Del 7
II Økonomiske og administrative konsekvenser

1 Endringene i konkurslovens første del om gjeldsforhandling

Et hovedsiktemål med endringene i konkurslovens første del om gjeldsforhandling har vært å gjøre gjeldsforhandlingsinstituttet mer anvendelig og praktikabelt. Mange av endringene går således ut på å forenkle og effektivisere de nokså omstendelige prosedyrene i dagens lov. Videre ønsker departementet å legge til rette for at gjeldsforhandling blir vurdert som et aktuelt alternativ på et tidligere tidspunkt enn tilfellet ofte er i dag; mens det fortsatt finnes midler igjen og før tapene er blitt så store at en konkurs eller uten rettslig avvikling fremstår som eneste reelle mulighet.

For å oppfylle disse målsettingene foreslås bl a at skyldneren allerede fra starten av må søke om enten forhandling om frivillig gjeldsordning eller forhandling om tvangsakkord direkte uten først å måtte gå veien om en innledende fase av gjeldsforhandlingen som deretter skal lede frem til enten frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. Ved tvangsakkord foreslås videre en opphevelse av kravet om forhåndssamtykke og en enklere prosedyre for vedtakelse av akkordforslaget. Noen av endringene tar sikte på å øke sjansene for en vellykket gjeldsforhandling ved at panthavernes sterke stilling under gjeldsforhandling begrenses noe. Det foreslås således en utvidelse av forbudet mot tvangssalg under gjeldsforhandling, at skyldneren skal gis en begrenset rett til å selge visse pantsatte eiendeler og at udekkede pantheftelser under en tvangsakkord kan bli slettet.

Samlet kan endringene i konkurslovens første del i noen grad bidra til at det vil bli åpnet flere gjeldsforhandlinger enn det ellers ville ha blitt. Det er imidlertid umulig å anslå nærmere om og hvor stor en eventuell økning kan bli. Dette vil bero på flere usikre forhold, bl a på om næringsdrivende fortsatt i stor grad vil se seg tjent med å foreta utenrettslige gjeldssaneringer og ikke minst på den generelle økonomiske utviklingen i næringslivet. Merbelastningen på skifterettene ved flere gjeldsforhandlinger vil over tid trolig bli kompensert av en reduksjon i antallet konkurser.

Som nevnt ovenfor foreslås visse endringer når det gjelder panthavernes stilling under gjeldsforhandling. Disse endringene ventes ikke å påføre panthaverne tap av betydning. For det første vil en vellykket gjeldsforhandling totalt sett ofte gi panthaverne en bedre uttelling enn det som kan oppnås gjennom en konkurs. For det andre ligger det i de ulike forslagene forskjellige begrensninger som sikrer at panthavernes stilling ikke vil bli vesentlig svekket. Forslaget om å utvide forbudet mot tvangssalg under gjeldsforhandling, innebærer således bare at panthaverne må godta en viss utsettelse av realisasjonen, for at dette skal kunne bedre mulighetene for en vellykket gjeldsforhandling. Gjeldsnemnda kan dessuten gjøre unntak fra salgsforbudet. Når det gjelder forslaget om å gi skyldneren adgang til å selge pantsatte varer og pantsatt driftstilbehør, er det et vilkår at salget skjer innenfor rammen av skyldnerens vanlige næringsvirksomhet og at panthavernes sikkerhet ikke blir vesentlig forringet gjennom salget. I den forbindelse skal skifteretten etter begjæring fra panthaveren kunne forby et salg fra skyldneren. Forslaget som åpner for sletting av udekkede pantheftelser under tvangsakkord, innebærer heller ikke noe drastisk inngrep for panthaverne. Panthavere på en allerede utsatt prioritet fratas her i tilfelle bare gleden av en eventuell fremtidig verdistigning på pantet. Dessuten skal mulighetene for en slik verdistigning i prinsippet reflekteres i taksten som skal danne grunnlaget for slettingen av heftelsene. Etter departementets oppfatning vil derfor de nevnte endringene bare i ubetydelig grad kunne påvirke tapstallene for banker og andre finansieringsinstitusjoner.

