3 Nytt straffebud om å møte et barn med forsett om å begå et seksuelt overgrep overfor barnet

3.1 Gjeldende rett

Straffeloven §§ 195, 196 og § 200 annet ledd gjelder henholdsvis seksuell omgang med barn under 14 eller 16 år og seksuell handling med barn under 16 år. Felles for bestemmelsene er at de retter seg mot selve den seksuelle akten. Det sentrale etter den britiske straffebestemmelsen i Sexual Offences Act 2003 section 15 er at straffansvaret inntrer før den seksuelle kontakten har skjedd.

De norske bestemmelsene suppleres av et generelt straffansvar for forsøk på forbrytelser, jf. straffeloven § 49. Forsøk på overtredelse av bestemmelsene i f.eks. straffeloven §§ 193, 195, 196, § 200 annet ledd eller § 203 er derfor straffbar.

Forsøksansvaret kjennetegnes ved at forbrytelsen ikke er fullbyrdet, det har for eksempel ikke kommet til seksuell kontakt, men det er foretatt andre handlinger som viser at gjerningspersonen har tenkt til å utføre forbrytelsen. Forsøksansvaret rammer likevel ikke alle forberedelsesstadier eller all forutgående tilrettelegging av en straffbar handling. Det må trekkes en grense mot handlinger eller forberedelser som ligger for fjernt fra selve forbrytelsen, og som derfor er straffrie. Hvor i hendelsesforløpet frem mot en straffbar handling man skal trekke forsøksansvarets nedre grense, beror på en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering. Typisk relevante skjønnsmomenter som er utviklet gjennom rettspraksis og teori, er hva som er foretatt og hva som gjenstår, nærhet i tid til fullbyrdelse, den psykologiske forskjellen mellom det som er gjort og det som gjenstår, hvor omfattende forberedelser som er gjort og om handlingsforløpet viser en konsekvent forbrytersk vilje, jf. for eksempel Rt. 1991 side 95, Rt. 1995 side 17 og Rt. 1996 side 766.

Departementet antar at handlingene som er beskrevet i den britiske straffebestemmelsen som hovedregel vil være å bedømme som straffri forberedelse i forhold til straffeloven § 193 (seksuell omgang ved misbruk av tillitsforhold og lignende), § 195 (seksuell omgang med barn under 14 år), § 196 (seksuell omgang med barn under 16 år) og § 200 annet ledd (seksuell handling med barn under 16 år). I de fleste tilfellene vil handlingen som er utført, i karakter skille seg for mye fra handlingene som gjenstår, til at straffebudet skal være oppfylt. Det kan være mulig at den voksne likevel ikke vil gjennomføre planen, for eksempel på grunn av moralske kvaler eller mulighet for oppdagelse eller fordi å se barnet vil gjøre at vedkommende ombestemmer seg. Likevel kan det tenkes at omstendighetene rundt møtet eller den forutgående kontakten i enkelte saker er av slik karakter at forsøksansvaret kan inntre allerede når den voksne reiser for å møte barnet eller møter barnet.

Departementet antar derimot at en del tilfelle som faller inn under den engelske straffebestemmelsen, vil kunne rammes av forsøksansvaret etter straffeloven § 203, som setter straff for den som mot vederlag har seksuell omgang eller handling med en person under 18 år. Det er ikke upraktisk at voksne ved kontakt over internett tilbyr kontantkort, klær, penger eller lignende for seksuell kontakt med mindreårige. Hvis det på dette grunnlaget avtales et møte, kan gjennomføringen av selve den seksuelle kontakten fortone seg som sikker nok til at forsøksansvar kan statueres ved møtet eller på reisen til møtet. Forespørsler eller avtaler om kjøp av seksuelle tjenester kan dessuten rammes av straffeloven § 201. At det allerede er begått en straffbar handling, kan indikere et fastere forbrytersk forsett og senke den psykologiske barrieren for fullbyrdelse.

3.2 Nordisk rett

Ingen av de nordiske landene har et eget straffebud som retter seg spesifikt mot de forhold som er omfattet av det engelske straffebudet i Sexual Offences Act 2003 section 15. I Sverige har Justitiedepartementet gitt riksåklagar Fredrik Wersäll i oppdrag å utrede hvorvidt det bør innføres en slik bestemmelse, jf. «Uppdrag om lagstiftning mot vuxnas kontaktsökande med barn i sexuellt syfte» – Ju2006/1247/P. Mandatet til den svenske utredningen lyder slik:

«Utredaren skall genom löpande samråd med Brå ta del av myndighetens kunskapsunderlag och överväganden och mot den bakgrunden

• analysera strafflagstiftningens tillämplighet på företeelsen,

• analysera vilka verktyg de brottsbekämpande myndigheterna har för att möta den,

• i analysen beakta gränsöverskridande faktorer av relevans för tillämpligheten av lagstiftningen, och

• överväga om lagstiftningen är tillräcklig för att skydda barn mot företeelsen och, om så inte bedöms vara fallet, föreslå nödvändiga lagändringar och lämna författningsförslag.

Utredaren skall redovisa ekonomiska konsekvenser av eventuella förslag och, i förekommande fall, hur ökade kostnader skall finansieras.

Utredaren bör undersöka om och hur företeelsen har hanterats i några med svenska förhållanden jämförbara utländska rättsordningar.

Utredaren bör vid behov även samråda med myndigheter och andra som verkar inom ramen för det område som uppdraget avser samt med 2005 års barnpornografiutredning.

Uppdraget skall redovisas senast den 7 maj 2007»

I dansk og islandsk rett vil tilfeller som nevnt i den engelske bestemmelsen være dekket av ordlyden i det alminnelige forsøksansvaret. Den danske straffeloven § 21 definerer straffbare forsøk som handlinger som «sigter til at fremme eller bevirke udførelsen av en forbrydelse». Forsøksansvaret inntrer etter dansk rett derfor på et tidligere stadium i handlingsrekken frem mot et lovbrudd enn etter norsk rett.

I finsk og svensk rett trekkes den nedre grensen for forsøk omtrent likt som i norsk rett.

3.3 Internasjonale forpliktelser

Norge er forpliktet etter flere internasjonale instrumenter til å beskytte barn mot seksuelle overgrep, både strafferettslig og gjennom andre tiltak. En slik forpliktelse følger særlig av FNs barnekonvensjon art. 34. Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30, men inkorporeringen er ikke seg selv tilstrekkelig til å oppfylle de plikter som staten har etter artikkel 34.

Et nytt straffebud som gir strafferettslig beskyttelse mot seksuelle overgrep også før selve overgrepet begås, kan sies å styrke barns rettigheter etter barnekonvensjonen og bidra til å sikre de verdier som er nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 3 og 8. Derimot kan det ikke av disse bestemmelsene utledes noe krav til slik kriminalisering.

Norge er også forpliktet av flere internasjonale konvensjoner til å sikre at strafforfølgning skjer på en måte som tilfredsstiller grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for siktede. Viktigst er FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 14 og EMK art. 6. Også FN-konvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30. Forpliktelsene kan ha betydning for hvordan straffebud utformes, men først og fremst for hvilke rettigheter siktede har under håndhevingen av dem og den etterfølgende strafforfølgningen. Norsk senter for menneskerettigheter har i sin høringsuttalelse fremhevet EMK art. 6 (2) og bestemmelsens betydning for domstolens bevisvurdering av spørsmålet om subjektiv skyld. Departementet ser ikke at forslaget til nytt straffebud medfører særlige problemstillinger i forhold til EMK art. 6 (2). Det nye straffebudet gjør ingen unntak fra de alminnelige reglene om beviskrav, bevisføringsplikt eller bevisbyrde. Det er påtalemyndigheten som må føre bevis for tiltaltes forsett, og retten som må ta stilling til om kravet til skyld er oppfylt. Rimelig tvil skal her som ellers komme tiltalte til gode. Straffebudet inneholder ingen elementer som forhindrer siktede i et effektivt forsvar eller domstolen fra å vurdere spørsmål­et om skyld på selvstendig grunnlag.

Håndhevingen av straffebud, herunder bruk av utradisjonelle etterforskingsmetoder, kan reise spørsmål om vern mot inngrep i privatlivet. Dette har sider blant annet til EMK art. 8 om vern av privatlivet. Etter departementets oppfatning reiser imidlertid ikke forslaget til nytt straffebud noen nye problemstillinger i forhold til vernet av privatlivet. Departementet foreslår ingen straffeprosessuelle endringer. Forslaget innebærer dermed ikke økt risiko for inngrep i privatsfæren utover den økning i det totale potensialet for inngrep gjennom strafforfølgning som ethvert nytt straffebud vil medføre. Forholdsmessighetskravet som følger av EMK art. 8 (2) er også et integrert prinsipp for inngrep i privatsfæren som skjer i forbindelse med etterforsking, jf. for eksempel straffeprosessloven § 107 a.

