Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 22 (2008-2009)

Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning)

Til innholdsfortegnelse

11 Bedrageri, skattesvik og andre økonomiske lovbrudd

11.1 Hva kapitlet omhandler

Forslaget til kapittel 30 supplerer kapittel 27 om vern mot vinningslovbrudd, og inneholder bestemmelser om andre økonomiske lovbrudd. Kapitlet svarer stort sett til Straffelovkommisjonens skisse til kapittel 32 om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet, og avløser i hovedsak straffeloven 1902 kapittel 26 om bedrageri og forsikringsbedrageri, villedende og uriktig selskapsinformasjon og krenkelse av sikkerhetsrett, samt bestemmelsene om skatte- og avgiftssvik i straffeloven 1902 § 406, ligningsloven §§ 12 - 1 og 12 - 2 og merverdiavgiftsloven § 72. Dessuten går departementet inn for at bestemmelser om straff for økonomisk utroskap, korrupsjon og påvirkningshandel (straffeloven 1902 § 275 til § 276 c) og bestemmelser om straff for regnskapsovertredelser (straffeloven 1902 § 286, regnskapsloven § 8 og bokføringsloven § 15) tas med i dette kapitlet, ettersom departementet ikke følger opp Straffelovkommisjonens skisse til et generelt kapittel om vern av tillit.

Departementet har valgt ikke å følge opp kommisjonens forslag om å flytte bestemmelsene i verdipapirhandelloven om innsidehandel og kursmanipulasjon til straffeloven. Den øvre strafferammen på fengsel inntil seks år kunne isolert sett tale for å flytte bestemmelsene til kapittel 30 i straffeloven 2005. Departementet har likevel lagt avgjørende vekt på at det ikke er tale om bestemmelser som regulerer livsutfoldelsen til store deler av befolkningen, idet antallet potensielle lovovertredere antas å være forholdsvis begrenset. Dessuten har reglene en teknisk karakter og omstendelig utforming, og inngår i et komplisert samvirke med andre bestemmelser i verdipapirhandelloven.

Forslaget viderefører med få unntak gjeldende rett, men det foreslås en del språklige og lovtekniske moderniseringer, særlig som følge av endringer i den alminnelige delen i straffeloven 2005. En realitetsendring ligger i at departementet foreslår å erstatte vilkåret om vinnings hensikt med et vilkår om vinnings forsett.

Kapitlet omhandler lovbrudd som ofte kan inndeles i vanlig, grov og mindre overtredelse. De lovbruddene som det er naturlig å gradere slik, er tatt inn i loven i denne rekkefølgen, og da slik at gjerningsbeskrivelsen fremgår av paragrafen som regulerer det ordinære lovbruddet, eksempelvis bedrageri. I samsvar med departementets vurdering i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 57-59 er de sentrale momentene som gjør lovbruddet enten mindre eller grovt, tatt inn i selve loven. Sammenlignet med gjeldende rett er noen momenter sløyfet, mens andre er kommet til. Det er i hovedsak ikke ment å innebære noe forslag om realitetsendringer. Om et lovbrudd er grovt, skal fortsatt som hovedregel bero på en helhetsvurdering.

Departementet foreslår å nedjustere enkelte av de øvre strafferammene. Formålet er at strafferammene skal være mer realistiske ut fra straffenivået som er etablert gjennom rettspraksis. Departementet foreslår for eksempel å nedjustere den øvre strafferammen fra tre til to års fengsel for ordinært bedrageri og ulovlig dobbeltsalg. Mindre bedrageri vil etter forslaget bare kunne straffes med bot, mens det etter straffeloven 1902 § 391 a var adgang til å idømme fengsel inntil seks måneder. Forslagene bygger på prinsippene for fastsetting av strafferammer som fremgår av Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 129 flg.

11.2 Bedrageri

11.2.1 Gjeldende rett, Straffelovkommisjonens skisse og høringsinstansenes syn

Straffeloven 1902 kapittel 26 setter straff for vanlig bedrageri, databedrageri og grovt bedrageri. Lite bedrageri («naskeribedrageri») straffes etter § 391 a tredje ledd, jf. første ledd.

For vanlig bedrageri etter § 270 første ledd nr. 1 straffes den som «ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for.»

Databedrageri straffes etter § 270 første ledd nr. 2, og retter seg mot den som «ved bruk av uriktig eller ufullstendig opplysning, ved endring i data eller programutrustning eller på annen måte rettsstridig påvirker resultatet av en automatisk databehandling, og derved volder tap eller fare for tap for noen».

Databedrageri skiller seg fra vanlig bedrageri først og fremst ved at det ikke er en person som direkte forledes, og ved at det er uvesentlig for straffansvaret hvem tapet eller faren for tap rammer. Et eksempel er manipulering med bankkort med den følge at man i en kortautomat får overført penger til egen konto. Misbruk av bankkort til direkte uttak skal derimot straffes som tyveri, jf. Ot.prp. nr. 35 (1986-87) side 26.

Grovt bedrageri straffes etter straffeloven 1902 § 271. Om bedrageriet er grovt, beror på en helhetsvurdering. Annet ledd angir at det særlig skal legges vekt på om handlingen har voldt «betydelig økonomisk skade», om den skyldige har «foregitt eller misbrukt stilling eller oppdrag», om han har «forledet almenheten eller en større krets av personer», om regnskaper er uriktig ført, eller om den skyldige «vitende» har voldt «velferdstap eller fare for noens liv eller helbred».

Et bedrageri straffes som en forseelse på samme måte som naskeri etter § 391 a tredje ledd jf. første ledd dersom «straffskylden må regnes for liten på grunn av de tilvendte gjenstanders ubetydelige verdier og forholdene for øvrig.»

Skyldkravet etter § 270, § 271 og § 391 a er forsett og vinnings hensikt. Mangler vinnings hensikt, kan § 294 nr. 1 anvendes. Overtredelser av §§ 270 og 271 straffes også når gjerningspersonen har handlet grovt uaktsomt, jf. § 271 a. I slike tilfeller kreves ikke vinnings hensikt, jf. Rt. 1999 side 874.

Medvirkning er straffbar. Forsøk er straffbart, unntatt ved lite bedrageri, jf. § 49 annet ledd.

Strafferammen for vanlig bedrageri og databedrageri er bot eller fengsel inntil tre år. Grovt bedrageri straffes med fengsel inntil seks år. Grovt uaktsomt vanlig og grovt bedrageri straffes med fengsel inntil to år. For lite bedrageri er strafferammen bot eller fengsel inntil seks måneder.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII side 380 flg. en skisse til tre bestemmelser som i hovedsak svarer til straffeloven 1902 § 270, § 271, § 271 a og § 391 a tredje ledd, jf. første ledd.

Bestemmelsene om grovt og lite bedrageri bør etter kommisjonens syn utformes som andre, tilsvarende bestemmelser ved at det angis momenter det særlig skal legges vekt på, blant annet gjenstandens verdi ved lite bedrageri. Avgjørelsen av om bedrageriet er lite eller grovt, skal likevel bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Skyldkravet «vinnings hensikt» foreslås her som ellers erstattet med et krav om «vinnings forsett», og det særskilte skyldkravet «vitende» i straffeloven 1902 § 271 annet ledd med et ordinært forsettskrav. Vanlig bedrageri skal etter kommisjonens skisse kunne straffes selv om tapet bare rammer tredjeperson. Grovt uaktsomt vanlig bedrageri går kommisjonen inn for å avkriminalisere.

Kommisjonen foreslår at den øvre strafferammen for vanlig bedrageri nedjusteres til bot eller fengsel inntil to år og lite bedrageri til bare bot. Strafferammen for grovt bedrageri og grovt uaktsomt grovt bedrageri på henholdsvis fengsel inntil seks år og bot eller fengsel inntil to år foreslås videreført.

For øvrig foreslår ikke kommisjonen endringer i gjeldende rett etter straffeloven 1902.

I høringen hadde tre høringsinstanser merknader til kommisjonens skisse.

Aetat Arbeidsdirektoratet går inn for at bestemmelsen om grovt uaktsomt bedrageri bør gjelde selv om bedrageriet i seg selv ikke kan anses som grovt:

«Aetat Arbeidsdirektoratet begjærer påtale i nærmere 1000 bedragerisaker i året. Vi mottar et stort antall fellende dommer og får derved god oversikt over rettspraksis. Det er vårt inntrykk at det siden bestemmelsen om grovt uaktsomt bedrageri kom i 1991 har skjedd en rettsutvikling på området. Bruken av denne bestemmelsen var i noen år usikker, bl.a. fordi enkelte mente at det fortsatt ble krevd vinnings hensikt, noe som ville gjøre bestemmelsen nærmest uten anvendelsesområde. Etter hvert har denne oppfatningen blitt forlatt. En høyesterettsdom fra 1998 [Rt. 1999 s. 1274] har bidratt til at bestemmelsen i økende grad har blitt benyttet - og ført til domfellelse - i de bedragerisakene hvor Aetat Arbeidsdirektoratet begjærer påtale. Direktoratet har i økende grad begjært påtale begrunnet i grov uaktsomhet i saker hvor det neppe ville være grunnlag for dom for forsettlig bedrageri. (...)

Dersom grovt uaktsomt bedrageri ikke lenger skal være straffbart, med mindre bedrageriet er av en slik størrelse at det må anses som grovt, vil dette etter vårt syn gjøre det enda mer fristende enn det allerede er å misbruke offentlige ytelser, særlig dagpenger og attføringspenger i ventetid på arbeid.

Dersom forsett må kreves i det betydelig antallet saker der misbruket er under ca. kr 100 000, -, må en anta at mange saker vil bli henlagt av påtalemyndigheten. Dette er saker hvor det er usikkert om forsett vil kunne bevises, men hvor det etter dagens rettstilstand vil kunne dømmes på grunnlag av utvist grov uaktsomhet. Etter vårt syn ville det gi et uheldig signal å fjerne bestemmelsen om grovt uaktsomt bedrageri, i en situasjon hvor en ikke har lykkes i særlig grad i å bekjempe misbruket gjennom informasjon og kontroll.»

Norges Bank viser til at straffebudet mot databedrageri i straffeloven 1902 § 270 første ledd nr. 2

«... har vist seg å være en effektiv straffebestemmelse, bl.a. fordi det her ikke kreves at endring i data volder tap for et identifisert offer for den bedragerske handling. Det er tilstrekkelig at det voldes tap for noen, for eksempel en bankkunde som gjerningsmannen ikke har noen form for kontakt med. Norges Bank legger til grunn at drøftelsen av denne problemstillingen ift. bedrageribestemmelsens første ledd om klassisk «fysisk» bedrageri (...) ikke er ment å få noen betydning for databedrageri etter annet ledd.»

Advokatforeningen støtter kommisjonens forslag om å erstatte vilkåret om vinnings hensikt med et vilkår om forsett om vinning.

11.2.2 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om og begrunnelse for i det vesentlige å videreføre bedrageribestemmelsene i straffeloven 1902 § 270, § 271, § 271 a og § 391 a tredje ledd.

Inndeling av straffebestemmelsene i vanlig, grov og mindre overtredelse er i tråd med den generelle tilnærming ved utformingen av straffebud i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 19-20.

Lovforslaget § 371 om vanlig bedrageri vil som straffeloven 1902 § 270 ramme både bedrageri i tradisjonell forstand og databedrageri.

Gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 § 270 foreslås videreført med to realitetsendringer: Skyldkravet «vinnings hensikt» erstattes med «forsett om vinning», og vilkåret om at tapet ved tradisjonelt bedrageri etter straffeloven 1902 § 270 første ledd nr. 1 må ramme den som føres bak lyset, videreføres ikke. Som kommisjonen peker på, har vilkåret voldt enkelte tvilsspørsmål i praksis. Det gir dermed en tydeligere avgrensing av straffansvaret om bedrageri kan straffes selv om det bare rammer en tredjeperson. Tilsvarende tapsvilkår gjelder for databedrageri etter straffeloven 1902 § 270 første ledd nr. 2.

De mest praktiske tilfellene av databedrageri er uberettiget bruk av andres kredittkort eller debetkort i situasjoner hvor slike kort eller kortinformasjon benyttes i maskinelle prosesser, og kortet ikke kontrolleres av mennesker. Datakrimutvalget foreslår en bestemmelse om kontomisbruk som skal ramme alle former for misbruk av konto - uavhengig av om det er knyttet kort eller annen representasjon til kontoforholdet eller ikke, jf. NOU 2007: 2 side 106-111. Departementet følger ikke opp dette forslaget, men foreslår at det i bestemmelsen om databedrageri føyes til at den som disponerer over et kredittkort eller debetkort som tilhører en annen og derved rettsstridig påvirker resultatet av en automatisert databehandling, rammes av straffansvar. Tilføyelsen gjør loven mer tilgjengelig og informativ.

Hvorvidt et bedrageri er grovt, bør fortsatt bero på en helhetsvurdering, og ved denne vurderingen bør bedrageriets økonomiske omfang fortsatt stå sentralt, jf. lovforslaget § 372 bokstav a. Utover dette foreslås enkelte endringer i oppregningen av sentrale momenter i lovforslaget § 372. Det er ikke tilsiktet realitetsendringer, men departementet mener det er rom for å straffe grovt bedrageri noe strengere enn i dag.

Departementet foreslår å tilføye som momenter i grovhetsvurderingen om bedrageriet er begått ved flere anledninger eller over lengre tid (bokstav c)), og om det er begått av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg (bokstav d)). Momentet «om [bedrageriet] er begått av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg» er brukt i andre bestemmelser i straffeloven 2005, blant annet i § 158 om grov motarbeiding av rettsvesenet og § 352 om grovt skadeverk, og skal forstås på samme måte. Det vises til merknaden til disse bestemmelsene. De øvrige momentene i straffeloven 1902 § 271 annet ledd foreslås videreført, men med en noe annen språklig utforming.

Kommisjonen har foreslått at grovt uaktsomt bedrageri bare skal straffes når bedrageriet er grovt. Etter straffeloven 1902 § 271 a er også et vanlig bedrageri straffbart når det er forøvet ved grov uaktsomhet.

Departementet deler ikke kommisjonens syn på dette spørsmålet. Straffeloven 1902 § 271 a ble innført ved lov 20. juli 1991 nr. 68 om endringer i straffeloven, aksjeloven, panteloven m.m. Siktemålet med bestemmelsen er blant annet å ramme tilfeller der fornærmede har lidd tap på grunn av en villfarelse som rent objektivt er fremkalt av gjerningspersonen, men det er ikke godtgjort at gjerningspersonen selv har vært klar over at de opplysninger han ga, ikke var riktige, jf. Ot.prp. nr. 53 (1990-91) side 12-14. Som kommisjonen peker på, og som også er nevnt i forarbeidene, gjør behovet for en slik bestemmelse seg særlig gjeldende i profesjonelle «mellommannforhold», der den fornærmede gjennom uriktig og mangelfull informasjon fra mellommannen blir villedet til å investere i eller yte lån til bestemte prosjekter. I slike saker vil det normalt dreie seg om grovt bedrageri. Men etter departementets syn er ikke dette et avgjørende argument mot å videreføre straffansvaret for grovt uaktsomt vanlig bedrageri. Den nevnte begrunnelsen for bestemmelsen slår også til i mer beskjedne mellommannforhold, for eksempel ved videresalg/formidling av bruktgjenstander, der verken bedrageriets omfang eller forholdene for øvrig kvalifiserer det til grovt bedrageri. Behovet for straffansvaret gjør seg dessuten gjeldende også utenfor slike kontraktsforhold. Som Aetat Arbeidsdirektoratet har fremhevet under høringen, har bestemmelsen vist seg å ha stor betydning i saker om trygdebedrageri der verdien isolert sett ligger under grensen for grovt bedrageri. Et eksempel er Agder lagmannsretts dom 11. september 2002. I denne saken hadde en 31-åring forledet sosialkontoret til å utbetale ca. kr. 75 000 for mye i sosialytelser som følge av at vedkommende unnlot å opplyse om at han mottok dagpenger. Handlingen ble henført under § 271 a idet retten «ikke i tilstrekkelig grad føler seg overbevist om at hans unnlatelse av å gi opplysning om dagpengene som han oppebar, skjedde i den hensikt å skaffe seg en vinning som han innså at han var uberettiget til.» (Straffutmålingen ble anket til Høyesterett, jf. Rt. 2003 side 320.)

På dette grunnlag mener departementet det er behov for å videreføre straffansvaret i straffeloven 1902 § 271 a også for vanlig bedrageri forøvet ved grov uaktsomhet.

Strafferammene for overtredelser av bedrageribestemmelsene i straffeloven 1902 er de samme som for overtredelse av tilsvarende bestemmelser om tyveri og underslag. Det er også i stor grad samsvar i straffutmålingspraksis. I likhet med kommisjonen mener departementet at det fortsatt bør være stor grad av samsvar i strafferammer og straffenivå for bedrageri, tyveri og underslag. Departementet følger derfor opp kommisjonens forslag om en strafferamme for vanlig bedrageri på bot eller fengsel inntil to år. For grovt bedrageri foreslås den øvre strafferammen på fengsel inntil seks år videreført. Ved mindre bedrageri synes det å være tilstrekkelig å kunne reagere med bot.

