Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 27 (2002-2003)

Om lov om alternativ behandling av sykdom mv.

Til innholdsfortegnelse

Del 4
V Særskilte merknader til utkast til lov om alternativ behandling av sykdom mv.

17 Merknader til de enkelte bestemmelsene

§ 1 Lovens formål

Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter som søker eller mottar alternativ behandling samt å regulere adgangen til å utøve slik behandling.

Til § 1:

Hva som menes med alternativ behandling er beskrevet i § 2 tredje ledd, se også merknadene til § 2 samt pkt. 12.8.3.

Når denne loven bruker begrepet «pasient» menes den som søker eller mottar alternativ behandling. Dette innebærer ikke nødvendigvis at vedkommende er syk. Også forebyggende tjenester omfattes i noen grad. Begrepet brukes ikke i samme betydning som i pasientrettighetsloven. Se nærmere om dette i pkt. 12.8.3.4. Se pkt. 12.8.5 om forholdet til pasientrettighetsloven.

§ 2. Lovens virkeområde, begreper mv.

Loven gjelder den som tilbyr eller utøver alternativ behandling i riket.

Bestemmelser om stedlig virkeområde gitt i medhold av helsepersonelloven § 2 andre og tredje ledd gjelder tilsvarende for denne lov så langt de passer.

Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helsetjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell. Behandling som utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell, omfattes likevel av begrepet alternativ behandling når det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helsetjenesten.

Med helsepersonell menes i denne lov personer som definert i helsepersonelloven § 3.

Når alternativ behandling utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell, gjelder også helsepersonelloven. Autorisert helsepersonell skal gi informasjon og innsyn i journal tilsvarende det som følger av helsepersonelloven § 10 og § 41, også dersom pasienten ikke har rettigheter etter pasientrettighetsloven.

Til § 2:

Bestemmelsen regulerer dels lovens stedlige virkeområde og dels det saklige virkeområdet. Bruken av enkelte sentrale begreper er omtalt.

Av andre ledd følger at dersom det fastsettes bestemmelser om geografisk virkeområde for helsepersonelloven, skal virkeområdet for herværende lov være det samme uten at det er nødvendig å fastsette dette særskilt. Bestemmelsene i slik forskrift etter helsepersonelloven vil gjelde tilsvarende så langt de passer. Se pkt. 12.8.2.

Tredje til femte ledd redegjør for lovens begrepsbruk og forholdet til helsepersonelloven (lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv.). Se pkt. 12.8.3 om lovens begrepsbruk og saklige virkeområde, og pkt. 12.8.4 om forholdet til helsepersonelloven.

Når det i bestemmelsen her brukes betegnelsen «autorisert helsepersonell» menes både personell som har autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 og personell som har lisens etter helsepersonelloven § 49.

Alternativ behandling forklares i tredje ledd med begrepet «helserelatert behandling». Se pkt. 12.8.3.1 om forståelsen av behandlingsbegrepet og avgrensninger mot behandling som ikke i hovedsak er helserelatert.

Begrepet «helsetjenesten» brukes på samme måte som i pasientrettighetsloven, jf. pkt. 12.8.3.

De bestemmelser som forbeholder helsepersonell bruk av visse metoder og behandling av visse sykdommer, jf. §§ 5-7, innebærer et forbud for alle andre enn helsepersonell mot å bruke disse metodene og behandle disse sykdommene. Dette gjelder uavhengig om vedkommende anvender en terapiform som i vanlig begrepsbruk omtales som alternativ behandling. Bestemmelsene gjelder også personer som ikke angir noen spesiell fagretning eller behandlingform som grunnlag for den behandling de gir, eller som behandler ut fra «skolemedisinske» prinisipper og metoder. Forbudsbestemmelsene kan også ramme personer som tidligere har vært helsepersonell.

Det er presisert i fjerde ledd at begrepet helsepersonell i denne loven brukes i samme forstand som i helsepersonelloven.

Helsepersonell må innordne seg helsepersonellovens regler også når de utøver alternativ behandling, jf. femte ledd.En del av pliktbestemmelsene i helsepersonelloven er formulert slik at helsepersonell plikter å oppfylle rettigheter pasienter og pårørende har etter pasientrettighetsloven, jf. helsepersonelloven § 10 om informasjon og § 41 om innsyn i journal. Femte ledd andre punktum fastsetter at disse pliktene skal gjelde tilsvarende når autorisert helsepersonell yter alternativ behandling utenfor helsetjenesten selv om pasientrettighetsloven ikke kommer til anvendelse. Se pkt. 12.8.4 om forholdet til helsepersonelloven og pkt. 12.8.5 om forholdet til pasientrettighetsloven.

§ 3 Registerordning

Departementet gir forskrift om en frivillig registerordning for helsepersonell og andre som utøver alternativ behandling. Herunder kan det gis bestemmelser om

  1. gebyr ved registrering og

  2. årlig avgift for opprettholdelse av registreringen.

Til § 3:

Bestemmelsen pålegger departementet å gi forskrift om en registerordning.

Registerordningen er nærmere beskrevet i kapittel 14, herunder departementets vurdering av ulike vilkår som må kunne stilles for å bli registrert, rettigheter og plikter som følge av registreringen, samt forslag til organisering og administrering av registerordningen.

Registerordningen er åpen både for personer som er helsepersonell etter definisjonen i helsepersonelloven § 3 og som utøver alternativ behandling, og for andre som utøver alternativ behandling.

