Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 112 (2001-2002)

Om lov om endringer i plan- og bygningsloven (tidsfrister i byggesaker, forenklinger m.m.)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

I denne proposisjonen fremmer Kommunal- og regionaldepartementet forslag til endringer i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77. Forslagene om tidsfrister og forenklinger ble tatt opp i et privat lovforslag, Dok 8:59 (2000-2001) av 22.02.2001, fremsatt av representantene Erna Solberg, Sverre Hoddevik og Per-Kristian Foss. Stortinget gav en bred tilslutning til intensjonene i forslaget.

Proposisjonen bygger på et høringsnotat utarbeidet av departementet og høringsuttalelsene til dette. Høringen pågikk i perioden 25. januar til 25. april 2002. Forslaget i kap. 14 om at vedtekt etter § 3 skal bli gyldig uten departementets stadfestelse, var på høring våren 2001. Nærmere om disse høringsinstanser m.v. er tatt inn i dette kapittelet.

Forslag til endringer i § 33 er gjort i samråd med Miljøverndepartementet, som er ansvarlig departement for plandelen av loven hvor denne bestemmelsen står.

En del av forslagene må ses på bakgrunn av at saksbehandlingstiden i mange kommuner fremdeles er for lang, og at kommunene også praktiserer reglene i loven ulikt. Forslagene har derfor dels til hensikt å redusere saksbehandlingstiden i byggesaker, samtidig som det legges opp til at selve saksbehandlingen skal bli enklere og mindre omfangsrik.

Det er behov for en mer effektiv og forutsigbar byggesaksprosess. En lang og byråkratisk byggesaksbehandling er med på å øke kostnadene, særlig ved bygging av nye boliger men også for andre tiltak.

Mange kommuner behandler i dag byggesøknader innenfor de tidsfrister departementet foreslår i denne Odelstingsproposisjonen. Men i en rekke kommuner, særlig i pressområdene, ser vi at den totale byggesaksbehandlingen kan ta svært lang tid. Ikke bare er dette fordyrende for utbygger og kjøper, men det fører også til at det blir et dårlig samsvar mellom tilbud av og etterspørsel etter nye boliger. Tilbudet av nye boliger henger etter etterspørselen, noe som er med på å presse boligprisene oppover. Tidsfrister vil medføre at kommuner og andre instanser som i dag ikke klarer å behandle byggesøknader innenfor de foreslåtte tidsrammer må søke å etablere en mer effektiv byggesaksprosess. Samtidig vil de foreslåtte forenklinger bidra til å lette kommunens og tiltakhavers arbeid med en byggesøknad.

De viktigste tiltakene for å få ned saksbehandlingstiden er forslagene om:

  • innføring av tidsfrister i byggesaksbehandlingen på flere områder enn i dag,

  • utvidelse av meldingsordningen og endringer i reglene om «enkle tiltak»,

  • fjerning av krav til kommunal vurdering av enkelte tema i byggesaken,

  • presisering av tiltakshavers og ansvarlig søkers rett til å forelegge en byggesøknad for sektormyndighetene, og

  • at ansvarlig søker skal være mottaker av naboprotester.

De to siste forslagene skal bidra til at søknaden er «komplett» når den mottas i kommunen, slik at kommunen ikke lenger er avhengig av andre instanser eller parter før den kan fatte vedtak. Disse endringene må også ses i sammenheng med forslaget om innføring av tidsfrister i byggesaksbehandlingen og tilrettelegging for elektronisk byggesaksbehandling. Med de forslåtte endringene vil tidsfrister kunne begynne å løpe fra det tidspunkt søknaden er mottatt i kommunen.

For å forenkle selve byggesaksbehandlingen, foreslås:

  • å fjerne kommunens plikt til å godkjenne kontrollplan og erstatte godkjenningen med en ordning hvor kommunen kan kreve kontrollplan ytterligere utfylt og dokumentert når den finner det nødvendig, og

  • å fjerne ordningen med obligatorisk innsending av ansvarsoppgave og erstatte den med en ordning hvor kommunen kan kreve slik oppgave innsendt ved behov.

Det fremmes også andre forenklingsforslag:

  • ordningen med en egen ansvarlig samordner for utførelsen foreslås opphevet og funksjonen overført til ansvarlig søker,

  • ansvaret for plassering av tiltak skal følge ansvarsreglene ellers, og

  • departementet skal ikke lenger stadfeste kommunale vedtekter.

Det foreslås dessuten en rekke andre større og mindre endringer og presiseringer som skal gjøre lovverket klarere, enklere eller mer hensiktsmessig. Dette gjelder reglene om:

  • varsling av naboer i meldingssaker,

  • melding om transportable bygninger, konstruksjoner og anlegg,

  • innholdet i kontrollplaner,

  • tilbaketrekking av sentral godkjenning,

  • varigheten av dispensasjoner,

  • arealbegreper og måleregler,

  • forholdet til ny tomtefestelov,

  • straffeansvar ved avgivelse av uriktige opplysninger til bygningsmyndighetene, og

  • lokal godkjenning.

Alt i alt mener departementet de foreslåtte endringene legger til rette for økt tempo i byggesaksbehandlingen, større grad av forutsigbarhet, mer hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom kommunen og aktørene og et enklere og klarere lovverk.

Administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene

På kort sikt vil innføring av tidsfrister bl.a. på byggesaksbehandling, klagebehandling, midlertidig brukstillatelse og ferdigattest medføre at en del kommuner som i dag overskrider de foreslåtte frister, må sette inn ekstra ressurser for å bli à jour. På lengre sikt, når kommunene er à jour, vil kommunene bruke mindre tid på purringer og «brannslukking» og dermed ha mulighet for å redusere ressursinnsatsen. Enkelte andre forslag, bl.a. endringer i meldingsordningen og overføring av oppgaver til ansvarlig søker, vil kunne frigjøre ressurser i kommunene. Samlet forventer departementet ikke vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunesektoren eller det offentlige, som følge av forslagene til endringer i loven. For privat sektor forventes innføring av tidsfrister i byggesaksbehandlingen å få stor positiv betydning, både økonomisk og ved spart tidsbruk frem til ferdig bygg. Endringene antas ellers å føre til en mer hensiktsmessig prosess sett fra tiltakshavers og ansvarlige foretaks side.

