12 Kreditorvern
12.1 Oversikt
I kapittel 31 foreslås bestemmelser om straff for visse illojale disposisjoner i tilknytning til gjeldsforhold. Felles for straffebudene er at de har som formål å verne kreditorers økonomiske interesser. Kapitteloverskriften gjenspeiler dette og følger opp Straffelovkommisjonens forslag i delutredning VII side 386 flg.
Bestemmelsene rammer tre hovedgrupper av handlinger: Boforringelse, kreditorbegunstigelse og eksekusjonshindring. Boforringelse er en fellesbetegnelse på handlinger som reduserer fordringshavernes mulighet for å få dekning for sine krav, enten som følge av at skyldnerens aktiva reduseres eller fordi skyldnerens passiva økes. Betegnelsen dekker også andre situasjoner enn der skyldneren allerede er slått konkurs slik at det foreligger et konkursbo. Kreditorbegunstigelser er handlinger som fører til at én eller flere kreditorer får dekning på de andre kreditorenes bekostning. Eksekusjonshindring foreligger når skyldneren hindrer en kreditor i å gjennomføre enkeltforfølging av sitt krav.
De fleste straffebudene i kapittel 31 verner kreditorfellesskapet, det vil si gruppen av alminnelige, usikrede kreditorer med dividendekrav i konkurs. Forslaget til §§ 403 og 405 om eksekusjonshindring verner imidlertid enkeltforfølgende kreditorer.
Også andre straffebestemmelser kan tenkes å ramme skyldners illojale handlinger, særlig bestemmelser om vinningslovbrudd, bedrageri, skattesvik og annen økonomisk kriminalitet. Rettsstridige handlinger i forbindelse med stiftelse av gjeld faller utenfor kapitlet om kreditorvern, men kan rammes av andre straffebud, eksempelvis bedrageribestemmelsene.
Kapitlet svarer til Straffelovkommisjonens utkast til kapittel 33 om kreditorvern og erstatter straffeloven 1902 kapittel 27 - Forbrydelser i Gjeldsforhold m.m. Alle straffebudene i straffeloven 1902 kapittel 27 foreslås videreført, men slik at straffebudet mot vesentlig regnskapsovertredelse, straffeloven 1902 § 286, foreslås plassert i kapittel 21 om vern av tillit som §§ 392 til 394.
Kapitlet er - i likhet med straffeloven 1902 kapittel 27 - bygd opp slik at straffebudene er forsøkt plassert kronologisk i samsvar med gangen ved kreditorforfølgning, som til slutt kan munne ut i en konkursbehandling. Det er likevel slik at tidspunktet for mulige lovbrudd kan variere, for eksempel slik at kreditorbegunstigelse kan skje både før og etter en eventuell eksekusjonshindring.
De handlinger som er straffbare etter straffeloven 1902 kapittel 27 og forslaget til kapittel 31, er illojale og klanderverdige handlinger som medfører økonomisk tap eller fare for slikt tap for kreditorene. Handlingene bidrar til å undergrave den tilliten som kredittytelser bygger på, og som alle som søker kreditt er avhengige av. Som det er gjort rede for i Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) om lov om endringer i straffeloven mv. (forbrytelser i gjeldsforhold) side 12-13, er det behov for straffebud til vern om kreditorers interesser, blant annet fordi andre sanksjoner ikke er tilstrekkelige overfor så alvorlige handlinger. I situasjoner hvor skyldnerens illojale handlinger rammer kreditorene hardest, vil erstatningsrettslige ansvarsregler ha liten verdi fordi debitor ikke er søkegod. Strafflegging av de handlinger som kapittel 31 omhandler er derfor i samsvar med de prinsipper for kriminalisering som fremgår av Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 82 flg.
