Del 8
III Merknader til de enkelte bestemmelser

1 Merknader til endringene i skifteloven

Til § 105

I annet ledder forbudet mot tvangsdekning de første seks måneder etter dødsfallet utvidet i tråd med forslaget om å utvide forbudet mot tvangsdekning i forbindelse med gjeldsforhandling eller konkurs, jf konkursloven § 17 annet ledd og § 117 annet ledd. Det vises til de alminnelige merknadene i del III punkt 7 ovenfor.

Til § 110 b

I første ledd annet punktum er kravet om rekommandert varsel til kreditorene tatt ut, i tråd med forenklingene som er foretatt i de parallelle reglene om tvangsakkord utenfor og i konkurs, sml forslaget til konkursloven § 40 første ledd og § 124 annet ledd.

Videre oppheves annet ledd første punktum som påbyr at det skal avholdes skiftesamling til avstemning av akkordforslaget. Henvisningen til konkursloven § 40 annet ledd i nåværende annet punktum (som blir nytt første punktum) innebærer at det skal foretas en skriftlig avstemning over akkordforslaget, med mindre skifteretten bestemmer at det skal avholdes avstemningsmøte. En tilsvarende justering er foretatt når det gjelder tvangsakkord under konkurs, sml forslaget til konkursloven § 124 annet ledd.

2 Merknader til endringene i tinglysingsloven

Til § 13

Annet ledd nytt annet punktum fastsetter at bostyrerens erklæring om overføring til panthaveren etter forslaget til konkursloven § 117c, kan anmerkes hvis konkursskyldneren hadde grunnbokshjemmel på det tidspunkt konkursen er anmerket i grunnboken (sml forslaget til konkursloven § 79 tredje ledd nr 1). Skyldnerens medvirkning kreves ikke for å overføre hjemmelen til panthaver.

Til § 32

Endringen i tredje ledd første punktum svarer til utvalgets forslag. Endringen innebærer at bostyreren kan utstede et skjøte i forbindelse med salg etter konkursloven § 117a, som gis virkning som legitimasjon for at udekkede pantefordringer kan slettes. Bostyreren trenger dermed ikke medvirkning fra de berørte rettighetshaverne i eiendommen for å få gjennomført de nødvendige endringene i realregisteret, jf NOU 1993: 16 s 162.

Utvalget påpeker at det må fremgå klart av skjøtet hvilke heftelser som fortsatt skal hvile på eiendommen for at tinglysingsmyndighetene skal kunne slette heftelser som er falt bort gjennom salget. Hvis skifteretten skal stadfeste salget, følger det av henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven § 11-33 i forslaget til konkursloven § 117a tredje ledd annet punktum at skifteretten skal utstede skjøtet med opplysninger om hvilke heftelser som fortsatt skal hvile på eiendommen. Hvis de berørte rettighetshaverne har gitt sitt skriftlige samtykke til salget, behøver ikke skifteretten å stadfeste salget, jf forslaget til konkursloven § 117a tredje ledd første punktum. I slike tilfeller må bostyreren selv sørge for de nødvendige påskriftene på skjøtet. For øvrig vises det til forslaget til konkursloven § 117a og merknadene til denne bestemmelsen.

Tredje ledd annet punktummå ses i sammenheng med forslaget om at udekkede panteheftelser kan bortfalle gjennom en tvangsakkord, jf forslaget til konkursloven §§ 31, 52 og 53 og del III punkt 10 ovenfor. Slike panteheftelser kan slettes hvis det i medhold av forslaget til konkursloven § 52, jf § 53, registreres en stadfestelseskjennelse som viser at vedkommende heftelse er falt bort.

3 Merknader til endringene i landbruksbankloven

Endringen i § 16 nr 2retter opp en åpenbar inkurie. Gjeldende bestemmelse viser til panteloven §§ 3- 13til 3-21 som hjemmel for salgspant, mens det riktige skal være §§ 3- 14 til 3-21.

4 Merknader til endringene i panteloven

Til § 1-5

I bokstav ber uttrykket «offentlig akkordforhandling» skiftet ut med «gjeldsforhandling» for å bringe terminologien i panteloven i samsvar med konkurslovens. Endringen innebærer etter departementets syn ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett, sml konkurslovens ikrafttredelseslov 8 juni 1984 nr 60 avsnitt IV annet ledd. Se også Jens Edvin A Skoghøy: Panteloven med kommentarer (Oslo 1995) s 80.

Ny bokstav e svarer helt til utvalgets forslag. Om begrunnelsen for å innføre en slik regel, vises til de alminnelige motiver i del IV punkt 9.2 ovenfor. Bestemmelsen utvider de tilleggskrav som omfattes av panteretten til å gjelde nødvendige utgifter som panthaveren har dekket i forbindelse med bevaring av og tilsyn med pantet. Departementet kan slutte seg til det som sies om bestemmelsen i utvalgets motiver, jf NOU 1993: 16 s 154:

«Det er et vilkår at panthaveren har «dekket» utgiftene. Normalt vil det si at panthaveren har betalt for å få utført de nødvendige bevarings- eller tilsynsoppgaver. Bestemmelsen er ikke til hinder for at panthaveren selv, ved bruk av egne ansatte, kan gjennomføre de nødvendige tiltak, og at utgiftene forbundet med dette omfattes.

Det er bare «nødvendige» utgifter som omfattes. Det innebærer i første rekke utgifter som er pådratt for å unngå at pantet faller i verdi på grunn av slitasje og/eller manglende vedlikehold, - i det hele tatt utgifter som i en normalsituasjon ville ha påløpt og blitt dekket. Med nødvendig tilsyn er ment eksempelvis vakthold, og da i et omfang som fremstår som påkrevet sett i forhold til pantets verdi, tilgjengelighet mv. Også utgifter til fysisk sikring, f eks til skifting av låser, vil etter forholdene kunne omfattes.»

Varetakelsesutgiftene omfattes bare i den utstrekning de er pådratt og dekket under en konkurs. Videre er det et vilkår at dekningen er skjedd etter avtale med bostyreren. Det ligger altså ingen automatikk i at panteretten utvides når panthaveren dekker utgifter til bevaring av og tilsyn med pantet. Det følger av drøftelsen i del IV punkt 9.2 at bostyreren primært skal vareta kreditorfellesskapets interesser under bobehandlingen og bare i begrenset grad kan anses pliktig til å ivareta panthaveres eksklusive særinteresser i pantsatte eiendeler. Normalt skulle boet bare ha økonomisk interesse av å inngå en avtale om utgiftsdekning med panthaveren dersom det pantsatte vil kunne frigjøre noen midler til boet. Hvis pantet er overbeheftet, vil en utvidet panterett i utgangspunktet bare føre til en økning av dividendekravene og dermed en forverret stilling for boet. I utgangspunktet forutsettes det derfor at bostyreren bare inngår avtale om utgiftsdekning hvor kreditorfellesskapet har økonomiske interesser i eiendelene. Hvis pantet uansett bare vil gi dekning til panthaverne, vil kreditorfellesskapet normalt være tjent med at boets engasjement i eiendelene blir avviklet gjennom abandonering eller overføring til panthaveren, sml forslaget til konkursloven §§ 117b og 117c. I slike tilfeller antar departementet at det ikke vil være aktuelt å inngå avtale om utgiftsdekning med panthaveren.

Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norgemener det bør presiseres i motivene «at bostyrer forutsettes å orientere alle panthavere i pantobjektet om den foreslåtte forskuttering», idet en ellers risikerer «at bostyrer inngår avtale med 1. prioritets panthaver om forskuttering av slike kostnader, uten at den panthaveren som reelt sett vil måtte betale - nemlig panthaveren som ligger i grensesnittet for markedsverdien av pantet - er klar over situasjonen». Bankforeningene mener også at forslaget bør samordnes med tvangsfullbyrdelsesloven § 11-15 som gir en parallell særregel om varetakelseskostnader i forbindelse med tvangsfullbyrdelse. Departementet er enig i at det vil være naturlig at bostyreren orienterer øvrige panthavere om iverksettelse av omsorgstiltak, i alle fall hvis tiltakene kan innebære vesentlige kostnader. Panthavernes krav på slik orientering må etter omstendighetene kunne forankres i konkursloven § 85 første ledd, som pålegger bostyrer en alminnelig plikt til å vareta kreditorenes - herunder de øvrige panthavernes - interesser. Departementet ser for øvrig ikke noe behov for å samordne bestemmelsen nærmere med særregelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-15. Sistnevnte bestemmelse regulerer medhjelperens rett og plikt til varetakelse av realregistrerte panteobjekter i forbindelse med et tvangssalg, mens det foreliggende forslaget regulerer varetakelse av pantsatte formuesgoder generelt i forbindelse med konkurs. Hvis panteobjektene tvangsrealiseres under konkurs, vil tvangsfullbyrdelseslovens varetakelsesregler komme til anvendelse.

Panteloven § 1-5 bokstav e må for øvrig ses i sammenheng med § 1-5 bokstav d og med konkursloven § 85 første ledd nr 3.

Til § 1-9

I første ledd bokstav cer «offentlig akkordforhandling» erstattet med «gjeldsforhandling» for å bringe terminologien i panteloven i samsvar med konkurslovens. Endringen innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett, idet uttrykket «offentlig akkordforhandling» også i dag må forstås som gjeldsforhandling etter konkursloven §§ 1 flg, jf konkurslovens ikrafttredelseslov 8 juni 1984 nr 60 avsnitt IV annet ledd. En tilsvarende presisering er foretatt i panteloven § 1-5 bokstav b.

Annet leddsvarer til utvalgets forslag til første ledd nytt annet punktum, bortsett fra at uttrykket «morarente» er skiftet ut med «forsinkelsesrente» i tråd med terminologien i forsinkelsesrenteloven 17 desember 1976 nr 100.

Panteloven § 1-9 første ledd bokstav c gir panthaveren en ekstraordinær oppsigelsesadgang ved åpning av gjeldsforhandling eller konkurs. Oppsigelsesadgangen gir ikke uten videre panthaveren rett til å realisere pantet. Ifølge konkursloven § 17 annet ledd og § 117 annet ledd er tvangssalg uten samtykke fra gjeldsnemnda eller konkursboet utelukket de første seks månedene etter åpning av gjeldsforhandling eller konkurs. I praksis er derfor den viktigste betydningen av den ekstraordinære oppsigelsesadgangen at panthaveren kan kreve forsinkelsesrenter av hele hovedstolen fra én måned etter oppsigelsen, jf forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd annet punktum. Panteretten for forsinkelsesrentene har samme prioritet som hovedstolen, jf panteloven § 1-5 første ledd bokstav b. For tiden utgjør forsinkelsesrenten 12 prosent både i og utenfor forbrukerforhold, jf kgl res 17 desember 1993 nr 1144, men utenfor forbrukerforhold vil det ofte være avtalt en høyere rente. Falkanger-utvalget påpeker at oppsigelsesadgangen i § 1-9 første ledd bokstav c etter dette gir panthaveren en særlig rentefordel ved at kravet er sikret en høy rente uten hensyn til om renter og avdrag som normalt ville forfalt, kan betales fortløpende. Utvalget foreslår derfor at oppsigelse av pantefordringen som følge av at det åpnes gjeldsforhandling eller konkurs ikke skal kunne regnes som forfall med hensyn til beregning av forsinkelsesrenter. Om virkningene av forslaget uttaler utvalget videre, jf NOU 1993: 16 s 155:

«Forslaget vil forhindre at pantefordringer med god prioritet, allerede fra åpningen av gjeldsforhandlinger eller konkurs, fortrenger dårligere prioriterte krav med pantesikret morarente. Forslaget vil således styrke den sekundære pantekreditt. Videre kan utvalgets forslag motvirke at panthaver trenerer insolvensbehandlingens fremdrift. Uten pantesikret morarente vil ikke panthaver ha noe å vinne på at behandlingen drøyer ut i tid. Forslaget til § 1-9 første ledd nytt annet punktum må gjelde både morarente etter morarentelovens bestemmelser og avvikende bestemmelse i henhold til partenes avtale. Det er således tale om en preseptorisk regel.»

Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge er kritiske til endringsforslaget. Bankforeningene finner det rimelig at den økede risikoen for tap ved konkurs kompenseres med en høyere rente på kreditten, og påpeker videre at sekundærpanthaverne vil være kjent med denne risikoen. Bankforeningene mener også at panthaverne ikke vil være interessert i å trenere saksbehandlingen. I den forbindelse vises det til at utvalget i NOU 1993: 16 s 71 selv gir uttrykk for at et relativt raskt salg etter abandonering er det vanlige .

Departementet er kommet til at forslaget bør følges opp og kan slutte seg til begrunnelsen som gis av utvalget. Departementet legger til at endringen vil innebære en styrking av personalkreditorenes stilling i tråd med departementets alminnelige målsetting dersom det pantsatte formuesgode ikke er overbeheftet.

For øvrig foreslås den parallelle regelen i sjøloven § 44 endret tilsvarende.

Til § 3-7

Tredje ledd første punktum er utvidet til også å gjelde salg etter konkursloven § 17 fjerde ledd. Endringen er helt i samsvar med utvalgets forslag, og departementet kan slutte seg til utvalgets bemerkninger til endringen (jf NOU 1993: 16 s 156):

«Etter kkl § 17 fjerde ledd kan gjeldsnemnda beslutte salg av eiendeler beheftet med driftstilbehørspant, en bestemmelse som går foran pantel § 3-7 annet ledd. Når slikt salg finner sted, kommer tredje ledd til anvendelse på samme måte som ved ordinært salg etter pantel § 3-7 første ledd. I begge tilfellene får salget utslettende virkning på panteretten, fra det tidspunkt selgeren ikke lengre har rådigheten over pantobjektet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kkl § 17 fjerde, femte og sjette ledd. Foretas det et uberettiget salg, f eks i strid med pantel § 3-7 annet ledd, eller i strid med kkl § 17, faller panteretten bare bort dersom den må stå tilbake i henhold til lov 2 juni 1978 nr 37 om godtroerverv av løsøre.»

Til § 3-9

Det fremgår av del VI punkt 4 ovenfor at departementet ikke følger opp utvalgets forslag til generelle innskrenkninger i reglene om pant i landbruksløsøre. Departementet følger likevel opp utvalgets forslag til et par andre, mindre justeringer av § 3-9.

I annet ledd ny bokstav b presiseres således at mærer og annet liknende utstyr i oppdrettsnæringen skal anses som landbruksløsøre. Departementet antar i likhet med utvalget (jf NOU 1993: 16 s 157) at slike eiendeler allerede i dag kan pantsettes som «annet utstyr» etter § 3-9 annet ledd bokstav a, se også Jens Edvin A Skoghøy: Panteloven med kommentarer (Oslo 1995) s 281. Etter departementets syn kan det likevel være hensiktsmessig at dette fremgår uttrykkelig av lovteksten.

På samme vis er bier og muslinger tilføyd i oppregningen i annet ledd bokstav d (nåværende bokstav c). Oppregningen av dyr som omfattes av landbrukspantet er ikke uttømmende - jf uttrykket «herunder» - og bier og muslinger må nok allerede i dag anses dekket av bestemmelsen, jf Jens Edvin A Skoghøy op cit s 283.

Til § 3-15

Som nevnt i del VI punkt 6.4 ovenfor foreslår departementet at adgangen til å avtale salgspant skal være utelukket i alle ting som kjøperen har rett til å selge videre før tingen er betalt. Forslaget gjennomføres ved å oppheve det gjeldende unntaket i annet ledd for ting som kan videreselges etter bearbeidelse eller som tilbehør til eller del av en hovedgjenstand. Salgspant vil etter dette være utelukket i råvarer, halvfabrikata og andre ting som kjøperen kan videreselge etter bearbeidelse. Det samme gjelder ting som kjøperen kan videreselge etter å ha inkorporert eller sammenføyd tingen med en annen hovedgjenstand. For gjenstander som ikke er ment for videresalg og som derfor fortsatt skal kunne beheftes med salgspant, vil det bero på reglene i §§ 3-19 og 3-20 om salgspantet faller bort ved en eventuell sammenføyning, bearbeidelse eller påkostning. - Forslaget tilsikter for øvrig ingen endringer mht hva som kreves for at tingen må anses beregnet for videresalg.

Til § 3-21

Første ledd nytt tredje punktum gjør unntak fra hovedregelen i første punktum om at salgspant faller bort senest fem år etter at salgstingen ble overgitt til kjøperen. I tilfeller hvor salgspant er avtalt til sikkerhet for folketrygdens lån til anskaffelse av motorvogn etter folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav h, kan salgspantet bestå i inntil 10 år etter at motorvognen ble overgitt til den stønadsberettigede. Om den nærmere begrunnelsen for regelen vises det til merknadene ovenfor i del VI punkt 8.

Bestemmelsen gjelder ikke ethvert «motorkjøretøy eller annet transportmiddel» som nevnt i folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav h, men bare motorvogner som er registrert i henhold til reglene i vegtrafikkloven 18 juni 1965 nr 4 § 15, jf § 16. Bakgrunnen for dette er at det bare er for registrerte motorvogner at salgspant må tinglyses på kjøperens blad i Løsøreregisteret for å få rettsvern, jf panteloven § 3-17 tredje ledd. Salgspantet får ved registrering på kjøperens blad i Løsøreregisteret en høy grad av notoritet og publisitet. Den som ønsker å kjøpe motorvognen eller å bruke den som sikkerhets- eller dekningsobjekt kan få opplysning om salgspantet ved henvendelse til Løsøreregisteret. Betenkelighetene ved å la salgspantet bestå utover fem år er da betydelig mindre enn i tilfeller hvor en kjøper eller kreditor ikke kan få slik opplysning ved henvendelse til Løsøreregisteret.

I tilfeller hvor det avtales salgspant til sikkerhet for trygdens lån til anskaffelse av et transportmiddel som ikke er en registrert motorvogn, bør salgspantet etter Justisdepartementets oppfatning i samsvar med hovedregelen ikke kunne bestå lenger enn høyst fem år. I slike tilfeller kan ikke den som ønsker å kjøpe transportmidlet eller å bruke det som sikkerhets- eller dekningsobjekt for annen gjeld, forvente å få den nødvendige informasjonen ved å henvende seg til Løsøreregisteret.

Det følger av overgangsbestemmelsen i lovforslaget del XIII nr 6 at panteloven § 3-21 første ledd tredje punktum vil gjelde også for avtaler om salgspant stiftet før lovens ikrafttredelse. Bestemmelsen vil ikke gjelde dersom salgspantet er falt bort på ikrafttredelsestidspunktet.

Annet ledd annet punktumsvarer med en ubetydelig språklig justering helt til utvalgets forslag. Som begrunnelse for endringen viser utvalget til ønsket om å forenkle behandlingen av salgspantfordringer ved gjeldsforhandling og konkurs, jf NOU 1993: 16 s 158:

«Den korte foreldelsesfristen gjør i dag at pantekreditor må være pågående og enten begjære tvangssalg eller tilbakelevering eller reise søksmål for å kreve tingen utlevert, jf § 3-21 annet ledd første punktum. Dette kan synes uheldig hvis eneste formål er å hindre at sikkerheten foreldes, og kan dessuten medføre unødvendig merarbeid både for panthaver og bobestyrer. Hvis det pantsatte objektet siden abandoneres, vil foreldelsesfristen på nytt begynne å løpe, jf bestemmelsens annet ledd tredje punktum som henviser til foreldelsesloven § 21 nr 1.»

Til § 3-22

Endringen i annet ledd annet punktum,som er i tråd med utvalgets forslag, klargjør at hele § 3-15 - ikke bare dens første og tredje ledd - gjelder ved leasing. Det kan således ikke gyldig avtales leasing av gjenstander som er beregnet på videresalg, sml § 3-15 annet ledd. Rettspraksis har for øvrig lagt til grunn at § 3-15 annet ledd omfatter leasing selv om dagens § 3-22 annet ledd ikke henviser til denne bestemmelsen, jf Rt 1991 s 574. Presiseringen av at § 3-15 annet ledd også gjelder ved leasing, innebærer således bare en lovfesting og ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett.

Til § 5-13

Endringene i første ledd annet punktum tar sikte på en viss utvidelse av unntaket fra hovedregelen i første punktum om at namsutlegg som ikke er registrert i et realregister, faller bort om det ikke begjæres tvangsdekning innen tre år etter at panteretten ble stiftet. Endringene svarer i realiteten til utvalgets utkast til § 5-13 første ledd nytt tredje punktum, men departementet har valgt en annen utforming av bestemmelsen.

Regelen i § 5-13 ble tilføyd i forbindelse med tvangsfullbyrdelsesloven 26 juni 1992 nr 86. I forarbeidene til denne loven fremgår det at bestemmelsen skulle svare til den tidligere regelen i tvangsfullbyrdelsesloven 13 august 1915 nr 7 § 99, jf Ot prp nr 65(1990-91) s 343. Unntaket i gjeldende § 5-13 første ledd annet punktum har imidlertid fått en utilsiktet og noe snevrere rekkevidde enn det tilsvarende unntaket i tvangsfullbyrdelsesloven 1915 § 99 første ledd annet punktum. Etter den tidligere regelen skulle treårsfristen kunne utskytes dersom det ved utløpet av fristen ikke var «lovlig adgang» til å begjære tvangsdekning. Gjeldende § 5-13 første ledd annet punktum regulerer derimot bare situasjonen hvor et utlegg som bygger på en rettsavgjørelse, først blir rettskraftig etter utløpet av treårsfristen. Som utvalget peker på kan det imidlertid være behov for utsatt foreldelse også utenom disse tilfellene (jf NOU 1993: 16 s 160). Dette gjelder særlig i forhold til forbudet mot å begjære tvangsdekning i tre måneder etter at det er innledet gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven, jf lov 17 juli 1992 nr 99 § 3-4 første ledd bokstav d. Hvis det her åpnes gjeldsforhandling f eks to år og ti måneder etter at kreditor sikret seg utleggspant i et ikke realregistrerbart formuesgode, synes dagens regel i § 5-13 første ledd annet punktum å føre til at kreditor ikke kan forhindre at namsutlegget foreldes. For å unngå slike urimeligheter, foreslås bestemmelsen derfor omformulert etter mønster av den tidligere regelen i tvangsfullbyrdelsesloven 1915 § 99 første ledd annet punktum. Endringen klargjør at namsutlegget i eksempelet ovenfor først vil foreldes én måned etter at tremånedersperioden etter gjeldsordningsloven § 3-4 er utløpt.

Forslaget innebærer for øvrig ingen endringer i forhold til tilfellene som i dag er uttrykkelig regulert i § 5-13 første ledd annet punktum, dvs hvor et namsutlegg som bygger på en rettsavgjørelse, først blir rettskraftig etter utløpet av treårsfristen. Hindringen for å begjære tvangsdekning vil her falle bort når namsutlegget blir rettskraftig, og fristen på én måned vil begynne å løpe fra dette tidspunktet.

Til § 6-4

Innføringen av et legalpant for konkursboet er drøftet nærmere i de alminnelige motiver del VI punkt 7 ovenfor. Departementets forslag til panteloven § 6-4 svarer i grove trekk til utvalgetsutkast. Departementet har likevel omarbeidet utvalgetsutkast på en rekke punkter.

Ifølge første ledd første punktum skal boets legalpant omfatte alle skyldnerens pantsatte formuesgoder. Dette gjelder uten hensyn til hvilke rettsvernsregler som gjelder for vedkommende panteobjekt, og uansett om panteretten er stiftet ved utlegg eller avtale eller om pantet er stilt for egen eller fremmed gjeld. Formuesgodet må tilhøre skyldneren på konkursåpningstidspunktet, se likevel sjette ledd som på nærmere vilkår utvider legalpantet til også å gjelde objekter som er solgt i løpet av de siste tre måneder før fristdagen. At legalpantet gjelder for formuesgoder «som tilhører skyldneren», innebærer videre at det ikke følger med ved overdragelse av objektet til tredjeperson. Leasede objekter vil ikke tilhøre skyldneren, og faller av den grunn utenfor legalpantet. Formuesgoder som kan pantsettes, men som ikke er gjenstand for utlegg eller konkursbeslag, f eks livsforsikringer, jf forsikringsavtaleloven §§ 15-8 og 16-1, må imidlertid falle utenfor legalpantet selv om disse faktisk er pantsatt. Departementet har ikke funnet det nødvendig å presisere dette i lovteksten.

Panteretten utgjør fem prosent av formuesobjektets verdi, jf første ledd annet punktum.Boet får tilgang til legalpantet enten ved at panthaveren (eller noen andre) innløser panteretten etter en forutgående verdsettelse av formuesobjektet, eller ved at boet legger beslag på fem prosent av det et salg av objektet innbringer. Den nærmere fremgangsmåten ved slik innløsning og realisasjon er regulert i annet til femte ledd.

Boets panterett er ifølge første ledd tredje punktumsikret prioritet foran alle andre heftelser, herunder annet legalpant. Folkerettslige forpliktelser vil likevel kunne være til hinder for at boet alltid sikres beste prioritet, jf syvende ledd og merknadene til den bestemmelsen nedenfor.

Annet ledd bygger på den forutsetning at noen - som oftest en panthaver - vil kunne være interessert i at formuesgodet ikke selges når legalpanteretten skal benyttes. Bestemmelsen åpner for at panthaveren eller en annen interessert skal kunne innløse legalpantet ved å betale til boet fem prosent av den beregnede verdien av vedkommende formuesgode. Den som innløser boets panterett trer inn i boets prioritet for et tilsvarende beløp, jf fjerde ledd. Også andre enn panthavere kan altså innløse. Utvalget nevner som eksempel at skyldnerens nærstående, slektninger eller et selskap i samme gruppering, vil kunne være interessert i å forhindre realisasjon (jf NOU 1993: 16 s 161). Hvis flere parter ønsker å innløse, forutsettes det at den best prioriterte panthaveren har fortrinnsrett.

Det er den antatte markedsverdien som skal legges til grunn ved innløsning av boets panterett. For ordens skyld er det i tredje ledd første punktum presisert at det er forholdene på verdsettelsestidspunktet som skal legges til grunn ved beregningen av formuesgodets verdi. Det forutsettes at boet og den som ønsker å innløse legalpantet, normalt kommer til enighet om innløsningsbeløpet. Dersom slik enighet ikke oppnås, kan både innløseren og boet etter tredje ledd annet punktum kreve at skifteretten fastsetter formuesgodets verdi. Det vil ofte være hensiktsmessig at bostyreren bistår skifteretten med det forberedende arbeidet til verdsettelsen, men avgjørelsen må naturligvis treffes på et selvstendig og objektivt grunnlag. Til grunn for verdsettelsen kan skifteretten innhente egen takst som i så fall skal dekkes av boet, jf tredje ledd tredje punktum.I særlige tilfeller kan skifteretten bestemme at verdsettelsen skal skje ved skiftetakst etter reglene i skifteloven § 125, jf tredje ledd fjerde punktum.Det forutsettes at slik skiftetakst bare skal benyttes unntaksvis. Kostnadene ved skiftetakst dekkes av boet, jf skifteloven § 125 tredje ledd annet punktum. For øvrig skal godtgjørelsen av skjønnsmennene ved skiftetakst i utgangspunktet skje etter satsene i forskrift 15 februar 1983 nr 86 (med senere endringer) gitt i medhold av skjønnsprosessloven § 20 a første punktum, jf henvisningen i skifteloven § 125 tredje ledd. Det foreslås imidlertid en hjemmel for skifteretten til å fravike disse godtgjørelsessatsene, jf femte punktum. Departementet vil i den forbindelse peke på at taksering av f eks næringseiendommer og varebeholdning etter forholdene vil kunne kreve særlig kvalifiserte skjønnsmenn som det i praksis kan vise seg vanskelig å få engasjert dersom de ordinære godtgjørelsessatsene legges til grunn. Sjette punktum fastslår at en eventuell skiftetakst ikke kan overprøves ved overtakst. Bestemmelsen setter dermed til side reglene i skifteloven § 125 fjerde ledd.

Skifterettens verdsettelse vil for øvrig være en beslutning som kan påkjæres etter vanlige regler (sml konkursloven § 152 annet ledd første punktum og tvistemålsloven § 396). Et kjæremål vil i utgangspunktet ikke ha oppsettende virkning, jf konkursloven § 151 og tvistemålsloven § 400.

Det følger av fjerde ledd første punktum at den som innløser boets panterett, trer inn i boets prioritet for et tilsvarende beløp. Departementet har valgt å klassifisere innløserens panterett som et avtalepant, som skal følge de regler som gjelder for avtalepant i vedkommende type formuesgode, jf fjerde ledd annet punktum.Når innløsning har skjedd, vil ikke panteretten lenger være noe legalpant og vil derfor ikke følge reglene for slike panteretter, f eks foreldelsesregelen i panteloven § 6-3.

Innløseren får heller ikke en bedre stilling enn en utleggshaver eller kontraktspanthaver ville ha hatt med tilsvarende prioritet. Retten til å begjære tvangssalg begrenses således fortsatt av konkursloven § 117 annet ledd, jf § 17 annet ledd (i utvalgets utkast til § 6-4 nr 2 tredje ledd annet punktum foreslås dette presisert uttrykkelig, men departementet har funnet en slik presisering unødvendig). En viktig konsekvens av at panteretten konstrueres som et avtalepant, er at panteretten må sikres rettsvern for å stå seg mot senere rettsstiftelser i formuesgodet. Etter fjerde ledd annet punktum skal bostyreren derfor sørge for at innløserens panterett får rettsvern etter de regler som gjelder for vedkommende formuesgode. Ved fast eiendom og driftstilbehør må panteretten således anmerkes i grunnboken, ved varelager må panteretten anmerkes i Løsøreregisteret, ved løsøre som følger håndpantregelen må bostyreren gi melding om pantsettelsen til den som har besittelsen (jf panteloven § 3-2 tredje ledd) osv. (Det vises for øvrig til at rettsgebyrloven § 22 foreslås endret slik at det ikke skal påløpe noen kostnader ved tinglysing, registrering eller anmerkning av innløserens panterett, jf merknadene til punkt 5 nedenfor.) Av hensyn til konkurrerende rettighetsstiftelser i objektet skal bostyreren besørge nødvendig rettsvernsakt snarest og senest før formuesgodet abandoneres eller overføres til panthaver, sml konkursloven §§ 117b og 117c. Om bostyreren unnlater å foreta slik rettsvernsakt, kan vedkommende bli ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler hvis panteretten må stå tilbake for senere rettsstiftelser.

Femte leddgir boet hjemmel for å tvangsselge eiendelene etter dekningsloven § 8-15 dersom innløsning ikke skjer innen den fristen som er avtalt eller som skifteretten har fastsatt. Dersom innløsning av boets legalpant synes aktuelt, må det altså fastsettes en frist for innbetaling av det sikrede beløpet. Fristen kan fastsettes enten etter avtale mellom bostyreren og den som vil innløse, eller av skifteretten. Det følger forutsetningsvis av bestemmelsen at boet ikke kan tvangsselge eiendelene før fristen er løpt ut. - I tilfeller hvor innløseren ikke har innbetalt det sikrede beløpet innen en avtalt frist, og boet deretter har tvangssolgt formuesgodet etter dekningsloven § 8-15, beror det for øvrig på alminnelige avtalerettslige regler i hvilken grad boet kan gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende mot innløseren.

Femte ledd forutsetter at innløsning kan være aktuelt. Boet må således uten videre kunne tvangsselge eiendelene hvis det er på det rene at ingen ønsker å innløse boets legalpant.

For å forhindre at boets legalpant blir verdiløst ved at skyldneren selger unna de pantsatte eiendelene når konkursen nærmer seg, bør legalpantet også omfatte visse eiendeler som har tilhørt skyldneren forut for konkursen. Sjette ledd første punktum har flere likhetstrekk med de tradisjonelle omstøtelsesregler og utvider legalpantet til også å gjelde pantsatte eiendeler som er blitt solgt de siste tre månedene før fristdagen. Skifteretten kan således ved kjennelse beslutte at den eller de panthavere som har fått dekning gjennom realisasjonen, men som ikke ville fått dekning ved et salg fra boets side, skal innbetale fem prosent av salgssummen til boet. Kjennelsen kan påkjæres, jf konkursloven § 152 annet ledd. Fristdagen ved konkurs er nærmere definert i dekningsloven § 1--2. Tre måneders fristen regnes i hele dager, dvs at hvis fristdagen er 15 november, rammes alle salg fra og med 15 august, sml NOU 1993: 16 s 161. Fristen begynner å løpe fra og med den dag da bindende avtale må anses inngått i tråd med alminnelige formuerettslige regler. Ved tvangssalg regnes fristen fra og med stadfestelsesdatoen.

Sjette ledd rammer den dårligst prioriterte panthaveren som har mottatt oppgjør som følge av salget. Er det flere panthavere som ikke ville fått dekning hvis boet hadde fått fem prosent av salgssummen, ville disse bli proratarisk ansvarlige for de respektive beløp, jf NOU 1993: 16 s 161. Boet kan ikke rette kravet mot bedre prioriterte panthavere hvis den eller de ansvarlige ikke betaler det skyldige beløpet.

Sjette ledd første punktum rammer objektivt, dvs at det ikke har betydning hva som har vært motivet for salget av de pantsatte eiendelene. Hvis eiendelene er solgt for å forhindre at boet skal kunne utnytte legalpantet, kan dette derimot få betydning ved vurderingen av om unntaksregelen i sjette ledd annet punktumer anvendelig. Det fastslås her at salg som er foretatt som ledd i en ordinær og forsvarlig drift, likevel ikke omfattes av legalpantet. Utvalget uttaler om dette unntaket, jf NOU 1993: 16 s 161:

«Debitors økonomiske stilling kan riktignok tilsi at det er forsvarlig å avhende de pantsatte objekter. Så lenge en slik avhendelse ikke fremstår som ordinær, vil imidlertid boets legalpant kunne gjøres gjeldende. En avhendelse av bedriftens produksjonslokaler vil f eks ikke være ordinært, med mindre dette fremstår som ledd i en strategi som ikke er oppstått som følge av debitors økonomiske problemer.»

Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge mener unntaksregelen er for snever, og fremhever bl a at «balansereduksjoner som følge av avtaler mellom partene om tvangssalg bør tillates». Ifølge bankforeningene vil tvangssalg «være påbegynt lang tid forut for konkursen, og om salget finner sted i 3-måneders perioden, vil kunne bero på tilfeldigheter». Departementet mener at det ikke er behov for å utvide unntaket ytterligere på dette punktet. Et tvangssalg vil normalt innebære at salget ikke kan anses å ha skjedd som ledd i en ordinær drift fordi det nettopp vil være skyldnerens svake økonomi som har foranlediget salget. Det kan alltid være tilfeldig om et underhånds- eller tvangssalg finner sted innenfor eller utenfor tremånedersfristen. Men på samme vis som de objektive omstøtelsesreglene i dekningsloven §§ 5-2 flg kan ramme tilfeldig, er det også i forhold til det foreliggende forslaget rettsteknisk heldig å operere med en i utgangspunktet klart tilskåret regel som fanger opp alle salg som er foretatt innenfor tremånedersperioden.

Departementet er for øvrig enig med Finansieringsselskapenes Forening i at fordringsoverdragelser som er skjedd som ledd i en tradisjonell factoringavtale, normalt må anses foretatt som ledd i en ordinær og forsvarlig drift.

Utvalget forutsetter at panthaveren skal ha bevisbyrden for at salget er foretatt som ledd i en ordinær og forsvarlig drift, jf NOU 1993: 16 s 161. Denne bevisbyrderegelen har likevel ikke kommet til uttrykk i utvalgets lovutkast. Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge mener det vil være urimelig å pålegge panthaveren en slik bevisbyrde. Bankforeningene viser bl a til at det er skyldneren som forhandler og gjennomfører salget og at alle relevante dokumenter finnes hos boet som normalt lettere vil kunne bevise at salget ikke har skjedd som ledd i en ordinær og forsvarlig drift. Departementet er enig i at det er uheldig å innføre en spesiell bevisbyrderegel i disse tilfellene. Skifteretten bør således anvende alminnelige beviskrav ved vurderingen av om vilkårene i sjette ledd er oppfylt. Dette nødvendiggjør ingen endring i utvalgets lovutkast.

Det følger av syvende ledd at regelen om legalpant for konkursboet skal gjelde tilsvarende ved offentlig skifte av insolvent dødsbo.

Videre tar det generelle konvensjonsforbeholdet i syvende ledd sikte på de særlige tilfeller hvor Norge er folkerettslig forpliktet til å gi bestemte typer krav prioritet foran alle andre heftelser. Unntaket synes i første rekke aktuelt på sjørettens område. Norge har her ratifisert Brussel-konvensjonen 27 mai 1967 om innføring av visse ensartede regler om sjøpanterett samt kontrakts- og utleggspanterett i skip. Den konvensjonen vil imidlertid neppe noen gang tre i kraft. Norge har også undertegnet Genève-konvensjonen 6 mai 1993 om sjøpanterett og kontrakts- og utleggspant i skip, som er ment å erstatte Brussel-konvensjonen. Norge har imidlertid ennå ikke ratifisert Genève-konvensjonen, noe som neppe vil skje før det er på det rene at konvensjonen vil bli ratifisert av et tilstrekkelig antall stater til at den kan tre i kraft. Departementet understreker at så lenge disse konvensjonene ikke er trådt i kraft for Norges vedkommende, vil de heller ikke kunne begrense boets legalpant etter det foreliggende forslaget.

Departementet nevner ellers at det også kan tenkes konvensjonsbestemte begrensninger i forhold til pantsatte luftfartøyer. Konvensjonen 19 juni 1948 om internasjonal anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer artikkel I nr 2, jf også luftfartsloven § 3-43, bestemmer at visse nærmere angitte rettigheter i luftfartøyer - herunder avtalepant - skal ha prioritet foran alle andre heftelser. Konvensjonen trådte i kraft for Norges vedkommende 2 juni 1954. Det følger imidlertid av konvensjonens artikkel XI nr 1 (jf luftfartsloven 11 juni 1993 nr 101 § 3-42) at partene bare er forpliktet til å anerkjenne rettigheter som er stiftet i en annen konvensjonsstat. Konvensjonen beskytter dermed ikke utenlandske kreditorers interesser i det land hvor luftfartøyet er registrert. Hvis pantsettelsen etter dette er registrert i det norske luftfartøyregisteret, jf luftfartsloven kapittel III, skulle altså ikke konvensjonen være til hinder for at boets legalpant sikres best prioritet i luftfartøyet. Etter departementets oppfatning synes konvensjonsforbeholdet i forslaget til syvende ledd derfor nokså upraktisk i forhold til pantsatte luftfartøyer.

Til de terminologiske endringene

For å gjøre språket i panteloven mer kjønnsnøytralt, er ordet «tredjemann» endret til «tredjeperson» de stedene hvor det forekommer. Tilsvarende endringer er gjort i konkursloven og i dekningsloven.

5 Merknader til endringene i rettsgebyrloven

Regelen i § 22 første ledd nr 3 foreslås endret slik at det fremgår at gebyrfritaket gjelder generelt for meldinger som skifteretten, gjeldsnemnda eller bostyrer skal tinglyse, anmerke eller registrere i medhold av konkursloven eller panteloven. Endringen tar bl a sikte på å fange opp de rettsvernsakter bostyrer skal besørge i forbindelse med innløsning av konkursboets legalpant (jf forslaget til panteloven § 6-4 fjerde ledd tredje punktum), samt gjeldsnemndas registrering av kjennelse om stadfestelse av tvangsakkord (jf forslaget til konkursloven § 53 nytt tredje ledd). Etter den nye ordlyden omfattes fortsatt melding om åpning av konkurs eller offentlig akkordforhandling av gebyrfritaket.

6 Merknader til endringene i konkursloven

Til § 2

Ettersom kravet om forhåndssamtykke fra kreditorene for å åpne forhandling om tvangsakkord foreslås fjernet (jf del III punkt 8 ovenfor), kan reglene om begjæring om åpning av forhandling om henholdsvis frivillig gjeldsordning og tvangsakkord samles i én bestemmelse.

Etter gjeldende lov må en skyldner først begjære åpning av gjeldsforhandling. Det avgjøres så etter en innledende fase om det skal fremmes forslag om frivillig gjeldsordning eller begjæres åpning av forhandling om tvangsakkord, jf § 22. Departementet er enig med utvalget i at det umiddelbart bør åpnes forhandling om enten frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord.

I første ledd nytt annet punktumpresiseres det at skyldnerens valg av forhandlingsform må fremgå av begjæringen.

Første ledd første punktum er beholdt uendret for å markere at «gjeldsforhandling» er en samlebetegnelse som omfatter både forhandling om frivillig gjeldsordning og forhandling om tvangsakkord. Bestemmelser i konkurslovens første del som gjelder ved gjeldsforhandling får følgelig anvendelse uavhengig av om det er åpnet forhandling om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord.

Utvalget foreslår regler om endring tatt inn i § 2 nytt femte ledd. Departementet finner det mer naturlig å plassere disse reglene i henholdsvis § 2 annet ledd (endring før gjeldsforhandling er åpnet) og i ny § 6a (endring etter at gjeldsforhandling er åpnet).

Av annet ledd annet punktum følger det at en begjæring om åpning av gjeldsforhandling fritt kan endres så lenge skifteretten ikke har avsagt noen åpningskjennelse. Dette er naturlig ettersom skyldneren i denne perioden også fritt kan trekke tilbake sin begjæring. En endringsbegjæring har imidlertid ikke fullt ut samme virkning som et tilbakekall kombinert med en ny begjæring om gjeldsforhandling. Dersom en begjæring endres, vil det fortsatt være den opprinnelige begjæringen som er avgjørende for når gjeldsforhandlingen skal anses åpnet, jf § 4 fjerde ledd. Er en begjæring trukket tilbake, er det tidspunktet for den nye begjæringen som vil være bestemmende for når gjeldsforhandling skal anses åpnet.

Til § 4

I første ledd nr 3 erstattes uttrykket «usannsynlig» med «lite sannsynlig». Endringen er i samsvar med utvalgets forslag. I utredningen heter det bl a om endringen, jf NOU 1993: 16 s 32:

«Regelen er en viktig silingsmekanisme for å hindre at skyldneren får satt i gang en gjeldsforhandlingsprosess for å oppnå en utsettelse av en uunngåelig konkurs. Det er en kjensgjerning at mange gjeldsforhandlingssaker ender som konkursbo på et senere tidspunkt. Det er derfor ønskelig med en mer effektiv siling fra skifterettenes side. Skifterettens vurdering av det mulige utfall av eventuelle forhandlinger må i første rekke baseres på de vedlegg som skal følge begjæringen, jf § 2. § 2 tredje og fjerde ledd gir skifteretten vid adgang til å innhente nødvendige opplysninger for å kunne gjøre en mest mulig riktig bedømmelse av situasjonen for skyldneren. Utvalget understreker at skifterettens vurdering av dette spørsmålet nødvendigvis må bli noe overfladisk, den tilgjengelige tid tatt i betraktning. Selv om den foreslåtte bestemmelse vil gjøre det lettere for skifteretten å avslå en begjæring, innebærer utvalgets forslag ingen endring i forhold til den skjønnsmessige vurdering skifteretten må foreta, - den forutsettes hverken å bli mer eller mindre grundig enn etter gjeldende rett.»

Utvalgets forslag støttes av Den norske Dommerforening, som fremhever at det «er viktig med en effektiv silingsmekanisme». Oslo skifterett mener derimot at endringen har lite for seg. Det påpekes at retten uansett må treffe sin avgjørelse raskt og på grunnlag av en kort redegjørelse og at avgjørelsen av den grunn ofte blir noe overfladisk.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag og til synspunktene utvalget har gjort gjeldende. Endringen kan etter departementets oppfatning bidra til at skifteretten blir en mer effektiv silingsmekanisme.

Fjerde ledd nytt annet punktum svarer til utvalgets forslag (bortsett fra at det ikke vises til § 2 femte ledd, men til § 6a hvor departementet har plassert reglene om endring av gjeldsforhandlingsform). Bestemmelsen har denne bakgrunnen: Ifølge nåværende § 34 tredje ledd skal forhandling om tvangsakkord anses åpnet fra det tidspunkt da begjæringen kom inn til skifteretten. Dette åpningstidspunktet kan ha betydning i flere sammenhenger, sml dekningsloven § 1-4 annet og femte ledd. Regelen i § 34 foreslås imidlertid opphevet, og åpningstidspunktet ved tvangsakkord vil heretter i stedet bli regulert i § 4 fjerde ledd. Ifølge nåværende fjerde ledd - som videreføres som fjerde ledd første punktum - skal gjeldsforhandlingen anses for å være åpnet fra det tidspunkt da begjæringen kom inn til skifteretten. Endringene i § 2 innebærer at skyldneren skal begjære åpning av enten forhandling om frivillig gjeldsordning eller forhandling om tvangsakkord direkte. Som nevnt i merknadene til § 2 beholdes samtidig «gjeldsforhandling» som et samlebegrep som skal dekke begge disse forhandlingsformene. Regelen i § 4 fjerde ledd første punktum vil dermed bestemme åpningstidspunktet både ved forhandling om frivillig gjeldsordning og (normalt) ved forhandling om tvangsakkord. Etter forslaget til § 6a skal imidlertid skyldneren kunne begjære endring av forhandlingsform etter at gjeldsforhandling er åpnet. Hvis det først åpnes forhandling om frivillig gjeldsordning som deretter endres til forhandling om tvangsakkord, følger det av forslaget til § 4 annet ledd nytt annet punktum at forhandling om tvangsakkord først skal anses åpnet fra det tidspunkt endringsbegjæringen kom inn til skifteretten. Departementet understreker at selv om forhandling om tvangsakkord i slike tilfeller først kan anses åpnet når endringsbegjæringen kom inn til skifteretten, vil tidspunktet for den opprinnelige begjæringen (begjæringen om åpning av forhandling om frivillig gjeldsordning) være avgjørende for når gjeldsforhandlingen skal anses åpnet. Det vil f eks være det første tidspunktet som må legges til grunn ved beregningen av fristdagen ved gjeldsforhandling, sml dekningsloven § 1-1 første ledd.

