansvaret, får faren dette uten å måtte reise sak for domstolene. Utvalget sier ikke noe om hvem som skal ha søksmålsbyrden.

12.1.3 Høringsinstansenes syn

38 høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om dette forslaget. Av disse støtter 21 flertallet, 16 støtter mindretallet, og 4 gir støtte til det subsidiære forslaget til utvalgsmindretallet.

Høringsinstansene som mener at dagens regler bør videreføres, er Advokatforeningen, Aleneforeldreforeningen, Alternativ til Vold, Borgarting lagmannsrett, Den norske Dommerforening, Fellesorganisasjonen, Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Vestfold, Juridisk rådgivning for kvinner, Justisdepartementet, Kirkens Bymisjon, Kirkens Familievern, MIRA-senteret, Norsk Krisesenterforbund, Norsk kvinnesaksforening, Oslo tingrett og Stine Sofies Stiftelse. De fleste høringsinstansene framhever at de prinsipielt ikke er imot felles foreldreansvar for foreldre som ikke bor sammen, men mener at en slik hovedregel i visse tilfelle vil være en belastning for mor og heller ikke det beste for barnet. Mange instanser påpeker det uheldige i at mor vil måtte ha søksmålsbyrden i forbindelse med mishandling eller overgrep. Det blir også pekt på at det vil være vanskelig å lage en unntaksregel som dekker alle aktuelle situasjoner der det ikke vil være bra med felles foreldreansvar. Det blir dessuten pekt på at det er enkelt for far å få del i foreldreansvaret.

Følgende instanser mener at hovedregelen bør være felles foreldreansvar for alle uavhengig av om foreldrene har bodd sammen: Aksjonsgruppen barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre, åtte advokater som har avgitt felles høringsuttalelse, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Drammen tingrett, Familiestiftelsen, Foreningen 2 Foreldre (F2F), Forum for Menn og Omsorg, JussBuss, Jusshjelpa i Nord-Norge, KUN (Kvinneuniversitet Nord), Landsgruppen av helsesøstre NSF, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Redd Barna, Reform, Trondheim tingrett og Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Dette blir grunngitt med at begge foreldrene er like viktige for barnet og derfor bør ha likt utgangspunkt. Det blir videre pekt på at det er urimelig å gjøre forskjell på barn ut fra foreldrenes valg av samlivsform. Siden det vanlige er at begge foreldrene er skikket til å ha foreldreansvaret, bør ikke foreldre som bor hver for seg vurderes annerledes enn de som bor sammen. Flere høringsinstanser peker på at unntaksregler kan regulere de tilfellene der det ikke er til beste for barnet at begge foreldre har foreldreansvaret.

Bare noen få høringsinstanser uttaler seg om det subsidiære forslaget fra mindretallet, men disse instansene gir uttrykk for at de støtter det: Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Drammen tingrett og Landsgruppen av helsesøstre NSF. Barneombudet sier blant annet:

«Barneombudet er i utgangspunktet positiv til at alle fedre skal få del i foreldreansvaret, også de som ikke er gift eller samboende med barnets mor ved fødsel. Dette gir et signal om at barnet har rett til en likeverdig deltakelse fra begge foreldre, uavhengig av foreldrenes sivile status. Felles foreldreansvar i disse tilfellene bør imidlertid knyttes opp til aktiv handling fra far. Barneombudet støtter dermed mindretallets subsidiære forslag. Dette innebærer at far får del i foreldreansvaret når han aktivt melder at han ønsker å ta del i det ansvar og rettigheter som følger foreldreansvaret, med mindre barnets mor kommer med reelle innsigelser som tilsier at det kan være til barnets beste at far ikke har del i foreldreansvaret, innen en gitt frist. Ombudet har vært i tvil om hvem som bør ha søksmålsbyrden hvis mor motsetter seg felles foreldreansvar. Å gå til søksmål er en belastning for begge parter. Reelle hensyn tilsier imidlertid at man må ta hensyn til den påkjenning en fødsel og omsorg for barn innebærer. Søksmålsbyrden bør derfor ligge hos far.»