Strafferammen for grovt uaktsomt bedrageri er bot eller fengsel inntil to år etter straffeloven 1902 § 271 a. Som nevnt foreslår kommisjonen at straffansvaret bare skal gjelde ved grove overtredelser, og går inn for å opprettholde den gjeldende øvre strafferammen. Når departementet går inn for å videreføre det gjeldende uaktsomhetsansvar, er det av hensyn til den nedjusterte strafferammen for forsettlig vanlig bedrageri fra tre til to år også behov for en viss nedjustering av strafferammen for grovt uaktsom overtredelse. Som nevnt i Ot.prp. nr. 53 (1990-91) side 14 bør forskjellen mellom et uaktsomt og et forsettlig bedrageri gi seg utslag i strafferammene. Strafferammen for grovt uaktsomt vanlig bedrageri bør derfor settes ned til bot eller fengsel inntil ett år. Grovt uaktsomt grovt bedrageri bør derimot som etter straffeloven 1902 kunne straffes med bot eller fengsel inntil to år. Begrunnelsen er at bestemmelsen etter forarbeidene blant annet tar sikte på å ramme svikaktige handlinger i profesjonelle mellommannforhold som kan volde fornærmede et betydelig økonomisk tap, jf. ovenfor og Ot.prp. nr. 53 (1990-91) side 12-14. Bedrageri i slike saker fremstår som sterkt klanderverdig, og det vil i en del tilfeller rent faktisk foreligge forsett uten at det kan føres tilstrekkelig bevis for det. Straffverdighetshensyn tilsier derfor at strafferammen bør være høyere enn ved grovt uaktsomt vanlig bedrageri.

Medvirkning og forsøk vil være straffbart etter straffeloven 2005 § 15 og § 16. Påtalen er ubetinget offentlig, jf. straffeprosessloven § 62 a. Etter straffeloven 1902 er påtalen for brudd på bedrageribestemmelsene i noen tilfeller betinget av fornærmedes begjæring.

11.3 Forsikringsbedrageri

11.3.1 Gjeldende rett, Straffelovkommisjonens skisse og høringsinstansenes syn

Straffeloven 1902 § 272 setter straff for tre hovedkategorier av såkalt forsikringsbedrageri; svikaktig opptreden ved inngåelse av en forsikringsavtale, svikaktig fremkallelse av et forsikringstilfelle, og svikaktig opptreden ved et forsikringsoppgjør. De handlingene bestemmelsen rammer, vil ofte også innebære en overtredelse av § 270 om bedrageri, men § 272 går på enkelte punkter lenger i å oppstille straff enn § 270.

For forsikringsbedrageri i form av svikaktig opptreden ved inngåelsen av en forsikringsavtale straffes etter annet ledd nr. 1 den som ved «avslutningen av en forsikringsavtale fortier eller gir uriktig opplysning om omstendigheter som han kjenner til og må innse er av betydning for forsikringsgiveren.»

«Fortier» kan blant være å holde tilbake opplysninger i strid med forsikringsavtaleloven § 4-1 og § 13-1. En uriktig opplysning som kan straffes etter bestemmelsen, kan typisk være uriktige opplysninger om egenskaper ved forsikringsobjektet, for eksempel at forsikringstakeren oppgir brannsikringsanordninger som ikke er installert. Det antas at forbrytelsen er fullbyrdet først når avtalen er inngått.

For forsikringsbedrageri i form av svikaktig fremkalling av forsikringstilfelle straffes etter første ledd første punktum den som «ødelegger eller skader en forsikret gjenstand eller på annen måte framkaller et forsikringstilfelle for at han eller andre skal få utbetalt en forsikringssum.» Den straffbare handlingen er fullbyrdet når forsikringstilfellet er fremkalt. I forhold til § 270 vil dette etter omstendighetene vanligvis være en straffri forberedelseshandling, eller eventuelt straffes som forsøk på bedrageri dersom personen har etablert kontakt med forsikringsselskapet.

Svikaktig opptreden ved forsikringsoppgjør straffes etter første ledd annet punktum og annet ledd nr. 2 i tre tilfeller: For det første straffes den som «uriktig oppgir at et forsikringstilfelle er inntrådt» eller «gir det utseende av at et forsikringstilfelle er inntrådt». Et typetilfelle er å fingere innbrudd ved tyveriforsikring. For det andre straffes den som «oppgir til erstatning en gjenstand som ikke er forsikret eller ikke er til eller ikke er skadet.», og for det tredje den som «gir en skadeoppgave som står i påtakelig misforhold til skaden.»

Skyldkravet etter § 272 er forsett. For straff etter første ledd og annet ledd nr. 2 kreves at gjerningspersonen har begått handlingen i den hensikt at han eller andre skal få utbetalt en forsikringssum.

Strafferammen i § 272 første ledd er fengsel inntil seks år. Bøter kan anvendes sammen med fengselsstraffen. Straffen etter annet ledd er bøter eller fengsel inntil tre år eller begge deler. Medvirkning er straffbar, jf. tredje ledd. Påtalen er ubetinget offentlig, jf. § 77.

Straffelovkommisjonen skisserer i delutredning VII side 383 en bestemmelse som i det vesentlige svarer til straffeloven 1902 § 272. De groveste overtredelsene foreslås imidlertid skilt ut i en egen bestemmelse. Om overtredelsen er grov skal bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering, der loven lister opp momenter som særlig skal tillegges vekt. Etter kommisjonens syn bør beløpets størrelse være en sentral faktor. En overtredelse bør etter kommisjonens oppfatning kunne være grov uavhengig av om den faller inn under første eller annet ledd i straffeloven 1902 § 272. En følge av dette er at den øvre strafferammen for kvalifiserte overtredelser av § 272 annet ledd etter kommisjonens syn bør heves noe:

«Strl § 272 andre ledd nr 2 gjelder det å gi en skadeoppgave som står i påtakelig misforhold til skaden. Dreier det seg her om betydelige beløp, bør overtredelsen ansees som grov, med de følger dette får for strafferammen. Når man velger å sette fullbyrdingstidspunktet til inngivelsen av skadeoppgaven, bør det heller ikke være avgjørende for grovheten om forsikringsbedrageriet avsløres før eller etter utbetalingen av forsikringssummen. Også det å fortie eller gi uriktige opplysninger av betydning for forsikringselskapet ved avslutningen av en forsikringsavtale, jf strl § 272 andre ledd nr 1, bør etter omstendighetene kunne bedømmes som grovt. Dette vil i alle fall gjelde der selskapet, om det var blitt riktig informert, ikke ville ha inngått forsikringsavtale, og det dreier seg om et betydelig beløp.»

Vilkåret i straffeloven 1902 § 272 annet ledd nr. 2 om at den uriktige skadeoppgaven må være gitt for å få utbetalt en forsikringssum, foreslås erstattet av et vilkår om forsett om at forsikringssummen vil bli utbetalt. Det tilsvarende kravet i første ledd forelås derimot beholdt.

Kommisjonen foreslår at strafferammen for vanlig forsikringsbedrageri bør være bot eller fengsel inntil to år, og for grovt forsikringsbedrageri fengsel inntil seks år.

Av høringsinstansene har Finansnæringens hovedorganisasjon og Agder lagmannsrett uttalt seg om kommisjonens skisse. Finansnæringens hovedorganisasjon uttaler:

«Nåværende § 272 rammer etter vår oppfatning også den som gir uriktige opplysninger i forbindelse med oppgjøret av en livsforsikring, f.eks. ved å gi gale inntektsopplysninger, unnlate å opplyse om andre forsikringsutbetalinger osv. Formuleringen i bestemmelsens annet ledd nr. 2 om «ska[d]eoppgave som står i påtakelig misforhold til skaden» retter seg imidlertid etter sin ordlyd bare mot skadeforsikring. For å klargjøre at straffebudet også omfatter livsforsikring foreslår vi at annet ledd nr. 1 endres.»

Agder lagmannsrett tar til orde for at en bestemmelse om bedragerilignende overtredelser bør inntas i kapittel 30 sammen med naskeribestemmelsen, eventuelt som en form for naskeri. Som begrunnelse viser lagmannsretten til at straffansvaret «gjelder rettsstridig tilegnelse av tjenester uten at svikselementet er så fremtredende».

11.3.2 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens forslag om og begrunnelse for å videreføre straffeloven 1902 § 272 i to bestemmelser om hhv. ordinær og grov overtredelse, jf. delutredning VII side 383-384. Å skille ut de grove overtredelsene i en egen bestemmelse er i tråd med departementets vurdering i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 59. I seg selv innebærer dette ingen endring i gjeldende rett, men som følge av forslaget om en strafferamme på seks år for grov overtredelse, jf. nedenfor, vil noen av de alvorlige overtredelsene som i dag etter omstendighetene rammes av straffeloven 1902 § 272 annet ledd, etter forslaget kunne straffes strengere.

Lovforslaget § 375 har en annen språklig og lovteknisk utforming enn straffeloven 1902 § 272, men materielt sett medfører forslaget få endringer.

Departementet er enig med kommisjonen i ikke å videreføre vilkåret i straffeloven 1902 § 272 annet ledd nr. 2 om at den uriktige skadeoppgaven må være gitt «for å få utbetalt en forsikringssum». I stedet bør det gjelde et ordinært forsettskrav med hensyn til at han selv eller andre skal få utbetalt en forsikringssum. Begrunnelsen er at det i praksis kan være vanskelig å bevise at gjerningspersonen hadde til hensikt å få utbetalt en forsikringssum, selv om det ut fra alminnelige erfaringssetninger må antas at vinnings hensikt vil foreligge i de aller fleste tilfellene. Etter departementets syn er innsending av en skadeoppgave som står i påtakelig misforhold til skaden, uansett så klanderverdig at det bør kunne møtes med straff selv om det bare foreligger forsett med hensyn til utbetaling av en forsikringssum. Det tilsvarende vilkåret om at den som fremkaller et forsikringstilfelle, bare kan straffes når det skjer for at han eller andre skal få utbetalt en forsikringssum, jf. straffeloven 1902 § 272 første ledd første straffalternativ, går departementet som kommisjonen inn for å beholde (lovforslaget § 375 første ledd bokstav b). Begrunnelsen er at handlinger som fremkaller forsikringstilfeller, ofte kan være motivert av annet enn økonomisk vinning. Det vil for eksempel kunne være tilfellet ved skadeverk som utføres for å ramme eieren av forsikringsobjektet. Forsikringsbedrageriet fremstår i slike tilfeller som avledet av skadeverket, og det er derfor ikke naturlig å bedømme handlingen strafferettslig som et forsikringsbedrageri. Denne begrunnelsen gjør seg imidlertid ikke gjeldende ved de to andre straffalternativene i første ledd. I motsetning til kommisjonen mener departementet derfor at hensiktskravet i disse to alternativene bør erstattes med et forsettskrav.

Departementet foreslår at opplysningssvikt ved inngåelsen av en forsikringsavtale skal være straffbar både når gjerningspersonen har utvist forsett med hensyn til at opplysningssvikten er av betydning for forsikringsgiveren, og når det er utvist grov uaktsomhet i så måte, jf. forslaget til § 375 første leddd bokstav a). Det siste innebærer en viss utvidelse i forhold til straffeloven 1902 § 272 annet ledd nr. 1. Departementet antar at det er nokså upraktisk at gjerningspersonen ikke er klar over dette forholdet, men det kan være vanskelig å bevise. For at straffebestemmelsen skal virke tilstrekkelig effektivt etter sitt formål, og av hensyn til bestemmelsens preventive virkning, mener departementet derfor at grov uaktsomhet bør være tilstrekkelig til straffansvar.

Departementet er enig i strafferammene kommisjonen foreslår, jf. delutredning VII side 383. Etter forslaget vil forsikringsbedrageri og grovt forsikringsbedrageri kunne straffes med henholdsvis bot eller fengsel inntil to år og fengsel inntil seks år. Tilsvarende strafferammer gjelder ved bedrageri, tyveri og underslag. Forslaget innebærer en heving av strafferammen for de alvorligste overtredelsene av straffeloven 1902 § 272 annet ledd. Hevingen av strafferammen er imidlertid ikke ment å legge føringer for en annen straffutmålingspraksis enn under gjeldende lov.

11.4 Trygdebedrageri

Folketrygdloven § 25 - 12 første ledd setter straff for den som forsettlig «mot bedre vitende gir uriktige opplysninger eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter» etter folketrygdloven. Etter annet ledd straffes den som forsettlig eller uaktsomt forsømmer opplysningsplikt etter folketrygdloven. Overtredelser kan bare straffes med bøter. Bestemmelsen brukes sjelden i praksis. Dersom forholdet har medført feilutbetaling av trygdeytelse, vil det vanligvis være et bedrageri etter straffeloven 1902 § 270.

Straffelovkommisjonen har foreslått ikke å regulere trygdebedrageri særskilt i straffeloven 2005. Det gjør derimot to høringsinstanser.

Rikstrygdeverket (nå NAV) viser blant annet til at

«Rikstrygdeverket har praksis for ikke å anmelde kun på bakgrunn av brudd på folketrygdloven § 25-12. Det har vist seg vanskelig å få politiet til å ta tak i saker som er anmeldt etter særlovgivningen. Ved å ta inn en ny bestemmelse i straffeloven, som inkluderer innholdet i folketrygdloven § 25-12, vil denne praksis kunne endres. Etter vår oppfatning taler også allmennpreventive hensyn for å ha en egen bestemmelse om trygdebedrageri i straffeloven.»

Sosialdepartementet deler NAVs syn, og uttaler blant annet at

«De samme hensyn som tilsier at det etableres egne bestemmelser om forsikringssvindel m.v. tilsier i like stor grad at det gis en egen bestemmelse om urettmessig tilegnelse av trygdemidler. (...) .»

Departementet går i likhet med kommisjonen ikke inn for å innta en bestemmelse om trygdebedrageri i straffeloven 2005. Hovedbegrunnelsen er at overtredelser bare kan straffes med bot. En så lav maksimumsstraff gjør at bestemmelsen ikke hører hjemme i straffeloven når den i stedet kan plasseres i relevant spesiallovgivning på området. En viss vekt legges også på at bestemmelsen ikke har vist seg å ha praktisk betydning ved siden av straffelovens generelle bestemmelser. Dessuten hører bestemmelsen saklig sett best hjemme i folketrygdloven, ettersom den straffbare handlingen er å gi uriktige eller tilbakeholde opplysninger i strid med folketrygdlovens regler om opplysningsplikt eller gi uriktige eller tilbakeholde opplysninger som er av betydning for retten til trygdeytelser. I lys av disse forholdene er det i tråd med prinsippene i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 51-55 å la bestemmelsen forbli i spesiallovgivningen.

Departementet deler ikke det syn at hensynene som begrunner et selvstendig straffansvar for forsikringsbedrageri, på samme måte taler for å overføre folketrygdloven § 25-12 til straffeloven 2005. Den sentrale begrunnelsen for å videreføre et selvstendig straffansvar for forsikringsbedrageri er at flere av handlingene straffeloven 1902 § 272 rammer, bare vil være straffrie forberedelseshandlinger etter straffeloven 1902 § 270. Tilsvarende gjelder ikke, eller i alle fall i svært liten utstrekning, for handlinger som straffes etter folketrygdloven § 25-12, ettersom trygdebedrageren normalt også har forsett om at handlingen medfører tap eller fare for tap. NAVs argument om at det ut fra prevensjons- og informasjonshensyn er hensiktsmessig med en egen straffebestemmelse om trygdebedrageri i straffeloven 2005, kan etter departementets syn ikke tillegges avgjørende vekt. Slike hensyn blir etter departementets syn tilstrekkelig varetatt ved folketrygdloven § 25-12 slik den er i dag. Departementet går derfor ikke inn for å endre rettstilstanden på dette punktet.

11.5 Bedragerilignende overtredelser

Straffeloven 1902 § 402, § 403 og § 301 setter straff for enkelte bedragerilignende handlinger.

Paragraf 402 rammer såkalte hotell- og restaurantbedragerier mv. Bestemmelsen har tre straffalternativer.

Etter første ledd første straffalternativ straffes den som med «fortielse av å være ute av stand til å betale eller stille sikkerhet tar opphold eller nyter spise, drikke eller lignende på hoteller, herberger, gjestgiverier, pensjonater, bevertningssteder eller andre slike steder, hvor det er forutsetningen at betalingen erlegges før bortgangen eller fraflyttelsen.» Bestemmelsen rammer blant annet den som nyter et måltid på en restaurant uten å opplyse om manglende betalingsevne.

Etter første ledd annet straffalternativ straffes den som på vilkårene nevnt i første straffalternativ benytter andres arbeid eller ting. Dette rammer blant annet den som leier en gjenstand selv om han vet han ikke er i stand til å betale leien etter endt leietid.

Annet ledd setter straff for den som i tilfelle som nevnt i første ledd rettsstridig begir seg bort uten å betale eller stille sikkerhet, selv om han har betalingsevne. Etter dette alternativet straffes blant annet den som går fra regningen på en restaurant til tross for at han har penger til å betale regningen.

Medvirkning er straffbar. Siden overtredelsen er en forseelse, kan forsøk ikke straffes, jf. § 49 annet punktum. Skyldkravet er forsett. Straffen er bot eller fengsel inntil tre måneder, men inntil ett år i gjentakelsestilfelle. Bestemmelsen får ikke anvendelse dersom handlingen også innebærer overtredelse av straffeloven 1902 § 270 (bedrageri) eller § 271 (grovt bedrageri). Påtale forutsetter fornærmedes begjæring, jf. § 408 første ledd.

Paragraf 403 rammer den som «søger» å tilsnike seg adgang til forestillinger, transportmidler eller lignende, uten å betale for seg. «Søger» innebærer at forsøk bedømmes som fullbyrdet forbrytelse. Regelen om tilbaketreden fra forsøk i straffeloven 1902 § 50 gjelder derfor ikke. Medvirkning er straffbar. Strafferammen er bot eller fengsel inntil tre måneder.

