Ot.prp. nr. 110 (2008-2009)

Om lov om vergemål (vergemålsloven)

Til innholdsfortegnelse

13 Merknader til de enkelte paragrafer

Til kapittel 1

Til § 1

§ 1 angir lovens saklige virkeområde. Vergemålslovutvalget har ikke foreslått en tilsvarende regel, men har i sitt lovforslag § 1-1 foreslått en bestemmelse om lovens formål. Departementet mener at det av pedagogiske grunner kan være mer hensiktsmessig med en innledende bestemmelse som klargjør hva loven handler om.

Første ledd første punktum slår fast at den gjelder personer under vergemål og deres kompetanse til å foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler. Hva som menes med personer under vergemål, fremgår av legaldefinisjonen i § 2 første ledd. Loven gjelder for det første mindreårige, det vil si personer under 18 år, jf. § 8. Mindreåriges handleevne er regulert i kapittel 3. For det annet omfattes voksne personer (personer over 18 år) som det er besluttet vergemål for etter reglene i kapittel 4. Vilkårene for å sette en voksen person under vergemål fremgår av lovforslaget § 20.

At en person er under vergemål, innebærer at personen ikke har full kompetanse til alene eller selv å foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, se nærmere merknaden til § 9 når det gjelder hva som ligger i dette. For personer under 18 år er utgangspunktet at man generelt mangler slik kompetanse, både i personlige og økonomiske forhold. Unntak fra det nevnte utgangspunktet kan imidlertid være fastsatt i lov, jf. lovforslaget § 9. Det er fastsatt viktige unntak i §§ 10 til 13.

For voksne personer under vergemål beror omfanget av vergemålet på hva som er besluttet i vedtaket om å sette personen under vergemål. Vergemålet kan gjelde personlige forhold, økonomiske forhold eller begge deler. Vergemålet for en voksen skal ikke omfatte mer enn det som er nødvendig, jf. lovforslaget § 21 tredje ledd annet punktum.

En voksen person kan helt eller delvis fratas den rettslige handleevnen, jf. § 22. På de områder personen mangler rettslig handleevne, kan han eller hun ikke binde seg rettslig eller på annen måte disponere rettslig. For en voksen person som er satt under vergemål, men som ikke er fratatt den rettslige handleevnen, innebærer vergemålet at en oppnevnt verge har kompetanse til å handle på vegne av personen, samtidig som at personen har sin egen handleevne i behold.

En person under vergemål har en verge til å handle for seg. At det er denne formen for representasjonsforhold som reguleres av loven, fremgår av annet punktum. For mindreårige er det normalt den eller de som har foreldreansvaret, som er verge(r), jf. § 16. For voksne må det oppnevnes en verge. Verger for voksne vil ha kompetanse innenfor hele det området vergemålet omfatter. For mindreårige må vergens kompetanse avgrenses mot den kompetansen som følger av foreldreansvaret etter barneloven. Noe upresist innebærer dette at kompetansen til å treffe beslutning på vegne av barnet i personlige forhold ligger til den eller de personer som har foreldreansvaret, mens kompetansen i økonomiske forhold ligger til vergen. I praksis har det normalt liten betydning å skille mellom foreldreansvaret og vergeansvaret på denne måten, siden den eller de som har foreldreansvar, vanligvis også er verge(r). Rettslig sett har det imidlertid betydning, blant annet ved at foreldreansvaret er regulert i barneloven, mens det å opptre som verge, er regulert i vergemålsloven. I tredje punktum har departementet av pedagogiske grunner tatt inn en bestemmelse som minner om forholdet til foreldreansvaret etter barneloven. Forholdet mellom barneloven og vergemålsloven er for øvrig drøftet i punkt 3.1.

I kapittel 10 i lovforslaget er det tatt inn regler om enkelte representasjonsforhold som i en viss forstand kan sammenlignes med vergemål for voksne. Reglene retter seg mot voksne personer som er i en slik tilstand at vilkårene for vergemål er til stede, men der det ikke er besluttet å sette personen under vergemål. Kapittel 10 i lovforslaget regulerer enkelte private representasjonsforhold som kan erstatte behovet for å sette en person under vergemål og å oppnevne verge. Dette gjelder fremtidsfullmakter (se §§ 78 til 92), fullmakter som gjelder faste betalingsoppdrag etter § 93 og legalfullmakt for nærstående etter § 94. I annet ledd er det presisert at vergemålsloven også regulerer slike representasjonsforhold.

Det følger av tredje ledd at vergemålsloven bare gjelder i den utstrekning kompetanse som nevnt i første og annet ledd ikke er særskilt regulert i annen lov. Bestemmelsen innebærer for det første at en person under vergemål, til tross for reglene i vergemålsloven, kan ha rett til disponere rettslig etter særskilt bestemmelse om dette i annen lovgivning. I lovforslaget § 102 nr. 6 om ny § 93 g i straffeprosessloven er det for eksempel foreslått at en mindreårig som har fylt 15 år, kan utøve rettigheter som fornærmet eller etterlatt. Særlovgivningen kan også ha bestemmelser som begrenser kompetansen for en person under vergemål i forhold til det som følger av vergemålsloven.

Også vergens kompetanse eller oppgaver kan være begrenset eller utvidet i forhold til det som følger av vergemålsloven, se for eksempel lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd §§ 4 og 9. For verger for mindreårige innebærer foreldreansvaret etter barneloven en praktisk viktig begrensning, se presiseringen av dette i første ledd tredje punktum.

Til § 2

§ 2 gir en legaldefinisjon av enkelte begreper som brukes i vergemålsloven eller i lovgivningen ellers. Vergemålslovutvalget har en bestemmelse med definisjoner i lovforslaget § 1-2, men departementet foreslår en noe annen utforming av bestemmelsen.

Første ledd definerer hva som menes med personer «under vergemål». Dette begrepet brukes blant annet i § 1 første ledd første punktum, som slår fast at loven gjelder for personer under vergemål. Personer under vergemål er for det første de mindreårige, det vil si personer som ikke har fylt 18 år, jf. § 8. For det annet omfattes personer over 18 år som det er vedtatt vergemål for etter kapittel 4. For at en voksen person skal være under vergemål, må personen være i en slik tilstand som nevnt i § 20, og fylkesmannen eller retten må ha truffet beslutning om at personen skal settes under vergemål.

Dersom uttrykket brukes i annet regelverk, er det naturlig å forstå det slik at det viser til hva som ligger i uttrykket etter vergemålsloven. I lovforslaget er virkeområdet for legaldefinisjonen dermed ikke begrenset til bare å omfatte «denne lov». Det må klare holdepunkter til for å legge noe annet i uttrykket enn det som følger av vergemålslovens definisjon. Departementet vil også peke på at vergemålslovens definisjon er i samsvar med det som vil følge av en normal språklig forståelse av uttrykket.

Annet ledd forklarer hva som menes med personer «satt under vergemål». Dette er personer som det er vedtatt vergemål for etter kapittel 4, det vil si voksne under vergemål. Uttrykket brukes enkelte steder i lovforslaget når bestemmelsen bare får anvendelse for voksne under vergemål, ikke de mindreårige, se for eksempel § 28 femte ledd, § 29 annet ledd, § 33, § 38 og § 44. Dersom uttrykket brukes i annet regelverk, er det naturlig å forstå det slik at det viser til hva som ligger i uttrykket etter vergemålsloven.

Tredje ledd definerer begrepet «myndig». Dette begrepet brukes i dag om den som er over 18 år, og som ikke er umyndiggjort etter umyndiggjørelsesloven. Personer under 18 år og voksne personer som er umyndiggjorte, er etter gjeldende lovgivning «umyndige».

En slik terminologi kan ikke opprettholdes etter lovforslaget, fordi de foreslåtte reglene om vergemål for voksne går ut på at vergemålet skal tilpasses den enkeltes behov. Den rettslige handleevnen skal ikke fratas en person i større grad enn det som er nødvendig, jf. § 22 og § 21 tredje ledd annet punktum. Dette innebærer at en person kan være fratatt den rettslige handleevnen på ett begrenset område, og at personen ellers har handleevnen i behold. Etter lovforslaget vil det, når det gjelder voksnes rettslige handleevne, dermed ikke være et «enten - eller», slik det er etter dagens lovgivning. Det gir da heller ikke god mening å skille skarpt mellom myndige og umyndige personer.

Departementet antar at det likevel fortsatt kan være behov for å videreføre begrepet «myndig» om personer med rettslig handleevne. I lovgivningen er det en rekke bestemmelser som stiller krav om at en person må være «myndig», eller som på annen måte bruker dette begrepet. Departementet mener derfor at det særlig av hensyn til særlovgivningen kan være hensiktsmessig å videreføre begrepet med et klart definert innhold. Alternativet ville være at man i hver enkelt bestemmelse presiserer hvilke former for vergemål som omfattes. Dette ville være tungvint.

Siden det etter lovforslaget som nevnt ikke gir seg selv hvem som skal anses som «myndige», foreslår departementet at man gir en legaldefinisjon av begrepet i vergemålsloven, som også kan legges til grunn i annen lovgivning.

Departementet foreslår at begrepet i fremtiden brukes om personer med full rettslig handleevne, det vil si personer som er over 18 år, og som ikke helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen. Som nevnt er det ikke gitt at begrepet bør defineres på denne måten. Departementet legger imidlertid vekt på at dette antakelig vil gi en riktig avgrensning i de fleste bestemmelser som i dag bruker begrepet. For noen bestemmelser vil dette likevel ikke slå til. Man må i så fall presisere på en annen måte hvilke personer det siktes til, for eksempel at det siktes til personer som ikke er under vergemål, jf. første ledd.

Det forutsettes at legaldefinisjonen legges til grunn ikke bare i vergemålsloven, men også i annet regelverk. Som nevnt er det særlig på grunn av bestemmelser utenfor vergemålsloven at det foreslås en legaldefinisjon. Det vil være naturlig å tolke en bestemmelse som bruker et begrep som «myndig» slik at den viser til hva som ligger i dette etter vergemålsloven. Skal man legge noe annet i begrepet «myndig» enn det som er foreslått i vergemålslovens definisjon, må det være klare holdepunkter for dette.

Med den nevnte begrepsbruken vil en person som er under vergemål, men som ikke er fratatt den rettslige handleevnen, være å anse som «myndig».

Også begrepet «umyndig» brukes flere steder i lovgivningen, men etter departementets syn bør dette begrepet ikke videreføres. For en person som bare delvis er fratatt den rettslige handleevnen, vil det virke misvisende å si at personen er umyndig. Dette vil bare delvis være treffende, siden personen vil være «myndig» på de områder der handleevnen ikke er tatt fra ham eller henne. Å omtale en person som delvis har sin rettslige handleevne i behold, som umyndig, vil også kunne virke stigmatiserende på en måte som er lite forenlig med hensynene bak prinsippet om at vergemålet ikke skal gå lenger enn behovet tilsier.

Man kunne riktignok tenke seg at begrepet «umyndig» ble forbeholdt mindreårige og voksne som fullt ut er fratatt handleevnen. I så fall ville det imidlertid ikke være samsvar mellom begrepet «myndig» og begrepet «umyndig», noe som ville virke forvirrende.

Begrepet «umyndig» er etter dette ikke brukt i forslaget til ny vergemålslov. Begrepet bør heller ikke videreføres i annen lovgivning. Departementet foreslår derfor ikke noen legaldefinisjon av «umyndig». Med prinsippene om individtilpasset vergemål gir ikke begrepet i seg selv noen mening. Det kan derfor ikke brukes uten en definisjon av hvilke former for vergemål det siktes til. Som nevnt kan det heller ikke logisk forstås som det motsatte av det å være «myndig».

Som nevnt i merknaden til § 102 vil departementet fremme en egen proposisjon med forslag om endringer i andre lover som følge av en ny vergemålslov. I forbindelse med dette lovarbeidet må man gå gjennom begrepsbruken i annen lovgivning og foreta tilpasninger til den nye vergemålslovens terminologi og innhold. Som nevnt vil det i en del bestemmelser være aktuelt å videreføre begrepet «myndig», med det innholdet som er foreslått i legaldefinisjonen. I andre bestemmelser må det gis en mer presis beskrivelse av hvilke personer det siktes til. Bestemmelser som i dag bruker begrepet «umyndig», bør skrives om, for eksempel slik at det angis at bestemmelsen omfatter personer som er under vergemål, eller personer som er mindreårige eller fullt ut eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen. I noen bestemmelser kan det også være aktuelt å endre uttrykk som går ut på at «umyndige kan ikke ...» til at man i stedet sier at «bare myndige personer kan ...».

I fjerde ledd finner man en definisjon av «samboere». Samboere er definert som «to personer som bor sammen i et ekteskapslignende forhold». Denne måten å definere samboerskap på er brukt også i annen lovgivning, selv om det ikke finnes noen felles samboerdefinisjon. I noen lovbestemmelser stilles det tilleggskrav for at man skal regne et forhold som samboerskap, for eksempel ved at det stilles krav til samboerskapets varighet, eller at samboerne har felles barn. Slike tilleggskrav er ikke foreslått her. I bestemmelsene i vergemålsloven som bruker begrepet (jf. §§ 28, 30, 33, 34, 44, 46, 49, 56, 60, 81 og 83), er det mer treffende med et mer omfattende samboerbegrep.

Det er presisert at samboerskapet bare kan ha to parter. Samboerne kan være av motsatt kjønn eller ha samme kjønn. Videre ligger det i begrepet at samboerne må være bosatt i samme husstand, men det er ikke et krav at de er folkeregistrert på samme adresse. Det stilles krav om at forholdet skal være «ekteskapslignende». Dette innebærer at det må dreie seg om et parforhold, og at paret må ha innrettet seg ekteskapslignende. I dette ligger at et bofellesskap mellom venner eller for eksempel to søstre ikke omfattes.

I definisjonen av samboere er det, i motsetning til definisjonene i første, annet og tredje ledd, presisert at definisjonen bare skal legges til grunn i vergemålsloven. Begrepet brukes også i annen lovgivning, men for disse bestemmelsene kan det være andre hensyn som gjør seg gjeldende enn etter vergemålsloven.

I § 8 har loven også en definisjon av hvem som skal regnes som mindreårige. Denne definisjonen må generelt legges til grunn i vergemålsloven. Det samme gjelder bestemmelser i annen lovgivning som bruker dette begrepet, med mindre det er klare holdepunkter for å legge noe annet i begrepet. Når definisjonen av mindreårige er plassert i § 8, og ikke i § 2, har det bakgrunn i den nære sammenhengen med de øvrige reglene i kapittel 3.

Til § 3

Paragrafen regulerer lovens anvendelse på Svalbard. Det er i dag ikke noe overformynderi på Svalbard. Det følger imidlertid av lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 14 at verger for umyndige oppnevnes av Sysselmannen. Det følger videre av bestemmelsen at sysselmannen uten opphold skal sende departementet melding om vergeoppnevningen og en redegjørelse for den umyndiges formue. Kongen er gitt hjemmel til å fastsette forskrift om forvaltning av midlene og tilsynet med vergene. Slike bestemmelser er ikke gitt, og i praksis har man lagt til grunn vergemålslovens materielle regler. Sysselmannen er også gitt kompetanse til å treffe foreløpig beslutning om umyndiggjøring dersom legeerklæring foreligger, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 15.

Selv om vergemålsloven på grunn av demografiske forhold antakelig har noe mindre praktisk betydning på Svalbard enn i landet ellers, er det behov for regler om vergemål også på øygruppen.

Det følger av lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 2 at «norsk privatrett» gjelder for Svalbard. Andre lovbestemmelser (med unntak av straffe- og prosessrett) gjelder for Svalbard bare dersom det er særskilt fastsatt. Vergemålsloven må i utgangspunktet ses som en privatrettslig lov, men den har likevel klare offentligrettslige trekk. Bestemmelsen i loven § 2 gir dermed ikke en tilstrekkelig regulering av lovens anvendelse på øygruppen. Departementet foreslår derfor at det gis en bestemmelse i loven om at denne gjøres gjeldende for Svalbard. På grunn av forslaget om å la vergemålsloven uttrykkelig gjelde for øygruppen, foreslås det å oppheve §§ 14 og 15 i lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard.

Det foreslås videre at Kongen i forskrift kan fastsette særlige regler «under hensyn til de stedlige forhold». Med dette siktes blant annet til de administrative forholdene på øygruppen og behovet for å foreta eventuelle tilpasninger til regelverk som ikke er gitt anvendelse på Svalbard. Forskriftshjemmelen gir også adgang til å fastsette at bestemmelser i vergemålsloven ikke skal gjelde på Svalbard. Også slike unntak må være begrunnet ut fra «de stedlige forhold» på Svalbard.

Vergemålslovutvalget har ikke foreslått noen tilsvarende bestemmelse.

Til kapittel 2

Til § 4

Det fremgår av bestemmelsen at vergemålsmyndigheten skal finnes på lokalt og sentralt plan. Bestemmelsen innebærer en regionalisering av de lokale vergemålsmyndighetene ved at oppgavene overføres fra kommunen til fylkesmannen. Oppgavene til dagens om lag 420 kommunale overformynderier skal derved ivaretas av fylkesmannen. Spørsmålet om organisering av vergemålsmyndigheten er nærmere behandlet i punkt 5.

Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 5 annet ledd bestemmer at Sysselmannen har samme myndighet som en fylkesmann. For å unngå tolkingstvil er det likevel presisert at Sysselmannen er lokal vergemålsmyndighet på Svalbard. Alle bestemmelsene om fylkesmannen skal derfor gjelde for Sysselmannen, med mindre noe annet er bestemt i forskrift, jf. merknaden til § 3.

Til § 5

Etter første ledd er hovedregelen at hvert fylke skal utgjøre ett vergemålsdistrikt. I dag er det kommunen som utgjør et overformynderidistrikt. Det foreslås likevel at Oslo og Akershus skal være ett vergemålsdistrikt siden det er én fylkesmann for begge fylkene. Hva som er ett distrikt, har betydning for kompetansen til fylkesmannen i vergemålssaker og dermed hvilken fylkesmann som har rett og plikt til å behandle sakene, jf. § 55 annet ledd. På Svalbard skal hele øygruppen utgjøre et eget vergemålsdistrikt. Svalbards geografiske avgrensning fremgår av lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 1.

Det følger av annet ledd at fylkesmannen, når særlige grunner tilsier det, kan beslutte å legge oppgaven som lokal vergemålsmyndighet til et underkontor. Kravet om særlige grunner innebærer at normalordningen er at vergemålsdistriktet ikke deles, men at fylkesmannen unntaksvis kan bestemme at oppgaven legges til et underkontor. I vurderingen bør det først og fremst ses hen til hva som vil gi den beste oppgaveløsningen, hensynet til nødvendig nærhet mellom vergemålsmyndigheten og borgerne og om behovet for kompetanse ivaretas på en god måte. Det er viktig at en oppdeling av vergemålsdistriktet ikke går på bekostning av kompetansen i organisasjonen. Det antas imidlertid at unntaksbestemmelsen i enkelte tilfeller kan legge til rette for å beholde viktig kompetanse i dagens overformynderier.

Departementet foreslår ikke å videreføre dagens lovfesting av kravet om at «overformynderiet» skal ledes av en jurist med dommerkompetanse. Men det er ikke tvil om at en god oppgaveløsning forutsetter tilstrekkelig juridisk kompetanse.

Et kontor opprettet med hjemmel i bestemmelsen, er en del av fylkesmannen som organisasjon og vil treffe vedtak på vegne av fylkesmannen.

Skal det opprettes ett eller flere kontorer i fylket, må fylkesmannen også bestemme hvilket geografisk område innenfor vergemålsdistriktet som skal betjenes av det enkelte kontoret. Bestemmelsen åpner blant annet for at eksisterende overformynderier med fast formann kan videreføres, men da som en del av fylkesmannen. Bestemmelsen åpner også for en slik videreføring, men med et endret geografisk område, og for å opprette nye kontorer. Det siste kan være særlig aktuelt i fylker med store avstander og der fylkesmannen kommer til at det vil gi en bedre oppgaveløsning om en del av fylket betjenes av et eget kontor. Det vil ligge innenfor fylkesmannens organisatoriske myndighet å vurdere om organiseringen til enhver tid er hensiktsmessig.

Spørsmålet om organisering av vergemålsmyndigheten er nærmere behandlet i punkt 5.

Til § 6

Det følger av første ledd at fylkesmannen som lokal vergemålsmyndighet skal behandle saker i første instans etter vergemålsloven, se særlig kapittel 4, 5, 7 og 8 i loven. Fylkesmannen skal videre føre tilsyn med vergene og at de gjør sin plikt og opptrer til det beste for den vergetrengende. Noe av tilsynet vil skje gjennom vergeregnskapene, jf. § 53. Det følger av tredje ledd at Kongen kan gi nærmere regler om tilsynet med vergene om det skulle vise seg å være behov for det. Det kan for eksempel være aktuelt å gi nærmere regler om omfanget av tilsynsplikten.

Det fremgår av annet ledd at fylkesmannen har plikt til å gi nødvendig opplæring. Dette innebærer at alle verger som oppnevnes, vil kunne forvente å bli satt tilstrekkelig inn i oppgaven. Om dette rent praktisk gjøres ved at det arrangeres kurs for vergene, eller om den enkelte gis opplæring på annen måte, vil være opp til fylkesmannen å bestemme.

Det følger også av annet ledd at fylkesmannen skal gi veiledning. En veiledningsplikt følger også av forvaltningsloven, og omfanget av veiledningsplikten skal forstås på samme måte. Fylkesmannen skal imidlertid også bistå vergene ved behov. Denne bistandsplikten henger blant annet sammen med regelen i § 47 annet ledd om at vergene bør rådføre seg med fylkesmannen der de er i tvil som hva som er den korrekte beslutningen, eller der vergen skal treffe større beslutninger. Vergen bør her kunne forvente at fylkesmannen setter seg inn i saken og så langt som mulig gir et konkret råd i den aktuelle situasjonen. Bistandsplikten kan også innebære at det gis nødvendig hjelp slik at vergen kan følge rådet. Bistandsplikten går derved noe lenger enn veiledningsplikten og fordrer et mer konkret engasjement i den enkelte saken.

Spørsmålet om organisering av vergemålsmyndigheten er nærmere behandlet i punkt 5.

Til § 7

Det skal være en sentral vergemålsmyndighet for hele landet med en samlet klage- og tilsynsfunksjon. Det fremgår av første ledd at den sentrale vergemålsmyndigheten er klageinstans for fylkesmannens vedtak etter vergemålsloven. Det overordnede organet skal på vanlig måte ha full instruksjonsmyndighet overfor underliggende organ. Organet skal videre føre tilsyn med fylkesmannen i saker etter vergemålsloven. Organet har i den forbindelse rett til innsyn og adgang til å gi pålegg om retting for å sikre at vergemålslovens bestemmelser overholdes.

Det følger av annet ledd at det kan gis nærmere regler om dette.

Til kapittel 3

Til § 8

Paragrafen slår fast hvem som er mindreårig. Enhver som ikke har fylt 18 år, er mindreårig i lovens forstand. En mindreårig mangler etter § 9 rettslig handleevne. Det følger motsetningsvis av §§ 8 og 9 at en som er over 18, ikke er mindreårig, og at vedkommende da har rettslig handleevne. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 3.2.

Til § 9

Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag § 2-8 og er en videreføring av gjeldende rett etter vergemålsloven § 2. Det vises til omtalen av bestemmelsen i punkt 3.3.

Bestemmelsen angir hovedregelen for den mindreåriges rettslige handleevne og slår fast at den mindreårige ikke kan råde over sine midler eller binde seg ved rettslige handlinger når ikke noe annet er særlig bestemt. Den mindreårige kan imidlertid på egen hånd medvirke til disposisjoner som utelukkende gir den mindreårige fordeler, eksempelvis ved å motta en gave. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for at den mindreårige binder andre enn seg selv.

I det at «en mindreårig kan ikke selv foreta rettslige handlinger», ligger at avtalen er ugyldig, se likevel § 14.

Den manglende evnen til å foreta rettslig handlinger omfatter i utgangspunktet både gjensidige og ensidige handlinger og evnen til å motta påbud som krav og oppsigelser. Eksempler på disposisjoner som omfattes av forbudet, er kjøp, salg, gaveløfter, pantsettelse, bytte, utlån og utleie. Forbudet omfatter både aktive handlinger og unnlatelseshandlinger. Den mindreårige har heller ikke kompetanse til å samtykke til behandling av personopplysninger. Dette er også en «rettslig handling» som omfattes av forbudet. Det følger også av bestemmelsen at barn ikke kan representere seg selv i forvaltningssaker eller i saker for domstolene om ikke noe annet er særlig bestemt. Det er gitt egne regler om at vergen representerer den mindreårige i ulike rettslige prosesser, jf. forvaltningsloven, tvisteloven og straffeprosessloven.

Den det gjelder må ha den rettslige handleevnen når handlingen foretas.

Det at den mindreårige ikke har rettslig handleevne, innebærer også at han eller hun ikke kan pådra seg gjeld, med mindre det er særskilt hjemmel for dette. Bestemmelsen skal forstås slik at den mindreårige ikke kan binde seg til en fremtidig betalingsforpliktelse. Regelen her har et videre anvendelsesområde enn der hvor vergen må ha fylkesmannens samtykke til å stifte «gjeld» etter § 40. Dette innebærer at den mindreårige ikke kan inngå avtaler som forplikter vedkommende til løpende ytelser, for eksempel i forbindelse med et abonnement på et magasin eller mobile innholdstjenester. En mindreårig vil ofte ikke kunne overskue betydningen av at en forpliktelse forfaller til betaling en gang i fremtiden eller gjentatte ganger.

Den mindreårige vil heller ikke kunne kreves for gjeld etter at vedkommende fyller 18 år. Skulle den mindreårige erkjenne gjeldsansvar etter fylt 18 år, vil forpliktelsen kunne bli ugyldig på avtalerettslig grunnlag om ikke kreditor har gjort debitor oppmerksom på at han eller hun ikke var forpliktet til å betale gjelden.

Den mindreårige kan heller ikke ellers råde over sine midler. Alternativet gjelder både rettslig rådighet og også faktisk rådighet om den faktiske rådigheten får konsekvenser for midlene.

Den mindreårige kan uhindret av bestemmelsen bruke for eksempel et landssted vedkommende eier. Men om bruken har en slik karakter at verdien på landstedet klart forringes, rammes bruken av forbudet, og vergen kan gripe inn for å sikre verdiene. Forbudet rammer også handlinger som i seg selv ikke innebærer økonomiske forpliktelser, men som har slike konsekvenser. Mindreårige kan for eksempel heller ikke motta en hest eller en hund som gave uten vergens samtykke. Et slik eierskap vil pådra fremtidige kostnader for eksempel til fôr og veterinær, slik at det å akseptere et kjæledyr i gave etter bestemmelsen vil være omfattet av alternativet «råde over sine midler».

Begrensningene i den mindreåriges råderett og handleevne gjelder så lenge ikke noe annet er særlig bestemt, eksempelvis reglene i lovforslaget §§ 10 til 13. Også i andre lover som for eksempel barneloven § 32 og pasientrettighetsloven § 4-3 er det fastsatt unntak fra denne hovedreglen.

Til § 10

Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag § 2-9 og viderefører delvis vergemålsloven § 32. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 3.3. Det følger av første ledd at en mindreårig som har fylt 15 år, kan inngå avtale om arbeid. Det er ikke noe vilkår at arbeidet skal bidra til å forsørge den mindreårige. Mindreårige under 15 år kan inngå arbeidsavtaler med vergens samtykke i den utstrekning dette er forenlig med arbeidsmiljøloven. Den mindreårige kan uansett alder, og uavhengig av om vergen har gitt sitt samtykke, selv si opp arbeidsavtalen.

Annet ledd første punktum slår fast at vergen ikke kan inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne. Den mindreårige må selv samtykke i å påta seg lønnet arbeid. Når hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen med rimelig varsel til arbeidsgiveren heve den mindreåriges arbeidsavtale, jf. annet ledd annet punktum. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på situasjoner hvor den mindreåriges arbeid kommer i konflikt med skoleplikten eller hans eller hennes helse eller velferd for øvrig. At avtalen kan heves med rimelig varsel, medfører at avtalen kan heves med kortere frist enn den som måtte være avtalt i arbeidsavtalen.

Om det er uenighet mellom vergen og den mindreårige, kan den mindreårige bringe saken inn for fylkesmannen, jf. lovforslaget § 17 femte ledd.

Til § 11

Bestemmelsen bygger på utvalgets forslag § 2-12 og er ny i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen er behandlet i punkt 3.3. Bestemmelsen åpner for at mindreårige kan gis tillatelse til å drive næringsvirksomhet. Første ledd første punktum fastslår at både vergen og fylkesmannen må samtykke til at den mindreårige skal få drive næringsvirksomhet. Tillatelsen skal gis til én bestemt næringsvirksomhet. Den kan ikke generelt gjelde det å utøve næringsvirksomhet. Når fylkesmannen og vergen tar stilling til om det skal gis tillatelse, må det foretas en vurdering av den konkrete risikoen denne virksomheten representerer, samt den mindreåriges egne forutsetninger for å drive virksomheten.

Vergen beholder ansvaret for å handle på vegne av den mindreårige i økonomiske saker som faller utenfor næringsvirksomheten. I tillegg følger det av annet ledd at vergen skal føre tilsyn med virksomheten. Dette innebærer at vergen skal kontrollere at den mindreårige ikke handler utenfor den tillatelsen som er gitt.

Tredje ledd første punktum er en sikkerhetsventil som må antas å få liten betydning i praksis. Bestemmelsen åpner for at vergen med fylkesmannens samtykke kan trekke tillatelsen til å drive næringsvirksomhet tilbake, dersom det er avgjørende av hensyn til den mindreårige. At den mindreåriges forretninger går dårlig, vil ikke uten videre være tilstrekkelig. Skulle det imidlertid vise seg at den mindreårige mangler forståelse eller evne til forretningsdriften, kan det være aktuelt å trekke tillatelsen tilbake.

Tredje ledd tredje punktum gir regler om virkningen av tilbakekall. Et tilbakekall får bare virkning overfor en tredjeperson dersom tredjepersonen kjente eller burde kjenne til at tillatelsen var trukket tilbake. En tredjeperson som handler i god tro med en mindreårig uten å kjenne til at tillatelsen til å drive næringsvirksomhet var trukket tilbake, vil dermed kunne forholde seg til at disposisjonen er gyldig.

Til § 12

Bestemmelsen bygger på utvalgets forslag § 2-10 og svarer i det vesentlige til dagens vergemålslov § 33. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 3.3.

Det følger av bestemmelsens første ledd at den mindreårige som hovedregel råder over lønns- og næringsinntekt som er tjent etter at vedkommende fylte 15 år. Den mindreårige råder også over midler som er stilt til hans eller hennes egen rådighet. Det er presisert at rådigheten også omfatter normal avkastning. Rådigheten gir den mindreårige adgang til for eksempel å inngå avtaler om kjøp. Rådigheten over midler gir på den annen side ikke den mindreårige adgang til å inngå avtaler som medfører plikter utover en vanlig kjøpsavtale. Det å åpne et telefonabonnement med avtalevilkår vil for eksempel være utenfor den mindreåriges kompetanse. På samme måte kan den mindreårige heller ikke stifte gjeld, selv om gjelden er forutsatt å skulle dekkes av midler som er stilt til den mindreåriges rådighet.

I annet ledd presiseres det at rådigheten ikke medfører adgang til å foreta disposisjoner som krever vergens eller fylkesmannens samtykke etter kapittel 6. Dette innebærer for eksempel at selv om en mindreårig har fått adgang til å disponere en hytte til fri rådighet, så må han eller hun likevel ha nødvendig samtykke for å pantsette, selge eller leie ut eiendommen.

Etter tredje ledd første punktum kan vergen frata den mindreårige rådigheten over midler som nevnt i første ledd, dersom det kreves av hensyn til den mindreårige. Tredje ledd annet punktum begrenser vergens adgang til å frata den mindreårige råderetten når den mindreårige har fylt 15 år. I slike tilfeller kreves det samtykke fra fylkesmannen for å kunne frata den mindreårige råderetten. Ved avgjørelser etter tredje ledd annet punktum må hensynet til den mindreåriges selvbestemmelsesrett veie tungt. Beslutter fylkesmannen å frata en mindreårig disposisjonsretten over midler som den mindreårige selv har kunnet disponere på egen konto, må fylkesmannen gi den aktuelle finansinstitusjonen melding om denne beslutningen.

Til § 13

Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag § 2-11 og vergemålsloven § 33 b og medfører ingen endring i gjeldende rett. Se nærmere om bakgrunnen for forslaget i punkt 3.3.

Det følger av første ledd at en mindreårig som har egen husholdning, kan foreta de disposisjoner som er vanlige i en husholdning eller for oppfostring av egne barn.

Mindreårige med «egen husholdning» vil si mindreårige som faktisk ikke bor sammen med foreldre, fosterforeldre eller andre voksne i foreldrenes sted. Formell registrering i folkeregisteret er ikke av betydning. Begrepet «husholdning» skal ikke forstås snevert. Begrepet omfatter disposisjoner som er nødvendige for den mindreåriges daglige behov. Bestemmelsen innebærer også at den mindreårige kan påta seg mindre gjeldsansvar i samsvar med bestemmelsens formål. Hva som er nødvendig for å dekke den mindreåriges daglige behov, kan variere etter samfunnsforholdende. Levering av fjernsynssignaler og internettilgang faller innenfor, mens større engangsinvesteringer av forbruksgoder faller utenfor, eksempelvis kjøp av møbler på kreditt.

Av annet ledd følger det at dersom den mindreårige misbruker retten til å disponere etter bestemmelsen, kan vergen med samtykke fra fylkesmannen frata den mindreårige råderetten. Å frata den mindreårige som har egen husholdning råderetten etter bestemmelsen, vil kunne være en streng reaksjon, som forutsettes benyttet kun i de tilfeller det er nødvendig av hensyn til den mindreårige. En slik beslutning kan omgjøres til gunst for den mindreårige om forholdene endres. Dette følger av forvaltningslovens alminnelige regler om forvaltningsorganets adgang til omgjøring. Det er derfor ikke foreslått å videreføre dagens uttrykkelige regulering av dette, jf. § 33 b annet ledd annet punktum.

Til § 14

Bestemmelsen tilsvarer utvalgets forslag § 2-13 og vergemålsloven § 36, se nærmere punkt 3.4. Bestemmelsen i første ledd er likevel ny i forhold til utvalgets lovforslag og i forhold til gjeldende lov.

Regelen i første ledd innebærer at en mindreårig er legitimert til å disponere med penger som han eller hun har i sin besittelse, se punkt 3.3.4.5 om begrunnelsen for bestemmelsen. Med «penger» siktes det ikke bare til kontanter. Også betalingskort uten kredittelement vil være omfattet når kortet lyder på den mindreåriges navn.

Annet ledd forutsetter at dersom den mindreårige har foretatt en disposisjon han eller hun ikke gyldig kunne foreta, er disposisjonen ikke bindende for den mindreårige, jf. § 9. Vergen, fylkesmannen eller den mindreårige selv, når han eller hun har blitt myndig, kan imidlertid godkjenne avtalen. Departementet har videre foreslått å lovfeste at en godkjent disposisjon har virkning fra det tidspunktet disposisjonen ble foretatt, og ikke fra godkjennelsestidspunktet.

Tredje og fjerde ledd er noe endret i forhold til utvalgets lovforslag. Forslaget er ment som en videreføring av gjeldende rett, se Arnholm: Personretten (Oslo, 1959) side 69-70. Med formuleringen «avtale som allerede er oppfylt med bindende virkning for den mindreårige» siktes det til at den mindreårige faktisk har oppfylt sin del av avtalen og har oppfylt med nødvendig samtykke fra vergen og eventuelt fylkesmannen.

Om begge parter er mindreårige, får paragrafen anvendelse for begge. Det at motparten er mindreårig, vil påvirke vurderingen av hva han eller hun «forsto eller burde forstå» i tredje og fjerde ledd. Det vil normalt være naturlig å stille mindre krav til en mindreårig enn en myndig person. Den enkelte må imidlertid vurderes ut fra sine individuelle forutsetninger.

Til § 15

Første ledd svarer til utvalgets forslag § 2-14 og vergemålsloven § 37. Første ledd innebærer ingen endring av gjeldende rett. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 3.4.

Annet ledd er ny i forhold til gjeldende rett og svarer til utvalgets forslag § 2-14 annet ledd. Annet ledd tar sikte på de situasjoner hvor eldre mindreårige lyver på alderen og dermed bevisst forsøker å omgå disposisjonsforbudet i vergemålsloven. I slike tilfeller vil den mindreårige kunne bli pålagt å betale erstatning i den utstrekning det er rimelig. Ikke alle mindreårige som bevisst forsøker å omgå regelen, vil bli rammet, idet det ikke kan legges til grunn at alle har oppnådd tilstrekkelig modenhet til å forstå rekkevidden av handlingen. I rimelighetsvurderingen vil det være naturlig å legge vekt på de momenter som er nevnt i skadeserstatningsloven § 1-1.

Bestemmelsen utelukker ikke erstatningsansvar for den mindreårige på annet grunnlag.

Til § 16

Bestemmelsen svarer med noen justeringer til utvalgets § 2-1 annet ledd første punktum og § 2-2 første ledd. Den bygger på § 3 første og annet ledd og § 16 første ledd i gjeldende lov.

Bestemmelsen regulerer hvem som er verge for den mindreårige. Se nærmere punkt 3.2. Verge er den eller de som har foreldreansvaret, jf. første punktum. Det er en forutsetning at vedkommende er myndig, det vil si over 18 år og med full rettslig handleevne, jf. § 2. Er bare én av foreldrene myndige, er det bare denne forelderen som er verge. Det følger av dette at en forelder som er under vergemål uten å være fratatt den rettslige handleevnen, kan være verge for barn vedkommende har foreldreansvaret for.

Etter annet punktum skal det oppnevnes ny eller midlertidig verge for barnet hvis barnet er uten «fungerende» verge. Dette kan være tilfellet for eksempel fordi begge foreldrene er døde, forsvunnet eller er mindreårige. Se også § 19 om fratakelse av eller fritak fra vergeoppgaven. Bestemmelsen omfatter også tilfeller der barnet er uten verge fordi enevergen eller begge vergene midlertidig er ute av stand til å fungere som verger, for eksempel på grunn av sykdom. I så fall skal det oppnevnes en midlertidig verge.

Til § 17

Første ledd svarer til utvalgets forslag § 1-1 bokstav a og angir virkeområdet for vergens ansvar. Vergens hovedoppgave er å ivareta den mindreåriges interesser i økonomiske forhold og ellers hvor lovgivningen tillegger vergen en rolle. Et eksempel på det siste er forslaget til ny § 93 g i straffeprosessloven, jf. lovforslaget § 102 nr. 6. Den mindreårige blir bundet av vergens disposisjoner. Se for øvrig også omtalen av bestemmelsen i punkt 3.5.

Annet ledd bygger på utvalgets forslag § 2-4 annet ledd første punktum og vergemålsloven § 39. Bestemmelsen medfører at vergen i tillegg til sine vanlige oppgaver for den mindreårige skal treffe de avgjørelsene som hører inn under foreldreansvaret, når ingen har foreldreansvar for den mindreårige. Det samme gjelder når den som har foreldreansvaret, ikke kan ivareta den mindreåriges interesser.

Tredje ledd svarer til utvalgets forslag § 2-4 fjerde ledd og vergemålsloven § 40 annet ledd. Bestemmelsen pålegger en oppnevnt verge å rådføre seg med den eller de som har foreldreansvaret før en avgjørelse tas. Det er bare i den utstrekning det er mulig å rådføre seg med foreldrene, at dette skal gjøres. Når vergen først har rådført seg med foreldrene, må deres mening tillegges vekt for så vidt den ikke er i strid med hensynet til barnets beste. Det vil ikke være nødvendig å rådføre seg med foreldrene for helt dagligdagse avgjørelser. Bestemmelsen er praktisk hvor den som har foreldreansvaret, selv er mindreårig eller er fratatt den rettslige handleevnen.

