Del 6
I Endringer i panteloven

1 Pantsettelsesadgangen etter gjeldende rett - noen utviklingstrekk

Panteloven 8 februar 1980 nr 2 åpner for en omfattende pantsettelsesadgang. I praksis kan næringsdrivende i dag pantsette samtlige aktiva av noen økonomisk betydning. Dette gjelder bl a virksomhetens faste eiendom med driftstilbehør, eventuelle leieretter til slik eiendom, motorvogner og anleggsmaskiner, varelager og utestående fordringer.

Et av siktemålene med pantelovsrevisjonen i 1980 var nettopp å utvide pantsettelsesadgangen. Etter den nye loven ble det derfor bl a gitt hjemmel for at næringsdrivende i sin alminnelighet kan underpantsette driftstilbehør og varelager (jf §§ 3-4 til 3-13). Loven åpnet videre for en samlet underpantsettelse av alle utestående og fremtidige fordringer (jf § 4-10). Falkanger-utvalget gir for øvrig en nærmere beskrivelse av utviklingen frem mot dagens rettstilstand i NOU 1993: 16 s 132-134.

Forholdet mellom realkreditten (pantekreditorene) og personalkreditten (de usikrede kreditorene) ble grundig vurdert under utarbeidelsen av panteloven 1980. En var den gang oppmerksom på ulempene ved en altfor vid pantsettelsesadgang. Bl a ble det fokusert på behovet for frie midler til konkursbehandlingen og hensynet til såkalte «ufrivillige» kreditorer, f eks kreditorer for erstatningskrav og skatte- og avgiftskrav. Under stortingsbehandlingen oppsummerte justiskomiteen drøftelsen av disse spørsmålene slik, jf Innst O nr 19 (1979-80) s 4:

«Komitéenvil anmode departementet om å følge den fremtidige utvikling nøye. Hvis det viser seg at den vide pantsettelsesadgang som nå åpnes, får for uheldige konsekvenser for de personlige kreditorer og for kredittlivet generelt, er det rimelig at spørsmålet om en eller annen kvantitativ begrensning av adgangen til å pantsette tas opp til fornyet overveielse.»

Utviklingen etter 1980 tyder på at den utvidete pantsettelsesadgangen er blitt utnyttet fullt ut. I NOU 1993: 16 s 133 gis en del statistikk over avsluttede konkurser i perioden fra 1976 til 1991. I denne perioden fant det sted en kraftig økning i antallet avsluttede konkurser - fra 484 i 1976 til 4480 i 1991. Samtidig økte de pantesikrede krav vesentlig sett i forhold til boenes samlede aktiva. Tallene viser videre at antallet boer som innstilles på grunn av manglende midler til bobehandlingen (jf konkursloven § 135), har økt kraftig i forhold til boer som sluttes etter en ordinær bobehandling (jf konkursloven § 128). I 1976 ble omlag 40 % av boene innstilt pga manglende midler til bobehandlingen, mens tallet i 1991 var steget til ca 75 %.

Som påpekt i del IV punkt 1.1 ovenfor, har konkurstallene sunket noe siden toppåret 1992. Likevel innstilles fortsatt så mange som tre av fire boer etter konkursloven § 135.

For en nærmere oversikt over rettstilstanden i Sverige, Danmark, Tyskland og England vises til NOU 1993: 16 s 137-141. Utvalgets hovedinntrykk er at den vide pantsettelsesadgangen i Norge på ingen måte er enestående. Utvalget hevder at virkningene av en omfattende pantsettelsesadgang også har vist seg å være tilsvarende, og i flere land har en derfor vurdert behovet for begrensninger i pansettelsesadgangen.

2 Utvalgets syn på behovet for begrensninger i pantsettelsesadgangen

Utvalget drøfter i NOU 1993: 16 s 134-137 generelt behovet for begrensninger i pantsettelsesadgangen.

Utvalget mener at de statistiske opplysningene om avsluttede konkurser i perioden 1976-1991 som er gjengitt i NOU 1993: 16 s 133, illustrerer en bekymringsfull utvikling. Pantekreditorenes krav i konkurser har etter utvalgets syn redusert både muligheten for å dekke en normal bobehandling og dividenden for de uprioriterte kreditorene. Selv om utvalget understreker at denne reduksjonen ikke utelukkende skyldes den omfattende pantsettelsesadgangen, mener utvalget likevel at pantsettelsesadgangen er en viktig grunn til den uheldige utviklingen.

Utvalget påpeker på den ene siden at avtalt panterett har lang tradisjon og må anses for å være av helt grunnleggende betydning for kredittlivet. Hovedfordelen med pantesystemet er at det virker kredittskapende. Både for næringsdrivende og privatpersoner vil pantemuligheten ofte være en forutsetning for overhodet å få tilgang til kapital av en viss størrelse. For øvrig vil pantesikret kreditt være rimeligere enn annen kreditt og utvalget fremhever at norsk næringsliv har særlig behov for rimelig fremmedkapital.

På den andre siden mener utvalget at for stor kredittilgang ikke nødvendigvis behøver å være et gode. Utvalget hevder f eks at det er prinsipielt uheldig om en full utnyttelse av panteadgangen fører til at den som reelt sett er eier av en virksomhet - pantekreditoren - ikke samtidig er ansvarlig for virksomhetens forpliktelser. Utvalget tror også at en redusert pantsettelsesadgang vil medføre krav om større egenkapital og håper således å fremtvinge grundigere risikovurderinger hos eierne før ny virksomhet etableres.

Etter utvalgets syn kan det anføres tungtveiende argumenter for å begrense pantsettelsesadgangen. Utvalget mener at det er nødvendig å tilføre bobehandlingen flere midler. Ifølge utvalget kan manglende midler i boene ha en rekke uheldige konsekvenser. Mange kreditorer ser ingen mening i å begjære skyldneren konkurs så lenge en risikerer at verken den anmeldte fordringen eller utgiftene i forbindelse med konkursbegjæringen (herunder forskuddsbeløpet som kreves innbetalt) får noen som helst dekning. Dette fører til at virksomheten ofte fortsetter vesentlig lenger enn den burde ha gjort. Uten midler kan boet heller ikke foreta noen nødvendig gjennomgåelse av skyldnerens disposisjoner som f eks kan avdekke unndratte midler eller omstøtelige disposisjoner. Utvalget antar at det derfor i mange tilfeller spekuleres i at boet ikke har midler til å føre en rettssak. Samtidig reduseres også sjansene for å avdekke mulige straffbare forhold i forbindelse med virksomheten.

Utvalget fremhever videre at begrensninger i pantsettelsesadgangen kan bedre stillingen for de uprioriterte kreditorene som i dag oppnår liten eller ingen dekning i konkurs. Personalkreditten hevdes å være en praktisk og smidig kredittform som tvinger kredittyterne til å foreta en grundigere risikovurdering av skyldnerens virksomhet. Ifølge utvalget vil en begrensning i realkreditten således bidra til at kapitalen i større grad kanaliseres mot livskraftig virksomhet. Endelig peker utvalget på at en redusert pantsettelsesadgang kan bidra til å styrke gjeldsforhandlingsinstituttet ved at gjeldsforhandlinger vil bli presset frem på et tidligere tidspunkt og dermed bedre mulighetene for videre drift og sysselsetting.

Utvalget konkluderer etter dette med at pantsettelsesadgangen bør begrenses. Utvalget foreslår riktig nok ingen grunnleggende reform av realkreditten, men bare forskjellige endringer i dagens regler som kan bedre ivaretakelsen av de nevnte hensyn. I korthet nevnes at utvalget bl a går inn for å fjerne det såkalte factoringpantet, dvs adgangen til samlet underpantsettelse av utestående fordringer (jf punkt 3 nedenfor). Et flertall i utvalget foreslår videre å oppheve varelagerpantet(jf punkt 3) og å begrense næringsdrivendes adgang til å ta salgspanti varer som er beregnet for forbruk (jf punkt 6). Et samlet utvalg foreslår endelig innført et legalpant for boomkostningersom går ut på at boet på første prioritet kan tilegne seg 5 prosent av verdien av alle skyldnerens pantsatte aktiva (jf punkt 7).

3 Bør varelager- og factoringpantet oppheves?

3.1 Gjeldende rett

Etter forlagspanteloven 1946 var adgangen til underpantsettelse av varelagerforbeholdt industri- og håndverksbedrifter av en viss minstestørrelse. Pantsettelsen kunne videre bare skje til sikkerhet for driftskreditt. Dagens regler om varelagerpant i panteloven §§ 3-11 til 3-13 innebar en vesentlig utvidelse av adgangen til underpantsettelse av varelager. Varelagerpant kan nå etableres i all næringsvirksomhet og for alle typer kreditt, ikke bare driftskreditt. Panteretten får rettsvern ved tinglysing i Løsøreregisteret.

Det følger av panteloven § 4-10 at næringsdrivende kan pantsette enkle pengekravpå vederlag for varer eller tjenester som de har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne. I NOU 1993: 16 s 150-151 gjør utvalget rede for utviklingen av på den ene siden den tradisjonelle factoringvirksomheten og på den andre siden det såkalte factoringpantet. Begge disse pantsettelsesformene anses i dag å ha hjemmel i panteloven § 4-10. I korte trekk går den tradisjonelle factoringut på at en næringsdrivende (klienten) planmessig overfører sine kundefordringer til et finansieringsselskap (factor) som har til oppgave å inndrive de enkelte fordringene. Finansieringsselskapet utbetaler ved overføringen en del av fordringens pålydende til klienten som dermed får frigjort en tilsvarende del av kapitalen. Factoringpantetinnebærer derimot en samlet underpantsettelse av alle skyldnerens utestående og fremtidige vederlagskrav på varer og tjenester. Pantsetteren beholder her altså rådigheten over de pantsatte kravene. Rettsvern oppnås enkelt ved tinglysing i Løsøreregisteret og en behøver således ikke å gi melding om pantsettelsen til skyldnerne, slik som ved annen pantsettelse av enkle krav.

3.2 Utvalgets forslag

Falkanger-utvalget foreslår å avskaffe både varelager- og factoringpantet, jf panteloven §§ 3-11 til 3-13 og 4-10. Når det gjelder varelagerpantet, er det dissens i utvalget, idet et mindretall ønsker å opprettholde denne pantsettelsesformen uendret.

Som begrunnelse for å oppheve varelagerpantet,viser utvalgets flertallgenerelt til målsettingen om å tilføre boene og de uprioriterte kreditorene økte midler, jf NOU 1993: 16 s 146-147:

«Varelagerpantet har i likhet med annen pantsettelse bidratt til å svekke de personlige kreditorers stilling. I en overveiende andel av konkurser er det ikke tilstrekkelige midler til bobehandling, og rent unntaksvis får uprioriterte kreditorer dividende av betydning. Etter flertalletsoppfatning er en slik fordeling urimelig i forhold til de uprioriterte kreditorer. Flertalletvil også fremheve at en begrensning av varelagerpantet synes å være en nødvendig forutsetning for at utvalgets reformforslag skal få den tilsiktede effekt. Det er ønskelig med en generell forbedring av konkursboets og de upriorterte kreditorers stilling. Dette må sees på bakgrunn av at debitors eiendeler varierer med bransje, sesong og driften for øvrig. I enkelte konkursbo vil fordringsmassen være det vesentlige aktivum, mens i andre tilfeller vil fast eiendom eller varelageret utgjøre eiendeler av verdi. Konkursboet bør være gjenstand for grundig gjennomgang uansett bransje og eiendelenes karakter. Begrensningen av pantsettelsesadgangen bør derfor skje på flere felter. Hvor konkursdebitor har fast eiendom, skip eller andre aktiva av betydning, vil Konkurslovutvalgets forslag til legalpant [...] sikre midler til bobehandlingen. Hvis eiendelene derimot hovedsakelig består av fordringer eller varelager og driftstilbehøret er leiet eller leaset, kan legalpantet på 5 % utgjøre et relativt lite beløp. Særlig vil dette være tilfelle ved konkurs hos detaljister i varehandelen. I slike tilfeller er det helt avgjørende at varelageret ikke er pantsatt hvis man skal kunne finansiere den nødvendige bobehandling.»

Om varelagerpantets betydning for kredittilførselenuttaler utvalgets flertall videre, jf NOU 1993: 16 s 147:

«Utvalgets flertallmener kredittilgangen er et viktig argument, men vil samtidig påpeke at varelageret utgjør et relativt dårlig sikkerhetsobjekt. Normalt ytes det visstnok kun kreditt for inntil 25 % av takst, mot rundt 80 % ved fast eiendom. Videre utgjør pantets karakter av tingsinnbegrep en usikkerhetsfaktor. Svingninger i sesong og moter kan gjøre at varelageret enten er tomt eller verdiløst nå panthaver tiltrer pantet. Det er dessuten en tendens til at det blir tatt pant i alt mulig det kan tas pant i, uten at varelagerpantet har vesentlig betydning for kredittilførselen. Konkurslovutvalget foreslår at også factoringpantet skal oppheves [...]. Dette vil ytterligere bidra til å gjøre varelageret til et svakt kredittobjekt fordi varelager- og factoringpant ikke lenger kan utfylle hverandre som komplementær sikkerhet. Flertallettror dessuten at bortfall av varelagerpantet kan medføre at finansnæringen foretar en grundigere vurdering av debitors ledelse, drift, konsept og markedsutsikter før det ytes driftskreditt. Forøvrig kan det også nevnes at i Danmark kan varelageret ikke underpantsettes som tingsinnbegrep [...]. Dette har tilsynelatende ikke skapt problemer av betydning for det danske næringslivet.

Et bortfall av varelagerpantet kan også ha til følge at en større del av debitors eiendeler blir solgt gjennom ordinære salgskanaler. Konkursboet vil heretter alene være ansvarlig for realisering av varelageret [...], og det forutsettes at salget i størst mulig utstrekning bør skje gjennom bruk av debitors ansatte. Dette vil bidra til å sikre videre drift i en avviklingsperiode, samtidig som skrittvis avhendelse trolig vil utbringe et større beløp enn hvis varelageret«dumpes»i markedet.»