Registerordningen er frivillig. Det vil si at det ikke skal være et vilkår for å utøve alternativ behandling at man er registrert. Dette innebærer at alle de øvrige bestemmelsene i loven gjelder for utøvere av alternativ behandling uavhengig av om de er registrert eller ikke.

For å kunne bli registrert forutsettes det at virksomhet av et visst omfang. Den som kun utøver alternativ behandling leilighetsvis vil ikke kunne bli registrert.

§ 4 Taushetsplikt

Bestemmelsene om taushetsplikt i helsepersonelloven §§ 21 til 25 gjelder tilsvarende for andre enn helsepersonell som utøver alternativ behandling, så langt de passer.

Til § 4:

I pkt. 12.10 er det redegjort for innholdet og begrunnelsen for bestemmelsen.

Behandlere som ikke er helsepersonell pålegges tilsvarende taushetsplikt som helsepersonell etter helsepersonelloven §§ 21 til 25. I Ot.prp. nr. 13 (1998-99) om lov om helsepersonell mv. er det redegjort for reglenes innhold, jf. særlig kapittel 11.

Helsepersonellovens bestemmelser i §§ 21 til 25 om taushetsplikt gjelder tilsvarende så langt de passer. Dette innebærer blant annet at deler av §§ 21 til 25 som regulerer annet enn taushetsplikt ikke kommer til anvendelse.

Brudd på bestemmelsen kan sanksjoneres med straff i henhold til § 9.

Den ordinære strafferammen i § 9 første ledd tilsvarer strafferammen i den straffebestemmelsen som kommer til anvendelse ved helsepersonells brudd på taushetsplikten, jf. helsepersonelloven § 67.

§ 5 Medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko

Medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter, skal kun utøves av helsepersonell.

Departementet kan ved forskrift bestemme det nærmere innholdet i første ledd.

Til § 5:

Utgangspunktet er at det står enhver fritt å undersøke og behandle syke, men §§ 5-7 fastsetter innskrenkninger i denne adgangen. Innskrenkningene gjelder dels behandlingsmetoder og medisinske inngrep som innebærer alvorlig helserisiko (§ 5) og dels behandling av visse typer sykdommer og lidelser (§§ 6 og 7).

Fremfor en konkret oppramsing av de spesifikke behandlingsformer eller medisinske inngrep som skal være forbeholdt helsepersonell, er § 5 gitt en generell form ved at den retter seg mot alle former for medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienten.

Forbudet i § 5 gjelder ikke for helsepersonell. Situasjonen for helsepersonell reguleres av helsepersonelloven § 4 om faglig forsvarlighet, herunder innrettelse etter kvalifikasjoner mv. Det må vurderes konkret for de ulike typer inngrep og den enkelte behandlingsmetode, hvilke(n) gruppe(r) helsepersonell som skal ha adgang til å bruke metoden/utføre inngrepet.

I forhold til herværende § 5 første ledd vil det avgjørende for om en behandlingsform eller et medisinsk inngrep skal være forbeholdt helsepersonell, være om metoden kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter. Risikoen må vurderes generelt, ikke i forhold til den enkelte pasient. Imidlertid vil utøvelse av medisinske inngrep eller behandling som ikke omfattes av forbudet i § 5, etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle kunne være straffbar etter straffebestemmelsen i § 9 andre ledd. Dette gjelder for eksempel der hvor pasienten har en tilleggssykdom som gjør at bruk av en bestemt behandlingsmetode utsetter denne pasientens liv eller helbred for alvorlig fare, selv om behandlingsmetoden generelt ikke vil innebære alvorlig helserisiko for andre pasienter. Tilsvarende vil det kunne være straffbart å bruke behandlingsformer eller medisinske inngrep som generelt faller utenfor forbudet i § 5, dersom måten behandlingen utføres på eller den aktuelle behandlingsmetode brukt i tillegg til annen behandling, etter en konkret vurdering må sies å utsette pasientens liv eller helbred for alvorlig fare.

Selv om begrepet «pasient» er brukt i bestemmelsen, innebærer ikke dette at vedkommende skal anses som «pasient» i henhold til lov om pasientrettigheter, jf. merknadene til § 1 og pkt. 12.8.5.

I og med at bestemmelsen gjelder både medisinske inngrep og behandling, vil det ikke være nødvendig å trekke noen klar grense mellom hva som er «inngrep» og hva som er «behandling». Også nærmere bestemte undersøkelsesmetoder kan være å anse for «inngrep eller behandling» etter bestemmelsen. Det å anvende bedøvelse eller anestesi kan medføre alvorlig helserisiko for pasienten, og vil dermed også være forbudt. I pkt. 12.11 er det redegjort nærmere for hva som ligger i begrepet «medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko».

I bestemmelsens andre ledd gis departementet hjemmel til i forskrift å fastsette det nærmere innholdet i første ledd.

I siste instans vil det være domstolene som, - i forbindelse med straffesak mot en person som har utført slik behandling/inngrep, vil måtte avgjøre om en behandlingsmetode eller et medisinsk inngrep omfattes av bestemmelsen i § 5.

Behandling i strid med regelen i § 5 vil være ulovlig, og straffbar etter § 9. Straff rammer den som gir behandling. Det å markedsføre eller tilby behandling som man ikke har lov å utføre, vil kunne rammes av forbudet i § 8 om villedende eller uetisk markedsføring. Det er ikke straffbart for pasienten å søke eller motta behandling.