I samme høring foreslår Barneombudet å innføre krav om obligatorisk mekling, også for foreldre som aldri har bodd sammen. Barneombudet mener dette gir et signal om at barnet er et felles anliggende selv om foreldrene ikke bor sammen. For å få foreldrene til å møte til mekling kan et virkemiddel være å knytte det til retten til utvidet barnetrygd. Det siteres fra uttalelsen til Barneombudet:

«Mekling bør skje innen en fastsatt tid (for eksempel innen barnet er 6 måneder, 9 måneder eller 1 år). Det er viktig at foreldrene oppfordres til å etablere samværsordninger for barnet raskt. Samtidig er det viktig at det ikke kreves mekling for kort tid etter fødselen. Et virkemiddel det kan være mulig å vurdere for å få foreldrene til å møte til mekling, er å knytte det til retten til utvidet barnetrygd. Den barnet bor hos fast bør kunne få utvidet barnetrygd med en gang, men kan miste retten til utvidet trygd hvis hun/han ikke møter til en times mekling innen den fastsatte fristen. Den barnet ikke bor fast hos må få innkalling i god tid. Meklingsattest må imidlertid kunne utstedes hvis bare en av personene møter opp. Foreldrene må selv avtale meklingstime, men må få informasjon at mekling er et krav og et skriftlig varsel dersom mekling ikke er gjennomført innen fristen, slik at man kan 'reparere' manglende mekling ved å be om mekling når utvidet barnetrygd er stoppet.»

I den forbindelse vises det til at Likestillings- og diskrimineringsombudet ser at felles foreldreansvar og tilfredsstillende samværsavtaler kan være vanskelig for foreldre som aldri har bodd sammen. Ombudet foreslår derfor at det utredes ulike lavterskeltilbud for denne gruppen foreldre:

«Eksempelvis kan det innføres obligatoriske samtaler med familievernkontoret etter at barnet har fylt seks måneder. Hvis samværsforeldre ikke møter opp til samtale, bør dette tas med i en vurdering dersom spørsmål om foreldreansvar tas opp. Ombudet ønsker å understreke viktigheten av at eventuelle nye ordninger som gir begge foreldre automatisk foreldreansvar uavhengig av relasjonen mellom foreldrene, må etterstrebe at også samværsforelderen ansvarliggjøres mht utøvelse av foreldreskapet»

12.1.4 Stortingsmeldingen og Stortingets vurdering

I St.meld. nr. 8 (2008-2009) Om menn, mannsroller og likestilling gir regjeringen følgende vurdering og konklusjon:

«Regjeringa viser til at gruppa foreldre som ikkje bur saman når barnet blir født er samansett. Det er vanskeleg å utforme ein lovregel om foreldreansvar som skal gjelde for alle og som tar omsyn til barnets beste, og det vil være vanskeleg å lage unntaksreglar som dekkjer alle aktuelle situasjonar der det ikkje vil være bra med felles foreldreansvar. Regjeringa ser òg at ei utilsikta effekt av ein regel om automatisk felles foreldreansvar for dei som ikkje bur saman kan være at fleire mødrer ikkje vil seie kven som er barnefaren.

Av foreldre som aldri har budd saman har berre 19% felles foreldreansvar. Dette gjeld både i 2002 og i 2004. (Fotnote: Kitterød 2005b)

Det er svært få saker for domstolen som berre gjeld foreldreansvaret. Ein gjennomgang av saker ved Oslo Tingrett i perioden 1. januar 1998 til 1. mars 1999 viser at av 74 gjennomgåtte saker var det berre to saker om foreldreansvar aleine, mens 32 saker var om foreldreansvar, samvær og kor barnet skulle bu. I halvdelen av sakene ønskte saksøkjar å ha foreldreansvaret aleine. Dei fleste fedrar som reiser sak for retten for å få del i foreldreansvaret får medhald.

