7 Automatisk erverv - virkningen av at grunnlaget for statsborgerskap endres

7.1 Innledning

I enkelte tilfeller erverves norsk statsborgerskap automatisk, dvs. i kraft av loven. Når et gitt faktum foreligger, følger det av loven at norsk statsborgerskap inntrer. Det kan i ettertid vise seg at det faktum som ble lagt til grunn for det automatiske ervervet av statsborgerskapet var feil. Som eksempel fra gjeldende rett kan det tenkes en situasjon der et barn feilaktig får norsk statsborgerskap etter § 1 første ledd bokstav b, fordi det legges til grunn at mors norske ektemann er far. Farskap fastsatt i eller i medhold av barneloven skal legges til grunn i alle sammenhenger hvor spørsmålet kommer opp, jf. barneloven § 8, også i saker etter statsborgerloven. Blir farskapet endret i medhold av barneloven §§ 6 eller 7, skal den nye erkjennelse eller dom legges til grunn når det gjelder barnets statsborgerskap. Se nærmere om forholdet mellom barnelovens bestemmelser om farskap og statsborgerloven i utredningen avsnitt 3.3.4. Blir det avsagt dom som innebærer at ektemannen ikke er far, bortfaller grunnlaget for norsk statsborgerskap etter gjeldende § 1 første ledd bokstav b, med mindre mor eller den «nye» faren også er norsk. Grunnlaget for norsk statsborgerskap kan også bortfalle når det viser seg at et ekteskap man har forutsatt skulle foreligge, ikke eksisterer, slik at barnet likevel ikke har fått statsborgerskap etter norsk far, jf. statsborgerloven § 1 første ledd bokstav b, se punkt 5.2.2.1. Justisdepartementets lovavdeling antar i uttalelse jnr. 2317/84 E at barnelovens regler som utgangspunkt fører til at barnet i slike tilfeller aldri har vært norsk statsborger.

Også ved adopsjon blir adoptivbarnet i visse tilfeller automatisk norsk statsborger. Feil faktum i disse tilfellene kan skyldes at selve adopsjonsvedtaket er ugyldig, eller at det hefter ugyldighet ved norske myndigheters anerkjennelse av den utenlandske adopsjonen. Når den forutsatte adopsjonen ikke foreligger, er «adoptivbarnet» ikke blitt norsk likevel.

Spørsmålet her er om det alltid bør være slik at vedkommende verken er norsk eller noen gang har vært norsk, når det viser seg at det faktum som ble lagt til grunn for det automatiske ervervet var feil. Dukker spørsmålet om feil faktum opp når statsborgerskapet er ervervet etter søknad, blir det spørsmål om vedtaket om statsborgerskap skal kjennes ugyldig. Se nærmere punkt 10.6.2 vedrørende disse tilfellene.

7.2 Rettstilstanden i Sverige og Finland

Endres et fastslått farskap, er det svenske synet at dette får en retroaktiv virkning når det gjelder barnets statsborgerskap. Barnet anses for aldri å ha hatt svensk statsborgerskap. Se SOU 1999:34 s. 41.

Av de nordiske land har kun Finland en bestemmelse i statsborgerloven om virkningen av endret farskap (§ 32). Hvis farskapet endres innen barnet fyller fem år, eller innen fem år etter at spørsmålet om farskap er reist, kan det besluttes at barnet taper sitt finske statsborgerskap. Det skal foretas en helhetsvurdering, der barnets alder og tilknytning til riket vektlegges.

7.3 Europarådskonvensjonen av 1997

Artikkel 7 nr. 1 bokstav f gjelder barns automatiske erverv av statsborgerskap. Bestemmelsen lyder:

«1. En statspart kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap ex lege eller på statspartens initiativ unntatt i følgende tilfeller:

[...]

f) når det fastslås før et barn når myndighetsalder at de vilkår som er fastsatt i den nasjonale lovgivning og som førte til ex lege erverv av statspartens statsborgerskap ikke lenger er oppfylt;»

Tap av statsborgerskap forutsetter at forholdet konstateres før barnet er myndig. Det følger av artikkel 7 nr. 3 at tap ikke tillates hvis vedkommende derved blir statsløs.

