Ot.prp. nr. 31 (1998-99)

Om lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven)

Til innholdsfortegnelse

18 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Bestemmelsen gir en ytre avgrensing av lovens virkeområde. Første ledd knytter de skader loven gjelder til helsevesenet, og annet ledd til en behandlingssituasjon. Har skaden slik tilknytning, kan det kreves erstatning om lovens vilkår for øvrig er oppfylt, for eksempel kravene til ansvarsgrunnlag i § 2.

Bestemmelsen løser en rekke grensedragningsspørsmål. Som grenser flest er de grensene bestemmelsen fastsetter, ikke udiskutable. Etter departementets syn er det imidlertid av betydning at loven ikke mister sitt preg av å være en særrettighet for pasientskader.

Første ledd angir tre tilknytningspunkter mellom skaden og helsevesenet. Det er tilstrekkelig at det er tilknytning etter et av dem, men ofte vil det være flere tilknytningspunkter.

Bokstav agjør det klart at loven gjelder når skaden er voldt på institusjoner som reguleres av visse lover. Det er tilstrekkelig at skaden er voldt på institusjonen. Virkningen av skaden kan inntre annetsteds, og dette vil ofte være tilfellet for de institusjoner der pasienten ikke er innlagt (for eksempel røntgeninstitutter). Det vises ellers til punkt 10.3.2 ovenfor.

Regelen innebærer at sykehjem omfattes av loven, men ikke aldershjem. Aldershjem reguleres av sosiallovgivningen og ikke helselovgivningen. Det antas at den grensen forslaget forslår ikke vil volde problemer i praksis, selv ved kombinerte alders- og sykehjem.

Bokstav bfastsetter at skader voldt under ambulansetransport omfattes av loven. For eksempel kan pasienten ha kommet til skade på grunn av manglende tilsyn med at luftveiene er frie.

Det spiller ingen rolle om det er en sykebil, et ambulansehelikopter eller en improvisert syketransport som brukes, så lenge det dreier seg om et tilbud fra det offentlige eller private helsevesenet. Det spiller heller ingen rolle om ambulansen har blålys og sirene, eller bruker det. Privat transport faller derimot utenfor, selv i en hastesituasjon. Det vises til punkt 10.3.2 ovenfor.

I bokstav cbestemmes det at skader voldt av autorisert helsepersonell omfattes av loven, uansett om de er voldt på institusjon eller i ambulanse. Denne bestemmelsen innebærer for eksempel at en vanlig konsultasjon hos en privatpraktiserende lege omfattes av loven.

Det er ikke et krav om at helsepersonellet skal handle i tjenesten. Skader voldt av en lege eller en sykepleier som yter førstehjelp ved en trafikkulykke vedkommende er innblandet i, omfattes derfor av loven. En annen sak er at man i en slik presset situasjon ikke lett vil komme til at det er begått en feil, jfr § 2. Tilsvarende gjelder ved uformelle konsultasjoner på fortauskanten, der en spør en legevenn om et råd.

Egne lover om autorisasjon gjelder for tiden for fysioterapeuter, mensendiecksykegymnaster, sykepleiere, ortopediingeniører, pleiere i psykiatriske sykehus, psykologer, leger, tannleger og jordmødre. Godkjenningskrav i medhold av helsepersonelloven 14 juni 1974 nr 47 gjelder ergoterapeuter, radiografer, vernepleiere, hjelpepleiere, fotterapeuter, tannpleiere, bioingeniører, optikere og kiropraktorer. Definisjonen her er snevrere enn begrepet slik det er brukt i forskrift om godkjenning m.m av helsepersonell i henhold til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen) 3 juni 1994 nr 376. Apotekere, farmasøyter, reseptarer og leverandører av medisinsk utstyr faller utenfor, se ovenfor i punkt 10.3.3.

Regelen i bokstav c gjelder også for hjelperne til det autoriserte helsepersonellet, for eksempel legens kontorsøster. Personkretsen kan utvides ved forskrift.

Hjemmebaserte helsetjenester omfattes ikke av loven. Voldes skade ved sprøyter pasienten setter selv eller ved teknisk svikt i et teknisk apparat pasienten bruker hjemme, gjelder loven således ikke. Det samme gjelder om pasienten får hjelp av en hjemmehjelp (som ikke er autorisert helsepersonell). Får pasienten hjelp av hjemmesykepleien, kan skaden derimot omfattes.

Annet leddgjelder de situasjoner loven omfatter. Dette er behandlingssituasjoner i svært vid forstand. Også forsøksvirksomhet, donasjon og veiledning omfattes. Skader voldt utenom en slik behandlingssituasjon omfattes imidlertid ikke av loven. Om en lege kjører på en person under utrykning, er det derfor ikke en pasientskade som reguleres av loven her.

Det oppstilles ikke et krav om at behandlingen skal være nødvendig. Utføres først kosmetiske operasjoner, omfattes de således av loven.

Er det først tale om en pasientskade, spiller det ingen rolle om skaden har skjedd ved en administrativ eller medisinsk feil, eller på annen måte. Både skader voldt av tapte eller mangelfulle papirskrevne eller elektroniske journaler, manglende innhenting av samtykke og medisinske feilvurderinger faller inn under lovens virkeområde.

Det er imidlertid ikke alle skader som helsevesenet volder som er pasientskader i denne lovens forstand. Ulovlig tvangsinnleggelse omfattes således ikke av loven. Tvangsinnleggelsen er i seg selv ikke behandling, selv om pasienten kanskje kan få behandling når vedkommende først er tvangsinnlagt. Er tvangsinnleggelsen foranlediget av en erstatningsbetingende feildiagnose, kan den imidlertid unntaksvis erstattes etter pasientskadeloven som følgeskade. På dette området har imidlertid pasienten også vern etter andre erstatningsrettslige regler.

Skade voldt ved brudd på taushetsplikt eller overgrep mot pasienten kan etter omstendighetene være pasientskader. Er skaden voldt i en behandlingssituasjon, har det ingen betydning at skaden består i at behandleren gikk ut over sin behandlerrolle. I disse tilfellene er et erstatningsrettslig vern særlig påkrevet.

I motsetning til de midlertidige reglene, er det ikke bare fysiske skader som er pasientskader. Det vises til punkt 10.6.1 ovenfor.

Annet ledd er nærmere omtalt ovenfor i punkt 10.4.

Til § 2

Bestemmelsen gir reglene om ansvarsgrunnlag. Bare når et slikt ansvarsgrunnlag foreligger, vil en pasientskade utløse en erstatningsplikt. Har det ikke skjedd noen feil, og foreligger ikke et annet ansvarsgrunnlag, har en pasient altså ikke krav på erstatning selv om vedkommende er kommet til skade.

Selv om det foreligger et ansvarsgrunnlag, kan det være at en pasient er skadet uavhengig av dette. I så fall har pasienten ikke krav på erstatning. I lovteksten er dette kommet til uttrykk ved ordene «når skaden skyldes». I formuleringen ligger en henvisning til alminnelige rettslige prinsipper om årsakssammenheng.

Både pasienten selv og «andre» har krav på erstatning. Det vises til punkt 10. 5 ovenfor.