§ 6 Behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer

Behandling av sykdom som i henhold til lov om vern mot smittsomme sykdommer § 1-3 er å anse som allmennfarlig smittsom sykdom, skal kun utøves av helsepersonell.

Andre enn helsepersonell kan likevel utøve behandling som utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller bivirkninger av gitt behandling, eller som har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om behandling etter andre ledd.

Til § 6:

Forbudet gjelder ikke for helsepersonell, jf. merknadene til § 5.

I smittevernloven § 1-3 første ledd nr. 1 defineres «smittsomme sykdommer». Definisjonen av «allmennfarlige smittsomme sykdommer» fremgår av nevnte lov § 1-3 første ledd nr. 3. Med hjemmel i bestemmelsens andre ledd er det i forskrift fastsatt hvilke smittsomme sykdommer som skal regnes som allmennfarlige, jf. forskrift 1. januar 1995 nr. 100. Slike sykdommer vil således være omfattet av forbudet etter § 6 første ledd i herværende lov, og kan bare behandles av helsepersonell. Bestemmelsen er nærmere omtalt i pkt. 12.13.

Bestemmelsens andre ledd innebærer et unntak fra første ledd. Unntaket innebærer at behandlere som ikke er helsepersonell, kan behandle personer som lider av allmennfarlig smittsom sykdom dersom behandlingen utelukkende har til hensikt å lindre symptomer på eller følger av sykdommen, for eksempel uvelfølelse, søvnvansker eller slapphet. Det samme gjelder behandling som har til hensikt å lindre eller dempe eventuelle bivirkninger som er en følge av den behandling som pasienten innenfor den ordinære helsetjenesten gis for sin allmennfarlige smittsomme sykdom. Likedan vil unntaket etter bestemmelsens andre ledd omfatte behandling som tar sikte på å styrke pasientens immunforsvar, eller på annen måte styrke pasientens selvhelbredende krefter.

Behandling som nevnt i andre ledd kan gis av andre enn helsepersonell. Det presiseres imidlertid at unntaket ikke gjelder behandling av selve grunnsykdommen. Slik behandling skal utelukkende være forbeholdt helsepersonell.

Behandling etter andre ledd må ikke gis dersom behandlingen kan ha negativ innvirkning på grunnsykdommen eller på en negativ måte påvirke effekten av den behandlingen pasienten mottar i den ordinære helsetjenesten. Pasientens lege bør kontaktes dersom det er tvil om dette.

Bestemmelsen innebærer ikke endringer i de rettigheter og plikter som følger av smittevernlovens bestemmelser om behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer, herunder plikten for smittede personer til å la seg undersøke av lege. Den alternative behandleren bør kjenne til lovgivningen på dette området og anbefale pasienten å ta kontakt med lege dersom det må antas at pasienten har en allmennfarlig smittsom sykdom.

Departementet kan med hjemmel i tredje ledd gi forskrift med nærmere bestemmelser om hva slags behandling som omfattes av bestemmelsens andre ledd.

Behandling i strid med regelen i § 6 vil være ulovlig, og straffbar etter § 9. Straff rammer den som gir behandling. Det er ikke straffbart for pasienten å søke eller motta behandling.

§ 7 Behandling av alvorlige sykdommer og lidelser

Behandling av andre alvorlige sykdommer og lidelser enn dem som omfattes av § 6, skal heller ikke utøves av andre enn helsepersonell.

Andre enn helsepersonell kan likevel utøve behandling som utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller lidelsen eller bivirkninger av gitt behandling, eller som har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse.

Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke dersom behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege, og pasienten er myndig og har samtykkekompetanse etter pasientrettighetsloven § 4-3 første og andre ledd. Det samme gjelder for andre pasienter dersom helsetjenesten ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby pasienten. Samtykkebestemmelsene i pasientrettighetsloven §§ 4-4, 4-5, 4-7 og 4-8 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke sykdommer og lidelser som omfattes av første ledd, og om behandling etter andre og tredje ledd.

Til § 7:

Bestemmelsen er nærmere omtalt i pkt. 12.14.

Forbudet gjelder ikke helsepersonell. Forholdet mellom de ulike helsepersonellgruppers adgang til å behandle slike sykdommer eller lidelser er regulert i helsepersonelloven § 4, jf. merknadene til herværende lovs § 5.

Første ledd retter seg mot alle former for alvorlige sykdommer og lidelser som ikke omfattes av bestemmelsen i § 6. I bestemmelsens andre ledd er det inntatt en modifisering av forbudet i første ledd. Dernest er det i tredje ledd på visse vilkår gjort unntak fra forbudet i første ledd. Av bestemmelsens fjerde ledd fremgår at departementet ved forskrift kan gi nærmere bestemmelser om hvilke sykdommer og lidelser som omfattes av første ledd, samt bestemmelser om behandling etter andre og tredje ledd.

Med «behandling» i denne bestemmelsen siktes det hovedsakelig til behandling av sykdom som allerede er kjent eller diagnostisert.

Begrepet «alvorlige sykdommer og lidelser» omfatter både somatiske sykdommer og lidelser og psykiske lidelser. Alvorlige sinnslidelser er nærmere omtalt i pkt. 12.12, jf. også pkt. 12.14.4.