2 Endringene i konkurslovens annen del om konkurs

Også mange av endringene i konkurslovens annen del om konkurs tar sikte på å forenkle og effektivisere den behandlingsprosedyre loven gir anvisning på. I utgangspunktet skal det således bare holdes én skiftesamling og ikke oppnevnes noe kreditorutvalg. Det foreslås videre enklere rutiner for bl a fordringsprøving, varsling av kreditorer, utsendelse av forslag og for slutning, utlodning og utbetaling av dividende. Som påpekt i del IV punkt 2 innebærer disse endringene langt på vei bare en videreføring av de forenklingene som i dag kan besluttes - og som i stor grad besluttes - med hjemmel i § 141. Det foreslås at denne bestemmelsen oppheves og at de forenklinger den gir anvisning på, i stedet innarbeides i i lovens enkelte paragrafer om bobehandlingen. I den grad skifterettene allerede i dag praktiserer forenklet bobehandling etter § 141, skulle forenklingsforslagene altså ikke innebære så mye nytt.

Det lar seg ikke gjøre å beregne hvilke besparelser de foreslåtte forenklingene samlet sett kan få for skifterettene og for bobehandlingen som sådan. Det finnes således ingen statistikk på hvor mange av dagens boer som undergis forenklet bobehandling etter § 141. Rutinene kan nok på dette feltet variere mellom skifterettene, kanskje slik at det er de største embetene med de fleste konkurssakene som oftest benytter seg av de forenklinger § 141 gir hjemmel for. Denne bestemmelsen åpner for øvrig for at skifterettene kan velge mellom et sett av forenklinger, og det kan derfor også tenkes variasjoner med hensyn til hvilke forenklinger som benyttes i det enkelte bo. For øvrig åpner også lovforslaget for betydelig elastisitet ved at den enkelte skifterett selv kan vurdere behovet for bl a skiftesamlinger, kreditorutvalg og borevisor. Også dette gjør det umulig å beregne hvor store besparelser forslagene vil medføre.

Forslaget om å frita for kravet om forskuddsbetaling og et eventuelt omkostningsansvar ved oppbud, tilsier en viss økning av det offentliges utgifter i forbindelse med konkurs. Endringen vil gjøre det enklere for insolvente skyldnere å begjære konkurs, og i hvert fall på kort sikt kan det påregnes noen flere konkursåpninger. Som påpekt av utvalget (jf NOU 1993: 16 s 90), er det imidlertid tvilsomt om denne endringen samlet sett vil medføre særlig merbelastning for skifterettene. Når insolvens først foreligger, vil det gjerne være et tidsspørsmål før en av kreditorene (som regel skatte- og avgiftsmyndighetene) begjærer skyldneren konkurs. Det kan nok likevel tenkes tilfeller hvor alternativet ikke vil være konkurs, men en utenrettslig avvikling, slik at endringen kan medføre en reell merbelastning for skifterettene. Det lar seg ikke gjøre å tallfeste hvor mange slike tilfeller det kan dreie seg om.

En konsekvens av at skyldneren fritas for omkostningsansvaret ved oppbud, er at det blir det offentlige som må dekke omkostningene hvis boet ikke selv har midler til dette (jf gjeldende § 73 annet ledd første punktum som videreføres i forslaget til § 73 tredje ledd første punktum). Ansvaret vil i praksis være begrenset til 20 000 kroner (jf forskrift 17 juli 1989 nr 566 gitt i medhold av konkursloven § 73 første ledd annet punktum). I dag innstilles om lag 75 prosent av alle boer etter § 135. Gitt at disse tallene er representative for oppbudsboene, vil beløpet på 20 000 kroner altså gå tapt i 75 prosent av oppbudsboene.

Det føres i dag ikke statistikk over hvor mange av konkursene som bygger på oppbudsbegjæringer. Konkursregisteret har anslått det årlige antallet til ca 600, dvs drøye 20 prosent av alle boer. Forslaget vil som nevnt trolig føre til en viss økning i antallet oppbudsbegjæringer. I den forbindelse nevnes også at arbeidstakere som begjærer arbeidsgivere konkurs i dag er fritatt for omkostningsansvaret, og at kravet om forskuddsbetaling ved oppbud nok i en del tilfeller kan ha vært omgått ved at arbeidsgiveren har fått en av sine arbeidstakere til å begjære konkurs. Motivasjonen for en slik omgåelse bortfaller når det heretter gjøres fritak også ved oppbud.

Legger man etter dette til grunn at det årlig vil bli åpnet ca 700 konkurser etter oppbud og at det offentlige må dekke 20 000 kroner i 75 prosent av boene, skulle økningen på statens domstolsbudsjett utgjøre ca 10 millioner kroner. Det må imidlertid tas i betraktning at forslaget samtidig må forventes å innebære en reduksjon av skatte- og avgiftsmyndighetenes utgifter i forbindelse med konkursbegjæringer. I dag åpnes nettopp de fleste konkursene etter begjæring fra det offentlige, og en økning i antallet oppbudsbegjæringer som følge av forslaget, må derfor forventes å føre til færre konkursbegjæringer fra det offentlige. Heller ikke denne reduksjonen er det imidlertid mulig å beregne nærmere.

