Ot.prp. nr. 41 (2004-2005)

Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven)

Til innholdsfortegnelse

6 Erverv av statsborgerskap ved adopsjon

6.1 Innledning

En adopsjon er en myndighetsakt foretatt av norske eller utenlandske myndigheter. Adopsjon kan skje ved administrativt vedtak eller rettslig beslutning. I Norge er adopsjon en forvaltningsavgjørelse. Fra 1. juli 2004 er organiseringen av saker som gjelder søknad om adopsjon endret. Regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten er første instans for saker som gjelder søknad om adopsjon. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er fra samme tid klageinstans for regionenes vedtak.

Før 1999 hadde statsborgerloven ingen særskilt bestemmelse om statsborgerskap for barn adoptert av norsk borger. Det fremgikk av adopsjonsloven § 14 at adoptivbarnets statsborgerskap ikke ble endret som følge av adopsjonen. Adoptivforeldrene måtte søke om norsk statsborgerskap på barnets vegne i medhold av statsborgerlovens hovedregel om erverv etter søknad i § 6. Dermed gjaldt blant annet alderskrav og krav om botid og bopel i Norge. I praksis lempet man kravene for erverv av statsborgerskap for adoptivbarn, jf. statsborgerloven § 6 annet ledd, hvor det fremgår at søker kan få norsk statsborgerskap selv om vilkårene i første ledd ikke er oppfylt, når særlige grunner taler for det. Det nærmere innholdet av denne dispensasjonspraksisen er det redegjort for i Justisdepartementets rundskriv G-28/99, se også punkt 6.2.3.2 nedenfor. Selv om norsk statsborgerskap i de fleste tilfeller ble gitt, innebar ordningen et brudd på prinsippet i adopsjonsloven om å likestille adoptivbarn og egnefødte barn.

21. mai 1999 fikk statsborgerloven en ny § 1a som i praksis gjelder for de fleste tilfellene av adopsjon, jf. punkt 6.2.2. Adopsjonsloven § 14 første ledd ble samtidig opphevet. Statsborgerloven § 1a gir regler om automatisk erverv av norsk statsborgerskap for barn under 12 år som adopteres av norske foreldre. Barn som er mellom 12 og 18 år ved adopsjonen gis adgang til å erverve norsk statsborgerskap ved melding. § 1a trådte i kraft 1. oktober 1999. For adopsjoner som ikke omfattes av § 1a må statsborgerskap fortsatt søkes etter lovens § 6.

6.2 Gjeldende rett

6.2.1 Nærmere om statsborgerloven § 1a og forarbeider

Spørsmålet om statsborgerskap for adoptivbarn ble drøftet i Ot.prp. nr. 40 (1984-85) om lov om adopsjon. Det ble konkludert med at norsk statsborgerskap ikke bør gis samtidig som adopsjonsbevilling utstedes. I Innst. O. nr. 19 (1985-86) om lov om adopsjon ba Justiskomiteen likevel departementet om, ved neste revisjon av adopsjonsloven, å utrede mulighetene for at barn under 12 år automatisk får norsk statsborgerskap når de adopteres av norske foreldre bosatt i Norge. Det fremgår av komiteens merknad at komiteen ikke kunne se at det vanligvis er avgjørende grunner til å skille mellom barn som adopteres og barn som fødes inn i ekteskapet, når det gjelder barnets statsborgerskap. Komiteen antok at det var ønskelig at barn under 12 år som adopteres av norske foreldre bosatt i Norge automatisk fikk norsk statsborgerskap, selv om det var kurant å få innvilget statsborgerskap i slike tilfeller.

Ved lov 21. mai 1999 nr. 32 ble § 14 første ledd i adopsjonsloven opphevet, samtidig som det ble tilføyd en ny § 1a i statsborgerloven.

§ 1a lyder:

«Barn som ikkje er fylt 12 år og som vert adoptert av norsk statsborgar, får ved adopsjonen norsk borgarrett såframt:

  1. barnet vert adoptert ved løyve frå departementet, jf. lov av 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon § 1, eller

  2. barnet vert adoptert ved utanlandsk adopsjon og departementet har samtykka til adopsjon på førehand, jf. lov av 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon § 16e.

Barn mellom 12 og 18 år som vert adoptert av norsk statsborgar på slik måte som nemnt i første ledd bokstav a eller b, får norsk borgarrett såframt den eller dei av adoptivforeldra som har foreldreansvaret gjev inn skriftleg melding til den tenestemakta som Kongen fastset. Barnet må samtykke i at slik melding vert gjeve inn.»

§ 1a første ledd bokstav a gjelder innenlandsadopsjonene, dvs. tilfeller hvor både adoptanten og adoptivbarnet er bosatt i Norge. Bestemmelsen gjelder også ved utenlandsadopsjoner der barnet er frigitt for adopsjon av oppholdslandets myndigheter og norske myndigheter treffer selve adopsjonsvedtaket. § 1a første ledd bokstav b gjelder utenlandsadopsjoner der vedtak om adopsjon treffes av opprinnelseslandets myndigheter, såfremt det er gitt forhåndssamtykke fra norske myndigheter. I det sistnevnte tilfellet er adoptivbarnet som regel også bosatt i utlandet på adopsjonstidspunktet. Se nærmere punkt 6.2.2.3 - 6.2.2.5.

Det følger av adopsjonsloven § 16e at den som er bosatt i Norge må ha forhåndssamtykke for å adoptere barn fra fremmed stat. Når norske myndigheter har gitt forhåndssamtykke, innebærer det at adopsjonen gjelder direkte her i landet. Kompetansen til å gi forhåndssamtykke er delegert fra Barne- og familiedepartementet til regionene i Statens barnevern og familievern.

Dersom adoptivbarnet ikke er fylt 12 år på adopsjonstidspunktet, følger det av statsborgerloven § 1a at barnet erverver norsk statsborgerskap automatisk ved adopsjonen dersom det adopteres av norsk statsborger. Det er tilstrekkelig at én av adoptivforeldrene har norsk statsborgerskap dersom foreldrene adopterer barnet sammen. § 1a innebærer at adoptivbarn som adopteres før fylte 12 år likestilles med egnefødte barn når det gjelder erverv av statsborgerskap.

Kravet om forhåndssamtykke av norske myndigheter for at utenlandske adopsjonsbeslutninger skal omfattes av § 1a første ledd bokstav b er begrunnet i Justisdepartementets høringsbrev av 8. oktober 1997, inntatt i Ot.prp. nr. 7 (1998-99):

«Kontrollhensyn og hensynet til sammenhengen i loven tilsier at automatisk ervervelse av norsk statsborgerskap gjøres betinget av at norske myndigheter har gitt forhåndssamtykke til adopsjonen.»

Det ble ikke utdypet i odelstingsproposisjonen hva departementet siktet til med begrepene «kontrollhensyn» og «hensynet til sammenhengen i loven».