Hovedregelen om ansvarsgrunnlag er feilregelen i første ledd bokstav a. At ordet «feil» er brukt i stedet for eksempelvis «uaktsomhet,» innebærer at terskelen for hvilke handlinger som skal utløse ansvar skal være lavere enn i den alminnelige erstatningsrett. At «svikt» er nevnt, innebærer at det ikke er nødvendig å utpeke en bestemt skadevolder på en institusjon som et sykehus. Det vises ellers til punkt 11.4.2. ovenfor.

Ved feilvurderingen av forsøksskader skal det ses bort fra at det dreier seg om et forsøk. Det vises til punkt 11.4.3 ovenfor.

Bokstav bfastsetter ansvar uavhengig av feil når det er oppstått teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, se nærmere om dette under punkt 11.4.4 i de alminnelige motiver.

Etter bokstav cer det også ansvar uavhengig av feil ved smitte- eller infeksjonsskader. Det dreier seg om smitte eller infeksjon påført av medpasienter, fra et sykehusmiljø eller annet. Erstatning ytes ikke dersom skaden skyldes pasientens egen sykdom eller tilstand. Smitte og infeksjon er etter loven likestilt. Det er derfor ikke nødvendig å trekke noen grense mellom de to årsakene. Også dette er omtalt ovenfor i punkt 11.4.4.

Regelen om vaksinasjonsskader i bokstav der en videreføring av smittevernloven 5 august 1994 nr 55 § 8-2, se ovenfor i punkt 11.4.4.

Endelig fastsetter bokstav e i utkastet at krav etter den alminnelige erstatningsrett også skal kunne fremmes etter pasientskadeloven. Dette gjelder for eksempel objektivt ansvar som ikke fanges opp av bokstav b, c og d. Det må imidlertid dreie seg om en pasientskade (jfr § 1). Ansvar for fallende bygningsdeler f eks faller derfor utenfor. Videre må det være et ansvar som kan rettes mot en virksomhet eller en person i det offentlige eller private helsevesen. Denne regelen er noe snevrere enn de midlertidige reglene.

I annet ledd gis det en anvisning på momenter det skal tas særlig hensyn til i vurderingen av om ansvarsgrunnlag foreligger. Momentene vil ha særlig betydning i forhold til bokstav a. Momentene er ikke uttømmende.

Det skal for det første legges vekt på de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet. Lignende formuleringer finnes i skadeserstatningsloven 13 juni 1969 nr 26 § 2-1, forurensningsloven 13 mars 1981 nr 6 § 55 annet ledd og produktansvarsloven 23 desember 1988 nr 104 § 2-1. Bestemmelsen peker på skadelidtes forventninger snarere enn på helsepersonellets handlemåte.

Skadelidtes forventninger er objektivisert. Har skadelidte spesielle forventinger ut fra hva legene har lovet eller garantert, er dette uten betydning.

Skadelidtes forventninger vil måtte variere etter omstendighetene. Behandles man av sivilforsvaret på et feltsykehus etter en større ulykke, skal det mer til å utløse ansvar enn om man behandles på et sykehus. På samme måte kan skadelidte ha få berettigede forventinger om nøyaktigheten av et råd han innhenter hos en lege i et selskap eller på gaten.

Også ressurssituasjonen skal etter annet ledd telle med når ansvarsgrunnlaget vurderes. Selv om skadelidte måtte ha hatt en i og for seg berettiget forventning om bedre behandling, må denne justeres etter den foreliggende ressurssituasjonen. Særlig i det offentlige helsevesen er det vesentlig at prioriteringene skjer ved helhetsvurderinger og ikke i enkeltsaker. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

I enkelte tilfeller kan det imidlertid hende at prioriteringen av de tilgjengelige ressursene er blitt uforsvarlig, for eksempel fordi den bygger på mangelfull informasjonsinnhenting. I så fall kan skadelidte ha krav på erstatning. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at det bare er feil ved ressursfordelingen eller fordelingskriteriene som oppfattes som gale. For å utløse erstatningsansvar, må ressursfordelingsprosessen være uaktsom. Er den uaktsom, spiller det imidlertid ingen rolle om uaktsomheten går under lovens virkeområde i § 1.

Selv når ressursfordelingen ikke er uaktsom, fritar manglende ressurser ikke for erstatningsansvar dersom virksomhetens standard kommer under et visst minimumsnivå. Dette følger av sluttordene i annet ledd. Ideen om en minimumsstandard er i samsvar med nyere juridisk litteratur. Den minimumsstandarden det er tale om, ligger vesentlig lavere enn det som er vanlig i det norske helsevesenet i dag.

Tredje ledd er en sikkerhetsventil for enkelte tilfeller hvor det ikke er grunnlag for ansvar etter første ledd. Departementet vil understreke at bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil, og at erstatning på rimelighetsgrunnlag kun skal tilkjennes i særlige tilfeller. Som eksempel kan nevnes at det ved en operasjon oppstår en svært sjelden og alvorlig komplikasjon som fører til skader som ikke står i rimelig sammenheng med det forhold pasienten ble behandlet for. Er det nødvendig å utsette en pasient for fare for å redde livet, utløses imidlertid ikke erstatningsansvar om faren manifesterer seg. Skaden er i dette tilfelle en kalkulert risiko.

Regelen i tredje ledd er ment å fange opp tilfeller der det i dag gis billighetserstatning fra statskassen. Et vurderingstema som gjerne brukes i den sammenheng, er om vedkommende pasient er kommet særlig uheldig ut.

Etter leddets siste punktum skal det legges vekt på den informasjonen pasienten har fått i rimelighetsvurderingen. Selv om det medisinsk måtte være riktig å ta en kalkulert risiko, kan dette altså utløse erstatningsplikt dersom pasienten ikke er tilstrekkelig informert. Om lag en firedel av klagene til Norsk Pasientskadeerstatning nevner manglende informasjon, og det er grunn til å tro at dette har stor vekt i allmenne rimelighetsavveininger. Manglende informasjon kan for øvrig også i seg selv være en behandlingsfeil som kan lede til skade, og den manglende informasjonen kan utgjøre en mangel ved pasientens samtykke til behandlingen, se ovenfor i punkt 3.2.5.

I fjerde leddgis hjemmel til å utvide ansvarsgrunnlagene til også å gjelde ansvar på grunn av brudd på internasjonale konvensjoner Norge har ratifisert. Det ville være lite rasjonelt om slike krav skulle måtte gjøres gjeldende på annen måte enn etter lovens bestemmelser dersom de først går under lovens virkeområde. Spørsmålet er blant annet aktuelt i forhold til en Europarådskonvensjon fra 1997 om menneskerettighetene og biomedisin. Denne konvensjonen inneholder en erstatningsbestemmelse i artikkel 24.

Til § 3

Bestemmelsen i første ledd inneholder en bevisregel som er i samsvar med Pasientskadenemndas praksis (se nærmere i punkt 12 ovenfor). Det typiske virkeområdet for regelen er klemskader under operasjoner.

Bevisregelen gjelder både spørsmålet om ansvarsgrunnlag foreligger, og om det er årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden på pasienten. Regelen gjelder ikke spørsmålet om det er årsakssammenheng mellom en skade på en pasient og de tap pasienten eller tredjeperson mener å ha lidt.

Regelen gjelder bare der det er sannsynlig at skaden skyldes ytre påvirkning, og ikke for eksempel disposisjon hos pasienten selv. Den gjelder videre bare når slik påvirkning har skjedd under selve behandlingen.