Fjerde ledd svarer til utvalgets forslag § 2-4 tredje ledd første punktum. Bestemmelsen endrer gjeldende vergemålslov § 40 første punktum, slik at mindreårige skal høres før det treffes avgjørelser to år tidligere enn etter gjeldende rett. For den mindreåriges personlige forhold gjelder barneloven § 31. Den mindreåriges mening skal normalt tillegges økt vekt etter hvert som han eller hun blir eldre og mer moden. Vergen har plikt til å høre den mindreårige. Selv om vergen skal ta hensyn til den mindreåriges standpunkt og legge vekt på den mindreåriges mening, er det vergen som til sist skal fatte en avgjørelse. Dersom den mindreårige ikke blir hørt, får det ingen virkning for gyldigheten av vergens beslutning.

Femte ledd svarer til utvalgets lovforslag § 2-7 og vergemålsloven § 40 tredje ledd annet punktum. Bestemmelsen gir den mindreårige adgang til å klage over vergens avgjørelser. Klagen behandles etter saksbehandlingsreglene i vergemålsloven og forvaltningsloven.

Bestemmelsen gir ingen alminnelig rett for fylkesmannen til å prøve om vergen kunne ha truffet en rimeligere eller en annen like rimelig avgjørelse på vegne av den mindreårige. Det er vergen som i utgangspunktet har kompetansen til å ta avgjørelser på den mindreåriges vegne. Etter bestemmelsen kan imidlertid fylkesmannen omgjøre vergens avgjørelse der det er grunnlag for det. Den mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med hans eller hennes alder og modenhet, jf. forvaltningsloven § 17.

Departementet legger til grunn at fylkesmannen vil måtte ta den mindreåriges klage under behandling uansett hvor gammel den mindreårige er. Klagen behøver ikke å være skriftlig, jf. for øvrig forvaltningsloven § 11 d. Fylkesmannen må forsikre seg om at den mindreårige blir hørt.

Til § 18

Bestemmelsen gjelder forholdet mellom vergene når det er to verger, og deres kompetanse til å opptre utad. Bestemmelsen er delvis omtalt i punkt 3.5.

Første ledd første punktum angir hovedregelen om at vergene handler i fellesskap, og svarer til utvalgets forslag § 2-5 første punktum. En verge kan dermed i utgangspunktet ikke alene forplikte den mindreårige. Det samme prinsippet kommer delvis til uttrykk i vergemålsloven § 3 tredje ledd.

Annet punktum svarer til utvalgets forslag § 2-5 første ledd annet punktum og vergemålsloven § 3 tredje ledd. Fylkesmannen skal treffe avgjørelsen dersom den mindreåriges verger ikke blir enige seg imellom. Når fylkesmannen skal treffe avgjørelsen, må fylkesmannen ikke gå utenfor det som hver av vergene har ønsket å beslutte. Fylkesmannen vil heller ikke kunne ta standpunkt til spørsmål utenfor vergemålsloven, for eksempel spørsmål som hører inn under foreldreansvaret i barneloven.

Annet ledd svarer til utvalgets forslag § 2-5 annet ledd og vergemålsloven § 4 første ledd. Den ene vergen kan gi den andre vergen fullmakt til å opptre alene ved utøvelsen av vergeoppdraget. Ofte vil fullmakten være underforstått og bygge på konkludent atferd. Fullmakten kan være generell eller gjelde bestemte spørsmål.

Tredje ledd åpner for at den ene vergen kan utøve vergemålet alene hvis den andre vergen ikke er i stand til å oppfylle sin vergerolle. Dette må i så fall besluttes av fylkesmannen. Bestemmelsen svarer til utvalgets § 2-5 femte ledd. Departementet foreslår en noe annen ordlyd, men tar sikte på samme forhold som etter utvalgets forslag, herunder at den ene vergen er forsvunnet.

Fjerde ledd svarer til utvalgets § 2-5 fjerde ledd. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 3.5. Beslutter fylkesmannen at bare én av vergene skal disponere en konto tilhørende den mindreårige, skal fylkesmannen gi institusjonen, jf. finansavtaleloven § 1, melding om sin beslutning.

Femte ledd svarer til utvalgets forslag § 2-6 annet ledd og viderefører i stor grad vergemålsloven § 4 annet ledd. Når bestemmelsen angir at begge verger skal være forsvarlig varslet om rettergangsskritt, innebærer det at det ikke er avgjørende om varslet rent faktisk har kommet begge vergene til kunnskap.

Til § 19

Bestemmelsen er omhandlet i punkt 3.6.

Første ledd svarer til utvalgets forslag § 2-3 første ledd.

Tredje ledd svarer til utvalgets forslag § 2-1 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen er ny og medfører at en som har vergeansvar, kan anmode om å bli helt eller delvis fritatt for vergemålet. Det må foreligge særlige grunner for å bli fritatt, for eksempel spilleavhengighet som gjør vedkommende uegnet til å styre den mindreåriges økonomi. Når vedkommende verge ber seg fritatt, fatter fylkesmannen avgjørelsen.

Det oppnevnes ny verge for den mindreårige i de tilfellene hvor den mindreårige ikke har annen verge, jf. lovforslaget § 16 annet punktum. Den som fratas eller fritas for vergemålet, har i utgangspunktet fortsatt de rettighetene og pliktene som følger av foreldreansvaret.

Til kapittel 4

Til § 20

Paragrafen angir vilkårene for når vergemål kan opprettes, og bygger på forslaget fra Vergemålsutvalget § 3-1 med noen endringer og presiseringer. Bestemmelsen erstatter vilkårene for oppnevning av hjelpeverge etter vergemålsloven § 90 a og vilkårene i umyndiggjørelsesloven § 1 for så vidt gjelder umyndiggjørelse. Bestemmelsen må suppleres med § 22 hvis det er aktuelt å frata en person helt eller delvis den rettslige handleevnen. Dansk, svensk og finsk rett har lignende formuleringer jf. punkt 4.4.2. Vilkårene for vergemål er behandlet foran under punkt 4.4 og i utredningen under punkt 7.7, 7.8 og 7.10 (side 148-151).

Bestemmelsen fastsetter vilkårene for vergemål for voksne personer, som i lovteksten presiseres til å være personer som har fylt 18 år. Det er unntak for de tilfeller som omfattes av § 20 tredje ledd.

Oppnevningen av den personen som skal være verge, skal skje etter § 25. Det skal etter dette formelt treffes to vedtak. Først må det tas stilling til om vilkårene for vergemål er oppfylt og omfanget av vergemålet. Deretter besluttes hvem som skal oppnevnes som verge. Det vil selvsagt ikke være noe i veien for at dette gjøres samtidig.

Første ledd oppstiller tre kumulative vilkår for å kunne opprette vergemål .For det første oppstiller bestemmelsen, i likhet med gjeldende rett, vilkår knyttet til personens tilstand. Dette innebærer at det bare kan opprettes vergemål hvis det foreligger nærmere bestemte avvik i en persons mentale eller fysiske funksjonsevne. Formuleringen av tilstandene som kan begrunne vergemål, er i stor grad en videreføring av vergemålsloven § 90 a, men med noen tilføyelser hentet fra umyndiggjørelsesloven § 1. I likhet med gjeldende rett er det den rådende medisinske oppfatningen til enhver tid som må være avgjørende for forståelsen av begrepene. Det vises for øvrig til punkt 4.4 foran og til utvalgets utredning punkt 7.4 (side 124-133) og 7.7.3 (side 142-144).

Begrepet «sinnslidelse» er brukt som en samlebetegnelse og innebærer en videreføring av uttrykket «Aandssvaghed eller Sindssygdom» i umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 1. Demens er spesielt nevnt blant sinnslidelsene. Begrepet er bevisst ikke begrenset til «senil» demens, fordi demens noen ganger også kan utvikles hos yngre personer, og uten at det foreligger aldersbetinget senilitet. Samlebegrepet «sinnslidelse» vil i tillegg til demens blant annet omfatte psykosene (typisk schizofreni og bipolar lidelse) og ulike typer sinnslidelser som har oppstått som følge av skade, sykdom eller stoffbruk.

«Psykisk utviklingshemming» er nevnt som en egen gruppe, på tilsvarende måte som etter vergemålsloven § 90 a. Det vises her til utvalgets omtale av psykisk utviklingshemming under punkt 7.4.6 (side 131-133) i utredningen.

Videre er «rusmisbruk» angitt som et selvstendig grunnlag, noe som representerer en nyhet i forhold til vergemålsloven § 90 a. Begrepet er imidlertid en videreføring av alternativet i umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 1 om dem som er «forfaldne til Drukkenskab eller ødelæggende Brug af Morfin eller andre Beruselses- eller Bedøvelsesmidler», og alternativet «Drik» etter § 1 nr. 3. Bestemmelsen omfatter alle typer misbruk av rusmidler, herunder alkohol, narkotika og medikamenter. Rusmisbruk er tatt med som et selvstendig grunnlag på grunn av det store omfanget og de spesielle konsekvensene ulike typer misbruk har.

Bestemmelsen fastsetter videre at «alvorlig spilleavhengighet» er et selvstendig grunnlag for opprettelse av vergemål. Dette er nytt i forhold til vergemålsloven § 90 a, mens kriteriet må ses på som en videreføring av umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 3 som gir adgang til umyndiggjøring «naar de ved..Spil eller Udsvævelser eller iøvrigt ved aabenbart uvittig Adfærd forøder eller spilder sit Gods». Tilføyelsen er begrunnet i at spilleavhengighet synes å være et voksende problem med potensielt alvorlige konsekvenser for dem det gjelder, og for vedkommendes nærmeste.

Med «alvorlig svekket helbred» menes alle former for fysiske svekkelser som kan medføre at en person ikke selv makter å ivareta sine interesser. Dette tilsvarer begrepet «legemlig funksjonshemming» i vergemålsloven § 90 a, og er ment å omfatte det samme. Begrepet er også ment å omfatte «Blindhed, manglende Taleevne eller anden legemlig Mangel eller Skrøbelighed» i umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 2. Det vises for øvrig til utvalgets drøftelse av dette, jf. side 143. Begrepet bør forstås som en samlebetegnelse for ulike tilstander som i en konkret sammenheng kan gi behov for verge. Utvalget uttaler imidlertid at kravet til årsakssammenheng mellom tilstanden og hjelpebehovet vil være med på å trekke en nedre grense for når det kan opprettes vergemål. Departementet slutter seg til denne vurderingen.

For det andre oppstilles det et vilkår om at personen «ikke er i stand til å ivareta sine interesser». Dette kan på mange måter ses som det rettslige grunnvilkåret for å opprette vergemål. Dette tilsvarer vilkåret i umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 1 og nr. 2 om at personen «mangler Evnen til at Drage omsorg for sig eller sit Gods», og er også i det vesentlige den samme formuleringen som er brukt i gjeldende vergemålslov § 90 a. Formuleringen i § 20 første ledd er ment å videreføre gjeldende rett på området.

Sammenlignet med vergemålsloven § 90 a er «anliggender» byttet ut med formuleringen «interesser». Den språklige endringen er ikke ment å medføre noen realitetsendring. Med interesser menes her både økonomiske og personlige interesser, overfor både offentlige myndigheter og private parter. Dette representerer også en videreføring av gjeldende rett.

Det må foretas en konkret vurdering av om personen «ikke er i stand til å ivareta sine interesser». Det sentrale vil være om personen i rimelig grad er i stand til å utføre de oppgaver og plikter som det forutsettes at en voksen habil person kan og skal utføre. Dette må vurderes ut fra de oppgavene den konkrete personen har behov for å løse. Utvalget peker på at det ikke kan oppstilles et krav om at personen totalt mangler evnen til å ivareta sine interesser, men det må foreligge et betydelig avvik fra det normale for at vilkåret skal anses oppfylt. Departementet slutter seg til dette. På den annen side er en uheldig disponering av midler ikke i seg selv tilstrekkelig for å opprette vergemål. Det er viktig at den enkeltes integritet og ønsker om en konkret forvaltning respekteres selv om den kan fremstå som mindre fornuftig for andre.

For det tredje er det et vilkår for vergemål at «det er behov for det». Behovskriteriet er behandlet foran under punkt 4.4.5 og i utvalgets utredning under side 144. Tilsvarende krav følger også etter gjeldende rett ved oppnevning av hjelpeverge, jf. vergemålsloven § 90 a, og ved vurderingen av om en person skal umyndiggjøres, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt. 1982 side 1776. Vurderingen vil bygge på om personen har et konkret behov for vergemål ut fra totalsituasjonen. Fylkesmannen har etter § 59 hjemmel til å innhente informasjon om behovet både fra den enkelte selv, pårørende, lege osv. Hvis situasjonen er slik at vedkommende har pårørende som på en betryggende måte ivaretar hans eller hennes interesser på bakgrunn av legalfullmakten, jf. § 94, eller andre fullmakter, vil dette etter omstendighetene være et argument for at det ikke foreligger et konkret behov for vergemål. På tilsvarende måte vil det, dersom det foreligger en gyldig fremtidsfullmakt, og fullmektigen ivaretar fullmaktsgivers interesser på en god måte, normalt ikke foreligge et konkret behov for vergemål. På den annen siden kan nødvendigheten av økt kontroll og tilsyn med den som bistår den enkelte, gi grunn til å opprette vergemål. Ved vurderingen av behovet skal det i større grad enn etter gjeldende rett legges vekt på personenes faktiske situasjon og hjelpebehov enn selve den medisinske diagnosen eller tilstanden, som ikke i seg selv gir grunnlag for vergemål. Behovskriteriet kan sies å gi uttrykk for grunnsynet om at vergemålet ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig.

I tillegg til de tre kumulative vilkårene for vergemål som er gjennomgått ovenfor, oppstiller § 20 første ledd også et krav om årsakssammenheng mellom den aktuelle tilstanden og mangelen på ivaretakelse av egne interesser. Forståelsen av kravet skal være den samme som etter gjeldende rett. Det kreves at de aktuelle disposisjoner, eller mangel på evne til å disponere fornuftig, skyldes den hjelpetrengendes tilstand.

Annet ledd oppstiller et krav om at det ved opprettelse av ordinært vergemål skal foreligge et skriftlig samtykke fra den vergetrengende. Samtykkekravet er behandlet nærmere under punkt 4.4.5 og i Vergemålsutvalgets utredning på side 145-146. Samtykket skal omfatte både det at vergemål opprettes, vergemålets omfang og hvem som skal være verge. Vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen skal fullt ut være en frivillig ordning. Et krav til samtykke finnes også i svensk rett i Föräldrabalken kapittel 11:4, mens det i den danske værgemålslov § 5 ikke gjelder noe krav til samtykke fra den vergetrengende. I finsk rett kan en «interessebevakar» oppnevnes dersom den det gjelder ikke motsetter seg dette, jf. lag om förmyndarverksamhet 8 §.

Kravet til skriftlighet innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. Kravet innebærer også at det må fremgå skriftlig hva samtykket gjelder. Det praktiske vil være at det undertegnes på et dokument der det på en forståelig og informativ måte fremgår hva samtykket gjelder. Om det letter forståelsen, bør den skriftlige informasjonen suppleres av muntlig veiledning for å sikre at samtykket er informert og frivillig. Kravet til skriftlighet stenger ikke for bruk av elektronisk kommunikasjon om det i situasjonen ellers fremstår som egnet. Kravet til skriftlighet vil også være med på å bevisstgjøre den som settes under vergemål, om hva det skal samtykkes til. Samtidig vil skriftlighetskravet være et incentiv for fylkesmannen til å gi tilstrekkelig informasjon, slik at den vergetrengende gjøres i stand til å forstå hva samtykket innebærer. Kravet om skriftlighet vil skape notoritet omkring opprettelsen av vergemålet.

Kravet om samtykke gjelder ikke hvis personen «ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer». Unntaket er behandlet i punkt 4.4.5.

Det sentrale vurderingstemaet vil være om vedkommende har den nødvendige mentale kapasiteten til å kunne avgi et gyldig samtykke. Kriteriet «forstå» må ikke tolkes strengt i vurderingen av om vedkommende har samtykkekompetanse. Dersom det med bakgrunn i den medisinske tilstanden og omstendighetene for øvrig må antas at vedkommende er i stand til å forstå hva det konkrete samtykket til vergemål innebærer, og vedkommende velger å ikke samtykke, kan ikke fylkesmannen vurdere begjæringen. Alternativet vil da være å begjære fratakelse av den rettslige handleevnen etter § 22.

Vurderingen av om det skal innhentes samtykke, vil som i dag i utgangspunktet måtte bygge på den legeerklæringen som ligger til grunn for begjæringen om vergemål, jf. § 59 første ledd bokstav a. Det er viktig at legen som undersøker vedkommende, er klar over hva legeerklæringen skal brukes til, slik at denne blir tilstrekkelig informativ. Hvorvidt personen har samtykkekompetanse, bør fremgå klart av legeerklæringen. Fylkesmannen er imidlertid ikke bundet av legeerklæringen, og må foreta en selvstendig vurdering.

Av § 20 annet ledd annet punktum fremgår det at det ikke gjelder krav til samtykke der vergemålet omfatter fratakelse av den rettslige handleevnen. Dette er også hovedregelen ved umyndiggjøring etter dagens regelverk. Med «fratakelse av den rettslige handleevnen» menes her både hel og delvis fratakelse, på henholdsvis det økonomiske og/eller det personlige området. Bestemmelsen er med på å presisere den prinsipielle forskjellen mellom opprettelse av ordinært vergemål og fratakelse av den rettslige handleevnen.

At en person har gitt sitt samtykke til å bli satt under vergemål, er ikke til hinder for at samtykket senere kan trekkes tilbake, hvis vedkommende fremdeles har sin handleevne i behold. Hvis samtykket gyldig kalles tilbake, må vergemålet oppheves, med mindre det er grunnlag for å opprette vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen etter lovforslaget § 22. Det vises for øvrig til Vergemålsutvalgets behandling av dette på side 146 i utredningen.

I tredje ledd foreslår departementet at det også for personer under 18 år skal kunne opprettes vergemål etter § 20 dersom vilkårene for dette er oppfylt, og det dessuten anses «nødvendig at vergemålet fortsetter uavbrutt når personen når myndighetsalderen». Bestemmelsen har en viss parallell i umyndiggjørelsesloven § 1 annet ledd som gjelder mindreårige mellom 16 og 18 år der umyndiggjøring er aktuelt. Barn og unge under 18 år er etter bestemmelsene i kapittel 3 under vergemål frem til de fyller 18 år og blir myndige. Når vedkommende fyller 18 år, vil vergemålet etter kapittel 3 opphøre, og vedkommende vil stå uten verge frem til fylkesmannen eller retten eventuelt oppretter vergemål etter kapittel 4. Dersom vedkommende er i en tilstand som gjør at han eller hun har et behov for bistand som bør løpe uavbrutt, kan et vergemål etter § 20 opprettes før vedkommende er fylt 18 år. Dette vergemålet vil imidlertid ikke tre i kraft før vedkommende er fylt 18 år og dermed er å anse som en voksen. Det må foretas en konkret vurdering av om vedkommende er i en situasjon som gjør det «nødvendig» at vergemålet løper uavbrutt. Som ved vurderingen av behovskriteriet vil det være personens faktiske situasjon og hjelpebehov som vil stå sentralt når dette skal vurderes. Er det grunn til å anta at vedkommende på grunn av sin tilstand eksempelvis vil foreta uheldige og skadelige økonomiske disposisjoner eller ha behov for bistand fra den dagen han eller hun er myndig, kan det tale for at et uavbrutt vergemål er «nødvendig».

Til § 21

Bestemmelsen har regler om hva vergemålet innebærer og hvordan vergemålets rekkevidde skal fastsettes. Bestemmelsen bygger på Vergemålsutvalgets forslag til § 3-2 og delvis på § 6-2. Første ledd annet punktum er behandlet i punkt 7.1.4. Spørsmål knyttet til vergemålets omfang er behandlet under punkt 4.5.4. Se også utredningen side 151-152.

I første ledd første punktum foreslår departementet av pedagogiske hensyn en bestemmelse som slår fast at opprettelse av vergemål innebærer at det oppnevenes en verge for personen som er satt under vergemål. Vergen foretar innenfor rammen av sitt mandat rettslige handlinger og råder over midler på vegne av personen han eller hun er verge for, jf. lovforslaget § 32. I den utstrekning personen ikke er fratatt sin rettslige handleevne, jf. § 22, har også personen kompetanse selv til å foreta rettslige handlinger og råde over sine midler. Dette er slått fast i annet punktum. En slik avtale inngått av en person under vergemål, vil være gyldig, med mindre den rammes av alminnelige ugyldighetsregler. Bestemmelsen innebærer at vergen og personen som er satt under vergemål med handleevnen i behold, har kompetanse ved siden av hverandre.

Hvis det er foretatt kolliderende disposisjoner mellom vergen og den som er under vergemål, for eksempel ved at en fast eiendom er solgt til forskjellige personer, må vanlige rettsvernregler gjelde. Dette innebærer at situasjonen blir den samme som om begge handlinger var foretatt av den vergetrengende selv.

Tredje punktum fastslår at den som har den rettslige handleevnen i behold, også kan kalle tilbake en disposisjon som er truffet av vergen så lenge ingen har ervervet rett etter den.

Annet ledd fastslår at et vergemål kan omfatte ivaretakelse av «økonomiske og personlige forhold». Dette innebærer en videreføring og tydeliggjøring av gjeldende rett, siden både hjelpeverger og verger for umyndige kan ivareta disse spørsmålene i dag etter henholdsvis vergemålsloven § 90 b og vergemålsloven § 38 og § 39 annet ledd. Slik bestemmelsen er utformet, kan vergemålet gjelde både økonomiske og personlige forhold, eller begrenses til det ene av disse forholdene.

Begrepet «økonomiske forhold» vil for eksempel omfatte bistand til å ta hånd om løpende utgifter og inntekter, eller til forvaltning av fast eiendom ved utleie, salg eller på annen måte. Videre vil bistand på det økonomiske området kunne omfatte det å ta hånd om næringsvirksomhet som den vergetrengende driver. Dersom den vergetrengende har gjeldsproblemer som han eller hun ikke klarer å håndtere, vil ivaretakelse av dette falle innenfor «økonomiske forhold». Når det gjelder innholdet i begrepet for øvrig, vises det til den praksis som er utviklet etter gjeldende rett.

Med «personlige forhold» menes alle former for representasjon og ivaretakelse av rettigheter utover økonomiske forhold. Dette vil for eksempel kunne omfatte rettslig representasjon for å oppnå trygde- og sosialstønader fra det offentlige, klage på vedtak fra offentlige forvaltningsorganer og representasjon i forbindelse med en rettssak mv. Videre kan enkelte beslutninger innen helse- og sosiallovgivningen i utgangspunktet sies å ligge innenfor begrepet «personlige forhold». Det samme gjelder beslutninger etter arve- og skiftelovgivningen og familie- og adopsjonslovgivningen, selv om de direkte eller indirekte vil ha økonomiske konsekvenser. For «særlig personlige forhold» gjelder det likevel særskilte begrensninger i vergens kompetanse, se § 21 fjerde ledd.

Spørsmålet om grensedragningen mellom økonomiske og personlige forhold vil komme opp i situasjoner hvor det er aktuelt å begrense vergemålet til ivaretakelse av bare det ene området. Skal vergen ivareta den vergetrengendes interesser i sin alminnelighet, vil det ikke være nødvendig å trekke opp noe skille.

Bistand i «personlige forhold» vil måtte avgrenses mot andre former for hjelpe- og støttetiltak, som for eksempel det som tilligger en hjemmehjelp eller støttekontakt etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a og c. Grovt sett vil skillet her gå på at en verge skal representere og ivareta rettigheter, mens de nevnte støtte- og hjelpetiltak etter sosialtjenesteloven mer er knyttet til praktisk bistand i dagligdagse gjøremål og til å ivareta behovet for sosial kontakt og støtte.

Tredje ledd første punktum fastsetter at et vedtak om vergemål uttrykkelig skal ta stilling til «omfanget av vergemålet, herunder om det skal begrenses saklig eller i tid». Med unntak for muligheten til å begrense vergemålet i tid finnes det en tilsvarende bestemmelse i vergemålsloven § 90 b. At omfanget av «vergemålet» skal angis uttrykkelig, innebærer en henvisning til alle de ulike hjelpetiltakene kapittel 4 regulerer. Det må derfor angis spesifikt om det gjelder et ordinært vergemål, jf. § 20, eller fratakelse av rettslig handleevne, jf. § 22. Dersom det er aktuelt å frata «rest-handleevnen» etter § 23, må også dette angis konkret i vedtaket.

At vergemålet skal kunne begrenses «i tid», er nytt i forhold til gjeldende vergemålslovgivning. En tidsmessig begrensning er i tråd med de prinsipper som følger av FN-konvensjonen 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 12 nr. 4, som blant annet sier at tiltak som gjelder utøvelsen av den rettslige handleevnen, «gjelder for kortest mulig tid og skal gjennomgås jevnlig av en kompetent, uavhengig og upartisk myndighet eller rettsinstans». En tidsmessig begrensning av vergemålet bør overveies hvor det er grunn til å tro at vedkommendes tilstand er midlertidig, vil endres eller bedres. Er vedkommende til behandling for den aktuelle lidelsen, kan vergemålet for eksempel gjøres tidsbegrenset for den tid behandlingen antas å vare. Det bør deretter foretas en ny vurdering av om det fortsatt foreligger et konkret behov for vergemål. Er det fastsatt en tidsfrist for vergemålet, og denne utløper uten at det foretas noen ny vurdering, vil vergemålet falle bort automatisk.

At vergemålet kan begrenses «saklig», innebærer at det kan begrenses til enten å gjelde for økonomiske eller personlige forhold, og at det kan begrenses ytterligere til bestemte spørsmål innenfor disse kategoriene. Som eksempel på en begrensning til bestemte disposisjoner av økonomisk karakter kan nevnes å foreta bestemte låneopptak for vedlikehold av en fast eiendom, vedtak om fortsatt drift eller nedleggelse av næringsvirksomhet mv. Det kan også være behov for løpende bistand innenfor ett eller flere bestemte saksområder, for eksempel løpende forvaltning av en fast eiendom eller løpende drift av næringsvirksomhet hvor denne besluttes videreført. Ivaretakelse av den vergetrengendes rettigheter i en bestemt rettssak eller i en bestemt sak overfor forvaltningen vil være en mulig begrensning av oppdraget på det personlig området.

§ 21 tredje ledd annet punktum lovfester det minste middels prinsipp ved fastleggingen av vergemålets omfang, ved at vergemålet ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig. Det sentrale vil være at vergemålets omfang undergis en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, slik at det ikke gjøres mer omfattende enn det aktuelle hjelpebehovet tilsier. Det minste middels prinsipp gjelder ved valget mellom de ulike formene for vergemål som fremkommer av kapittel 4, så vel som ved utformingen av det enkelte vergeoppdraget. Dersom det viser seg at behovet for hjelp endrer seg eller utvides, vil det måtte begjæres endring av vergemålet etter § 56. Det minste middels prinsipp stenger imidlertid ikke muligheten for at fylkesmannen eller retten beslutter at vergemålet skal være generelt, forutsatt at det er foretatt en konkret vurdering som viser at dette er i tråd med den vergetrengendes hjelpebehov. Det vises for øvrig til punkt 4.5.4 og til utredningen side 134-135, hvor det minste middels prinsipp omtales nærmere.

Fjerde ledd har ingen parallell i utvalgets lovforslag, men tar opp i seg utvalgets forslag til § 6-2 annet ledd vedrørende vergens forbud mot å samtykke til tvang uten særskilt hjemmel i lov. Gjeldende vergemålslovgivning innholder heller ikke bestemmelser som angir skranker for vergens kompetanse i særlig personlige forhold.

Fjerde ledd slår for det første fast at vergen ikke kan gis kompetanse i spørsmål som gjelder «å stemme ved valg, inngå ekteskap, erkjenne farskap, samtykke til donasjon av organer, opprette eller tilbakekalle testament, eller samtykke til tvang». Videre kan vergen ikke gis kompetanse i spørsmål som gjelder «andre særlig personlige forhold». Hva som ligger i dette, må vurderes i lys av de øvrige skrankene som er oppstilt i bestemmelsene. Formuleringen kan favne ulike forhold og er ment som en sikring mot at vergen overføres kompetanse som etter sin art bare skal kunne utøves av personen selv. Om det er gitt en uttrykkelig hjemmel i lov, kan vergen likevel gis slik kompetanse, jf. forbeholdet om «særskilt hjemmel i lov».

Begrensningen i § 21 fjerde ledd vil gjelde både ved opprettelse av ordinært vergemål som omfatter personlige forhold, og ved fratakelse av rettslig handleevne i personlige forhold etter § 22 tredje ledd. Ved fylkesmannens eller tingrettens vurdering av om et forhold må anses særlig personlig eller ikke, vil det være naturlig å sammenligne forholdet med de eksemplene som er nevnt i loven. På denne bakgrunn vil det særlig være spørsmål knyttet til en persons helse, frihet og familieliv som vil måtte vurderes særskilt opp mot begrensningen i § 21 fjerde ledd. Innenfor disse områdene er det spesielt viktig å verne om den enkeltes selvbestemmelsesrett, og dette tilsier et krav om uttrykkelig hjemmel i lov for at en verge skal kunne ha kompetanse i slike spørsmål. Det vil ved vurderingen av om forholdet er særlig personlig eller ikke, måtte legges til grunn en objektiv norm, slik at det er forhold som objektivt sett har trekk ved seg som kan sammenlignes med eksemplene i lovteksten, som vil kunne omfattes. I motsatt fall ville vurderingstemaet i lovteksten gi liten veiledning, idet oppfatningen av hva som må anses som særlig personlige forhold, vil variere fra person til person.

Hvor den nedre grensen for hva som skal anses som særlig personlige forhold skal trekkes, kan heller ikke angis konkret. Det vil imidlertid være forhold på det personlige området som en verge kan gis kompetanse til å ivareta gjennom mandatet, uten at det er nødvendig å påvise en uttrykkelig hjemmel i lov. Dette vil typisk gjelde kompetanse knyttet til å ivareta interessene til den vergetrengende overfor det offentlige, herunder å søke om offentlige tjenester og ytelser. Andre eksempler på forhold som normalt ikke vil anses som særlig personlige, kan være beslutning om omadressering av post og beslutning om søknad om pass. Dersom vurderingen byr på tvil, bør imidlertid særlovgivningen på det aktuelle området undersøkes nærmere med sikte på å avklare om det er gitt uttrykkelig hjemmel eller ikke.

Bestemmelsen i § 21 fjerde ledd må suppleres med uskrevne regler om hvilke deler av den personlige kompetansen som etter sin art ikke kan overføres til en verge eller en fullmektig.

Til § 22

Bestemmelsen angir vilkårene for når det kan treffes beslutning om fratakelse av den rettslige handleevnen, og bygger på utvalgets lovforslag § 3-3. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 4.6.

Et vergemål for en voksen kan gå ut på opprettelse av et ordinært vergemål, hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen etter § 22, eventuelt også fratakelse av «rest-handleevnen» etter § 23. Ved valget mellom de ulike hjelpetiltakene og utformingen av det enkelte tiltak, gjelder § 21 annet til fjerde ledd. En beslutning om fratakelse av den rettslige handleevnen etter § 22 kan derfor bare treffes hvor et ordinært vergemål uten fratakelse av handleevnen ikke anses tilstrekkelig for å ivareta den vergetrengendes interesser. Dette følger av det minste middels prinsipp, som er nedfelt i § 21 tredje ledd annet punktum. For § 22 er dette også kommet til uttrykk gjennom formuleringen «hvis dette er nødvendig», jf. annet ledd.

Fratakelse av den rettslige handleevnen etter § 22 annet og tredje ledd forutsetter at personen «er i en tilstand som nevnt i § 20 første ledd», jf. § 22 første ledd. Når det gjelder de grunnleggende vilkår for opprettelse av vergemål, vises det til merknadene til denne bestemmelsen.

Annet ledd innebærer en videreføring av gjeldende rett når det gjelder full fratakelse av handleevnen på det økonomiske området, jf. umyndiggjørelsesloven § 1. Adgangen til delvis fratakelse av den rettslige handleevnen i økonomiske forhold er ny i forhold til gjeldende vergemålslovgivning, jf annet ledd annet punktum.

Bestemmelsen fastsetter i annet ledd første punktum to alternative grunnlag for fratakelse av den rettslige handleevnen i økonomiske forhold. Det vises til merknaden til § 21 annet ledd for en nærmere angivelse av hva som ligger i begrepet «økonomiske forhold».

Det første alternativet er at fratakelse av handleevnen kan finne sted når dette er nødvendig «for å hindre at han eller hun utsetter sin formue eller andre økonomiske interesser for fare for å bli vesentlig forringet». Dette alternativet skal beskytte personen mot egne uvettige handlinger. Det kreves også her et ikke ubetydelig avvik fra normal handlemåte, og det vises for øvrig til det som er sagt om vilkåret «ikke er i stand til å ivareta sine interesser» under merknaden til § 20 første ledd. Vurderingen vil ofte måtte knyttes til den tilstanden vedkommende er i, og om disposisjonen kan sies å være motivert eller påvirket av den. I vurderingen etter dette alternativet vil det også kunne tas hensyn til nærstående som vedkommende har forsørgelsesplikt for.

Alternativet krever at det foreligger «fare» for at de økonomiske forholdene blir «vesentlig forringet». Med «fare» menes at det ikke er nødvendig at forringelsen allerede har skjedd. Det skal være tilstrekkelig at det er sannsynlig at det vil kunne skje hvis vedkommendes rettslige handleevne ikke blir begrenset. Hvis det foreligger en konkret og ikke helt ubetydelig risiko for at dette vil kunne inntreffe, må vilkåret «fare» normalt anses oppfylt. Uttrykket «vesentlig forringet» innebærer at det må være fare for en betydelig reduksjon av formuen eller andre økonomiske interesser. Hva som skal anses som «vesentlig» forringelse, må vurderes konkret.

Det andre alternativet i annet ledd er at fratakelse av den rettslige handleevnen i økonomiske forhold kan skje «for å hindre at han eller hun blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte». Dette er en videreføring av umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 2 siste alternativ, og skal beskytte personen mot utilbørlig utnyttelse fra omverdenen. Dette vil kunne være tilfellet dersom en person forsøker å tilegne seg den vergetrengendes formue til fordel for seg selv eller andre. Om utnyttelsen kan karakteriseres som «utilbørlig» vil bero på en totalvurdering av handlingen og forholdene ellers. Utnyttelsen kan for eksempel være «utilbørlig» hvis det ikke er en naturlig sammenheng mellom den ytelsen den vergetrengende mottar, og det en tredjeperson får som gjenytelse. En utnyttelse i form av bevisst å gi uriktige eller misvisende opplysninger vil også etter forholdene kunne være «utilbørlig». Uttrykket «utilbørlig» krever at den som utnytter den vergetrengende, opptrer klanderverdig med en viss grad av alvorlighet. Omfanget av påvirkningen og hvor store følger dette har, vil være relevante momenter i vurderingen.

Dersom den vergetrengendes interesser kan ivaretas på en betryggende måte ved å frata den rettslige handleevnen bare for visse økonomiske disposisjoner, stenger det minste middels prinsipp for at handleevnen fratas for hele det økonomiske området. Det følger av annet ledd annet punktum at fratakelsen av den rettslige handleevnen kan begrenses til å gjelde bestemte eiendeler eller bestemte disposisjoner. Personen kan for eksempel fratas den rettslige rådigheten over faste eiendommer, bestemte bankkonti, bestemte aksjeposter mv., men kan beholde rådigheten over for eksempel andre bankkonti, inntekter fra arbeid, trygd, pensjoner eller lignende. Vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen skal dermed skreddersys ut fra den enkeltes behov på samme måte som ved ordinært vergemål, jf. § 21 tredje ledd som også gjelder generelt. En beslutning om fratakelse av den rettslige handleevnen treffes av tingretten, jf. lovforslaget § 68 første ledd. I særlige tilfeller kan fylkesmannen treffe et midlertidig vedtak om fratakelse av handleevnen, jf. § 61 første ledd annet punktum.

I tredje leddfremgår vilkårene for når det kan treffes beslutning om fratakelse av den rettslige handleevnen i personlige forhold. § 22 tredje ledd svarer i all hovedsak til utvalgets forslag til § 3-3 annet ledd.

Leddet viderefører den rettstilstanden som følger av umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 1, jf. vergemålsloven § 39 annet ledd, når det gjelder adgangen til å frata den rettslige handleevnen i personlige spørsmål. Bestemmelsen vil innebære en viss innskjerpelse i forhold til gjeldende rett.

Leddet regulerer adgangen til fratakelse av den rettslige handleevnen i «personlige forhold». Lovteksten presiserer ikke nærmere hva som menes med personlige forhold, men avgrenser dette positivt mot «økonomiske forhold» som reguleres i annet ledd. Av dette kan det utledes at «personlige forhold» i utgangspunktet omfatter alle former for representasjon og ivaretakelse av rettigheter utover økonomiske forhold. Når det gjelder den nærmere grensedragningen mellom økonomiske og personlige forhold, vises det til merknadene til § 21 annet ledd.

At «personlige forhold» ikke begrenses i lovteksten til særskilte typer spørsmål, innebærer at det åpnes opp for en individuell vurdering av hvilke spørsmål innenfor det personlige området det er behov for å ivareta gjennom en fratakelse av handleevnen. Det vil imidlertid særlig være den vergetrengendes behov for representasjon overfor det offentlige som vil kunne bli ivaretatt gjennom en fratakelse av handleevnen på det personlige området. Ved å frata handleevnen i slike spørsmål kan en avhjelpe at den vergetrengende motsetter seg å ta imot offentlige tjenester og ytelser som vedkommende er berettiget til og har et klart behov for. § 21 tredje ledd setter imidlertid grenser for hvilke personlige spørsmål handleevnen kan fratas for, gjennom at «særlig personlige forhold» ikke kan omfattes av vergemålet uten særskilt hjemmel i lov, se merknaden til denne bestemmelsen. § 22 tredje ledd regulerer dessuten fratakelse av rettslig handleevne, ikke faktisk handleevne.

Videre fremgår det av § 22 tredje ledd at den rettslige handleevnen kan fratas «på bestemte områder» i personlige forhold. Adgangen til fratakelse av handleevnen er dermed snevrere i personlige forhold enn i økonomiske forhold. Dette er begrunnet i hensynet til individets selvbestemmelsesrett og integritet, og må anses som et utslag av det minste middels prinsipp. At handleevnen bare kan fratas «på bestemte områder», innebærer at retten ved sin beslutning må ta konkret stilling til hvilke disposisjoner vergen skal kunne gjennomføre på vegne av den vergetrengende. Er vilkårene til stede for full fratakelse av handleevnen, må det likevel være adgang til en nokså generell beskrivelse av hvilke disposisjoner som omfattes.

Det minste middels prinsipp innebærer dessuten at fratakelse av handleevnen i personlige forhold bare kan skje hvor andre og mindre inngripende hjelpetiltak etter kapittel 4 ikke anses tilstrekkelig til å ivareta den vergetrengendes interesser, jf. § 21 tredje ledd annet punktum. Det vil derfor måtte vurderes konkret om det er tilstrekkelig å opprette et ordinært vergemål uten fratakelse av handleevnen, eller om den vergetrengendes interesser kan ivaretas tilstrekkelig gjennom en hel eller delvis fratakelse av handleevnen på det økonomiske området, jf. § 22 annet ledd. Adgangen til å frata den rettslige handleevnen i personlige forhold skal etter dette benyttes med stor varsomhet.