Det at regelen om automatisk erverv ikke omfatter barn over 12 år, ble i Justisdepartementets høringsbrev av 8. oktober 1997 begrunnet med sammenhengen med bestemmelsen i adopsjonsloven § 6 om at barn over 12 år ikke kan adopteres uten eget samtykke. Det ble også vist til at barn i denne alderen ofte vil ha så sterk tilknytning til opprinnelseslandet at det vil være naturlig å beholde det opprinnelige statsborgerskapet. § 1a annet ledd om erverv ved melding for barn mellom 12 og 18 år ble føyd til etter forslag fra høringsinstanser. Meldingsregelen skulle gi adoptivforeldrene mulighet til å vurdere hva som er til barnets beste.

Melding kan sendes av den eller de av foreldrene som har foreldreansvaret. Det er et vilkår at barnet samtykker i at melding gis. Det kreves ikke bopel og botid i Norge for å erverve statsborgerskap etter bestemmelsen. For øvrig er vilkårene for norsk statsborgerskap de samme som for barn under 12 år, dvs. at minst én av adoptivforeldrene har norsk statsborgerskap, og at adopsjonen omfattes av bestemmelsene i § 1a første ledd bokstav a eller b.

§ 1a stiller ikke krav til løsning fra annet statsborgerskap, vandel for barn over kriminell lavalder eller botid. Bestemmelsene i § 1a vil i mange tilfeller føre til dobbelt statsborgerskap. Justisdepartementet kommenterte dette slik i Ot.prp. nr. 7 (1998-99):

«Skulle automatisk erverv av norsk statsborgerskap medføre dobbelt statsborgerskap, er dette ikke i strid med norsk lov eller dagens konvensjoner. Norsk lov bygger fortsatt på prinsippet om at man i størst mulig grad skal unngå dobbelt statsborgerskap. Dette prinsipp gjelder imidlertid ikke hvis dobbelt statsborgerskap inntrer automatisk (f eks ved fødsel, ved ekteskap e l).»

Om den nærmere begrunnelsen for bestemmelsen vises det til Ot.prp. nr. 7 (1998-99) og Innst. O. nr. 32 (1998-99).

I Justisdepartementets rundskriv av 23. september 1999 (G-75/99) er det gitt retningslinjer for praktiseringen av bestemmelsen.

6.2.2 Nærmere om adopsjonsloven og forholdet til statsborgerloven § 1a

6.2.2.1 Generelt

Som det går frem ovenfor gjelder § 1a fullt ut for adopsjonsvedtak fattet av norske myndigheter. For utenlandske adopsjonsvedtak er det et vilkår at norske myndigheter har forhåndssamtykket til adopsjonen etter adopsjonsloven § 16e, jf. statsborgerloven § 1a første ledd bokstav b. Hvorvidt utenlandske adopsjonsvedtak uten forhåndssamtykke har rettsvirkninger i Norge, beror på norske interlegale regler. Slike regler er gitt i adopsjonsloven kapittel 4. Etter adopsjonsloven § 22 gjelder et utenlandsk adopsjonsvedtak i Norge dersom norske myndigheter har gitt forhåndssamtykke til adopsjonen etter § 16e. Slikt samtykke skal innhentes når adoptanten er bosatt i Norge. Dersom slikt forhåndssamtykke ikke er gitt, kan adopsjonen likevel gjelde i Norge etter lovens § 19.

Adopsjonsloven § 19 lyder:

«En adopsjon som er gitt og er gyldig i fremmed stat (utenlandsk adopsjon), gjelder her i riket, såframt adoptanten(e) da adopsjonen ble gitt hadde sin bopel i eller var statsborger(e) av den fremmede stat hvor adopsjonen er gitt. Slik gyldighet har også en adopsjon som er gitt i en annen stat enn den nevnte, såframt adopsjonen anerkjennes i den stat hvor adoptanten(e) hadde sin bopel på tidspunktet for adopsjonen.

En adopsjon av et barn som var under 18 år og bosatt i Norge på tidspunktet for adopsjonen, gjelder likevel ikke her i riket med mindre departementet har samtykket i adopsjonen.

Departementet kan i det enkelte tilfelle avgjøre om en utenlandsk adopsjon gjelder her i riket etter reglene i første ledd. Departementet kan anerkjenne en utenlandsk adopsjon som ikke omfattes av første ledd.

En utenlandsk avgjørelse om opphevelse av adopsjon i et tilfelle hvor en av adoptivforeldrene eller adoptivbarnet er bosatt i Norge på opphevelsestiden, gjelder ikke her i riket med mindre departementet samtykker i opphevelsen.»

Norge er konvensjonsforpliktet til å anerkjenne visse utenlandske adopsjonsvedtak. Den mest sentrale internasjonale avtalen er Haag-konvensjon nr. 33 av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Konvensjonen inneholder prosedyreregler for internasjonale adopsjoner, samt regler om anerkjennelse av adopsjonsvedtak som er fattet i henhold til disse reglene. I forbindelse med Norges ratifikasjon av konvensjonen ble det forutsatt at adopsjonsloven tilfredsstiller konvensjonens krav, og at den også går lenger enn konvensjonen i å gi utenlandske adopsjonsvedtak virkning i Norge. Når det gjelder adopsjoner hvor en statsborger i ett av de nordiske land vil adoptere noen som har statsborgerrett i et av de øvrige nordiske land, gjelder i tillegg Konvensjon mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål av 6. februar 1931 kapittel II. Bestemmelsene i konvensjonen bygger på at en adopsjon skal skje i adoptantens bostedsland, og etter dette landets adopsjonslovgivning, der adoptivbarnet er statsborger i et annet nordisk land.

Spørsmålet om utenlandske adopsjoners anerkjennelse i Norge kompliseres ved at rettsvirkningene av et adopsjonsvedtak kan variere fra land til land. Et adopsjonsvedtak som er fattet av norske myndigheter vil alltid være en såkalt sterk adopsjon, jf. adopsjonsloven § 13. Dette innebærer at adoptivbarnet i enhver henseende kommer i samme rettslige forhold til sine adoptivforeldre og deres slekt, som om de hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn. Samtidig brytes alle bånd til de biologiske foreldrene og deres slekt. I andre land behøver ikke rettsvirkningene av en adopsjon være like vidtgående, for eksempel i forhold til arv. Dersom rettsvirkningene av en adopsjon er begrenset på denne måten, snakker man om svake adopsjoner. Dersom en adopsjonsbeslutning i et land som bygger på en svak adopsjon gis rettsvirkning i Norge, blir spørsmålet ikke bare om adopsjonen skal tillegges rettsvirkninger i Norge, men også om den skal tillegges rettsvirkninger som den ikke er tillagt i det landet hvor adopsjonsvedtaket er fattet. Dette er bakgrunnen for at utenlandske adopsjoner som anerkjennes i Norge ikke automatisk tillegges samme rettsvirkning som et norsk adopsjonsvedtak, jf. adopsjonsloven § 13. Etter adopsjonsloven § 21 vil en anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon innebære at adoptivbarnet med hensyn til vergemål, foreldreansvar og underholdsplikt anses som adoptantens eget barn. Dette anses som et minimum for hva som må gjelde for at det i det hele tatt skal kunne sies å foreligge en adopsjon. Dersom det er gitt forhåndssamtykke til adopsjonen, kan departementet likevel bestemme at adopsjonen skal gis samme rettsvirkning som en norsk adopsjon, jf. § 22 annet punktum. I de aller fleste slike tilfeller vil utenlandsk adopsjon gis rettsvirkning som norsk adopsjon.

