Ot.prp. nr. 33 (2004-2005)

Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)

Til innholdsfortegnelse

4 Norges internasjonale forpliktelser

4.1 Innledning

Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner som forplikter statene til å sikre ikke-diskriminering og gir rettigheter til etniske minoriteter. Noen bestemmelser begrenser seg til ikke-diskriminering, mens andre gir minoriteter rettigheter og vern utover dette, og pålegger statene å gjennomføre aktive tiltak for å støtte minoriteter. Enkelte konvensjoner gjelder alle etniske minoriteter, mens andre er begrenset til nasjonale minoriteter eller urfolk. Et fellestrekk ved konvensjonene er at saklig forskjellsbehandling, der midlene som benyttes for å oppnå et legitimt formål står i forhold til målet, ikke rammes av forbudet mot diskriminering (saklighets- og proporsjonalitetskrav). I dette kapittelet redegjøres det nærmere for de mest sentrale konvensjonene som inneholder bestemmelser om ikke-diskriminering på individuelt grunnlag. Utvalget omtaler Norges internasjonale forpliktelser i kapittel 6 i utredningen. Det henvises dit for en grundigere gjennomgang av temaet.

4.2 FN-systemet

4.2.1 Generelt

Både FN-pakten av 1945 og FNs Verdenserklæring av 1948 stiller krav til likebehandling og inneholder forbud mot rasediskriminering. Bestemmelsene er generelle i formen, og Verdenserklæringen er ikke en rettslig bindende konvensjon. Disse dokumentene legger imidlertid grunnlaget for mer nyanserte og bindende konvensjoner til vern mot blant annet etnisk diskriminering. FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) er de mest sentrale. SP og ØSK er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven (lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett).

4.2.2 FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK)

FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (RDK) ble vedtatt av FNs Generalforsamling 21. desember 1965 og trådte i kraft i januar 1969. Norge ratifiserte konvensjonen 6. august 1970, uten forbehold.

RDK artikkel 1 nr. 1 definerer rasediskriminering («racial discrimination») slik:

«[... ] enhver forskjellsbehandling, utestengning, begrensning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse som har som formål eller virkning å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, på like vilkår, innenfor det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle området, eller innenfor andre områder av det offentlige liv.»

Etter denne definisjonen vil handlinger eller unnlatelser som har skjedd på grunn av visse kriterier, nemlig «rase», hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, rammes av et forbud mot diskriminering. Definisjonen gjelder negativ forskjellsbehandling innenfor alle de områder som dekkes av menneskerettighetene.

Det har neppe vært meningen å begrense virkeområdet til konvensjonen til det offentlige liv, selv om ordlyden i artikkel 1 peker i den retningen. I artikkel 5 er det for eksempel listet opp en rekke rettigheter som åpenbart hører til den private sfære. FNs rasediskrimineringskomité (CERD) har også lagt til grunn at definisjonen favner videre enn bare handlinger eller unnlatelser foretatt innen områder av «det offentlige liv», jf. utredningens kapittel 6.2.2.4, s. 89.

Handlingen eller unnlatelsen må ha hatt diskriminerende hensikt eller virkning for å rammes av konvensjonens forbud. Det vil si at handlingen ikke trenger å ha vært rasistisk motivert.

RDK tillater forskjellsbehandling mellom statsborgere og ikke-statsborgere (artikkel 1 nr. 2 og 3). Positive særtiltak overfor bestemte grupper skal være tillatt, forutsatt at de opphører når formålet med dem er oppnådd. Dette fremgår av artikkel 1 nr. 4.

Artikkel 2 nr. 1 fastsetter de forpliktelser som konvensjonspartene har for å bekjempe rasediskriminering. Artikkel 2 nr. 1 bokstav d sier at det som defineres som rasediskriminering skal forbys og med alle egnede midler, herunder lovgivning, bringes til opphør. Artikkel 2 nr. 2 bestemmer at konvensjonspartene når forholdene tilsier det, skal treffe særlige og konkrete tiltak på de sosiale, økonomiske, kulturelle og andre områder for å sikre at grupper eller enkeltpersoner med en bestemt rasemessig tilhørighet får tilfredsstillende utvikling og beskyttelse, slik at de kan nyte sine menneskerettigheter og grunnleggende friheter fullt ut og på like vilkår.

