Ot.prp. nr. 41 (1998-99)

Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven)

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

Lovforslaget i proposisjonen regulerer sentrale former for avtaler om finansielle tjenester som tilbys publikum av finansinstitusjoner og visse andre foretak, herunder statsbanker. Forslaget omfatter avtaler om innskudd, herunder betalingstjenester, utlån og kausjon. Lovforslaget omfatter viktige områder som hittil bare i liten grad har vært lovregulert. I mangel av lovregler har institusjonenes standardkontrakter i stor grad kunnet råde grunnen alene.

Lovregulering på disse områdene har lenge vært etterlyst. Av områder som har vært gjenstand for særlig oppmerksomhet, kan nevnes problemer knyttet til kausjoner, bankenes såkalte floatinntekter og ansvaret ved misbruk av betalingskort. I tillegg til en omfattende regulering av de enkelte avtaleformene inneholder lovforslaget enkelte regler om finansmegleres, finansagenters og finansrådgiveres oppdrag.

Lovforslaget vil klargjøre rettstilstanden på en rekke viktige områder. Lovutkastet tar sikte på å gjøre kontraktsforholdene mellom institusjonene og kundene tydeligere, mer balansert og rimeligere. Ved utformingen av reglene er det lagt vekt på hensynet til brukerne, samtidig som det er viktig at reglene ikke er til hinder for at institusjonene kan drive effektivt og med sunn økonomi. Lovutkastet er harmonisert med aktuelle EØS-regler.

Det foreslås som utgangspunkt at loven skal gjelde i forhold til både forbrukere og næringsdrivende, men at enkelte regler begrenses til å gjelde i forbrukerforhold. Mellom finansinstitusjoner og lignende institusjoner innbyrdes vil bestemmelsene i lovutkastet ikke gjelde. Når kunden er forbruker, vil de foreslåtte reglene som hovedregel ikke kunne fravikes ved avtale. Når kunden er næringsdrivende, er utgangspunktet at lovens regler kan fravikes ved avtale mellom partene.

For alle de kontraktstyper som lovutkastet gjelder for, foreslås regler om at institusjonene før avtale inngås, skal gi forbrukerkunder opplysninger om sentrale vilkår i avtalene. Opplysningene skal gis skriftlig, eller eventuelt i elektronisk form dersom kunden ønsker dette. Hensikten med disse reglene er å gi kundene økt innsikt - før de binder seg - om hva en avtale vil innebære. Videre vil en stor grad av standardisering forenkle kundenes muligheter til å sammenligne tilbud fra ulike institusjoner. For innskudd, betalingsoppdrag og låneavtaler er det f eks stilt spesifiserte krav til opplysninger om tjenestenes priser. Det er også lagt vekt på at det skal gis opplysninger dersom avtalen inneholder vilkår som begrenser adgangen for kunden til å avvikle kontraktsforholdet. For avtaler om innskudd, betalingsoppdrag og kausjon skal sentrale risikoaspekter ved avtalene opplyses. Dersom en långiver før en kausjonsavtale inngås, må forstå at det er en vesentlig fare for at låntaker ikke vil kunne oppfylle sine forpliktelser, skal kausjonisten underrettes om dette (frarådingsplikt).

Avtalene skal inngås skriftlig. I tråd med regjeringens målsetting om å tilrettelegge for bruk av elektronisk handel, vil likevel avtaleinngåelsen på visse vilkår kunne skje elektronisk. Forslaget stiller krav om at bestemte opplysninger skal tas inn i avtalen. For kausjonsavtaler er det et gyldighetskrav at avtalen angir kausjonskravets størrelse eller det høyeste beløp kausjonen skal sikre (spesialitetsprinsipp).

Regler om renteberegning ved godskriving og belastning av konto er utformet med sikte på i hovedsak å eliminere institusjonenes muligheter til å oppnå såkalte float-inntekter.

For bruk av konto og betalingstjenester er det blant annet regler om avtaler om belastningsfullmakt (autogiro, avtalegiro m v). Departementet foreslår en hovedregel som forbyr institusjonene å motregne i innskuddskonto.

