9 Kostnadene ved ny bruk av sakkyndige mv.

9.1 Utvalgets forslag

Domstolsbehandling er en kostbar måte å løse saker på, både for partene og for samfunnet. Partene betaler i dag advokatutgifter, salær til sakkyndige og eventuelt utgifter til vitneførsel. Det at kostnadene ved å føre sak er så vidt høye har gitt grunnlag for sterk kritikk, fordi mange foreldre rett og slett ikke har mulighet til å gå til domstolene med en sak. I tillegg kan ulik økonomisk evne hos foreldrene gå ut over rettssikkerheten til en av partene. Dette gjelder generelt hvor det er store inntektsforskjeller mellom foreldrene, men ulikheten er særlig stor der hvor den ene får fri rettshjelp. I slike tilfeller kan den som har fri rettshjelp tvinge fram en rettssak som den annen part ikke har muligheter for å dekke utgiftene til. Det kan føre til at den som er uten fri rettshjelp må føre saken uten advokat, eller at vedkommende må gi opp saken fordi videre rettssak blir for kostbart. Også dette har gitt grunnlag for sterk kritikk.

Utvalget er enig i kritikken, og i at ulikheten i partenes økonomiske stilling kan svekke den enes, og dermed barnets, rettssikkerhet i disse sakene.

Utvalget fremmer forslag om at staten skal dekke kostnadene til de tiltak som er nevnt i utvalgets utkast til § 62 første ledd nr. 1, 2, 4, 5 og 7, jf. utkast til ny § 62 andre ledd. Den lyder:

«Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnt i første stykket nr. 1,2,4, 5 og 7. Departementet fastset reglar om godtgjering til dei som gjer teneste etter paragrafen her.»

Konkret gjelder dette utgifter til bruk av sakkyndig i forbindelse med saksforberedende møter mv. (§ 62 første ledd nr. 1), til bruk av sakkyndig i forbindelse med samtaler med barnet (§ 62 første ledd nr. 4) og til bruk av sakkyndig som veiledere for partene under utprøvning av en avtale dem i mellom (§ 62 første ledd nr. 7). Videre gjelder det kostnader til mekling etter § 62 første ledd nr. 2 og kostnadene til oppnevning av advokat for barnet etter § 62 første ledd nr. 5.

Utvalgets forslag om offentlig finansiering av disse tiltakene er forankret i flere forhold. Utvalget viser for det første til at dette er tiltak som blant annet har som siktemål å fremme en saksbehandling som i større grad enn i dag tar hensyn til barnets behov. Med den kunnskapen man har om skadevirkningene for barn av sterke konflikter mellom foreldrene etter samlivsbrudd, er det svært viktig at staten bidrar til at konfliktene mellom foreldrene kan løses i minnelighet og eventuelt ved veiledning av sakkyndig.

Utvalget peker dessuten på at forslagene har som formål å få partene til å komme til en avtale om de spørsmål saken dreier seg om. Dersom en slik avtale oppnås, vil man unngå hovedforhandling og de kostnader som dette fører med seg for det offentlige. De foreslåtte tiltakene vil derfor også ha en betydelig kostnadsreduserende side.

Kostnadene skal etter utvalgets forslag dekkes uten behovsprøving, på samme måte som for saker etter rettshjelpsloven § 19. Utvalget foreslår en ny § 19 a i lov om fri rettshjelp av 13. juni 1980 nr. 35 (Rettshjelpsloven) som gis følgende ordlyd:

«Ved tiltak etter lov av 8 april 1981 nr 7 om barn og foreldre § 62 første ledd nr 1, 2, 4, 5, og 7 skal retten av eget tiltak og uten behovsprøving gi bevilling til fri saksførsel.»

Når det gjelder kostnader ved bruk at sakkyndig bistand etter utvalgets utkast til § 62 første ledd nr. 3, de såkalte tradisjonelle sakkyndigutredninger, foreslår utvalget ingen endring slik at partene selv må dekke utgiftene, med mindre de kommer inn under reglene om fri rettshjelp (rettshjelploven § 18, jf. § 24.)

Tiltak etter nr. 6 (innhenting av uttalelse fra barnevern eller sosialtjeneste) antas ikke å ville medføre ekstra kostnader, og er derfor ikke nevnt i bestemmelsen.

9.2 Høringsinstansenes syn

Som tidligere nevnt under kap. 6.2, er alle høringsinstansene som har uttalt seg positive til at staten skal dekke utgiftene, og flere fremhever at dette må være en forutsetning.

Justisdepartementet støtter også utvalgets forslag om at utgiftene til å trekke inn sakkyndige tidligere i prosessen skal dekkes av det offentlige.

Når det gjelder selve forslag til ny § 19 a i rettshjelpsloven uttaler imidlertid Justisdepartementetfølgende:

«Slik ordlyden er i utkastet til § 19 a i rettshjelploven, vil den lett kunne bli oppfattet som en utvidelse av mulighetene til å få innvilget fri sakførsel i barnefordelingssaker slik at den overlapper eller erstatter rettshjelploven § 18 første ledd nr 1. Vi antar at dette ikke er hensikten med bestemmelsen. Det er primært bruken av begrepet « fri sakførsel» som er egnet til å skape denne misforståelsen. Vi mener derfor at regelsettet bør gjennomgås på nytt.»