Regjeringa er samd med fleirtalet i utvalet og fleirtalet av høyringsinstansane, og går derfor ikkje inn for automatisk felles foreldreansvar uavhengig av foreldra si tilknyting til kvarandre på fødselstidspunktet. Regjeringa vil vurdere om foreldre som ikkje budde saman då barnet ble født skal møtast til mekling for å få hjelp til å lage avtaler om felles foreldreansvar og samvær. Slik mekling bør gjerast innan ein gitt frist etter at barnet er født.»

I Innst. S. nr. 208 (2008-2009) slutter komiteen seg til regjeringens vurdering. Stortinget ga sin tilslutning til dette ved behandlingen 12. mai 2009.

12.1.5 Departementets vurdering

Tanken bak felles foreldreansvar er at begge foreldre skal være likestilt i forhold til barnet og i like stor grad ta del i barnestell og barneoppdragelse. Det forutsetter at foreldrene diskuterer alle spørsmål av betydning for barnets oppvekst og framtid med hverandre, og dette gjelder også når de beholder foreldreansvaret i fellesskap etter et samlivsbrudd (NOU 1977: 35 s. 66). Felles foreldreansvar innebærer at begge foreldre skal være med på å treffe beslutninger og være enige om barnets personlige forhold. De som har foreldreansvaret sammen, har også vergemålet for barnet sammen, og dermed en rett til å bestemme for barnet i økonomiske forhold. Innholdet i foreldreansvaret gjelder også selv om foreldrene ikke bor sammen, men den barnet bor fast sammen med kan avgjøre alene spørsmål som er knyttet til den daglige omsorgen.

Som det framgår av St.meld. nr. 8 (2008-2009) ønsker ikke regjeringen å innføre en regel om automatisk felles foreldreansvar for de tilfellene der foreldrene ikke bor sammen eller er gift ved barnets fødsel. Dette er i samsvar med utvalgets flertall og flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet. Hovedbegrunnelsen er at fordi denne gruppen er så sammensatt, vil en hovedregel i mange tilfeller ikke være til barnets beste, samt at det vil kunne være en stor belastning for mor. Å få del i foreldreansvaret automatisk kan føre til at det for mange vil være vanskelig å oppfylle de forpliktelsene som ligger til foreldreansvaret, som krever enighet om beslutninger om barnets personlige forhold. Dette vil for eksempel gjelde dersom en eller begge foreldrene ønsker liten kontakt med den andre eller utøvelse av felles foreldreansvar kan være vanskelig fordi de bor i forskjellige land. Barnets mor kan ha gode grunner til å ville ha foreldreansvaret alene. Det er imidlertid ikke nok at mor ønsker å ha foreldreansvaret alene dersom far går rettens vei for å få del i foreldreansvaret. Rettspraksis viser at det skal foreligge tungtveiende grunner til at far ikke får del i foreldreansvaret dersom han går til sak.

Undersøkelsene foretatt i 2002 og i 2004 (Kitterø 2005) viser at det er få foreldre som avtaler felles foreldreansvar når de aldri har bodd sammen, og at høyt utdannede foreldre i større grad enn de med kortere utdanning deler foreldreansvaret. Forskerne mener også at svært mange av dem som ble intervjuet i undersøkelsen i 2004 viste manglende forståelse av hva foreldreansvaret innebærer. Det finnes liten kunnskap om hvorfor ikke flere avtaler felles foreldreansvar.