Kapitlet om forbrytelser i gjeldsforhold i straffeloven 1902 ble revidert i 2004 (se nærmere om revisjonen under punkt 12.2 nedenfor). Departementet foreslår i all hovedsak å videreføre gjeldende rett slik rettstilstanden er etter revisjonen. Det foreslås imidlertid enkelte lovtekniske endringer, både som en følge av endringene i den alminnelige delen i straffeloven 2005, og for å oppfylle målet om å gi den spesielle delen i straffeloven 2005 en helhetlig struktur. Det siste er årsaken til at grove og grovt uaktsomme formues- og boforringelser foreslås regulert i egne straffebud. Det foreslås også at eksekusjonshindring og formuesforringelse ved insolvens mv., som i dag er samlet i straffeloven 1902 § 283, blir regulert i hver sine bestemmelser. Det antas at et skille vil forenkle hver av bestemmelsene og gjøre dem lettere å lese.
Departementet foreslår også at strafferammene for formues- og boforringelser som ikke er grove, for grovt uaktsomme formues- og boforringelser, og for forsettlig og grovt uaktsom eksekusjonshindring justeres (se punkt 12.5.2). Bakgrunnen for dette er særlig at strafferammene for illojale disposisjoner i gjeldsforhold bør samsvare med rammene for handlinger med tilnærmet samme straffverdighet. Ved forslaget til strafferammer i kapittel 31 har departementet særlig sett hen til strafferammene som foreslås i kapittel 27 om vern mot vinningslovbrudd og liknende krenkelser av eiendomsretten. Nedjusteringene vil for øvrig også her medføre at strafferammene fremstår som mer realistiske tak for utmålingen. Det er ikke ment at justeringene av strafferammene skal føre til en mildere straffutmåling enn det som følger av rettspraksis i dag.
Siden bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 27 ble vedtatt i sin nåværende form så sent som i 2004, har ikke departementet foretatt noen fullstendig ny gjennomgåelse av reglene nå. Isteden redegjøres det for hovedtrekkene i lovrevisjonen under punkt 12.2, før det gis en oversikt over de enkelte straffebudene under punkt 12.3. Spørsmål som krever en særlig drøftelse i forbindelse med den nye straffeloven, behandles i punktene 12.4 og 12.5.
Ingen høringsinstanser har uttalt seg om Straffelovkommisjonens utkast til et kapittel om kreditorvern i den nye straffeloven, jf. NOU 2002: 4 side 386 flg. Advokatforeningen viste uttrykkelig til sin uttalelse til forslaget som ble sendt på høring i 2000 og fulgt opp i 2004. Når det i det følgende vises til høringsinstansenes syn, gjelder henvisningen uttalelsene under høringen i 2000, som det er gjort rede for i Ot.prp. nr. 37 (2003-2004).
12.2 Revisjonen av straffeloven 1902 kapittel 27 i 2004
Straffeloven 1902 kapittel 27 ble revidert ved lov 25. juni 2004 nr. 50 om endringer i straffeloven mv. (forbrytelser i gjeldsforhold). Forarbeidene til lovrevisjonen er Straffelovrådets utredning NOU 1999: 23 Forbrytelser i gjeldsforhold, Straffelovkommisjonens delutredning VII, Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) og Innst. O. nr. 73 (2003-2004).
Formålet med lovendringene var å gjøre bestemmelsene enklere å praktisere slik at de kunne bidra til mer effektiv bekjempelse av økonomisk kriminalitet. For det første ble det økonomiske vilkåret i flere av bestemmelsene omformulert og utvidet til også å omfatte handlinger begått i en situasjon hvor skyldneren står i påtakelig fare for å bli insolvent. For det annet ble det innført et unntak fra kravet om bevis for insolvens i tilfeller av formuesforringelser forut for lovbestemt fellesforfølgning, dersom problemene med å fastslå insolvens skyldes en forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av regnskapsbestemmelser. For det tredje ble det i straffeloven innført en egen foreldelsesregel for forbrytelser i gjeldsforhold. For det fjerde ble straffansvaret for uforsvarlige økonomiske disposisjoner begrenset til tilfeller hvor handlingen har medført betydelig tap for kreditorene, og medvirkningsansvaret for kreditorer som mottar oppgjør for uforfalt gjeld ble begrenset til tilfeller hvor det er benyttet utilbørlige midler. For det femte ble skyldkravene forenklet, se om dette nedenfor under punkt 12.4. Endelig ble strukturen i kapitlet endret ved at straffebudene ble plassert «kronologisk» etter gangen ved kreditorforfølgning, og enkelte strafferammer ble justert, se om dette under punkt 12.5.