Oppnevning av lovutvalg for en bred gjennomgang av bygningslovgivningen

Regjeringen utnevnte den 15. mars et lovutvalg for en bred gjennomgang av bygningslovgivningen. De mange delrevisjonene som er foretatt både i den gamle Bygningsloven og i Plan- og bygningsloven etter 1985, har resultert i at bygningslovgivningen er blitt uoversiktlig og lite systematisk. Det er derfor behov for en ytterligere gjennomgang av bygningslovgivningen utover de forenklinger som foreslås i denne Odelstingsproposisjonen. I utvalgets mandat er det blant annet bedt om en gjennomgang av lovgivningen på feltet med sikte på ytterligere forenklinger og en mer brukervennlig lov samt en gjennomgang av lovens struktur. Utvalget er også bedt om å se på muligheter for en sterkere integrering av plansaker og bygningssaker. Utvalget har startet sitt arbeid og har en funksjonstid på tre år, men det skal leveres en delinnstilling etter ett års funksjonstid.

1.2 Sammendrag

Forslag om en generell tidsfrist for byggesaker

Spørsmålet om innføring av tidsfrister i byggesaksbehandlingen har vært diskutert i mange år. Det er innført frister for enkelte sakstyper (meldinger og enkle tiltak). Når departementet nå foreslår ytterligere og mer generelle frister, skjer det både som ledd i en lengre utvikling og på bakgrunn av initiativ fra Stortinget med tverrpolitisk tilslutning. Utredningsarbeid bl.a. i lovutvalg viser at en slik utvikling er et naturlig skritt i arbeidet med å effektivisere den kommunale saksbehandlingen.

Departementet har tatt utgangspunkt i Stortingets forslag om en generell frist for byggesaksbehandling. Dette ble utdypet i forslaget som ble sendt på høring. I tillegg foreslo departementet visse særskilte frister for deler av saksbehandlingen. Ett av disse fristforslagene berører kommunenes ordinære søknadsbehandling, nemlig den fristen de kommunale bygningsmyndigheter skal sette for andre myndigheters medvirkning i byggesaken. De andre fristforslagene gjelder andre deler av saksbehandlingen enn selve søknadsbehandlingen, dvs. tidsfrist for å avholde forhåndskonferanse, for utstedelse av ferdigattest og/eller midlertidig brukstillatelse, for å oversende klagesaker til fylkesmannen, og for fylkesmannens behandling av klagesaker der klagen er gitt utsettende virkning. Det ble ikke foreslått generelle frister for klagesaksbehandlingen. I tillegg ble det foreslått en reduksjon av fristen for å behandle såkalte «enkle tiltak» (jf. § 95 b) fra fire til tre uker. Det siste forslaget angår den ordinære søknadsbehandlingen, men er altså en spesialfrist for denne sakstype.

Departementet foreslo i høringsnotatet én generell rammefrist for alle byggesaker, bortsett fra i meldingssaker og «enkle tiltak», der man allerede har kortere frister. Det ble ikke foreslått umiddelbare virkninger av fristoverskridelse. I stedet foreslo man en hjemmel for at departementet i forskrift skulle kunne gi regler om reduksjon av byggesaksgebyret, dersom det skulle vise seg at kommunene ikke klarte fristene.

Høringsuttalelsene støttet i overveiende grad forslaget. Det ble imidlertid reist spørsmål om hva som skal til av dokumentasjon før søknaden er «fullstendig», slik at saken kan tas under behandling og fristen begynne å løpe. Likeledes ble det etterlyst regler for beregning av fristen. Det ble også påpekt at det kan være behov for lengre frist for saker som krever politisk avklaring, og for differensiering av fristene, eventuelt at fristen skal fastsettes lokalt. Det ble også hevdet at frister kan føre til at annet arbeid som veiledning og tilsyn må reduseres. Endelig ble det fra en del hold fremhevet at virkningene av fristoverskridelse bør begynne å gjelde samtidig med at fristen innføres.

Etter en samlet vurdering vil departementet opprettholde sitt forslag om en 12-ukers rammefrist for byggesaker, men vil samtidig arbeide med konkretisering av regler for dokumentasjonskrav og fristberegning. Dette vil bli gjort i forbindelse med utarbeidelse av forskrifter. Departementet antar at fristens lengde normalt bør være tilstrekkelig til også å omfatte vanskelige sakstyper og politisk behandling, men foreslår likevel en særskilt forskriftshjemmel for å kunne unnta eller gi fristforlengelse for spesielle saker. Forslaget om egen forskriftshjemmel for reduksjon av gebyr som virkning for fristoverskridelse blir også opprettholdt, men ikke foreslått iverksatt før man ser hvordan fristregelen etterleves. Dette har også sammenheng med at kommunene må få tid til å organisere sin virksomhet i tråd med nye regler.

Konsekvensen av forslaget vil bli at de kommuner som har lengre saksbehandlingstid, må organisere sin virksomhet slik at fristene kan overholdes. For de aller fleste saker er det imidlertid ikke selve saksbehandlingen som tar tid. Tidsbruken skyldes i svært mange tilfeller ventetid. Kommunene må derfor gjøre en innsats for å komme à jour for at fristen skal kunne overholdes.

For tiltakshavere og byggebransjen regnes det ikke med negative effekter.