Vurderingen av om sykdommen eller lidelsen skal være å anse for «alvorlig» i henhold til bestemmelsen, må foretas generelt og ikke i forhold til den enkelte pasient. Selv om det etter en slik generell vurdering legges til grunn at det ikke er snakk om en «alvorlig sykdom eller lidelse», - og sykdommen eller lidelsen dermed ikke er forbeholdt helsepersonell å behandle, vil behandlingen etter en konkret vurdering allikevel kunne være straffbar etter straffebestemmelsen i § 9 andre ledd, dersom den utsetter den bestemte pasientens liv eller helbred for alvorlig fare.

Ved vurderingen av hva som er å anse som alvorlig sykdom eller lidelse vil det måtte foretas en helhetsvurdering. Det må blant annet legges vekt på hvor smertefull sykdommen normalt er, hvor syk pasienten normalt vil bli, om sykdommen vil medføre funksjonsnedsettelse eller invaliditet, og om sykdommen vil medføre tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser. Både fysiske og psykiske følger av sykdommen kan vektlegges ved denne vurderingen. Det kan også være relevant i hvilken grad det innenfor helsetjenesten finnes effektiv behandling, enten når det gjelder å behandle sykdommen, holde sykdommen i sjakk eller forhindre tilbakefall av tidligere behandlet sykdom. Dette må særlig sees i sammenheng med hvilken prognose sykdommen normalt vil ha dersom den forblir ubehandlet, og hvilke konsekvenser det vil få for pasienten å ikke motta behandling.

Ved vurderingen av om en sykdom eller lidelse skal sies å være alvorlig i forhold til § 7, vil det også måtte sees hen til hvor komplisert sykdommen er å behandle eller hvilke medisinske kunnskaper som kreves for å behandle sykdommen. Dersom sykdommen bare kan behandles av høyt spesialisert helsepersonell, vil sykdommen lettere bli å karakterisere som alvorlig i forhold til § 7, enn der hvor behandling kan gjøres av en større gruppe helsepersonell.

Bestemmelsens andre ledd innebærer som nevnt en modifisering av forbudet etter første ledd. Det fastsettes her at også andre enn helsepersonell kan behandle pasienter med alvorlige sykdommer og lidelser, så fremt behandlingen utelukkende har til hensikt å lindre symptomer på eller følger av sykdommen, for eksempel uvelfølelse, søvnvansker eller slapphet. Andre enn helsepersonell vil også kunne gi behandling som har til hensikt å lindre eller dempe eventuelle bivirkninger som er en følge av den behandling som pasienten gis innenfor den ordinære helsetjenesten. Likedan vil det etter andre ledd være adgang til å gi behandling som tar sikte på å styrke pasientens immunforsvar, eller på annen måte styrke pasientens selvhelbredende krefter.

Det presiseres imidlertid at unntaket ikke gjelder behandling av selve grunnsykdommen, i det slik behandling som hovedregel skal være forbeholdt helsepersonell, jf. imidlertid tredje ledd hvoretter det på bestemte vilkår gjøres unntak fra dette. Hvorvidt behandlingen skal sies å gjelde selve grunnsykdommen eller sidevirkninger/følger av denne, vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Behandling etter andre ledd må ikke gis dersom slik behandling kan ha negativ innvirkning på grunnsykdommen eller på en negativ måte kan påvirke effekten av behandling som pasienten mottar i den ordinære helsetjenesten. Pasientens lege bør kontaktes dersom det er tvil om dette.

Tredje ledd inneholder en unntaksbestemmelse fra første ledd. Bestemmelsen innebærer at det under visse forutsetninger likevel vil være lovlig for andre enn helsepersonell å behandle de sykdommer som omfattes av første ledd, dvs. behandling av selve grunnsykdommen/-lidelsen. Etter bestemmelsen må ett grunnvilkår alltid være oppfylt, samt ett av to alternative vilkår avhengig av pasientens alder og mentale tilstand mv.

Grunnvilkåret er at behandlingen skal skje i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege. Bestemmelsen skiller seg på dette punkt fra lovens øvrige bestemmelser, idet det eksplisitt nevnes «lege» og ikke helsepersonell generelt. Dersom pasienten ikke har kontakt med lege, og heller ikke vil oppsøke lege, vil vilkåret ikke være oppfylt, og behandler som ikke er helsepesonell har da ikke adgang til å behandle grunnsykdommen.

Med samarbeid menes at legen enten henviser pasienten til den alternative behandler eller på annen måte aktivt forholder seg til denne for å bidra til at pasienten får et best mulig totaltilbud. Tilsvarende vil slikt samarbeid kunne komme i stand etter at pasienten har oppsøkt alternativ behandler, og denne behandleren kontakter pasientens lege som deretter inngår et samarbeid om den videre behandling.

Vilkåret samforståelseer et svakere alternativ. I dette legges at legen, når han eller hun får vite at den alternative behandler ønsker å behandle pasienten, kun gir uttrykk for at dette er i orden, men ikke innleder noe samarbeid med den alternative behandler. Med samforståelse menes også de tilfellene hvor legen gir uttrykk for at han ikke vil motsette seg pasientens ønske om alternativ behandling.