Departementet nevner ellers at hvis skyldneren har endret begjæringen før åpningskjennelse er avsagt, jf § 2 annet ledd annet punktum, vil det følge direkte av § 4 første ledd første punktum at gjeldsforhandlingen anses åpnet fra det tidspunkt begjæringen som ble tatt til følge, kom inn til skifteretten.

Til § 5

Det følger av gjeldende § 5 første ledd at skifteretten skal underrette alle kjente kreditorer dersom en begjæring om åpning av gjeldsforhandling blir avslått. Utvalget foreslår at denne regelen oppheves, og begrunner det slik, jf NOU 1993: 16 s 33:

«I forarbeidene (NOU [1972: 20] s 61 og prp [Ot prp nr 50 (1980-81)] s 63) er bestemmelsen begrunnet med at underretningen vil gi fordringshaverne et godt grunnlag for å vurdere om skyldneren i stedet kan slås konkurs. Utvalget er ikke uten videre enig i at det er en heldig regel at fordringshaverne automatisk skal varsles om at skyldnerens begjæring er avslått. Som regel vil nok dette være en opplysning av interesse for fordringshaverne. Men etter utvalgets syn er det like sannsynlig at en slik underretning vil bli fulgt opp av kreditorene gjennom en økt enkeltforfølgning, særlig i form av forsøk på å sikre sine tilgodehavender f eks i form av utlegg, som av en konkursbegjæring. Det er ikke gitt at dette er en ønsket utvikling, den kan tvert om føre til at skyldnerens økonomi blir enda mer anstrengt. Uansett antar utvalget at kreditorene vil få andre og fullt ut tilstrekkelige signaler om at skyldneren er i en vanskelig økonomisk situasjon, f eks i form av betalingsmislighold. Slik utvalget ser det vil ikke et bortfall av denne varslingsregelen medføre noen reell tapsrisiko for kreditorene i den forstand at konkurser vil bli begjært på et senere tidspunkt uten en slik regel.

Det er også lagt vekt på at det ikke er noen tilsvarende varslingsregel ved avslag på konkursbegjæringer, og at gjennomføringen av varslingsplikten normalt vil være arbeidskrevende for skifteretten.»

Utvalgets forslag innebærer at skyldneren vil være den eneste som skal underrettes om kjennelsen, og da etter reglene i tvistemålsloven § 164 annet ledd.

Utvalgets forslag støttes av Den norske Dommerforening og Oslo skifterett.

Departementet er enig med utvalget i at regelen i gjeldende første ledd oppheves. Dermed må også paragrafoverskriften endres. I det gjenværende leddet er det for øvrig bare gjort enkelte språklige justeringer.

Til § 6

Som det fremgår av del III punkt 5.4 ovenfor har departementet - i motsetning til utvalget - kommet til at forhandling om frivillig gjeldsordning i utgangspunktet bør være underlagt offentlighet. Departementet har derfor endret utvalgets utkast på flere punkter.

Ifølge første ledd første punktum skal åpningen av forhandlingen om frivillig gjeldsordning uten opphold kunngjøres i Norsk Lysingsblad og i en avis alminnelig lest på stedet. Samme kunngjøringsprosedyre er fastsatt ved forhandling om tvangsakkord, jf forslaget til § 35 annet ledd og § 6 første ledd tredje punktum. (Departementet foreslår derimot ingen regel om at åpning av forhandling om frivillig gjeldsordning skal registreres i tinglysingsregistrene m v, slik som ved tvangsakkord, sml § 36.) Kunngjøringen skal foretas av gjeldsnemnda med mindre skifteretten beslutter å gjøre det selv. Denne regelen må ses i lys av forslaget om at det ikke lenger skal finne sted noen innledende fase av gjeldsforhandlingen, men at skyldneren kan begjære åpning av forhandling om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord direkte, jf forslaget til § 2 første ledd. I og med at det dermed kan ta en viss tid før gjeldsnemnda trer i virksomhet, kan det være behov for at skifteretten foretar kunngjøringen. Departementet forutsetter imidlertid at det er gjeldsnemnda som normalt besørger kunngjøringen. En regel om at skifteretten kan besørge kunngjøringen foreslås for øvrig også for tvangsakkord, jf forslaget til § 35 første ledd første punktum.

Det følger av første ledd annet punktum at skifteretten i særlige tilfeller kan gjøre unntak fra regelen om at åpningen av frivillig gjeldsordning skal kunngjøres. Forholdet kan f eks være at offentliggjøringen må antas å føre til et så stort tap av goodwill m v for skyldneren at gjeldsforhandlingenda ville synes formålsløs. Departementet nevner også at unntaket kan være aktuelt hvis virksomheten skal selges og det må forventes at en offentliggjøring av gjeldsforhandlingen vil føre til en kunstig sterk prisreduksjon. Departementet forutsetter imidlertid at dispensasjonsadgangen bare vil bli brukt i helt spesielle tilfeller.

Annet ledd første punktum bestemmer at rettsmøter som holdes under forhandling om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord er offentlige. For tvangsakkord er samme regel uttrykt i gjeldende § 6 annet punktum. Konkursloven § 149 første ledd, jf tvistemålsloven § 135 regulerer hvem som kan få se rettsboken og de dokumenter som vedkommer saken.

Etter annet ledd annet punktum kan skifteretten i særlige tilfeller bestemme at rettsmøter under forhandling om frivillig gjeldsordning likevel skal holdes for lukkede dører. Hvis åpningen ikke skal offentliggjøres, jf første ledd annet punktum, vil det som regel være naturlig at rettsmøtene også holdes for lukkede dører. Rettsmøter under forhandling om tvangsakkord kan ikke lukkes etter § 6, men eventuelt etter de alminnelige reglene om lukning i domstolloven §§ 125 flg.

Til § 6a

Ettersom det skal åpnes forhandling om enten frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord umiddelbart, jf forslaget til § 2, vil det senere kunne være behov for å endre forhandlingen fra en form til en annen. F eks kan det være aktuelt med en endring fra frivillig gjeldsordning til tvangsakkord hvis det viser seg at det ikke er mulig å oppnå enstemmighet.

Endring av gjeldsforhandling er en annen form for endring enn den som er omhandlet i § 2 annet ledd, som gjelder endring av en begjæring om åpning av gjeldsforhandling. Endring av gjeldsforhandling forutsetter at det allerede er åpnet forhandling om frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. Bestemmelser om endring av gjeldsforhandling foreslås derfor tatt inn i ny § 6a og ikke i § 2. Departementets forslag bygger i hovedsak på utvalgets utkast § 2 nytt femte ledd annet og tredje punktum.

Skyldneren har etter første punktum adgang til å begjære endring. Etter som gjeldsforhandling allerede er åpnet, er det naturlig å kreve gjeldsnemndas samtykke til begjæringen. Gjeldsnemnda treffer sin beslutning etter reglene i § 9, som eventuelt kan overprøves av skifteretten etter § 10. For øvrig vil det følge av tredje punktum se nedenfor at skifteretten skal avslå også en endringsbegjæring som har gjeldsnemndas samtykke, dersom den ikke oppfyller vilkårene i §§ 2 og 4.

Etter annet punktum kan skyldneren begjære en forhandling om frivillig gjeldsordning endret til en forhandling om tvangsakkord uten gjeldsnemndas samtykke, dersom forslaget til frivillig gjeldsordning støttes av kreditorer som representerer minst 3/4 av det samlede beløp som gir stemmerett. I disse tilfellene vil det normalt være gode utsikter til å oppnå et tilstrekkelig flertall for en tvangsakkord, jf § 43. Et krav om samtykke fra gjeldsnemnda synes her overflødig.

Tredje punktumslår fast at §§ 2 og 4 gjelder tilsvarende for endringsbegjæringer. Det følger for øvrig uttrykkelig av § 4 fjerde ledd annet punktum at hvis en forhandling om frivillig gjeldsordning endres til forhandling om tvangsakkord, vil sistnevnte først anses åpnet fra det tidspunkt endringsbegjæringen kom inn til skifteretten. Det er imidlertid den opprinnelige begjæringen som er avgjørende for når gjeldsforhandlingen skal anses åpnet, se i den forbindelse fristdagsregelen i dekningsloven § 1-1. Dette åpningstidspunktet endres ikke selv om gjeldsforhandlingen senere endres ved at det åpnes forhandling om frivillig gjeldsordning i stedet for tvangsakkord, eller omvendt.

Til § 14

I nytt tredje ledd presiseres det at skyldneren, dersom virksomheten skal fortsette under gjeldsforhandlingen, skal ha plikt til å fremlegge et driftsbudsjett og en finansieringsplan for gjeldsnemnda. Om bakgrunnen for forslaget vises det til del III punkt 6 ovenfor. Formålet med bestemmelsen er å sikre at en eventuell videre drift skjer på en forsvarlig måte. Et driftsbudsjett og en finansieringsplan vil være til stor hjelp for gjeldsnemnda ved avgjørelsen av om virksomheten skal fortsette eller om den bør innstilles, midlertidig eller permanent.

Skyldneren kan selv utarbeide de budsjetter og finansieringsplaner som fremlegges. Dersom skyldneren ikke selv har tilgang til den nødvendige ekspertise, kan det være aktuelt å leie inn ekstern bistand til å foreta de nødvendige beregninger. I utgangspunktet bør de budsjetter og finansieringsplaner som fremlegges kontrolleres av en revisor. Det er imidlertid gjeldsnemnda som i det enkelte tilfelle avgjør om den dokumentasjon som fremlegges er tilfredsstillende, og i hvilken utstrekning den eventuelt bør kontrolleres. Det vil i den forbindelse være naturlig å se hen til hvem som har utarbeidet budsjettene og planene, og til hvor oversiktlig virksomheten er. Det må også legges vekt på at skyldneren ikke bør påføres utgifter som står i misforhold til det som oppnås.

Til § 16

I fjerde ledd første punktum foreslås formuleringen «særlige samtykke» erstattet med «tillatelse». Forslaget må ses i sammenheng med forslaget til dekningsloven § 9-2 annet ledd nr 2. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen i punkt 7 nedenfor.

Til § 17

Siktemålet med bestemmelsene i annet til femte ledd er primært å gi skyldneren og gjeldsnemnda større handlefrihet slik at mulighetene til å sikre videre drift av skyldnerens virksomhet bedres. Departementets lovforslag svarer i hovedsak til utvalgets utkast, men det er foretatt enkelte justeringer som vil bli kommentert i det følgende. Om bakgrunnen for reglene vises til de alminnelige merknadene i del III punkt 7 ovenfor.

Av annet ledd fremgår det at det i de første seks månedene etter at gjeldsforhandling er åpnet, ikke kan gjennomføres tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 til 12 uten gjeldsnemndas samtykke. Dette er en utvidelse i forhold til gjeldende § 17 annet ledd hvor et slikt forbud bare gjelder tvangssalg av skyldnerens faste eiendommer og bruksrett til fast eiendom, samt driftstilbehør m v som nevnt i panteloven §§ 3-4, 3-8 og 3-9.

I utvalgets utkast er uttrykket «tvangssalg» benyttet. I følge utvalget er dette «ment å omfatte alle former for dekning som tvangsloven kapittel 8-12 gir anvisning på, det være seg ordinært tvangssalg ved medhjelper eller rent underhåndssalg fra namsmannens side» (jf NOU 1993: 16 s 34). Det er imidlertid ikke sagt noe uttrykkelig om hvorvidt bestemmelsen omfatter dekning i form av tilbakelevering til salgspanthaver, sml tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9. Etter departementets syn bør gjeldsnemndas samtykke kreves også i slike tilfeller. Tilbakelevering av salgspantsatte eiendeler vil kunne ramme skyldnerens virksomhet på samme måte som tvangssalg. For å få klart frem at forbudet i annet ledd omfatter tilbakelevering til salgspanthaver, har departementet erstattet uttrykket «tvangssalg» med «tvangsdekning».

Utvalget har i sitt lovutkast foreslått en særregel om tvangsbruk (jf utvalgets utkast til annet ledd annet punktum). Etter dette forslaget er det bare gjennomføring av tvangsbruk av eiendeler som skyldneren «trenger i sin næringsvirksomhet» som krever gjeldsnemndas samtykke. Departementet kan ikke se at det foreligger behov for en slik uttrykkelig særregel for dekningsformen tvangsbruk. Ettersom tvangsbruk omfattes av det videre uttrykket «tvangsdekning» i departementets forslag, er utvalgets utkast til annet ledd annet punktum ikke fulgt opp.

Annet ledd er for øvrig i samsvar med gjeldende rett i den forstand at det bare er gjennomføringen av tvangsdekningen som trenger gjeldsnemndas samtykke. Det kan således settes frem begjæring om tvangssalg eller tvangsbruk, og namsretten vil kunne treffe beslutning om medhjelpersalg eller at tvangsbruk skal tillates, selv om det er gått mindre enn seks måneder etter at gjeldsforhandlingen ble åpnet. Selve oppnevningen av medhjelper og gjennomføringen av salget eller tvangsbruken kan imidlertid ikke skje før seksmånedersfristen er utløpt eller gjeldsnemnda har gitt sitt samtykke.

Departementet slutter seg til utvalgets presisering av at gjeldsnemnda ikke automatisk skal nekte gjennomføringen av tvangsdekning (jf NOU 1993: 16 s 34). I hvert enkelt tilfelle må det foretas en konkret avveining mellom boets og panthavernes interesser. Utvalget nevner at det ved denne vurderingen må legges stor vekt på hvilken betydning den aktuelle eiendelen har i forhold til virksomheten. I den forbindelse viser utvalget til at produksjonslokaler og sentralt produksjonsutstyr vil ha en helt annen beskyttelsesinteresse enn en fritidseiendom eller andre eiendeler hovedsakelig til privat bruk, jf NOU 1993: 16 s 34. Departementet legger til at nektelse av å gi samtykke vil kunne oppheves eller omgjøres av skifteretten hvis nektelsen må anses «åpenbart urimelig», jf konkursloven § 10.

Utvidelsen av tvangsdekningsforbudet i § 17 annet ledd har for øvrig som konsekvens at det parallelle forbudet under konkurs utvides tilsvarende, jf § 117 annet ledd som viser til § 17 annet ledd.

Av tredje leddfremgår det at de eiendeler som skyldneren erverver etter åpningen av en gjeldsforhandling, bare omfattes av panteretter stiftet før dette tidspunkt dersom gjeldsnemnda gir sitt samtykke. I utvalgets utkast er uttrykket «pantavtaler» benyttet. Departmentet har i stedet valgt uttrykket «panteretter» for å klargjøre at bestemmelsen også omfatter andre panteretter enn avtalepant.

Utvalget antar at det etter gjeldende rett er tvilsomt om eiendeler ervervet etter åpningstidspunktet, omfattes av en pantavtale inngått før dette tidspunktet. Departementet kan slutte seg til utvalgets begrunnelse for å gi en slik regel, jf NOU 1993: 16 s 35:

«Utvalget ser den foreslåtte regel som en ønskelig og nødvendig styrking av skyldnerens økonomiske fundament, særlig med sikte på fortsatt drift av virksomheten. De disposisjoner skyldneren foretar etter at gjeldsforhandlingen er åpnet, vil være motivert ut fra et ønske om å fortsette driften av virksomheten. Normalt vil innkjøp av eiendeler foregå i et nært samarbeid med gjeldsnemnda. I de situasjoner hvor innkjøp av eiendeler skjer uten at panthaver(ne) har bidratt til finansieringen, er utvalget av den oppfatning at det er urimelig at eiendelene skal omfattes av en eventuell pantavtale inngått forut for åpningen av gjeldsforhandlingene. Eksempelvis kan nevnes en situasjon hvor banken har pant i varelageret til sikkerhet for en kassakreditt. Ved sesongbetont omsetning kan det tenkes at varelageret er tomt når sesongen er over, og at det så fylles opp på nytt med tanke på neste sesong. Dersom oppbyggingen av varelageret skjer uten at banken er med på å finansiere innkjøpet, er det etter utvalgets syn klart urimelig om banken skal kunne ta seg dekket i varelageret ved å begjære konkurs eller ved at debitor selv begjærer gjeldsforhandling.»

Bestemmelsen i tredje ledd vil få størst betydning ved pant i tingsinnbegrep som f eks driftstilbehør og varelager, fordi det her vil være vanlig med en utskifting av pantobjektene over tid. For øvrig kan det oppstå særlige spørsmål ved erverv av gjenstander som er ment å sammenføyes med eiendeler som allerede er pantsatt. Departementet slutter seg til utvalgets bemerkninger til disse spørsmålene, jf NOU 1993: 16 s 34:

«Utvalgets forslag er ikke ment å omfatte eiendeler som inkorporeres eller sammenføyes med en pantsatt hovedgjenstand (typisk fast eiendom eller skip) og hvor eiendelen i henhold til gyldig pantavtale skal inngå i pantet etter at inkorporeringen eller sammenføyelsen er gjennomført. Det vil etter utvalgets syn skape store vanskeligheter om slike eiendeler, etter inkorporeringen/sammenføyningen, ikke ble ansett omfattet av en eksisterende pantavtale.»

Tredje ledd gjelder for eiendeler som erverves «etter at gjeldsforhandling er åpnet», dvs etter at begjæring om gjeldsforhandling kom inn til skifteretten, jf § 4 fjerde ledd. Dette innebærer at bestemmelsen også kan komme til anvendelse ved erverv som finner sted før det er avgjort om gjeldsforhandling skal åpnes. Dersom en begjæring om gjeldsforhandling tas til følge, vil en eiendel ervervet før åpningskjennelsen, men etter at begjæringen kom inn til skifteretten, bare være omfattet av panteretten dersom gjeldsnemnda i ettertid samtykker.

I fjerde ledd første punktum foreslås at skyldneren under gjeldsforhandlingen og med gjeldsnemndas samtykke skal kunne avhende pantsatt driftstilbehør og varelager, hvis dette skjer innenfor rammen av skyldnerens vanlige næringsvirksomhet og panthaverens sikkerhet ikke blir vesentlig forringet. Denne salgsretten må ses i sammenheng med reglene i annet punktum og femte ledd. Fjerde ledd første punktum utgjør et unntak fra de alminnelige reglene om salgsforbud i panteloven § 3-7 annet ledd og § 3-13 annet ledd. Disse reglene gir panthaveren en ubetinget rett til å nekte pantsetteren å avhende pantsatt driftstilbehør og varelager, dersom det er tatt skritt til å inndrive pantekravet ved varsel om tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelseslovens regler. Departementet foreslår for øvrig å endre panteloven § 3-7 tredje ledd for å gjøre det klart at salgsretten etter konkursloven § 17 fjerde ledd går foran de nevnte salgsforbudene.

Ifølge utvalgets lovforslag skal skyldnerens salgsrett også omfatte eiendeler beheftet med salgspant. Finansieringsselskapenes Foreninghar påpekt at salgspant i utgangspunktet ikke kan avtales i eiendeler som er bestemt for videresalg og at det derfor er vanskelig å tenke seg situasjoner hvor skyldneren har behov for å avhende slike eiendeler innenfor rammen av sin vanlige næringsvirksomhet. Departementet er enig i dette, og har derfor valgt å avgrense salgsretten mot eiendeler som er beheftet med salgspant. Standpunktet innebærer at utvalgets forslag til panteloven § 3-16 nytt annet ledd ikke følges opp.

I utvalgets utkast er ikke «driftstilbehør» definert nærmere, men utvalget påpeker i motivene at uttrykket omfatter pantavtaler i henhold til panteloven §§ 3-4, 3-8, 3-9 og 3-10 (jf NOU 1993: 16 s 35). Departementet har i sitt lovforslag valgt å innta en direkte henvisning til disse bestemmelsene i panteloven.

Det er et krav at avhendelsen skjer «innenfor rammen av skyldnerens vanlige næringsvirksomhet». Panteloven § 3-13 første ledd inneholder i dag et tilsvarende kriterium hvor det tjener som avgrensning av skyldnerens adgang til å selge varer fra pantsatt varelager før panthaveren har tatt skritt til å inndrive kravet. Departementet forutsetter at praksis og teori knyttet til panteloven § 3-13 første ledd på dette punktet også vil være relevant ved tolkingen av konkursloven § 17 fjerde ledd. Når det gjelder salg av driftstilbehør har ikke kriteriet «innenfor rammen av skyldnerens vanlige næringsvirksomhet» noen direkte parallell i panteloven; hvis panthaveren ikke har tatt skritt til å realisere pantet, følger det av panteloven § 3-7 første ledd at skyldneren kan avhende pantsatt driftstilbehør «så langt dette er i samsvar med forsvarlig drift og ikke vesentlig forringer panthaverens sikkerhet». Selv om ordlyden her er en noe annen, legger departementet til grunn at innholdet i uttrykkene «i samsvar med forsvarlig drift» og «innenfor rammen av skyldnerens vanlige næringsvirksomhet» langt på vei vil være sammenfallende. Praksis og teori omkring panteloven § 3-7 første ledd kan derfor også gi veiledning ved tolkingen av konkursloven § 17 fjerde ledd.

Foruten at salget må skje «innenfor rammen av skyldnerens vanlige næringsvirksomhet», krever fjerde ledd første punktum at «panthaverens sikkerhet ikke blir vesentlig forringet». (En tilsvarende begrensning finnes i panteloven § 3-7 første ledd, men derimot ikke i § 3-13 første ledd.) Reglene i fjerde ledd skal legge til rette for at skyldneren kan foreta normale salg og utskiftninger av eiendeler slik at den ordinære driften kan fortsette under gjeldsforhandlingen. Reglene tar ikke sikte på å gi skyldneren en særskilt rett til å avvikle virksomheten på bekostning av panthaverne. Vilkåret om at salget ikke skal forringe panthaverens sikkerhet vesentlig, innebærer således at panthaveren normalt kan kreve at skyldneren kjøper inn nye eiendeler omtrent i samme størrelsesorden som de som selges ut. Dette forutsetter samtidig at gjeldsnemnda gir sitt samtykke til at de nye eiendelene skal omfattes av eksisterende panteretter, jf tredje ledd. Hvis skyldneren ikke foretar tilsvarende nyinnkjøp, eller hvis gjeldsnemnda ikke gir samtykke til at nye eiendeler skal inngå i en tidligere stiftet panterett, må panthaveren i utgangspunktet ha rett til deler av vederlaget for varer eller driftstilbehør som selges ut, sml her forslaget til femte ledd. Vilkåret om at forringelsen ikke må være vesentlig, innebærer at loven ikke tilstreber noen «millimeter-rettferdighet». Selv om utgangspunktet er at skyldneren må erstatte det som selges ut med nyinnkjøp, må panthaveren godta en viss forringelse i sikkerheten så lenge denne ikke er vesentlig.

Ifølge fjerde ledd annet punktum (som har en parallell i utvalgets utkast til sjette ledd) kan skifteretten etter begjæring fra en panthaver forby salg som er i strid med vilkårene i fjerde ledd første punktum. Bestemmelsen inneholder ingen særskilt frist for en slik begjæring. Departementet forutsetter at vanlige regler om passivitet kommer til anvendelse. Begjæringen til skifteretten vil ikke ha oppsettende virkning.

Reglene i tredje og fjerde ledd er nyskapinger som innebærer at gjeldsnemnda til en viss grad får styrket sin posisjon under gjeldsforhandlingen på bekostning av panthaverne. Panthavernes interesser er ment ivaretatt gjennom planen som gjeldsnemnda har plikt til å utarbeide etter femte ledd. Departementet har valgt å ikke regulere nærmere i loven hva planen skal inneholde. Det forutsettes imidlertid at gjeldsnemnda i planen bl a redegjør for hva som ønskes solgt under gjeldsforhandlingen, hvilke nyinnkjøp som er planlagt, om de nye eiendelene skal inngå i eksisterende panteretter (sml tredje ledd) og om og eventuelt i hvilken utstrekning panthaverne skal få dekning i deler av salgssummen. Departementet understreker (i likhet med utvalget, jf NOU 1993: 16 s 35) at det ved utarbeidelsen av planen er naturlig med en viss grad av kommunikasjon og samarbeid mellom skyldneren, gjeldsnemnda og panthaverne.

Til § 18a

Bestemmelsen bygger på utvalgets utkast til § 108a. Som nevnt i del IV punkt 6 ovenfor mener departementet at skyldnerens regnskapsfører og revisor også bør ha en bistandsplikt overfor gjeldsnemnda under gjeldsforhandling. Utvalgets utkast til § 108a er derfor omarbeidet noe, og flyttet frem som ny § 18a. Bestemmelsen skal gjelde tilsvarende overfor skyldnerens konkursbo, jf forslaget til § 101 fjerde ledd.

Det følger av første punktum at skyldnerens regnskapsfører og revisor har plikt til å utlevere til gjeldsnemnda regnskaper og regnskapsmateriale vedrørende skyldneren. Dette gjelder selv om vedkommende ikke har fått oppgjør for det arbeidet som er utført, jf annet punktum. Det er likevel ikke meningen at utleveringsplikten skal omfatte regnskapsmateriale som regnskapsfører og revisor selv har produsert, hvis det ikke er stilt sikkerhet for oppgjøret. Med slikt egenprodusert materiale siktes det f eks til revisjonsberetninger eller ferdig førte regnskaper med utgangspunkt i det regnskapsmaterialet som i alle fall skal utleveres til gjeldsnemnda (jf NOU 1993: 16 s 99). Forslaget tar altså ikke sikte på å avskjære regnskapsfører og revisor fra å utøve tilbakeholdsrett i egenprodusert materiale inntil vedkommende har fått fullt oppgjør. Om regnskapsfører og revisor har krav på betaling for eventuelt arbeid som utføres etter åpning av gjeldsforhandling, må bero på om avtalen om regnskapsføring eller revisjon skal løpe videre etter åpning av gjeldsforhandling, sml dekningsloven §§ 7-3a og 7-4a .

Tredje punktum er nytt i forhold til utvalgets utkast. Kravet på utlevering av regnskaper og regnskapsmateriale skal anses som særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Regelen åpner for en raskere fullbyrdelse av utleveringskravet.

Etter fjerde punktum skal regnskapsfører og revisor ha en alminnelig plikt til å bistå gjeldsnemnda med opplysninger om skyldnerens regnskaps- og forretningsførsel. Utvalget uttaler om den parallelle bestemmelsen i sitt utkast, jf NOU 1993: 16 s 99:

«Opplysningsplikten er saklig begrenset til å omfatte forhold knyttet til skyldnerens regnskapsførsel og forretningsførsel, noe som innebærer at opplysningsplikten er omfattende. Opplysningsplikten innebærer at de den gjelder må svare på henvendelser fra boet [om] disse forhold. Når det gjelder regnskapsførselen vil opplysningsplikten omfatte f eks regnskapets formelle tilstand, som hvilke bøker som er ført, om det er benyttet EDB osv. I tillegg vil det kunne kreves opplysninger om regnskapenes innhold, hvor ajour regnskapene er, hvilke bokføringsprinsipper som er benyttet, verdifastsettelser på eiendeler, avskrivninger, skatterettslige disposisjoner m v. I tillegg kan det kreves informasjon om selve regnskapsmaterialet, som f eks fakturaer, og kvitteringer for inn- og utbetalinger m v.

Det er ikke noe skarpt skille mellom opplysninger som angår regnskapsførselen på den ene side og forretningsførselen på den annen side. Opplysningsplikten i forhold til skyldnerens forretningsførsel vil eksempelvis omfatte omsetningen, utgiftssiden, bransjeforhold, forretningsforbindelser, organisasjonens oppbygning, eierforhold, ledelsens disposisjoner, virksomhetens utvikling på kort og lang sikt m v.

Opplysninger som nevnt ovenfor skal gis uten at dette utløser krav på vederlag.

Det går imidlertid en grense mellom det å gi faktiske opplysninger og det å foreta vurderinger på bakgrunn av disse opplysningene. Det er ikke meningen med utvalgets forslag å pålegge revisor og regnskapsfører noen plikt til å foreta vurderinger av skyldnerens regnskaps- eller forretningsførsel. Denne vurderingen skal bostyrer, revisor eller bostyret foreta. Den tidligere revisor og regnskapsfører kan tenkes å bli engasjert for å bistå bostyreren eller borevisor for å foreta en slik vurdering.»

Departementet har for ordens skyld valgt å presisere i lovteksten at opplysningene skal gis vederlagsfritt til gjeldsnemnda.

Departementet har også valgt å presisere uttrykkelig i lovteksten at bistandsplikten etter § 18 a kan oppfylles uhindret av en eventuell taushetsplikt, jf femte punktum. Dette er i tråd med utvalgets syn, jf NOU 1993: 16 s 99. Taushetsplikten kan bygge på avtale eller lov. Lovbestemt taushetsplikt har revisorer ifølge revisorloven 14 mars 1964 nr 2 § 15 tredje ledd (sml § 6-1 i forslaget til ny revisorlov, jf Ot prp nr 75 (1997-98)) og autoriserte regnskapsførere ifølge regnskapsførerloven 18 juni 1993 nr 109 § 10.

Til § 19

I første ledd første punktum er kravet om varsel i rekommandert brev fjernet. Endringen er i tråd med utvalgets utkast, og departementet kan slutte seg til begrunnelsen som gis for endringen, jf NOU 1993: 16 s 35-36:

«Etter utvalgets syn er det unødvendig tungvint å kreve at varslingen bare kan skje ved rekommandert brev. Det essensielle må være at det skal skje en individuell varsling. Hvor andre kommunikasjonsmetoder er tilstrekkelige og forsvarlige bør gjeldsnemnda kunne varsle fordringshaverne på den måte den finner det mest tjenlig. Utvalget foreslår følgelig ingen krav til i hvilken form fordringshaverne underrettes. Her kan det tenkes flere metoder, som alminnelig brev, pr telefon, telefax eller telegram, eller som nå ved rekommandert brev. Gjeldnemnda må selv vurdere, ut fra sin kjennskap til fordringshaverne, hvilken kommunikasjonsform som er den beste.

Utvalget finner en slik oppmykning av varslingsreglene lite risikofylt sett fra fordringshavernes side. Det er bare ved tvangsakkord at en ukjent fordringshaver kan bli bundet av en stadfestet akkord. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at en individuell varslingsplikt som beskrevet ovenfor, sammen med reglene om kunngjøring, fullt ut ivaretar behovet for å varsle fordringshaverne.»

For øvrig er det gjort visse endringer i § 19 av hensyn til bestemmelsen om kunngjøring i § 35. Førstnevnte bestemmelse gjelder ved åpning av gjeldsforhandling og gjelder således både ved åpning av forhandling om frivillig gjeldsordning og ved åpning av forhandling om tvangsakkord (sml merknadene til § 2 ovenfor). Kunngjøring etter § 35 skal finne sted ved åpning av forhandling om tvangsakkord, uavhengig av om det først har vært forhandling om frivillig gjeldsordning. Dette innebærer at både §§ 19 og 35 kommer til anvendelse i de tilfellene der det åpnes forhandling om tvangsakkord umiddelbart. Etter departementets syn bør underretning etter § 19 og kunngjøring etter § 35 her skje til samme tid. På denne bakgrunn er ordet «straks» erstattet med «uten opphold» i § 19 første ledd første punktum. Departementet understreker likevel at underretning bør skje forholdsvis raskt. Ved åpning av tvangsakkord må imidlertid gjeldsnemnda gis tid til å beramme fordringshavermøte, jf § 19 annet ledd.

I første ledd annet punktum foreslås den frist fordringshaverne har til å anmelde sine krav til gjeldsnemnda forlenget fra to til tre uker. Forslaget er i tråd med utvalgets utkast. Utvalget viser til at toukersfristen i praksis har vist seg å være i korteste laget, jf NOU 1993: 16 s 36. For øvrig er det foretatt en tilsvarende endring for tvangsakkord, jf § 35 første ledd nr 2 første punktum.

Bestemmelsen i nytt annet ledd har også til formål å sikre harmoni mellom §§ 19 og 35, jf merknadene ovenfor. I utgangspunktet skal den særskilte underretningen til fordringshaverne ha samme innhold som den offentlige kunngjøringen, sml § 19 første ledd og § 35 første ledd nr 1 og 2. Fordringshavermøte, som omhandles i § 35 første ledd nr 3 og § 38a, skal imidlertid bare holdes ved tvangsakkord. Dersom det åpnes forhandling om frivillig gjeldsordning, vil det derfor ikke være noe fordringshavermøte å opplyse om.

På den annen side bør den underretningen som skal sendes fordringshaverne etter § 19, inneholde de samme opplysningene som kunngjøringen omhandlet i § 35. Derfor slås det i § 19 annet ledd fast at det i de tilfellene der det åpnes forhandling om tvangsakkord umiddelbart, også skal opplyses om tid og sted for fordringshavermøte, eventuelt om skifteretten har bestemt at det ikke skal holdes slikt møte.

Dersom det først har vært åpnet forhandling om frivillig gjeldsordning, vil § 19 ikke få anvendelse dersom det etter en endringsbegjæring (jf § 6a) åpnes tvangsakkord. Bestemmelsen i § 35 tredje ledd fastsetter imidlertid at kreditorene i slike tilfeller skal få kopi av kunngjøringen som dermed vil gi dem opplysning om et eventuelt fordringshavermøte.

Til § 20

I annet ledd tredje og fjerde puktum erstattes uttrykket «vurderingsmenn» med det mer tidsmessige og kjønnsnøytrale «medhjelpere». En tilsvarende endring er foretatt i § 80 femte ledd.

Til § 21

I første ledd nr 1er det bare foretatt visse språklige endringer uten realitetsbetydning for å oppnå samsvar med den parallelle bestemmelsen i § 120 første ledd nr 1.

Gjeldende første ledd nr 6 og 7 fastsetter i hvilken grad gjeldsnemndas redegjørelse skal inneholde opplysninger om straffbare forhold som skyldneren har eller må antas å ha gjort seg skyldig i. I første ledd nr 6 foreslås disse bestemmelsene omredigert og plassert i én bestemmelse, samtidig som gjeldsnemndas redegjørelsesplikt på enkelte punkter utvides i forhold til gjeldende rett. Forslaget er identisk med utvalgets utkast. I utredningen heter det om denne endringen, jf NOU 1993: 16 s 36-37:

«Avgrensningen etter gjeldende rett er etter utvalgets syn ikke uten videre selvsagt. Gjeldsnemndas redegjørelse skal danne grunnlag for en vurdering av om skyldneren skal få en frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord. Etter utvalgets syn er det viktig at det i en slik sammenheng gis et utfyllende og korrekt bilde av skyldnerens tidligere vandel i forbindelse med næringsvirksomheten. Utvalget kan vanskelig se noen fullgod grunn til at det i en gjeldsforhandlingssituasjon ikke skal undersøkes og opplyses om skyldneren tidligere har gjort seg skyldig i straffbare handlinger i forbindelse med næringsvirksomheten. Selv om forholdene ligger noe tilbake i tiden (lengre enn hva som omfattes av «de senere år»), antar utvalget at det vil være av interesse for kreditorene og skifteretten å få opplyst om skyldneren tidligere er domfelt for f eks tyveri, underslag, dokumentfalsk m v. I praksis er imidlertid gjeldsnemndas muligheter til å gi en dekkende redegjørelse for disse forholdene være avhengig av om opplysningene om tidligere domfellelser er tilgjengelige for gjeldsnemda. Det vises til at gjeldsnemnda ikke er blant dem som kan begjære straffeattest etter lov om strafferegistrering av 11 juni 1971 nr 52 § 2. Det vises også til forskrift om strafferegistrering 20 desember 1974 §§ 6-6b og 12.

Utvalget finner ikke å ville foreslå noen tidsfrist for rapporteringsfristen på dette punkt, sml någjeldende nr 7. Utvalget vil likevel bemerke at det selvsagt vil være slik at jo lengre bakover i tid et tidligere straffbart forhold ligger, jo mindre betydning bør det tillegges ved vurderingen av om skyldneren skal få en frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord, jf også utkastet § 49.

Det ligger en skranke i utvalgets forslag i og med at rapporteringsplikten bare gjelder forbrytelser som har sammenheng med den virksomhet skyldneren driver. Har skyldneren gjort seg skyldig i straffbare forhold i andre sammenhenger, omfattes disse ikke av rapporteringsplikten. På den annen side må ikke denne skranken tolkes for snevert, utvalget har ikke ment å begrense rapporteringsplikten til bare å omfatte brudd på straffeloven. Også brudd på straffebud i spesiallovgivningen, inkludert offentligrettslig lovgivning, omfattes av utvalgets forslag.

Utvalget foreslår videre at gjeldsnemnda skal opplyse om det på det nåværende tidspunkt foreligger forhold som kan gi grunn til strafforfølgning mot skyldneren i forbindelse med virksomheten. Avgrensingen til bestemte straffebud foreslås også her avskaffet. Når utvalget foreslår en slik utvidelse, er det både av hensyn til kreditorene og fordi dette kan være et bidrag til å bekjempe økonomisk kriminalitet på en bredere front enn hva gjeldende rett legger opp til, jf også rapporteringsplikten til påtalemyndigheten i tredje ledd. Det understrekes imidlertid at utvalget ikke har lagt opp til noen utvidelse av gjeldsnemndas undersøkelsesplikt som sådan. Etter utvalgets forslag vil gjeldsnemndas redegjørelsesplikt saklig sett være like omfattende hva enten det dreier seg om tidligere eller någjeldende forhold.»

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter.

Endringen i tredje ledd er en følge av at første ledd nr 7 oppheves.

Til § 24

I første ledd første punktum, som svarer helt til utvalgets utkast, er kravet om rekommandert brev fjernet. Det vises til merknadene til § 19 ovenfor, der en tilsvarende endring er gjennomført.

I første ledd nr 2 oppheves ordene «på ære og samvittighet». Endringen henger sammen med at prosesslovgivningen etter lov 7 april 1995 nr 15 ikke lenger inneholder bestemmelser om avgivelse av forsikring på ære og samvittighet, f eks fra vitner. På denne bakgrunn vil det være unaturlig å kreve en erklæring «på ære og samvittighet» ved gjeldsforhandling.

Til § 27

Endringen i første ledd har sin bakgrunn i ønsket om å forenkle gjeldsnemndas saksbehandlingsrutiner. Forslaget innebærer at gjeldsnemnda ikke lenger skal være pliktig til å sende melding om det vedtatte forslaget til frivillig gjeldsordning til kreditorer som tilkjennes full dekning gjennom gjeldsordningen. Det følger av § 23 tredje ledd at visse nærmere angitte fordringer kan «tilsis bedre dekning enn de øvrige fordringer». Etter departementets syn foreligger det ikke noe reelt behov for at kreditorer som oppnår full dekning, skal få tilsendt det vedtatte gjeldsordningsforslaget. Departementet understreker at endringen selvfølgelig ikke innebærer noe forbud mot at gjeldsnemnda sender meldingen også til slike kreditorer.

En tilsvarende endringforeslås for øvrig også i tvangsakkordtilfellene, jf forslaget til § 53 første ledd.

Til § 31

Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til de alminnelige merknadene i del III punkt 10.

Første ledd svarer helt til utvalgets forslag og innebærer at pantheftelser som ligger utenfor pantets verdi, bortfaller ved en tvangsakkord. Bestemmelsen gjelder for alle typer pantsatte formuesgoder og for alle typer panteretter - både avtalepant, utleggspant og legalpant.

Pantheftelsene vil bortfalle «[v]ed tvangsakkord», dvs ved stadfestelsen av tvangsakkorden. Oppnår skyldneren ikke tvangsakkord, vil ingen pantheftelser bortfalle. Dersom pantobjektet i et slikt tilfelle i en etterfølgende konkurs selges for et beløp som overstiger gjeldsnemndas verdsettelse, vil panthaveren kunne kreve dekning i hele salgssummen.

Reglene i annet ledd svarer i det vesentligste til utvalgets forslag. Verdsettelsen av pantet foretas i utgangspunktet av gjeldsnemnda, jf annet ledd første punktum. Utvalget uttaler om denne regelen, jf NOU 1993: 16 s 37:

«Verdsettelsen skal skje etter de vanlige regler i kkl § 20 annet ledd. Etter denne bestemmelsen skal verdsettelsen så vidt mulig angi den verdi eiendelene antas å ha dersom skyldnerens virksomhet blir fortsatt, og hva eiendelene, samlet eller delt, antas å innbringe ved salg. Det vil avhenge av den konkrete situasjon hvilken av disse to vurderingstemaene som skal velges. Skal virksomheten drives videre etter tvangsakkorden, skal bruksverdien legges til grunn. Vil det bli gjennomført en likvidasjonsakkord, eller likvidasjon, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i salgsverdien. Det er viktig at verdsettelsen blir så objektiv og riktig som mulig, og utvalget viser til det som sies om verdsettelsen i forarbeidene til kkl § 20 annet ledd, jf NOU [1972: 20] s 78 flg.»

Etter annet ledd annet punktum kan panthavere med sikkerhet utenfor pantets antatte verdi kreve verdsettelsen overprøvet av skifteretten ved skiftetakst, jf skifteloven § 125 som det vises til i fjerde punktum. Verken skyldneren eller øvrige panthavere kan kreve skiftetakst. For øvrig gjelder de samme prinsipper for verdsettelsen som ved gjeldsnemndas verdsettelse, sml § 20 annet ledd. Det følger av annet ledd tredje punktum at panthaveren skal bære kostnadene ved skiftetaksten dersom gjeldsnemndas verdsettelse opprettholdes eller endres med mindre enn 10 prosent. Denne spesialregelen går foran kostnadsregelen i skifteloven § 125 tredje ledd annet punktum som bestemmer at boet skal dekke kostnadene ved skiftetaksten. Hvis verdien forhøyes med 10 prosent eller mer, må kostnadene dekkes av skyldneren.

Det følger av annet ledd fjerde punktum at skiftetakst skal foregå etter reglene i skifteloven § 125 annet til femte ledd. Dette betyr bl a at panthaveren kan begjære overtakst, sml skifteloven § 125 fjerde ledd.

Henvisningen til skifteloven § 125 tredje ledd tredje punktum innebærer bl a at godtgjørelsen til skjønnsmennene skal beregnes etter satsene i forskrift 15 februar 1983 nr 86 (med senere endringer) gitt i medhold av skjønnsprosessloven § 20 a første punktum. Det følger likevel av forslaget til § 31 annet ledd femte punktum (som ikke har noen parallell i utvalgets utkast) at skifteretten i særlige tilfeller kan fravike de alminnelige godtgjørelsessatser som gjelder for skjønnsmenn ved skiftetakst (eller en eventuell overtakst). F eks kan taksering av næringseiendommer, varebeholdning eller driftstilbehør etter omstendighetene nødvendiggjøre bruk av særlig kvalifiserte skjønnsmenn. Annet ledd femte punktum åpner for at godtgjørelsen i slike tilfeller kan fastsettes uten hensyn til beløpsgrensene i de nevnte forskriftene til skjønnsprosessloven.

For øvrig nødvendiggjør de nye bestemmelsene i § 31 endringer også i §§ 52 og 53, tinglysingsloven § 32, luftfartsloven § 3-35 og sjøloven § 29.

Til §§ 32 til 34

Om bakgrunnen for at disse bestemmelsene oppheves, vises det til de alminnelige merknadene i del III punkt 8.

Til § 35

I første ledd innledningen er det åpnet for at skifteretten selv skal kunne utferdige kunngjøring om at det er åpnet offentlig forhandling om tvangsakkord. Endringen svarer helt til utvalgets forslag og må ses i sammenheng med forslaget om at skyldneren skal kunne begjære offentlig forhandling om tvangsakkord direkte, jf § 2 første ledd. Ettersom det kan ta litt tid før gjeldsnemnda kommer i virksomhet, bør skifteretten i visse tilfeller kunngjøre at det er åpnet forhandling om tvangsakkord. Departementet forutsetter imidlertid at gjeldsnemnda som hovedregel tar seg av kunngjøringen.

I første ledd nr 2 første punktum, som svarer til utvalgets forslag, er fristen for kreditorene til å sende inn til gjeldsnemnda en spesifisert oppgave over sine tilgodehavender forlenget fra to til tre uker. I praksis har en frist på to uker vist seg å være noe kort, jf NOU 1993: 16 s 38. En tilsvarende endring er gjort i § 19.

Første ledd nr 2 tredje punktumer endret på bakgrunn av at det etter § 2 vil være mulig å begjære forhandling om tvangsakkord direkte. Det er bare i de tilfellene hvor det har vært forhandling om frivillig gjeldsordning forut for forhandlingen om tvangsakkord at kreditorene vil ha hatt anledning til å melde sine krav til gjeldsnemnda før akkordforhandlingen. Her vil kreditorene dessuten allerede være varslet om at det er åpnet gjeldsforhandling etter § 19.

Etter gjeldende § 35 første ledd nr 3 skal kunngjøringen inneholde en berammelse av et møte til behandling av og avstemning over skyldnerens akkordforslag. Som det fremgår av de alminnelige merknadene i del III punkt 11.3, går departementet inn for at avstemningsmøte bare skal holdes dersom skifteretten bestemmer at det skal holdes et slikt møte. Regler om avstemningsmøte er derfor tatt ut av § 35 og i stedet plassert i § 40.

