9 Særregler etter avtale med andre nordiske land
9.1 Innledning
Det nordiske lovsamarbeidet er omtalt under punkt 2.5 om statsborgerretten i de nordiske land.
Forut for 1950-loven ble det foreslått å innføre bestemmelser i statsborgerlovene som gjaldt forholdet mellom de nordiske land. Det fremgår av lovforarbeidene at selve eksistensen av lovbestemmelsene som ble foreslått var et uttrykk for den nære tilknytningen mellom de nordiske land. Bestemmelsene ble ansett for å ha symbolverdi.
Det ble foreslått særregler for erverv av statsborgerskap for nordiske borgere, at statsborgere i et annet nordisk land skulle kunne få statsborgerskap ved melding, og at gjenerverv av statsborgerskap skulle være meget enkelt etter at man hadde hatt statsborgerskap i et annet nordisk land. Det ble også foreslått bestemmelser om at botid i et nordisk land skulle være relevant ved anvendelsen av botidsvilkår i et annet. Bestemmelsene skulle først tre i kraft etter avtale mellom landene. Den første avtalen ble inngått i 1969.
9.2 Avtalen mellom de nordiske land
Gjeldende avtale er datert 14. januar 2002, se vedlegg 4, og trådte i kraft 18. oktober 2003.
Den nordiske avtalen oppstiller krav til de nordiske landenes nasjonale regler for erverv av statsborgerskap for nordisk borger fra annet nordisk land. Etter avtalen skal erverv skje ved melding, se punkt 4.3.1 om denne ervervsmåten. Etter avtalens artikkel 4 må den nordiske borgeren ha ervervet sitt statsborgerskap på annen måte enn ved naturalisasjon (etter søknad) og være fylt 18 år. Botidskravet kan settes til mellom 5 og 7 år. Vandelskravet er mindre strengt enn i lovens § 6; det er kun dommer som har resultert i frihetsstraff eller tilsvarende foranstaltning, og som er idømt i løpet av botiden, som kan hindre erverv ved melding. For gjenerverv av statsborgerskap etter artikkel 5 er det tilstrekkelig å ha bosatt seg i det nordiske landet man tidligere var statsborger av, såfremt vedkommende etter tapet av statsborgerskapet bare har vært borger av annet nordisk land. I henhold til avtalens artikkel 6 skal barn under 18 år til statsborger som erverver statsborgerskap i et land etter disse reglene også erverve statsborgerskap «under forutsetning at vilkårene fastsatt i vedkommende stats lovgivning om statsborgerrett er oppfylt». Etter artikkel 7 kan det oppstilles krav om løsning som vilkår for erverv etter melding ved erverv og gjenerverv.
Avtalen bestemmer også at botid i ett land i visse tilfeller skal medregnes i botiden som kreves for statsborgerskap i et annet land. At botid i ett nordisk land kan medregnes som botid i et annet nordisk land, gjelder også for personer som ikke er nordiske. Avtalen inneholder videre en bestemmelse om at landene har gjensidig underrettelsesplikt ved endringer i sin statsborgerlovgivning som har betydning for den nordiske avtalen. Partene skal da i fellesskap vurdere om endringene skal medføre endringer i den nordiske avtalen.
9.3 Gjeldende rett
Særreglene om nordiske lands borgere og andre borgere bosatt i Norden er nedfelt i statsborgerloven § 10, som lyder:
«Kongen kan gjera avtale med Danmark, Finland, Island og Sverige om at ei eller fleire av fyresegnene under A, B og C her nedanfor skal gjelda. Med nordisk avtaleland er i denne paragrafen meint stat som det er gjort slik avtale med.
A. Bustad i nordisk avtaleland seinast 5 år før melding vert gjeve, likevel ikkje etter fylte 16 år, skal etter § 3 vera jamstelt med bustad i riket.
Bustad i nordisk avtaleland til ein alder på 12 år skal etter § 4 vera jamstelt med bustad her i riket.
Fyresegna i § 8, fyrste leden gjeld ikke for den som i samanlagt minst 7 år har vore busett i nordisk avtaleland.
B. Borgar i nordisk avtaleland som
ikkje har fått borgarretten ved borgarrettsløyve,
har fylt 18 år,
har hatt fast bustad i riket dei siste 7 åra og
ikkje i den tida er dømd til fridomsstraff og heller ikkje til overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffelov § 39 eller tvungen omsorg etter straffelov § 39 a,
får norsk borgarrett når han gjev inn melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar. Fyresegnene i § 5 gjeld på tilsvarande måte.
C. Har nokon misst den norske borgarretten og etter den tid berre vore borgar i nordisk avtaleland, får han norsk borgarrett såframt han buset seg her i riket og deretter gjev inn skriftleg melding til fylkesmannen om at han vil vera norsk borgar. Fyresegnene i § 5 gjeld på tilsvarande måte.»
Etter bokstav A regnes bopel i et nordisk avtaleland likt med bopel i eller annen tilknytning til Norge ved anvendelse av de bestemmelsene det særlig vises til, dvs. §§ 3, 4 og 8.