Utvalgets mindretall(medlemmene Falkanger og Kjølstad) erkjenner vekten av argumentene som flertallet anfører, men er likevel under tvil kommet til at varelagerpantet bør opprettholdes. Mindretallet legger avgjørende vekt på kredittilgangen som argument for å beholde denne pantsettelsestypen, jf NOU 1993: 16 s 147:

«Varelagerpantet er godt innarbeidet, og har vist seg å være en hensiktsmessig kredittordning. Pantsettelse av varelageret som tingsinnbegrep kan være det eneste eller det vesentligste kredittgrunnlaget for mange yrkesutøvere. I varehandelen vil det f eks i mange tilfeller være aktuelt å drive fra leide lokaler. Hvis leien er knyttet til markedsnivået til enhver tid, vil leiekontrakten i seg selv ikke representere noen pantsettbar verdi. Den handlende står derfor tilbake med varelageret og utestående fordringer som kredittgrunnlag, og når factoringpantetforeslåsopphevet [...], blir det kun varelageret som kan tjene som realsikkerhet. For store næringsdrivende eller den som er knyttet til en kjede, vil kredittproblemene i praksis kunne løses. Det er særlig den lille eller mellomstore selvstendige næringsdrivende som vil komme i en svært vanskelig situasjon. Dette gjelder også i mange tilfeller utenom varehandelen som her er brukt til illustrasjon.

Men også størrenæringsvirksomhetvil bli betydelig påvirket hvis varelagerpantet bortfaller. Industribedrifter sitter ofte med betydelige verdier i råvarer, varer under bearbeidelse og ferdigvarer. I konjunkturutsatt industri vil det for å opprettholde virksomheten og sysselsettingen i lavkonjunkturtider, være behov for betydelig driftskreditt. Uten sikkerhet vil bankenes evne og vilje til å stille slik kreditt ventelig bli ytterligere redusert. Bortfall av varelagerpantet er ihvertfall i et kort perspektiv, særdeles uheldig hvor landets økonomi har et stort behov for vekstimpulser og tilgang på kapital.»

Mindretallet peker også på at det pantsatte varelageret vil bidra med midler til bobehandlingen gjennom ordningen med legalpant for konkursboet (sml punkt 7 nedenfor) og at det dessuten vil være en rettsteknisk fordel om man kan unngå å skille ut varelageret fra landbruksløsøre, jf panteloven § 3-9.

Når det gjelder forslaget om å avskaffe factoringpantet,peker utvalget først på at bruken av denne pantsettelsesformen er blitt stadig mer utbredt i årene etter pantelovens ikrafttredelse. I NOU 1993: 16 s 151 gjengis noe statistikk for tinglyste § 4-10-avtaler i Løsøreregisteret i denne perioden. Utvalget mener at tallene kan tyde på at næringslivet har ansett factoringpantet som en hensiktsmessig kredittform. Ordningen anses praktisk bl a fordi pantet omfatter alle fordringer innenfor en bestemt kategori og fordi rettsvernsakten (tinglysingen) er uproblematisk. Utvalget mener også at factoringpantets utbredelse kan forklares på bakgrunn av pantets naturlige tilknytning til varelagerpantet. Verdien av varelageret svinger ofte omvendt proporsjonalt med verdien av fordringsmassen, og det har vært hevdet at disse to panteformene derfor supplerer hverandre på en måte som gir større forutberegnelighet for panthaveren. Innvendingen er imidlertid at pant som gjensidig utfyller hverandre, samtidig fører til at boene får færre midler til fordeling.

Utvalget stiller seg tvilende til at fordringsmassen egentlig egner seg særlig som sikkerhet for finansiering av driften. Om dette heter det i NOU 1993: 16 s 152:

«Behovet for driftskreditt har vært trukket frem som et viktig argument for factoringpantet. Til tider kobles factoring- og varelagerpantet direkte opp mot kassakreditten, mens investeringskreditten ofte er sikret med førsteprioritetspant i fast eiendom og driftstilbehør. Det har vært påpekt at sikker og stabil driftskreditt også begunstiger de usikrede kreditorer. Disse kan nemlig få raskere oppgjør enn ellers. Ved at omløpshastigheten på deres utestående krav økes, blir kredittrisikoen for dem mindre. Et slikt resonnement forutsetter imidlertid at pantekreditor hverken stopper eller reduserer driftskreditten. En slik forutsetning synes lite praktisk hvis pantsetteren skulle få økonomiske problemer. Hovedbankforbindelsen vil være den første til å registrere eventuelle faresignaler. Kredittilgangen kan riktignok fortsette noe lengre fordi banken har fordringspant. Dette kan imidlertid bidra til at driften fortsetter for kreditorenes regning, og straks driftskreditten stoppes, vil de usikrede kreditorer stå uten mulighet for dekning ved enkeltforfølgning eller konkurs.

Det har vært hevdet at factoringpant er særlig viktig for små og kapitalsvake bedrifter. Disse kan i mindre grad stille pant i fast eiendom. Særlig handelsnæringen, men også oppdrettsnæringen, har vært nevnt som eksempler på deler av næringslivet hvor factoringpant har stor betydning. Imidlertid kan det påpekes at factoringpantet betraktes som et relativt dårlig sikkerhetsobjekt og gir begrenset kredittilførsel. Både pantets karakter av tingsinnbegrep og faren for mislighold gjør at det er knyttet stor usikkerhet til pantets verdi ved en fremtidig realisasjon. Fra Den norske Bankforening har Konkurslovutvalget fått opplyst at factoringpant normalt bare aksepteres som sikkerhet for inntil 25 % av fordringsmassens verdi, mot 80 % ved fast eiendom.»

Selv om en avskaffelse av factoringpantet betyr at næringslivet vil miste en kilde til realkreditt, finner utvalget det likevel ønskelig at fordringsmassen går inn som frie midler i boet, jf NOU 1993: 16 s 152:

«De næringer hvor behovet for factoringpant fremstilles som særlig stort, vil også være blant de næringer som er tjent med større dekningsreserve ved enkeltforfølgning og øket dividende i konkurs. Særlig i varehandelen selges det ofte på kortsiktig og usikret kreditt, en kreditt som i dag gir minimal uttelling i de fleste konkursbo. Utvalget tror videre at uten adgangen til factoringpantsettelse, vil långiveren, når andre pantsettelsesmuligheter ikke foreligger, bare måtte basere seg på en vurdering av låntagers konsept, ledelse, soliditet og markedsutsikter. Det er mer hensiktsmessig at denne vurdering foretas av låntagers hovedbankforbindelse som yter kassekreditt, enn at hver enkelt vareleverandør som selger på usikret kreditt, må foreta en slik vurdering.»

Et samlet utvalg mener etter dette at factoringpantet bør oppheves. Utvalget understreker at det fortsatt skal være full adgang til individuell sikringscesjon eller pantsettelse av enkle fordringer. Utvalget ønsker heller ikke å foreta vesentlige innskrenkninger i den tradisjonelle factoringvirksomheten. Dette betyr at fordringsmassen i stor utstrekning fortsatt kan tjene som kredittgrunnlag. Utvalget innrømmer at en opphevelse av factoringpantet dermed ikke alene vil medføre en vesentlig bedring av boets økonomiske stilling, men tror likevel at en ikke uvesentlig del av fordringene kan tilfalle de usikrede kreditorer. For øvrig understreker utvalget at forslaget om å avskaffe factoringpantet må sees i lys av utvalgets øvrige forslag og at dette forslaget utgjør ett av flere tiltak for å tilføre konkursboene og de uprioriterte kreditorene flere midler.

3.3 Høringsinstansenes syn

De aller fleste høringsinstansene uttaler seg om varelagerpantet og factoringpantet under ett og gjerne slik at de enten ønsker begge pantsettelsesformene opprettholdt eller begge fjernet.

Følgende høringsinstanser støtterforslaget om å oppheve både varelager- og factoringpantet: ØKOKRIM, Den norske Dommerforening, Norges kemner- og kommunekassererforbund, Norges Registrerte Revisorers Forening, Skattefogdenes Landsforening, Den Norske Advokatforeningog Maskinentreprenørenes Forbund.I stor grad viser disse instansene kort til begrunnelsen som gis av utvalget. De legger således avgjørende vekt på behovet for å styrke stillingen for boene og de uprioriterte kreditorer. Den norske Dommerforening og ØKOKRIMunderstreker særlig at varelager- og factoringpantet har bidratt til å redusere mulighetene for å avdekke økonomisk kriminalitet i forbindelse med konkurser.

Skattedirektoratetstøtter forslaget om å oppheve factoringpantet, men er under tvil kommet til at varelagerpantet bør beholdes. Norges Statsautoriserte Revisorers Foreningog Norges Kooperative Landsforeningmener varelagerpantet bør beholdes uten å kommentere uttrykkelig forslaget om å oppheve factoringpantet.

Følgende høringsinstanser mener at verken varelagerpantet eller factoringpantet bør oppheves: Finansdepartementet, Nærings- og energidepartementet, Kredittilsynet, Brønnøysundregistrene, Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon, Finansieringsselskapenes Forening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Foreningog Norske Kredittopplysningsbyråers Forening.Disse høringsinstansene begrunner sitt standpunkt først og fremst med at kredittilførselen vil bli svekket i for stor grad. Man viser til at varelager og utestående fordringer representerer betydelige verdier for mange bedrifter og at kreditten kan bli dyrere, eventuelt falle helt bort, hvis slike aktiva ikke lenger kan pantsettes. Mulighetene for nyetableringer hevdes å bli særlig begrenset.

Flere av disse høringsinstansene peker også på at en opphevelse av varelager- og factoringpantet vil slå forskjellig ut for ulike bransjer. Næringslivets Hovedorganisasjonmener f eks at forslaget særlig vil ramme de små og mellomstore bedriftene hardt. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonmener endringene vil være helt uakseptable for varehandelen, hvor utestående fordringer og varelager utgjør så mye som 60-70 prosent av bedriftens aktiva. Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norgefremlegger selv en del statistikk som bygger på opplysninger fra et utvalg forretningsbanker og sparebanker. Ifølge bankforeningene viser disse tallene at varelager- og factoringpantet utgjør den klart mest betydningsfulle sikkerheten for banklån innenfor engroshandel, detaljhandel og industri. Bankforeningene mener også det er nærliggende å anta at de foreslåtte endringene kan få skjeve distriktspolitiske virkninger, og at virkningene kan bli sterkere for næringer som har større betydning for sysselsettingen enn for andre næringer.

Flere høringsinstanser fremhever varelager- og factoringpantets betydning for driftskreditten.Om dette uttaler f eks Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge:

«Et slikt kredittbortfall vil måtte erstattesmed annen kapitaltilførsel. Vi tror, i motsetning til utvalget, at dette bortfallet ikkevil kunne kompenseres i tilstrekkelig grad med vanlige handelskreditter og økt egenkapital.Vi viser i denne forbindelse til at handelskreditter i mange tilfeller vil være for kortsiktige, og de vil f.eks. ikke kunne avhjelpe svingende kredittbehov i bransjer hvor omløpsaktiva veksler mellom fordringer og varelager. Vi savner en redegjørelse fra utvalget når det gjelder næringslivets muligheter for å skaffe seg alternative finansieringskilder.

For de næringsdrivende som etter dette vil få redusert sine driftskreditter i bankene - og i den grad dette skal søkes erstattet av handelskreditter - vil slik kredittgivning være noe som skyves bakover til de foregående omsetningsledd. Der er gjerne omløpshastigheten lavere og behovet for mer langsiktige kreditter større. I disse bakenforliggende omsetningsledd er det dessuten ofte behov for innsatsfaktorer som ikke så lett lar seg finansiere ved handelskreditter, f.eks. arbeidsinnsats. Vi forutsetter også at denne effekten lett vil kunne forsterkes jo lengre bakover i omsetningsleddene man kommer som følge av en økende grad av slike elementer. Dette vil f.eks. være tilfellet for næringer som i deler av året produserer for lager, for næringer som har lang produksjonstid på sine produkter etc.

Videre viser vi til at det, i forhold til det totale antall låntakere, er et stort antall som ikke har andre pantsettbareaktiva av vesentlig verdi enn varelager og fordringer som sikkerhet for driftskreditt. I de tilfeller der bedrifter har fast eiendom eller andre realaktiva av betydning, vil slike aktiva erfaringsmessig i stor utstrekning allerede være belåntmed langsiktige nedbetalingslån til finansiering av vedkommende realaktivum og driftsløsøre. De vil ofte ikke inneholde noe, eller i beste fall i begrenset, rom for sikring av driftskreditter. I tillegg kommer det forhold at verdien av slike realaktiva i en rekke bransjer i stor grad vil svinge med lønnsomheten i bransjen generelt (handel og industri), idet det sjelden finnes noen alternativ anvendelsesmåte for disse realaktiva. Panteverdien av realaktiva i denne kategori vil derfor også ofte være avhengig av at panthaver kan få pant i varelager og fordringer. Ettersom disse næringene ofte er lokalisert i distriktene, kan dette forhold få uforutsette distriktspolitiske utslag. Vi vil også vise til at endringer i handel og industri ofte har større sysselsettingsmessige utslag enn endringer f.eks. i shipping og fast eiendom, hvor det relativt sett er færre arbeidsplasser.»

Finansdepartementet stiller seg også tvilende til at usikret kreditt vil kunne erstatte kreditt sikret med pant i varelager og utestående fordringer:

«Det er ikke tilstrekkelig å forutsette, som utvalgets flertall, at bortfall av panteadgang vil medføre at kreditorer foretar en grundigere vurdering av debitors soliditet, drift, markedsutsikter etc. Informasjon om slike forhold vil alltid være ufullkommen, og ofte ikke lett tilgjengelig. De foreslåtte begrensningene vil i sum måtte virke dempende på kredittilgangen (herunder på leverandørkreditter).»