Forslag om tidsfrist for ferdigattest og midlertidig brukstillatelse

Det er i dag ingen frister for kommunenes medvirkning til avslutning av byggesaken. Departementet foreslo her en frist på to uker for utstedelse av ferdigattest og tre uker for midlertidig brukstillatelse, som kommer før ferdigattest der det er mangler eller gjenstående arbeid av mindre vesentlig karakter. Fristene skal fastsettes i forskrift. For ferdigattest kreves svært lite av vurdering fra kommunenes side, ettersom den er basert på kontrollerklæringer som sier at arbeidet er ferdig. For midlertidig brukstillatelse må kommunene vurdere om manglene eller det gjenstående arbeid er vesentlig, slik at tillatelse ikke kan gis. Ferdigattest har betydning for avslutningen av kommunens befatning med saken, ansvarsforhold mv, mens midlertidig brukstillatelse gjerne er det tidspunkt som har størst betydning for huskjøperen. Det er gjerne på dette tidspunktet lånekonvertering, innflytting og overtakelse etter kontrakt skjer.

Høringsinstansene støttet forslaget om at det skal innføres frister, men mange - særlig bransje- og brukerorganisasjoner - mener fristen for midlertidig brukstillatelse bør være kort, dvs. ned mot én uke. Departementet har forståelse for at fristen må være kortest mulig, men kommunen må samtidig ha mulighet for foreta de nødvendige vurderinger. Tid for oversendelse må også tas i betraktning. Departementet vil arbeide videre med fristfastsettelsen i forskrift, eventuelt med tanke på parallellitet mellom fristene for midlertidig brukstillatelse og ferdigattest, dvs. to uker.

Forslag om tidsfrister i klagesaksbehandlingen

Departementet foreslår ikke generelle frister for klagesaksbehandling. På to områder har det likevel vist seg behov for frister. For det første gjelder det ved kommunenes forberedelse av klagesaken og dennes oversendelse til fylkesmannen. Denne prosessen kan i noen kommuner ta svært lang tid. Dette kan ha sammenheng med dårlig kapasitet der det er nødvendig med utredning, men det kan også være at kommunene i en del tilfeller legger mer arbeid i klageforberedelsen enn det som er nødvendig for å vurdere nye momenter i saken. (I flere tilfeller har det tatt mellom ett og to år før man har fått en endelig avgjørelse.) Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel for å kunne gi maksimalfrist for kommunens oversendelse til fylkesmannen. Fristlengden bør kunne være åtte uker.

Det andre området der departementet foreslår frist i klagesaksbehandlingen, er saker der en klage er gitt utsatt iverksetting etter forvaltningsloven § 42. Hvor dette er gjort, enten det er av førsteinstansen eller av klageorganet, medfører det at tiltaket ikke kan settes i gang. I disse tilfellene settes tiltaket i gang på tiltakshavers eget ansvar, men da gjerne etter en forhåndsvurdering av om klagen vil føre frem eller ikke. De samfunnsmessige virkninger av at et tiltak kan gis utsatt iverksetting og deretter bli liggende i sakskøen, kan bli store i og med at viktige tiltak blir forsinket. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel for å sette frist for fylkesmannen til å behandle disse sakene. Fristlengden bør kunne være seks uker. Dette medfører at slike saker må prioriteres. Mange fylkesmenn prioriterer imidlertid slike saker allerede i dag. Totalt sett dreier det seg uansett ikke om så mange saker på årsbasis. Departementets undersøkelser tyder på at det i snitt pr. embete er mellom fem og ti saker pr. år.

Det foreslås ikke regler om virkninger av fristoverskridelse for disse sakene.

Forslag om tidsfrist for avholdelse av forhåndskonferanse m.m.

Forhåndskonferanse ble innført ved lovreformen i 1995 som et grunnlag for bedre og tidligere dialog mellom tiltakshaver/søker og de kommunale bygningsmyndigheter. Regelen gir tiltakshaver en rett til å kreve forhåndskonferanse. Kommunen kan også innkalle til forhåndskonferanse. De fleste tiltakshavere vurderer forhåndskonferanse som nyttig, mens kommunene har mer blandede holdninger, først og fremst fordi forhåndskonferanser kan være ressurskrevende.

Det er fra flere hold ytret ønske om at forhåndskonferanser skal bli mer forpliktende for kommunen. Departementet foreslo av denne grunn at det skulle innføres tidsfrist for å avholde konferansen, men for øvrig ikke større bindinger enn de som allerede er nedfelt i forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK) § 9 nr. 5. Høringsinstansene støttet dette synet, men hadde samtidig forslag til noen sterkere bindinger, f.eks. at kommunene skal gi mulighet for planavklaring og foreløpig avklaring av forholdet til andre myndigheter. Fristlengden ble også omtalt av høringsinstansene, og i utgangspunktet synes en frist på tre uker å være tilstrekkelig. Fristen vil bli vurdert nærmere i forbindelse med utarbeidelse av forskrift.

En viktig spørsmål er hvilken forberedelse som skal kreves til en forhåndskonferanse. I forbindelse med utarbeidelsen av forskrift vil departementet vurdere om det er naturlig å utarbeide standardiserte opplysninger om tiltaket og spørsmål til kommunen. Forhåndskonferanser anvendes i mange saker og avholdes relativt raskt. En hovedintensjon har vært å redusere ressursbruk senere i byggesaken. Mange kommuner gir allerede nå ut standardisert informasjon for å lette presset på forhåndskonferanser. Det antas derfor ikke at departementets forslag vil få nevneverdige negative konsekvenser.

Forslag om tidsfrist for sektormyndighet

I saker der bygningsmyndighetene har en koordineringsplikt overfor sektormyndigheter etter § 95 nr. 2 annet ledd, foreslår departementet at det innføres en tidsfrist på fire uker for andre myndigheter som skal gi tillatelse eller samtykke eller avgi uttalelse etter sektorlov. Det foreslås en adgang for disse til å anmode om fristutsettelse i særlige tilfeller før 4-ukersfristen går ut. Denne ordningen er ment å avhjelpe situasjoner der sektormyndigheten for eksempel er avhengig av befaring på barmark for å kunne behandle saken forsvarlig etter sitt regelverk.