Endringene trådte i kraft 1. oktober 2004. Erfaringsmessig tar det noe tid før det avdekkes straffbare forhold som er begått av skyldnere, noe som typisk skjer i forbindelse med konkursbehandling. I tillegg tar det tid fra forholdet avdekkes og anmeldes, til det følges opp i strafferettsapparatet. Departementet har i den tiden som er gått siden loven ble revidert ikke avdekket noe behov for materielle endringer i kreditorvernbestemmelsene. Rettspraksis i tilknytning til de reviderte bestemmelsene er svært begrenset. Dette er bakgrunnen for at departementet ikke foreslår å endre bestemmelsenes materielle innhold utover å justere enkelte strafferammer.
12.3 Oversikt over straffebudene i straffeloven 1902 kapittel 27
Straffeloven 1902 § 281 setter straff for visse uforsvarlige økonomiske disposisjoner som påfører kreditorfellesskapet et betydelig tap. De handlinger som rammes er pengespill og annen risikopreget aktivitet, annen lettsindig atferd, overdrevent forbruk og grovt uordentlig forretningsførsel. Det er ikke noe vilkår at skyldneren er, blir eller står i påtakelig fare for å bli insolvent på handlingstidspunktet. Straffebudet retter seg i hovedsak mot transaksjoner som ligger utenfor rammen av skyldnerens alminnelige virksomhet - kommersielt motiverte handlinger rammes normalt ikke, jf. Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 73. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Strafferammen er bot eller fengsel inntil to år.
Straffeloven 1902 § 282 rammer visse former for kreditorbegunstigelse. Det er etter bestemmelsen straffbart for en skyldner å gi en kreditor oppgjør eller sikkerhet, dersom skyldneren enten er, blir eller står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen. Straffansvar forutsetter videre at kreditorenes dekningsutsikt svekkes i betydelig grad. I dette ligger blant annet at kommersielt motiverte handlinger normalt ikke er ment å rammes. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil to år.
Straffeloven § 283 setter straff for eksekusjonshindring og formuesforringelse ved insolvens m.v. Felles for disse to typene lovbrudd er at det er snakk om handlinger (herunder unnlatelser) som er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning for en eller flere kreditorer. Første ledd bokstav a gjør det straffbart å foreta slike handlinger når det pågår tvangsfullbyrdelse (enkeltforfølgning) eller midlertidig sikring rettet mot skyldneren. Første ledd bokstav b gjør det straffbart å foreta slike handlinger når skyldneren er, blir eller står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen, men hvor konkursbehandling ikke er påbegynt. Er konkursbehandling iverksatt, må handlingen vurderes etter straffeloven 1902 § 285. Det er et vilkår for straff etter bokstav b at handlingen er uforsvarlig. I dette ligger igjen at kommersielt motiverte forsvarlige handlinger ikke rammes. Første ledd bokstav b annet punktum fastslår at handlingen er straffbar selv om insolvens mv. ikke kan fastslås, dersom det siste skyldes at skyldneren forsettlig eller grovt uaktsomt har overtrådt regnskapsbestemmelser.
Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Strafferammen for eksekusjonshindring og formuesforringelse ved insolvens mv. er som utgangspunkt bøter eller fengsel inntil tre år. For formuesforringelsene gjelder imidlertid at dersom overtredelsen er grov og begått forsettlig, forhøyes strafferammen til bøter eller fengsel inntil seks år, jf. annet ledd første punktum. Annet ledd annet punktum angir at det ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, særlig skal legges vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av kreditorenes utsikt til dekning og om det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter.
