Ot.prp. nr. 31 (2001-2002)

Om lov om personnavn (navneloven)

Til innholdsfortegnelse

8 Særlig om lovforslagets forhold til navneskikker blant innvandrere, samer og nasjonale minoriteter

8.1 Innledning

Arbeidsgruppen uttaler bl.a. følgende i NOU 2001: 1 punkt 11.1 om hvorfor navneskikker blant innvandrere bør tillates:

«Som vist ... er det antakelig tusenvis av innvandrerne som er bosatt i Norge, som ikke fullt ut kan videreføre sine navneskikker her. Etter dagens navnelov godtas for eksempel ikke en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn som slektsnavn for barn, eller ektefellens fornavn som slektsnavn for den annen ektefelle, ... . ...

- - -

Spørsmålet blir derfor om vi skal respektere den kulturelle identiteten til innvandrere med en annen kulturbakgrunn og ikke gripe inn i deres navneskikker, eller om disse navneskikkene er så fremmedartete at de vanskeliggjør kommunikasjon og dermed hindrer integrering i det norske samfunnet. Dette er de sentrale temaene i den avveiningen som må foretas når det gjelder spørsmålet om - og eventuelt i hvilken utstrekning - den norske navnelovgivningen bør gjøres fleksibel i forhold til personer med avvikende navneskikker.

Problemstillingen kan illustreres ved å vise til USA. Mange innvandrere anglifiserer der sine navn for å bli raskere integrert i det moderne, amerikanske storsamfunnet. Samtidig er det en trend at personer tar muslimske navn, tradisjonelle indianske navn, spanske navn osv. for å markere at de er stolte av sin etniske opprinnelse - at dette er viktig for deres virkelige identitet.

Norge har tradisjonelt vært sett på som et relativt homogent samfunn. Norge har likevel lenge vært et mangfoldig samfunn med ulike navneskikker i forhold til f.eks. nasjonale minoriteter. Den store tilflyttingen de siste ti-årene har ført til at mange innvandrere med dels svært ulik kulturbakgrunn har bosatt seg her. Det norske samfunnet har i økende grad blitt et flerkulturelt samfunn. Dette representerer en stor utfordring så vel for dem som har flyttet inn i landet, som for det norske samfunnet. Dette mangfoldet må også føre til at vi bør vise større grad av toleranse og fleksibilitet, bl.a. gjennom lovgivningen. Toleranse og fleksibilitet i forhold til minoriteter er også en viktig prøve på et samfunns verdier og kvalitet. Det kan ikke være noen motsetning mellom å ivareta den tradisjonelt norske kulturen og samtidig tolerere og godta de nye kulturene som også er blitt en del av vårt samfunn.

Etter arbeidsgruppens oppfatning truer ikke de utenlandske navneskikkene vår tradisjonelle navnetradisjon. Vi må likevel akseptere at den vil endre og utvikle seg i tråd med de impulsene som kommer utenfra, og via påvirkning fra utenlandske navneskikker som innvandrere har brakt med seg. Dette er historisk sett ikke noe nytt. Slik påvirkning har vært en naturlig del av norsk kulturell utvikling opp gjennom historien.

Arbeidsgruppen kan heller ikke se at kommunikasjonen for, eller overfor, innvandrere, blir særlig vanskeliggjort ved i betydelig grad å åpne for aksept av utenlandske navneskikker. At navnene er fremmedartede, bør etter arbeidsgruppens oppfatning åpenbart ikke være tilstrekkelig til å nekte navn. Dette gjelder ikke minst i en verden der den internasjonale kontakten er så betydelig som nå - og endatil økende. Det norske samfunnet er også etter hvert begynt å bli ganske vant til navn med både fremmed preg, klang og stavemåte. Selv om departementet har liberalisert praksisen de siste årene, er det f.eks. ikke mulig å ta navnene i den rekkefølgen som ønskes. Det står sentralt for arbeidsgruppen at navneloven i så stor grad som mulig bør akseptere andre menneskers kultur og navneskikk. Dette vil også kunne medvirke til en positiv integrering av innvandrere med utgangspunkt i et trygt eget kulturelt fundament.»

Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste gjeldende praksis om at en utenlandsk statsborger bosatt i Norge, vil kunne få godtatt navneendringer foretatt av statsborgerlandet. Arbeidsgruppen finner i NOU 2001: 1 punkt 11.2 ikke grunn til å foreslå at det innføres et statsborgerprinsipp ved siden av domsilprinsippet, dvs. at alle utenlandske statsborgere bosatt i Norge kan få velge om de vil endre navn i Norge, enten etter statsborgerlandets rett eller etter norsk rett:

«Det vil imidlertid for det første være betenkelig at utenlandsk rett på denne måten får direkte virkning i Norge, selv om rettsområdet det gjelder ikke er spesielt inngripende. Videre innebærer arbeidsgruppens forslag i seg selv en vidtgående liberalisering som i betydelig grad gjør det mulig for utenlandske statsborgere å videreføre sin navnetradisjon i Norge. Det skulle derfor ikke være noe spesielt behov for også å operere med et statsborgerprinsipp. Det kan heller ikke ses som urimelig at utenlandske statsborgere som ønsker å endre navn i Norge, må finne seg i at søknaden behandles etter gjeldende norske regler. Dersom det skulle åpnes adgang til å få endret navn i tråd med utenlandsk rett, ville dette også komplisere regelverket og medføre merarbeid for norske myndigheter. Selv om man i utgangspunktet krevde at søkere skulle dokumentere hvordan den utenlandske retten var i det aktuelle tilfellet, er det klart at også forvaltningsmyndigheten måtte påregne å utføre en del ekstra arbeid i forbindelse med disse sakene, bl.a. ved å sette seg inn i navneretten i en del andre land.»

Ingen høringsinstanser har uttalt seg kritisk til at navneloven bør åpne for å ta navn etter utenlandske navneskikker. Eksempelvis uttaler Databehandling i slektsforskning:

«Særlig vil forslaget ivareta en større bredde i navneskikker på en bedre måte. Norge har en lang innvandringstradisjon, noe som ofte avdekkes gjennom slektshistorisk arbeid. Ved å foreslå endringer som gjør det mulig for dagens innvandrere å videreføre sine navnetradisjoner i Norge, styrkes også indirekte de tradisjoner som tidligere generasjoners innvandrere har brakt inn i vår kulturkrets.»

Bjørgvin bispedømmeråd uttaler at det er «viktig at hensynet til utenlandske navneskikker blir ivaretatt i et flerkulturelt samfunn».

Utlendingsdirektoratet uttaler:

«I lys av at Norges befolkning har fått - og får - et stadig større innslag av borgere med flyktning- og innvandrerbakgrunn, er det gledelig å se at hensynet til etniske minoriteters språk- og navnetradisjoner er så grundig ivaretatt i utredningen. Samtidig vil vi berømme utredningen for at den synliggjør at Norge har hatt et etnisk, språklig og kulturelt mangfold i århundrer.»

Departementet slutter seg til hensynene som nevnt, og peker på at de er godt forankret i mandatet departementet utarbeidet for arbeidsgruppen, se punkt 2 ovenfor. Videre er departementet enig i at gjeldende praksis lovfestes om at en utenlandsk statsborger bosatt i Norge, vil kunne få godtatt navneendringer foretatt av statsborgerlandet.