Artikkel 4 inneholder flere av konvensjonens sentrale bestemmelser. For det første fordømmer konvensjonspartene all propaganda og alle organisasjoner som er basert på ideer eller teorier om at en rase eller gruppe mennesker av en bestemt hudfarge eller etnisk opprinnelse er andre overlegen, eller som søker å rettferdiggjøre eller fremme rasehat og rasediskriminering på andre måter. Statene påtar seg å treffe «øyeblikkelige og positive tiltak med sikte på å fjerne all diskriminering eller tilskyndelse til diskriminering». For å nå dette målet skal statene erklære som straffbar handling «enhver spredning av ideer basert på tanken om rasemessig overlegenhet eller rasehat, enhver tilskyndelse til rasediskriminering, så vel som enhver voldshandling eller tilskyndelse til voldshandling mot en rase eller gruppe personer av en annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, samt enhver støtte til rasistisk virksomhet, herunder økonomisk støtte [...]». I bokstav b heter det at statene skal «erklære at organisasjoner og organisert og annen propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder til rasediskriminering, er ulovlig og forbudt, og at det er straffbart å delta i slike organisasjoner eller slik virksomhet». Ettersom artikkel 4 inneholder bestemmelser som kan komme i konflikt med andre menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, er det inntatt en henvisning om at det skal tas behørig hensyn til prinsippene nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og de rettigheter som er listet opp i konvensjonens artikkel 5.

I artikkel 5 påtar konvensjonspartene seg å «sikre alle rett til likhet for loven, uten hensyn til rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, særlig i forbindelse med følgende rettigheter: [...]». Dernest følger en oppramsing av ulike rettigheter. Bokstav a nevner retten til lik behandling for domstolene og andre organer som håndhever lov og rett. Bokstav b omhandler retten til personlig sikkerhet og statens beskyttelse mot vold eller legemsbeskadigelse. Bokstav c omtaler politiske rettigheter, som stemmerett, rett til å delta i valg, og lik rett til å delta i landets styre så vel som i den offentlige forvaltningen på alle nivåer, og til adgang til offentlig tjeneste på like vilkår. I bokstav d omhandles andre borgerlige rettigheter som rett til å bevege seg fritt og velge bosted innenfor statens grenser, rett til å forlate et land, retten til statsborgerskap, rett til å inngå ekteskap og velge ektefelle, rett til å eie eiendom, rett til å arve, samt rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, menings- og ytringsfrihet og rett til å delta i fredelige sammenkomster og organisasjonsfrihet. Bokstav e omhandler økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som rett til arbeid, likelønn osv., rett til å danne og slutte seg til fagforeninger, rett til bolig, rett til offentlige helsetjenester, medisinsk behandling, trygd og sosiale ytelser, rett til utdanning og rett til å delta i kulturelle aktiviteter på like vilkår. Til slutt nevnes i bokstav f rett til adgang til alle steder og tjenester til bruk for allmennheten, slik som transportmidler, hoteller, restauranter, kafeer, teatre og parker.

Gjennom artikkel 6 påtar konvensjonspartene seg å sørge for effektive rettsmidler og tilgang til domstoler, samt retten til å søke erstatning eller oppreisning for skade som følge av rasediskriminering.

Artikkel 7 inneholder en forpliktelse til å iverksette holdningsskapende virksomhet, særlig innen undervisning, kultur og informasjon, for å bekjempe rasediskriminering og fremme forståelse og toleranse.

Kommentarer til Norge fra FNs rasediskrimineringskomité (CERD)

FNs rasediskrimineringskomité (CERD) kommenterte Norges 16. rapport 22. august 2003 1. I disse kommentarene gjentok komiteen sin tidligere anbefaling 2 om at Norge bør inkorporere RDK gjennom menneskerettsloven. Komiteen uttrykte videre bekymring over at den strenge fortolkningen av straffeloven § 135 a kan komme i konflikt med Norges forpliktelser etter RDK artikkel 4 bokstav a. Norge ble anmodet om å endre straffeloven § 135 a for å sikre full oppfyllelse av artikkel 4 bokstav a. Komiteen gjentok også sin tidligere kritikk av Norge for ikke å ha innført noe forbud mot rasistiske organisasjoner, og viste til at Norge etter konvensjonens artikkel 4 bokstav b er forpliktet til å innføre et slikt forbud. Komiteen uttrykte videre bekymring over forekomsten av diskriminering på arbeids- og boligmarkedet og på utesteder, og ba Norge om å sikre effektiv bekjempelse av slik diskriminering gjennom den nye loven mot etnisk diskriminering.