Bankforeningeneog Næringslivets Hovedorganisasjoner videre uenige med utvalget i at varelager og utestående fordringer utgjør relativt dårlige sikkerhetsobjekter. Bankforeningeneuttaler om dette:

«Når utvalget på s. 147 og s. 152 fremholder at varelager og fordringer som driftskredittgrunnlag i bankene kun vektlegges med 25 % av verdien, er dette for unyansert. For noen næringsdrivende - typisk motepregede bransjer - vil det nok være riktig med en så lav vektlegging. For andre næringer - og da ofte næringer av større sysselsettingsmessig og samfunnsøkonomisk betydning - vil imidlertid dette stille seg annerledes. Eksempler her er engros- og varehandel av tradisjonelle produkter, treforedling, fiskeforedling, prosessindustrien og fiskeoppdrett.Til tross for at varelagerverdien relativt sett kan svinge (tildels sterkt) også i disse næringer, er dette i prinsippet uten betydning for vurdering av prosentsatsene i denne sammenhengen, idet det er verdien til enhver tid som må legges til grunn ved beregningen. For noen av de nevnte næringer, og andre tilsvarende næringer, vil verdien av varelager og fordringer kredittvurderingsmessig sett ikke sjelden bli satt til hhv. 50-60 % og 60-70 % (kanskje helt opp til 80 % i enkelte tilfeller) av bokførte verdier. Dette er en følge av at varelageret utgjøres av kurante handelsvarer og at likviditeten i fordringene er god grunnet solid debitormasse.»

Finansdepartementet, Nærings- og energidepartementet, bankforeningeneog Næringslivets Hovedorganisasjonmener alle at de økonomiske konsekvensene av en avskaffelse av varelager- og factoringpantet er for dårlig utredet. Flere høringsinstanser har også merket seg at utvalget selv hevder at pantsettelsesadgangen i Norge ikke synes videre enn i mange andre land. En frykter derfor at en opphevelse av varelager- og factoringpantet derfor kan svekke konkurransevilkårene for norske bedrifter.

Bankforeningenepeker særlig på at en opphevelse av varelager- og factoringpantet etter deres syn i stor grad bare vil bidra til å styrke stillingen for offentlige kreditorer, en kreditorposisjon som fra før av hevdes å være urimelig sterk. Bankforeningene viser for det første til at en opphevelse vil tilgodese staten som regresskreditor for utbetalinger etter lønnsgarantiordningen. Disse regresskravene er sikret fortrinnsrett av første klasse etter dekningsloven § 9-3, og kravene må derfor dekkes fullt ut før det kan bli noe mer igjen til de alminnelige dividendekreditorene. For det andre understreker bankforeningene nødvendigheten av å se forslaget om begrensninger i pantsettelsesadgangen i sammenheng med forslaget om å avskaffe fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav. Hvis ikke det siste forslaget følges opp, hevder bankforeningene at skatteprivilegiet fortsatt vil representere et betydelig stengsel for de uprioriterte kreditorene.

Når det særlig gjelder den tradisjonelle factoringvirksomheten,anfører Finansieringselskapenes Foreningen rekke argumenter av mer teknisk-juridisk art for å opprettholde tinglysing som rettsvernsakt. Foreningen hevder at en opphevelse av panteloven § 4-10, slik utvalget har foreslått,vil slå meget uheldig ut for factoringnæringen. Kredittilsynetuttaler seg i samme retning.

3.4 Departementets vurdering

Som nevnt i punkt 1 ovenfor var man under forberedelsen av gjeldende pantelov oppmerksom på farene ved en for vid pantsettelsesadgang. Under stortingsbehandlingen ble Justisdepartementet derfor bedt om å følge utviklingen nøye og vurdere behovet for innskrenkninger på ny hvis pantsettelsesadgangen etter den nye loven skulle få uheldige følger for de personlige kreditorer og kredittlivet generelt, jf Innst O nr 19( 1979-80) s 4. Konkursstatistikken de siste 10-15 årene viser en kraftig økning både i antall åpnede konkurser og i antall innstillingsboer. Departementet er enig med utvalget i at denne statistikken er bekymringsfull og at den vide pantsettelsesadgangen som panteloven 1980 åpner for, nok er en vesentlig årsak til denne utviklingen.

Departementet kan videre slutte seg til de generelle argumentene som har vært anført mot en for vid pantsettelsesadgang: Mange kreditorer påføres tap når konkursen bare gir dekning til noen få av kreditorene; panthaverne. I realiteten fremstår konkursinstituttet derfor ofte som et internt anliggende bare for noen få panthavere og ikke som et generaloppgjør mellom alle kreditorene. Samtidig avtar den alminnelige interessen for bobehandlingen. De dårlige dekningsutsiktene svekker også kreditorenes motiv for å begjære skyldneren konkurs, med den mulige følge at virksomheten fortsetter med ytterligere tap. Hvis det ikke finnes frie midler til å gjennomgå skyldnerensregnskaper og forretningsforhold, reduseres dessuten sjansene for å avdekke unndratte midler, omstøtelige transaksjoner eller straffbare forhold i forbindelse med konkursen.

Departementet antar at en opphevelse av varelager- og factoringpantet til en viss grad ville bedre aktivasituasjonen i mange konkursboer og for så vidt bidra til å redusere de problemene som er påpekt ovenfor. Departementet vil imidlertid fremheve at ønsket om å styrke boenes stilling må veies opp mot næringslivets behov for å reise kreditt på sine varer og utestående fordringer. I den forbindelse har departementet merket seg at et flertall av høringsinstansene er negative til å avskaffe varelager- og factoringpantet nettopp fordi de frykter at kredittilgangen vil bli for svekket. Departementet viser videre til at næringslivets representanter i høringsrunden - både panthaver-siden (bankene og finansieringsinstitusjonene) og pantsetter-siden (de ulike næringslivsorganisasjonene) - nesten uten unntak har gitt uttrykk for at varelager- og factoringpantet fungerer tilfredsstillende og at disse pantsettelsesformene er av stor betydning for mange bedrifters muligheter til å reise kreditt, særlig driftskreditt.

Departementet nevner først at det etter departementets syn ikke virker aktuelt å avskaffe factoringpantet og samtidig opprettholde varelagerpantet. Utvalget fremhever selv at varelagerpantet og factoringpantet utgjør et naturlig hele hvor verdien av varelageret ofte svinger omvendt proporsjonalt med verdien av utestående fordringer (jf NOU 1993: 16 s 152). Flere høringsinstanser har også pekt på denne sammenhengen mellom de to pantsettelsesformene. En opphevelse av bare factoringpantet - slik utvalgets mindretall går inn for - kan etter departementets syn føre til at varelagerpantet isolert sett blir mindre verdt. Bankforeningene har f eks vist til at dette vil være tilfellet for virksomheter som har sesongmessige svingninger eller som selger ut større deler av varelageret på forholdsvis kort tid, men som bygger opp ny beholdning over en lengre periode. En långiver med pant bare i varelageret risikerer her å bli stående uten sikkerhet når varene selges ut og erstattes med utestående fordringer. Uten et korresponderende pant i fordringsmassen, fremstår varelageret i slike tilfeller som et dårligere panteobjekt for långiveren.

I den videre drøftelsen forutsetter departementet derfor at valget enten står mellom å oppheve eller å opprettholde begge de nevnte pantsettelsesformene.

På bakgrunn av innvendingene som er kommet frem i høringsrunden, antar departementet at en avskaffelse av varelager- og factoringpantet vil kunne slå nokså forskjellig ut for forskjellige bedrifter. For det første synes det som om endringene vil bli særlig merkbare for nyetablertebedrifter. Slike bedrifter vil ofte ikke eie andre pantsettbare verdier enn varer og utestående fordringer og har gjerne ikke opparbeidet seg samme kredittverdighet i lånemarkedet som veletablerte virksomheter. For det andre vildepartementet peke på at varelager- og factoringpantet generelt synes å ha større betydning for kredittilgangen for små og mellomstorebedrifter enn for større bedrifter. For det tredje mener departementet at det er grunn til å tro at pantebegrensningene også vil slå forskjellig ut i ulike bransjer.Tradisjonelle handelsbedrifter - hvor virksomheten ofte drives fra leide lokaler og den vesentligste aktivaposten består av varelager og utestående fordringer - må f eks antas å bli mer utsatt enn typiske industribedrifter - hvor fast eiendom og driftstilbehør gjerne utgjør de tyngste aktivapostene. Departementet har også merket seg at fiskeoppdrettsnæringen og annen fiskeindustri har vært nevnt som eksempler på bransjer som vil komme særlig dårlig ut ved et bortfall av varelager- og factoringpantet. I disse næringene skal en større del av kapitalen være knyttet til varelager og utestående fordringer enn i f eks tradisjonell industrivirksomhet. I den forbindelse legger departementet til at et bortfall av varelager- og factoringpantet også kan gi forskjellige utslag for næringslivet i ulike deler av landet.

Utvalget peker på vanskene med å beregne presist de økonomiske konsekvensene av en opphevelse av varelager- og factoringpantet, både fordi virkningene i praksis kan være umulige å beregne og fordi det ikke finnes tilgjengelig tallmateriale som kan gi grunnlag for slike beregninger. Utvalgets flertall legger likevel til grunn at «innskrenkninger i pantsettelsesadgangen i svært begrenset grad vil redusere kredittilførselen for norsk næringsliv» (jf NOU 1993: 16 s 153).

Justisdepartementet har i samråd med Finansdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet forsøkt å klarlegge mulighetene for å beregne nærmere hvilke konsekvenser en opphevelse av varelager- og factoringpantet kan få for kredittilførselen. I likhet med utvalget har imidlertid Justisdepartementet måttet resignere på dette punktet. Etter departementets syn lar det seg ikke gjøre å fremlegge sikre analyser om virkningene for kredittilgangen så lenge en ikke kan forutsi hvordan kredittyterne vil reagere ved et eventuelt bortfall av varelager- og factoringpantet. Departementet vil likevel understreke at det ikke har grunnlag for å reise tvil om det hovedsynspunkt som bl a bank- og næringslivsorganisasjonene har anført i høringsrunden, nemlig at en opphevelse av varelager- og factoringpantet vil innebære en betydelig svekkelse av kredittilførselen for et vesentlig antall bedrifter.

Et annet forhold som etter departementets mening kan anføres mot å avskaffe varelager- og factoringpantet, er at en slik avskaffelse i første rekke synes å tilgodese det offentlige som fortrinnsberettiget kreditor. Som det fremgår av del V punkt 4.4 ovenfor, har departementet kommet til at fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav (jf dekningsloven § 9-4) bør opprettholdes uendret. Ved et eventuelt tilflyt av økte midler som følge av at varelager- og factoringpantet bortfaller, må dermed skyldnerens eventuelle udekkede skatte- og avgiftskrav dekkes fullt ut før dividenden kan bli høyere for de uprioriterte kreditorene.

Videre vil departementet fremholde at et bortfall av varelager- og factoringpantet utvilsomt vil styrke statens stilling som regresskreditor for utbetalinger etter lønnsgarantiordningen. Slike regresskrav er sikret fortrinnsrett av første klasse, jf lønnsgarantiloven 14 desember 1973 nr 61 § 6, jf dekningsloven § 9-3. Ved et tilflyt av nye midler må dermed staten få dekket et ellers udekket regresskrav før det kan bli noe mer igjen til de uprioriterte kreditorene. I høringsrunden har Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge på bakgrunn av opplysninger innhentet fra Direktoratet for arbeidstilsynet, påpekt at differansen mellom lønnsgarantiens ut- og innbetalinger i perioden 1988 til 1992 årlig utgjorde flere hundre millioner kroner (varierende fra ca 379 til ca 463 millioner kroner). Etter bankforeningenes oppfatning vil ikke den uprioriterte dividenden bli høyere før disse restansene er dekket fullt ut. Departementet vil til dette først bemerke at statens nettotap etter lønnsgarantiordningen kan svinge sterkt fra år til år; i 1993 og 1994 har Direktoratet for arbeidstilsynet således opplyst at nettotapene var redusert til hhv ca 237 og 128 millioner kroner. Departementet understreker også at staten som regresskreditor ikke nødvendigvis vil få dekket sine samlede nettotap etter lønnsgarantiordningen før dividenden kan bli høyere for noen uprioriterte kreditorer; f eks kan jo dividenden øke i de boer hvor regresskravene allerede i dag får full dekning, selv om staten fortsatt har udekkede regresskrav i andre boer. Til tross for de nevnte reservasjonene synes det etter departementets oppfatning likevel klart at en eventuell opphevelse av varelager- og factoringpantet vil tilføre statlige kreditorer betydelige midler før det kan bli noe mer til de øvrige dividendekreditorene.

Ved en tenkt opphevelse av varelager- og factoringpantet er det vanskelig å anslå i hvilken utstrekning dividenden for de uprioriterte kreditorer vil øke - etter at det offentlige gjennom sine prioriterte skatte- og avgiftskrav og regresskrav etter lønnsgarantiordningen har fått dekket sine restanser. Dette vil i første rekke bero på hvor mye som i det hele tatt vil tilfalle boene gjennom de foreslåtte pantsettelsesbegrensningene. Departementet bemerker at det i dag ikke finnes noen oversikt over den samlede verdien av pantsatte varer og fordringer i konkurs. Et bortfall av varelager- og factoringpantet behøver dessuten uansett ikke å bety at et like stort beløp tilføres de usikrede kreditorene; bl a er det nærliggende å tro at omfanget av enkeltvis pantsettelse av enkle pengekrav og tradisjonell factoring vil øke ved en opphevelse av factoringpantet, se i den forbindelse også utvalgets antakelser i NOU 1993: 16 s 152.