3.4 Bør det innføres et nytt straffebud som rammer tidligere stadier av seksuelle overgrep mot barn?

3.4.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet viste i høringen til at det er behov for å styrke barns vern mot seksuelle overgrep. Et nytt straffebud som rammer tidligere stadier av seksuelle overgrep mot barn kan være ett av flere tiltak som kan beskytte barn bedre mot overgrep. Departementet la til grunn at et slikt straffansvar er forenlig med de alminnelige prinsippene for kriminalisering som er fremhevet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff (straffeloven). Det er ikke den onde vilje eller hensikt alene som kriminaliseres, men den fare for overgrep mot barnet som skapes ved at den voksne har tatt skritt for å realisere sitt forsett. Selv om handlingene i noen grad kan være straffbare også etter gjeldende straffebestemmelser, mente departementet et mer målrettet straffebud kunne gjøre straffansvaret mer effektivt, for eksempel ved å gjøre det klarere når politiet kan benytte tvangsmidler.

Det store flertallet av høringsinstanser slutter seg til at det er behov for et nytt straffebud. Dette gjelder Barne- og likestillingsdepartementet, Forsvarsdepartementet, Domstoladministrasjonen, Hadeland og Land tingrett, Trondheim tingrett, Agder statsadvokatembeter, Det nasjonale statsadvokatembetet, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, KRIPOS, Hedmark politidistrikt, Oslo politidistrikt, Telemark politidistrikt, Barneombudet, BarneVakten, Familie og Medier, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, Landsorganisasjonen i Norge, Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Norsk Krisesenterforbund, Norges Kvinne- og Familieforbund, Politiembetsmennenes landsforbund, Politiets fellesforbund, Redd Barna, Røde Kors, Stiftelsen Fellesskap Mot Seksuelle Overgrep, Stine Sofies stiftelse, Støttesenter mot seksuelle overgrep i Agder og Voldtektsmottaket ved Akershus Universitetssykehus.

Riksadvokaten er enig i at det er behov for ny kriminalisering på området, men mener et nytt straffebud i stedet bør rette seg mot selve kontaktetableringen, se nærmere nedenfor i punkt 3.6.2.

KRIPOS og Politidirektoratet foreslår å utvide straffebudet til å ramme også selve kontaktetableringen, men synes ellers å støtte departementets forslag.

Sosial- og helsedirektoratet støtter forslaget som et ledd i en lengre kjede av forebyggingstiltak, sammen med for eksempel muligheter for lovregulering av kontroll med medier som brukes av barn og unge.

Flere av dem som støtter forslaget, viser til at handlingen som straffebudet retter seg mot, er klart straffverdig. Mange antar at det foreslåtte straffebudet vil kunne ha en klar preventiv effekt. Flere viser også til at det foreslåtte straffebudet kan gi politiet mulighet til å avdekke og avverge overgrepet før det skjer, blant annet ved at de får et bedre grunnlag for sin kontrollvirksomhet og adgang til å anvende tvangsmidler på et tidligere tidspunkt enn i dag.

Flere høringsinstanser understreker at det nye straffebudet forutsetter ressurstilførsel og betydelig kompetanse og personell for at det skal kunne håndheves på en effektiv måte. KRIPOS og Det nasjonale statsadvokatembetet nevner i tillegg behov for adgang til utradisjonelle etterforskingsmetoder.

Følgende instanser går imot å innføre et nytt straffebud som foreslått:

Hordaland statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter, Datatilsynet, Den norske advokatforening og Medietilsynet .

De statsadvokatembetene som er i mot forslaget, peker særlig på at etterforskingen av sakene vil være meget ressurskrevende, og at bevissituasjonen gjennomgående vil være vanskelig. Det advares mot at mange saker på grunn av bevissituasjonen vil føre til frifinnelse, og at forslaget kan ende opp som en ren symbolbestemmelse. Flere kommenterer også at den engelske bestemmelsen først og fremst synes benyttet i konkurrens i tilfeller der møtet har resultert i seksuelle overgrep, og mener dette viser at bestemmelsen har liten praktisk betydning for å avverge overgrep. Noen har også vist til de prinsipielle motforestillingene som professor dr. juris Erling Johannes Husabø ga uttrykk for på det nordiske seminaret 10. mars 2006.

Den Norske Advokatforening mener det er problematisk at grunnhandlingene i det foreslåtte straffebudet er lovlige og hverdagslige, og at handlingene blir straffverdige bare på grunn av forsett eller hensikt om å begå seksuelle overgrep. Det hevdes at dette fokuset på hensikt eller forsett vil utgjøre et rettssikkerhetsproblem for tiltalte, og at det vil være vanskelig for tiltalte å overbevise retten om at vedkommende ikke hadde onde hensikter. Foreningen mener videre det er uetisk å straffe hensikten om å begå noe straffbart før det foreligger en forsøkshandling og personen har rikelig tid til å komme på bedre tanker.

Medietilsynet peker på de bevismessige utfordringene som det foreslåtte straffebudet vil skape. Tilsynet fremhever også sterkt at andre tiltak, som opplæring og målrettede tiltak mot barn som er særlig utsatt for overgrep, vil være viktigere enn en kriminalisering. Også Post- og teletilsynet understreker viktigheten av opplæring, men synes ikke å ta direkte stilling til spørsmålet om kriminalisering. Tilsynet peker på at det er viktig at barn og unge blir beskyttet mot overgrep uten at motivasjonen til bruk av nye kommunikasjonsmidler bremses.

Datatilsynet mener problemstillingene rundt et nytt straffebud som foreslått burde ha vært ytterligere utredet.

Datatilsynet etterlyser blant annet drøftelser av hvilke etterforskingsmetoder politiet skal ha til rådighet for å oppnå målet med bestemmelsen.

Norsk senter for menneskerettigheter tar ikke direkte stilling til om spørsmålene i høringsnotatet, men påpeker at forslagene reiser problemstillinger i forhold til Norges internasjonale forpliktelser som bør drøftes og synliggjøres i proposisjonen, jf. foran i punkt 3.3.

3.4.2 Departementets vurdering

Høringen har styrket departementets syn på behovet for et nytt straffebud som på et tidligere stadium enn i dag beskytter barn mot fare for overgrep. På bakgrunn av høringen har departementet valgt en annen utforming av straffebudet enn det som var foreslått i høringsnotatet.

Departementet er ikke enig med høringsinstanser som hevder at det nye straffebudet kriminaliserer den onde viljen alene eller at straffebudet rammer vanlige og legitime handlinger. Verken skyldkravet eller den objektive gjerningsbeskrivelsen kan ses separat. Det er handlingen sett i sammenheng med skyldkravet som skaper fare for overgrep, og som gjør den straffverdig. En slik tilnærming er heller ikke ukjent ellers i strafferetten. Det alminnelige forsøksansvaret hviler nettopp på en slik betraktning. Den enkelte handling som forsøksansvaret rammer, kan objektivt sett være helt vanlig og legitim. Det er gjerningspersonens subjektive forhold, forsettet om å fullbyrde et lovbrudd, som gjør handlingen straffverdig. Et eksempel på et straffebud som bygger på samme betraktning er straffeloven § 161. Bestemmelsen retter seg mot handlinger som kan være helt legitime når de skjer uten hensikt om å begå en forbrytelse. Gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 161 lyder slik:

«Med fengsel inntil 6 år straffes den som i den hensikt å begå en forbrytelse, anskaffer, tilvirker eller oppbevarer

1. skytevåpen, våpendeler, ammunisjon eller sprengstoff, eller

2. særlig utstyr for å tilvirke eller anvende slike gjenstander.»

Departementet antar at de fleste vil mene at det er straffverdig om en voksen person møter et barn som vedkommende har bestemt seg for å forgripe seg på. Det å reise for å møte barnet innebærer da en klar fare for overgrep, som gjør handlingen straffverdig. I tilfeller der den voksnes plan har kommet til uttrykk, for eksempel overfor en kamerat, ligger det godt til rette for straff. Det samme gjelder etter departementets syn i tilfeller der tiltaltes forsett ikke har kommet like eksplisitt til uttrykk, men vedkommendes forsett på andre måter likevel kan bevises utover enhver rimelig tvil.

Enkelte høringsinstanser har reist spørsmål om hvordan man skal bevise at tiltalte hadde forsett om å begå et overgrep. Dette er en generell problemstilling i strafferetten, som ikke er særegen for forslaget til nytt straffebud. For eksempel er det et grunnleggende vilkår for forsøksansvaret etter straffeloven § 49 at gjerningspersonen har tenkt å fullbyrde lovbruddet. Hvis vedkommende ikke har slikt forsett, er forsøksansvar utelukket, også om det er foretatt handlinger som objektivt sett kan legge til rette for et lovbrudd.