Paragraf § 301 rammer blindpassasjer på skip og deres medhjelpere. Den straffbare handling er at vedkommende «kommer om bord eller skjuler seg der i den hensikt uberettiget å følge med skipet til eller fra utenlandsk havn eller til fangstfelt utenfor riket.» Medvirkning er straffbar. Det samme er forsøk, jf. § 49. Strafferammen er bot eller fengsel inntil seks måneder, men for medvirkere kan straff inntil ett år anvendes dersom vedkommende enten (i) er ansatt på skipet, (ii) på annen måte i kraft av sin stilling har adgang til skipet eller deler av det, eller (iii) har handlet i den hensikt å skaffe vederlag.

Straffelovkommisjonen foreslår i skissen til § 32-15 en bestemmelse som i det vesentlige svarer til straffeloven 1902 §§ 402 og 403, og som også rammer bedragerilignende tilfeller som i dag dekkes av bestemmelsen om blindpassasjerer i § 301. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre den særlige regelen i § 402 tredje ledd om at forsøk på å tilsnike seg adgang til forestillinger mv. likestilles med fullbyrdet overtredelse. Ifølge kommisjonen bør forsøk i stedet vurderes etter de generelle forsøksreglene. Straffen bør etter kommisjonens syn bare være bot.

Ingen høringsinstanser har kommentert kommisjonens forslag til skisse.

Departementet har, i lys av målet om ikke å oppstille straff for mindre alvorlige lovbrudd som det kan reageres mot på andre måter enn ved bruk av straff, vurdert å avkriminalisere straffansvaret i straffeloven 1902 §§ 402 og 403 og de bedragerilignende handlingene som rammes av § 301.

Overtredelser av § 402 første ledd rammes normalt også av den alminnelige bedrageribestemmelsen i straffeloven 1902 § 270 og lovforslaget § 371. At lovgiverne i 1902 likevel valgte å regulere slike handlinger i en egen bestemmelse, skyldtes at man mente at slike handlinger normalt egnet seg til en mildere bedømmelse, jf. S.K.M side 293. Departementet er enig i at det vil være for strengt å straffe de normale overtredelsene av straffeloven 1902 § 402 første ledd som alminnelig bedrageri, men ser likevel ikke grunn til å videreføre bestemmelsen. Begrunnelsen er at handlingene som i dag rammes av § 402 første ledd, normalt vil bli bedømt som mindre bedrageri etter lovforslaget § 373, tilsvarende «naskeribedrageri» etter straffeloven 1902 § 391 a tredje ledd. Dette tilfredsstiller ønsket om å straffe handlingene som rammes av § 402 første ledd mildere enn de ordinære bedrageritilfellene. De alvorligste tilfellene vil likevel kunne straffes som vanlig bedrageri.

Straffeloven 1902 § 402 annet ledd stiller seg i et litt annet lys. Denne bestemmelsen oppstiller ikke som vilkår for straff at gjerningspersonen har holdt tilbake opplysninger og ved det forledet noen til å prestere en ytelse. Straff for bedrageri vil derfor normalt ikke være aktuelt. Situasjonen vil for eksempel kunne være at den betalingsdyktige restaurantgjesten eller taxipassasjeren bestemmer seg for å løpe fra regningen etter at hhv. måltidet eller transporten er avsluttet. Situasjonen er ikke helt upraktisk, og andre sanksjoner vil neppe ha en tilstrekkelig forebyggende effekt. Til forskjell fra overtredelser som rammes av § 403 vil det heller ikke være mulig å etablere noen effektiv selvdømmeordning. Departementet går derfor inn for å videreføre § 402 annet ledd slik at den rammer betalingsdyktige personer, jf. forslaget til § 377, men med den endring at bestemmelsen kun rammer personer som «stikker av fra regningen» uten å oppgi sin identitet. Dersom den som har mottatt ytelsen identifiserer seg, men unnlater å betale til tross for å være i stand til det, blir det opp til den som har levert ytelsen å kreve inn gjelden på vanlig måte. Hvis den som har mottatt ytelsen mener den er mangelfull, slik at betalingen kan holdes tilbake av den grunn, foreligger det en sivilrettslig tvist som straffeloven ikke regulerer. Men også i slike tilfeller påhviler det mottakeren av ytelsen å gjøre rede for hvem han er.

I motsetning til Straffelovkommisjonen foreslår departementet ikke å videreføre straffeloven 1902 § 403 og § 301 i ny straffelov. Den straffbare handlingen er en form for kontraktsbrudd som normalt ikke er gjenstand for straff. Transportselskapene kan også i stor utstrekning gardere seg mot slike handlinger. Dessuten er det etablert sivilrettslige ordninger som gir transportselskapene adgang til å kreve tilleggsavgift og holde den reisende tilbake når han mangler gyldig billett, jf. for eksempel jernbaneloven § 7 a. Også forestillinger, utstillinger mv. vil som regel kunne innrettes slik at man gjennom kontrollrutiner og andre sanksjoner i tilstrekkelig grad forhindrer handlinger som rammes av straffeloven 1902 § 403. Et straffansvar ved siden av disse ordningene ville etter departementets syn bryte med prinsippet om at straff skal være en subsidiær reaksjon som bare bør tas i bruk der andre sanksjonsmuligheter ikke er tilstede eller åpenbart er utilstrekkelige. I dette tilfellet er det tale om handlinger som svært sjelden anmeldes til politiet, og som det uansett ikke er realistisk at politiet vil strafforfølge. På dette grunnlag er det etter departementets syn ikke tilstrekkelig grunn til å videreføre straffansvaret i straffeloven 1902 §§ 301 og 403.

11.6 Skattesvik

11.6.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 406 setter straff for den som rettsstridig «søger» å unndra seg eller andre offentlige skatter eller avgifter, for eksempel ved å gi uriktige opplysninger til ligningsmyndighetene for å unndra seg skatt. I utgangspunktet omfattes alle offentlige skatter og avgifter, enten de tilfaller staten, fylkeskommunen eller kommunen. «Søger» innebærer at forsøk straffes som fullbyrdet forbrytelse. Tilbaketreden fra forsøk etter § 50 er derfor utelukket. Ettersom bestemmelsen ikke har et medvirkningstillegg, må medvirkeren oppfylle gjerningsbeskrivelsen i loven for å kunne straffes. Skyldkravet er forsett. Overtredelsen er en forseelse, og strafferammen er bot og i gjentakelsestilfelle bot eller fengsel inntil fire måneder. Bestemmelsen skal ikke anvendes når strengere straff følger av annen straffebestemmelse. I spesiallovgivningen er det en rekke bestemmelser som straffer skatte- og avgiftsunndragelse strengere enn § 406, jf. delutredning VII side 430-434. De mest sentrale bestemmelsene er i ligningsloven §§ 12-1 og 12-2 og merverdiavgiftsloven § 72 første ledd. Ligningslovens straffebestemmelser er kort omtalt nedenfor. På grunn av den omfattende reguleringen i spesiallovgivningen har § 406 liten praktisk betydning.

Unndragelse av skatter og avgifter vil ofte oppfylle gjerningsbeskrivelsen i bedrageribestemmelsen i straffeloven 1902 § 270, men det er lagt til grunn i rettspraksis og juridisk teori at § 270 som hovedregel ikke skal anvendes i slike tilfeller.

Ligningsloven § 12 - 1 første ledd bokstav a setter straff for den som gir ligningsmyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger når han forstår eller bør forstå at dette kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler. I tillegg til formuesskatt og inntektsskatt mv. omfatter bestemmelsen overtredelser i tilknytning til trygdeavgift og arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven § 24-4 femte ledd. Slike avgifter regnes i dag også som direkte skatter, og fastsettes av Stortinget i medhold av Grunnloven § 75 bokstav a. Etter § 12-1 første ledd bokstav b straffes den som utferdiger uriktig dokument når han forstår eller bør forstå at dokumentet er egnet som legitimasjon for å oppnå skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Bokstav d inneholder en generell strafftrussel, og rammer vesentlige overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. I motsetning til etter bokstav a og b er det ikke noe vilkår for straff at handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler.

Skyldkravet i § 12-1 første ledd bokstav a og b er sammensatt av forsett eller grov uaktsomhet og simpel uaktsomhet. Opplysningssvikten må være grovt uaktsom eller forsettlig for å kunne straffes. Men det er tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet med hensyn til dens skatte- eller avgiftsmessige følger.

Ligningsloven § 12-2 rammer grovt skattesvik. Hvorvidt skattesviket er grovt, beror på en helhetsvurdering, men bestemmelsen lister opp noen momenter det særlig skal legges vekt på, blant annet om handlingen kan lede til unndragelse av et meget betydelig beløp. Etter § 12 - 2 fjerde ledd kommer bestemmelsen også til anvendelse når gjerningspersonen har vært uvitende om de forhold som gjør overtredelsen grov, dersom uvitenheten kan bebreides ham som grovt uaktsom.

Skattesvik etter ligningsloven § 12-1 straffes med bøter eller fengsel inntil to år, mens straffen for grovt skattesvik er bøter eller fengsel inntil seks år. Medvirkning er straffbar, jf. § 12-1 annet ledd annet punktum.

Etter § 12-3 er foreldelsesfristen ti år for overtredelser av § 12-1 og § 12-2. For vanlig overtredelse innebærer dette en utvidelse av fristen som ellers gjelder etter straffeloven 1902 § 67.

Nært beslektet med skattesvik er unndragelse av indirekte skatter i form av avgifter til det offentlige, som i likhet med de direkte skattene fastsettes årlig av Stortinget i henhold til Grunnloven § 75 bokstav a. Slike overtredelser straffes etter en rekke spesiallover, blant annet merverdiavgiftsloven, se nærmere Straffelovkommisjonens fremstilling i delutredning VII side 431. Som det fremgår av utredningen behandles likeartede overtredelser ulikt i spesiallovgivningen, både når det gjelder grensen mellom straffri og straffbar handling og strafferammer.

11.6.2 Straffelovkommisjonens skisse

Kommisjonen skisserer i delutredning VII side 380-386 og side 430-434 tre bestemmelser om skatte- og avgiftssvik. Etter § 32-4 straffes den som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til noen offentlig myndighet, eller unnlater å gi pliktige opplysninger, når handlingen kan medføre skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Ordlyden ligger nær opp til ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a. Skyldkravet er forsett om opplysningssvikten og om dens mulige skattemessige følger. I skissen til § 32-5 foreslås en bestemmelse om grov overtredelse. Om overtredelsen er grov, skal bero på en helhetsvurdering. I tråd med kommisjonens generelle tilnærming skal det i lovteksten angis momenter som det særlig skal legges vekt på. Det bør etter kommisjonens syn tas utgangspunkt i momentene i ligningsloven § 12-2 annet ledd. Kommisjonen skisserer videre en bestemmelse om grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik (§ 32-6).

Bestemmelsene er ment å erstatte de alvorligste formene for skatte- og avgiftssvik i ligningsloven, merverdiavgiftsloven og enkelte andre spesiallover på området, jf. utredningen side 381 og side 431. Avgifter som ikke fastsettes av Stortinget i medhold av Grunnloven § 75 a, omfattes ikke, men vil kunne straffes etter bestemmelser i spesiallovgivningen. Kommisjonen legger til grunn at spesiallovgivningen må tilpasses de nye bestemmelsene i straffeloven.

Ren unnlatelse av å betale skyldig skatt eller avgift skal ikke rammes av bestemmelsen.

Strafferammen for alminnelig skatte- og avgiftssvik og grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik foreslås satt til bot eller fengsel inntil to år, mens det for forsettlig grovt skatte- og avgiftssvik foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil seks år.

Kommisjonen går inn for en foreldelsesfrist på ti år for forsettlig skatte- og avgiftssvik. Grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik skal etter kommisjonens forslag følge straffelovens alminnelige foreldelsesregler.

Ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav b om utferdigelse av uriktig dokument foreslås, med visse endringer, tatt inn i skissen til § 31-6 om uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis, jf. delutredning VII side 377 flg. Ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav d om vesentlig overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av ligningsloven, foreslås ikke opphevet, men skattesvik som er forøvet ved å unnlate å gi pliktige opplysninger - som i dag rammes av dette alternativet - dekkes av skissen til § 32-4.

11.6.3 Høringsinstansenes syn

Av høringsinstansene har Finansdepartementet og Skattedirektoratet kommentert kommisjonens forslag. Finansdepartementet slutter seg til kommisjonens forslag om å innta generelle bestemmelser om vanlig, grovt og grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik i straffeloven, men har enkelte innvendinger til utformingen av og innholdet i bestemmelsene.

For det første foreslår Finansdepartementet en lovteknisk forenkling ved at begrepet «skattesvik» brukes som overbegrep for både skatte- og avgiftssvik. Som begrunnelse vises det til at

«Avgifter til statskassen omfattes av begrepet indirekte skatter, og Finansdepartementet vil på lang sikt arbeide for at avgiftsbegrepet i lover og plenarvedtak erstattes av det mer generelle skattebegrep.»

For det annet går Finansdepartementet imot at kravet til skyld med hensyn til mulige skatte- eller avgiftsmessige fordeler endres fra uaktsomhet til forsett. Som begrunnelse viser Finansdepartementet blant annet til at forslaget fra kommisjonen

«vil bety et krav om tilstrekkelig innsikt i de mulige skattemessige følger av den forsettlige opplysningsfeilen. (...) En slik endring ville i praksis innskrenke straffansvaret for forsettlig og evt. grov skatteunndragelse til tilfeller der det er opplagt at gjerningspersonen har tilstrekkelig innsikt i sakens skattetema. Det vil si bare der hvor skattetemaet er enkelt og klart nok, eller personen er spesialist nok på emnet (...) Det er ikke stor trøst i at grovt uaktsom mangel på innsikt (...) kan lede til straffansvar for grovt uaktsomt skattesvik. Også i forhold til et slikt straffansvar vil det bli for lett å forsvare seg med at mangelen nok kunne være klanderverdig, men langt fra så «særdeles klanderverdig» og «grunnlag for sterk bebreidelse for mangel på aktsomhet» som kommisjonens forslag til definering av grov uaktsomhet i § 3-19 annet ledd går ut på. Dessuten vil det bli svært utilfredsstillende at den straffskjerpende bestemmelse om grovt skattesvik ikke kan ramme selv meget store skatteunndragelser, bare fordi det er tvil om gjerningspersonens faktiske skattemessige innsikt i gjerningsøyeblikket. (...)

Også Skattedirektoratet er imot at bestemmelsens alminnelige forsettskrav skal omfatte handlingens potensielle skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Som begrunnelse viser Skattedirektoratet til at det antas å være større bevisproblemer knyttet til konsekvensvilkåret enn til selve handlingen, og at en skjerping av skyldkravet kan gi signaler om at brudd på opplysningsplikten etter ligningsloven ikke vurderes like alvorlig som før.

Både Skattedirektoratet og Finansdepartementet går imot kommisjonens forslag om å sette ned foreldelsesfristen fra ti til fem år ved grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik. Direktoratet mener det er

«uheldig med ulike foreldelsesfrister etter de ulike straffebestemmelsene for brudd på opplysningsplikten etter ligningsloven. Dessuten bør foreldelsesfristen være lik både når det gjelder straffeansvaret og den administrative endringsadgangen, jf. ligningsloven § 9-6 nr. 1 som vil være aktuell her.»

Finansdepartementet etterlyser en vurdering av om opplysningssvikt om andres skatteforhold bør likestilles med opplysningssvikt om eget skatteforhold. Videre peker Finansdepartementet på at verken de gjeldende eller de foreslåtte reglene om skatte- og avgiftssvik har noen nedre grense for straffbarhet. Tilleggsskatteutvalget har foreslått nedre beløpsgrenser for ilegging av tilleggsskatt, og Finansdepartementet mener på det grunnlag at det i arbeidet med nye bestemmelser om skatte- og avgiftssvik kan vurderes å innføre en lignende nedre grense for straffbarhet.

Om sanksjonsnivået uttaler Skattedirektoratet :

«Samlet sett synes forslagene å innebære en viss nedsanksjonering av brudd på opplysningsplikten etter ligningsloven, men uten at begrunnelsen for dette alltid fremstår som klar. Hvorvidt slik nedsanksjonering er ønskelig bør etter Skattedirektoratets oppfatning vurderes i sammenheng med de tilpasninger som nå gjøres i lovverket som følge av at tilleggsskatt er å anse som straff etter Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen. Siden brudd på opplysningsplikten ikke lenger sanksjoneres både med en tilleggsskatt som ilegges administrativt og straff ilagt av domstolene for samme forhold, jf. EMK P 7-4, og dagens bøtenivå er langt lavere enn hva tilleggsskatten kan utgjøre, bør det sikres at det samlede sanksjonsnivå ikke reduseres ytterligere.»

11.6.4 Departementets vurdering

11.6.4.1 Innledning

Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å innta bestemmelser om ordinært, grovt og grovt uaktsomt skattesvik i straffeloven 2005, jf. forslaget til §§ 378-380. Bestemmelsene skal erstatte straffebestemmelsene om de alvorligste formene for skatte- og avgiftssvik i spesiallovgivningen. De mest sentrale bestemmelsene er ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a, § 12-2 og merverdiavgiftsloven § 72. Etter lovforslaget § 378 går den straffbare handlingen ut på å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger til offentlige myndigheter, eller unnlate å gi pliktige opplysninger, når gjerningspersonen forstår eller bør forstå at dette kan medføre skattemessige fordeler. Andre former for skatte- og avgiftssvik som ikke rammes av forslaget, vil fremdeles kunne straffes etter bestemmelser i spesiallovgivningen.