Forklarende rapport til konvensjonen, jf. punkt 2.6.4, punkt 73, forklarer bokstav f på følgende måte:

«Denne bokstav dekker tilfeller av endring i barns sivilstatus som ville medføre tap av forutsetningene for å inneha statsborgerskap. I bestemte land kan for eksempel et statsborgerskap bli fratatt et barn, dersom barnet har ervervet et statsborgerskap på grunnlag av tilknytning til mor eller far og det senere viser seg at de ikke er den virkelige mor eller far, forutsatt at dette ikke medfører statsløshet. Det overlates til hver statsparts nasjonale lovgivning å bestemme den rettslige virkningen av slikt tap, dvs. om det skal gjelde fra inndragningsdato ( ex nunc) eller som om erverv aldri hadde funnet sted ( ex tunc).»

7.4 Utvalgets forslag

Utvalgets utkast til § 15 bygger på Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 1 bokstav f. Utvalgets forslag er knyttet til tilfeller hvor barnet har en annen far enn tidligere lagt til grunn, samt adopsjonstilfellene. Utvalget foreslår at det som utgangspunkt må legges til grunn at barnet aldri har vært norsk borger i tilfeller der statsborgerskap erverves automatisk (ex lege) som følge av adopsjon, og adopsjonsbeslutningen senere kjennes ugyldig. Utvalget mener det samme må gjelde når vedtak om forhåndsgodkjennelse av utenlandske adopsjoner eller etterfølgende godkjennelse av slike adopsjoner kjennes ugyldig. I nedstamningstilfellene legger utvalget det samme til grunn og finner støtte for dette i uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling. Utvalget foreslår imidlertid at statsborgermyndighetene gis en skjønnsmessig adgang til å treffe vedtak om at ugyldigheten eller endringen av farskap ikke skal få virkning for erverv av norsk statsborgerskap ut fra den opprinnelige forutsetning. I adopsjonstilfellene vil dette være aktuelt der det har vært etablert et reelt adoptivforhold og barnet ikke kan bebreides for ugyldigheten. Det vil også kunne ha betydning om den adopterte som søker norsk statsborgerskap har innrettet seg etter adopsjonsvedtaket i god tro og for eksempel søkt om og fått utstedt norsk pass.

Etter utvalgets syn er det neppe noe større praktisk behov for en fristregel i statsborgerloven som nevnt i konvensjonen, men det fremmes likevel forslag om dette. Det foreslås at etter at et barn er blitt myndig skal avgjørelse eller erkjennelse om at et barn har en annen far enn tidligere lagt til grunn, eller at adopsjonen som har vært bestemmende for statsborgerskapet, er ugyldig, ikke få betydning for statsborgerskapet.

7.5 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har kommentarer til forslaget.

7.6 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at et barn skal anses for aldri å ha vært norsk, når vilkårene for det automatiske ervervet aldri har foreligget. Dette synspunktet er også i overensstemmelse med uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling jnr. 2317/84 E, nevnt under punkt 7.1. Departementet siterer fra uttalelsen:

«....vi ikke står overfor en endring av statsborgerrettsforholdet i vanlig forstand. I og med vedgåelsen/dommen er det som nevnt fastslått at barnet aldri har vært norsk statsborger. Barneloven §§ 8, 27 må her leses som unntak fra den alminnelige regel om at en dom ikke avgjør rettskraftig rettstilstanden før domsavsigelsen - evt. vedgåelsen. Det er jo på det rene at barnet rent biologisk har hatt samme far hele tiden, og det må være lovens mening at dette skal legges til grunn for barnets rettsstilling. (Likevel vil nok disposisjoner som alt har funnet sted og som bygget på at barnet var norsk statsborger fordi ektemannen var barnefar i en viss utsterkning bli stående, jf. Backer side 130). Noen hjemmel utover dette for å «frakjenne barnet statsborgerskapet» skulle for så vidt ikke være nødvendig.»