Tiltaltes tanker eller overveielser er ikke gjenstand for direkte observasjon eller bevisførsel. Man er derfor henvist til å trekke slutninger fra ytre observerbare trekk ved handlingen. For eksempel kan det avtalte møtestedet, relasjonen mellom partene, aldersforskjellen mellom dem, hvordan de har kommet i kontakt med hverandre og innholdet i den forutgående kommunikasjonen, fortelle noe om tiltaltes subjektive forhold.

Medietilsynet viser i sin høringsuttalelse til at internasjonal forskning tilsier at barna i de aller fleste tilfeller hvor et bekjentskap via internett har resultert i overgrep, har vært klar over når de reiste til møtet at den andre personen ønsket å ha sex med dem.

Her som ellers gjelder at dersom det er tvil om forsettet, må resultatet bli frifinnelse. Det avgjørende er ikke tiltaltes evne eller mulighet til å føre bevis for sin uskyld, men om påtalemyndigheten kan bevise vedkommendes skyld.

Departementet er enig i at håndhevingen av straffebudet kan være ressurskrevende. Til en viss grad vil det nye straffebudet også være bedre egnet til å gå grundig inn i enkelte saker fremfor til en mer generell overvåking eller kontroll av nettet. Det antas imidlertid at man vil kunne oppnå en tydelig preventiv effekt allerede etter ganske få saker. Hvilke etterforskingsmetoder som politi og påtalemyndighet bør kunne anvende, er behandlet i punkt 3.13 nedenfor.

Flere høringsinstanser har påpekt behovet for andre tiltak i tillegg til et straffebud for å forebygge internettrelaterte overgrep. Departementet er enig i at det er behov for en flerhet av tiltak på området. Opplæring i og bevisstgjøring av barn og foreldre om trygg bruk av internett og elektronisk kommunikasjon er meget sentralt. Det samme er forebyggende tiltak som tilbydere av internett og ansvarlige for pratekanaler og lignende selv kan iverksette. Departementet opprettet sommeren 2006 en arbeidsgruppe under ledelse av direktør Grete Faremo, som blant annet skal se på slike spørsmål. Regjeringen planlegger også en informasjonskampanje rettet mot barn og foreldre med fokus på forebygging av internettrelaterte overgrep.

3.5 Generelt om utforming av den objektive gjerningsbeskrivelse

3.5.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet følgende tre alternative utforminger av den objektive gjerningsbeskrivelsen:

• Alternativ 1:«Den som møter et barn under 16 år som vedkommende tidligere har hatt kontakt med ved minst to anledninger, og som ved møtet har forsett om å begå et lovbrudd som nevnt i §§ 195, 196, § 200 annet ledd eller § 201 bokstav c, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år.»

• Alternativ 2:«Den som under omstendigheter som leder mot et lovbrudd som nevnt i §§ 195, 196, § 200 annet ledd eller § 201 bokstav c, møter et barn under 16 år som vedkommende tidligere har hatt kontakt med ved minst to ganger, og som ved møtet har forsett om å begå et slikt lovbrudd, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år.»

• Alternativ 3:«Den som forbereder et lovbrudd som nevnt i §§ 195, 196, § 200 annet ledd eller § 201 bokstav c og som møter et barn under 16 år som vedkommende tidligere har hatt kontakt med ved minst to anledninger, og som ved møtet har forsett om å begå et lovbrudd som nevnt, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år.»

Alternativene var ikke ment å ha avvikende reelt innhold. Forskjellen mellom dem gjaldt hvilke aspekter ved handlingen som burde inntas i den objektive gjerningsbeskrivelsen.

Høringsinstansene har gjennomgående vært mest positive til modellen i alternativ 1. Det gjelder Forsvarsdepartementet, Agder statsadvokatembeter, Trondheim tingrett, Det nasjonale statsadvokatembetet, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, KRIPOS, Oslo politidistrikt, Barneombudet, BarneVakten, Familie og Medier, Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Redd Barna, Røde Kors, Sosial- og helsedirektoratet og Stiftelsen Fellesskap Mot Seksuelle Overgrep.

Oslo statsadvokatembeter har i utgangspunktet gått imot innføringen av en ny straffebestemmelse, men mener subsidiært at alternativ 1 er å foretrekke fremfor de øvrige.

Flere høringsinstanser har bemerket at alternativ 2 og 3 inneholder momenter som øker risikoen for omgåelser eller som begrenser straffebudets rekkevidde på en uheldig måte. For eksempel skriver Agder statsadvokatembeter :

«En mener at en bør være tilbakeholden med å oppregne objektive kriterier i lovteksten slik at man ved å konstatere at disse er overtrådt, dermed lettere kan fastslå et forsett. Dette vil kunne føre til uforutsette innskrenkninger i bestemmelsens anvendelsesområde og ikke fange opp den kreativiteten som ofte viser seg når en voksen person vil begå overgrep.»

Tilleggsvilkårene kan også føre til vanskelige bevistemaer.

Følgende høringsinstanser har støttet alternativ 2: Domstoladministrasjonen, Telemark politidistrikt, Norges Kvinne- og Familieforbund, Norsk Krisesenterforbund, Støttesenter mot seksuelle overgrep, Agder, Voldtektsmottaket ved Akershus Universitetssykehus.

Den Norske Advokatforening har gått imot innføringen av et nytt straffebud, men mener subsidiært at alternativ 2 er å foretrekke fremfor de øvrige modellene.

Hordaland politidistrikt har støttet alternativ 3.

Enkelte høringsinstanser synes å ha lagt til grunn at straffansvaret inntrådte på forskjellige tidspunkt etter de tre alternativene, og at noen utforminger dermed medfører et strengere straffansvar enn andre. For noen høringsinstanser synes denne oppfatningen å være utslagsgivende for valg av alternativ.

Advokat John Christian Elden foreslo i sitt innlegg på det nordiske seminaret 10. mars 2006 følgende utforming av et nytt straffebud:

«Den som i hensikt å begå en overtredelse nevnt i straffeloven kapittel 19, ved gjentatte anledninger er i kontakt med et barn under 16 år straffes ved ...

Straffen kan falle bort dersom partene er jevnbyrdige i alder og utvikling.»

Stines Sofies stiftelse mener Eldens modell er å foretrekke fremfor departementets alternativer.

KRIPOS og Politidirektoratet støtter modellen i alternativ 1 i departementets forslag, men har foreslått en alternativ ordlyd som minner om Eldens forslag. Etter deres forslag vil straffebudet også omfatte selve kontaktetableringen.

Riksadvokaten har foreslått et straffebud med en gjerningsbeskrivelse som bare omfatter selve kontaktetableringen.

For en nærmere omtale av forslagene fra KRIPOS, Politidirektoratet og riksadvokaten, se nærmere punkt 3.6.2 nedenfor.

3.5.2 Departementets vurdering

På bakgrunn av høringen har departementet valgt å bygge videre på modellen i alternativ 1 i høringsnotatet. Utgangspunktet bør selvfølgelig være at den objektive gjerningsbeskrivelsen utformes slik at den skiller den straffbare handlingen klart fra vanlige og legitime handlinger. Dette hensynet må samtidig veies mot risikoen for omgåelser dersom straffebudet gjøres for kasuistisk eller unødig vanskeliggjør bevistemaet. Når den objektive gjerningsbeskrivelsen ses i sammenheng med skyldkravet, mener departementet det er klart at straffebudet ikke rammer vanlige eller hverdagslige handlinger, jf. foran i punkt 3.4.2.

3.6 På hvilket tidspunkt bør straffansvaret inntre?

3.6.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet drøftet departementet på hvilket stadium i handlingsrekken frem mot et overgrep at straffansvar bør inntre. I den engelske bestemmelsen inntreffer straffansvaret når den voksne møter eller reiser for å møte barnet. Departementet pekte i høringsnotatet på at det gjennomgående vil være en markert forskjell i straffverdighet mellom det å reise for å møte et barn og det å gi seg til kjenne og ta kontakt med barnet på møtestedet. Ved å ta kontakt med barnet har personen overskredet psykologiske grenser i forhold til oppdagelsesrisiko og gjennomføringsvilje. Departementet antok at det også kunne være bevismessige vanskeligheter med å la straffansvaret inntre tidligere. Forslagene i høringsnotatet bygget derfor på at straffansvar burde inntre når den voksne møter barnet, men departementet ba spesifikt om høringsinstansenes syn på om straffansvar bør inntre på et tidligere tidspunkt.

De høringsinstansene som har uttalt seg spesielt om når straffansvar bør inntre, mener alle – bortsett fra Den Norske Advokatforening og Hordaland politidistrikt – at straffansvar bør inntre før den voksne møter barnet. Dette gjelder: Trondheim tingrett, Hadeland og Land tingrett, Domstoladministrasjonen, riksadvokaten, Agder statsadvokatembeter, Det nasjonale statsadvokatembetet, Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Telemark politidistrikt, KRIPOS, Barneombudet, Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Norges Kvinne- og Familieforbund, Norsk Krisesenterforbund, Politiets fellesforbund, Redd Barna, Røde Kors, Stiftelsen Fellesskap Mot Seksuelle Overgrep, Stine Sofies stiftelse, Støttesenter mot seksuelle overgrep, Agder og Voldtektsmottaket ved Akershus universitetssykehus.