Departementet foreslår imidlertid at det i utgangspunktet skal holdes et fordringshavermøte, der kreditorene har anledning til å stille spørsmål og drøfte ulike sider ved akkordforslaget og skyldnerens økonomi. Tid og sted for møtet kan fastsettes umiddelbart. Dermed er det naturlig å kreve at opplysning om dette tas inn i kunngjøringen, jf første ledd nr 3. I «berammelse» ligger at det skal fremgå når og hvor møtet skal finne sted. For øvrig er nærmere regler om fordringshavermøtet tatt inn i ny § 38a. Det fremgår av § 38a tredje ledd at skifteretten kan beslutte at det ikke skal holdes slikt møte. Dersom slik beslutning treffes før kunngjøring er utferdiget, skal det i kunngjøringen opplyses om denne beslutningen.

I annet ledd foreslås en ubetinget plikt til å rykke kunngjøringen inn i en avis som er alminnelig lest på stedet. Dette er i samsvar med utvalgets forslag. Etter gjeldende lov skal slik kunngjøring bare gjøres dersom «gjeldsnemnda finner grunn til det». Regelen for kunngjøring av offentlig forhandling om tvangsakkord bør samsvare med kunngjøringsregelen ved konkurs, jf § 78 tredje ledd.

Hvis det åpnes tvangsakkord direkte, vil hver enkelt av kreditorene få underretning med opplysninger som nevnt i § 19 første og annet ledd. Det skal imidlertid ikke gis ny underretning etter § 19 dersom det først har vært åpnet forhandling om frivillig gjeldsordning og det deretter åpnes forhandling om tvangsakkord etter en endringsbegjæring (jf § 6a). Tredje ledd skal sikre at alle kjente kreditorer i en slik situasjon får rede på at det er åpnet tvangsakkord. Ved å få tilsendt kopi av kunngjøringen vil disse bl a gjøres kjent med når og hvor et eventuelt fordringshavermøte skal holdes.

Fjerde ledd er omformulert som følge av at § 33 foreslås opphevet. Forslaget er i samsvar med utvalgets utkast.

Til § 36

I første ledd nr 3 foreslås - i tråd med utvalgets forslag - at gjeldsnemnda skal begjære melding om at skyldneren har åpnet tvangsakkord registrert i Verdipapirsentralen. Endringen nødvendiggjør en justering av verdipapirsentralloven § 4-2 fjerde ledd første punktum som i dag pålegger skifteretten en tilsvarende registreringsplikt. Departementet er enig med utvalget i at denne plikten bør påhvile gjeldsnemnda og dessuten fremgå av § 36. Departementet peker på at registrering kan finne sted selv om skyldneren ikke er registrert som eier, dersom gjeldsnemnda er av den oppfatning at de aktuelle rettighetene tilhører skyldneren, sml verdipapirsentral loven § 4-2 fjerde ledd annet punktum. For øvrig er en lignende presisering foreslått for konkurstilfellene i § 79 tredje ledd nr 2.

Departementet følger for øvrig ikke opp utvalgets forslag til tilføyelse i annet ledd om at underretning om åpning av offentlig akkordforhandlinger også skal sendes Postverket (nå Statens postselskap). Utvalget viser bl a til at det er henvist uttrykkelig til Postverket i § 79 fjerde ledd. Bakgrunnen for dette er imidlertid bestemmelsen i § 104 om at bostyreren har rett til å kreve utlevert brev og andre postsendinger adressert til skyldneren. Noen tilsvarende bestemmelse finnes ikke når det gjelder gjeldsforhandlinger.

Til § 38a

Paragrafen gir regler om fordringshavermøte under forhandling om tvangsakkord. Om bakgrunnen for at departementet foreslår å innføre en ordning med fordringshavermøter, vises det til de alminnelige merknadene i del III punkt 11.3. Formålet med slike møter er å gi kreditorene anledning til å stille spørsmål og drøfte ulike sider ved skyldnerens økonomi og et eventuelt akkordforslag. Det er imidlertid ikke noe krav om at det må foreligge et akkordforslag til møtet.

Det legges opp til at gjeldsnemnda normalt skal bestemme tid og sted for fordringshavermøtet, jf første ledd annet punktum. Det er imidlertid åpnet for at også skifteretten skal kunne beramme møtet. Dette vil f eks kunne være aktuelt i de tilfellene der skifteretten selv utferdiger kunngjøring etter § 35 første ledd.

Departementet mener det bør fastsettes visse frister for når fordringshavermøtet skal holdes. Det kan tenkes frister både for når møtet tidligst kan holdes og for når det senest må holdes. I første ledd tredje punktumforeslås at møtet bør holdes tidligst fire uker og skal holdes senest åtte uker etter at kunngjøringen er utferdiget. Departementet er kommet til at det ikke bør oppstilles en absolutt minstetid fra tvangsakkord åpnes og til møtet holdes (jf ordet «bør»). At det bør gå fire uker, henger sammen med at kreditorene har tre uker på seg til å melde sine krav, jf § 35 første ledd nr 2. På denne måten vil gjeldsnemnda normalt ha full oversikt over skyldnerens gjeld når fordringshavermøtet holdes. Grunnen til at fireukersfristen ikke er gjort absolutt, er at fristen vil gjelde både hvor det først har vært forhandling om frivillig gjeldsordning og hvor det åpnes forhandling om tvangsakkord direkte. Har det først vært forhandling om frivillig gjeldsordning, vil gjeldsnemnda som regel allerede ha god oversikt over skyldnerens økonomi. Kanskje vil skyldneren her også ha utarbeidet et konkret akkordforslag. I så fall vil det virke unødvendig formalistisk å kreve at fordringshavermøtet først skal kunne holdes fire uker etter at det er åpnet forhandling om tvangsakkord. Hensynet til eventuelle «ukjente» kreditorer må sies å være ivaretatt ved at tid og sted for møtet skal tas inn i den kunngjøringen som er omhandlet i § 35 (jf dens første ledd nr 3).

Åpnes det tvangsakkord direkte, vil gjeldsnemnda ofte trenge litt tid for å få en oversikt over skyldnerens økonomiske forhold. Fordringshavermøtet bør imidlertid ikke utsettes for lenge. Det vil kunne føre til at gjeldsforhandlingen trekker ut (se i den forbindelse også § 57 første ledd nytt nr 4). Et krav om at møtet skal holdes innen åtte uker vil legge et visst press på gjeldsnemnda og sikre fremdrift i gjeldsforhandlingen. Samtidig antar departementet at en frist på åtte uker vil være lang nok til at gjeldsnemnda kan få den nødvendige oversikt over skyldnerens økonomi før møtet. Dette innebærer imidlertid ikke at fordringshavermøtet rutinemessig skal berammes til åtte uker etter tvangsakkordåpningen i de tilfellene der det åpnes tvangsakkord direkte. Også her vil det kunne være aktuelt å holde fordringshavermøtet kort tid etter åpningen, f eks der skyldneren på forhånd har vært i kontakt med sine kreditorer.

Det kan under fordringshavermøtet vise seg å være behov for ytterligere møter. I annet ledd er det derfor åpnet for at gjeldsnemnda kan holde flere fordringshavermøter hvis den finner behov for det. I utgangspunktet skal innkalling til det nye fordringshavermøte sendes til alle kjente kreditorer. Hvis gjeldsnemnda finner det ubetenkelig, kan et nytt møte likevel berammes i det foregående fordringshavermøtet. Dette vil f eks kunne være aktuelt der man ikke blir ferdig og ønsker å fortsette møtet en senere dag. En lignende regel finnes for øvrig i § 93 annet ledd, som gjelder ved innkalling til skiftesamlinger.

I tredje ledd første punktum er det fastsatt at skifteretten kan beslutte at det ikke skal holdes noe fordringshavermøte. Dette kan f eks være aktuelt hvis alle eller et klart flertall av kreditorene har gitt uttrykk for at det ikke er nødvendig med et slikt møte. Skifteretten bør imidlertid kunne omgjøre sin beslutning om ikke å holde fordringshavermøte, jf tredje ledd annet punktum. Dette kan f eks tenkes aktuelt hvis gjeldsnemnda under akkordforhandlingen får kjennskap til tidligere ukjente kreditorer.

Til § 39

Bestemmelsen er endret som følge av at det bare skal holdes avstemningsmøte dersom skifteretten treffer beslutning om dette, jf § 40. Samtidig presiseres det at skyldneren plikter å være til stede på fordringshavermøter, jf § 38a, og at gjeldsnemnda kan gi skyldneren tillatelse til å være fraværende, sml § 103 .

Til § 40

I § 40 er reglene om avstemning over skyldnerens akkordforslag samlet. I første ledd finnes hovedregelen om skriftlig avstemning, som vil finne sted med mindre skifteretten etter annet ledd beslutter at det skal holdes avstemningsmøte.

Ved skriftlig avstemning skal kreditorene gis en frist på minst to uker for svar til gjeldsnemnda, jf første ledd første punktum. I tillegg er det i første ledd annet punktum regnet opp en del dokumenter som skal følge med når akkordforslaget sendes kreditorene. Også etter gjeldende lov vil kreditorene motta disse dokumentene, jf gjeldende § 32 første ledd. Denne bestemmelsen foreslås imidlertid opphevet som en følge av at kravet om forhåndsgodtakelse av akkordforslaget faller bort. Kreditorene bør likevel tilsendes disse dokumentene. En tilsvarende bestemmelse gjelder for øvrig ved utsendelse av forslag om frivillig gjeldsordning, jf § 24 første ledd.

En forskjell ligger imidlertid i at § 40 første ledd nr 2 også nevner den listen som er nevnt i § 41. Denne listen skal etter gjeldende § 41 fremlegges før avstemningen. Ettersom det nå som hovedregel vil være skriftlig avstemning, er det bestemt at listen skal sendes til alle kreditorene.

I annet ledd er skifteretten gitt kompetanse til etter begjæring fra gjeldsnemnda å beslutte at det skal stemmes over skyldnerens akkordforslag i et avstemningsmøte. Dersom det er truffet en slik beslutning, skal forslaget sendes til kreditorene minst to uker før møtet med opplysning om når og hvor møtet skal holdes. Opplysning om dette vil komme i stedet for angivelse av en frist for skriftlig svar. De øvrige dokumentene som er nevnt i første ledd annet punktum nr 1 til 4 skal imidlertid følge med også når det er besluttet at det skal holdes avstemningsmøte.

I fjerde og femte ledd,som tilsvarer nåværende tredje og fjerde ledd, er det gjort visse justeringer som følge av at avstemningen nå som hovedregel vil skje skriftlig og ikke ved avstemningsmøte.

Til § 41

Bestemmelsen svarer i det vesentligste til utvalgets forslag.

Det følger av første leddat gjeldsnemnda skal utarbeide en liste over de anmeldte fordringer forut for avstemningen. Listen skal inneholde de opplysninger som trengs for å avgjøre om fordringene skal medregnes ved avstemningen. Det vil i første rekke si opplysninger om fordringen som gjør at den ikke gir stemmerett etter § 42. Det skal også fremgå av listen om den anmeldte fordring helt eller delvis er bestridt. En tilsvarende bestemmelse finnes i gjeldende § 33 første ledd nr 3, som samtidig foreslås opphevet. Det følger for øvrig av § 40 første ledd nr 2 at listen skal sendes kreditorene sammen med akkordforslaget.

Annet leddsvarer med noen språklige justeringer helt til utvalgets utkast § 41 annet ledd annet og tredje punktum. Utvalget uttaler om forslaget, jf NOU 1993: 16 s 39:

«I annet punktum foreslås det en forenklet prosedyre for angivelse av krav som dekkes fullt ut, jf kkl § 30 femte ledd. Disse kravene vil normalt være små og mange, det er etter utvalgets syn unødvendig tungvint å måtte angi hver og en av disse fordringshavere med eksakt beløp. Utvalget foreslår derfor at det er tilstrekkelig om gjeldsnemnda angir disse fordringenes samlede beløp. I siste punktum foreslås det at den samme fremgangsmåte kan benyttes overfor andre grupper av krav, når det er åpenbart at gruppen ikke vil være av betydning for avstemmningen.»

Tredje leddsvarer til nåværende annet punktum og skal fange opp eventuelle innsigelser som fremkommer mot fordringer på listen under avstemningen. Ved skriftlig avstemning vil merknader kunne fremsettes i det brevet e l der forslaget vedtas eller forkastes. Innsigelser som fremkommer under avstemningsmøtet vil kunne påføres listen direkte.

Til § 44

Gjeldende § 44 gir skyldneren rett til på visse betingelser å foreslå endringer i akkordforslaget under avstemningsmøtet. Departementet foreslår imidlertid § 35 endret slik at det bare skal holdes avstemningsmøte dersom skifteretten treffer beslutning om dette, jf forslaget til § 40 annet ledd. Etter forslaget til § 40 første ledd vil skriftlig avstemning heretter være lovens hovedregel.

Departementet er enig med utvalget i at skyldneren bør kunne få fremme et nytt akkordforslag dersom det opprinnelige forslaget ikke får tilstrekkelig oppslutning under en skriftlig avstemning. Dette åpnes det for i § 44 første ledd.Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag til tredje ledd (bortsett fra at kravet om utsendelse ved rekommandert brev er fjernet). Det er et vilkår for å sende et nytt forslag til avstemning at gjeldsnemnda finner å kunne anbefale skyldnerens nye akkordforslag, jf første punktum. For øvrig kan departementet slutte seg til utvalgets merknader til det parallelle utvalgsforslaget, jf NOU 1993: 16 s 39:

«Utvalgets forslag til bestemmelse er i første rekke ment å skulle fange opp de tilfeller hvor skyldnerens forslag er nedstemt med liten margin. Dersom det nødvendige flertall kan sikres ved relativt enkle og realistiske justeringer i det opprinnelige akkordforslag, vil en slik løsning være å foretrekke fremfor en eventuell konkursbehandling. At gjeldsnemnda finner å kunne anbefale det endrete forslag, innebærer noe mer enn at gjeldsnemnda ikke har innvendinger mot at skyldneren «prøver seg» med et nytt forslag. Gjeldsnemnda skal foreta en kritisk vurdering av forslaget i seg selv og av muligheten for at det kan få tilstrekkelig flertall.

Dersom gjeldsnemnda finner å kunne anbefale forslaget, skal dette snarest sendes fordringshaverne med en angivelse av avstemningsfristen og vedlagt gjeldsnemndas anbefaling. Avstemningen skal avholdes innen tre uker fra utløpet av den opprinnelige avstemningsfristen.»

I annet leddslås det fast at skyldneren ikke kan foreslå nye endringer i akkordforslaget etter at det er sendt kreditorene. Bestemmelsen er en parallell til gjeldende annet ledd (som foreslås plassert som nytt fjerde ledd). Bestemmelsen utelukker også ytterligere nye forslag. Dersom et akkordforslag ikke får det nødvendige flertall, har skyldneren følgelig bare én mulighet til å sende ut et nytt forslag til avstemning.

De någjeldende bestemmelsene i første og annet ledd om endringer av akkordforslaget under et avstemningsmøte, er med noen små justeringer tatt inn som nytt tredje og fjerde ledd.

Til § 45

Bestemmelsen er endret som følge av at det ved tvangsakkord som hovedregel skal skje skriftlig avstemning uten avstemningsmøte. Det er ikke tilsiktet materielle endringer ut over dette.

Til § 49

Nr 1 er endret som følge av at det som hovedregel skal holdes et fordringshavermøte der skyldneren har møteplikt på samme måte som under et eventuelt avstemningsmøte, jf §§ 38a og 39.

Til § 52

Første ledd nytt annet punktum stiller krav til stadfestelseskjennelsen i de tilfellene der akkorden innebærer bortfall av pantheftelser, sml forslaget til § 31. Det er viktig at kjennelsen er deltaljert og korrekt på dette punktet. Ved bortfall av pantheftelser som er registrert i et rettsvernsregister, skal kjennelsen registreres, jf § 53 nytt tredje ledd første punktum. Departementet viser i den forbindelse også til de foreslåtte endringene i tinglysingsloven § 32 tredje ledd, luftfartsloven § 3-35 og sjøloven § 29. Ved håndpant og ved pant i enkle krav vil stadfestelseskjennelsen danne grunnlag for den melding som skal gis etter § 53 nytt tredje ledd annet punktum.

Til § 53

I første ledder det foretatt to endringer som begge tar sikte på å forenkle saksbehandlingsrutinene under akkordforhandling.

For det første er dagens påbud om å varsle kreditorene om den stadfestede akkorden ved rekommandertbrev, tatt ut. Etter departementets mening virker kravet om rekommandert varsel unødvendig fordyrende og kompliserende for gjeldsnemndas arbeid. Et tilsvarende krav gjelder ikke ved utsendelse av vedtatt forslag til frivillig gjeldsordning, jf § 27 første ledd. Endringen må for øvrig ses i sammenheng med endringene i § 19 første ledd, § 24 første ledd og § 44 hvor krav om rekommandert brev også er fjernet.

For det andre foreslår departementet at gjeldsnemnda skal kunne unnlate å gi melding om den stadfestede akkorden til kreditorer som tilkjennes full dekning ved tvangsakkorden. (En tilsvarende endring foreslås for frivillig gjeldsordning, jf forslaget til § 27.) Ifølge § 30 femte ledd kan en tvangsakkord «gå ut på at enhver fordringshavers samlede tilgodehavende skal dekkes fullt ut opptil en viss sum». Kjæremålsmuligheten synes uaktuell for kreditorer som får fullt oppgjør, og etter departementets mening er det da liten grunn til å pålegge gjeldsnemnda en slik underretningsplikt. Departementet bemerker at selv om underretningsplikten fjernes, vil dette selvsagt ikke utelukke at gjeldsnemnda likevel gir underretning også til kreditorer som tilkjennes full dekning.

Endringen i annet ledder en naturlig konsekvens av endringen i § 36 første ledd som på nærmere vilkår pålegger gjeldsnemnda å sørge for at åpningen av akkordforhandlingen registreres i Verdipapirsentralen.

Nytt tredje ledder tatt inn som en følge av bestemmelsene om bortfall av pantheftelser i § 31. Straks stadfestelseskjennelsen er rettskraftig, skal gjeldsnemnda sørge for at den blir registrert i det rettsvernsregister hvor den bortfalte pantheftelsen er registrert. Er pantheftelsen sikret ved håndpant eller ved pant i enkle krav, skal gjeldsnemnda gi melding om bortfallet til henholdsvis den som besitter pantet og til skyldneren for det enkle kravet.

Til § 55

Endringene svarer med noen språklige justeringer til utvalgets forslag. Det heter om forslaget i utredningen, jf NOU 1993: 16 s 40:

«Etter gjeldende rett er den stadfestede akkord bindende for alle fordringer som er oppstått før åpningen av akkordforhandlingene, jf kkl § 55 første ledd første punktum. I annet punktum gjøres det unntak fra denne bestemmelsen for så vidt gjelder en del nærmere angitte fordringer, jf nr 1-5. Det fremgår av nr 4 at de fordringer skyldneren har stiftet i medhold av kkl §§ 14 og 15 første ledd under gjeldsforhandlingen, men forut for akkordforhandlingene, ikke omfattes av akkorden. I nr 5 unntas omkostningene knyttet til en forutgående gjeldsforhandling, som f eks salærkrav fra gjeldsnemnda, revisor mv. I praksis er de fordringer som vanligvis oppstår etter at gjeldsforhandlingen er åpnet, unntatt fra en senere tvangsakkord.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at første leddendres i tråd med hva som er den praktiske hovedregelen; at akkorden bare er bindende for de fordringer som er oppstått før gjeldsforhandlingene er åpnet. Begrepet gjeldsforhandlinger er i denne sammenheng ment å omfatte både forhandlinger om frivillig gjeldsordning og offentlige forhandlinger om tvangsakkord. Går forhandlinger om frivillig gjeldsordning over til offentlige akkordforhandlinger, skal tidspunktet for åpningen av de frivillige forhandlingene legges til grunn for hvilke fordringer som omfattes av akkorden. Som følge av denne endringen bortfaller behovet for de særlige bestemmelsene i første ledd annet punktum nr 4 og 5 nevnt ovenfor. De foreslås derfor opphevet.»

Departementet nevner for øvrig at utvalget i sitt lovutkast har tatt inn et nytt nr 4 om erstatningskrav og bøter. Dette lovforslaget beror åpenbart på en inkurie, idet utvalgets drøftelse i de alminnelige motiver (jf NOU 1993: 16 s 30) viser at det ikke har vært hensikten å foreslå en slik bestemmelse. Som nevnt i del III punkt 12 ovenfor ønsker heller ikke departementet en endring på dette punktet. Forslaget til nytt nr 4 er derfor ikke fulgt opp i departementets lovforslag.

Til § 57

Første ledd nr 2er endret som en følge av at det heretter vil være mulig å begjære åpning av forhandling om tvangsakkord direkte, jf forslaget til § 2. Dersom det ikke har vært åpnet forhandling om frivillig gjeldsordning først, vil det ikke være noen gjeldsforhandling å innstille. Det er heller ikke rimelig at det i et slikt tilfelle skal åpnes konkurs uten videre. Grunnen til at begjæringen om forhandling om tvangsakkord er avslått kan jo være at skyldneren verken er illikvid eller insuffisient. Følgelig er nr 2 endret slik at den bare omfatter avslag på endringsbegjæringer fremsatt etter at det er åpnet forhandling om frivillig gjeldsordning.

I første ledd nytt nr 4foreslår departementet - i tråd med utvalget - at skifteretten skal innstille gjeldsforhandlingen og åpne konkurs i skyldnerens bo hvis gjeldsforhandlingen ikke er avsluttet innen seks måneder etter at den ble åpnet eller innen en lengre frist som skifteretten har satt etter anmodning fra gjeldsnemnda. Om bakgrunnen for denne endringen vises det til de alminnelige merknadene i del III punkt 13 ovenfor.

Opphevelsen av tredje leddhenger sammen med endringen i § 67 tredje ledd. Skyldneren fritas her fra plikten til å betale forskudd når det begjæres oppbud. En naturlig konsekvens av dette er at det heller ikke kreves forskudd ved åpning av konkurs etter § 57.

Til § 67

I første ledd første punktumer henvisningen til § 65 fjernet. Det følger av nytt fjerde ledd, jf nedenfor, at kravet om forskuddsbetaling ikke skal gjelde i oppbudstilfellene. De hensyn som taler for at kravet om forskuddsbetaling ikke skal gjelde ved oppbud, gjør seg etter departementets syn også gjeldende i to andre situasjoner. Den ene situasjonen er hvor det åpnes konkurs som følge av en mislykket gjeldsforhandling (jf § 57), den andre hvor konkursen åpnes på grunn av skyldnerens pliktforsømmelse under oppfyllelse av en tvangsakkord (jf § 65). Endringen i § 67 første ledd første punktum betyr at kravet om forskuddsbetaling ikke vil gjelde i § 65-tilfellene. Opphevelsen av § 57 tredje ledd innebærer at kravet heller ikke får anvendelse i § 57-tilfellene.

Endringene i tredje leddsvarer med noen mindre språklige justeringer helt til utvalgets forslag. For det første videreføres regelen i gjeldende tredje ledd annet punktum om at skifteretten etter fritt skjønn kan frita offentlige myndigheter for kravet om forskuddsbetaling. Det tilsiktes ingen realitetsendringer på dette punktet. For det andre foreslås en ny regel som gir skifteretten myndighet til å gjøre unntak fra kravet om forskuddsbetaling også hvor det «ellers må antas å foreligge en vesentlig offentlig interesse i at konkurs blir åpnet». Departementet kan slutte seg til utvalgets bemerkninger til dette forslaget, jf NOU 1993: 16 s 90-91:

«Det kan f eks tenkes at det foreligger sterke mistanker om at det er foretatt omstøtelige eller svikaktige transaksjoner, men uten at noen av kreditorene ønsker å fremme en konkursbegjæring. Forholdene rundt skyldnerens forretningsdrift kan i det hele tatt fremstå som så uoversiktlige og uryddige, at mistanken ikke engang lar seg konkretisere til bestemte forhold. Ikke sjelden kommer det offentlige inn som konkursrekvirent i slike saker; en særlig praktisk situasjon er at skyldneren ikke har betalt merverdiavgift, eller ikke engang innlevert omsetningsoppgaver slik at det er foretatt en skjønnsmessig fastsettelse av merverdiavgiftkravet. Men det er ikke alltid at det offentlige står som kreditor. For de private kreditorene kan utsiktene til dekning være så små at de anser det å begjære konkurs, og dermed pådra seg et ansvar for boomkostningene, for å kaste gode penger etter dårlige. Utvalget antar at det i slike tilfeller i alle fall bør være en mulighet for skifteretten til å unnta konkursrekvirenten fra plikten til å betale boomkostningene. Det kan ut fra allmennpreventive grunner være god grunn til at skifterettene i enkelte tilfeller åpner konkurs uten å kreve forskuddsbetaling.»

I nytt fjerde leddvidereføres for det første regelen i gjeldende tredje ledd tredje punktum om at arbeidstakere med fortrinnsberettigede fordringer skal være fritatt fra kravet om forskuddsbetaling. Det tilsiktes ingen realitetsendringer på dette punktet. For det andre foreslås at også en skyldner som begjærer oppbud, skal være fritatt fra å betale forskudd. Departementet slutter seg på dette punktet til utvalgets merknader til denne endringen, jf NOU 1993: 16 s 91:

«Begrunnelsen for forslaget er at et slikt fritak kan bidra til at debitor frivillig begjærer oppbud på et tidligere tidspunkt enn hva som ellers ville være tilfellet. I tillegg kommer at dette endringsforslaget etter utvalgets syn vil kunne fange opp en åpenbar omgåelsesmulighet i forhold til nåværende tredje ledd. Ved lov 10 april 1992 nr 42 ble kkl § 67 tredje ledd endret slik at arbeidstakere, hvis lønnskrav omfattes av deknl § 9-3, er fritatt fra kravet om å betale forskudd. Utvalget antar at denne bestemmelsen vil kunne føre til at skyldneren i steden for selv å begjære oppbud, heller vil «overtale» en av sine ansatte til å begjære konkurs for å slippe unna et krav om forskuddsbetaling. Da er det like greit om også skyldneren slipper kravet om forskuddsbetaling. En annen fordel ved forslaget er at man slipper at selskaper, som mangler midler til å betale forskudd, og som er insolvente, lar det hele «drive» til det blir tvangsoppløst etter kkl's regler. Etter utvalgets syn er det da å foretrekke at selskapet selv gis mulighet til å begjære oppbud og få selskapet avviklet i form av en konkurs på et tidligere stadium.»

Konkursrådethar for øvrig tatt til orde for at skyldneren istedenfor å være fritatt helt fra å betale forskudd i oppbudstilfellene, bør betale et mindre gebyr tilsvarende 3 ganger rettsgebyret, jf publikasjonen Konkursråd nr 3 (august 1995) s 21. Departementet følger ikke opp dette forslaget. Departementet legger til grunn at Konkursrådets forslag er begrunnet i regelen i rettsgebyrloven 17 desember 1982 nr 86 § 17 første ledd tredje punktum som fastslår at det skal betales 3 ganger rettsgebyret dersom en konkursbegjæring blir avslått av retten eller trukket tilbake. Konkursrådets forslag skulle i så fall sikre at man i oppbudstilfellene har sikkerhet for at dette beløpet virkelig ble betalt. Departementet vil imidlertid bemerke at regelen om gebyrplikt ved avslag på eller tilbaketrekning av konkursbegjæring virker nokså lite praktisk i oppbudstilfellene. Etter departemententets oppfatning synes det da uhensiktsmessig å innføre en særordning for oppbudstilfellene som uansett bare vil omfatte nokså beskjedne beløp.

Til § 72

I første ledd første punktumer det presisert at kjennelsen om åpning av konkurs alltid skal avsies snarest mulig. Justeringen er helt i samsvar med utvalgets forslag som kommenteres slik i utredningen, jf NOU 1993: 16 s 91:

«Utvalget er av den oppfatning at dette er en tidsangivelse som best ivaretar de praktiske hensyn. Uansett om det avholdes ett eller flere rettsmøter, eller om det har vært utvekslet prosesskrifter m v, jf kkl § 71, er det naturlig at skifterettens kjennelse avsies så snart som mulig etter at de nødvendige rettsmøter m v er avholdt. Noen mer presis tidsfrist vil etter utvalgets syn lett bli for lite fleksibel.»

Til § 73

Det foreslås et nytt annet leddsom bygger på gjeldende første ledd tredje punktum tilpasset endringene som foreslås i § 67. For det første videreføres dagens regel i første ledd tredje punktum om ansvarsfritak for arbeidstakere uendret. For det andre presiseres det at omkostningsansvar heller ikke kan gjøres gjeldende overfor skyldneren ved oppbud. Det vises til forslaget til § 67 nytt fjerde ledd hvor det fremgår at skyldneren i oppbudstilfellene også skal være fritatt fra kravet om forskuddsbetaling. (Et eventuelt omkostningsansvar i oppbudstilfellene ville i praksis bare hatt betydning for personlige skyldnere, jf den omstendighet at sammenslutninger med begrenset ansvar slutter å eksistere i og med konkursen, jf konkursloven § 138 annet ledd). For det tredje foreslår departementet - i tråd med utvalget - at andre ikke-offentlige (i departementets forslag private fordringshavere) kreditorer som er fritatt fra kravet om forskuddsbetaling etter § 67, også skal være fritatt for omkostningsansvaret etter § 73. Forslaget til § 67 tredje ledd gir skifteretten hjemmel til å frita både offentlig myndighet og private kreditorer fra kravet om forskuddsbetaling. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er behov for å frita det offentlige for et eventuelt omkostningsansvar. At det offentlige kan fritas fra kravet om forskuddsbetaling er begrunnet i praktiske hensyn. Hvis private konkursrekvirenter derimot fritas fra forskuddskravet - fordi det foreligger en «vesentlig offentlig interesse» i at det åpnes konkurs, jf § 67 tredje ledd - bør disse etter departementets oppfatning også fritas for et eventuelt omkostningsansvar.

Departementet foreslår for øvrig å videreføre uendret nåværende § 73 annet ledd annet punktum om omkostningsfritak hvor konkursen åpnes etter særreglene i §§ 57 og 65, jf forslaget til § 73 nytt tredje ledd annet punktum. Uten denne uttrykkelige bestemmelsen ville et omkostningsfritak i disse tilfellene måtte bygge på forslaget til § 73 annet ledd. Etter departementets syn passer det imidlertid dårlig å henføre henholdsvis skifteretten (jf § 57-tilfellene) og tilsynet ved tvangsakkord (jf § 65-tilfellene) innunder uttrykket «annen privat fordringshaver». Departementet har av den grunn valgt å beholde spesialregelen i gjeldende § 73 annet ledd annet punktum.

Til § 77

Endringen i første leddinnebærer at ordningen med midlertidig bostyrer oppheves. Skifteretten skal dermed alltid oppnevne den faste bostyreren umiddelbart etter konkursåpning en og altså ikke først etter at den første skiftesamlingen er avholdt (sml gjeldende § 83 annet ledd første punktum). Om bakgrunnen for å fjerne ordningen med midlertidig bostyrer vises til del IV punkt 3.2 ovenfor.

Departementet er for øvrig enig med utvalget (jf NOU 1993: 16 s 92) i at reglene i § 91 første ledd, jf §§ 12 og 13 gir tilfredsstillende muligheter for å skifte ut bostyreren hvis det under bobehandlingen viser seg å være behov for det.

Det følger av gjeldende § 141 første ledd nr 1 at skifteretten som ledd i en beslutning om forenklet bobehandling kan bestemme at det ikke skal oppnevnes bostyrer og at bostyrerens oppgaver i stedet skal varetas av skifteretten. At hele § 141 foreslås opphevet, innebærer således at denne unntakshjemmelen ikke opprettholdes. Så vidt departementet kjenner til, brukes hjemmelen i § 141 første ledd nr 1 praktisk talt aldri.

Det følger av forslaget til § 77 annet leddat skifteretten i forbindelse med kjennelsen om åpning av konkurs, også skal ta stilling til om det foreligger særlige grunner som tilsier at retten straks bør oppnevne et kreditorutvalg. Kreditorutvalg skal oppnevnes dersom boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det, jf § 83 første ledd første punktum. Det forutsettes at slik oppnevnelse normalt skal skje på et senere tidspunkt, etter at kreditorene har fått anledning til å uttale seg om spørsmålet på den første skiftesamlingen, jf § 83 tredje ledd. Forslaget til § 77 annet ledd er ment å fange opp de særlige tilfeller hvor det er behov for at kreditorutvalget trer i funksjon allerede før første skiftesamling avholdes. Bestemmelsen har for så vidt en parallell i gjeldende § 77 tredje ledd, som åpner for oppnevnelse av midlertidig kreditorutvalg. Hvis skifteretten benytter kompetansen etter forslaget til § 77 annet ledd, skal dette kreditorutvalget imidlertid være permanent. Sammensetningen av utvalget vil eventuelt kunne endres senere etter reglene i § 91 annet ledd.

Tredje leddsvarer helt til gjeldende fjerde ledd. Det vises i den forbindelse til del IV punkt 7.4 ovenfor hvor det fremgår at departementet ikke følger opp utvalgets forslag om at det alltid skal oppnevnes revisor umiddelbart etter konkursåpningen, jf også § 90 første ledd og merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 78

Første ledd nr 2er endret som følge av at ordningen med midlertidig bostyrer foreslås opphevet, jf merknadene til § 77. Dessuten presiseres at skifteretten skal medta i kunngjøringen hvem som eventuelt er blitt oppnevnt som borevisor. Det følger av forslaget til § 77 tredje ledd at skifteretten allerede straks etter konkursåpningen kan oppnevne borevisor. Hvis denne adgangen ikke benyttes, følger det av § 90 første ledd at borevisor skal oppnevnes etter at kreditorene har fått anledning til å uttale seg om spørsmålet på den første skiftesamlingen. (Forslaget til § 90 fjerde ledd første punktum åpner riktig nok for at oppnevnelse i noen tilfeller helt kan unnlates.)

I første ledd nr 3har departementet ikke videreført pålegget i gjeldende første ledd nr 3 om at det i kunngjøringen skal varsles om oppnevnelse av borevisor og valg av kreditorutvalg på den første skiftesamlingen. Det følger av forslaget til § 83 første ledd og § 90 fjerde ledd at kreditorutvalg og borevisor ikke vil være obligatoriske organer, og departementet ser heller ingen grunn til å kreve at det i alle kunngjøringer skal opplyses om muligheten for oppnevnelse av kreditorutvalg og borevisor. Dette er ikke ment å utelukke at man likevel tar med disse opplysningene i kunngjøringen, f eks hvor man mener det er sannsynlig at kreditorutvalg og borevisor vil bli oppnevnt. I første ledd nr 3 har departementet for øvrig også fjernet kravet om at det i kunngjøringen alltid skal varsles om at det skal oppnevnes bostyrer på den første skiftesamlingen, ganske enkelt fordi det følger av forslaget til § 77 første ledd at bostyreren alltid skal oppnevnes straks etter konkursåpningen.

Første ledd nr 4er også justert som følge av at ordningen med midlertidig bostyrer foreslås opphevet, jf § 77.

Bestemmelsen i tredje ledd tredje punktum, som ble tilføyd ved lov 15 mai 1998 nr 27 (og som trer i kraft 1 januar 1999, jf kgl res 15 mai 1998 nr 478), foreslås flyttet til § 85 første ledd nr 9, jf merknadene til den bestemmelsen nedenfor.

I nytt fjerde leddforeslås en hjemmel for departementet til å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om gjennomføringen av kunngjøringen. Meningen er å gi mulighet for at det kan etableres en ensartet kunngjøringspraksis mellom de forskjellige skifterettene, både når det gjelder tidspunktet og formen for kunngjøring. I dag kan bl a bruken av samleannonser variere noe.

Til § 79

Det foreslås visse nye meldingsrutiner samt en redaksjonell omlegging av bestemmelsen. Endringene svarer delvis til utvalgets forslag.

Det følger av første leddat skifteretten skal sørge for at meldingen om at konkurs er åpnet, blir registrert i Konkursregisteret. Dette svarer til gjeldende § 79 første ledd nr 1 slik den lyder etter lovendringen 19 mars 1993 nr 34. Departementet har dermed valgt en annen løsning enn utvalget på dette punktet, sml utvalgets forslag til § 79 første ledd hvor det foreslås at bostyrer primært skal gi slik melding.

Annet leddsvarer helt til gjeldende annet ledd annet punktum.

Det følger av tredje ledd nr 1at bostyreren skal sørge for at konkursåpningen blir tinglyst eller registrert i grunnboken og lignende realregistre, med mindre skifteretten beslutter å gjøre det selv. Regelen svarer til gjeldende første ledd nr 2 sammenholdt med annet ledd første punktum, og til utvalgets utkast første ledd nr 2.

Ifølge tredje ledd nr 2skal i utgangspunktet bostyrer også gi melding om konkursåpning en til Verdipapirsentralen. Denne regelen (som svarer til utvalgets utkast første ledd nr 3) har ingen parallell i gjeldende konkurslov. En lignende meldingsregel finnes imidlertid i dag i verdipapirsentralloven 14 juni 1985 nr 62 § 4-2 fjerde ledd første punktum. Slik denne bestemmelsen nå lyder, er det kun overlatt til skifteretten å sørge for at konkursen registreres i Verdipapirsentralen. Regelen i verdipapirsentralloven § 4-2 fjerde ledd første punktum foreslås derfor endret i tråd med endringene i konkursloven § 79. I forslaget til konkursloven § 79 tredje ledd nr 2 heter det for øvrig at registreringen i Verdipapirsentralen kan skje «dersom det er registrert rettigheter der som bostyreren mener er omfattet av boets beslagsrett». På dette punktet har departementet valgt en noe annen løsning enn utvalget, som i sitt utkast lar registreringsplikten bero på om «skyldneren har rettigheter registrert» i Verdipapirsentralen. Departementets presisering innebærer i realiteten ikke annet enn det som allerede i dag fremgår av verdipapirsentralloven § 4-2 fjerde ledd annet punktum. Her er det slått uttrykkelig fast at registreringen også kan omfatte konti hvor skyldneren ikke er registrert som rettighetshaver. I forarbeidene til denne bestemmelsen er det presisert at Verdipapirsentralen ikke skal kunne overprøve skifterettens avgjørelse om at innestående på en konto skal anses å tilhøre konkursskyldneren til tross for at denne ikke er registrert som kontoinnehaver (jf Ot prp nr 83 (1984-85) s 61). En tilsvarende regel foreslås videreført i konkursloven § 79 tredje ledd nr 2. Som en konsekvens av at det primært er bostyreren som skal besørge konkursåpning en registrert i Verdipapirsentralen, er det presisert at det er bostyrerens vurdering av om skyldneren må anses som rettighetshaver, som skal legges til grunn. Kommer bostyreren til at det er gjort feil med hensyn til en konto som ikke er registrert på skyldneren, må bostyreren sørge for å få strøket registreringen av konkursåpningen. Regelen berører ikke tredjepersons rett til gjennom søksmål å få dom for sin eiendomsrett til kontoen, med den følge at registreringen strykes.

Fjerde ledd første punktumtilsvarer gjeldende tredje ledd første punktum. Henvisningen til tredje ledd nr 2 innebærer at også melding om registrering i Verdipapirsentralen heretter vil kunne fremsettes på telefon eller på annen måte. Endringene i fjerde ledd annet punktum er av språklig art.

Femte leddtilsvarer med noen justeringer gjeldende fjerde ledd. Uttrykket «Postverket» er skiftet ut med «statens postselskap» som følge av omdanningen av Postverket til særlovselskap ved lov 22 november 1996 nr 65.

Sjette og syvende ledd har derimot ingen paralleller i gjeldende § 79. Det følger av sjette leddat bostyreren skal sende melding om konkursåpning en i samsvar med merverdiavgiftsloven § 27 annet ledd. Departementet er enig med utvalget (jf NOU 1993: 16 s 93) i at det bør henvises til denne bestemmelsen for at konkursloven skal gi et mest mulig fullstendig bilde av bostyrerens plikter i forbindelse med konkurshandlingen.

Syvende leddsvarer med noen språklige endringer til utvalgets utkast til sjette ledd. Ved abandonering etter forslaget til § 117b, pålegges bostyreren for det første å sørge for at meldingen om konkursbeslaget slettes fra det register hvor vedkommende eiendel er registrert (dvs Løsøreregisteret, grunnboken og lignende realregistre og Verdipapirsentralen), jf første punktum.For det andre pålegges bostyreren å melde fra til fylkesskattekontoret hvis de abandonerte eiendelene vil kunne utløse krav på merverdiavgift ved et salg fra skyldnerens side, jf annet punktum.En slik meldeplikt vil gjøre det lettere for skattemyndighetene å forfølge saken videre med tanke på et senere avgiftskrav mot skyldneren eller kreditorene.

Til § 80

Endringene svarer med unntak for noen mindre justeringer helt til utvalgets utkast.

I første ledd første punktumforeslås at bostyreren skal ha det primære ansvaret for registrering og verdsetting av skyldnerens eiendeler. I dag er denne oppgaven lagt til skifteretten. Departementet kan slutte seg helt til det utvalget uttaler om denne omleggingen, jf NOU 1993: 16 s 94:

«Med den arbeidsbelastning domstolene har i dag, finner utvalget det ubetenkelig å overlate denne oppgaven til bostyrer. For bostyrer vil det også være nyttig, og ikke minst effektivt, selv å ta hånd om disse oppgavene så raskt som mulig uten å måtte vente på at skifteretten skal få gjennomført en registrerings- og verdsettelsesforretning. Bestemmelsen skal ikke forstås slik at bostyrer personlig må delta ved sikringen, registreringen, verdsettelsen eller forseglingen. Bostyreren må kunne benytte ansatte eller andre betrodde medhjelpere til å gjennomføre disse opgavene på en forsvarlig måte. Tilsvarende gjelder naturligvis også for skifteretten i den grad den ønsker å ta ansvar for de oppgaver som skal gjøres i henhold til første ledd.»

Videre foreslås en uttrykkelig plikt for bostyreren til også å sørge for at skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale snarest mulig blir sikret. Utvalget uttaler om denne presiseringen, jf NOU 1993: 16 s 94:

«Skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale er normalt av svært stor betydning for bostyrer og revisor under konkursbehandlingen. Dette materialet gir erfaringsmessig en god oversikt over skyldnerens forretningsdrift forut for konkursen. Av dette materialet vil det også være mulig å kontrollere og etterprøve en rekke av skyldnerens disposisjoner som f eks varekjøp og varesalg, overføring av eiendeler, betalingsstrømmer m v. Disse transaksjonene kan det være aktuelt å se i relasjon til reglene om omstøtelse, tinglysning, straffansvar mv. Det er derfor viktig at bostyrer og eventuelt revisor får hånd om materialet så raskt som mulig etterkonkursåpningen. Erfaring viser at bobehandlingen lett blir svært skadelidende og vanskelig dersom dette materiale ikke lar seg oppdrive, f eks fordi det er forsvunnet.»

Plikten til å sikre regnskapsmaterialet gjelder bare i den grad materialet har betydning for bobehandlingen. Bostyreren må om nødvendig ta hånd om materialet så lenge bobehandlingen pågår. Departementet vil i likhet med utvalget understreke at skyldneren vil kunne beholde rådigheten over regnskapsmaterialet hvis bostyreren finner det ubetenkelig, f eks hvor skyldneren er et selskap og det er klart at de ansatte kan betros materialet. Videre nevnes at plikten til å sikre skyldnerens regnskapsmateriale etter denne paragrafen, må ses i sammenheng med den foreslåtte adgangen for bostyreren til å makulere regnskapsmateriale etter konkursens avslutning, dersom ingen er villig til å påta seg ansvaret for oppbevaring av materialet, jf forslaget til ny § 122b. Regelen må også ses i sammenheng med forslaget til § 101 fjerde ledd som pålegger skyldnerens regnskapsfører og revisor å utlevere til boet regnskaper og regnskapsmateriale vedrørende skyldneren.

Ordlyden i tredje og fjerde ledder justert som følge av endringene i første ledd.

I femte ledd tredje punktumer det noe gammelmodige uttrykket «vurderingsmenn» skiftet ut med det mer tidsmessige og kjønnsnøytrale uttrykket «medhjelpere». I tillegg er det presisert at også bostyreren kan tilkalle medhjelpere når verdsettelsen krever særlig sakkyndighet. Det er liten grunn til at bare skifteretten skal kunne tilkalle medhjelpere i tilfeller hvor registrering og verdsetting for øvrig er overlatt til bostyreren.

I sjette ledder det fastsatt at bostyreren eller skifteretten om nødvendig kan kreve hjelp av politiet til å gjennomføre sikring, registrering og forsegling etter denne paragrafen. Bestemmelsen er utformet etter mønster av regelen i plan- og bygningsloven 14 juni 1985 nr 77 § 113. Det forutsettes at retten til å tilkalle politiet bare benyttes helt unntaksvis. Utvalget uttaler således at man i første rekke har «hatt i tankene hjelp til å ta seg inn i avlåste lokaler og i ekstreme tilfeller regelrett beskyttelse mot en aggressiv konkursskyldner eller lignende» (jf NOU 1993: 16 s 94). Departementet har for øvrig endret utvalgets utkast slik at ikke bare skifteretten, men også bostyreren kan kreve hjelp fra politiet. Bakgrunnen for at utvalget mener bostyreren først må rette en anmodning til skifteretten om å begjære bistand fra politiet, er at dette etter utvalget syn vil bidra til bedre funderte begjæringer og sikre at andre mulige farbare metoder er forsøkt uten vellykket resultat. Departementet har for sin del lagt større vekt på at tidsmomentet i disse tilfellene kan være svært viktig og at omveien om skifteretten kan innebære en uheldig forsinkelse.