Departementet har likevel ved hjelp av noen enkle beregninger forsøkt å anslå løselig hvor store beløp som vil kunne tilfalle boene ved et bortfall av varelager- og factoringpantet. Beregningene bygger på opplysningene i NOU 1993: 16 s 133 om den antatte verdien av abandonerte aktiva i konkurs. I 1989 - det siste året Statistisk sentralbyrå førte slik statistikk - ble det i alle konkurser her i landet abandonert aktiva for snaut 1,4 milliarder kroner. En må regne med at det forekommer pantsatte aktiva som ikke abandoneres, men departementet antar at dette skjer forholdsvis sjelden i praksis. Beløpet skulle derfor være nokså dekkende for den reelle verdien av alle pantsatte aktiva i konkurs i 1989. På den annen side vil mange panteobjekter som abandoneres i konkurs være fast eiendom, driftstilbehør m v og ikke varer og fordringer. Her kan det selvsagt være store variasjoner fra bo til bo, avhengig av bl a bransje og størrelsen på virksomheten. Som et forsiktig anslag legger departementet til grunn at verdien av varer og fordringer i et «gjennomsnittsbo» utgjør ca 20-30 % av de aktiva som abandoneres. Benyttes tallene fra 1989, skulle etter dette verdien av pantsatte varer og fordringer i konkurs grovt anslått utgjøre ca 300-400 millioner kroner. Imidlertid vil som nevnt neppe hele dette beløpet tilflyte dividendekreditorene, idet bl a tradisjonell factoring og enkeltvis pantsettelse av enkle pengekrav må forventes å øke i omfang hvis factoringpantet bortfaller. Departementet vil også peke på at vesentlige deler av de verdier som frigjøres gjennom en avskaffelse av varelager- og factoringpantet, ikke vil forøke dividenden, men i stedet gå med til dekning av utgifter til bobehandlingen, f eks utgifter i forbindelse med varetakelse og realisasjon av varelageret og fordringsmassen.

Det knytter seg mange usikkerhetsfaktorer til anslagene ovenfor. Departementet mener likevel at tallene gir en viss pekepinnom at en avskaffelse av varelager- og factoringpantet i svært begrenset grad vil kunne bedre stillingen for de uprioriterte kreditorene. I ytterste fall kan en således risikere at de økte midlene som forventes å tilfalle boene gjennom pantsettelsesbegrensningene, knapt nok vil dekke nettotapene som staten påføres gjennom lønnsgarantiordningen. I tillegg kommer altså at eventuelle udekkede skatte- og avgiftskrav med fortrinnsrett også må dekkes fullt ut før det kan bli mer til de øvrige, uprioriterte dividendekreditorene.

Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at varelager- og factoringpantet bør opprettholdes. Departementet mener spørsmålet har budt på atskillig tvil, men har valgt å legge avgjørende vekt på de to forholdene som har vært drøftet ovenfor; næringslivets behov for å reise kreditt på varer og utestående fordringer samt usikkerheten om i hvilken grad en opphevelse av varelager- og factoringpantet faktisk vil bidra til å styrke stillingen for de uprioriterte kreditorene.

4 Pant i landbruksløsøre og fiskeredskaper

Panteloven §§ 3-9 og 3-10 har regler om pant i landbruksløsøre (dvs redskaper, besetning, avling m v i landbruksnæring) og fiskeredskaper. Rettsvern oppnås i begge tilfeller ved tinglysing i Løsøreregisteret.

Utvalgets flertallforeslår visse innskrenkninger i reglene i §§ 3-9 og 3-10, jf NOU 1993: 16 s 147-148. Endringene er en konsekvens av flertallets forslag om å oppheve varelagerpantet, og går i korthet ut på at objekter som naturlig hører inn under et varelager i landbruks- og fiskerinæringen (f eks avling, slakt og annen avkastning), tas ut av §§ 3-9 og 3-10. Reglene vil etter dette bare gi hjemmel for pantsettelse av objekter som har karakter av driftsløsøre (maskiner, redskaper, levende dyr og organismer m v). Panteadgangen i landbruks- og fiskerinæringen blir dermed ikke videre enn i andre næringer.

Utvalgets mindretall(medlemmene Falkanger og Kjølstad) ønsker å beholde panteloven §§ 3-9 og 3-10 i sin nåværende form som en naturlig følge av mindretallets standpunkt om å opprettholde varelagerpantet, jf NOU 1993: 16 s 148.

Blant høringsinstansenehar bare Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norgekommentert uttrykkelig forslagene til endringer i §§ 3-9 og 3-10. Det virker likevel naturlig å legge til grunn at de høringsinstansene som er imot å oppheve varelagerpantet, også er imot endringene i §§ 3-9 og 3-10.

Bankforeningene er uenige i at adgangen til pantsettelse av landbruksløsøre og fiskeredskaper skal begrenses. Bankforeningene ønsker primært en generell omlegging av pantsettelsesordningen for alt driftsløsøre, slik at et foretaks samlede driftsløsøre - herunder landbruksløsøre og fiskeredskaper - kan pantsettes særskilt ved registrering i Løsøreregisteret, sml uttalelsen som er referert i punkt 5.3 nedenfor. Bankforeningene reiser også spørsmål om det bør gis særregler for pantsettelse av aktiva i fiskeoppdrettsnæringen, og uttaler om dette:

«Etter vår mening børdepartementetse kritisk på om det er hensiktsmessig å slå sammen to så ulike næringer,pantemessig sett, som tradisjonelt jordbruk og fiskeoppdrett under hatten «landbruksnæring». Strukturen i aktivamassen i de to næringer er svært ulike. Jordbrukhar som sitt vesentligste aktivum fast eiendom. I oppdrettsnæringen er selve fisken desidert viktigste aktivum. Etter vårt syn vil det derfor være galt å legge de samme kriterier til grunn for vektlegging av driftsløsøre/varelager contra f.eks. fast eiendom for de to næringer, idet dette vil gi svært ulike utslag for muligheten til å få driftskreditt. Det bør vurderes om det vil være hensiktsmessig å la pant i aktiva i oppdrettsnæringen bli regulert gjennom en egen bestemmelse.»

Departementet er kommet til at panteloven §§ 3-9 og 3-10 bør beholdes uendret. Departementet er enig med utvalgets mindretall i at det ikke er grunn for å unnta objekter med karakter av et varelager fra §§ 3-9 og 3-10 så lenge den alminnelige adgangen til varelagerpantsettelse foreslås opprettholdt, sml punkt 3.4 ovenfor. Når det særlig gjelder bankforeningenes forslag om å åpne for pantsettelse av alle typer driftsløsøre med registrering i Løsøregisteret som rettsvernsakt, vises det til punkt 5.3 nedenfor hvor det fremgår atdepartementet stiller seg avvisende til en slik ordning. Departementet ser heller ikke noen grunn til å følge opp bankforeningenes forslag om en egen bestemmelse om pantsettelse av aktiva i oppdrettsnæringen. Det forhold at fast eiendom har større betydning som sikkerhetsobjekt i tradisjonelt landbruk enn i oppdrettsnæringen og at kredittvurderingene derfor kan bli forskjellige for de to næringene, er etter departementets syn ikke i seg selv en tilstrekkelig begrunnelse for å skille ut pantsettelse i oppdrettsnæringen i en egen bestemmelse. Departementet har for øvrig ikke mottatt signaler fra praksis om at regelen i panteloven § 3-9 ikke fungerer tilfredsstillende på dette punktet.

Utvalget foreslår for øvrig også noen mindre justeringer i oppregningen i § 3-9 annet ledd som departementet følger. Det vises til merknadene til § 3-9 i del VIII punkt 4 nedenfor.

5 Driftstilbehørspant

5.1 Gjeldende rett

Panteloven §§ 3-4 til 3-7 gir hjemmel for pantsettelse av driftstilbehør. Reglene representerer en videreføring og utvidelse av bestemmelser som første gang ble innført i 1895. I NOU 1993: 16 s 144-145 gjør utvalget nærmere rede for den historiske bakgrunnen for dagens regler.

Panteloven § 3-4 annet ledd definerer hva som skal anses som driftstilbehør. Pantsettelsen skjer sammen med pantsettelse av eiendomsretten eller en tinglyst og overførbar bruksrett til den eller de faste eiendommer som virksomheten er knyttet til, jf § 3-4 første ledd annet punktum. Pant i driftstilbehør er et tingsinnbegrepspant, dvs at pantsettelsen må omfatte «driftstilbehøret i sin helhet, slik det er til enhver tid», jf § 3-4 femte ledd første ledd. Hvis pantsetteren har flere driftsmessig atskilte avdelinger, kan driftstilbehøret for den enkelte avdeling likevel pantsettes særskilt, jf § 3-4 femte ledd annet punktum. Pant i driftstilbehør får rettsvern ved tinglysing på den eller de faste eiendommer som driftstilbehøret er knyttet til, jf § 3-6 første ledd.

For visse typer driftsløsøre gjelder ikke kravet om tilknytning til fast eiendom. Underpantsettelse av motorvogner, anleggsmaskiner og jernbanemateriell, landbruksløsøre og fiskeredskaper får således rettsvern ved tinglysing i Løsøreregisteret, jf §§ 3-8 til 3-10.

5.2 Utvalgets syn

Utvalget mener driftstilbehørspantreglene har skapt problemer på flere områder, jf NOU 1993: 16 s 145. Generelt peker utvalget på at adgangen til pantsettelse av driftstilbehør, varelager og utestående fordringer samlet har åpnet for en nesten altomfattende underpantsettelse av skyldnerens eiendeler. Pantsettelsene av driftstilbehør hevdes dermed å ha vært en medvirkende årsak til bl a det økende antallet konkursboer som innstilles på grunn av manglende midler til bobehandlingen.

Utvalget viser videre til at panteloven §§ 3-4 flg også har skapt mer spesielle problemer. Det heter om dette i utredningen, jf NOU 1993: 16 s 145:

«Tilknytningen til fast eiendom som rettsvernsforutsetning kan skape oppgjørstekniske problemer i form av prioritetskonflikter ved tvangsrealisasjon. Eiendommen eller leieretten kan pantsettes uavhengig av driftstilbehøret, mens driftstilbehøret må pantsettes sammen med eiendomsrett eller leierett. Er eiendommen beheftet med flere pantheftelser, kan altså noen av disse bare gjelde selve eiendommen, mens andre også gjelder driftstilbehøret.

Videre kan kravet til gjennomgående pantsettelse ha uheldige konsekvenser. Gjennomgående pant vil si at driftstilbehørspantet må omfatte alle bruksnumre som inngår i vedkommende virksomhet. Uteglemmes tinglysning av driftstilbehørspantet på ett enkelt bruksnummer, kan dette innebære at hele pantet blir ugyldig, se § 3-6 annet ledd jfr § 1-2 annet ledd. Det er imidlertid tilstrekkelig at pantet omfatter eiendommene innen en enkelt driftsmessig adskilt avdeling, jfr § 3-4 femte ledd annet punktum.

Kravet om gjennomgående pantsettelse har i praksis fungert som en felle for panthaver. En næringseiendom kan ofte strekke seg over flere bruksnumre. Det kan være vanskelig å avgjøre hva som hører med. Pantsetter vil selvfølgelig kunne bistå, men selv denne vil lett glemme å opplyse om uvesentlige tilleggsareal. Det kan f eks oppstå problemer rundt parkeringsplasser eller lagringsområder som for en periode er innleid fra en nabobedrift. Dessuten er det en mulighet for at etterfølgende utvidelse av eiendommen på tilsvarende vis kan undergrave rettsvernet for driftstilbehørspantet.»

Utvalget peker også på at vilkåret om driftsmessig adskilt avdeling i § 3-4 femte ledd annet punktum har vært vanskelig å praktisere. Juridisk teori har tolket bestemmelsen relativt strengt, og finansinstitusjoner hevdes å ha fulgt opp en slik restriktiv tolking av bestemmelsen. Utvalget viser til at det foreligger lite tilgjengelig rettspraksis som trekker opp grensen for hva som skal anses som en driftsmessig atskilt avdeling. Utvalget tror derfor at man av frykt for at pantet skal være ugyldig, normalt foretar en samlet pantsettelse av hele skyldnerens driftstilbehør, og at pantsettelsen dermed kan omfatte en større del enn hva som kanskje er naturlig sett ut i fra kredittens anvendelse. Usikkerheten rundt § 3-4 femte ledd annet punktum hevdes således å bidra til å svekke grunnlaget for en rasjonell utnyttelse av virksomhetens tilgang på realkreditt.

Driftstilbehørspantet innebærer altså etter utvalgets syn at vesentlige deler av skyldnerens løsøre ikke kan tjene til dekning for bobehandlingen og de usikrede kreditorer. Samtidig mener utvalget at vilkåret om gjennomgående pantsettelse (dvs at tinglysingen skal omfatte samtlige bruksnumre) har skapt usikkerhet om pantets verdi og ført til at pant tas i større del av driftstilbehøret enn nødvendig. Til tross for disse innvendingene, mener utvalget likevel at dagens ordning med driftstilbehørspant i det vesentlige bør opprettholdes. Utvalget begrunner dette slik, jf NOU 1993: 16 s 145-146:

«For det første har driftstilbehørspantet utviklet seg til å bli en viktig forutsetning for at næringslivet kan skaffe seg billig kreditt, og da særlig investeringskreditt. Et bortfall av driftstilbehørspantet kan medføre en dreining i retning av at produksjonsmidler heller blir leiet eller leaset. Driftstilbehørspantet har videre en nær og naturlig tilknytning til en fast eiendom og de kreditter som ytes med sikkerhet i denne. Ved sammenfallende regler vil man i mange tilfeller slippe en vanskelig sondring mellom fast eiendom og driftstilbehør når pantet skal realiseres. Videre kan det anføres at også i de øvrige nordiske land er det adgang til å pantsette driftstilbehøret samlet [...]. For øvrig kan også mer generelle argumenter for en sterk realkreditt trekkes frem [...]. Behovet for å begrense adgangen til pantsettelse av driftstilbehøret vil dessuten bli redusert med Konkurslovutvalgets forslag til legalpant for boomkostningene og bortfall av varelager- og factoringpant [...].»