Flere av høringsinstansene mener straffebudet vil bli lite effektivt dersom det bare skal ramme tilfeller der den voksne faktisk møter barnet. Det trekkes også frem at et slikt straffebud vil være av liten praktisk nytte i tillegg til reglene om forsøk. Dersom straffebudet skal tilføre noe reelt nytt, bør straffansvar inntre tidligere. Mange høringsinstanser viser videre til at det vil være en stor fordel for barnet om politiet kan gripe inn før møtet blir gjennomført. For eksempel uttaler Det nasjonale statsadvokatembetet :

«Forbrytelsen bør være fullbyrdet i det vedkommende starter reisen for å møte barnet, slik som markert i den engelske bestemmelsens pkt.(ii) i (1), (a). Det er dette som bør være kjernen i den nye lovbestemmelsen. Hvis fullbyrdelsestidspunktet fastsettes til møtetidspunktet, vil dette legge til rette for meget problematiske situasjoner. Griper politiet inn i forkant vil vilkåret i straffebudet ikke være oppfylt og vedkommende vil gå fri for straffansvar (med forbehold om forsøk). Samtidig vil det for politiet gjennomgående være uetisk å vite om et slikt møte, for deretter å la det bli gjennomført før de griper inn. Man kan ikke med åpne øyne utsette et barn for den påkjenning et slikt møte vil være. Det må av hensyn til barnet være mulig for politiet å kunne gripe inn før selv møtet blir gjennomført. Et fullbyrdelsestidspunkt ved selve møtet, vil også vanskeliggjøre mulighetene for å straffeforfølge i de saker der politiet infiltrerer.»

Barneombudet uttaler:

«Barneombudet vil understreke at det er viktig at ordet ’møter’ tolkes vidt slik at det ikke stilles et krav om at personen fysisk må møtes barnet. Det vil være meget uheldig dersom en forutsetning for straffeansvar blir at barnet må benyttes som ’lokkedue’ for å få pågrepet vedkommende. Ombudet er også skeptisk til en løsning der straffansvar inntrer først i de situasjoner der vedkommende er kommet frem til møteplassen. Det vil være enkelt å skjule seg fram til vedkommende er sikker på at barnet er på plass. Barneombudet mener derfor det bør være mulig å pågripe personen allerede når vedkommende er på vei til møteplassen.»

Hedmark og Oppland statsadvokatembeter har foreslått en mellomløsning. Fra uttalelsen gjengis:

«For at den forberedende handlingen skal være straffbar bør denne etter vårt syn, ha manifestert seg ved at gjerningsmannen har kommet frem til møtestedet. For å skåne barnet fra å stå ansikt til ansikt med gjerningsmannen, bør det derimot ikke kreves at møtet faktisk finner sted. En antar videre at det vil kunne være en belastning for barnet å måtte ta aktivt del når politiet skal avdekke et eventuelt straffbart forhold.»

Redd Barna peker på at straffebudet også må fange opp situasjoner der det er barnet, og ikke gjerningspersonen, som skal reise.

Den Norske Advokatforening mener det vil medføre store bevismessige vanskeligheter med å la straffansvar inntre før møtet finner sted. Dette synes også å være standpunktet til Hordaland politidistrikt , men politidistriktet legger samtidig til grunn at det å reise for å møte barnet kan omfattes av forsøksansvaret til straffebudet.

Agder statsadvokatembeter mener at straffansvar bør inntre når reisen er begynt, og uttaler:

«Det er all grunn til å reise spørsmål ved en voksens hensikt og mål med å treffe et barn det har møtt gjennom nettet – bak ryggen på barnets foresatte. Selv om gjerningspersonen ikke tidligere er domfelt eller har vært under etterforskning for seksuelle overgrep mot barn, vil det påfallende i situasjonen, gjerningspersonens forklaring og barnets oppfatning av hvem det skulle møte og hva som eventuelt skulle skje på møtet, kunne være bevistemaer rundt gjerningsmannens handling og hensikt.»

Ingen av høringsinstansene har gått inn for at gjerningsbeskrivelsen skal inneholde et krav om at kontakten eller møtet skal skje uten samtykke fra foreldrene. Barnet har like stort behov for beskyttelse uavhengig av foreldrenes samtykke. Hvorvidt møtet skjer uten foreldrenes kunnskap, kan likevel, som Agder statsadvokatembeter påpeker, være et moment i vurderingen av tiltaltes forsett.

3.6.2 Forslag om nytt straffebud som rammer selve kontaktetableringen

Enkelte høringsinstanser har reist spørsmål om straffebudet bør rette seg mot selve kontakten som skjer på internett i stedet for, eller i tillegg til, at straffansvaret knytter seg til et fysisk møte.

KRIPOS foreslår en alternativ gjerningsbeskrivelse som lyder slik:

«Den som er i kontakt med et barn under 16 år, og som med forsett om å begå et lovbrudd som nevnt i §§ 195, 196, § 200 annet ledd eller § 201 bokstav c ...»

Forslaget fra KRIPOS er, slik departementet forstår det, ment å dekke både kontaktetableringen og et eventuelt senere møte. Fra uttalelsen gjengis:

«Av de tre alternative forslag til lovtekst som er fremlagt, vil vi foretrekke alternativ 1. Vi mener imidlertid at vilkårene om at det skal foretas et fysisk møte, og at det minimum må ha vært kontakt to ganger tidligere, bør utgå. Det er mulig å begå de aktuelle overgrep uten fysisk å møtes, f eks ved å lokke, presse eller tvinge noen til å utføre seksuelle handlinger via web kamera, og etter vår oppfatning er karakteren av kontakten viktigere enn antallet ganger.»

Riksadvokaten mener et nytt straffebud utelukkende bør rette seg mot selve kontaktetableringen som skjer gjennom elektronisk kommunikasjon og har foreslått et straffebud med følgende ordlyd:

«Den som via telefoner, datamaskiner eller andre anlegg for elektronisk kommunikasjon fordekt tar kontakt med et ukjent barn under 16 år med forsett om å begå et lovbrudd som nevnt i §§ 195, 196 eller § 200 annet ledd, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år.»

Riksadvokaten mener det må være et prinsipielt utgangspunkt at den objektive gjerningsbeskrivelsen er utformet slik at den skiller den straffbare handlingen fra vanlige legitime handlinger. Det fremholdes som en svakhet ved departementets forslag at handlingen som er beskrevet er helt vanlig og legitim, og at straffbarheten utelukkende beror på skyldkravet. Fra riksadvokatens uttalelse gjengis:

«Det riktige utgangspunktet er følgelig etter vårt syn at ’grooming’ er en virksomhet som i seg selv er klanderverdig og som utsetter barn for alvorlig fare for seksuelle overgrep. Aktverdige grunner til at voksne etablerer kontakt og tillitsforhold til ukjent barn via Internett er ikke umiddelbart lett å få øye på, særlig hvis det skjer anonymt. Gjennomgående vil slik kontakt være uakseptabel atferd som klart skiller seg fra vanlige og legitime handlinger. Avtaler den voksne også et skjult møte med barnet, vil man som regel være langt utenfor det alminnelige handlingsmønster. Det er intet som tilsier at slik atferd har en beskyttelsesverdig interesse.»

3.6.3 Departementets vurdering

3.6.3.1 Generelt

Et typisk hendelsesforløp i saker som begynner med kontakt på internett, er at kontakten begynner på et åpent forum på internett, for eksempel i en pratekanal (chat). Gjerningspersonen vil deretter forsøke å få kontakten over til lukkede fora hvor kontakten skjer direkte mellom partene, for eksempel på e-post eller helst kontakt i sanntid, for eksempel gjennom en meldingstjeneste på internett, for eksempel MSN Web Messenger. Noen vil kanskje også utvide kontakten til å sende bilder eller til å bruke web-kamera under samtalen. På et stadium vil gjerningspersonen kanskje be om mobiltelefonnummeret til barnet, slik at kontakten kan skje via tekstmeldinger eller telefonsamtaler. Siste trinn i kontakten er gjerne å legge til rette for et fysisk møte. Overgangen mellom de forskjellige kontakttrinnene kan skje raskt, og kanskje slik at man hopper over enkelte trinn og går rett på å forsøke å få til et fysisk møte. Andre ganger kan det gå lang tid mellom hver overgang.

Det er liten tvil om at faren for overgrep har inntrådt dersom det kommer til et fysisk møte, og gjerningspersonen har forsett om å begå et seksuelt overgrep mot barnet. Spørsmålet er på hvilket tidspunkt i handlingsrekken at straffansvar skal inntre. Riksadvokatens forslag og departementets forslag i høringsnotatet kan sies å representere ytterpunkter på en skala over mulige tidspunkter.