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 54 flg. har departementet redegjort for sitt generelle syn på hvilke straffebud som bør plasseres i straffeloven og hvilke som bør plasseres i spesiallovgivningen. Begrunnelsen for å plassere de alvorligste formene for skattesvik i straffeloven, er at bestemmelsene har strenge strafferammer og et bredt saklig virkeområde. Bestemmelsene har dessuten sterke likhetstrekk med bedrageri, og hensynet til saklig sammenheng i regelverket tilsier derfor at også denne typen overtredelser reguleres i straffeloven. Departementet legger også vekt på at straffebudene verner viktige samfunnsinteresser, og at overtredelsenes samlede økonomiske omfang antas å være betydelig.

I tråd med kommisjonens forslag bør straffansvarets virkeområde begrenses til unndragelse av de skatter og avgifter som fastsettes årlig av Stortinget i medhold av Grunnloven § 75 bokstav a. Dette er en innsnevring sammenlignet med straffeloven 1902 § 406, som i utgangspunktet gjelder alle former for skatter og avgifter, enten de tilfaller staten, fylkeskommunen eller kommunen. I tillegg til unndragelse av direkte skatter som formues- og inntektsskatt, vil straffansvaret omfatte unndragelse av indirekte skatter (avgifter) som merverdiavgift, eiendomsskatt, dokumentavgift mv. Mindre straffverdige former for skattesvik vil fremdeles kunne straffes etter bestemmelser i spesiallovgivningen. Som påpekt av kommisjonen vil det være nødvendig å tilpasse spesiallovgivningen til de nye bestemmelsene i straffeloven.

På bakgrunn av innspill fra Finansdepartementet under høringsrunden foreslår departementet at uttrykket «skatte- og avgiftssvik» erstattes av «skattesvik». Begrunnelsen er at skattebegrepet omfatter både direkte og indirekte skatter (avgifter) som fastsettes av Stortinget i henhold til Grunnloven § 75 a, slik at begrepet skattesvik dermed dekker alle fiskale avgiftskrav som de nye straffebestemmelsen skal verne. Mot denne løsningen kan det anføres at det av informasjonshensyn er viktig at man nå markerer at de nye straffebestemmelsene ikke bare erstatter bestemmelsene i ligningsloven, men også merverdiavgiftsloven og andre spesiallover. Dette argumentet kan etter departementets syn imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt. Det er opplyst at Finansdepartementet på sikt vil arbeide for at avgiftsbegrepet fullt ut erstattes av det mer generelle skattebegrepet, og det vil derfor være uheldig om man i ny straffelov ikke tar hensyn til denne utviklingen. Begrepet «indirekte skatter» er dessuten allerede så innarbeidet at det ikke er noe i veien for å omtale også overtredelser som er knyttet til avgifter som skattesvik. Departementet viser til at en slik begrepsbruk blant annet benyttes i St.prp. nr. 1 (2006-2007) skatte-, avgifts- og tollvedtaket, jf. blant annet kapittel 3 som har overskriften «Indirekte skatter», og som gir en overordnet omtale av merverdiavgift og særavgifter.

For øvrig avviker lovforslaget fra kommisjonens utkast når det gjelder krav til skyld om opplysningssviktens skattemessige fordeler, og når det gjelder foreldelsesfristen for grovt uaktsomme overtredelser. Departementets forslag er i tråd med løsningen i ligningslovens straffebestemmelser, jf. begrunnelsen nedenfor.

11.6.4.2 Opplysningssvikt

I likhet med kommisjonen mener departementet at man bør utvide straffansvaret i ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a til ikke bare å gjelde uriktige eller ufullstendige opplysninger, men også fullstendig unnlatelse av å gi opplysninger, jf. lovforslaget § 378. Departementet viser til kommisjonens drøftelse og begrunnelse i delutredning VII side 381-382, jf. side 432, som fikk tilslutning fra Finansdepartementet i høringen.

For de fleste skattekrav forutsetter riktig fastsettelse at opplysningsplikten etter ligningsloven kapittel 4 oppfylles både ved at pliktige opplysninger gis og at de opplysningene som gis er korrekte og fullstendige. Alle former for opplysningssvikt kan innebære risiko for feilaktig fastsetting og skatteunndragelse. Det kan være tilfeldig om en opplysningssvikt blir å karakterisere som en unnlatelse av å gi opplysninger eller som et tilfelle hvor det er gitt ufullstendige opplysninger, og det kan være en glidende overgang mellom det å ikke gi opplysninger og å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger. Ufullstendige opplysninger kan også være en unnlatelse av å gi opplysninger, men det vil da være gitt opplysninger om andre forhold som likevel kan være helt uten betydning for det tilfellet som opplysningssvikten gjelder. Om vi har med unnlatelse av å gi opplysninger eller uriktige/ufullstendige opplysninger å gjøre, kan også avhenge av hvordan opplysningen skal gis, f. eks. vil det regnes som unnlatelse av å gi opplysninger dersom et (pliktig) vedlegg til selvangivelsen ikke er sammen med selvangivelsen. Dersom opplysningen skulle vært tatt inn i selvangivelsen (og den er levert), vil det derimot være gitt ufullstendige opplysninger.

I de fleste tilfeller vil det være like straffverdig å unnlate å gi opplysninger som å gi ufullstendige opplysninger. For eksempel vil straffverdigheten av det å unnlate å gi opplysninger om «svarte inntekter» være den samme uavhengig av om selvangivelsen leveres eller ikke. Innleveres selvangivelsen, vil det regnes som ufullstendige opplysninger, men når selvangivelsen ikke leveres, vil tilfellet klassifiseres som unnlatelse av å gi opplysninger. Det kan være unnskyldelige grunner til at selvangivelsen ikke er levert, men det bør ikke være avgjørende for hvordan unnlatelsen av å gi opplysninger om «svarte inntekter» klassifiseres strafferettslig. Slike unnskyldelige grunner vil enten kunne medføre straffrihet fordi skyldkravet ikke er oppfylt, eller være et moment i straffutmålingen. Departementet antar at noe av årsaken til at det kan reises spørsmål ved begrunnelsen for å likestille rene unnlatelser med det å gi ufullstendige opplysninger, i noen grad bygger på at det i enkelte sammenhenger anses som mindre klanderverdig å «tie enn å tale usant». Et slikt skille har imidlertid etter departementets syn ikke noen naturlig plass på skatte- og avgiftsområdet. Unnlatelsen vil etter lovforslaget bare kunne straffes når gjerningspersonen forsto eller burde forstå at den kan medføre skattemessige fordeler. Unnlatelsens potensielle skadefølge, og bebreidelsen som av den grunn kan rettes mot gjerningspersonen, synes derfor å være den samme som ved uriktige eller ufullstendige opplysninger.

Departementet viser også til at den alminnelige bedrageribestemmelsen (jf. forslaget til § 371) ikke skiller mellom forledelse i form av uriktige/ufullstendige opplysninger og unnlatelse av å gi opplysninger. Det vil etter omstendighetene kunne være bedrageri dersom man ved å holde tilbake opplysninger forleder noen til en handling eller unnlatelse som kan føre til tap eller fare for tap. Det vil også være et forsikringsbedrageri dersom man i et forsikringsoppgjør holder tilbake opplysninger om annen forsikringsdekning.

Skattedirektoratet etterlyser en klargjøring av hvorvidt unnlatelser av å medvirke til bokettersyn, befaringer etc., jf. ligningsloven §§ 4-10 og 6-15, vil omfattes av straffansvaret etter lovutkastet. Etter departementets forslag vil slike overtredelser i utgangspunktet ikke rammes av bestemmelsen om skattesvik. Departementet ser at brudd på slike samarbeidsplikter kan vanskeliggjøre skatte- og avgiftskontrollen, men mener at slike handlinger eventuelt må straffes etter andre bestemmelser, jf. også delutredning VII side 433 venstre spalte. Men har man ved overtredelse av disse bestemmelsene også gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som oppfyller gjerningsbeskrivelsen i lovforslaget, vil straffelovens bestemmelser likevel kunne anvendes.

11.6.4.3 Vilkår for straff at opplysningssvikten kan ha skattemessige fordeler for gjerningspersonen?

Departementet er enig med kommisjonen i at en opplysningssvikt bare bør kunne straffes etter straffelovens bestemmelser dersom opplysningssvikten kan medføre skattemessige fordeler. Dette er i tråd med ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a. Som påpekt av Finansdepartementet vil det ikke være naturlig å klassifisere en handling som skattesvik når opplysningsfeilen ikke kan virke inn på skattefastsettingen. Departementet ser heller ikke andre tungtveiende hensyn som tilsier at det er behov for å straffe skatteyteren når opplysningssvikten ikke kunne ha fått betydning for ligningsresultatet. Opplysningssvikten vil likevel kunne rammes av ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav d.

Under høringen reiste Finansdepartementet spørsmål om tredjepersons opplysningssvikt om andres formues- og inntektsforhold mv. (for eksempel etter ligningsloven kap 6) strafferettslig bør likestilles med opplysningssvikt som kan påvirke egne skatteforhold. Etter Justisdepartementets syn er det ikke hensiktsmessig med en slik utvidelse av straffansvaret. Overtredelse av en lovpålagt opplysningsplikt om andres forhold har en annen karakter enn opplysningssvikt om egne forhold; skattyter kan for egen del ha en særlig interesse av å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger, mens tilsvarende interesse vanligvis ikke foreligger ved opplysningsplikt om andres skattemessige forhold. De sistnevnte tilfellene er det derfor ikke naturlig å betegne som skattesvik. I de tilfellene en tredjeperson har en egeninteresse i opplysningssvikten, vil det imidlertid kunne være medvirkning til skattesvik, og i alle fall brudd på ligningsloven § 12 - 1 første ledd bokstav d. Behovet for straffebestemmelser rettet mot tredjemenns opplysningssvikt er i første rekke begrunnet med at handlingen vil gjøre kontrollen med ligningen vanskeligere, og ikke de mulige virkningene dette måtte ha for den enkelte skatteyter.

11.6.4.4 Kravet til skyld med hensyn til opplysningssviktens skattemessige følger

Kommisjonen foreslår at det alminnelige skyldkravet i bestemmelsene om skattesvik, det vil si forsett eller grov uaktsomhet, skal gjelde også med hensyn til at opplysningssvikten kan føre til skattemessige fordeler. Dette avviker fra gjeldende rett, jf. ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a, hvor det er tilstrekkelig at gjerningspersonen «forstår eller bør forstå» at skatte- eller avgiftsunndragelsen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Simpel uaktsomhet er dermed tilstrekkelig på dette punktet. I Ot.prp. nr. 21 (1991 - 92) side 42 er ligningslovens skyldkrav begrunnet slik:

«Som regel vil det være på det rene at skattyter har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger forsettlig, men det kan være mer tvilsomt om han forstod eller måtte forstå at handlingen var egnet til å oppnå skatte- eller avgiftsmessig fordel. (...)

I samme retning uttaler Finansdepartementet i sin høringsuttalelse blant annet at kommisjonens forslag

«i praksis [ville] innskrenke straffansvaret for forsettlig og evt. grov skatteunndragelse til tilfeller der det er opplagt at gjerningspersonen har tilstrekkelig innsikt i sakens skattetema. Det vil si bare der hvor skattetemaet er enkelt og klart nok, eller personen er spesialist nok på emnet (...) Dessuten vil det bli svært utilfredsstillende at den straffskjerpende bestemmelse om grovt skattesvik ikke kan ramme selv meget store skatteunndragelser, bare fordi det er tvil om gjerningspersonens faktiske skattemessige innsikt i gjerningsøyeblikket. (...)»

Departementet slutter seg til Finansdepartementets syn. Det vil sjelden være opplagt at gjerningspersonen har tilstrekkelig innsikt i det skattemessige temaet, og det vil uansett kunne være vanskelig å bevise. Av den grunn vil en skjerping av skyldkravet på dette punktet redusere bestemmelsens praktiske betydning. Departementet går derfor inn for å beholde formuleringen «forstår eller bør forstå» som skyldkrav med hensyn til opplysningssviktens skattemessige følger. Selv om gjerningspersonens eventuelle villfarelse om skatte- eller avgiftsreglene ville måtte anses som en rettsuvitenhet etter straffeloven 2005 § 26, og frita for straff når den er aktsom, mener departementet at pedagogiske grunner tilsier at skyldkravet bør fremgå uttrykkelig av bestemmelsens ordlyd. Innholdet i aktsomhetskravet bør være det samme som etter ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a.

11.6.4.5 Nedre beløpsgrense for straffansvaret?

Finansdepartementet har under høringen reist spørsmål om det er behov for å innføre en nedre beløpsgrense for straffansvaret for skattesvik. Noen slik grense finnes ikke i spesiallovgivningen i dag, og et slikt forslag ville kreve en egen høring som ikke lar seg gjennomføre som ledd i arbeidet med en ny straffelov. En slik løsning er forøvrig ikke vanlig i strafferettslig sammenheng. For eksempel vil både tyveri, underslag og bedrageri kunne straffes selv om det dreier seg om et lite beløp. Det er dessuten ikke skatte- eller avgiftssvikets størrelse som alene begrunner straffansvaret. Straffverdigheten av handlingen kan i det konkrete tilfelle bero på en rekke omstendigheter som kommer i tillegg til beløpets størrelse.

11.6.4.6 Grov overtredelse og grovt uaktsom overtredelse

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å gradere lovbruddene i vanlig og grov overtredelse. Slik er det også i dag, jf. ligningsloven § 12-1 og § 12-2. Å skille ut de grove overtredelsene i en egen bestemmelse, er i tråd med departementets generelle tilnærming ved gradering av overtredelser i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 59. Om overtredelsen er grov, skal bero på en helhetsvurdering, men lovteksten skal angi enkelte momenter som særlig skal tillegges vekt. Departementet mener som kommisjonen at det er naturlig å ta utgangspunkt i de forhold som gjør et skattesvik grovt etter ligningsloven § 12-2.

Departementet er enig med kommisjonen i at grovt uaktsomt skattesvik bør reguleres i en egen bestemmelse, i motsetning til i ligningsloven § 12-2, jf. § 12-1. Dette er en lovteknisk forenkling og innebærer ingen realitetsendring.

11.6.4.7 Strafferammer

Departementet er langt på vei enig i kommisjonens skisse til og begrunnelse for strafferammer i bestemmelsene om skattesvik, jf. delutredning VII side 385-386. Ordinært skattesvik vil etter forslaget kunne straffes med bot eller fengsel inntil to år, og grovt skattesvik med fengsel inntil seks år. Dette svarer til ligningsloven § 12-1 og 12-12 og strafferammene ved ordinært bedrageri (lovforslaget § 371). Strafferammen for grovt uaktsomt skattesvik vil etter forslaget være bot eller fengsel inntil ett år ved ordinær overtredelse. Dette innebærer en reduksjon sammenlignet med strafferammen i ligningsloven § 12-2, jf. § 12-1, men tar ikke sikte på å nedjustere gjeldende straffutmålingspraksis. Ved å bringe strafferammen i lovteksten mer i overensstemmelse med straffutmålingspraksis oppnås etter departementets syn en mer realistisk strafferamme på linje med rammestrukturen ellers for bedrageri mv. Etter innspill fra Finansdepartementet går Justisdepartementet ikke inn for å redusere dagens strafferamme på fengsel inntil seks år for grovt uaktsomme tilfeller av grovt skattesvik. Finansdepartementet har vist til at forsett og grov uaktsomhet er likestilte straffbarhetsvilkår i ligningslovens bestemmelser om skattesvik, og at det må ses i sammenheng med at det på skatterettens område ofte kan være vanskelig å føre tilstrekkelig bevis for at gjerningspersonen har utvist forsett på alle områder i en komplisert skattesak. Dette har i praksis blant annet vist seg i de mer sofistikerte formene for skatteplanlegging hvor det kan være snakk om meget betydelige beløp. Straffverdigheten av overtredelser av bestemmelsen om forsettlig skattesvik og grovt uaktsomt skattesvik vil i mange tilfeller derfor langt på vei være den samme. Især i saker hvor beløpet som kunne vært unndratt er betydelig vil det kunne være behov for å gå ut over strafferammen på to år som er foreslått av kommisjonen. Videreføring av strafferammen for grovt uaktsomme tilfeller av grovt skattesvik er imidlertid ikke ment å føre til en strengere straffutmålingspraksis enn i dag.

Under høringen ga Skattedirektoratet uttrykk for at det samlede sanksjonsnivået bør vurderes i sammenheng med de tilpasninger som må gjøres i lovverket som følge av at tilleggskatt er å anse som straff etter EMK. Etter Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2006 side 1893 er det imidlertid klart at det kan reises straffesak for forsettlig eller grovt uaktsomt skattesvik etter ligningsloven § 12-1 selv om det først har vært ilagt en ordinær tilleggsskatt på opptil 30 prosent etter ligningsloven § 10-2. Finansdepartementet arbeider for tiden med endringer i regelverket knyttet til tilleggsskatt. Justisdepartementet har for sin del nøyd seg med å utarbeide straffebestemmelsene uten hensyn til hvilke administrative reaksjoner som kan ilegges i stedet for eller ved siden av straff.

11.6.4.8 Foreldelsesfrist

Straffelovkommisjonen går inn for at foreldelsesfristen for forsettlig og grovt uaktsomt skattesvik skal være henholdsvis ti og fem år. Etter ligningsloven § 12-3 er fristen ti år i begge tilfeller. Forslaget er ikke begrunnet av kommisjonen.