Departementet mener mange av dem som får barn sammen uten verken å være gift eller samboende, vil kunne ha behov for veiledning og råd om hvordan de kan samarbeide og utøve foreldrerollen på en god måte. Ofte vil de ha behov for hjelp og bistand til å sette opp gode avtaler med hensyn til foreldreansvar, bosted og samvær. Trolig er mange i denne foreldregruppen unge og har derfor et særlig behov for veiledning. Som flere høringsinstanser påpeker er det en del usikkerhet rundt hva som ligger i det juridiske begrepet foreldreansvar. Departementet er kjent med at enkelte feilaktig tror at stønad som enslig forelder og barnebidrag forutsetter at far ikke har del i foreldreansvaret.

I dag tilbys ikke mekling til foreldre som aldri har bodd sammen, til tross for at disse foreldrene, som nevnt, i like stor grad eller kanskje i større grad har behov for bistand. Departementet ser at det kan være hensiktsmessig å utvide meklingsordningen slik at disse foreldrene gis en rett til mekling. For i størst mulig grad å nå fram til dem som har behov for veiledning og hjelp, bør det pålegges en plikt for det offentlige å innkalle til slik mekling/rådgivning. Å utvide meklingsordningen med ca 5 000 nye tilfeller vil medføre behov for økte ressurser, anslagsvis 15-20 mill. kroner. Departementet vil derfor i forbindelse med den pågående gjennomgangen av familievernet, og etter evaluering av meklingsordningen, vurdere dette nøye, og eventuelt komme tilbake til Stortinget med et konkret lovforslag.

Departementet understreker forøvrig at foreldre alltid kan oppsøke et familievernkontor for å få råd og veiledning når det gjelder foreldreskap og samarbeid om barna.

12.2 Tvangsfullbyrdelse av samvær

12.2.1 Gjeldende rett

Tvangsmiddelet ved manglende etterlevelse av dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft om samvær er tvangsbot.

12.2.2 Utvalgets forslag

Flertallet i utvalget foreslår at fysisk avhenting av barnet blir et mulig tvangsmiddel ved tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser etter barneloven § 65 andre ledd. Dette i motsetning til i dag, hvor tvangsbot er eneste virkemiddel. Utvalget har i sin begrunnelse lagt særlig vekt på at en slik lovendring kan ha en viktig preventiv effekt, og at dette vil gi et klart signal om at myndighetene i ytterste konsekvens kan gripe inn ved manglende samarbeid og sabotering av samvær fra en forelders side. Utvalgets mindretall mener at det ikke bør åpnes for fysisk avhenting og har lagt særlig vekt på at dagens ordning med tvangsbot antas å ha tilstrekkelig preventiv effekt og at fysisk avhenting er et dramatisk myndighetsinngrep som kan være traumatisk både for barnet og foreldrene.

12.2.3 Høringsinstansenes syn

Om lag halvparten av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter utvalgsflertallets forslag. Det gjelder bl.a. Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vestfold, Advokatforeningen, Politidirektoratet, Kirkens familievern, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Senter for kvinne- og kjønnsforskning UiO, Aleneforeldreforeningen og Foreningen 2 Foreldre (F2F). De fleste av disse framhever at innføring av tvangshenting som virkemiddel vil ha en viktig preventiv effekt. Videre at tvangshenting av hensyn til barnet kun bør anvendes i helt spesielle tilfeller og/eller som en siste utvei.

Om lag halvparten av høringsinstansene går i mot tvangshenting som sanksjonsmiddel ved unnlatt oppfyllelse av fastsatt samvær. Dette gjelder bl.a. Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen i Vest-Agder, Justisdepartementet, Den norske Dommerforening, Alternativ til vold (ATV), Landsgruppen av helsesøstre (NSF), Redd Barna, og Barnerettsgruppa ved det juridiske fakultetet i Tromsø. Som begrunnelse for dette vises det til at fysisk avhenting vil oppleves dramatisk for barnet og kunne føre til psykiske skadevirkninger og/eller at en slik regel vil øke konfliktnivået mellom foreldrene. Mange uttaler at en regel om tvangshenting har et foreldreperspektiv snarere enn et barneperspektiv, og at det er et paradoks at det ikke utøves press/tvang for å få den samværsberettigede (som regel far) til å stille opp. Flere av høringsinstansene framhever at tvangsbot og muligheten til å få prøvd omsorgsspørsmålet på nytt ved manglende oppfyllelse av samværsavgjørelsen må kunne sies å ha god nok preventiv effekt. Videre uttaler flere at muligheten til å få mekling og bistand fra hjelpeapparatet bør utvides i disse tilfellene.