Til § 81

Bestemmelsen foreslås opphevet. Det vises til merknadene til § 119 nytt fjerde ledd.

Til § 82

Henvisningene i bestemmelsen er justert som følge av endringene som foreslås i §§ 77 og 81.

Til § 83

Bestemmelsen er omredigert noe som konsekvens av forslagene om at bostyrer alltid skal oppnevnes umiddelbart (jf § 77)og at kreditorutvalg ikke lenger skal være obligatorisk (jf de alminnelige motiver del IV punktene 3.2 og 3.3.4 ovenfor). For øvrig har departementet valgt en noe annen plassering av de aktuelle bestemmelsene enn utvalget, og departementets forslag til § 83 avviker derfor klart fra utvalgets utkast.

Etter første leddførste punktum skal kreditorutvalg bare oppnevnes dersom «boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det». Det fremgår av de alminnelige motiver del IV punkt 3.3.4 ovenfor at departementet mener kreditorutvalg normalt ikke vil være nødvendig i boer som ligger an til å bli innstilt etter konkursloven § 135. I slike boer vil oppgavene normalt være så pass oversiktlige og ukompliserte at bostyreren enkelt kan forestå bobehandlingen uten bistand fra et eget kreditorutvalg. Kriteriene i første punktum er så vidt vage at skifteretten i realiteten vil få vid skjønnsmyndighet til å avgjøre om det skal oppnevnes kreditorutvalg. Det må imidlertid understrekes at kriteriene er ment å åpne for en noe hyppigere bruk av kreditorutvalg enn det utvalget legger opp til. I utvalgets utkast § 77 annet ledd heter det således at kreditorutvalg bare skal oppnevnes i «særlige tilfeller», og i motivene ser utvalget for seg en nokså beskjeden bruk av denne bestemmelsen (jf NOU 1993: 16 s 92). Departementet er enig med utvalget i at kreditorutvalg vanligvis vil være mest aktuelt i større boer og hvor driften skal føres videre under eller etter konkursen. Departementet vil imidlertid understreke at det etter forholdene kan være grunn til å oppnevne kreditorutvalg også i mindre og mer kurante boer. Under alle omstendigheter må kreditorenes eget syn på spørsmålet tillegges vekt, se i den forbindelse tredje ledd som fastslår at kreditorene på første skiftesamling skal få uttale seg om det er behov for å oppnevne kreditorutvalg og om sammensetningen av et eventuelt utvalg. Departementet understreker at skifteretten selvsagt også kan ta i betraktning synspunkter fra kreditorene som fremkommer på annen måte enn gjennom skiftesamlingen. Det er dessuten presisert i tredje ledd at skifteretten bør innhente bostyrerens syn på oppnevnelsesspørsmålet. For øvrig vil også en eventuell borevisor kunne gi skifteretten nyttige råd om hvorvidt kreditorutvalg bør oppnevnes og om sammensetningen av dette. Skifterettens beslutning om hvorvidt det skal oppnevnes kreditorutvalg kan ikke påkjæres, jf fjerde ledd.

I annet ledder det presisert at kreditorutvalget sammen med bostyreren utgjør bostyret. Samme regel fremgår i dag av første ledd første punktum. Som forvaltningsorgan er bostyret bare underlagt skiftesamlingen og skifteretten (jf §§ 98 og 99). Kreditorutvalget kan behandle og avgjøre alle spørsmål som angår bobehandlingen (sml § 88 annet ledd annet punktum). Bostyreren er naturligvis bundet av vedtak som treffes av bostyret. Dette er riktig nok ikke sagt uttrykkelig i loven, men fremgår forutsetningsvis av bl a § 85 tredje ledd.

Tredje leddhar regler om fremgangsmåten ved oppnevnelse av kreditorutvalg. Det foreslås at det alltid er skifteretten som skal oppnevne utvalget. Utgangspunktet etter dagens lov er at utvalget skal velges av kreditorene på første skiftesamling. Til slikt valg kreves imidlertid at det avgis stemmer som til sammen representerer minst 1/5 av det samlede beløp av de fordringer som gir stemmerett. I motsatt fall oppnevnes utvalget av skifteretten. I dag fører denne regelen til at det som oftest nettopp er skifteretten som oppnevner kreditorutvalg. Departementets forslag synes derfor på dette punktet ikke å innebære så mye nytt. Det er for øvrig ikke noe i veien for at skifteretten - dersom den finner behov for det - foretar en avstemning på første skiftesamling og lar denne være veiledende for oppnevnelsen. - Ifølge første punktumskal kreditorene gis anledning til å uttale seg på første skiftesamling om det bør opprettes kreditorutvalg og eventuelt om sammensetningen av utvalget. Skifteretten kan som nevnt også ta i betraktning synspunkter som fremkommer på annen måte enn gjennom skiftesamlingen. I annet punktumheter det at skifteretten også bør innhente bostyrerens syn på spørsmålet. Forslaget er her ikke utformet som noen pliktregel, men departementet forutsetter at bostyreren i de aller fleste tilfellene vil bli rådspurt. Som nevnt kan det for øvrig være grunn til også å innhente synspunker fra en eventuell borevisor, men departementet har ikke funnet grunn til å presisere dette nærmere i lovteksten. Tredje punktumer en videreføring av dagens regel i § 141 første ledd nr 2.

Fjerde ledd innebærer bl a at skifterettens beslutning etter første ledd om hvorvidt det skal oppnevnes kreditorutvalg, ikke kan påkjæres.

Til § 84

Endringene svarer med noen mindre justeringer til utvalgets forslag.

Første ledd første punktumpålegger bostyreren å informere de ansatte i skyldnerens næringsvirksomhet så tidlig som mulig om deres rettigheter og å holde dem orientert om bobehandlingen så langt deres interesser berøres. Gjeldende lov oppstiller ingen tilsvarende generell informasjonsplikt, men bostyreren pålegges i forskjellige bestemmelser å kommunisere med de ansatte på ulike måter og tidspunkter under bobehandlingen, sml bl a § 81 tredje ledd, § 84 annet ledd og § 119 tredje ledd. Dessuten vil de ansatte også ofte være kreditorer som dermed får del i den informasjon som alle kreditorer har krav på.

Departementet slutter seg til utvalgets merknader til den foreslåtte informasjonsplikten, jf NOU 1994: 16 s 95:

«Særlig viktig er det at bostyreren informerer de ansatte om deres rettigheter og plikter etter deknl § 7-11. Arbeidstakerne vil naturlig nok bli sterkt berørt av en konkurs og de har derfor stor interesse i utfallet av bobehandlingen. Særlig gjelder dette spørsmålet om forretningsdriften skal fortsette under konkursen og hva som skal skje med virksomheten etter konkursen. Hver enkelt arbeidstaker vil selvsagt bli sterkt berørt av om boet, ved en eventuell fortsatt drift, vil tre inn i arbeidsavtalen eller ikke. Disse hensyn taler etter utvalgets syn for at bostyreren gir informasjon ganske umiddelbart etterkonkursåpningen om hvilke følger konkursen får for arbeidstakerne, hvilke rettigheter de har og om andre forhold som berører arbeidstakernes interesser. For bostyreren vil også en slik informasjonsutveksling være nyttig, fordi arbeidstakerne som nevnt ofte også er kreditorer når det gjelder lønnskrav. Det vil gi muligheten til en effektiv håndtering av de ansattes lønnskrav, dersom det informeres om hvilke rettigheter arbeidstakerne har f eks ovenfor lønnsgarantifondet og hvordan de skal forholde seg med søknader m v. En slik begrenset informasjonsplikt fremgår også av lønnsgarantiforskriften § 8. Utvalget understreker betydningen av at bostyrerne tar sin informasjonsplikt alvorlig slik at arbeidstakerne til en hver tid er rimelig godt orientert om de sider ved bobehandlingen som berører deres interesser.»

Det følger av første ledd annet punktumat bostyreren kan velge om kommunikasjonen skal foregå gjennom møter med de ansatte eller deres representanter, ved brev eller på annen måte (f eks ved oppslag), eventuelt ved en kombinasjon av disse alternativene.

Annet og tredje leddsvarer med noen justeringer til nåværende første og annet ledd. Departementet har ikke tatt med utvalgets utkast til annet ledd tredje punktum (sml gjeldende annet ledd), da denne underretningsplikten klart vil fanges opp av den alminnelige informasjonsplikten i første ledd og dermed må anses overflødig.

Til § 85

Første ledd innebærer dels en presisering, dels en viss utvidelse av bostyrerens oppgaver i forhold til gjeldende bestemmelse. Endringene svarer i hovedsak til utvalgets forslag.

Første ledd nr 3presiserer at forvaltningsplikten også innebærer det å sørge for tilsyn og nødvendig forsikring av boets eiendeler. Endringen er ikke ment å innebære noen utvidelse i forhold til gjeldende rett. Utvalget understreker at «bostyreren ikke er pliktig til å tegne forsikringer som, hensett til gjenstandens egenart eller inntrådte forhold på grunn av konkursen, ikke fremstår som nødvendige» (NOU 1993: 16 s 95). Utvalget nevner som eksempel at bostyreren bør kunne unnlate å forsikre eiendeler av liten verdi som ikke er forsikret fra før. Dessuten må forsikringsperioden selvsagt kunne begrenses til den tiden bobehandlingen antas å vare. Utvalget uttaler videre om den foreslåtte presiseringen, jf NOU 1993: 16 s 95-96:

«Bostyrerens forvaltningsansvar strekker seg i tid frem til bobehandlingen blir avsluttet, eller til det tidspunkt den aktuelle eiendel blir solgt, abandonert eller overført til panthaver, jf kkl §§ 117-117c. Forvaltningsansvaret gjelder likevel ikke i forhold til eiendeler som en medhjelper drar omsorg for etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven i henhold til beslutning om tvangsdekning truffet av kompetent namsmyndighet. Tilsvarende gjelder hvor eiendelen er under tvangsbruk etter tvangsfullbyrdelsesloven.»

Det fastslås i første ledd nr 5- som delvis tilsvarer utvalgets utkast første ledd nr 4 - at bostyreren skal avgjøre hvilke massefordringer og dermed likestilte fordringer (jf dekningsloven § 9-2) som skal godtas. Skifteretten skal likevel fastsette godtgjørelsen til bostyreren og en eventuell borevisor, sml §§ 157 og 158. Det samme gjelder hvis eventuelle kreditorutvalgsmedlemmer skal ha godtgjørelse, jf § 157. Om håndteringen av massefordringene uttaler utvalget for øvrig, jf NOU 1993: 16 s 96:

«Det skjer altså ingen alminnelig fordringsprøvelse, det er ingen anmeldelsesplikt og bestemmelsen i § 133 siste ledd kommer heller ikke til anvendelse for massekrav og dermed likestilte fordringer. Bostyreren har kompetanse, innen rammen av boets økonomi, til å dekke løpende utgifter ved forfall. Ønsker kreditorene å fremme innsigelser mot bostyrers godkjennelse, må de henvende seg til skifteretten. Skifteretten kan instruere bostyrer og omgjøre dennes vedtak, jf kkl § 99 annet ledd. Hvor bostyreren forsettlig eller uaktsomt allerede har gitt dekning til en fordring som ikke burde vært gitt status som massekrav, kan kreditorene dessuten fremme erstatningskrav mot bostyrer.»

Utvalget foreslår i sitt utkast til første ledd nr 4 at bostyrer også skal ha plikt til å gi en oversikt over antatte massefordringer og dermed likestilte fordringer sammen med listen over de anmeldte krav, jf § 110. Departementet mener en slik regel systematisk hører hjemme i kapittel XII om anmeldelse og prøving av fordringer, se forslaget til § 110 annet ledd annet punktum og merknadene til denne bestemmelsen nedenfor.

Første ledd nr 6bestemmer at bostyreren skal treffe beslutning om en eiendel skal abandoneres eller overføres til en panthaver. Det foreslås gitt nærmere regler om abandonering og overføring tilen panthaver i §§ 117b og 117c. Bostyrerens alminnelige adgang til å selge boets eiendeler reguleres derimot av §§ 117 og 117a, sml § 85 første ledd nr 3. Beslutningen kan på vanlig måte overprøves av et eventuelt kreditorutvalg, skiftesamlingen og skifteretten, jf § 88 annet ledd og §§ 98 og 99. Hvis det dreier seg om store verdier og det er opprettet kreditorutvalg, skal bostyreren normalt treffe sin beslutning i samråd med utvalget, sml annet ledd.

I første ledd nr 7er for oversiktens skyld nevnt bostyrerens plikt til å gi opplysninger til påtalemyndigheten og Kredittilsynet, jf forslaget til § 122a.

Ifølge første ledd nr 8skal bostyreren så tidlig som mulig gi melding til fylkesmannen dersom virksomheten antas å kunne medføre forurensninger som ikke er lovlige etter forurensningsloven. Som det fremgår av de alminnelige motiver i del IV punkt 10.2 ovenfor, innebærer bestemmelsen i realiteten en nærmere presisering av varslingsregelen som allerede er nedfelt i forurensningsloven § 20 første ledd annet punktum. Meldeplikten vil ikke omfatte utslipp fra fortsatt drift innenfor rammen av en eksisterende utslippstillatelse etter forurensningsloven. Når det særlig gjelder forurensning fra etterlatt spesialavfall, følger det av spesialavfallsforskriften 19 mai 1994 nr 362 § 9 (fastsatt med hjemmel i forurensningsloven §§ 20 og 31) at bostyreren har meldeplikt overfor fylkesmannen dersom mengden av hver enkelt spesialavfallsgruppe (som er nærmere angitt i forskriften § 4) overstiger 1 kg. Den type spesialavfall som er omfattet av spesialavfallsforskriften § 9, vil nok alltid kunne volde forurensning, slik at det må gis melding dersom ikke avfallet blir disponert i samsvar med en tillatelse etter forurensningsloven. I forhold til slikt spesialavfall vil meldeplikten for bostyreren altså følge både av konkursloven § 85 første ledd nr 8 (for så vidt også forurensningsloven § 20 første ledd annet punktum) og spesialavfallsforskriften § 9. Konkurslovens regel vil imidlertid rekke videre enn spesialavfallsforskriften § 9, da meldeplikten også omfatter annen forurensning enn etterlatt spesialavfall. F eks vil spillolje som er sivet ut i grunnen ikke lenger betraktes som etterlatt spesialavfall i forskriftens forstand.

Forslaget angir ikke presist hva som skal til for å utløse meldeplikten; det heter at melding må gis hvor virksomheten «antas å kunne medføre» forurensninger som ikke er lovlige etter forurensningsloven. Uttrykket «antas» er også foreslått som avgrensningskriterium for hvilke opplysninger om straffbare forhold som bostyreren skal rapportere til påtalemyndigheten, jf § 122a første ledd og § 135 annet ledd annet punktum. Det må i hvert fall kreves en rimelig mulighet for at virksomheten kan medføre slik forurensning. For øvrig må vurderingen bero på et skjønn. Bostyreren kan ha bestemte holdepunkter for å anta at virksomheten har et forurensningsproblem, f eks på grunn av mottatte tips eller egne observasjoner. Normalt forutsettes at bostyreren tar opp spørsmålet med konkursskyldneren dersom det er en mulighet for at virksomheten kan medføre slik forurensningsfare. I den forbindelse vises til § 101 hvor det foreslås uttrykkelig presisert at skyldneren skal ha plikt til å bistå bostyreren i forbindelse med dennes plikter etter § 85 første ledd nr 8. Ved vurderingen av hvilke undersøkelser det ellers er naturlig å kreve at bostyreren foretar mht om det foreligger et forurensningsproblem, må virksomhetens art ha betydning. Det sier seg selv at forurensningsfaren i utgangspunktet vil være en helt annen i f eks en kjemisk bedrift enn i en frisørforretning.

Det er likevel ikke meningen at bostyreren skal ha noen plikt til å foreta omfattende og kostbare undersøkelser for å finne ut om det foreligger et forurensningsproblem eller hva dette nærmere består i. Normalt kan det f eks ikke anses som en oppgave for boet å foreta nærmere undersøkelser av en fyllplass på bedriftens område for å avklare hva slags type giftstoffer som ligger nedgravd der. I det hele tatt forutsettes altså at den foreslåtte meldeplikten ikke skal påføre boet utgifter av betydning. Heller ikke medfører forslaget noen plikt for boet til å rydde opp eller fjerne det aktuelle forurensningsproblemet, dersom dette krever en ikke ubetydelig innsats fra boets side.

Første ledd nr 9 svarer til bestemmelsen som ved lov 15 mai 1998 nr 27 ble vedtatt som § 78 tredje ledd nytt tredje punktum i konkursloven (og som trer i kraft 1 januar 1999, jf kgl res 15 mai 1998 nr 478). Etter departementets syn hører bestemmelsen hjemme blant de øvrige bestemmelsene i § 85 om bostyrerens oppgaver, og ikke i § 78 som omhandler kunngjøring av at konkurs er åpnet. Dersom bostyreren allerede på kunngjøringstidspunktet har oversikt over hvilke arbeidstakere i skyldnerens virksomhet som har krav i boet, følger det av passusen «så tidlig som mulig» at meldingen skal sendes allerede da. Flyttingen av bestemmelsen medfører derfor ikke noen realitetsendring.

Annet ledder endret som en konsekvens av opphevelsen av kreditorutvalg som obligatorisk ordning, jf §§ 77 og 83.

Til § 87

Det er i forhold til utvalgets utkast foretatt visse endringer, dels språklige og dels innholdsmessige.

I første punktumforeslår departementet en viss justering av hvordan bostyreren skal forsikre seg mot sitt mulige ansvar som bostyrer. Departementet følger imidlertid ikke opp utvalgets forslag om at også medlemmene av et eventuelt kreditorutvalg skal være omfattet av forsikringsplikten. Generelt er departementet skeptisk til å øke boomkostningene på dette viset. Hvis først kreditorutvalgsmedlemmer skal være omfattet, er det for øvrig liten grunn til at ikke en eventuell borevisor også skal være omfattet. Departementet er kommet til at risikoen for at kreditorutvalgsmedlemmer eller borevisor skal pådra seg ansvar er så vidt liten at en obligatorisk forsikringsplikt synes unødvendig. Det er selvsagt ingenting i veien for at det kan tegnes forsikring også for slike personer (og at utgiftene anses som boomkostninger i tråd med annet punktum). Departementet nevner for øvrig at hvis borevisor er en statsautorisert eller registrert revisor, vil et mulig ansvar for denne kunne være dekket av en eksisterende forsikringsordning.

Det foreslås at bostyrerens mulige ansvar skal være sikret «gjennom en forsikringsordning godkjent av departementet». Departementet slutter seg til utvalgets bemerkninger til dette forslaget, jf NOU 1993: 16 s 97:

«I praksis er det denne form for sikkerhet som etableres i de aller fleste tilfeller også i dag. Ved Oslo Skifterett er det etablert en ordning med en generalpolise som dekker alle bostyreres mulige ansvar. Utvalgets forslag er ment å gi hjemmel for en slik ordning også i fremtiden, og ser det som en fordel om dette innføres på andre steder, da dette innebærer både en forenkling og tildels betydelige besparelser i forhold til individuelt tegnede forsikringer. Utvalget foreslår at eventuelle forsikringsordninger må være godkjent av departementet. I det ligger også at departementet skal kunne gi nærmere bestemmelser om forsikringspliktens innhold, herunder kunne stille krav om bruk av en generalpolise.»

Annet punktumpresiserer at forsikringspremien skal anses som en boomkostning. Utgiftene skal dermed dekkes som massefordring, sml dekningsloven § 9-2 første ledd nr 2.

Til § 90

Endringene i paragrafen svarer et stykke på vei til utvalgets forslag. Om bakgrunnen for endringene vises til de alminnelige motiver i del IV punkt 7 ovenfor.

I første ledder henvisningen til § 77 rettet opp som følge av endringene som er gjort i denne bestemmelsen. At gjeldende første ledd videreføres, innebærer at skifteretten fortsatt fritt kan velge om en eventuell revisor skal oppnevnes straks etter konkursåpningen eller først etter at den første skiftesamlingen er avviklet.

I annet ledd er det foretatt en nærmere presisering av revisors oppgaver. I annet ledd nr 1heter det at revisor skal «gjennomgå og kommentere skyldnerens regnskaper og forretningsførsel». Dagens bestemmelse pålegger revisor å «revidere» skyldnerens regnskaper og forretningsførsel. Den nye formuleringen er ment å få frem at revisor har en mer aktiv rolle enn ved ordinær revisjon (jf NOU 1993: 16 s 97). Normalt vil f eks en av revisors oppgaver bestå i å vurdere om det foreligger omstøtelige eller erstatningsbetingende forhold som boet bør forfølge. - Det er videre bestemt i nr 1 at revisor bare skal utarbeide en revisjonsinnberetning i den utstrekning bostyreren antar det har betydning for utarbeidelse av innberetning etter § 120. Etter gjeldende § 90 har revisor alltid plikt til å utarbeide en slik revisjonsinnberetning (§ 141 første ledd nr 3 åpner likevel for unntak). I departementets forslag er det presisert at det er bostyreren som tar stilling til om en egen revisjonsinnberetning må anses nødvendig for utarbeidelse av § 120-innberetningen. Den valgte formuleringen innebærer for øvrig at revisor ikke skal ha plikt til alltid å kommentere de forhold som skal medtas i innberetningen etter § 120. Departementet legger riktig nok til grunn at det ofte vil være hensiktsmessig at revisors kommentarer knyttes direkte opp mot punktene listet opp i § 120 første ledd. F eks bør som nevnt borevisor normalt uttale seg om hvorvidt det foreligger omstøtelige disposisjoner (sml § 120 første ledd nr 4). Departementet mener likevel det blir for lite fleksibelt om borevisor her skal ha en ubetinget plikt til å kommentere alle punktene nevnt i § 120 første ledd.

I annet ledd nr 2er det presisert at revisjonen av boetsregnskaper skal skje i henhold til god revisjonsskikk. Utvalget påpeker (jf NOU 1993: 16 s 97) at endringen bare er ment som en språklig forenkling i forhold til den kasuistiske oppregningen av pliktene som revisor har etter gjeldende annet ledd nr 2. Uttrykket «god revisjonsskikk» er en rettslig standard som bl a gjenfinnes i revisorloven 14 mars 1964 nr 2 § 6 (sml § 5-2 annet ledd i forslaget til ny revisorlov, jf Ot prp nr 75 (1997-98)) og i aksjeloven 13 juni 1997 nr 44 § 7-6. - Det er for øvrig presisert at borevisor også skal ha til oppgave å «kontrollere utbetalinger fra boet». Departementet vil som utvalget understreke betydningen av denne kontrollfunksjonen, som særlig kan bidra til å avdekke eventuelle misligheter fra bostyrerens eller eventuelt bostyrets side.

Tredje ledd første punktumer en parallell til utvalgets utkast til annet ledd første punktum og til gjeldende § 141 første ledd nr 3. Skifteretten kan ved oppnevnelsen eller senere begrense borevisors plikt til å gjennomgå og kommentere skyldnerensregnskaper og forretningsforhold. Det kan f eks tenkes at bostyreren selv allerede har gjennomgått eller skal gjennomgå deler av regnskapsmaterialet og at revisors bistand derfor bare vil være påkrevd i forhold til materiale som krever særlig regnskapskyndighet. Også ellers vil det kunne være behov for revisorbistand bare i forhold til bestemte gjøremål, f eks undersøkelse av om det foreligger omstøtelige eller unndratte midler. Departementet legger til grunn at det i større boer med oppnevnt borevisor forholdsvis sjelden vil være behov for å begrense borevisors oppgaver etter tredje ledd første punktum. En begrensning av oppgavene synes altså mest aktuelt for småboene, og da kanskje særlig som et alternativ til ikke å oppnevne revisor i det hele tatt, sml fjerde ledd første punktum. I det hele tatt er reglene i tredje ledd første punktum og fjerde ledd første punktum samlet ment å gi skifteretten tilstrekkelige muligheter til å avpasse bruken av borevisor etter behovet og økonomien m v i hvert enkelt bo.

Tredje ledd annet punktumgir skifteretten hjemmel til å frita borevisor for oppgavene etter annet ledd nr 2, dvs revisjonen av boets regnskaper og kontrollen med dets utbetalinger. Også i dag kan skifteretten som ledd i en forenklet bobehandling frita borevisor for revisjonen av boets regnskaper, jf gjeldende § 141 første ledd nr 4. Et slikt fritak kan f eks være aktuelt i tilfeller hvor borevisor har inntatt en så vidt aktiv rolle under bobehandlingen at det av den grunn kan virke uheldig om denne også skal revidere boets regnskaper. Hvis fritakshjemmelen benyttes, følger det ellers av fjerde ledd annet punktum at revisjonen av boets regnskaper må utføres av noen andre.

Fjerde ledd første punktumgir skifteretten myndighet til helt å unnlate å oppnevne revisor. Denne regelen er i realiteten en videreføring av reglene i gjeldende § 141 første ledd nr 3 sammenholdt med nr 4. Kravet om at boet skal være så enkelt og oversiktlig eller dets midler så begrenset at det vanskelig kan bære utgiftene ved en revisoroppnevnelse, bygger på formuleringen i gjeldende § 141 første ledd innledningen. Kriteriene er så vidt vage at skifterettene i praksis vil stå nokså fritt til å avgjøre om unntakshjemmelen skal benyttes. Departementet legger til grunn at en revisoroppnevnelse normalt bare vil være aktuelt for boer som ikke ligger an til å bli innstilt etter § 135, med andre ord boer som har økonomi til å utbetale noen dividende til kreditorene. Generelt vil imidlertid departementet bemerke at en forventer borevisor oppnevnt minst like ofte som i dag.

Fjerde ledd annet punktumsvarer delvis til utvalgets utkast til annet ledd annet punktum og til gjeldende § 141 første ledd nr 4. Bestemmelsen dekker både tilfeller hvor det overhodet ikke er oppnevnt noen borevisor (sml fjerde ledd første punktum) og tilfeller hvor den som er oppnevnt, er fritatt for å revidere boets regnskaper og kontrollere dets utbetalinger (sml tredje ledd annet punktum). Skifteretten må i så fall påse at oppgavene etter annet ledd nr 2 utføres av noen andre; enten av skifteretten selv (noe som neppe er så praktisk) eller av et eventuelt kreditorutvalg eller en særskilt oppnevnt revisor etter instruks gitt av skifteretten. Fjerde ledd annet punktum innebærer dermed at revisjonen av boets regnskaper og kontrollen med dets utbetalinger aldri kan begrenses eller utelates helt. På samme måte som det kan oppnevnes andre enn statsautoriserte eller registrerte revisorer som borevisor (jf straks nedenfor), understrekes at slike kvalifikasjoner heller ikke kreves av den som oppnevnes særskilt for å revidere boetsregnskaper.

Det følger av det som er sagt ovenfor at skifteretten vil ha stor grad av frihet til å avpasse bruken av borevisor etter behovet og økonomien m v i det enkelte bo. Departementet forutsetter imidlertid at skifteretten som regel gir bostyreren anledning til å uttale seg om revisorspørsmålet, både om det skal oppnevnes borevisor og i så fall om dennes oppgaver skal begrenses.

Departementet understreker at nytten av en egen borevisor vil være meget personavhengig. Det er derfor viktig at skifteretten ut fra sin lokalkunnskap m v bestreber seg på å oppnevne personer som virkelig egner seg som borevisor. Som det er vist til i del IV punkt 7.4 ovenfor skiller oppgavene til en borevisor seg nokså klart fra oppgavene som hører under alminnelig revisjon. Hvis boet skal ha noen glede av borevisors innsats, bør denne bl a ha kjennskap til konkurslovens og dekningslovens regler og forståelse for hva som bør undersøkes eller forfølges videre i et konkursbo.

Departementet vil understreke at det ikke oppstilles noen formelle kvalifikasjonskrav for å være borevisor. Skifteretten kan således fritt oppnevne andre enn statsautoriserte eller registrerte revisorer. Departementet mener at dette i mange tilfeller også vil være den beste løsning. I enkelte deler av landet kan det således være vanskelig bare å få tak i en statsautorisert eller registrert revisor til å utføre vervet. Videre ser ikke departementet bort fra at særlig mindre boer med begrensede midler ofte kan ha vel så stor nytte av noen andre enn statsautoriserte eller registrerte revisorer som borevisor. At oppgavene til borevisor som nevnt skiller seg fra vanlig revisjonsvirksomhet, betyr at en statsautorisert eller registrert revisor ikke nødvendigvis vil egne seg i borevisorrollen. Departementet nevner f eks at regnskapsførere eller personer ansatt i skatte- og avgiftsetaten gjerne kan ha særlig kunnskap om hvordan regnskaper føres og om forretningsdriften for øvrig i den type virksomheter som erfaringsmessig ofte havner i skifteretten. I så fall vil slike personer kunne spille en svært viktig rolle f eks ved avdekking av omstøtelige forhold eller unndratte midler. Et vesentlig poeng er også at det nok som regel vil være billigere for boene å benytte slike personer som borevisor fremfor statsautoriserte eller registrerte revisorer.

Til § 91

Ordningen med oppnevning av midlertidig bostyrer og midlertidig kreditorutvalg foreslås opphevet, jf merknadene til § 77 ovenfor. Det er da naturlig at det i § 91 annet ledd også henvises til § 77.

Til § 92

Første ledd er omskrevet og justert slik at det fremgår uttrykkelig at også bostyreren kan begjære skiftesamling. I og med at kreditorutvalg og dermed bostyre ikke lenger vil være obligatorisk, vil bostyreren med dagens ordlyd strengt tatt ikke bli fanget opp hvis det ikke finnes noe bostyre.

Det understrekes at en rekke av endringene som foreslås i lovens øvrige paragrafer - jf §§ 106, 111, 124, 128, 135 og 141 - har som konsekvens at skiftesamling vil være «særskilt påbudt» i langt færre tilfeller enn i dag. Det vises i den forbindelse til de alminnelige merknadene i del IV punkt 4 ovenfor hvor det konkluderes med at skiftesamlingens rolle som boorgan bør tones ned. Departementet foreslår imidlertid at den første skiftesamlingen (jf § 78 første ledd nr 3) fortsatt skal være obligatorisk. På denne skiftesamlingen skal bl a et eventuelt kreditorutvalg oppnevnes (jf forslaget til § 83 tredje ledd). For øvrig foreslår departementet at tvilsomme spørsmål om boets beslagsrett fortsatt skal forelegges skiftesamlingen til avgjørelse (jf § 118 første ledd).

Til § 93

Endringen i første ledd første punktum svarer til utvalgets forslag. Skifteretten kan fritt bestemme på hvilken måte det skal innkalles til skiftesamling, uansett hvem som innkalles. Det mest praktiske vil nok være å innkalle alle parter skriftlig, men det er ingenting i veien for å gjøre det muntlig.

Til § 94

Tredje leddforeslås opphevet som følge av at eventuelle kreditorutvalg heretter skal oppnevnes av skifteretten og ikke velges av kreditorene på den første skiftesamlingen, jf § 83 og merknadene til den bestemmelsen.

Til § 98

Endringen er en konsekvens av at kreditorutvalg og dermed bostyre ikke lenger skal være obligatorisk, jf de alminnelige motiver i del IV punkt 3.3 ovenfor.

Til § 99

Første ledd er justert i samsvar med forslaget om at kreditorutvalg og dermed bostyre ikke lenger skal være obligatorisk i alle boer, jf merknadene i del IV punkt 3.3 ovenfor.

Til § 101

Det er tilføyd et nytt tredje punktum i første ledd som presiserer at skyldneren har plikt til å bistå bostyreren i forbindelse med dennes oppfyllelse av meldeplikten etter § 85 første ledd nr 8. Etter departementets syn vil ikke en slik bistandsplikt uten videre følge av ordlyden i gjeldende § 101 første ledd. Det følger av § 85 første ledd nr 8 at bostyreren skal gi melding til fylkesmannen dersom virksomheten antas å kunne medføre forurensning som ikke er lovlig etter forurensningsloven. Det sier seg selv at skyldneren ofte vil være den som best kjenner til eventuelle forurensningsproblemer i virksomheten, og det er derfor viktig at bostyreren (og i neste omgang forurensningsmyndighetene) får tilgang til denne informasjonen. Det vises til de alminnelige motivene i del IV punkt 10.2 ovenfor.

Fjerde ledd bestemmer at § 18a skal gjelde tilsvarende for regnskapsførers og revisors bistandsplikt overfor skyldnerens konkursbo. Det vises til merknadene til § 18a og til de alminnelige merknadene i del IV punkt 6 ovenfor.

Til § 106

Det er foretatt visse justeringer i første ledd som følge av forslaget om at det i utgangspunktet bare skal avholdes én skiftesamling i boene. Endringen er omtalt nærmere i del IV punkt 4.5 (1) ovenfor. Gjeldende første ledd tredje punktum er utelatt, da spørsmålet om underholdsbidrag nå ikke nødvendigvis vil bli behandlet på en skiftesamling. Hvis spørsmålet ikke behandles på noen skiftesamling - i praksis fordi skyldnerens begjæring kommer etter første skiftesamling - legger departementet til grunn at gjeldende fjerde punktum (som foreslås videreført som tredje punktum) gir tilstrekkelig rom for omgjøring i tilfeller hvor kreditorer har vektige innvendinger mot fortsatt underholdsbidrag.

Til § 109

Første ledd første punktum er justert i samsvar med forslaget om at det ikke lenger skal oppnevnes noen midlertidig bostyrer, jf § 77 første ledd og de alminnelige merknader i del IV punkt 3.2 ovenfor.

I annet punktum er det gjort en mindre endring for å gjøre bestemmelsen kjønnsnøytral.

Til § 110

I annet ledd annet punktum er det presisert at bostyrer skal gi et anslag over massekrav og dermed likestilte fordringer (sml dekningsloven § 9-2) som antas å ville bli gjort gjeldende mot boet. Bestemmelsen tilsvarer utvalgets utkast til § 85 første ledd nr 4 annet punktum, men departementet er kommet til at bestemmelsen systematisk hører bedre hjemme i lovens kapittel XII. Det knytter seg ingen rettsvirkninger til utarbeidelsen og utsendelsen av et slikt anslag, da massefordringer og dermed likestilte fordringer ikke er gjenstand for formell prøving etter reglene i §§ 110 flg. Anslaget kan imidlertid gi kreditorene en viss informasjon om boets økonomiske stilling. Enkelte krav, f eks utgifter som er påløpt under en forutgående gjeldsforhandling (jf dekningsloven § 9-2 første ledd nr 4), vil kunne tallfestes allerede når konkursen åpnes. For øvrig må det være tilstrekkelig at bostyrer anslår utgiftene mer løselig.

Reglene i tredje leddtar sikte på å forenkle bostyrerens arbeid med den foreløpige prøvingen av fordringene. Om bakgrunnen for disse forenklingsforslagene vises til de alminnelige motiver i del IV punkt 4.3 ovenfor. Det fremgår av tredje ledd første punktumat bostyreren ikke skal innstille fordringer som åpenbart ikke vil oppnå dekning selv om anmeldelsen legges til grunn. Det samme gjelder for fordringer som åpenbart ikke vil kunne oppnå en eventuell minimumsdekning som måtte være fastsatt etter § 130 annet ledd. At slike fordringer ikke skal innstilles, betyr at bostyreren slipper å foreta en nærmere realitetsvurdering av dem. Slike fordringer vil heller ikke være gjenstand for den senere formelle prøvingen, sml den foreslåtte formuleringen av § 111 første ledd første punktum. Gjeldende § 110 bygger derimot på at bostyreren må foreta en foreløpig prøving av alle anmeldte fordringer og medta disse i innstillingslisten; regelen i gjeldende § 111 tredje ledd annet og tredje punktum åpner bare for at den formelle prøvingen på skiftesamlingen kan unnlates for fordringer som ikke oppnår dekning.

For øvrig bemerkes at forslaget til tredje ledd første punktum ikke skiller mellom fortrinnsberettigede og andre fordringer. I motsetning til det som følger av ordlyden i gjeldende § 111 tredje ledd, kan man således unnlate å innstille og prøve f eks fortrinnsberettigede fordringer når det er åpenbart at heller ikke slike fordringer vil få noen dekning. Hvis det f eks bare er utsikt til dekning av fortrinnsberettigede fordringer av første klasse (sml dekningsloven § 9-3), innebærer formuleringen videre at bostyrer kan unnlate å innstille fordringer som er anmeldt med krav om fortrinnsrett av annen klasse (sml dekningsloven § 9-4).

Det er presisert uttrykkelig at det er den prioritet som anmelderen har gjort krav på, som skal legges til grunn ved vurderingen av om fordringen vil kunne oppnå dekning eller ikke. Innstilling kan dermed unnlates hvor en fordring er anmeldt som alminnelig dividendefordring, og det er åpenbart at slike fordringer ikke vil oppnå dekning. Hvis f eks anmelderen derimot gjør krav på fortrinnsrett og det er utsikt til at fortrinnsberettigede fordringer (men ikke alminnelige dividendefordringer) kan få noen dekning, skal fordringen gjennomgås og innstilles selv om bostyreren skulle mene at begrunnelsen for fortrinnsretten er uholdbar. Hvis bostyreren her ikke endrer oppfatning, må det anmerkes at fordringen innstilles som ikke godkjent.

Ifølge tredje ledd annet punktum skal kreditorer som ikke får sine fordringer innstilt, underrettes om dette og at deres fordringer ikke vil bli prøvd. De vil dermed heller ikke ha krav på å bli varslet om tid og sted for fordringsprøvingen, sml § 111 annet ledd. Slike kreditorer vil imidlertid alltid få tilsendt sluttregnskapet og sluttredegjørelsen, sml § 122 annet ledd. Bostyrerens avgjørelse om å ikke innstille en fordring kan eventuelt omgjøres av skifteretten etter § 99 annet ledd. For øvrig nevnes at kreditorer som ikke får innstilt sine fordringer, alltid har rett til å gjøre seg kjent med bostyrerens innstilling og anmeldelsene, sml nåværende tredje ledd som videreføres som nytt fjerde ledd.

Til § 111

Endringene i paragrafen tar sikte på å forenkle prosedyren for prøving av fordringer. Den vesentligste endringen består i at fordringsprøvingen som hovedregel blir en oppgave for bostyreren eller et eventuelt bostyre, og ikke for skiftesamlingen. Om bakgrunnen for disse forenklingene vises til del IV punkt 4.3 ovenfor.

Første ledd første punktum fastslår at det bare er innstilte fordringer som skal prøves. (§ 110 annet og tredje ledd regulerer hvilke fordringer som skal innstilles.) Dette skal - som i dag - skje så snart det nødvendige grunnlag for prøvingen foreligger. Etter annet punktumskal fordringsprøvingen foretas av bostyreren eller av bostyret hvis det er opprettet kreditorutvalg (sml § 83 første ledd).

Tredje punktum slår fast at prøvingen kan skje på skiftesamling. Departementet legger til grunn at verken bostyreren, et eventuelt bostyre eller skifteretten normalt vil ønske at prøvingen skal skje på skiftesamling, men det er altså ikke noe i veien for at det i medhold av § 92 første ledd besluttes å holde skiftesamling for dette formålet. Dersom det besluttes at prøvingen skal skje på skiftesamling, innebærer det for øvrig ikke at det er skiftesamlingen som boorgan som skal treffe vedtak om godkjennelse av fordringene. Det skal ikke finne sted noen avstemning blant kreditorene. På samme måte som i dag vil skiftesamlingen her bare fungere som et forum hvor skyldneren og kreditorene gis sjanse til å reise innsigelser mot de anmeldte fordringene. Beslutningsmyndigheten vil fortsatt være tillagt bostyreren, eller bostyret hvis det er opprettet kreditorutvalg. Skifteretten vil imidlertid kunne bli trukket inn hvis en fordring bestrides under fordringsprøvingen, sml § 114.

Annet ledd første punktum slår fast at skyldneren, kreditorer som har fått innstilt sine fordringer og borevisor har rett til å uttale seg og å være til stede under fordringsprøvingen. Disse skal varsles om tid og sted for prøvingen og skal tilsendes innstillingen minst åtte dager før fordringene prøves, jf annet punktum. Hvis det er opprettet kreditorutvalg, vil prøvingen finne sted i et bostyremøte, sml § 89. Hvis det ikke er opprettet kreditorutvalg, må bostyreren likeledes sette av et tidspunkt og finne et egnet sted - f eks sitt kontor - hvor den formelle prøvingen skal skje. Departementet har for øvrig i lovforslaget ikke gitt noen formell betegnelse på den seansen som finner sted når bostyreren alene skal prøve fordringene; det er her misvisende å snakke om et bostyremøte så lenge det ikke er opprettet noe kreditorutvalg og dermed heller ikke eksisterer noe bostyre.

Ifølge annet ledd tredje punktum kan en fordring prøves selv om bostyrerens innstilling ikke har foreligget de påbudte åtte dagene før prøvingen finner sted. Forutsetningen er at dette finnes ubetenkelig. Regelen representerer en videreføring av gjeldende § 111 annet ledd annet punktum. Hvis det finnes betenkelig med en prøving straks, må den utskytes til et senere tidspunkt, enten prøvingen da skal skje på skiftesamling, på bostyremøte eller foretas av bostyreren alene.

Tredje ledd første punktum er en videreføring av gjeldende tredje ledd første punktum. Det er for ordens skyld presisert at det er det anmeldte som er avgjørende. En fordring som er anmeldt med fortrinnsrett, bør altså prøves først selv om det er lite sannsynlig at det foreligger fortrinnsrett.

Annet punktumbestemmer at prøvingen om nødvendig kan fortsettes ved en senere anledning, dvs enten på en ny skiftesamling, på et nytt bostyremøte eller ved ny prøving i regi av bostyreren alene. En tilsvarende regel gjenfinnes i dag i annet ledd siste punktum.

Ifølge tredje punktum skal resultatet av prøvingen protokolleres. Bestemmelsen er for så vidt overflødig i tilfeller hvor prøvingen skjer på skiftesamling eller bostyremøte; for skiftesamlingen følger protokollasjonsplikten av § 149, jf tvistemålsloven §§ 125 flg, og for bostyret av konkursloven § 89 første ledd. Departementet har ikke funnet det nødvendig å gi nærmere regler om hva som skal protokolleres. I det minste må protokollen angi det beløp og den prioritet den enkelte fordring er anmeldt og godkjent med. Protokollen må videre angi hvilken dato prøvingen for de forskjellige fordringene er avsluttet. Det oppstilles heller ingen uttrykkelig plikt for bostyreren (eventuelt bostyret) om å sende ut kopi av protokollen f eks til skyldneren, kreditorene eller skifteretten. Skifteretten kan imidlertid når som helst kreve en slik kopi som ledd i den alminnelige kontrollen med bobehandlingen. Departementet bemerker også at det ofte vil være naturlig å sende kopi av protokollen til skyldneren og berørte kreditorer. Videre må en eventuell borevisor selvsagt også kunne be om kopi av protokollen.

Fjerde ledd er en nyskaping og svarer til utvalgets utkast med noen justeringer. Forslaget gir adgang til å treffe en betinget realitetsavgjørelse om en fordring skal godkjennes eller ikke. Utvalget uttaler om regelen, jf NOU 1993: 16 s 100:

«Forslaget innebærer at skiftesamlingen eller bostyret kan beslutte at en fordring skal godkjennes for et bestemt beløp, men under den forutsetning at bostyreren finner et nærmere angitt forhold godtgjort. Det kan f eks være at bostyreren finner at en vareleveranse rent faktisk er mottatt av skyldneren. Tilsvarende gjelder hvor skifteretten eller bostyret beslutter at en fordring ikke skal godkjennes. Bestemmelsen innebærer i realiteten en form for delegasjon av myndighet til bostyreren. Dette vil være en forenkling i forhold til eventuelt å måtte avholde et nytt bostyremøte eller skiftesamling for en senere fordringsprøvelse.»

Etter departementets lovforslag vil avgjørelsen om dette bli truffet av bostyret eller av bostyreren alene, jf første ledd.

Til § 112

Bestemmelsen er justert som følge av at fordringsprøvingen nå som regel skal foretas av bostyreren alene, eventuelt på et bostyremøte, jf merknadene til § 111.

Til § 113

Bestemmelsen er justert som følge av at fordringsprøvingen nå som regel skal foretas av bostyreren alene, eventuelt på et bostyremøte, se merknadene til § 111. Uttrykket «ved prøvingen» i første og annet punktum er ment å fange opp alle tilfeller hvor fordringsprøvingen skjer på skiftesamling, på bostyremøte eller med bostyreren som eneste tilstedeværende. Innsigelsen kan fremkomme under selve prøvingen eller forut for denne. Det er for øvrig en forutsetning at godkjennelse kan skje hvis innsigelse bare er reist fra noen som ikke omfattes av personkretsen i § 114 første ledd (dvs noen andre enn skyldneren, medlem av bostyret eller kreditor som har fått sin fordring innstilt).

Tredje punktumer omformulert noe i forhold til gjeldende tredje punktum. Dessuten er det bestemt at skifteretten alltid skal avgjøre spørsmålet om ny prøving av godkjent fordring ved beslutning. Etter dagens regel er det bare en avgjørelse om å tillate fornyet behandling som treffes i form av beslutning. Endringen innebærer at avgjørelsens innhold ikke lenger vil ha betydning for avgjørelsesformen.

Til § 114

Endringene i paragrafen tar sikte på en viss forenkling av prosedyren for behandling av bestridte fordringer. Det vises til de alminnelige motiver i del IV punkt 4.3 ovenfor.