I tilfeller der andre myndigheter skal avgi uttalelse etter sin sektorlov og fristen oversittes, foreslås at bygningsmyndighetene likevel kan avgjøre saken uten å ta hensyn til uttalelse som eventuelt innkommer senere. Der det imidlertid er av avgjørende betydning for saken, og den heller ikke kan anses tilstrekkelig opplyst etter forvaltningsloven § 17 uten en slik uttalelse, skal bygningsmyndighetene fortsatt kunne gi rammetillatelse med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til andre myndigheter er avklart. Det foreslås ikke innskrenkninger i sektormyndighetenes (fylkeskommunen og statlige organs) adgang etter § 15 til å påklage vedtak i saker der fristen er oversittet.

Om hvem som skal ha rett til å innhente tillatelser og uttalelser fra sektormyndigheter

I høringsnotatet som ligger til grunn for denne proposisjonen, fremmet departementet forslag om at det som hovedregel skulle overlates til tiltakshaver eller ansvarlig søker å innhente tillatelse eller uttalelse fra andre myndigheter etter bestemmelsen i § 95 nr. 2 annet ledd. Det ble også foreslått at kommunen skulle kunne pålegge ansvarlig søker å innhente uttalelse fra fylkeskommunen eller statlig sektormyndighet i dispensasjonssaker etter § 7. Høringsuttalelsene var så vidt negative til forslaget at departementet har valgt ikke å fremme dette lovforslaget i proposisjonen. I stedet ønsker en å opprettholde dagens ordning hvor tiltakshaver/ansvarlig søker på frivillig grunnlag kan forelegge byggesaken for andre myndigheter. Det vil bli vurdert om deres rett til slik forleggelse skal presiseres i forskrift.

Forslag om endringer i reglene om enkle tiltak etter § 95 b

Departementet foreslår en reduksjon i saksbehandlingstiden for enkle tiltak fra fire til tre uker. Dermed blir det lik frist for kommunens vurdering av enkle tiltak og meldingssaker. Det er ikke foreslått endringer i virkningene for fristoversittelse, idet virkningene i begge tilfeller er at tillatelse anses for gitt når fristen er ute.

§ 95 b om enkle tiltak foreslås også endret slik at flere byggesaker i fremtiden skal behandles etter bestemmelsen, og at kommunen ikke, som i dag, lett kan velge å overføre slike saker til ordinær søknadsbehandling etter § 94. Det legges av denne grunn opp til en klarere angivelse i forskrift av hvilke tiltak som skal regnes som «enkle» og hvilken dokumentasjon som skal følge søknaden. Det foreslås videre at regelen om nabosamtykke erstattes med et krav om at naboer ikke skal ha protestert.

Forslag om utvidelse av meldingsordningen etter § 85

Bestemmelsen omhandler midlertidige og transportable bygninger, konstruksjoner og anlegg. Det er behov for en presisering om at vinteropplag av fritidsbåt ikke krever forhåndsvarsel og samtykke fra kommunen. For å få en enklere lovbestemmelse foreslås det at unntakene i bestemmelsen skal fastsettes i forskrift i stedet for å fremgå direkte av loven. Forslaget fører til at dagens regler om unntak for bygge- og anleggstomt, campingvogn og bærbart telt blir overført til forskrift, og at også unntak for vinteropplag av fritidsbåt blir føyd til.

Forslag om utvidelse m.v. av meldingsordningen etter § 86 a

I forbindelse med Stortingets behandling av Dok. 8:59 (2000-2001), var det bred enighet om at meldingsordningen burde utvides. Det foreslås derfor en lovendring i tråd med dette i § 86 a. Det foreslås at man går bort fra uttrykket «mindre byggearbeid» og i stedet anvender uttrykket «mindre tiltak», som er mer omfattende. Begrensningen til bolig- og fritidseiendom foreslås også fjernet. Endringen åpner for at bl.a. næringsbygg, skilt og reklameinnretninger kan bli omfattet av meldingsordningen. Den nærmere fastsetting av hvilke typer mindre tiltak ordningen skal utvides til å omfatte, foreslås gjort i forskrift.

§ 86 a annet ledd sier at lovens kapittel XVI, med unntak av § 93 a, ikke gjelder for byggearbeid som utføres uten tillatelse etter § 93. Denne formuleringen har skapt usikkerhet med hensyn til om bestemmelsen i § 94 nr. 3 annet ledd om at kommunen kan kreve utvidet varsling, gjelder meldingssaker. Fordi viktige nabointeresser kan bli berørt også ved mindre byggearbeid, og av hensyn til god sammenheng i lovverket, foreslår departementet at det etableres en klar hjemmel for å kreve utvidet varsling for meldingssaker etter § 86 a.

Forslag om at ansvarlig søker skal være mottaker av naboprotester

Departementet foreslår at det overlates til ansvarlig søker å være mottaker («postkasse») av naboprotester, og at fristen for å protestere skal være gått ut før søknad om tiltak sendes kommunen. Naboprotestene skal vedlegges søknaden sammen med en kort redegjørelse fra ansvarlig søker for hva som eventuelt er gjort for å imøtekomme nabomerknader. Søknaden vil dermed bli mer komplett enn i dag, og kommunen kan avgjøre den på et tidligere tidspunkt fordi den ikke må vente på eventuelle protester fra naboer eller gjenboere. Endringen innebærer også en bedre tilrettelegging for elektronisk byggesaksbehandling.

Den foreslåtte endringen skal ikke påvirke kommunens beslutningsmyndighet, men vil gi ansvarlig søker en samordningsfunksjon i saksforberedelsen i forhold til naboer. Ansvarlig søker får også mulighet for å avklare naboforhold og justere tiltaket før saken sendes til kommunen. En effekt av forslaget kan bli økt dialog mellom nabo og tiltakshaver før søknaden sendes kommunen.

For å sikre at hensynet til notoritet og rettssikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt, skal naboer som ønsker det kunne sende gjenpart av protesten direkte til kommunen. For at kommunen enkelt skal kunne motta slike gjenparter og koble dem til rett sak, skal gjenpart av nabovarsel sendes kommunen samtidig med at det blir sendt naboene. Denne gjenparten vil samtidig fungere som en oppstartmelding til kommunen. Dermed kan kommunen, allerede før søknad sendes inn, om ønskelig kontakte tiltakshaver for avklaringer o.a.