Når vilkårene er oppfylt, vil det være en viss faktisk formodning for at skaden har skjedd ved en feil dersom det ikke dreier seg om en kjent medisinsk risiko. Poenget med regelen er da å unngå vidløftige vurderinger av uklare fakta.

Den formodningen regelen oppstiller, kan motbevises. Det er ikke stilt opp spesielt sterke krav til motbevisene.

I annet ledd foreslås en særregel om bevisbyrden ved skader som følge av påbudte eller anbefalte vaksiner. Regelen er en videreføring av den gjeldende bestemmelsen i smittevernloven § 8-2 første ledd, som foreslås opphevet. Ved andre vaksiner som de som er påbudt eller anbefalt i smittevernloven, gjelder de samme bevisreglene som for andre saker etter lov om pasientskadeerstatning. Dette gjelder alle frivillige vaksiner, f eks reisevaksiner.

Til § 4

Når ansvarsgrunnlag foreligger, skal det betales erstatning. Hvem som skal betale, fremgår av § 6 i utkastet, og når det skal betales fremgår av § 13. Bestemmelsen her viser til de alminnelige reglene om tapsutmåling, og avklarer dessuten en del spørsmål i forbindelse med at skadelidte kanskje også har andre grunnlag for erstatningskravet sitt enn pasientskadeloven.

Første leddviser til skadeserstatningslovens alminnelige tapsutmålingsregler. Regelen om skadelidtes medvirkning i skadeserstatningsloven § 5-1 er spesielt nevnt for å gjøre det klart at erstatning ikke ytes i den grad det skyldes pasienten selv at behandlingen ikke ble vellykket.

I praksis vil de vesentligste kostnadene ved feilbehandling være at behandlingen må gjøres om, eller at det blir en ny skade å behandle. Slike skader dekkes i stor utstrekning av trygden, eller for eksempel ved at en tannlege ikke krever betaling for den ekstra tiden denne bruker på grunn av egne feil. Trygden vil også kunne gi en viss kompensasjon. Den erstatningen som pasientskadeordningen skal dekke, er bare det økonomiske mertapet trygden ikke dekker. Dette følger av skadeserstatningsloven § 3-1.

Fordi erstatningen ikke utmåles uavhengig av trygdens ytelser, kan det oppstå et problem hvis fastsettelsen av trygdeutbetalingenes størrelse, og da særlig uføregraden, tar tid. Utvalget har, i henhold til sitt mandat, vurdert mulige reformer for å bøte på dette. Utvalget går imidlertid inn for å beholde det gjeldende system med at Pasientskadenemnda må avvente trygdekontorenes avgjørelse før endelig erstatningsberegning kan skje, og at utbetalinger i mellomtiden må skje som delutbetalinger (NOU 1992: 6 s 86). Departementet slutter seg til utvalgets konklusjon og begrunnelse på dette punktet.

Det kan undertiden være vanskelig å avgjøre nøyaktig hvilke tap pasienten har lidt. En bør da, også i offentlig sektor, bli enige om et rundt beløp som et kompromiss. Selv om det naturligvis er riktig at like tilfeller skal behandles likt, må anstrengelsene for å finne frem til det helt riktige erstatningsbeløpet stå i rimelig forhold til det omtvistede beløpet.

Utvalget nevner på s 90 at «skadebegrepet [i utkastet] ... ikke omfatter krav som følge av at det blir født et barn hvis fødsel et inngrep skulle forhindre». En tenker her for eksempel på om foreldre etter et mislykket steriliseringsinngrep kan kreve oppfostringsutgiftene dekket som tap etter pasientskadeordningen. Etter departementets syn er det ikke grunn til å ha andre løsninger i pasientskadeloven enn erstatningsretten for øvrig på dette punktet.

Når det gjelder oppreisningskrav og småtap, vises det til henholdsvis punkt 10.6.2 og 13.2 ovenfor.

Annet leddregulerer forholdet til bilansvarsloven og produktansvarsloven. Bilansvarsloven er aktuell ved ambulanseuhell, og produktansvarsloven er aktuell for eksempel ved teknisk svikt i behandlingsutstyr eller ved skade voldt av medikamenter eller innopererte proteser. I alle disse tilfellene oppstår spørsmålet om skadelidte skal henvises til å fremme krav etter disse lovene, eller om det også kan kreves erstatning etter pasientskadeloven.

Spørsmålet er behandlet ovenfor i punkt 10.6.3. For å unngå at skadelidte skal bli en kasteball mellom flere erstatningsordninger, foreslås det at skadelidte alltid skal kunne henvende seg til pasientskadeordningen. Den som betaler ut etter pasientskadeordningen, har imidlertid rett til å søke det betalte tilbake etter henholdsvis bilansvarsloven og produktansvarsloven.

Løsningen her er valgt av hensyn til skadelidte. Den som har betalt pasientskadeerstatning, bør derfor ha full regress. Utvalgets synspunkter på forholdet mellom pasienterstatning og produktansvar i NOU 1992: 6 s 78 flg bør legges til grunn i regressomgangen.

Tilsvarende synspunkter bør legges til grunn også i andre tilfeller der det ikke er lovbestemt kanalisering til andre enn de ansvarlige etter pasientskadeloven.

Tredje ledd unntar yrkesskader fra pasientskadeloven. Helsepersonell kan altså ikke kreve erstatning etter loven om de blir smittet på et sykehus. Det vises til punkt 10.5 og 10.6.3 ovenfor.

Fjerde leddslår fast at loven ikke innskrenker den adgang det i dag er til å kreve erstatning direkte av den som har vært uaktsom, for eksempel en lege. Dette ansvaret kan lempes, se skadeserstatningsloven §§ 2-3 og 5-2. Blant annet av den grunn er det ikke vanlig å gå til slike søksmål. At det finnes en slik mulighet, er imidlertid en fordel blant annet i de tilfellene man ønsker å gjøre et oppreisningskrav gjeldende mot vedkommende skadevolder. Regelen her gjør det da mulig å kreve erstatning i det samme søksmålet.

Utvalget gikk inn for at skadevolderen selv ikke skulle kunne saksøkes, se NOU 1992: 6 s 96 og 99. En peker på at systemet blir enklere på denne måten, og at immunitet kan virke tillitskapende. Departementet kan ikke se at den generelle regelen om at enhver skal være erstatningsansvarlig for sin egen uaktsomhet har voldt spesielle problemer på dette området, og foreslår at gjeldende rett opprettholdes.

Regelen i fjerde ledd tar ikke stilling til om krav kan fremmes mot skadevolderen. Skadevolderen vil kunne påberope seg at det ikke er handlet uaktsomt, eller at regler i annen lovgivning gir rett til å vise kravet til et forsikringsselskap (kanalisering). Blir skadevolderen ansvarlig, kan denne også gjøre tilbakesøkningskrav gjeldende. Gjøres et slikt tilbakesøkningskrav gjeldende mot en ansvarlig etter pasientskadeloven, vil kravet måtte behandles etter pasientskadelovens regler.

Tilsvarende som gjelder for det helsepersonell som har voldt skaden, gjelder også for deres arbeidsgivere. Imidlertid er det tatt inn en særregel om at staten, fylkeskommuner og kommuner ikke kan saksøkes direkte. Et slikt søksmål ville ikke gi skadelidte noen ytterligere fordeler, fordi Norsk Pasientskadeerstatning bare er en måte det offentlige har organisert håndteringen av slike erstatningskrav på.