4.2.3 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 2 nr. 1 forplikter statene til å sørge for at de rettighetene som er gitt i konvensjonen respekteres og sikres uten forskjellsbehandling. Alle som befinner seg i Norge er beskyttet etter denne bestemmelsen, såfremt de nyter vern under de øvrige artiklene i SP. De aller fleste bestemmelsene i konvensjonen gjelder både utlendinger og norske statsborgere. Artikkel 2 nr. 1 krever at staten ikke bare respekterer rettighetene i konvensjonen, men også sikrer dem, dvs. at staten er forpliktet til aktiv handling når det er nødvendig for at rettighetssubjektene skal få fullverdige rettigheter. Rettighetene kan sikres på flere måter, blant annet gjennom lovgivning, jf. artikkel 2 nr. 2. Artikkel 2 nr. 3 pålegger statene å sikre enhver effektive rettsmidler, og at en klage blir tatt til følge dersom den er berettiget.

Konvensjonens grunnleggende diskrimineringsforbud finnes i artikkel 26, som lyder slik i norsk oversettelse:

«Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.»

I motsetning til artikkel 2 er denne bestemmelsen ikke begrenset til diskriminering i forhold til konvensjonens øvrige rettigheter. I Menneskerettighetskomiteens praksis, i generelle kommentarer fra komiteen (General Comments) og i juridisk teori er det lagt til grunn at artikkel 26 pålegger statene en forpliktelse til å gjennomføre positive tiltak for å avskaffe eventuell diskriminering og sikre reell likebehandling. Positive særtiltak som iverksettes etter artikkel 26 må ikke i seg selv lede til usaklig forskjellsbehandling, og skal ha en midlertidig karakter. Særtiltakene skal opphøre når formålet med dem er oppnådd. Artikkel 26 gir et tilsynelatende kategorisk påbud om at lovgivningen skal forby enhver form for forskjellsbehandling, men Menneskerettighetskomiteens praksis viser at det må nyanseres mellom tillatt og forbudt forskjellsbehandling. Det er kun den usaklige forskjellsbehandling som rammes, mens den saklige forskjellsbehandling som er bygget på objektive kriterier ikke er konvensjonsstridig. Forskjellsbehandling som i og for seg er både objektivt begrunnet og rimelig, og isolert sett ikke strider mot artikkel 26, vil likevel kunne komme i strid med konvensjonen der regelverket praktiseres på en diskriminerende måte. Kjerneområdet for bestemmelsen er myndighetenes egen virksomhet. Det er ikke klart hvor grensen går for hva staten er forpliktet til når det gjelder å forhindre diskriminering utenfor myndighetenes egen virksomhet. For eksempel må adgangen til å løse billett for transportmidler og adgangen til restauranter være regulert slik at diskriminering forebygges. Det er imidlertid usikkert hvor grensen går for statens forpliktelser på denne typen arenaer. Trolig må statene innrømmes en vid skjønnsmargin i denne sammenhengen. Private tilstelninger og privat samvær faller uansett utenfor virkeområdet for artikkel 26.

Artikkel 20 nr. 2 sier at «enhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, skal forbys ved lov».

Artikkel 27 sier at «i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk». Et viktig formål med denne bestemmelsen er å sikre reell likestilling mellom individer i statenes minoritets- og majoritetsgrupper med hensyn til utøvelse av språk, religion og kultur. Bestemmelsen har imidlertid et videre siktemål, og inneholder i realiteten et vern for minoriteten selv, til tross for at rettighetene er formulert som individuelle rettigheter. Selv om ordlyden i artikkel 27 ikke tyder på at den pålegger statene å yte aktiv støtte til minoriteter, har praksis og teori fastslått at bestemmelsen også forplikter statene til positiv støtte.