På bakgrunn av høringen har departementet valgt et annet tidspunkt for straffansvarets inntreden enn opprinnelig foreslått. I vurderingen av når straffansvar bør inntre, har departementet lagt vekt på flere hensyn. Et sentralt moment er handlingens straffverdighet, herunder hvor nærliggende fare for overgrep som handlingen innebærer. Faren for overgrep er størst jo nærmere i tid og ytre omstendigheter man kommer til en situasjon hvor overgrep kan begås. Jo fjernere handlingen er fra en slik situasjon, desto større mulighet er det for at et overgrep til tross for et opprinnelig fullbyrdelsesforsett, likevel ikke begås. Det kan tenkes at personen ombestemmer seg på grunn av moralske kvaler eller praktiske hindringer eller faren for å bli oppdaget. Departementet har også lagt vekt på bevismessige hensyn og praktiske håndhevingsmuligheter. Straffansvar bør ikke inntre på et tidspunkt hvor det gjennomgående vil være vanskelig å bevise gjerningspersonens forsett. Straffebudet må også legge til rette for at håndhevingen kan skje uten å utsette barnet for økt belastning. Utformingen av et straffebud må videre ta høyde for problemstillinger knyttet til jurisdiksjon i forhold til handlinger begått gjennom elektronisk kommunikasjon. De nevnte momentene kan trekke i forskjellige retninger.

Etter en samlet vurdering har departementet falt ned på en løsning som kan ses som en mellomløsning i forhold til riksadvokatens forslag og forslaget i høringsnotatet. Etter departementets syn bør ikke straffansvar være betinget av at gjerningspersonen faktisk møter barnet. Departementet er enig i at et slikt krav vil kunne svekke straffebudets effektivitet og vil kunne medføre økt belastning for barnet og etiske dilemmaer for politiet. Samtidig fastholder departementet at straffansvaret først bør inntre når gjerningspersonens forsett om å møte barnet tydelig har manifestert seg i vedkommendes handlinger. Departementet er altså ikke enig i at straffebudet bør rette seg mot selve kontaktetableringen jf. nærmere nedenfor.

3.6.3.2 Bør selve kontaktetableringen være straffbar?

I tråd med redegjørelsen under punkt 3.6.3.1 mener departementet at det vil være for tidlig i en tenkt handlingsrekke frem mot et overgrep om straffansvaret skulle inntre allerede ved kontaktetableringen. Å ta kontakt med en mindreårig er en handling som i tid og karakter skiller seg vesentlig fra det å etablere en situasjon hvor et fysisk overgrep kan begås. Særlig gjelder dette dersom kontaktetableringen skjer ved bruk av kommunikasjonsmidler som gjør at den mindreårige og den voksne ikke har fysisk kontakt.

Som KRIPOS påpeker i sin høringsuttalelse, kan overgrep skje også via elektronisk kommunikasjon, for eksempel ved at en voksen person forlede en mindreårig til å posere foran web-kamera eller sende bilder av seg selv med MMS (multimediamelding) over mobiltelefonen. Slike handlinger vil imidlertid være straffbare etter straffeloven § 200 annet ledd annet punktum. Dette klargjøres ytterligere ved departementets forslag til presisering i straffeloven § 201. Utover slike tilfeller vil faren for overgrep særlig være fremtredende når kontakten går over fra internett eller lignende, til et fysisk møte. Departementet mener at det er en kvalifisert forskjell i straffverdighet mellom det å etablere kontakt med noen for eksempel over internett (som også kan være helt legitimt) og det å legge til rette for et fysisk møte.

Departementet er enig med riksadvokaten i at det at en voksen person tar kontakt med fremmede barn på en fordekt måte, ofte vil kunne gjøre at handlingen fremstår som påfallende og dermed vil kunne indikere en uhederlig hensikt. Departementet er imidlertid ikke enig i at disse momentene bør inntas som vilkår i den objektive gjerningsbeskrivelsen. De nevnte momentene synes ikke i seg selv å skille den straffbare handlingen fra legitime handlinger. I stedet vil de kunne begrense rekkevidden av straffebudet på en uheldig måte.

Det kan etter departementets oppfatning være aktverdige grunner til at voksne etablerer kontakt med ukjente barn via internett. Enkelte sider ved ny elektronisk kommunikasjon kan gjøre det mer naturlig med kontakt på tvers av aldersgrenser. For eksempel kan man tenke seg at voksne og ungdom kan dele interesse for dataspill eller sportsklubber, og at de lett kan komme i kontakt over internett i forbindelse med en slik interesse. I mindre grad enn i den virkelige verden behøver det å være noe påfallende med en slik kontakt. En mann på 30 år kan for eksempel spille sjakk på nettet der også dyktige barn og ungdom deltar. Derimot vil det være mer påfallende om den samme 30-åringen bruker nettvennskapet med en 12-åring til å avtale et møte – særlig hvis dette skal skje uten at foreldrene vet det osv.

Det er også helt alminnelig å opptre med kallenavn eller alias ved kontakt for eksempel i pratekanaler på internett. I de aller fleste tilfeller vil også dette være å foretrekke siden det å opptre under fullt navn på internett kan skape en risiko for misbruk av personopplysninger og mulighet for direkte oppsøking fra fremmede personer eller andre ubehageligheter. Det å opptre i en pratekanal som «ung_og_sjarmerende» er ikke i seg selv en kritikkverdig handling, selv om det skulle vise seg at man verken er ung eller sjarmerende. Om en gjerningsperson presenterer seg med reell identitet og alder og gir direkte uttrykk for hva vedkommende ønsker, kan dessuten dette være vel så straffverdig som å ta kontakt under et alias eller med fiktiv identitet.

Departementet er likevel enig med riksadvokaten i at det ofte kan være påfallende om voksne mennesker etablerer kontakt med barn uten at det fra før eksisterer noen naturlig relasjon mellom dem. Dette gjelder imidlertid uavhengig av om kontakten skjer fysisk (fremmed mann tar kontakt med barn på gaten) eller ved bruk av ny kommunikasjon. Det er likevel ingen som har foreslått at det skal være straffbart for voksne fysisk å ta kontakt med ukjente barn, selv om de på dette tidspunktet kan ha dårlige hensikter. Det er først hvis den fremmede voksne forsøker å få med seg barnet til et annet sted, at det kan være tale om straffansvar.

For øvrig mener departementet at straffebudet ikke bør forbeholdes tilfeller der den voksne og barnet i utgangspunktet er helt fremmede for hverandre. Også der barnet og den voksne kjenner hverandre fra før, kan forholdene ligge til rette for et straffansvar som foreslått.

Departementet ser at forslagene fra riksadvokaten og KRIPOS i en viss utstrekning vil være lettere å håndheve siden politiet kan konsentrere seg om den atferden som skjer gjennom elektronisk kommunikasjon. Også en effektiv håndheving av forslagene fra riksadvokaten og KRIPOS forutsetter imidlertid samarbeid med publikum og fornærmede og drivere av pratekanaler på internett. Et forslag som rammer selve kontakten på internett vil dessuten gjennomgående reise mer kompliserte jurisdiksjonsspørsmål enn om straffansvaret knytter seg til et fysisk møtested. Hvis nettstedet ikke har åpenbar tilknytning til Norge, for eksempel ved at samtalene skjer på norsk, vil det være vanskelig å vite hvilke personer eller handlinger som har tilknytning til norske forhold.

Departementet antar at bransjeinitierte og -regulerte tiltak for å forebygge internett-relaterte overgrep mot barn vil kunne ivareta noen av funksjonene som forslagene fra riksadvokaten og KRIPOS tar sikte på. Som nevnt tidligere er arbeidsgruppen ledet av Grete Faremo blant annet gitt mandat til å gå i dialog med bransjen om slike tiltak.

3.6.3.3 Nytt skjæringstidspunkt

Departementet mener at gode grunner taler for at straffansvar bør inntre når den voksne har kommet frem til møtestedet, slik Hedmark og Oppland statsadvokatembeter har foreslått. På dette tidspunktet har den voksne vist vilje til å gjennomføre møtet med barnet. Dette gjelder uavhengig av om barnet møter eller ikke.

Som Barneombudet har påpekt, kan det tenkes at enkelte vil vente i nærheten av møtestedet for å se om barnet møter opp. Slike situasjoner kunne i utgangspunktet fanges opp av forsøksansvaret, jf. straffeloven § 49. For å unngå spørsmål om straffriende tilbaketreden, mener departementet at straffebudet bør ramme også når den voksne har plassert seg slik at vedkommende har oversikt over møtestedet.