Utvalget foreslår etter dette bare visse tekniske justeringer av reglene om driftstilbehørspant uten at omfanget av pantsettelsesadgangen søkes begrenset. Utvalget mener således at vilkåret om tilknytning til fast eiendom fortsatt bør beholdes som rettsvernsforutsetning. Det heter om dette i utredningen, jf NOU 1993: 16 s 146:

«Det aller meste av en virksomhets driftstilbehør vil ha naturlig tilknytning til en eiendom. Panteloven §§ 3-8 til 3-10 avhjelper tilfeller hvor tilknytningen er særdeles svak. Tilknytningskravet gjør det også lettere å identifisere de pantsatte objekter. Tinglysning i grunnboken gjør det videre enkelt å finne frem til eldre heftelser hvis virksomheten skifter eier. En felles pantsettelse bedrer dessuten muligheten for en samlet realisasjon av fast eiendom og driftstilbehør. Dermed blir muligheten større for at virksomheten kan fortsette med ny eier.»

Ifølge utvalget kan problemene knyttet til vilkåret om gjennomgående pantsettelse, avhjelpes ved visse tilføyelser i panteloven § 3-4. Såfremt panthaveren ikke har utvist uaktsomhet, forslår utvalget at uteglemmelsen av et bruksnummer ikke skal føre til at pantsettelsen blir ugyldig. Driftstilbehør med klar tilknytning til den uteglemte eiendom, skal imidlertid etter forslaget holdes utenfor panteretten.

5.3 Høringsinstansenes syn

Et flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg om utvalgets syn på driftstilbehørspantreglene, er enig med utvalget i at reglene i det vesentlige bør opprettholdes som i dag. Dette gjelder Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge, Den norske Dommerforening (slutter seg generelt til endringene i panteloven), Finansieringsselskapenes Foreningog Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon(«Driftstilbehørspantet er relativt sett en billig kredittform og etter vår oppfatning vil det være galt å innføre regler som betyr dyrere kreditt for næringslivet, spesielt når det gjelder investeringskreditt.»).

Bare Skattefogdenes Landsforeningvirker skeptisk til å opprettholde adgangen til pantsettelse av driftstilbehør («Etter vår vurdering bør man vurdere ... å la driftstilbehørspantet bortfalle»).

Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norgeforeslårimidlertid at vilkåret om tilknytning til en fast eiendom bør fjernes, og at driftstilbehøret i stedet skal få rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret. Bankforeningene uttaler om dette spørsmålet:

«Etter vårt skjønn vil ikke de foreslåtte endringer av panteloven § 3-4 skape den avklaring som er nødvendig for å etablere den ønskede rettssikkerhet. Vi vil i stedet foreslå at et foretaks samlede driftsløsøre, inkl. motorvogner og anleggsmaskiner, landbruksløsøre og fiskeredskaper, pantsettes særskilt ved registrering i Løsøreregisteret.Vi er av den oppfatning at dette bl.a. vil fjerne all den usikkerhet kravene til «gjennomgående pant» har skapt. Dette er viktigere enn utvalgets anførsler, bl.a. om naturlig tilknytning mellom tilbehøret og eiendommen og viktigheten av at pantsettelsen sammen med fast eiendom danner grunnlag for samlet avhendelse. Bankenes erfaring er dessuten at det i mange tilfeller (hvilket faktisk oftest er regelen for leieretter), skjer en separat realisasjon av eiendom/leierett og tilbehøret.

I tillegg til problemet med å få pant i alle foretakets eiendommer og bruksretter, viser vi også til de betydelige prioritetsmessige vanskeligheter, for så vidt gjelder pant i tilbehøret, som dagens regler (og for så vidt også med de foreslåtte endringer) innebærer i tilfeller hvor det er ulike panthavere med ulik prioritet i de forskjellige eiendommer/bruksretter. Dette er, så vidt vi kan se, prioritetsproblemer som kommer i tillegg til de utvalget peker på, hvor noen bare har pant i eiendommen mens andre også har pant i tilbehøret. Det kan her f.eks. reises spørsmål om hvem som i slike tilfeller har hvilken prioritet i «gjennomgående» driftstilbehør som varemerke og andre immaterielle rettigheter. Dette er som kjent aktiva som kan ha betydelig verdi.

Dersom lovgiver likevelskulle velge å gå videre med (i hovedsak) samme ordning som i dag, hvor det kreves tilknytning til fast eiendom, vil vi foreslå at man går bort frakravet til gjennomgående pant. Tilbehøret bør i prinsippet høre inn under pantet i den eiendom det naturlig er knyttet til. M.h.t. tilbehør som mangler en slik naturlig tilknytning, foreslås verdien av dette fordelt forholdsmessig på de ulike eiendommer i virksomheten. Man vil derved bl.a. unngå vanskelige aktsomhetsvurderinger som lett vil kunne være en kilde til nye unødige konflikter.»

Også Finansieringsselskapenes Foreningmener at driftstilbehørspantet bør løsrives fra den faste eiendom og at tinglysingen i stedet bør skje i Løsøreregisteret:

«Det viser seg i praksis at tilknytningskravet er komplisert i de tilfelle eiendommen er leiet/fremleiet og det at eier og pantsetter ikke er den samme, er så ofte forekommende at dette er et reelt problem av stort omfang. Som regel er leierettene ikke overførbare eller det stilles krav om eiers samtykke til overdragelse/fremleie. Det er da nødvendig å gå bakover i hjemmelskjeden for å få de nødvendige samtykker og dette blir mer komplisert jo lenger vekk fra pantsetter man kommer.

Ofte er også driftsmidlenes tilknytning til den faste eiendom svak. Riktignok har man særbestemmelsene i Pantel. §§ 3-8 til 3-10, men disse når ikke langt nok i de tilfelle der virksomheten f.eks. består i å leie ut gjenstander. Gjeldende regler synes i stor grad å være basert på tradisjonell industrivirksomhet på faste produksjonssteder og tar ikke høyde for moderne tjenesteyting der driftsmidlene gjerne benyttes på det sted tjenesten ytes.

Benyttes driftsmidlene på flere eiendommer, vil det dessuten ofte oppstå konflikter mellom ulike panthavere. Slike konflikter kan også oppstå - som utvalget selv bemerker på s. 145, 1. sp. - der eiendommen er beheftet med flere pantheftelser, der noen gjelder selve eiendommen, mens andre også omfatter driftstilbehøret.

Vårt primære forslag er at man løsriver driftstilbehørspantet fra den faste eiendommen. Subsidiært kan man opprettholde tilknytningen for slikt driftstilbehør som omfattes av avhendingsl. §§ 3-5 og 3-6 og la annet driftstilbehør pantsettes særskilt med registrering i Løsøreregisteret.

Dersom man likevel opprettholder tilknytningen til den faste eiendom, er vi tilfreds med tilføyelsene i 2. til 3. ledd om gjennomgående pant.»

5.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene i at adgangen til pantsettelse av driftstilbehør bør opprettholdes, og kan i det vesentligste slutte seg til den begrunnelsen som er gitt av utvalget. At behovet for å gjennomføre andre begrensninger av realkreditten i og for seg øker som følge av atdepartementet går inn for å beholde varelager- og factoringpantet (jf punkt 3.4 ovenfor), gir etter departementets syn ikke tilstrekkelig grunn til å oppheve eller begrense adgangen tilpantsettelse av driftstilbehør.

Departementet er videre enig med utvalget i at tilknytning til fast eiendom bør opprettholdes som rettsvernskrav. Departementet påpeker at dette spørsmålet ble grundig vurdert ved utarbeidelsen av gjeldende pantelov. Justiskomiteen mente den gang - i likhet med Sivillovbokutvalet - at driftstilbehøret burde pantsettes sammen med den faste eiendom, og komiteen gikk dermed bort fra forslaget i proposisjonen hvor pantsettelsen skulle skje som ved all annen underpantsettelse av næringsløsøre, dvs ved registrering i Løsøreregisteret, se nærmere Innst O nr 19( 1979-80) s 11-13. Argumentene som justiskomiteen den gang anførte som begrunnelse for kravet om tilknytning til fast eiendom, må etter departementets syn fortsatt tillegges betydelig vekt. Departementet vil bl a vise til at driftstilbehør i stor grad består av varige kapitalgjenstander som danner en naturlig funksjonell enhet sammen med den faste eiendom. Denne samlede enheten gir normalt grunnlag for en mer langsiktig investeringskreditt for den næringsdrivende. Den økonomiske samhørigheten mellom driftstilbehøret og den faste eiendom tilsier videre at en eventuell tvangsrealisasjon i utgangspunktet bør omfatte verdiene samlet, sml tvangsfullbyrdelsesloven § 11-18 annet ledd. Hvis pantsettelsen skal skje dels ved tinglysing i grunnboken og dels ved registrering i Løsøreregisteret, frykter departementet at det kan oppstå kompliserte prioritetsspørsmål i forbindelse med realisasjonen. Det kan også nevnes at tinglysing sammen med den faste eiendom gir vesentlige fordeler hvis virksomheten skifter eier. Når panteretten i driftstilbehøret er anmerket på grunnboksbladet til den eller de faste eiendommer som virksomheten knytter seg til, opprettholdes rettsvernet fullt ut også etter et eierskifte.

Departementet har på den annen side kommet til at det ikke er grunn til å følge opp utvalgets forslag til justeringer av kravet om gjennomgående pant. Departementet vil i den forbindelse peke på at Høyesterett nylig (og etter at utvalget avga sin utredning) har avsagt et par dommer som etter departementets mening må sies å ha skapt tilstrekkelig rettsavklaring iallfall i forhold til den ene av de to situasjonene som utvalget vil lovregulere; situasjonen hvor det er utelattett eller flere bruksnummer fra pantsettelsen (jf utvalgets utkast § 3-4 annet ledd). I den første avgjørelsen - Rt 1995 s 1181 - oppstilte Høyesterett som generell regel at et driftstilbehørspant vil ha rettsvern når panteretten er tinglyst på det eller de bruksnummer som er av mest sentral betydning for bedriftens virksomhet, og som kan sies å utgjøre kjernen i virksomheten. I dette tilfellet var driftstilbehørspantet knyttet til en eiendom som besto av tre bruksnumre. Høyesterett kom til at pantet var gyldig selv om partene hadde utelatt to av bruksnumrene fra tinglysingen, da de utelatte bruksnumrene utgjorde to helt beskjedne hjørner av den totale eiendommen. I Rt 1997 s 15 ble denne regelen presisert og anvendt på ny, riktig nok slik at driftstilbehørspantet denne gang ble kjent ugyldig. Departementet vil bemerke at kriteriene som Høyesterett i disse avgjørelsene har oppstilt for å gjøre unntak fra kravet om gjennomgående pant, ikke er helt sammenfallende med kriteriene i utvalgets utkast til § 3-4 annet ledd. Mens Høyesterett vektlegger mer det objektive -om tinglysingen omfatter bruksnummer som kan sies å utgjøre kjernen i virkomheten - er det panthaverens aktsomhet, og ikke størrelsen og betydningen av det utelatte arealet, som er avgjørende etter utvalgets forslag.

Departementet har ingen innvendinger til den praksis Høyesterett har lagt seg på i de nevnte avgjørelsene, og mener derfor at det ikke er behov for at lovgiverne nå endrer loven for å fravike denne praksisen. Ut fra mer lovtekniske overveielser erdepartementet kommet til at en heller ikke bør forsøke å kodifisere de retningslinjene Høyesterett her har trukket opp, eller lovregulere også det andre typetilfellet utvalget har sett på; situasjonen hvor det skjer en utvidelseav virksomhetens eiendommer (jf utvalgets utkast § 3-4 tredje ledd). Departementet mener generelt at disse spørsmålene i liten grad egner seg for lovregulering. De reelle grunnene for å gjøre unntak fra kravet om tinglysing på alle bruksnumre kan variere sterkt fra tilfelle til tilfelle, og etter departementets oppfatning vil det være svært vanskelig å utforme en slik unntaksadgang tilstrekkelig presist. Departementet vil i den forbindelse vise til den problemflora omkring disse spørsmålene som påpekes av Per Nyheimi Lov og Rett 1996 s 211 flg («Pant i driftstilbehør etter panteloven § 3-4. Bør ordningen med at driftstilbehør må pantsettes sammen med fast eiendom, opprettholdes?»), særlig på s 219-225 og s 230-232. Nyheim behandler her bl a Falkanger-utvalgets endringsforslag og påpeker i den sammenheng en del typetilfeller som ikke fanges opp av utvalgets forslag, samt uklarhet i forhold til de situasjoner utvalget har ment å regulere. Hvis det skal gis lovregler om adgangen til å gjøre unntak fra kravet om gjennomgående pant, må utformingen nødvendigvis bli svært skjønnsmessig. Etter departementets syn risikerer man da at de skjønnsmessige unntakene i seg selv vil skape nye uklarheter og tvister. Departementet nevner for øvrig at hvis man bare skal gi seg inn på en delvis lovregulering av disse spørsmålene, kan det også oppstå tvil om hva som skal gjelde utenfor det området som er ment lovregulert. Departementet er derfor kommet til at disse spørsmålene mest hensiktsmessig bør løses gjennom slik rettspraksis og teori som hittil har vært gjeldende på området.

6 Salgspant i varer bestemt for videresalg

6.1 Innledning

Salgspant er en avtalt panterett i solgte løsøregjenstander til sikkerhet for selgerens krav på kjøpesummen eller for lån som tredjemann yter til betaling av salgssummen. I dag er det ikke adgang til å avtale salgspant i gjenstander som er bestemt for videresalg, med mindre tingen kan videreselges etter bearbeiding eller som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand, jf panteloven § 3-15 annet ledd. Begrunnelsen for å utelukke salgspant i ferdigvarer er at sikkerheten i disse tilfellene gir et dårlig grunnlag for kreditt så lenge gjenstandene ofte vil være solgt unna når pantet skal realiseres. Hvis videresalget først skal skje etter at tingen er bearbeidet eller inkorporert som tilbehør eller som en del av en større gjenstand, vil det normalt gå lengre tid før salget finner sted. Dermed vil salgspantet også egne seg bedre for kredittgivning.