Dette synspunktet er også i overensstemmelse med svensk rett. Dette utgangspunktet begrenses imidlertid av Europarådskonvensjonen som setter som vilkår for «tap» av statsborgerskap i slike tilfeller at det ikke leder til statsløshet, samt at vedkommende barn ikke har nådd myndighetsalderen. Såfremt det faktum som tidligere er lagt til grunn bortfaller ved avgjørelse eller erkjennelse, kan man innenfor de rammene som konvensjonen setter legge til grunn at vedkommende barn likevel ikke er norsk.

Det følger av de forklarende merknadene punkt 73 til Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 1 bokstav f, jf. punkt 7.3, at «tapet» kan få virkning fra nå av (ex nunc), eller fra opprinnelig antatt ervervstidspunkt (ex tunc). Virkning fra nå av må innebære at vedkommende har vært norsk frem til det manglende grunnlaget fastslås, for eksempel at far ikke var far eller at en adopsjon var ugyldig. Fordi de forklarende merknadene til konvensjonen åpner for forskjellige løsninger, foreslår departementet at det nedfelles i loven at barnet aldri har vært norsk.

Utvalget har begrenset sitt forslag til å gjelde automatisk erverv ved adopsjon, samt i nedstamningstilfellene etter far. Etter departementets syn er det imidlertid rimelig at virkningen av manglende ervervsgrunnlag blir det samme i alle tilfeller hvor norsk statsborgerskap erverves automatisk i kraft av loven. I tillegg til de tilfellene utvalget har dekket opp, omfatter dette også automatisk erverv etter norsk mor. Det forekommer langt sjeldnere at den som antas å være mor, likevel ikke er det, enn den som er antatt å være far. Av konsekvenshensyn bør likevel også disse tilfellene dekkes av loven. Eksempelet med barn født i ugyldig ekteskap, jf. punkt 7.1, blir ikke relevant når barns erverv av statsborgerskap etter foreldrene blir uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status, se forslag om dette i punkt 5.7. Departementet foreslår i punkt 9 at barn av nordiske borgere som erverver norsk statsborgerskap ved melding, erverver norsk statsborgerskap automatisk. Blir en avgjørelse om å godkjenne en melding om statsborgerskap etter §§ 20 eller 21 gitt på uriktig grunnlag, og foreldrenes statsborgerskap blir tilbakekalt i medhold av lovutkastet § 26, svikter også grunnlaget for barnets automatiske erverv av statsborgerskap. Etter departementets syn bør også disse tilfellene dekkes av en bestemmelse om virkningen av bortfallet av grunnlaget for automatisk erverv.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at man i tilfeller hvor grunnlaget for statsborgerskapet svikter kan treffe vedtak om at dette ikke skal få betydning for «ervervet» av norsk statsborgerskap. Dette betyr at vedkommende skal anses som norsk fra tidspunktet for opprinnelig antatt erverv av norsk statsborgerskap. Utvalgets forslag har gode grunner for seg. I enkelte tilfeller har vedkommende ikke mulighet til å bli norsk på annen måte, og dette må anses å være urimelig. I mange tilfeller hvor statsborgerskapet er antatt ervervet automatisk, er ikke de ordinære vilkårene for erverv av statsborgerskap etter søknad oppfylt, og vil kanskje heller aldri bli det. Anses en adopsjonsbeslutning ugyldig, vil vedkommende barn ikke ha gyldig oppholdsgrunnlag i Norge. I enkelte tilfeller bor vedkommende heller ikke her. Det samme gjelder i nedstamningstilfellene. Det kan være ulike årsaker til at statsborgerskap ervervet ved melding er tilbakekalt. For eksempel er ikke botidskravet oppfylt, eller vedkommende har aldri tidligere vært norsk, og statsborgerskapet er således «gjenervervet» på feilaktig grunnlag. I disse tilfellene vil det sjelden være grunn til å la eventuelle barn beholde statsborgerskapet som er ervervet automatisk. Departementet slutter seg uansett til forslaget om at det skal kunne treffes vedtak om at vedkommende likevel er norsk.