Bokstav B gjelder ikke når statsborgerskap i nordisk avtaleland er ervervet etter søknad. Den som har fått statsborgerskap ved melding er imidlertid likestilt med den som er født som statsborger i et avtaleland.
Botidskravet etter bokstav B nr. 3 er det samme som etter § 6 første ledd nr. 2. Etter bokstav B nr. 4 gjelder ikke melderetten når vedkommende i løpet av de siste syv år er dømt til betinget eller ubetinget fengselsstraff eller forvaring etter straffeloven § 39c. Melderetten gjelder heller ikke dersom vedkommende er idømt tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg etter straffeloven §§ 39 og 39a. Dette vandelskravet avviker fra det ordinære vandelskravet i § 6 første ledd nr. 3 om at «søkjaren har fare sømelegt fram». Bidragsgjeld er ikke til hinder for erverv ved melding etter § 10 bokstav B, i motsetning til vilkåret i § 6 første ledd nr. 4.
Det er ikke oppstilt vandelskrav i § 10 bokstav C om gjenerverv. Verken § 10 bokstav B eller C krever at melderen løses fra statsborgerskapet i annet nordisk land. I 1950 hadde alle de nordiske land bestemmelser om at frivillig erverv av statsborgerskap i et annet land skulle medføre automatisk tap av statsborgerskapet. Dobbelt statsborgerskap ville derfor ikke oppstå, og bestemmelser om løsning ble ikke inntatt verken i den nordiske avtalen eller i de nasjonale statsborgerlovene. Ettersom Finland, Island og Sverige har opphevet bestemmelsene om automatisk tap ved erverv av annet statsborgerskap etter søknad eller melding, uten at norsk lov er supplert med løsningskrav, vil borgere fra disse landene få dobbelt statsborgerskap dersom de erverver norsk statsborgerskap ved melding.
Nordiske borgere kan også erverve norsk statsborgerskap etter søknad, se punkt 8.13.3.
9.4 Nordisk rett - særregler for nordiske borgere og andre bosatt i Norden
De øvrige nordiske land har bestemmelser i sin lovgivning i overensstemmelse med den nordiske avtalen.
Dansk lov er endret etter at Sverige innførte hovedprinsippet om dobbelt statsborgerskap, slik at det kreves løsning ved erverv av dansk statsborgerskap også for nordiske borgere. Danmark har også gjort en tilføyelse i sin lov, slik at statsborgerskapet ikke kan gjenerverves ved melding, dersom vedkommende er utvist fra Danmark eller det verserer sak om utvisning. Tilføyelsen anses ikke som vandelskrav, men som en presisering av bopelskravet. En person som er utvist fra Danmark eller holder på å bli utvist, anses ikke som bosatt i Danmark. Den som ikke er bosatt i Danmark kan ikke gjenerverve dansk statsborgerskap ved melding.
Etter finsk, islandskog svensklov hindrer ikke straffbart forhold gjenerverv av statsborgerskap ved melding for nordiske borgere.
9.5 Utvalgets forslag
Utvalget bemerker at uansett usikkerhet med hensyn til grunnlaget for og innholdet av en nordisk avtale, må det utformes en lovtekst. Utvalget foreslår derfor at innholdet i gjeldende bestemmelse deles opp i fire paragrafer. Den første skal gjengi det som nå er innledning til gjeldende § 10. Deretter skal det som nå er § 10 bokstav A, B og C få hver sin paragraf.
Utvalget foreslår at bestemmelsen om betydningen av bopel i annet nordisk land skal ha direkte henvisning til den eneste bestemmelsen hvor dette er relevant, nemlig bestemmelsen om tap av statsborgerskap ved fravær fra riket. Også i ny lov skal det være tilstrekkelig for å hindre tap av norsk statsborgerskap at botiden i nordisk avtaleland sammenlagt er 7 år innen vedkommende fyller 22 år.
Gjeldende bestemmelse om erverv på grunnlag av 7 års botid i Norge (§ 10 bokstav B) foreslås videreført. Som følge av at meldinger foreslås erstattet med søknader, jf. punkt 4.3.6, skal statsborgerskap også etter særreglene erverves etter søknad. Utvalget påpeker at kravet i § 10 bokstav B nr. 1 om at vedkommende ikke må ha fått statsborgerskap i annet nordisk land etter søknad er problematisk, men ikke direkte i strid med Europarådskonvensjonen av 1997 artikkel 5 nr. 2, som bestemmer at statspartene skal rette seg etter prinsippet om likebehandling av sine borgere, uansett om de er født statsborgere eller har ervervet statspartens statsborgerskap senere. Utvalget mener at bestemmelsens berettigelse må vurderes ved senere forhandlinger med de andre nordiske avtalepartene.
Utvalget foreslår at bestemmelsen om barn som bipersoner skal gjelde tilsvarende for barn av nordiske personer som erverver norsk statsborgerskap etter særreglene for nordiske borgere. Utvalget forstår gjeldende vandelsbestemmelse slik at den kun gjelder straff ilagt i Norge. Vil man utvide vandelsbestemmelsen for nordiske borgere til å omfatte straff idømt i utlandet, må dette, etter utvalgets syn, fremgå av lovens ordlyd.