4.2.4 FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)

FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), artikkel 2 nr. 2 har en tilsvarende diskrimineringsbestemmelse som SP artikkel 2 nr. 1, som gjelder de rettighetene som er inntatt i konvensjonen. ØSK artikkel 13 inneholder en bestemmelse som har til hensikt å forebygge diskriminering gjennom holdningsskapende arbeid i utdanningssystemet.

4.2.5 Andre relevante FN-konvensjoner

Konvensjonen mot diskriminering i undervisning ble vedtatt 14. desember 1960 av FN-organet UNESCO (The United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization). Den trådte i kraft 22. mai 1962, og ble ratifisert av Norge 8. april 1963. Konvensjonen inneholder bestemmelser om forbud mot diskriminering i undervisning.

FNs barnekonvensjon har i artikkel 2 et diskrimineringsforbud knyttet til barnets, dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling. Artikkel 2 forplikter også konvensjonsstatene til å treffe alle egnede tiltak for å sikre at barnet beskyttes mot enhver form for diskriminering eller straff på grunn av sine foreldres, sin verges eller familiemedlemmers stilling, virksomhet, meningsytringer eller tro.

Artikkel 30 i barnekonvensjonen har nesten identisk ordlyd som SP artikkel 27, med den forskjell at den gjelder minoritetsbarns rettigheter og at urfolk er nevnt eksplisitt. Bestemmelsen tolkes, i likhet med SP artikkel 27, slik at den forplikter staten til å yte positiv støtte der dette er nødvendig.

4.3 Europarådet

4.3.1 Generelt

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er sentral, både fordi den er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven, og fordi bred praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) gir et godt grunnlag for tolkning av konvensjonen. Norge har også, med forbehold om ratifikasjon, undertegnet tilleggsprotokoll nr. 12 til EMK om ikke-diskriminering og er part i Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter.

4.3.2 Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)

Den sentrale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter i europeisk sammenheng, er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) av 1950. Den viktigste ikke-diskrimineringsbestemmelsen i EMK er artikkel 14. EMK artikkel 14 har følgende ordlyd i norsk oversettelse:

«Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»

Dette omfatter også etniske minoriteter. For det første passer flere av de oppregnede karakteristika på personer tilhørende etniske minoritetsgrupper. For det andre er oppregningen ikke uttømmende. Rettigheter og friheter skal sikres uten diskriminering på ethvert grunnlag.

Diskrimineringsforbudet i artikkel 14 er omfattende. På samme måte som i RDK og de andre FN-konvensjonene må man imidlertid skille mellom den saklige og den usaklige forskjellsbehandling. All forskjellsbehandling er ikke forbudt, til tross for den tilsynelatende strenge ordlyden 3. EMDs praksis tilsier at for at en forskjellsbehandling skal være lovlig, må den ha et objektivt og fornuftig/saklig formål. I tillegg må det være forholdsmessighet mellom målet og de midler som er anvendt.

Ikke-diskrimineringsbestemmelsen i artikkel 14 er på samme måte som SP artikkel 2 knyttet til de øvrige rettighetene i konvensjonen. EMD har imidlertid tolket artikkel 14 utvidende, jf. NOU 2002: 12 kapittel 6.3.2.3, s. 99. Ifølge EMD er det tilstrekkelig for å fastslå konvensjonsbrudd at det gjelder samme type rettighet som EMK gir. Det er ikke nødvendig å påvise et brudd på en av de øvrige bestemmelser i EMK for å fastslå brudd på artikkel 14.

4.3.3 Tilleggsprotokoll nr. 12 til Den europeiske menneskerettskonvensjonen

Europarådet har utarbeidet en tilleggsprotokoll (nr. 12) til EMK, som søker å forsterke vernet mot diskriminering slik at det europeiske vern skal tilsvare vernet i blant annet SP artikkel 26. Protokollen ble lagt ut til signering 4. november 2000. Den trer i kraft etter at 10 stater har ratifisert den, og er per desember 2004 ratifisert av 9 stater, mens ytterligere 25 stater har undertegnet protokollen. Norge undertegnet protokollen 15. januar 2003, med forbehold om ratifikasjon.