Selv om den alternative behandling skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege, vil ikke legen være ansvarlig for den behandling pasienten får hos den alternative behandler. Legen vil imidlertid etter helsepersonelloven være ansvarlig for de råd han gir pasienten angående den alternative behandling, for eksempel dersom pasienten ber om legens vurdering i forhold til om han bør velge alternativ behandling. Legen vil også være ansvarlig for den skolemedisinske behandling han gir pasienten etter at pasienten begynner med alternativ behandling. Som eksempel kan det vises til tilfeller hvor legen anbefaler pasienten å velge alternativ behandling fremfor skolemedisinsk behandling, eller hvor legen endrer eller legger om sin behandling under henvisning til at pasienten i tillegg får alternativ behandling. Legens forhold vil i slike tilfeller måtte vurderes konkret i forhold til forsvarlighetskravet etter helsepersonelloven § 4.

I vilkåret om at den alternative behandlingen skal skje i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege, ligger ikke noe krav om at legen skal sette seg grundig inn i den alternative behandlingsform som ønskes gitt, og i hvilken grad denne kan sies å ha dokumentert behandlingseffekt i forhold til pasientens sykdom eller lidelse. Han vil imidlertid måtte sette seg inn i behandlingsformen i den utstrekning dette er nødvendig for at han kan gi sitt råd. For eksempel må han forsikre seg om at den alternative behandling ikke innebærer bruk av stoffer som vil påvirke effekten av legemidler legen har forskrevet, eventuelt om mulig sørge for kompensasjon for slik påvirkning.

For den alternative utøver vil behandling omfattet av første ledd være straffbar dersom legen har gitt beskjed om at han eller hun motsetter seg slik behandling, eller dersom legen ikke har besvart den alternative utøvers henvendelse. Bestemmelsen innebærer at pasienten eller den alternative behandler må gi melding til pasientens lege, og den alternative behandler må deretter forsikre seg om at den videre behandling kan skje i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege. Det fastsettes ikke krav med hensyn til meldingens eller svarets form.

Idet alternative behandlere ikke er pålagt dokumentasjonsplikt, vil den alternative behandler i utgangspunktet ikke være pålagt å dokumentere at behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege. Imidlertid bør alternative utøvere sørge for dokumentasjon på at det foreligger samarbeid eller samforståelse med pasientens lege. Dette av hensyn til eventuell straffeforfølgelse. For pasientens lege vil det følge av dokumentasjonsbestemmelsene i helsepersonelloven §§ 39 og 40 at legen må nedtegne i pasientjournalen hvorvidt slik behandling skjer i samarbeid eller samforståelse med ham eller henne.

I tillegg til grunnvilkåret om samarbeid eller samforståelse, gjelder som nevnt to alternative vilkår. Det første av de alternative vilkårene fremgår av tredje ledd første punktum, og gjelder pasient som er myndig (det vil si pasienter som er over 18 år og ikke er umyndiggjort), og som heller ikke lider av en permanent eller forbigående svekkelse som gjør at vedkommende ikke har samtykkekompetanse, smnl. vurderingstemaene som følger av pasientrettighetsloven § 4-3 første og andre ledd. Bestemmelsen gjelder både i de tilfellene hvor pasienten velger alternativ behandling som et supplement til behandlingstilbud fra helsetjenesten, og hvor pasienten velger bort behandlingstilbud fra helsetjenesten til fordel for alternativ behandling.

Det andre alternative vilkåret fremgår av tredje ledd andre punktum og gjelder pasientgrupper som er i en slik alder eller tilstand at de ikke omfattes av første alternativ, jf. første punktum. I disse tilfellene er det andre som representerer pasienten ved avgjørelser om behandling mv. De som representerer pasienten gis ikke samme adgang til å velge alternativ behandling som pasienter som selv er kompetente til å velge. Vilkåret for at alternative behandlere straffritt skal kunne behandle denne pasientgruppen for sykdommer og lidelser som omfattes av første ledd, er at helsetjenesten ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby pasienten.

Med «lindrende» behandling siktes det til behandling som påvirker pasientens situasjon utover ren smertestilling. Ren smertelindring vil helsetjenesten normalt alltid kunne gi, og det kreves derfor noe mer enn dette. Som eksempel kan nevnes behandling av diabetes med insulin. Behandlingen helbreder ikke sykdommen, men lindrer symptomene.

Hvem som i samarbeid eller samforståelse med legen kan velge alternativ behandling for pasienten, følger av tredje ledd siste punktums henvisning til bestemmelsene i lov om pasientrettigheter §§ 4-4, 4-5, 4-7 og 4-8. Det fastsettes her hvem som på vegne av pasienten har kompetanse til å samtykke til helsehjelp i de tilfellene hvor pasienten selv ikke kan samtykke eller mangler samtykkekompetanse. Bestemmelsene i pasientrettighetsloven gjelder tilsvarende så langt de passer. Det er ikke naturlig at alternativ behandler gis samme adgang til å treffe avgjørelse om behandling som den som yter helsehjelp i helsetjenesten har etter pasientrettighetsloven § 4-6, og denne bestemmelsen er derfor ikke gitt tilsvarende anvendelse.

Behandling i strid med § 7 vil være ulovlig, og straffbar etter § 9. Straff rammer den som gir behandling. Det er ikke straffbart for pasienten å søke eller motta behandling.

§ 8 Beskyttet tittel og markedsføring

Bare den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter helsepersonelloven §§ 48 til 51, har rett til å benytte slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell.

Bare den som er registrert som utøver av alternativ behandling i register opprettet i medhold av denne lov § 3, har rett til å benytte betegnelsen registrert i tilknytning til sin yrkesbetegnelse som alternativ behandler.

