5 Straffegjennomføringsloven § 16

5.1 Innledning

Straffegjennomføringsloven § 16 åpner for at kriminalomsorgen kan overføre innsatte til fortsatt straffegjennomføring utenfor fengsel, i praksis i egen bolig. Ordningen benyttes i liten grad, og Justis­departementet antar dette skyldes at vilkårene er for strenge og dessuten at soningsformen er svært ressurskrevende for kriminalomsorgen. Justis­departementet mener det er mulig å øke antallet § 16-sonere betydelig ved å endre vilkårene.

5.2 Gjeldende rett

Straffegjennomføringsloven § 16 gir i første ledd kriminalomsorgen adgang til å overføre innsatte til gjennomføring av straffen utenfor fengsel på særlige vilkår, når halvdelen av straffetiden er utholdt. Overføringen skal anses nødvendig og hensiktsmessig for å fremme en fortsatt særlig positiv utvikling med sikte på å motvirke ny kriminalitet. Domfelte blir formelt overført til denne gjennomføringsformen og ikke løslatt på prøve. Overføring skal, som ved overføringer til fengsel med lavere sikkerhetsnivå og overgangsbolig, ikke besluttes når hensynet til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring taler mot det, eller når overføring kan stride mot formålet med straffen. Det er et krav at innsatte har hatt en «særlig positiv utvikling» under gjennomføringen, og at overføringen sikrer en fortsatt særlig positiv utvikling. Det er ikke nok at innsatte har innrettet seg etter rutiner, utvist en god oppførsel eller ikke har fått reaksjoner etter straffegjennomføringsloven § 40. Overføring skal ikke være en belønning for god oppførsel. God oppførsel er en rimelig normalforventning til alle innsatte. Det kreves at vedkommende i handling har anstrengt seg for å gjøre noe med sin livssituasjon, ved å delta i program eller andre tiltak som spesielt er rettet mot at vedkommende kan endre atferd og livsførsel med sikte på et lovlydig liv.

Begrepet «særlig» indikerer at det skal ha skjedd en merkbar endring i utviklingen sammenlignet med den situasjonen som forelå ved innsettelse. Det er en grunnleggende forutsetning at domfelte har et reelt behov for rehabilitering. Ressurssterke innsatte vil derfor normalt ikke falle inn under denne gruppen innsatte. Gjennomføringen utenfor fengsel må fremme domfeltes mulighet til å leve et liv uten ny kriminalitet, ved at det tilbys andre rehabiliteringstiltak enn de som lar seg gjennomføre fra fengsel. Dersom de samme tiltak kan gis i eller fra fengsel, skal ikke overføring skje.

For ikke å uthule domstolens valg av ubetinget fengselsstraff, er muligheten til å kunne overføre etter § 16 begrenset i tid. Overføring kan ikke skje før minst halvdelen av fengselsstraffen er gjennomført. Fengslet har i denne tidsperioden fått et godt grunnlag til å kunne vurdere om domfelte oppfyller kriteriene. Det må herunder vurderes om overføring først bør skje når en større andel av straffen er gjennomført. Overføring etter § 16 har en annen begrunnelse og andre kriterier enn de som normalt er lagt til grunn for prøveløslatelse etter halv straffetid. Etter § 16 er rehabiliteringshensyn og domfeltes egeninnsats avgjørende for om straffen som ledd i en systematisk progresjon, kan gjennomføres utenfor fengsel. Disse kriteriene er sjelden avgjørende for prøveløslatelse etter halv straffetid, men tillegges vekt i en helhetsvurdering.

5.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet redegjør Justisdepartementet først for bakgrunnen for bestemmelsen i straffegjennomføringsloven § 16, deretter for dagens situasjon og kommer til slutt med anbefalinger. Redegjørelsen munner ut i et forslag om å endre «nødvendighetskriteritet» i bestemmelsen for å øke bruken av denne soningsformen.