Nabovarslets innhold foreslås utvidet slik at det alltid skal inneholde situasjonsplan og fasadetegninger. I dag må man oppsøke kommunen for å få dette grunnlagsmaterialet. Naboene skal likevel fortsatt kunne kontakte kommunen og få en (uavhengig) veiledning om konsekvensene av tiltaket.

Forslag om kontrollplan og ansvarsoppgave

Departementet foreslår at kontrollplan bare skal vedlegges søknaden på linje med annen dokumentasjon, og at den ikke skal godkjennes av kommunen slik som i dag. Det foreslås samtidig at kommunen skal kunne kreve kontrollplanen supplert og utdypet hvis den finner det nødvendig. Kommunen må kunne kreve endringer i kontrollen. Bakgrunnen for forslaget er i første rekke uklarhet med hensyn til om kommunen dermed også godkjenner de tekniske spesifikasjoner (ytelsesnivå) og metoder som er valgt for prosjekteringen og utførelsen, noe som ikke har vært meningen.

Departementet foreslår at kravet om ansvarsoppgave fjernes og at kommunen i stedet kan kreve en slik oppgave når den finner det nødvendig, f.eks. dersom ansvarsdelingen ikke tydelig nok fremgår av søknaden. Bakgrunnen for forslaget er at det i mange prosjekter, særlig der det er relativt få ansvarlige foretak, har vist seg unødvendig med en egen oppgave for å få oversikt over ansvarsdelingen fordi ansvarsrettsøknadene dekker dette behovet. Både endring/utfylling av kontrollplan og innsending av ansvarsoppgave blir således tilleggsdokumentasjon kommunen kan kreve etter behov, uten at dette medfører egne vedtak om godkjenning.

Forslag om oppheving av funksjonen ansvarlig samordner

Etter § 98 nr. 3 skal det oppnevnes en ansvarlig samordner, som skal godkjennes særskilt når ansvarsretten for utførelsen er oppdelt. Ansvarlig samordner skal være et bindeledd mellom de ansvarlig utførende, tiltakshaver og kommunen. Ansvarlig samordner skal også koordinere kontrollerklæringene og anmode kommunen om ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse. Ansvarlig samordners oppgaver har i praksis vist seg å ha et mindre omfang enn opprinnelig forutsatt. Det har dessuten hersket noe usikkerhet omkring hvilke oppgaver ansvarlig samordner har i forhold til tiltakshaver. Det samme gjelder hvilke oppgaver ansvarlig samordner har i forhold til ansvarlig søker og hvordan ansvarsovergangen skal skje, for eksempel med hensyn til ansvar for kontrollplan, oversikt over nye ansvarlige, ved behov for omprosjektering o.a.

Departementet foreslår at bestemmelsen om funksjonen ansvarlig samordner i § 98 oppheves, og at oppgavene denne har overføres til ansvarlig søker. Ansvarlig søker vil dermed (alene) få en koordineringsrolle gjennom hele byggesaksprosessen. Der ansvarlig søker ikke har kvalifikasjoner til å utføre oppgaven, vil den kunne overlates til andre underveis i prosessen.

Om klageadgangen ved lokal godkjenning for ansvarsrett

Vedtak om lokal godkjenning av foretak for ansvarsrett er i dag skilt ut til separat behandling fra byggesaken for øvrig. Dette medfører at kommunens kvalifikasjonsbedømmelse og godkjenning for ansvarsrett skjer i form av et enkeltvedtak, som kan gjøres til gjenstand for en isolert klagebehandling til fylkesmannen. Regelen om dette fremgår av forskrift om godkjenning av foretak for ansvarsrett (GOF) § 21.

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre reglene slik at lokal godkjenning ikke skal behandles atskilt fra byggesaken, men at avgjørelsen tas som del av den ordinære saksbehandlingen og dermed heller ikke skal kunne påklages særskilt. Begrunnelsen var bl.a. knyttet til gebyrleggingen og de kommunale rutinene med utskilling av lokal godkjenning som enkeltvedtak. Regelen ble innført for at tiltakshaver skulle spare tid, og lokal godkjenning skulle da skje forut for resten av søknadsbehandlingen. Etter hvert er hovedtyngden av de ansvarlige blitt sentralt godkjent, slik at det ikke er så stort behov for ordningen. Samtidig behandler de fleste kommuner godkjenningen som en del av ansvarsrettstildelingen, uten å skille ut noe eget enkeltvedtak. Det har heller ikke vært rapportert om særskilte klager på slike vedtak.

Høringsuttalelsene tyder på at mange kommuner allerede har den praksis som forslaget tilsier. Noen høringsinstanser påpeker likevel at det fremdeles er mange foretak som ikke er sentralt godkjent, og at det vil være behov for at disse foretakene skal kunne påklage et lokalt avslag uten å måtte klage på hele byggesaken, bl.a. etter en vurdering om rettslig klageinteresse.

Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at man likevel ikke vil fremme lovforslag for å avskjære adgangen til særskilt klage ved lokal godkjenning.

Reglene om tilbaketrekking av sentral godkjenning

Reglene om tilbaketrekking av sentral godkjenning i § 98 a foreslås endret, slik at godkjenning som hovedregel skal trekkes tilbake ved alvorlige eller gjentatte overtredelser av bestemmelser eller tillatelser gitt i eller i medhold av loven. Endringen tar sikte på å gjøre det klarere når godkjenning skal trekkes tilbake og innebærer en innskjerping i forhold til dagens regler. Det foreslås også regler om advarsel.

Forslag om endringer i reglene om lokal godkjenning

Bestemmelsene om lokal godkjenning av foretak for ansvarsrett (dvs. kommunal godkjenning i motsetning til sentral godkjenning) er i dag spredd på fire forskjellige bestemmelser i loven. Bestemmelsene om tilbaketrekking av lokal godkjenning er dessuten uklare pga. ulike formuleringer etter hvilke funksjoner godkjenningen gjelder. Departementet foreslår at reglene om lokal godkjenning så langt mulig samles ett sted og at det foretas lovtekniske forenklinger og klargjøringer.