Ingen må uriktig benytte titler eller markedsføre virksomhet på en slik måte at det kan gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter helsepersonelloven, jf. første ledd, eller er registrert utøver av alternativ behandling, jf. andre ledd.

Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om markedsføring.

Til § 8:

Bestemmelsen er nærmere omtalt i pkt. 12.15.

Bestemmelsens første ledd er gitt tilsvarende ordlyd som § 74 første ledd i helsepersonelloven, med den forskjell at det eksplisitt er inntatt en henvisning til de bestemmelser i helsepersonelloven som gjelder henholdsvis autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. Bestemmelsen skal fortolkes på samme måte som helsepersonelloven § 74 første ledd, og skal ikke innebære noen endring av denne bestemmelsen.

I andre ledd er det inntatt en tilsvarende markedsføring om tittelbeskyttelse for den som er registrert som utøver av alternativ behandling i det register som skal opprettes med hjemmel i § 3.

I bestemmelsens tredje ledd er det inntatt begrensninger i forhold til bruk av titler eller markedsføring av virksomhet som kan gi uriktig inntrykk av at vedkommende har slik yrkesbetegnelse som nevnt i første og andre ledd. Uttrykket «benytte titler» omfatter både muntlig bruk av titler, for eksempel i forbindelse med pasientkonsultasjoner, og skriftlig bruk av titler, for eksempel ved korrespondanse med pasienten eller ved bruk av visittkort og lignende.

Når det gjelder uttrykket «markedsføre virksomhet», siktes det her til enhver form for markedsføring. Det vil således omfatte markedsføring som skjer i papirform, markedsføring som skjer i form av lyd- og bildereklame på tv eller radio, samt ulike former for elektronisk formidlet markedsføring, for eksempel ved e-post eller på Internett, og markedsføring ved hjelp av teletorgtjenester.

Avgjørende for om tittelbruk skal være å anse for uriktig i henhold til bestemmelsen, er om den kan gi inntrykk av at vedkommende innehar tittel som nevnt i bestemmelsens første eller andre ledd. Bruk av tittel man rent faktisk ikke innehar, vil rammes. Likedan vil bestemmelsen kunne ramme ulike former for sammenstilling av slike titler eller bruk av forkortelser, for eksempel «naturlege» eller bruk av forkortelsen «dr.».

Videre vil det være forbudt å markedsføre, behandlingsformer på en måte som uriktig gir inntrykk av at vedkommende innehar slik kompetanse som ellers følger av å være autorisert som helsepersonell. Etter en konkret vurdering vil det for eksempel kunne være i strid med bestemmelsen dersom det reklameres med at man tilbyr kiropraktikkbehandling eller at man gir medisinsk behandling.

Fjerde ledder en spesialbestemmelse i forhold til markedsføringslovens generelle bestemmelser som også kan komme til anvendelse på markedsføring av alternativ behandling m.v. Forbrukerombudet skal føre tilsyn med markedsføringen i henhold til bestemmelsen.

Regelen om markedsføring vil gjelde i forhold til alle typer alternativ behandling som omfattes av loven, og vil gjelde markedsføring av ulike former for undersøkelse, medisinske inngrep eller annen behandling.

Med begrepet «virksomhetens art» siktes det her både til mer forretningsmessige opplysninger og opplysninger om de ulike behandlingsformer som tilbys.

Når det gjelder forretningsmessige opplysninger, siktes det særlig til opplysninger om navn, tittel, adresse, kontortid, kontaktmåter (telefon, e-post, hjemmeside på Internett) osv. Opplysninger om tittel vil normalt være knyttet til den utdanning man har og/eller den virksomhet man særlig driver. I § 8 andre ledd har departementet foreslått en bestemmelse om tittelbeskyttelse for den som er «registrert utøver». Registrerte utøvere kan følgelig bruke slik betegnelse i tilknytning til sin yrkesbetegnelse. Forbrukerombudet fører tilsyn med om riktig tittel benyttes.

I tillegg til forretningsmessige opplysninger, omfatter begrepet «virksomhetens art» også opplysninger om de ulike behandlingsformer som tilbys. Det vil her kunne gis beskrivelse av de behandlingsformer som utøveren tilbyr, hva disse går ut på og hvordan de gjennomføres, samt en nøktern beskrivelse av hvilke tilstander de brukes ved.

Markedsføringen skal vurderes ut fra det umiddelbare inntrykk markedsføringen skaper hos den jevne forbruker. Derfor må det utvises særlig aktsomhet ved beskrivelser av hvilke tilstander den alternative behandlingen brukes ved. Bakgrunnen er at markedsføringen lett kan gi et inntrykk av at behandlingsformen har effekt. Dersom det i markedsføringen benyttes påstander om ulike behandlingsformers effekt, er dette påstander som krever dokumentasjon, og slik markedsføring vil være forbudt. Dette vil typisk gjelde markedsføring av en behandlingsform med bruk av løfter om helbredelse, forebyggelse eller lignende av konkrete sykdommer eller lidelser.