§ 22 tredje ledd krever videre at det må foreligge «betydelig fare» for at vedkommende vil opptre på en måte som «i vesentlig grad» vil være egnet til å skade hans eller hennes interesser. Vilkåret «betydelig fare» er strengere enn vilkåret «fare» som gjelder fratakelse av den rettslige handleevnen i økonomiske forhold etter § 22 annet ledd. Det må dermed konstateres større grad av sannsynlighet for fare for å kunne frata handleevnen i personlige forhold enn i økonomiske forhold. Både handlinger og unnlatelser vil omfattes av ordlyden. Det kan for eksempel tenkes en person som nekter å søke offentlige trygdeytelser som vedkommende i utgangspunktet har krav på og behov for. De aktuelle handlingene eller unnlatelsene må i «vesentlig grad» være egnet til å skade personen. Som ved fratakelse i økonomiske forhold stilles det på denne måten krav til alvorligheten av skadevirkningene til personens handlemåte, jf. «vesentlig forringet» i § 22 annet ledd. Vurderingen vil ellers måtte ta utgangspunkt i den konkrete situasjon som vedkommende befinner seg i, og man må sammenholde denne med i hvor stor grad handlingene eller unnlatelsene er egnet til å skade hans eller hennes interesser.

Det er kun hensynet til å beskytte personen selv som er relevant ved vurderingen av om den rettslige handleevnen i personlige forhold kan begrenses, jf. formuleringen «hans eller hennes interesser». Unntaksvis vil det likevel kunne anses som skade på personens egen interesse at hans eller hennes atferd medfører skade for barn eller ektefelle som vedkommende har forsørgelsesplikt for.

Til § 23

Bestemmelsen angir hvilken «rest-handleevne» personer som er fratatt den rettslige handleevnen etter § 22, i utgangspunktet har i behold. Bestemmelsen svarer til Vergemålsutvalgets utkast til § 3-5, med enkelte mindre språklige endringer. I forhold til gjeldende rett innebærer bestemmelsen dels en videreføring og dels en endring av det som i dag følger av vergemålsloven §§ 34 og 35. Det vises til utvalgets drøftelse på side 155 i utredningen og punkt 4.8 i proposisjonen.

§ 23 første punktum angir at hvis ikke noe annet blir uttrykkelig bestemt, beholder en person som er fratatt den rettslige handleevnen etter § 22, adgangen til å inngå de disposisjoner som er nevnt i § 10 første ledd, § 12 første ledd og § 13 første ledd. Hovedregelen og utgangspunktet skal dermed være at personen beholder adgangen til å treffe avtaler om å ta arbeid og til å si opp arbeidsavtaler, og at personen beholder rådigheten over egentjente midler og midler han eller hun har fått til egen rådighet. Videre kan personen inngå avtaler og foreta disposisjoner knyttet til egen husholdning eller til oppfostringen av egne barn. Dette vil av mange oppleves som selve kjernen i den daglige selvråderetten, og det er derfor viktig at denne kompetansen undergis en særskilt regulering. Om det nærmere innholdet i de disposisjoner som bestemmelsen nevner, vises det til merknadene til disse paragrafene.

Dersom en person likevel ikke skal ha adgang til å foreta denne typen disposisjoner, må dette være «uttrykkelig bestemt». Dette innebærer at retten, ved beslutningen om at en person helt eller delvis skal fratas handleevnen etter § 22, også må ta stilling til om fratakelsen av handleevnen skal gjelde disposisjonsadgangen etter § 23. At fratakelsen også gjelder disposisjoner som nevnt i § 23, må fremkomme uttrykkelig i rettens beslutning. Dersom denne kompetansen ikke blir fratatt ved opprettelsen av vergemålet, vil en senere beslutning om dette bare kunne skje etter reglene om fylkesmannens samtykke i § 12 tredje ledd (se annet punktum) og § 13 annet ledd, jf. henvisningen i § 23 annet punktum.

Til § 24

Bestemmelsen inneholder en henvisning til lovforslaget §§ 14 og 15, som regulerer virkningen av at den mindreårige har handlet ut over sin rett og partenes tilbakeleveringsplikt mv. Bestemmelsene i kapittel 3 om dette skal gjelde tilsvarende når det er en person som helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen, som har foretatt disposisjonene.

Paragrafen svarer delvis til utvalgets lovforslag § 3-6, som under høringen har fått tilslutning fra Bergen overformynderi og Tinn overformynderi. I forhold til gjeldende rett innebærer bestemmelsen dels en videreføring av vergemålsloven §§ 36 og 37, og dels medfører den endringer i gjeldende rettstilstand. Departementet har blant annet foreslått lovfestet en legitimasjonsregel i lovforslaget § 14 første ledd og mener at denne bør gjelde tilsvarende for voksne under vergemål som helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen. At legitimasjonsregelen gjøres gjeldende også overfor denne gruppen vergetrengende, medfører at vergen og vergemålmyndigheten bør være særlig påpasselige med å sørge for fratakelse av handleevnen også i praksis. Dersom vedkommende blir fratatt kontanter og bankkort, og kontoer blir sperret, vil muligheten for at vedkommende kan disponere med legitimasjonsvirkning overfor godtroende tredjepersoner bli vesentlig redusert. Det vises for øvrig til merknadene til §§ 14 og 15, som får tilsvarende gyldighet i denne sammenheng.

Til kapittel 5

Til § 25

Første ledd gjelder myndighet til å oppnevne verge. Bestemmelsen svarer til § 5-1 i utvalgets lovforslag, med noen mindre språklige endringer. Den avløser delvis § 14 i gjeldende lov og er nærmere omtalt i punkt 6.1.

Det følger av bestemmelsen i første punktum at det er fylkesmannens ansvar å sørge for at personer det er fastsatt vergemål for, ikke blir stående uten verge.

Bestemmelsene i annet og tredje ledd er nye i forhold til gjeldende lov og i forhold til utvalgets lovforslag. Departementet foreslår i annet ledd en regel som fastslår at det skal fastsettes et mandat for vergen. Det følger av § 21 tredje ledd at et vedtak om vergemål skal ta stilling til omfanget av vergemålet, herunder om det skal begrenses saklig eller i tid. Vergens oppdrag kan imidlertid være ytterligere begrenset, for eksempel fordi det oppnevnes to verger som skal ha forskjellige oppgaver. Det vil derfor være ryddig at det fastsettes et mandat for den enkelte verge som angir rammene for denne vergens oppgaver.

Når det gjelder bakgrunnen for bestemmelsen i tredje ledd, vises det til punkt 9.8.4.

Til § 26

§ 26 er ny i forhold til gjeldende lov. Bestemmelsen svarer delvis til utvalgets § 5-4. Spørsmålet om man bør ha en ordning med faste verger, jf. første punktum, er nærmere behandlet i punkt 6.4. Annet punktum om krav om en uttømmende politiattest er behandlet i punkt 6.3. Et slikt krav finnes ikke i utvalgets lovforslag. Det fremgår av tredje punktum at attesten skal være utvidet til også å omfatte siktelse, tiltale og vedtatte forelegg. Det følger videre at attesten skal være avgrenset til seksuallovbrudd og økonomisk kriminalitet. Departementet foreslår også en viss konkretisering av hjemmelen til å gi forskrifter i fjerde punktum sammenlignet med utvalgets lovforslag. Det er blant annet presisert i hjemmelen at den omfatter det å gi forskrift om hvilke straffebud som politiattesten skal omfatte.

Til § 27

§ 27 svarer til utvalgets § 5-7 første ledd. Bestemmelsen avløser delvis § 16 første ledd, men gjeldende lov har ingen direkte tilsvarende bestemmelse.

I bestemmelsen slås det fast at det kan oppnevnes en midlertidig verge i tilfeller der den oppnevnte vergen av forskjellige årsaker er forhindret fra å utføre vergeoppdraget. Bestemmelsen gjelder oppnevnte verger, ikke verger for egne barn, se § 16 annet punktum.

Det kan for det første være aktuelt å oppnevne en midlertidig verge i tilfeller der den oppnevnte vergen for en viss tid er ute av stand til å utføre sine oppgaver. Vergemålsutvalget viser på side 180 i utredningen som eksempel til reisefravær, sykdom osv.

Videre kan det være aktuelt å oppnevne en midlertidig verge for å ta hånd om «visse saker». Utvalget legger til grunn at dette alternativet ikke omfatter tilfeller der vergen er forhindret fra å utføre en oppgave fordi han eller hun er inhabil. Etter utvalgets forslag vil det da være aktuelt å oppnevne en setteverge, jf. utvalgets lovforslag §§ 5-8 og 5-9. Departementet kan ikke se at det lovmessig er noen grunn til å skille klart mellom midlertidig verge og setteverge. Uansett blir det tale om å oppnevne en verge i tillegg til den opprinnelige vergen med et begrenset mandat. I departementets lovforslag er utvalgets § 5-9 tatt inn i § 34, men med en henvisning til § 27 om midlertidige verger.

For øvrig er departementet enig med utvalget i at alternativet «visse saker» også vil omfatte tilfeller der saken krever spesialkompetanse som den oppnente vergen ikke besitter.

Lovteksten åpner også for at det kan oppnevnes en midlertidig verge hvis det «medfører betydelige problemer for vergen» å utføre oppgaven. Dette alternativet overlapper til dels de to andre alternativene, men har selvstendig betydning på den måten at det avgjørende ikke er hva vergen er i stand til (»kan»), men hvor problematisk det vil være for vergen å utføre oppgaven. Askøy overformynderi mener at bestemmelsen også bør omfatte tilfeller der vergen ikke «vil» utføre bestemte oppgaver. Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget. Når man har påtatt seg et vergeoppdrag, må det legges til grunn som den klare hovedregel at man skal utføre de oppgaver vergeoppdraget innebærer. Man bør etter departementets syn ikke kunne velge bort oppgaver man ikke liker. Det bør derfor være en viss terskel for at det skal kunne oppnevens en midlertidig verge som utfører den opprinnelige vergens oppgaver.

Det kan reises spørsmål om det strengt tatt er behov for en regel om midlertidige verger siden det uansett følger av § 28 femte ledd at det kan oppnevnes to verger. § 28 femte ledd kan ikke forstås slik at oppnevningen av de to vergene må skje samtidig. Departementet antar likevel at det av pedagogiske hensyn kan være hensiktsmessig med en regel som slår fast at det kan oppnevnes midlertidige verger, og som angir vilkårene for dette. Bestemmelsen må forstås slik at den går foran § 28 femte ledd, som setter som vilkår for å oppnevne to verger at dette er «hensiktsmessig». Der oppnevningen av en verge i tillegg til den opprinnelige vergen har et midlertidig preg, følger vilkårene dermed av § 27, mens det vil være § 28 femte ledd som regulerer adgangen til å oppnevne en verge i tillegg til den opprinnelige mer permanent.

Departementet har ikke fulgt opp annet ledd i utvalgets lovforslag om at den midlertidige vergens kompetanse skal fremgå av oppnevningen. Etter departementets lovforslag følger dette § 25 annet ledd.

Til § 28

§ 28 stiller kvalifikasjonskrav til den som skal oppnevnes som verge, har regler om hvem som ellers kan eller bør oppnevens som verge, og regulerer antallet verger. Bestemmelsen avløser §§ 7, 8 og 9 i gjeldende lov. Bestemmelsen svarer med noen språklige og innholdsmessige endringer til §§ 5-2 og 5-3 i utvalgets lovforslag. Annet ledd erstatter utvalgets § 5-11.

Etter første ledd første punktum stilles det som krav til den som skal oppnevnes som verge, at vedkommende er «egnet». Egnethetskravet er nærmere behandlet i punkt 6.2.

Kravet om at den som oppnevnes, må være «egnet», erstatter kriteriet «skikket» etter gjeldende lov, men er ikke ment å innebære noen realitetsendring. I egnethetskravet ligger at den som velges, må være egnet for det konkrete vergeoppdraget. Om en person er egnet som verge, må dermed vurderes i lys av den vergetrengendes behov og mandatet for oppdraget, for eksempel om mandatet omfatter økonomiske forhold eller personlige forhold.

Når det ellers gjelder spørsmålet om hvem som kan eller bør oppnevnes i det enkelte tilfellet, gir lovforslaget enkelte anvisninger i tredje og fjerde ledd. Utover dette er det overlatt til fylkesmannens skjønn å avgjøre hvem som skal oppnevnes. Fylkesmannen vil ha ansvar for å finne frem til en person som kan ivareta den vergetrengendes interesser på en god måte.

Som utvalget peker på i utredningen side 176, kan det være naturlig å velge pårørende hvis det finnes pårørende som er villige til å påta seg oppdraget. Er ektefellen eller samboeren villig til å påta seg oppdraget, bør denne personen normalt velges om vedkommende ellers er egnet, jf. tredje ledd. At det ofte vil være mest hensiktsmessig å oppnevne pårørende som verger, har også Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende og Norsk Forbund for Utviklingshemmede gitt uttrykk for under høringen. Er de pårørende enige om at en av dem bør bli oppnevnt, bør det legges betydelig vekt på dette. Departementet er også enig med utvalget i vurderingen av at et motsetningsforhold mellom de pårørende ikke nødvendigvis bør utelukke at en av dem velges som verge.

Departementet vil samtidig peke på at det å oppnevne et familiemedlem som verge ikke alltid er den beste løsningen. For noen vergetrengende, for eksempel personer med problemer knyttet til psykiatri eller rus, vil det kunne være mer hensiktsmessig å bruke en profesjonell verge. Vergerollen kan gi opphav til konflikt mellom den vergetrengende og vergen, og dette kan være lettere å takle for en profesjonell verge. I en rehabiliteringssituasjon kan det samtidig være viktig at den vergetrengende bevarer en best mulig relasjon til sine nære pårørende. Å oppnevne en profesjonell verge, har på den annen side en kostnadsside, jf. lovforslaget § 30 første ledd.

Se for øvrig tredje ledd om valg av ektefelle/samboer eller særkullsbarn som verge.

Når det gjelder oppnevning av advokater som verger, uttaler utvalget på side 177:

«Oppnevning av advokat o.l. som verge, bør ikke skje med mindre vedkommendes økonomi kan bære utgiftene uten noen vesentlig belastning og det i det konkrete tilfelle er nødvendig med sakkyndig bistand til forvaltningen av de eiendeler som ikke skal forvaltes av overformynderiet. Med forbehold for de faste verger, jfr. utk. § 5-4, bør det bare i slike tilfelle oppnevnes en advokat med vanlig salærnivå, og utvalget antar det sjelden vil være aktuelt. At det kan være vanskelig å rekruttere verger, er i seg selv ingen grunn til å oppnevne en advokat med slike godtgjørelser.»

Departementet er enig med utvalget i at man på denne måten bør begrense bruken av advokater som verge.

Det følger av første ledd annet punktum at den som selv er under vergemål, ikke kan oppnevnes som verge. Bestemmelsen innebærer også at en person som er oppnevnt som verge, og som senere selv settes under vergemål, ikke kan fortsette som verge. Se punkt 6.2.4 om denne bestemmelsen. Når det gjelder adgangen for en forelder under vergemål til å være verge for en mindreårig, vises til § 16.

Annet ledd første punktum fastsetter at den som skal oppnevnes som verge, skal legge frem politiattest. Attesten skal legges frem for fylkesmannen som ledd i saksbehandlingen knyttet til vergeoppnevningen. Opplysningene i politiattesten vil inngå i fylkesmannens egnethetsvurdering. Politiattesten etter denne bestemmelsen skal ha samme innhold som attesten etter § 26, jf. henvisningen til denne bestemmelsen. Etter annet ledd annet punktum fremgår det at plikten til å legge frem politiattest ikke gjelder for nærstående som nevnt i § 94 annet ledd. Dette innebærer at ektefelle eller samboer, foreldre, barn og barnebarn som oppnevnes som verge, ikke skal legge frem politiattest.

I annet ledd tredje punktum fastsettes det at oppnevningen kan skje før attest er innhentet om det haster med å få oppnevnt en verge. Om oppnevningen er helt kortvarig, kan innhentingen av attest etter omstendighetene unnlates når dette fremstår som hensiktsmessig. Om oppnevningen varer noe lenger, bør attest innhentes så snart som mulig. Om attesten i et slikt tilfelle inneholder opplysninger som tilsier at personen ikke er egnet, skal fylkesmannen frata vergen vervet, jf. § 29 annet ledd.

Tredje ledd gjelder oppnevning av ektefelle, samboer eller særkullsbarn som verge. Bestemmelsen avløser gjeldende § 7 tredje og fjerde ledd.

Første punktum gjelder adgangen til å velge den vergetrengendes ektefelle eller samboer som verge. Bestemmelsen er i samsvar med utvalgets § 5-3 første punktum, se nærmere side 177-178 i utredningen. Bestemmelsen innebærer at den vergetrengendes ektefelle eller samboer kan oppnevnes som verge hvis det må antas å være ubetenkelig. Departementet slutter seg til utvalgets uttalelse på side 177 om at det i dette ligger at det «skal tas hensyn til den vergetrengendes interesser, og andre berettigede interesser, som særskilt nærstående måtte ha». I vurderingen bør det også legges vekt på de særlige regler som gjelder etter § 44 for samboere og ektefeller som er verger.

Annet og tredje punktum gjelder tilfeller der den vergetrengende har særkullsbarn. Vergemålsutvalget peker på side 178 i utredningen på at det kan være interessemotsetninger mellom ektefellen og særkullsbarnet, og foreslår regler som begrenser adgangen til å oppnevne en ektefelle eller samboer som verge når et særkullsbarn protesterer, og adgangen til å oppnevne et særkullsbarn som verge når ektefellen eller samboeren protesterer. Utvalget foreslår noe forskjellige regler for disse situasjonene. Fylkesmannen i Østfold mener at det ikke er noen grunn til at reglene skal være forskjellige på dette punktet. Overformynderiene i Drammen kommune, Gol kommune og Hol kommune (felles høringsuttalelse), Moss overformynderi, Oslo overformynderi, Salangen overformynderi, Våler overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge mener at utvalgets forslag er for strengt når det stilles krav om at særkullsbarna må samtykke for at en ektefelle eller samboer kan bli oppnevnt. Departementet er enig i at reglene bør være de samme for disse to situasjonene. Departementet foreslår på bakgrunn av innspill under høringen en regel om at eventuelle særkullsbarn om mulig skal høres før ektefellen eller samboeren oppnevnes, og at innvendinger fra et særkullsbarn «bør» lede til at man finner en annen verge. Bestemmelsen innebærer dermed ikke et absolutt hinder for at ektefellen eller samboeren oppnevnes i et slikt tilfelle, men etter departementets syn må det spesielt gode grunner til for at fylkesmannen da ser bort fra særkullsbarnets innvendinger. Den samme regelen foreslås for tilfeller der det er aktuelt å oppnevne den vergetrengendes særkullsbarn som verge. Den vergetrengendes ektefelle eller samboer skal om mulig høres, og det skal legges betydelig vekt på hans eller hennes protester.

Fjerde ledd viderefører § 7 annet ledd i gjeldende lov og svarer til § 5-2 første ledd annet punktum i utvalgets lovforslag. Autismeforeningen i Norge har under høringen gitt uttrykk for enighet med utvalget i at bestemmelsen bør videreføres. Foreningen mener imidlertid at bestemmelsen bør utformes generelt, slik at den ikke bare omfatter spørsmålet om hvem som bør velges til verge for mindreårige. Departementet er enig i at fylkesmannen bør legge vekt på hva foreldrene har ønsket også i tilfeller der det dreier seg om en vergetrengende som ikke er mindreårig. Departementet mener at bestemmelsen ikke er til hinder for en slik forståelse. Departementet legger til grunn at «barn» i denne forbindelse må forstås som en beskrivelse av slektskapsforholdet, og ikke av avkommets alder. Departementet vil også peke på at bestemmelsen nok vil ha større betydning for voksne barn enn for mindreårige barn, siden det for mindreårige barn gjerne vil være et viktigere spørsmål hvem som skal ha foreldreansvaret, enn hvem som skal være verge. Hvem som skal ha foreldreansvaret når foreldrene er døde, er regulert i barneloven § 38, jf. § 63. Videre følger det av lovforslaget § 16 at den som har foreldreansvar, også er verge for barnet. Lovforslaget § 28 fjerde ledd vil for mindreårige dermed bare ha betydning når det ikke er noen som har foreldreansvar for barnet, jf. lovforslaget § 16 annet punktum.

Det vil i utgangspunktet ikke være aktuelt å oppnevne mer enn én verge. Femte ledd åpner likevel for at fylkesmannen i særlige tilfeller kan oppnevne to verger, se punkt 6.2. Det bør være spesielle grunner for at fylkesmannen velger en slik løsning. Som utvalget peker på, kan dette først og fremst være aktuelt der enkelte sider av vergeoppdraget krever spesialkompetanse (for eksempel innenfor næringsvirksomhet), og der den som innehar denne spesialkompetansen, ikke er like egnet til å ta seg av de mer alminnelige sidene ved vergeoppdraget. Se for øvrig merknaden til § 27 om midlertidige verger.

Til § 29

§ 29 gjelder opphør av vervet som verge.

Første ledd bestemmer at en oppnevnt verge kan kreve seg løst fra vervet som verge. Bestemmelsen svarer til utvalgets § 5-5 og er ny i forhold til gjeldende lov. Etter gjeldende lov er vergeoppdraget en plikt, jf. punkt 6.2.1, og man har dermed heller ingen rett til å kreve seg løst fra oppdraget. Forslaget om at det er frivillig om man vil bli oppnevnt som verge, jf. § 28 første ledd første punktum, innebærer at det også bør være en frivillig sak om man vil fortsette som verge. Den foreslåtte bestemmelsen har fått støtte av Askøy overformynderi under høringen. Bærum overformynderi foreslår at det tilføyes i bestemmelsen at den opprinnelige vergen har vervet inntil en ny verge er oppnevnt. Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget. Det følger av lovforslaget at fylkesmannen har plikt til å finne en ny verge. En plikt for vergen til å fortsette i vervet dersom dette ikke gjøres, ville stemme dårlig med prinsippet om at vergeoppdraget er frivillig.

Annet ledd om fratakelse av vergeoppdraget svarer delvis til § 5-6 i Vergemålutvalgets lovforslag. Bestemmelsen avløser § 10 i nåværende lov.

Vergemålsutvalget forslår en omformulering av kriteriet for fratakelse av vergeoppdraget. Utvalget mener kriteriet etter dagens lov er for strengt, og at det bør utformes noe mer skjønnsmessig. Utvalget viser til at det er den som er satt under vergemål, som skal beskyttes, og at vergen ikke har noe krav på å fortsette hvis overformynderiet finner at det vil være til beste for den vergetrengende at det oppnevnes en annen verge. Utvalget foreslår derfor en regel om at den oppnevnte vergen skal fratas vervet dersom «det vil være det beste for den som er under vergemål».

Sandefjord overformynderi støtter det foreslåtte vilkåret i utvalgets forslag.

Autismeforeningen Norge mener det bør være relativt strenge krav for å frata noen vervet som verge, og foreslår at vilkåret bør være at vergen forsømmer og tilsidesetter sine plikter. Foreningen uttaler videre:

«Vi kjenner eksempler der vergemål til en forelder ble fratatt etter en konflikt mellom denne og tjenesteytere i en bolig der det vergetrengende barnet fikk tjenester. Uenigheten dreide seg om omfattende medisinering, der forelderen var uenig med kommunen i medisineringen, og det var grunn til å mistenke at kommunens begrunnelse var å spare ressurser i tjenestene. En slik sak kan vendes mot en verge, og særlig hvis det ikke kreves en kvalifisert tilsidesettelse av pliktene.»

Askøy overformynderi mener at utvalgets formulering ikke er klarere eller bedre enn dagens formulering. Askøy overformynderi uttaler at hva som er «til beste», er et skjønnsmessig vilkår som vil vanskeliggjøre vurderingen for overformynderiet.

Departementet er enig med utvalget i at bestemmelsen bør åpne for et skjønn, og at terskelen for å frata en person vergeoppdraget ikke bør være høy. På den annen side innebærer utvalgets forslag et pålegg til vergemålsmyndigheten om å frata noen vergeoppdraget. Den gir ikke bare en adgang til å gjøre dette. Slik utvalgets bestemmelse er formulert, kan den strengt tatt leses slik at vergen skal fratas oppdraget alene av den grunn at det finnes bedre kandidater. (Å oppnevne den bedre kandidaten i stedet for den opprinnelige vergen, vil da gjerne være til den vergetrengendes beste.) Departementet foreslår på denne bakgrunn at fylkesmannen skal frata vergen oppdraget «dersom hensynet til den som er satt under vergemål, gjør dette nødvendig», jf. annet punktum. I første punktum foreslår departementet en regulering også av fylkesmannens adgang til å frata noen vervet. Her foreslås det at fylkesmannen kan gjøre dette når det vil være til det beste for den som er satt under vergemål.

Det er ikke foreslått noen uttrykkelig bestemmelse om at vergen skal fratas vervet hvis han eller hun selv settes under vergemål. Det følger direkte av § 28 første ledd annet punktum at en person som selv er satt under vergemål, ikke «kan være» verge. I en slik situasjon har fylkesmannen dermed en plikt til å løse vedkommende fra vervet og til å oppnevne en ny verge.

Det er heller ikke foreslått noen regel om at vergen uten videre skal fratas vervet, og at det skal oppnevnes ny verge, hvis den som er under vergemål, trekker tilbake sitt samtykke til valget av verge (jf. lovforslaget § 20 annet ledd). Fylkesmannen i Østfold mener det er behov for en regel om at det skal oppnevnes ny verge i en slik situasjon. Fylkesmannen i Østfold mener at man ellers kan få en form for «snikumyndiggjøring», og at dette i praksis kan bli en kilde til tvist. Fylkesmannen mener konsekvensen vil kunne bli at vedkommende i stedet velger å trekke tilbake samtykket til å ha verge, noe vergemålsmyndigheten må respektere uavhengig av hva en måtte mene er til det beste for den vergetrengende.

Departementet mener at de argumentene fylkesmannen peker på, taler for at vergemålsmyndigheten bør legge betydelig vekt på den vergetrengendes ønske om en ny verge. Departementet er likevel enig med utvalget (se side 177 i utredningen) i at dersom vergemålsmyndigheten finner at det likevel er det beste for vedkommende å beholde den vergen som er oppnevnt, bør begjæringen kunne avslås.

Som Askøy overformynderi peker på, er utvalgets tredje punktum om at overformynderiet kan treffe sin beslutning av eget tiltak eller etter begjæring, unødvendig. Departementet har derfor sløyfet bestemmelsen.

§ 29 gjelder bare oppnevnte verger, ikke dem som er verger for egne barn, se lovforslaget § 19.

Til § 30

§ 30 gjelder vergens krav på godtgjøring og rett til dekning av utgifter i forbindelse med arbeidet som verge. Bestemmelsen svarer med enkelte språklige og mindre innholdsmessige endringer til vergemålutvalgets § 5-10. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 6.5.

Bestemmelsen gir bare rett til godtgjøring for «arbeidet som verge», og det er bare «nødvendige» utgifter «i forbindelse med vergeoppdraget» som kan kreves dekket, jf. første ledd første punktum. Det er med andre ord bare arbeid og utgifter som har med utførelsen av selve vergeoppdraget, som kan dekkes etter bestemmelsen. Om vergen gjør tjenester for den vergetrengende som ikke omfattes av det mandatet som er gitt, gir bestemmelsen ikke adgang til å kreve betaling for dette. Her vil det likevel være en glidende overgang, og det må vurderes konkret om utgiften eller arbeidet har tilstrekkelig sammenheng med vergeoppdraget.

Under høringen har Askøy overformynderi uttalt at lovforslaget også bør omfatte tapt arbeidsfortjeneste, slik gjeldende vergemålslov § 17 gjør. Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget. Siden den foreslåtte bestemmelsen som hovedregel gir vergen et krav på godtgjøring for arbeidet, ville en bestemmelse om rett også til kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste innebære at vergen fikk dobbelt betaling.

I annet ledd er det gitt en forskriftshjemmel som gir adgang til å gi regler om satser for godtgjøring og utgiftsdekning. I hvert fall når det gjelder godtgjøring, ser departementet behov for en nærmere regulering. Etter forskriften vil det være adgang til å fastsette ulike satser for ulike typer verger. For eksempel vil det være nærliggende at advokater og faste verger avlønnes etter andre satser enn andre verger.

Til kapittel 6

Til § 31

Bestemmelsen har ingen parallell i vergemålsloven eller umyndiggjørelsesloven, men svarer til § 6-1 i Vergemålsutvalgets lovforslag, se side 192-193 i utredningen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 17 om vergens kompetanse til å handle på den mindreåriges vegne og § 21 om angivelsen av vergemålets rekkevidde ved vergemål for voksne. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene. Se også punkt 7.1.4 i alminnelige motiver der bestemmelsen også er omtalt.

Bestemmelsene i kapittel 6, herunder § 31, gjelder for alle verger, både verger for mindreårige og verger for voksne, og uansett om personen under vergemål er fratatt den rettslige handleevnen eller ikke.

Den enkelte verge skal innenfor rammen av sitt mandat ivareta interessene til den som er under vergemål. For foreldre som er verger, er ikke begrepet mandat like naturlig. En forelder som er verge for en mindreårig, har derfor i utgangspunktet et generelt «mandat» til å ivareta den mindreåriges interesser innenfor de rammer som følger av lovgivningen. For voksne under vergemål og mindreårige med oppnevnt verge vil vergens mandat følge av fylkesmannens vedtak eller av tingrettens dom, jf. lovforslaget § 25.

Felles for alle verger er at de innenfor sitt mandat eller myndighetsområde har en generell plikt til å ivareta interessene til personen som er under vergemål. Om vergemålet gjelder for en mindreårig eller en voksen, om det gjelder ivaretakelse av økonomiske eller personlige forhold, om det er generelt eller mer begrenset, og om det innebærer fratakelse av den rettslige handleevnen eller ikke, vil være avgjørende for den enkelte vergens oppgaver og kompetanse, og det vil her være betydelige individuelle forskjeller.

Til § 32

Bestemmelsen svarer til utvalgets lovforslag § 6-2 første ledd første punktum. Utvalgets § 6-2 første ledd annet punktum og annet ledd er innarbeidet i departementets lovforslag § 21. Utvalgets lovforslag er omtalt nærmere på side 193-194 i utredningen. Bestemmelsen har ingen direkte parallell i gjeldende vergemålslovgivning, men bygger videre på det som for en verge for en umyndig følger av vergemålsloven § 38. Se for øvrig punkt 7.1.4 i alminnelige motiver.

Bestemmelsen slår fast hovedregelen om at vergen innenfor rammene av sitt mandat kan foreta rettslige handlinger og råde over midler på vegne av den han eller hun er verge for. Departementet foreslår en noe annen ordlyd enn etter utvalgets lovforslag for å bringe bestemmelsen i samsvar med § 1, som bruker uttrykket «foreta rettslige handlinger eller råde over ... midler». Se også § 9 om mindreåriges handleevne.

Som nevnt under merknaden til § 31 gjelder bestemmelsene i kapittel 6 verger i sin alminnelighet.

Vergens mandat er bestemmende for hvilke disposisjoner vergen kan foreta på vegne av personen under vergemål. Dette gjelder både for de ordinære vergemålene og vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen. For verger for mindreårige må bestemmelsen suppleres med § 17, som angir vergens kompetanse til å handle på den mindreåriges vegne.

Vergens kompetanse kan også være begrenset ved at «annet er bestemt ved lov eller av arvelater eller giver». Dette henspeiler blant annet på at en rekke disposisjoner etter lovforslaget kapittel 6 krever fylkesmannens samtykke, jf. for eksempel lovforslaget §§ 39 til 43. I tillegg skal fylkesmannen forvalte finansielle eiendeler, jf. lovforslaget kapittel 7. Videre kan vergens kompetanse være begrenset ved at den som er satt under vergemål, selv er gitt kompetanse til å råde over eiendeler, jf. for eksempel lovforslaget § 23 om «resthandleevnen» for den som er fratatt den rettslige handleevnen. En verges kompetanse kan dessuten begrenses gjennom beslutning fra en giver eller arvelater, jf. lovforslaget § 95.

Handler vergen utover sitt mandat, blir ikke den som er under vergemål, bundet av vergens disposisjoner. Situasjonen minner her om situasjonen når en person har gitt en annen person fullmakt til å handle for seg. Gode grunner taler ellers for at avtaleloven § 25 bør komme analogisk til anvendelse for vergens ansvar når en tredjeperson påføres tap som følge av at vergen går utenfor sitt mandat.

Vergen kan heller ikke handle i strid med den vergetrengendes ønsker på et område der han eller hun ikke er fratatt handleevnen, jf. lovforslaget § 33 annet ledd. Dersom vergen handler innenfor sitt mandat, men i strid med det som er viljen til den som er under vergemål, blir den som er under vergemål, bundet av vergens disposisjoner, med mindre den annen part forsto eller burde ha forstått at vergen handlet i strid med den vergetrengendes vilje, jf. prinsippet avtaleloven § 11.

I den utstrekning personen under vergemål ikke er fratatt den rettslige handleevnen, har vedkommende kompetanse til å handle selv, jf. lovforslaget § 21 første ledd annet punktum. Vergen kan ikke instruere den som er under vergemål, om å handle på en bestemt måte. Den som er under vergemål, kan på sin side ikke pålegge vergen å disponere på en bestemt måte i strid med vergens oppfatning av hva som er til den vergetrengendes beste. I en slik situasjon vil den som er under vergemål, være henvist til å foreta disposisjonen selv.

Se for øvrig merknaden til § 21.

Til § 33

Bestemmelsen gjelder blant annet vergens plikt til å høre den som er under vergemål, og svarer til utvalgets lovforslag §§ 6-3 og 6-4 med noen mindre endringer. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene på side 195-196 i utredningen. § 33 innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, idet vergemålsloven § 40 ikke gjelder for hjelpeverger, jf. vergemålsloven § 90 c.

Bestemmelsen er behandlet i alminnelige motiver punkt 7.1.4.

Lovforslaget § 33 kommer ikke til anvendelse for mindreårige under vergemål, jf. legaldefinisjonen i § 2 annet ledd. En regel om når den mindreårige skal høres, er inntatt i lovforslaget § 17.

Plikten til å høre personen som er satt under vergemål, gjelder etter første ledd disposisjoner av «større betydning». Dagliglivets gjøremål må vergen derfor kunne foreta på egen hånd. Bestemmelser som krever fylkesmannens samtykke, vil på den annen side som en klar hovedregel måtte anses som disposisjoner av større betydning.

Annet ledd gjelder tilfeller der personen under vergemål har sin rettslige handleevne i behold. Det fremgår av bestemmelsen at vergen som hovedregel ikke kan gjennomføre disposisjonen dersom den som er satt under vergemål, motsetter seg det. Det oppstilles et unntak fra dette dersom det kan legges til grunn at vedkommende ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer, jf. annet ledd annet punktum. I en slik situasjon kan fylkesmannen, eller vergen med fylkesmannens samtykke, innhente en legeerklæring for å få klargjort om vedkommende er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer, jf. annet ledd tredje punktum. For personer som delvis er fratatt den rettslige handleevnen, vil bestemmelsen gjelde for disposisjoner på områder der handleevnen er i behold.

Tredje ledd gjelder personer som er fratatt den rettslige handleevnen, og pålegger en plikt til å legge vekt på hva vedkommende mener om disposisjonen, jf. første punktum. Verken vergen eller fylkesmannen er imidlertid bundet av vedkommendes ønsker. Det følger av tredje ledd annet punktum at vedkommendes ektefelle eller samboer også skal få anledning til å uttale seg. Dette innebærer at vergen skal legge tilbørlig vekt på det ektefellen eller samboeren mener, men vergen er ikke bundet av standpunktet deres. Når det gjelder innholdet i samboerbegrepet, vises til legaldefinisjonen i § 2 fjerde ledd.

Brudd på pliktene etter tredje ledd får i utgangspunktet ingen virkning for disposisjonens gyldighet. Vergemålsloven § 40 er blitt betraktet som en ordensforskrift, og det er ikke ment å foreta noen realitetsendring i dette gjennom lovforslaget § 33 tredje ledd første og annet punktum.

Tredje punktum innebærer en videreføring av vergemålsloven § 40 tredje ledd. Den mindreåriges rett til å bringe vergens avgjørelse inn for fylkesmannen er tatt inn i lovforslaget § 17 femte ledd.

Til § 34

§ 34 gjelder vergens habilitet og avløser gjeldende § 15 i vergemålsloven. § 34 svarer til utvalgets §§ 5-8 og 5-9, men departementet foreslår en noe annen utforming av disse bestemmelsene. Utvalgets lovforslag er nærmere behandlet på side 181-182 i utredningen.

Første ledd regulerer i hvilke tilfeller vergen skal anses å være inhabil til å handle for den som er under vergemål. Med uttrykket «den som er under vergemål», siktes til mindreårige, voksne som er fratatt den rettslige handleevnen, og voksne som er satt under vergemål, men som har sin rettslige handleevne i behold, jf. definisjonen i lovforslaget § 2 første ledd.

Lovforslaget innebærer at vergen ikke kan «handle» på vegne av den vergetrengende når det foreligger slik interessekonflikt som bestemmelsen beskriver. Dette vil gjelde både i økonomiske forhold og i personlige forhold. I utredningen er det på side 181-182 gitt eksempler på forhold som kan føre til inhabilitet.

Vergen er for det første inhabil til å handle når han eller hun selv har en interesse i saken som strider mot interessene til den som er under vergemål, jf. første punktum. Dette følger også av gjeldende lov og av utvalgets lovforslag.

Videre vil vergen være inhabil i tilfeller der det er vergens familiemedlemmer mv. som har en interesse som strider mot interessene til den som er under vergemål. Når det gjelder inhabilitet på grunn av andre personers interesse i saken, foreslår departementet enkelte endringer i forhold til gjeldende lov og utvalgets forslag. Både gjeldende lov og utvalgets lovforslag har en oppregning av hvilke familiemedlemmer mv. som kan ha en slik interesse i saken at vergen er inhabil. Loven må i utgangspunktet forstås slik at oppregningen er uttømmende, det vil si at personer som ikke er omfattet av oppregningen, ikke kan ha betydning for vergens inhabilitet. Etter departementets syn er det behov for å kunne vurdere vergens habilitet ut fra noe mer skjønnsmessige kriterier. Under høringen har Fylkesmannen i Vest-Agder gitt uttrykk for lignende synspunkter. Det er ikke gitt at det nettopp er de personer som er omfattet av oppregningen, som vergen har nærmest tilknytning til. Departementet foreslår på denne bakgrunn at vergen skal anses å være inhabil på grunn av andre personers interesse i saken dersom vedkommende person «står vergen nær». I tillegg foreslås det en oppregning av slektskaps- og tilknytningsforhold som alltid vil gjøre vergen inhabil. Dette innebærer at selv om en person med interesse i saken ikke er omfattet av oppregningen, kan vergen være inhabil dersom personen står vergen nær.

Med «person» menes både fysiske og juridiske personer. Det betyr et dersom saken har betydning for et selskap som vergen har eierinteresser i, kan vergen etter omstendighetene anses å være inhabil.

Hvilke personer som skal anses å «stå vergen nær», må vurderes konkret. Det avgjørende vil være om forholdet mellom vergen og personen er av en slik art at det kan være en fare for at vergen identifiserer seg med vedkommende person, og at vergen vil kunne sette denne personens interesser foran den vergetrengendes interesser. Både følelsesmessige og økonomiske bånd vil kunne medføre at vergen er inhabil.

Oppregningen i annet punktum svarer med noen endringer til de personer som er omfattet av gjeldende lov og av utvalgets lovforslag. Når det gjelder samboere, jf. bokstav a, vises til § 2 fjerde ledd og merknaden til denne bestemmelsen. Vergens forlovede er ikke omfattet av departementets lovforslag. Om et par er forlovet eller ikke, har ikke den samme betydningen i våre dager som det hadde da vergemålsloven ble vedtatt i 1927. Etter departementets forslag vil en slik tilknytning uansett normalt lede til inhabilitet etter den skjønnsmessige bestemmelsen i første punktum.

Bokstav b omfatter vergens slektninger. Når det gjelder slektninger i første sidelinje, foreslår departementet at bare søsken omfattes. Vergens nevøer og nieser (og deres etterkommere) kan etter en konkret vurdering være omfattet av første punktum.