Departementet går inn for å videreføre ligningslovens løsning med en foreldelsesfrist på ti år både ved forsettlig og grovt uaktsomt skattesvik. Departementet viser til den opprinnelige begrunnelsen for foreldelsesregelen i Ot.prp. nr. 21 (1991-92) side 44:

«Departementet legger vekt på at ligningskontrollen kan avdekke overtredelser mange år bakover, og at ligning kan endres inntil 10 år bakover. Straffansvar for overtredelse av ligningsloven bør ikke bortfalle fordi om overtrederen har greid å holde overtredelsen skjult i 5 år før den oppdages. Ofte vil en avdekking også gjelde likeartede overtredelser som er dels under, dels over 5 år gamle, og det er da ønskelig å kunne strafforfølge hele serien av overtredelser.»

Etter departementets syn har begrunnelsen fremdeles gyldighet, og gjør seg gjeldende i like stor grad ved grovt uaktsom som ved forsettlig overtredelse. Å videreføre tiårsfristen for de grovt uaktsomme overtredelsene gir også best sammenheng med at straffansvaret for grovt uaktsom overtredelse tar sikte på å ramme tilfeller av såkalt skjult forsett, det vil si tilfeller hvor det er vanskelig å føre bevis for forsett selv om det ut fra alminnelige erfaringssetninger er grunn til å tro at det reelt sett er utvist forsett.

11.7 Villedende og uriktig selskapsinformasjon

Straffeloven 1902 § 274 setter straff for såkalt selskapssvindel.

Første ledd rammer uredelige forhold ved stiftelse eller utvidelse av aksjeselskap og andre selskap med økonomisk formål og uredelige forhold ved overtakelse av lån til et slikt selskap. Den straffbare handlingen er å gi «oppfordring» til å delta i stiftelse eller utvidelse av selskapet eller i overtakelse av lån til selskapet, å gi «uriktige eller villedende opplysninger av betydning for bedømmelsen av foretagendet.»

Annet ledd rammer uredelige forhold under selskapets drift for øvrig. Etter denne bestemmelsen straffes «tillitsmann eller funksjonær» i selskapet, når han «offentliggjør» opplysninger som nevnt i første ledd, eller gir slike opplysninger til «selskapets deltagere eller fordringshavere, noen av dets organer eller til en offentlig myndighet». Likestilt med funksjonær og tillitsmann er «andre som på grunn av oppdrag for selskapet har kjennskap til dets forhold», for eksempel en advokat.

Både etter første og annet ledd må opplysningene være «av betydning for bedømmelsen» av selskapet. I dette ligger det at opplysningene må gjelde selskapets økonomiske forhold, jf. Ot.prp. nr. 75 (1948) side 38, men den nærmere vurderingen beror på et skjønn. Uriktige opplysninger om kundekrets eller omsetning i en virksomhet et selskap skal overta, er eksempler på forhold som normalt vil rammes av bestemmelsen. Også en uriktig opplysning om formålet med virksomheten vil kunne være straffbar når den er av økonomisk betydning. Det samme gjelder fortielser, såfremt de meddelte opplysninger som følge av fortielsen blir villedende, jf. Ot.prp. nr 75 (1948) side 38.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, jf. første og fjerde ledd. Medvirkning til overtredelse av første og annet ledd straffes, jf. tredje ledd. Forsøk er straffbart, jf. § 49. Påtalen er ubetinget offentlig, jf. § 77.

Strafferammen ved forsettlig overtredelse er fengsel inntil fire år, jf. første ledd. Bot kan anvendes sammen med fengselsstraffen. Under særdeles formildende omstendigheter kan bot anvendes alene. Grovt uaktsom overtredelse straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder, jf. fjerde ledd.

Etter femte ledd kommer bestemmelsen ikke til anvendelse på handling som omfattes av lov om verdipapirhandel § 2-8 om markedsmanipulasjon.

Straffeloven 1902 § 274 er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 75 (1948) side 36 - 38.

Straffelovkommisjonen skisserer en bestemmelse om villedende og uriktig selskapsinformasjon, som svarer til straffeloven 1902 § 274 første og annet ledd, jf. § 32-9. Etter kommisjonens syn er det ikke behov for å videreføre straffansvaret for grovt uaktsom overtredelse etter § 274 fjerde ledd. Kommisjonen ser heller ikke grunn til å videreføre avgrensningen av straffansvaret slik det er gjort i § 274 femte ledd.

Ingen høringsinstanser har realitetsmerknader til kommisjonens skisse.

Departementet går som kommisjonen inn for å innta i ny straffelov en bestemmelse om villedende og uriktig selskapsinformasjon, som i det vesentligste svarer til 1902 § 274 første og annet ledd, jf. forslaget til § 382.

Kommisjonen foreslo ikke en bestemmelse om grov villedende og uriktig selskapsinformasjon. En slik bestemmelse er det heller ikke i straffeloven 1902. Departementet går likevel inn for å innta en slik bestemmelse i ny straffelov. Begrunnelsen er at handlingene denne bestemmelsen rammer, har et stort skadepotensial. Ofte vil de dessuten ha et allmennfarlig preg, slik at det er fare for vidtrekkende økonomiske følger for en større krets av personer. I mange tilfelle vil handlingen dessuten i realiteten være et bedrageri eller ligger nært opp til et bedrageri, men det vil kunne være vanskelig å føre bevis for forsett om tap og vinning når gjerningspersonen opptrer på vegne av selskapet, jf. nedenfor, til tross for at slikt forsett normalt vil være utvist.

Hvorvidt lovbruddet er grovt, bør bero på en helhetsvurdering, og ved denne vurderingen bør lovbruddets økonomiske omfang og kretsen av personer som rammes, stå sentralt.

Departementet ser - i motsetning til kommisjonen - ikke grunn til å avkriminalisere grovt uaktsom overtredelse. Uaktsomhetsansvaret ble opprinnelig begrunnet i handlingenes allmennfarlige natur, jf. Ot.prp. nr. 75 (1948) side 38. Etter departementets syn gjør denne begrunnelsen seg fortsatt gjeldende.

Departementet foreslår de samme strafferammene som for vanlig, grovt og grovt uaktsomt bedrageri, ettersom lovbruddene både i straffverdighet og skadepotensial ligger nært opp til hverandre.

Medvirkning blir straffbar etter straffeloven 2005 § 15, og forsøk etter § 16.

11.8 Svikaktig dobbeltsalg

11.8.1 Gjeldende rett, Straffelovkommisjonens skisse og høringsinstansenes syn

Straffeloven 1902 § 277 setter straff for svikaktig dobbeltsalg av gjenstander og fordringer og rettsstridig forføyning over helt eller delvis innfridde gjeldsbrev.

For svikaktig dobbeltsalg av gjenstander straffes den som «påfører eller utsetter» «noen» for tap ved «rettsstridig» å forføye over en «gjenstand» ved «rettshandel» «etter at en annen har fått eller mot helt eller delvis erlagt vederlag er tilsagt eiendomsrett eller bruksrett til gjenstanden.» Bestemmelsen rammer blant annet dobbeltsalg og utleie til flere.

«Gjenstand» omfatter både fast eiendom, løsøre og omsetningsgjeldsbrev. Kravet til «rettshandel» innebærer at faktiske disposisjoner, som for eksempel ødeleggelse av gjenstanden, faller utenfor. Slike handlinger kan imidlertid oppfylle gjerningsbeskrivelsen i andre straffebud, blant annet underslag (§ 255) eller skadeverk (§ 291 flg.) dersom eiendomsretten til gjenstanden er gått over på kjøperen.

Den første kjøperen er strafferettslig vernet mot dobbeltsalg først fra det tidspunkt han har «fått» eiendomsretten/bruksretten til gjenstanden eller har betalt helt eller delvis vederlag for den. Før dette tidspunktet har partene ikke kommet så langt i oppfyllelsen av avtalen at lovgiverne fant det riktig å gi erververen strafferettslig vern, jf. Ot.prp. nr. 75 (1948). Om handelen ikke er kommet så langt, vil vedkommende likevel fra avtaletidspunktet være beskyttet av de sivilrettslige virkningene av kontraktsbrudd, for eksempel erstatningskrav.

Disposisjonen må «påføre eller utsette» «noen» for tap. Fare for tap er dermed tilstrekkelig. I juridisk teori er det lagt til grunn at tapet må ramme den første kjøperen. Vilkåret er oppfylt i tilfeller der kjøperen mister sin rett i kollisjon med en tredjeperson, men det er ikke et krav om at retten går tapt. Det er tilstrekkelig at det blir vanskeligere for ham å gjøre retten gjeldende.

For svikaktig dobbeltsalg av fordringer straffes den som påfører eller utsetter noen for tap ved rettsstridig å forføye over en «fordring» som er «overdratt» til en annen. Med «fordring» menes enkle pengekrav, dvs. pengekrav som ikke er knyttet til verdipapir, finansielle instrumenter registrert i et verdipapirregister eller innløsningspapir, jf. panteloven § 4 - 4 andre ledd. «Overdratt» må antakelig forstås på samme måte som skjæringspunktet for det strafferettslige vernet mot dobbeltsalg av gjenstander. Tapsvilkåret er det samme som ved dobbeltsalg av gjenstander.

For svikaktig forføyning over helt eller delvis innfridde gjeldsbrev straffes den som påfører eller utsetter noen for tap ved rettsstridig å forføye over et gjeldsbrev som helt eller delvis er innfridd. Dette alternativet rammer blant annet en kreditor, som etter å ha mottatt betaling fra skyldneren uten å avskrive dette på gjeldsbrevet, overdrar gjeldsbrevet til tredjeperson uten å opplyse om forholdet. Er det et omsetningsgjeldsbrev, risikerer skyldneren å måtte betale på ny, jf. gjeldsbrevloven § 15. Tapsvilkåret er det samme som ved dobbeltsalg av gjenstander og fordringer. Her er det debitor som må påføres eller utsettes for tap.

Skyldkravet er forsett. Medvirkning straffes på samme måte. Strafferammen er bot eller fengsel inntil tre år eller begge deler. Påtalereglene er de samme som ved bedrageri og underslag.

Straffelovkommisjonen skisserer en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 277, jf. delutredning VII side 384, men uttrykker likevel usikkerhet med hensyn til om bestemmelsen bør videreføres. Usikkerheten skyldes at bestemmelsen strafflegger en form for kontraktsbrudd som normalt ikke er straffbart, og at enkelte tilfeller vil kunne straffes etter bestemmelsen om underslag. Straffelovkommisjonen foreslår en strafferamme i det lavere sjikt, jf. delutredning VII side 386.

Høringsinstansene som har kommentert forslaget om å videreføre en straffebestemmelse mot svikaktig dobbeltsalg, Agder lagmannsrett og Advokatforeningen, går imot forslaget. Agder lagmannsrett uttaler at en slik form for kontraktsbrudd ikke bør belegges med strafferettslige reaksjoner med mindre andre straffebestemmelser er overtrådt.

11.8.2 Departementets vurdering

Departementet går som kommisjonen inn for å videreføre straffeloven 1902 § 277, jf. forslaget til § 385.

Et dobbeltsalg medfører normalt tap for den første kjøperen. Grunnvilkåret for kriminalisering - at handlingen har skadefølger - er dermed oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 88-93. Mot å tillegge dette betydning kan det anføres at dobbeltsalg er et kontraktsbrudd der eventuelle skadefølger kan gjenopprettes etter sivilrettslige regler, i dette tilfellet først og fremst ved erstatning. Straff skal være et subsidiært virkemiddel, og ikke anvendes der privatrettslige sanksjoner kan forebygge handlingen og kompensere eventuelle skadefølger, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 92 og delutredning VII side 84. Etter departementets syn slår imidlertid ikke dette til i dobbeltsalgtilfellene. Dobbeltsalg er en spesiell form for kontraktsbrudd, og fremstår som spesielt illojalt og klanderverdig. For straff kreves dessuten mer enn bare kontraktsbruddet; et avtalestridig dobbeltsalg er bare straffbart når eiendomsretten er gått over på kjøperen eller han eller hun har betalt vederlag for gjenstanden. Ved dobbeltsalg før dette tidspunktet må kjøperen nøye seg med sivilrettslige sanksjoner. Som begrunnelse for dette skjæringstidspunktet uttalte departementet i Ot.prp. nr. 75 (1948) side 40 at det er

«rimelig å gjøre straffbarheten avhengig av om det er betalt vederlag. Når det ikke er gjort, foreligger et alminnelig sivilt kontraktsbrudd som ganske visst kan volde den første kjøper tap, men som det ikke er større grunn til å gjøre straffbart enn en rekke andre sivile kontraktsbrudd.»

Etter departementets syn ligger de handlingene som rammes av § 277 i straffverdighet nær opp til bedrageritilfellene, ettersom gjerningspersonen i dobbeltsalgtilfellene normalt vil ha forsett om å overdra gjenstanden til tredjeperson allerede før den første kjøperen har utbetalt kjøpesummen; den første kjøperen er således forledet til å foreta en handling som volder tap eller fare for tap. Strafferammen er også den samme. Det forbryterske forsett handlingen avspeiler, gjør det dessuten mindre sannsynlig at gjerningspersonen har tilgjengelige midler til å dekke et erstatningskrav fra kjøperen. Et erstatningskrav kan derfor ha liten verdi. Nærheten til bedrageri er særlig påfallende ved siste alternativ i § 277 - disponering av innfridd gjeldsbrev, hvor nedbetaling bevisst er unnlatt notert på gjeldsbrevet.

Mot å avkriminalisere dobbeltsalg etter § 277 taler det også at den straffbare handlingen i noen tilfeller er en form for krenkelse av eiendomsrett som ligger nær krenkelse av sikkerhetsrett etter straffeloven 1902 § 278. Et eksempel er tilvirkningskjøp, der kjøperen betaler på forskudd for gjenstanden som skal tilvirkes. Det er en utbredt oppfatning at kjøperen, i alle fall ved større tilvirkningskjøp, blir eier av gjenstanden uten overlevering, og at eiendomsretten utgjør en sikkerhet for forskuddsbetalingen som kan gjøres gjeldende overfor tilvirkerens kreditorer, jf. Mads Henry Andenæs: Konkurs (1999) side 180 og 185 med videre henvisninger. I slike tilfeller utgjør eiendomsretten en sikkerhet på lignende måte som om kjøperen i stedet hadde panterett i gjenstanden inntil overlevering skjer. I sistnevnte tilfelle vil kjøperens panterett ha strafferettslig vern etter straffeloven 1902 § 278 og straffeloven 2005 § 386 (krenkelse av sikkerhetsrett). Likhetshensyn taler etter departementets syn for at sikkerheten i form av eiendomsrett til gjenstanden i den førstnevnte situasjon, også bør være strafferettslig beskyttet.

De samme hensyn gjør seg gjeldende også i noen tilfeller av rettsstridige disposisjoner over fordringer som er overdratt til en annen, Man kan tenke seg at A har en fordring på B, som overdras til C. Om A for eksempel sender en betalingsoppfordring til B, risikerer C tap. Straffverdigheten av As handling er den samme som om fordringen i stedet var pantsatt til C, slik at handlingen ble rammet av straffeloven 1902 § 278.

På denne bakgrunn er det etter departementets syn ønskelig å videreføre straffeloven 1902 § 277. Departementet foreslår også en viss utvidelse av straffansvaret.

For det første foreslår departementet at dobbeltsalg av ethvert «formuesgode» skal være straffbart, og ikke bare av «gjenstander» og «fordringer», jf. forslaget til § 385 første ledd bokstav a. Begrunnelsen er den samme som for tilsvarende endring i bestemmelsen om krenkelse av sikkerhetsrett (lovforslaget § 376).

For det annet går departementet inn for å erstatte uttrykket «forføyer ... ved rettshandel» med «disponere over». Dette innebærer at ikke bare rettslige, men også faktiske disposisjoner, for eksempel ødeleggelse, kan straffes. Bakgrunnen for endringen er at skaden og lojalitetsbruddet overfor kjøper, og dermed straffverdigheten, etter departementets syn er den samme enten oppfyllelsessvikten skyldes faktiske eller rettslige rettsstridige disposisjoner fra selgerens side. Andre straffebud, først og fremst straffeloven 2005 § 324 om underslag og straffeloven 2005 § 351 om skadeverk, vil riktignok kunne fange opp en del slike faktiske disposisjoner, men det er bare når eiendomsretten allerede er gått over på kjøperen: Om kjøperen «mot helt eller delvis erlagt vederlag er tilsagt eiendomsretten» til gjenstanden i relasjon til straffeloven 1902 § 277, men eiendomsretten ennå ikke formelt er gått over på ham, vil selgeren som ødelegger gjenstanden ikke kunne straffes for skadeverk eller underslag. Slike handlinger vil kunne straffes etter departementets forslag § 385 om svikaktig dobbeltsalg mv.

Strafferammen for svikaktig dobbeltsalg etter straffeloven 1902 § 277 er bot eller fengsel inntil tre år. Bestemmelsen anvendes sjelden, så det er vanskelig å utlede noe generelt om straffutmålingspraksis i slike saker. Som kommisjonen mener departementet at det må være tilstrekkelig med en strafferamme i det nedre sjikt. Den gjeldende strafferammen på fengsel i tre år virker urealistisk høy. Departementet foreslår at strafferammen for svikaktig dobbeltsalg settes til bot eller fengsel inntil to år, dvs. det samme som for ordinært bedrageri. I praksis vil vilkårene i bedrageribestemmelsen ofte være oppfylt, men det kan likevel være hensiktsmessig å anvende den mer spesialiserte dobbeltsalgbestemmelsen. Lik øvre strafferamme legger til rette for dette.

Påtalen for svikaktig dobbeltsalg vil følge den generelle regelen i straffeprosessloven § 62 a slik den vil lyde etter at straffeloven 2005 er satt i kraft, og vil ikke lenger være betinget av at det foreligger påtalebegjæring, sml. straffeloven 1902 § 280.