6.2 Utvalgets syn

Utvalget mener at det nevnte skillet mellom ferdigvarer og varer som skal videreselges etter bearbeiding eller som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand, kan virke kunstig. Om dette heter det i utredningen, jf NOU 1993: 16 s 148:

«Det er f eks vanskelig å se hvorfor salgspant skal være tillatt i stålplater levert til et skipsverft, men ikke i plater solgt til en stålgrossist. Det kan riktignok påpekes at stålet hos grossisten kan bli solgt videre i løpet av relativt kort tid. Salgspant i varer bestemt for videresalg gir derfor høyst usikre dekningsmuligheter og er således lite egnet som grunnlag for kreditt. Det enkelte parti ferdigvarer kan dessuten være vanskelig å skille ut fra debitors øvrige varebeholdning. Er slik utskillelse ikke mulig, kan varene ikke beheftes med salgspant.

Salgspant i varer til en produksjonsbedrift kan imidlertid også bortfalle relativt raskt. Varene integreres fortløpende i produksjonen, jf panteloven § 3-19. Videre er identifikasjonsproblemet ofte like stort for varer som skal videreselges etter bearbeidelse eller som tilbehør eller del av en hovedgjenstand. Konkurslovutvalget ønsker derfor å samordne reglene om salgspant i varer. Utvalget kan vanskelig se hvorfor handelsbedrifter som videreselger ferdigvarer skal være underlagt andre salgspantregler enn produksjonsbedrifter.

En tilsvarende problemstilling er også aktuell for varer som skal forbrukes i produksjonsprosessen. Det enkelte parti med f eks fyringsolje kan forbrukes hurtig, og ikke sjelden vil det være umulig å skille partiet fra senere innkjøp foretatt hos andre leverandører. Det kan derfor være nærliggende å ha samsvarende salgspantregler for varer som integreres i et ferdig produkt og varer som brukes opp under fremstillingen av dette produktet.»

Utvalget fremsetter alternative forslag til endringer i salgspantreglene avhengig av om varelagerpantet oppheves eller opprettholdes som i dag, jf NOU 1993: 16 s 148-150. Under begge forutsetningene er det dissens i utvalget.

Under forutsetning av at varelagerpantet oppheves(som er utvalgsflertallets prinsipale forslag, jf punkt 3.2 ovenfor), ønsker et flertallå forby salgspant i alt som kjøperen har rett til å videreselge eller som kan forbrukes i produksjonen før det er betalt. Salgspant vil dermed verken kunne avtales i handelsvarer eller i råvarer som siden skal bearbeides. Mindretallet(medlemmet Andersen) mener det bør åpnes for salgspant i alt som skal videreselges enten det er i bearbeidet eller ubearbeidet stand. Mindretallet fremhever at salgspantet dermed vil overta varelagerpantets rolle, og at det vil skje en forskyvning fra bankkreditt over til leverandørkreditt.

Under forutsetning av at varelagerpantet opprettholdes,foreslår et flertalli utvalget (for øvrig det samme flertallet som vil avskaffe varelagerpantet), at salgspantadgangen utvides til å gjelde alle varer bestemt for videresalg. Flertallets forslag innebærer at salgspantet styrkes på bekostning av varelagerpantet, se her regelen i panteloven § 3-11 femte ledd, jf § 3-4 tredje som gir salgspantet prioritet foran varelagerpantet. Flertallet begrunner forslaget sitt slik, jf NOU 1993: 16 s 150:

«Dette kan synes hensiktsmessig fordi salgspantordningen fremstår som godt begrunnet og effektiv. Salgspantet knyttes direkte til innkjøpet av den enkelte gjenstand eller vareparti. Ordningen gir derfor mulighet for en høy pantsettelsesprosent og god utnyttelse av verdiene. Varelagerpantet er derimot organisert som et tingsinnbegrep slik at pantets verdi svinger i takt med den til enhver tid innestående varebeholdning. Utnyttelsen av varebeholdningen som kredittobjekt blir derfor forholdsmessig lavere enn ved salgspantsettelse.»

Mindretallet(medlemmene Falkanger og Kjølstad) mener dagens forbud mot salgspant i varer som er bestemt for videresalg, bør opprettholdes og i stedet utvides til også å omfatte varer som skal selges etter bearbeiding eller som del av eller som tilbehør til en hovedgjenstand. Dette innebærer at de to unntakene i gjeldende § 3-15 annet ledd kan oppheves. Mindretallet anfører, jf NOU 1993: 16 s 150:

«Dette standpunkt følger av den argumentasjon som ansees avgjørende for opprettholdelsen av varelagerpantet. En utvidet adgang til salgspantsettelse, slik som foreslått av flertallet, vil føre til at varelagerpantet blir svekket. Det vil nok være bransjer eller næringer hvor salgspant vil være upraktisk, og der det er tale om bearbeidelse kan det ligge slik an at salgspantet faller bort kort tid etter levering, jf reglene i § 3-20, jf også § 3-19. Som hovedregel vil det imidlertid være et konkurranseforhold mellom de to panteformer, og mindretalletkan ikke se at det er riktig å prioritere salgspantet. En næringsdrivende vil ha betydelige utgifter i tillegg til varekjøp. Dette gjelder handelsbedrifter, som må dekke husleie, arbeidslønn, markedsføring m v, men særlig praktisk er problemet for produksjonsbedrifter. Med en effektiv utnyttelse av salgspantmulighetene, vil varelageret ikke gi grunnlag for sikret kreditt som kan benyttes til dekning av disse øvrige utgiftsposter, og den vesentlige begrunnelse for opprettholdelse av varelagerpantet er etter mindretalletsstandpunkt nettopp at varelagerpantet er et viktig, undertiden nødvendig, kredittgrunnlag for mange næringsutøvere.»

6.3 Høringsinstansenes syn

Et flertall av høringsinstansene går imot å utvide salgspantadgangen til å gjelde alle varer beregnet for videresalg, uavhengig av om varelagerpantet oppheves eller opprettholdes som i dag. Dette gjelder ØKOKRIM, Finansierings selskapenes Forening, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norges Registrerte Revisorers Forening, Norges Statsautoriserte Revisorers Forening, Norske Kredittopplysningsbyråers Forening, Næringslivets Hovedorganisasjonog Skattefogdenes Landsforening.Stort sett viser disse instansene kort til begrunnelsen som gis i utredningen for å begrense salgspantadgangen.

Finansdepartementet tar ikke direkte stilling til hvor vid salgspantadgangen bør være, men uttaler mer generelt at «salgspantadgangen bør gis de suppleringer som er nødvendige for at regelen skal være operativ».

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjonmener som eneste høringsinstans at salgspantadgangen bør utvides til å gjelde alle varer bestemt for videresalg. Organisasjonen anfører bl a:

«Vi kan vanskelig se at handelsbedrifter som videreselger ferdigvarer, skal være underlagt andre salgspantregler enn produksjonsbedrifter. Den umiddelbare forbindelse mellom kreditt og vareleveranse, underbygger det rimelige i at adgangen til å ta salgspant utvides til også å gjelde ferdigvarer beregnet for videresalg. Ved en slik utvidelse styrkes de uprioriterte kreditorers stilling, noe som vi anser som rimelig på bakgrunn av finansieringsinstitusjonenes tilbøyelighet til å ta pant i «alt», uten å foreta en grundig vurdering av behovet for en slik omfattende pantsikkerhet og forretningskonseptet forøvrig.

Utvidet adgang til salgspant vil kunne bidra til å forebygge såkalte konkurssalg hvor ordinære varer selges langt under markedspris og på den måten bidrar til å ødelegge markedet. Vi ser også for oss muligheten for at boet og salgspanthaver kan samarbeide om realiseringen av pantet, og derved gi et overkudd til boet og kreditorfellesskapet.»

6.4 Departementets vurdering

Departementet har som nevnt i punkt 3.4 ovenfor kommet til at varelagerpantet bør opprettholdes. På grunn av regelen i panteloven § 3-11 femte ledd, jf § 3-4 tredje ledd, som sikrer salgspantet prioritet foran varelagerpantet, vil dermed enhver utvidelse av salgspantet innebære muligheten for en tilsvarende reduksjon av varelagerpantet. Hvis varelagerpantet opprettholdes, vil i praksis alle varer være pantsatt til den ene eller den andre panthavergruppen. Som påpekt av utvalget (jf NOU 1993: 16 s 149), vil endringer i salgspantreglene under denne forutsetningen ikke bli et spørsmål om en avveining mellom usikrede og sikrede kreditorer, men et spørsmål om hvilken gruppe panthavere som skal få dekning.

Etter departementets mening bør salgspantadgangen begrenses i forhold til gjeldende regler slik at salgspant utelukkes i varer som kjøperen kan videreselge etter bearbeiding eller som tilbehør til eller del av hovedgjenstand. Dette er i samsvar med endringen som mindretallet i utvalget foreslår under forutsetning av at varelagerpantet oppheves, og innebærer altså at de to unntakene i panteloven § 3-15 annet ledd kan oppheves.

Departementet er enig med det samlede utvalget i at salgspantadgangen prinsipielt bør være den samme for ferdigvarer som for varer som kan videreselges etter bearbeiding eller som tilbehør til eller som del av en hovedgjenstand. Dagens skille kan sies å innebære en nokså tilfeldig forskjellsbehandling mellom handelsbedrifter som selger ferdigvarer, og produksjonsbedrifter som selger varene etter bearbeiding eller sammenføyning med en annen gjenstand. Det forhold at panteobjektene i det sistnevnte tilfellet gjerne vil være på kjøperens hånd i noen lengre tid, tjener etter departementets syn ikke som tilstrekkelig begrunnelse for å opprettholde skillet mellom ferdigvarer og andre varer bestemt for videresalg. Salgspant i varer til en produksjonsbedrift vil som påpekt av utvalget også kunne falle bort relativt raskt, enten fordi de bearbeidede varene selges raskt ut eller fordi salgspantet bortfaller ved sammenføyning eller ved bearbeiding og påkostning som nevnt i panteloven §§ 3-19 og 3-20.

En harmonisering av adgangen til å stifte salgspant i de forskjellige typene videresalgsvarer kunne oppnås ved åpne for salgspant i ferdigvarer slik at den samlede salgspantadgangen ble utvidet, sml her forslaget til utvalgets flertall dersom varelagerpantet opprettholdes. Når departementet likevel er blitt stående ved mindretallets forslag om å forby salgspant i alle varer som kan videreselges før de er betalt - som i praksis altså betyr at varelagerpantet utvides på bekostning av salgspantet - er det fordi departementet mener varelagerpantet alt i alt fremstår som en bedre begrunnet sikkerhetsform enn salgspantet. Som påpekt av utvalgets mindretall vil en effektiv utnyttelse av en eventuell utvidet salgspantadgang innebære at varelageret ikke lenger kan gi grunnlag for sikret kreditt som kan brukes til å dekke andre driftsutgifter enn selve vareinnkjøpene (husleie, lønn, markedsføring etc). Det følger av punkt 3.4 ovenfor at næringslivets behov for å reise kreditt på varelageret er en av de viktigste grunnene til at departementet ønsker å beholde varelagerpantet. Som nevnt vil dekningsmulighetene ved salgspant i alle varer beregnet for videresalg være høyst usikre så lenge varene ofte ikke lenger vil eksistere på kjøperens hånd når salgspantet gjøres gjeldende. Dessuten kan salgspantet også falle bort ved inkorporasjon og bearbeiding som nevnt i panteloven §§ 3-19 og 3-20. Generelt kan departementet vanskelig slutte seg til utvalgsflertallets påstand om at salgspantordningen i videresalgstilfellene fremstår som «godt begrunnet og effektiv» som gir «mulighet for en høy pantsettelsesprosent og god utnyttelse av verdiene» (jf NOU 1993: 16 s 150). Sjansene for at salgspantet er gått tapt når pantet skal inndrives, innebærer etter departementets syn at salgspant i alle videresalgsvarer har en temmelig begrenset kredittskapende effekt.

Departementet har for øvrig vurdert om salgspant også bør forbys i ting som kjøperen kan forbruke som ledd i næringsvirksomhet, f eks fyringsolje til bruk i produksjonen. Flertallet i utvalgetgår inn for en slik regel, riktig nok under forutsetning av at varelagerpantet oppheves, jf utvalgets forslag til § 3-15 annet ledd bokstav a. (Mindretallet, som prinsipalt ønsker varelagerpantet opprettholdt, går som nevnt inn for å utelukke salgspant i alle ting som kan videreselges. Mindretallet sier derimot ingenting om at et slikt forbud også bør omfatte ting som forbrukes som ledd i næringsvirksomhet.) Flertallet legger til grunn som hovedregel at gjenstander med inntil ett års varighet skal regnes som forbruksmateriell. Avgrensningen hevdes dermed å bli parallell med sondringen mellom anleggs- og omløpsmidler i regnskapsrettens regler om «god regnskapsskikk», jf NOU 1993: 16 s 157-58. Etter flertallets syn vil salgspantforbudet etter dette fange opp så vidt forskjellige ting som kontorrekvisita, elektroder på et smelteverk eller borekroner på en oljeplattform.