For øvrig er en av grunnene til å frita for omkostningsansvaret i oppbudstilfellene å legge til rette for at konkurser kan inntre på et tidligere tidspunkt enn tilfellet ofte er i dag; før alle midler er oppbrukt og gjeldsbyrden er blitt enda større. Oppnås denne virkningen, vil forslaget dermed bidra til å redusere tapene for private og offentlige kreditorer i forbindelse med konkurs.

Forslaget om at utlodninger og innstillinger av bobehandlingen ikke lenger skal kunngjøres i Norsk lysingsblad og i en avis alminnelig lest på stedet (sml gjeldende § 130 tredje ledd og § 135 annet ledd, jf § 78 tredje ledd første punktum), vil medføre en utgiftsreduksjon for det offentlige. Ved de fire største embetene har skifteretten selv ansvaret for kunngjøring av utlodninger og innstillinger. Oslo skifterett anslår de årlige utgiftene til ca kr 550 000, mens anslagene for Stavanger skifterett, Bergen skifterett og Trondheim skifterett er henholdsvis kr 180 000, kr 115 000 og kr 250 000. Registerenheten i Brønnøysund, som tar seg av kunngjøringene for de øvrige embetene, anslår at utgiftene til disse kunngjøringene årlig beløper seg til ca kr 3 500 000. Departementet antar på denne bakgrunn at forslaget om at utlodninger og innstillinger av bobehandlingen ikke lenger skal kunngjøres, vil kunne innebære en årlig besparelse for det offentlige på ca 4,5 millioner kroner.

3 Endringene i panteloven

Innføringen av et legalpant for konkursboet (jf § 6-4) innebærer at boet med første prioritet kan tilegne seg 5 prosent av verdien av alle pantsatte aktiva. Dette vil i en del tilfeller øke sannsynligheten for at konkursboet avdekker omstøtelige transaksjoner og økonomisk kriminalitet. Økt risiko for slik avdekking kan nok bidra til ryddigere forhold i enkelte bransjer, uten at det er mulig å angi omfanget nærmere. Legalpantet får også konsekvenser for panthavere hvor eiendelen er pantsatt for mer enn 95 prosent av dets verdi. Dette betyr igjen at panthavere med sikkerhet mellom 95 og 100 prosent av pantets verdi, eventuelt må nedskrive sine engasjementer med 5 prosent. Med mindre pantet har falt vesentlig i verdi, vil det imidlertid normalt være sekundærpanthavere som rammes av det nye legalpantet. Som påpekt i NOU 1993: 16 s 154 bærer slike panthavere allerede en viss risiko for et generelt verdifall i markedsprisen, noe som også vil gjenspeiles i kredittprisen. Etter forslaget kan panthaverne dessuten forhindre salg ved å innløse boets legalpant. Departementet antar derfor at innføringen av et legalpant for boet bare vil få nevneverdig betydning for bransjer hvor det erfaringsmessig er betydelig fare for konkurs. Som Falkanger-utvalget peker på i NOU 1993: 16 s 142, jf del VI punkt 7.1 ovenfor, er det lite trolig at legalpantet i nevneverdig grad vil komme til å påvirke f eks renten for boliglån.

Forslaget om å forby salgspant i alle varer beregnet for videresalg (jf § 3-15 annet ledd) vil neppe påvirke næringslivets samlede kredittilgang. I praksis vil nok denne begrensningen i salgspantadgangen innebære en tilsvarende utvidelse av et eksisterende varelagerpant. Av dette følger at enkelte vareleverandører vil kunne få svekket sine sikringsmuligheter og at banker og finansieringsinstitusjoner får bedret sine.

Den forlengede foreldelsesfristen for salgspant til sikkerhet for trygdens lån etter folketrygdloven § 10-7 til anskaffelse av motorvogn (jf § 3-21 første ledd tredje punktum) vil trolig kunne redusere trygdens utgifter noe. Sosial- og helsedepartementet anslår at reduksjonen vil komme til å utgjøre inntil kroner 500 000 årlig.

Øvrige endringer i panteloven antas ikke å ha nevneverdige konsekvenser verken for det offentlige eller det private.

4 Endringene i andre lover

Forslaget til endringer i øvrige lover antas ikke å ha nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser verken for det offentlige ellerfor næringslivet og andre private.