De skadevoldere som kan gjøres ansvarlig direkte, kan i utgangspunktet også risikere et tilbakesøkningskrav (regresskrav) fra den som har betalt erstatning. Norsk Pasientskadeerstatning krever for eksempel det den har betalt ut i erstatning fra den skadevoldende legen. I tråd med utvalgets forslag og de midlertidige reglene § 4, foreslås en restriktiv regel inntatt til slutt i fjerde ledd (jfr NOU 1992: 6 s 97). Tilbakesøkning skal bare kunne skje ved forsett, som er en svært grov skyldgrad, eller når pliktig forsikring ikke er tegnet. Om det siste vises til spesialmotivene til § 8.

Til § 5

Etter utkastet gjelder vanlige foreldelsesregler for pasientskadekrav. Dette er i samsvar med den midlertidige ordningen og utvalgets forslag. Hovedregelen er da at krav foreldes etter 3 år, se foreldelsesloven 18 mai 1979 nr 18 § 9.

Etter foreldelsesloven er det ikke tilstrekkelig å fremme krav overfor den påstått ansvarlige for at foreldelse skal avbrytes. En slik regel foreslås imidlertid her. Foreldelsen avbrytes ved at kravet fremsettes overfor Norsk Pasientskadeerstatning. Fremsettes kravet overfor den antatt ansvarlige forsikringsgiver i privat sektor, er også dette tilstrekkelig.

Konsekvensen av regelen blir at skadelidte ikke risikerer at foreldelsesfristen løper ut mens vedkommende korresponderer med Norsk Pasientskadeerstatning eller vedkommende forsikringsselskap om kravet. Siden det finnes en administrativ tvisteløsningsmekanisme, vil kravet kunne bli avgjort selv om skadelidte etter anmeldelsen forholder seg passiv.

Siste punktum angår foreldelse av krav mot andre enn de ansvarlige etter pasientskadeloven. Her gjelder vanlige foreldelsesregler. Adgangen til å fremme krav mot disse er regulert i § 4.

Til § 6

Bestemmelsen angir hvem som er ansvarlig for den erstatningen skadelidte har krav på etter pasientskadeloven. Ansvarssubjektet er forskjellig etter som skaden er voldt i eller utenfor offentlig helsevesen. I annet ledd er det derfor nærmere definert hva som regnes som offentlig helsevesen. Denne grensen får betydning også i forhold til § 8 og andre bestemmelser.

Første ledd første punktum angir Norsk Pasientskadeerstatning som ansvarlig når skaden er voldt i offentlig helsevesen. Bestemmelsen er slik sett en direkte forlengelse av de midlertidige reglene. Norsk Pasientskadeerstatning er nærmere regulert i § 7. Kravet om at skaden skal være voldt i offentlig helsevesen, innebærer at skader som offentlig ansatt helsepersonell forårsaker i fritiden, faller utenfor første punktum, men omfattes av regelen i annet punktum.

Første ledd annet punktum slår fast at den ansvarlige utenfor offentlig helsevesen er den enkelte yter av helsetjenester. Dette kan f eks være en privatpraktiserende lege eller en privat institusjon. Det kan også være offentlig ansatt helsepersonell i den grad de gir helsetjenester i sin fritid. Likeledes vil helsepersonell som ikke er ansatt i det offentlige helsevesen omfattes forsåvidt de yter helsetjenester i sin fritid. Alle fritidshandlinger omfattes av loven sålenge handlingene er foretatt ut fra den særskilte kompetanse vedkommende har i kraft av å være helsepersonell. Dette gjelder såvel handlinger som er et utslag av en plikt til å yte øyeblikkelig hjelp, som andre mer eller mindre sporadiske tilfeller av helsehjelp f eks til venner og bekjente. Grensen mellom fritidshandlinger og handlinger som faller inn under vedkommende helsepersonells arbeid eller virksomhet, kan være vanskelig å trekke. En viss veiledning kan en finne i skadeserstatningslovens regler om arbeidsgiveransvaret, og den rettspraksis som foreligger om det.

Den som kan bli ansvarlig, plikter å tegne forsikring etter § 8 i den utstrekning Kongen bestemmer i forskrift.

Regelen her er ikke til hinder for at ansvaret deles etter de reglene om flere skadevolderes ansvar som ellers gjelder (skadeserstatningsloven 13 juni 1969 nr 26 § 5-3).

Annet leddbestemmer hva som skal regnes som offentlig helsevesen. Departementet anser det lite hensiktsmessig at de som mottar generelt driftstilskudd fra det offentlige skal tegne privat forsikring. Når det offentlige likevel skal finansiere driften helt eller delvis, blir det trolig billigere å gå veien om Norsk Pasientskadeerstatning. Det samme gjelder de som driver for det offentlige på fast oppdrag. Kjøper det offentlige helsetjenester etter stykkpris, er man derimot over i privat sektor.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hva som skal regnes som offentlig helsevesen. For det første kan det volde tvil hvilken status enkelte institusjoner har dersom det finnes spesielle eller leilighetsvise tilskuddsordninger. Dernest kan det være tvil om en skade hører under offentlig eller privat sektor dersom en pasient har mottatt helsetjenester både fra det offentlige og det private helsevesen. (Praktisk sett vil mange problemer i disse tilfellene løses ved at skaden alltid kan meldes til NPE (utkastet § 9), og at NPE i tvilstilfeller bestemmer hvor saken skal utredes (utkastet § 10).) Endelig kan det volde tvil om en skade skal henføres til offentlig eller privat sektor når den er voldt på fritiden av helsepersonell som dels arbeider i offentlig sektor, og dels i privat. Løsningen må her i utgangspunktet være at hovedarbeidsgiverens status (som offentlig eller privat) er avgjørende.

Til § 7

Bestemmelsen er hovedregelen om finansiering av pasientskadeerstatningen i offentlig sektor (se punkt 14 ovenfor), og status for Norsk Pasientskadeerstatning (se punkt 16.1 ovenfor).

Første ledd gir Kongen rett til å organisere og gi forskrifter om Norsk Pasientskadeerstatning.

Annet ledd første punktum gir hjemmel for å kreve inn tilskudd til dekning av driften til og erstatningsutbetalinger fra Norsk Pasientskadeerstatning. Inntil videre er dagens finansieringsordning tenkt forlenget. I annet punktum foreslås en hjemmel for Kongen til å fastsette at offentlige helseinstitusjoner i stedet for å yte tilskudd til NPE kan tegne forsikring mot erstatningskrav etter loven her, slik ordningen er foreslått for privat sektor, jf § 8.

Til § 8

Første ledd gir hovedregelen om forsikringsplikt. De som kan pålegges å tegne forsikring, er de samme som kan være ansvarssubjekter utenfor offentlig helsevesen etter utkastet § 6.

Kongen må godkjenne forsikringsgivere og vilkår.

Når det gjelder forsikringsgivere, må forsikringsgivere fra EØS-land få konkurrere på like fot. Det vises til punkt 14 ovenfor.

Når det gjelder vilkårene, følger disse for en stor del av loven her og av lov 16 juni 1989 nr 69 om forsikringsavtaler § 7-6 om at skadelidte ved ansvarsforsikring kan kreve erstatning direkte av forsikringsselskapet («direct action» ). Det kan ellers være aktuelt å fastsette en høyeste forsikringssum, som i tilfelle må være høy.