Protokollens artikkel 1 nr. 1 forplikter statene til å sikre de lovfestede rettigheter for alle, dvs. at lovgivningen eller praktiseringen av den ikke fører til diskriminering på bakgrunn av blant annet «rase», hudfarge, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet osv. Artikkel 1 nr. 2 forplikter staten og andre offentlige myndigheter til ikke å diskriminere på de grunnlag som er oppregnet i artikkel 1 nr. 1. Oppregningen av diskrimineringsgrunnlag i protokoll nr. 12 artikkel 1, er identisk med diskrimineringsgrunnlagene i EMK artikkel 14. Også diskrimineringsbegrepet i protokollen skal tolkes i lys av det tilsvarende begrepet i EMK artikkel 14.

Av protokollens fortale fremgår det at forbudet mot diskriminering ikke er til hinder for at statene iverksetter tiltak for å fremme reell likhet, dersom det er en saklig begrunnelse for det. Protokollen retter seg mot statens myndigheter, og sikter ikke på å regulere statens plikt til å forhindre diskriminering mellom privatpersoner. I likhet med SP artikkel 26 skal imidlertid protokoll 12 tolkes slik at den gir et visst vern mot diskriminering av privatpersoner i den offentlige sfære som normalt er lovregulert, selv om det ikke er myndighetene selv som står for diskrimineringen. Når protokollen trer i kraft vil den gi et noenlunde tilsvarende vern som SP artikkel 26, men den vil likevel kunne gi en tilleggsdimensjon til denne bestemmelsen fordi EMK er en mer kjent og anvendt rettskilde enn SP blant de fleste jurister i Norge. Den europeiske menneskerettsdomstolen står dessuten i en særstilling blant de internasjonale tilsynssystemene fordi konvensjonsstatene er rettslig forpliktet til å etterleve Domstolens dommer. Det er derfor sannsynlig at EMKs tilleggsprotokoll nr. 12 vil få større rettslig betydning enn SP artikkel 26, selv om innholdet i bestemmelsene må anses å være noenlunde det samme.

4.3.4 Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter

Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter (1. februar 1995) trådte i kraft 1. februar 1998, og ble ratifisert av Norge 17. mars 1999.

Konvensjonen gjelder nasjonale minoriteter. Begrepet er ikke definert i konvensjonen, og statene er overlatt et vidt skjønn med hensyn til hvilke grupper som omfattes. I Norge har regjeringen forstått begrepet slik at konvensjonen gjelder etniske, religiøse og/eller språklige minoriteter med langvarig tilknytning til landet 4. I utgangspunktet er det seks grupper i Norge som faller inn under en slik definisjon: jøder, kvener, rom, romanifolket, samer og skogfinner. Sametinget har imidlertid gitt uttrykk for at det ikke ønsker at norske samer blir omfattet av statens politikk overfor nasjonale minoriteter, og at de heller vil verne om sin status som urfolk.

Konvensjonens artikkel 4 omhandler statens plikter i forhold til individer. Artikkel 4 nr. 1 forplikter statspartene å garantere retten til likhet for loven og til lik beskyttelse av loven for personer som tilhører nasjonale minoriteter. Enhver diskriminering basert på tilhørighet til en nasjonal minoritet skal være forbudt. Artikkel 4 nr. 2 pålegger statene å treffe egnede tiltak for å fremme full og effektiv likestilling mellom personer tilhørende nasjonale minoriteter og majoritetsbefolkningen på alle områder. Etter artikkel 6 nr. 2 er statspartene også forpliktet til å treffe egnede tiltak for å beskytte personer som kan utsettes for diskriminerende, fiendtlige eller voldelige handlinger, eller trusler om dette, som følge av deres etniske, kulturelle, språklige eller religiøse identitet. Denne bestemmelsen omhandler forholdet mellom individer, og begrenser seg ikke til nasjonale minoriteter.

Rammekonvensjonen gir ikke noe vern mot diskriminering utover det generelle vernet som følger av de øvrige konvensjonene som omhandler etnisk diskriminering.