Straffeloven § 284 gjør det straffbart for skyldneren i nærmere angitte situasjoner, og forutsatt at skyldneren er insolvent, å unnlate å begjære oppbud mv. For det første gjelder dette hvor unnlatelsen medfører at en disposisjon eller et utlegg ikke kan omstøtes, og dette svekker kreditorenes utsikt til å få dekning i betydelig grad, jf. første ledd bokstav a. For det annet gjelder dette dersom skyldnerens næringsvirksomhet klart går med tap og han må innse at han ikke vil kunne gi kreditorene oppgjør innen rimelig tid, jf. første ledd bokstav b.
Annet ledd gjør unntak fra straffansvaret for tilfeller hvor unnlatelsen av å begjære åpning av gjeldsforhandling eller konkurs skjer i forståelse med kreditorene. Det er en forutsetning for straffrihet at skyldneren opptrer i forståelse med kreditorer som representerer en vesentlig del av fordringene, både med hensyn til beløp og antall. Unntaket gjør at skyldneren lojalt kan forhandle med kreditorene for å oppnå en utenrettslig ordning uten å risikere straff. Kreditorene behøver i slike tilfeller ikke strafferettslig vern, idet de er informert om situasjonen og selv kan ivareta sine interesser, enten gjennom forhandlinger med skyldneren eller ved å sørge for at konkurs åpnes.
Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil to år.
Straffeloven § 285 setter straff for boforringelse under konkurs og gjeldsforhandling etter loven, det vil si etter at det er åpnet konkurs eller gjeldsforhandling i medhold av konkursloven eller gjeldsforhandlingsloven. Boforringelse foreligger når skyldneren opptrer slik at det er egnet til å hindre at et formuesgode tjener til dekning eller utnyttelse for kreditorene, eller uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser.
Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil tre år. For forsettlige grove overtredelser er strafferammen likevel bøter eller fengsel inntil seks år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av kreditorenes utsikt til å få dekning eller om det foreligger andre særlig skjerpende omstendigheter. Det gjelder ingen skjerpet strafferamme for grovt uaktsomme grove overtredelser.
12.4 Skyldkravet
Før lovrevisjonen i 2004 hadde flere av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 27 et blandet skyldkrav, det vil si at skyldkravet ikke var det samme i forhold til alle vilkårene i gjerningsbeskrivelsen, se Ot.prp. nr. 57 (2003-2004) side 28. Skyldkravene bidro til å komplisere straffebudene, og en forenkling av disse var en sentral del av lovrevisjonen.
I samsvar med Straffelovrådets forslag, høringsinstansenes syn, Straffelovkommisjonens forslag og departementets vurdering og lovforslag, ble skyldkravet i flere av bestemmelsene endret ved at krav om grov uaktsomhet eller forsett ble gjeldende for alle vilkårene i gjerningsbeskrivelsen. Unntak gjelder for bestemmelsen om regnskapsovertredelse (straffeloven 1902 § 286), hvor simpel uaktsomhet ble opprettholdt som skyldkrav.
I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 111-115 ga departementet uttrykk for at straffeloven 2005 som hovedregel bør begrense seg til å oppstille straff for forsettlige handlinger, og at man normalt bør kreve grov uaktsomhet som skyldkrav når det unntaksvis settes straff for uaktsomme handlinger.
For handlinger som krenker kreditorenes interesser, er det ofte særlig vanskelig å bevise forsett. Hvorvidt skyldneren handlet forsettlig, beror blant annet på om skyldneren på handlingstidspunktet kjente til eller innså sin økonomiske situasjon. Fordi denne stadig endrer seg, og fordi det ofte ikke finnes dokumentasjon for hvordan den økonomiske situasjonen var på tidspunktet for den illojale handlingen, ville en begrensning av straffansvaret til de forsettlige handlingene føre til at et stort antall klanderverdige handlinger ikke kunne straffes. En slik begrensning i straffansvaret ville også indirekte være nærmest en oppfordring til skyldnere om å unnlate å sikre dokumentasjon for sin økonomiske stilling, typisk ved å la være å føre regnskap i samsvar med regnskapsreglene. For at straffebudene til vern om kreditorenes interesser skal kunne ramme alle de straffverdige handlingene, være tilstrekkelig effektive, og kunne anvendes også på tilfeller av skjult forsett, er det følgelig nødvendig å ha uaktsomhet som alternativ skyldform.