12.2.4 Stortingsmeldingen og Stortingets vurdering

Spørsmålet om tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser er behandlet i St.meld. nr. 8 (2008-2009) Om menn, mannsroller og likestilling under punkt 5.7.4.4 Tvangsfullføring av samvær s. 88 flg. Regjeringen har i sin vurdering lagt avgjørende vekt på at hensynene mot å innføre fysisk avhenting av barnet for å få gjennomført samværsavgjørelser er for sterke. Det er vist til at det er fare for at en slik mulighet kan virke psykisk belastende på barnet i saker som fra før er fastlåste, og at det kan ha en negativ effekt på den totale omsorgssituasjonen til barnet. Videre at fysisk avhenting som virkemiddel kan øke konfliktnivået mellom foreldrene og virke negativt inn på framtidig samarbeid om oppfyllelse av samværet, samt gjøre det vanskelig å bygge opp trygghet hos barnet. Virkemiddelet kan også være problematisk med tanke på at samvær er en stadig tilbakevendende begivenhet, og at samvær vanligvis gjennomgår forandringer over tid.

Regjeringens konklusjon i stortingsmeldingen er at det, i tillegg til eksisterende tvangsmidler, bør utredes alternativer til utvalgets forslag om tvangshenting, som vil være bedre egnet til å fremme fastsatt samvær i fastlåste saker. Regjeringen framhever at mekling og tilgang til helhetlig bistand fra hjelpeapparatet kan være godt egnet til å redusere konfliktnivået mellom foreldrene og styrke muligheten for å få gjennomført samværsavgjørelser.

I Innst. S. nr. 208 (2008-2009) slutter komiteen seg til regjeringens vurdering. Stortinget ga sin tilslutning til dette ved behandlingen 12. mai 2009.

12.2.5 Departementets vurdering og oppfølging

Innledningsvis vil departementet framheve at det er viktig og nødvendig å ha regler som sikrer en effektiv gjennomføring og oppfyllelse av samværsavgjørelser og rettsforlik om samvær.

Slik det går fram av ovennevnte stortingsmelding og Stortingets behandling av denne, synes det mest formålstjenlig med utvidet bruk av mekling og helhetlig bistand fra hjelpeapparatet for å bidra til å styrke muligheten for å få gjennomført samværsavgjørelser. Saker der samvær ikke oppfylles som forutsatt kan være av forskjellig karakter, men en fellesnevner vil ofte være fastlåste foreldrekonflikter og barn som lider under dette. Det synes derfor hensiktsmessig at det i større grad enn i dag benyttes virkemidler som kan hjelpe foreldrene til å samarbeide til beste for barnet også på dette stadiet.

Departementet vil igangsette tiltak for å prøve ut mekling og bistand fra hjelpeapparatet på tvangsfullbyrdelsesstadiet. Departementet antar at et prøveprosjekt knyttet til domstolene kan gjennomføres innenfor gjeldende rett. Det vises til at det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 6-1 Forholdet til andre regler at tvisteloven kapittel 8 om mekling og rettsmekling i de alminnelige domstoler får anvendelse også i denne type saker. Det samme gjelder kapittel 19 om rettslige avgjørelser og rettsforlik og kapittel 25 om sakkyndighet. Departementet vil ta initiativ til at det, i samarbeid med Justisdepartementet og Domstolsadministrasjonen, igangsettes en prøveordning knyttet til en eller flere av de største tingrettene for å prøve ut alternative virkemidler på tvangsfullbyrdelsesstadiet. Det kan i neste omgang vurderes lovendringsforslag basert på erfaringene som høstes.