Bokstavene c og d omfatter svogerskap. Det er etter gjeldende lov et spørsmål om svogerskap opphører ved skilsmisse eller død, se Lødrup mfl.: Vergemålsloven med kommentarer (2008) side 114. Departementet legger til grunn at svogerskapet bare består så lenge ekteskapet eller samboerskapet består. Tidligere svogerskap kan uansett få betydning for vergens habilitet etter første punktum, men da etter en konkret vurdering av forholdet mellom vergen og vedkommende person.

Alternativet i bokstav e er i samsvar med gjeldende lov og utvalgets lovforslag. Bokstav e vil omfatte tilfeller der vergen har vergeoppdrag for to personer med motstridende interesser. Også andre representasjonsforhold omfattes.

Annet ledd svarer til utvalgets § 5-9 og har bakgrunn i § 15 annet ledd i gjeldende lov. Departementet foreslår en noe annen utforming av bestemmelsen enn etter utvalgets lovforslag. Som det fremgår av merknaden til § 27, ser departementet ikke behov for å skille skarpt mellom setteverge og midlertidig verge. Departementet er imidlertid enig med utvalget i at det av pedagogiske grunner kan være hensiktsmessig å beholde betegnelsen «setteverge».

Departementet ser ikke behov for en regel som stiller særskilte krav til settevergens mandat. At vergen skal ha et mandat som angir rammene for vergeoppdraget, følger av § 25 annet ledd. Hvis vilkårene i § 27 er oppfylt, vil det etter departementets lovforslag ikke være noe i veien for at den midlertidige vergen («settevergen») gis et mandat som også omfatter andre saker enn de sakene den opprinnelige vergen er inhabil til å ta hånd om.

Tredje ledd svarer til gjeldende § 15 første ledd annet punktum og utvalgets § 5-8 annet ledd. Departementet foreslår noen mindre språklige endringer. Blant annet foreslås det at ordet «tarv» erstattes av ordet «interesser».

Til § 35

Paragraf 35 svarer til utvalgets lovforslag § 6-5 første og tredje ledd.

Første ledd regulerer fylkesmannens adgang til å pålegge registrering og vurdering av midlene til den som er under vergemål. Den viderefører det som for hjelpeverger følger av vergemålsloven § 90 d første ledd og for verger for umyndiggjorte av umyndiggjørelsesloven § 27.

Annet ledd viderefører vergemålsloven § 43, med unntak for tilføyelsen «såframt ikke skifteforvalteren eller en annen offentlig tjenestemann skal sørge for det». Det foreslås at reguleringen her bare skal gjelde vergens plikt. Dette utelukker imidlertid ikke at en slik plikt også kan påhvile andre basert på et annet rettslig grunnlag.

Bestemmelsen pålegger vergen en plikt til å sørge for at finansielle eiendeler som skal forvaltes av fylkesmannen etter §§ 48 og 49, blir oversendt fylkesmannen. Det vises til merknadene til disse paragrafene. Plikten til å oversende finansielle eiendeler til fylkesmannen vil for mindreårige normalt først inntre når og hvis den mindreårige erverver midler ved arv eller gave som gjør at formuen samlet overstiger beløpsgrensen som skal fastsettes i forskrift etter § 49 første ledd, mens den for voksne vergetrengende oftere vil komme til anvendelse umiddelbart.

Bestemmelsen i tredje ledd er ny i forhold til utvalgets lovforslag, men er kun ment som en påminnelse om at vergen kan ha regnskapsplikt etter forskrift fastsatt med hjemmel i § 53.

Til § 36

Bestemmelsen regulerer vergens forvaltning av eiendeler som ikke omfattes av fylkesmannens forvaltning, og har sitt utgangspunkt i vergemålsloven § 50 første ledd, § 52 og § 53. I all hovedsak svarer bestemmelsen til utvalgets lovforslag § 6-8, med unntak for en innholdsmessig endring i tredje ledd. Det vises til alminnelige motiver punkt 7.2.4. Se også utvalgets merknader til bestemmelsen på side 198-199 i utredningen.

Bestemmelsen kommer i utgangspunktet til anvendelse for alle former for vergemål, se punkt 7.1.4.

Første ledd bygger på vergemålsloven § 52, og angir at de eiendelene som ligger under vergens forvaltning, skal holdes i god stand, og videre at de skal bli «sikret, oppbevart og eventuelt forsikret på en betryggende og sedvanemessig måte». Bestemmelsen er utformet til å gjelde eiendeler generelt, mens vergemålsloven § 52 spesifikt gjelder for bygninger og løsøre. Alternativet «sikret» er nytt og vil blant annet kunne omfatte at vergen skal påse at en fast eiendom oppfyller de krav som gjelder for brannsikring. Et annet eksempel som kan tenkes å falle innenfor dette alternativet, er overholdelse av periodisk kjøretøykontroll. Alternativet «oppbevart» vil først og fremst komme til anvendelse for løsøre, og gjelder den rent fysiske oppbevaringen av eiendelene. Som eksempel på oppbevaring av løsøre som ikke er betryggende, kan nevnes at verdifulle malerier blir lagret i en fuktig og dårlig sikret kjellerbod. Alternativet «forsikret» bygger videre på det som er regulert i vergemålsloven § 52, men innebærer en oppmykning av den absolutte forsikringsplikten som følger av denne bestemmelsen. Hovedregelen vil være at eiendeler skal forsikres, men det må foretas en konkret vurdering av om omkostningene ved forsikringen står i et misforhold til risikoen og de verdier forsikringen skal dekke. Dersom vergen er i tvil om det bør tegnes forsikring eller ikke, bør spørsmålet forelegges fylkesmannen, jf. den generelle regelen om dette i lovforslaget § 47 annet ledd.

Annet ledd bygger på vergemålsloven § 50 første ledd, men er gitt en generell utforming, slik at den omfatter alle eiendeler som kan gi avkastning. Vergen skal drive eller plassere eiendelene på en måte som er «sedvanemessig» for vedkommende eiendel. For fast eiendom vil typisk bortforpaktning eller bortleie være normale disposisjoner som vil gi avkastning for eieren. Utleie vil også kunne være en aktuell disposisjon for løsøre som ikke skal selges. Ved de vurderinger som skal foretas, må det oppstilles et betydelig spillerom for skjønn for vergen. Om de momenter som inngår i vurderingen av om eiendeler bør omgjøres til kontanter eller andre finansielle eiendeler, vises det til Vergemålsutvalgets utredning på side 190-192.

Tredje ledd første punktum viderefører vergemålsloven § 53, men passusen «som vergen ikke må ha i kasse til utbetalinger», er ikke videreført. At dette ikke er videreført, stenger imidlertid ikke for at vergen kan ha en mindre kontantbeholdning til dekning av løpende småutgifter.

Det som skal plasseres på bankkonto i eierens navn, er «[p]enger som ikke skal forvaltes av fylkesmannen». Dette vil omfatte pengebeløp under den beløpsmessige grensen fastsatt av Kongen etter § 49 første ledd, men også pengebeløp som fylkesmannen ellers har stilt til disposisjon for vergen.

Det følger ellers av annet punktum at fylkesmannen kan inngå avtale med banken om begrensninger i vergens rett til å heve penger fra kontoen. Bestemmelsen følger opp utvalgets § 6-13 annet ledd annet alternativ.

Tredje punktum er nytt i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen skiller seg også fra utvalgets lovforslag, ved at formuleringen «kontantkort» er erstattet med den generelle formuleringen «alminnelige betalingsinstrumenter». Vergens adgang til å inngå avtale med banken kan gjelde alle alminnelige betalingsinstrumenter, og omfanget av vergens avtaleadgang vil kunne endres i takt med utviklingen av nye betalingsinstrumenter. Med «alminnelige betalingsinstrumenter» menes både manuelle og elektroniske betalingsinstrumenter knyttet til en konto. I praksis vil det være særlig aktuelt at vergen gis adgang til å benytte seg av nettbank eller telefonbank for å betale regningene til den som er satt under vergemål.

Til § 37

Bestemmelsen regulerer vergens adgang til å disponere inntektene til den som er under vergemål. Den viderefører vergemålsloven § 44 med enkelte språklige presiseringer. Bestemmelsen svarer til utvalgets lovforslag § 6-9, og det vises til merknaden til denne bestemmelsen på side 199-200 i utredningen. Det vises for øvrig til alminnelige motiver punkt 7.2.4.

Bestemmelsen kommer i utgangspunktet til anvendelse ved alle former for vergemål. Vergens kompetanse kan imidlertid være begrenset, jf. merknaden til § 32. Dersom den som er under vergemål, har den rettslige handleevnen i behold, vil vedkommende for eksempel kunne kreve å disponere sine egne inntekter og å forvalte sin egen formue.

Første ledd første og annet punktum angir at vergen kan bruke inntektene til den som er under vergemål, til å dekke dennes utgifter. Begrepet «inntekter» omfatter blant annet pensjoner, livrente, avkastning som følge av utleie av fast eiendom og avkastning av finansielle eiendeler som forvaltes av fylkesmannen etter lovforslaget kapittel 7.

Det kreves ikke at utgiftene til den som er under vergemål, er nødvendige, slik regelen er utformet i gjeldende vergemålslov § 44. For voksne under vergemål vil alle utgifter som pådras for å ivareta vedkommendes behov og livsstandard for øvrig, omfattes av regelen. «Utgifter» vil for øvrig også kunne være knyttet til vedlikehold og drift av fast eiendom, skatter og avgifter mv. For mindreårige vil utgifter ofte gjelde underhold, oppdragelse og utdanning. Familiens utgifter omfattes ikke av bestemmelsen.

Tredje punktum innebærer en endring. Det antas at strømmen av inntekter og utgifter vil innebære at de verdiene vergen forvalter, vil variere over tid. Om den som er under vergemål, får en større enkeltutbetaling som overstiger det vergen skal forvalte, er det naturlig at dette beløpet innbetales til fylkesmannen så snart som mulig. Men om det er mer det jevne tilsiget av inntekter som gjør at vergen til tider disponerer litt mer enn beløpsgrensen fastsatt etter § 49 første ledd skulle tilsi, er det ikke hensiktsmessig om vergen hyppig skal betale inn mindre beløp til fylkesmannen. I slike tilfeller foreslår departementet at det overskytende skal innbetales til fylkesmannen ved årsskiftet. Bestemmelsen tar imidlertid forbehold for at noe annet kan avtales med fylkesmannen, jf. fjerde punktum. Dette kan for eksempel være aktuelt hvis en større regning vil forfalle rett etter årsskiftet, slik at den vergetrengendes verdier vil komme under beløpsgrensen fastsatt etter § 49 første ledd.

Annet ledd regulerer fylkesmannens adgang til å fastsette en øvre grense for hvor mye av inntektene vergen kan bruke på utgifter som faller innenfor første ledd. Det kan dessuten bestemmes at inntekten av midler som forvaltes av fylkesmannen, for en del ikke skal utbetales til vergen. Dette kan særlig være aktuelt hvis det dreier seg om store inntekter.

Når det gjelder mindreårige, må lovforslaget § 37 ses i sammenheng med barneloven § 51. Etter denne bestemmelsen har foreldrene plikt til å forsørge barnet dersom barnet ikke selv har midler. Det gjelder likevel en grense for hvor mye av barnets midler som bør brukes til å dekke de utgifter som gjelder barnet. I Håndboken for overformynderiene er det lagt til grunn at mindreårige ikke bør dekke mer enn inntil 30.000 kroner pr. år av egne utgifter, og dette beløpet er lagt til grunn i praksis. Vergemålsutvalget uttaler på side 199 i utredningen at det ikke kan sies å foreligge andre rettskilder som støtter at det kan settes noen slik beløpsgrense for barnets eget bidrag. Det vil uansett måtte legges til grunn at barneloven § 51 ikke innebærer at barnets inntekter skal brukes fullt ut før foreldrenes plikt til å bidra blir aktuell. Barnet vil ha krav på å beholde noen inntekter, også med sikte på sparing.

Tredje ledd angir at vergen med fylkesmannens samtykke kan bruke av kapitalen, forutsatt at inntektene ikke strekker til for å dekke utgiftene. Kravet til samtykke omfatter både om kapitalen kan benyttes, og hvor mye av den som kan benyttes. Fylkesmannen bør i utgangspunktet imøtekomme et slikt ønske, med mindre det må anses å være klart i strid med interessene til den som er under vergemål.

Forholdet til barneloven § 51 vil også komme inn ved spørsmål om bruk av mindreåriges kapital. Det vil generelt måtte kreves mer før det brukes av den mindreåriges formue enn av avkastningen. For voksne under vergemål vil forbruk av kapitalen være naturlig i det omfang vedkommende selv har glede av det, og så langt dette ikke medfører at han eller hun blir stående på bar bakke som følge av dette. Oppsparing av kapital vil ikke være noe mål i seg selv så lenge forbruk kan gi glede og trivsel for den voksne som er satt under vergemål. I forlengelsen av dette vil det ikke være noen oppgave verken for vergen eller fylkesmannen å spare penger til eventuelle fremtidige arvinger.

Til § 38

§ 38 regulerer vergens adgang, med fylkesmannens samtykke, til å treffe beslutning om fortsatt drift eller avvikling av næringsvirksomhet som den som er under vergemål, er innehaver av eller deltaker i. Bestemmelsen erstatter med noen mindre endringer vergemålsloven § 47 og svarer til utvalgets lovforslag § 6-11. Utvalgets merknad til bestemmelsen er inntatt på side 200-201 i utredningen.

Bestemmelsen gjelder ikke mindreårige, jf. uttrykket «den som er satt under vergemål» og legaldefinisjonen i § 2 annet ledd. Mindreåriges adgang til å drive næringsvirksomhet er regulert i § 11. Dersom en mindreårig arver næringsvirksomhet, kommer departementets lovforslag § 43 til anvendelse, jf. merknaden til denne bestemmelsen.

Bestemmelsen gjelder for voksne under vergemål, uavhengig av om vedkommende er fratatt den rettslige handleevnen eller ikke. Dette innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende rett, idet vergemålsloven § 47 ikke gjelder for hjelpeverger, jf. vergemålsloven § 90 c. Hvis den som er under vergemål, har den rettslige handleevnen i behold, kan vergen og fylkesmannen ikke foreta disposisjoner som han eller hun motsetter seg, jf. den generelle bestemmelsen om dette i lovforslaget § 33. Vedkommende kan dessuten forplikte seg rettslig på egen hånd, jf. presiseringen av dette i lovforslaget § 21 første ledd annet punktum. Under høringen har Moss overformynderi, Våler overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge reist spørsmål om det ikke bør fremgå av lovteksten et krav om samtykke fra personer under vergemål som har den rettslige handleevnen i behold. Departementet mener at en slik uttrykkelig presisering ikke er nødvendig i denne sammenheng, og at det er tilstrekkelig å henvise til de generelle bestemmelsene i lovforslaget §§ 21 og 33 om rettighetene til den som har den rettslige handleevnen i behold. Det vises dessuten til den generelle drøftelsen av virkeområdet for bestemmelsene under punkt 7.3.4, jf. punkt 7.1.4.

Det er et vilkår at vedkommende ikke selv er «skikket» til å drive virksomheten på egen hånd. Det vil som etter gjeldende rett måtte foretas en konkret helhetsvurdering av situasjonen, hvor blant annet momenter som type virksomhet, økonomiske konsekvenser for den som er under vergemål, den helsemessige situasjonen og eventuelle bedringsutsikter vil kunne inngå.

Beslutningen om hvorvidt virksomheten skal fortsette eller avvikles, treffes av vergen med fylkesmannens samtykke. Ved vurderingen av om næringsvirksomheten eventuelt skal avhendes, vises det til merknaden til lovforslaget § 39 første ledd bokstav a vedrørende avhendelse av fast eiendom. Det vil for eksempel kunne være slik at den som er under vergemål, har ønsker om at den aktuelle næringsvirksomheten skal drives videre innen familien. Dette bør det legges vekt på.

Til § 39

Bestemmelsen samler flere av de sentrale reglene om hvilke disposisjoner vergen bare kan foreta med fylkesmannens samtykke. Se nærmere behandlingen av bestemmelsen i alminnelige motiver punkt 7.3. Den avløser med enkelte endringer vergemålsloven §§ 49 til 51, §§ 58 til 60 og § 64 tredje ledd. Bestemmelsen svarer med noen mindre språklige endringer til utvalgets lovforslag § 6-14, jf. merknaden til dette forslaget på side 202-204 i utredningen.

Virkeområdet for bestemmelsen er gjort generelt, og gjelder dermed både verger for mindreårige og voksne. I tillegg kommer bestemmelsen i utgangspunktet til anvendelse både der den voksne under vergemål har den rettslige handleevnen i behold, og der denne er fratatt vedkommende. En person som har den rettslige handleevnen i behold, vil imidlertid på vanlig måte selv kunne gjennomføre de aktuelle disposisjonene, eller eventuelt motsette seg at vergen gjennomfører disposisjonene, jf. lovforslaget §§ 21 og 33 og merknadene til disse bestemmelsene.

Første ledd bokstav aviderefører med visse endringer vergemålsloven §§ 49, 58 og 59. Vergen må etter denne bestemmelsen for det første ha fylkesmannens samtykke til å avhende og erverve fast eiendom. Med uttrykket «avhende» siktes det først og fremst til salg, men kan eksempelvis også omfatte gave og bytte. Begrepet «erverv» vil typisk omfatte kjøp av fast eiendom til den som er under vergemål. Erverv ved arv eller gave reguleres av lovforslaget § 42, og omfattes ikke. Verken vergens eller fylkesmannens samtykke er dermed et vilkår for at fast eiendom kan erverves ved arv eller gave.

Det er ikke fastsatt nærmere kriterier i lovteksten for når fylkesmannen kan samtykke til erverv eller avhendelse av fast eiendom. Dette skiller seg fra vergemålsloven §§ 49 og 59, som fastsetter visse retningslinjer for fylkesmannens skjønn. Etter lovforslaget er det likevel klart at fylkesmannens beslutning må bygge på et forsvarlig grunnlag, og at de økonomiske og følelsesmessige interessene til den som er under vergemål, vil stå sentralt.

Erverv av fast eiendom må antas å være mest aktuelt for de yngre voksne vergetrengende. Dersom fylkesmannen skal samtykke til erverv, må kjøpet være til det beste for den som er under vergemål. Sentrale momenter vil blant annet være om den som er under vergemål, selv vil ha behov for eiendommen, den økonomiske situasjonen for den som er under vergemål, og hvilken type eiendom det er aktuelt å kjøpe. Det kreves ikke som etter gjeldende rett at særlige grunner taler for kjøp, og at kjøpet må være økonomisk heldig. Det siste kan imidlertid være et moment i den helhetsvurderingen fylkesmannen skal foreta.

Når det gjelder fylkesmannens skjønnsutøvelse ved spørsmålet om det bør samtykkes til avhendelse av fast eiendom, vil det også måtte foretas en konkret helhetsvurdering. Sentrale momenter vil være hvilke økonomiske konsekvenser et salg vil få sammenlignet med annen utnyttelse av eiendommen, om den som er under vergemål, selv har eller vil få bruk for eiendommen, og den følelsesmessige tilknytningen vedkommende selv eller dennes familie har til eiendommen. Tilsvarende vil den uttalte eller formodede viljen til den som er under vergemål, være av vesentlig betydning, i tillegg til at det vil kunne være grunn til å se hen til hvilken forvaltning det har vært av eiendommen forut for vergemålet. Ofte vil det kunne være naturlig å videreføre den forvaltningen som har vært av eiendommen, forutsatt at dette er praktisk mulig og økonomisk forsvarlig. Det vises for øvrig til de alminnelige motiver punkt 7.3.4 og utvalgets utredning side 190-192 når gjelder rammene for fylkesmannens skjønnsutøvelse ved vurderingen av avhendelse av fast eiendom.

Bokstav a krever også samtykke fra fylkesmannen dersom vergen vil «gjøre gjeldende eller gi avkall på odelsrett eller annen rettighet til fast eiendom». Bestemmelsen bygger på vergemålsloven § 58, men uttrykket «annen løsningsrett» er erstattet med «annen rettighet til fast eiendom» for å fange opp at erverv av og avkall på alle former for rettigheter til fast eiendom skal ha fylkesmannens samtykke. Bestemmelsen forutsetter en aktivitet fra vergens side før fylkesmannen skal behandle saken, jf. formuleringene «gjøre gjeldende» eller «gi avkall». Dersom vergen for eksempel forholder seg passiv til fristen på ett år for å gjøre odelsrett gjeldende, vil odelsretten være tapt.

Bokstav binnebærer en videreføring av vergemålsloven § 50 nr. 6 når det gjelder adgangen til å påhefte den faste eiendommen en servitutt. I tillegg er pantsettelse uttrykkelig nevnt, noe som også følger av den mer generelle bestemmelsen i lovforslaget § 40 første ledd. Dette er ment som en presisering av at det med fylkesmannens samtykke er mulig å ta opp lån med pant i den vergetrengendes faste eiendom.

Bokstav cinnebærer en viss endring og innsnevring av regelen i vergemålsloven § 50 nr. 1. Endringen innebærer at også sedvanlige avtaler om bortforpakting og utleie må ha fylkesmannens samtykke. En vanlig oppsigelig avtale om utleie eller bortforpaktning vil også kunne binde opp bruken av den faste eiendommen for lang tid, og det er derfor naturlig at fylkesmannen må samtykke før slike disposisjoner gjennomføres av vergen.

Bokstav dviderefører vergemålsloven § 50 nr. 1.

Bokstav eviderefører vergemålsloven § 50 nr. 4 og 5.

Bokstav f har ingen parallell i gjeldende lov, men bygger videre på det som fremgår av vergemålsloven § 50 nr. 3 om hogst og salg av skog. Bestemmelsen i bokstav f er gjort generell, slik at den omfatter all form for «drift» av fast eiendom.

Bokstav ger ny og fastslår at vergen må ha fylkesmannens samtykke til å begjære bruksendringstillatelse og deling mv. for fast eiendom. Dette er også disposisjoner som kan få betydelige konsekvenser for bruken av den faste eiendommen, og vergen bør derfor ikke kunne inngå slike avtaler på egen hånd.

Bokstav hviderefører vergemålsloven § 60 om erverv av livsforsikring, livrente eller føderåd. Presiseringen av at slikt erverv må være «til gagn» for den som er under vergemål, anses overflødig, i og med at vedkommendes interesser og behov alltid vil være avgjørende for om det skal gis samtykke til slike disposisjoner.

Bokstav iom løsøre viderefører med et noe annet innhold vergemålsloven § 51. Virkeområdet for bestemmelsen er begrenset til de tilfellene hvor vergen ønsker å «avhende» løsøre. Andre former for disposisjoner, for eksempel utleie, vil vergen dermed kunne gjennomføre på egen hånd. Dette innebærer en utvidelse av vergens rådighet sammenlignet med gjeldende rett. Det er videre bare løsøre som faller innenfor ett av de tre alternative kriteriene i bokstav i, som krever fylkesmannens samtykke før avhendelse kan gjennomføres. En lang rekke løsøregjenstander vil være av en slik art at vergen alene kan treffe avgjørelsen om salg. Om løsøret er av en slik art at avhendelse vil kreve fylkesmannens samtykke, vil ofte kunne by på tvil. Vergen bør da så vidt mulig rådføre seg med fylkesmannen før en beslutning treffes, jf. lovforslaget § 47 annet ledd. Uttrykket «større verdi» er relativt, og hvor grensen skal trekkes, kan dermed ikke angis nøyaktig. Dette vil bero på en konkret vurdering, hvor blant annet den økonomiske situasjonen til den som er under vergemål, og eiendelens karakter vil kunne vektlegges. Kriteriet «usedvanlig karakter» vil både omfatte løsøre av en viss økonomisk verdi og løsøre hvor det er andre hensyn enn de økonomiske som kan tilsi at salg ikke bør gjennomføres. Kriteriet «spesiell interesse» vil typisk omfatte løsøre som har liten eller ingen økonomisk verdi, men hvor eiendelen har spesiell affeksjonsverdi. Det vises for øvrig til utvalgets gjennomgåelse av innholdet i de ulike kriteriene på side 203-204 i utredningen.

Bokstav jom utlån av den vergetrengendes midler til vergen mv. viderefører prinsippet i vergemålsloven § 64 tredje ledd. Her som ellers vil utgangspunktet være hva som totalt sett er til det beste for den som er under vergemål. Hvor god sikkerheten er, vil også være av betydning. Dette innebærer blant annet at det som hovedregel ikke bør samtykkes til slike lån hvis vergen utelukkende ønsker lånet fordi det vil gi større økonomisk handlefrihet.

Annet ledd bestemmer at det som er bestemt for fast eiendom i første ledd, også skal gjelde for andel eller aksje i boligselskap. Denne tilføyelsen er ny, og den er begrunnet i den tolkingstvil det har vært om hvorvidt slike andeler eller aksjer er å anse som fast eiendom etter gjeldende vergemålslov. Andel i boligselskap vil typisk omfatte andeler i borettslag som reguleres av lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag.

Til § 40

§ 40 bygger på vergemålsloven § 55, men med enkelte realitetsendringer. Det er også foreslått visse endringer sammenlignet med utvalgets lovforslag § 6-15, jf. merknaden til denne bestemmelsen på side 204-206 i utredningen. Bestemmelsen er behandlet i alminnelige motiver punkt 7.3.

Bestemmelsen er utformet slik at den har et generelt virkeområde. Den gjelder dermed for verger for mindreårige og for verger for voksne. Videre kommer bestemmelsen i utgangspunktet til anvendelse både der den voksne under vergemål har den rettslige handleevnen i behold, og der den rettslige handleevnen er fratatt vedkommende. En person som har den rettslige handleevnen i behold, vil imidlertid på vanlig måte selv kunne gjennomføre de aktuelle disposisjonene, eller eventuelt motsette seg at vergen gjennomfører disposisjonene, jf. lovforslaget §§ 21 og 33 og merknadene til disse bestemmelsene.

Første ledd viderefører vergemålsloven § 55 første ledd og fastslår at vergen må ha fylkesmannens samtykke til å stifte gjeld på vegne av den som er under vergemål, eller til å pantsette vedkommendes eiendeler. Det sentrale begrepet er å «stifte gjeld», og med dette begrepet er det ikke ment å foreta realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Som nevnt i de alminnelige motiver punkt 7.3.4 må begrepet i utgangspunktet tolkes vidt, blant annet for å sikre at vergen ikke gir etter for press fra den som er under vergemål, til stadige nye gjeldsforpliktelser. Begrepet kan likevel ikke, i motsetning til når en mindreårig handler på egen hånd, tolkes helt bokstavlig, idet en rekke av vergens oppgaver på vegne av den som er under vergemål, da vil bli unødig tungvinte og tidkrevende. Som eksempel vil en verge alene kunne samtykke i kreditt som er sedvanlig ved ytelser som forfaller etterskuddsvis i terminer. Og om det bestilles en sofa med fire ukers betalingsfrist, vil heller ikke dette anses som en gjeldsstiftelse i bestemmelsens forstand.

Det vil for øvrig måtte foretas en konkret vurdering av hvor grensen skal trekkes. Dersom vergen er i tvil om en disposisjon vil måtte anses som gjeldsstiftelse som omfattes av ordlyden, bør han eller hun som hovedregel rådføre seg med fylkesmannen først, jf. lovforslaget § 47 annet ledd.

Kravet om samtykke gjelder tilsvarende ved pantsettelse av vedkommendes eiendeler. Bestemmelsen regulerer med dette pantsettelse av eiendeler generelt, mens lovforslaget § 39 første ledd bokstav b gjelder pantsettelse av fast eiendom.

Annet ledd første punktum gjør unntak fra kravet om samtykke til gjeldsstiftelse for lån til utdanning i statlig låneinstitusjon. Dette innebærer en videreføring av unntaket som følger av vergemålsloven § 55 nr. 3, med den endring at regelen ikke skal være begrenset til utdanningslån i statlige låneinstitusjoner for «mindreårige». Annet punktum viderefører den utbetalingsregelen som i dag følger av vergemålsloven § 55 tredje ledd, og det er ikke ment å gjøre endringer i den praksis som er knyttet til denne bestemmelsen. Regelen i tredje punktum er ny og fastslår at det som er fastsatt for utbetaling og rådighet over lånemidler, gjelder tilsvarende for stipendmidler som tildeles fra slike institusjoner. Det vises for øvrig til den mer generelle behandlingen av unntaksbestemmelsen under punkt 7.3.4.

Tredje ledd innebærer en oppheving av det absolutte forbudet mot å pådra den som er under vergemål, kausjonsansvar og til å stille hans eller hennes eiendeler som sikkerhet for andres gjeld, jf. vergemålsloven § 55 fjerde ledd. Hovedregelen er fortsatt at slike disposisjoner ikke kan gjennomføres, verken av vergen alene eller med samtykke av fylkesmannen. Dersom «særlige grunner» foreligger, kan vergen med fylkesmannens samtykke likevel gjennomføre disposisjoner som nevnt i første punktum.

Til § 41

Bestemmelsen regulerer vergens adgang til å gi gaver eller arveforskudd på vegne av den som er under vergemål. Bestemmelsen innebærer dels en videreføring av vergemålsloven § 56, og dels innebærer den en endring ved at den praksis som har vært for å anvende vergemålsloven § 56 også for arveforskudd, blir uttrykkelig lovfestet. Lovforslaget svarer til utvalgets lovforslag § 6-16, jf. merknaden til denne bestemmelsen på side 206-207 i utredningen. Se også behandlingen av bestemmelsen i alminnelige motiver punkt 7.3.4.

Bestemmelsen er generelt utformet. Den kommer dermed til anvendelse både for verger for mindreårige og for verger for voksne, og uavhengig av om den voksne under vergemål er fratatt den rettslige handleevnen eller ikke. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett, idet vergemålsloven § 56 også gjelder for personer med oppnevnt hjelpeverge, jf. vergemålsloven § 90 c. Hvis den som er under vergemål, har den rettslige handleevnen i behold, vil vedkommende på vanlig måte kunne forplikte seg selv eller motsette seg at vergen gjennomfører disposisjonen på hans eller hennes vegne, jf. de generelle bestemmelsene om dette i lovforslaget §§ 21 og 33.

Første ledd første punktum viderefører vergemålsloven § 56, med noen mindre språklige endringer. Utgangspunktet er fortsatt at en verge ikke kan gi gaver eller stønader utover det som følger av «skikk og bruk». Innholdet i dette uttrykket er ment å være det samme som etter gjeldende rett, selv om ordet «god» er sløyfet. Henvisningen til skikk og bruk vil på samme måte som etter gjeldende rett sette rammene for ved hvilke anledninger det kan gis en gave, hvor mye som kan gis, og til hvem. Uttrykket «skikk og bruk» innebærer at det både kan ses hen til de mer alminnelige normer for når og til hvem det gis gaver mv., og til hva som mer spesielt er skikk og bruk i vedkommendes miljø og kultur. Når det gjelder gavens omfang, må denne bestemmes ut fra den økonomiske situasjonen til den som er under vergemål, sammenholdt med hva som er vanlig å gi ved lignende anledninger i vedkommendes miljø.

For en mindreårig over 15 år kreves det etter annet punktum i tillegg at den mindreårige samtykker. For voksne under vergemål vil den generelle bestemmelsen i lovforslaget § 33 ha betydning for plikten til å vektlegge vedkommendes syn.

Det følger av tredje punktum at selv om gaven ligger innenfor det som følger av skikk og bruk, må vergen ha fylkesmannens samtykke hvis den gjelder et «større beløp». Fylkesmannen kan etter dette bare samtykke til gaver eller stønader som ligger innenfor skikk og bruk. Hva som skal anses som et «større beløp», vil måtte bero på en konkret vurdering. Særlig vil vedkommendes formues- og inntektsforhold stå sentralt i den vurderingen som skal foretas.

Annet ledd om arveforskudd er som nevnt nytt i forhold til gjeldende rett. Med «arveforskudd» menes her en gave som gis til en livsarving med påbud om at den skal være gjenstand for avkortning i det senere arveoppgjøret som skal finne sted. Bestemmelsen oppstiller to alternative grunnlag for at fylkesmannen kan samtykke til at vergen kan gi arveforskudd.

Fylkesmannen kan for det første samtykke til arveforskudd hvis det foreligger et «særlig behov» for det. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig å påvise at mottakeren vil ha behov for eller for øvrig vil være tjent med at arveforskudd gis. At det må foreligge et særlig behov, innebærer at det må kunne påvises et behov utover det alminnelige. Og selv om det kan sies å foreligge et særlig behov hos en eller flere av livsarvingene, er ikke fylkesmannen forpliktet til å samtykke til arveforskuddet. Mottakerens behov må ses i sammenheng med den økonomiske situasjonen for den som er under vergemål.

For det annet kan fylkesmannen samtykke til at vergen gir arveforskudd hvis dette må antas å være «i samsvar med ønsket» til den som er under vergemål, og det foreligger skriftlige nedtegnelser eller andre holdepunkter for dette. Dette alternativet innebærer at det ikke er nødvendig å påvise et særlig behov hos den eller de som skal motta arveforskuddet, så lenge det finnes holdepunkter for at et slikt arveforskudd likevel vil være i overensstemmelse med ønskene til den som er under vergemål. Også her vil det imidlertid måtte foretas en helhetsvurdering, hvor også de øvrige arvingenes synspunkter vil kunne vektlegges.

Til § 42

Bestemmelsen angir at vergen som hovedregel må ha fylkesmannens samtykke til å avslå en gave eller til å gi avkall eller avslag på arv på vegne av den som er under vergemål. Bestemmelsen bygger på vergemålsloven § 57 annet ledd når det gjelder gaver. Reglene om avkall og avslag på arv står i dag i arveloven § 45 annet ledd og § 74 annet ledd, men det foreslås at disse flyttes til vergemålsloven. Lovforslaget svarer til utvalgets lovforslag § 6-17, jf. merknaden til denne bestemmelsen på side 207-208 i utredningen.

Bestemmelsen er generelt utformet. Den kommer dermed til anvendelse for verger for mindreårige og for verger for voksne, og uavhengig av om den voksne under vergemål er fratatt den rettslige handleevnen eller ikke. Dette innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende rett, siden både avkall på gave etter vergemålsloven og avkall og avslag på arv etter arveloven bare gjelder for umyndige. Hvis den som er under vergemål, har den rettslige handleevnen i behold, vil han eller hun på vanlig måte kunne handle seg selv og dessuten kunne motsette seg vergens avkall eller avslag, jf. de generelle bestemmelsene om dette i lovforslaget §§ 21 og 33.

Når det gjelder avslag på gave, kan det tenkes mange årsaker til at vergen vil kunne ønske å gjøre dette. Gaven vil for eksempel kunne pådra den som er under vergemål, utgifter, eller gaven må anses farlig eller skadelig. Det kan dessuten tenkes at vergen ikke ønsker at den som er under vergemål, skal motta en gave fra den aktuelle giveren. Fylkesmannen vil her kunne kontrollere at vergen tar saklige hensyn ved sin vurdering av om gaven bør avslås eller ikke.

Regelen om avslag og avkall på arv erstatter som nevnt reglene i arveloven § 45 annet ledd og § 74 annet ledd. En endring er at det er vergen som eventuelt skal gi avkallet eller avslaget, men med fylkesmannens samtykke. Når det gjelder hvilke situasjoner det kan være aktuelt for vergen å gi avkall på arv, vises det til utvalgets utredning side 207 og gjengivelsen der av Innstillingen fra arvelovkomiteen (1962). Som nevnt der vil det bare unntaksvis være aktuelt å gi avkall på arv for en person under vergemål, og departementet slutter seg til dette også når det gjelder avslag på falt arv.

Kravet om samtykke fra fylkesmannen gjelder ikke når gaven eller arven må anses å ha en ubetydelig verdi. Dette unntaket innebærer en oppmykning i forhold til gjeldende rett. Vurderingen av om gaven eller arven må anses ubetydelig, vil måtte ta utgangspunkt i størrelsen på gaven eller arven og den økonomiske situasjonen til den som er under vergemål.

Til § 43

Bestemmelsen regulerer situasjonen hvor den som er under vergemål, arver næringsvirksomhet, og vergens adgang til på dennes vegne å delta i virksomheten. Bestemmelsen erstatter vergemålsloven § 48, likevel slik at virkeområdet for bestemmelsen er noe utvidet sammenlignet med gjeldende rett. Bestemmelsen skiller seg også noe fra utvalgets lovforslag § 6-18, jf. utvalgets merknad på side 208 i utredningen.

Bestemmelsen gjelder for verger for mindreårige og for verger for voksne, og uavhengig av om den rettslige handleevnen er fratatt vedkommende eller ikke. Etter utvalgets forslag skulle bestemmelsen ikke gjelde for voksne under vergemål med rettslig handleevne. Under høringen har Skedsmo overformynderi uttalt følgende om dette punktet i utvalgets lovforslag:

«Jeg ser ingen grunn til at det skal være nødvendig å frata en person den rettslige handleevne for at vergen skal måtte innhente overformynderiets samtykke etter denne paragraf. Hvis angjeldende person ikke er i stand til selv å ta standpunkt i saken, må det være helt naturlig at vergen må ha overformynderiets samtykke, uten at man skal måtte gå til det unødvendige skritt å frata den hjelpetrengende handleevnen.»

Departementet er enig i dette og foreslår at bestemmelsen skal gjelde for alle typer vergemål. For den som har den rettslige handleevnen i behold, gjelder reglene i lovforslaget §§ 21 og 33.

Bestemmelsen omfatter bare næringsvirksomhet som arves. Hvis den som er under vergemål, allerede driver næringsvirksomhet når han eller hun settes under vergemål, kommer bestemmelsen i lovforslaget § 38 til anvendelse.

Til § 44

Bestemmelsen angir visse særregler om forvaltning mv. når det er ektefellen eller samboeren til den som er under vergemål, som er oppnevnt som verge. Lovforslaget § 44 bygger på utvalgets lovforslag § 6-6, jf. merknaden til denne bestemmelsen på side 197-198 i utredningen. Bestemmelsen viderefører med visse endringer umyndiggjørelsesloven § 28 og vergemålsloven § 90 e.

Bestemmelsen gjelder som etter gjeldende rett uavhengig av formuesordningen mellom ektefellene. Videre vil de unntak som oppstilles fra de vanlige reglene om forvaltning og tilsyn, få betydning for vurderingen av om ektefellen eller samboeren i det enkelte tilfellet bør oppnevnes som verge.

Departementets lovforslag omfatter ikke bare når en ektefelle er oppnevnt som verge, men også for samboere som er verger, jf. legaldefinisjonen av samboer i § 2 fjerde ledd. Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for at bestemmelsen bør likestille ektefeller og samboere. Dette gjelder Bergen overformynderi, Gol overformynderi og Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen. Det pekes blant annet på at ektefeller og samboere er likestilte i utvalgets lovforslag § 5-3, og at det ikke synes å være noen grunn til at ikke dette også bør gjøres i denne bestemmelsen. Moss overformynderi, Våler overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge uttaler at det i utgangspunktet kan være god grunn til å skille mellom ektefeller og samboere i denne bestemmelsen, men uttaler samtidig at det kan være like problematisk i samboerforhold som for ektefeller å skille den enes økonomi fra den andres når det gjelder registrering og regnskapsplikt. Departementet er enig med de høringsinstanser som mener at ektefeller og samboere bør likestilles i denne sammenhengen. Etter departementets syn vil mange av de samme hensynene gjøre seg gjeldende både der vergen er ektefelle, og der vergen er samboer.

For en ektefelle eller samboer som er oppnevnt som verge, gjelder i utgangspunktet ikke kravene i lovforslaget kapittel 6 om fylkesmannens samtykke. Det er likevel gjort unntak for enkelte disposisjoner av stor viktighet, jf. henvisningen til lovforslaget § 39 første ledd bokstav aog b og § 40. Etter innspill fra Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen i høringen foreslår departementet en uttrykkelig henvisning til de bestemmelsene som er ment å skulle omfattes av lovforslaget.