Første leddslår fast at et dissenterende medlem av bostyret også kan gjøre innsigelse mot anmeldelsen av en fordring. Departementet er enig med utvalget (jf NOU 1993: 16 s 101) som ikke kan se noen grunn til at et bostyremedlem ikke skal kunne reise innsigelse på lik linje med bostyreren, skyldneren og kreditorene. - Dessuten presiseres at det bare er kreditorer som har fått innstilt sine fordringer (sml § 110) som kan reise innsigelse mot fordringen. Etter forslaget til § 111 er det bare slike kreditorer som vil få sine fordringer prøvd, som skal varsles om fordringsprøvingen og som skal få tilsendt kopi av bostyrerens innstilling. Videre bestemmes at bostyreren skal underrette anmelderen om at fordringen er innstilt som ikke godkjent eller at det fra annet hold er reist innsigelse mot fordringen. Bostyreren må i den forbindelse også informere anmelderen om hva den konkrete innsigelsen bygger på. Bostyreren skal endelig gi anmelderen adgang til å grunngi anmeldelsen innen en fastsatt frist. Etter dagens lov er denne oppgaven overlatt til skifteretten.

Det følger av annet ledd første punktum at en oversittelse av fristen for å gi nærmere begrunnelse ikke har preklusive virkninger. Ved fristoversittelse skal bostyreren nøye seg med å innberette forholdet til skifteretten. Det samme skal skje hvis anmelderen begrunner anmeldelsen nærmere innen fristen, men hvor bostyrerens innstilling eller innsigelsen som er reist, likevel fastholdes. Hvor det er noen andre enn bostyreren som har reist innsigelse mot fordringen, forutsettes det at bostyreren gjør vedkommende kjent med den nærmere grunngivingen, slik at innsigelsen eventuelt kan trekkes tilbake.

Gjeldende lov har nokså kompliserte regler om hva som skal skje dersom anmelderen fastholder anmeldelsen eller forholder seg passiv til den grunngivingsfristen som stilles. I høringsrunden har Den norske Dommerforening bl a vært kritisk til at utvalget ikke har foreslått endringer i dagens § 114 annet ledd. Dommerforening en uttaler:

«Dette medfører at i de tilfellene hvor kreditoren er helt passiv må bobestyreren legge arbeid i oversendelse til skifteretten av de aktuelle dokumenter med nødvendig redegjørelse. Skifteretten på sin side må legge arbeid i saksforberedelse og i utarbeidelse av en kjennelse. Dette burde være unødvendig. Det bør være tilstrekkelig at kreditoren, samtidig med fristgivningen for begrunnelse, meddeles hvorledes fordringen vil bli behandlet ved fristoversittelse/passivitet. Hvis dette er uakseptabelt for kreditoren vil han ha all mulig oppfordring til å reagere. I motsatt fall er det ikke grunn til å bry bobestyrer eller skifteretten med mer arbeid. Det kan ikke være særlige betenkeligheter forbundet med da å anse fordringsprøvelsen som endelig, kanskje kun med reservasjon overensstemmende med § 113.»

Departementet slutter seg til Dommerforeningens synspunkter, og foreslår derfor en ordning som går ut på at det er den som får bestridt sin fordring, som må reise tvist innen en frist fastsatt av skifteretten, jf annet ledd annet punktum. Fristen skal være på minst tre uker. Fristen er preklusiv, dvs at innstillingen eller innsigelsen som er reist mot fordringen, uten videre legges til grunn for prøvingen dersom fristen oversittes.

I tredje ledd første punktum presiseres det at det bare er anmelderen og den som har bestridt fordringen, som skal anses som parter i en slik tvist som nevnt i annet ledd. Den som har bestridt fordringen kan enten være boet selv (hvis bostyreren har innstilt på at fordringen ikke skal godkjennes i samsvar med anmeldelsen) eller noen av de personer som er gitt rett til å reise innsigelse etter første ledd. Annet punktum gjelder tvister hvor boet ikke er part, og svarer et stykke på vei til gjeldende tredje ledd fjerde punktum. Utgangspunktet er at partene i slike saker bør påstå saksomkostninger tilkjent av den annen part på vanlig måte (sml § 149 første ledd første punktum som bl a gir de alminnelige saksomkostningsreglene i tvistemålsloven kapittel 13 tilsvarende anvendelse). Bare i de tilfeller hvor tvisten vinnes av den som har bestridt fordringen, men hvor vedkommende ikke tilkjennes saksomkostninger av den annen part, bør det etter departementets syn kunne være aktuelt å gi dekning fra boet. Det er imidlertid presisert at en eventuell erstatning fra boet er begrenset til den fordel boet oppnår. Hvor stor boets fordel er, avhenger av hvor stor dekning vedkommende fordring ville fått. Ville fordringen uansett ikke fått noen dekning, vil erstatning etter denne paragrafen være utelukket.

Til § 117a

Bestemmelsen gir på visse vilkår boet adgang til å selge overbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede heftelser. En eiendel er overbeheftet hvis de samlede heftelsene på eiendelen må antas å overstige markedsverdien. Bestemmelsen svarer med noen mindre språklige endringer helt til utvalgets forslag. Om bakgrunnen for å innføre en slik salgsrett for boet, vises til de alminnelige motiver i del IV punkt 9.3 ovenfor.

Salgsretten gjelder i forhold til alle typer formuesgoder (også immaterielle rettigheter, i den grad de kan pantsettes) og alle typer panteretter (kontrakts-, utleggs- og legalpant). For andre heftelser enn pengeheftelser, er det gitt visse særregler i annet og tredje ledd, jf nedenfor.

Det følger av første ledd at boet kan selge pantbeheftede eiendeler med utslettende virkning for udekkede heftelser i to situasjoner, jf nr 1 og 2.

Etter nr 1 kan slikt salg skje hvis «salget skjer sammen med andre av boets eiendeler og et samlet salg forventes å gi større utbytte for boet enn et salg av eiendelene enkeltvis». Departementet slutter seg til det utvalget uttaler om denne regelen, jf NOU 1993: 16 s 101-102:

«Bestemmelsen er ment å fange opp særlig de tilfeller hvor det er en nær tilknytning mellom ulike eiendeler i boet, typisk mellom en fast eiendom og driftstilbehøret, og hvor et samlet salg derfor kan forventes å gi en bedre pris. Det vil være opp til bostyreren, eventuelt i samråd med kreditorutvalget, å vurdere om et samlet salg av flere eiendeler vil gi bedre pris enn enkeltvis salg. Dette kan etter forholdene være en vanskelig vurdering, selv om det nok er en alminnelig presumpsjon for at et samlet salg av flere eiendeler med en viss tilknytning til hverandre, vil gi en bedre pris enn et salg av eiendelene enkeltvis. I alminnelighet skal det derfor nokså mye til før det kan reises kritikk mot bostyreren for valget av realisasjonsmåte. Boets salg i slike tilfeller er ikke avhengig av samtykke fra panthaver etter panteloven § 3-7 annet ledd.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at et samlet salg omfatter flere overbeheftede pantobjekter sammen med andre eiendeler, og da med utslettende virkning for udekkede pantekrav i de pantsatte eiendeler. Vurderingstemaet er uansett det samme, nemlig om salg av flere eiendeler samlet gir en bedre dekning enn enkeltvis salg, uavhengig av omfanget av eventuelle pantheftelser i eiendelene. Det er imidlertid en forutsetning at salget utløser verdier som kommer boet til gode. Er alle eiendelene overbeheftet vil dette ikke være tilfellet, og følgelig kan ikke salget forventes å gi større utbytte for boet.»

Ifølge nr 2 kan salg skje hvor «salget skjer som ledd i en samlet overdragelse av hele eller deler av virksomheten med sikte på fortsatt drift etter konkursen». Det er hensynet til fortsatt drift som her er det avgjørende, ikke om boet forventes å få større utbytte ved et slikt salg. Departementet gir sin tilslutning til utvalgets merknader til denne bestemmelsen, jf NOU 1993: 16 s 102:

«Bestemmelsen kommer til anvendelse uansett om virksomheten har fortsatt under konkursen eller ikke. Avhendelsen må skje samlet for hele eller deler av virksomheten. Det typiske anvendelsesområdet for bestemmelsen vil være f eks en produksjonsbedrift hvor nye interessenter overtar «innmaten» av bedriften i sin helhet for å dra nytte av både produksjonslokaler, produksjonsmidler, administrasjonen, distribusjonsnett m v, samtidig som det gjerne skjer en tilførsel av egenkapital for å sikre lønnsom drift. Bestemmelsen åpner også for at det kan skje et samlet salg av delerav virksomheten. Det vil kunne skje f eks hvor en annen bedrift ønsker å overta en av produksjonsenhetene i den konkursrammede bedriften, eller hvor kjøperen ønsker å etablere en ny bedrift med tanke på å fortsette deler av virksomheten som antas å kunne drives lønnsomt.»

Annet ledd gir nærmere regler om forholdet til de enkelte heftelsene i eiendelen. I utredningen kommenteres bestemmelsen slik, jf NOU 1993: 16 s 102:

«Bestemmelsen er generell i formen, og skiller ikke mellom ulike typer formuesgoder som f eks fast eiendom og løsøre. Utvalget har valgt en løsning som gir lik behandling av rettighetshaverne, uavhengig av hvilken type formuesgode som selges.

Ettersom § 117a bare gir adgang til å slette udekkede heftelser, vedblir de heftelsene som ligger innenfor kjøpesummen å hefte på eiendelen; de overtas i den utstrekning de har rettsvern ovenfor konkursboet, jf første punktum. Heftelser som ikke er pengeheftelser, og som har rettsvern overfor konkursboet, må overtas utenfor kjøpesummen, jf annet punktum. Heftelser som ikke har rettsvern overfor konkursboet, kan typisk være heftelser som kan omstøtes etter deknl kap 5. Den som ønsker å kjøpe eiendelen må gjøre seg opp en mening om hvilken verdi slike heftelser representerer.

Andre heftelser enn pengeheftelser kan likevel settes til side i den utstrekning dette er nødvendig for å gi dekning til pengeheftelser med bedre eller lik prioritet, jf tredje punktum. Denne bestemmelsen er gitt etter mønster av tvangsfullbyrdelsesloven § 11-21 annet ledd, men gjelder som nevnt for alle typer formuesgoder. Den praktiske fremgangsmåten som skissert i nevnte bestemmelse om alternative bud mv kan det være nødvendig å benytte også ved salg etter denne bestemmelsen, uten at utvalget har funnet det nødvendig å lovfeste dette.

I og med at reglene vedrørende hvilke heftelser som fortsatt skal hefte på eiendelen er gitt etter mønster av den nye tvangsfullbyrdelsesloven, forutsettes det at praktiseringen av bestemmelsene ikke vil by på store vansker.»

Tredje ledd har særregler om salg av realregistrerte eiendeler. Ifølge første punktum skal skifteretten stadfeste salget hvis ikke alle berørte rettighetshavere har gitt skriftlig samtykke til salget. I motsetning til ved salg av løsøre som ikke kan realregistreres (jf fjerde ledd), blir rettighetshaverne altså ikke bundet ved passivitet. Samtykke er bare nødvendig i forhold til «berørte» rettighetshavere, dvs de som risikerer å få sin rettighet beskåret gjennom salget. Skyldneren anses i denne forbindelse ikke som en «berørt» rettighetshaver. Skifteretten skal stadfeste salget ved kjennelse hvis det ikke foreligger skriftlig samtykke fra alle berørte rettighetshavere.

I annet punktum er det bestemt at reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 11-29 til 11-35 i så fall gjelder så langt de passer. Disse bestemmelsene gir detaljerte regler om skifterettens (namsrettens) nærmere håndtering av salget. Skifteretten skal bl a sørge for å utstede skjøte hvor det må fremgå klart hvilke heftelser som fortsatt skal hvile på eiendommen (sml tvangsfullbyrdelsesloven § 11-33). For øvrig nevnes at skifteretten ved sin vurdering av om salget skal stadfestes eller ikke, også kan angripe salget i medhold av sin alminnelige instruksjons- og kontrollmyndighet etter § 99.

Det forutsettes for øvrig at bostyreren gjør en viss innsats for å få i stand et salg på slike betingelser at de berørte rettighetshaverne godtar en frivillig sletting av udekkede heftelser. Bostyreren må således normalt kontakte disse og rådføre seg med dem. Hvis skifteretten ikke skal stadfeste salget - fordi skriftlig samtykke til salg er innhentet fra de berørte rettighetshaverne - må bostyreren sørge for at salget blir gjennomført på vanlig måte og at en eventuell kjøpesum blir fordelt mellom de rettighetshavere som har sine pantheftelser i behold. Bostyreren må også utstede et eventuelt skjøte og ellers medvirke til at aktuelle heftelser blir slettet. Det følger for øvrig av forslaget til endring i tinglysingsloven § 32 tredje ledd at bostyreren kan få gjennomført de nødvendige endringer i grunnboken uten medvirkning fra rettighetshaverne.

Fjerde ledd regulerer salg av løsøre som ikke er realregistrert. Bostyreren skal sende et skriftlig varsel til de rettighetshavere som kan bli berørt av salget. I utredningen heter det om bestemmelsen, jf NOU 1993: 16 s 102-103:

«Varselet skal opplyse om at beslutningen om å foreta et salg med utslettende virkning for udekkede heftelser kan omgjøres av skifteretten etter kkl § 99. Denne bestemmelsen gir skifteretten på visse vilkår anledning til å omgjøre en beslutning om salg som er truffet av bostyreren. Skjer salget i strid med vilkårene i § 117a første ledd, vil salget kunne omgjøres etter § 99 annet ledd nr 1. I tillegg kan et salg omgjøres dersom det fremstår som «åpenbart urimelig», jf annet ledd nr 3. Utvalget legger til grunn at det normalt skal mye til før et salg lar seg klassifisere som «åpenbart urimelig» så lenge vilkårene i § 117a første ledd er oppfylt. Salget kan ikke gjennomføres før tidligst 14 dager etter at varselet ble gitt. Fristen er av praktiske grunner knyttet til avgivelsen av varselet. Det innebærer at det ikke oppstilles noe krav om at adressaten må ha mottatt varselet. Dette gir en regel som er rettsteknisk enkel å praktisere; bostyreren kan vise til når varselet ble sendt ut til adressatene. En frist beregnet fra mottakelsen av varselet vil etter utvalgets syn kunne skape uforholdsmessige problemer for håndhevelsen av bestemmelsen. Skifterettens avgjørelse i spørsmålet om den skal benytte sin omgjøringsadgang eller ikke, kan ikke påkjæres, jf siste punktum.»

I femte ledd er det gitt visse regler om gjennomføringen av salget. For å unngå tvil om hvilke pantheftelser som skal falle bort som udekkede, fastsettes det her at verdien av hvert enkelt panteobjekt skal spesifiseres i avtalen med kjøperen, jf første punktum. Det er den reelle kjøpesum som skal spesifiseres, og det er en grunnleggede forutsetning at verdifastsettelsen skal gjenspeile det reelle verdiforholdet mellom gjenstandene. I likhet med utvalget har departementet ikke valgt å gi nærmere regler om utformingen av kjøpsavtalen mellom boet og kjøperen, idet disse spørsmålene mest hensiktsmessig må finne sin løsning i praksis. Departementet er likevel enig med utvalget i at man - hensett til boets særegne stilling - generelt bør søke å utforme avtalen slik at boet som selger ikke påtar seg større ansvar enn strengt nødvendig.

Bostyreren mottar kjøpesummen og fordeler beløpet mellom rettighetshaverne slik at andelen av kjøpesummen står i forhold til pantheftelsens størrelse, jf annet punktum. Før utbetaling skjer, skal bostyreren gjøre fradrag for det legalpantbeløp boet har krav på etter panteloven § 6-4. Det er ikke noe i veien for at kjøperen avtaler med en eller flere panthavere at kjøperen skal overta pantheftelser som ligger innenfor kjøpesummen og betjene pantegjelden. I et slikt tilfelle må man bli enige om hvem som skal utbetale boets legalpantbeløp.

Reglene om utbetaling av kjøpesummen i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-38 gjelder tilsvarende, jf tredje punktum. Dette innebærer bl a at negotiable dokumenter må gis påskrift som nevnt i § 11-38 annet ledd. Et eventuelt overskytende beløp tilfaller boet, jf fjerde punktum.

Hvis skifteretten stadfester salget (sml tredje ledd), får den utslettende virkning av salget virkning fra stadfestelsestidspunktet. For øvrig må skjæringstidspunktet bli det tidspunkt kjøpet må anses som endelig etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.

Til § 117b

Bestemmelsen innebærer en lovfesting av boets adgang til å abandonere skyldnerens eiendeler. Samtidig gis det nærmere regler om gjennomføringen og om virkningene av en abandonering. Forslaget svarer med noen mindre justeringer helt til utvalgets forslag. Om bakgrunnen for å gi regler om abandonering vises det til de alminnelige motiver i del IV punkt 9.4 ovenfor. En beslutning om å abandonere en eiendel innebærer en opphevelse av konkursbeslaget i forhold til skyldneren. Skyldneren får dermed tilbake sin faktiske og juridiske rådighet over vedkommende eiendel, i prinsippet som om eiendelen har vært beslagsfri. Paragrafen regulerer ikke overføring av eiendomsretten til en panthaver (uegentlig abandonering), som foreslås regulert § 117c.

Ifølge første ledd første punktum er det bostyreren som har kompetanse til å beslutte om en eiendel skal abandoneres. Er det tale om større eiendeler, kan beslutningen om å abandonere etter forholdene være av en slik betydning at beslutningen må treffes i samråd med et eventuelt kreditorutvalg, jf § 85 annet ledd. Abandoneringsadgangen er generell og omfatter således alle typer eiendeler; fast eiendom, løsøre, verdipapirer og enkle fordringer. Bestemmelsen krever ikke at eiendelen er overbeheftet, men det er et vilkår at eiendelen er «uten økonomisk interesse for boet». Dette uttrykket må forstås vidt, og omfatter således også tilfeller hvor eiendelen nok kan gi et visst overskudd til boet, men hvor det knytter seg så vidt store utgifter til å sitte med eiendelen at boet samlet sett ikke vil være tjent med dette. Et ønske om spare utgifter vil altså være en tilstrekkelig begrunnelse for å abandonere. Bestemmelsen er for øvrig utformet slik at den bare gir boet en retttil å abandonere. Departementet bemerker likevel at bostyreren etter forholdene også kan tenkes å ha plikt til å abandonere, for å unngå ansvar eller utgifter for kreditorfellesskapet. En slik abandoneringsplikt må etter departementets mening kunne forankres i § 85 som pålegger bostyreren en alminnelig plikt til å drive rasjonell og lønnsom bobehandling.

Abandoneringen gjennomføres ved at bostyreren avgir en skriftlig erklæring til skyldneren om at eiendelen er abandonert, jf annet punktum. Erklæringen må inneholde en tilstrekkelig angivelse av hvilke eiendeler som abandoneres, samt tidspunktet for abandoneringen, dvs dato og eventuelt klokkeslett, jf tredje punktum. Virkningene av abandoneringen regnes fra dette tidspunktet. Det forutsettes at virkningene av abandoneringen tidligst kan inntre ved avgivelsen av erklæringen om å abandonere. Det følger av fjerde punktumat eiendelen fra samme tidspunktet skal stilles til skyldnerens rådighet (med mindre den allerede er tilgjengelig for skyldneren). Dette betyr at boet må levere nøkler, overlevere gjenstander fysisk og underrette eventuelle tredjepersoner om at skyldneren kan få tingen tilbake. Plikten til å stille eiendelen til skyldnerens rådighet, gjelder imidlertid bare hvis boet har rådighet over eiendelen. Hvis eiendelen f eks befinner seg hos en tredjeperson som nekter å utlevere eiendelen, kan bostyreren likevel abandonere. At eiendelen skal stilles til skyldnerens rådighet, innebærer ellers at bostyreren også må sørge for å slette registrerte (tinglyste) meldinger om konkursen i den grad disse berører de abandonerte eiendelene, jf presiseringen i § 79 syvende ledd. Ifølge femte punktum skal også risikoen for eiendelen gå over til skyldneren fra abandoneringstidspunktet. Med risiko siktes det her ikke bare til den betydning dette begrepet har i kontraktsrettslig sammenheng, dvs risikoen for eiendelens hendelige undergang. At skyldneren bærer risikoen etter abandoneringstidspunktet, innebærer således at skyldneren f eks også må dekke vedlikeholds- og tilsynsutgifter eller være ansvarlig for eiendelens eventuelle skadevoldende egenskaper.

I annet ledd er det bestemt at bostyreren bør varsle rettighetshaverne i eiendelen før abandoneringen gjennomføres. Departementet har i likhet med utvalget valgt å ikke oppstille en ubetinget varslingsplikt for bostyreren, da dette vil kunne påføre boet betydelige utgifter i tilfeller hvor det foreligger et større antall rettighetshavere. Det forutsettes likevel at varsel gis hvor dette kan skje uten for store vansker for bostyreren.

Utvalget foreslår for øvrig i sitt utkast til § 117b annet ledd første punktum en plikt for bostyreren til å varsle eventuelle offentlige myndigheter som ivaretar offentlige interesser som berører vedkommende eiendel. Utvalget nevner som eksempel at forurensningsmyndighetene må varsles hvis det på eiendommen som ønskes abandonert, viser seg å være lagret miljøfarlige gifter. Departementet har valgt å plassere og utbygge en lignende regel i § 85 første ledd nytt nr 8. Det vises til del IV punkt 10.2 ovenfor.

Tredje ledd har regler om omgjøring av abandoneringsbeslutning. Det følger av første punktum at bostyrer kan omgjøre en beslutning om å abandonere hvis skyldneren har gitt uriktige opplysninger eller tilbakeholdt opplysninger av betydning for beslutningen. Skyldneren kan f eks ha villedet bostyreren med hensyn til gjenstandens verdi, omfanget av heftelser eller vedlikeholdsomkostninger. Dette vil normalt være i strid med den bistands- og opplysningsplikt skyldneren har etter konkursloven § 101. Første punktum er ikke ment å gi en uttømmende regulering av omgjøringsadgangen. Omgjøringen av en abandoneringsbeslutning må etter omstendighetene f eks kunne bygge på mer alminnelige avtalerettslige prinsipper, uavhengig av om omgjøringsvilkårene etter første punktum er oppfylt. Bestemmelsen innebærer heller ingen begrensning i skifterettens generelle adgang til å omgjøre bostyrerens beslutninger etter konkursloven § 99.

I annet punktum er det presisert at omgjøring ikke kan skje dersom tredjeperson har ervervet en rett til vedkommende eiendel; den er f eks solgt. Denne regelen innebærer bare en lovfesting av det som allerede må anses å følge av alminnelige rettsgrunnsetninger, se i den forbindelse NOU 1972: 20 s 167 om omgjøringsadgangen etter § 99.

Tredje punktumslår fast at bostyreren kan inndra et eventuelt overskudd som skyldneren oppnår ved salg eller bortleie av eiendelen eller på annet vis. Med overskudd menes det som er igjen etterdekning av skyldnerens utgifter og et rimelig arbeidsvederlag til skyldneren. Regelen i tredje punktum avklarer et spørsmål som hittil har vært omtvistet, jf NOU 1993: 16 s 104 med videre henvisninger. Normalt vil boet riktignok ikke ha interesse av å abandonere en eiendel som gjennom salg, bortleie m v kan gi et overskudd til boet. Hvis abandonering likevel skjer, er det rimelig at kreditorfellesskapet får glede av et overskudd. Tredje punktum er imidlertid utformet som en kan-regel hvor bostyreren etter omstendighetene kan velge å la skyldneren beholde et eventuelt overskudd. I så fall legger departementet til grunn at kreditorene, så lenge konkursbehandlingen varer, heller ikke kan ta utlegg i de frigitte midlene, jf dekningsloven § 6-7.

Til § 117c

Bestemmelsen innebærer at det gis lovregler om en praktisk viktig form for avvikling av skyldnerens eiendeler, nemlig overføring til en panthaver (også kalt uegentlig abandonering eller abandonering til panthaver). Om bakgrunnen for en slik lovregulering vises til de alminnelige motiver i del IV punkt 9.5 ovenfor. Forslaget svarer i hovedtrekk til utvalgets utkast.

Bestemmelsen er ikke ment å regulere uttømmende alle spørsmål som oppstår i forbindelse med overføring til en panthaver. Intensjonen er således bare å lovregulere de viktigste elementene i denne avviklingsformen.

Enkelte av reglene i § 117c vil ha et preseptorisk tilsnitt. Dette gjelder f eks regelen i annet ledd tredje punktum om at verdsettelsen av pantet skal legges til grunn ved avregningen i skyldnerens gjeld til panthaveren. I hovedsak må imidlertid reglene i § 117c anses som deklaratoriske, slik at bostyreren og panthaveren kan bli enige om å fravike lovens løsninger på de enkelte punktene. Den omstendighet at det med denne bestemmelsen gis regler om en nærmere bestemt overføringsform, er i det hele tatt ikke ment å være til hinder for at partene kan avtale andre typer overføringer.

Det følger av første ledd at en overføring til en panthaver kan skje hvor bostyreren finner at den pantsatte eiendelen er uten økonomisk interesse for boet. Vilkåret om manglende økonomisk interesse må her (som i § 117b) forstås vidt. Et ønske om å spare utgifter for boet må således være tilstrekkelig, selv om eiendelen isolert sett også vil kunne gi boet et visst overskudd. Særlig nevnes at en pantsatt eiendel vil kunne overføres etter reglene her selv om boet har krav på fem prosent av eiendelens verdi i henhold til det foreslåtte legalpantet for konkursboet, sml panteloven § 6-4 og del VI punkt 7 ovenfor. Det er videre et vilkår at panthaveren samtykker i overføringen, noe som altså innebærer at bostyreren ikke kan pålegge en panthaver å overta eiendelen.

Ifølge annet ledd første punktumskal overføringen skje til pantets antatte markedsverdi på overføringstidspunktet. Det er her den faktiske verdien uten fradrag for eventuelle heftelser som skal legges til grunn. I utgangspunktet forutsettes det at bostyreren selv verdsetter objektet. Det er imidlertid bestemt at bostyreren i stedet kan velge å legge til grunn den prisen som et salg av eiendelen utbringer, jf annet punktum.Dette forutsetter at salgsprisen kan antas å gi uttrykk for pantets markedsverdi på overføringstidspunktet. I mange tilfeller vil nok det være mest hensiktsmessig at verdien nettopp settes lik prisen som oppnås ved et etterfølgende salg. Det bemerkes at bostyreren må ha betydelig skjønnsfrihet i vurderingen av om det skal skje en separat verdsettelse eller om prisen ved et etterfølgende salg skal legges til grunn. Hvis det siste er aktuelt, forutsettes det at bostyreren forsikrer seg om at panthaveren foretar de nødvendige salgsforberedelser m v for å oppnå en best mulig pris på eiendelen. Bostyreren må for øvrig også vurdere om det vil oppstå uheldige forsinkelser eller andre problemer for bobehandlingen, dersom man skal avvente prisen på et senere salg.

Departementet understreker at hvis panteobjektet samtidig skal verdsettes i forbindelse med realiseringen av konkursboets legalpant etter panteloven § 6-4, synes det mest hensiktsmessig å legge til grunn et tilsvarende beløp også i forhold til en overføring etter § 117c. Det følger av forslaget til § 6-4 første ledd annet punktum at også boets legalpantekrav skal fastlegges ut fra enten en beregnet verdi eller hva et salg av eiendelen innbringer.

Annet ledd tredje punktum bestemmer at verdsettelsen av pantet har betydning i to sammenhenger. For det første skal verdien legges til grunn ved beregningen av den dividende panthaveren kan melde i boet etter dekningsloven § 8-14. For det andre skal verdien legges til grunn for avregningen i skyldnerens gjeld til panthaveren.

Det presiseres at overføringen til panthaveren i seg selv ikke får virkning for eventuelle heftelser i vedkommende eiendel. Overføringen innebærer altså ingen tvangsmessig slettelse av heftelser som ligger utenfor den fastlagte verdi.

Tredje ledd regulerer situasjonen hvor flere panthavere ønsker pantet overført til seg. Utvalget uttaler om denne bestemmelsen, jf NOU 1993: 16 s 105:

«I slike tilfeller skal bostyreren, etter at gjenstanden er verdsatt, først rette tilbud om overføring til den panthaver med dårligst prioritet innenfor verdifastsettelsen. Det er i denne sammenheng nok at heftelsen delvis har prioritet innenfor verdifastsettelsen. Det skilles her ikke mellom ulike typer pant, det være seg legalpant, utleggspant eller avtalepant. Regelen er ment å gi anvisning på en enkel og praktisk fremgangsmåte som i størst mulig grad ivaretar interessene til samtlige interessenter i eiendelen. Selv om overføringen ikke får betydning for heftelsene i eiendelen, vil det ofte i praksis være en fordel om bostyreren i forbindelse med utformingen utformer avtalen slik at forholdet til de øvrige rettighetshavere blir avklart. Dette gjøres i en del tilfeller også i dag. Utvalget vil imidlertid ikke foreslå dette som et vilkår for overføring, da dette bør overlates til partene.»

Fjerde ledd første til fjerde punktumer parallelle til § 117b første ledd annet til femte punktum. Det vises til det som er sagt om disse reglene i merknadene til § 117b. Når det gjelder fast eiendom vil bostyrerens erklæring om overføring tilpanthaveren innebære et slikt «ubetinget eiendomserverv» som nevnt i tinglysingsloven § 14 annet ledd. Strengt tatt betyr dette at det ikke er nødvendig å utferdige noe eget skjøte tilpanthaveren for at denne skal bli registrert som ny hjemmelshaver. I fjerde ledd femte punktum er det presisert at omkostninger som påløper i forbindelse med overføringen, f eks offentlige gebyrer og avgifter, skal dekkes av panthaveren.

Til § 118

Første ledder omformulert som følge av endringene i §§ 77 og 83.

Til § 119

Ifølge første leddskal bostyreren i tilfeller hvor det ikke er opprettet kreditorutvalg treffe beslutning om og i hvilket omfang skyldnerens næringsvirksomhet skal fortsette for boets regning. Den omstendighet at det er aktuelt å drive skyldnerens virksomhet videre, kan tale for at skifteretten bør benytte adgangen etter § 83 til å opprette kreditorutvalg, sml de alminnelige motivene i del IV punkt 3.3 ovenfor. I så fall ville det være bostyret som skal treffe avgjørelsen om fortsatt drift.

I annet ledd første punktum er ordet «skal» endret til «bør». Dermed vil det ikke lenger være noen plikt for bostyreren eller bostyret til å forelegge spørsmålet om fortsatt drift for skiftesamlingen. Endringen er omtalt nærmere i del IV punkt 4.5 (3) ovenfor.

I nytt fjerde leddgis skifteretten kompetanse til å treffe midlertidige vedtak om skyldnerens næringsvirksomhet. Forslaget er i samsvar med utvalgets forslag. Regelen i fjerde ledd har en viss parallell i gjeldende § 81, som foreslås opphevet. Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at det normalt bare unntaksvis vil være aktuelt for skifteretten å treffe midlertidige vedtak om fortsatt drift. Bostyreren (eventuelt bostyret) må i praksis raskt etter konkursåpningen ta stilling til om virksomheten skal drives videre, og normalt blander ikke skifteretten seg inn i denne vurderingen. Ifølge utvalget (jf NOU 1993: 16 s 106) har det også forekommet ytterst sjelden at skifteretten har benyttet hjemmelen i § 81. § 119 fjerde ledd er ment som en sikkerhetsventil for tilfeller hvor det likevel er behov for at skifteretten treffer midlertidig beslutning om skyldnerens forretningsdrift.

Nytt femte ledd svarer helt til utvalgets forslag. Om bakgrunnen for å gi en slik regel, heter det i utredningen, jf NOU 1993: 16 s 106:

«Normalt haster det med å treffe en beslutning om fortsatt drift av virksomheten under konkursen. I større virksomheter kan det stå store verdier på spill, og det kjøpes inn og selges varer og tjenester for store beløp hver dag. Det kan videre eksistere løpende kontrakter som kan påføre boet store utgifter for hver dag som går. I fall bostyrer ønsker at forretningsdriften skal fortsette, er et av de viktigste spørsmål som må avklares hvordan den fortsatte drift skal finansieres. Erfaringsvis må skyldnerens kreditorer bidra med likvide midler for å holde hjulene i gang i denne perioden. Kreditorene vil selvsagt også ha stor interesse i hvordan inntektene fra den fortsatte forretningsdriften skal brukes og fordeles.»

Femte ledd bestemmer at bostyreren skal ha plikt til å klargjøre skriftlig de forhold som er av betydning for partene når det gjelder forretningsdriften under konkursen, særlig inntekts- og utgiftsfordelingen mellom dem. Departementet slutter seg til det utvalget uttaler om forståelsen av denne regelen, jf NOU 1993: 16 s 106:

«Med begrepet «klargjøre» er ment å få frem at de avtaler som bostyrer eller bostyret inngår vedrørende den videre drift, og deriblant spørsmålene rundt finansiering og inntektsfordeling, skal nedfelles i et skriftlig materiale. Bestemmelsen er imidlertid ment å skulle favne videre enn de avtaler som inngås med hjemmel i § 119 under bobehandlingen; også ensidige disposisjoner fra boet, som f eks oppsigelser m v, omfattes i den grad de er av betydning for partene. Regelen er ment å skulle ha en konfliktforebyggende funksjon. I og med at disse avtaleforholdene nedfelles skriftlig, vil det være enklere å føre bevis for hva som er avtalt mellom partene i dette henseende.»

Til § 120

Paragrafoverskriftener endret som følge av forslaget om at kreditorutvalg (og dermed bostyre) ikke lenger vil være obligatorisk, jf § 83. Uttrykket «boets innberetning» er dekkende enten det er oppnevnt bostyre eller ikke.

Det følger av første ledd innledningsvis at skifteretten skal kunne dispensere fra plikten til å avgi innberetning. Dette må ses i sammenheng med at § 141 om forenklet bobehandling foreslås opphevet og med den hjemmelen til å begrense innberetningen, sml gjeldende § 141 første ledd nr 6. Dispensasjonen kan gå ut på at innberetning ikke skal gis i det hele tatt eller at den skal ha et annet, mer begrenset innhold. Det kan også bestemmes at innberetningen skal avgis på et annet tidspunkt. Departementet kan for øvrig slutte seg til utvalgets nærmere synspunkter om bruken av den foreslåtte dispensasjonshjemmelen, jf NOU 1993: 16 s 106:

«Dispensasjonsadgangen forutsettes i første rekke benyttet hvor boet er såpass lite og oversiktlig at det vil være ferdigbehandlet i løpet av en relativt kort periode. I slike tilfeller vil en foreløpig innberetning, ved siden av sluttinnberetningen, innebære et unødvendig arbeid for bostyreren. Utvalget understreker imidlertid at plikten til å inngi en foreløpig innberetning har en positiv side i den forstand at den kan bidra til at bobehandlingen får den nødvendige fremdrift. Det forutsettes derfor at unntaksbestemmelsen bare benyttes i tilfeller hvor dette ikke antas å ville ha noen uheldige følger i forhold til fremdriften i arbeidet.»

Departementet foreslår i tråd med utvalget visse endringer i oppregningen i første ledd nr 5 til 7.

I første ledd nr 5 foreslås innberetningsplikten utvidet til å gjelde alle straffbare forhold i tilknytning til skyldnerens økonomiske virksomhet. En tilsvarende utvidelse foreslås i gjeldsforhandlingstilfellene, jf § 21 første ledd nr 6. Bestemmelsen må ses i sammenheng med den foreslåtte rapporteringsplikten i § 122a. Om bakgrunnen for å utvide rapporteringsplikten overfor påtalemyndigheten, vises til de alminnelige motivene i del IV punkt 11.4.3 ovenfor. I likhet med utvalget kan ikke departementet se noen avgjørende grunn til at rapporteringsplikten skal være begrenset til bare overtredelse av straffeloven §§ 281 til 286, jf § 288, slik som i dag. Som nevnt er innberetningsplikten avgrenset til å gjelde straffbare forhold som har skjedd i tilknytning til skyldnerens økonomiske virksomhet. Departementet slutter seg til utvalgets bemerkninger om dette kriteriet, jf NOU 1993: 16 s 107:

«Utvalget antar at denne avgrensningen i praksis stort sett vil være relativt enkel å foreta, i alle fall i selskapsforhold. Det har nærmest formodningen mot seg at bostyreren under gjennomgangen av skyldnerens regnskaps- og forretningsforhold, vil komme over straffbare forhold som ikke knytter seg til den økonomiske virksomheten. Dette kan nok stille seg noe anderledes hvor konkursskyldneren ikke er et selskap, men driver personlig næringsvirksomhet. I slike tilfeller kan det tenkes tilfeller hvor det er en nokså flytende grense mellom skyldnerens næringsvirksomhet og vedkommendes personlige økonomi og personlige forhold generelt. Utvalget antar imidlertid at grensedragningen i de aller fleste tilfeller vil være uproblematisk og at en skjønnsmessig avgrensning er å foretrekke fremfor en mer kasuistisk utformet regel.»

I første ledd nr 6 foreslås at innberetningen også skal inneholde opplysninger om hvorvidt det antas å foreligge forhold som kan gi grunnlag for sanksjoner overfor skyldnerens revisor etter revisorloven § 14 tredje ledd. Avgjørende etter utvalgets utkast er om det foreligger forhold som kan «gi grunnlag for alvorlig kritikk fra Kredittilsynet». Departementet har etter forslag fra Norges Statsautoriserte Revisorers Forening valgt å knytte innberetningsplikten opp mot de forhold som er nevnt i revisorloven § 14 tredje ledd. Departementet antar at dette mer presist angir hvilke forhold som skal med i innberetningen. Revisorloven § 14 tredje ledd regner opp en rekke forhold som kan gi grunnlag for ulike sanksjoner (bortfall av bevilling for alltid eller en viss tid, suspensjon av bevilling eller tildeling av advarsel). I Ot prp nr 75 (1997-98) Om lov om revisjon og revisorer (revisorloven) er det foreslått en ny revisorlov. Dersom en ny revisorlov er vedtatt når proposisjonen her behandles i Stortinget, bør departementets lovforslag endres slik at det fra konkursloven § 120 første ledd nr 6 vises til §§ 9-1 og 9-2 i den nye revisorloven i stedet for til § 14 tredje ledd i revisorloven 14 mars 1964 nr 2.

Departementet vil for øvrig nevne at det ut fra hensynet til en forsvarlig saksbehandling ofte vil synes naturlig at vedkommende revisor gis anledning til å kommentere kritikken før innberetningen avgis (sml her høringsuttalelsene til Norges Registrerte Revisorers Forening og Norges Statsautoriserte Revisorers Forening gjengitt i del IV punkt 6 ovenfor). Noen ubetinget foreleggelsesplikt foreslås imidlertid ikke.

Det er gjort en mindre endring i annet ledd første punktum som følge av at det ikke lenger alltid vil foreligge en innberetning fra revisor, jf forslaget til § 90 annet ledd nr 1 og merknadene til den bestemmelsen ovenfor.

I annet ledd annet punktum er kravet om at skyldnerens erklæring skal avgis på «ære og samvittighet» tatt ut. Det vises til at prosesslovgivningens øvrige bestemmelser om avgivelse av forsikringer eller erklæringer på ære og samvittighet ble fjernet ved lov 7 april 1995 nr 15, og at denne bestemmelsen den gang ble oversett.

Nåværende fjerde ledd foreslås opphevet som overflødig etter endringene i første ledd innledningsvis.

Nåværende femte ledd blir da nytt fjerde ledd. I denne bestemmelsen foreslås det presisert at innberetningen også skal sendes til Konkursregisteret. Samme regel følger i dag av forskrift 23 august 1993 nr 824 om Konkursregisteret § 7 fjerde ledd, men departementet ser det som en fordel at bestemmelsen følger direkte av loven. For øvrig oppheves gjeldende § 120 femte ledd annet og tredje punktum, da regler med tilsvarende innhold foreslås innarbeidet i § 122a.

Til § 121

Bestemmelsen er justert som følge av at det ikke lenger alltid skal oppnevnes kreditorutvalg, jf § 83, og fordi det etter § 90 ikke alltid vil bli oppnevnt revisor.

Til § 122

Det følger av annet ledd første punktum at bostyreren skal sende kopi av sluttregnskapet og sluttredegjørelsen til alle kreditorene før skifteretten godkjenner regnskapet. I den forbindelse skal kreditorene gis en frist på minst to uker til å reise innsigelse mot at regnskapet godkjennes, at boet sluttes eller at bobehandlingen på annen måte opphører (innstilling etter § 135 er her særlig praktisk), jf annet ledd annet punktum. Gjeldende annet ledd pålegger bostyreren en plikt til å sende ut sluttregnskapet og sluttredegjørelsen først etter at regnskapet er godkjent. Denne plikten gjelder dessuten bare i slutningsboer. Departementet mener det er hensiktsmessig at kreditorene på et tidlig stadium gis sjanse til å reise innsigelse mot regnskapet eller mot at bobehandlingen skal avsluttes. Etter departementets syn bør denne varslingsplikten gjelde i alle boer, også i innstillingsboene. Dette kan bidra til at bostyreren blir gjort oppmerksom på feil og mangler som kan rettes opp før skifteretten kobles inn. Dessuten vil rutinen kunne sikre skifteretten et bedre grunnlag for å treffe sin avgjørelse.

Det foreslås presisert i § 128 første ledd at skifteretten ikke skal ta boet opp til slutning før regnskapet er godkjent, og at det bare er kreditorer som har reist innsigelse mot at boet sluttes, som skal meddeles skifterettens avgjørelse om å ta opp boet til slutning. Likeledes følger det av forslaget til § 135 tredje ledd tredje punktum at skifteretten må ha godkjent et revidert regnskap før bobehandlingen kan innstilles, og av forslaget til § 135 fjerde ledd annet punktum at bare kreditorer som har reist innsigelse mot at bobehandlingen innstilles, skal meddeles kjennelsen om innstilling.

Det foreslås også presisert i § 157 annet ledd annet punktum at forslag til godtgjørelse for bostyreren og eventuelle kreditorutvalgsmedlemmer skal forelegges kreditorene i forbindelse med at sluttregnskapet sendes ut. Det samme gjelder forslag til godtgjørelse for revisor, jf § 158 tredje punktum. Forslagene til godtgjørelse vil i praksis fremkomme som poster i det sluttregnskapet som skal sendes ut.

Til § 122a

Bestemmelsen, som i hovedsak svarer til utvalgets utkast, fastsetter hvilke plikter bostyrer og borevisor har i forhold til påtalemyndigheten og Kredittilsynet. Det er her tale om dels en videreføring av reglene i gjeldende § 120 femte ledd annet og tredje punktum, dels en utvidelse av pliktene i forhold til dagens lov. Om bakgrunnen for endringene vises til de alminnelige motiver i del IV punkt 11.4.3 ovenfor.

Etter første ledd første punktum skal bostyreren så tidlig som mulig gi opplysninger til påtalemyndigheten dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i § 120 første ledd nr 5. En lignende regel fremgår i dag av § 120 femte ledd tredje punktum. Departementet vil som utvalget understreke betydningen av at påtalemyndigheten på et tidlig tidspunkt gjøres kjent med mistanken om straffbare forhold, både av hensyn til en effektiv og vellykket etterforskning og for å unngå oversittelse av eventuelle foreldelsesfrister. Om nødvendig må altså påtalemyndigheten underrettes før innberetningen etter § 120 foreligger. § 120 første ledd nr 5 foreslås for øvrig utvidet til å gjelde straffbare forhold generelt i forbindelse med næringsvirksomheten, ikke bare forhold som rammes av straffeloven §§ 281 til 286, jf § 288. Ved at § 122a viser til § 120, utvides også opplysningsplikten utenom innberetningstilfellene tilsvarende. - Første ledd første punktum pålegger også bostyreren å underrette Kredittilsynet dersom det antas å foreligge forhold som nevnt i § 120 første ledd nr 6, dvs forhold som kan gi grunnlag for sanksjoner fra Kredittilsynet mot skyldnerens revisor etter revisorloven § 14 tredje ledd (sml §§ 9-1 og 9-2 i forslaget til ny revisorlov, jf Ot prp nr 75 (1997-98)). Denne tilføyelsen innebærer en utvidelse av dagens underretningsplikt.

Første ledd annet punktum slår fast at innberetninger etter §§ 120 til 122 skal sendes til påtalemyndigheten når de omhandler forhold som nevnt i § 120 første ledd nr 5, og til Kredittilsynet når de omhandler forhold som nevnt i § 120 første ledd nr 6. Etter dagens lov skal påtalemyndigheten eventuelt bare tilsendes den foreløpige innberetningen (jf gjeldende § 120 femte ledd annet punktum), eventuelt en særskilt innberetning i forbindelse med innstilling av bobehandlingen (jf gjeldende § 135 første ledd tredje punktum). Plikten til å oversende innberetninger til Kredittilsynet er en nyskapning.

Annet ledd første punktum pålegger bostyreren (eventuelt borevisor, jf tredje ledd) en bistandsplikt overfor påtalemyndigheten og Kredittilsynet med hensyn til å fremskaffe opplysninger og dokumenter som tilhører boet til bruk i etterforskingen av forhold som nevnt i § 120 første ledd nr 5 og 6. Det synes i dag noe uklart i hvilken utstrekning boet har plikt til å bistå påtalemyndigheten i forbindelse med etterforskning utover det som følger av innberetnings- og underretningsplikten i § 120 femte ledd. Departementet er enig med utvalget (jf NOU 1993: 16 s 108) i at det bør legges til rette for et mer rutinemessig og nært samarbeid mellom påtalemyndigheten og boet i tilfeller hvor det foreligger mistanke om straffbare forhold. Forslaget klargjør at bostyreren har en slik bistandsplikt. Dette gjelder imidlertid bare såfremt regler om taushetsplikt overfor tredjeperson ikke er til hinder for det. Taushetsplikten kan ha grunnlag i lov eller avtale. Utvalget nevner som eksempler «debitors taushetsplikt i egenskap av advokat vedrørende klientens forhold eller avtalte taushetspliktsregler i forbindelse med f eks lisensavtaler» (NOU 1993: 16 s 108).