Det er ingen forutsetning at forsikringen bareomfatter krav etter pasientskadeloven. For leger med grenselisens vil forsikringen enklest ordnes ved en utvidelse av forsikringen i hjemlandet.

Når en ansvarlig skifter forsikringsselskap, må selvsagt den gamle polisen ikke løpe ut før den nye begynner å løpe. Om det avgjørende for hvilken forsikringsgiver som skal være ansvarlig er når skaden meldes, når den voldes eller når den er konstatert, kan reguleres fritt. Utvalget foreslo en regel om at overgangstidspunktet skulle knytte seg til når skaden meldes (utvalgets utkast § 9), men departementet har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å lovregulere dette.

Annet leddhar forbilde i bilansvarsloven 3 februar 1961 § 10 og yrkesskadeforsikringsloven 16 juni 1989 nr 65 § 7. Den gjelder de tilfellene forsikring ikke er tegnet. I så fall dekker forsikringsgiverne som på det tidspunktet er godkjent, det tapet som oppstår. Kongen kan fastsette regler om fordelingen mellom dem. Fordelingen vil typisk skje etter markedsandelen til hver enkelt forsikringsgiver i dette spesielle markedet.

Annet ledd gjelder også når forsikringen viser seg utilstrekkelig, for eksempel fordi forsikringsgiveren har blitt insolvent. Er det fastsatt et maksimalansvar for forsikringen (se ovenfor), vil den samme regelen gjelde, slik at assurandørene i fellesskap kan bli ansvarlig for den udekkede del av ansvaret.

Selv om forsikringsgiverne må dekke skadelidtes tap, er ikke den ansvarlige etter § 6 som skulle ha tegnet forsikring, fri for ansvar. Bestemmelsene i § 4 om regress er ikke til hinder for at det utbetalte søkes tilbake fra en som har unnlatt å tegne pliktig forsikring. Har vedkommende tegnet forsikring, eventuelt opp til et maksimalbeløp fastsatt ved forskrift, forutsetter tilbakesøkning at skaden er voldt ved eget forsett.

Tredje leddfastsetter straff for den som ikke oppfyller forsikringsplikten. Straffebestemmelsen svarer til legeloven 13 juni 1980 nr 42 § 53 og tannlegeloven 13 juni 1980 nr 43 § 48.

Utvalget grunngir forslaget om straffesanksjon med ønsket om at flest mulig skal oppfylle lovens erstatningsplikt (NOU 1992: 6 s 103). Dette er viktig blant annet av hensyn til at de lovlydige som tegner forsikring ikke skal få for store byrder gjennom at de indirekte må betale for skade voldt av uforsikrede. Riktignok antar utvalget at en straffebestemmelse har begrenset betydning når det gjelder å få helsepersonell i privat sektor til å tegne forsikring. For de fleste vil allerede pålegget i loven være nok. Dessuten vil trusselen om tilbakesøkning trolig ha vel så stor effekt som en straffetrussel. Men utvalget utelukker ikke at trusselen om straff kan ha en viss virkning, og anser dette som grunn god nok til å foreslå et straffebud.

Ingen av høringsinstansene har kommentert utvalgets forslag til straffebestemmelse.

Til § 9

Bestemmelsen svarer til § 12 første ledd i utvalgets utkast, og fastsetter at krav alltid kan fremmes overfor Norsk Pasientskadeerstatning. Dette gjelder også når NPE ikke er ansvarlig, fordi skaden er voldt i privat sektor. Melding kan imidlertid også skje til den antatt ansvarlige eller dennes forsikringsgiver, og slik melding vil avbryte foreldelse (jfr § 5).

Kravet bør meldes skriftlig. Kommer det inn en muntlig klage, skal denne nedtegnes, og får samme virkning som en skriftlig klage.

Ofte vil melding fremsettes overfor helsepersonell der skaden har skjedd. Disse skal da gi veiledning, og fylle ut en del av NPEs klageskjema. Den andre delen fyller skadelidte selv ut. Skjemaet sendes til NPE. Når skjemaet er sendt, er plikten til å melde kravet videre til NPE oppfylt.

Undertiden kan det være tvil om en klage er vel fundert. Klageren har likevel krav på assistanse til å fremme kravet.

Har klageren hjelpeverge, bør vedkommende kontaktes dersom det er tvil om klagen er vel fundert. Dette kan enten gjøres med en gang klagen fremmes, eller som et ledd i den senere saksbehandlingen.

Fremmes klagen av en umyndig, må verge medunderskrive. Det er vergemålsloven, og ikke f eks reglene om foreldreansvar, som er avgjørende for hvem som kan fremme krav på en umyndigs vegne. Det samme gjelder saksanlegg (tvistemålsloven 13 august 1915 nr 6 § 37).

Til § 10

Første leddsvarer til § 12 annet ledd i utvalgets utkast med visse endringer. Det vises til punkt 15 og 17 ovenfor om hvordan krav fra offentlig og privat sektor skal behandles.

I offentlig sektor skal NPE ha ansvaret for sakens opplysning. Dette innebærer at NPE plikter å klarlegge alle sider av saken på en objektiv måte. Skadelidte slipper å opptre så aktivt som vedkommende måtte ha gjort ved en eventuell domstolsbehandling. Regelen tilsvarer forvaltningsloven § 17, som for så vidt kommer direkte til anvendelse overfor NPE. Bestemmelsen er likevel tatt inn i loven av opplysningshensyn.

I privat sektor skal vedkommende forsikringsgiver i første omgang utrede saken. Etter seks måneder kan imidlertid skadelidte bringe saken inn for domstolene eller Pasientskadenemnda (utkastet §§ 15 og 18). Bringes saken inn for nemnda, vil den forvaltningsrettslige utredningsplikten gjelde også her.

Undertiden vil det bli uklart hvem som skal utrede saken, fordi det er flere forsikringsgivere involvert, fordi det ikke er tegnet forsikring eller fordi både offentlig og privat sektor er involvert. I første ledd annet punktum foreslås det derfor at NPE skal fastsette hvem som skal utrede saken i slike tilfeller. Ofte vil det være naturlig at NPE selv utreder den. Noen særskilt kostnads refusjonsordning for disse tilfellene har ikke vært ansett påkrevet.

Som et ledd i utredningsplikten vil naturlig nok det involverte helsepersonellet bli bedt om å forklare seg. Dersom det finnes medisinsk sakkyndige nemnder på vedkommende område, som Den norske lægeforenings tvistenemnd for nakkeskader, kan selvsagt disse også rådspørres.

Særlig i forhold til det involverte helsepersonellet er det viktig å klargjøre at taushetsplikten gjelder, jf annet ledd. Det å søke erstatning bør ikke gi NPE eller forsikringsgiveren ubegrenset rett til innsyn. I den grad klageren ikke fritar for taushetsplikt, kan imidlertid dette etter omstendighetene tale som bevis mot denne. Nettovirkningen av regelen blir da at klageren får en viss kontroll over hvilke taushetsbelagte opplysninger som kommer frem i saken. Regelen her svarer til § 12 annet ledd siste punktum i utvalgets utkast.

Tredje ledd gir NPE adgang til å kreve bevisopptak ved domstolene, dersom helsepersonell eller andre ikke vil forklare seg. De samme regler om vitneplikt, fritak for taushetsplikt og falsk forklaring som gjelder i en rettssak, vil da gjelde. Det er selvsagt heller intet i veien for at NPE mottar muntlig forklaring på frivillig basis, se punkt 17.1 ovenfor. Utgangspunktet er imidlertid, som i forvaltningen ellers, skriftlig saksbehandling.