Bestemmelsen innebærer også at ektefellen eller samboeren skal forvalte finansielle eiendeler som etter reglene i kapittel 7 ellers skulle ha vært forvaltet av fylkesmannen. Videre gjelder ikke reglene om fylkesmannens tilsyn, jf. § 47 første ledd og merknaden til denne bestemmelsen.

Etter utvalgets lovforslag er det også gjort unntak fra regnskapsplikten. Regler om regnskapsplikt for verger vil følge av forskrift fastsatt i medhold av lovforslaget § 53, jf. merknaden til denne bestemmelsen. Etter departementets syn bør et eventuelt unntak for ektefeller eller samboere følge av reguleringen i den nevnte forskriften.

Til § 45

Bestemmelsen bygger på utvalgets lovforslag § 6-7, men likevel slik at departementet har valgt å gjøre virkeområdet for bestemmelsen i annet ledd snevrere enn det utvalget har foreslått.

Første leddviderefører vergemålsloven § 41, og fastslår at vergen skal forbeholde seg en passende frist til å få innhentet nødvendig samtykke hvis dette ikke er gjort på forhånd.

Annet ledd første punktumslår fast at dersom en disposisjon som nevnt i første ledd er helt eller delvis oppfylt, og samtykke ikke blir gitt, skal reglene i lovforslaget § 15 første ledd første og annet punktum gjelde tilsvarende. Henvisningen innebærer at det bare er den delen av lovforslaget § 15 som omhandler tilbakeleveringsplikten, som får tilsvarende anvendelse overfor vergen i en slik situasjon. Vergens eventuelle erstatningsansvar overfor tredjepersoner reguleres ikke av bestemmelsen. Dette innebærer en viss presisering av det som i dag følger av henvisningen fra vergemålsloven § 42 til § 37, ved at det også i dag legges til grunn at vergens eventuelle erstatningsansvar ikke reguleres av vergemålsloven § 42, men følger av alminnelige erstatningsrettslige regler. En verge vil følgelig kunne pådra seg erstatningsansvar etter de alminnelige erstatningsrettslige regler om uaktsomhetsansvar dersom han eller hun fortier sannheten og hevder å ha nødvendig samtykke. Når det gjelder eventuell analogisk anvendelse av avtaleloven § 25 for vergens ansvar overfor tredjepersoner, vises det til merknaden til lovforslaget § 32.

Annet ledd annet punktumslår fast at reglene i lovforslaget § 15 første ledd første og annet punktum også skal gjelde hvis avtalen er inngått i strid med første ledd og den annen part går fra avtalen. Dette vil være tilfellet hvor vergen ikke har satt en passende frist for å få samtykket, og den annen part går fra avtalen.

Til § 46

Bestemmelsen gir regler om taushetsplikt for oppnevnte verger. Gjeldende vergemålslov har ikke bestemmelser som regulerer denne siden av vergens utøvelse av vergeoppdraget. Bestemmelsen bygger på intensjonen i utvalgets lovforslag § 9-5. Det vises til utvalgets utredning side 286-287, hvor utvalgets forslag omtales nærmere.

Verger er ikke omfattet av forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt, da de ikke kan sies å utføre «tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. Vergen får riktignok kompetansen til å representere den vergetrengende fra et forvaltningsorgan, men dette kan ikke sidestilles med det å utføre tjenesten for forvaltningsorganet.

Både gjennom oppnevningen og utøvelsen av vergeoppdraget vil vergen få tilgang til opplysninger som kan være av mer eller mindre følsom karakter, og som den som er under vergemål, vil kunne ønske at vergen bevarer taushet om. Departementet mener på denne bakgrunn at det er behov for å gi regler om taushetsplikt for vergen.

Dette støttes av de høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget. Dette gjelder Askøy overformynderi, Bergen overformynderi og Bærum overformynderi. Askøy overformynderi uttaler følgende om utvalgets forslag:

«AO mener det er et behov for og støtter forslaget om en egen bestemmelse om taushetsplikt for verger. Vergene vil kjenne til opplysninger om de hjelpetrengendes personlige forhold og dette er av en slik karakter at det bør reguleres i lov.»

Departementet har utformet bestemmelsen noe annerledes enn utvalget. Formålet er å gi en bestemmelse som mer direkte gir uttrykk for omfanget av taushetsplikten for vergen.

Første ledd første punktum gir hovedregelen om taushetspliktens omfang. Den oppnevnte vergen skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til nærmere definerte opplysninger som han eller hun har fått vite om som ledd i vergeoppdraget. Det er bare opplysninger som vergen har fått som ledd i vergeoppdraget, enten ved oppnevningen eller under utførelsen, som er omfattet. Ofte vil vergen være et familiemedlem eller en annen nærstående, og opplysninger mottatt i disse relasjonene, vil ikke være omfattet av taushetsplikten etter bestemmelsen.

Den oppnevnte vergens taushetsplikt er begrenset til to forhold. Hovedregelen gir det samme området for taushetsplikten som det som gjelder etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og 2. Alternativet «noens personlige forhold» vil her primært være den vergetrengendes personlige forhold, men om det skulle tilflyte informasjon også om andre fysiske personers personlige forhold, vil det også være omfattet av taushetsplikten. «Personlig forhold» vil for eksempel kunne være opplysninger om vedkommendes helse, eller opplysninger om vedkommendes økonomiske forhold. Begrepet skal forstås på samme måte som det samme begrepet i forvaltningsloven § 13 første ledd nr.1. Det andre forholdet som er taushetsbelagt, er det den oppnevnte vergen får vite om «tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde» av hensyn til den opplysningen gjelder. Dette alternativet skal forstås på samme måte som i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Det antas at alternativet særlig kan være praktisk der vergen skal drive en virksomhet på vegne av den vergetrengende.

Bestemmelsen om taushetsplikt gjelder bare for «oppnevnte» verger. Dette innebærer at foreldre som er verger for mindreårige barn, ikke omfattes. Det synes ikke naturlig at foreldre skal ha taushetsplikt om opplysninger som gjelder egne barn, selv om det også her kan tenkes tilfeller hvor barnet kunne ha hatt behov for den beskyttelsen som taushetsplikten innebærer. En slik avgrensing av virkeområdet er for øvrig i tråd med overformynderienes gjeldende praksis vedrørende innhenting av taushetserklæringer, jf. Håndbok for overformynderiene punkt 3.5, hvor det heter at dette bør skje i forbindelse med oppnevningen som verge eller hjelpeverge.

Dersom den oppnevnte vergen er advokat, vil han eller hun allerede i egenskap av dette være underlagt regler om taushetsplikt.

Det følger av første ledd annet punktum at taushetsplikten også gjelder etter at vergeoppdraget er avsluttet. En tilsvarende regel gjelder etter forvaltningsloven § 13 tredje ledd første punktum og bestemmelsen her skal forstås på samme måte. I tredje punktum fremgår det at taushetsplikten også omfatter et forbud mot å utnytte taushetsbelagte opplysinger i egen virksomhet eller tjeneste eller i arbeid for andre. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som forvaltningsloven § 13 tredje ledd annet punktum.

Etter annet leddgjelder det visse unntak fra den oppnevnte vergens taushetsplikt. Unntakene er begrunnet i hensynet til at vergen skal kunne gjennomføre sine oppgaver på en praktisk og hensiktsmessig måte, og at dette gjelder opplysninger som tredjepersoner vil ha behov for å bli gjort oppmerksom på. Å gi opplysningene vil videre være med på å sikre tilliten til vergen som verge og gi kunnskap om omfanget av vergens oppdrag. For det første er «opplysning om at en person er satt under vergemål» unntatt fra taushetsplikt. Unntaket omfatter bare det å rent faktisk tilkjennegi at en person er satt under vergemål. Den oppnevnte vergen kan for eksempel ikke gi opplysninger om hvilke medisinske årsaker som ligger til grunn for vergemålet. For det annet er opplysningen om at vedkommende er «oppnevnt som verge» unntatt fra taushetsplikten. Dette er en type opplysning som henger nært sammen med opplysning om at en person er satt under vergemål, og det vil ofte følge av sammenhengen at vedkommende er oppnevnt som verge. For det tredje kan vergen uten hinder av taushetsplikten gi opplysninger om rammene for vergeoppdraget og derved gjøre nærmere rede for sin kompetanse til å representere den vergetrengende. Dette innebærer også at vergen kan gi opplysning om vergemålet gjelder ivaretakelse av økonomiske og/eller personlige forhold, og eventuelt hvilke konkrete disposisjoner han eller hun kan foreta dersom disse er spesifisert i oppdraget, jf. også lovforslaget § 21 om vergemålets rekkevidde. Vergen kan i tillegg til å angi den saklige rekkevidden av vergemålet opplyse om mulige tidsmessige begrensninger i vergemålet.

I tredje ledd fremgår ytterligere begrensninger fra taushetsplikten. I første punktum er det gitt en særlig hjemmel for unntak fra taushetsplikten overfor den vergetrengendes nærmeste pårørende. Er den vergetrengende samtykkekompetent, vil han eller hun både kunne gi relevante opplysninger selv og samtykke til at vergen fritas for taushetsplikt, jf. henvisningen til forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Hvis den vergetrengende ikke selv kan samtykke til at informasjon gis, foreslås det unntak fra taushetsplikten overfor den vergetrengendes pårørende i den utstrekning det antas å være i samsvar med den vergetrengendes ønske. De fleste vil ha en større åpenhet overfor sine nærmeste enn overfor andre om personlige og økonomiske forhold. I spørsmålet om hvilke opplysninger som kan deles med de pårørende, må vergen utøve et skjønn. Det fremgår av lovteksten at vergen må legge vekt på hva det er grunn til å anta at den enkelte vergetrengende ville ha ønsket i den gitte situasjonen. Vergen kan her også legge vekt på i hvilken grad den vergetrengende pleide å utvise åpenhet på slike områder. Det vil for eksempel som regel være grunn til å anta at graden av åpenhet vil variere med graden av nærhet. Det må imidlertid foretas en individuell vurdering, og vergen vil, med mindre det følger av annen lov, ikke kunne gi pårørende opplysninger som den vergetrengende tidligere har holdt tilbake. I mangel av andre holdepunkter kan det være naturlig å anta at den vergetrengende ville ha ønsket å gi samme informasjon til alle som står i samme slektskapsforhold til ham eller henne, slik at alle søsken eller alle barn får samme informasjon. Det antas at en slik likebehandling kan være gunstig for samarbeidsforholdene og for vergens forhold til de pårørende. Det fremgår at unntaket gjelder overfor ektefelle, samboer, barn, barnebarn, foreldre og søsken. Som barn forstås biologisk barn og adoptivbarn, men ikke fosterbarn. Hvem som er samboer etter loven, fremgår av § 2 fjerde ledd.

Det følger av tredje ledd annet punktum at taushetsplikten viker for meldeplikt og opplysningsplikt gitt med hjemmel i lov. Dette gjelder både plikter som retter seg direkte mot vergen, og plikter som er rettet mot den som har fått oppnevnt verge. Taushetsplikten viker både for plikter med hjemmel i vergemålsloven og plikter med hjemmel i andre lover.

Det følger av tredje ledd tredje punktum at bestemmelsen skal utfylles av forvaltningsloven § 13 annet ledd første punktum og § 13 a. Innholdet av forvaltningsloven § 13 første og tredje ledd er allerede reflektert i første ledd i bestemmelsen her. Men § 13 annet ledd om opplysninger som ikke skal oppfattes som «personlige forhold», vil utfylle de reglene som er foreslått her. Begrensningene i taushetsplikten der det ikke er behov for beskyttelse jf. forvaltningsloven § 13 a, skal gjelde også for oppnevnte verger.

Brudd på taushetsplikten vil etter omstendighetene kunne være grunn til at fylkesmannen beslutter fratakelse av vervet som verge, jf. lovforslaget § 29 annet ledd. Den oppnevnte vergen vil dessuten kunne bli erstatningsansvarlig etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Det er ikke foreslått at brudd på taushetsplikten skal være straffesanksjonert.

Til § 47

Bestemmelsen regulerer vergens forhold til fylkesmannen. Første og annet ledd svarer til utvalgets lovforslag § 6-19 og viderefører vergemålsloven § 61, med enkelte mindre endringer. Tredje ledd svarer til utvalgets lovforslag § 6-20. Etter gjeldende rett kan vergen påklage overformynderiets vedtak til fylkesmannen, jf. vergemålsloven § 30 a og forvaltningslovens regler om klagebehandling.

Utvalgets merknad til lovforslaget §§ 6-19 og 6-20 er inntatt i utredningen på side 208.

Som utvalget finner departementet det nødvendig med en bestemmelse som slår fast at fylkesmannen fører tilsyn med vergen, og at vergen plikter å gi fylkesmannen opplysninger på forespørsel, jf. første ledd. Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet alle typer verger, men se særregelen i lovforslaget § 44 om ektefeller og samboere som er oppnevnt som verge.

Som etter gjeldende rett vil ikke tilsynsplikten innebære at fylkesmannen har noen form for instruksjonsmyndighet overfor vergen. Dersom fylkesmannen har gitt samtykke til en disposisjon som krever dette, kan vergen i ettertid beslutte at den aktuelle disposisjonen likevel ikke skal gjennomføres. Når det gjelder det nærmere innholdet i fylkesmannens tilsynsplikt, vises det til lovforslaget § 6 og merknaden til denne bestemmelsen.

For at fylkesmannen skal kunne utøve tilsynet på en tilfredsstillende måte, er vergen pålagt en opplysningsplikt. Bergen overformynderi uttaler i sin høringsuttalelse at opplysningsplikten også bør omfatte de tilfeller hvor ektefellen eller samboeren er oppnevnt som verge. Departementet er enig i dette og viser til at også når det gjelder ektefeller og samboere, skal fylkesmannen samtykke til visse disposisjoner, se unntakene i § 44. Opplysningsplikt kan være nødvendig i forbindelse med slike vedtak. I § 44 er det etter dette ikke gjort unntak for opplysningsplikten etter § 47.

Etter annet ledd fremgår det at vergen bør rådføre seg med fylkesmannen i de tilfeller hvor han eller hun er i tvil, eller når det gjelder avgjørelser av særlig betydning for den som er under vergemål. Utvalget har i stedet foreslått en rådføringsplikt for vergen. Departementet mener det vil være tilstrekkelig med en bør-regel. En plikt for vergen til å rådføre seg vil kunne reise vanskelige spørsmål om virkningen av brudd på plikten. Det vil også være store variasjoner i når en verge opplever tvil. Departementet antar også at en regel om plikt for vergen til å rådføre seg vil innebære et betydelig merarbeid for fylkesmannen som ikke nødvendigvis er hensiktsmessig.

Tredje ledd fastslår at vergen kan påklage fylkesmannens avgjørelser til den sentrale vergemålsmyndigheten. Bestemmelsen er gitt av informasjonshensyn, da det også fremgår av lovforslaget § 55 tredje ledd at forvaltningsloven skal gjelde for vergemålsmyndighetens virksomhet «om ikke noe annet følger av loven her».

Til kapittel 7

Til § 48

Bestemmelsen har ikke noen direkte parallell i utvalgets lovforslag.

Departementet foreslår en videre definisjon av finansielle eiendeler enn det som følger av utvalgets lovforslag, og foreslår en bestemmelse som generelt angir at finansielle eiendeler i utgangspunktet skal forvaltes av fylkesmannen. Unntak fra dette utgangspunktet fremgår av § 49. Finansielle eiendeler som forvaltes av fylkesmannen, skal forvaltes etter reglene i § 51.

Første ledd slår fast det nevnte utgangspunktet om at finansielle eiendeler skal forvaltes av fylkesmannen. Bestemmelsen bygger på utvalgets lovforslag § 6-12 og § 7-1 første ledd og viderefører prinsippet i vergemålsloven § 62 første ledd.

Bestemmelsen i annet ledd er ny i forhold til gjeldende rett og innebærer også en endring i forhold til utvalgets lovforslag. Leddet gjelder bare for voksne under vergemål. Annet ledd første punktum presiserer at den som er satt under vergemål uten å være fratatt den rettslige handleevnen, må samtykke til at fylkesmannen skal forvalte midlene. Det oppstilles ikke noe formkrav til samtykket. Det kan imidlertid være praktisk om også dette tas inn i samtykkeerklæringen i forbindelse med opprettelsen av vergemålet. Samtykket innebærer at fylkesmannen skal forvalte midler som ellers skulle hørt under rådigheten til den som er under vergemål, og personen må ha tilstrekkelig informasjon på forhånd om at det er dette samtykket omfatter. Dersom samtykket tilbakekalles på gyldig måte, må rådigheten over midlene tilbakeføres til den som er under vergemål, med mindre vilkårene for fratakelse av den rettslige handleevnen er oppfylt, jf. lovforslaget § 22.

Etter annet ledd annet punktum kreves det likevel ikke samtykke dersom den som er under vergemål, «ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer». Dette er tilsvarende formulering som gjelder ved unntak fra samtykkekravet ved opprettelse av vergemål i lovforslaget § 20 annet ledd, og er ment å skulle forstås på samme måte. Bestemmelsen innebærer at det ikke gjelder noe krav om samtykke til forvaltning av midlene under fylkesmannen når vedkommende ikke har samtykkekompetanse.

Tredje ledd inneholder en definisjon av finansielle eiendeler som er utvidet i forhold til utvalgets lovforslag, og som erstatter angivelsen i gjeldende lov § 62 første ledd av hvilke finansielle eiendeler som er underlagt fylkesmannens forvaltning.

Nytt i forhold til gjeldende rett er at angivelsen av finansielle eiendeler er utvidet til å omfatte finansielle instrumenter generelt.

Fjerde ledd angir hvilke instrumenter som omfattes av betegnelsen finansielle instrumenter. Det vises her til definisjonen inntatt i verdipapirhandelloven § 2-2, med de presiseringer som følger av verdipapirforskriften.

Definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven § 2-2 omfatter ikke andeler i kommandittselskaper og ansvarlige selskaper i definisjonen. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. vergemålsloven § 62 som bare gjelder andel i selskap med begrenset ansvar. Dette har sammenheng med at det ikke er nærliggende at fylkesmannen forvalter andeler i selskap med personlig ansvar. Er en person som er satt under vergemål innehaver av eller deltaker i en næringsvirksomhet som vedkommende ikke er skikket til å drive på egen hånd, må vergen med fylkesmannens samtykke ta stilling til om virksomheten skal fortsette eller ikke, jf. lovforslaget § 38.

Se for øvrig omtalen av bestemmelsen i punkt 8.2 i alminnelige motiver.

Til § 49

Bestemmelsen gjør viktige unntak fra utgangspunktet etter § 48 om at finansielle eiendeler skal forvaltes av fylkesmannen. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 8.2.

Første ledd første punktum innebærer at fylkesmannen bare skal forvalte finansielle eiendeler som overstiger et beløp som fastsettes av Kongen i forskrift. Bestemmelsen bygger på vergemålsloven § 63 første ledd og utvalgets § 6-13 første ledd. Det vises til utvalgets merknad til sitt lovforslag på side 201-202 i utredningen.

Første ledd annet og tredje punktum innebærer en endring i forhold til gjeldende rett. Etter denne bestemmelsen kan fylkesmannen beslutte å gjøre unntak fra den fastsatte beløpsgrensen som ellers er avgjørende for hvilke midler fylkesmannen skal forvalte. Adgangen til å gjøre unntak omfatter både at midler som ligger over beløpsgrensen, likevel ikke overføres til fylkesmannen, og at midler som ligger under beløpsgrensen, likevel overføres til forvaltning av fylkesmannen. I begge tilfellene kreves det at «særlige grunner» tilsier at det gjøres unntak fra den beløpsmessige grensen. Som eksempel på at særlige grunner kan medføre at man unnlater å ta midler inn til forvaltning, kan nevnes at en mindreårig arver et høyere beløp rett før myndighetsalderen. Et annet eksempel kan være at en større gjeldspost nærmer seg forfall, og at den vil medføre at midlene til den som er under vergemål, blir redusert til et beløp som da vil ligge under beløpsgrensen. Som eksempel på at særlige grunner kan tilsi at beløp under beløpsgrensen blir tatt til forvaltning, kan nevnes at et barn i fosterhjem får utbetalt en større pengesum, og vergen ikke bor sammen med barnet. I en slik situasjon vil det som regel være mer betryggende at midlene forvaltes av fylkesmannen enn av vergen.

Annet ledd må ses på bakgrunn av § 95. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen.

Når det gjelder tredje ledd, vises til § 44 og merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 50

Bestemmelsen gir fylkesmannen hjemmel til å beslutte at finansielle eiendeler skal omgjøres til kontante midler og er ny i forhold til gjeldende rett. Forslaget gjennomfører i hovedsak utvalgets lovforslag til § 7-4.

Første ledd gir fylkesmannen adgang til å bestemme at en vergetrengendes finansielle eiendeler skal omgjøres til kontanter. Bestemmelsen gjennomfører utvalgets forslag til § 7-4 første ledd første punktum. Bakgrunnen for departementets forslag er likevel en annen enn den utvalget har vist til på sidene 256-257 i utredningen. Departementet foreslår at vergetrengendes midler forvaltes individuelt, jf. merknadene til § 51. Forslaget innebærer at midlene som hovedregel skal plasseres som innskudd i bank til sentralt forhandlede innskuddsbetingelser, jf. § 51 første og annet ledd. En slik løsning nødvendiggjør at den vergetrengendes finansielle eiendeler, og da særlig den vergetrengendes finansielle instrumenter, gjøres om til kontanter.

Departementet ser ikke grunn til å presisere den nærmere fremgangsmåten for omgjøring i lovteksten. I praksis vil omgjøring til kontanter skje ved salg.

Annet ledd oppstiller begrensninger i fylkesmannens omgjøringsadgang etter første ledd.

Bestemmelsen begrenser fylkesmannens adgang til å selge finansielle eiendeler av særskilt karakter eller som eieren antas å ha en særskilt tilknytning til. Med finansielle eiendeler av særskilt karakter siktes det blant annet til eiendeler med begrenset omsettelighet. Et eksempel er aksjer og verdipapirer underlagt vedtektsfestede eier- og omsetningsbegrensninger. Aksjer i familieselskap er et praktisk eksempel på en finansiell eiendel som eieren kan tenkes å ha en særskilt tilknytning til. Slike eiendeler bør ikke selges med mindre det er særskilt behov for det. Det er eierens interesser som skal legges til grunn ved vurderingen av om det foreligger særskilt behov.

Tredje ledd gjør omgjøring av finansielle eiendeler betinget av at vergen, og om mulig også eieren, høres. Dette kan for eksempel bidra til å avklare om eieren har en særlig tilknytning til eiendelene. Vergens og eierens synspunkter er ikke bindende for fylkesmannen, men det skal ta hensyn til disse når fylkesmannen treffer sin beslutning.

Til § 51

Bestemmelsen har ikke noen direkte parallell i utvalgets lovforslag.

Departementet foreslår en forvaltningsmodell hvor vergetrengendes finansielle eiendeler forvaltes individuelt. Arten av forvaltningen vil bero på i hvilken grad de finansielle eiendelene er omsettelige. Se punkt 8.1 i alminnelige motiver for mer prinsipielle vurderinger når det gjelder valg av forvaltningsmodell.

Første ledd bestemmer at vergetrengendes finansielle eiendeler som hovedregel skal plasseres som innskudd i bank. Det skal opprettes separate konti for hver enkelt vergetrengende. I praksis innebærer dette at det gis anvisning på en videreføring av ordningen med konsernkonti som har ligget til grunn for forvaltningen i flertallet av overformynderiene.

Det følger av annet ledd at innskuddsbetingelsene skal forhandles sentralt. Se nærmere i punkt 8.1.5 om bakgrunnen for bestemmelsen.

Tredje ledd tar høyde for at vergetrengendes finansielle eiendeler ikke alltid er egnet for omgjøring i kontante midler. Første punktum presiserer at også slike finansielle eiendeler er underlagt individuell og aktiv forvaltning i regi av fylkesmannen. Annet punktum åpner imidlertid for at det kan oppnevnes en bestyrer som besørger forvaltningen. En bestyrer som mot vederlag og på oppdrag fra fylkesmannen skal drive aktiv forvaltning av en portefølje av finansielle instrumenter, vil måtte ha konsesjon til å drive investeringstjenester, jf. verdipapirhandelloven § 9-1, jf. § 2-1 første ledd nr. 4. Kravet om konsesjon etter verdipapirhandelloven ivaretar også behovet for å sikre at bestyreren har de nødvendige kvalifikasjoner. Det kan bare oppnevnes bestyrer der dette er i den vergetrengendes interesse. Som ledd i denne vurderingen må det, i tillegg til behovet for særskilt forvaltningskompetanse, ses hen til kostnadene ved å oppnevne en bestyrer. Bestemmelsen legger til grunn at bestyrerens vederlag skal dekkes av den avkastningen eiendelene gir.

Fjerde ledd må ses i sammenheng med §§ 95 og 96. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene.

Til § 52

Første ledd gjennomfører utvalgets forslag til § 7-7 og viderefører vergemålsloven § 87.

Forslaget annet ledd gjennomfører i hovedsak utvalgets forslag til § 7-5 og erstatter vergemålsloven § 87 annet ledd annet punktum. Det vises til utvalgets merknader på side 257 i utredningen. Bestemmelsen er fortrinnsvis aktuell for mindreårige, hvor vergemålet utløper ved nådd myndighetsalder, og er en kodifikasjon av dagens praksis. Midlenes eier må ved vergemålets opphør aktivt velge mellom utbetaling og fortsatt forvaltning. Dette er i tråd med prinsippet om at fortsatt forvaltning skal være et tilbud til midlenes eier. Med mindre eieren av midlene anmoder om noe annet, skal midlene utbetales i tråd med bestemmelsens første ledd. For at bestemmelsen skal fungere etter intensjonen, pålegges fylkesmannen en plikt til å informere om ordningen ved vergemålets opphør. Utløpet av adgangen til fortsatt forvaltning, og dermed den absolutte fristen for utbetaling av midlene, er av praktiske hensyn foreslått endret til utløpet av det året hvor eieren av midlene fyller 25 år.

Forslaget tredje til femte ledd gjennomfører utvalgets forslag til § 9-8 og viderefører i store trekk innholdet i vergemålsloven § 88. Det vises til utvalgets merknader på side 289-290 i utredningen. Det presiseres at bestemmelsen gjelder på tidspunktet for utbetaling, uavhengig av om dette følger av bestemmelsens første eller annet ledd.

Til § 53

Forslaget gjennomfører utvalgets forslag til § 7-6 og erstatter vergemålsloven kapittel 7. Departementet deler utvalgets vurdering av at regler om regnskap og revisjon i sin helhet er egnet for regulering i forskrift. Det vises til utvalgets merknader med videre henvisninger på side 257 i utredningen.

Til § 54

Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag til § 9-7. Bestemmelsen er dels ny, dels erstatter den vergemålsloven § 43 og supplerer regelen i skifteloven § 39 annet ledd. Det vises til utvalgets merknader til bestemmelsen på sidene 288-289 i utredningen. For øvrig vises det til alminnelige merknader til bestemmelsen under punkt 8.3.4.

Til kapittel 8

Til § 55

Bestemmelsen gjelder fylkesmannens kompetanse mv. i vergemålssaker. Bestemmelsens første ledd er ny. Det fremgår av første ledd at det er fylkesmannen som har kompetansen til å behandle saker etter loven i første instans. Det er videre presisert at fylkesmannen blant annet behandler sak om vergemål der den rettslige handleevnen ikke fratas. Dette gjelder i motsetning til § 68 første ledd der det fremgår at retten har kompetanse til å treffe beslutning om fratakelse av den rettslige handleevnen, jf. i den sammenheng likevel fylkesmannens kompetanse til å treffe midlertidige vedtak etter § 61.

Annet ledd følger med noen endringer opp utvalgets forslag § 4-3 første ledd og gir reglene om hvilken fylkesmann som har kompetanse i den konkrete saken. Det følger av første punktum at det er fylkesmannen der den personen saken gjelder, har bopel, som har denne kompetansen. Det er ikke tilstrekkelig at personen oppholder seg i vergemålsdistriktet. I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å påvise en konkret bopel. Annet punktum slår for disse tilfellene fast at det er fylkesmannen i distriktet der personen har sterkest tilknytning, som har kompetansen. Momenter som kan gi grunnlag for en sterk tilknytning, kan for eksempel være fast eiendom i vergemålsdistriktet, hyppige eller langvarige opphold, eller at personen har nære pårørende der som er egnet til å være verge for personen.

Tredje ledd følger opp utvalgets § 9-4 og regulerer forholdet til forvaltningsloven. Formålet med bestemmelsen er å gjøre det klart at vergemålslovens saksbehandlingsregler går foran reglene i forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 1 første ledd. Der det ikke er gitt egne regler i vergemålsloven, gjelder forvaltningsloven for vergemålsmyndighetens virksomhet.

Til § 56

Bestemmelsen avløser gjeldende vergemålslov § 90 a annet ledd nr. 1, og er nærmere behandlet i punkt 9.3. Fylkesmannen gis i første ledd en rett til å behandle sak om opprettelse eller endring av vergemålet etter eget tiltak. En slik behandling etter eget tiltak kan for eksempel være basert på en melding fra en institusjon som nevnt i § 57 eller på opplysninger fra enkeltpersoner eller etater. Fylkesmannen vurderer imidlertid på fritt grunnlag om vergemålet bør opprettes eller endres.

I bokstavene a til d gis ulike enkeltpersoner rett, men ikke plikt, til å begjære vergemål. I bokstav a gis personen selv rett til å begjære opprettelse eller endring av vergemål. I motsetning til etter gjeldende rett kreves det ikke at vedkommende skal være myndig for å fremsette en slik begjæring. Det antas å være praktisk at en 17 åring har adgang til å begjære et fortsatt vergemål. Forslaget innebærer også at en voksen person som er satt under vergemål, gis rett til å begjære endringer i vergemålets innhold. Hvor en person selv begjærer seg satt under vergemål, må det kreves at han eller hun har forståelse av hva dette innebærer. Om dette ikke er tilfellet, kan fylkesmannen eventuelt behandle saken av eget tiltak.

I bokstav b foreslås det at vedkommendes ektefelle, samboer, foreldre, nærmeste livsarving eller søsken gis rett til å begjære opprettelse eller endring av vergemålet. Departementet har ikke funnet det nødvendig å presisere at adoptivforhold likestilles med slektskap. Det er nytt at samboer foreslås gitt slik kompetanse, jf. definisjonen av samboer i lovforslaget § 2 fjerde ledd. Bestemmelsen favner den kretsen som normalt utgjør de nære pårørende. Personer som ikke omfattes, vil kunne oppfordre fylkesmannen til å treffe et vedtak av eget tiltak.

I bokstav c gis vergen rett til å begjære opprettelse eller endring av vergemål. Dette kan være praktisk for dem som er verger for egne barn, og som mener at vergemålet skal fortsette etter at barnet når myndighetsalder. For oppnevnte verger vil det være begjæring om endring av vergemålet som er aktuelt.

I bokstav d gis behandlende lege eller tilsynslege ved helseinstitusjon der vedkommende er innlagt eller bor, slik kompetanse. Dette er langt på vei en videreføring av gjeldende rett ved oppnevning av hjelpeverger. «[A]nsvarshavende lege» er byttet ut med «behandlende lege». Dette er primært en språklig modernisering og dels et ønske om å presisere at det er den eller de legene som kjenner pasienten best, som har kompetansen.

Om det kommer inn en begjæring fra personer nevnt i første ledd, har fylkesmannen en plikt til å behandle begjæringen og vurdere om det er grunnlag for å opprette eller endre et vergemål.

Det følger av annet ledd at begjæringen skal begrunnes. Dette betyr at begjæringen må innholde en enkel beskrivelse av de faktiske forhold som begrunner behovet for vergemål. Fylkesmannen vil som forvaltningsorgan ha en veiledningsplikt i slike tilfeller, jf. forvaltningsloven § 11.

En nærstående som begjærer vergemål eller endring av dette, anses som etter gjeldende rett som part i saken, jf. tredje ledd første punktum. Det følger videre av annet punktum at de personene som er nevnt i første ledd bokstav b, skal ha rett til å tre inn i saken som parter også om det ikke er de som har begjært vergemålet eller endringen av det. Med saken menes her den konkrete saken om begjæring om vergemål og oppnevning av verge eller endring av vergemålet. Retten gjelder ikke rekken av andre beslutninger som er knyttet til det bestående vergemålet.

Til § 57

Det følger av første ledd første punktum at enkelte institusjoner og kommunale organer pålegges en plikt til å melde fra til fylkesmannen dersom personens medisinske tilstand tilsier at han eller hun har behov for vergemål. Kravet til «heldøgns» omsorg eller pleie skal ikke tolkes strengt. Formålet med bestemmelsen er å favne de institusjonene eller boformene som har et ansvar for å tilby personen omsorg eller pleie. Se for øvrig § 56 første ledd bokstav d om rett til å begjære vergemål på eget initiativ for tilsynsleger mv.

Det følger av tredje punktum at meldingen skal begrunnes. Begrunnelsen vil være vesentlig for om fylkesmannen finner grunn til å starte sak om opprettelse av vergemål etter eget tiltak.

Bestemmelsen svarer til Vergemålsutvalgets § 4-2 og er nærmere behandlet i punkt 9.3.

Til § 58

Bestemmelsen innskjerper kravet til forhåndsvarsel sammenlignet med forvaltningsloven § 16. Bestemmelsen svarer til § 4-4 annet ledd i Vergemålsutvalgets lovforslag. Det følger av bestemmelsen at forhåndsvarsel skal sendes «straks». Målet med regelen er å sikre at den det gjelder, blir varslet om at det er en pågående sak, så raskt som mulig etter at saken er igangsatt. Fra denne hovedregelen er det viktige unntak som følger av bokstavene a til c. Bokstav a innebærer blant annet at der det følger allerede av begjæringen at vedkommende ikke er samtykkekompetent, så kan forhåndsvarsel utelates. Bokstav b omhandler de tilfellene der vedkommende på annen måte har fått kjennskap til at sak er igangsatt. Dette vil typisk være tilfellet der vedkommende selv har begjært seg satt under vergemål. Bokstav c dekker de tilfellene der forhåndsvarsel ikke er praktisk mulig. Dette alternativet omfatter tilfeller der det er vanskelig å påtreffe vedkommende, for eksempel fordi personen ikke har fast bosted. Alternativet dekker også de tilfellene der det treffes et midlertidig vedtak etter § 61. I slike tilfeller vil det som oftest av tidsmessige grunner ikke være mulig å gjennomføre en forhåndsvarsling før vedtak treffes.

Se ellers punkt 9.4.

Til § 59

Bestemmelsen gir enkelte særlige regler om fylkesmannens plikt til å opplyse saken og om fritak for taushetsplikt. Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag § 4-4 første og tredje ledd. Bestemmelsene vil utfylles av reglene i forvaltningsloven. Reglene i forvaltningsloven §§ 13, 13b og 17 og §§ 28 flg. er særlig relevante. Se for øvrig punkt 9.4.

Første ledd første punktum er identisk med hovedregelen i forvaltningsloven § 17 første punktum. Den er derfor først og fremst pedagogisk begrunnet. Bestemmelsen gjentas i lovforslaget for å understreke at fylkesmannens ansvar for sakens opplysning strekker seg utover eksemplifiseringen i annet punktum. I annet punktum bokstav a fremgår det at fylkesmannen blant annet skal legge til grunn erklæring fra lege eller annen sakkyndig. Departementet følger her opp utvalgets forslag. En slik uttalelse fra en lege bør normalt avgis av personens fastlege, tilsynslegen ved den institusjonen vedkommende bor, eller en annen lege som kjenner personen godt. Om vedkommende ikke har noen lege, vil fylkesmannen kunne oppnevne en sakkyndig til å avgi erklæring om det samme. Med «annen sakkyndig» siktes til personer med fagkunnskap om slike tilstander som må være til stede for å sette en person under vergemål etter § 20.

Bokstav b gjelder uttalelse fra pårørende. Bokstaven gjelder både der personen er satt under vergemål etter egen begjæring, på begjæring fra dennes verge eller på begjæring fra personer som har kompetanse til dette etter § 56 første ledd bokstav b.

Bokstav c gjelder uttalelse fra institusjon eller tjeneste som har gitt melding, og fra institusjon der vedkommende er innlagt.

Bokstav d gjelder samtykkeerklæring fra den vergemålet gjelder. En samtykkeerklæring kreves bare der personen har samtykkekompetanse, jf. § 20 annet ledd. Bokstav d henger nøye sammen med bokstav e og retten til å ha en muntlig samtale med en saksbehandler hos fylkesmannen. Personer med samtykkekompetanse gis her en rett til en samtale med fylkesmannen som går lenger enn den retten som ellers vil følge av forvaltningsloven § 11 c. Det antas at det for denne gruppen vil være et større behov for en samtale med saksbehandler enn i mange andre sakstyper. Mange vergetrengende kan ha vanskelig for å tilegne seg skriftlig eller abstrakt informasjon. En samtale kan på den måten være med på å sikre at samtykket er informert. Dette innebærer at fylkesmannen også ofte vil ha behov for at samtalen gjennomføres. Det må imidlertid være på det rene at det er frivillig for den vergetrengende å ha en slik samtale. Om den vergetrengende ikke ønsker en samtale, må fylkesmannen vurdere om den vergetrengendes samtykke likevel er informert. Plikten gjelder ikke om personen «ikke kan forstå hva saken gjelder». Utvalget foreslo at det skal være «åpenbart» at personen ikke kan forstå hva saken gjelder. Departementet har endret dette for å gjøre vurderingstemaet i lovteksten enklere. Men kravet til å «forstå» må ikke tolkes strengt.

Samtalen etter bokstav e kan gjennomføres i et møte eller pr. telefon. Man må påse at gjennomføringsmåten er hensiktsmessig for å få saken tilstrekkelig opplyst og for å sikre at personen er i stand til å avgi et informert samtykke.

Annet ledd gir unntak fra taushetsplikten for helsepersonell og ansatte i barnevernstjenesten og sosialtjenesten. Unntaket er begrenset til å gjelde opplysninger som er relevante og nødvendige i det enkelte tilfellet. Dette innebærer at det ikke skal utleveres opplysninger som ikke fremstår som relevante eller nødvendige ut fra formålet med utleveringen. Om fylkesmannen for eksempel ber om opplysninger fra barnevernet i forbindelse med utforming av et vergemål for en mindreårig, har fylkesmannen behov for opplysninger som viser behov og atferd som er relevante for vergeoppdraget. Fylkesmannen har da behov for nyere opplysninger siden formålet er å danne seg et bilde av personligheten og behovene i nåtid.

Til § 60

§ 60 innebærer at nære familiemedlemmer skal underrettes om en begjæring om vergemål og sakens utvikling. Bestemmelsen svarer med noen mindre innholdsmessige endringer til § 4-12 i utvalgets lovforslag. Når det gjelder underretning om vergemålssak som behandles av retten, se lovforslaget § 71 fjerde ledd. Det vises for øvrig til utvalgets merknader til bestemmelsen på side 172 i utredningen.

Til § 61

I § 61 første ledd første punktum gis fylkesmannen kompetanse til å treffe midlertidig vedtak om ordinært vergemål. Se punkt 9.5 om begrunnelsen for bestemmelsen. Bestemmelsen følger opp utvalgets forslag § 4-5. I § 61 første ledd annet punktum gis fylkesmannen også kompetanse til å treffe midlertidig vedtak om hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen. For vedtak både etter første og annet punktum gjelder at vergemålet ikke skal være mer omfattende enn det som er nødvendig, jf. de alminnelige vilkårene i § 21 tredje ledd.