Bakgrunnen

Høringsnotatet viser til Fengselsutvalgets forslag i NOU 1988:37 om å innføre «straffullbyrdelse utenfor anstalt» som et nytt fullbyrdelsesalternativ. Dette forslaget ble videreført i St.meld. nr. 27 (1997–1998) Om Kriminalomsorgen hvor Justisdepartementet antar at det bør vurderes å etablere en progresjonsrettet soning hvor domfelte går mot en stadig mer normalisert tilværelse. Riksadvokaten var kritisk, og departementet justerte derfor lovteksten med en tilføyelse om at overføringen i tillegg til å være hensiktsmessig også måtte være «nødvendig» for å fremme en fortsatt særlig positiv utvikling. I Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) Om lov om gjennomføring av straff mv. (Straffegjennom­føringsloven) presiserer departementet at hver enkelt overføring må undergis en grundig sikkerhetsmessig vurdering, og at hensynet til den alminnelige rettsoppfatning skal ivaretas også ved denne straffegjennomføringsformen. Justiskomiteens flertall bemerker i Innst. O. nr. 60 (2000–2001) at det helt unntaksvis kan oppstå situasjoner der domfelte har behov for tiltak eller tilbud for å komme tilbake til en tilværelse uten kriminalitet, som ikke kan gis innenfor noen av fengsels­formene. Flertallet mente at dersom det i det konkrete tilfellet er sikkerhetsmessig ubetenkelig og det ikke vil stride mot den alminnelige rettsfølelsen, kan gjennomføring utenfor fengsel innvilges.

Dagens situasjon

Etter straffegjennomføringsloven § 16 kan kriminalomsorgen samtykke i at en innsatt på særlige vilkår kan gjennomføre deler av straffen utenfor fengsel. I 2005 ble det innvilget totalt 25 overføringer etter § 16. I tre tilfeller forekom svikt som medførte tilbakeføring. Den ene ble pågrepet av politiet for ny kriminalitet og tilbakeført til fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Den andre ble overført til gjennomføring av straff i institusjon, etter at han selv oppgav å ha benyttet alkohol. Den siste ble tilbakeført til fengsel etter å ha blitt oppsagt av arbeidsgiver.

Ved avgjørelsen om overføring legger kriminalomsorgen vekt på om straffegjennomføring utenfor fengsel er nødvendig og hensiktsmessig for å fremme en fortsatt særlig positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet. Kriminalomsorgen vurderer også om straffegjennomføringen er sikkerhetsmessig forsvarlig og at den ikke kommer i konflikt med formålet med straffen. Det er hensynet til en mest mulig effektiv rehabilitering og domfeltes egeninnsats som er avgjørende for om straffen som del av en systematisk progresjon, kan gjennomføres utenfor fengselet. Et grunnvilkår for overføring etter § 16 er at innsatte skal ha fast bopel, være sysselsatt i form av arbeid, opplæring eller andre tiltak og avholde seg fra bruk av rusmidler og andre medikamenter som ikke er lovlig foreskrevet. I tillegg kan det fastsettes spesielle betingelser for den enkelte person om blant annet behandling, deltakelse i program, inntak av antabus eller annet foreskrevet medikament, oppholdssted eller unnlatelse av omgang med bestemte personer. Det er en lav terskel før brudd på vilkår medfører gjeninnsettelse i fengsel.

Anbefaling

Departementets opprinnelige utkast til straffegjennomføringsloven § 16 ble som nevnt ovenfor, endret slik at overføringen i tillegg til å være hensiktsmessig også måtte være «nødvendig» for å fremme en fortsatt særlig positiv utvikling. Ifølge høringsnotatet innebærer denne endringen at persongruppen som kan overføres, er begrenset til de tilfellene hvor kriminalomsorgen ikke selv kan tilby rehabiliteringstiltaket fra fengslet. Det ligger også den begrensingen i begrepet «nødvendig» at domfelte må ha et individuelt behov for det aktuelle tiltaket for å motvirke kriminalitet. Justisdepartementet mener at denne begrensningen er en viktig grunn til at ordningen sjelden blir brukt og fo­reslår derfor i høringsnotatet å fjerne «nødvendighetskriteriet». Justisdepartementet antar endringen kan øke antallet overføringer til et nivå som tilsvarer mellom 36 og 72 fengselsplasser.