Tilfellene der en norsk statsborger adopterer et utenlandsk barn kan deles i fire hovedgrupper alt etter hvor adoptanten og adoptivbarnet er bosatt. Nedenfor vil anvendelsesområdet for statsborgerloven § 1a bli beskrevet i forhold til den enkelte gruppen.

6.2.2.2 Adoptanten og adoptivbarnet er bosatt i Norge

Både adoptanten og adoptivbarnet kan være bosatt i Norge. I dette tilfellet dreier det seg om innenlandsadopsjon, hvor adopsjonsbevillingen gis av norske myndigheter i medhold av reglene i adopsjonsloven. Dette kan for eksempel være aktuelt ved stebarnsadopsjon, hvor en utenlandsk kvinne med barn gifter seg med en norsk mann, og han ønsker å adoptere hennes barn, jf. adopsjonsloven § 5a første ledd. For denne gruppen vil statsborgerloven § 1a komme til anvendelse fullt ut, jf. første ledd bokstav a.

6.2.2.3 Adoptanten er bosatt i Norge og adoptivbarnet er bosatt i utlandet

Den mest vanlige formen for adopsjon av utenlandske barn er tilfellene der adoptanten er bosatt i Norge og adoptivbarnet er bosatt i utlandet. I disse tilfellene skal det alltid søkes om forhåndssamtykke fra norske myndigheter, jf. adopsjonsloven § 16e. Om det er norske eller utenlandske myndigheter som fatter selve adopsjonsvedtaket, vil avhenge av hvilket land adoptivbarnet kommer fra. Ved adopsjon av barn fra de fleste asiatiske land, for eksempel India, Sør-Korea, Filippinene og Thailand, gjennomføres adopsjonen i Norge på bakgrunn av de utenlandske frigivelsesdokumentene. For øvrig vil adopsjonen i de aller fleste tilfellene bli gjennomført i barnets opprinnelsesland.

For de tilfellene der selve adopsjonsvedtaket blir truffet av norske myndigheter, vil statsborgerloven § 1a komme til anvendelse, jf. første ledd bokstav a.

For de tilfellene der adopsjonsvedtaket fattes av utenlandske myndigheter, vil det avgjørende være om det er gitt forhåndssamtykke til adopsjonen etter adopsjonsloven § 16e, jf. statsborgerloven § 1a første ledd bokstav b.

Dersom det er truffet vedtak om adopsjon i utlandet, til tross for at det ikke er søkt om slikt forhåndssamtykke, eller slikt samtykke er nektet, vil adopsjonen ikke omfattes av statsborgerloven § 1a. Dette gjelder selv om adopsjonen likevel anerkjennes i Norge etter reglene i adopsjonsloven § 19, og uavhengig av om adopsjonen anerkjennes direkte i kraft av loven eller ved en etterfølgende anerkjennelse av adopsjonen fra norsk side.

6.2.2.4 Adoptanten og adoptivbarnet er bosatt i utlandet

En tredje gruppe adopsjoner er tilfellene der både adoptanten og adoptivbarnet er bosatt i utlandet. I disse tilfellene vil adopsjonsvedtaket normalt fattes av utenlandske myndigheter, dvs. myndighetene i det landet adoptanten er bosatt eller i det landet adoptivbarnet er bosatt (evt. statsborger).

For denne gruppen kreves det ikke forhåndssamtykke fra norske myndigheter etter adopsjonsloven § 16e. Selv om de fleste utenlandske adopsjonsvedtak innenfor denne gruppen vil anerkjennes i Norge i kraft av adopsjonsloven § 19, omfattes disse adopsjonene ikke av § 1a. Dette gjelder også dersom adopsjonen anerkjennes av departementet i det enkelte tilfellet, jf. § 19 tredje ledd annet punktum.

I særlige tilfeller kan departementet samtykke til at adopsjonssøknaden avgjøres i Norge, selv om adoptanten er bosatt i utlandet, jf. adopsjonsloven § 17 i.f. I så fall omfattes adopsjonen av § 1a. Departementet antar at dette er lite praktisk.

6.2.2.5 Adoptanten er bosatt i utlandet og adoptivbarnet er bosatt i Norge

Endelig har man tilfellet der adoptanten er bosatt i utlandet og adoptivbarnet i Norge. Dette er neppe særlig praktisk. I et slikt tilfelle vil adopsjonsvedtaket normalt fattes i utlandet. Siden det ikke kreves forhåndssamtykke til adopsjonen etter adopsjonsloven § 16e, vil adopsjonen ikke omfattes av § 1a. Adopsjonen vil heller ikke anerkjennes i Norge, med mindre departementet har gitt sitt samtykke, jf. adopsjonsloven § 19 annet ledd.

Dersom adopsjonssøknaden likevel er avgjort i Norge etter unntaksbestemmelsen i adopsjonsloven § 17 i.f., vil imidlertid § 1a komme til anvendelse også i disse tilfellene.

6.2.3 Erverv av statsborgerskap ved adopsjoner som ikke omfattes av statsborgerloven § 1a

6.2.3.1 Generelt

Flere adopsjonstilfeller omfattes ikke av § 1a. For det første omfatter ikke § 1a personer som er over 18 år på adopsjonstidspunktet. Med andre ord gjelder ikke bestemmelsen de såkalte voksenadopsjonene.

Bestemmelsen omfatter heller ikke de tilfellene der barnet er adoptert av norske foreldre ved et utenlandsk adopsjonsvedtak og adopsjonen gjelder i Norge etter bestemmelsene i adopsjonsloven § 19 første ledd. I praksis vil dette gjelde de fleste adopsjonsvedtak der adoptanten ikke er bosatt i Norge.

Videre omfatter ikke § 1a de tilfellene der barnet er adoptert av norske foreldre ved adopsjon i utlandet, og foreldrene ikke har fått norske myndigheters samtykke på forhånd. Adopsjonen vil i disse tilfellene heller ikke gjelde i Norge uten en avgjørelse truffet av departementet, jf. adopsjonsloven § 19 tredje ledd.

Ved adopsjoner som ikke faller inn under § 1a er adoptivbarnet henvist til å søke om norsk statsborgerskap etter statsborgerloven § 6. Den dispensasjonspraksis man fulgte for adoptivbarn før ikrafttredelsen av § 1a gjelder fortsatt for disse søkerne, se nærmere punkt 6.2.3.2.