Erverv av norsk statsborgerskap kan medføre automatisk tap av annet statsborgerskap. Det er derfor ikke gitt at den som likevel ikke er norsk ønsker slikt vedtak. Departementet foreslår derfor at vedtak kun treffes etter søknad.

Når det gjelder i hvilke tilfeller det kan treffes vedtak om at mangler ved grunnlaget for statsborgerskapet ikke skal få betydning, mener departementet at dette kun kan være i særlige tilfeller. I utgangspunktet må det noe mer til enn at feil faktum tidligere er lagt til grunn. Departementet er av den oppfatningen at det blant annet må være i hvilken utstrekning vedkommende person har innrettet seg i god tro på at han eller hun er norsk, samt hvor lenge situasjonen har vedvart, som bør tillegges vekt ved vurderingen av om statsborgerskap skal innvilges etter denne bestemmelsen. Utvalgets forslag om at vedtaket skal ha virkning fra opprinnelig antatt ervervstidspunkt, innebærer at man unngår etterfølgende komplikasjoner av rettslig art. Slike komplikasjoner kan for eksempel være spørsmålet om vedkommende må tilbakebetale stipend som kun gis til norske borgere.

Departementet støtter også forslaget om at skjæringspunktet for å se bort fra manglende ervervsgrunnlag settes til myndighetsalderen, dvs. 18 år etter norsk lov. Dette er den ramme Europarådskonvensjonen av 1997 setter, og departementet mener at det ikke er spesielt behov for å sette høyere aldersgrense.

18-års grensen vil imidlertid kunne være problematisk i forhold til bestemmelsene om automatisk erverv av statsborgerskap ved adopsjon frem til fylte 18 år, jf. departementets forslag under punkt 6.7. Det er imidlertid svært sjelden noen adopteres nær fylte 18 år. Skulle det hefte ugyldighet ved adopsjonsvedtaket eller norske myndigheters anerkjennelse av dette, ville man som følge av Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 7 nr. 1 bokstav f bli norsk, selv om hensynene som tilsier at det en gang settes strek for når tap kan inntre, ikke foreligger. Dette gjelder selv om adoptivbarnet har medvirket til den ugyldige adopsjonen. Departementet antar imidlertid at i de tilfellene hvor noen adopteres fra utlandet ved nærmere 18 års alder, vil selve adopsjonen bli svært nøye gjennomgått i forbindelse med utstedelse av reisedokumenter. Det må således antas at det ikke er grunn til å sette aldersgrensen høyere på grunn av slike tilfeller. Settes aldersgrensen høyere enn myndighetsalderen, må Norge reservere seg fra Europarådskonvensjonen av 1997 på dette punktet. Se nærmere punkt 15 om konvensjonen. Når det gjelder automatisk erverv ved foreldrenes erverv ved melding frem til barnet er fylt 18 år, kunne det imidlertid være mindre grunn til å la 18-årsdagen være absolutt skjæringspunkt. I disse tilfellene foretas det ingen tilsvarende grundig gjennomgang av saken som i adopsjonstilfellene. Fordi det må antas at det er svært sjelden at det oppstår tilfeller med tilbakekall av erverv ved melding, mener departementet at disse tilfellene heller ikke gir tilstrekkelig grunn til å sette høyere aldersgrense enn myndighetsalder. Etter departementets syn bør statsløsreservasjonen i Europarådskonvensjonen av 1997 i artikkel 7 nr. 3 synliggjøres i loven.

Departementets forslag til bestemmelse om betydningen av at grunnlaget for statsborgerskap som er ervervet automatisk endres, er inntatt i utkastet til § 6.