Forslag om nye regler om ansvaret for plassering av tiltak

Reglene om plassering av tiltak, herunder høydefastsetting i marken og prosjekteringen av slik plassering, foreslås lagt inn under det ordinære ansvarsystemet i kapittel XVI. Problemet med dagens regelverk er at det ikke er knyttet ansvar til slike oppgaver etter plan- og bygningsloven. Kommunen kan i dag velge om den vil gjøre oppgaven selv, overlate den til andre, men kontrollere den selv, eller overlate både oppgaven og kontrollen til andre. Når kommunen selv utfører oppgavene, gjør den det i form av myndighetsutøvelse. Etter de foreslåtte reglene skal oppgavene i sin helhet overlates til ansvarlige foretak. Kommunen kan fortsatt utføre oppgaven dersom tiltakshaver ønsker det, men den må da gjøre det under samme ansvar som foretakene, dvs. med ansvarsrett. De generelle kravene til faglige kvalifikasjoner vil dermed også gjelde for kommunen. Endringen i ansvarssystemet for plassering av tiltak vil kreve en tydeligere sondring mellom myndighetsbaserte oppgaver og tjenesteproduksjon. I store trekk vil myndighetsfunksjonen være knyttet til kontorbaserte oppgaver, mens tjenesteproduksjonen vil omfatte oppmålingstekniske oppgaver i marken. En del av de kontormessige oppgaver som kommunen i dag utfører, kan betegnes som prosjektering av plassering og derfor overlates til ansvarlige foretak.

Forslag som gjelder varigheten av dispensasjon

Etter pbl § 93 første ledd, kan ikke tiltak som krever dispensasjon utføres uten at søknad er sendt kommunen, og den deretter har gitt tillatelse. Selv om det etter departementets oppfatning fremstår som klart at dispensasjon er en tillatelse i forhold til bestemmelsene i §§ 93 og 96, tyder henvendelser fra kommuner og andre på at flere mener en dispensasjon er evigvarende og at den ikke er omfattet av reglene i § 96 om bortfall av tillatelse. Departementet vil derfor presisere varigheten av en dispensasjon i loven, og foreslår en regel i § 96 om at dispensasjon etter §§ 7 og 88 faller bort etter tre år.

Forslag som gjelder arealbegrep og måleregler

Plan- og bygningslovgivningen, veiledninger og standarder anvender arealbegrep og måle- og beregningsregler som legges til grunn ved dokumentasjon av et tiltaks areal, høyde, avstand og grad av utnytting. Departementet foreslår forenkling og klargjøring av reglene for å oppnå større effektivitet og økt forutsigbarhet for tiltakshaver, bygningsmyndigheter og berørte naboer.

Departementet foreslår at man går bort fra dagens praksis med å anvende begreper og arealstørrelser i loven som lett kan bli gjenstand for endring i standarder eller forskrifter. Begrepet grunnflate,som brukes i §§ 33 og 70 foreslås derfor erstattet med areal.Begrepet grunnareal som benyttes i § 50 om fordelingsfaktorene ved refusjon, foreslås erstattet med tomteareal.

Mulighetene til forbedringer i måle- og beregningsregler ligger ikke først og fremst i loven. Departementet vil derfor arbeide videre med disse problemstillingene ved revisjonen av de tekniske forskrifter, veiledninger og standarder.

Reglene om dokumentasjon

De fleste krav til dokumentasjon reguleres i forskriftene til plan- og bygningsloven. Departementet finner det derfor ikke nødvendig med lovregulering av omfanget av dokumentasjon i byggesaker. Det vil bli foretatt en vurdering av forskriftene forut for ikrafttreden av lovforslagene i denne proposisjonen med tanke på å redusere dokumentasjonskravene. Det antas også at det pågående standardiseringsarbeid i regi av Norges byggstandardiseringsråd (NBR) vil bidra til redusert behov for dokumentasjon i byggesaken, og økt forutsigbarhet med hensyn til hva som skal vedlegges søknaden.

Forslag som gjelder tilpasninger til ny tomtefestelov

Det foreslås endringer i §§ 63 og 93 første ledd bokstav h om når det skal søkes om tillatelse fra bygningsmyndighetene ved bortfeste av tomt. Dagens ordning er at det skal søkes godkjenning ved bortfeste for mer enn ti år. Da det etter den nye tomtefesteloven § 7 første ledd ikke lenger er adgang til å inngå avtale om tidsbegrenset bortfeste for tomt til bolig- og fritidsformål, foreslås endringer i plan- og bygningsloven som tar hensyn til dette. Forslaget går ut på at det må søkes om tillatelse for opprettelse av enhet som kan festes bort i mer enn ti år. I praksis vil denne regelen føre til at opprettelse av enhet for bortfeste til bolig- og fritidsformål alltid vil være søknadspliktig etter plan- og bygningsloven.

Forslag som gjelder straffeansvar ved uriktige eller villedende opplysninger

Departementet foreslår en ny bestemmelse i § 110 nr. 7 for å straffe den som forsettlig eller uaktsomt gir uriktige eller villedende opplysninger til plan- og bygningsmyndighetene eller den sentrale godkjenningsordningen. Behovet for en slik regel skyldes endringene i reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll i forbindelse med innføringen av byggesaksreformen i 1995. Reformen medførte en omfordeling av oppgaver og roller i byggesaken ved at aktørene fikk en mer fremtredende plass enn tidligere for å påse at tiltaket oppfyller kravene i plan- og bygningsloven. I praksis er bygningsmyndighetene nå svært avhengig av opplysninger fra de ansvarlige aktørene og at disse er korrekte. En ny straffebestemmelse som også rammer uaktsomhet, skal bidra til at foretakene ikke fristes til å gi uriktige opplysninger.