Annet ledd annet punktum fastsetter at bostyreren (eventuelt borevisor, jf tredje ledd) har krav på særskilt godtgjørelse av det rekvirerende organ (dvs påtalemyndigheten eller Kredittilsynet) dersom bistanden innebærer arbeid som faller utenfor den ordinære bobehandling. Det er vanskelig å angi nærmere hva som skal anses å høre til den ordinære bobehandlingen. Spørsmålet har en side til diskusjonen om hvilke formål bobehandlingen skal vareta. I utgangspunktet er konkursen et sivilrettslig instrument som primært skal vareta kreditorenes interesser, jf del IV punkt 9.1 ovenfor og formålsbestemmelsene i § 85 første ledd og § 88 annet ledd. Påtalemyndighetens eller Kredittilsynets ønske om å forfølge skyldneren er strengt tatt kreditorene uvedkommende. Samtidig er det klart at bobehandlingen et stykke på vei også må sies å vareta offentlige interesser, bl a det offentliges interesse i å etterforske og påtale straffbare forhold.

Hva som skal regnes å høre under den ordinære bobehandlingen, må avgjøres konkret. Departementet legger til grunn at kurante henvendelser som bostyreren (eventuelt borevisoren) enkelt kan besvare, ikke kan gi grunnlag for særskilt godtgjørelse. Bistanden må ha et visst omfang. Tidsforbruket vil her måtte stå sentralt. I de typiske innstillingsboene, hvor utgiftene til bobehandlingen (herunder gebyret til skifteretten) i praksis gjerne må holdes innenfor 20 000 kroner (sml konkursloven § 73, jf forskrift 17 juli 1989 nr 566), sier det seg selv at det er begrenset hva en privatpraktiserende advokat eller revisor kan pålegges av arbeid uten særskilt godtgjørelse. Dette stiller seg selvfølgelig annerledes hvis det er stilt garanti etter Justisdepartementets særskilte garantiordning for fortsatt bobehandling (se nærmere om denne i del IV punkt 11.4.5). Her vil jo bobehandlingen nettopp tilføres midler i den hensikt å avdekke straffbare forhold i forbindelse med konkursen.

Utvalgets forslag bygger på at godtgjørelsen skal fastsettes av skifteretten. Den norske Dommerforening kritiserer utvalget på dette punktet og uttaler:

«Dersom påtalemyndigheten og Kredittilsynet engasjerer boets organer til å foreta noe de gjerne må være pliktige til, må forutsetningsvis oppdragsgiveren også legge rammen for det arbeid som skal gjøres. Dommerforeningens utvalg går sterkt i mot at skifteretten skal fastsette slike tilleggsgodtgjørelser. Oppdragsgivers egne organer skulle være best egnet til å kontrollere oppdraget, oppdragets utførelse og at dette står i rimelig forhold til den ønskede betaling. Disse salærspørsmålene oppstår forøvrig normalt svært lenge etter at bobehandlingen er avsluttet og skifteretten vil derfor heller ikke være et naturlig «klageorgan». Arbeidet som boets organer utfører for påtalemyndigheten er forøvrig av en annen art enn boarbeidet, også med hensyn til behovet for kontorressurser m.v. Det kunne være naturlig å falle tilbake på de alminnelige salærsatser som overalt ellers benyttes når det utføres arbeid for det offentlige.»

Departementet slutter seg til Dommerforeningens innvendinger og har valgt å ikke foreslå en regel om at skifteretten skal fastsette godtgjørelsen. Departementets forslag regulerer således ikke hvordan en eventuell uenighet om godtgjørelsen skal løses. Det forutsettes at det her vil være tale om et alminnelig kontraktsforhold hvor premissene for oppdraget - herunder godtgjørelsen - må klarlegges på forhånd. Departementet er for øvrig enig med Dommerforeningen i at det i disse tilfellene synes naturlig å bygge på de alminnelige salærsatsene for arbeid for det offentlige.

Ifølge tredje ledd skal annet ledd gjelde tilsvarende for en eventuell borevisor. Bistand fra borevisor kan f eks være aktuelt hvor det av hensyn til straffeforfølgningen er ønskelig å bestemme insolvenstidspunktet nærmere.

Til § 122b

Bestemmelsen gir rett til å makulere skyldnerens regnskapsmateriale når bostyreren finner at det ikke lenger har betydning for bobehandlingen. Om bakgrunnen for å gi en slik regel vises til de alminnelige motiver i del IV punkt 8.4 ovenfor. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslaget til § 80 første ledd som fastslår bostyrerens plikt til å sikre skyldnerens regnskaper og regnskapsmateriale snarest mulig etter konkursåpningen. Regelen i ny § 122b innebærer en presisering av hvor langt plikten til å ta hånd om skyldnerens regnskapsmateriale strekker seg i tid.

Regnskapsmaterialet kan i utgangspunktet bare sies å ha betydning for bobehandlingen så lenge boet ikke er sluttet etter § 128 eller innstilt etter § 135. At enkelte av boets kreditorer har interesse av at regnskapsmaterialet oppbevares ut over dette - f eks skatte- og avgiftsmyndighetene til bruk for senere inndrivelse av restgjeld - er ikke nok til å pålegge boet en oppbevaringsplikt. Det kan imidlertid tenkes at boet som sådant også kan ha behov for materialet etter at konkursen er formelt avsluttet, f eks hvis boet er involvert i en verserende omstøtelsessak (sml i den forbindelse forslaget til § 128 annet ledd). Eventuelle utgifter til makulering eller til oppbevaring (hvor dette har betydning for bobehandlingen), må dekkes som massefordringer, jf dekningsloven § 9-2 første ledd nr 2.

Annet punktumpålegger bostyreren å varsle skyldneren, påtalemyndigheten og skatte- og avgiftsmyndighetene om at regnskapsmaterialet vil bli makulert hvis ingen innen en rimelig frist påtar seg å overta regnskapsmaterialet. Er skyldneren en juridisk person (f eks et aksjeselskap), må varselet så vidt mulig gis til representanter for skyldneren (styret eller styrets leder). For øvrig nevnes at privatpersoner som går konkurs kan ha plikt til å oppbevare regnskapsmaterialet også etter konkursens avslutning i henhold til regnskapsloven 17 juli 1998 nr 56 § 2-7. En tilsvarende oppbevaringsplikt kan derimot neppe pålegges f eks styremedlemmene i et aksjeselskap som går konkurs. - Med uttrykket skatte- og avgiftsmyndighetene siktes det til skatteoppkreveren (kommunekassereren/kemneren), skattefogden og fylkesskattekontoret. Forslaget stiller ikke krav om at varselet skal være skriftlig, selv om dette oftest vil være mest naturlig. Det er heller ikke sagt noe nærmere om fristens lengde utover at fristen skal være rimelig. I dette ligger at adressatene må få en reell mulighet til å ta stilling til om regnskapsmaterialet skal overtas. Fristens lengde kan her tenkes å variere ut fra boets art og hvor stort omfang materialet har. Den som overtar materialet, må selv dekke eventuelle utgifter til oppbevaring. Lovforslaget sier for øvrig ikke noe om hvem som skal overta materialet dersom flere interessenter skulle melde seg. Departementet legger til grunn at dette spørsmålet i så fall vil finne sin løsning i praksis.

I tredje punktum er det presisert at bostyreren også bør varsle andre kreditorer (enn skatte- og avgiftsmyndighetene) som kan tenkes å ha interesse av å overta regnskapsmaterialet. Private kreditorer vil f eks kunne ha nytte av materialet i forbindelse med innkreving av udekket gjeld etter konkursen.

Til § 123

Første ledd og annet ledd første punktum er justert som følge av at kreditorutvalg ikke lenger skal være obligatorisk og at det dermed ikke nødvendigvis vil finnes noe bostyre, sml de alminnelige merknadene i del IV punkt 3.3 ovenfor.

Annet ledd nytt tredje punktum slår fast at en eventuell begjæring om at avstemningen skal skje i avstemningsmøte, skal følge med i oversendelsen av akkordforslaget til skifteretten. Bestemmelsen har sammenheng med at avstemningen skal skje skriftlig om ikke skifteretten bestemmer at det skal avholdes avstemningsmøte, jf henvisningen i § 124 annet ledd annet punktum til § 40 annet ledd.

Til § 124

Reglene om vedtakelse av akkordforslag under konkurs foreslås endret i samsvar med endringene i reglene om tvangsakkord utenfor konkurs. Det foreslås i § 40 annet ledd at avstemningen ved tvangsakkord utenfor konkurs skal skje skriftlig, med mindre skifteretten etter begjæring fra gjeldsnemnda bestemmer at det skal stemmes over forslaget i et eget avstemningsmøte. (Denne endringen er nærmere kommentert i del III punkt 11 ovenfor.) Ved en tvangsakkord under konkurs er det naturlig at skifteretten tar stilling til en tilsvarende begjæring fra bostyreren (eller bostyret, hvis det er opprettet kreditorutvalg), jf første ledd første punktum.

I annet ledd første punktum er kravet om rekommandert utsendelse til kreditorene fjernet. Noe slikt krav gjelder heller ikke når akkordforslaget sendes ut utenfor konkurs, jf forslaget § 40 første ledd. Det presiseres videre at bostyrerens - eventuelt bostyrets - uttalelse og listen som nevnt i § 41 skal vedlegges utsendelsen. Dette følger også av annet punktum som gir reglene i §§ 40 til 44 tilsvarende anvendelse, idet bostyreren eller et eventuelt bostyre trer istedenfor gjeldsnemnda. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende tredje ledd annet punktum. Henvisningen innebærer bl a at avstemningen i utgangspunktet skal skje skriftlig (§ 40 annet ledd), at kreditorene skal gis minst to ukers frist til å vurdere akkordforslaget (§ 40 første og annet ledd) og at disse skal innkalles til eventuelt avstemningsmøte (§ 40 annet ledd). At gjeldende tredje ledd første punktum ikke foreslås videreført, betyr altså at avstemningen over akkordforslaget ikke lenger skal skje i skiftesamling.

Til § 125

Annet ledd nytt tredje punktum gir § 53 tredje ledd tilsvarende anvendelse. Bostyreren må dermed publisere melding om eventuelt bortfall av pantheftelser som følge av tvangsakkorden i bl a realregistrene. Om slikt bortfall vises for øvrig til de alminnelige merknader i del III punkt 10 ovenfor.

Til kapittel XV

Det forelsås i dette kapitlet en omlegging av prosedyren for slutning og utlodning. Om bakgrunnen for disse endringsforslagene, vises til de alminnelige merknadene i del IV punkt 5 ovenfor.

Kapitteloverskriften forelsås endret for at det skal fremgå at kapittel XV ikke bare regulerer utlodning, men også slutning av boet og utbetaling av dividende.

Til § 127

Endringene svarer med noen mindre språklige justeringer helt til utvalgets forslag. Første ledd første punktum er justert slik at det ikke lenger fremgår at fordringsprøvingen skal skje på skiftesamling. Det vises til forslaget til § 111 som fastsetter at fordringsprøvingen i utgangspunktet skal foretas av bostyreren (eventuelt av bostyret hvis det er opprettet kreditorutvalg) og ikke på skiftesamling. I første ledd nytt annet punktum foreslås at bostyreren kan utbetale fortrinnsberettigede lønnskrav m m (jf dekningsloven § 9-3) selv om det ikke er foretatt noen formell utlodning. Det kreves imidlertid at det åpenbart er dekning for slike fordringer. Departementet ser i likhet med utvalget ingen betenkeligheter med at det i slike tilfeller foretas utbetaling uten formell utlodning.

Annet ledd er endret som følge av at ikke alle anmeldte fordringer skal prøves, men bare de som innstilles, jf forslaget til § 111. Dessuten gis bostyreren kompetansen til å begjære foreløpig utlodning. I dag skal begjæring alltid fremsettes av bostyret, noe departementet mener er unødvendig kompliserende. Det vises for øvrig til forslaget til § 83.

Til § 128

Det følger av første ledd første punktum at skifteretten heretter skal ta boet opp til slutning uten at det avholdes noen skiftesamling. Skifterettens avgjørelse om å ta eller ikke ta boet opp til slutning, skal fortsatt kunne påkjæres etter vanlige regler, jf § 152 annet ledd. På samme vis som etter dagens lov, kan boet først tas opp til slutning når alle boets eiendeler er realisert, dets fordringer er inndrevet og alle tvister om fordelingen er avgjort. I tillegg foreslås presisert at et revidert boregnskap må være godkjent før boet kan sluttes. Regnskapet skal revideres enten av borevisor, skifteretten, kreditorutvalget eller særskilt oppnevnt revisor (jf § 90 annet ledd nr 2, jf fjerde ledd annet punktum) og skal godkjennes av skifteretten (sml § 122 annet ledd).

Utvalget foreslår i sitt utkast til § 128 første ledd andre til fjerde punktum at skyldneren og kreditorene på forhånd skal tilsendes bostyrerens forslag til salærer og forslag om at boet skal tas opp til slutning. Disse skal samtidig gis en frist til å reise innsigelse mot forslagene. Departementet er enig i at det virker fornuftig å ta opp disse tingene med skyldneren og kreditorene før slutningen av boet. Eventuelle innsigelser kan dermed komme frem og bli tatt hensyn til på et tidligere tidspunkt enn i dag, slik at nødvendige rettelser kan skje før boet tas opp til slutning. Etter departementets syn kan imidlertid disse reglene mer passende innarbeides i § 122. I departementets forslag til § 122 annet ledd fremgår det således at alle kreditorer skal tilsendes boets sluttregnskap og sluttredegjørelse før skifteretten kan godkjenne regnskapet (og dermed ta boet opp til slutning). I § 157 annet ledd foreslås det likeledes presisert at kreditorene samtidig skal forelegges forslag til godtgjørelse for bostyreren og eventuelle medlemmer av kreditorutvalget. Kreditorene skal etter forslaget til § 122 annet ledd gis en frist på minst to uker til å reise innsigelse mot at regnskapet godkjennes eller at boet sluttes. (Etter gjeldende § 122 annet ledd skal slikt materiale sendes kreditorene først etter at boet er tatt opp til slutning.) § 128 første ledd annet punktum fastslår at det bare er kreditorer som har reist innsigelse mot at boet tas opp til slutning, som skal meddeles at boet er sluttet. (En lignende regel foreslås for innstillingsboene, jf § 135 fjerde ledd annet punktum). I og med at samtlige kreditorer allerede vil ha fått varsel om den forestående slutningen, har etter departementets mening bare de som har motsatt seg at boet tas opp til slutning, et rimelig krav på å bli varslet om skifterettens endelige avgjørelse.

Departementet har for øvrig ikke foreslått egne regler om hva som skal skje dersom skifteretten på bakgrunn av fremkomne innsigelser ikke tar boet opp til slutning. I noen tilfeller må bostyreren her kunne gis mulighet til å rette opp de forholdene som er til hinder for at boet sluttes. I andre tilfeller vil manglene være av en slik art at det vil virke naturlig å be bostyreren om nytt sluttregnskap og ny sluttredegjørelse. I så fall må varslingsrutinene i § 122 annet ledd på nytt følges.

Første ledd tredje punktum fastslår at bostyreren skal forestå sluttutlodningen snarest mulig etter at boet er tatt opp til slutning. Etter dagens ordning skal skifteretten besørge dette i et rettsmøte (jf gjeldende § 130 første ledd første punktum). Bostyrerens sluttutlodning kan påklages til skifteretten, jf forslaget til § 130.

Tredje ledd svarer til gjeldende § 130 annet ledd uten at det er tilsiktet noen realitetsendringer.

Ifølge fjerde ledd skal utlodningen meddeles alle fordringshavere som har fått godkjent sine fordringer (jf § 113) med opplysning om klageretten etter § 130. Det forutsettes at bostyreren besørger denne varslingen. Meddelelsen kan skje ved vanlig brev. Dagens lov krever ikke at kreditorene skal varsles individuelt om utlodningen. I stedet skal utlodningen kunngjøres i Norsk lysingsblad og i en avis alminnelig lest på stedet (jf gjeldende § 130 tredje ledd, jf § 78 tredje ledd første punktum). Departementet er kommet til at denne kunngjøringsrutinen er unødvendig når kreditorene skal motta individuell underretning om utlodningen. Det vises for øvrig til at dagens krav om kunngjøring av innstilling av bobehandlingen heller ikke videreføres, jf § 135 fjerde ledd og merknadene til denne bestemmelsen nedenfor.

Femte ledd svarer til gjeldende § 131 annet ledd med de endringer som blir nødvendige ved at bostyreren nå skal foreta utlodningen og at denne kan angripes gjennom klage til skifteretten. For øvrig tilsiktes ingen realitetsendringer.

Til § 130

Første ledd fastslår at bostyrerens utlodning kan påklages til skifteretten av kreditorer som har fått godkjent sine fordringer, jf § 113. Klagefristen er på en måned og tilsvarer således kjæremålsfristen etter gjeldende § 131 første ledd. Fristen regnes fra det tidspunkt bostyreren avga sin meddelelse etter § 128 fjerde ledd (eventuelt § 128 femte ledd annet punktum). Det foreslås videre at klagen må være skriftlig og grunngitt. Bostyreren skal gis anledning til å uttale seg om klagen før skifteretten treffer sin avgjørelse. Hvis bostyreren kommenterer klagen nærmere, vil det ofte være naturlig at skifteretten forelegger disse kommentarene for klageren; i noen tilfeller vil klagen da kunne trekkes tilbake slik at skifteretten slipper å realitetsbehandle den. Departementet har imidlertid i motsetning til utvalget (jf dets utkast § 130 annet ledd annet punktum) ikke villet pålegge skifteretten en uttrykkelig foreleggelsesplikt her. - Skifteretten treffer sin avgjørelse i klagesaken ved kjennelse som kan påkjæres etter vanlige regler, jf § 152 annet ledd. Kjæremålsfristen vil etter departementets forslag her fortsatt være to uker, jf § 153 annet punktum - ikke én måned som utvalget uttrykkelig foreslår i sitt utkast § 130 fjerde ledd annet punktum for tilfellene hvor klagen tas til følge. Spørsmålet om å sette kjæremålsfristen til en måned bør etter departementets mening vurderes som ledd i en mer generell opprydding i rettsmiddelfristene, jf Justisdepartementets høringsbrev 6 mars 1996 om endringer i rettergangslovgivningen m m s 11-14.

Annet ledd regulerer fremgangsmåten i tilfellene hvor klageren får helt eller delvis medhold. Skifteretten skal da snarest mulig foreta ny utlodning og kan i den forbindelse be bostyreren utarbeide et nytt utlodningsforslag. Den nye utlodningen skal meddeles de kreditorer som får et mindre beløp enn angitt i bostyrerens utlodning.

Til § 131

Paragrafen foreslås opphevet. En parallell til første ledd foreslås i § 130 første ledd første og annet punktum, mens annet ledd foreslås videreført i § 128 femte ledd.

Til § 132

Første ledd er en videreføring av gjeldende første ledd. Bostyreren kan først utbetale dividende når klagefristen er utløpt og eventuelle fremsatte klager er rettskraftig avgjort (av skifteretten eller av en eventuell kjæremålsinstans). Annet ledd er justert som følge av bostyrerens utlodning skal kunne påklages til skifteretten. Kjæremål over utlodningen kan fortsatt forekomme hvis skifterettens avgjørelse i klagesaken påkjæres.

Ifølge tredje ledd skal bostyreren på eget tiltak sende utbetalingslisten til skifteretten når betalingen er gjennomført. Sammen med listen skal følge dokumentasjon (f eks betalingsgiroer) og bekreftelse fra borevisor på at utbetalingen har skjedd i samsvar med listen. Hvis det ikke er oppnevnt borevisor (sml § 90 fjerde ledd første punktum) eller den oppnevnte revisor er fritatt for å revidere boets regnskap (sml § 90 tredje ledd annet punktum), skal bekreftelsen etter § 132 tredje ledd være gitt av den som i henhold til § 90 fjerde ledd annet punktum i stedet skal revidere boet; dvs enten skifteretten, kreditorutvalget eller særskilt oppnevnt revisor.

Til § 135

Det foreslås visse endringer i prosedyren for innstilling av bobehandlingen. Forslaget svarer delvis til utvalgets utkast.

Utvalgets utkast bygger på at spørsmålet om sikkerhetsstillelse for fortsatt bobehandling først skal tas opp i en eventuell skiftesamling. Den norske Dommerforening er kritisk til dette, og uttaler i den forbindelse:

«Dersom boets midler ikke er tilstrekkelig til å dekke omkostningene som er pådratt eller vil påløpe ved en fortsatt bobehandling, og det ikke er stilt sikkerhet, eller stillede sikkerheter ikke er tilstrekkelig, må det adekvate i første omgang være at bobestyreren tar dette problem opp med kreditorene, eventuelt kun de største kreditorene. Dersom det ikke stilles sikkerhet for fortsatt bobehandling er det aktuelt å ta dette opp med skifteretten, og i denne anledning gjøre innstilling overfor skifteretten dersom det er aktuelt å foreslå videre bobehandling over særskilt bevilgning for undersøkelser om økonomisk kriminalitet, eller over statens alminnelige garantiansvar. Det er uhensiktsmessig, kostnadskrevende og forsinkende å legge opp til behandling i skiftesamling av slike spørsmål. Telefon og telefax er i vår tid mer hensiktsmessig.»

Departementet kan slutte seg til Dommerforeningens merknader på dette punktet. Departementet vil legge til at det allerede i dag synes å være vanlig praksis at bostyreren - hvis det ligger an til at boet må innstilles - tidlig avklarer mulighetene for at det blir stilt sikkerhet for fortsatt bobehandling. Departementet foreslår etter dette en uttrykkelig regel om at bostyreren - i tilfeller hvor boets midler finnes utilstrekkelige til fortsatt bobehandling - skal vurdere å kontakte kreditorer eller berørte offentlige myndigheter med sikte på å få dem til å stille sikkerhet for omkostningene ved en fortsatt bobehandling, jf første ledd første punktum. Det oppstilles ingen ubetinget plikt til å ta kontakt med slike interessenter. Bostyreren må på dette punktet utvise et forsvarlig skjønn. I noen tilfeller vil det synes klart at fortsatt bobehandling uansett ikke vil være aktuelt. Boet består kanskje bare av småkreditorer som klart ikke vil være villige til å påta seg et garantiansvar, eller virksomheten har vært så vidt beskjeden at fortsatt bobehandling i alle fall synes uhensiktsmessig. Skifteretten kan selvsagt overprøve bostyrerens beslutning om å ikke forsøke å få stilt sikkerhet for ytterligere bobehandling.

Bostyreren bør normalt bare ta kontakt med de største kreditorene, eller rettere: kreditorer som har mest å tape ved en innstilling og som forutsetningsvis har størst økonomisk interesse av en eventuelt fortsatt bobehandling. Kontakten kan skje helt formløst, men vedkommende kreditor(er) må om nødvendig gis en rimelig frist til å avgjøre om sikkerhet skal stilles. Det understrekes at alle kreditorer - også de som ikke er blitt særskilt kontaktet av bostyreren etter denne regelen - alltid skal varsles om og gis mulighet til å protestere mot en forestående innstilling av bobehandlingen i forbindelse med at bostyrerens sluttregnskap og sluttredegjørelse sendes ut, jf forslaget til § 122 annet ledd. Etter omstendighetene må det i forhold til § 135 første ledd være tilstrekkelig at bostyreren i sluttredegjørelsen medtar en generell oppfordring til alle kreditorene om å vurdere å stille sikkerhet for fortsatt bobehandling. Normalt forutsettes imidlertid at bostyreren gjør mer aktive og individuelt rettede forsøk på å få de aktuelle kreditorene på banen.

Av første ledd første punktum fremgår videre at berørte offentlige myndigheter om nødvendig også skal kontaktes før bostyreren innstiller på at bobehandlingen skal innstilles. Som oftest vil offentlige myndigheter også være kreditorer i boene. I den forbindelse nevnes at Finansdepartementet og Direktoratet for arbeidstilsynet i dag administerer egne garantiordninger for fortsatt bobehandling i boer hvor det foreligger henholdsvis udekkede skatte- og avgiftskrav og udekkede regresskrav etter lønnsgarantiordningen. En nærmere omtale av disse garantiordningene er gitt i del IV punkt 11.4.5 ovenfor. I tillegg har Justisdepartementet en særskilt garantiordning for tilfeller hvor bobehandlingen viser at det foreligger mistanke om økonomisk kriminalitet. Her kreves ikke at det offentlige er berørt i egenskap av kreditor. Som nevnt i del IV punkt 11.4.5 ovenfor foreslås denne garantiordningen utvidet til også å gjelde sivilrettslig forfølging.

Dersom sikkerhet ikke blir stilt eller bostyreren ikke foretar slik kontakt som nevnt i første punktum, skal bostyreren etter første ledd annet punktum avgi innstilling til skifteretten om at bobehandlingen skal innstilles. Normalt vil det være hensiktsmessig at innstillingen tas inn i sluttredegjørelsen som skal sendes ut til alle kreditorene, jf første ledd tredje punktum, jf § 122 annet ledd. Regelen i § 122 annet ledd innebærer for øvrig at kreditorene gis mulighet til å reise innsigelse mot at bobehandlingen innstilles.

Hvis skyldnerens regnskapsmateriale ikke er sikret eller hvis skyldnerens forretningsførsel ikke er gjennomgått, skal det i innstillingen gis en særskilt redegjørelse for hvorfor dette ikke har skjedd, jf annet ledd første punktum. Det følger av forslaget til § 80 første ledd første punktum at regnskapsmaterialet skal sikres så snart som mulig etter konkursåpningen. (Om oppbevaring av regnskapsmateriale som ikke lenger har betydning for bobehandlingen, vises til § 122b.) Videre følger det av § 120 første ledd nr 1 at det i den foreløpige innberetningen skal gis en oversikt over skyldnerens forretningsførsel. Utvalget påpeker (jf NOU 1993: 16 s 110) at sikring av regnskapene og gjennomgåelse av forretningsførselen står sentralt i bobehandlingen, og at det er av stor interesse for skifteretten å få klarlagt hvorfor dette eventuelt ikke er gjort. Departementet vil som utvalget understreke at bostyreren normalt bør prioritere innsatsen mot disse oppgavene også i innstillingsboene, men at det kan forekomme tilfeller hvor dette ikke lar seg gjøre med tilgjengelige midler.

Etter annet ledd annet punktum skal det i innstillingen redegjøres for om det antas å foreligge straffbare forhold i forbindelse med skyldnerens økonomiske virksomhet. Samme regel følger av dagens lov (jf § 135 første ledd tredje punktum), men i tillegg foreslås nå presisert at det også skal redegjøres for hvilke undersøkelser som er foretatt i den forbindelse. Det nevnes for øvrig at påtalemyndigheten eller Kredittilsynet i mange tilfeller allerede vil ha mottatt slike opplysninger i medhold av § 122a.

Når bostyreren har gitt sin innstilling og sluttredegjørelsen dessuten har vært forelagt skyldneren og kreditorene etter § 122, kan skifteretten beslutte at bobehandlingen skal innstilles eller at det skal innkalles til skiftesamling til drøftelse av spørsmålet om innstilling av bobehandlingen, jf tredje ledd første punktum.Det forutsettes at den skriftlige prosedyren som § 122 annet ledd gir anvisning på i normaltilfellene vil være tilstrekkelig betryggende og hensiktsmessig til å forberede grunnlaget for en innstilling av bobehandlingen. Det skulle således normalt ikke være behov for noen egen skiftesamling for å ta stilling til dette. Departementet har som utvalget likevel valgt å åpne for at skifteretten fortsatt kan innkalle til skiftesamling til drøftelse av innstillingsspørsmålet. Slik skiftesamling er (med mindre det er besluttet forenklet bobehandling) obligatorisk i dag, jf gjeldende § 135 første ledd første punktum. Tredje ledd annet punktum svarer til nåværende første ledd annet punktum. I tredje punktum er det presisert at bobehandlingen ikke kan innstilles før skifteretten har godkjent et revidert regnskap. En tilsvarende presisering foreslås for slutningsboene i § 128 første ledd første punktum. Regelen i forslaget til § 122 annet ledd innebærer at kreditorene alltid vil bli gitt anledning til å reise innsigelse mot bostyrerens forslag til sluttregnskap og til at bobehandlingen innstilles.

Det følger av fjerde ledd første punktumat innstillingen av bobehandlingen skal skje ved kjennelse, enten denne kun bygger på bostyrerens innstilling eller spørsmålet har vært drøftet på skiftesamling. Ifølge annet punktum skal bare kreditorer som har reist innsigelse mot at bobehandlingen innstilles, bli underrettet særskilt om skifterettens kjennelse. Som nevnt skal kreditorene gjennom sluttredegjørelsen gis anledning til å reise slik innsigelse, sml forslaget til § 122 annet ledd. En tilsvarende meldingsrutine foreslås for slutningsboene, jf § 128 første ledd annet punktum.

Departementet understreker at gjeldende § 135 annet ledd ikke videreføres. Dette betyr at innstillingen av bobehandlingen ikke lenger skal kunngjøres som bestemt i § 78 tredje ledd første punktum, dvs i Norsk lysingsblad og i en avis som er alminnelig lest på stedet. Heller ikke sluttutlodningen i slutningsboer foreslås lenger kunngjort, jf merknadene til § 128 fjerde ledd. Departementet er kommet til at en slik kunngjøring er unødvendig. I den forbindelse vises til at konkursåpningen - som tidligere - alltid vil bli kunngjort i samsvar med § 78 tredje ledd første punktum. Videre vil alle kjente kreditorer bli varslet individuelt med oppfordring om å melde sine krav til boet (jf § 78 tredje ledd annet punktum). Kreditorer som ikke får innstilt sine fordringer fordi de åpenbart ikke vil oppnå dekning, skal underrettes særskilt om dette (jf § 110 tredje ledd annet punktum). Endelig kommer at samtlige kreditorer vil få tilsendt bostyrerens forslag til sluttregnskap og sluttredegjørelse med anledning til å reise innsigelse mot bl a at bobehandlingen skal innstilles (jf § 122 annet ledd). Departementet mener at kreditorene etter dette er gitt tilstrekkelig mulighet til å protestere mot at bobehandlingen innstilles.

Til § 138

I første ledd annet punktum er det presisert at det i utgangspunktet er bostyrerens oppgave å sørge for sletting av meldinger som er gitt i henhold til § 79 tredje ledd (dvs registrering i henholdsvis grunnboken og lignende realregistre og Verdipapirsentralen). Skifteretten kan imidlertid beslutte å utføre denne oppgaven selv. Ifølge første ledd tredje punktum er det ut fra informasjonshensyn tatt inn en henvisning til regelen i merverdiavgiftsloven § 27 annet ledd som pålegger bostyreren å gi melding til avgiftsmyndighetene om avslutningen av konkursen. En tilsvarende henvisning foreslås for øvrig inntatt i § 79 sjette ledd.

Til § 141

Paragrafen oppheves i sin helhet. Det vises til de alminnelige motiver i del IV punkt 2 ovenfor hvor det fremgår at de forenklinger § 141 gir anvisning på, for en stor del innarbeides i lovens øvrige regler.

Regelen i § 141 første ledd nr 1 om at skifteretten kan opptre som bostyrer, foreslås ikke videreført. Utvalget uttaler (jf NOU 1993: 16 s 46-47) at bestemmelsen etter det utvalget kjenner til praktisk talt ikke blir benyttet. Ifølge utvalget skyldes dette dels at skifterettene allerede er belastet med arbeid, dels at bobehandlingsarbeid ikke uten videre faller inn under de arbeidsoppgaver skifteretten bør befatte seg med. Departementet slutter seg til utvalget og legger til at heller ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette forslaget. Opphevelsen betyr altså at det skal oppnevnes bostyrer i alle boer.

Første ledd nr 2 er for så vidt innarbeidet i § 83 tredje ledd tredje punktum.

Første ledd nr 3 og 4 er med noen endringer tatt inn i § 90 tredje ledd, jf fjerde ledd.

Første ledd nr 5 foreslås ikke videreført i sin nåværende form. Departementet går som utvalget inn for at skiftesamlingens kompetanse på en rekke punkter overføres til andre boorganer, i første rekke bostyreren. Det vises til del IV punkt 4 ovenfor.

Realiteten i første ledd nr 6 foreslås innarbeidet i § 120 første ledd innledningsvis, sml også § 122a.

Til § 145

Det foreslås en viss utvidelse av skifterettens alminnelige kompetanse under gjeldsforhandling og konkurs. Det er tale om en utvidelse dels av skifterettens enekompetanse, dels av dens fakultative kompetanse. Endringene svarer et stykke på vei til utvalgets forslag.

Blant høringsinstansene har bare Den norske Dommerforening kommentert forslaget. Dommerforeningen slutter seg til endringene og viser i den forbindelse til «at det bør spare både tid og omkostninger å få avgjort tvister under konkurs og gjeldsforhandling etter de meget hensiktsmessige skifteprosessuelle bestemmelser, av den domstolen som ellers har konkurssaken til behandling».

Første ledd nr 3 klargjør at skifteretten har eksklusiv kompetanse til å avgjøre også om en anmeldt massefordring skal godkjennes. Etter dagens lov har skifteretten neppe slik kompetanse, jf Kristian Huser: Gjeldsforhandling og konkurs, bind 2 (Bergen 1988) s 187-188.

Første ledd nytt nr 4 bestemmer at skifteretten har kompetanse til å avgjøre tvist om hvorvidt en fordring vedrører en gjeldsforhandling. «Gjeldsforhandling» er en samlebetegnelse som omfatter både forhandling om frivillig gjeldsordning og forhandling om tvangsakkord. Det er et uttrykkelig vilkår at gjeldsnemnda har samtykket i at skifteretten avgjør tvisten.

Utvalget foreslår for øvrig presisert at skifteretten har kompetanse til å stadfeste salg av overbeheftede eiendeler etter konkursloven § 117a, jf utvalgets utkast til § 145 første ledd nytt nr 5. Departementet mener en slik presisering er overflødig, da det allerede følger uttrykkelig av forslaget til § 117a tredje og fjerde ledd at skifteretten her skal kunne kobles inn.

I annet ledd foreslås en utvidelse av skifterettens fakultative kompetanse, ved at det åpnes for at skifteretten skal kunne avgjøre spørsmål om omstøtelse. Normalt vil det her være tale om omstøtelse etter dekningsloven kapittel 5, men kompetansen er i motsetning til utvalgets forslag ikke begrenset til slik omstøtelse. Skifteretten skal imidlertid etter forslaget ikke være domskompetent dersom spørsmålet hører under en annen domstol etter reglene om tvungent verneting (sml tvistemålsloven kapittel 2). I motsetning til utvalget finner departementet ikke grunn til å presisere at skifteretten ikke vil være kompetent dersom søksmålet er i strid med reglene om tvistegjenstand. Dette følger uansett av konkursloven § 149, jf henvisningene der til tvistemålsloven.

Utvalget foreslår også en egen bestemmelse om at skifteretten skal kunne avgjøre «tredjemanns krav om utlevering av verdier fra offentlig akkordforhandlingsbo eller konkursbo eller om for øvrig å ha rettsvern for rettigheter i slike verdier», jf utkastet til § 145 annet ledd nr 1. Slike krav mot et konkursbo er imidlertid allerede dekket av § 145 nåværende tredje ledd (som foreslås videreført som fjerde ledd i departementets lovforslag), og departementet ser ikke noe behov for en uttrykkelig bestemmelse om dette. § 145 nåværende tredje ledd gjelder riktignok bare i konkurs, men dette er fordi «det alene her vil være et selvstendig bo», jf NOU 1972: 20 s 226. Departementet ser ikke grunn til å utvide den bestemmelsen til også å gjelde krav mot akkordforhandlingsboer.

Tredje ledd (som svarer til gjeldende annet ledd) er omformulert som følge av forslaget om at kreditorutvalg (og dermed bostyre) ikke lenger skal være obligatorisk, jf § 83.

Til § 153

I første ledd annet punktum er henvisningen til § 131 første ledd fjernet. Det vises til at § 131 foreslås opphevet, at det er bostyreren som nå skal foreta utlodningen og at denne utlodningen kan påklages til skifteretten innen en måned (jf forslaget til § 130 første ledd annet punktum). For skifterettens avgjørelse i klageomgangen gjelder en vanlig kjæremålsfrist på to uker (jf § 153 første ledd annet punktum innledningen).

Til § 157

Endringene i paragrafoverskriften og i første ledd er en følge av at kreditorutvalg (og dermed bostyre) ikke lenger skal være obligatorisk, jf § 83. Av redaksjonelle grunner er bestemmelsen i nåværende første punktum i første ledd fordelt på to punktumer.

Annet ledd annet punktum slår fast at forslaget til godtgjørelse i konkurs skal forelegges kreditorene til uttalelse i forbindelse med utsendelse av sluttregnskapet. Etter gjeldende tredje ledd fjerde punktum skal kreditorene underrettes om godtgjørelsene først etter at disse er fastsatt av skifteretten. Departementet viser til at § 122 annet ledd foreslås endret slik at kreditorene skal motta sluttregnskapet og sluttredegjørelsen før dette godkjennes av skifteretten. Meningen er at eventuelle innsigelser bør fremkomme før skifteretten treffer sin avgjørelse. Bostyreren vil da kunne foreta endringer uten at skifteretten kobles inn. I tilfeller hvor bostyreren ikke gjør endringer, vil innsigelsene dessuten kunne gi skifteretten et bedre grunnlag for å treffe avgjørelse.

En tilsvarende justering er gjort når det gjelder innstilling av gjeldsforhandling etter § 57, jf forslaget til annet ledd tredje punktum og gjeldende tredje ledd tredje punktum. For øvrig videreføres ikke regelen i gjeldende annet ledd annet punktum om at godtgjørelsesforslaget i innstillingsboene skal forelegges den som er ansvarlig for omkostningene. Hvis det er noen av kreditorene som er ansvarlig for omkostningene, følger det av annet ledd annet punktum, jf § 122 annet ledd at de vil bli forelagt forslaget til uttalelse. Dette gjelder også statlige kreditorer som i praksis ofte vil være konkursrekvirenter og dermed ansvarlig for omkostningene etter regelen i § 73 første ledd. I tilfeller hvor staten er ansvarlig for omkostningene etter regelen i § 73 annet ledd, synes en særskilt foreleggelsesplikt lite hensiktsmessig.

Det foreslås ikke noen lovbestemt plikt til å underrette kreditorene om den endelige fastsettelsen. Likevel bør slik underretning normalt gis til de kreditorene som har reist innsigelse. Er det fremsatte forslaget til godtgjørelse fraveket i nevneverdig grad, vil det dessuten som oftest være naturlig å gi slik underretning også til alle de øvrige fordringshaverne.

Endringene i fjerde ledd første punktum er en følge av at kreditorutvalg (og dermed bostyre) ikke lenger vil være obligatorisk, jf § 83.

Til § 158

Annet punktum er justert som følge av at kreditorutvalg (og dermed bostyre) ikke lenger skal være obligatorisk, jf § 83. I tredje punktum er henvisningene i gjeldende fjerde punktum rettet opp som følge av endringene som foreslås i § 157. Kreditorene skal dermed forelegges også en eventuell revisors forslag til egen godtgjørelse før skifteretten fastsetter denne. Henvisningen til § 157 annet ledd første punktum innebærer for øvrig at også skyldneren nå skal forelegges forslaget. Det er etter departementets syn liten grunn til å utelate skyldneren her. For øvrig bortfaller regelen i gjeldende tredje punktum, da det nå vil følge av henvisningen til § 157 tredje ledd at skifteretten skal fastsette godtgjørelsen ved kjennelse.

Til § 159

Det er foretatt språklige justeringer som følge av endringene i § 20 annet ledd og § 80 femte ledd.

Til § 160

I første ledd første punktum er bostyreren tatt med i oppregningen som en konsekvens av at kreditorutvalg (og dermed bostyre) ikke lenger skal være obligatorisk, sml § 83. I tillegg er uttrykket vurderingsmenn erstattet med medhjelpere, jf også endringene i § 20 annet ledd, § 80 femte ledd og § 159.

Første ledd nytt annet punktum svarer til utvalgets forslag. Departementet slutter seg til det som sies om bestemmelsen i NOU 1993: 16 s 111:

«Endringsforslaget innebærer at de personer som etter gjeldende rett har taushetsplikt om det de får kjennskap til om skyldnerens personlige forhold, også får taushetsplikt om det de under utøvelsen av sitt verv får kjennskap til om andres personlige forhold. Taushetsplikten gjelder imidlertid bare i den utstrekning skyldneren ville ha hatt lovbestemt taushetsplikt om forholdet. Bestemmelsen tar sikte på å regulere forholdet til de særlige taushetspliktbestemmelser som finnes rundt om i lovverket og som en skyldner kan være bundet av f eks i forbindelse med utøvelsen av sin næringsvirksomhet. Det er ikke gitt at de personer som nevnt i § 160 etter gjeldende rett vil være bundet av disse taushetspliktbestemmelsene, det vil måtte bero på en konkret tolkning i hvert enkelt tilfelle. Utvalget foreslår derfor en regel som klart slår fast at slik lovbestemt taushetsplikt for skyldneren, uten videre også skal gjelde for de personer som i forbindelse med bobehandlingen som får kjennskap til slike personlige forhold vedrørende tredjemenn.

Bestemmelsen regulerer ikke forholdet til avtalebestemt taushetsplikt skyldneren måtte ha. Utvalget har valgt ikke å la taushetsplikten omfatte også slike forhold, men påpeker at det etter forholdene kan være viktig at de personer som er involvert i bobehandlingen utviser en viss diskresjon i forhold til slike opplysninger.»

Til de terminologiske endringene

For å gjøre språket i konkursloven mer kjønnsnøytralt, er ordene «tredjemann» og «tredjemanns» endret til henholdsvis «tredjeperson» og «tredjepersons» de stedene hvor de forekommer. Tilsvarende endringer er gjort i panteloven og dekningsloven.

For øvrig er ordet «vurderingsmenn» endret til «sakkyndige» de stedene hvor det forekommer i konkursloven, jf forslaget til § 20 annet ledd, § 80 femte ledd, § 159 overskriften og første ledd samt § 160 første ledd.

7 Merknader til endringene i dekningsloven

Til § 1-6

Annet ledd nytt annet punktum bygger på utvalgets utkast og er en konsekvens av at store deler av dekningsloven kapittel 7 foreslås omskrevet med sikte på innarbeidelse av regler om gjeldsforhandlinger i dette kapitlet, jf del V punkt 2 ovenfor. De fleste av bestemmelsene i kapittel 7 vil dermed etter sin ordlyd være begrenset til å gjelde enten ved konkurs eller gjeldsforhandling. Tilføyelsen av et nytt annet punktum i § 1-6 annet ledd klargjør at offentlig skifte av insolvent dødsbo skal følge reglene om konkursbehandling i kapittel 7, og ikke reglene om gjeldsforhandling.

Det er gjort unntak for § 7-11 om arbeidstakeres stilling, slik at § 7-11 ikke kommer til anvendelse ved offentlig skifte av insolvent dødsbo. Departementet har på dette punktet valgt en annen løsning enn utvalget, jf utvalgets utkast § 1-6 annet ledd nytt annet punktum og § 7-11 nr 4. Spørsmålet om inntreden i arbeidsavtaler oppstår nokså sjelden ved skifte av insolvent dødsbo. Flere av reglene i § 7-11 ville dessuten egne seg dårlig her. Dette gjelder f eks regelen om automatisk inntreden med påfølgende masseansvar hvor boet forholder seg passivt de første tre ukene etter boåpningen (sml første og annet ledd). I praksis kan det gå mange måneder før det blir avgjort om det skal åpnes offentlig skifte, og risikoen for massekonkurs ville dermed bli meget stor. I slike tilfeller ville det heller ikke hjelpe å forskyve skjæringstidspunktet, f eks frem til det tidspunkt avgjørelsen om offentlig skifte tas, fordi spørsmålet om hva som skal skje med eventuelle arbeidsavtaler i praksis må avklares nokså raskt etter skyldnerens død. Etter departementets syn ville det dessuten være lovteknisk uheldig å innarbeide for mange særregler for offentlig skifte av insolvent dødsbo i § 7-11.

Selv om regler om gjeldsforhandling innarbeides i kapittel 7, foreslås henvisningen til gjeldsforhandlinger i § 1-6 annet ledd første punktum opprettholdt. Bestemmelsen i § 1-6 annet ledd angår nemlig også kapitlene 6 og 8 i dekningsloven. Dessuten vil utgangspunktet fremdeles være at hele kapittel 7 gjelder under gjeldsforhandlinger, med mindre annet fremgår av den enkelte lovbestemmelsen. Dekningsloven §§ 7-1, 7-2 og 7-13 vil derfor komme til anvendelse også under gjeldsforhandlinger selv om det ikke foreslås endringer i disse bestemmelsene. Motsatt vil lovforlaget medføre at §§ 7-3, 7-4 og 7-10 bare vil gjelde ved konkursbehandling og offentlig skifte av insolvent dødsbo.

Til § 2-1

Tilføyelsen av et nytt annet punktum i annet ledd er en følge av departementets forslag om å gi § 2-5 anvendelse ved konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo. Det vises til merknadene til endringene i § 2-5.