11.9 Krenkelse av sikkerhetsrett

11.9.1 Gjeldende rett, straffelovkommisjonens skisse og høringsinstansenes syn

Straffeloven 1902 § 278 setter straff for krenkelse av salgspant og annen sikkerhetsrett.

Første ledd rammer rettsstridig forføyning over løsøregjenstand som er beheftet med salgspant. Bestemmelsen dekkes av annet ledd, og har derfor ingen selvstendig rettslig betydning. Den straffbare handlingen etter annet ledd er «rettsstridig» å «forføye» over en «fordring» eller «gjenstand» som man eier eller besitter, og som en annen har «pant» eller «annen sikkerhet» i, og ved det påføre eller utsette «noen» for tap.

Begrepene «fordring» og «gjenstand» skal forstås på samme måte som i straffeloven 1902 § 277 om svikaktig dobbeltsalg. Med «pant» menes all slags pant. «Annen sikkerhet» omfatter i hvert fall tilbakeholdsrett. Det er i noen grad omstridt hvilke andre sikkerhetsretter som er vernet.

I motsetning til etter straffeloven 1902 § 277 om svikaktig dobbeltsalg er det ikke et vilkår at disposisjonen må skje ved rettshandel. Både rettslige og faktiske disposisjoner over sikkerhetsobjektet omfattes. Med «rettsstridig» menes at disposisjonen er i strid med de materielle plikter og rettigheter som gjelder for sikkerhetsstillelsen.

I rettspraksis er det slått fast at sikkerhetsretten ikke trenger å ha sivilrettslig rettsvern, men det må være en form for sikkerhetsrett som etter sin art kan få rettsvern på lovfestet eller ulovfestet grunnlag, jf. det panterettslige legalitetsprinsipp i panteloven § 1 - 2 annet ledd for så vidt gjelder pant.

Disposisjonen må «påføre eller utsette» «noen» for tap. Fare for tap er dermed tilstrekkelig.

Skyldkravet er forsett, og strafferammen er bot eller fengsel inntil seks måneder eller inntil tre år ved særdeles skjerpende omstendigheter. Medvirkning er straffbar, jf. § 278 tredje ledd. Påtalen er regulert i § 280 tredje og fjerde ledd. For påtale ved overtredelse av § 278 første ledd kreves fornærmedes begjæring i tillegg til allmenne hensyn. Overtredelser av annet ledd påtales ikke av det offentlige uten fornærmedes begjæring.

Straffelovkommisjonen går inn for å ta inn en bestemmelse som svarer til straffeloven 1902 § 278 annet ledd, jf. delutredning VII side 385-386. Bakgrunnen for at kommisjonen ikke foreslår å videreføre bestemmelsens første ledd, er at denne fremstår som overflødig ved siden av den generelle bestemmelsen i annet ledd. Kommisjonen ber departementet vurdere om sikkerhet i immaterialrettigheter og selskapsandeler bør beskyttes av straffebestemmelsen mot krenkelse av sikkerhetsrett.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om innholdet i forslaget, men Agder lagmannsrett mener bestemmelsen om krenkelse av sikkerhetsrett bør overføres til kapitlet om kreditorvern.

11.9.2 Departementets vurdering

Departementet går inn for å videreføre straffeloven 1902 § 278.

Til støtte for ikke å videreføre straffeloven 1902 § 278 kan det anføres at den krenkede sikkerhetshaveren, på samme måte som den første kjøperen i dobbeltsalgstilfellene, normalt vil ha et erstatningskrav mot sikkerhetsstilleren, enten på kontraktrettslig grunnlag eller etter alminnelige erstatningsrettslige regler, jf. panteloven § 1 - 8. Straff skal være en subsidiær reaksjon, og derfor forbeholdes tilfeller der andre privat- eller offentligrettslige sanksjoner ikke finnes eller er åpenbart utilstrekkelige, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 92 og delutredning VII side 84. Sikkerhetshaverens krav på erstatning som følge av sikkerhetsstillerens ulovlige disposisjoner over sikkerhetsobjektet, har imidlertid ingen verdi i normaltilfellene der objektet tilhører den personlige skyldneren. Det skyldes at det er nettopp sikkerhetsobjektet som skal sikre sikkerhetshaver dekning når skyldneren ikke er søkegod eller misligholder sin personlige forpliktelse. Et erstatningskrav er i slike tilfeller en lite egnet sanksjon.

For å videreføre straffansvaret for krenkelse av sikkerhetsrett taler det også at ordningen med kreditt mot realsikkerhet er sentral for et sikkert og effektivt omsetningsliv. I tillegg til å verne den skadelidende part i sikkerhetsforholdet, verner straffeloven 1902 § 278 derfor en viktig samfunnsinteresse. Handlingene krenker den tilliten som kredittytelser bygger på, og som sikkerhetshaveren er avhengig av. Tar man bort det strafferettslige vernet mot ulovlig bruk av sikkerhetsobjektet, kan det føre til at kreditorer vil være mer tilbakeholdende med å yte kreditt.

Departementets forslag bygger på straffeloven 1902 § 278 annet ledd, men gir et noe sterkere vern, jf. lovforslaget § 386. Ordlyden i § 278 verner ikke mer moderne sikkerhetsobjekter og sikringsformer som det i dag ikke er noen fornuftig grunn til å holde utenfor.

For det første går departementet inn for at bestemmelsens vern ikke skal være begrenset til sikkerhetsretter i «gjenstander» og «fordringer», men generelt gjelde for sikkerhet i «formuesgoder». Formålet med straffansvaret tilsier at det avgjørende bør være om det dreier seg om et objektet som har økonomisk verdi, og som rettsgyldig kan pantsettes eller beheftes med annen sikkerhetsrett. Det er for eksempel like god grunn til å beskytte sikkerhetsretter i immaterialrettigheter som sikkerhetsretter i fysiske gjenstander, og det er like god grunn til å beskytte sikkerhetsretter i registrerte finansielle instrumenter (for eksempel aksjer registrert i verdipapirregisteret) som sikkerhetsretter i enkle fordringer og fordringer knyttet til et fysisk verdipapir.

For det annet går departementet inn for at sikringsformen overdragelse av eiendomsrett til sikkerhet skal være vernet av bestemmelsen. I dag er det hjemmel for slik sikkerhetsstillelse for enkle pengekrav, jf. panteloven § 4-9 og § 4-10 (factoring) og finansielle instrumenter, jf. lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 3, men det er omstridt om krenkelse av en slik sikkerhetsrett rammes av straffeloven 1902 § 278 eller § 277 om svikaktig dobbeltsalg. En overdragelse av eiendomsrett til sikkerhet fremstår utad som en ordinær eiendomsoverdragelse, men mellom partene skal det skje et etteroppgjør om og i tilfellet når det sikrede kravet innfris, jf. panteloven § 4-9. Misligholder debitor betalingsforpliktelsen, beholder sikkerhetshaveren eiendomsretten til sikringsobjektet, med mindre partene har avtalt noe annet. Det vil være mest nærliggende å bedømme rettsstridige disposisjoner over sikringsobjektet i slike tilfeller som et svikaktig dobbeltsalg.

Som nevnt er det omstridt om arrestrett er beskyttet etter straffeloven 1902 § 278, i tillegg til etter § 343. Arrest er en form for midlertidig sikring som skal tjene som sikkerhet for et pengekrav, og er regulert i tvisteloven kapittel 32 og 33. Av tvisteloven § 33-7 første ledd fremgår det at arrest medfører at skyldneren mister retten til å råde over de arresterte formuesgoder til skade for arresthaveren. Annet og tredje ledd fastsetter at arrest får rettsvern mot saksøktes rettslige disposisjoner etter reglene for utleggspant i panteloven, men gir ikke vern mot skyldnerens kreditorer eller rett til å kreve tvangsdekning. Som sikringsform er arrest følgelig vesentlig forskjellig fra panterett. Departementet mener derfor at det ikke er naturlig å se rettstridige disposisjoner over formuesgoder det er tatt arrest i, som krenkelse av sikkerhetsrett. Det er ikke dermed sagt at arresthaveren ikke bør være strafferettslig beskyttet mot skyldnerens ulovlige disposisjoner over formuesgodet det er tatt arrest i, men et slikt vern er gitt i straffeloven 2005 § 169. Paragraf 169 viderefører med enkelte endringer straffeloven 1902 § 343, og setter straff blant annet for den som «ulovlig tilintetgjør, skader, skjuler, bortfører eller avhender gods som det er tatt utlegg, hefte, arrest eller beslag i». Selv om denne bestemmelsen er plassert i kapitlet om vern av offentlig myndighet og har som hovedformål å verne mot hindring av tvangsfullbyrding, gir den etter departementets syn arresthaveren tilstrekkelig strafferettslig beskyttelse.

Beslektet med arrest er heftelse av siktedes formuesgoder i medhold av straffeprosessloven kapittel 17. Heftelse er et straffeprosessuelt tvangsmiddel som kan besluttes for å sikre fornærmedes krav på erstatning eller oppreisning i en straffesak, eller for å sikre betaling av bot, saksomkostninger og inndragning. Virkningene av hefte er de samme som ved arrest, jf. henvisningen i straffeprosessloven § 219 til tvisteloven § 33-5 til § 33-8. Reglene om heftelse er nærmest aldri brukt, og en krenkelse av slik sikkerhetsrett er derfor ikke særlig praktisk. Etter departementets syn gir straffeloven 2005 § 169 et tilstrekkelig vern også mot krenkelse av heftelse.

Strafferammen for overtredelser av straffeloven 1902 § 278 er bot eller fengsel inntil seks måneder, men fengsel inntil tre år kan anvendes når det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Det er vanskelig å utlede noe generelt om straffutmålingspraksis. Som Straffelovkommisjonen mener departementet det må være tilstrekkelig med en strafferamme i det nedre sjikt, og anser bot eller fengsel inntil to år som passende. I tråd med departementets generelle utforming av strafferammer i straffeloven 2005 videreføres ikke sidestrafferammen på tre år ved særdeles skjerpende omstendigheter. jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 19. Forslaget er ikke ment å endre straffutmålingspraksis etter straffeloven 1902 § 278.

Påtalen vil følge den generelle regelen i straffeprosessloven § 62 a slik den lyder etter at straffeloven 2005 er satt i kraft, og vil ikke lenger være betinget av at det foreligger påtalebegjæring, sml. straffeloven 1902 § 280.

11.10 Korrupsjon

11.10.1 Innledning

Straffebudene mot korrupsjon i straffeloven 1902 §§ 276 a til 276 c ble tilføyd ved lov 4. juli 2003 nr. 79.

Bakgrunnen for de nye bestemmelsene var ratifikasjonen av Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon. Straffelovrådet fikk 28. september 2000 i oppdrag å utrede hvilke tilpasninger som var nødvendige for å kunne ratifisere konvensjonen. Straffelovrådet avga sin utredning 18. desember 2002, trykt som NOU 2002: 22 En alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon. Utredningen ble sendt på høring 19. desember samme år. På bakgrunn av høringen fremmet Justisdepartementet forslag til straffebud mot korrupsjon i Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) Om lov om endringer i straffeloven mv. (straffebud mot korrupsjon).

Departementet foreslår i proposisjonen her å videreføre straffebudene mot korrupsjon, grov korrupsjon og påvirkningshandel med én endring: Medvirkningstillegget er fjernet. Straffansvar for medvirkning er regulert i den generelle bestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. Materielle endringer er ikke tilsiktet.

Straffelovkommisjonens synspunkter i delutredning VII vil i liten grad bli referert her ettersom de nye bestemmelsene ble vedtatt etter at kommisjonen avga sin utredning. Høringsinstansenes syn fremgår av Ot.prp. nr. 78 (2002-2003).

11.10.2 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 276 a rammer både den som krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel, og den som gir eller tilbyr en slik fordel. Handlingen må være begått i anledning stilling, verv eller oppdrag. Bestemmelsen omfatter følgelig både aktiv og passiv korrupsjon i så vel offentlig som privat sektor.

Uttrykket «utilbørlig fordel» innebærer at det må foreligge et klart klanderverdig forhold for at bestemmelsen skal komme til anvendelse, jf. spesialmerknadene til § 276 a i Ot.prp. nr. 78 (2002-2003). Utilbørlighetsstandarden har ikke et fasttømret innhold, men vil variere avhengig av partenes stilling og posisjon og over tid bli påvirket av de dominerende moral- og etikkoppfatninger i samfunnet.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil tre år. Også medvirkning til korrupsjon er straffbart.

Grov korrupsjon er regulert i straffeloven 1902 § 276 b. Den øvre strafferammen er fengsel inntil ti år.

Videre er det inntatt et straffebud mot påvirkningshandel i straffeloven 1902 § 276 c. Bestemmelsen rammer både aktiv og passiv påvirkningshandel. I begge tilfelle dreier det seg om en utilbørlig fordel som kreves eller tilbys for å påvirke utføringen av en annens stilling, verv eller oppdrag.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil tre år. Også medvirkning er straffbar.

Gjeldende rett er mer utførlig fremstilt i merknadene til straffeloven 1902 § 276 a til § 276 c i Ot.prp. nr. 78 (2002-2003).

11.10.3 Departementets vurdering

Straffebestemmelsene mot korrupsjon og påvirkningshandel er forholdsvis nye. I proposisjonen vil derfor departementet bare foreslå en lovteknisk endring: Som følge av at medvirkningsansvaret er regulert i straffeloven 2005 § 15, er det ikke lenger behov for et medvirkningstillegg i de enkelte straffebudene.

Det følger av Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon artikkel 17 at Norge er forpliktet til å ha jurisdiksjonsregler som åpner for at korrupsjonshandlinger som er begått på norsk territorium, skal kunne pådømmes i Norge. Videre gjelder det samme for handlinger begått i utlandet av norsk statsborger eller dersom forholdet involverer en norsk tjenestemann. Etter departementets oppfatning oppfyller straffeloven 2005 § 6 disse konvensjonsforpliktelsene. Det følger av § 6 at straffelovgivningen gjelder for handlinger som Norge etter overenskomster med fremmede stater eller etter folkeretten for øvrig har rett eller plikt til å strafforfølge.

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII at vanlig bestikkelse og påvirkningshandel skal kunne straffes med bøter eller fengsel inntil to år, se punkt 9.8.3 side 317. Strafferammen for grov korrupsjon er foreslått satt til fengsel inntil seks år. Etter gjeldende rett er strafferammen bøter eller fengsel inntil tre år for vanlig korrupsjon og for påvirkningshandel. Strafferammen for grov korrupsjon er fengsel inntil ti år.

Etter departementets oppfatning er korrupsjon og påvirkningshandel så vidt alvorlige overtredelser at det etter omstendighetene kan være behov for å reagere med fengsel inntil tre år. Også tilfeller av bestikkelse som ikke anses for å være grove, kan innebære alvorlige tillitsbrudd som taler for en streng reaksjon.

Når det gjelder grov korrupsjon, peker departementet på at søkelyset - både nasjonalt og internasjonalt - de siste årene har vært rettet mot de alvorlige virkningene av korrupsjon. Korrupsjon utgjør en trussel mot rettsstaten, demokratiet, menneskerettighetene og sosial rettferdighet, se Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet for 2004 til 2007 side 10. De samfunnsskadelige virkningene av korrupsjon taler for at det bør reageres strengere enn mot andre former for økonomisk kriminalitet. I Rt. 2001 side 227 la Høyesterett til grunn at økonomisk utroskap i form av korrupsjon bør straffes strengere enn underslag og andre former for økonomisk utroskap. Det samme må gjelde ved domfellelse for overtredelse av de nye straffebestemmelsene mot korrupsjon. Gjeldende rett bør videreføres på dette punktet. I spesielt grove korrupsjonssaker kan det derfor være behov for en strafferamme på fengsel inntil ti år.

Straffebestemmelsene mot korrupsjon ble vedtatt for forholdsvis kort tid siden, og straffenivået kan ikke sies å være endelig fastlagt. Domstolene bør derfor ha rom til å fastsette et passende straffenivå for denne typen overtredelser i konkrete saker. Det er for tidlig å vurdere om strafferammene på tre og ti år er realistiske sammenholdt med utmålingspraksis.

På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre maksimumsstraffene på bot eller fengsel inntil tre år for vanlig korrupsjon og påvirkningshandel og fengsel inntil ti år for grov korrupsjon, jf. forslaget til §§ 387 og 388.

11.11 Økonomisk utroskap

11.11.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 §§ 275 og 276 regulerer straffansvaret for utroskap og grov utroskap. Bestemmelsene rammer den som forsømmer en annens anliggender som han styrer eller har tilsyn med, eller handler mot den annens tarv. Det kreves at lovovertrederens stilling har en viss selvstendig karakter. Høyesterett har gått forholdsvis langt i å anvende straffebudet mot handlinger begått av personer i stillinger med mindre grad av selvstendighet, jf. Rt. 1992 side 1463. Dommen gjaldt en rekke tyverier begått av en vekter i forbindelse med vaktoppdrag. Forholdet ble bedømt som utroskap overfor vaktselskapet. Høyesteretts flertall pekte på at det neppe bør stilles krav om noen høy grad av selvstendighet for den som har i oppdrag å føre tilsyn med en annens anliggender. Den alminnelige oppfatningen om at bestemmelsen bare tar sikte på personer som har en stilling med en viss selvstendig karakter, er mer treffende i forhold til alternativet «styrer» en annens anliggender.

Straffebudet mot utroskap rammer ikke de mer bagatellmessige forgåelsene. Høyesterett synes i praksis å ha lagt avgjørende vekt på om handlingen innebar brudd på interne instrukser eller regler ved vurderingen av om gjerningspersonen har handlet mot fornærmedes tarv, jf. Rt. 1994 side 1555.