Departementet er kommet til at salgspantforbudet ikke bør utvides til å omfatte ting som kan forbrukes som ledd inæringsvirksomhet. Riktig nok kan det innvendes at salgspant i slike formuesgoder kan ha like begrenset kredittskapende effekt som i videresalgstilfellene, i og med at tingene ofte vil være forbrukt eller forringet vesentlig i verdi når salgspantet gjøres gjeldende. Avgjørende for departementet er likevel at en slik utvidelse av salgspantforbudet synes å skape et rettsteknisk nokså komplisert skille mellom forbruksvarer og mer varige gjenstander som vil utgjøre den næringsdrivendes driftstilbehør. Man kunne i panteloven knytte skillet til gjenstandens påregnelige bruksvarighet, slik at ting med f eks inntil ett års varighet ble ansett som forbruksvarer som ikke kunne salgspantsettes. Departementet antar imidlertid at det ofte vil være problematisk for partene å avgjøre om et bestemt formuesgode vil vare i mer eller mindre enn ett år på kjøperens hånd. Utvalgsflertallet synes nærmest å legge til grunn at den regnskapsmessige klassifiseringen av hva som regnes som anleggsmidler og omløpsmidler, også skal være avgjørende for om det kan stiftes salgspant i vedkommende formuesgode. De regnskapsrettslige reglene bygger imidlertid i stor grad på skjønnsmessige kriterier - sml her det generelle kravet om «god regnskapsskikk» - hvor løsningene for øvrig heller ikke behøver å falle sammen med den tilsvarende skatterettslige klassifiseringen av anleggs- og omløpsmidler. Prinsipielt mener departementet at det er uheldig om de nærmere betingelsene for å avtale salgspant på denne måten knyttes opp mot regler utenfor panteloven. For kjøper og selger vil det være en ulempe om de må undersøke til dels skjønnsmessige bestemmelser i regnskaps- og aksjelovgivningen for å få klarlagt om et eventuelt salgspant vil stå seg. Departementet legger til at det også kan oppstå vanskelige grenseproblemer når forbudet mot salgspant i forbruksting bare er ment å gjelde overfor næringsdrivende. Utvalget nevner selv eksempelet hvor fyringsolje brukes til oppvarming både av en privatbolig og et verksted som eieren driver i tilknytning til boligen. Ved å godta salgspant generelt i alle ting som kan forbrukes, unngår man å ta stilling til hvordan slike tilfeller med blandet forbruk skal bedømmes.

For øvrig vises til forslaget til endringer i panteloven § 3-15 og merknadene til denne bestemmelsen i del VIII punkt 4 nedenfor.

7 Lovbestemt pant for konkursboet

7.1 Utvalgets forslag

I mandatet ble utvalget uttrykkelig bedt om å «utrede ideen om at en viss del av pantsatte gjenstanders verdi skal forbeholdes boet» (se NOU 1993: 16 s 9). Utvalget har sett på i alt tre forskjellige modeller som kan tilføre konkursboet midler ved å begrense panthavernes adgang til å ta seg dekket av det pantsatte, jf NOU 1993: 16 s 141 flg.

Utvalget stiller seg avvisende til den første modellen; et forbud mot å belåne pantet utover en viss prosent av dets verdi. Man antar at bidraget til boet her lett kan forsvinne hvis kreditorene tar utlegg i den ubelånte delen av pantet på best ledige prioritet. Utvalget mener videre at ordningen vil reise klare omgåelsesproblemer ved at partene setter pantets verdi kunstig høyt når kreditten ytes. Utvalget peker også på at et slikt forbud skaper liten forutberegnelighet ved senere verdisvingninger.

Utvalget avviser også en modell hvor boet gis fortrinnsrett til en viss prosent av verdien på pantsettelsestidspunktet. Ifølge utvalget vil reduksjoner i pantets verdi her ramme panthaverne for hardt.

Utvalget foreslår derimot innført en tredje modell - et legalpant for boomkostninger - som er inspirert av et forslag professor Sjur Brækhus lanserte i 1976, se Jussens Venner 1976 s 246-249. Etter utvalgets forslag skal 5 prosent av verdien av alle skyldnerens pantsatte formuesgoder - beregnet på det tidspunktet legalpanteretten benyttes - gå til dekning av omkostningene ved konkursbehandlingen, jf utvalgets forslag til ny § 6-4 i panteloven. Legalpantet skal være subsidiært,dvs at panteretten bare skal benyttes hvis det ikke er andre midler til bobehandlingen. Utvalget peker videre på at både boet og panthaveren vil ha risikoen for eventuelle verdifall, samtidig som en verdistigning vil komme begge parter til gode. Etter utvalgets syn vil panthavernes risikovurderinger dermed bli som etter dagens regler, bortsett fra at alle tall må reduseres med 5 prosent.

Det nærmere innholdet i legalpantordningen beskrives i NOU 1993: 16 s 141-144. Boets krav skal sikres dekning foran alle andre heftelser. Man foreslår at legalpantet skal omfatte alle pantsatte formuesgoder, så vel løsøre som fast eiendom og skip. Etter utvalgets syn foreligger det ikke tilstrekkelige grunner til å holde skyldnerens bolig utenfor ordningen. Riktig nok påpekes det at boligkjøpet utgjør den altoverskyggende investeringen for alminnelige lønnstakere, og at det derfor er ønskelig at renten på boliglån holdes lavest mulig og at ikke kredittilgangen innskrenkes. Utvalget hevder likevel at behovet for å unnta skyldnerens bolig synes relativt lite, fordi konkurs i første rekke er praktisk for aksjeselskaper og fordi den totale mengden av konkurser blant personlige næringsdrivende og vanlige lønnstakere neppe har et slikt omfang at et legalpant vil påvirke renten for boliglån i nevneverdig grad. Etter utvalgets mening reiser et unntak for skyldnerens bolig dessuten store rettstekniske problemer. Bl a kan det være vanskelig å skille ut boligdelen i en kombinert forretningseiendom. Kompliserte grensespørsmål oppstår også som følge av at unntaket for boligeiendommer ikke bør omfatte større eiendommer hvor forbrukerhensyn ikke gjør seg gjeldende.

Etter utvalgets forslag skal boet få tilgang til det sikrede beløpet enten ved at panthaverne innløserlegalpanteretten eller ved at panteobjektet realiseres.Det heter om dette i utredningen, jf NOU 1993: 16 s 142-143:

«Boet vil klarligvis kunne hente ut summen fra nettoprovenyet etter et tvangs- eller et underhåndssalg. Panthaverne kan til enhver tid foreta inndrivelse og realisasjon uansett konkurs, dog med den begrensning som følger av kkl § 117 annet ledd jf § 17 annet ledd. Boet kan på sin side innløse realkreditors panterett når denne har iverksatt inndrivelse, jf deknl § 8-16. Boet kan videre selge de pantsatte formuesobjekter, men da med påhefte av panterett, jf panteloven § 1-11. En mer inngripende salgsrett for boet følger av deknl § 8-15. Realisasjon kan da skje etter reglene om tvangssalg, med den konsekvens at panterettigheter kan falle bort som udekkede. Hvis ikke panthaverne samtykker, kan realisasjon bare gjennomføres hvis boet får et overskudd, eller det blir underskudd som fører til at panthaverne får et dividendekrav, jf deknl § 8-15 annet ledd. I tilfelle underskudd kan en panthaver hindre realisasjon ved å frafalle sin dividenderett i boet.

Dagens regler gjør at boet vil kunne være prisgitt panthaverne med hensyn til utbetalingen av 5 %-verdien. Det er ikke ønskelig at boets tilgang på midler er basert på slike tilfeldigheter. Boet kan riktignok løse sitt akutte likviditetsbehov ved å låne penger med sikkerhet i legalpanteretten, men utvalget ser det likevel hensiktsmessig at boet bør gis en vidtgående realisasjonrett. Denne retten kan konstrueres som en legalpanterett med en underliggende fordring som forfaller ved konkurs. Imidlertid bør de andre panthaverne samtidig gis en utløsningsrett. Boets krav i henhold til den foreslåtte regel begrenser seg kun til et beløp tilsvarende 5 % av pantets verdi. Det er ikke ment å regulere andre forhold vedrørende boets interesse i pantobjektet. Panthaverne bør derfor kunne avskjære den foreslåtte realisasjonsretten ved å innbetale et beløp tilsvarende 5 % av pantets verdi. Innløsende panthaver vil da tre inn i boets prioritet, men med den begrensning som følger av kkl § 117 annet ledd.»

Ved innløsning fra panthaveren foreslår utvalget at beløpet skal beregnes ut fra pantets verdi på innløsningstidspunktet (jf NOU 1993: 16 s 143). Utvalget mener videre det vil være en praktisk og enkel løsning at skifteretten gis myndighet til å fastsette grunnlaget for beregningen, dvs pantets verdi. Hensynet til panthaveren ivaretas ved at denne skal ha adgang til å kreve takst. Taksten må likevel innhentes for panthaverens egen regning og takstmannen må forhåndsgodkjennes av skifteretten. I særlige tilfeller kan skifteretten likevel bestemme at verdsettingen skal skje ved skiftetakst.

Den foreslåtte legalpantordningen skal som nevnt tjene til dekning av omkostninger hvor boet er uten andre midler. Utvalget deler seg i synet på hva som skal skje med eventuelle overskuddsmidler som ikke brukes til bobehandlingen, jf NOU 1993: 16 s 143-144.

Flertalletmener slike midler bør tilfalle panthaverne etter prioritetsrekkefølgen. Legalpantordningen skal dermed etter flertallets forslag utelukkende tjene til dekning av bokostnader. Flertallet mener innbetalingen til boene vil bli lettere når panthaverne vet at midler som ikke brukes i bobehandlingen, godskrives dem i samsvar med prioritetsrekkefølgen. Som en følge av flertallets forslag gis skifteretten kompetanse til å godta sikkerhetsstillelse fremfor et kontant beløp fra innløsende panthaver. Unntaksvis skal skifteretten også kunne godta et mindre beløp enn andelen på 5 prosent utgjør som foreløpig innløsning.

Mindretallet(medlemmene Boman Grundekjøn og Melhus) foreslår at andelen på 5 prosent i alle tilfeller bør tilfalle boet, uten hensyn til om hele beløpet har vært benyttet til bobehandlingen. Dette hevdes å gi en klar og oversiktlig regel samtidig som man unngår kompliserte etteroppgjør. I mindretallets begrunnelse heter det videre, jf NOU 1993: 16 s 143-144:

«Mindretalletvil også nevne at panthaver normalt vil ta hensyn til 5 %-regelen i sin långivning og således ikke gi lån til høyere enn 95 % av pantets verdi. Långiver vil altså innberegne boets legalpant når kreditten ytes. Hvis pantet realiseres for en høyere verdi enn lånebeløpet, vil det ikke oppstå noe problem. Hvis derimot pantet realiseres for et mindre beløp, vil en refusjon av midler fra legalpantet som ikke blir brukt til bobehandling, innebære en uventet og tilfeldig fordel for panthaver. Panthaver kan for øvrig ha en egeninteresse i å begrense bokostnadene mest mulig, og han vil med dette formålet arbeide for at bobehandlingen får et moderat omfang. Dette kan vanskeliggjøre boets arbeid.

Det kan også påpekes at skifterettens adgang til å godta et mindre beløp enn 5 % som foreløpig innløsning, er en uheldig konsekvens av flertallets forslag. For skifteretten kan dette være en vanskelig vurdering å foreta, ikke minst tatt i betraktning av at pågående tvistemål kan utgjøre en stor usikkerhetsfaktor. Skal derimot hele 5 %-beløpet alltid innbetales, uten tilbakebetaling til kreditorene, behøver ikke skifteretten foreta en slik vurdering.»

Et samlet utvalg foreslår endelig en slags omstøtelsesregel som innebærer at legalpanteretten også skal omfatte visse panteobjekter som er blitt realisert forut for konkursen. Om dette heter det i NOU 1993: 16 s 144:

«Legalpantet skal dekke konkursboets omkostninger. Panteretten kan således synes uaktuell ved realisasjon som skjer forut for en konkurs. Legalpantordningen vil imidlertid kunne fremskynde panthavers tvangssalg og «frivillig» salg etter sterkt påtrykk fra panthaver. Realiseres objektet før åpning av konkursen, vil pantet utbringe 5 % mer til panthaverne. Utvalget foreslår derfor en tre måneders objektiv «omstøtelsesfrist». Dette er ikke omstøtelse i tradisjonell forstand, men heller en regel som utvider legalpanteretten til å gjelde inntil tre måneder før åpning av konkursen. Både likhetshensyn og effektivitetshensyn taler for en slik ordning. Såvel sikrede som usikrede kreditorer vil ha interesse i at pantsatte objekter ikke realiseres like før en konkurs. De usikrede kreditorer trenger midler til drift av boet, mens de øvrige panthavere er interessert i å fordele bokostnadene på flest mulig objekter. Foretar debitor derimot et salg som ledd i en ordinær og forsvarlig drift, i den forutgående tre måneders perioden, bør legalpantet ikke kunne gjøres gjeldende. Hensynet til omsetningslivet tilsier at kun de alminnelige omstøtelsesregler i dekningsloven kapittel 5 da bør kunne anvendes.»

7.2 Høringsinstansenes syn

Et klart flertall av høringsinstansene gir sin tilslutning til forslaget om en legalpantordning for boomkostninger. Dette gjelder Finansdepartementet (mener likevel at det bør vurderes «om dette er den mest effektive tiltaket for å sikre finansiering av konkursbehandling»), Kommunal- og arbeidsdepartementet, Brønnøysundregistrene(«Etter vår oppfatning har utvalget funnet fram til en god ordning som ivaretar de ulike hensyn på en forsvarlig måte.»), Direktoratet for arbeidstilsynet, Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD), Forbrukerrådet, Husbanken, Skattedirektoratet, ØKOKRIM(«Vi finner det rimelig at kreditorenes rett til boets midler avgrenses slik at det kan finne sted en forsvarlig bobehandling som har til formål å fremskaffe midler til kreditorene ... .»), Indre Follo herredsrett, Trondheim byfogdembete, Den Norske Advokatforening(«Forslaget ... fremstår ... som en nødvendig og hensiktsmessig løsning for å sikre økte midler til bobehandlingen.»), Finansieringsselskapenes Forening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norges kemner- og kommunekassererforbund, Norges Registrerte Revisorers Forening, Norske Kredittopplysningsbyråers Foreningog Skattefogdenes Landsforening.

Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norgestøtter også forslaget, men «under den klare forutsetning at legalpantet skal være en subsidiær dekningsreserve for å realisere kreditorinteresser».Bankforeningene understreker at legalpantet ikke må «representere en dekningsreserve som kan legitimere boet til å gjennomføre økonomisk etterforsking», da «[d]ette er politiets oppgave». Maskinentreprenørenes Forbundsynes i utgangspunktet positiv til forslaget, men mener man i stedet for å lovfeste en viss prosent legalpant, bør innføre regler som sikrer boet et fast minimumsbeløp. Næringslivets Hovedorganisasjonvirker noe mer forbeholden i sin tilslutning til forslaget, og fremholder at legalpantet uansett bare bør omfatte underpant i løsøre og at satsen ikke bør være høyere enn 2 prosent.