6.2.3.2 Særlig om dispensasjon fra statsborgerloven § 6 første ledd

Departementets dispensasjonspraksis er beskrevet i Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII, se punkt 2.4. I rundskrivet avsnitt VII punkt 2.2.3 behandles dispensasjonspraksis fra 18-års kravet i § 6 første ledd nr. 1. Samtidig beskrives flere vilkår for å innvilge en søknad fra et barn som adopteres av en norsk statsborger, uten at disse har sammenheng med 18-års kravet. Departementet legger derfor til grunn at punktet beskriver de generelle vilkårene for å innvilge en søknad fra et adoptivbarn.

For at søknaden om statsborgerskap kan innvilges forutsettes det for det første at adopsjonen er, eller kan bli, godkjent i Norge. Adopsjoner som ikke anerkjennes i Norge etter adopsjonsloven kapittel 4 kan etter praksis ikke begrunne dispensasjon fra ervervsvilkårene i statsborgerloven § 6 første ledd.

For det annet er det et vilkår at den av adoptivforeldrene som er norsk bor sammen med barnet og har foreldreansvaret helt eller delvis. Det må anses som lite praktisk at adoptanten ikke har del i foreldreansvaret og felles bopel med adoptivbarnet. Adopsjonen innebærer at vedkommende har overtatt foreldreansvar for barnet, og en forutsetning for å få innvilget en adopsjonssøknad vil for alle praktiske tilfeller innebære at adoptant og adoptivbarn skal bo sammen. Vilkåret vil derfor bare være relevant der adoptanten senere er fratatt foreldreansvaret for barnet eller har flyttet fra det. Slike tilfeller må antas å være sjeldne.

Videre stilles det i rundskrivet krav om at adoptivbarnet i utgangspunktet må være under 12 år.

For adoptivbarn som er under 12 år ved ankomst til Norge dispenseres det fra botidskravet i § 6 første ledd nr. 1, slik at det ikke stilles krav om botid i Norge, jf. rundskrivet avsnitt VII punkt 2.2.3, jf. 5.1.1. For søkere som er mellom 12 og 17 år stilles det krav om mellom ett og seks års botid, slik at det kreves ett år for søkere som var 12 år ved ankomst, to år for søkere som var 13 år ved ankomst osv. For søkere som er 18 år ved ankomst, gjelder det vanlige kravet om syv års botid i Norge.

Det kan også dispenseres fra vilkåret om at man skal være bosatt i Norge på søknadstidspunktet, dersom søknaden er innkommet før barnet fyller 12 år, jf. rundskrivet avsnitt VII punkt 2.2.3 og 6.3. Forutsetningen er at barnet bor sammen med begge adoptivforeldrene og begge er norske borgere.

Etter rundskrivet avsnitt VII punkt 2.2.3 og 9.2 vil man heller ikke kreve at adoptivbarnet blir løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap etter § 6 tredje ledd, dersom søknaden er innkommet før barnet fyller 12 år.

6.3 Utenlandsk rett

6.3.1 Sverige

Barn som er under 12 år og som adopteres av svensk statsborger, får automatisk svensk statsborgerskap dersom adopsjonen skjer i Sverige, Danmark, Finland, Island eller Norge.

Barn under 12 år som adopteres av svensk borger i land utenfor Norden får også svensk statsborgerskap ved adopsjonen dersom barnet adopteres ved adopsjonsvedtak som godkjennes i Sverige eller som er gyldig etter lov (1971:796) om internasjonale rettforhold vedrørende adopsjon, eller som er gyldig i kraft av loven (1997:191) vedrørende Sveriges tilslutning til Haagkonvensjon nr. 33 av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Svensk lov har ingen særregler for barn som er fylt 12 år på adopsjonstidspunktet. I disse tilfellene må det søkes om statsborgerskap. Dersom adopsjonen anerkjennes i Sverige, vil det dispenseres fra alderskravet i loven § 11. Man vil normalt også dispensere fra botidskravet for barn under 15 år. Forutsetningen er at adoptanten, som er svensk, har del i foreldreansvaret for barnet. Dersom barnet ikke er bosatt i Sverige på søknadstidspunktet, kreves det i praksis at barnet er bosatt utenfor det landet hvor det er statsborger. For barn mellom 15 og 18 år kreves det normalt tre års botid i Sverige. I prinsippet vil det også gjelde et krav til vandel, men dette er lite praktisk for barn under den kriminelle lavalder som er 15 år.

6.3.2 Danmark

Etter den danske statsborgerloven § 2 A første ledd blir et utenlandsk barn under 12 år som adopteres ved dansk adopsjonsbeslutning av en dansk borger dansk ved adopsjonen. Stebarnsadopsjoner faller utenfor bestemmelsen. Gjennomføres adopsjonen ved en utenlandsk beslutning som blir anerkjent av danske myndigheter i henhold til dansk adopsjonslov, blir barnet også dansk ved adopsjonen.

Ved adopsjoner som faller utenfor § 2 A, kan barnet bare erverve dansk statsborgerskap etter søknad. Dette gjelder ved stebarnsadopsjoner, utenlandske adopsjonsvedtak der adoptanten er bosatt utenfor Danmark, og for barn som er over 12 år ved adopsjonen. Det er en forutsetning at adopsjonen er gyldig etter dansk rett. Barn under 12 år som adopteres av dansk borger, kan bli dansk borger uavhengig av opphold i Danmark. For barn mellom 12 og 18 år kreves det to års botid i Danmark før fylte 18 år.

Dansk statsborgerskap erverves på det tidspunktet adopsjonens rettvirkninger inntrer. Er adoptanten bosatt i Danmark og adoptivbarnet i utlandet på adopsjonstidspunktet, inntrer rettsvirkningene på det tidspunktet barnet ankommer Danmark, jf. adopsjonsloven § 1 annet ledd.

6.3.3 Finland

Etter finsk statsborgerlov blir utenlandsk barn under 12 år finsk i kraft av adopsjonen, såfremt én av adoptivforeldrene er finsk borger. Statsborgerskapet inntrer fra det tidspunktet adopsjonen blir gyldig i Finland. Barn som er over 12 år erverver finsk statsborgerskap ved melding. Loven oppstiller ingen flere vilkår.

6.3.4 Island

Utenlandske barn under 12 år som blir adoptert av islandsk statsborger bosatt på Island, blir islandsk statsborger ved islandsk adopsjonsbeslutning.

Blir utenlandsk barn under 12 år adoptert ved en utenlandsk adopsjonsbeslutning av en islandsk statsborger bosatt i utlandet, erverves statsborgerskap etter søknad.

6.3.5 Lovgivningen i enkelte andre vestlige land

Enkelte lands statsborgerlover inneholder bestemmelser om virkningen av adopsjon for spørsmålet om statsborgerskap. I andre land kan spørsmålet være regulert i adopsjonslovgivningen. Der statsborgerlovgivningen inneholder bestemmelser om betydningen av adopsjon, kan adopsjonslovgivningen inneholde supplerende bestemmelser.

Bestemmelser om betydningen av adopsjon finnes i statsborgerlovgivningen i Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Portugal, Spania og Tyskland. Bestemmelsene i disse landene har til felles at de følger samme prinsipp som når det gjelder barn født i ekteskap: Barnet får statsborgerskap i landet dersom en av adoptivforeldrene er statsborger i landet. Dette gjelder alle adoptivbarn, dvs. at det ikke gjelder særregler for de noe eldre barn. Etter fransk rett kan et adoptivbarn som har fylt 16 år frasi seg det franske statsborgerskapet.