Vilkåret i første og annet punktum er at det midlertidige vedtaket er nødvendig for å avverge «vesentlig skade eller ulempe» for den vedtaket gjelder. Vilkåret er langt på vei en videreføring av normen i umyndiggjørelsesloven § 13 første punktum, der det heter «uden øiensynlig Skade eller Fare for Vedkommendes Velfærd utdsættes med at fatte Beslutning». Kravet om vesentlighet skal ikke tolkes for strengt. Men vedtaket skal være i den vergetrengendes aktuelle interesse, i den forstand at det er egnet til å avverge skade eller ulempe for den vergetrengende i nær fremtid. «[S]kade eller ulempe» skal tolkes vidt og kan omfatte en rekke ulike forhold knyttet til det økonomiske eller personlige området. Midlertidig fratakelse vil ofte være særlig aktuelt for de aktive voksne vergetrengende. Det kan for eksempel omfatte en person med bipolar lidelse som i en manisk fase raskt må hindres fra å sette sin økonomi over styr, en spilleavhengig som må stanses, eller en funksjonshemmet som trenger et vedtak som beskyttelse mot personer som forsøker å utnytte ham eller henne. Det kan også være en psykisk ustabil person som av hensyn til sitt eget ve og vel bør nektes eller fratas pass og derved hindres i å forlate landet. Et midlertidig vedtak kan også være aktuelt for de mer inaktive vergetrengende. Om for eksempel en foreldelsesfrist er i ferd med å bli oversittet, kan vedtaket omfatte den eldre som har behov for verge for å sørge for at foreldelsesfristen avbrytes.

Annet ledd bestemmer at § 59 første ledd bokstav e (muntlig samtale) og § 58 (forhåndsvarsel) skal følges med mindre det er nærliggende fare for at formålet med den midlertidige avgjørelsen da ikke blir oppnådd. Ved midlertidige avgjørelser ligger det i sakens natur at kravene til saksopplysning i § 59 ikke fullt ut lar seg oppfylle. Departementet er imidlertid enig i uvalgets vurdering på side 166 i utredningen av at bestemmelsene bør følges så langt det er mulig, jf. Europarådets rekommandasjon 12 (99) 4 om prinsipper vedrørende den rettslige beskyttelse av inkapable voksne prinsipp 15 om midlertidige tiltak i nødssituasjoner. Annet ledd innebærer at bestemmelsene om muntlig samtale og forhåndsvarsel løftes frem som regler som man i særlig grad skal vurdere om det er mulig å følge også for midlertidige vedtak.

Det følger av fjerde ledd at fylkesmannen straks skal bringe vedtaket inn for tingretten om det innebærer fratakelse av den rettslige handleevnen. Det følger av § 71 annet ledd første punktum at tingretten skal prioritere saken.

Departementet har ansett det overflødig å lovfeste at det straks skal oppnevnes verge, jf. utvalgets forslag § 4-5 tredje ledd. Det ligger i sakens natur at når fylkesmannen finner det påkrevd å treffe midlertidig vedtak, vil det også haste med vergeoppnevningen. Departementet foreslår heller ikke at rettens beslutning skal treffes ved kjennelse, jf. utvalget § 4-5 annet ledd. Etter departementets forslag vil også slike beslutninger avgjøres ved dom, jf. § 73.

Til § 62

Bestemmelsen følger opp utvalgets forslag til § 4-8. Det følger av første punktum at en begjæring om vergemål kan avvises av fylkesmannen uten ytterligere saksbehandling dersom det fremgår av begjæringen med begrunnelse at de forhold som påberopes, ikke kan gi grunnlag for opprettelse av vergemålet. Dette vil gjelde om det allerede av begjæringen følger at vilkårene for vergemål ikke er til stede. Samme regel følger av umyndiggjørelsesloven § 5 annet ledd første punktum når det gjelder rettens kompetanse i saker om umyndiggjøring. Bakgrunnen for den særskilte avvisningskompetansen er at det kan være en påkjenning å bli begjært satt under vergemål. Det er derfor gode grunner for å ikke åpne en bredt anlagt sak om dette hvis det fremgår allerede av begjæringen at den ikke kan gi grunnlag for opprettelse av vergemål. Bestemmelsen er ny for den lokale vergemålsmyndighetens saksbehandling og innebærer at fylkesmannen til grunn for avvisningsvedtaket summarisk må ta stilling til realitetene i saken så langt de følger av begjæringen. Dette avviker fra løsningen ellers der man normalt ikke vurderer realitetene i saken før sak avvises.

Annet punktum gir hjemmel for å avvise begjæringen dersom begjæringen er avslått eller avvist tidligere, og den nye begjæringen ikke inneholder nye opplysninger av betydning. Bestemmelsen har en parallell i umyndiggjørelsesloven § 5 annet ledd annet punktum som gjelder for vergemålsretten.

Om fylkesmannen fatter et avvisningsvedtak med hjemmel i bestemmelsen, kan vedtaket påklages på vanlig måte.

Til § 63

Bestemmelsen følger delvis opp utvalgets forslag § 4-10 og viderefører til dels vergemålsloven § 90 f.

Første ledd gir en plikt for fylkesmannen til å oppheve eller endre vergemålet dersom vilkårene for vergemålet ikke lenger er til stede eller forholdene ellers tilsier det. Regelen er i og for seg selvsagt, men departementet vurderer det slik at dette likevel bør lovfestes for å sikre at vergemål ikke opprettholdes uten tilstrekkelig hjemmel. Om vergemålet oppheves, blir vergen uten videre løst fra vervet. Det vil ikke være nødvendig å treffe et formelt vedtak etter § 29 om fratakelse av vervet i et slikt tilfelle.

Annet ledd første punktum slår fast at det i utgangspunktet er retten som har kompetanse til å endre et vergemål som er fastsatt ved dom. Dette vil være tilfellet når vergemålet innebærer en fratakelse av den rettslige handleevnen, jf. § 22, jf. § 20. Etter annet punktum har fylkesmannen likevel en viss kompetanse til å oppheve rettens beslutning om vergemål. Det kreves at fylkesmannen finner det «ubetenkelig». Kompetansen er med andre ord forbeholdt de klare tilfellene. Det er også et krav at den eller de som har brakt sak om fratakelse av den rettslige handleevnen inn for retten, ikke motsetter seg dette. Departementet antar at dette er en regel som kan spare domstolene for arbeid og forenkle beslutningsprosessen i de klare sakene. Bestemmelsen omfatter bare det å oppheve vergemålet. Den gir ikke adgang til å endre eller redusere vergemålet.

Til § 64

Bestemmelsen følger opp utvalgets forslag til § 4-4 fjerde ledd og gir flere personer rett til å påklage vedtaket om opprettelsen av vergemålet enn det som kan følge av reglene i forvaltningsloven om parter og andre med rettslig klageinteresse. Lovteksten er noe forenklet i forhold til utvalgets forslag. Den som er satt under vergemål, har selv rett til å klage. Dette gjelder selv om vedkommende har samtykket til vergemålet. Bestemmelsen skal imidlertid forstås slik at personen må ha forutsetninger for å forstå hva saken gjelder. I tillegg er vergen gitt en rett til å klage. Naturlig nok er den som har begjært vergemålet, også gitt adgang til å klage. I tillegg foreslås det at de øvrige personene med begjæringskompetanse kan påklage vedtaket. Dette kan være særlig praktisk der andre enn ektefellen/samboeren har begjært personen satt under vergemål og livsledsageren ikke er enig i opprettelsen. Det antas at andre nærstående sjeldnere vil ha behov for å benytte klageretten. Departementet antar imidlertid at de nærståendes klagerett kan være en viktig sikkerhetsventil i enkelte saker.

For andre vedtak i saken gjelder forvaltningslovens regler om rett til å klage på vanlig måte.

Til § 65

Bestemmelsen følger opp utvalgets forslag i § 9-5 annet ledd.

Forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder for vergemålsmyndighetens virksomhet. Taushetsplikt kan også følge av andre bestemmelser. Opplysningen om at en person er satt under vergemål, vil normalt kunne oppfattes som omfattet av taushetsplikten. Som utvalget ser derfor departementet behov for å lovfeste at denne opplysningen ikke er underlagt taushetsplikt, se side 287 i utredningen. Å gjøre det kjent at det er oppnevnt verge for personen, kan være nødvendig for å gi personen tilstrekkelig vern. Det kan også være nødvendig for å sikre at vergen kan utføre sitt oppdrag på en god måte. Hensynet til mulige medkontrahenter taler også for en slik regel.

Til § 66

Bestemmelsen gir fylkesmannen hjemmel til å behandle personopplysninger, jf. personopplysningsloven §§ 8 og 9. Behandlingen av personopplysningene vil ellers følge reglene i personopplysningsloven. Arkivlovens regler om sletting og oppbevaring gjelder på vanlig måte.

Til § 67

§ 67 er ny i forhold til gjeldende lov og i forhold til utvalgets lovforslag. I punkt 4.6 er det gitt en nærmere begrunnelse for bestemmelsen.

Bestemmelsen gjelder tilfeller der det i medhold av helse- og sosiallovgivningen (for eksempel folketrygdloven §§ 22-4 og 22-6) er truffet vedtak om tvungen forvaltning av en persons trygdeytelser eller andre former for kontantytelser. Som det fremgår av punkt 4.6, foreslår departementet at det i slike bestemmelser i helse- og sosiallovgivningen som gir hjemmel for vedtak om tvungen forvaltning, tas inn en regel som gir kompetanse for fylkesmannen til å beslutte at midlene i stedet skal forvaltes av vergen. § 67 pålegger fylkesmannen en plikt til å vurdere om det skal treffes slikt vedtak. De nevnte bestemmelsene i helse- og sosiallovgivningen legger kompetansen til fylkesmannen, også i tilfeller der vergemålet går ut på fratakelse av den rettslige handleevnen. § 67 innebærer dermed en plikt for fylkesmannen til å vurdere om midlene skal forvaltes av vergen, både i forbindelse med eget vedtak om ordinært vergemål og i forbindelse med rettens beslutning om fratakelse av den rettslige handleevnen.

Til kapittel 9

Til § 68

Bestemmelsens første og annet ledd regulerer rettens kompetanse i vergemålssaker. Se punkt 9.6.

Det fremgår av første ledd første punktum at fratakelse av den rettslige handleevnen besluttes av tingretten. Dette gjelder både om saken gjelder full fratakelse eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen, jf. § 22 om fratakelse av handleevne, og om fylkesmannen allerede har truffet et midlertidig vedtak om fratakelse av handleevnen, jf. § 61. Retten må ta stilling til det nærmere omfanget av fratakelsen. Om personen ikke fra før har oppnevnt verge, kan retten også oppnevne verge, jf. første ledd annet punktum. Retten må da følge reglene i §§ 25 flg.

Bestemmelsens annet ledd følger opp utvalgets forslag til § 4-11 med enkelte endringer. Bestemmelsens første punktum viderefører et stykke på vei gjeldende rett ved overprøving av vedtak om oppnevning av hjelpeverger. Det følger av forslaget her at retten skal ha kompetanse til å overprøve vedtak om opprettelse av vergemål og vedtak om å avslå begjæring om oppheving av vergemål. Det følger av annet punktum at retten skal ha kompetanse til å prøve alle sider av saken. Denne utvidelsen av kompetansen er begrunnet i rettssikkerhetsmessige hensyn. Etter bestemmelsen vil retten ha tilnærmet samme kompetanse som det administrative klageorganet. Grensene skal trekkes på samme måte som for rettens kompetanse i saker om overprøving av administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren. Avgjørelsen skal skje ut fra de faktiske forhold slik disse er når saken tas opp til doms. Om for eksempel vilkårene for fratakelse av den rettslige handleevnen forelå på tidspunktet for fylkesmannens vedtak, så skal retten likevel oppheve vedtaket om vilkårene ikke foreligger på domstidspunktet. På samme måte skal vedtaket opprettholdes om vilkårene er til stede på domstidspunktet, selv om vilkårene ikke var til stede da fylkesmannen traff sitt vedtak. I saker som dette vil det gjerne være lite heldig om retten i stedet skulle oppheve vedtaket og henvise til ny behandling hos fylkesmannen.

Retten vil normalt være bundet av de spørsmål som har vært oppe til avgjørelse i forvaltningsorganet. I vergemålssaker der partene ikke har rådighet over sakens gjenstand, har retten også kompetanse til å treffe et vedtak som er mer eller mindre inngripende enn det som påklagd. Har fylkesmannen og klageinstansen truffet vedtak om et konkret vergemål, kan retten likevel treffe en beslutning som innebærer et mer eller mindre omfattende vergemål.

Når det gjelder rettslig behandling før adgangen til administrativ klage er uttømt, se forvaltningsloven § 27 b.

Det følger av tredje ledd at mekling i forliksrådet ikke skal foretas. Dette er i tråd med tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav a om at mekling ikke skal foretas i familiesaker. Bestemmelsen innebærer at tingretten har kompetanse til å ta stilling til saken uten at den først har vært til behandling i forliksrådet.

Det følger av fjerde ledd at det er tingretten der personen saken gjelder, har sitt alminnelige verneting, som skal behandle saken. Det alminnelige vernetinget er der vedkommende har sin bopel, jf. tvisteloven § 4-4 annet ledd. Fjerde ledd definerer videre «saker om vergemål» i kapittel 9 som saker etter bestemmelsens første og annet ledd.

Til § 69

Bestemmelsen gir regler om rett til å reise sak om vergemål, stevning og rett for den vergetrengende til å be om forenklet domsbehandling. Sak om vergemål, jf. § 68 første og annet ledd, kan reises av den samme gruppen som har kompetanse til å begjære ordinært vergemål, jf. henvisningen til § 56 første ledd bokstav a til d, og av fylkesmannen. Det vises derfor til merknadene til § 56. I første ledd annet punktum fremgår det at saken på vanlig måte skal reises ved stevning. De nærmere reglene om stevningen følger av tvisteloven § 9-2. Det følger blant annet av tvisteloven § 9-2 annet ledd bokstav c at den som reiser sak, skal angi det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultatet saksøkeren krever. I saker om opprettelse av vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen bør påstanden derfor angi det omfanget saksøkeren mener at vergemålet skal ha, jf. § 21.

Departementet foreslår i annet ledd at personen saken gjelder, på egen hånd kan begjære forenklet domsbehandling dersom han eller hun har evne til å forstå hva saken gjelder, se punkt 9.7.4. Dette er innholdsmessig en videreføring av umyndiggjørelsesloven § 5 første ledd første punktum. Utvalget har ikke foreslått en slik bestemmelse. Bestemmelsen vil suppleres av tvisteloven § 9-8 så langt det passer. Dette innebærer at retten står fritt til å etterkomme en begjæring om forenklet domsbehandling, men at beslutningen om en slik forenkling ikke kan ankes som sådan. Dommen kan imidlertid ankes på vanlig måte. Dommeren bør uansett ha gjennomført en samtale med vedkommende for å kunne vurdere om lovens krav er oppfylt. En forenklet behandling kan for eksempel tenkes der en person som erkjenner at han eller hun er avhengig av spill, ber om en delvis fratakelse av handleevnen slik at han eller hun ikke setter hus og hjem i fare. I slike tilfeller vil det kunne fremstå som unødvendig å utsette den vergetrengende for den belastningen som en hovedforhandling kan være.

Det kan imidlertid være forhold i saken som tilsier at det for eksempel av hensyn til sakens opplysning ikke er grunnlag for å etterkomme begjæringen om forenklet behandling.

Til § 70

Bestemmelsen er en videreføring av utvalgets forslag til § 4-7 annet ledd første punktum. Bestemmelsen erstatter umyndiggjørelsesloven § 2 annet ledd. Bestemmelsen innebærer et unntak fra tvisteloven § 9-12 første ledd, som bestemmer at retten bare settes med meddommere dersom en av partene krever det eller retten finner det ønskelig. I vergemålssaker skal retten settes med to meddommere. En av eller begge meddommerne kan være fagkyndige meddommer om hensynet til en forsvarlig behandling av saken tilsier det. Meddommerens fagkyndighet skal være tilpasset behovet i saken. Ytterligere krav til fagkyndige meddommer følger av domstolloven § 94. Utvelgelsen av meddommere som ikke er fagkyndige, skjer etter de alminnelige reglene i rettergangslovgivningen, jf. blant annet domstolloven § 86.

Til § 71

Bestemmelsen gjelder rettens behandling av vergemålssaker, se punkt 9.7. Det følger av første ledd at de alminnelige reglene i rettergangslovgivningen skal gjelde så langt de passer, med mindre det er gitt egne regler i vergemålsloven. Det er videre tatt forbehold om at rettergangslovgivingen bare gjelder så langt den passer. Det er særlig vergemålssakenes karakter som gjør at ikke alle bestemmelser passer. Tvisteloven § 9-7 om avgjørelse ved enighet mellom partene passer for eksempel ikke i vergemålssakene.

Det følger av bestemmelsens annet ledd første punktum at saken skal prioriteres og behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig. Departementet mener at dette er saker som det er viktig at gis en høy prioritet i alle faser. Bestemmelsen er noe endret i forhold til utvalgets forslag i § 4-7 annet ledd tredje punktum, se punkt 9.7.4 om begrunnelsen for dette. Ordlyden er i departementets lovforslag lagt tett opp til tvisteloven § 36-5 annet ledd som gjelder for saker om administrative tvangsinngrep i helse- og sosialsektoren. Bestemmelsen skal forstås på samme måte.

Annet ledd annet punktum er en oppfølging av utvalgets forslag i § 4-7 femte ledd. Bestemmelsen er aktuell om personen saken gjelder, er innlagt på institusjon og ikke selv vil eller har vanskeligheter med å møte i rettens lokaler. Tredje ledd er en videreføring av utvalgets forslag til § 4-7 sjette ledd. Fjerde ledd er en henvisning til bestemmelsen om underretning til nærstående som følger opp utvalgets forslag til § 4-12.

Femte ledd er langt på vei en oppfølging av utvalgets forslag til § 4-7 tredje ledd. Første punktum om ansvaret for sakens opplysning er en videreføring av umyndiggjørelsesloven § 6 første ledd. Domstolens rett til å få bistand fra politiet etter annet punktum kan for eksempel innebære at politiet oppsporer den personen som er begjært fratatt handleevnen. I tredje punktum bestemmes det at ansatte i enkelte tjenester fritas for taushetsplikt i en viss utstrekning. Unntaket fra taushetsplikten er av personvernhensyn begrenset til opplysninger som er nødvendige og relevante for de spørsmål saken gjelder. Kravet om relevans innebærer at det normalt er opplysninger av nokså ny dato som er unntatt fra taushetsplikten. Nødvendighetsbegrensningen innebærer at det ikke skal leveres ut flere opplysninger eller mer detaljerte opplysninger enn det som er nødvendig for å opplyse saken. På den annen side er det vesentlig at retten får tilgang til de opplysningene som er nødvendige og relevante, slik at rettens avgjørelsesgrunnlag blir korrekt. Den nærmere avgrensingen må baseres på et skjønn.

Se for øvrig punkt 9.7.

Til § 72

Bestemmelsens første ledd følger opp deler av utvalgets forslag § 4-7 femte ledd annet punktum. Bestemmelsen fastslår som en nyordning at personen vergemålssaken gjelder, skal innkalles til hovedforhandlingen. Det kan ikke avsies uteblivelsesdom om personen ikke møter. Om vedkommende ikke møter på tross av innkallingen, skal retten sørge for en samtale med vedkommende utenfor rettsmøtet, men bare hvis personen har evne til å forstå hva saken gjelder, jf. annet ledd. Annet ledd svarer til utvalgets § 4-7 femte ledd tredje og fjerde punktum. Departementet har også tatt med et forbehold om at det må være «mulig» å gjennomføre samtalen. Det kan for eksempel være at personen nekter å medvirke til en samtale, eller ikke er å få tak i.

Tredje ledd gir plikt for den sakkyndige og den som har begjært vergemålet, til å møte under hovedforhandling med mindre særlige grunner foreligger. Det vises til utvalgets § 4-7 fjerde ledd og femte ledd annet punktum og omtalen på side 168 i utredningen.

Der personer etter bestemmelsen har plikt til å møte, kreves det ellers gyldig fravær å la være. Reglene om gyldig fravær i tvisteloven § 13-4 første og fjerde ledd og plikten til å melde fra gjelder på vanlig måte.

Se for øvrig punkt 9.7.

Til § 73

Bestemmelsens første og annet ledd følger opp utvalgets forslag i § 4-7 åttende ledd første punktum.

Tredje ledd omhandler anke og lagmannsrettens sammensetning ved anke over en dom i en vergemålssak. Bestemmelsen henviser til bestemmelsen om bruk av meddommere ved tingrettsbehandlingen. Det er de samme hensynene som gjør seg gjeldende ved vurderingen av behovet for å bruke fagkyndige meddommere, jf. merknadene til § 70. Bestemmelsen har en parallell i tvisteloven § 29-17. Ytterligere krav til oppnevning av meddommerne følger av tvisteloven § 9-12 annet og tredje ledd. Departementet antar imidlertid at behovet tilsier at lagmannsretten i vergemålssaker normalt vil bli satt med minst én fagkyndig meddommer.

Se for øvrig punkt 9.7.

Til § 74

Bestemmelsen følger opp utvalgets forslag i § 4-8 og viderefører langt på vei umyndiggjørelsesloven § 5 annet ledd første punktum. Bestemmelsen gir retten hjemmel til å avvise en sak om opprettelse av vergemål når det går frem av stevningen at de forhold som påberopes, ikke kan gi grunnlag for vergemål. Bestemmelsen gir hjemmel for avvisning etter en summarisk vurdering av sakens innhold på grunnlag av stevningen. Bestemmelsen avviker dermed fra den vanlige formen for avvisning i sivilprosessen, jf. for eksempel tvisteloven § 29-12 som åpner for avvisning av saken hvis det foreligger ulike feil som må lede til avvisning. I vergemålssaker kan det etter departementets vurdering imidlertid være hensiktsmessig å gi adgang til å avvise en sak om vergemål når de forhold som påberopes, ikke kan gi grunnlag for vergemål. En sak om vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen kan oppleves som stigmatiserende og være en belastning for den det gjelder.

Tvistelovens regler om rettens adgang til å avvise saker gjelder i tillegg så langt de passer, jf. § 71 første ledd. Om en sak for eksempel fremmes før ettårsfristen i § 75 tredje ledd er utløpt, kan saken avvises på det grunnlaget etter vanlige regler. Det vises for øvrig til merknadene til § 62 om fylkesmannens avvisningskompetanse.

Til § 75

Første ledd følger innholdsmessig opp utvalgets forslag § 4-9 første. Bestemmelsen er en videreføring av umyndiggjørelsesloven § 14 annet ledd første punktum. Det følger av bestemmelsen at det bare er en dom som fratar den saksøkte den rettslige handleevnen eller setter han eller henne under vergemål, som trer i kraft straks. Er det for eksempel spørsmål om ved dom å redusere omfanget av vergemålet eller oppheve det, vil de vanlige rettskraftsreglene i tvisteloven komme til anvendelse. Etter tvisteloven § 19-14 første ledd inntrer rettskraft i slike tilfeller når avgjørelsen ikke lengre kan angripes av ordinære rettsmidler. Bestemmelsen gjelder både tingrettens og lagmannsrettens dom.

Annet ledd er tatt inn etter mønster av dansk retsplejelov § 466 stk. 4. Utvalget mener det kan være behov for en slik sikkerhetsventil, jf. side 170 i utredningen, og departementet slutter seg til dette.

Tredje ledd følger opp utvalgets forslag i § 4-7 åttende ledd annet punktum. Bestemmelsen innebærer et unntak fra tvisteloven § 19-15.

I fjerde ledd annet punktum gis den som er satt under vergemål, kompetanse til å reise søksmål om endring av dommen på egen hånd. Forutsetningen er at han eller hun har evne til å forstå hva saken gjelder. Formålet med bestemmelsen er å sikre at en person som helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen, likevel så langt mulig skal ha evnen til å reise sak om sitt eget vergemål. Bestemmelsen er så langt den rekker et unntak fra tvisteloven § 2-4 første ledd om at vergen er den umyndiges stedfortreder.

Se ellers punkt 9.7.

Til § 76

Bestemmelsen viderefører et stykke på vei utvalgets forslag i § 4-7 syvende ledd, se punkt 9.7. Bestemmelsens første ledd første punktum regulerer spørsmålet om hvem som bærer kostnadene ved saken. Regelen innebærer at det er staten som skal dekke kostnadene med mindre noe annet følger av lov. Dette forbeholdet er særlig relevant for sosialtjenesteloven § 9-10 femte ledd om kommunens ansvar for egne kostnader i saken. Punktet har en parallell i tvisteloven § 36-8. Departementet har valgt ikke å følge opp utvalgets forslag til § 4-7 syvende ledd annet punktum. Departementet foreslår i stedet et nytt annet punktum som innebærer at en privat part som uten god grunn har begjært en annen person satt under vergemål, kan ilegges ansvar for egne kostnader. Formålet med bestemmelsen er å forhindre ubegrunnede søksmål.

Annet ledd omhandler retten til å få oppnevnt advokat, jf. rettshjelpsloven § 16 nr. 5.

Tredje ledd gir blant annet hjemmel for å gi regler om et utvalg av advokater som retten kan oppnevne prosessfullmektig fra. Bestemmelsen er utformet etter mønster av barnevernloven § 7-8 første ledd tredje punktum.

Til § 77

Bestemmelsen viderefører delvis umyndiggjørelsesloven § 14. Bestemmelsen bygger på utvalgets forslag til § 4-13 og det vises i det vesentlige til utvalgets merknader til bestemmelsen på side 172 i utredningen.

Departementet har endret ordlyden noe. Det er blant annet presisert at det er rettens dom og ikke rettens vedtak som skal registreres. I tillegg er Enhetsregisteret tilføyd i første ledd bokstav c for å sikre at registrering også skal skje der.

Til kapittel 10

Til § 78

Paragrafen gir en definisjon av begrepet «fremtidsfullmakt». Spørsmålet om det bør innføres en ordning med fremtidsfullmakter i norsk rett, er drøftet i punkt 10. Begrepet «fremtidsfullmakt» er omtalt i punkt 10.1. Bestemmelsen bygger på Vergemålsutvalgets lovforslag § 10-1.

Utgangspunktet etter lovforslaget i proposisjonen er at fullmakter mister sin virkning hvis fullmaktsgiveren kommer i en slik helsetilstand at han eller hun mister evnen til å inngå rettslig bindende disposisjoner, jf. forslaget til endring av avtaleloven § 22, jf. § 102 nr. 2. Unntak fra utgangspunktet gjøres i paragrafen her, samt i lovforslaget § 93 om faste betalingsoppdrag og § 94 om nærståendes legalfullmakt.

§ 78 innebærer at fullmakter som gis med sikte på å skulle gjelde når fullmaktsgiveren er blitt ute av stand til å ivareta sine interesser, har virkning etter at fullmaktsgiverens rettslige handleevne er tapt. Definisjonen omfatter for det første fullmakter på det økonomiske området som skal tre i kraft fra opprettelsen eller et annet tidspunkt og før fullmaktsgiveren har mistet handleevnen, og som deretter skal fortsette å gjelde etter at handleevnen er tapt (vedvarende fullmakter). Definisjonen omfatter for det andre fullmakter på det økonomiske og/eller personlige området som først skal tre i kraft når handleevnen er tapt (»rene» fremtidsfullmakter). For begge former for fremtidsfullmakter må formkravene i § 81 være oppfylt for at fullmakten skal være gyldig som fremtidsfullmakt. Det kreves at fullmakten klart angir at den skal gjelde etter at fullmaktsgiveren har blitt ute av stand til å ivareta sine interesser, jf. § 80 annet ledd.

En fremtidsfullmakt kan bare opprettes med sikte på at fullmaktsgiveren kommer i en helsetilstand som medfører at han eller hun ikke lenger kan ivareta sine interesser, og ikke med sikte for eksempel på en situasjon der fullmaktsgiveren er fysisk fraværende, for eksempel fordi han eller hun flytter utenlands. Når det gjelder hvilke helsetilstander fremtidsfullmakter skal kunne opprettes med sikte på, foreslår Vergemålsutvalget at dette skal omfatte «alvorlig sinnslidelse, herunder demens, eller alvorlig svekket helbred». Den Norske Advokatforening viser til atpsykisk utviklingshemmede og rusmisbrukere ikke vil være omfattet, og mener det er uheldig at det kan oppstå grensetilfeller hvor man ikke kan benytte seg av fremtidsfullmakter, men likevel bli satt under vergemål. Foreningen er imidlertid enig med utvalget i at det ikke er praktisk at disse gruppene benytter seg av fremtidsfullmakter. Norsk Forbund for Utviklingshemmede forutsetter at psykisk utviklingshemmede skal ha rett til å opprette fremtidsfullmakter.

Departementet går inn for definisjonen av helsetilstander foreslått av Vergemålsutvalget. Enhver person over 18 år som har evnen til å forstå hva en fremtidsfullmakt innebærer, vil ha adgang til å opprette en slik fullmakt, jf. § 79 første ledd. Dette gjelder også om personen er psykisk utviklingshemmet eller har et rusproblem. Fremtidsfullmakter kan imidlertid bare opprettes med sikte på en fremtidig situasjon der sinnslidelse eller alvorlig svekket helbred gjør fullmaktsgiveren ute av stand til å ivareta sine interesser. Rusmisbruk eller psykisk utviklingshemming vil følgelig bare omfattes hvis dette har ledet til sinnslidelse eller alvorlig svekket helbred.

Uttrykket «sinnslidelse» vil omfatte alle tilstander som etter den rådende medisinske oppfatning til enhver tid regnes som dette. Demens er nevnt særskilt fordi dette anses som svært praktisk. Med «alvorlig svekket helbred» siktes det til alle former for alvorlig helsesvikt som kan medføre at en person ikke selv kan ivareta sine interesser. En slik helsesvikt vil oftest være av fysisk karakter. Det må være årsakssammenheng mellom den medisinske tilstanden og personens manglende evne til å ivareta sine interesser. Det vises for øvrig til merknaden til lovforslaget § 20 første ledd, hvor det blant annet er redegjort nærmere for innholdet i uttrykkene «sinnslidelse» og «alvorlig svekket helbred».

Vergemålsutvalget foreslår at en fremtidsfullmakt skal tre i kraft på det tidspunkt fullmaktsgiveren er «varig i hovedsak ute av stand til å ivareta sine interesser innen de områder som omfattes av fullmakten». (Kriteriet «i hovedsak» er riktignok bare med i lovforslaget på side 383 i utredningen og ikke på side 299-300.)

Fylkesmannen i Vest-Agder, Tinn overformynderi og Den norske Dommerforening stiller spørsmål ved om det bør kreves at fullmaktsgiveren skal være «varig» ute av stand til å ivareta sine interesser.

Den norske Dommerforeninguttaler:

«I utkastet § 10-1 er tatt med kriteriet «varig» i motsetning til utkastet § 3-1. Kriteriet synes ikke å harmonere med innholdet i merknadene på s. 300, 1. spalte, hvor det fremgår at fremtidsfullmakt kan opprettes også for det tilfellet at en ulykke etc. skulle inntreffe. Personer - ung eller gammel - kan grunnet en somatisk sykdomstilstand være psykisk ute av stand til å ivareta sine interesser for en periode, men slik at vedkommende vil kunne gjenvinne sin intellektuelle kapasitet. Muligheten for å opprette fremtidsfullmakt er etter hva forstås også ment å dekke slike tilfeller.»

Fylkesmannen i Vest-Agder viser til at kravet til varighet kan være for strengt for manisk depressive, som kan ha gode perioder. Også Tinn overformynderi mener at fremtidsfullmakter bør kunne benyttes av personer som midlertidig er ute av stand til å ivareta sine interesser, og så blir friske igjen.

Departementet går inn for å sløyfe kriteriet «varig». Fremtidsfullmakter skal ikke være ment for rent forbigående tilfeller, og det skal ikke kunne opprettes fremtidsfullmakter som kan «slås av og på». Dette kunne gi betydelig usikkerhet for tredjepersoner med hensyn til om fullmektigen på et gitt tidspunkt har myndighet til å inngå avtale eller ikke. På den annen side bør det ikke stilles for strenge krav til beviset for hvor varig tilstanden er når det gjelder spørsmålet om fullmakten er i kraft, jf. § 83. Hvis en fremtidsfullmakt opprettes av en person som har gode og dårlige sykdomsperioder, vil fullmakten tre i kraft når personen etter første ledd ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser. Den vil deretter være i kraft inn i en god periode frem til fullmaktsgiveren eventuelt tilbakekaller den, jf. § 89.

Departementet går inn for å sløyfe kriteriet knyttet til at fullmaktsgiveren «i hovedsak» skal være ute av stand til å ivareta sine interesser. Det antas at det er enklere å ta stilling til om hun eller han etter en helhetsvurdering må sies å være ute av stand til å ivareta sine interesser. Inntrer tilstanden gradvis, må det uansett tas stilling til på hvilket tidspunkt fullmakten er trådt i kraft.

Det fremgår av bestemmelsen at en fremtidsfullmakt kan utstedes til én eller flere personer, jf. også § 79 annet og tredje ledd. Dette innebærer at fullmektigen eller fullmektigene må identifiseres i fullmakten. Det kan ikke utstedes noen blancofullmakt.

Til § 79

Paragrafen regulerer hvem som kan være fullmaktsgiver og fullmektig etter en fremtidsfullmakt. Spørsmålet om det bør innføres en ordning med fremtidsfullmakter i norsk rett, er drøftet i punkt 10. Bestemmelsen har ikke en direkte parallell i Vergemålutvalgets lovforslag, men har delvis mønster etter den finske loven om interessebevakningsfullmakt 3 § og 4 §.

Første ledd slår fast at det bare er personer som har nådd myndighetsalderen, og som forstår hva fullmakten innebærer, som kan opprette fremtidsfullmakt. Opprettelse av en fremtidsfullmakt krever slike overveielser at det bør kreves at fullmaktsgiveren er fylt 18 år. Kravet om evne til å forstå fullmaktens betydning følger allerede av alminnelige regler om rettslig handleevne. Ettersom en fremtidsfullmakt skal gjelde etter at fullmaktsgiveren har mistet handleevnen, har departementet funnet grunn til å presisere i lovteksten at handleevnen fortsatt må være i behold på det tidspunktet fremtidsfullmakten opprettes.

Annet ledd første punktum bestemmer at den som utpekes som fullmektig, må være nådd myndighetsalderen og ikke være under vergemål. Kravet om at fullmektigen ikke må være under vergemål, omfatter vergemål både med og uten fratakelse av rettslig handleevne. Det er ikke noe i veien for at fullmektigen er mindreårig på det tidspunktet fremtidsfullmakten opprettes, så lenge han eller hun har fylt 18 år ved fullmaktens ikrafttredelse.

Fullmektigen kan ikke være en juridisk person, jf. annet ledd annet punktum. Dette skyldes at en fremtidsfullmakt bygger på et personlig tillitsforhold mellom fullmaktsgiveren og fullmektigen. I dette ligger også at fullmektigen ikke vil kunne overføre sin myndighet til andre, med mindre fullmaktsgiveren har utpekt en erstatningsfullmektig, jf. tredje ledd.

Tredje ledd gir fullmaktsgivere en oppfordring til å utpeke i fremtidsfullmakten en fullmektig som kan tre inn som erstatter hvis den eller de opprinnelige fullmektigene varig eller midlertidig ikke kan eller vil utføre oppdraget. Samme person kan utpekes til varig og midlertidig erstatter. Hvis den opprinnelige fullmektigen ikke påtar seg oppdraget, kan en slik erstatningsfullmektig tre inn og opprettelse av vergemål etter § 91 kan eventuelt unngås. En erstatningsfullmektig kan også tre inn der fullmektigen er midlertidig ute av stand til å utføre oppdraget, for eksempel på grunn av sykdom eller inhabilitet. Ved inhabilitet blir det i så fall ikke nødvendig å oppnevne en verge for den aktuelle saken, jf. § 86 annet ledd. Reglene i lovforslaget her om fullmektigens oppgaver mv. vil gjelde tilsvarende for en erstatningsfullmektig.

Til § 80

Paragrafen regulerer fremtidsfullmaktens innhold og omfang og bygger på § 10-2 i Vergemålsutvalgets lovforslag. Paragrafen er omtalt i punkt 10.3.

Utgangspunktet er at det er opp til fullmaktsgiveren å bestemme hva fullmakten skal omfatte. Første ledd første punktum slår for det første fast at fullmektigen kan gis myndighet til å representere fullmaktsgiveren i økonomiske forhold. Økonomiske forhold kan blant annet omfatte kjøp og salg av eiendeler, betaling av gjeld og andre utgifter, forsikringsspørsmål, håndtering av bankkonti og selvangivelse, søknader om økonomiske ytelser på fullmaktsgiverens vegne, mottak eller avslag av falt arv på fullmaktsgiverens vegne og investering av fullmaktsgiverens midler. Myndigheten til å gi gaver er særskilt regulert i § 87.

Fullmaktens omfang må fastlegges ved tolking, der formålet vil være å komme frem til hva som var fullmaktsgiverens hensikt ved opprettelsen av fullmakten. Normalt må en fullmakt i økonomiske spørsmål anses å omfatte både myndighet til inngåelse av avtaler, og til å representere fullmaktsgiveren overfor forvaltning og domstoler i de spørsmålene fullmakten omfatter.

Første ledd første punktum innebærer videre at en fremtidsfullmakt også kan gi fullmektigen myndighet i personlige spørsmål. Det kan gis en egen fremtidsfullmakt om personlige forhold, eller slik myndighet kan gis i tillegg til myndighet i økonomiske spørsmål. Personlige forhold kan blant annet omfatte spørsmål om hvor fullmaktsgiveren skal bo, hvilke fritidsaktiviteter han eller hun skal delta i, inngåelse av lege- og tannlegeavtaler og innlevering av klager på ytelser og behandling på fullmaktsgiverens vegne. Fullmakten kan også omfatte myndighet på helse- og sosialområdet, men denne myndigheten kan ikke gå lenger enn den rollen som ellers er tillagt nære pårørende etter annen lovgivning.

I første ledd annet punktum er det av pedagogiske hensyn presisert at fullmakten kan begrenses til å gjelde bestemte områder.

Annet ledd tilsvarer § 10-2 annet punktum i Vergemålsutvalgets forslag, og bestemmer at en fremtidsfullmakt må angi at den skal gjelde etter at fullmaktsgiveren har kommet i en tilstand som beskrevet i § 78. Det er ikke nødvendig at ordlyden i fremtidsfullmakten er identisk med ordlyden i § 78, men det må etter en tolkning være klart at fullmakten er ment å ha virkning etter at fullmaktsgiveren er blitt ute av stand til å ivareta sine interesser av årsaker som beskrevet i § 78.

Tredje ledd oppstiller begrensninger i fullmektigens myndighet på det personlige området. En bestemmelse i en fremtidsfullmakt som gir fullmektigen myndighet i slike spørsmål, vil ikke ha virkning med mindre en slik adgang følger av særskilt hjemmel i lov. Grensene er de samme som for en verges kompetanse overfor voksne under vergemål, se § 21 fjerde ledd i lovforslaget. En fullmektig kan blant annet ikke samtykke til donasjon av organer eller til tvang mot fullmaktsgiveren, uten at det kan påvises en særskilt hjemmel i lov for at fullmektigen kan inneha en slik kompetanse på vegne av fullmaktsgiveren Oppregningen er ikke ment å være uttømmende, jf. henvisningen til at dette også gjelder kompetansen i «andre særlig personlige forhold». Det vises for øvrig til merknaden til lovforslaget § 21 fjerde ledd og til de alminnelige motiver punkt 4.5.4.

Skedsmo overformynderi foreslår en bestemmelse om at hvis det i en fremtidsfullmakt er uttrykt noe om hvem som bør oppnevnes som verge hvis det blir aktuelt, skal fylkesmannen eller retten legge vekt på dette. Departementet anser det ikke nødvendig med en egen bestemmelse om dette. Det må legges vekt på slike ønsker uavhengig om de har kommet til uttrykk i en fremtidsfullmakt eller på annen måte, jf. § 20 annet ledd.