Departementet legger til grunn at det alminnelige forsøksansvaret etter straffeloven § 49 vil gjelde også for det nye straffebudet i straffeloven § 201 a. Det betyr at straffansvar kan inntre også før gjerningspersonen har kommet frem til møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas, såfremt vilkårene i straffeloven § 49 er oppfylt. Etter omstendighetene kan forsøksansvar inntre allerede på tidspunktet for kontaktetablering, slik riksadvokaten og KRIPOS tar til ordet for. Et grunnvilkår for forsøksstraff er at man finner bevist at tiltalte ønsket å gjennomføre handlingen som straffebudet retter seg mot. I dette tilfellet må tiltalte på forsøksstadiet ha forsett om å møte opp til avtalt tid og sted for å treffe barnet og forsett om å begå en handling som nevnt i straffeloven §§ 195, 196 og § 200 annet ledd. Så lenge tiltalte ikke har kommet frem til møtestedet eller et sted der møtestedet kan iakttas, kan straffansvaret bortfalle dersom vedkommende av egen fri vilje bestemmer seg for å la være å møte opp, jf. straffeloven § 50.

I høringsnotatet la departementet til grunn at bestemmelsen ikke burde utformes slik at den forutsetter en forutgående avtale mellom den voksne personen og barnet om å møtes. Departementet mente det avgjørende måtte være at de møtes, og at dette skjer forsettlig fra den voksne personen. Bare Telemark politidistrikt og Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening kommenterte dette direkte i høringen, og de støttet departementets oppfatning i høringsnotatet om at lovteksten ikke burde inneholde et krav om noen avtale. Etter en nærmere vurdering ser departementet dette likevel noe annerledes nå. Når straffansvar skal inntre ved at den voksne kommer frem til møtestedet, forutsetter dette en avtale om møtested og møtetid. Tilfeller der den voksne uanmeldt møter opp utenfor skolen, fritidsklubben eller lignende, vil etter dette falle utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Avtalebegrepet må imidlertid ikke tolkes snevert. Etter omstendighetene kan en slik avtale være svært uformell og gå ut på en forståelse om å prøve å møtes i et område i et visst tidsrom. Hvis den voksne har fått barnet til å oppgi hvor det skal befinne seg på et bestemt tidspunkt, kan omstendighetene i enkelte tilfeller være slik at et møte gjennom dette anses avtalt. En avtale i den forstand det her gjelder, kan foreligge selv om barnet ikke har oppfattet avtalen som bindende for seg.

Som Redd Barna har pekt på, kan det være at møtet skal finne sted hos den voksne, slik at det er barnet som skal reise. Departementet mener at også slike tilfeller skal være omfattet av bestemmelsen. Hvis den voksne befinner seg i sitt hjem eller annet avtalt sted på det avtalte møtetidspunkt, vil den voksne anses for å ha kommet frem til møtetidspunktet. Dersom den voksne skulle ombestemme seg, må vedkommende aktivt avlyse avtalen for at straffansvar ikke skal oppstå. Tilfeller der et møte skal finne sted i den voksnes hjem eller på et annet sted utenfor den offentlige sfære, vil etter omstendighetene også kunne vurderes som ordinært forsøk på seksuelle overgrep etter straffeloven §§ 195, 196 eller § 200 annet ledd jf. § 49.

3.7 Kravet til forutgående kontakt

3.7.1 Hvor omfattende kontakt (kvantitative krav)?

3.7.1.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Den engelske bestemmelsen krever at den voksne tidligere har hatt kontakt med barnet ved minst to anledninger. Bakgrunnen for kravet om gjentatt kontakt var et ønske om å avgrense mot personer som handlet på impuls eller et enkeltstående innfall. Kravet om tidligere kontakt to ganger var utarbeidet i samråd med blant annet The paedophile unit i Scotland Yard, jf. Redd Barnas rapport 2004 om barn som møter overgriper på internett, side 27.

Departementet mente i høringsnotatet at det må stilles krav til forutgående kontakt mellom den voksne og barnet, men uttrykte tvil om lovteksten burde være like spesifikk som den engelske, eller om en mer generell formulering var å foretrekke. Utkastene til lovtekst inneholdt et krav om to tilfeller av forutgående kontakt mellom den voksne og barnet.

Hadeland og Land tingrett og Røde Kors mener lovteksten bør inneholde et krav om minst to forutgående kontakttilfeller. Den Norske Advokatforening er prinsipalt imot innføringen av et nytt straffebud som foreslått, men mener subsidiært at straffebudet må inneholde et krav om to tidligere kontakttilfeller.

Det nasjonale statsadvokatembetet, KRIPOS, BarneVakten, Familie og Medier og Støttesenter mot seksuelle overgrep, Agder mener lovteksten ikke bør inneholde et slikt krav.

Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler:

«Det sentrale må være innholdet (kvalitativt) i kontakten og allerede ved første kontakt kan dette klart fremkomme. I de tre forslagene oppstilles det etter engelsk modell krav om minst to kontakter i forkant av møtet. Dette skal angivelig utelukke de som handler på impuls. Dette kan ha noe for seg hvis man formulerer straffebudet slik at ansvar inntrer allerede ved kontakten. Men hvis det i tillegg blir et vilkår for straff at møtet finner sted, så kan kravet om minst to forutgående kontakter virke støtende. Man kan da tenke seg muligheten at en voksen og barn avtales å møtes og at kontakten har et tydelig seksuelt preg. Møtet gjennomføres, men politiet griper inn med det samme. Selv om det her er skapt en helt klar faresituasjon for overgrep, kan den voksne ikke straffes (med mindre han faller innenfor forsøk på fullbyrdet seksualforbrytelse) fordi det i forkant bare har vært en enkeltstående kontakt. Dette er uheldig.»

Nordland statsadvokatembeter er i utgangspunktet imot innføringen av et nytt straffebud, men mener subsidiært at det ikke bør oppstilles et krav om tidligere kontakt ved minst to anledninger som et objektivt straffbarhetsvilkår.

Politidirektoratet synes å innta en slags mellomposisjon:

«Som departementet fremhever, er det gode grunner for å stille krav til forutgående kontakt mellom den voksne og barnet (for eksempel ’gjentatte ganger tidligere’ eller ’minst to ganger’) blant annet for å avgrense mot personer som handlet på impuls eller et enkeltstående innfall.

...

Samtidig vil vi påpeke at det ikke kan utelukkes at det kan være situasjoner hvor politiet bør gripe inn ved første kontakt, eksempelvis der en overgriper avtaler møte med barnet allerede ved første henvendelse, og reiser for å møte barnet. Ved bruk av internett kan man sende henvendelser til et stort antall mottakere, eksempelvis: en gjerningsmann kontakter 1000 barn, 999 avslår, mens ett barn reiser for å møte gjerningsmannen. Spørsmålet er om det ikke også i noen tilfeller bør være straffbart å reise og møte barnet når hensikten er å begå seksuelle overgrep, selv om avtale om møte skjedde etter første henvendelse til det aktuelle barnet, jf nedenfor under punkt 4.2.1.3. Dersom personen tidligere gjentatte ganger har kontaktet andre barn, eller eksempelvis har benyttet masseutsendelser på nettet, kan det være at dette bør omfattes av straffebestemmelsen selv om møtet med det aktuelle barnet skjer etter første henvendelse. Vi antar at i tilfeller der det enten tidligere har vært kontakt med andre barn, masseutsendelse av henvendelser eller at kontakten er av seksuell karakter, vil kunne avgrenses mot personer som handler på impuls eller som et enkeltstående innfall.»

3.7.1.2 Departementets vurdering

Departementet har etter høringen kommet til at det ikke bør stilles krav om forutgående kontakt et bestemt antall ganger. Straffverdigheten av handlingen er ikke nødvendigvis knyttet til hvor lenge den forutgående kontakten har pågått. Et spesifikt krav om antall forutgående kommunikasjoner vil dessuten kunne medføre uheldige omgåelser av straffebudet. For eksempel kan et slikt krav medføre at potensielle overgripere innretter seg etter straffebudet og forsøker å få til et møte med barnet allerede ved første gangs kontakt, og dersom det ikke lykkes, simpelthen går videre til andre barn. Departementet er enig med Det nasjonale statsadvokatembetet i at det ville være lite rimelig om personen ikke kunne straffes dersom denne ene kontakten førte til et møte. Gjennom elektronisk kommunikasjon er det lett å nå et stort antall personer gjennom liten innsats. Til illustrasjon nevner KRIPOS i sin høringsuttalelse et tilfelle fra Moss hvor en mann ble dømt for overgrep mot 10 jenter etter å ha kommet i kontakt med dem via internett og mobiltelefon. Etterforskingen viste at han hadde vært i kontakt med minst 300 jenter via internett, men at han var blitt avvist av de 290 andre som han ikke hadde begått overgrep mot.

I tillegg kan det være tvilsomt hva som skal regnes som ett kontakttilfelle, slik også riksadvokaten og BarneVakten påpeker i sine høringsuttalelser. Skal for eksempel en kontakt som begynner på en felles-chat og deretter går over til samtale på MSN eller tekstmeldinger regnes som ett sammenhengende kontakttilfelle – eller ville man si at hvert enkelt medium eller hver tekstmelding regnes som separate kontakttilfeller? Slike tvilsspørsmål unngås ved ikke å stille krav om et bestemt antall forutgående kommunikasjoner.