8.2 Spørsmålet om egne regler for forskjellige grupper

Arbeidsgruppen uttaler i NOU 2001: 1 punkt 7.1 følgende i spørsmålet om det bør stilles opp særregler som bare skal gjelde dem med en utenlandsk bakgrunn eller tilknytning:

«En viktig del av arbeidsgruppens arbeid består i å lage regler som også gjør det mulig for personer med en utenlandsk navnetradisjon å videreføre denne i Norge. Arbeidsgruppen anser det som vesentlig at det som hovedregel ikke innføres særregler som bare skal gjelde overfor personer med utenlandsk bakgrunn og/eller tilknytning. Det er avgjørende at reglene i navneloven i så stor grad som mulig er de samme for alle personer bosatt i Norge, uavhengig av kultur, bakgrunn, religion, osv. Dette vil hindre en forskjellsbehandling, samtidig som det hinder særregler som på sikt kan bli svært vanskelige å praktisere. Regler som krever at søkeren må ha en «særskilt tilknytning» til den aktuelle utenlandske navnetradisjonen som vilkår for å ta bestemte utenlandske navn, kan f.eks. gjøre det vanskeligere for folk med en utenlandsk bakgrunn å videreføre sin navnetradisjon i Norge i f.eks. tredje og fjerde generasjon. I tillegg kunne det oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål i forhold til personer med f.eks. norsk-etnisk opprinnelse som ønsker å ta navn etter den utenlandske navnetradisjonen. Dette kan bl.a. være tilfelle for personer som har konvertert til den islamske tro, eller som har giftet seg med en/ei som tilhører den aktuelle navnetradisjonen.»

Universitetet i Tromsøuttaler imidlertid:

«Men vi vil rå til at ein ikkje legg seg på ein altfor liberal praksis overfor norske statsborgarar (utan utanlandsk slektstilknytning) som ønsker endring til eit etternamn med utanlandsk preg.»

Universitetet peker videre på at norsk språk er utsatt for press fra engelsk språk. Samarbeidsnemnda for namnegransking uttaler det samme.

Norsk språkråd mener at det bør kreves at en person må påvise at vedkommende har tilknytning til navnet, for at en melding om å bruke et navn med utenlandsk preg blir innvilget. Norsk språkråd mener også at en person som ønsker en utenlandsk avstamningsending i parentonym, må dokumentere en tilknytning til den utenlandske navnetradisjonen.

På den annen side mener flere høringsinstanser at det ikke bør innføres særregler for de med en særlig tilknytning. Eksempelvis uttaler Kommunal- og regionaldepartementet:

«Vi finner det særlig viktig at reglene er foreslått knyttet til navnfra andre navnetradisjoner, og at det ikke er satt noen vilkår om at personendet gjelder skal ha tilknytning til den aktuelle navnetradisjonen. Vi viser til det generelle politiske målet om at behovene til minoriteter og til personer med innvandrerbakgrunn så langt som mulig bør møtes innenfor generelle ordninger, ikke særordninger (jf. St.meld. nr. 17 (1996-1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge, pkt. 1.2 og til St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg, pkt. 2.2).»

Organisasjonen mot offentlig diskriminering er enig:

«Vi har særlig lagt merke til Pkt. 7.1, at det ikke skal innføres særregler. Vi gir umiddelbar tilslutning til dette, særlig fordi arbeidsgruppen har klart å definere aktuelle problemstillinger så romslig at det vil bety en vesentlig forbedring for utlendinger mht å ta vare på sine navn, også i møte med norsk regelverk.»

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene støtter dette og uttaler:

«KIM vurderer det positivt at regelverket for personnavn mykes opp og tilpasses et samfunn med varierte navneskikker. Det er viktig at det legges opp til at ulike grupper kan få ivaretatt sine tradisjoner, og at det skal være en lov for alle uten særrettigheter for noen. En forutsetning for at dette skal være mulig er at loven klarer å ivareta hensynet til alle grupper.»

Utlendingsdirektoratet slutter seg også til forslaget om at det ikke skal innføres særregler som bare skal gjelde for personer med utenlandsk bakgrunn eller tilknytning.