Hvis ikke annet følger av fremtidsfullmakten, må den anses å gi fullmektigen rett til å samtykke til behandling av personopplysninger på fullmaktsgiverens vegne innenfor det saklige området som fullmektigens oppdrag omfatter jf. fjerde ledd. Et frivillig, aktivt og informert samtykke gitt av fullmektigen skal derved anses for å fylle kravene i for eksempel personopplysningsloven og helseregisterloven.

Til § 81

Paragrafen regulerer formkravene til fremtidsfullmakter. Den bygger med noen endringer på § 10-3 i Vergemålsutvalgets forslag, og er omtalt i proposisjonens punkt 10.4.

Første ledd bestemmer at en fremtidsfullmakt skal være skriftlig, og at den skal bevitnes av to personer. Fullmakten må opprettes av fullmaktsgiveren personlig, men det er ikke noe i veien for at fullmaktsgiveren får bistand til å opprette fullmakten. Fullmaktsgiveren må undertegne dokumentet i vitnenes nærvær, eller bekrefte sin tidligere underskrift overfor vitnene i begges samtidige nærvær. Vitnene må kjenne dokumentets art, men behøver ikke være opplyst om innholdet. Kravene er innholdsmessig de samme som for testamenter etter arveloven § 49.

Annet ledd regulerer krav til vitnene. Departementet har valgt å regulere kravene direkte i bestemmelsen. Første punktum bestemmer at vitnene må ha nådd myndighetsalderen og ikke være mentalt svekket i en slik grad at de mangler evnen til å forstå hva underskriften innebærer, jf. arveloven § 52 for testamentsvitner. Annet ledd annet punktum slår fast at den som pekes ut som fullmektig, ikke kan være vitne. Tredje punktum utelukker enkelte personer fra å være vitne på grunn av deres tilknytning til fullmektigen. Departementet foreslår på dette punktet en noe snevrere krets enn det som er foreslått av utvalget. Bakgrunnen for dette er praktiske hensyn, og at det for fremtidsfullmakter neppe er behov for så strenge regler som det som gjelder for familiemedlemmer til den som er begunstiget i et testament. Begrepet «samboer» er definert i § 2 fjerde ledd i lovforslaget, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Formkravene er kumulative gyldighetsbetingelser. Er de ikke oppfylt, er fullmakten ugyldig som fremtidsfullmakt, jf. tredje ledd hvor dette fremgår uttrykkelig. Den kan være gyldig som alminnelig fullmakt, men kan da miste sin virkning når fullmaktsgiveren taper sin rettslige handleevne, jf. forslaget om endring av avtaleloven § 22.

Til § 82

Paragrafen lister opp enkelte opplysninger som normalt bør være med i en fremtidsfullmakt, men som ikke er gyldighetsbetingelser. Bestemmelsen bygger på Vergemålsutvalgets forslag § 10-4, og er omtalt i proposisjonens punkt 10.4.

Første leddslår fast at en fremtidsfullmakt bør dateres. Annet ledd første punktum oppfordrer til at vitnene påfører fremtidsfullmakten opplysninger om omstendigheter knyttet til opprettelsen som kan ha betydning for gyldigheten. Hvis fullmaktsgiveren er en eldre person, kan det være viktig av bevishensyn at vitnene skriver ned noe om hvordan de har forsikret seg om at fullmaktsgiveren hadde evne til å forstå disposisjonens betydning. Hvis et vitne er i tvil om fullmaktsgiveren har evnen til å forstå hva det innebærer å opprette en fremtidsfullmakt, kan det være aktuelt å be fullmaktsgiveren om å vise frem en legeerklæring som gir uttrykk for aktuell mental status.

Annet ledd annet punktum bestemmer at visse personlige data om vitnene bør oppgis i fremtidsfullmakten. Dette kan gjøre det enklere å finne frem til vitnene på et senere tidspunkt dersom det skulle bli tvist om fullmaktens gyldighet.

Til § 83

Paragrafen regulerer ikrafttredelsen av fremtidsfullmaktene, og er omtalt i punkt 10.5.

Askøy overformynderi, Moss overformynderi, Våler overformynderi og Nettverk for Overformynderiene i Norge mener § 10-8 bør inntas i § 10-7 i Vergemålsutvalgets forslag. Departementet er enig i at bestemmelsene bør slås sammen, og har i tillegg tatt med realiteten i utvalgets lovforslag § 10-9 i paragrafen. Adgangen til å få en fremtidsfullmakt stadfestet av fylkesmannen er regulert i § 84.

Første ledd slår fast at en fremtidsfullmakt trer i kraft når fullmaktsgiveren er i en slik tilstand som beskrevet i lovforslaget § 78. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen. I praksis vil en persons helsetilstand gjerne forverre seg gradvis, slik at det kan være vanskelig å fastslå et eksakt tidspunkt for når handleevnen er tapt. Departementet understreker at selv om kriteriet «i hovedsak» er sløyfet i § 78 i departementets lovforslag, kan fremtidsfullmakten tre i kraft selv om fullmaktsgiveren fortsatt er i stand til å håndtere visse dagligdagse anliggender. Avgjørende for om fremtidsfullmakten er i kraft, er om det på grunn av en helhetlig vurdering av fullmaktsgiverens helsetilstand er behov for bistand innenfor de områdene fullmakten omfatter.

For vedvarende fremtidsfullmakter blir første ledd av mindre betydning, ettersom fullmakten vil være i kraft allerede før fullmaktsgiveren har mistet evnen til å inngå rettslig bindende disposisjoner. Slike fullmakter vil tre i kraft fra opprettelsen, eller fra et senere tidspunkt bestemt i fullmakten.

Annet ledd første punktum slår fast at det er fullmektigen som skal vurdere om fremtidsfullmakten er i kraft. Hvis det er flere fullmektiger for ulike spørsmål, må hver av dem vurdere ikrafttredelsen for sine oppdragsområder. Kan fullmektigene bare handle i fellesskap, forutsetter dette normalt enighet dem i mellom om at fremtidsfullmakten er i kraft. En fullmektig vil ha et objektivt erstatningsansvar for at han eller hun handler etter gyldig fullmakt, jf. avtaleloven § 25 og § 92 i lovforslaget her, og har derfor en egeninteresse i å sørge for å ikke handle før det er på det rene at fremtidsfullmakten er i kraft. Blir det fra tredjepersoner stilt spørsmål ved fremtidsfullmakten, vil det kunne bes om stadfesting fra fylkesmannen, jf. § 84.

Etter annet ledd annet punktum skal fullmektigen snarest mulig varsle fullmaktsgiveren og hans eller hennes nærstående om ikrafttredelsen av fremtidsfullmakten. Det stilles ikke formkrav til underretningen, men normalt bør fullmektigen benytte en skriftlig melding for å unngå senere tvist om underretning er gitt, jf. § 84 tredje ledd første punktum om at det må fremlegges bevis for underretning hvis fylkesmannen bes om å stadfeste ikrafttredelsen. Departementet har på bakgrunn av innspill under høringen omformulert bestemmelsen slik at det kommer frem at hvis fullmaktsgiveren har ektefelle eller samboer, er det bare denne personen fullmektigen har plikt til å underrette, med mindre noe annet følger av fremtidsfullmakten. I andre tilfeller skal de nærmeste slektningene, for eksempel barn, foreldre eller barnebarn, ha melding om ikrafttredelsen. Hvem som er samboer etter loven, er definert i § 2 fjerde ledd.

Fullmaktsgiveren vil ellers stå fritt til i fremtidsfullmakten å navngi personer som skal ha underretning om ikrafttredelsen. Det kan for eksempel være aktuelt å bestemme at en tredjeperson som skal føre kontroll med fullmektigen, jf. § 90 første ledd, skal motta slik melding.

Når det gjelder vedvarende fullmakter, vil fullmakten som nevnt være i kraft fra opprettelsen eller fra et tidspunkt bestemt i fullmakten. For slike fullmakter skal underretningsplikten etter annet ledd annet og tredje punktum forstås slik at den inntrer fra det tidspunktet fullmaktsgiveren har kommet i en slik tilstand som beskrevet i § 78, jf. første ledd.

Til § 84

Paragrafen regulerer adgangen til å be fylkesmannen om å stadfeste at en fremtidsfullmakt er i kraft. Bestemmelsen er ny sammenlignet med Vergemålsutvalgets forslag, og er omtalt i punkt 10.5.

Det følger av første ledd første punktum at fullmektigen kan henvende seg til fylkesmannen og be om at fylkesmannen stadfester ikrafttredelsen av fremtidsfullmakten. Behov for dette kan for eksempel oppstå der en tredjeperson ikke ønsker å inngå avtale med fullmektigen bare på grunnlag av fullmektigens egen vurdering av ikrafttredelsen av fullmakten.

Første ledd annet punktum oppstiller vilkår for at fylkesmannen skal stadfeste ikrafttredelsen. Stadfesting skal skje hvis fullmakten ble opprettet i samsvar med formkravene i § 81. Fullmektigen må fremlegge fremtidsfullmakten i original for fylkesmannen, jf. tredje ledd første punktum, og fylkesmannen vil kunne kontrollere formkravene ut fra denne. Det skal også vurderes om fullmaktsgiveren er i en tilstand som beskrevet i § 78. For dette formålet skal fullmektigen fremlegge en legeerklæring om fullmaktsgiverens helsetilstand, og dette kan innhentes uten hinder av taushetsplikt, jf. tredje ledd første og annet punktum.

Fylkesmannens saksbehandling i en stadfestingssak vil i utgangspunktet være skriftlig. Fylkesmannen kan ikke forutsettes på eget tiltak å utrede om fullmaktsgiveren hadde rettslig handleevne da fremtidsfullmakten ble oppfylt, eller om vitnene oppfylte kravene i § 81 annet ledd. Derfor oppstiller annet ledd bokstav a og b slike forhold som hindre for stadfesting, som først og fremst vil få anvendelse når noen overfor fylkesmannen har kommet med en innvending om at fullmaktsgiveren manglet rettslig handleevne, eller at et vitne ikke oppfylte kravene i § 81 annet ledd. Til støtte for en slik innvending må det fremlegges en begrunnelse for innvendingen. Fylkesmannen har selvfølgelig også rett til å utrede slike forhold av eget initiativ. Som ledd i stadfestingssaken må fullmektigen legge frem bevis for at pårørende er varslet i tråd med § 83 annet ledd, jf. tredje ledd første punktum. På bakgrunn av dette kan fylkesmannen be de pårørende, samt fullmaktsgiveren selv, om å fremlegge sine synspunkter på om vilkårene for stadfesting er oppfylt, jf. tredje ledd tredje punktum om at fylkesmannen sørger for sakens opplysning. Det kan også være aktuelt å innhente opplysninger fra dem som har bevitnet fremtidsfullmakten.

Etter annet ledd bokstav c skal stadfesting ikke skje om det må antas at fullmektigen ikke er egnet for oppdraget. Ettersom fullmaktsgiveren selv har valgt fullmektigen, har fylkesmannen vanligvis ingen grunn til å prøve dette valget nærmere. Dette blir bare aktuelt hvis fylkesmannen, ved innhenting av synspunkter fra pårørende eller på annen måte, blir klar over omstendigheter som kan innebære at fullmektigen ikke vil ivareta fullmaktsgiverens interesser i tråd med fremtidsfullmakten. Det kan for eksempel være at fullmektigen er under vergemål, jf. § 79 annet ledd første punktum, at hun eller han tidligere er straffedømt for økonomisk utroskap, eller at det har inntrådt andre begivenheter som gjør at fullmektigen ikke lenger kan anses egnet til oppdraget.

Stadfesting av fremtidsfullmaktens ikrafttredelse har bare betydning som bevismoment overfor tredjepersoner. Den har ikke betydning for om en fremtidsfullmakt er gyldig eller i kraft, og er ikke å anse som et enkeltvedtak. Etter departementets vurdering bør det på denne bakgrunn heller ikke være klagerett over fylkesmannens avgjørelse. Uavhengig av om fylkesmannen stadfester fullmakten eller ikke, vil spørsmål om fullmaktens gyldighet kunne prøves for de alminnelige domstolene. Det vil dessuten være anledning til å henvende seg til fylkesmannen med begjæring om vergemål for fullmaktsgiveren, jf. § 56.

Hvis fylkesmannens saksbehandling trekker ut i tid, kan det oppstå en situasjon der ingen blir ansett for å være kompetent til å treffe en konkret avgjørelse på fullmaktsgiverens vegne. Stadfesting bør derfor være en prioritert oppgave hos fylkesmannen. Om det ikke lar seg gjøre å stadfeste fullmakten i tide, bør fylkesmannen vurdere midlertidig vedtak om vergemål etter § 61. Et slikt vedtak må oppheves hvis fremtidsfullmakten senere blir stadfestet. Hvis fullmaktsgiveren allerede er satt under vergemål når fylkesmannen blir bedt om å stadfeste en fremtidsfullmakt, bør vergemålet oppheves hvis fremtidsfullmakten stadfestes, jf. prinsippet om at vedtatt vergemål går foran i § 91 tredje ledd.

Blir ikrafttredelsen av en fremtidsfullmakt stadfestet, skal det utstedes en attest om dette som fullmektigen kan vise til tredjepersoner, jf. fjerde ledd første punktum. I så fall skal stadfestingen, hvis fullmakten gir kompetanse på områder som omfattes av det enkelte registeret, også registreres i de samme registrene som fratakelse av rettslig handleevne registreres i, jf. fjerde ledd annet punktum, jf. § 77. Dette innebærer for eksempel at om fullmaktsgiveren har fast eiendom, og fullmakten omfatter forvaltningen av denne, så skal stadfestingen registreres i de registre der eiendommen er registrert. Blir stadfesting nektet, må fylkesmannen vurdere om det skal opprettes vergemål for fullmaktsgiveren hvis forholdene i saken gir grunnlag for det, jf. § 20.

Til § 85

Paragrafen regulerer alminnelige krav til hvordan fullmektigen skal utføre sitt oppdrag. Bestemmelsene i første og annet ledd er nye sammenlignet med Vergemålsutvalgets forslag, mens tredje ledd bygger på § 10-10 i utvalgets lovforslag.

Utgangspunktet er at det er opp til fullmaktsgiveren og fullmektigen å bli enige om hvordan fullmektigen skal utføre oppdraget. Etter utkastet til rekommandasjon fra Europarådet om fremtidsfullmakter prinsipp 9 nr. 1 og 2 skal fullmektigen handle i samsvar med fullmakten og ivareta fullmaktsgiverens interesser, og skal så langt det er mulig rådføre seg med fullmaktsgiveren og ta i betraktning hans eller hennes ønsker og følelser ved utførelsen av oppdraget. Tilsvarende bestemmelser finnes i den finske loven om interessebevakningsfullmakt 16 § første og annet ledd.

Vergemålsutvalget foreslår ikke noen generelle regler om fullmektigens utførelse av sitt oppdrag. For verger foreslår imidlertid utvalget bestemmelser i §§ 6-3 og 6-4 om plikt til å høre og rådføre seg med den som er under vergemål. I Sverige er det foreslått at reglene i handelsbalken kapittel 18 om såkalte «sysslomän» skal supplere det som er fastsatt i fremtidsfullmakten om forholdet mellom fullmaktsgiveren og fullmektigen, se lovforslaget 16 § første ledd og SOU 2004: 112 punkt 6.2.6 (side 496 flg.). Fullmektigen vil etter disse reglene ha en plikt til å ivareta fullmaktsgiverens interesser, og kan eventuelt bli erstatningsansvarlig hvis disse tilsidesettes på en illojal måte, jf. side 498.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om lovfesting av slike generelle plikter for fullmektigen som oppstilles i utkastet til rekommandasjon fra Europarådet og den finske loven om interessebevakningsfullmakt.

Departementet går likevel inn for en bestemmelse i første ledd om at fullmektigen skal handle i samsvar med fullmakten og fremme fullmaktsgiverens interesser og rettigheter. Dette pålegger fullmektigen en viss aktsomhetsplikt ved utførelsen av oppdraget. Pliktens nærmere innhold må fastlegges konkret, blant annet på bakgrunn av oppdragets art og omfang. Ved forsømmelse av plikten kan det eventuelt bli aktuelt med erstatningsansvar for fullmektigen på ulovfestet grunnlag.

I tillegg foreslår departementet i annet ledd å lovfeste at fullmektigen som utgangspunkt skal høre fullmaktsgiveren før avgjørelser treffes, unntatt hvis dette medfører betydelige vanskeligheter eller fullmaktsgiveren mangler evne til å forstå hva saken gjelder. Bestemmelsene vil først og fremst ha pedagogisk og prinsipiell betydning. De kan imidlertid også få praktisk betydning, for eksempel for fylkesmannens vurdering der noen ber om opprettelse av vergemål og hevder at fullmektigen ikke skjøtter sitt oppdrag til fullmaktsgiverens beste, jf. § 91.

Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder bare det innbyrdes forholdet mellom fullmaktsgiveren og fullmektigen, og vil ikke ha betydning for gyldigheten av rettshandler fullmektigen foretar.

Tredje ledd er omtalt i punkt 10.8. Første punktum slår fast at fullmektigen skal holde fullmaktsgiverens midler atskilt fra sine egne. Bestemmelsen tilsvarer prinsippet i § 36 tredje ledd for verger. Den er viktig for at fullmaktsgiverens midler skal være sikret mot fullmektigens kreditorer.

Tredje ledd annet punktum fastsetter at fullmektigen skal oppbevare tilstrekkelig dokumentasjon om de avgjørelser som tas på fullmaktsgiverens vegne. Når det gjelder økonomiske forhold, bør i hvert fall kontoutskrifter normalt tas vare på. I personlige spørsmål bør fullmektigen sørge for å kunne redegjøre i tilstrekkelig grad for de avgjørelser som er truffet. Spørsmålet om oppbevaringspliktens omfang må vurderes ut fra oppdragets art. Det kan ikke kreves at det oppbevares opplysninger om enhver liten transaksjon. Hvis fullmektigen er fullmaktsgiverens ektefelle eller samboer, kan det i utgangspunktet ikke kreves mye. Fullmaktsgiveren kan regulere plikter for fullmektigen til å oppbevare opplysninger eller føre regnskap mer utførlig i fremtidsfullmakten.

Pliktene etter paragrafen her foreslås ikke sanksjonert. Brudd kan imidlertid få betydning i fylkesmannens eventuelle vurdering av om det bør pålegges regnskapsplikt etter § 90 eller opprettes vergemål etter § 91.

Til § 86

Paragrafen fastsetter i hvilke tilfeller fullmektigen ikke kan representere fullmaktsgiveren på grunn av interessekonflikter mellom dem. En interessekonflikt vil være til hinder både for at fullmektigen inngår rettshandler på fullmaktsgiverens vegne, og for representasjon i forvaltnings- eller rettssaker. Paragrafen er omtalt i punkt 10.6 og bygger på § 10-6 i Vergemålsutvalgets forslag.

Første ledd første punktum slår fast at fullmektigen ikke kan representere fullmaktsgiveren i saker hvor han eller hun ville være inhabil som verge. Inhabilitetsgrunnene tilsvarer altså de som gjelder for verger, se merknadene til § 34.

Første ledd annet punktum gjør unntak fra første punktum og bestemmer at inhabilitet ikke er til hinder for at fullmektigen kan gi gaver i samsvar med § 87 eller dekke egne utgifter og vederlag etter § 88. Fullmektigen kan dessuten gjennomføre disposisjoner som fullmakten særskilt angir at fullmektigen skal kunne foreta. Med kriteriet «særskilt» siktes det til at fullmakten må gi klare holdepunkter for at fullmaktsgiveren har ment at fullmektigen skal kunne foreta disposisjonen til tross for inhabilitetsreglene. Dette kan for eksempel gjelde inngåelse av avtaler med personer som står i et nært slektskapsforhold til fullmaktsgiveren eller fullmektigen. Det må i så fall gå frem av fullmakten hva avtalen kan gå ut på, og hvem den kan inngås med.

Annet ledd slår fast at hvis fullmektigen er inhabil, og det ikke er noen andre som har rettslig grunnlag for å bistå fullmaktsgiveren, kan fullmektigen eller andre med begjæringskompetanse, jf. § 56, begjære at fylkesmannen oppnevner en verge med et begrenset mandat, tilsvarende en setteverge i saker hvor den ordinære vergen er inhabil, jf. § 34 annet ledd. For oppnevningen og utførelsen av vergeoppdraget vil reglene om dette ellers i lovforslaget gjelde.

Det vil ikke være behov for å oppnevne en verge hvis fremtidsfullmakten utpeker en fullmektig som skal tre inn når den opprinnelige fullmektigen er inhabil, jf. § 79 tredje ledd.

Hvis fullmektigen har gjennomført en disposisjon denne var inhabil til, kan disposisjonen etter ulovfestede regler være ugyldig om innhabiliteten har virket inn på disposisjonens innhold. Brudd på inhabilitetsregelen kan også få betydning i en eventuell vurdering av om det bør opprettes vergemål etter § 91.

Til § 87

Paragrafen regulerer fullmektigens adgang til å gi gaver på fullmaktsgiverens vegne. Den bygger på § 10-6 annet ledd første punktum i Vergemålsutvalgets forslag, og er omtalt i punkt 10.6.

Det følger av første ledd første punktum at en fullmektig har rett til å gi sedvanlige gaver på fullmaktsgiverens vegne. En slik rett trenger ikke være fastsatt i fremtidsfullmakten. Fullmektigen kan også gi slike sedvanlige gaver til seg selv og sin nærmeste familie.

Hva som er sedvanlig, beror blant annet på fullmaktsgiverens økonomi og hva han eller hun eventuelt har pleid å gi i gaver til anledninger som fødselsdager, jul og bryllup tidligere. Fullmaktsgiveren kan regulere fullmektigens adgang til å gi gaver i fremtidsfullmakten, jf. annet punktum. Det kunne være fare for misbruk hvis fullmektigen skulle kunne gis en ubegrenset rett til å gi bort fullmaktsgiverens eiendeler. Bestemmelsen krever derfor at fullmektigen bare skal kunne gi en gave på fullmaktsgiverens vegne hvis adgangen til å gi gaven er særskilt angitt i fullmakten. Dette innebærer at hvem som er mottaker, og en ramme for gaven eller gavene, bør være angitt i fullmakten. Fullmakten kan for eksempel angi at fullmaktsgiverens barnebarn skal få en viss sum hvert femte år.

Gaver som er utdelt i strid med bestemmelsen her eller fremtidsfullmakten, vil kunne kreves tilbakeført av berørte parter.

Til § 88

Paragrafen regulerer vederlag og utgiftsdekning for fullmektigen. Den bygger på Vergemålsutvalgets forslag § 10-6 annet ledd annet punktum, og er omtalt i punkt 10.6.

Spørsmål om vederlag og utgiftsdekning er i utgangspunktet et privatrettslig spørsmål det er opp til fullmaktsgiveren og fullmektigen å bli enige om. Alternativt kan fullmaktsgiveren i fremtidsfullmakten ensidig regulere fullmektigens vederlagsrett og rett til erstatning for kostnader. Fullmakten kan også bestemme at fullmektigen ikke skal ha rett til vederlag eller dekning av utgifter. Fullmektigen må anses for å ha godtatt det fullmakten fastsetter, ved å påta seg oppdraget som fullmektig.

Hvis spørsmål om vederlag og utgifter ikke er regulert i fullmakten, slår bestemmelsen fast at fullmektigen har rett til å dekke sine nødvendige utgifter knyttet til oppdraget. Hva som er «nødvendig», må vurderes ut fra oppdragets art og omfang slik dette er fastsatt i fullmakten. Det må avgrenses mot oppgaver fullmektigen utfører for eksempel fordi han eller hun er en slektning av fullmaktsgiveren.

Bestemmelsen fastsetter videre at fullmektigen, når det er rimelig, kan beregne seg et passende vederlag for arbeidet. Hvis fullmektigen er en nær slektning av eller ektefelle/samboer til fullmaktsgiveren, vil det normalt ikke kunne anses rimelig med vederlag, med mindre oppdraget er særlig byrdefullt. Med hensyn til i hvilke situasjoner det er rimelig med vederlag, bør det ses hen til de tilsvarende reglene for verger.

Om situasjonen tilsier at det skal beregnes et vederlag, følger det av bestemmelsen at vederlaget skal være «passende». Også her skal det ses hen til normene for godtgjøring til verge. Om fullmektigen skal ha rettigheter utover dette, må det følge av fullmakten.

Hvis fullmektigen beregner seg et vederlag eller utgiftsdekning som strider mot fremtidsfullmaktens bestemmelser eller mot bestemmelsene i paragrafen her, vil det urimelige vederlaget kunne kreves tilbakebetalt ved søksmål av fullmaktsgiverens dødsbo.

Til § 89

Paragrafen regulerer tilbakekall av fremtidsfullmakt, og bygger på § 10-5 i Vergemålsutvalgets lovforslag. Bestemmelsen er omtalt i proposisjonens punkt 10.7.

Første ledd er en omformulering av § 10-5 i Vergemålsutvalgets lovforslag. Bestemmelsen slår fast at en fullmaktsgiver ikke med bindende virkning kan forplikte seg til å la være å tilbakekalle en fremtidsfullmakt. Et løfte om dette vil ikke ha rettsvirkning. Bakgrunnen er at en fremtidsfullmakt vil bygge på et tillitsforhold mellom fullmaktsgiveren og fullmektigen. Fullmektigens myndighet etter fullmakten kan være omfattende, og dens betydning for fullmaktsgiverens rettsstilling tilsvarende stor. Fullmakten kan dessuten opprettes lenge før det blir aktuelt å anvende den. I mellomtiden kan tillitsforholdet og fullmaktsgiverens ønsker endre seg. På denne bakgrunn er det klart at fremtidsfullmakten, uansett løfter om det motsatte, må kunne tilbakekalles. Dette gjelder i prinsippet også etter at fullmakten har trådt i kraft.

Annet ledd klargjør at fullmaktsgiveren bare kan tilbakekalle en fremtidsfullmakt hvis han eller hun har evnen til å forstå hva et tilbakekall innebærer, i tråd med alminnelige regler om rettslig handleevne. Hvis for eksempel en aldersdement person på grunn av vrangforestillinger forsøker å tilbakekalle en fremtidsfullmakt som er trådt i kraft, vil tilbakekallet ikke være gyldig.

Tredje ledd beskriver fremgangsmåten ved tilbakekall, og tilsvarer innholdsmessig avtaleloven § 16. Avtaleloven gjelder tilsvarende for fremtidsfullmakten og fullmektigens disposisjoner og ansvar, jf. § 92.

Hvis fullmektigen mener at fullmaktsgiveren ikke har evnen til å forstå hva et tilbakekall innebærer, kan han eller hun nekte å levere fullmakten tilbake til fullmaktsgiveren. Det vil i så fall være opp til fullmaktsgiveren eventuelt å gå til søksmål for å få fullmakten tilbake. Fullmaktsgiveren kan også begjære opprettelse av vergemål. Dette gjelder også der fullmaktsgiveren ikke lenger har den rettslige handleevnen i behold.

Til § 90

Paragrafen gjelder kontroll med fullmektigens utførelse av oppdraget. Bestemmelsen er omtalt i punkt 10.8. Den bygger på § 10-11 i Vergemålsutvalgets lovforslag.

Fullmektigen har i utgangspunktet ingen regnskapsplikt eller plikt til å innlevere opplysninger om fullmaktsforholdet ellers til noen. Han eller hun har bare plikt til å oppbevare visse opplysninger i samsvar med § 85 tredje ledd annet punktum. Fullmaktsgiveren kan imidlertid bestemme at fullmektigen for eksempel skal innlevere opplysninger eller regnskaper til en bestemt tredjeperson, jf. første ledd. Slik kontroll på privatrettslig grunnlag kan være praktisk, for eksempel hvis fullmaktsgiveren ønsker at pårørende skal få innsynsrett i bevegelser på bankkonti eller lignende for enklere å kunne overvåke fullmektigens utførelse av oppdraget. En annen mulighet er å pålegge innlevering av årlige regnskaper til en revisor. Så lenge fullmaktsgiveren ikke uttrykkelig har pålagt den aktuelle tredjepersonen taushetsplikt overfor fylkesmannen, må han eller hun kunne henvende seg til fylkesmannen og melde fra om eventuelle uregelmessige forhold.

Annet ledd gjelder kontroll fra fylkesmannens side, og må ses i sammenheng med § 91 om opprettelse av vergemål. Fylkesmannen skal ikke føre kontroll med fullmektigen av eget tiltak, men vil etter en konkret vurdering kunne gripe inn på grunnlag av henvendelser som gir grunn til å undersøke om fullmaktsgiverens interesser ivaretas i samsvar med fremtidsfullmakten, det vil si om det foreligger misbruk eller lignende fra fullmektigens side. Fylkesmannen kan i så fall pålegge fullmektigen regnskapsplikt, og be om andre opplysninger om fullmaktsforholdet. Andre opplysninger kan for eksempel være nødvendige for å undersøke riktigheten av regnskapet. Hvis fylkesmannen krever opplysninger, går det foran eventuell taushetsplikt for fullmektigen.

Det foreslås ingen sanksjoner mot brudd på pålagt opplysnings- eller regnskapsplikt. Unnlatt overholdelse vil imidlertid være et argument for at fylkesmannen bør vurdere vergemål etter § 91.

Til § 91

Paragrafen regulerer opprettelse av vergemål for personer som har opprettet fremtidsfullmakt. Den er omtalt i punkt 10.8 og bygger på §§ 10-12 og 10-13 i Vergemålsutvalgets lovforslag.

Første ledd regulerer hvem som kan fremsette begjæring om vergemål. I tillegg til personer nevnt i § 56, kan også fullmektigen gjøre dette. Dette kan være praktisk der fullmektigen ønsker å fratre, eller der han eller hun ser at fullmaktsgiveren har behov for bistand utover det fremtidsfullmakten gir grunnlag for. Fylkesmannen kan også sette i gang en vergemålssak av eget tiltak. Dette kan blant annet være aktuelt hvis fylkesmannen ved kontroll med fullmektigen etter § 90 avdekker misbruk av fremtidsfullmakten.

Annet ledd første punktum klargjør at de alminnelige vilkårene for vergemål gjelder også når det er opprettet en fremtidsfullmakt, jf. lovforslaget kapittel 4. Omfatter begjæringen om vergemål fratakelse av rettslig handleevne, vil det være retten som behandler saken, jf. § 68.

Annet ledd annet punktum presiserer at det ved vurderingen av om det er behov for vergemål, skal legges vekt på om fullmektigen ivaretar fullmaktsgiverens interesser som forutsatt i fremtidsfullmakten, og om det er behov for ytterligere bistand. Det første momentet knytter seg til fullmektigens utførelse av oppdraget, mens det andre gjelder oppdragets grenser. Vergemål skal bare opprettes der hensynet til å beskytte fullmaktsgiveren taler for dette. Utgangspunktet må være at fullmaktsgiverens selvbestemmelsesrett, slik denne er kommet til uttrykk i fremtidsfullmakten, skal respekteres. Det vil ikke være tilstrekkelig til å opprette vergemål at fylkesmannen er uenig i rammene for fullmektigoppdraget eller hvordan oppdraget utføres, eller at det foreligger konflikt mellom fullmaktsgiverens pårørende, så lenge fullmektigen ivaretar fullmaktsgiverens interesser i tråd med det som er bestemt i fremtidsfullmakten. Vergemål vil bare være aktuelt hvis det foreligger en misbrukssituasjon, der det er en konflikt mellom fullmektigen og fullmaktsgiveren, eller der fullmaktsgiverens hjelpebehov av andre grunner ikke blir forsvarlig ivaretatt. Misbruk vil foreligge hvis fullmektigen opptrer illojalt og begunstiger seg selv eller andre på fullmaktsgiverens bekostning utover de rammer fremtidsfullmakten og lovforslaget her setter. Andre grunner til å opprette vergemål kan for eksempel være at fullmektigen ønsker å fratre, eller at fremtidsfullmakten kun gir grunnlag for bistand i økonomiske spørsmål, mens fullmaktsgiveren har behov for hjelp også i personlige forhold.

Fylkesmannen kan ikke oppheve eller endre fremtidsfullmakten på annen måte enn ved å opprette vergemål. Hvis det først opprettes vergemål for fullmaktsgiveren, erstatter vergemålet fremtidsfullmakten i den utstrekning vergemålet og fullmakten overlapper, jf. tredje ledd . Fullmektigen kan da ikke lenger utlede noen rett fra fullmakten.

Om fullmektigens erstatningsansvar gjelder avtaleloven § 25, jf. merknadene til lovforslaget § 92.

Ved utformingen av vergemålet og valg av verge må fullmaktsgiverens vilje, slik denne har fremkommet i fremtidsfullmakten, tillegges vekt. Dersom bakgrunnen for vergemålet er at fullmaktsgiveren har behov for ytterligere bistand, kan det være aktuelt å oppnevne fullmektigen som verge med et begrenset mandat, ved siden av funksjonen som fullmektig. I andre tilfeller, for eksempel der det foreligger misbruk, vil det nok normalt være mest hensiktsmessig at vergemålet erstatter fullmakten i sin helhet.

Departementet foreslår ikke å følge opp utvalget forslag i § 10-13 annet ledd om en plikt for fylkesmannen til å varsle fullmektigen om vergemålet.

Departementet foreslår i stedet at fylkesmannen gis rett og plikt til å kalle fullmakten helt etter delvis tilbake. Formålet med regelen er å hindre at fullmektigen vedblir å være legitimert om vedkommende beholder fullmakten. Det følger av tredje ledd annet punktum at § 89 tredje ledd gjelder tilsvarende også der det er fylkesmannen som kaller tilbake fullmakten. I tredje ledd tredje punktum gis fylkesmannen plikt til å foreta en påtegning på fullmakten om at den delvis er erstattet av et vergemål. Formålet med regelen er å hindre at fullmakten tilsynelatende gir fullmektigen bedre rett enn det han eller hun har. Både i leddets første og tredje punktum er plikten begrenset til der det er «mulig». Det vil i utgangspunktet være opp til fylkesmannen å vurdere dette.

Til § 92

Paragrafen regulerer forholdet mellom reglene i lovforslaget og bestemmelsene i avtaleloven. Den svarer til § 10-15 i Vergemålsutvalgets forslag.

Utvalget foreslår at de alminnelige reglene i avtaleloven om vern av tredjepersoner og fullmektigens erstatningsansvar skal gjelde tilsvarende for fremtidsfullmakter, jf. utredningen side 298. Det foreslås altså unntak fra avtaleloven § 41 om at loven bare gjelder «på formuerettens område».

Fylkesmannen i Østfold gir uttrykk for at en henvisning til at avtaleloven gjelder som utfyllende regelverk for fremtidsfullmakter, er viktig.

Departementet går inn for Vergemålsutvalgets forslag om at avtalelovens bestemmelser skal gjelde tilsvarende for fremtidsfullmakter så lenge ikke noe annet fremgår av lovforslaget her. Et eksempel på særskilt regulering er reglene om tilbakekall i § 89. Disse bestemmelsene tilsvarer imidlertid innholdsmessig de relevante bestemmelsene i avtaleloven. I tillegg kan avtaleloven § 19 få betydning i tilfeller der fullmaktsgiveren gjenvinner sin mentale kapasitet og tilbakekaller fremtidsfullmakten.

Etter avtaleloven § 10 første ledd blir en fullmaktsgiver bundet av rettshandlinger fullmektigen foretar, så lenge disse ligger innenfor fullmaktens materielle grenser. Hvis fullmaktsgiveren overskrider sin myndighet, blir fullmaktsgiveren ikke bundet, selv om medkontrahenten mot formodning har vært i god tro. Tilsvarende vil gjelde også der fullmektigen overskrider grenser for sin myndighet fastsatt i lovforslaget her, se § 86 om inhabilitet og § 87 om gaver.

Har fullmektigen handlet i strid med instrukser fra fullmaktsgiveren som ikke fremkommer av fremtidsfullmakten eller loven, vil godtroende tredjepersoner være beskyttet i den grad dette følger av avtaleloven § 11 første ledd. Hvis en fullmaktsgiver som har mental kapasitet til å forstå hva han gjør, har gitt uttrykk for at fullmakten ikke skal gjelde, blir en avtale ikke bindende for fullmaktsgiveren hvis medkontrahenten kjente eller burde ha kjent til forholdet, jf. avtaleloven § 20.

Andre bestemmelser som kan ha betydning, er avtaleloven § 21, jf. § 24, som regulerer situasjonen der fullmaktsgiveren dør, og § 23, jf. § 24, som gjelder der fullmaktsgiveren kommer under konkurs.

Fullmektigens erstatningsansvar overfor tredjepersoner er regulert i avtaleloven § 25. Fullmektigen har i utgangspunktet objektivt ansvar for at han eller hun har nødvendig fullmakt, jf. § 25 første ledd, og blir erstatningsansvarlig overfor medkontrahenten hvis en avtale ikke kan gjøres gjeldende overfor fullmaktsgiveren. Medkontrahenten skal i så fall stilles som om avtalen hadde vært bindende, dvs. den positive kontraktsinteressen skal erstattes, jf. § 25 første ledd annet punktum. Dette gjelder imidlertid ikke hvis medkontrahenten forsto eller burde forstå at fullmektigen ikke hadde rett til å binde fullmaktsgiveren, jf. § 25 annet ledd første punktum. Normalt må det kreves at medkontrahenten krever å få fremlagt fremtidsfullmakten.

Etter avtaleloven § 25 annet ledd annet punktum vil fullmektigen heller ikke pådra seg erstatningsansvar hvis han eller hun var uvitende om at fullmakten er uvirksom, for eksempel der den har blitt opphevet av et vergemål, jf. § 91, som fullmektigen er uvitende om, og som medkontrahenten ikke kunne regne med at fullmektigen kjente til. Det er på denne bakgrunn viktig at fylkesmannen raskt kaller tilbake fullmakten etter § 91 tredje ledd.

I § 94 foreslår departementet en regel om legalfullmakt for pårørende. Henvisningen til avtaleloven vil også gjelde slike fullmakter.

Til § 93

Paragrafen regulerer fortsatt gyldighet av visse fullmakter etter at fullmaktsgiveren har mistet den rettslige handleevnen. Den gjør dermed unntak fra utgangspunktet om at fullmakter mister sin virkning fra dette tidspunktet, jf. forslaget til endring av avtaleloven § 22 første ledd. Bestemmelsen er omtalt i punkt 10.11. Den bygger på Vergemålsutvalgets lovforslag § 10-14.

Første ledd gjelder en skriftlig fullmakt til en finansinstitusjon eller betalingsmottaker om at det som fast betalingsoppdrag skal foretas en bestemt angitt betaling på fullmaktsgivers vegne. En slik fullmakt skal fortsette å være gyldig selv om vedkommende ikke lenger er i stand til å inngå rettslig bindende disposisjoner, jf. § 78. Slike fullmakter vil være underlagt avtalelovens regler.

I motsetning til for fremtidsfullmakter stilles det ikke krav om at fullmektigen må være en fysisk person. I praksis vil det gjerne dreie seg om fullmakt til juridiske personer. Betalingsoppdraget må gjelde et bestemt angitt periodisk betalingsoppdrag. Det typiske virkeområdet for bestemmelsen vil være avtalegiroavtaler og andre avtaler om belastningsfullmakt etter finansavtaleloven § 26. Det følger også av bestemmelsen at betalingsfullmakten kan være gitt direkte til mottakeren av betalingen, jf. at finansavtaleloven § 26 første ledd bokstav b åpner for en slik løsning.

Fullmakten kan gjelde betaling av husleie, forsikring, nedbetaling av lån eller andre utgifter. Faste innskudd til egen sparekonto eller stående overføringer til fondssparinger vil ikke omfattes, da dette ikke kan anses som betalingsoppdrag.

Forslaget innebærer at betalingsformidleren ikke behøver å overvåke om betaleren har den nødvendige rettslige handleevne hver gang beløp skal overføres fra vedkommendes konto i samsvar med fullmakten. Fullmaktsgiveren må imidlertid selvsagt ha hatt sin rettslige handleevne i behold på det tidspunktet fullmakten ble gitt. For øvrig stilles ingen formkrav til fullmakten utover at den må være skriftlig. Skriftlighetskravet er ikke til hinder for at fullmakten kan være gitt i elektronisk form.