Som nevnt foran i punkt 3.6.3.3 foreslår departementet at det i straffebudet vises til en forutgående avtale mellom den voksne og barnet. I henvisningen til en slik avtale ligger implisitt et krav om forutgående kontakt. Det er ikke nødvendig å kvantifisere eller kvalifisere denne forutgående kontakten. Formen for, og innholdet i den forutgående kontakten kan være sentrale momenter i vurderingen av tiltaltes forsett.

3.7.2 Hva slags kontakt (kvalitative krav)?

3.7.2.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet la i høringsnotatet til grunn at forslaget var teknologinøytralt, slik at det rammet også forutgående kontakt som skjer på annen måte enn ved elektronisk kommunikasjon, for eksempel ved kontakt på lekeplassen.

I høringsnotatet drøftet departementet også om det bør stilles kvalitative krav til innholdet i den forutgående kontakten, for eksempel at den rammes av straffeloven § 201 bokstav c – seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd foretatt overfor en person under 16 år. Departementet viste til at et slikt krav ville kunne gjøre bestemmelsen mer målrettet og lette bevisførselen om tiltaltes forsett om å begå seksuelle overgrep. På den annen side ville et slikt krav gjøre beskyttelsen av barna mindre effektiv. Det ville være nødvendig å skaffe bevis for at den tidligere kontakten har vært av seksuell karakter og at tiltalte på det tidspunktet var klar over fornærmedes alder. I mange saker vil det dessuten være slik at den voksne opparbeider tillit hos barnet nettopp ved å avstå fra seksuelle temaer. I det britiske parlamentet ble et slikt krav diskutert, men forkastet, jf. Redd Barnas rapport 2004 om barn som møter overgriper på internett, side 26-27. Departementet falt i høringsnotatet ned på ikke å stille særskilte krav til innholdet den forutgående kontakten, men ba om høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Bare riksadvokaten synes å mene at bestemmelsen bør begrenses til kommunikasjon som skjer gjennom bestemte medier, nærmere bestemt telefoner eller datamaskiner. Riksadvokatens synspunkt er imidlertid knyttet til forslaget om å straffe selve kontaktetableringen.

Høringsinstansene er enige i at det ikke bør kreves at den forutgående kontakten er av seksualisert karakter. Politidirektoratet og Hordaland politidistrikt peker på at det iallfall ved gjentatt kontakt ikke bør gjelde kvalifiserende krav til den forutgående kontakten. Hordaland politidistrikt uttaler:

«Hordaland politidistrikt er enig med departementet i at det ved gjentatt kontakt ikke bør stilles krav om at den forutgående kontakt skal være av kvalifisert karakter. Som departementet påpeker vil det i mange tilfeller være slik at tillit og kontakt med barnet opparbeides nettopp ved å avstå fra seksuelle tema og tilnærmingen til seksualitet skjer gradvis. Dette er sentralt kjennetegn ved ’grooming’. Et krav om kvalifisert kontakt vil minske det praktiske anvendelsesområdet for straffebudet, slik at det bare vil dekke en begrenset form for ’grooming’.»

3.7.2.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår som nevnt foran at det ikke stilles bestemte krav til omfanget av forutgående kontakt. Det eneste er at den voksne må ha gjort en avtale med barnet om å møtes og denne avtalen kan – som det fremgår av departementets merknader under 3.6.3.3 – etter omstendighetene være ganske løs og uformell. På denne bakgrunn er det også lite naturlig å stille bestemte krav til innholdet eller arten av en forutgående kontakt. Høringen har styrket departements syn på at det nye straffebudet ikke bør stille kvalitative krav til hvordan den forutgående kontakten har skjedd eller til innholdet i kontakten.

3.8 Fornærmedes alder

I høringsnotatet foreslo departementet at straffebudet skal ramme møte med barn under 16 år. Av høringsinstansene har bare Redd Barna vært direkte uenig i denne aldersgrensen. Redd Barna mener aldersgrensen bør settes til 18 år, og at straffebudet bør ha en henvisning til straffeloven §§ 203 (kjøp av seksuelle tjenester av person under 18 år) og 204 a (befatning med materiale som dokumenterer overgrep mot barn). Også Barneombudet, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere og Landsorganisasjonen i Norge mener straffebudet bør ha en henvisning til straffeloven § 203 – og dette medfører i så fall indirekte en aldersgrense på 18 år.

Departementet mener at det særlig er barn under 16 år som har behov for den økte beskyttelsen det nye straffebudet gir. Personer over 16 år har nådd alderen for seksuell selvbestemmelse. Når personer over 16 år kan samtykke til seksuell omgang, kan det ikke godt være straffbart for andre å avtale møter med dem med formål om seksuell omgang. Barn mellom 16 og 18 år kan likevel ha behov for beskyttelse mot andre former for seksuelle overgrep eller utnytting. Departementet mener dette beskyttelsesbehovet er tilstrekkelig ivaretatt gjennom andre straffebud som for eksempel straffeloven § 192 om voldtekt, § 193 om misbruk av stilling, avhengighetsforhold og lignende og § 203 om seksuell omgang mot vederlag med person under 18 år. Bestemmelsene suppleres av det alminnelige forsøksansvaret etter straffeloven § 49.

3.9 Skyldkravet

3.9.1 Skyldkravet i forhold til handlingen

Den alminnelige regelen i straffeloven § 40 første ledd er at gjerningspersonen må ha utvist forsett i forhold til alle omstendigheter i den objektive gjerningsbeskrivelsen. Forslaget i høringsnotatet går ut på at det alminnelige skyldkravet i straffebudet skal være forsett, men at det i forhold til fornærmedes alder skal være tilstrekkelig med uaktsomhet. At det er tilstrekkelig med uaktsomhet i forhold til fornærmedes alder, gjelder også etter straffeloven § 196 tredje ledd og § 200 fjerde ledd jf. § 196 tredje ledd. Slik skal også straffeloven § 195 tredje ledd forstås, jf. Rt. 2005 side 833.

Ingen av høringsinstansene har gått imot dette forslaget. Departementet fastholder derfor forslaget til skyldkravet.

Den Norske Advokatforening har i sin uttalelse problematisert at fornærmede kan tenkes å utgi seg for å være eldre enn 16 år. Departementet viser til at en tilsvarende problemstilling gjør seg gjeldende ved overtredelser av straffeloven §§ 195, 196 og § 200 annet ledd. I forhold til den nye straffebestemmelsen vil imidlertid bedømmelsen av aktsomhetskravet ofte bli preget av en betydelig aldersforskjell mellom den voksne og barnet, og at det ikke er tale om noen spontan kontakt. Dette vil gjøre det naturlig å skjerpe kravet til aktsomhet fra den voksnes side.

3.9.2 Handlingens subjektive overskudd

3.9.2.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet at det skal være tilstrekkelig at gjerningspersonen har vanlig forsett, ikke hensikt, om å begå bestemte straffbare handlinger. Ingen høringsinstanser har gått i mot forslaget. Den Norske Advokatforening støtter forslaget om forsett, men mener likevel det knytter seg store rettssikkerhetsmessige betenkeligheter i forhold til for eksempel sannsynlighetsforsett.

I høringsnotatet foreslo departementet videre at forsettet skulle omfatte en handling som nevnt i straffeloven §§ 195, 196, § 200 annet ledd eller § 201 bokstav c.

Bare enkelte høringsinstanser har uttalt seg om denne siden av straffebudet. Riksadvokaten og Hadeland og Land tingrett har foreslått at henvisningen til straffeloven § 201 bokstav c bør utgå. For øvrig mener tingretten at straffebudet i stedet for paragrafhenvisninger heller bør beskrive med ord hvilke handlinger som omfattes.

Barneombudet, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Landsorganisasjonen i Norge og Redd Barna mener straffebudet også bør ha en henvisning til straffeloven § 203. Redd Barna mener straffebudet også bør vise til straffeloven § 204 a.

3.9.2.2 Departementets vurdering

Departementet kan ikke se at forsett i form av sannsynlighetsforsett vil reise vesentlig større rettssikkerhetsmessige betenkeligheter her enn ved andre straffbare handlinger, og mener at hensynet til effektiv beskyttelse av barn tilsier at de alminnelige reglene om forsett skal gjelde også her.