Lovutkastet inneholder detaljerte regler om belastninger som skyldes andres misbruk av konto og betalingskort. Kontohaveren skal bare være ansvarlig når misbruket skyldes grov uaktsomhet fra kontohaverens side. Ved misbruk av betalingskort skal det likevel gjelde en egenandel på kr 800, - dersom korthaverens personlige kode er brukt ved uttaket. Korthaverens ansvar skal uansett være begrenset til kr 8000, - og kan heller ikke overstige innestående på konto eller avtalte belastningsgrenser. Når kontohaveren bestrider å ha ansvar for andres misbruk av konto eller betalingsinstrument, foreslås det at institusjonen enten må tilbakeføre beløpet som er belastet eller anlegge søksmål eller bringe saken inn for nemndsbehandling.

Lovforslaget innebærer at en forbruker alltid skal ha rett til å gjøre opp sine pengeforpliktelser ved kontant betaling til betalingsmottakeren. Ved betaling gjennom girosystemet følger det av forslaget at ved betaling fra forbruker avbrytes betalingsfristen når oppdraget er mottatt av bank e l, selv om beløpet ennå ikke er kommet frem til mottakeren.

Reglene om låneavtaler inneholder bl a regler om långiverens adgang til å endre rentesatser i låneforhold. Ved fastsetting av rentesats skal det ikke skje urimelig forskjellsbehandling mellom insititusjonens kunder. Før långiveren ensidig endrer lånevilkårene, skal låntakeren varsles skriftlig, og endringen skal begrunnes.

Låntakeren skal alltid skal ha rett til å betale tilbake lånet før forfallstid. Ved slik førtidig tilbakebetaling skal låntakeren bare belastes kostnader for den benyttede kredittid. Når låntaker er forbruker, kan det ikke kreves avviklingsgebyr ved førtidig tilbakebetaling.

For fastrentelån kan långiveren likevel kreve dekning av tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden, f eks når fall i rentenivået påfører institusjonen slikt tap. Låntakeren skal i tilfelle få skriftlig opplysning før låneavtalen inngås, om adgangen til å kreve slikt tap dekket (overkurs). Dersom långiveren kan kreve overkurs, er utgangspunktet at eventuell gevinst (underkurs) skal godskrives låntakeren. Ved et eventuelt reguleringstidspunkt vil låntakeren kunne avslutte låneavtalen uten å måtte betale tapskompensasjon. For å sikre at denne retten blir reell, foreslår departementet særlige varslingsregler forut for slike reguleringer.

Forslaget vil begrense adgangen til oppkjøp av lånefordringerved at en finansinstitusjon bare skal kunne overdra slike fordringer til en annen finansinstitusjon. Dersom en lånefordring overdras, skal låntakeren beholde alle sine rettigheter også i forhold til den nye fordringshaveren.

Når det gjelder kausjonsavtaler, inneholder forslaget viktige regler om institusjonenes plikt til å varsle om sentrale begivenheter vedrørende hovedforholdet. Kausjonisten skal varsles ved låntakerens mislighold, ved bortfall av forutsatt pant eller annen sikkerhet, ved avtale om betalingsutsettelse, ved låntakerens død og ved insolvensbehandling. Et hovedsyn som reglene om kausjon bygger på, er at kausjonistens ansvar skal baseres på den opprinnelige låneavtalen. For nedbetalingslån skal kausjonsansvaret trappes ned i samsvar med den opprinnelige nedbetalingsplanen. Avtalt betalingsutsettelse vil långiveren selv måtte bære risikoen for hvis ikke kausjonisten har samtykket i den utvidelsen av kausjonsansvaret som utsettelsen innebærer.

For finansmegleroppdrag foreslås den ulovfestede standarden god meglerskikk lovfestet. Videre foreslås en videreføring av reglene i den gjeldende finansieringsvirksomhetsloven om omsorgsplikt overfor begge parter. Meglerforetakene vil kunne kreve godtgjørelse fra begge sider i avtaleforholdet. Før partene inngår avtale, må imidlertid meglerforetaket opplyse om det vederlag det vil kreve og hvem som skal betale dette.

I forslaget til regler om agent- og rådgivningsoppdrag, legges det vekt på at kundene skal være klar over hvilken rolle agenten eller rådgiveren har. Finansagenter skal således forsikre seg om at kunden kjenner til hvilken institusjon representasjonsforholdet omfatter og vil bare kunne kreve vederlag av vedkommende institusjon. Rådgiveren vil bare kunne kreve vederlag fra den klienten som har gitt ham eller henne oppdraget.

Til forsiden