Forslag om at vedtekt etter § 3 skal bli gyldig uten departementets stadfestelse

Det foreslås en endring av § 4 som medfører at det ikke lenger vil være krav om departementets stadfestelse av kommunale vedtekter etter § 3. Forslaget innebærer at kommunene selv kan fastsette lokale vedtekter med bindende virkning. Kravet om at vedtektene må fastsettes av kommunestyret selv, uten adgang til delegasjon, forslås ikke endret. Det foreslås imidlertid enkelte innskrenkninger i adgangen til å gi lokale vedtekter.

Forslag om retting av mindre feil og presisering av uklarheter i loven

Det foreslås enkelte presiseringer og rettinger i en del bestemmelser. Endringene antas ikke å berøre gjeldende rett.

1.3 Overgangsordninger

I lovforslaget pkt. II er det gitt regler om overgangsordninger.

1.4 Høringsinstanser

Høringsnotatet som denne proposisjonen bygger på, ble sendt på høring til en rekke instanser i perioden 25. januar til 25. april 2002. Høringsinstansenes syn er i proposisjonen omtalt under de enkelte endringsforslag. Høringsinstanser var:

  • Departementene

  • Fylkesmannsembetene

  • Fylkeskommunene

Utvalgte kommuner

  • Asker kommune

  • Askim kommune

  • Bergen kommune

  • Bodø kommune

  • Bærum kommune

  • Bø kommune

  • Drammen kommune

  • Elverum kommune

  • Fredrikstad kommune

  • Frogn kommune

  • Gausdal kommune

  • Halden kommune

  • Hamar kommune

  • Hammerfest kommune

  • Haugesund kommune

  • Klepp kommune

  • Kongsberg kommune

  • Kongsvinger kommune

  • Kragerø kommune

  • Kristiansand kommune

  • Kristiansund kommune

  • Larvik kommune

  • Lillehammer kommune

  • Mandal kommune

  • Molde kommune

  • Narvik kommune

  • Nittedal kommune

  • Oslo kommune

  • Sarpsborg kommune

  • Sauda kommune

  • Skedsmo kommune

  • Ski kommune

  • Skien kommune

  • Sogndal kommune

  • Stavanger kommune

  • Stjørdal kommune

  • Stryn kommune

  • Sund kommune

  • Sør-Varanger kommune

  • Tjøme kommune

  • Tromsø kommune

  • Trondheim kommune

  • Ullensaker kommune

  • Vadsø kommune

  • Voss kommune

  • Ålesund kommune

Utvalgte direktorater

  • Direktoratet for Arbeidstilsynet

  • Direktoratet for brann- og elsikkerhet

  • Direktoratet for naturforvaltning

  • Kystdirektoratet

  • Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)

  • Riksantikvaren

  • Vegdirektoratet

Offentlige og halvoffentlige etater, tilsynsorganer og institusjoner

  • Forbrukerrådet

  • Forsvarsbygg

  • GRIP senter

  • Husbanken

  • Interkommunal heiskontroll

  • Jernbaneverket

  • Justervesenet

  • Luftfartsverket

  • Norges Statsbaner (NSB)

  • Regjeringsadvokaten

  • Statens bygningstekniske etat (BE)

  • Statens kartverk

  • Statkraft

  • Statsbygg

  • Statsskog

  • Stortingets ombudsmann for forvaltningen

  • Telenor

Organisasjoner, forbund, råd o.l.

  • Arkitektenes Fagforbund

  • BAE-rådet

  • Bedriftsforbundet

  • Bergindustriens Landssammenslutning

  • Betongindustriens Landsforening (BLF)

  • Boligbyggelaget USBL

  • Boligprodusentenes forening

  • Bygg- og tømmermestrenes forening

  • Byggenæringens Landsforening (BNL)

  • Byggherreforeningen

  • Den norske Advokatforening

  • Den Polytekniske Forening

  • Det kgl. selskap for Norges vel

  • EL & IT-Forbundet

  • Energiforsyningens Fellesorganisasjon

  • Entreprenørforeningen - Bygg og Anlegg (EBA)

  • Feiermesternes landsforening (FLF)

  • Fellesforbundet

  • Foreningen Norsk Eiendom (FNE)

  • Forsikringsselskapenes Godkjenningsnemnd

  • Forum for bygningskontroll

  • Forum for natur og friluftsliv (NFN)

  • Forum for utvikling og miljø

  • Friluftsrådenes landsforbund

  • Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

  • Geomatikkbedriftenes landsforening

  • Godkjenningsnemnda for sanitærmateriell

  • Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

  • Heisleverandørenes Landsforening (HLF)

  • Huseiernes Landsforbund

  • Ingeniørenes Hus AS, v/NIF

  • Kommunalansattes Fellesorganisasjon

  • Kommunenes Sentralforbund

  • Korrosjons-, Isolasjons- og Stillasbedriftenes Forening (KIS)

  • Krimalarm

  • Kulde- og varmepumpeentreprenørenes Landsforening (KELF)

  • Kuldebransjens samarbeidsutvalg

  • Landbrukssamvirkets Felleskontor

  • Landsorganisasjonen i Norge (LO)

  • Maler- og byggtapetsermestrenes Landsforbund (MLF)

  • Maskinentreprenørenes Forbund

  • Mesterbrevnemnda

  • Mur-Senterets skorsteinsgruppe

  • Nordnorske entreprenørers serviceorganisasjon (NESO)

  • Norges Astma og Allergiforbund

  • Norges Blindeforbund

  • Norges Bondelag

  • Norges Byggmesterforbund (NBF)

  • Norges Byggstandardiseringsråd (NBR)

  • Norges Eiendomsmeglerforbund

  • Norges Elektroentreprenørforbund (NELFO)

  • Norges Forsikringsforbund

  • Norges Handikapforbund

  • Norges Hytteforbund

  • Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)

  • Norges Juristforbund

  • Norges Karttekniske Forbund

  • Norges Kommunalbank

  • Norges Miljøvernforbund

  • Norges Naturvernforbund

  • Norges praktiserende arkitekter (NPA)

  • Norges Skogeierforbund

  • Norges Standardiseringsforbund (NSF)

  • Norges Takseringsforbund

  • Norsk Kommuneforbund

  • Norsk Anleggsgartnermesterlag (NAML)