Departementet er enig med riksadvokaten og Hadeland og Land tingrett i at henvisningen til straffeloven § 201 bokstav c bør utgå. Straffeloven § 201 bokstav c rammer typisk blotting eller slibrig snakk. Det synes lite praktisk at noen skal avtale et møte med en mindreårig bare for slike handlinger. I disse tilfellene vil dessuten handlingen kunne fullbyrdes i så nær sammenheng med selve møtet, at selve møtet trolig vil kunne rammes av det alminnelige forsøksansvaret etter straffeloven § 201 bokstav c jf. § 49. Å forlede en mindreårig til selv å utvise slik atferd (straffeloven § 200 annet ledd annet punktum) bør derimot omfattes av henvisningen. At den mindreårige forledes til å eksponere seg selv, innebærer en direkte integritetskrenkelse av barnet, og kan også medføre en økt risiko for andre overgrep. At den voksne har fått barnet til selve å utføre en slik handling, antas også å kunne påføre barnet en følelse av medvirkning og ansvar, med tilhørende fare for psykologiske ettervirkninger.

Siden det nye straffebudet etter departementets vurdering bør forbeholdes den yngste aldersgruppen, aktualiseres ikke spørsmålet om henvisninger til §§ 203 eller 204 a. Henvisninger til disse bestemmelsene ville bare hatt reell betydning for barn mellom 16 og 18 år siden et forsett om å begå en handling som nevnt i §§ 203 eller 204 a i forhold til barn under 16 år uansett også ville ha oppfylt kravet om forsett i forhold til straffeloven §§ 195, 196 eller § 200 annet ledd.

3.10 Straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder og utvikling

Departementet foreslo i høringsnotatet en adgang til straffbortfall dersom partene er jevnbyrdige i alder og utvikling.

Ingen av høringsinstansene har vært uenige i forslaget.

Departementet fastholder forslaget om adgang til straffbortfall. Bestemmelsen svarer til regelen etter straffeloven § 195 fjerde ledd, § 196 fjerde ledd og § 200 fjerde ledd jf. § 196 fjerde ledd.

3.11 Strafferammen

Departementet foreslo i høringsnotatet en strafferamme på ett år. Bare Stine Sofies stiftelse har hatt innvendinger mot forslaget. Stine Sofies stiftelse uttaler:

«Når det gjelder strafferammen på de tre foreslåtte bestemmelsene reagerer vi svært negativt. For å oppnå en ønsket signaleffekt om alvorlighetsgraden i planlagte kriminelle handlinger mot barn står ikke dette i samsvar med gjeldende rett på andre områder. § 257 som omhandler simpelt tyveri har en strafferamme på inntil 3 år. Med hensikt i å begå ran eller lignende forbrytelser i § 161 er strafferammen inntil 6 år og under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 10 år idømmes. Stiftelsen stiller seg derfor svært undrende til verdivurdering der planlagt kriminelle handlinger mot barn bare skal kunne idømmes 1 år. ... Stiftelsen mener at lovverket skal fungere som en norm for hva samfunnet finner seg i, det står ikke i samsvar med den foreslåtte strafferammen. Alle er godt kjent med de alvorlige skadevirkningene overgrep på barn medfører. Vi er også godt kjent med at hvis det er lav strafferamme i en lovhjemmel gis etterforsking av denne lavere prioritet hos politiet enn om det foreligger høy strafferamme. Departementet bør se på muligheten av å dele straffebestemmelsen inn i to ledd, slik at de som ’bare’ tar kontakt straffes noe mindre, enn de som fysisk reiser for å møte barnet.»

Departementet fastholder forslaget om en strafferamme på ett år. Dersom møtet resulterer i et forsøk på eller fullbyrdet overgrep mot barnet, er det andre straffebestemmelser med vesentlig høyere strafferamme som kommer til anvendelse. Den ordinære strafferammen i straffeloven § 195 er ti år, etter § 196 fem år, og etter § 200 annet ledd tre år. Ved samleie eller skjerpende omstendigheter forhøyes strafferammene til henholdsvis 15 og 21 år (§ 195), 15 år (§ 196) og seks år (§ 200 annet ledd). Instrukser og veiledning fra høyere påtalemyndighet kan brukes til å sikre at etterforskning av overtredelser av den nye straffebestemmelsen får tilstrekkelig prioritet.

3.12 Forholdet til andre straffebestemmelser

3.12.1 Forsøk på overtredelse av straffeloven §§ 195, 196 og § 200 annet ledd

Det nye straffebudet supplerer det alminnelige forsøksansvaret etter straffeloven §§ 195, 196 og § 200 annet ledd. Dersom handlingen har kommet langt nok til at det alminnelige forsøksansvaret etter disse bestemmelsene har inntrådt, bør forholdet bedømmes etter det vanlige forsøksansvaret i stedet for det nye straffebudet. På denne måten får man frem den økte straffverdigheten i at gjerningspersonens handling er nærmere fullbyrdet overgrep enn tilfellet er ved det nye straffebudet. Forutsatt at det er tale om samme tilfelle, bør det nye straffebudet ikke anvendes i konkurrens (samtidig) med det alminnelige forsøksansvaret etter straffeloven §§ 195, 196 eller § 200 annet ledd. Derimot kan det tenkes tilfeller der det nye straffebudet bør anvendes samtidig med forsøksansvaret etter andre straffebud, for eksempel forsøk på seksuell omgang mot vederlag med person under 18 år. Forsøksgrensen kan i enkelte tilfeller være overtrådt allerede på tidspunktet for et avtalt møte. Siden straffeloven § 203 retter seg mot andre sider av handlingen enn det foreslåtte nye straffebudet, kan gode grunner tale for at det nye straffebudet bør kunne anvendes samtidig med forsøksansvaret etter straffeloven § 203.

Systematikken i seksuallovbruddskapittelet og sammenhengen mellom straffebudene vil bli vurdert også i arbeidet med ny straffelov spesiell del.

3.12.2 Fullbyrdet overtredelse av straffeloven §§ 195, 196 og § 200 annet ledd

Dersom møtet resulterer i en fullbyrdet overtredelse av straffeloven §§ 195, 196 eller § 200 annet ledd, bør det nye straffebudet ikke anvendes i konkurrens (samtidig) med bestemmelsene som rammer selve overgrepet. Forutsetningen er at det gjelder samme tilfelle. Det er altså det konkrete avtalte møtet som § 201 a ville ha rammet som har resultert i et overgrep. I disse tilfellene er det naturlig å se det slik at straffansvaret for overgrepet konsumerer straffansvaret for det forutgående møtet. Situasjonen blir en annen dersom det fullbyrdede overgrepet har skjedd ved en annen anledning enn det avtalte møtet. Det samme gjelder selvfølgelig dersom handlingene retter seg mot forskjellige fornærmede.

3.13 Straffeprosessuelle virkemidler

I høringen har KRIPOS og Det nasjonale statsadvokatembetet ment at det er behov for bruk av utradisjonelle metoder for at det nye straffebudet reelt skal styrke barns rettsvern og forebygge overgrep.

Datatilsynet har på sin side etterlyst en drøftelse av hvilke etterforskingsmetoder politiet skal ha til rådighet for å oppnå målet med bestemmelsen.

Departementet foreslår ingen særskilte hjemler for bruk av bestemte etterforskingsmetoder til bruk i håndhevingen av det nye straffebudet. Etterforskingen av disse sakene må skje innenfor gjeldende straffeprosessuelle regelverk. Med en strafferamme på ett år har politiet blant annet adgang til å benytte tvangsmidler som pågrip­else og fengsling etter straffeprosessloven § 172, ransaking etter straffeprosessloven §§ 192 og 195, skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted etter straffeprosessloven § 202 a og avlytting av samtale etter straffeprosessloven § 216 l (samtale som politiet selv deltar i eller med samtykke fra en av samtalepartene). I tillegg har politiet adgang til å gjøre bruk av provokasjon og infiltrasjon innenfor de rammer som er trukket opp gjennom riksadvokatens retningslinjer for slike etterforskingsmetoder. Politiet kan også overvåke åpne chattesider på samme måte som annen virksomhet som foregår i det offentlige rom.

For å forhindre at et planlagt møte skal finne sted, kan det i enkelte tilfeller også være aktuelt å nedlegge besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a. Slikt forbud kan nedlegges blant annet når det er grunn til å tro at personen ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person. Det å møte barnet med forsett om å begå et seksuelt overgrep, vil etter forslaget til nytt straffebud være en selvstendig straffbar handling som kan gi grunnlag for besøksforbud når allmenne hensyn krever det.

I tillegg til de nevnte etterforskingsmidlene kunne det muligens vært hensiktsmessig om politiet kunne kontrollere tiltaltes kommunikasjon utover adgangen etter straffeprosessloven § 216 b. Siden en utvidelse av denne bestemmelsen ikke har vært på høring, foreslår ikke departementet endringer nå. Det antas at kontroll av kommunikasjonsanlegg i enkelte tilfeller vil kunne være aktuelt der kontakten fra den voksne kan bedømmes som en fredsforstyrrelse etter straffeloven § 390 a.

Dersom det viser seg at en effektiv håndheving forutsetter bruk av etterforskingsmetoder som i dag er forbeholdt andre straffebud, vil departementet vurdere om det er behov for særskilte hjemler for etterforsking knyttet til det nye straffebudet.