Vurderingen i forhold til vilkårene «nøktern og saklig», vil til en viss grad være likeartet, og det vil kunne være vanskelig å si hvilket vilkår som eventuelt er overtrådt, i det begge vilkår ofte vil kunne sies å være overtrådt samtidig. Når det stilles krav om at markedsføringen av alternativ behandling skal være nøktern, siktes det særlig til at markedsføringen ikke må inneholde opplysninger som kan villede. Det kan blant annet legges vekt på om markedsføringen kan bidra til å utnytte befolkningens mangelfulle kunnskap, for eksempel dersom det er et misforhold mellom tilbudet slik det fremgår av markedsføringen, påregnelig resultat og eventuelle uheldige skader eller bivirkninger. Det vil også kunne være villedende dersom behandleren ikke opplyser pasienten om religiøse elementer i behandlingen.

At markedsføringen skal være saklig vil særlig medføre krav om at markedsføringen ikke utformes på en slik måte at den på en utilbørlig måte undergraver eller svekker tilliten til ordinær helsehjelp eller andre former for alternativ behandling. Kravet om at markedsføringen skal være saklig vil særlig være av betydning når det gjelder beskrivelsen av ulike behandlingsformer som behandleren tilbyr og ved hvilke tilstander disse brukes. Beskrivelsen av de ulike behandlingsformer skal være i tråd med hva som anses for å være allment akseptert på fagområdet. Likedan vil det ved beskrivelsen av hvilke tilstander som behandlingen benyttes ved, være krav om at denne er i tråd med hva som er allment akseptert innefor aktuelle fagområde. Eksempel på usaklig markedsføring vil være tilfeller hvor en alternativ behandler markedsfører behandlingsvirksomhet som han etter denne lov eller annen lov ikke har adgang til å behandle.

Når det gjelder uttrykket «markedsføre», siktes det her til enhver form for markedsføring og bruk av ethvert medium. Det vil således omfatte markedsføring som skjer i papirform, for eksempel ved oppføring i telefonkataloger, særskilt utarbeidet reklamemateriell eller gjennom annonser i aviser, blader, tidsskrifter eller bransjeblad. Videre vil det omfatte markedsføring som skjer i form av lyd- og bildereklame på tv eller radio. Også elektronisk formidlet markedsføring, for eksempel ved e-post eller på Internett, vil være omfattet. Begrepet vil også omfatte ulike former for markedsføring ved hjelp av teletorgtjenester. Særlig i de tilfeller hvor det benyttes markedsføring på Internett, typisk ved opprettelse av egen hjemmeside, vil vurderingen av markedsføringen etter en konkret vurdering også kunne skje i forhold til de henvisninger/linker som inntatt.

Hvorvidt en behandlers markedsføring skal sies å være i strid med bestemmelsen, vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering.

Med hjemmel i bestemmelsens femte ledd kan departementet ved forskrift gi nærmere bestemmelser om markedsføringen.

Brudd på bestemmelsen kan sanksjoneres med straff etter § 9.

§ 9 Straff

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i loven eller i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.

Den som ikke er helsepersonell, og som ved medisinske inngrep eller behandling forsettlig eller uaktsomt utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare, enten ved selve behandlingen eller ved at pasienten på grunn av behandlingen unnlater å søke kyndig hjelp, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte.

Ved særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel i inntil 2 år anvendes. Ved vurderingen av om slike omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på om handlingen har medført døden eller alvorlig helseskade, om den har vært særlig smertefull eller psykisk belastende, og om den skyldige tidligere er straffet etter paragrafen her.

Det fritar ikke for straff etter første og andre ledd at vedkommende ikke forsto eller burde ha forstått faren eller sykdommens art.

Offentlig påtale finner sted hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn.

Til § 9:

Bestemmelsen er nærmere omtalt i pkt. 12.16.

Bestemmelsens første ledd rammer overtredelse av lovens øvrige bestemmelser, samt overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av loven. Strafferammen etter første ledd tilsvarer det som følger av helsepersonelloven § 67 første ledd. På samme måte som etter helsepersonelloven § 67 første ledd omfattes så vel grovt uaktsomme som forsettlige overtredelser, mens simpel uaktsomhet ikke rammes.

Den som medvirker til overtredelse straffes på samme måte som den som overtrer bestemmelser i loven eller i medhold av den.

Bestemmelsens andre ledd er ment å ramme de tilfellene hvor den alternative behandler ikke har overtrådt lovens øvrige bestemmelser, men allikevel ved sin handling har utsatt pasientens liv eller helbred for alvorlig fare. Eksempler på dette kan være dersom behandleren har foretatt et inngrep eller gitt en behandling som etter en generell vurdering normalt ikke vil innebære alvorlig helserisiko som nevnt i § 5, men hvor konkrete forhold ved utførelsen av behandlingen eller ved en bestemt pasient, gjør at inngrepet får alvorlige konsekvenser.

Straffebestemmelsen kan også komme til anvendelse i de tilfeller hvor den alternative utøver i samsvar med herværende lovs § 7 andre ledd, kun behandler symptomer på sykdom eller bivirkninger av den skolemedisinske behandling som ellers gis, men hvor slik behandling har negativ innvirkning på selve grunnsykdommen eller hvor slik alternativ behandling hindrer eller reduserer effekten av den skolemedisinske behandling.

Skyldkravet etter andre ledd er annerledes enn etter første ledd, idet også simpel uaktsomhet vil være tilstrekkelig. Det er her snakk om handlinger som kan utsette pasientens liv eller helbred for alvorlig fare, og det kreves derfor større aktsomhet. Om det er behandlingen i seg selv som utsetter pasientens liv eller helbred for alvorlig fare, eller om pasienten utsettes for alvorlig fare som følge av at han på grunn av den alternativ behandling unnlater å søke kyndig hjelp, er likestilt. Regelen om at pasienten «unnlater å søke kyndig hjelp» vil omfatte både de tilfellene hvor den alternative behandler fraråder pasienten å kontakte helsetjenesten med tanke på behandling, og der hvor pasienten etter råd eller anbefaling fra den alternative behandler avslutter pågående behandling som gis innenfor helsetjenesten, for eksempel hvor pasienten etter råd fra behandleren seponerer medikamentell behandling.