Videre kreves det vinnings hensikt eller skadehensikt for domfellelse for utroskap, jf. § 275 første ledd. Vinningen må ha vært uberettiget. Med «uberettiget» menes ikke bare handlinger som er uttrykkelig forbudt ved lov, arbeids- eller oppdragsavtale eller andre bestemmelser. Det omfatter også vinning ved handlinger som ut fra en helhetsvurdering må anses som illojale mot fornærmede, jf. Rt. 1995 side 1536.

Straffen for utroskap er fengsel inntil tre år. Under særdeles formildende omstendigheter kan bot anvendes alene. Straffen for grov utroskap er fengsel inntil seks år, jf. § 276 første ledd. Medvirkning både til utroskap og grov utroskap er straffbar.

Dersom forholdet rammes av straffebestemmelsene mot underslag eller korrupsjon, kommer ikke straffeloven 1902 § 275 til anvendelse, jf. tredje ledd.

Offentlig påtale etter § 275 og § 276 finner ikke sted uten fornærmedes begjæring dersom forbrytelsen er forøvd mot noen av den skyldiges nærmeste, med mindre det kreves av allmenne hensyn, jf. straffeloven 1902 § 280 første ledd. Overtredelse av § 275 påtales ikke i noe tilfelle uten fornærmedes begjæring med mindre den skyldige ved bruk av allmennhetens tillit eller lettroenhet har gjort seg skyldig i forbrytelser mot flere personer eller for øvrig allmenne hensyn krever påtale, jf. § 280 annet ledd.

11.11.2 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår bestemmelser i § 22-10 og § 22-11 som svarer til straffeloven 1902 §§ 275 og 276, med enkelte endringer, se delutredning VII side 315.

For det første foreslår kommisjonen å innsnevre bestemmelsenes rekkevidde slik at de bare vil omfatte personer med en mer selvstendig stilling enn det som er tilfellet etter gjeldende rett. Straffelovkommisjonen fremholder at straffebudet skal sikre lojal opptreden fra personer som er gitt et særlig ansvar eller vist en særlig tillit. Ifølge kommisjonen vil ofte straffebestemmelsene mot tyveri eller underslag kunne anvendes mot underordnede.

Videre ønsker kommisjonen å få frem at det bare er de alvorligere krenkelsene av prinsipalens interesser som skal rammes. Ved mindre alvorlige overtredelser kan tjenstlige reaksjoner anvendes.

For det tredje foreslår kommisjonen å erstatte kravet til vinnings hensikt med et krav om forsett om å oppnå vinning. Kommisjonen foreslår at alternativet skadehensikt utgår da den anser det for å være lite praktisk.

Endelig foreslår kommisjonen at strafferammen for alminnelig utroskap settes til bot eller fengsel inntil to år, mens grov utroskap skal kunne straffes med fengsel inntil seks år.

11.11.3 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet og ØKOKRIM har merknader til bestemmelsene om økonomisk utroskap.

ØKOKRIM går imot Straffelovkommisjonens forslag om å begrense straffebestemmelsens rekkevidde til å gjelde personer med en mer selvstendig stilling enn etter gjeldende rett. Instansen mener det er behov for en bestemmelse som er rettet mot særlig grove tilfeller av lojalitetssvikt. Dersom lovovertrederen er vist en ikke ubetydelig tillit, jf. Rt. 1992 side 1463, bør det ikke kreves at vedkommende har en overordnet stilling. Videre fremholder ØKOKRIM at gode grunner taler for å beholde dagens ordlyd. Den er godt innarbeidet og rekkevidden er trukket opp i rettspraksis.

Politidirektoratet slutter seg til ØKOKRIMs uttalelse.

11.11.4 Departementets vurdering

Departementet mener, i likhet med Straffelovkommisjonen, at betegnelsen «økonomisk utroskap» gir et godt uttrykk for hvilke handlinger straffebudet skal ramme. Alene å bruke «utroskap» kan lett gi umiddelbare assosiasjoner til ulike former for troløshet av ikke-økonomisk art. Overtredelse av straffebudet vil normalt være økonomisk motivert, men det er ikke et vilkår for straffansvar.

Straffelovkommisjonen har foreslått at straffebudet bør begrenses til å ramme lovovertredere med en mer selvstendig stilling. Som redegjort for under punktet om gjeldende rett, har Høyesterett gått forholdsvis langt i å anvende straffebudet mot handlinger begått av personer i stillinger med mindre grad av selvstendighet. Det gjelder først og fremst alternativet «har tilsyn med» i straffeloven 1902 § 275, jf. Rt. 1992 side 1463. De to høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, går imot forslaget om å endre gjeldende rett.

Departementet støtter i utgangspunktet kommisjonens synspunkt om at straffebestemmelsene mot økonomisk utroskap skal sikre lojal opptreden fra personer som har et særlig ansvar eller vises en særlig tillit. Disse personene har en spesiell mulighet til å skade den de handler for (prinsipalen). På den annen side kan også personer som fører tilsyn med en annens interesser uten å ha en overordnet stilling, volde slik skade. I Rt. 1992 side 1463 kom Høyesteretts flertall som nevnt til at det ikke burde stilles krav til høy grad av selvstendighet for den som har tilsyn med en annens anliggender. Videre pekte flertallet på det straffverdige som ligger i å tilsidesette tilsynsforpliktelser. Etter departementets oppfatning har også personer som utfører tilsyn uten å ha en overordnet stilling en slik særlig anledning til å skade prinsipalen som taler for straffansvar. Ved bare å straffe vedkommende for tyveri eller underslag, vil en vesentlig og straffverdig side ved overtredelsen falle utenfor straffansvaret.

Når det gjelder alternativet «som han styrer» i straffeloven 1902 § 275, tilsier ordlyden at gjerningspersonen må ha en stilling av en viss selvstendig karakter. Slik synes vilkåret også å være forstått i rettspraksis, se for eksempel Rt. 1976 side 994 og Gulating lagmannsretts dom 20. mars 1996 i sak LG-1995-966. For øvrig kreves det ikke at stillingen er overordnet, så lenge gjerningspersonen har en selvstendig stilling, se for eksempel Rt. 1946 side 183.

Etter departementets oppfatning er virkeområdet for bestemmelsen hensiktsmessig avgrenset etter gjeldende rett. Departementet kan ikke se at vektige grunner taler for å heve kravet til selvstendighet. Enkelte handlinger som etter gjeldende rett straffes som utroskap, vil kunne rammes av straffebestemmelsen mot tyveri. Men en del former for utroskap rammes ikke av denne bestemmelsen. Det gjelder for eksempel en bankansatts innvilgelse av lån i strid med bankens retningslinjer. Videre vil det å forsømme en annens anliggender sjelden rammes av straffebudene mot tyveri eller underslag. I en del tilfeller vil heller ikke straffebestemmelsen om skadeverk kunne anvendes. Etter departementets oppfatning er det ikke grunn til å avkriminalisere disse handlingene. I tillegg kommer at kravet til selvstendighet i straffeloven 1902 § 275 synes grundig behandlet i rettspraksis, slik at rettstilstanden ikke er særlig tvilsom. Vilkåret bør derfor bare endres hvis gode grunner taler for det.

Videre foreslår Straffelovkommisjonen å få frem at det bare er de alvorligere krenkelsene av prinsipalens interesser som skal rammes - i tråd med gjeldende rett. Departementet er enig med kommisjonen i at det er behov for en språklig modernisering av bestemmelsen. På den annen side er det vanskelig å finne en enkel formulering som markerer straffebudets nedre grense. Etter departementets oppfatning er det ikke grunn til å begrense straffansvaret til «betydelige» eller «vesentlige» krenkelser. Det ville gi inntrykk av en høyere grense for straffansvar enn det er grunnlag for etter gjeldende rett. Departementet ønsker å videreføre rettstilstanden på dette punktet. Etter departementets mening indikerer også forslaget til lovtekst at rent bagatellmessige forhold ikke rammes av bestemmelsen. Gjerningspersonen må ha handlet «mot en annens interesser som han styrer eller har tilsyn med». Det kreves et visst lojalitetsbrudd. Dersom en ansatt i en ledende stilling tar med seg kontorrekvisita hjem, vil han vanskelig kunne sies å handle mot arbeidsgivers «interesser som han styrer eller har tilsyn med». Videre må det være tale om uberettiget vinning. Etter departementets oppfatning vil det være tilstrekkelig å presisere i merknadene at bestemmelsen ikke rammer bagatellmessige tilfeller.

Straffelovkommisjonen foreslår å erstatte kravet til vinnings hensikt med et krav om forsett om å oppnå vinning. Departementet er enig med kommisjonen i at det er tilstrekkelig å kreve forsett om å oppnå vinning. Spørsmålet er nærmere behandlet i kapittel 29 om vern mot vinningslovbrudd og andre krenkelser av eiendomsretten. Departementet kan ikke se at det er et særlig behov for krav til vinnings hensikt i straffebudet mot økonomisk utroskap.

Videre mener departementet som Straffelovkommisjonen at alternativet skadehensikt i straffeloven 1902 § 275 ikke er særlig praktisk. Departementet er ikke kjent med at det har vært anvendt i rettspraksis. På den annen side er økonomisk utroskap begått med forsett om å skade like straffverdig som økonomisk utroskap begått med forsett om å oppnå vinning. Ønsker for eksempel en ansatt i en selvstendig stilling å skade sin arbeidsgiver for å hevne seg etter å ha blitt forbigått, kan det skje ved at han forsømmer sine arbeidsoppgaver. Etter departementets oppfatning bør en slik forgåelse kunne straffes. Andre straffebestemmelser - for eksempel straffebudet mot skadeverk - vil sjelden kunne få anvendelse på et slikt forhold. Er det tale om en alvorlig overtredelse, vil det heller ikke være tilstrekkelig å reagere tjenstlig. På denne bakgrunn finner departementet grunn til å videreføre skadealternativet i forslaget til straffebestemmelse mot økonomisk utroskap.

Medvirkningstillegget i straffeloven 1902 § 275 annet ledd tredje punktum og § 276 første ledd tredje punktum videreføres ikke, ettersom det i straffeloven 2005 er tatt inn en generell bestemmelse om medvirkning i § 15.

Departementet mener som Straffelovkommisjonen at en strafferamme på bot eller fengsel inntil to år for vanlig økonomisk utroskap er tilstrekkelig. Rettspraksis om vanlig økonomisk utroskap er begrenset, men det kan synes som om det normalt reageres med en kortere betinget eller ubetinget fengselsstraff, se for eksempel Rt. 1993 side 727 (90 dager betinget). Departementet kan på denne bakgrunn vanskelig se at det kan være behov for en høyere strafferamme enn bot eller fengsel inntil to år for vanlig økonomisk utroskap. Videre bør strafferammen være den samme som for vanlig bedrageri og underslag. Forslaget er ikke ment å skulle endre straffutmålingspraksis.

For grov økonomisk utroskap, foreslår departementet i likhet med Straffelovkommisjonen, å videreføre strafferammen etter gjeldende rett. Strafferammen på fengsel inntil seks år er ikke urealistisk høy, se for eksempel Rt. 1998 side 1354 der tiltalte ble idømt fem år og seks måneder fengsel. Videre er det grunn til å operere med samme strafferamme som ved grovt bedrageri og underslag.

Påtalereglene er endret i straffeloven 2005. Av ny § 62 a i straffeprosessloven følger det at den offentlige påtalemyndighet skal påtale straffbare handlinger når ikke annet er bestemt ved lov. I annet ledd er det gjort unntak for overtredelse av straffebud med en strafferamme på to år eller lavere: I slike saker forutsetter påtale at allmenne hensyn tilsier det. Ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede er opphevet. Påtalereglene for økonomisk utroskap vil derfor i alle tilfelle måtte endres. Spørsmålet blir om det er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i § 62 a første ledd.

Etter de nye reglene vil påtale ved vanlig økonomisk utroskap som etter lovforslaget har en strafferamme på fengsel inntil to år forutsette at allmenne hensyn krever det. Ved vurderingen av om allmenne hensyn tilsier påtale, skal det blant annet legges vekt på om den fornærmede ønsker det, jf. straffeprosessloven § 62 a annet ledd annet punktum. Etter gjeldende rett påtales som hovedregel ikke overtredelse av straffeloven 1902 § 275 uten fornærmedes begjæring, jf. § 280. Etter departementets oppfatning gir § 62 a annet ledd annet punktum fornærmede tilstrekkelig innvirkning på spørsmålet om vanlig økonomisk utroskap skal påtales.

Når det gjelder grov økonomisk utroskap, er gjeldende rett i samsvar med reglene i § 62 a med ett unntak. Etter gjeldende rett finner ikke påtale sted uten fornærmedes begjæring når forbrytelsen er forøvd mot noen av den skyldiges nærmeste, men mindre det kreves av allmenne hensyn, jf. straffeloven 1902 § 280 første ledd. Etter departementet oppfatning bør det i alle tilfelle være ubetinget offentlig påtale for grov økonomisk utroskap. Det er ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i straffeprosessloven § 62 a om ubetinget offentlig påtale. Reglene om påtale i straffeloven 1902 § 280 foreslås ikke videreført.

Straffelovkommisjonen har i utredningen tatt opp spørsmålet om hvorvidt bestemmelsene i aksjeloven § 19-2 og allmennaksjeloven § 19-2 bør tas inn i straffeloven og utvides til også å gjelde andre foretaksformer. Etter disse bestemmelsene kan medlemmer av styret, daglig leder, revisor og uavhengig sakkyndig som viser grov uforstand under utførelsen av sitt verv, straffes. Straffen er bot eller under skjerpende forhold fengsel inntil ett år. Spørsmålet ble opprinnelig reist da forslaget til aksjelov og allmennaksjelov ble fremmet, se spesialmerknadene til § 19-2 i Ot.prp. nr. 23 (1996-97) side 182. Departementet uttalte der at det kan være aktuelt med en generelt utformet bestemmelse i straffeloven, og at spørsmålet eventuelt bør vurderes i forbindelse med Straffelovkommisjonens arbeid. Straffelovkommisjonen foreslo at bestemmelsene bør få virke en stund før man tar stilling til behovet for å innføre en tilsvarende generell regel.

Departementet slutter seg til kommisjonens vurdering. Departementet er ikke kjent med at det er tatt ut tiltale om brudd på aksjeloven § 19-2 eller allmennaksjeloven § 19-2. Departementet har følgelig ikke grunnlag for å vurdere hvorvidt bestemmelsene virker etter sin hensikt (utover at de så vidt vites aldri har vært anvendt) og om det kan være behov for tilsvarende regler for andre foretaksformer. Til forskjell fra bestemmelsene om økonomisk utroskap er det etter disse straffebestemmelsene i aksjelovgivningen ikke noe vilkår om uberettiget vinning eller skade. Departementet antar at det kan være behov for å kunne reagere strafferettslig mot grov uforstand ved utførelsen av oppgaver som styremedlem, daglig leder, revisor eller uavhengig sakkyndig for et aksjeselskap. Men en slik straffebestemmelse bør neppe innpasses i straffeloven. Som redegjort for i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 54 til 55 er hvor alvorlig et straffbart forhold er et sentralt moment i vurderingen av om et straffebud skal plasseres i spesiallovgivningen eller i straffeloven. Strafferammen i aksjeloven § 19-2 og allmennaksjeloven § 19-2 indikerer at det ikke er tale om en særlig alvorlig forgåelse.

Etter dette finner departementet grunn til å la bestemmelsene i aksjeloven og allmennaksjeloven få virke noe lenger før det tas endelig stilling til om det er behov for et generelt straffebud mot grov uforstand for visse persongrupper i foretak.

11.12 Regnskapsovertredelser

11.12.1 Innledning

Det er tatt inn straffebestemmelser mot regnskapsovertredelser i både regnskapsloven, bokføringsloven og straffeloven 1902 § 286. Departementet foreslår å oppheve straffebestemmelsene i regnskapsloven og i bokføringsloven slik at straffansvaret for regnskapsovertredelser alene reguleres i straffeloven.

11.12.2 Gjeldende rett

Regnskapsovertredelser kan straffes både etter straffeloven 1902 § 286, regnskapsloven 17. juli 1998 nr. 56 § 8-5 og bokføringsloven 19. november 2004 nr. 73 § 15.

Straffeloven 1902 § 286 rammer forsettlige og uaktsomme overtredelser av reglene om bokføring, dokumentasjon av regnskapsopplysninger, årsregnskap, årsberetning og regnskapsoppbevaring fastsatt i lov eller forskrift. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år eller begge deler. Dersom særlig skjerpende omstendigheter foreligger, er strafferammen fengsel inntil tre år.

Regnskapsloven § 8-5 første ledd rammer forsettlig og uaktsom vesentlig overtredelse av regnskapsloven og forskrift gitt i medhold av loven. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre år. Dersom det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil seks år idømmes. Videre er medvirkning straffbar. Etter annet ledd er også mindre overtredelser straffbare. Strafferammen er her bøter eller fengsel inntil tre måneder. Også medvirkning er straffbar. Etter tredje ledd forhøyes strafferammen ved gjentakelse. Videre suspenderes foreldelsesfristen i visse tilfelle, jf. femte ledd.

Straffebudet i bokføringsloven er en videreføring av regnskapsloven § 8-5. Bestemmelsen rammer overtredelser av loven og forskrifter gitt i medhold av loven.

Straffeloven 1902 § 286 har et videre virkefelt enn regnskapsloven § 8-5 i den forstand at straffebestemmelsen også rammer overtredelser av regnskapsregler i annen spesiallovgivning enn regnskapsloven med forskrifter. Samtidig gjelder bestemmelsen bare de mer alvorlige overtredelsene, idet den oppstiller et vesentlighetsvilkår.