Oslo skifteretter som eneste høringsinstans klart avvisende til utvalgets forslag. Dette begrunnes slik:

«For det første må skyldneren eie meget verdifulle pantsatte verdier for at dette legalpantet kan bli av noen betydningsfull størrelse. Selv et formuesgode verdsatt til 1 million vil bare gi et legalpant til boet på brutto kr. 50.000,-. Det kommer man ikke langt med i dag i et større konkursbo. I mindre boer - og de er i dag i klart flertall - er det minimalt med pantsatte formuesgoder i det hele tatt. For det annet har skifteretten prinsipielle motforestillinger mot slike generelle ordninger som alleeiere av panteverdier må finne seg i fordi konkursboene til enkelte eiere som går konkurs, skal sikres midler til konkursomkostningene. Det er tross alt antagelig bare et fåtall av eiere med panteheftede formuesgoder, som går konkurs og hvor boet må benytte legalpantet. Men av hensyn til disse, skal altså absolutt alle panteheftede formuesgoder beheftes med et slikt første prioritets legalpant. Det er lite rimelig for alle de eierne som aldri går konkurs.

Oslo skifterett vil istedenfor dette legalpantet, anbefale at man etablerer en ordning hvoretter styreformannen, subsidiært andre styremedlemmer i det selskap som går konkurs, blir objektivt personlig ansvarlig for skifteomkostningene opp til kr. 50.000,- i den utstrekning konkursboet ikke selv har tilstrekkelig midler til full dekning av omkostningene. ...»

De fleste høringsinstansene synes ellers å slutte seg til forslaget til utvalgets flertall om at midler som ikke brukes til bobehandlingen, skal godskrives panthaverne. Dette forslaget støttes uttrykkelig av ØKOKRIM, Indre Follo herredsrett, Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges kemner- og kommunekassererforbundog Skattedirektoratet.Forslaget til utvalgets mindretall om at andelen på 5 prosent i alle tilfeller skal tilfalle boet, støttes av Trondheim byfogdembete, Norges Registrerte Revisorers Foreningog Skattefogdenes Landsforening.

7.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget om å innføre en legalpantordning som sikrer midler til å drive bobehandling. Etter departementets syn kan et slikt legalpant bidra til at det gjennomføres en grundigere bobehandling i flere boer enn tilfellet er i dag. Det vises i den forbindelse til den generelle diskusjonen om behovet for endringer i konkursreglene (jf del IV punkt 1 ovenfor) og til drøftelsen av problemene knyttet til finansiering av bobehandlingen i de «tomme» innstillingsboene (jf del IV punkt 11.4.4). Departementet har merket seg at utvalgets forslag har fått bred tilslutning i høringsrunden.

Departementet erkjenner samtidig at innføringen av et slikt legalpant ikke alene vil løse alle problemer knyttet til finansiering av bobehandling. I den sammenheng vises til diskusjonen i del IV punkt 11.4.4 ovenfor hvor bl a ideen om et omkostningsansvar for styreleder og styremedlemmer (jf forslaget til Oslo skifterett) omtales nærmere.

Departementet har for øvrig kommet til at legalpantordningen bør utformes noe annerledes enn foreslått av flertallet i utvalget. Den viktigste forskjellen består i at departementet har sluttet seg til mindretallets forslag om at hele andelen på fem prosent alltid skal tilfalle boet til disposisjon etter alminnelige regler. Eventuelle midler som ikke brukes til bobehandlingen, skal dermed ikke godskrives panthaverne. Legalpantet vil etter dette ikke nødvendigvis bare tjene til dekning av boomkostninger, idet midlene også vil kunne nyttes til utbetaling av dividende. Etter departementets forslag vil boets legalpanterett heller ikke være subsidiæri den forstand at midlene bare skal brukes hvis det ikke allerede foreligger tilstrekkelige midler til å dekke boomkostningene. Som en konsekvens av disse endringene har departementet for øvrig valgt å betegne ordningen som et legalpant for konkursboetog ikke som et subsidiært legalpant for boomkostninger.

Departementet kan i hovedsak tiltre mindretallets begrunnelse for at hele andelen på fem prosent uansett skal tilfalle boet. Departementet vil særlig fremheve de praktiske og rettstekniske hensyn som taler for denne løsningen. Hvis det viser seg at hele legalpantet ikke må benyttes, behøver ikke bostyreren å foreta et komplisert etteroppgjør hvor kanskje flere småbeløp må betales tilbake til flere forskjellige panthavere. Også for skifteretten vil det virke arbeidsbesparende om andelen på fem prosent uten videre tilfaller boet. En konsekvens av utvalgsflertallets forslag er at skifteretten kan fastsette en lavere sats enn fem prosent og at sikkerhetsstillelse dessuten kan godtas istedenfor betaling hvis skifteretten finner det sannsynlig at boet ikke vil få likviditetsproblemer. Departementet mener det vil være en klar fordel om skifteretten slipper å ta stilling til slike spørsmål som kan inneholde svært vanskelige skjønnstema. Departementet påpeker videre, i tråd med utvalgets mindretall, at panthaverne normalt må forventes å ha tatt i betraktning satsen på fem prosent ved långivningen, slik at en eventuell tilbakebetaling uansett vil fremstå som en uventet fordel for dem. Hvis legalpantet skal være subsidiært og utelukkende tjene til dekning av boomkostninger, antar departementet dessuten at panthavere vil kunne ha en sterk egeninteresse i å begrense bobehandlingen til et minimumsnivå. Dette kan etter omstendighetene forvanske en hensiktsmessig gjennomføring av bobehandlingen. At tilbakebetaling av eventuelle overskuddsmidler kan bidra til at panthaverne stiller seg mer velvillige til å innløse legalpanteretten, kan etter departementets syn ikke tillegges særlig vekt. Den foreslåtte innløsningsadgangen er ment å ivareta panthaverens eller andre utenforståendes eventuelle interesse i at formuesgodet ikke selges. Hvis ingen ønsker å innløse legalpantet, kan boet få tilgang til midlene ved å tvangsselge formuesobjektet, jf forslaget til panteloven § 6-4 femte ledd.

Departementet legger til at forskjellen mellom departementets forslag og utkastet til utvalgets flertall på dette punktet neppe vil ha så stor betydning i praksis. Boene vil ofte helt mangle midler til å drive bobehandling, slik at legalpantet uansett må benyttes fullt ut. Som nevnt i del IV punkt 1.1 ovenfor ble om lag tre av fire konkursboer innstilt i 1996 som følge av at det ikke fantes midler til å dekke boomkostningene (jf konkursloven § 135). Departementet antar at et eventuelt legalpant ville vært benyttet fullt ut i de aller fleste av disse innstillingsboene. Departementets forslag om at midler som ikke brukes til bobehandlingen, skal fordeles som dividende blant de øvrige kreditorene, synes derfor bare å få en viss praktisk betydning i tilfeller hvor boets pantsatte aktiva utgjør større verdier. Departementet mener etter dette at den foreslåtte legalpantordningen i de fleste boene nettopp vil tjene det samme formål som ordningen utvalgets flertall bygger på, nemlig å sikre midler til en bobehandling som boet ellers ikke ville hatt midler til å gjennomføre.

For øvrig har departementet også justert utvalgets forslag på enkelte andre punkter. Departementet foreslår f eks at panteretten som den innløsende panthaveren trer inn i, skal regnes som et avtalepant, som bl a medfører at panteretten må få rettsvern etter de vanlige regler (jf forslaget til § 6-4 fjerde ledd annet og tredje punktum). Departementet foreslår videre at det skal være opp til skifteretten å ta stilling til om det skal innhentes takst før verdsettelsen finner sted, og at utgiftene til slik takst skal dekkes av boet. Nevnes kan også at det foreslås en uttrykkelig presisering av at boets legalpant er undergitt de begrensninger som følger av overenskomst med fremmed stat (jf forslaget til § 6-4 syvende ledd). Denne presiseringen er i første rekke nødvendig for at Norge skal kunne bli part i visse sjørettskonvensjoner.

For øvrig vises til forslaget til § 6-4 og merknadene til denne bestemmelsen i del VIII punkt 4 nedenfor.

8 Utvidet foreldelsesfrist for salgspant til sikkerhet for folketrygdens lån til anskaffelse av motorvogn

Medlemmer av folketrygden som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid varig nedsatt, sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket, eller sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt, jf folketrygdloven §§ 10-5 og 10-6, kan få stønad etter folketrygdloven § 10-7. Stønad etter § 10-7 kan gis i form av utlån av, tilskott til eller lån til motorkjøretøy eller annet transportmiddel, jf § 10-7 første ledd bokstav h og forskrift 25 mars 1997 nr 265 om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel.

Normalt gis stønaden i form av et rente- og avdragsfritt lån. Et slikt rente- og avdragsfritt lån skal bare i unntakstilfeller tilbakebetales. En stønadsberettiget som har brukt kjøretøyet i åtte år vil som oftest ha rett til et nytt rente- og avdragsfritt lån til anskaffelse av et nytt kjøretøy, jf forskrift 25 mars 1997 nr 265 om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel § 8 første ledd. Det første lånet skal da avskrives, jf forskriften § 10 tredje ledd. Bare dersom den stønadsberettigede ikke lenger fyller vilkårene for å få slik stønad, vil trygden kunne kreve lånet tilbakebetalt helt eller delvis, jf forskriften § 15.

Til sikkerhet for lånet avtales det at trygden skal ha salgspant i kjøretøyet eller transportmidlet. Salgspantet tinglyses på den stønadsberettigede kjøperens blad i Løsøreregisteret. Salgspantet er ikke til hinder for at den stønadsberettigedes øvrige kreditorer tar utlegg i kjøretøyet. Slike utlegg vil imidlertid ha prioritet etter salgspantet, og trygden har derfor god sikkerhet for sitt lån til den stønadsberettigede så lenge salgspantet består. Etter panteloven § 3-21 første ledd faller imidlertid salgspantet bort senest fem år etter at kjøretøyet ble overlevert til kjøperen. Kjøretøyet vil fra da av kunne tjene til dekning for den stønadsberettigedes øvrige kreditorer. Riktignok bestemmer dekningsloven § 2-3 første ledd bokstav b at transportmidler som skyldneren «trenger for sitt yrke eller til sin utdanning», skal være beslagsfrie. Trygdens lån til anskaffelse av kjøretøy eller annet transportmiddel ytes imidlertid bare i mindre grad som stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet, og denne bestemmelsen sikrer derfor ikke alltid mot at et slikt kjøretøy benyttes som dekningsobjekt ved utlegg. Beslagsfriheten etter dekningsloven § 2-3 er dessuten som hovedregel begrenset til et beløp som svarer til to tredeler av trygdens grunnbeløp.

Det vil sjelden være aktuelt for trygden å ta utlegg for å dekke sitt lån, fordi det normalt ikke vil foreligge mislighold i vanlig forstand. Den stønadsberettigedes kjøretøy kan derfor tvangsselges til dekning av øvrig gjeld når trygdens salgspant er falt bort etter fem år, og den stønadsberettigede kan da søke om stønad til anskaffelse av et nytt transportmiddel. Dagens ordning innebærer i realiteten at trygden i slike tilfeller helt eller delvis dekker den stønadsberettigedes øvrige gjeld.

Sosial- og helsedepartementet uttaler i brev 4 mars 1998 til Justisdepartementet om dette:

«Ut fra formålet med bilstønadsordningen, nemlig å dekke et særskilt transportbehov som følge av sykdom el uførhet, vil det være et naturlig utgangspunkt at det søkes unngått at kjøretøyet benyttes som dekningsobjekt for den stønadsberettigedes gjeld. Stønadsordningen innebærer et betydelig utlegg for folketrygden i det enkelte tilfelle (for tiden opptil kr 145 000). Det blir derfor et høyt prioritert mål å sikre at pengene brukes på en mest mulig fornuftig måte. Dersom kreditorforfølgning fører til at en bil blir solgt før det er teknisk nødvendig at den skiftes ut, innebærer dette at folketrygden må bidra til finansiering av ny bil på et tidligere tidspunkt enn regelverket tilsier. Salgsverdien av den gamle bilen vil dessuten helt eller delvis være beslaglagt av kreditorene. Dette betyr bådeat stønaden blir høyere enn den ellers ville blitt og aten større eller mindre del av det opprinnelige lånet er gått til sanering av andre lån. Forholdet strider klart mot målet om en fornuftig bruk av folketrygdens ressurser. Departementet finner det klart at beskyttelsen mot kreditorforfølgning bør strekkes lengre enn de fem årene som følger av ordningen med salgspant i dag.

En mulig løsning ville være helt å unnta trygdefinansierte biler fra kreditorbeslag. Dette vil imidlertid være en lite heldig løsning i de tilfeller trygden ikke fullfinansierer kjøretøyet. [...] Dersom stønadsmottakeren har anvendt egne kontante midler til restfinansiering av et slikt kjøretøy, ville beslagsfrihet i forhold til dette beløpet innebære unndragelse av midler fra kreditorforfølging og en svekkelse av kreditorenes stilling generelt.

[...]

Departementet foreslår etter dette at panteloven § 3-21 første ledd gis en tilføyelse om at salgspant til sikkerhet for trygdens lån til anskaffelse av motorkjøretøy eller annet transportmiddel faller bort (foreldes) senest 10 år etter at kjøretøyet ble overgitt til den stønadsberettigede.»

Justisdepartementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse om at salgspant til sikkerhet for trygdens lån til anskaffelse av motorvogn kan bestå i inntil 10 år, jf forslaget til panteloven § 3-21 første ledd nytt tredje punktum. Justisdepartementet kan i det vesentlige vise til Sosial- og helsedepartementets begrunnelse for bestemmelsen, jf det som er sitert ovenfor.

For øvrig vises det til merknadene til panteloven § 3-21 i del VIII punkt 4 nedenfor.