Om det bør være straff for både grovt uaktsomme og uaktsomme overtredelser, ble vurdert ved lovrevisjonen i 2004. Straffelovrådet, et flertall av høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet, Straffelovkommisjonen og departementet, var den gang samstemmige om at bare de forsettlige og grovt uaktsomme overtredelsene burde være straffbare, jf. Ot.prp. nr. 57 (2003-2004) side 28-29.
Departementet fastholder denne vurderingen, og foreslår ikke å endre skyldkravene i kreditorvernbestemmelsene. Fordi det i praksis ofte ikke lar seg gjøre å bevise at skyldneren har utvist mer enn grov uaktsomhet, foreslår departementet straff for både forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser i samme bestemmelse. For formuesforringelse ved insolvens mv. og boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning foreslår departementet likevel egne bestemmelser om grovt uaktsomme overtredelser. Departementet følger med dette Straffelovkommisjonens skisse for oppbygging av kapittel 33.
12.5 Strafferammene
12.5.1 Lovrevisjonen i 2004
Lovrevisjonen i 2004 innebar at strafferammen for forsettlige grove boforringelser (straffeloven 1902 § 283 tredje ledd og § 285 annet ledd) ble hevet fra fem til seks år. For grovt uaktsomme boforringelser ble rammen hevet fra bøter eller fengsel inntil 6 måneder til nivået for forsettlige vanlige overtredelser, det vil si bøter eller fengsel inntil tre år (§ 283 tredje ledd jf. første og annet ledd, og § 285 tredje ledd jf. første og annet ledd).
Også for grovt uaktsom eksekusjonshindring (straffeloven 1902 § 283 første ledd bokstav a) ble strafferammen hevet fra seks måneder til tre år, samme ramme som for forsettlige overtredelser.
Strafferammen på to års fengsel for forsettlig og grovt uaktsom kreditorbegunstigelse (straffeloven 1902 § 282), for uforsvarlige disposisjoner (straffeloven 1902 § 281), og for unnlatelse av å begjære oppbud eller gjeldsforhandling (straffeloven 1902 § 284), ble videreført. Bot ble beholdt som selvstendig straffalternativ i alle bestemmelsene.
Endringene var i hovedsak i samsvar med Straffelovrådets forslag, men slik at ulike strafferammer for grove forsettlige og grove grovt uaktsomme overtredelser ble videreført. Straffelovkommisjonen ga i NOU 2002: 4 side 392 uttrykk for at straffverdigheten av handlinger som rammer kreditorfellesskapet, er den samme som for andre formuesovertredelser. På denne bakgrunn foreslo kommisjonen å nedjustere strafferammen for vanlige boforringelser fra tre til to års fengsel, i samsvar med kommisjonens forslag til strafferammer for formueslovbruddene. Departementet fant den gang, med henvisning til at de gjeldende strafferammene for formuesovertredelser var tre års fengsel, ikke grunn til å følge kommisjonens forslag.
12.5.2 Departementets vurdering
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at straffverdigheten av handlinger som rammer kreditorfellesskapet kan sammenlignes med straffverdigheten av andre formuesovertredelser. Samme synspunkt har også Straffelovrådet gitt uttrykk for, i hvert fall hva gjelder boforringelser, jf. NOU 1999: 23 side 59.
Departementet foreslår i proposisjonen her å justere strafferammene for en rekke vinningslovbrudd som ikke er grove, jf. kapittel 27. Dette bør også lede til en justering av enkelte av strafferammene i kreditorvernkapitlet. Strafferammene i Norden varierer noe, men verken Danmark, Sverige eller Finland har høyere maksimumsstraff enn to års fengsel for lovbrudd i forbindelse med gjeldsforhold som ikke er grove.