Departementets pågående arbeid for å styrke tilbudet til familier som er i konflikt etter samlivsbrudd vil for øvrig også få betydning i disse sakene. Familievernkontorets lavterskeltilbud blir sentralt i dette arbeidet.

Departementet vil ellers framheve at vi antar at regelen i barneloven § 43 femte ledd i praksis har preventiv effekt i forhold til unnlatt oppfyllelse av samværsavgjørelser. Det følger av bestemmelsen at dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bor fast hos hindrer at en samværsrett gjennomføres, kan den som har samværsrett kreve ny avgjørelse av omsorgsspørsmålet. Resultatet kan bli at retten finner at hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt tilsier at barnet skal bo fast hos den andre av foreldrene. I rettspraksis synes dette hensynet å bli tillagt stadig større vekt.

Etter departementets oppfatning synes det ikke å være nødvendig med regelverksendringer for å effektivisere tingrettens eller namsmannens saksbehandling i tvangsfullbyrdelsessaker. Det vises til at tingrettens saksbehandling av en begjæring om tvangsfullbyrdelse er forholdsvis summarisk og i hovedsak skriftlig. Dommen/rettsforliket i saken skal legges til grunn av retten uten realitetsprøving. Terskelen for å nekte fullbyrdelse på grunn av «umulighet» er etter rettspraksis høy, og det kreves at den som har barnet boende fast hos seg, lojalt og aktivt medvirker til at samværet finner sted. Videre er det vanlig at retten fastsetter en stående tvangsbot som løper hver gang samværsretten ikke blir respektert, se barneloven § 65 andre ledd andre punktum. Det blir da unødvendig å fastsette tvangsboten særskilt for hvert samvær. Samværsforelderen kan også forhindre at han/hun i første omgang må dekke utgiftene som påløper ved at tvangsboten ikke gjøres opp frivillig ved å be om at retten ved kjennelse pålegger bostedsforelderen å betale de sannsynlige kostnader forskuddsvis, se tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 andre ledd andre punktum.

Når det gjelder namsmannens etterfølgende innkreving av den ilagte boten, er det en klar fordel for den berettigede samværsforelderen at vedkommende etter dagens regelverk ikke selv må stå for innkrevingen av tvangsboten, noe som ellers er vanlig når det gjelder ilagte tvangsbøter. Det er etter barneloven § 65 namsmannen, som etter begjæring av samværsforelderen, krever inn tvangsboten gjennom utlegg mv. Begrunnelsen for at namsmannen står som saksøker er ønsket om ikke å skjerpe konflikten mellom foreldrene ytterligere, og at håndhevingen ikke skal være for tungvint for samværsforelderen.

For å sikre at forannevnte regler og den nærmere framgangsmåten under disse er kjent og tilgjengelig for foreldrene det angår, vil departementet sørge for at det iverksettes informasjonstiltak.

12.3 Sakskostnader

12.3.1 Gjeldende rett

Hovedregelen i tvisteloven er at en part som har fått medhold fullt ut eller i det vesentligste, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvl. § 20-2 første og andre ledd.

12.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget har foreslått at hovedregelen om sakskostnader i barnefordelingssaker, i motsetning til i dag, bør være delte kostnader. Utvalget har i sin begrunnelse særlig lagt vekt på at begge parter kan ha gode og rasjonelle grunner for å be om en dom i saker etter barneloven uten at saken dermed har voldt tvil for retten eller noen av de øvrige unntaksbestemmelsene i tvistelovens kostnadsbestemmelser kommer til anvendelse. Begreper som «vunnet» eller «tapt» er ikke egnet i barnefordelingssaker. Det kan også medføre en økonomisk byrde som ut fra en konkret bedømmelse kan virke urimelig.