Til § 11

Bestemmelsen angir hovedregelen for dekning av advokatutgifter, og svarer til § 12 tredje ledd i utvalgets utkast. Bestemmelsen gir rett til dekning av slike utgifter i noe større grad enn utvalget foreslo. Det vises til punkt 17.3 ovenfor.

Pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse om dekning av advokatutgifter, både i offentlig og privat sektor. På denne måten behøver klageren ikke å ta en risiko ved å engasjere en advokat. Vedtak om å nekte refusjon av advokatutgifter kan påklages særskilt, se § 15.

Til § 12

Bestemmelsen svarer til § 13 i utvalgets utkast med visse endringer. Det vises til punkt 15 og 17 ovenfor.

Første leddgjelder avgjørelsen av erstatningskravet i offentlig sektor. Vanlige forvaltningsrettslige regler om begrunnelse og underretning skal gjelde. Saken kan, slik det er vanlig, deles i en avgjørelse av om erstatning skal ytes, og eventuelt en om erstatningens størrelse.

Annet leddgjelder privat sektor. Her gjelder forvaltningsloven ikke. Er den begrunnelsen forsikringsgiveren gir ikke overbevisende for skadelidte, kan saken imidlertid prøves for Pasientskadenemnda. I de fleste tilfeller vil forsikringsgiveren derfor se seg tjent med å lage en overbevisende begrunnelse.

Til § 13

Bestemmelsen svarer til § 18 i utvalgets utkast med visse endringer. Etter departementets utkast skal utbetalingene alltid skje fra den som er ansvarlig etter § 6.

Etter alminnelig erstatningsrett har erstatningskrav ikke et klart forfallstidspunkt. Rente påløper fra en måned etter påkrav, forsinkelsesrenteloven 17 desember 1976 nr 100 § 2. Etter forsikringsavtaleloven 16 juni 1989 nr 69 § 8-4 er den tilsvarende fristen to måneder. Ved ansvarsforsikring dekker imidlertid selskapet også rente etter forsinkelsesrenteloven i den grad forsikringstakeren er ansvarlig for den. Rentesatsen er den samme etter forsikringsavtaleloven og forsinkelsesrenteloven, og fastsettes ved forskrift.

I den midlertidige ordningen er det ikke gitt særskilte regler om renter.

Ved søksmål er oppfyllelsesfristen for pengekrav to uker etter at rettskraftig dom foreligger, se tvistemålsloven 13 august 1915 nr 6 § 146 annet ledd.

Etter utvalgetsforslag skal utbetaling skje innen to uker etter at søksmålsfristen på to måneder etter lovforslaget § 17 er gått ut. Siktemålet er å unngå tilbakesøkningskrav. Dersom retten til domstolsprøving frafalles, vil imidlertid erstatningen kunne utbetales to uker etter at NPE fikk melding om dette.

Prøves kravet for domstolene, skal NPE først utbetale eller pålegge utbetaling to uker etter at dommen er rettskraftig. Utvalget foreslår likevel en plikt for NPE til å foreta eller pålegge delutbetalinger begrenset til det uomtvistede beløp. Renteplikten skal reguleres av forsikringsavtaleloven.

I høringener det få kommentarer til utvalgets forslag til utbetalingsregler. Norsk Pasientskadeerstatningmener det bør komme klarere frem at utbetaling bør skje så raskt som mulig, herunder mulig delutbetaling. Enkelte høringsinstanser bemerker at lov om renter ved forsinket betaling, og ikke forsikringsavtaleloven, bør regulere renteplikten.

Departementetfinner liten grunn til å lovfeste en frist for utbetaling så lenge sanksjonen mot brudd på denne i det alt vesentlige er at det påløper mer renter.

Departementet har foreslått en plikt til å betale ut så snart som mulig, og en plikt til å foreta delutbetalinger (utkastet § 13). Delutbetalinger skal kunne skje både når kravet er uomtvistet, når det stilles sikkerhet og liknende. Dersom delutbetalinger nektes, kan dette påklages særskilt etter § 15. Klage kan også skje om kravet behandles av en forsikringsgiver i privat sektor.

Når det gjelder rentespørsmålet, slutter departementet seg ikke til utvalgets forslag om å la reglene i forsikringsavtaleloven § 8-4 gjelde. Departementets utkast har større preg av ansvarsforsikring enn utvalgets utkast, og det er derfor naturlig å velge forsinkelsesrentelovens regler, som normalt gjelder når erstatningsansvar gjøres gjeldende. Ved tolkingen av forsinkelsesrenteloven i forhold til pasientskadesakene må det legges til grunn at renter kan kreves når det er gått en måned siden skaden ble meldt etter lovutkastet § 9. Renter begynner altså å løpe fra et tidspunkt før en kan regne med at kravet er ferdigbehandlet i NPE, se ovenfor i punkt 6.2.

Til § 14

Bestemmelsen klargjør at offentlighetsloven og forvaltningsloven skal gjelde for Norsk Pasientskadeerstatning, og derved også for Pasientskadenemnda. Også de midlertidige reglene § 7 og utvalgets lovutkast § 19 viser til forvaltningsloven, jfr ovenfor i punkt 17. Bestemmelsen gjelder ikke for forsikringsgivere i privat sektor.

Om forvaltningslovgivningen for øvrig skal gjelde for NPE, beror på en tolkning av den enkelte lov.

På flere punkter er forvaltningslovens regler gjentatt og utdypet i lovutkastet. At offentlighetsloven skal gjelde, vil derimot trolig ha liten praktisk betydning, fordi de fleste opplysninger om pasientskader vil være taushetsbelagt (jfr offentlighetsloven § 5 a).

På tilsvarende måte må det normalt gis partsinnsyn i interne dokumenter som for eksempel viser at det er klaget spesielt mye på den legen eller det sykehuset det er tale om i partens sak.

Annet punktum klargjør at visse vedtak skal regnes som enkeltvedtak. Dette har betydning blant annet i forhold til klagereglene i § 15.

Det vises ellers til punkt 17 ovenfor.

Til § 15

Bestemmelsen regulerer adgangen til forvaltningsklage til Pasientskadenemnda mv. Spørsmålet er omtalt generelt ovenfor i punkt 15.

Første leddangir klagefristen og hvilke vedtak som kan påklages. Klageadgangen er etter første ledd den samme i offentlig og privat sektor. Pasientskadenemndas vedtak kan ikke påklages videre, men kan bringes inn for domstolene etter utkastet § 18.

Annet leddgjelder bare for privat sektor. Her kan et krav på erstatning bringes inn for Pasientskadenemnda også når vedtak ikke er fattet. Forutsetningen er at seks måneder er gått etter at kravet ble meldt etter § 9. Ordningen har ingen parallell i gjeldende rett, men skadelidte står etter gjeldende rett fritt til å ta ut stevning på et hvilket som helst tidspunkt. Skadelidte vil fremdeles kunne ta ut stevning etter reglene i utkastet § 18, men vil trolig ha langt bedre hjelp av en klage til Pasientskadenemnda. Dels er konfliktløsningen her raskere og enklere enn ved domstolene, og dels vil saken bli utredet av Pasientskadenemndas sekretariat.