Til § 2-5

Endringene svarer fullt ut til utvalgets forslag. Departementet slutter seg til utvalgets kommentarer til bestemmelsen, jf NOU 1993: 16 s 121-122:

«Bestemmelsen i § 2-5 gjelder i dag bare ved utlegg, jf § 2-1. Ved gjeldsforhandling, konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo gjelder det derimot ingen alminnelig beslagsfrihet tilsvarende § 2-5. Riktignok er hensynet til skyldnerens underhold tilsynelatende ivaretatt av den lite anvendte bestemmelsen i kkl § 106. Skifteretten kan på begjæring av skyldneren tilstå denne eller hans familie et underholdsbidrag av boets midler. Saksbehandlingsprosedyren kan imidlertid virke noe tungvint. I spesielle tilfeller kan det dessuten tenkes at det går noen dager før skifteretten får behandlet saken. Til en viss grad ivaretas også skyldnerens behov av deknl § 2-11. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid bare innskrenket beslagsrett i skyldnerens lønnsinntekter m m, jf § 2-7. Det forutsettes altså at skyldneren har lønnsinntekt under konkursen, og skal § 2-11 dekke de samme hensyn som § 2-5 ivaretar, må dessuten lønnsinntekten gi løpende utbetalinger. Konkurslovutvalget mener derfor at verken kkl § 106 eller deknl § 2-11 i tilstrekkelig grad sikrer midler til underhold av skyldneren og hans husstand.

Utvalget foreslår således å gi § 2-5 anvendelse også ved konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo. Det vil dreie seg om relativt små beløp som unntas fra boets beslagsrett, og man vil kunne unngå uheldige situasjoner hvor skifterettens avgjørelse drøyer i tid og skyldneren og hans husstand for øvrig ikke har tilgang på løpende lønnsinntekter. Ved gjeldsforhandling synes derimot bestemmelsen upraktisk ettersom skyldneren fortsatt beholder den nødvendige rådighet over midler til eget underhold, sml kkl § 14.

Lovforslaget gjør det nødvendig med en ny henvisning i § 2-1 annet ledd annet punktum. Dessuten må det foretas en justering av overskriften til § 2-5 og i § 2-5 første ledd.Det foreslås også et nytt annet ledd hvor det i konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo overlates til bobestyreren å treffe avgjørelsen om beslagsfrihet. Dette vil gjøre bestemmelsen enklere å praktisere.»

Til § 2-7:

Endringen i annet ledd bokstav d innebærer dels oppretting av en inkurie og dels en presisering av gjeldende rett.

Regelen om underholdsbidrag i § 2-7 annet ledd bokstav d ble av redaksjonelle grunner flyttet fra § 2-5 da tvangsfullbyrdelsesloven 26 juni 1992 nr 86 ble vedtatt og satt i kraft. Da dekningsloven ble vedtatt i 1984, var det meningen å videreføre § 2-5 i dekningsloven 13 juni 1975 nr 37 uendret som § 2-5 også i den nye loven, jf Ot prp nr 50 (1980-81) s 142. Ved en inkurie overså man imidlertid at alternativet «som tilkommer ... et barns mor» var blitt fjernet i forbindelse med vedtakelsen og ikraftsettingen av barneloven 8 april 1981 nr 7. Dette alternativet siktet tidligere til de spesielle reglene om bidrag fra barnefaren i forbindelse med fødsel (jf lov 21 desember 1956 nr 10 om born utanom ekteskap §§ 27 og 28 annet og tredje ledd), og mistet etter barneloven 1981 sin betydning. Passusen «som tilkommer ... et barns mor» bør derfor ikke lenger i lovteksten fremstå som et alternativ.

Dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav d gjelder etter dette reelt sett bare underholdsbidrag som tilkommer ektefelle eller barn. Uttrykket «som tilkommer» i bestemmelsen er imidlertid tvetydig. Dersom f eks et underholdsbidrag til et barn regelmessig skal innbetales på kontoen til barnets mor, kan bestemmelsen rent språklig forstås enten slik at underholdsbidraget tilkommer både mor og barn eller slik at det bare tilkommer barnet. Det er likevel klart at bestemmelsen skal forstås på sistnevnte måte. Bestemmelsen bygger nemlig på en selvsagt forutsetning om at det er skyldneren som er materielt berettiget til de aktuelle kravene på lønn, pensjon, bidrag osv. Det følger således av hovedregelen i dekningsloven § 2-2 at kreditorene bare kan beslaglegge formuesgoder som tilhører skyldneren. Dette gjenspeiles også i formuleringen av § 2-7 første ledd første punktum hvor det slås fast at det er « skyldnerens krav» på lønn som er gjenstand for utleggsstrekk. Når det gjelder underholdsbidrag til barn kan det dessuten vises til at det følger av barneloven § 52 tredje ledd at det «er barnet som har rett til tilskotet». I NOU 1977: 35 s 136 het det om denne regelen:

«Prinsipielt betyr dette at den som har omsorgen, ikke kan bruke underholdsbidraget til annet enn til formål for barnet. Det gjør bl.a. også at vedkommendes kreditorer ikke kan beslaglegge eventuelle oppsparte underholdsbidrag, og at de må forvaltes som barnets eiendom etter vergemålslovens regler.»

I Ot prp nr 62 (1979-80) s 53 presiseres det likeledes at «bidraget er barnets, f. eks. i den forstand at kreditorene ikke kan beslaglegge eventuelle oppsparte underholdsbidrag».

Etter departementets oppfatning bør ikke bestemmelsen være tvetydig. Bestemmelsen foreslås derfor endret slik at det kommer klart frem at den bare gjelder underholdsbidrag som skyldneren har krav på til seg selv.

Til § 2-12

Endringene svarer til utvalgets forslag. Om bakgrunnen for endringene vises til del V punkt 1 ovenfor, hvor det fremgår at konkursskyldneren skal gis adgang til å avslå arv som faller under konkursbehandlingen. Ordlyden i § 2-12 annet ledd må derfor endres. Samtidig foreslås en lovteknisk forenkling ved at bestemmelsen i gjeldende § 2-12 tredje ledd innarbeides i annet ledd.

Gjeldende § 2-12 annet ledd benytter betegnelsen avkall på falt arv, mens terminologien etter arveloven § 74 er avslag på falt arv. Departementet er enig med utvalget i at betegnelsen avslag også bør benyttes i dekningsloven § 2-12.

For øvrig vises til merknadene til § 5-3 nedenfor.

Til § 3-9

Reglene om utlegg i lønnskrav sto tidligere i dekningsloven § 2-5, men ble i forbindelse med vedtakelsen av den nye tvangsfullbyrdelsesloven flyttet til § 2-7, jf lov 26 juni 1992 nr 86. Ved en inkurie ble ikke henvisningen til § 2-5 i § 3-9 første ledd første punktum rettet opp til § 2-7. Dette skjer nå.

Til §§ 5-3 og 5-3a

Departementet foreslår i § 2-12 at skyldneren skal gis adgang til å avslå falt arv som faller under konkursbehandlingen (sml også del V punkt 1 ovenfor). En naturlig følge av dette er at også bestemmelsene i nåværende § 5-3 må oppheves. Det ville ellers gi liten mening om boet skulle kunne omstøte skyldnerens avslag på falt arv i omstøtelsesperioden forut for konkursen, samtidig som skyldneren fritt skulle kunne avslå falt arv etter konkursåpningen.

Opphevingen av disse bestemmelsene innebærer at paragrafnummeret 5--3 nå blir ledig. Ved lov 13 juni 1997 nr 44 ble det gitt en ny § 5--3a i dekningsloven, men ved en inkurie ble ikke paragrafen utstyrt med en paragrafoverskrift. Dette bør nå gjøres, og departementet vil samtidig benytte anledningen til å flytte bestemmelsen frem som ny § 5--3.

Til § 5-4

I paragrafoverskriften er det presisert at paragrafen ikke gjelder urimelige lønnsutbetalinger m m helt generelt, men bare slike utbetalinger m m som skjer til fordel for skyldnerens nærstående.

Bokstav a viderefører bestemmelsene i nåværende første og annet ledd om omstøtelse av lønn, annet arbeidsvederlag og pensjon. Det er ikke her tilsiktet noen realitetsendringer.

Bokstav b utvider adgangen til å omstøte visse disposisjoner foretatt til fordel for skyldnerens nærstående. Bestemmelsen åpner for omstøtelse av vederlag for kjøp, leie og tjenester når vederlaget åpenbart overstiger det som uavhengige avtaleparter ville ha avtalt. Om bakgrunnen for denne omstøtelsesregelen vises det til del V punkt 5 ovenfor. Hvem som anses som skyldnerens nærstående, er definert i § 1-5. Praktiske tilfeller av nærstående ved anvendelse av § 5-4 bokstav b kan være to søsterselskaper, et morselskap og et datterselskap eller en selvstendig næringsdrivende og et selskap som kontrolleres av den næringsdrivende selv eller dennes familie.

Vederlaget vil normalt bestå av penger, men også overføringer av andre formuesgoder som f eks løsøre, fordringer, fast eiendom og verdipapirer vil omfattes av bestemmelsen. Også vederlag som består i at skyldneren ettergir gjeld, vil kunne rammes.

Når det skal fastslås hvilket vederlag som ville ha vært avtalt mellom uavhengige avtaleparter, må det foretas en helhetsvurdering av situasjonen. Det vil være naturlig å ta utgangspunkt i markedsprisen til varen eller tjenesten. Hvis slik markedspris ikke kan fastslås, bør man se på kostprisen tillagt en rimelig fortjeneste. Utbetalingene i omstøtelsesperioden kan ikke ses isolert. Avgjørende er om de samlede utbetalingene til den nærstående åpenbart overstiger det som uavhengige parter ville ha avtalt. At overskridelsen må være åpenbar, innebærer at det må foreligge et markert misforhold mellom avtalt vederlag og det som uavhengige avtaleparter ville ha avtalt. Med et slikt krav unngår man tvilstilfellene hvor vederlaget bare kan synes noe høyt. Man må likevel ha for øye at den nye omstøtelsesregelen er ment å utvide adgangen til omstøtelse. Det må derfor kreves et mindre misforhold mellom ytelse og vederlag her enn ved vurderingen av om en disposisjon inneholder et gaveelement som rammes direkte av § 5-2.

Omstøtelsesfristen løper fra utbetalingen. Hvis vederlaget består av penger, vil dette være tidspunktet den nærstående mottar pengene eller får pengene godskrevet på sin konto. Ved vederlag i form av løsøre, verdipapirer e l vil sikringsakten være avgjørende, jf § 5-10. Ved vederlag i form av ettergivelse av gjeld, vil omstøtelsesfristen løpe fra ettergivelsen.

Det er bare vederlag utbetalt i omstøtelsesperioden som kan omstøtes. Det følger av henvisningen til § 5-2 at dette innebærer at det i utgangspunktet bare er vederlag utbetalt senere enn ett år før fristdagen som skal kunne omstøtes, jf § 5-2 første ledd, likevel slik at fristen er to år om ikke det bevises at skyldneren var utvilsomt solvent da utbetalingen fant sted, jf § 5-2 annet ledd. Om det forut for omstøtelsesfristen har vært ytet store vederlag til den nærstående, vil dette likevel kunne være et moment i vurderingen av om vederlaget i omstøtelsesperioden åpenbart overstiger det som ville ha vært avtalt mellom uavhengige avtaleparter.

Til § 5-15

Endringene svarer med noen språklige justeringer helt til utvalgets forslag. Om forslaget heter det i NOU 1993: 16 s 125:

«Adgangen til å kreve omstøtelse foreldes i dag «ett år fra fristdagen, men tidligst seks måneder fra det tidspunkt da boets vedkommende fikk eller burde ha fått kjennskap til de omstendigheter som ligger til grunn for kravet om omstøtelse, begrenset til 10 år fra fristdagen», jf § 5-15 første ledd første punktum. Både hovedregelen på ett år og tilleggsfristens yttergrense på 10 år løper altså fra fristdagen. Ved gjeldsforhandling beregnes fristdagen allerede fra den dagen begjæring om gjeldsforhandling kom inn til skifteretten, jf dekningsloven § 1-2 annet ledd. Dette gjelder også i de tilfeller som går over til konkurs i samsvar med konkursloven § 57.

Konkursloven forutsetter at gjeldsforhandlinger skal gjennomføres rimelig raskt. Hvor debitor driver virksomhet av en viss størrelse, er det imidlertid ikke upraktisk at gjeldsforhandlingene kan trekke ut i tid. Fører forhandlingene ikke frem, og konkurs derfor åpnes, kan en forsinkelse således medføre at boet mister sin omstøtelsesrett. Dekningsloven § 5-15 første ledd første punktum forutsetter nemlig at gjeldsforhandling, påfølgende konkurs og eventuelt fristavbrudd normalt må skje innen ett år fra begjæring om gjeldsforhandling kom inn til skifteretten.

Konkurslovutvalget foreslår derfor at utgangspunktet for foreldelsesfristen flyttes til henholdsvis åpning av tvangsakkord eller konkurs. Hvor tvangsakkorden ikke fører frem, og går over til konkurs i samsvar med konkursloven § 57, vil åpning av tvangsakkorden være utgangspunkt for foreldelsesfristen. Under en tvangsakkord kan gjeldsnemnda reise omstøtelsessøksmål, jf konkursloven § 38 første ledd, og således avbryte foreldelsesfristen uavhengig av motpartens samtykke, se for øvrig foreldelsesloven §§ 14 flg. Faren for foreldelse fordi gjeldsforhandlingene trekker ut, vil dermed bli redusert.

Ulempen ved den foreslåtte ordning vil være at motparten ved en objektiv omstøtelse har et legitimt behov for relativt raskt å bli gjort kjent med omstøtelseskravet. Tidsfristene for omstøtelse regnes fra fristdagen, se dekningsloven kapittel 5, mens foreldelsesfristen altså først vil løpe fra åpning av tvangsakkord eller konkurs. Konkurslovutvalget finner imidlertid at hensynet til gjeldsnemndas og boets omstøtelsesadgang bør veie tyngre enn motpartens uvisshet som følge av at forhandlinger om en frivillig gjeldsordning trekker ut i tid.»

Departementet slutter seg til utvalgets merknader til bestemmelsen. I tilknytning til første ledd første punktum understrekes for ordens skyld at tidspunktet for konkursåpningen er den dagen skifteretten avsier kjennelse om konkursåpning (sml § 1-4 tredje ledd, jf konkursloven § 72 første ledd), og ikke den dagen da begjæringen om åpning av konkurs kom inn til skifteretten (sml dekningsloven § 1-2 første ledd vedrørende beregningen av fristdagen).

Til § 6-1

Annet ledd foreslås opphevet i tråd med utvalgets forslag. Utvalget begrunner forslaget slik, jf NOU 1993: 16 s 125:

«Henvisningen til kkl § 100 annet ledd er i dag uten betydning etter at kkl § 100 ble endret ved lov 30 mars 1990 nr 8. Lovendringen innebar bl a at legitimasjonsregelen i kkl § 100 annet ledd ble opphevet, og at daværende tredje ledd følgelig ble til annet ledd. Den nye kkl § 100 annet ledd er riktignok også et unntak fra hovedregelen i første ledd som fratar skyldneren såvel rett som legitimasjon ved åpning av bobehandlingen. Imidlertid gjelder nåværende annet ledd bare skyldnerens legitimasjon til å motta betaling, påbud og oppsigelser. Påbud og oppsigelser som dermed gis bindende virkning for boet, vil neppe påføre boet ytterligere økonomiske forpliktelser. Påbud og oppsigelser forutsetter jo at det er eller blir inngått en avtale hvis kontraktsinteresse uansett kan utgjøre dividendefordring i boet. Dagens kkl § 100 annet ledd åpner således ikke for at skyldneren kan påføre boet nye dividendekrav etter åpning av bobehandlingen, og henvisningen til kkl § 100 i deknl § 6-1 bør derfor fjernes.»

Til § 6-2

Nytt annet ledd bygger på utvalgets utkast. Det materielle innholdet i forslaget svarer til bestemmelsen i dagens § 9-7 nr 1 bokstav b, men med den forskjell at mellomrenten heretter skal regnes fra åpningen av bobehandlingen og ikke fra fristdagen, jf annet ledd første punktum. Om begrunnelsen for å velge åpningen av bobehandlingen som skjæringspunkt, vises til merknadene til endringene i § 9-7 nr 1 bokstav a.

Departementet legger som utvalget til grunn at plasseringen av regelen om mellomrente i § 6--2 annet ledd vil kunne gjøre lovteksten mer oversiktlig og informativ (jf NOU 1993: 16 s 126 og 131). Mellomrente vil fortsatt regnes som etterprioritert fordring, jf § 9-7 nr 1 bokstav b. Det følger av annet ledd annet punktum at Kongen fastsetter størrelsen på mellomrenten. I dag er den fastsatt til 10 pst, jf forskrift 12 juli 1985 nr 1435 punkt IV gitt i medhold av § 9-7 nr 1 bokstav b annet punktum. Denne forskriften vil fortsatt gjelde inntil det gis en ny forskrift med hjemmel i den nye bestemmelsen i § 6-2 annet ledd annet punktum.

Til kapittel 7

Kapittel 7 foreslås omskrevet med sikte på å tilpasse de enkelte reglene til gjeldsforhandlinger, jf del V punkt 2 ovenfor. Kapitteloverskriften er endret i tråd med dette. Forslaget samsvarer i hovedsak med utvalgets utkast. I de enkelte bestemmelser brukes for enkelthets skyld uttrykket gjeldsforhandling som et samlebegrep for både forhandling om frivillig gjeldsordning og forhandling om tvangsakkord.

Til § 7-3

Det er foretatt visse språklige endringer for å klargjøre at bestemmelsen bare gjelder ved konkurs (og offentlig skifte av insolvent dødsbo, jf § 16 annet ledd annet punktum). Endringene svarer helt til utvalgets forslag. En regel om inntreden passer ikke godt ved gjeldsforhandling, hvor det forutsettes at virksomheten skal drives videre som før, og hvor gjeldsnemnda heller ikke trer inn som part i noen av skyldnerens avtaler.

I første ledd annet punktum presiseres det at konkursboet skal stå fritt til å tre inn i skyldnerens avtaler, selv om avtalen har løpt videre etter åpningen av en forutgående gjeldsforhandling. Regelen er en naturlig konsekvens av at skyldnerens avtaler løper videre under gjeldsforhandlingen (jf § 7--3a første ledd første punktum) og at det derfor ikke tidligere har vært spørsmål om å tre inn i noen av avtalene.

Til § 7-3a

Bestemmelsen svarer med unntak for noen mindre språklige endringer helt til utvalgets utkast.

Første ledd første og annet punktum gir hovedregelen om gjeldsforhandlingens innvirkning på skyldnerens kontraktsmessige forpliktelser: Avtalen løper videre etter åpningen og åpningen gir ikke i seg selv den annen part rett til å heve avtalen.

Første ledd tredje punktum gir reglene i § 7-3 annet ledd tilsvarende anvendelse ved gjeldsforhandling. Selv om skyldnerenes avtaler i utgangspunktet løper videre og åpningen av gjeldsforhandlingen ikke i seg selv gir grunnlag for heving, kan den annen part likevel påberope seg skyldnerens betalingsvansker som hevingsgrunn «etter avtalens art». Om anvendelsen av denne unntaksregelen ved gjeldsforhandling, uttaler utvalget, jf NOU 1993: 16 s 115:

«For enkelte kontraktsforhold bør imidlertid medkontrahenten kunne heve avtalen som følge av at det åpnes gjeldsforhandlinger. Dette gjelder særlig kredittavtaler og garantitilsagn. Åpning av gjeldsforhandlinger er et klart og utvetydig tegn på debitors betalingsproblemer og kan betraktes som en kausal og synbar bristende forutsetning. Hvor det derimot skal skje en gjensidig utveksling av kontraktsytelser, gjør ikke de samme hensyn seg gjeldende. Tilbakeholdsretten vil fortsatt være i behold, og faren for forsinkelser kan ikke sies å være en like nærliggende følge av gjeldsforhandlingenes åpning.»

Regelen om heving som følge av «avtalens art» bør imidlertid tolkes snevrere ved gjeldsforhandling enn ved konkurs, jf NOU 1993: 16 s 115:

«Utgangspunktene er forskjellige. Gjeldsforhandlinger skal sikre videre drift, dog med unntak av likvidasjonsakkord, mens konkurs normalt fører til avvikling eller i alle fall salg til nye eiere. En del av de typetilfeller som ved konkurs subsumeres under unntaksregelen i § 7-3 annet ledd første punktum (se NOU [1972: 20] side 313 og Sandvik [Lærebok i materiell konkursrett, Bergen 1985] side 87-89), bør derfor ikke gjelde tilsvarende ved gjeldsforhandlinger.

For det første gjelder dette hevningsrett som følge av personlige forhold. Det er antatt at et konkursbo ikke kan tre inn i kontrakter hvor ytelsen er av personlig art slik som f eks et arkitektoppdrag. Tilsvarende unntak bør ikke gjelde for gjeldsforhandlinger. Det er jo debitor selv som fortsetter virksomheten, og det er bare hans økonomiske disposisjoner som underlegges restriksjoner, se kkl § 14.

For det annet tilsier neppe «avtalens art» at en langsiktig kontrakt skal kunne heves selv om det åpnes gjeldsforhandlinger. Ved konkurs er det antatt at boets videre drift ofte har et kortsiktig perspektiv. Man har intet kommersielt renommé å ivareta, bedriften tappes for nøkkelpersonell og fremtidige reklamasjonskrav vil dessuten være verdiløse når driften opphører. Etter en totalvurdering kan derfor medkontrahenten gis en hevningsrett som følge av «avtalens art». Tilsvarende synspunkter bør imidlertid ikke kunne gjøres gjeldende under gjeldsforhandlinger, hvor hovedpoenget nettopp er å sikre videre drift. Mulighetene for å heve som følge av gjeldsforhandlingenes åpning, vil således være vesentlig færre enn i konkurs.

En særskilt avtalebestemt hevningsrett for medkontrahenten kan ikke endre de ovenfor nevnte prinsipper. Kontraktsklausuler som åpner for ekstraordinær hevningsadgang ved gjeldsforhandlinger, er ikke bindende, se prinsippet i § 7-3 annet ledd annet punktum jf forslaget til § 7-3 a første ledd tredje punktum. De enkelte kontraktsklausuler er imidlertid et av flere momenter som kan legges til grunn ved vurdering av hva bestemmelsen om hevning som følge av «avtalens art» egentlig innebærer.»

Departementet legger til at selv om hevingsretten ved gjeldsforhandling etter dette i utgangspunktet vil være noe snevrere enn ved konkurs, vil den annen part alltid kunne heve hvis skyldneren ikke oppfyller eller stiller sikkerhet for oppfyllelsen, jf § 7-7 første ledd annet punktum. Hevingsretten vil også være i behold hvis kravet bygger på et forutgående mislighold som ikke står i sammenheng med insolvensen, jf § 7-7 første ledd tredje punktum.

Hvis den annen part har hevet avtalen før åpningen av gjeldsforhandlingen, foreligger det ikke lenger noen bindende avtale. Hevingen får etter alminnelige regler virkning fra det tidspunkt erklæringen kommer frem til skyldneren. Hvis hevingserklæringen har kommet frem før gjeldsforhandlingsåpningen, spiller det ingen rolle om hevingskravet er begrunnet i skyldnerens betalingsvansker. I forhold til avtaler om leie av fast eiendom bør det imidlertid gjøres unntak fra hovedregelen om at åpningen av gjeldsforhandlingen skal være skjæringstidspunktet for allerede foretatte hevinger, jf annet ledd. Begrunnelsen for unntaket er at leieforholdet til den faste eiendom ofte er av vesentlig betydning for å sikre videre drift av skyldnerens virksomhet, jf NOU 1993: 16 s 126. I § 7--3a annet ledd foreslås derfor at den annen part bare kan heve leieavtalen hvis begjæring om fravikelse er mottatt hos namsmannen eller namsretten før åpningen av gjeldsforhandlingen. Regelen har en parallell i § 7-10 tredje ledd om heving av skyldnerens leieavtale ved konkurs.

Til § 7-4

Det er foretatt visse språklige endringer for å klargjøre at bestemmelsen bare gjelder ved konkurs (og offentlig skifte av insolvent dødsbo, jf § 16 annet ledd annet punktum), og ikke ved gjeldsforhandling.

Til § 7-4a

Paragrafen svarer med enkelte språklige endringer fullt ut til utvalgets forslag.

Bestemmelsen i første ledd første punktum er i første rekke tatt med av opplysningshensyn. At skyldneren fortsatt er forpliktet og berettiget på avtalens vilkår, følger allerede av § 7--3a første ledd første punktum.

I første ledd annet punktum fastsettes det at en avtale bare omfattes av gjeldsforhandlingen dersom den annen part er meddelt dette senest ved utsendelsen av forslaget til gjeldsordning. Det følger av § 7--3a første ledd og § 7--4a første ledd første punktum at eksisterende avtaleforpliktelser normalt ikke vil bli endret som følge av at det åpnes gjeldsforhandling. Ved utarbeidelsen av forslaget til gjeldsordning, må imidlertid skyldneren ta endelig stilling til om avtaler som er inngått før åpningen av gjeldsforhandlingen, skal omfattes av gjeldsordningen. Om dette uttaler utvalget, jf NOU 1993: 16 s 115-116:

«Har medkontrahenten oppfylt før åpningen, mens debitor fortsatt ikke har prestert sin ytelse, skal medkontrahenten behandles likt med øvrige kreditorer. Kravet må da ansees som en alminnelig dividendefordring, og alle krav omregnes i så fall til pengefordringer, jf deknl § 6-4. Hvor derimot ingen av partene har oppfylt, kan debitor enten velge å la akkordforslaget omfatte kontraktsforpliktelsen, eller han kan holde forpliktelsen utenfor. Dette beror på en hensiktsmessighetsvurdering av kontraktens nytte for debitors fremtidige drift. Holdes avtalen utenfor akkordforslaget, vil medkontrahenten ved forfall under gjeldsforhandlingene kunne kreve enten gjensidig utveksling av ytelser eller tilfredsstillende sikkerhet, jf § 7-5 første ledd. Oppnås ikke den nødvendige sikkerhet, kan avtalen heves, jf forslaget til § 7-7 første ledd nytt annet punktum.

Hvis debitor derimot foreslår at akkorden skal omfatte kontraktsforpliktelsen, ligger det i sakens natur at tilfredsstillende sikkerhet for medkontrahentens prestasjon, jf § 7-5 første ledd, ikke vil bli stilt. Medkontrahenten kan da enten fastholde kontrakten mot dividendebetaling eller heve avtalen og kreve dividende av erstatningskravet, jf forslagene til § 7-7 første ledd annet punktum og § 7-8. Erstatningskravet ansees i denne henseende å ha oppstått før åpningen av gjeldsforhandlingene, selv om kravet strengt tatt er en følge av akkordforslaget.

Debitor og gjeldsnemnda vil trenge tid til å gjennomgå debitors uoppfylte kontraktsforhold. Samtidig kan medkontrahenten ha et visst behov for avklaring. Konkurslovutvalget foreslår likevel at medkontrahenten ikke gis en interpellasjonsrett ved åpning av gjeldsforhandlinger tilsvarende hva som gjelder ved konkurs, jf dagens bestemmelse i § 7-3 første ledd annet punktum. Det klare utgangspunkt er at driften skal fortsette som før, og innenfor denne rammen er medkontrahentens interesse ivaretatt ved bestemmelsen om gjensidig ytelse eller sikkerhetsstillelse, jf § 7-5 første ledd. Dessuten kan skifteretten bestemme at det skal stilles sikkerhet også før den annen parts oppfyllelsestid, jf § 7-5 tredje ledd. Slik sikkerhetsstillelse synes praktisk hvor medkontrahenten f eks pådrar seg store utgifter i forbindelse med produksjon av spesialtilvirket vare og det er lenge til ytelsen skal presteres, se også NOU [1972: 20] side 316-317. Det er da et særlig behov for sikkerhetsstillelse. Motsatt bør det neppe kunne kreves sikkerhetsstillelse på forhånd hvor medkontrahentens innkjøp gjelder kurante ferdigvarer.

Den endelige avklaring vil altså komme når forslaget til gjeldsordning sendes ut. Konkurslovutvalget foreslår således at skyldnerens kontraktsforpliktelser bare skal omfattes av frivillig gjeldsforhandling eller tvangsakkord hvis medkontrahenten meddeles dette senest ved utsendelsen av forslaget til gjeldsordning, jf utkastet til § 7-4 a første ledd annet punktum.»

Den norske Bankforening/Sparebankforeningen i Norge finner det urimelig at den endelige avklaringen først skal skje når forslaget til gjeldsordning sendes ut. Bankforeningene mener «(i)nntreden bør skje umiddelbart, eventuelt etter en kort frist slik at medkontrahenten raskt kan få en endelig avklaring.»

Departementet er enig med utvalget i at avklaringen av hvilke avtaler som skal omfattes, bør kunne utskytes til det tidspunkt forslaget til gjeldsordning sendes ut. Som utvalget peker på, har den annen part under gjeldsforhandling ikke samme behov for en interpellasjonsrett slik som ved konkurs, sml regelen i dekningsloven § 7-3 første ledd annet punktum. Når det forutsettes at virksomheten i normaltilfellene vil bli drevet videre som før, må den annen parts interesser anses tilstrekkelig ivaretatt gjennom reglene om tilbakeholdsrett og sikkerhetsstillelse i dekningsloven § 7-5. En ordning hvor den endelige avklaringen skal skje umiddelbart eller kort etter åpningen av gjeldsforhandlingen, ville etter departementets syn vanskeliggjøre skyldnerens og gjeldsnemndas arbeid unødig.

Bestemmelsene i § 7-4 annet og tredje ledd regulerer konkursboets rett til inntreden i delvis oppfylte avtaler og i avtaler om løpende ytelser til skyldneren. I § 7--4a annet ledd gis disse reglene tilsvarende anvendelse ved gjeldsforhandling. Prinsippene for avgrensningen av hvilke avtaler som skal omfattes av gjeldsforhandlingen i § 7--4a første ledd, gjelder dermed bare tilsvarende for den uoppfylte dels vedkommende. Med mindre ytelsene er udelelige eller på grunn av sammenhengen mellom de enkelte deler må betraktes som en enhet, skal vederlaget for den oppfylte del behandles som en vanlig dividendefordring, jf NOU 1993: 16 s 116. Det samme gjelder i forhold til løpende ytelser til skyldneren, f eks levering av vann og strøm eller ytelser etter en leieavtale eller forsikringsavtale. Det kan her bare kreves dividende for den del av den annen parts ytelse som er prestert før åpningen av gjeldsforhandlingen, uavhengig av om avtalen skal løpe videre.

Til § 7-5

Det er foretatt enkelte språklige endringer som skal klargjøre at bestemmelsen også gjelder under gjeldsforhandling. Forslaget er ikke ment å endre forholdet mellom skyldneren og gjeldsnemnda med hensyn til skyldnerens rett til å pantsette eiendeler under gjeldsforhandling, sml konkursloven § 14 annet ledd.

Til § 7-6

Departementet er enig med utvalget, jf NOU 1993: 16 s 127, i at det er behov for at også skyldneren i en overgangsperiode skal kunne la langsiktige avtaler løpe videre, for senere å tre ut av disse og dekke den annen parts tap som dividendefordring, jf første ledd første punktum.

Fordi bestemmelsen også skal gjelde under gjeldsforhandling, er det gjort enkelte redaksjonelle endringer i resten av paragrafen. Første ledd annet punktum svarer til nåværende første ledd første punktum, mens annet ledd svarer til nåværende første ledd annet punktum. Tredje ledd svarer til nåværende annet ledd.

Til § 7-7

Endringene klargjør at bestemmelsen også gjelder under gjeldsforhandling.

For øvrig er uttrykket «betaler» i første ledd første punktum erstattet med det mer generelle uttrykket «oppfyller». Det følger av § 7-5 første ledd (som § 7-7 første ledd viser til) at boet har plikt til å oppfylle en tilsvarende del av avtalen når tiden for hel eller delvis oppfyllelse er kommet fra en annen parts side. Uttrykket «betaler» i § 7-7 kan lede tanken i retning av at hevingsretten bare gjelder hvor skyldnerens ytelse etter avtalen er en pengeytelse, noe som neppe har vært meningen. Med uttrykket «oppfyller» klargjøres at den annen part også kan heve i tilfeller hvor boet skal prestere en naturalytelse.

Om heving som bygger på andre forhold enn at skyldneren har unnlatt å oppfylle eller stille sikkerhet, vises ellers til merknadene til § 7--3a.

Til § 7-8

Det følger av gjeldende § 7-8 at en medkontrahent som hever avtalen fordi boet «ikke trer inn eller stiller sikkerhet etter § 7-5», kan kreve sitt tap ved at avtalen ikke blir riktig oppfylt dekket som dividendefordring. Utvalget mener en tilsvarende regel gjelder i dag for andre erstatningskrav som følge av andre grunnlag for heving eller bortfall, f eks tilfeller hvor hevingen bygger på forhold som ikke står i sammenheng med insolvensen, jf NOU 1993: 16 s 127. Utvalget foreslår å endre ordlyden i § 7-8 slik at den for fremtiden også vil dekke erstatning ved andre hevings- eller bortfallsgrunnlag eller bortfallsgrunner. Samtidig foreslås endringer i ordlyden som skal klargjøre at § 7-8 også gjelder under gjeldsforhandling.

Departementet har på ett punkt valgt en snevrere formulering av § 7-8 enn utvalget. Departementets forslag omfatter bare tilfeller hvor avtalen faller bort eller heves «som følge av» at det åpnes gjeldsforhandling eller konkurs, og ikke alle bortfall og hevinger som skjer «i forbindelse med» gjeldsforhandling eller konkurs. Hvor hevingen bygger på andre omstendigheter enn at det er åpnet gjeldsforhandling eller konkurs, kan utvalgets forslag virke noe uheldig. I motsetning til utvalget mener altså departementet at den objektive regelen i § 7-8 ikke bør være anvendelig hvor hevingen bygger på forhold som ikke står i sammenheng med insolvensen, sml forslaget til § 7-7 første ledd tredje (nåværende annet) punktum. Om den annen part kan kreve erstatning i slike tilfeller, må i stedet bero på alminnelige kontrakts- og erstatningsregler, jf også NOU 1972: 20 s 321. Hvis f eks en kjøpsavtale heves som følge av mangelfull levering, vil den annen part etter omstendighetene kunne kreve erstatning for sitt tap etter kjøpsloven § 40. Hjemmelen for å kreve dividende av et slikt erstatningskrav vil være dekningsloven § 6-1.

Forslaget til § 7-8 dekker således tilfeller hvor grunnlaget for hevingen er at boet ikke trer inn, oppfyller eller stiller sikkerhet, jf § 7-7 første ledd første punktum, eller hvor insolvensen må anses som hevingsgrunn etter avtalens art, jf § 7-3 annet ledd første punktum.

Til § 7-9

Endringene klargjør at bestemmelsen også gjelder under gjeldsforhandling. Annet ledd bygger på utvalgets utkast, men departementet har presisert at skyldneren også skal kunne foreta kontraktsmessig oppgjør.

Til § 7-10

Det er foretatt visse språklige endringer som skal klargjøre at bestemmelsen bare gjelder ved konkurs (og ved offentlig skifte av insolvent dødsbo, jf forslaget til § 1-6 annet ledd annet punktum).

Om bakgrunnen for bestemmelsen i annet ledd nytt annet punktum, vises til de alminnelige motiver i del IV punkt 9.4 ovenfor. Forslaget svarer med noen mindre justeringer helt til utvalgets utkast. Bestemmelsen presiserer nærmere hva som kreves for at det leide skal anses stilt til utleierens rådighet etter annet ledd første punktum. Hvis det på den leide eiendommen (f eks et forretningslokale eller en opplagsplass) er plassert eiendeler som omfattes av konkursbeslaget, anses det leide stilt til rådighet først når eiendelene enten er fjernet eller abandonert. Boet vil i disse tilfellene altså være masseforpliktet for leien inntil eiendelene fjernes eller abandoneres. Abandoneringen får virkning fra det tidspunkt som er angitt i abandoneringserklæringen fra bostyrer, jf forslaget til konkursloven § 117b første ledd tredje punktum.

I tredje ledd er det foretatt visse språklige endringer som følge av terminologien i tvangsfullbyrdelsesloven 26 juni 1992 nr 86. Tvangsfullbyrdelsesloven § 11-14 taler ikke om utkastelse, men om fravikelse av fast eiendom. I tillegg er det tvetydige uttrykket «fremsatt for» erstattet med det mer entydige «mottatt hos». Dekningsloven § 7--10 tredje ledd har for øvrig i forhold til gjeldsforhandling en parallell i forslaget til § 7-3a annet ledd.

Til § 7-11

Om bakgrunnen for å gi en spesialbestemmelse om arbeidsavtalers stilling ved konkurs, vises til de alminnelige merknadene i del V punkt 3 ovenfor.

Det følger av ordlyden at bestemmelsen bare gjelder ved konkurs. Ved åpning av gjeldsforhandling vil skyldnerens avtaler i utgangspunktet løpe videre, sml § 7--3a. Det fremgår videre av § 1-6 annet ledd nytt annet punktum at bestemmelsen om arbeidsavtaler heller ikke skal gjelde ved offentlig skifte av insolvent dødsbo, jf merknadene til den bestemmelsen ovenfor.

Første ledd første til fjerde punktum svarer innholdsmessig til utvalgets utkast nr 1 første ledd. Utvalget uttaler om sitt utkast, jf NOU 1993: 16 s 127-128:

« Nr 1 første ledd slår for det første fast bestemmelsens anvendelsesområde. Den gjelder bare ansatte i skyldnerens næringsvirksomhet. Selvstendige næringsdrivende faller derfor utenfor selv om disse utfører arbeidsoppgaver som naturlig burde vært utført av ansatte. Videre omfattes ikke privat ansatte hos debitor, som barnepike eller hushjelp. Disse kan uansett bare melde dividendekrav for lønn i oppsigelsestiden regnet fra konkursåpningen, jf bestemmelsens nr 3. Er det ønskelig at f eks hushjelpen utfører arbeid for boet, må det inngås en særskilt avtale med denne. Boet står ikke fritt til ensidig å velge inntreden, se NOU [1972: 20] s 324 jf deknl § 7-3.

Bestemmelsen i nr 1 første ledd slår fast prinsippet om automatisk inntreden. Dette er en rettsteknisk klar regel som ivaretar de ansattes behov for avklaring. Det vil ikke oppstå tolkningstvil som følge av boets passivitet.

Det kan imidlertid være vanskelig å underrette hver enkelt arbeidstager om at boet ikke vil tre inn i arbeidsavtalen. Den ansatte kan f eks være fraværende på ferie. I enkelte tilfeller kan det til og med tenkes at bobestyreren ikke er klar over at debitor hadde en ansatt. Det vil i slike tilfeller være urimelig om boet skulle bli påført vesentlige massekrav bare fordi det har vært umulig å få varslet den enkelte ansatte. Utvalget foreslår derfor at samlet oppsigelse for alle ansatte må være skriftlig, men at denne kan gis ved oppslag på arbeidsplassen eller i skriv til tillitsvalgte. Meldingen om at boet ikke trer inn er ingen oppsigelse i arbeidsmiljølovens forstand, og meldingen trenger derfor ikke fylle formkravene i lovens § 57. Samtidig med erklæringen skal imidlertid boet orientere de ansatte om deres rettigheter i forbindelse med konkursen. De mest sentrale opplysninger vil riktignok bli gitt allerede vedkonkursåpningen. Utvalget anser det likevel hensiktsmessig at de ansatte også på dette stadium sikres en orientering. Det kan være aktuelt å gi ytterligere informasjon om lønnsgarantiloven, arbeidsmiljølovens regler om oppsigelse og deknl §§ 7-11 og 9-3.

Boet har behov for en viss områelsesfrist for å ta stilling til hvorvidt man skal tre inn i arbeidsavtalen. I NOU 1972:20 foreslo man fristen til 2 uker. Tilsvarende gjelder i den danske konkursloven § 63. Konkurslovutvalget mener to uker kan være for kort tid tatt i betraktning at bobestyreren i løpet av perioden må ha skaffet seg oversikt over bedriftens organisasjon, virksomhet, fremtidsutsikter og eventuell videre drift. Skal det velges et kreditorutvalg, bør dessuten første skiftesamling holdes inne tre uker, jf utkastet til kkl § 78 første ledd nr 3. Med en tre ukers frist vil bobestyreren ha bedre mulighet for å forelegge spørsmål om videre drift for kreditorene.»

Departementet legger til at selv om bostyreren har en frist på tre uker til å avgjøre om boet bør tre inn i avtalen, bør spørsmålet ofte søkes avklart raskere enn dette. Det vil normalt være i alle parters interesse å få en slik avklaring raskt.

Departementet har skiftet ut begrepet ansatt med begrepet arbeidstaker som er et mer kjent og avklaret begrep, uten at det ved dette er tilsiktet noen realitetsendring i forhold til utvalgets utkast. Arbeidstakerbegrepet må forstås på samme måte som i dekningsloven § 9-3. Det må således avgrenses mot selvstendige oppdragstakere (både selvstendig næringsdrivende og andre selvstendige oppdragstakere).

Erklæringen om at boet ikke trer inn er ikke det samme som en oppsigelse. Etter tredje ledd skal arbeidsavtalen bestå frem til den sies opp etter arbeidsforholdets alminnelige regler, dvs reglene i den loven som regulerer arbeidsforholdet (f eks arbeidsmiljøloven eller sjømannsloven). Betydningen av erklæringen om ikke å ville tre inn er bare at lønnskravet da skal utredes som dividendekrav i stedet for som massekrav fra konkursåpningen, sml tredje ledd annet punktum.

Første ledd femte punktum svarer med noen mindre endringer til utvalgets forslag nr 1 annet ledd. Utvalget uttaler om bestemmelsen, jf NOU 1993: 16 s 128:

« Nr 1 annet ledd presiserer at arbeidstagerens ansettelsesforhold i prinsippet fortsetter i de tre første ukene etter konkursåpningen, med mindre boet varsler at det ikke vil tre inn. I løpet av denne perioden trer boet inn i debitors arbeidsgiverrolle for så vidt gjelder arbeidsgivers instruksjonsrett. De ansatte plikter derfor å fortsette sitt arbeid etter instruks fra boet. Boet sikres således full råderett over debitors virksomhet, og det kan umiddelbart begynne forberedelsene til avvikling eller fortsatt drift. For de fleste lønnstagere innebærer det få betenkeligheter å pålegges plikt til å stå til boets disposisjon også før spørsmålet om videre ansettelse er avklart. Lønnskravet for denne perioden vil uansett bli dekket av statens lønnsgarantiordning, se lønnsgarantiloven § 1 tredje ledd jf deknl § 9-3 første ledd nr 1. Enkelte ansatte, som f eks daglig leder, eiere over en viss størrelse og deres nærstående, får imidlertid ikke dekket sine krav av lønnsgarantien. Disse må således stå til boets disposisjon i inntil tre uker og likevel risikere kun å få et dividendekrav. Dette må avveies mot at det ofte gjelder personer som kan få en sentral rolle både ved avvikling og videre drift. Daglig leder mm bør derfor ikke unntas fra arbeidsplikten. Bestemmelsen i nr 1 annet ledd må forøvrig også sammenholdes med nr 3 fjerde ledd [tredje ledd tredje punktum i departementets forslag]. I den grad den ansatte faktisk blir pålagt å utføre arbeid av boet, utredes vederlag for dette som massefordring.»

Uttrykket «plikter å arbeide» er byttet ut med «plikter å stå til disposisjon», fordi det siste etter departementets mening er mer dekkende for innholdet i forslaget. Departementet legger til grunn at arbeidstakeren normalt vil ha oppfylt sin plikt til å stå til boets disposisjon når vedkommende melder seg som en av skyldnerens arbeidstakere overfor boet og straks stiller på arbeid dersom boet ber om det. Det er således ingenting i veien for at arbeidstakeren tar annet arbeid i tre ukersperioden, så lenge arbeidstakeren møter på sin opprinnelige jobb dersom boet krever det.

Annet ledd regulerer situasjonen hvor boet trer inn i arbeidsavtalen, og bygger på nr 2 i utvalgets utkast. Inntreden innebærer i utgangspunktet at de øvrige reglene i kapittel 7 gjelder, sml § 7-1. Boet blir berettiget og forpliktet på avtalens vilkår og arbeidstakerens vederlagskrav må utredes som massekrav fra konkursåpningen, jf annet ledd første og annet punktum.(Det samme følger for øvrig også av § 7-4 første og tredje ledd, men bør etter departementets oppfatning av pedagogiske grunner presiseres i § 7-11.)

Annet ledd tredje punktum gir arbeidstakeren en ekstraordinær adgang til å si opp arbeidsavtalen med en måneds varselet. Fristen på én måned regnes fra den dagen varselet gis. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at boet etter fjerde punktum gis adgang til å tre ut av arbeidsavtalen med en måneds varsel, jf nedenfor, og at balansen i forholdet mellom arbeidstakeren og boet ville bli forrykket uten en slik ekstraordinær oppsigelsesadgang for arbeidstakeren.