I Portugal og Frankrike sondres det mellom sterke og svake adopsjoner, se punkt 6.2.2.1 om denne sondringen. Frankrike har en supplerende regel om svake adopsjoner. Adoptivbarnet kan inntil myndighetsalderen kreve fransk statsborgerskap, forutsatt at det da er bosatt i Frankrike. I de øvrige lands statsborgerlovgivning er sondringen mellom sterke og svake adopsjoner ikke nevnt, men dette kan ha sammenheng med at lovbestemmelsene bare gjelder nasjonale adopsjoner.

Etter belgisk lovgivning får barn født i utlandet statsborgerskap etter belgisk far eller mor ved melding. Tilsvarende er sondringen ved adopsjon: Utenlandsfødt adoptivbarn blir belgisk statsborger først ved melding.

6.4 Folkerettslige bindinger

Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4 bokstav d lyder slik:

«4. Hver statspart skal i sin nasjonale lovgivning lette adgangen for følgende personer til å erverve dens statsborgerskap:

[...]

d) barn adoptert av egen statsborger;»

I forklarende rapport til Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4 bokstav d er det forutsatt at bestemmelsen omfatter både nasjonale adopsjonsvedtak og utenlandske adopsjonsvedtak som anerkjennes i henhold til konvensjonsstatens nasjonale lovgivning.

I Ot.prp. nr. 7 (1998-99) om lov om endringer i lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett og lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon, la Justisdepartementet under punkt 2.3.5 til grunn at forslaget til § 1a tilfredsstilte konvensjonens krav på dette punktet. Det ble vist til at man på visse vilkår ville gjøre erverv av statsborgerskap automatisk for adoptivbarn under 12 år, og at lovforslaget således gikk lenger enn det som var nødvendig i forhold til konvensjonen for disse barna. Det ble også lagt til grunn at meldingsordningen for personer mellom 12 og 18 år i forslaget til § 1a tilfredsstilte konvensjonens krav om lettelser i adgangen til å erverve statsborgerskap.

Den europeiske konvensjonen om adopsjon av barn av 24. april 1967 artikkel 11.1 lyder som følger:

«Når den adopterte i tilfelle hvor én enkelt person adopterer, ikke har det samme statsborgerskap som adoptanten, eller i tilfelle hvor et ektepar adopterer, ektefellenes felles statsborgerskap, skal den Kontraherende Part som adoptanten eller adoptantene er borgere av, lette barnets erverv av dens statsborgerskap.»

De krav som her stilles antas dekket av Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4 bokstav d, som er mer generell i formen.

Se også punkt 6.2.2.1 om Haag-konvensjon nr. 33 av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner.

6.5 Utvalgets forslag

6.5.1 Generelt

Utvalget mener at hensynet til likestilling med egnefødte barn tilsier at det ikke bør stilles krav om bopel og forutgående oppholdstid i Norge for adoptivbarn, såfremt barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet. Utvalget mener det heller ikke bør stilles krav til vandel. Forslaget bygger på prinsippet om dobbelt statsborgerskap, jf. punkt 4.2. Spørsmålet om løsning fra annet statsborgerskap for adoptivbarn er derfor ikke vurdert. Utvalget foreslår at der det kreves erverv av statsborgerskap etter søknad, må søknaden om norsk statsborgerskap inngis av den eller de som har foreldreansvar for barnet. Som for øvrig i forslaget til ny lov, mener utvalget at barn over 12 år bør gis en materiell reservasjonsrett mot endringer i statsborgerrettslig status, se nærmere punkt 11.4.5. Søknad om statsborgerskap bør derfor kreve samtykke fra barnet. Utvalget viser til at dette også er regelen etter gjeldende statsborgerlov § 1a annet ledd. Når det gjelder utvalgets forslag om virkningen av ugyldige adopsjonsvedtak for spørsmålet om statsborgerskap, vises det til punkt 7.4.

6.5.2 Automatisk erverv eller erverv etter søknad

Utvalgets forslag om i hvilke tilfeller utenlandske adopsjonsbeslutninger bør omfattes av forslaget om erverv ved adopsjon, omtales under punkt 6.5.3.

Utvalget foreslår at man opprettholder regelen om automatisk erverv av norsk statsborgerskap ved adopsjonen for utenlandske barn under 12 år som adopteres av norske foreldre. Bestemmelsen om automatisk erverv bør etter utvalgets vurdering få anvendelse der en norsk statsborger adopterer et utenlandsk barn, uavhengig av om adopsjonen skjer i fellesskap med en annen adoptant, og uavhengig av om en eventuell medadoptant er utenlandsk statsborger. Utvalget begrunner forslaget med at dette samsvarer best med reglene om erverv av statsborgerskap ved fødsel for egnefødte barn.

Etter utvalgets syn bør regelen om automatisk erverv av norsk statsborgerskap begrenses til barn som er under 12 år på adopsjonstidspunktet. Dette er i samsvar med gjeldende § 1a, og heller ikke de øvrige nordiske land har bestemmelser om automatisk erverv av statsborgerskap ved adopsjon av barn over 12 år.

Utvalget foreslår at bestemmelsen i § 1a annet ledd videreføres, med den endring at barn over 12 år som adopteres av norske statsborgere må søke om norsk statsborgerskap. Se punkt 4.3.6 om utvalgets forslag til opphevelse av gjeldende meldingsordning og om begrunnelsen for dette.

En grunn til ikke å videreføre § 1a annet ledd som en meldingsregel, er at utvalget foreslår å utvide bestemmelsen til også å gjelde utenlandske adopsjonsvedtak hvor adopsjonen ikke er forhåndsgodkjent av norske myndigheter, jf. punkt 6.5.3. Dette innebærer at det i noe større utstrekning enn i dag kan oppstå tilfeller hvor det er uklart om det foreligger en adopsjon som kan danne grunnlag for norsk statsborgerskap. En forutsetning for meldingsregler bør etter utvalgets syn være at det ikke byr på vanskeligheter å fastslå om vilkårene for å inngi melding foreligger.

Bakgrunnen for utvalgets standpunkt er at barn som er over 12 år på adopsjonstidspunktet kan ha en slik tilknytning til opprinnelseslandet at det bør foretas en vurdering i det konkrete tilfellet av hva som er til beste for barnet med hensyn til hvilket statsborgerskap det skal ha. Barnet vil dessuten ha nådd en slik modenhet, at det selv kan ha begrunnede meninger om spørsmålet.