Justisdepartementet mener videre at det er uklart om det er hensiktsmessig at mange av de kostnadene som vil følge av utvalgets utkast til § 62 første ledd nr. 1, 2, 4 og 7 bør dekkes gjennom fri rettshjelp.

Justisdepartementet har i etterkant av den alminnelige høringen utdypet ovennevnte syn. Slik Justisdepartementet oppfatter utvalgets utkast til § 62 siste ledd, må utvalget ha ment at det er staten som skal dekke kostnadene forbundet med tiltakene i utkastet § 62 første ledd nr. 1, 2, 4, 5 og 7. Dette i motsetning til at kostnadene på vanlig måte blir fordelt på partene etter reglene i tvistemålsloven kap. 13 om saksomkostninger og rettsgebyrloven § 2, for så og eventuelt bli dekket gjennom partenes fri sakførselsbevillinger. Etter Justisdepartementet syn kommer dette frem ved at utvalget i NOU 1998: 17 side 54 blant annet begrunner sitt forslag med at staten har interesse i at konflikten nedtones og løses på et tidligst mulig stadium, og ved at utvalget mener at kostnadene ved å få utarbeidet sakkyndigerklæringer etter utkastet § 62 første ledd nr. 3 fortsatt skal dekkes av partene selv.

På denne bakgrunn foreslår Justisdepartementet at utkastet til ny § 19a i rettshjelpsloven sløyfes. Justisdepartementet foreslår at sakkyndige godtgjøres av staten etter reglene i lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. og tilhørende forskrifter (forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.v.).

Når det gjelder kostnader knyttet til oppnevning av advokat, jf. utvalgets utkast til § 62 første ledd nr. 5, foreslår Justisdepartementet at disse kostnadene dekkes etter lov om fri rettshjelp. Justisdepartementet foreslår at i de tilfeller hvor retten oppnevner advokat for barnet, skal retten også av eget tiltak og uten behovsprøving innvilge barnet fri sakførsel. Bestemmelser om dette kan inntas i bestemmelsens siste ledd og i rettshjelpsloven § 21 som nytt andre ledd.

9.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at utgiftene til rettens tiltak etter utvalgets utkast til § 62 første ledd nr. 1, 2, 4, 5 og 7 (lovutkastet § 61 første ledd nr. 1, 2 , 4, 5 og 7) skal dekkes av det offentlige. I likhet med utvalget, mener departementet at det er viktig at staten tar et ansvar for at man får en saksbehandling for domstolene som i større grad enn i dag tar hensyn til barnets behov og som tar sikte på at konflikten mellom foreldrene i større grad kan løses i minnelighet. Departementet er også enig med utvalget i at staten bør dekke kostnadene ved disse tiltakene.

Etter departements syn vil imidlertid Justisdepartementets forslag ovenfor bedre klargjøre for de involverte partene at kostnadene ved disse tiltakene ikke skal belastes noen av partene, men dekkes av retten selv. Departementet foreslår derfor at Justisdepartementets forslag følges opp i lovutkastet til barneloven § 61 siste ledd og forslag til § 21 nytt andre ledd i rettshjelploven. Departementet vil for øvrig bemerke at forslaget også synes å være i tråd med prinsippet bak Tvistemålsutvalgets forslag i NOU 2001: 32 Bind B Rett på sak - Lov om tvisteløsning (tvisteloven) kap. 34.8 om at utgifter til sakkyndige som retten oppnevner av eget tiltak bør dekkes av staten, jf. også kap 6.3.2.

Etter Barne- og familiedepartementets oppfatning synes det videre hensiktsmessig å innarbeide en henvisning fra lovutkastets § 61 siste ledd til lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. for å tydeliggjøre at disse reglene får anvendelse også ved ny bruk av rettsoppnevnte sakkyndige. I lovforslaget § 61 siste ledd i.f. foreslås det at departementet gis hjemmel til å gi regler om godtgjørelse til ev. andre som gjør tjeneste etter § 61.

Utvalget har vist til problemet med at de totale kostnadene ved domstolsforhandling i barnefordelingssaker ofte blir så høye at foreldre ikke har mulighet til å bringe saken inn for retten. Departementet vil bemerke at dette for så vidt er et generelt problem for privatpersoner som vil bringe saker inn for domstolene. De foreslåtte tiltakene vil imidlertid etter departementets mening medføre at kostnadene ved barnefordelingssakene vil bli betydelig redusert. I mange barnefordelingssaker vil partene erfaringsmessig ofte ha fått innvilget fri sakførsel. Departementet ser imidlertid at der hvor bare den ene parten er berettiget til fri sakførsel, kan det oppstå urimeligheter ved at denne parten kan tvinge frem en sak som den andre parten ikke har råd til. Det er imidlertid en problemstilling som vil være et vedvarende dilemma så lenge man har inntektsgrenser. Departementet vil i denne forbindelse vise til at spørsmålet om heving av inntektsgrensene i barnefordelingssakene, blant annet for å bøte på denne problemstillingen, er til vurdering i Justisdepartementet, jf. kap. 6.3.2.