På denne bakgrunn foreslår departementet at den øvre strafferammen for forsettlig eksekusjonshindring, formuesforringelse ved insolvens mv., og for boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning, nedjusteres til fengsel inntil to år. Maksimumsstraffen på seks års fengsel for grove formues- og boforringelser foreslås beholdt. Det er ikke meningen å initiere en mildere bedømmelse av disse straffbare forholdene i straffutmålingspraksis.
Den øvre strafferammen for uforsvarlige økonomiske disposisjoner, kreditorbegunstigelse og unnlatelse av å begjære oppbud har vært to års fengsel både før og etter lovrevisjonen i 2004. Straffelovkommisjonen foreslo denne rammen både for forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser som nevnt. Departementet ga i Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) på side 32 og 36 uttrykk for at kreditorbegunstigelse - forfordeling av en av kreditorene - er mindre alvorlig enn andre former for boforringelser, og at dette burde gjenspeiles i strafferammen. Den øvre strafferammen for kreditorbegunstigelse ble derfor satt til to års fengsel, mot tre år for andre boforringelser.
Departementet fastholder sin vurdering av straffverdigheten av kreditorbegunstigelser sammenlignet med andre boforringelser. Kreditorbegunstigelse kommer tross alt en av kreditorene til gode, som derved vil få et mindre dividendekrav i boet. Også unnlatelse av å begjære oppbud og det å foreta uforsvarlige disposisjoner bør generelt sett straffes noe mildere enn formues- og boforringelser. For disse handlingene foreslås det imidlertid ikke egne straffebud for grove overtredelser. For å sikre at de grovere overtredelsene likevel kan straffes tilstrekkelig strengt, foreslås strafferammen på bot eller fengsel inntil to år videreført.
Selv om det for disse handlingene ikke foreslås ulike strafferammer for forsettlig og grovt uaktsomme overtredelser, bør det for klare tilfeller av grovt uaktsomme handlinger likevel utmåles en noe lavere straff enn for tilsvarende forsettlige handlinger.
Bot bør fortsatt være et selvstendig straffalternativ i alle straffebestemmelsene i kapittel 31.
Forslaget om justering av enkelte strafferammer bringer norsk rett mer på linje med gjeldende rett i de øvrige nordiske landene enn det som er tilfellet i dag.
Straffeloven 1902 §§ 281-285 retter seg etter sin ordlyd mot skyldneren. Straffeloven 1902 § 287 første ledd utvider personkretsen som kan straffes for overtredelse av de nevnte straffebudene som selvstendig gjerningsperson. Utvidelsen har særlig betydning når den formuesrettslige skyldneren er et selskap hvor ingen har noe personlig ansvar for selskapets gjeld. Ettersom det er tale om et selvstendig ansvar for den som handler til fordel for eller på vegne av skyldneren, og ikke et medvirkningsansvar, kan disse personene straffes selv om skyldneren ikke har hatt kjennskap til handlingen.
Annet ledd hjemler et alminnelig medvirkningsansvar. Annet punktum begrenser likevel medvirkningsansvaret for fordringshavere som har mottatt eller krevd oppfyllelse eller sikkerhet, til de tilfeller hvor fordringshaveren har opptrådt utilbørlig.
I samsvar med Straffelovkommisjonens forslag er et alminnelig medvirkningsansvar nå hjemlet i straffeloven 2005 § 15. Dette gjør straffeloven 1902 § 287 annet ledd første punktum overflødig.
Straffelovkommisjonen foreslo at begrensningen for fordringshaveres straffansvar i annet ledd annet punktum ble videreført, men at begrensningen ble formulert som en reservasjon fra det generelle ansvaret i utkastet § 3-2, jf. utredningen side 392.
Departementet foreslår å videreføre det materielle innholdet i straffeloven 1902 § 287. Første ledd foreslås videreført i § 410 første ledd. Straffeloven 2005 § 15 gjør at medvirkningsbestemmelsen i § 287 annet ledd første punktum er overflødig. Som Straffelovkommisjonen påpeker, trengs det en begrensning i medvirkningsansvaret for fordringshavere, og departementet foreslår å plassere den i tilknytning til straffebestemmelsene om kreditorvern som § 410 annet ledd.