Utvalget påpeker at ulempen med at barn over 12 år må søke norsk statsborgerskap, er at barnet kan få en mer begrenset mulighet til å opprettholde sitt opprinnelige statsborgerskap ved siden av det norske. Land som ikke anerkjenner doble statsborgerskap vil gjennomgående ha regler om tap av vedkommende lands statsborgerskap ved erverv av et nytt, jf. tapsregelen i gjeldende lov § 7, se punkt 10.3. I mange land vil slike tapsregler ikke få anvendelse dersom det nye statsborgerskapet erverves direkte i kraft av loven. Etter utvalgets syn bør imidlertid andre lands regler for erverv og tap av vedkommende lands statsborgerskap ikke være avgjørende for de reglene som skal gjelde for erverv og tap av norsk statsborgerskap. Det er ikke et norsk anliggende om et adoptivbarn er kvalifisert for å inneha statsborgerskap i opprinnelseslandet. Utvalget har uansett funnet å legge størst vekt på at det bør foretas en vurdering av hva som er til barnets beste.

Utvalget antar at faren for falske eller forfalskede adopsjonspapirer og proforma adopsjoner motivert av at barn skal få norsk statsborgerskap, øker med barnas alder. Også dette tilsier, etter utvalgets mening, at man innfører en søknadsregel, slik at norske myndigheter prøver om det foreligger en reell adopsjon, jf. adopsjonsloven § 20. Som eksempel kan man se for seg at en norsk statsborger bosatt i utlandet adopterer et utenlandsk barn på 17 år mot et vederlag. Adopsjonen er begrunnet i at barnet skal erverve norsk statsborgerskap, og skal for øvrig ikke ha noen realitet. Utvalget bemerker at problemstillingen ikke er prinsipielt annerledes enn for barn under 12 år. Ved bruk av falske eller forfalskede adopsjonspapirer vil det ikke foreligge en adopsjon som kan danne grunnlag for norsk statsborgerskap, og søknaden må følgelig avslås. Det samme vil gjelde dersom adopsjonen skulle vise seg å være proforma, enten fordi den ikke er gyldig i opprinnelseslandet, eller fordi det vil stride mot adopsjonsloven § 20 (ordre public) å tillegge den rettsvirkninger i Norge. Det man står igjen med er tilfellene der det foreligger falske/forfalskede adopsjonspapirer eller en proforma adopsjon, og dette ikke avdekkes i søknadsprosessen. I et slikt tilfelle vil man formodentlig også i dag få innvilget norsk statsborgerskap etter søknad. I de fleste land vil imidlertid en adopsjonsbeslutning forutsette at det er foretatt en grundig undersøkelse av både adoptant og adoptivbarn, noe som i de fleste tilfeller vil avdekke proformatilfellene.

Dersom barnet og dets adoptivforeldre vurderer det slik at det er til beste for barnet at det erverver norsk statsborgerskap, bør dette, etter utvalgets mening, være noe barnet har krav på. I så fall blir tidspunktet for når barnet blir norsk den eneste forskjellen i forhold til dagens meldingsregel. Etter gjeldende lov blir barnet norsk når meldingen inngis, dersom vilkårene foreligger. Ved en søknadsregel vil barnet først bli norsk når søknaden er innvilget. Utvalget uttaler i denne sammenhengen:

«Det kan stilles spørsmål ved hvor stor denne forskjellen er i praksis. I de aller fleste tilfeller vil det være enkelt å konstatere om vilkårene foreligger, slik at søknadene ikke vil foranledige noen saksbehandlingstid av betydning. Og dersom det skulle være tidkrevende å ta stilling til dette, vil man heller ikke ved en meldingsregel få utstedt pass mv. før myndighetene har tatt stilling til om vilkårene for melding forelå på meldingstidspunktet.»

6.5.3 Forslagets anvendelse i forhold til utenlandske adopsjonsbeslutninger

Etter utvalgets syn bør alle adopsjonsbeslutninger som anerkjennes i Norge etter norske internasjonal-privatrettslige regler i størst mulig utstrekning likestilles med hensyn til rettsvirkningene av adopsjonen. Spørsmålsstillingen, slik utvalget ser det, er om det foreligger tilstrekkelig saklig grunn til å forskjellsbehandle utenlandske adopsjonsbeslutninger som gjelder i Norge direkte i kraft av loven, og de som godkjennes av norske myndigheter i ettertid.

Når det gjelder utenlandske adopsjonsbeslutninger som ikke gjelder i Norge med mindre de er godkjent av norske adopsjonsmyndigheter i ettertid, kan ikke utvalget se at det er grunn til å behandle disse tilfellene annerledes enn de tilfellene der adopsjonen godkjennes av norske adopsjonsmyndigheter i forkant av adopsjonen. Etter utvalgets syn bør adoptivbarnet også i disse tilfellene betraktes som norsk i kraft av adopsjonen. Utvalget har imidlertid begrenset sitt forslag til å gjelde adoptivbarn under 12 år, jf. punkt 6.5.2.

Kontrollhensyn, som ble anført som et argument for å holde denne gruppen utenlandsadopsjoner utenfor § 1a, jf. punkt 6.2.1, kan etter utvalgets synspunkt ikke begrunne at disse adopsjonene settes i noen særstilling. Når det gjelder norske myndigheters muligheter for kontroll, ser utvalget for seg to tilfeller som man har ønsket å fange opp gjennom kravet til forhåndssamtykke fra norske myndigheter. For det første har man tilfellet der det fremvises falske eller forfalskede adopsjonspapirer. I et slikt tilfelle vil det imidlertid ikke foreligge en adopsjon, slik at det vil følge direkte av loven at barnet ikke erverver norsk statsborgerskap. For det annet kan man tenke seg et utenlandsk adopsjonsvedtak som ikke gir uttrykk for en reell adopsjon (proforma adopsjoner). Det vises til punkt 6.5.2. Man står igjen med de tilfellene der det foreligger proforma adopsjoner eller falske adopsjonspapirer, hvor dette ikke lar seg bevise eller dette ikke avdekkes i søknadsprosessen. I en slik situasjon mener utvalget at en regel om forhåndssamtykke ikke vil innebære noen sikkerhet for at vedkommende ikke erverver norsk statsborgerskap. Vedkommende vil også etter dagens regler kunne søke om norsk statsborgerskap, og søkeren vil få innvilget søknaden dersom myndighetene ikke fatter mistanke. Selv om det skulle foreligge usikkerhet omkring adopsjonen, vil et avslag som begrunnes med en udokumenterbar mistanke om at adopsjonen ikke er ekte, etter omstendighetene kunne innebære en usaklig forskjellsbehandling.

Etter dette kan man etter utvalgets syn ikke begrunne at bestemmelsen i dagens § 1a bare skal gjelde for utenlandske adopsjonsvedtak der det foreligger forhåndssamtykke fra norske myndigheter, ut fra kontrollhensyn.

