Ot.prp. nr. 36 (2000-2001)

Om lov om endring i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse

Til innholdsfortegnelse

4 Departementets vurderinger

I forbindelse med at det ble truffet vedtak om at arbeidsmarkedsetaten skal kunne leie ut arbeidskraft direkte fra Aetat til sluttbrukere med virkning fra 1. juli 2000, ble det tatt det standpunkt at denne gruppen også skal unntas fra medlemskap i Statens Pensjonskasse. Man la i den forbindelse til grunn at pensjonsloven § 8 andre ledd kunne benyttes. Bestemmelsen lyder:

«Pensjonskassen kan frita en arbeidstaker for medlemskap dersom han går inn under en annen tjenestepensjonsordning eller det foreligger andre særlige grunner.»

Pensjonskassen har imidlertid bare adgang til å frita en arbeidstaker fra medlemskap i de tilfeller hvor medlemmet selv ønsker dette. Arbeidstakeren må derfor i et slikt tilfelle bli orientert om at vedkommende kan velge å beholde sitt medlemskap i Pensjonskassen.

Denne lovbestemmelsen åpner således ikke for et ubetinget unntak fra medlemskap i Statens Pensjonskasse, men derimot en adgang til å velge å bli fritatt dersom Statens Pensjonskasse samtykker i dette.

Det er derfor ikke mulig innenfor gjeldende regelverk å unnta denne gruppen fra medlemskap i Statens Pensjonskasse, slik som det ble forutsatt ved behandlingen av saken. Departementet foreslår derfor at det innføres en unntakshjemmel i pensjonsloven.

I lov om Statens Pensjonskasse § 5 heter det at arbeidstakere tilsatt i statens tjeneste med minst 14 arbeidstimer pr. uke er medlemmer av Pensjonskassen. Det antas at mange av vikarene vil ha kortere arbeidstid enn dette, og vil av den grunn ikke få medlemskap. Både arbeidsfrie perioder og arbeidstid vil føre til at mange vil få mindre enn totalt tre års medlemskap i Statens Pensjonskasse, noe som kreves for å få rett til pensjon. Det vil kunne medføre et vanskelig administrativt merarbeid å avgjøre hvilke vikarer som skal ha medlemskap i Statens Pensjonskasse.

Det anses som urimelig at en stor del av arbeidstakerne innenfor utleievirksomheten skal bidra til en pensjonsordning som de høyst sannsynlig ikke vil få utbetaling fra. Medlemskap ville føre til at de måtte betale 2% av sin lønn i medlemsinnskudd.

For å kunne unnta gruppen fra medlemskap mener departementet at det bør innføres en klar lovhjemmel. En slik lovhjemmel kan også brukes på andre grupper hvor det måtte være behov. Lovforslaget åpner for at det kan fastsettes i forskrift hvilke grupper som unntas fra medlemskap.

Departementet legger til grunn at lovhjemmelen skal benyttes til å unnta klart avgrensede grupper fra medlemskap i Statens Pensjonskasse dersom særskilte grunner tilsier dette. Ordningen skal ikke benyttes for å unnta en hel statlig virksomhet fra medlemskap, da dette vil stride mot lovens ordning. Bestemmelsen kan imidlertid også benyttes til å unnta særskilte grupper arbeidstakere i en spesielt innlemmet virksomhet fra medlemskap.

Departementet mener det vil være formålstjenlig å benytte samme fremgangsmåte her, som den som benyttes i tjenestemannsloven. Ordningen bør bygge på samme prinsipp som fastsatt i tjenestemannsloven § 1 nr 3, hvor det åpnes for at Kongen der det er tvil, kan fastsette hvem loven skal gjelde for, og også kan bestemme at grupper av arbeidstakere helt eller delvis skal være unntatt fra loven når det foreligger særlige grunner for det. Kongen kan da i stedet fastsette særlige regler.

Lovhjemmelen er fremkommet med utgangspunkt i arbeidstakerne i Aetat. Likevel foreslår departementet at man ikke regulerer dette spesielle tilfellet i selve lovteksten. Dette ville komplisere lovteksten så mye at dette forholdet bør reguleres i forskrift. Det er, som nevnt under punkt 4, ment at en slik lovhjemmel også kan brukes på andre grupper hvor det måtte være behov.