5.4 Høringsinstansenes syn

Til sammen 19 høringsinstanser har uttalt seg om det er ønskelig å fjerne «nødvendighetskriteriet» i straffegjennomføringsloven § 16. Av disse støtter følgende departementets forslag i høringsnotatet: Riksadvokaten , Agder lagmannsrett , Vestfold og Telemark statsadvokatembeter , Politidirektoratet , kriminalomsorgsregionene , Sosial- og helsedirektoratet , Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere , KriminalomsorgensYrkesforbund , Norsk Tjenestemannslag , Den norske Dommerforening og Juss-Buss .

Politidirektoratet uttaler for eksempel:

«Politidirektoratet anser at hensynet til den alminnelige rettsoppfatning og etterlevelse av straffens formål tilsier at bestemmelsen skal praktiseres med varsomhet. Det ble også påpekt av justiskomiteens flertall i Inst. O. nr. 60 (2000-2001) at gjennomføring utenfor fengsel kun kan innvilges dersom det i det konkrete tilfellet er sikkerhetsmessig ubetenkelig og ikke vil stride mot den alminnelige rettsfølelsen. Videre er det fremhevet at det er hensynet til en mest mulig effektiv rehabilitering og domfeltes egeninnsats som er avgjørende for om straffen som en del av en systematisk progresjon kan gjennomføres utenfor fengselet.

Det er også fremhevet i Ot. prp. nr. 5 (2000-2001) at gjennomføringen utenfor fengsel må fremme domfeltes mulighet til å leve et liv uten ny kriminalitet, ved at det tilbys andre rehabiliteringstiltak enn de som lar seg gjennomføre fra fengsel. Dersom de samme tiltak kan gis i eller fra fengsel skal ikke overføring skje. Politidirektoratet anser at formålet med bestemmelsen fortsatt vil etterleves ved å legge ovennevnte kriterier til grunn ved vurderingen av gjennomføring av straff uten fengsel. Det er således ikke avgjørende om det oppstilles et særskilt krav om nødvendighet.»

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund antar at det er uaktuelt å tilby hjemmesoning for de som er domfelt for vold og sedelighet.

Dersom Justisdepartementet vurderer å fjerne nødvendighetskriteriet i § 16, mener Kriminal­omsorgens utdanningssenter at hensynet til harmonisering av regelverket taler for å fjerne det tilsvarende kriteriet i § 12.

Hordaland statsadvokatembeter går i mot å fjerne «nødvendighetskriteriet» og viser blant annet til forarbeidene til straffegjennomførings­loven. Hordaland statsadvokatembeter understreker at ordningen med hjemmesoning ikke er ment å tjene til nedbygging av soningskøen, men til å fremme nødvendig behandling av innsatte som ikke får adekvat tilbud i fengsel.

5.5 Departementets vurderinger

Departementet støtter forslaget i høringsnotatet om å fjerne vilkåret «nødvendig» for å gjøre ordningen med straff utenfor fengsel mer tilgjengelig og er enig i at denne begrensningen bidrar til at ordningen sjelden blir brukt. Høringsinstansene gir bred støtte til dette forslaget. Departementet antar endringen kan øke antallet overføringer og at økningen tilsvarer mellom 36 og 72 fengselsplasser. Endringen er også foreslått i St.meld. nr. 20 (2005–2006) Alternative straffereaksjonar overfor unge lovbrytarar som et tiltak for å gjøre ordningen med gjennomføring av straff utenfor fengsel mer tilgjengelig for unge domfelte.