Bestemmelsens tredje ledd nevner forhold som kan virke straffskjerpende. Dette gjelder i forhold til straffebudene både i første og andre ledd. Hvorvidt det skal sies å foreligge særdeles skjerpende omstendigheter vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering.

Av bestemmelsen fremgår at det her skal være adgang til å legge vekt på om behandlingen medførte døden eller alvorlig helseskade. Selv om dette ikke har vært tilfellet kan det likevel vektlegges om behandlingen har vært særlig smertefull eller har medført psykisk belastning.

Også gjentatte overtredelser av straffebestemmelsen vil kunne være straffskjerpende. Tidligere straff for overtredelse av kvaksalverloven (lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur, som oppheves ved herværende lov § 11) kan også tillegges vekt som straffskjerpende moment.

Det at pasienten har unnlatt å søke kyndig hjelp inngår som vilkår for straff i et av alternativene i § 9 andre ledd. Ved overtredelse av § 9 første ledd vil en slik omstendighet kunne være et moment for skjerpet straff. Selv om pasienten ikke ble påført skade eller smerte som følge av at han unnlot å søke kyndig hjelp, kan forholdet være straffskjerpende. Dersom det er snakk om alvorlige sykdommer eller lidelser, vil det kunne bero på tilfeldigheter om en ubehandlet sykdom påfører pasienten slik skade eller smerte. At dette i seg selv kan være et selvstendig straffskjerpende moment, antas å medføre en økt aktsomhet hos den som tilbyr eller gir behandling til mennesker med sykdom.

Bestemmelsens fjerde ledd oppstiller en særlig aktsomhetsnorm. Det skal ikke straffritt kunne gis behandling eller foretas inngrep under henvisning til at man ikke forsto faren eller sykdommens art.

For overtredelse som omfattes av første eller andre ledd vil det ikke være straffritakende at behandleren for eksempel på grunn av manglende fagkompetanse ikke forsto eller burde ha forstått faren ved behandlingen eller inngrepet, eller sykdommens art. Med begrepet «sykdommens art» siktes det for det første til tilfeller hvor behandleren ikke forsto eller burde ha forstått at pasienten led av sykdom som var omfattet av forbudene etter herværende lov §§ 6 og 7. For det andre siktes det til tilfeller hvor sykdommen i seg selv ikke var av en slik art at den var forbeholdt helsepersonell å behandle, men hvor konkrete forhold ved pasienten eller ved den måte behandlingen ble gitt på, burde medført at behandleren forsto at han her utsatte noens liv eller helbred for alvorlig fare.

Påtalebestemmelsen i femte ledd er et unntak fra den generelle hovedregel om ubetinget offentlig påtale. Påtale finner ikke sted med mindre enten allmenne hensyn taler for det eller Statens helsetilsyn begjærer det.

Førstnevnte alternativ innebærer at påtalemyndigheten må vurdere om allmenne hensyn krever at påtale finner sted. Dette kan for eksempel være at handlingen er grov eller har vakt særlig oppsikt, eller det foreligger en annen særlig grunn til å påtale forholdet. Alternativet om påtale etter begjæring fra Statens helsetilsyn har sammenheng med at Statens helsetilsyn er den faginstans som mest hensiktsmessig kan vurdere saker som kan falle inn under § 9, og straffverdigheten i den enkelte sak. Statens helsetilsyn vil gjennom sin tilsynsvirksomhet ofte ha befatning med slike saker før forholdet blir anmeldt.

Pasienten er ikke gitt rett til å fremsette begjæring om påtale. Hvis saksforholdet er straffverdig, bør påtalemyndigheten reise tiltale av allmenne hensyn.

Påtalebestemmelsen tilsvarer helsepersonelloven § 67 andre ledd om påtale i straffesaker mot helsepersonell.

§ 10 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.

§ 11 Opphevelse av og endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft oppheves lov 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur.

Fra samme tid gjøres følgende endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven):

§ 12 første ledd nytt femte punktum skal lyde:

Markedsrådet kan forby handlinger som rådet finner er i strid med lov om alternativ behandling av sykdom mv. § 8 når hensynet til forbrukerne tilsier dette.

Nåværende femte punktum blir sjette punktum.

§ 12 andre ledd første punktum skal lyde:

Vedtak etter første, annet, femte eller sjette punktum kan også rettes mot virksomheter og personer som har medvirket til at handlingen fant sted eller at vilkåret ble brukt.

§ 13 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Forbrukerombudet skal også ut fra hensynet til forbrukerne føre tilsyn med markedsføring etter lov om alternativ behandling av sykdom mv. § 8.

Nåværende tredje punktum blir fjerde punktum.

§ 14 første ledd første punktum skal lyde:

Forbrukerombudet kan treffe vedtak om forbud som nevnt i § 12 første ledd, første, annet, tredje, fjerde og femtepunktum dersom det ikke er oppnådd frivillig ordning, og Forbrukerombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak.

Til toppen
Til dokumentets forside