Utvalget påpeker at den danske konkursloven har en regel som gir de ansatte en hevingsrett hvis stillingen er ment å gi den ansatte en særlig utdannelse og denne forutsetningen ikke kan ivaretas under boets administrasjon. Utvalget mener imidlertid at en slik regel kan skape uklarhet og frykter at nøkkelpersonell kan tvinge frem en kortere oppsigelse under trussel om søksmål som boet ikke har kapasitet til å følge opp. Utvalget foreslår derfor en firkantet énmånedsregel som skulle gi boet en viss tid til å forhandle med nøkkelpersonell om eventuelle spesialavtaler hvor såvel lønn som oppsigelsesfrister kan tilpasses de spesielle forhold (jf NOU 1993: 16 s 129). Departementet slutter seg til utvalgets syn på dette punktet. For ordens skyld understrekes at hevingsretten som følger av § 7-7 også vil gjelde for arbeidsavtaler.

Selv om boet har trådt inn i arbeidsavtalen, kan det med en måneds varsel tre ut igjen, jf annet ledd fjerde punktum. Fristen på én måned regnes fra den dagen varselet gis. Bestemmelsen innebærer et unntak fra utgangspunktet om at boet blir berettiget og forpliktet på avtalens vilkår. (Dette er for så vidt også et unntak fra de øvrige alminnelige regler i kapittel 7, sml § 7-6 om sedvanemessig, eventuelt tre måneders varsel.) Boets rett til å tre ut av arbeidsavtalen med én måneds varsel refererer seg bare til boets forpliktelse til å betale lønn og annen godtgjørelse som massefordring. Arbeidstakeren vil fortsatt beholde sine rettigheter etter arbeidsavtalen med skyldneren ut hele den ordinære oppsigelsestiden, og behøver således ikke fratre før den ordinære oppsigelsesfristen er ute, jf annet ledd femte punktum. Arbeidstakerens krav på vederlag i tiden etter at boet har trådt ut av avtalen og før den ordinære oppsigelsesfristen er utløpt skal imidlertid da bare dekkes som en vanlig dividendefordring, jf annet ledd sjette punktum. Bestemmelsen om boets adgang til å tre ut av arbeidsavtalen har en parallell i utvalgets utkast nr 2 annet punktum. Utvalget foreslår en særskilt oppsigelsesfrist med følgende begrunnelse, jf NOU 1993: 16 s 128:

«For boet er det viktig å kunne komme ut av masseforpliktelsen i en arbeidsavtale på relativt kort varsel. De alminnelige oppsigelsesregler i arbeidsmiljøloven § 58 kan medføre at oppsigelsestiden blir hele seks måneder for eldre ansatte som har vært lenge i bedriftens tjeneste. Det er uheldig at boet kan bli pålagt en så lang oppsigelsestid som massefordring bare fordi man ønsker å fortsette arbeidsforholdet for en kortere periode. Skulle man følge arbeidsmiljølovens system med å gi noen arbeidstagere en lengre oppsigelsesfrist, vil trolig boet foretrekke yngre arbeidstagere der hvor inntreden kun blir aktuelt for deler av arbeidsstokken. Oppsigelsesretten er forøvrig gjort gjensidig. Også den ansatte gis således en særlig mulighet utover hva som normalt følger av arbeidskontrakten til å komme seg ut av arbeidsforholdet.»

Tredje ledd regulerer som utvalgets utkast nr 3 situasjonen hvor boet har erklært at det ikke trer inn i arbeidsavtalen. Departementet har imidlertid valgt en noe annen løsning enn utvalget på dette punktet. Erklæringen om at boet ikke trer inn, skal etter departementets forslag ikke i seg selv medføre at avtalen sies opp. Arbeidsavtalen løper således videre frem til boet sender en oppsigelse etter arbeidsforholdets alminnelige regler, dvs reglene i den loven som regulerer arbeidsforholdet (f eks arbeidsmiljøloven eller sjømannsloven), og oppsigelsesfristen er løpt ut, jf første punktum. Oppsigelsesfristen vil etter dette normalt løpe fra første månedsskifte etter at oppsigelsen fant sted, jf arbeidsmiljøloven § 58 nr 4. Om begrunnelsen for å pålegge boet å sende en formell oppsigelse, vises det til de alminnelige merknadene i del V punkt 3 ovenfor.

Når boet ikke trer inn i arbeidsavtalen, følger det av tredje ledd annet punktum at vederlagskravet skal utredes som dividendekrav fra og med konkursåpningen. Departementet har således ikke valgt samme løsning som ved leie av fast eiendom, hvor boet pålegges å utrede leien som massekrav for tiden fra konkursåpningen inntil erklæringen om å ikke tre inn kommer frem til utleieren, sml § 7-10 annet ledd første punktum. Hvis arbeidstakeren derimot har utført arbeid for boet etter konkursåpningen, skal vederlaget utredes som massekrav, jf tredje ledd tredje punktum. (Denne regelen har en parallell i annet ledd syvende punktum som gjelder perioden etter at boet har trådt ut av avtalen.) Vederlaget vil ha massekravstatus både for arbeid som utføres i tiden etter boåpningen, men før erklæringen om å ikke tre inn kom frem til arbeidstakeren, og for arbeid som utføres i tiden etter at erklæringen kom frem. I utgangspunktet er det en forutsetning at arbeidet er utført etter pålegg fra boet. Særlig i den første tiden etter at konkursen er åpnet, kan det imidlertid være uklart hva boet egentlig vil. Departementet legger til grunn at vederlag for faktisk utført arbeid må utredes som massekrav i slike tilfeller, med mindre arbeidstakeren hadde holdepunkter for at boet ikke ønsket arbeidet utført. Når det gjelder arbeid som er utført etter at boet har erklært at det ikke vil tre inn (eventuelt etter at boet har trådt ut av avtalen, jf annet ledd fjerde punktum), bør det etter departementets syn kreves klarere holdepunkter for at arbeidet kan anses utført etter pålegg fra boet.

Fjerde ledd svarer innholdsmessig i stor grad til utvalgets utkast nr 3 annet til fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder partenes rettigheter og plikter mens oppsigelsesfristen løper. Den kommer til anvendelse både hvor boet ikke trer inn og sier opp avtalen (jf tredje ledd), og hvor boet først trer inn i arbeidsavtalen og deretter trer ut igjen (jf annet ledd fjerde punktum). I det sistnevnte tilfellet gjelder fjerde ledd likevel bare for tiden etter at boet har trådt ut av arbeidsavtalen (jf annet ledd femte punktum). Partenes gjensidige rettigheter og plikter i løpet av den første måneden etter at boet har varslet at det vil tre ut av arbeidsavtalen forutsettes i utgangspunktet å følge alminnelige arbeidsrettslige regler.

Det følger uttrykkelig av fjerde ledd første punktum at arbeidstakeren skal ha rett til å ta annet arbeid i oppsigelsestiden. Av hensyn til boet bør en arbeidstaker som benytter seg av denne retten, varsle boet om dette snarest mulig. Etter forslag fra Direktoratet for arbeidstilsynet har departementet derfor tatt inn en slik regel i annet punktum.Selv om regelen er utformet som en varslings plikt for arbeidstakeren, har departementet ikke funnet grunn til å foreslå særlige sanksjoner knyttet til overtredelse av den.

Retten til å ta annet arbeid må ses i sammenheng med tapsbegrensningsplikten i fjerde ledd tredje punktum. Det følger av denne bestemmelsen at det skal gjøres fradrag i dividendekravet for annen inntekt arbeidstakeren har hatt i den ordinære oppsigelsestiden (sml tredje ledd første punktum) eller i tiden etter at boet har trådt ut av avtalen (sml annet ledd femte punktum). Regelen er en videreføring av utvalgets forslag, men er omformulert noe for å bringe ordlyden i samsvar med den parallelle regelen i § 9-3 første ledd nr 1 femte ledd. Om det nærmere innholdet i forslaget uttaler utvalget, jf NOU 1993: 16 s 129:

«Fradraget gjøres i bruttokravet, ikke i dividendeutbetalingen. Er lønnskravet fra konkursåpning til oppsigelsestidens utløp således 100, og den ansatte annetsteds har tjent 30, vil altså dividende kunne kreves av 70. Fradraget gjelder kun arbeid som utøves i steden for den jobben arbeidstageren utførte for debitor. Inntekt fra ekstrajobber, som f eks avisbud, kommer ikke til fradrag forutsatt at arbeidstageren ville utført disse også sammen med jobben hos konkursdebitor.»

Arbeidstakeren har i utgangspunktet plikt til å søke annet arbeid når forholdet til konkursboet er avklart. Utvalget foreslår at det skal være en forutsetning for dividendekravet at arbeidstakeren «har meldt seg arbeidsledig og erklært seg villig til å ta tilvist arbeid» (jf utvalgets utkast nr 3 annet ledd tredje punktum). Departementet har skiftet ut begrepet arbeidsledig med arbeidssøker, et begrep som også brukes i folketrygdloven § 48. Vedkommende vil nemlig helt frem til utløpet av oppsigelsesfristen formelt sett stå i et arbeidsforhold og derfor strengt tatt ikke være arbeidsledig.

Kommunal- og arbeidsdepartementet går imot utvalgets krav om at arbeidstakeren må ha erklært seg villig til å ta «tilvist arbeid» for å få dividende. I høringsuttalelsen heter det om dette:

«Den foreslåtte formuleringen om å «ta tilvist arbeid» medfører videre en skjerping i forhold til reglene for å få dagpenger. Det er etter folketrygdlovens § 4-2 nr 3 c tilstrekkelig at det tilbudte arbeid skal være «høvelig». Etter forslaget til ny dl. § 7-11 nr 3 er arbeidssøkeren pliktig til å ta ethvert arbeid som blir tilbudt, uansett om dette anses som høvelig eller ikke. Departementeter skeptisk til at det skal være strengere krav for å få sin dividendeberettigede lønn, enn det er for å få dagpenger. Vi foreslår derfor at kravet om å erklære seg villig til å ta tilvist arbeid strykes.»

Direktoratet for arbeidstilsynet har merket seg at Kommunal- og arbeidsdepartementet har foreslått å fjerne plikten til å ta tilvist arbeid. Direktoratet er enig i at utvalgets forslag er for strengt på dette punktet, men mener at plikten til å ta tilvist arbeid skal begrenses til å gjelde tilvist arbeid som er høvelig, slik vilkåret er for retten til dagpenger. Direktoratet uttaler:

«Grunnen til at vi er uenige i departementets forslag er den erfaring vi har med lønnsgarantiforskriften § 4. Bestemmelsen om å melde seg som arbeidssøkende vil i realiteten kunne miste sin effekt så lenge arbeidstaker ikke har en plikt på seg til å ta høvelig arbeid. Selv om vi ser at det kan by på problemer med den praktiske gjennomføringen, har det erfaringsmessig vist seg å være mulig å ha en viss kontroll på at bestemmelsen blir etterlevet. Det viser seg at de fleste ønsker å komme tilbake i arbeid. Imidlertid har vi, i konkursboer hvor arbeidstakerne vet at de vil få full dividende, opplevd at arbeidstakerne nekter å ta arbeid som blir tilbudt - også dersom jobben er mer eller mindre lik den de hadde hos konkursdebitor. Det kan være et meget viktig signal at arbeidstakere som viser seg uvillige til å være med på å begrense tapet for de øvrige kreditorene mister sin fortrinnsrett i boet.»

Justisdepartementet vil bemerke at de generelle vilkårene for retten til dagpenger er blitt endret siden Kommunaldepartementet og Direktoratet for arbeidstilsynet avga sine uttalelser. Kravet om plikten til å ta tilvist høvelig arbeid er nå tatt ut av folketrygdloven. Folketrygdloven § 4-5 oppstiller som generelt vilkår at den som krever dagpenger er reell arbeidssøker. Paragrafen definerer nærmere hva som skal til for å bli regnet som slik reell arbeidssøker. Departementet har valgt å innarbeide en henvisning til den bestemmelsen i folketrygdloven, jf dekningsloven § 7-11 fjerde ledd fjerde punktum. For å ha krav på dividende må arbeidstakeren etter dette altså oppfylle de betingelser som stilles for å bli betraktet som reell arbeidstaker i folketrygdlovens forstand. (Folketrygdloven § 4-5 første ledd første punktum forutsetter riktig nok at arbeidssøkeren er trygdet, men dette kan ikke kreves for å få dividende etter dekningsloven § 7-11. Departementet finner det unødvendig å presisere dette i lovteksten.)

Etter forslag fra Direktoratet for arbeidstilsynet og Kommunal- og arbeidsdepartementet er det også presisert i lovteksten at arbeidstakeren av hensyn til boet må melde seg som arbeidssøker til arbeidsformidlingen «uten ugrunnet opphold», noe som må vurderes konkret. Sykdom, reisefravær o l kan medføre at et opphold må anses som «grunnet» i lovens forstand. Det samme må gjelde dersom arbeidstakeren allerede har fått ny jobb med tiltredelse om kort tid. I lovteksten er det uttrykkelig presisert at vilkåret om at arbeidstakeren må ha meldt seg som arbeidssøker til arbeidsformidlingen, bare gjelder dersom arbeidstakeren har hatt mulighet til det. Bakgrunnen for dette er at det finnes personer som ikke har mulighet til å melde seg arbeidssøkende, f eks utlendinger som har fått oppholds- og arbeidstillatelse i forbindelse med et bestemt arbeidsoppdrag.

Femte ledd svarer til utvalgets utkast nr 3 femte ledd. Dividendekravene har sitt grunnlag i arbeidsavtale med skyldneren og ikke boet. Så lenge boet ikke er trådt inn i arbeidsavtalen og blitt masseforpliktet for den aktuelle lønnsposten, er det ikke naturlig å anse boet som arbeidsgiver i skatte- og trygdelovgivningens forstand. Boet bør da heller ikke betale arbeidsgiveravgift av lønnsposten. Det samme synspunktet gjør seg gjeldende hvor boet først trer inn i arbeidsavtalen,og deretter trer ut igjen. Etter at boet har trådt ut av arbeidsavtalen, er det ikke lenger å betrakte som arbeidsgiver.

Til § 7-12

Endringene skal klargjøre at bestemmelsen også gjelder under gjeldsforhandling.

Til § 8-14

Første ledd nytt annet punktum svarer med noen mindre språklige justeringer helt til utvalgets forslag. Dekningsloven § 8-14 regulerer dividenderetten når kreditor har panterett i skyldnerens eiendeler. Hvis boet overfører pantet til panthaveren etter § 117c i konkursloven, skal bostyreren foreta en verdsettelse av pantet basert på pantets antatte markedsverdi på overføringstidspunktet, jf § 117c annet ledd første og annet punktum. Det følger av dekningsloven § 8-14 første ledd nytt annet punktum (som konkursloven § 117c annet ledd tredje punktum også viser til) at denne verdsettelsen skal legges til grunn ved beregningen av hvor stor andel av en fordring, sikret med pant i den aktuelle eiendelen, panthaveren kan kreve dividende av. For øvrig vises til konkursloven § 117c og merknadene til den bestemmelsen i punkt 6 ovenfor.

Til § 9-2

Massefordringer og dermed likestilte fordringer regnes i dag opp i seks forskjellige poster i dekningsloven § 9-2. Slike krav dekkes «foran all annen gjeld», dvs foran alle prioriterte, uprioriterte og etterprioriterte dividendefordringer. De såkalte egentlige massefordringer reguleres i § 9-2 første ledd nr 1 til 3. Fordringene anses her pådratt av boet og knytter seg således til den aktuelle konkursbehandlingen. Dekningsloven § 9-2 første ledd nr 4 til 6 regner opp visse «dermed likestilte fordringer» (sml paragrafoverskriften) som alle knytter seg til en forutgående gjeldsforhandling eller et offentlig skifte av insolvent dødsbo. De forskjellige postene i § 9-2 er likestilt i den forstand at alle dekkes fullt ut før dividendefordringene. Indirekte oppstiller § 9-2 annet ledd likevel en prioritetsrekkefølge også mellom massefordringene og de dermed likestilte fordringene. Hvis bomassen er utilstrekkelig til å dekke alle kravene som er oppregnet i § 9-2 slik at det åpnes massekonkurs, regnes bare fordringene i § 9-2 første ledd nr 1 til 3 som massefordringer i denne massekonkursen.

Utvalget foreslår å splitte fordringene i § 9-2 opp i to grupper. Delingen følger dagens ordning som allerede forutsetter et skille mellom massefordringer og fordringer likestilt med disse, jf ovenfor. Den første gruppen - de egentlige massefordringene - foreslås plassert i § 9-2 første ledd. Disse tilsvarer fullt ut de fordringer som i dag er nevnt i § 9-2 første ledd nr 1 til 3. Den andre gruppen - de dermed likestilte fordringer - foreslås plassert i § 9-2 annet ledd og svarer med noen mindre justeringer (som omtales nedenfor) til nåværende § 9-2 første ledd nr 4 til 6. Forslaget tar sikte på å forhindre at det åpnes massekonkurs hvis bomassen gir full dekning til de egentlige massefordringene, men ikke til alle dermed likestilte fordringer, jf NOU 1993: 16 s 130. Hvor konkurs åpnes etter en forutgående gjeldsforhandling, peker utvalget på at det i dag ikke er uvanlig at fordringer likestilt med massefordringene omfatter relativt store summer. En massekonkurs fremstår her som en unødvendig og fordyrende prosess. Etter forslaget unngår man massekonkurs hvis massen gir full dekning til de egentlige massefordringer. Dekkes først disse fullt ut, fordeles det resterende likt på de dermed likestilte fordringene. Sistnevnte gruppe skal med andre ord fortsatt tilkjennes full dekning før alle andre fordringer.

Det har ikke kommet merknader til utvalgets forslag til endringer i dekningsloven § 9-2. Departementet legger utvalgets forslag til grunn med enkelte justeringer som vil bli omtalt i det følgende.

Første ledd tilsvarer utvalgets forslag og gjeldende § 9-2 første ledd nr 1 til 3.

Annet ledd nr 1 svarer helt til nåværende første ledd nr 4.

Annet ledd nr 2 innebærer derimot en realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Det følger av dagens § 9-2 første ledd nr 5 at bare forpliktelser som er påført skyldnerens bo med gjeldsnemndas «særlige samtykke», er likestilt med massefordringer etter § 9-2. Utvalget foreslår å oppheve skillet mellom en alminnelig tillatelse og et særlig samtykke fra gjeldsnemnda, jf NOU 1993: 16 s 130:

«Dette er et forslag som må sees på bakgrunn av konkurslovens regler om skyldnerens rådighet under gjeldsforhandlinger. Etter dagens regler beholder skyldneren rådigheten over sitt bo, jf kkl § 14 [...]. Gjeldsnemnda må imidlertid samtykke i disposisjoner som medfører gjeldsstiftelse og enkelte andre forpliktelser, jf kkl § 14 annet ledd. Konkursloven forutsetter at gjeldsnemnda kan gi to typer samtykke til slike disposisjoner. Det kan enten være en alminnelig «tillatelse», jf kkl § 14 annet ledd og § 15 første ledd, eller det kan dreie seg om et «særlig samtykke», jf dagens bestemmelse i deknl § 9-2 første ledd nr 5. Forskjellen ligger i at et særlig samtykke sikrer at fordringen får status som likestilt med massefordring under en eventuell senere konkurs.

Forslaget om å oppheve skillet mellom en alminnelig tillatelse fra gjeldsnemnda og et særlig samtykke vil neppe medføre store endringer i praksis. Begrepet «særlige samtykke» har nemlig vært tolket relativt vidt. Brækhus I [Sjur Brækhus: Omsetning og kreditt bind 1, 3 utg, Oslo 1991] side 154 hevder således at ethvert samtykke fra gjeldsnemnda rettet direkte til en tredjemann må oppfattes som et «særlig samtykke», med mindre det samtidig tas et forbehold i motsatt retning. Konkurslovutvalgets endringsforslag vil her virke oppklarende.

Endringen utvalget foreslår kan gjennomføres ved å fjerne ordet «særlige» i dagens § 9-2 første ledd nr 5.»

Departementet slutter seg til utvalgets forslag, men har i § 9-2 annet ledd nr 2 valgt å erstatte ordet «særlige samtykke» med «tillatelse» istedenfor «samtykke». Terminologien og meningsinnholdet blir dermed det samme som i konkursloven § 14 annet ledd og § 15 første ledd. Formen gjeldsnemndas «særlige samtykke» er for øvrig brukt også i konkursloven § 16 fjerde ledd, og en tilsvarende endring foreslås der.

Departementet peker på at allerede inngåtte avtaler med skyldneren i utgangspunktet ikke påvirkes av at det åpnes gjeldsforhandling, og at det derfor ikke blir spørsmål for gjeldsnemnda om å tre inn eller gi noen form for tillatelse til at avtalen løper videre etter åpningen, jf § 7 -3a. Slike avtaleforpliktelser vil derfor ikke få massekravstatus i en etterfølgende konkurs. Annet ledd nr 2 vil derimot være aktuell hvis gjeldsnemnda etter åpningen av gjeldsforhandlingen f eks gir tillatelse til at skyldneren tar opp nye lån for å sikre midler til videre drift.

Annet ledd nr 3 tilsvarer helt gjeldende § 9-2 første ledd nr 6. Utvalget foreslår at fordringer som nevnt i § 9-4 som stiftes under en forutgående gjeldsforhandling eller under offentlig dødsboskifte, ikke skal ha massekravstatus i en etterfølgende konkurs, jf NOU 1993: 16 s 130. Dette henger igjen sammen med utvalgets forslag om å oppheve § 9-4 og dermed avskaffe fortrinnsretten for skatte- og avgiftskravene. Som nevnt i del V punkt 4.4 ovenfor følger imidlertid ikke departementet opp dette forslaget. Departementet ser da heller ikke noen grunn til å oppheve regelen i gjeldende § 9-2 første ledd nr 6 som gir massekravstatus for skatte- og avgiftskrav stiftet under en forutgående gjeldsforhandling eller under et offentlig dødsboskifte.

Til § 9-7

I nr 1 bokstav a første punktum foreslås at åpningen av bobehandlingen - og ikke fristdagen som i dag - skal være utgangspunktet for beregningen av etterprioriterte renter. Forslaget, som er i samsvar med utvalgets, tar sikte på å bringe skjæringstidspunktet i samsvar med avgrensningen av dividendefordringer (sml NOU 1993: 16 s 131). Ifølge § 6-1 første ledd regnes renter opptjent før åpningen av bobehandlingen som dividendefordringer. Ved gjeldsforhandling og tvangsakkord forstås tidspunktet for åpningen av bobehandlingen som det tidspunkt da begjæring om åpning av henholdsvis gjeldsforhandling og tvangsakkord kom inn til skifteretten, se § 1-4 femte ledd, jf første og annet ledd. Ved konkurs regnes bobehandlingen for åpnet på det tidspunkt konkursåpningskjennelsen ble avsagt, jf § 1-4 femte ledd, jf tredje ledd. De nevnte tidspunktene for åpningen av bobehandlingen faller ikke nødvendigvis sammen med fristdagen. Fristdagen ved konkurs er dagen da den begjæring om åpning av konkurs som ble tatt til følge, kom inn til skifteretten, eventuelt dagen da begjæringen om åpningen av en forutgående gjeldsforhandling kom inn til skifteretten, jf § 1-2 første og annet ledd. I de tilfeller fristdagen kommer før åpningen av bobehandlingen, gir dermed reglene i § 6-1 første ledd og § 9-7 nr 1 bokstav a forskjellige løsninger mht beregningen av prioriteten for rentekrav. Forslaget innebærer at bare renter som er opptjent etter åpningen av bobehandlingen, skal regnes som etterprioriterte fordringer.

Nr 1 bokstav a annet og tredje punktum har ingen parallell i gjeldende lov. Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for og merknader til forslaget, jf NOU 1993: 16 s 131:

«Er det midler til dekning av mer enn 100 % dividende, skal rente av ikke forfalte fordringer i prinsippet få dekning beregnet etter den rente som løper i låneforholdet, mens morarente påløper for de forfalte fordringer. I praksis vil det imidlertid være et relativt lite beløp som her gjenstår til fordeling blant kreditorene. En detaljert utregning synes tungvint og vil påføre boet ekstrakostnader. Beløpet bør derfor fordeles forholdsmessig etter konkursfordringens størrelse uten hensyn til renten som løp før fristdagen. Konkurslovutvalget foreslår at Kongen fastsetter en rente som skal gjelde for alle dividendefordringer.»

Hovedtrekkene i gjeldende § 9-7 nr 1 bokstav b foreslås flyttet til § 6-2 nytt annet ledd, jf merknadene til den bestemmelsen. Det tilsiktes ingen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett, bortsett fra at mellomrenten heretter skal beregnes fra åpningen av bobehandlingen og ikke fristdagen, jf § 6-2 annet ledd annet punktum.

Til de terminologiske endringene

For å gjøre språket i dekningsloven mer kjønnsnøytralt, er ordene «tredjemann» og «tredjemanns» endret til henholdsvis «tredjeperson» og «tredjepersons» de stedene hvor de forekommer. Tilsvarende endringer er gjort i panteloven og konkursloven.

8 Merknader til endringene i verdipapirsentralloven

Det følger av gjeldende § 4-2 fjerde ledd første punktum at det er skifteretten som skal sørge for registrering av åpning av konkurs og offentlig forhandling om tvangsakkord i Verdipapirsentralen. I konkursloven § 36 foreslås det nå i stedet at gjeldsnemnda skal gi slik melding ved åpning av tvangsakkord. I konkursloven § 79 foreslås det videre at det i utgangspunktet er bostyreren som skal gi slik melding ved åpning av konkurs. Denne omleggingen nødvendiggjør en justering av verdipapirsentralloven § 4-2 fjerde ledd første punktum. Selv om bestemmelsen i og for seg blir overflødig så lenge meldingsrutinene reguleres direkte i konkursloven, kan det ut fra informasjonshensyn likevel være hensiktsmessig at disse meldingsreglene også fremgår av verdipapirsentralloven.

§ 4-2 fjerde ledd annet punktum beholdes for øvrig uendret. Denne regelen gjenspeiles nå i forslaget til konkursloven § 36 første ledd nr 3 og § 79 tredje ledd nr 2.

9 Merknader til endringene i kjøpsloven

Kjøpsloven 13 mai 1988 nr 27 § 63 gir i dag særregler om insolvensbehandlingens betydning for avtaler om løsørekjøp. Særreglene er i hovedsak identiske med visse bestemmelser i dekningsloven kapittel 7. Kjøpsloven § 63 første, annet og tredje ledd svarer således til henholdsvis dekningsloven § 7-3 første ledd, § 7-5 første og tredje ledd og § 7-7 første ledd. Dekningsloven kapittel 7 gir likevel en mer utførlig regulering av spørsmålene omkring insolvensbehandlingens betydning for skyldnerens avtaleforpliktelser. I kjøpsloven § 63 fjerde ledd er det derfor bestemt at reglene i dekningsloven kapittel 7 skal gis anvendelse «så langt de passer».

Departementet foreslår at særreglene i kjøpsloven § 63 første til tredje ledd oppheves og at § 63 heretter bare skal inneholde en ren henvisning til dekningsloven kapittel 7.

Etter departementets oppfatning er det ikke tilstrekkelige grunner til å opprettholde særreglene i kjøpsloven § 63 første til tredje ledd. Reglene er som nevnt i hovedsak sammenfallende med de tilsvarende bestemmelsene i dekningsloven kapittel 7. Særreguleringen kan dermed virke overflødig ved siden av dekningslovens alminnelige bestemmelser. Departementet er kommet til at det ikke gjør seg spesielle hensyn gjeldende for løsørekjøp som tilsier en særskilt regulering av insolvensbehandlingens betydning for disse avtalene. Departementet peker i den forbindelse på at henvisningen til dekningsloven også vil dekke regelen i § 7-1 første punktum som gjør unntak fra bestemmelsene i kapittel 7 når dette følger av «vedkommende rettsforholds egenart». En skulle dermed ha sikret seg mot at kapittel 7 får anvendelse på sterkt avvikende kontraktsformer hvor de generelle reglene passer dårlig.

Etter departementets syn kan det også reises visse lovtekniske innvendinger mot den utforming kjøpsloven § 63 har i dag. Bestemmelsen illustrerer for så vidt de problemene som kan oppstå når det i loven foretas en delvis spesialregulering og ellers vises til mer fullstendige, generelle regler. Etter gjeldende rett er det f eks omtvistet om boets inntredelsesrett etter kjøpsloven § 63 første ledd må anses absolutt, eller om den annen part kan påberope seg unntaket i dekningsloven § 7-3 annet ledd første punktum som gir hevingsrett som følge av «avtalens art», jf Arne Tjaum i Lov og Rett 1992 s 179 flg. Ordlyden i § 63 gir ikke svar på om dekningslovens unntak supplerer kjøpsloven på dette punktet. Tilsvarende tvil kan reises i forhold til regelen i § 63 annet ledd første punktum. Etter ordlyden er det ikke klart om dekningsloven § 7-5 første ledd annet punktum også gjelder i kjøpsforhold, dvs om boet har plikt til å oppfylle eller stille sikkerhet i tilfeller hvor den annen part allerede har prestert sin ytelse etter avtalen. Departementet vil fremheve at den nevnte typen tolkingstvil ikke oppstår dersom insolvensspørsmålene reguleres bare i dekningsloven.

Departementet legger til at forslaget samsvarer med den løsningen som er valgt for de samme spørsmålene i avhendingsloven 3 juli 1992 nr 93. Avhendingsloven § 6-3 henviser bare til reglene i dekningsloven kapittel 7 og har således ingen særregler om insolvensbehandlingens betydning for avtaler om kjøp av fast eiendom.

Uttrykket «insolvensbehandling» i § 63 skal som i dag dekke både gjeldsforhandling, konkurs og offentlig skifte av insolvent dødsbo (sml dekningsloven § 1-6 annet ledd). På ett punkt er uttrykket strengt tatt noe misvisende, idet åpning av gjeldsforhandling ikke forutsetter insolvens, men illikviditet, jf konkursloven § 1. Departementet mener likevel at uttrykket «insolvensbehandling» egner seg som en kortform for de behandlingsmåtene som dekkes av dekningsloven kapittel 7.

10 Merknader til endringene i luftfartsloven

Til § 3-24

Endringen i fjerde ledd første punktum er en konsekvens av vedtakelsen av den nye tvangsfullbyrdelsesloven 26 juni 1992 nr 86 som bygger på at tvangssalg normalt ikke skal skje ved auksjon.

Til § 3-35

Tvangsfullbyrdelsesloven 26 juni 1992 nr 86 nødvendiggjør visse justeringer av tredje ledd første punktum.Uttrykket «tvangsauksjon eller nødvendig tvangsauksjon over luftfartøyet» erstattes med «tvangssalg eller annet salg etter tvangsfullbyrdelsesloven». Som nevnt i merknadene til § 3-24 er ikke lenger tvangsauksjon den ordinære realisasjonsformen etter den nye loven. Dessuten er uttrykket «nødvendig tvangsauksjon» uanvendelig etter de endringene som ble gjort bl a i lov 14 august 1918 nr 3 om offentlige auktioner og licitationer i forbindelse med vedtakelsen av tvangsfullbyrdelsesloven, sml merknadene til den parallelle endringen i sjøloven § 29 tredje ledd i Ot prp nr 65 (1990-91) s 299.

Tredje ledd første punktum er videre endret ved at det vises til salg etter konkursloven § 117a. I tillegg er det føyd til et nytt fjerde ledd om bortfall av pantheftelser ved tvangsakkord. Disse endringene svarer helt til endringene i tinglysingsloven § 32 tredje ledd, og det vises til merknadene til den bestemmelsen i punkt 2 ovenfor.

11 Merknader til endringene i sjøloven

Til § 29

Endringen i tredje ledd første punktum og tilføyelsen av et nytt fjerde leddsvarer til endringene i tinglysingsloven § 32 tredje ledd, se merknadene til den bestemmelsen i punkt 2 ovenfor.

Til § 44

Endringene i første ledd nr 5 og annet leddsvarer helt til endringene i panteloven § 1-9 første ledd bokstav c og annet ledd. Det vises til merknadene til pantelovsbestemmelsen i punkt 4 ovenfor.

12 Merknader til endringene i revisorloven

I Ot prp nr 75 (1997-98) Om lov om revisjon og revisorer (revisorloven) er det foreslått en ny revisorlov. Departementet legger til grunn at den proposisjonen vil bli behandlet i Stortinget før proposisjonen her, og har valgt å foreslå en endring i forslaget til ny revisorlov. Dersom proposisjonen her likevel blir behandlet først, bør behandlingen av forslaget (i proposisjonen her) til endringer i revisorloven utsettes til det kan behandles samtidig med forslaget til ny revisorlov.

For at bostyreren (eller bostyret, dersom det er oppnevnt kreditorutvalg) i konkursboet til en revisjonspliktig - eller gjeldsnemnda i gjeldsforhandlingstilfellene - skal kunne utføre sine oppgaver på en god og effektiv måte, er det som oftest nødvendig at skyldnerens revisor bistår med bl a opplysninger. Bestemmelser om revisors opplysnings- og bistandsplikt er foreslått i konkursloven § 18a og § 101 fjerde ledd, jf merknadene til disse bestemmelsene ovenfor under punkt 6. Av informasjonshensyn bør det være en henvisning fra revisorloven til disse bestemmelsene i konkursloven, slik at de som orienterer seg i revisorloven blir gjort kjent med at forholdet er regulert i konkursloven. Henvisningen foreslås plassert som nytt femte ledd i revisorloven § 6 -2 som inneholder bestemmelser om revisors opplysningsplikt.

13 Merknader til ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene

Det foreslås at Kongen gis myndighet til å fastsette ikrafttredelsestidspunktet, jf nr 1 første punktum. Det vil ta en viss tid å spre nødvendig informasjon om endringene til dem som har befatning med konkurs og gjeldsforhandling (skifterettene, bostyrere, bransjeorganisasjoner m v). Departementet tar likevel sikte på at ikrafttredelsen bør skje nokså raskt etter vedtakelsen av loven.

Kongen bør videre kunne bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid, jf nr 1 annet punktum. Det kan f eks være grunn til å sette noen av endringene i kraft straks. Dette gjelder bl a endringen i panteloven § 3-21 første ledd om forlenget foreldelsesfrist for salgspant i tilfeller hvor salgspant er avtalt til sikkerhet for folketrygdens lån til anskaffelse av motorvogn etter folketrygdloven § 10-7 første ledd bokstav h, jf merknadene til bestemmelsen ovenfor under punkt 4.

Departementet er enig med utvalget (jf NOU 1993: 16 s 164) i at overgangsreglene til de foreslåtte endringene i hovedtrekk kan følge samme mønster som overgangsreglene som ble gitt i forbindelse med revisjonen i 1984. Lovendringene vil dermed i utgangspunktet gjelde hvor begjæringen om åpning av gjeldsforhandling eller konkurs er kommet inn til skifteretten etter at loven trådte i kraft, eller ved skifte av insolvent dødsbo; hvor dødsfallet finner sted etter ikrafttredelsestidspunktet, jf nr 2.

Utvalget drøfter særskilt forholdet mellom Grunnloven § 97 og utvalgets utkast til konkursloven §§ 31 og 117a. Departementet følger opp begge disse forslagene så godt som uendret (sml del III punktene 10 og 9.3 ovenfor). De foreslåtte reglene åpner for at det kan slettes pantheftelser som overstiger pantets verdi uten at det skjer noe tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven. Som utvalget påpeker (jf NOU 1993: 16 s 164), dreier det seg her tilsynelatende om inngrep overfor bestående utleggs- eller kontraktspanteretter. Utvalget mener likevel at forslagene ikke vil stride mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97, og at reglene derfor bør gjelde for pantheftelser i alle boer hvor begjæringen om gjeldsforhandling eller konkurs kommer inn til skifteretten etter lovens ikrafttredelse. Som begrunnelse for dette standpunktet, viser utvalget til de overveielser som ble gjort ved utarbeidelsen av gjeldsordningsloven 17 juni 1992 nr 99. Regelen i gjeldsordningsloven § 4-8 bokstav b annet ledd, jf § 5-2 annet ledd, åpner nettopp for bortfall av pantheftelser som overstiger pantets verdi. Under lovbehandlingen antok Stortinget at det ikke ville være i strid med Grunnloven § 97 å gi slike bortfallsregler anvendelse også på pantavtaler stiftet før lovens ikrafttredelse, jf Innst O nr 90( 1991-92) s 48. Stortinget henviste til en utredning om dette spørsmålet av professor dr juris Hans Petter Graver (trykt i NOU 1991: 16 s 95-97), hvor det bl a pekes på at en taksering av eiendelene som grunnlag for slettingen av pantheftelser utover taksten, rettslig sett ikke kan anses å påføre panthaverne noe erstatningsmessig tap. Taksten skal gi uttrykk for markedsverdien og i rimelig grad reflektere utsiktene til fremtidig verdistigning. Formålet med en gjeldsordning ville videre bli vesentlig forfeilet hvis man måtte selge eiendeler som skyldneren er avhengig av, for å konstatere hvor langt pantet dekker. I utredningen vises også til de muligheter panthavere har for å protestere mot gjeldsordningen, hvis de mener seg utsatt for et særlig tap.

Utvalgetslutter seg til synspunktene som ble gjort gjeldende ved utarbeidelsen av gjeldsordningsloven, og mener at en tilsvarende argumentasjon i hovedtrekk kan anføres i forhold til de nevnte forslagene om bortfall av pantheftelser (jf NOU 1993: 16 s 165). I den forbindelse vises til at begge bestemmelsene forutsetter at pantobjektet er overbeheftet og at panthaverne ikke ville kommet bedre ut av det ved et eventuelt tvangssalg. - Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter om dette grunnlovsspørsmålet, og vil som utvalget derfor ikke foreslå særlige overgangsbestemmelser i forhold til reglene i konkursloven §§ 31 og 117a.

Nr 3er helt parallell til overgangsregelen i lov 8 juni 1984 nr 60 om ikrafttredelse av ny gjeldsforhandlings- og konkurslovgivning m m del III nr 2. Det vises til det som sies om denne regelen i NOU 1972: 20 s 364.

For enkelte deler av loven foreslår departementet likevel særlige overgangsregler.

Departementet er således enig med utvalget i at endringene i omstøtelsesreglene bare bør gjelde i forhold til disposisjoner som er foretatt etter ikrafttredelsestidspunktet, jf nr 4.Departementet foreslår to endringer i omstøtelsesreglene; en opphevelse av regelen i dekningsloven § 5-3 (jf del V punkt 1 ovenfor), og en ny regel om omstøtelse av avtalevederlag i dekningsloven § 5 -4 bokstav b (jf del V punkt 5). For øvrig bemerkes at det ved fastleggelsen av tidspunktet for når disposisjonen skal anses foretatt, vil være naturlig å bygge på beregningsreglene i dekningsloven § 5-10.

I departementets forslag til panteloven § 3-15 annet ledd foreslås en viss begrensning i adgangen til å stifte salgspant. Salgspant skal etter forslaget være utelukket i alle varer bestemt for videresalg (sml del VI punkt 6.4 ovenfor). Utvalget uttaler om overgangsspørsmålet i forhold til sitt utkast til endring av panteloven § 3-15 annet ledd, jf NOU 1993: 16 s 166:

«Utvalget antar at forslaget om innsnevring av salgspantreglene, jf § 3-15 annet ledd, neppe kan gis anvendelse på etablerte kontraktsforhold. Kreditten er ytet nettopp til innkjøp av det pantsatte objekt, og inngrepet synes derfor særlig drastisk hvis pantsettelsen plutselig blir ugyldig. Dessuten er salgspantkreditten ofte relativt kortvarig. Det antas derfor ikke å foreligge tilstrekkelig sterke hensyn til gripe inn i etablerte kontraktsforhold. Endringen i § 3-15 bør bare få virkning for avtaler om salgspant stiftet etter lovens ikrafttredelse[...].»

Departementet er enig med utvalget i at endringen i § 3-15 bare bør få virkning for salgspantavtaler stiftet etter ikrafttredelsestidspunktet og har innarbeidet en regel om dette i nr 5.

Det følger av del VI punkt 7.3 ovenfor at departementet med enkelte justeringer følger opp utvalgets forslag om å innføre et legalpant for konkursboet, jf forslaget til ny § 6-4 i panteloven. Om dette forslagets anvendelse i forhold til panterettigheter stiftet før ikrafttredelsestidspunktet, uttaler utvalget, jf NOU 1993: 16 s 165-66:

«Denne bestemmelsen innebærer en reduksjon i det beløpet pantet vil utbringe ved realisasjon. Forslaget vil ramme den panthaver hvis sikkerhet omfatter verdien mellom 95 % og 100 % av pantobjektets markedsverdi. Konsekvensene kan således bli parallelle til hva som skjer ved et generelt prisfall, en prisregulering eller innføring av konsesjonsordning som begrenser omsetningen. Det er alminnelig antatt at hverken innføring av prisregulering eller konsesjonsordninger vanligvis kommer i strid med Grl § 97.

Det avgjørende for forslagets forhold til Grl § 97 er likevel først og fremst regelens viktige samfunnsmessige betydning. Behovet for en omfattende reform av konkurs- og pantelovgivningen har allerede vært nevnt. Ordningen vil særlig ha praktisk betydning ved realisering av fast eiendom, hvor pantelån ofte har 20 til 25 års løpetid. Det er derfor av stor betydning at nettopp § 6-4 gis anvendelse på pantsettelsesavtaler stiftet før lovens ikrafttredelse. Utvalget peker i denne forbindelse på at utgiftene ved realisasjon av pantbeheftede verdier skal dekkes forlodds av den kjøpesum som tvangssalget innbringer, se f eks tvangsfullbyrdelsesloven § 11-36 annet ledd. Lovgiveren har en betydelig frihet til å fastsette hvilke typer utgifter som kan henregnes til slike forloddsposter og hvilke beløp det kan gjelde. Den som sikrer seg panterett i dag, kan således ikke være sikker på at forloddskravene vil ligge på samme nivå når realisasjon eventuelt skal skje en gang i fremtiden. Utvalgets forslag om at inntil 5 % av salgsutbyttet kan brukes til dekning av boutgifter, er etter utvalgets syn sterkt beslektet nettopp med forloddskravet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-36. Forloddsbeløpet etter utkastet til panteloven § 6-4 skal anvendes for å bedre mulighetene for en påkrevet gjennomgang av debitors forretningsførsel - i samme interesse, men også i stor grad til fordel for panthaverne. En skikkelig gjennomgang kan være til fordel for pantekreditor i det konkrete tilfelle, men utvalget legger også betydelig vekt på de mer generelle perspektiver. Således vil de fleste finansinstitusjoner totalt sett tjene på en mer ryddig konkursavvikling. Kriminalitet kan forebygges. Forhold som kan fremskaffe høyere dividende, kan avdekkes. Man håper på at de skadelige ringvirkningene av konkurser vil bli mindre både for bankene og for næringslivet generelt.»

Utvalgets konklusjon er at en anvendelse av legalpantet på eldre panteretter ikke vil stride mot Grunnloven § 97. Utvalget understreker videre at det foreslåtte legalpantet står sentralt i utvalgets reformforslag, og at man ved vurderingen av overgangssspørsmålet må ta i betraktning at en utsatt ikrafttredelse kan forskyve store deler av reformforslagets virkning tilsvarende ut i tid. Utvalget ser likevel at en umiddelbar innføring av et slikt legalpant kan skape problemer for finansnæringen, og foreslår derfor en overgangsperiode på tre år før bestemmelsen gis anvendelse på pantsettelsesavtaler stiftet før lovens ikrafttredelse.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om og begrunnelse for å gi en overgangsperiode på tre år for pantavtaler stiftet før lovens ikrafttredelse i forhold til regelen i panteloven § 6-4, jf nr 6 annet punktum.Fordi departementet foreslår at hele andelen på fem prosent alltid skal tilfalle boet til disposisjon etter alminnelige regler, og ikke begrenses til bare å kunne brukes til bobehandling, har departementet vurdert ordningen i forhold til både § 97 og § 105 i Grunnloven. Særlig i forhold til § 105 kunne man kanskje se det slik at når ordningen skal gis virkning også i forhold til allerede stiftede panterettigheter, vil den i enkelte tilfeller kunne innebære en form for ekspropriasjon av et formuesgode fra en person (panthaveren) til en annen (den usikrede kreditoren). Det må imidlertid etter departementets oppfatning være klart at grunnlovsvernet i § 105 ikke dekker en slik form for «ekspropriasjon». Departementet vil særlig fremheve at legalpantet skal gjøre det mulig å gjennomføre en grundigere bobehandling i flere boer enn tilfellet er i dag. En slik styrking av bobehandlingen må generelt antas å kunne komme alle kreditorer til gode, også pantekreditorer. Dersom boets legalpant skal måtte stå tilbake for panterettigheter allerede stiftet ved lovens ikrafttredelse, vil det trolig oppstå kompliserte prioritetsspørsmål i mange år fremover. Det vil da i en del boer måtte brukes ressurser på å avklare slike spørsmål i stedet for å foreta en grundigere bobehandling. Det er også et poeng at den pantesikkerheten som rammes, er dårlig i den forstand at det for panthaverne uansett er usikkerhet knyttet til den. Legalpantet får isolert sett ikke større betydning for den enkelte panthaveren enn om pantets verdi var blitt redusert med fem prosent. Panthavere flest tar normalt høyde for en slik reduksjon av pantets verdi når de nærmere vilkårene for lån- eller kredittgivningen avtales, og sånn sett kan reduksjonen ikke sies å være upåregnelig. Departementet finner det etter dette klart at verken § 97 eller § 105 i Grunnloven er til hinder for at legalpantet etter en overgangsperiode på tre år gis virkning også i forhold til panterettigheter stiftet før lovens ikrafttredelse.

For alle andre avtaler følger det av nr 6 første punktumat loven gjelder fra ikrafttredelsen uten hensyn til om avtalen er stiftet før dette tidspunktet.