Departementet finner det verken hensiktsmessig eller ønskelig at det utarbeides eksplisitte særregler for de med en utenlandsk tilknytning, og viser til hensynene nevnt ovenfor. Også personer som ikke har en utenlandsk tilknytning bør etter departementets oppfatning som den klare hovedregel kunne ta navn med f.eks. utenlandsk klang eller skrivemåte - gitt at det i dagens flerkulturelle samfunn kan tales om navn med «utenlandsk klang eller skrivemåte», se også punkt 5.8 ovenfor. For det første kan personer uten en utenlandsk tilknytning ha et berettiget ønske om å ta slike navn. Videre kan det oppstå svært vanskelige avgrensingsproblemer på sikt dersom det stilles opp et eksplisitt krav om at vedkommende må ha utenlandsk tilknytning.

8.3 Etternavn

8.3.1 Navn fra kulturer som ikke skiller mellom fornavn og etternavn

Arbeidsgruppen foreslår i NOU 2001: 1 punkt 11.3.1.6 at ektefellens, en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn skal kunne tas som etternavn dersom navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Arbeidsgruppen uttaler:

«For at tilstrekkelig tradisjon skal foreligge må det kreves at navnet både har vært brukt i et visst omfang og over en viss tid. Mht. omfang bør navnet ha hatt en utbredelse som overstiger det ubetydelige. Når det gjelder varighet bør bruken kunne spores over en periode som utgjør mer enn én generasjon.

Arbeidsgruppen har vurdert om det bør oppstilles et tilleggskrav om at søkeren må ha en særskilt tilknytning til den aktuelle kulturen for f.eks. å kunne gi sitt fornavn som etternavn for barn. Et slikt krav vil kunne hindre at foreldre som utelukkende har norsk-etnisk opprinnelse og har tradisjonelle norske fornavn som f.eks. Ola, Kato og Kaya, gir sitt barn slike etternavn. Arbeidsgruppen har kommet til at et slikt skille mellom personer av norsk-etnisk og utenlandsk opprinnelse ikke bør oppstilles. Dette er også i samsvar med det prinsipielle utgangspunktet.... Følgen er dermed at også personer av norsk-etnisk opprinnelse i utgangspunktet f.eks. kan gi sine fornavn som etternavn for barn eller ektefelle, dersom navnet har tradisjon fra en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

I den grad tradisjonelle norske fornavn skulle være aktuelle som etternavn, bør hver enkelt søknad vurderes konkret. I de tilfellene hvor aksept av navnet som etternavn klart vil kunne medvirke til å uthule skillet mellom tradisjonelle norske fornavn og etternavn, vil man etter omstendighetene kunne avslå navnesøknaden under henvisning til lovutkastet § 14 om «sterke grunner». Det understrekes imidlertid at det skal atskillig til før denne hjemmelen kan brukes. Vurderingen må skje konkret i hvert enkelt tilfelle. Hvis søkeren har en tilknytning til en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, skal det klart mer til før «sterke grunner» kan antas å foreligge, og dermed gi grunnlag for avslag. Etter arbeidsgruppens vurdering bør navnet som hovedregel ikke kunne nektes under henvisning til denne hjemmelen når slik tilknytning foreligger. En tilstrekkelig tilknytning kan for eksempel være etablert gjennom ekteskap, konvertering til den islamske tro eller at familien i generasjoner har fulgt en navnekultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.»

Arbeidsgruppen uttaler videre, jf. NOU 2001: 1 punkt 11.3.1.7:

«Arbeidsgruppen er klar over at saksbehandlingen for slike saker i enkelte tilfeller kan bli vanskelig. Dette må imidlertid avveies mot behovet for å gi en betydelig mengde personer mulighet til å videreføre sin navnetradisjon. For å lette saksbehandlingen bør det imidlertid i utgangspunktet være opp til søkerne selv å dokumentere at navnet som ønskes har en tradisjon fra en kultur hvor man ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Videre må navneforskningsmiljøet aktivt kunne bidra til å skaffe slik dokumentasjon, ... . ...»

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene er positive til en slik ordning, men peker på at det bør tydeliggjøres i hvilken grad utbredelse eller varighet skal være avgjørende for å kalle noe for «tradisjon». De nevner videre at det må legges opp til en liberal praksis uten strenge krav til dokumentasjon av tradisjon for bruk av navn.