Adgangen til å bringe saken inn for Pasientskadenemnda gjelder bare selve erstatningsspørsmålet, og ikke spørsmål om advokatbistand, delutbetalinger og lignende. Her må i tilfelle forsikringsgiverens avgjørelse avventes, fordi hovedregelen bør være at forsikringsgiveren selv utreder kravene. Svært lang behandlingstid for krav på delutbetalinger og forhåndstilsagn om dekning av advokatutgifter må imidlertid kunne tolkes som et avslag, både i privat og offentlig sektor.

Tredje leddfastsetter klageorgan for andre klager enn de som direkte har med pasientskadekrav å gjøre. Et eksempel på et vedtak som kan påklages etter denne regelen, er NPEs vedtak om tilskudd etter § 7.

Fjerde leddinneholder en regel om klagegebyr. Regelen vil kunne brukes dersom Pasientskadenemnda får for mange helt ubegrunnede klager, men er ikke tenkt tatt i bruk i første omgang. Eventuelle forslag til forskrifter om klagegebyr må sendes på høring etter forvaltningslovens regler før de kan vedtas.

Til § 16

Bestemmelsen gjelder sammensettingen mm av Pasientskadenemnda.

I første og annet leddforeslås det å gå bort fra en partssammensatt nemnd, redusere antall nemndmedlemmer i hver sak til tre og åpne for at flere nemnder arbeider parallelt for å få sakene unna. Den eneste formelle føringen er at nemnda i hver sak skal ledes av en jurist, men det bør tilstrebes at medisinsk sakkyndige og pasientsiden også er representert. Denne organiseringen gjør at nemnda blir mindre sårbar enn nå dersom sentrale medlemmer skulle få langvarig forfall. Det vises til punkt 16.2 ovenfor.

I tredje ledder det gitt en forskriftshjemmel for fastsettelse av nærmere regler om Pasientskadenemndas virksomhet og sammensetning.

I Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt 1996 s 1293 ble det slått fast at medlemmer av Pasientskadenemnda ikke er fritatt fra å bli innkalt som vitne og avgi forklaring om behandlingen i nemnda. Foranlediget av en henvendelse fra Norsk Pasientskadeerstatning har departementet vurdert om denne løsningen bør opprettholdes. Etter departementets syn er det ikke sterke prinsipielle grunner som taler mot en slik vitneplikt, og noen stor merbelastning for nemndmedlemmene kan dette ikke være. Domstolene vil på den annen side kunne dra nytte av nemndmedlemmenes vurderinger og erfaringer. Departementet forutsetter derfor at Høyesteretts avgjørelse blir lagt til grunn også under den nye loven.

Etter fjerde ledd finansieres Pasientskadenemnda ved bidrag fra norsk Pasientskadeerstatning (som vil dekke sitt bidrag gjennom bidragene fra staten mv) og forsikringsgivere.

Til § 17

Bestemmelsen gjelder saksbehandlingen i Pasientskadenemnda, jfr ovenfor i punkt 17.

Første leddfastsetter at det to av nemndas tre medlemmer stemmer for, skal telle som nemndas syn. Både flertallets og mindretallets syn skal begrunnes. Begrunnelsen skal kunne tjene som veiledning ikke bare til sakens parter, men også i senere saker.

Annet leddhenviser til saksbehandlingsreglene som gjelder for NPE. Dette innebærer blant annet at nemnda selv skal påse at saken er tilstrekkelig opplyst, og at advokatutgifter i visse tilfeller skal dekkes. Både nemnda og sekretariatet kan ta i mot parter til muntlig konferanse, men det forutsettes at det vanligvis er sekretariatet som tar seg av dette.

Tredje leddfastslår at nemnda skal ha sitt eget sekretariat for å sikre en reell toinstansbehandling (i offentlig sektor). Sekretariatet behøver likevel ikke å være fysisk adskilt fra sekretariatet til Norsk Pasientskadeerstatning, og det kan gjerne ha en del felles administrative funksjoner.

Fjerde leddviderefører dagens ordning med at Pasientskadenemnda kan delegere vedtakskompetanse til sitt sekretariat. Det forutsettes imidlertid, i motsetning til dagens ordning, at delegasjonen bare skal gjelde bestemte sakstyper, og at det skal gis retningslinjer for løsningen. Vanligvis vil delegasjon bare være aktuelt i helt kurante saker, men ved serieskader kan det være nødvendig å delegere i noe større utstrekning. Delegasjonsvedtak fattes av alle Pasientskadenemndas medlemmer, og ikke bare av en slik gruppe på tre medlemmer som avgjør enkeltsaker.

Femte leddtillegger NPE, og ikke Pasientskadenemndas eget sekretariat, oppfølgingsfunksjonen av nemndas vedtak. Oppfølgingen bør være den samme enten saken er brakt inn for nemnda eller ikke, og det finnes neppe prinsipielle grunner for at nemndsekretariatet skal ha oppfølgingen. Dersom Pasientskadenemndas avgjørelse går ut på at en forsikringsgiver i privat sektor skal betale, består NPEs oppfølgingsoppgave i å meddele dette til partene.

Til § 18

Bestemmelsen omhandler søksmål, jfr punkt 15 ovenfor. Regelen har et forbilde i forbrukertvistloven 28 april 1978 nr 18 §§ 11 og 15.

Første leddfastsetter at søksmål først kan reises seks måneder etter at kravet er meldt etter § 9. Et søksmål før denne tiden ville være meningsløst, for så vidt som den ansvarlige først bør få anledning til å vurdere saken i noen grad. Etter regelen i utkastet § 5 er det ikke nødvendig å reise søksmål for å avbryte foreldelse.

Den ansvarlige har selv kravet til behandling innledningsvis, og har derfor ikke behov for å reise sak. Også om pasienten bringer saken inn for Pasientskadenemnda, synes det riktig at den ansvarlige må avvente behandlingen der for at det om mulig skal oppnås en løsning uten domstolenes mellomkomst. Dette er kommet til uttrykk i første ledd annet punktum.

Kravet saken gjelder, er erstatningskravet. Dette gjelder selv om Pasientskadenemnda skulle ha fattet vedtak. Det er uansett ikke gyldigheten av dette vedtaket som skal prøves.

Annet leddsetter frist for å reise søksmål når endelig avgjørelse er truffet, og fastsetter at Pasientskadenemndas vedtak har virkning som en dom om søksmål ikke reises. Med endelig vedtak menes her vedtak som både avgjør rett til erstatning og eventuell erstatningsutmåling.

Utkastet har her en noe romsligere søksmålsfrist enn forbrukertvistloven § 11. Tomånedersfristen i utkastet svarer til fristen for å ta ut stevning etter dom i forliksrådet, se tvistemålsloven 13 august 1915 nr 6 § 296. Den foreslåtte fristen er i samsvar med utvalgets forslag.

Tredje leddfastsetter at sak skal reises mot den ansvarlige etter § 6 eller dennes forsikringsgiver. Det praktiske vil være å saksøke Norsk Pasientskadeerstatning eller vedkommende forsikringsgiver i privat sektor. Norsk Pasientskadeerstatning kan, på samme måte som forsikringsgivere, prosedere saken ved egne folk eller ved innleid hjelp.