  • Norsk Brannbefals Landsforbund

  • Norsk Brannvern Forening

  • Norsk Dør- og Vinduskontroll

  • Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund

  • Norsk Faglærerlag

  • Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede

  • Norsk Forening for Byggesak og Byggetilsyn

  • Norsk Forening for Kvalitet og Lederskap

  • Norsk Heiskontroll

  • Norsk Impregneringskontroll, Norsk Treteknisk Institutt

  • Norsk Institutt for vannforskning (NIVA)

  • Norsk Kommunalteknisk forening

  • Norsk Limtrekontroll

  • Norsk Mørtelkontroll, Kontrollrådet for betongprodukter

  • Norsk Rådmannsforum

  • Norsk Spesialavfallsforening (NSAF)

  • Norsk sponplatekontroll, Norsk Treteknisk Institutt

  • Norsk Teglkontroll, Norges byggforskningsinstitutt

  • Norsk Trelastkontroll, Norsk Treteknisk Institutt

  • Norsk Treteknisk Institutt

  • Norsk VA-verkforening (NORVAR)

  • Norsk Ventilasjon og Energiteknisk Forening (NVEF)

  • Norsk VVS - Energi- og Miljøteknisk Forening

  • Norske Arkitekters Landsforbund (NAL)

  • Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL)

  • Norske Byggvareprodusenters Forening (NBF)

  • Norske Fiskeoppdretteres forening

  • Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL)

  • Norske Landskapsarkitekters Forening (NLA)

  • Norske Murmesteres Landsforening (NML)

  • Norske Reindriftssamers Landsforbund

  • Norske Rørleggerbedrifters Landsforening (VVS)

  • Norske Samers Riksforbund

  • Norske Sivilingeniørers Forening (NIF)

  • Norske Siviløkonomers Forening

  • Norske Temaparker

  • Norske Trevarefabrikkers Landsforbund (NTL)

  • Norske Varme Isolatørers Forening (VIF)

  • Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

  • Oljeindustriens Landsforening (OLF)

  • Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS)

  • Oslo og omland friluftsråd

  • Prosessindustriens Landsforening (PIL)

  • Rådet for fagopplæring i arbeidslivet

  • Rådgivende ingeniørers forening (RIF)

  • Samenes Landsforbund

  • Skiltleverandørenes forening

  • Takentreprenørenes Forening (TEF)

  • Takstolkontrollen, Norsk treteknisk institutt

  • Tekniske Entreprenørers Landsforening (TELFO)

  • Teknologibedriftenes Landsforening (TBL)

  • Teknologibedriftenes Landsforening, Støperienes Bransjeforening

  • Treforedlingsindustriens Bransjeforening

  • Trelastindustriens Landsforening (TL)

  • Varme- og sanitærentreprenørenes forening

  • Ventilasjons- og Blikkenslagerbedriftenes Landsforbund

  • Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS

Universiteter, høgskoler og andre undervisningsinstitusjoner

  • Arkitekthøgskolen i Oslo

  • Bergen Arkitekt Skole

  • Den Polytekniske Høgskolen

  • Folkeuniversitetet

  • Folkeuniversitetet Buskerud/Vestfold

  • Hærens ingeniørhøgskole (HIS)

  • Høgskolen i Agder

  • Høgskolen i Agder (HiA)

  • Høgskolen i Bergen (HiB), Avdeling for ingeniørutdanning

  • Høgskolen i Gjøvik (HIG)

  • Høgskolen i Narvik

  • Høgskolen i Nord-Trøndelag, Avd. for samfunnsfag

  • Høgskolen i Oslo, Avd. for ingeniørutdanning

  • Høgskolen i Oslo, Avd. for økonomi, kommunal- og sosialfag

  • Høgskolen i Stavanger

  • Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avd. for teknologi

  • Høgskolen i Telemark (HiT), Avd. for teknologiske fag

  • Høgskolen i Vestfold (HVE)

  • Høgskolen i Østfold, Avdeling for informatikk og automatisering

  • Høgskolen i Østfold, Avdeling for ingeniør- og realfag

  • Høgskolen i Ålesund

  • Høgskolen Stord/Haugesund, Avdeling for ingeniørfag

  • Kvinneuniversitetet Nord

  • Norges Brannskole

  • Norges Handelshøyskole

  • Norges landbrukshøgskole (NLH), Institutt for tekniske fag

  • Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Fakultet for arkitektur, plan og billedkunst

  • Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Fakultet for bygg- og miljøteknikk

  • Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Institutt for by- og regionplanlegging

  • Norsk Ingeniørhøgskolelag, c/o Høgskolen i Oslo

  • Sivilingeniørutdanningen i Narvik

  • Universitetet i Bergen, Det juridiske fakultet

  • Universitetet i Oslo, Juridisk fakultet

  • Universitetet i Tromsø, Det juridiske fakultet

Forskningsinstitusjoner

  • Administrativt forskningsfond (AFF), v/Norges Handelshøyskole

  • Chr. Michelsens institutt, Avd. for samfunnsfag og utvikling

  • ECON - Senter for Økonomisk Analyse

  • FAFO - Forskningsstiftelsen

  • Handelshøyskolen BI

  • Institutt for samfunnsforskning

  • ISIM - Institutt for Industriell miljøforskning

  • Jordforsk

  • Mur-Senteret (Murbransjens forskn.- og infostr.)

  • Nordlandsforskning, Høgskolen i Bodø

  • Nord-Trøndelagsforskning

  • Norges byggforskningsinstitutt

  • Norges Forskningsråd

  • Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR)

  • Norsk Institutt for vannforskning (NIVA)

  • Rogalandsforskning

  • SINTEF, Avd. for arkitektur og bygningsteknikk

  • SINTEF, Bygg- og miljøteknikk

  • SINTEF, Norges Branntekniske Laboratorium

  • Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF)

  • Teknologisk institutt, Bygg- og innemiljø

  • Transportøkonomisk Institutt

  • Veiledningsinstituttet i Nord-Norge (VINN)

  • Østlandsforskning

Til toppen
Til dokumentets forside