Departementet støtter arbeidsgruppens forslag, og viser også til arbeidsgruppens beskrivelse i NOU 2001: 1 punkt 6.1 og 11.3.1 om hvilke kulturer som har en slik navneskikk. Departementet er enig med arbeidsgruppen når det uttales som vilkår for tradisjon at det «kreves at navnet både har vært brukt i et visst omfang og over en viss tid. Mht. omfang bør navnet ha hatt en utbredelse som overstiger det ubetydelige. Når det gjelder varighet bør bruken kunne spores over en periode som utgjør mer enn én generasjon». Ut over dette må praksis etter departementets oppfatning utvikle grensene for når «tradisjon» skal anses å foreligge. Det understrekes at vilkåret må tolkes romslig. Det må heller ikke stilles strenge krav til dokumentasjon for at navnet har en slik tradisjon.

8.3.2 Etternavn for samer og nasjonale minoriteter

Arbeidsgruppen uttaler følgende i NOU 2001: 1 punkt 11.6 om valg av etternavn for samer og nasjonale minoriteter:

«Nylagete etternavn for nasjonale minoriteter, dvs. navn som i dag ikke er registrert i folkeregisteret, bør normalt tillates uten videre. Problemet for disse folkegruppene vil primært derfor oppstå når de søker om å ta et etternavn som er rettsbeskyttet, og der de ikke kan dokumentere at navnet har vært i bruk som etternavn/slektsnavn av foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre.

Departementet har fulgt følgende praksis: I tilfelle fornorskningspolitikken har medført at en person har tatt et annet etternavn enn sitt opprinnelige, bør en etterkommer av personen i rett nedstigende linje kunne ta personens opprinnelige navn, selv om slektskapet ligger lenger tilbake enn det som er kurant etter navneloven ... Arbeidsgruppen er enig i denne praksisen. Dette betyr at en slik søker i tilfelle f.eks. kan ta en av tipp-oldeforeldrenes etternavn. Likeledes er gruppen enig i at dersom navnet har blitt tatt ut av bruk i kvinneleddet, kan det ikke legges til grunn at det er fornorskningspolitikken som er årsak til dette, ... .

Praksis må avklare hvor mange slektsledd det skal være mulig å gå tilbake, men det understrekes at det bør vises romslighet.

Problemer vil kunne oppstå når en søker ikke har noen dokumentasjon for slektstilknytning til det ønskede navnet. Etter arbeidsgruppens oppfatning er ikke påstandene fra søkeren i seg selv tilstrekkelig - noe dokumentasjon må kreves. En annen forståelse ville medføre forskjellsbehandling mellom bærere av rettsbeskyttete etternavn som en person tilhørende en nasjonal minoritet ønsker å ta, og bærere av andre rettsbeskyttete etternavn: De nasjonale minoritetene ville fått et dårligere navnevern enn resten av befolkningen. Det vil imidlertid kunne være atskillige vanskeligheter i å skaffe dokumentasjon av noe omfang. Kravene bør derfor ikke settes høyt.»

Kommunal- og regionaldepartementet uttaler følgende om dette:

«Kommunal- og regionaldepartementet finner det positivt at det foreslås en generell rett til å ta etternavn på grunnlag av slektstilknytning tilbake til en av oldeforeldrene og at denne regelen er utformet slik at slektstilknytningen kan gå både gjennom mannsledd og kvinneledd ... . Videre finner vi det positivt at det for nasjonale minoriteters vedkommende legges til grunn at det skal vises ytterligere romslighet, slik at en søker for eksempel vil kunne ta en av tipp-oldeforeldrenes navn dersom fornorskningspolitikken kan antas å være årsak til at navnet gikk ut av bruk.

Vi har imidlertid merket oss at den praktiseringen det her legges opp til, ikke vil åpne for å ta for eksempel en av tipp-oldeforeldrenes navn dersom slektstilknytningen går gjennom kvinneledd og navnet har gått ut av bruk pga. giftermål.