Annet ledd fastslår at en oppnevnt verge kan kalle tilbake fullmakter som nevnt i første ledd hvis dette faller innenfor vergens mandat. Fullmakten faller altså ikke automatisk bort ved det at det opprettes vergemål for fullmaktsgiveren, den må i så fall tilbakekalles av vergen. Skal vergen representere fullmaktsgiveren i økonomiske forhold, vil tilbakekall av fullmakt som omhandlet i paragrafen her, normalt måtte anses å falle innenfor mandatet. Også en fullmektig etter en fremtidsfullmakt kan tilbakekalle en skriftlig fullmakt om betalingsoppdrag hvis fremtidsfullmakten omfatter representasjon av fullmaktsgiveren i økonomiske forhold. Det samme kan en pårørende i medhold av en legalfullmakt, se lovforslaget § 94 første ledd fjerde punktum.

Til § 94

Paragrafen gir en legalfullmakt for nære pårørende til å representere et familiemedlem som ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 10.12.

Første ledd første punktum regulerer i hvilke tilfeller en nærstående kan ha rett til å representere et familiemedlem etter bestemmelsene i paragrafen her. Retten oppstår hvis familiemedlemmet på grunn av sinnslidelse, herunder demens, eller alvorlig svekket helbred, ikke lenger er i stand til å ivareta sine økonomiske interesser. Retten oppstår direkte i kraft av loven. Det kreves ikke at det foreligger noen fullmakt fra familiemedlemmet som representeres.

Når det gjelder kravet til familiemedlemmets helsetilstand, tilsvarer dette kravet som gjelder ved bruk av fremtidsfullmakter, se merknadene til § 78. Forskjellen er at når det gjelder representasjonsrett etter § 94, er det bare familiemedlemmets evne til å ivareta sine økonomiske interesser som er relevant. Dette skyldes at den nærståendes representasjonsrett, i motsetning til en fremtidsfullmektig eller verge, ikke vil kunne gjelde rent personlige forhold, jf. avgrensningen av den pårørendes myndighet i første ledd annet punktum.

Det kreves ikke at tilstanden er «varig» eller «åpenbar», jf. kriteriene i det tilsvarende svenske lovforslaget 1 §. Etter departementets syn er slike kriterier lite egnet til å skape klarhet. For at representasjonsretten skal oppstå, kreves at familiemedlemmet som representeres, ikke selv er i stand til å ivareta de dagligdagse økonomiske anliggender som bestemmelsen gir pårørende rett til å ivareta. Den nærstående må vurdere om familiemedlemmet er i en slik tilstand. Er familiemedlemmet i stand til å gjennomføre de aktuelle disposisjonene selv, foreligger ingen representasjonsrett etter paragrafen her. Pårørende kan imidlertid i slike tilfeller bistå i kraft av alminnelig skriftlig eller muntlig fullmakt etter avtaleloven.

Første ledd annet punktum bestemmer omfanget av den pårørendes representasjonsrett. Den nærstående kan foreta økonomiske disposisjoner som gjelder familiemedlemmets bolig og daglige underhold. Dette omfatter sedvanlige og rutinemessige disposisjoner i tilknytning til en persons grunnleggende behov, og som utgjør en forutsetning for at vedkommende skal kunne opprettholde sin levestandard selv om han eller hun har mistet sin rettslige handleevne. Det vil omfatte betaling av husleie, strøm, forsikringer, mat, klær, aviser, TV, telefon, medisiner, hygieneartikler, lege, tannlege og transport. Det kan også være aktuelt for eksempel å betale for medlemskap i foreninger familiemedlemmet deltar i. Hva som i det konkrete tilfellet hører til det daglige underhold, vil kunne variere. Samtidig bør den pårørende kunne sørge for at familiemedlemmet ikke lenger bruker penger på varer eller tjenester om den helsemessige situasjonen gjør at han eller hun ikke lenger kan nyttiggjøre seg disse.

Den nærstående må tillates å disponere familiemedlemmets bankkonti i den utstrekning dette er nødvendig for å utføre sine oppgaver. Den nærstående vil kunne si opp avtaler og tilbakekalle tidligere gitte fullmakter i den utstrekning dette faller innenfor myndighetsområdet.

Den nærstående kan ikke foreta økonomiske disposisjoner som ikke er av dagligdags karakter for familiemedlemmet som representeres. I utgangspunktet har den nærstående ikke myndighet til å kjøpe eller selge eiendeler utover rene forbruksartikler. Den nærstående vil imidlertid kunne anses kompetent til å erstatte en eiendel som er blitt ødelagt med en tilsvarende eiendel. Familiemedlemmets TV vil for eksempel kunne erstattes av et nytt TV-apparat av tilsvarende standard.

Heller ikke salg av fast eiendom eller investering i verdipapirer omfattes av den nærståendes myndighet. Er det behov for å foreta denne typen disposisjoner, må det oppnevnes en verge hvis det ikke er en fullmektig som kan ivareta slike forhold etter en fremtidsfullmakt. Den nærstående kan heller ikke på grunnlag av bestemmelsen representere familiemedlemmet overfor forvaltningen eller i rettergang.

Etter første ledd tredje punktum kan den nærstående i tilegg til dagligdagse disposisjoner etter annet punktum også sørge for betaling av skatter og avgifter på familiemedlemmets vegne, samt sørge for nedbetaling av lån som familiemedlemmet har tatt opp. En forutsetning er at låneavtalen var gyldig inngått da familiemedlemmet hadde rettslig handleevne. Den nærstående kan ikke inngå nye låneavtaler på familiemedlemmets vegne.

Etter fjerde punktum kan den nærstående også si opp betalingsoppdrag som etter § 93 løper videre etter at familiemedlemmet har mistet sin rettslige handleevne.

Annet ledd definerer hvem som skal regnes som nærstående, og bestemmer prioritetsrekkefølgen mellom dem. Det er bare nærstående som har fylt 18 år, og som ikke selv er under vergemål med eller uten fratakelse av rettslig handleevne, som kan utøve representasjonsrett etter paragrafen her. En nærstående med lavere prioritet vil bare ha myndighet hvis et familiemedlem med høyere prioritet har avgitt en skriftlig erklæring hvor han eller hun sier fra seg representasjonsretten. Hvis det er flere nærstående innenfor samme kategori, for eksempel to barn av familiemedlemmet, vil disse utøve representasjonsretten samtidig, hvis ikke en av dem overlater retten til den andre. Høyeste prioritet har ektefelle eller samboer. Deretter kommer barn, så barnebarn og til sist foreldre. Departementet ser ikke grunn til å gi fjernere slektninger enn dette representasjonsrett etter paragrafen her.

Tredje ledd avgrenser nærståendes representasjonsrett mot vergemål og fremtidsfullmakter. Hvis det er oppnevnt verge for familiemedlemmet, gjelder ikke representasjonsretten. Hvis familiemedlemmet har opprettet fremtidsfullmakt, gjelder ingen representasjonsrett så langt forholdet omfattes av fullmektigens myndighet. Hvis fremtidsfullmakten for eksempel bare gjelder personlige forhold, vil nærstående kunne utøve representasjonsrett etter paragrafen her uten hinder av fremtidsfullmakten.

Fjerde ledd bestemmer at § 85 gjelder tilsvarende for den nærstående, se merknadene til denne bestemmelsen. Den nærstående skal ivareta familiemedlemmets interesser, rådføre seg med familiemedlemmet og holde hans eller hennes midler atskilt fra sine egne. Familiemedlemmet skal også oppbevare tilstrekkelige opplysninger om de disposisjoner som er gjort. Ettersom det er tale om dagligdagse disposisjoner, kan det ikke stilles strenge krav. Det vil normalt være tilstrekkelig å ta vare på kontoutskrifter. Den nærstående vil ikke stå under tilsyn av fylkesmannen.

Til kapittel 11

I kapittel 11 er det samlet ulike bestemmelser som ikke passer naturlig hjemme i de øvrige kapitlene.

I kapittel 9 i utredningen foreslår utvalget en bestemmelse om lovfesting av den ulovfestede ugyldighetsregelen om virkningen av sinnsykt motiverte disposisjoner. Gjeldende rett medfører at disposisjoner som er påvirket av alvorlige sinnslidelser, kan erklæres ugyldige. Høyesterett har i Rt. 1995 side 1540 uttalt følgende om den regelen som følger av ulovfestet rett:

«En rettslig disposisjon avgitt av en person som har en alvorlig sinnslidelse, kan erklæres ugyldig om disposisjonen er påvirket av sykdommen. Sinnslidelsen i seg selv kan, avhengig av sykdommens art, gi en viss formodning om at disposisjonen kan være påvirket av sykdommen. En alvorlig sinnslidelse kan få større betydning ved mer omfattende eller sjeldne transaksjoner enn ved de enkle og dagligdagse. Det er en totalvurdering av sykdommen, forholdet omkring avtaleinngåelsen, disposisjonens innhold og etterfølgende forhold som blir avgjørende. Hvis den alvorlige sinnslidelse etter en slik samlet vurdering tillegges betydning, blir disposisjonen ugyldig uavhengig av om medkontrahenten kjente til eller burde forstått at disposisjonen var påvirket av sinnslidelsen.»

Vergemålsutvalget uttaler at man «finner å lovfeste gjeldende rett på dette punkt», jf. utredningen side 287. Utvalgets lovforslag § 9-6 er bygget på norsk ulovfestet rett og dels etter mønster av regler i svensk og dansk rett. Utvalgets forslag tar også sikte på å regulere oppgjøret mellom partene etter samme mønster som for den mindreåriges ugyldige disposisjoner, jf. utvalgets forslag § 2-14 første ledd. Videre har utvalget formulert en erstatningsregel som åpner for å gi erstatning til motparten for det tap avtalen har påført ham eller henne, når det finnes rimelig.

Bergen overformynderi slutter seg til utvalgets forslag under høringen. Bærum overformynderi og Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen støtter en lovfesting av ulovfestet rett. Bærum overformynderi anfører imidlertid at det kan diskuteres om bestemmelsen burde plasseres i avtaleloven. Askøy overformynderi er også av den oppfatningen at bestemmelsen trolig hører mer naturlig hjemme i avtaleloven.

Departementet anser at den ulovfestede regelen er av stor betydning for mange av de samme personene som vil kunne bli omfattet av vergemålslovens regler. Ikke minst vil dette kunne gjelde personer som settes under vergemål, og som ikke (fullt ut) blir fratatt den rettslige handleevnen. Den ulovfestede ugyldighetsregelen gjelder imidlertid generelt, og mye taler for at den hører mer naturlig hjemme i avtaleloven. Departementet følger derfor ikke opp utvalgets forslag om å gi en slik regel i vergemålsloven. Departementet vil imidlertid ikke utelukke at en kodifisering av ulovfestet rett på dette området vil kunne være aktuelt på et senere tidspunkt.

Til § 95

Bestemmelsen bygger på utvalgets forslag til § 9-1, og erstatter vergemålsloven § 89. Se punkt 8.2. Bestemmelsen medfører enkelte endringer i forhold til gjeldende rett. Det vises til utvalgets merknader til bestemmelsen på sidene 279-281 i utredningen og de generelle merknadene i punkt 8.1.2. Første ledd svarer til gjeldende vergemålslov § 89 første ledd.

Annet ledd er nytt og bestemmer at hvis gaven skal forvaltes eller brukes på en bestemt måte, skal gaveyterens bestemmelse om dette være skriftlig og datert. Departementet har ikke fulgt opp utvalgets forslag om at gaveyterens underskrift må være bekreftet av to vitner. Slike regler har sin funksjon ved testamenter, siden vedkommende som skrev testamentet, ikke kan verifisere innholdet etter sin død. For gaver er dette ikke nødvendig.

Departementet mener at bestemmelsen skal få anvendelse på såkalte gavekonti som en giver kan opprette for en mindreårig eller en person under vergemål. At regelen også kan benyttes når det opprettes en gavekonto, medfører en endring av gjeldende rett. Justisdepartementets lovavdeling har i en tolkningsuttalelse 6. november 2001 (snr. 2001/2539 EP) lagt til grunn at vergemålsloven § 89 ikke slår igjennom overfor finansavtaleloven § 25 tredje ledd. Det vil si at en gaveyter i dag ikke kan opprette en konto for en umyndig og samtidig bestemme at gaven på kontoen bare skal kunne forvaltes av én verge når den umyndige har flere verger. Med departementets forslag vil gaveyteren kunne fastsette dette. Det vises for øvrig til forslaget til ny finansavtalelov § 25 fjerde ledd i § 102 nr. 7.

Tredje ledd svarer langt på vei til dagens tredje ledd. Det er imidlertid etter lovforslaget vergen med fylkesmannens samtykke som kan frata den mindreårige eller en annen person under vergemål disposisjonsretten over en arv eller gave eller bestemme at midlene likevel skal forvaltes etter reglene i vergemålsloven.

Fjerde ledd gir en regel om at giverens eller arvelaterens beslutning må være truffet senest ved gavens oppfyllelse eller fremgå av testamentet. Etterfølgende uttalelser om forvaltningen har derved ingen virkning etter bestemmelsen her.

Til § 96

Bestemmelsen gjennomfører i hovedsak utvalgets forslag til § 9-2 og erstatter vergemålsloven § 90.

Første ledd viderefører vergemålsloven § 90. Fylkesmannen gis her kompetanse til å oppnevne en bestyrer som skal forestå forvaltningen. Adgangen til å oppnevne en bestyrer er begrenset til de tilfellene hvor en persons midler etter særskilt lovbestemmelse skal forvaltes som midlene til en person som er satt under vergemål. Slike hjemler finnes i arveloven § 32 og i lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer mv. § 3. I motsetning til etter gjeldende rett er adgangen til å oppnevne bestyrer ikke begrenset til de tilfellene hvor verge ikke skal oppnevnes. For en oversikt over tilfeller hvor dette er praktisk, vises det til utvalgets vurderinger på sidene 281-282 i utredningen.

Annet ledd er nytt, og inneholder en uttrykkelig bestemmelse om hvordan bestyrerens utgifter skal dekkes. Bestemmelsen er endret i forhold til utvalgets forslag. I annet ledd første punktum fastslås det at det alminnelige utgangspunktet er at bestyreren utfører sitt forvaltningsoppdrag mot særskilt vederlag i avkastningen. Der avkastningen ikke strekker til, åpner annet ledd annet punktum for at fylkesmannen i særlige tilfeller kan samtykke til at forvaltningskapitalen benyttes til dekning av disse. Hvis avkastningen er utilstrekkelig til å dekke utgiftene knyttet til forvaltningen, vil alternativet være å unnlate å oppnevne en bestyrer med ansvar for aktivt å forvalte midlene. Ved vurderingen av om det skal oppnevnes en bestyrer med ansvar for aktiv forvaltning av kapitalen, må det foretas en nytte-/kostnadsvurdering. Når det åpnes for at kapitalen i unntakstilfeller kan brukes til å dekke forvaltningskostnadene, er det for å ta hensyn til saker der det er valgt en overordnet og langsiktig forvaltningsstrategi som er i eierens interesse, men hvor avkastningen likevel i kortere perioder kan være lav eller negativ.

Til § 97

Bestemmelsen viderefører vergemålsloven § 91. Utvalget har vært delt i et flertall og et mindretall i synet på om tilbudet om forvaltning i regi av vergemålsmyndigheten skal videreføres. Mens flertallet finner at de beste grunner taler for at tilbudet bør videreføres, konkluderer mindretallet med at det ikke bør være en oppgave for den offentlige forvaltning å tilby forvaltningstjenester til private oppdragsgivere. Mindretallet viser i den forbindelse til at det i dag er et vel utviklet lovregulert tilbud for aktiv forvaltning fra institusjoner med tilhørighet i Norge. Se for øvrig utvalgets vurderinger av spørsmålet på sidene 283-285 i utredningen. Bærum overformynderi og Moss overformynderi har uttalt seg om dette spørsmålet, og begge høringsinstansene har vært skeptiske til at vergemålsmyndigheten forestår forvaltningen av midler som faller utenfor vergemålsloven. Departementet har etter en helhetsvurdering kommet til at bestemmelsen bør videreføres. Bestemmelsen gir kun en adgang, ingen plikt, til å forvalte slike midler.

Departementet mener imidlertid at legatforvaltning har lite med vergemål å gjøre, og at oppgaven med fordel gjerne kan overlates til andre. Det kan derfor være behov for å gå gjennom overformynderienes praksis på dette området for å vurdere om det er hensiktsmessig med en fortsatt forvaltning i regi av vergemålsmyndigheten. Samtidig mener departementet at det fremdeles bør være mulighet for at legater med et samfunnsmessig formål forvaltes i offentlig regi. Offentlig forvaltning kan bidra til å holde kostnadene nede, slik at en større andel av legatmidlene kan gå til å oppfylle formålet med legatet. Departementet har med interesse merket seg synspunktene til Bærum overformynderi, som under henvisning til at testamentariske disposisjoner om opprettelse av legater ofte har lokal tilknytning og er forankret i et ønske fra testator om å tilgodese innbyggere i kommunen etter bestemte kriterier, foreslår at forvaltningen overlates til passende fagmiljøer i kommunene. Bærum overformynderi presiserer forslaget dit hen at «[l]egater med sosialt formål forvaltes og styres [...] av kommunal sosialtjeneste, formål med tilknytning til barn av barnevernstjeneste, eldre av eldretjenestene osv.».

Utvalget har pekt på at forholdet mellom vergemålslovens forvaltningsregler og verdipapirhandelslovens konsesjonsregler bør utredes nærmere. Utvalget har reist spørsmål om den forvaltning som finner sted etter vergemålsloven § 91, er konsesjonspliktig etter reglene om lov om verdipapirhandel § 9-1 (tidligere § 7-1), jf. § 2-1 første ledd nr. 4 (tidligere § 1-2 første ledd nr. 3). Etter disse bestemmelsene foreligger det konsesjonsplikt forutsatt at 1) forvaltningen innebærer plassering for tredjepersons regning i finansielle instrumenter, og 2) det kreves godtgjøring for tjenesten. Departementet kan ikke se at forvaltningen i regi av vergemålsmyndigheten er konsesjonspliktig etter verdipapirhandelloven. Departementet deler mindretallets oppfatning om at vergemålsmyndighetens forvaltning av de finansielle eiendelene, i de tilfellene som denne bestemmelsen dekker, må anses å skje i medhold av et fullmaktsforhold. Forvaltningen skjer her etter at vergemålsmyndigheten (fylkesmannen) har samtykket i å forestå forvaltningen. Etter bestemmelsen skal fylkesmannens forvaltning gjennomføres etter reglene i kapittel 7. For det første innebærer dette at forvaltningen som utgangspunkt ikke skjer mot vederlag. For det andre vil fylkesmannens forvaltning heller ikke bestå i plassering i finansielle instrumenter. De finansielle eiendelene skal omgjøres i kontanter, jf. § 50 første ledd, for innskudd i bank, jf. § 51 første ledd. Fylkesmannen kan på nærmere vilkår unnlate å omgjøre finansielle instrumenter, jf. § 50 annet ledd. Unntaket vil sjelden være aktuelt for legatmidler, men det kan ikke utelukkes at unntaksvilkårene vil kunne foreligge. Der omgjøring ikke skjer, vil fylkesmannens forvaltning i hovedsak bestå i oppbevaring av de finansielle instrumentene. Der det i slike tilfeller er behov for aktiv forvaltning av de finansielle instrumentene, vil denne i praksis forestås av en bestyrer som er oppnevnt for formålet, og som nødvendigvis må inneha konsesjon etter verdipapirhandelloven, jf. § 51 tredje ledd annet punktum og merknadene til denne bestemmelsen.

Til kapittel 12

Kapittel 12 foreslås som et generelt kapittel om internasjonale forhold. Foreløpig er det bare foreslått regler om fylkesmannens kompetanse når den vergetrengende er en norsk statsborger som har flyttet fra Norge (§ 98), og regler om fremtidsfullmakter med tilknytning til utlandet (§§ 99 og 100).

Allerede i Utkast til Lov om vergemaal for mindreaarige og umyndiggjorte i 2 alternativer med motiver ble det foreslått et kapittel med internasjonale regler, se side 132. Reglene bygde på Haagkonvensjonene fra 1902 og 1905.

Det het i merknadene at «saadanne regler antages ikke at burde savnes, naar vergemaalslovgivningen skal kodificeres, idet det ikke er selvsagt hvilke principer der i mangel av saadanne bestemmelser vilde bli at befølge, og der tillike vil kræves enkelte positive avvikelser fra de almindelige regler i visse tilfælde, hvor ellers norsk lov bør faa anvendelse». Departementet fulgte ikke opp utvalgets forslag.

Vergemålsutvalget ble bedt om å vurdere regler om internasjonale forhold, herunder å vurdere tilpasning til internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner som berører vergemålslovgivningen. Utvalget foretok en slik vurdering i utredingen kapittel 4, men uten at det ble utformet konkrete forslag til en tilpasning.

Departementet mener det er ønskelig med generelle regler om internasjonale forhold og vil vurdere å komme tilbake med et forslag om dette senere.

I tillegg kan det være grunn til å foreta en nærmere vurdering av om Norge bør tiltre Haagkonvensjonen 13. januar 2000 om internasjonal beskyttelse av voksne. Konvensjonen regulerer internasjonal beskyttelse av voksne som ikke har forutsetninger for å ivareta sine egne interesser. Konvensjonens virkeområde dekker i hovedsak området for vergemålslovgivningen.

Slike regler om internasjonale forhold og eventuelle regler til gjennomføring av den nevnte Haagkonvensjonen kan plasseres i kapittel 12 i den nye vergemålsloven.

Til § 98

Paragrafen regulerer fylkesmannens kompetanse i internasjonale saker om vergemål.

I bestemmelsen foreslås det en snever unntaksregel for utflyttede, norske statsborgere, se punkt 9.2.4. I Norge legges bopel til grunn for tilknytning til riket, og ikke statsborgerskap. Personer som har flyttet fra riket, har dermed i utgangspunktet ikke rett til bistand fra vergemålsmyndigheten. Utflyttede norske statsborgere erfarer fra tid til annen at de heller ikke får slik bistand i bostedsstaten siden de ikke er statsborgere i bostedslandet. Det foreslås derfor at fylkesmannen der personen sist hadde bopel i riket, i særlige tilfeller skal ha kompetanse, men ikke plikt, til å behandle saken. I vurderingen bør det legges vekt på om forholdene er slik at fylkesmannen vil være i stand til å utøve sine oppgaver etter loven til tross for at personen er utflyttet, om personen kan få nødvendig bistand i bostedslandet, om personen har fast eiendom i Norge, eller om det er andre forhold som taler for at det skal kunne opprettes vergemål i Norge. Et slikt forhold kan være at fylkesmannen vil være best egnet til å vurdere personens interesser, jf. Haagkonvensjonen 13. januar 2000 om internasjonal beskyttelse av voksne artikkel 7.

Til § 99

Paragrafen regulerer fylkesmannens myndighet i internasjonale forhold knyttet til fremtidsfullmakter. Den er omtalt i punkt 10.9.

Første ledd første punktum regulerer når fylkesmannen kan stadfeste en fremtidsfullmakt, jf. § 84. Det viktigste grunnlaget for slik myndighet er at fullmaktsgiveren er bosatt i Norge. Dette er i tråd med bostedsprinsippet i Haagkonvensjonen 13. januar 2000 om internasjonal beskyttelse av voksne artikkel 5. Ved vurderingen av om en person skal anses bosatt i Norge, må det tas i betraktning hvor lenge og kontinuerlig personen har bodd her, samt øvrige omstendigheter som viser tilknytning til Norge. Mer tilfeldig tilknytning til landet vil ikke være tilstrekkelig.

Er fullmaktsgiveren ikke bosatt i Norge, kan fylkesmannen likevel stadfeste fullmakten så langt den gjelder eiendom i Norge, jf. første ledd annet punktum. Dette tar sikte på tilfeller hvor en person bosatt i utlandet har opprettet en fremtidsfullmakt for forvaltningen av en fast eiendom i Norge.

Hvis et norsk fylkesmannsembete kan stadfeste en fremtidsfullmakt, følger myndigheten til å få fullmakten registrert i de relevante registre med, jf. første ledd tredje punktum.

Annet ledd regulerer annen myndighet for fylkesmannen enn myndighet til å stadfeste en fremtidsfullmakt. Fylkesmannen vil etter bestemmelsen ha myndighet til å oppnevne setteverge ved inhabilitet, pålegge regnskaps- og opplysningsplikt eller opprette vergemål. Også her er hovedgrunnlaget for slik myndighet at fullmaktsgiveren er bosatt i Norge, jf. merknadene til første ledd. Er fullmaktsgiveren ikke bosatt her, har fylkesmannen likevel slik myndighet hvis det i det enkelte tilfellet finnes grunn til å gripe inn. For at slik inngripen skal skje, bør det kreves at det ikke er mulig for myndighetene i den staten fullmaktsgiveren bor, å gripe inn, og at fullmaktsgiveren har en sterk tilknytning til Norge.

Til § 100

Paragrafen inneholder bestemmelser om hvilken stats lov som skal anvendes på en fremtidsfullmakt. Den er omtalt i punkt 10.9. Innholdsmessig er bestemmelsen i samsvar med Haagkonvensjonen 13. januar 2000 om internasjonal beskyttelse av voksne artikkel 15 og den finske loven om interessebevakningsfullmakt 40 §.

I første ledd bestemmes hvilken lov som skal anvendes på gyldighet, omfang, endring og opphør av en fremtidsfullmakt. Med gyldighet menes spørsmål om hvordan fullmakten er opprettet. Med omfang menes spørsmålet om rekkevidden av fullmektigens myndighet, for eksempel om myndigheten til å gi gaver på fullmaktsgiverens regning. Med opphør menes spørsmål om hva som kreves for at fullmakten skal være gyldig tilbakekalt eller av andre grunner skal opphøre å gjelde.

Hovedregelen er at reglene i den staten der fullmaktsgiveren var bosatt når fullmakten ble opprettet, skal regulere de ovennevnte spørsmålene. Fullmaktsgiveren kan imidlertid skriftlig bestemme at anvendelig lov i stedet skal være ett av de regelsett som angis i annet ledd. Fullmaktsgiveren kan velge lovgivningen i et land der han eller hun er statsborger, der han eller hun en gang tidligere har vært bosatt, eller der han eller hun har eiendom. I sistnevnte tilfelle kan lovvalget bare gjelde den eiendommen. For eksempel kan en norsk statsborger som har eiendom i Finland, bestemme at finsk lov skal anvendes på eiendommen i Finland, og at norsk lov skal anvendes på alle andre forhold knyttet til fremtidsfullmakten.

Angivelsen i annet ledd av mulige lovvalg er uttømmende. Andre staters lover enn de som er nevnt der, kan ikke velges. Hvis fullmektigen har valgt en lov han eller hun ikke kunne velge, må hovedregelen i første ledd om loven i staten der fullmaktsgiveren var bosatt når fremtidsfullmakten ble opprettet, få anvendelse.

I tredje ledd presiseres det at henvisningen til andre staters lovgivning ikke omfatter statenes internasjonal-privatrettslige bestemmelser. Det såkalte renvoi- eller henvisningsprinsippet skal altså ikke anvendes, og det er ikke nødvendig å kjenne til en stats lovvalgsregler for å finne den anvendelige lov. Fjerde ledd fastslår at for fylkesmannens og norske domstolers saksbehandling gjelder norsk rett.

Til kapittel 13

Til § 101

Nr. 1 overlater til Kongen å fastsette når loven skal tre i kraft. Ikrafttredelse av loven krever omorganisering av overformynderiene, jf. punkt 5. Loven vil ikke bli satt i kraft før den budsjettmessige dekningen er på plass.

Nr. 2 slår fast at vedtak om vergemål som er truffet i medhold av umyndiggjørelsesloven 1898 og vergemålsloven 1927, beholder sin virkning selv om disse lovene oppheves og den nye loven trer i kraft. Slike vedtak kan oppheves eller endres etter reglene i den nye loven. Dette innebærer at fylkesmannen kan endre eller oppheve vedtak som er truffet av overformynderiene eller vergemålsretten etter lovforslaget § 63. Det betyr videre at domstolene ved bruk av reglene som gjelder for endring av avgjørelse om fratakelse av rettslig handleevne, kan endre en dom om umyndiggjøring, jf. særlig § 75 annet til fjerde ledd i lovforslaget.

Nr. 3 gir hjemmel for Kongen til å fastsette øvrige overgangsregler i forskrift. Blant annet kan det være aktuelt å gi nærmere overgangsregler til § 51 om fylkesmannens forvaltning av finansielle eiendeler. Se nærmere om denne bestemmelsen punkt 8.1.5 i alminnelige motiver.

Til § 102

§ 102 inneholder forslag til enkelte endringer i andre lover som følge av forslaget om ny vergemålslov. Bestemmelsen har ikke et fullstendig forslag til endringer i andre lover. Forslaget til en ny vergemålslov vil innebære at det må foretas flere endringer i annen lovgivning. Først og fremst vil det være behov for tekniske tilpasninger, men det vil også være behov for noen innholdsmessige endringer, blant annet som følge av forslaget om individtilpasset vergemål. Se i den forbindelse merknaden til § 2 tredje ledd. Regjeringen vil fremme en egen proposisjon med et fullstendig forslag til endringer i annen lovgivning på et senere tidspunkt.

Til nr. 1 (opphevelse av umyndiggjørelsesloven)

Forslaget om ny vergemålslov vil erstatte umyndiggjørelsesloven fra 1898 og vergemålsloven fra 1927. Umyndiggjørelsesloven må derfor oppheves når den nye vergemålsloven trer i kraft.

Til nr. 2 (endringer i avtaleloven)

§ 22 foreslås endret for å fastslå at alminnelige fullmakter på det økonomiske området mistet sin virkning når fullmaktsgiveren mister sin rettslige handleevne i de spørsmålene fullmakten gjelder. Den er nærmere omtalt i punkt 10.10.

Første ledd er nytt sammenlignet med gjeldende rett, og regulerer fullmakters virkning der fullmaktsgiveren kommer i en helsetilstand som medfører at han eller hun blir ute av stand til å ivareta sine interesser. I så fall får en disposisjon fullmektigen deretter foretar, ikke annen virkning enn om fullmaktsgiveren selv hadde foretatt den. Kravet til fullmaktsgiverens helsetilstand er det samme som etter § 78 i kapittel 10 om fremtidsfullmakter, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. Etter bestemmelsen her skal det imidlertid ikke bestemmes når en fullmakt trer i kraft, men når den mister virkning. Vurderingen blir derfor noe annerledes enn for fremtidsfullmakter, jf. nedenfor om at fullmakter til mer dagligdagse disposisjoner må beholde virkning lenger enn mer omfattende fullmakter.

For at en alminnelig fullmakt skal miste sin virkning etter denne bestemmelsen, vil det ikke være tilstrekkelig at fullmaktsgiveren rent midlertidig er ute av stand til å ivareta sine anliggender. Det må kreves at fullmaktsgiveren er i en så alvorlig og langt fremskredet tilstand at vedkommende mer permanent er ute av stand til å gjennomføre den type disposisjoner som fullmakten gjelder. Hvis fullmakten gjelder mer dagligdagse forhold, skal det mye til for at fullmakten må anses ute av kraft, jf. at vurderingstemaet er om fullmaktsgiveren selv gyldig kunne ha inngått den aktuelle disposisjonen.

Unntak fra utgangspunktet om at fullmakter mister sin virkning ved faktisk tap av rettslig handleevne hos fullmaktsgiveren, modifiseres av bestemmelsene om fremtidsfullmakter og fortsatt gyldighet av visse skriftlige fullmakter i kapittel 10 i lovforslaget. Også bestemmelsen om nærståendes representasjonsrett kan fange opp tilfeller der alminnelige fullmakter blir ute av kraft etter bestemmelsen her. Departementet har derfor inntatt en presisering av at bestemmelsen ikke gjelder der annet følger av vergemålsloven kapittel 10.

Annet ledd tilsvarerer den gjeldende § 22 om umyndiggjøring, med den terminologiske endring at umyndiggjøring foreslås erstattet av uttrykket «fratakelse av rettslig handleevne».

Tredje ledd regulerer vergens myndighet til å kalle fullmakter tilbake, og tilsvarer § 22 annet ledd i Vergemålsutvalgets forslag. Vergen kan tilbakekalle alminnelige fullmakter i forhold som faller innenfor vergens mandat. Forholdet mellom vergemål og fremtidsfullmakter er regulert i lovforslaget § 91. Bestemmelser om skriftlige fullmakter som løper videre etter at fullmaktsgiveren har mistet handleevnen, og om nærståendes representasjonsrett, og forholdet mellom disse representasjonsgrunnlagene og vergemål og fremtidsfullmakter, er særskilt regulert i lovforslaget §§ 93 og 94.

Til nr. 3 (endringer i Svalbardloven)

Det følger av § 3 at vergemålsloven gjelder på Svalbard. Som en konsekvens av dette blir lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard §§ 14 og 15 overflødige. Disse bestemmelsene foreslås derfor opphevet.

Til nr. 4 (opphevelse av vergemålsloven)

Forslaget om ny vergemålslov vil erstatte umyndiggjørelsesloven fra 1898 og vergemålsloven fra 1927. Vergemålsloven 1927 må derfor oppheves når den nye vergemålsloven trer i kraft.

Til nr. 5 (endringer i arveloven)

Bestemmelsene i arveloven § 45 annet ledd og § 74 annet ledd erstattes av § 42 i forslaget til ny vergemålslov. Det foreslås derfor å oppheve dem, se punkt 7.3.4.

Til nr. 6 (endringer i straffeprosessloven)

Det foreslås en ny § 93 g i straffeprosessloven, som er nærmere behandlet i punkt 11.

Forslagets første og annet ledd regulerer hvem som skal utøve de straffeprosessuelle rettigheter som tilkommer en mindreårig fornærmet eller etterlatt. Bestemmelsen regulerer ikke hvilke rettigheter som tilkommer den mindreårige. Hovedregelen følger av første ledd første punktum og medfører at når den mindreårige er under 18 år, utøves de prosessuelle rettighetene av vergen. Hvem som er den mindreåriges verge, fremgår av vergemålslovens regler.

Vergemålslovens regler gjelder generelt for vergene og deres virksomhet. Særlig kan reglene om inhabilitet for verger og reglene om oppnevning av setteverger være aktuelle. Habilitetsbestemmelsen i lovforslaget § 34 innebærer blant annet at en verge ikke kan representere den mindreårige når vergens ektefelle eller samboer har en interesse som strider mot den mindreåriges interesser.

Første ledd annet punktum innebærer et unntak fra forslaget til vergemålslov § 18 første ledd annet punktum og medfører at fylkesmannen ikke skal avgjøre hvilken av vergenes avgjørelser som skal gjelde når vergene er uenige seg imellom. I slike tilfeller skal det oppnevnes setteverge.

Det forutsettes at settevergen skal legge betydelig vekt på foreldrenes standpunkt når det ikke strider med barnets interesser som fornærmet eller etterlatt.

Det følger av annet ledd at dersom den mindreårige har fylt 15 år, kan han eller hun selv utøve prosessrettighetene som tilkommer en fornærmet eller etterlatt. Velger en mindreårig over 15 år å selv utøve de straffeprosessuelle rettighetene, vil det utelukke at vergen utøver de samme rettighetene på den mindreåriges vegne. Bestemmelsen skal videre forstås slik at dersom en mindreårig over 15 år selv utøver de nevnte rettighetene, kan den mindreårige når som helst overlate utøvelsen til vergen. Så lenge den mindreårige ikke selv utøver rettighetene, skal hovedregelen i første ledd følges. Dersom den mindreårige ville oppfylt vilkårene for å bli satt under vergemål i lovforslaget § 20 første ledd, kan den mindreårige likevel ikke selv utøve sine rettigheter som fornærmet eller etterlatt. I slike tilfeller vil vergen måtte utøve rettighetene på den mindreåriges vegne, jf. forslaget til annet ledd annet punktum.

For voksne som er fratatt den rettslige handleevnen, skal vergen utøve de rettigheter som tilkommer vedkommende som fornærmet eller etterlatt, jf. tredje ledd. Det samme gjelder en voksen som delvis er fratatt den rettslige handleevne, men bare hvis fratakelsen «må anses å omfatte det å utøve prosessuelle rettigheter». Om dette er tilfellet, vil bero på en tokning av beslutningen. Er personen fratatt den rettslige handleevnen bare på et særskilt angitt område, må det normalt kunne legges til grunn at evnen til å utøve prosessuelle rettigheter er i behold.

Til nr. 7 (endringer i finansavtaleloven)

Det foreslås en ny utforming av finansavtaleloven § 25 og flere endringer i forhold til gjeldende rett.

Første ledd er ny i forhold til gjeldende rett og innebærer at en mindreårig som har fylt 15 år, kan inngå avtale om konto. Det er et vilkår at kontoen skal benyttes til midler som den mindreårige har rett til å disponere på egen hånd. Hvilke midler dette er, fremgår av vergemålsloven § 12. Den mindreårige gis rett til å disponere over kontoen ved kontante innskudd og uttak. Det vil si at den mindreårige må ha vergens samtykke til å disponere over kontoen på annet vis, jf. for øvrig hovedregelen i forslaget til ny vergemålslov § 9. Rent praktisk vil det si at den mindreårige på egen hånd ikke kan inngå avtale om bruk av nettbank, debetkort eller andre betalingstjenester knyttet til kontoen.

Annet punktum viser til regelen i vergemålsloven § 12 tredje ledd, som medfører at vergen med fylkesmannens samtykke kan frata en mindreårig som har fylt 15 år, rådigheten over midler som nevnt i § 12 første ledd. Dersom fylkesmannen har gitt samtykke til å frata den mindreårige rådigheten over midlene på en konto den mindreårige har disponert selv, skal fylkesmannen meddele dette til institusjonen. Etter en slik meddelelse kan ikke den mindreårige på egen hånd disponere over kontoen.

Annet ledd er en videreføring av nåværende første ledd, men er tilpasset den nye vergemålslovens terminologi.

Bestemmelsen i tredje ledd er ny og medfører at en verge på egenhånd kan inngå avtale om konto i den mindreåriges navn. For å sikre at begge verger skal være orientert om avtalen, har vergen plikt til å opplyse om det finnes andre verger for den mindreårige. Dersom det finnes flere verger, skal institusjonen gi melding til den andre vergen om den inngåtte avtalen.

Fjerde ledd regulerer hvem som kan disponere over en konto tilhørende en mindreårig. Bestemmelsen er delvis en videreføring av gjeldende finansavtalelov § 25 tredje ledd. Hovedregelen er at når en mindreårig har flere verger, disponerer vergen kontoen i fellesskap, med mindre de har gitt melding om noe annet. Slik melding kan eksempelvis gå ut på at vergene kan disponere kontoen uavhengig av hverandre, eller innenfor et bestemt beløp. Annet alternativ er nytt i forhold til gjeldende rett og viser til at fylkesmannen kan bestemme at bare én av vergene skal ha disposisjonsrett, jf. vergemålsloven § 18 tredje ledd. Tredje og fjerde alternativ er også nye i forhold til gjeldende rett og viser til at en gaveyter eller arvelater kan beslutte at gaven eller arven skal forvaltes på en bestemt måte, jf. vergemålsloven § 95.

Femte ledd er en videreføring av gjeldende annet ledd.

Til nr. 8 (endringer i pasientrettighetsloven)

I oppregningen over pasientens pårørende foreslås det at «hjelpeverge» tas ut, siden dette er et begrep som ikke videreføres i den nye vergemålsloven. I stedet foreslås det at «fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området» tas inn. Se punkt 10.3.4. Forslaget innebærer at en fremtidsfullmektig som bare har kompetanse på det økonomiske området, ikke uten videre regnes som pårørende etter bestemmelsen.

Til forsiden