4.3.5 Andre europeiske konvensjoner

Også andre konvensjoner inneholder diskrimineringsforbud. Blant annet har Den reviderte europeiske sosialpakt fra 1996 i del V artikkel E en tilsvarende bestemmelse som SP artikkel 2 og EMK artikkel 14, knyttet til paktens egne regler. Denne konvensjonen gjelder imidlertid bare for utlendinger som er borgere i andre konvensjonsstater, jf. paktens vedlegg punkt 1. Europarådets European Charter for Regional or Minority Languages (1992) artikkel 7 har en rekke retningslinjer som tar sikte på å styrke minoritetsspråkenes stilling i Europa, blant annet ved å oppfordre statene til positive særtiltak.

4.4 ILO

4.4.1 Generelt

ILO har lang erfaring i å yte minoriteter, herunder urfolk, vern i konvensjoner og rekommandasjoner, og har blant annet utarbeidet standarder for å motvirke diskriminering i arbeidsforhold.

4.4.2 ILO-konvensjon nr. 111 om sysselsetting og yrke

ILO-konvensjon nr. 111 om diskriminering knyttet til sysselsetting og yrke ble vedtatt på ILOs arbeidskonferanse i 1958, og trådte i kraft 15. juni 1960. Norge ratifiserte konvensjonen 24. september 1959, og har vært bundet av konvensjonen siden den trådte i kraft.

Konvensjonen stiller blant annet krav til statenes lovgivning og til statenes politikk for å forhindre diskriminering i forbindelse med ansettelser og utøvelse av yrke. Konvensjonen gjelder diskriminering på grunn av rase, hudfarge, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse.

ILO-konvensjonen har et smalere virkeområde enn blant annet RDK og SP artikkel 26. Mens både RDK og SP artikkel 26 er generelle diskrimineringsforbud, gjelder ILO-konvensjonen kun i arbeidsforhold. Begrepene sysselsetting og yrkesutøvelse er imidlertid gitt en relativt bred definisjon, og omfatter adgang til yrkesopplæring, i tillegg til adgangen til sysselsetting og til bestemte yrker.

Diskrimineringsforbudene i ILO konvensjon nr. 111 har mange felles trekk med de øvrige ikke-diskrimineringsbestemmelser i internasjonal rett. Den saklige forskjellsbehandlingen rammes ikke av forbudene. Dette skal imidlertid ifølge praksis tolkes snevert, etter et proporsjonalitetsprinsipp som innebærer at de begrensninger (dvs. den forskjellsbehandling) som pålegges for stillingen, må være nødvendige i forhold til stillingens natur.

Særbehandling som er tillatt ifølge andre ILO-konvensjoner og rekommandasjoner utgjør ikke diskriminering etter konvensjon nr. 111. Medlemsstatene skal med adekvate midler, innenfor de ellers gjeldende nasjonale forutsetninger og nasjonal praksis, sørge for å fremme likestilling i arbeidslivet. Dette kan skje gjennom samarbeid med arbeidslivets organisasjoner, ved å gjennomføre og oppheve lover, og ved å gjennomføre en likestillingspolitikk i ulike deler av arbeidslivet.

4.4.3 ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter

ILO-konvensjon nr. 169 ble lagt ut for undertegning i 1989. Norge ratifiserte konvensjonen som første stat, 20. juni 1990. For Norges del har konvensjonen sentral betydning for samene.

Konvensjonen inneholder viktige bestemmelser for urfolks kultur og næringsliv, blant annet om rett til medbestemmelse i saker som angår dem og om landrettigheter. Ikke-diskriminering er en viktig forutsetning for konvensjonen, og er også nevnt eller henvist til i enkelte av konvensjonens bestemmelser.

Fotnoter

1.

Jf. Concluding observations til Norges 16. rapport, CERD, 63rd session, CERD/C/63/CO/9

2.

Jf. bl.a. Concluding observations til Norges 15. rapport, CERD, 57th session, CERD/C/304/Add. 88.

3.

Det er en forskjell mellom den engelske og den franske konvensjonsteksten. Den engelske versjonen sier at utøvelsen av rettighetene og frihetene i EMK skal sikres «uten diskriminering» («without discrimination»), mens den franske teksten synes å være strengere - etter den skal rettighetene og frihetene sikres «uten noen som helst diskriminering» («sans distinction aucune»).

4.

Jf. St.meld. nr. 15 (2000-2001) s. 22-23.

Til toppen
Til dokumentets forside