Vi vil derfor peke på at kvensk og samisk navnetradisjon har vært mindre konsekvent enn navnetradisjonen til de høyere sosiale lag i majoritetssamfunnet når det gjelder skikken med at kvinnen tok ektemannens navn ved giftermål. Vi viser til utredningens pkt. 4.1.1.1.8 der det går fram at denne skikken vant fram utover 1800- og tidlig på 1900-tallet, særlig i de høyere sosiale lag. Det kan altså med en viss rett hevdes at skikken med at kvinnen tok mannens navn ved giftermål for kvener og samer framstod som en del av den norske majoritets- og skriftkulturen. Dette innebærer at fornorskningspolitikken kanvære en årsak til at et navn har gått ut av bruk også når det har skjedd ved giftermål.

Vi vil på denne bakgrunn anbefale at den generelle adgangen til å ta tilbake slektsnavn som man har slektstilknytning til, utvides til å omfatte tipp-oldeforeldre og muligens også til tipp -tipp-oldeforeldre, etter modell fra Finlands navnelov. Vi antar at den praktiske betydningen av en slik utvidelse vil være liten, samtidig som behovet for en særlig praksis for nasjonale minoriteter trolig vil falle bort. Vi viser for øvrig til lovutvalgets argumentasjon under pkt. 8.2.4 om at det 'vil ... være positivt at flere gis muligheter til å etablere navnemessig slektstilknytning lenger tilbake i slekten'.

Subsidiært vil vi anbefale at den særordning som forutsettes etablert gjennom praksis for personer som hører til en nasjonal minoritet, utvides til å omfatte også navn som har gått av bruk gjennom kvinners giftermål.»

Sametinget uttaler:

«Det bør ... gis adgang for de som ønsker å ta opp igjen gamle slektsnavn som tidligere generasjoner i slekten er fratatt, og da flere generasjoner tilbake enn oldeforeldre. Man støtter likevel utvalget i at det må kreves en eller annen form for dokumentasjon, slik at det kan vises til at det faktisk er et gammelt slektsnavn. Det må legges til at det for samiske forhold ikke alltid er like enkelt med skriftlig dokumentasjon, da den samiske kulturen, som andre urfolks kulturer, bæres videre gjennom muntlige overleverelser. Det må derfor etter vår vurdering vises romslighet ved krav til dokumentasjon.

Offentlig bruk av samisk navneskikk må tillates, for eksempel Ándde Ánde (Ánde sin Ánde - Ánde sin sønn med navn Ánde) ... En av foreldrenes, eventuelt besteforeldrenes navn settes først for å fortelle hvem du er, og ditt fornavn kommer sist i rekken. Navnet kan ha beskrivelser flere ledd tilbake, enten på din mors- eller farsside.»

Departementet vil bl.a. på bakgrunn av ovennevnte foreslå at det innføres en alminnelig adgang til å ta etternavn som har vært en av tippoldeforeldrenes etternavn når det ikke er ervervet ved et tidligere giftermål, se også punkt 5.3 ovenfor. Dersom det ønskes et etternavn som har gått ut av bruk i tidligere ledd, må det etter departementets mening vurderes etter den skjønnsmessige regelen i lovutkastet § 4 første ledd nr. 9 om vedkommende kan ta navnet. Dersom det er sannsynlig at fornorskningspolitikk var medvirkende til at et navn ikke ble ført videre til den det gjelder, bør vedkommende gis anledning til å gå noe lenger tilbake i slekten enn til tippoldeforeldrene for å hente navnet. Et moment ved vurderingen av om det er sannsynlig at fornorskningspolitikk har medvirket til at navnet gikk ut av bruk, er tradisjonen for at barn har fått farens slektsnavn eller patronym etter faren som etternavn. Denne tradisjonen er eldre enn og uavhengig av den svakere tradisjonen for at kvinner har tatt mannens slektsnavn ved inngåelse av ekteskap. Departementet er enig med Sametinget i at det må vises romslighet i kravene til dokumentasjon for at noen slektninger i rett oppstigende linje har båret navnet.