Det vanlige vil være at søksmål ikke reises før det er fattet vedtak i erstatningssaken i Pasientskadenemnda, eller iallfall i Norsk Pasientskadeerstatning i offentlig sektor. Det er imidlertid mulig å gå til domstolene før dette, jfr første ledd. I så fall stanses saken i nemndsystemet. Venter man med søksmål til vedtak er fattet i Norsk Pasientskadeerstatning eller Pasientskadenemnda, er forliksmekling unødvendig. Det avgjørende her er vedtaket om erstatning skal ytes eller ikke; utmålingsspørsmålene behøver ikke å være avgjort. Har saksøkeren ikke avventet avgjørelsen av om erstatning, kan imidlertid forliksmekling ha mye for seg.

Pasientskadenemnda har selv ikke adgang til å vise saken til domstolene, selv om den måtte mene at saken er bedre egnet for behandling der. Nemnda kan imidlertid anbefale at sak reises.

Fjerde leddfastsetter at en kan bringe saken inn for Pasientskadenemnda også når søksmål er reist. Saken skal i så fall stanses. Blir saken ikke tatt opp innen to måneder etter Pasientskadenemndas endelige avgjørelse, skal saken heves.

Til § 19

Bestemmelsen gjelder lovens stedlige virkeområde. Utgangspunktet er at loven gjelder i riket. Dette inkluderer for erstatningsrettens vedkommende Svalbard, jfr svaldbardloven 17 juli 1925 nr 11 § 2. For sikkerhets skyld er dette særskilt nevnt i lovteksten.

Paragrafen bestemmer også at Kongen skal gi forskrift om lovens anvendelse på helsetjenester utført i utlandet med særskilt norsk tilknytning. På den annen side kan Kongen i forskrift bestemme at helsetjenester utført i riket likevel ikke skal omfattes av loven, dersom tilknytningen til Norge er liten.

Lovens geografiske virkeområde er ellers omtalt i punkt 10. 7 ovenfor.

Til § 20

Etter utvalgets forslag skal pasientskadeloven tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Begrunnelsen for ikke å fastsette ikrafttredelsestidspunktet i loven, er blant annet behovet for at det utarbeides forskrifter. Videre peker utvalget på at det vil være nødvendig med en betydelig opplysningsvirksomhet, særlig overfor de grupper av helsepersonell som pålegges å tegne forsikring, jfr NOU 1992: 6 s 103. Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter og foreslår at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Overgangsregler finnes i utkastet § 21.

Til § 21

Etter denne overgangsregelen skal erstatningsreglene i pasientskadeloven bare gjelde skader som er voldt etter lovens ikrafttredelse, mens både nye og eldre skader prosessuelt skal behandles etter loven. Kommer de midlertidige reglene etter sine ikafttredelsesbestemmelser og virkeområde til anvendelse, skal disse i så fall anvendes, og ellers alminnelig erstatningsrett. På denne måten blir dekningen kontinuerlig.

Utvalgetpeker på at det finnes tre alternative måter for utforming av overgangsreglene, jfr NOU 1992: 6 s 88. Ett alternativ er å gi loven anvendelse på skader konstatertetter dens ikrafttredelse. Konstateringstidspunktet er brukt som kriterium i sykehusreglene, yrkesskadeforsikringsloven 16 juni 1989 nr 65 § 21 og i forsikringspraksis.

En annen mulighet er å la loven gjelde for skader som er meldtetter ikrafttredelsen. Denne regelen er enkel å praktisere. Ulempen er at loven kan komme til å omfatte skader som ligger langt tilbake i tid.

Utvalget går inn for det tredje alternativet, som innebærer at loven skal omfatte skader som er voldtetter dens ikrafttreden. Det kan være vanskelig å avgjøre når en skade er voldt, men dette er likevel et mer entydig tidspunkt enn konstateringen av en skade. Man unngår dessuten problemet med at loven får anvendelse på skader som ligger langt tilbake i tid. Tidspunktet for skadeforvoldelsen er lagt til grunn i psykiatrireglene og kommunereglene, og NPE har høstet positive erfaringer med dette.

Utvalget understreker at det må unngås at det oppstår «hull» mellom de midlertidige reglene og de endelige lovreglene, slik at skader i en mellomfase verken dekkes av lovutkastet eller av de midlertidige reglene, jfr NOU 1992: 6 s 88 og 103.

Flere høringsinstanserhar uttalt seg om overgangsbestemmelsene. Norsk Pasientskadeerstatningunderstreker i sin høringsuttalelse at begrepet «voldt» må forstås som det tidspunkt da den skadevoldende handling fant sted. Det kan ikke være avgjørende når skaden manifesterer seg.

Norges Forsikringsforbundpeker på sammenhengen mellom utvalgets utkast til overgangsregel og utvalgets utkast til § 9 om at det er forsikringsgiveren på meldingstidpunktet som er ansvarlig.

Departementeter enig med utvalget i at man bør ha overgangsregler som er enkle å praktisere, og slutter seg til utvalgets forslag om å velge skadeforvoldelsen som skjæringstidspunkt. Pasientskadeloven vil derfor i utgangspunktet bare gjelde for skader som er voldt etter at loven trådte i kraft. Med «voldt» menes her det tidspunkt da den skadegjørende handling fant sted.

Utvalgets forslag til § 9 er ikke tatt opp i departementets lovutkast, og det problemet forsikringsforbundet peker på oppstår da ikke. Forsikringen etter § 8 må gjelde for skader som er voldt etter lovens ikrafttredelse.

Til § 22

Bestemmelsen gjelder endringer i andre lover.

Skadeserstatningsloven § 2-1 nytt nr 4 er en ren henvisningsbestemmelse. Pasientskadeloven gjør et vesentlig innhugg i arbeidsgiveransvaret samtidig som den gir skadelidte bedre rettigheter. Det er derfor naturlig å gjøre oppmerksom på loven i forbindelse med skadeserstatningslovens bestemmelser om arbeidsgiveransvaret.

Skadeserstatningsloven § 3-10 gjelder rådighetsbegrensning mv. Endringen i første ledd gjør at melding til Norsk Pasientskadeerstatning får samme virkning som stevning når det gjelder adgangen til å arve erstatningskravet.

Endringen i siste ledd likestiller i stor grad Pasientskadenemnda med «retten» slik uttrykket er brukt i § 3-10. Det er bare nemnda, og ikke Norsk Pasientskadeerstatning, som likestilles med en domstol.

Også skadeserstatningsloven § 3-9 første punktum gir for øvrig «retten» en særskilt kompetanse (til å fastsette terminvis erstatning). Slik terminvis erstatning må imidlertid også kunne fastsettes i nemndsystemet. At «retten» har den endelige avgjørelsen også på dette punktet, følger av lovutkastet § 18. Ved endringer i ligningsloven likestilles Norsk Pasientskadeerstatning med forsikringsselskap når det gjelder rapportering av erstatningsutbetalinger til skattemyndighetene. De grunner som taler for rapportering fra forsikringsselskaper, taler like mye for rapportering fra Norsk Pasientskadeerstatning.

Nr 3 og 4 opphever bestemmelsene om forsikringsplikt i legeloven og tannlegeloven, siden forsikringsplikt vil følge av pasientskadeloven i den utstrekning det er nødvendig.

Nr 5 opphever smittevernlovens bestemmelse om vaksinasjonsansvar, siden pasientskadeloven inneholder regler om slikt ansvar. Pasientskadeloven skal gjelde for skader voldt etter lovens ikrafttredelse (jfr utkastet § 21), mens smittevernloven skal gjelde skader voldt før dette tidspunktet.

Til dokumentets forside