Utvalget bemerker at når det gjelder utenlandske adopsjonsbeslutninger som etter gjeldende rett anerkjennes i Norge direkte i kraft av adopsjonsloven, er problemstillingen noe annerledes. I forhold til denne gruppen adopsjoner kan det undertiden være vanskelig å fastslå om adopsjonsvedtaket gjelder i Norge, siden dette ofte vil bero på rettsforholdene i det landet der adopsjonsvedtaket er fattet. Som det går frem av punkt 6.2.3 omfatter denne gruppen de fleste adopsjonsvedtak der adoptanten er bosatt i utlandet. Dersom adoptanten er bosatt i Norge, er forutsetningen for at en utenlandsk adopsjonsbeslutning ikke automatisk skal gjelde her i landet at det enten ikke er søkt om forhåndssamtykke til adopsjonen, slik adopsjonsloven § 16e forutsetter, eller at slikt samtykke er nektet. Utvalget viser til at svensk lov er endret slik at også utenlandske adopsjonsbeslutninger gjelder direkte i kraft av loven. Se nærmere om bakgrunnen for endringen i utvalgets utredning avsnitt 6.7.1. Utvalget er kommet til at utenlandske adopsjonsvedtak som gjelder i Norge direkte i kraft av adopsjonsloven, ikke bør stilles i noen særstilling når det gjelder erverv av statsborgerskap. I de fleste tilfeller vil det være enkelt å fastslå om en adopsjon gjelder i Norge etter adopsjonslovens bestemmelser. I de tilfellene dette kan være usikkert, vil spørsmålet i praksis dukke opp i forbindelse med søknad om pass ved den norske representasjonen i vedkommende land. I disse tilfellene forutsettes den norske representasjonen å kunne sette seg inn i rettsforholdene i landet og bidra med veiledning. Dersom det fortsatt er usikkert om adopsjonen skal gjelde i Norge, kan spørsmålet bringes inn for norske adopsjonsmyndigheter til avgjørelse, jf. adopsjonsloven § 19 tredje ledd første punktum.

Utvalget mener at man etter dette ikke kan begrunne at bestemmelsen i dagens § 1a bare skal gjelde for utenlandske adopsjonsvedtak der det foreligger forhåndssamtykke fra norske myndigheter, ut fra kontrollhensyn. Utvalget kan ikke se noen avgjørende hensyn mot å la bestemmelsen omfatte alle utenlandske adopsjoner som skal gjelde i Norge etter norske interlegale regler. Utvalget bemerker at dette standpunktet også synes best i samsvar med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 6 nr. 4 bokstav d, som likestiller nasjonale adopsjonsvedtak og utenlandske adopsjonsvedtak som anerkjennes i konvensjonsstaten, se ovenfor under punkt 6.4.

6.6 Høringsinstansenes syn

Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Rogaland og Utlendingsdirektoratetstøtter forslagene . Barne- og familiedepartementetog Juss-Buss støtter forslaget om at automatisk erverv av norsk statsborgerskap gjelder inntil fylte 12 år. Juss-Buss kan imidlertid ikke se at det bør gjøres forskjell på barn avhengig av om de er over eller under 12 år, og uttaler:

«Utvalget gir ingen gode grunner for denne forskjellsbehandlingen. Utvalget mener «barnets beste» tilsier en slik forskjellsbehandling, men Juss-Buss har store vanskeligheter med å se at «barnets beste» taler for at det velges ulike løsninger avhengig av om barnet er over eller under tolv år. Juss-Buss mener at det å tape sitt tidligere statsborgerskap har større betydning for eldre barn enn for små barn. Det er derfor viktig for disse eldre barna å erverve norsk statsborgerskap automatisk. Problemstillingen i forhold til falske eller «proforma» adopsjoner er ikke annerledes enn for barn under tolv år. Europarådets konvensjon av 1997 taler for at alle barn skal likestilles.»

Norsk Fosterhjems forening og Barne- og familiedepartementet støtter forslaget om å utvide gjeldende bestemmelser om norsk statsborgerskap for adoptivbarn til alle adopsjoner som gjelder i Norge etter de interlegale reglene i adopsjonsloven. Barne- og familiedepartementet bemerker likevel følgende:

«En praktisk konsekvens av utvalgets forslag når det gjelder automatisk norsk statsborgerskap for adoptivbarn, vil være at norske utenriksstasjoner må vurdere om en adopsjon gjelder i Norge etter [adopsjonsloven] § 19 første ledd, slik at barnet kan få utstedt norsk pass, eller om nødvendig å forelegge saken for Statens ungdoms- og adopsjonskontor for etterfølgende anerkjennelse før en kan ta stilling til om barnet er blitt norsk statsborger ved adopsjonen. I sistnevnte tilfelle vil barnet ikke ha krav på norsk pass før Statens ungdoms- og adopsjonskontor har anerkjent adopsjonen.»

Barne- og familiedepartementet er opptatt av at det blir gitt grundig informasjon til utenriksstasjonene før en eventuell endring av bestemmelsen i tråd med utvalgets forslag, og uttaler:

«Det er etter Barne- og familiedepartementets syn viktig at en utvidelse av bestemmelsen ikke blir til skade for barn, ved at det gjøres lettere å få brakt mindreårige til Norge uten at det er gjennomført en lovlig adopsjon som gjelder i Norge. Dette forutsetter at norske utenriksstasjoner har grundig kjennskap til regelverket, både de norske reglene og reglene for adopsjon i den aktuelle staten, slik at det ikke utstedes norsk pass til barn som ikke fyller vilkårene for dette.»

Juss-Buss poengterer, vedrørende forslaget om at gjeldende meldingsregel skal erstattes av søknadsregel i adopsjonssaker, at det tar opptil to år å få norsk statsborgerskap i dag. Juss-Buss mener derfor at meldingsregelen bare kan gjøres om til en søknadsregel under den forutsetning at saksbehandlingstiden blir kortet ned.

Redd Barna stiller seg positiv til forslaget som innebærer at barn under 12 år automatisk får statsborgerskap og at barn over 12 år må gi sitt samtykke, men er opptatt av at alle barn uavhengig av alder skal få anledning til å bli hørt, jf. barnekonvensjonen artikkel 12.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), tidligere Statens Ungdoms og Adopsjonskontor (SUAK), deretter Barne-, Ungdom- og Familieforvaltningen (BUFA), støtter forslaget. Når det gjelder automatisk statsborgerskap ved etterfølgende anerkjennelse av utenlandsk adopsjon, påpeker Bufdir at mange av disse søknadene kommer fra norske borgere som er bosatt i utlandet hvor adopsjonen er gjennomført. Bufdir bemerker at vurderingen av om en person som har tatt opphold i utlandet fremdeles har norsk domisil, dvs. om adopsjonsloven § 19 første eller tredje ledd annet punktum kommer til anvendelse, ofte byr på tvil. I praksis oppstår det ofte tvil med hensyn til om adopsjonen gjelder umiddelbart her i landet eller om det må treffes vedtak om etterfølgende anerkjennelse av Bufdir. Det forutsettes da at ambassadene og utlendingsmyndighetene for øvrig har grundig kjennskap til regelverket om adopsjon i forbindelse med for eksempel søknad om pass, for å kunne skille mellom adopsjon etter adopsjonsloven § 19 første og tredje ledd. Bufdir bemerker at det alternativt kan bestemmes at norsk statsborgerskap ikke inntrer før det er fastslått etter adopsjonsloven § 19 tredje ledd første punktum at adopsjonen gjelder i Norge.