Etter samisk navneskikk kan også besteforeldrenes fornavn benyttes med en ending som viser slektskap. Denne navneskikken ligger nær parentonymer (foreldres fornavn med ending som viser slektskapet) og fornavn som etternavn. Etter departementets mening bør det uttrykkelig åpnes for denne navneskikken når det gjelder fornavn som har tradisjon i en kultur med en slik navneskikk, jf. lovutkastet § 5 første ledd nr. 3. Et annet spørsmål som samisk navneskikk reiser, er rekkefølgen av fornavn, mellomnavn og etternavn. Spørsmålet er om slike navn i offentlig bruk kan settes først i navnerekken. Etter det departementet kan se, er poenget at slike navn ikke er fornavn. Følgelig kan navnene ikke registreres i fornavnsrubrikken i folkeregisteret. Departementet kan ikke se at dette vil bety et uforholdsmessig inngrep i samisk navneskikk. I f.eks. egen korrespondanse og foreningsregistre mv. kan en fritt velge hvilken rekkefølge navnene skal plasseres i. For øvrig påpeker departementet at i flere kulturer er det vanlig å ha slektsnavnet først, f.eks. i Vietnam og Kina. Også disse kulturene må godta at etternavnet plasseres sist i navnerekken i mange sammenhenger.

8.3.3 Andre spørsmål

Arbeidsgruppen uttaler bl.a. følgende i NOU 2001: 1 punkt 11.3.4 om valg av navn for personer med spansk og portugisisk navneskikk:

«Som nevnt foreslår arbeidsgruppen å innføre en generell adgang til å ta doble etternavn kombinert med bindestrek - i tillegg til at det fortsatt skal være anledning til å ta mellomnavn. Dette betyr at personer som ønsker å følge spansk og portugisisk navneskikk, kan velge om de vil ha foreldrenes navn som mellomnavn og etternavn, eller som doble etternavn med bindestrek. De kan også velge navnene i den rekkefølgen de ønsker. Arbeidsgruppen kan ikke se at det er urimelig eller uforholdsmessig tyngende at det må settes bindestrek mellom etternavnene dersom dobbelt etternavn velges. Hvis bindestreken ikke er ønsket, kan ett av navnene i stedet tas som mellomnavn. Poenget må uansett være at begge navnene kan få status som etternavn.»

Arbeidsgruppen foreslår at en av foreldrenes fornavn med avstamningsending skal kunne velges som etternavn, se også punkt 5.5 ovenfor. Loven vil ikke skille mellom utenlandske og norske avstamningsendinger, slik at også utenlandske avstamningsendinger kan velges, også for dem som ikke har noen tilknytning til den aktuelle navnetradisjonen. Arbeidsgruppen uttaler i NOU 2001: 1 punkt 11.3.5:

«Det vil for noen kanskje virke unaturlig at en utenlandsk avstamningsending kan tas av personer med norsk-etnisk opprinnelse. På den annen side vil det etter arbeidsgruppens vurdering ikke bli mange søknader - antakelig svært få - som gjelder utenlandske avstamningsendinger uten at personen har en tilknytning til den aktuelle navnetradisjonen. Og dersom søkeren ikke har en slik tilknytning, er det etter arbeidsgruppens syn likevel ikke gode nok grunner for å nekte, jf. arbeidsgruppens prinsipielle syn om at det bør sterke grunner til for å hindre folk i å ta ønskede navn ... Saksbehandlingen ved den foreslåtte ordningen vil for øvrig også være meget enkel. Bl.a. unngås til dels vanskelige vurderinger og tidvis ganske arbeidskrevende undersøkelser.»