11.12.3 Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen peker på at regnskapsloven § 8-5 har tilnærmet samme innhold som straffeloven 1902 § 286, og foreslår å oppheve bestemmelsen i regnskapsloven, se delutredning VII side 316. Bokføringsloven ble først vedtatt i 2004 og er ikke kommentert av kommisjonen.

Straffelovkommisjonen foreslår å ta inn straffebestemmelsene mot regnskapsovertredelse, grov regnskapsovertredelse og grovt uaktsom regnskapsovertredelse i lovforslaget § 22-15 til § 22-17. I tråd med sitt hovedsynspunkt fremholder kommisjonen at vanlig uaktsomhet ikke bør strafflegges, se utredningen side 87 til 88.

Videre foreslår kommisjonen en strafferamme i det lavere sjiktet for vanlige og uaktsomme overtredelser og bot eller fengsel i inntil tre år for grove overtredelser. Kommisjonen fremholder at det er en klar forskjell i straffverdighet mellom regnskapssvikt og grove økonomiske forbrytelser. Strafferammene bør følgelig ikke ligge på det alminnelige nivået for økonomisk kriminalitet.

Kommisjonen fremholder at ikke vesentlige overtredelser ikke bør strafflegges. Den foreslår følgelig ikke å videreføre bestemmelsen i regnskapsloven § 8-5 annet ledd.

11.12.4 Høringsinstansenes syn

Fire av høringsinstansene har merknader til bestemmelsene om regnskapsovertredelser. Både Finansdepartementet, Politidirektoratet, Skattedirektoratet og ØKOKRIM, går inn for å videreføre strafferammene i regnskapsloven § 8-5.

Finansdepartementet peker på at regnskapene kan være viktig bevis i saker om økonomisk kriminalitet. Strafferammen for regnskapsovertredelser bør derfor være den samme som for økonomiske forbrytelser slik at det ikke lønner seg å ødelegge regnskaper for å få lavere straff.

Finansdepartementet har ikke merknader til at straffansvaret for regnskapsovertredelser reguleres i straffeloven, men foreslår en henvisning fra regnskapsloven og bokføringsloven til straffeloven.

Skattedirektoratet peker på at økonomisk kriminalitet ofte forsøkes skjult i regnskaper. Strafferammen bør følgelig ikke senkes. Videre fremholder denne instansen at skyldkravet ikke bør skjerpes fra simpel til grov uaktsomhet.

ØKOKRIM minner om at høye strafferammer for regnskapsovertredelser anses for å være et nyttig virkemiddel i kampen mot økonomisk kriminalitet. Videre peker ØKOKRIM på at brudd på regnskapslovgivningen kan få alvorlige samfunnsøkonomiske og privatøkonomiske skadevirkninger, som for eksempel i den såkalte Enron-saken i USA i 2001.

Politidirektoratet slutter seg til ØKOKRIMS uttalelse.

11.12.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens hovedsynspunkt om at det ikke er nødvendig å regulere straffansvaret for regnskapsovertredelser både i straffeloven og i regnskapslovgivningen. Etter gjeldende rett er gjerningsbeskrivelsene i de nevnte bestemmelsene langt på vei overlappende. Slike doble hjemler for straff bør etter departementets oppfatning unngås. De kan virke unødig forvirrende og kompliserer regelverket.

Regnskapsovertredelser kan være alvorlige straffbare handlinger. For eksempel kan manipulering av regnskapsinformasjon i foretak få alvorlige konsekvenser. Det taler for å regulere straffansvaret i straffeloven, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 54 til 55. Ingen av høringsinstansene har gått imot å regulere straffansvaret for regnskapsovertredelser alene i straffeloven. På denne bakgrunn foreslår departementet at straffebestemmelsene mot regnskapsovertredelser plasseres i straffeloven (lovforslaget §§ 392 og 393) og at bestemmelsene i regnskapsloven og i bokføringsloven oppheves. Departementet foreslår av informasjonshensyn å ta inn en henvisning til straffelovens bestemmelser i regnskapsloven og i bokføringsloven.

Når straffebestemmelsene mot regnskapsovertredelser i spesiallovgivningen foreslås opphevet, oppstår flere spørsmål.

Straffelovkommisjonen foreslår å avkriminalisere de ikke vesentlige overtredelsene av regnskapslovgivningen. Etter straffeloven 1902 § 286 er bare vesentlige tilsidesettelser straffbare, mens også ikke vesentlige overtredelser straffes etter regnskapsloven § 8-3 annet ledd og bokføringsloven § 15 annet ledd.

En avkriminalisering av ikke vesentlige overtredelser vil innebære at ikke enhver tilsidesettelse av regnskapsloven og bokføringsloven kan medføre straffansvar. Det følger av forarbeidene til straffeloven 1902 § 286 at bestemmelsen skal reserveres for de mer alvorlige bruddene og at det ikke er meningen å ramme bagatellmessige forhold, se Innst. O. nr. 5 (1979-80) side 2. Avgjørende for vesentlighetsvurderingen er blant annet virksomhetens art, overtredelsens omfang og de mulige økonomiske konsekvensene av overtredelsen. Etter rettspraksis anses for eksempel brudd på innsendingsplikten i regnskapsloven § 8-2 for å være en ikke vesentlig feil. I avgjørelsen inntatt i Rt. 2005 side 1269 ble styreleders og daglig leders unnlatelse av å sende årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning for ett år til Regnskapsregisteret subsumert under regnskapsloven § 8-5 annet ledd første punktum. Ved denne typen overtredelser kan forsinkelsesgebyr ilegges, jf. regnskapsloven § 8-3. Ett annet eksempel på overtredelse av regnskapslovgivningen som ble ansett for ikke å være vesentlig, finnes i Gulating lagmannsretts dom 8. desember 2006 i sak LG-2006-115151. Domfelte hadde samlet bilag i nærmere ti år, men ikke ført regnskap etter loven. Den totale omsetningen i hele perioden var på om lag 5,5 millioner kroner. Regelbruddene ble ikke begått med sikte på å oppnå vinning og ingen tredjepersoner hadde lidt økonomisk tap. Eidsivating lagmannsretts dom 3. november 2005 i sak LE-2005-57298 gjaldt unnlatelse av å utarbeide og sende inn årsregnskap og årsrapport for to år og unnlatelse av å sende inn revisjonsberetninger til Regnskapsregisteret. Lagmannsretten vurderte forholdet som en ikke vesentlig overtredelse.

Rettspraksis viser etter departementets oppfatning at også overtredelser av regnskapslovgivningen som ikke fremstår som rent bagatellmessige forgåelser, blir klassifisert som ikke vesentlige overtredelser. Etter Straffelovkommisjonens forslag skal slike overtredelser ikke lenger være belagt med straff. Dette vil etter departementets syn være å gå for langt. Med den gjeldende forståelsen av hva som er et vesentlig lovbrudd, vil det medføre at relativt alvorlige overtredelser, som for eksempel unnlatt bokføring i visse tilfeller, ikke kan straffes. Det er en risiko for at en slik endring vil føre til at for eksempel bokføringsplikten oftere vil bli satt til side enn i dag. For departementet har valget stått mellom enten å videreføre et straffansvar for enhver overtredelse av regnskapslovgivningen, eller å fastsette en terskel for straffansvar som er lavere enn det som følger av vesenlighetskravet som Straffelovkommisjonen foreslår, men som er så høy at ikke enhver form for overtredelse av regnskapsloven og bokføringsloven skal kunne straffes. Det siste kan for eksempel oppnås ved å stille som vilkår for straff at overtredelsen er «betydelig» eller «alvorlig».

I praksis forfølges ikke de mer bagatellmessige overtredelsene, som for eksempel bokføring av et ubetydelig beløp uten bilag. Etter departementets oppfatning er det ikke grunn til å forfølge enhver overtredelse med straff. Dette kan tale for at straffansvaret bør reserveres for de mer alvorlige forgåelsene, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 82 til 93. På den annen side knytter det seg klare ulemper til å innføre en høyere terskel for straffansvar. En slik endring kan utilsiktet bli oppfattet av de regnskapspliktige som et signal om at bokføringsplikten er mindre viktig enn før, og det vil - iallfall i en overgangsperiode - herske usikkerhet om hvor grensen for det straffbare går, noe som kan innby til spekulasjon og tilsidesettelse av reglene. Departementet har lagt avgjørende vekt på at det på dette området er lite ønskelig å komplisere rettstilstanden ytterligere, og følger ikke opp forslaget om å avkriminalisere mindre alvorlige brudd på regnskapslovgivningen. Etter forslaget vil det som i dag være opp til påtalemyndigheten å avgjøre hvilke brudd på denne lovgivningen som er alvorlige nok til at de bør bli gjenstand for strafforfølgning.

For det annet foreslår departementet et straffebud mot grov regnskapsovertredelse. Etter gjeldende rett heves strafferammen både etter regnskapsloven, bokføringsloven og straffeloven 1902 § 286 dersom det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. For å oppnå en mest mulig helhetlig utforming av straffeloven, bør økningen i strafferammen reguleres i form av et eget straffebud mot grov overtredelse. Tilsvarende bestemmelser foreslås for eksempel for bedrageri, økonomisk utroskap og underslag.

Videre foreslår Straffelovkommisjonen å endre skyldkravet fra vanlig (simpel) til grov uaktsomhet. Departementet slutter seg til kommisjonens utgangspunkt om at det, dersom uaktsomhet skal være tilstrekkelig for straff, normalt bør stilles krav om grov uaktsomhet, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 115. Det foreligger imidlertid enkelte særegne omstendigheter ved regnskapsovertredelsene som taler for å opprettholde et straffansvar for vanlig uaktsomhet. Et straffvilkår om grov uaktsomhet kan lede til en uønsket ansvarspulverisering fordi det gjennomgående er slik at mange personer er involvert i regnskapsføringen - den daglige ledelsen i virksomheten, interne og eksterne regnskapsførere, revisorer og et eventuelt styre. I enkelte virksomheter gjøres det dessuten utstrakt bruk av stråmenn, noe som gjør ansvarsforholdene enda mer uklare. Et krav om grov uaktsomhet, slik dette er definert i straffeloven 2005 § 23, kan i praksis lede til et for uthult straffansvar. Det er grunn til å stille strenge krav til at den regnskapspliktige lojalt følger regelverket. Departementet går derfor inn for at vanlig uaktsomhet fortsatt skal kunne lede til straff, se forslaget til § 394. Det vil neppe være noe alternativ å nøye seg med straff i tilfelle av grov uaktsomhet og overtredelsesgebyr eller lignende ikke strafferettslige reaksjoner mot tilfelle av uaktsomhet. Dersom påtalemyndigheten tar ut tiltale mot grov uaktsomhet, men retten frifinner fordi den bare finner vanlig uaktsomhet bevist, vil forbudet mot dobbelt strafforfølgning i EMK protokoll 7 artikkel 4 trolig gjøre at det ikke er adgang til etter frifinnelsen å ilegge overtredelsesgebyr for uaktsom overtredelse.

Et særskilt spørsmål er om reglene om suspensjon av foreldelsesfristen i straffeloven § 68 a, regnskapsloven § 8-5 fjerde ledd og bokføringsloven § 15 fjerde ledd skal videreføres i ny straffelov. Etter gjeldende rett løper ikke foreldelsesfristen under konkurs og gjeldsforhandling etter loven. Fristen kan ikke suspenderes i mer enn fem år.

Gode grunner taler for å videreføre regelen om suspensjon av foreldelsesfristen. Når en skyldners bo er under fellesforfølgning, blir straffbare forhold gjennomgående avdekket på et sent stadium av fellesforfølgningen, se Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 69.

I straffeloven 2005 § 90 er det tatt inn en bestemmelse om suspensjon av foreldelse under konkurs og gjeldsforhandling for straffbare forhold som omfattes av lovens bestemmelser om forbrytelser i gjeldsforhold. Det fremgår av merknadene til bestemmelsen at departementet siktet til de forbrytelsene som omfattes av kapittel 27 i straffeloven 1902 om forbrytelser i gjeldsforhold - blant annet § 286 om overtredelser av regnskapslovgivningen, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 477 til 478. Videre forutsatte departementet at virkeområdet til § 90 vil bli nærmere klarlagt i forbindelse med arbeidet med straffelovens spesielle del, og at det vil bli foreslått tatt inn henvisninger til de aktuelle lovbestemmelsene. Departementet foreslår derfor å ta inn en henvisning til lovforslaget §§ 392 til 394 i straffeloven 2005 § 90.

Etter straffeloven 1902 § 287 annet ledd første punktum straffes medvirkning til overtredelse av § 286. Også etter regnskapsloven § 8-5 første ledd tredje punktum og bokføringsloven § 15 første ledd tredje punktum straffes medvirkning. I straffeloven 2005 § 15 heter det at et straffebud også rammer den som medvirker til at straffebudet brytes, når ikke annet er bestemt. Departementet kan ikke se grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om medvirkningsansvar for regnskapsovertredelser. Straffansvaret bør for eksempel kunne omfatte revisor eller regnskapsfører som bidrar til regnskapsovertredelsen og personer som utsteder uriktig dokumentasjon, se Ot.prp. nr. 42 (1997-98) side 210.

Den øvre strafferammen for vesentlige overtredelser er i dag inntil tre års fengsel etter regnskapsloven § 8-5 og bokføringsloven § 15 og inntil ett års fengsel etter straffeloven 1902 § 286.

Som hovedregel idømmes ubetinget fengsel ved vesentlige overtredelser av regnskapslovgivningen, se for eksempel Rt. 2005 side 158 med henvisninger. Departementet anser imidlertid en øvre strafferamme på fengsel i tre år som høy. Den gjennomsnittlige straffen for vesentlige regnskapsovertredelser, når det ikke foreligger særlig skjerpende omstendigheter, er ubetinget fengsel i rundt 30 til 90 dager. Strafferammen på inntil ett års fengsel i straffeloven 1902 § 286 nyttes i liten grad fullt ut, og det gjelder i enda større grad strafferammen på inntil tre år fengsel i regnskapsloven og bokføringsloven. I alvorlige tilfeller der det kan være aktuelt å reagere med fengsel i mer enn ett år for overtredelse av regnskapslovgivningen, antar departementet at overtredelsen regelmessig vil anses for å være grov. I tillegg kommer reglene om forhøyelse av lengstestraffen ved sammenstøt av lovbrudd og gjentakelse i straffeloven 2005 § 79.

Departementet kan på denne bakgrunn vanskelig se noe behov for en høyere øvre strafferamme enn bøter eller fengsel inntil to år for en vanlig regnskapsovertredelse. En slik strafferamme faller sammen med forslaget til strafferamme for brudd på de fleste vinningslovbrudd. Forslaget om en slik strafferamme er ikke ment å endre straffutmålingspraksis.

I regnskapsloven § 8-5 første ledd annet punktum, bokføringsloven § 15 første ledd annet punktum og straffeloven 1902 § 286 forhøyes strafferammen dersom det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet at dette straffalternativet bør videreføres i form av en bestemmelse om grov regnskapsovertredelse. Departementet tar ikke sikte på å endre terskelen for når det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, det vil si når en overtredelse skal anses for å være grov. Departementet er i tvil om strafferammen for grov overtredelse bør settes til fengsel inntil seks år, som i regnskapsloven og bokføringsloven, eller inntil tre år, som i straffeloven 1902.

Samtlige høringsinstanser som uttalte seg om spørsmålet, gikk imot Straffelovkommisjonens forslag om en øvre strafferamme på inntil tre års fengsel.

I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet at regnskapsovertredelser i seg selv ikke kan sies å være like alvorlige forgåelser som for eksempel bedrageri og underslag. På den annen side kan regnskapsmanipulasjon få alvorlige følger både for de direkte berørte og andre. Korrekt regnskapsføring har stor betydning for blant annet investorer og långivere. Videre er det grunn til å legge en viss vekt på at grove regnskapsovertredelser kan benyttes til å skjule alvorlig økonomisk kriminalitet. Det kan tale for at strafferammen bør være den samme som for eksempel for grovt underslag og grovt bedrageri. Ellers vil det kunne «lønne seg» å la være å føre regnskaper eller å destruere regnskaper i ettertid for å unngå strafforfølgning for andre lovbrudd med høyere strafferamme. Erfaring fra enkelte saker har vist at uriktig finansiell informasjon i regnskapene i vesentlig grad kan forlede regnskapsbrukere på en måte som kan føre til store tap. Regnskapsmanipulasjon svekker også tilliten til finansiell rapportering. Slik tillit har stor betydning for transaksjonskostnadene i næringslivet og utgjør et vesentlig samfunnshensyn. At en strafferamme på seks år normalt ikke vil bli anvendt, er ikke avgjørende all den tid det kan tenkes svært alvorlige saker der maksimalstraffen vil bli idømt. Departementet går derfor inn for en øvre strafferamme for grov regnskapsovertredelse på fengsel inntil seks år.

Reglene om forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse i regnskapsloven § 8-5 tredje ledd og bokføringsloven § 15 tredje ledd foreslås ikke videreført. Det er tatt inn en generell regel om forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse i straffeloven 2005 § 79 første ledd.

11.13 Bestemmelser som ikke foreslås videreført

Som kommisjonen foreslår departementet ikke å videreføre straffeloven 1902 § 273 (prissvindel) eller § 280. Den særskilte påtaleregelen i § 280 blir erstattet av de generelle påtalereglene i straffeprosessloven, og § 273 er lite brukt og dekkes i hovedsak opp av verdipapirhandelloven § 3-8 (markedsmanipulasjon), lovforslaget § 371 (bedrageri) og bestemmelser i markedsføringsloven, jf. delutredning VII side 411.

Til toppen
Til dokumentets forside