12.3.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av de 17 høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet støtter utvalget.

Følgende instanser er positive til utvalgets forslag: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Nordland, Dommerforeningen, Agder lagmannsrett, Trondheim tingrett, Fellesorganisasjonen, Barneombudet, Foreningen 2 Foreldre (F2F), Norsk krisesenterforbund, Landsgruppen av helsesøstre og Åtte advokater som har avgitt felles høringsuttalelse. Seks av disse begrunner ikke sin støtte. Av de øvrige seks påpeker flere at det at en forelder kan få økonomiske problemer som en konsekvens av behovet for å få prøvet saken for retten er uheldig. Barneombudet og F2F ønsker også at man ser problemstillingen i et videre økonomisk perspektiv, herunder ift. rettshjelpsreglene.

Advokatforeningen og Borgarting lagmannsrett går uttrykkelig i mot utvalgets forslag. Advokatforeningen kan ikke se at det gjør seg gjeldende sterke argumenter for at sivilprosessens grunnprinsipper skal fravikes på dette området, og anser at domstolenes allerede eksisterende mulighet til å avgjøre spørsmålet om saksomkostninger etter avveining av saklige hensyn ivaretar behovet for en rettferdig avgjørelse av dette. Videre pekes det på hvor urimelige utslag det kan få at det gjerne gis føringer for en generell holdning til at «begge parter er like gode» i en foreldrekonflikt som ikke sjelden er preget av at en av partene er urimelig konfliktdrivende, eller utviser dårlig dømmekraft i forhold til barnets beste. Borgarting lagmannsrett peker på at regelen vil være uheldig prosessdrivende.

12.3.4 Departementets vurdering og oppfølgning

Gjeldende sakskostnadsregler har en viktig preventiv effekt i forhold til å forhindre ugrunnede og gjentatte søksmål. Dersom dagens hovedregel snus slik at delte kostnader blir utgangspunktet, kan omkostningsrisikoen ved å reise sak oppleves å bli mindre for foreldre med dårlig funderte saker. Dette må antas å gjelde uavhengig av om den innholdsmessige realiteten i endringen ikke er ment å være stor. Videre kan en hovedregel om delt kostnadsansvar innebære en risiko for at en forelder som har gode grunner til å få avgjort saken ved dom lar være å reise sak av økonomiske grunner, eventuelt «presses» til å inngå forlik selv om saken ikke egner seg for det, noe som i ytterste konsekvens kan føre til at hensynet til barnets beste og beskyttelse av barnet ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Det er heller ikke nødvendigvis slik at en regel om delte kostnader som lovens utgangspunkt vil ha en konfliktdempende effekt, slik utvalget synes å mene. For en forelder som hele tiden har hatt en god sak kan en slik regel virke urimelig/urettferdig og dermed medvirke til å øke konfliktnivået mellom foreldrene. Departementet går, etter en helhetsvurdering, ikke inn for å følge opp utvalgets forslag.

Departementet vil imidlertid framheve at det, sett på bakgrunn av barnefordelingssakenes spesielle karakter, er en fordel at gjeldende tvistelov synes godt egnet til å gi det nødvendige spillerom for nyanserte løsninger. Domstolene kan vurdere om lempingsadgangen/unntaksreglene bør benyttes p.g.a. helt spesielle forhold i saken eller hensyn som er spesifikke for en sakstype. Ved stortingsbehandlingen av ny tvistelov uttalte en samlet komité at «det vesentlige ved den konkrete lovanvendelse vil være å finne frem til et resultat som fremstår som rettferdig og rimelig.», se Innst. O. nr. 110 (2004-2005).

Det vises for øvrig til St.meld. nr. 26 (2008-2009) Om offentlig rettshjelp - Rett hjelp, som vil være særlig viktig og ha betydning for partene på dette området.

Til forsiden