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene reiser spørsmål i forhold til spansk og portugisisk navneskikk om det bør kreves bindestrek i doble etternavn:

«Slike bindestreksnavn vil lett kunne oppfattes som ett navn, og ikke to separate, selv om man enkelt kan oppløse slike navn. I enkelte områder av verden er det vanlig med to etternavn, og disse oppfattes som to separate navn.»

Departementet viser til punkt 5.4 ovenfor der det ble konkludert med at det bør kreves bindestrek i doble etternavn. Det påpekes at doble etternavn med bindestrek alltid skal vurderes som to navn. Departementet slutter seg derfor til arbeidsgruppens forslag i forhold til spansk og portugisisk navneskikk, og viser til arbeidsgruppens begrunnelse.

Når det gjelder utenlandske avstamningsendinger, er departementet enig med arbeidsgruppen. Det vises i denne forbindelse også til punkt 8.2 om at det ikke bør være egne regler for forskjellige grupper. Forslaget vil dessuten være godt i samsvar med forslaget i punkt 5.8 ovenfor om at regelen om at nylagde etternavn med utenlandsk klang eller skrivemåte foreslås opphevet.

8.4 Fornavn

Som vist ovenfor under punkt 7.2 foreslår arbeidsgruppen at ulempekriteriet endres til «vesentlig» ulempe. I forhold til utenlandske navn, uttaler arbeidsgruppen i NOU 2001: 1 punkt 11.4 bl.a. følgende:

«Særlige problemer oppstår i forhold til navn som er vanlige i en del av innvandrerkulturene, men som er lik norske tabu- eller belastende ord, for eksempel Drita eller Kukka. Slike ord kan lett føre til mobbing og finnes i Europa og i flere av innvandrerkulturene, for eksempel fra Balkan, muslimske områder og Afrika. I tillegg finnes det navn som kan ligne norske tabuord, kanskje med et par bokstaver fra eller til.

Som nevnt ... er ulempevurderingen forskjellig for voksne og barn. Den er også dynamisk, dvs. at den endrer seg i tråd med samfunnsforhold og oppfatninger. I dag nektes f.eks. fortsatt det arabiske guttenavnet Musa for barn, enda det er et vanlig fornavn i flere arabiske land. ...

Det er ikke mulig å angi konkret hvor grensen for å ta tabuord/belastende ord bør gå. På den ene siden kan bruken bli problemfylt i Norge. På den andre siden kan nektelse komme i konflikt med utenlandske navnetradisjoner. Hvor grensen konkret skal gå, bør trekkes opp og utvikles gjennom praksis. ...»

I forhold til samiske fornavn uttaler Sametinget:

«Adgangen til å bruke samiske fornavn må anerkjennes, slik at det ikke er nødvendig å argumentere hver gang et barn skal ha et samisk navn, med en samisk skrivemåte.»

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering, og påpeker at en endring av vilkåret til «vesentlig ulempe» innebærer at flere navn må godkjennes enn det som er tilfellet etter dagens navnelov. Det skal svært mye til før et navn kan nektes fordi det kan være til vesentlig ulempe. Forvaltningen skal være svært varsom med å overprøve folks ønsker om valg av fornavn for seg selv eller sine barn. I tvilstilfeller der forvaltningen dessuten kan være i tvil om foreldrene eller den som ønsker navnet, kjenner til at navnet kan ha en svært uheldig betydning på norsk, bør forvaltningen gjøre oppmerksom på det. Dersom vedkommende fortsatt ønsker navnet, taler det sterkt for å godta meldingen om navnevalget.

Samiske fornavn anses etter gjeldende lov ikke å kunne bli til ulempe for bæreren. Slike fornavn vil heller ikke kunne nektes når kriteriet foreslås endret til «vesentlig» ulempe.

8.5 Mellomnavn

Arbeidsgruppens forslag om at alle navn som kan tas som etternavn, også skal kunne tas som mellomnavn, betyr at f.eks. en av foreldrenes fornavn kan tas som etternavn dersom navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Dette betyr at en av foreldrenes fornavn med avstamningsending også kan tas som mellomnavn.

Til dokumentets forside