6.7 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til forslaget om det at ikke stilles vilkår for erverv av statsborgerskap for adoptivbarn under 18 år, utover de krav som adopsjonsloven stiller. Dette innebærer at det i adopsjonstilfellene ikke skal vurderes om lovens ordinære ervervsvilkår er oppfylt. Dette er i overensstemmelse med gjeldende praksis når adoptanten er bosatt i Norge. Også hensynet til mest mulig likestilling mellom egnefødte barn og adoptivbarn tilsier at ytterlige vilkår ikke oppstilles.

Departementet støtter forslaget om at det må være tilstrekkelig at én av adoptivforeldrene er norske for at adoptivbarnet får norsk statsborgerskap. Dette er tilstrekkelig i henhold til § 1a, både ved automatisk erverv og erverv etter melding. Det bør være tilstrekkelig med én norsk adoptant, uavhengig av om adopsjonen skjer i felleskap med en annen adoptant, og uavhengig av om eventuell medadoptant er utenlandsk borger.

Likestillingshensynet med biologiske barn tilsier at også det norske statsborgerskapet overføres fra norsk adoptivmor eller -far, uansett dennes sivil status. Etter gjeldende adopsjonslov må to som ønsker å adoptere sammen være gift, jf. adopsjonsloven § 5 annet ledd. Spørsmål om overførsel av statsborgerskap fra samboende adoptivforeldre er derfor ingen aktuell problemstilling.

Når det gjelder utvalgets forslag om at barn under 12 år på adopsjonstidspunktet skal erverve norsk statsborgerskap automatisk, mens barn over 12 år først etter søknad hvor det kun skal gjelde alderskrav og krav til adopsjonen, vil departementet bemerke følgende:

Skillet mellom barn over og under 12 år ble i Ot.prp. nr. 7 (1998-99) s. 7, som nevnt under punkt 6.2.1, begrunnet med at barn over 12 år ikke kan adopteres uten eget samtykke, jf. adopsjonsloven § 6. Departementet mener at det ikke er noen nødvendig konsekvens av dette at barnet også bør samtykke til erverv av norsk statsborgerskap. Likestilling med biologiske barn tilsier etter departementets oppfatning at alle adoptivbarn erverver statsborgerskapet automatisk, som en direkte følge av adopsjonen. I Ot.prp. nr 7 (1998-99) ble det også vist til at barn i denne alderen ofte vil ha en så sterk tilknytning til opprinnelseslandet at det vil være naturlig å beholde det opprinnelige statsborgerskapet. Automatisk erverv vil, som Juss-Buss påpeker, gi større mulighet for å beholde opprinnelig statsborgerskap enn erverv etter søknad. Automatisk erverv vil derfor ofte innebære at adoptivbarnet får dobbelt statsborgerskap, slik mange får ved fødsel, dersom foreldrene har forskjellig statsborgerskap. Departementet mener at dette også jevnt over vil være til det enkelte barns beste. Automatisk erverv også for eldre barn vil innebære at et samtykke til adopsjon også innebærer samtykke til norsk statsborgerskap. Om det eldre adoptivbarnet ikke ønsker å beholde norsk statsborgerskap, kan det søke seg løst fra dette, jf. gjeldende lov § 7 og utkastet til § 25.

Departementet er enig med Juss-Buss i at gode grunner tilsier at barn over og under 12 år ikke forskjellsbehandles når det gjelder automatisk erverv av statsborgerskap. Man kan ikke se at gjeldende rett og rettstilstanden i øvrige nordiske land er tilstrekkelig tungtveiende argumenter for å behandle adoptivbarn forskjellig, etter om de er over eller under 12 år på adopsjonstidspunktet. På denne bakgrunnen går departementet inn for at alle adoptivbarn, dvs. personer som adopteres før fylte 18 år, skal erverve norsk statsborgerskap i kraft av adopsjonen.

Departementet slutter seg også til utvalgets vurdering og konklusjon hva angår full likestilling av utenlandsadopsjon som er godkjent på forhånd og utenlandsadopsjon som godkjennes i ettertid eller gjelder i Norge etter interlegale regler. Dette støttes også av høringsinstansenes uttalelser. Departementet kan imidlertid ikke støtte utvalgets begrunnelse om at en slik utvidelse tilsier at bare barn under 12 år bør omfattes av en regel om automatisk erverv.

Departementet legger til grunn at antallet barn mellom 12 og 18 år som adopteres av norske borgere er svært lavt. I 1999, 2000 og 2001 ble det i henhold til Statistisk sentralbyrå adoptert til sammen 10 personer over 12 år, dvs. 3 pr. år i gjennomsnitt. Man antar følgelig at en regel om automatisk erverv også for eldre barn ikke vil medføre noen nevneverdig merbelastning for utenriksstasjonene i forbindelse med utstedelse av norsk pass.

At et adoptivbarn blir norsk i kraft av adopsjonen vil ikke innebære at norske reisedokumenter automatisk blir utstedt av norske utenriksstasjoner. En viss kontroll med adopsjonsvedtaket, derunder en vurdering av om adopsjonen tilfredsstiller kravene i adopsjonsloven, vil alltid måtte foretas. Den praktiske konsekvensen av automatisk statsborgerskap vil derfor ikke inntre samtidig med at adopsjonsbeslutningen treffes. Departementet har merket seg Bufdirs (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, tidligere BUFA) synspunkt om at det vil kunne være vanskelig for utenriksstasjoner å fastslå om adoptivforeldrene er fast bosatt (domisil) i utlandet, slik at adopsjonen omfattes av adopsjonsloven § 19 første ledd, eller om foreldrene må anses som bosatt i Norge, slik at de omfattes av adopsjonsloven § 19 tredje ledd annet punktum. I sistnevnte tilfelle er det altså nødvendig med en avgjørelse fra Barne- og familiedepartementet vedrørende adopsjonens gyldighet i Norge. Etter departementets syn vil det være lite smidig om det må treffes avgjørelse etter adopsjonsloven § 19 tredje ledd, slik Bufdir foreslår, selv om det er klart at adoptanten er bosatt i utlandet, og adopsjonen gjelder i Norge i kraft av § 19 første ledd. Departementet foreslår derfor at kun tilfeller hvor det oppstår tvil rundt spørsmålet om bopel bør sendes til Norge for avgjørelse, og at utenriksstasjonene må gis grundig informasjon om dette.

Om det i ettertid viser seg at et adopsjonsvedtak er ugyldig, vil dette innebære at barnet aldri har vært norsk. Hvorvidt det i slike tilfeller vil være grunn til å treffe vedtak om at norsk statsborgerskap likevel skal anses å ha bestått fra ervervstidspunktet, omtales under punkt 7.

For utenlandske personer som adopteres etter fylte 18 år, vil norsk statsborgerskap måtte erverves etter søknad. Dette betyr at de ordinære ervervsvilkårene for erverv etter søknad må være oppfylt. Dette er også i overensstemmelse med gjeldende rett.

Departementets forslag til bestemmelse om erverv ved adopsjon er inntatt i utkastet til § 5.

Til toppen
Til dokumentets forside