Bestemmelsen om gjenerverv ved gjenbosetting for tidligere norske borgere som bare har vært borgere av annet nordisk land etter tapet av norsk statsborgerskap (§ 10 bokstav C), foreslås opprettholdt. Også her foreslår utvalget at søkerens barn kan omfattes av foreldrenes erverv, såfremt vilkårene i den ordinære bestemmelsen om barn som bipersoner er oppfylt.
Utvalgets forslag til bestemmelser som oppfyller forpliktelsene i den nordiske avtalen er inntatt i utvalgets forslag til §§ 10 til 13.
9.6 Høringsinstansenes syn
Utvalgets forslag til særbestemmelser for nordiske borgere er ikke kommentert av høringsinstansene.
9.7 Departementets vurderinger
Departementet støtter utvalgets forslag om å innta bestemmelser i ny lov som ivaretar forpliktelsene etter den nordiske avtalen. Utvalgets forslag om å erstatte gjeldende § 10 med fire nye paragrafer kan departementet imidlertid ikke støtte. Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig å innta en bestemmelse i loven om at Kongen kan inngå avtale med de øvrige land, som foreslått i utvalgets forslag til § 10. Etter departementets syn er det også mer pedagogisk å integrere særreglene for nordiske borgere blant lovens øvrige ervervsregler, så langt det er mulig. Dette er også den løsningen som er valgt i den nye finske loven. En slik løsning gjør utvalgets forslag til § 11 overflødig, da innholdet kan innlemmes i bestemmelsen om tap ved fravær fra riket, se punkt 10.4.7 og departementets utkast til § 24.
Departementet kan heller ikke støtte forslaget om å oppheve adgangen til erverv ved melding for nordiske borgere. Etter den nordiske avtalen skal statsborgere i andre nordiske land kunne erverve statsborgerskap ved erklæring (melding). Ved melding inntrer statsborgerskapet når meldingen er kommet inn til rette myndighet. Melderen har et rettskrav på statsborgerskap, såfremt vilkårene er oppfylt. Det kan ikke dispenseres fra vilkårene. Å utskyte ervervstidspunktet til en søknad er behandlet vil derfor være i strid med avtalen. Alternativt til melding kunne man tenke seg at virkningstidspunktet for søknader fra nordiske borgere inntrådte fra søknaden ble innlevert, i motsetning til vedtakstidspunktet som er ervervstidspunktet for øvrige søknader. Selv om en slik ordning ville være akseptabel for de andre nordiske land, vil den kunne bli vanskelig å formidle til publikum. Etter departementets syn vil den heller ikke gi noen god regel. Utvalgets forslag vil dessuten innebære at det blir adgang til å få statsborgerskap etter søknad ad to veier for nordiske borgere; søknad etter de ordinære ervervsreglene, men med kortere botid for nordiske borgere, se punkt 8.13.3 og utkastet til § 13, og søknad etter ervervsreglene fastsatt i henhold til den nordiske avtalen. Vandelskravet vil ikke være sammenfallende i de to bestemmelsene, og det kan ikke oppstilles et språkkrav for dem som omfattes av den nordiske avtalen.
Når det gjelder spørsmålet om man kan begrense særreglene for nordiske borgere til å gjelde personer som ikke har fått statsborgerskapet etter søknad, vil departementet bemerke at det fremgår av Europarådskonvensjonen av 1997 at saklig forskjellsbehandling tillates i ulike situasjoner. Det følger av artikkel 5 og forklaringen til denne i forklarende rapport, jf. punkt 2.6.4, spesielt punkt 40 og 41, at stater kan gi fordelaktig behandling til statsborgere av visse andre land. Departementet antar imidlertid at det i første rekke tenkes på forskjellsbehandling når det gjelder ervervsvilkår, for eksempel kortere botid for nordiske borgere. Det er etter departementets syn mer uklart om forskjellsbehandling kan tillates på den måten at man skiller mellom personer som har fått statsborgerskap ved fødsel og etter søknad. Dette vilkåret bør derfor ikke videreføres ved revisjon av den nordiske avtalen. Departementet foreslår at kravet om at den nordiske borgeren må ha ervervet sitt statsborgerskap etter søknad (naturalisasjon) tas ut i ny lov. Norge vil dermed gi en større krets av nordiske borgere rett til erverv av norsk statsborgerskap ved melding, enn de øvrige nordiske land. Dette antas ikke å være i strid med den nordiske avtalen.
Departementet kan ikke slutte seg til utvalgets synspunkt om at det må fremgå særskilt av ordlyden i ny lov hvis man ønsker at vandelskravet skal omfatte straff idømt i utlandet. Det er forutsatt at det ordinære vandelskravet også omfatter straffbare forhold begått i utlandet, se punkt 8.9.7. Dette må også gjelde vandelskravet for nordiske borgere. Når det gjelder selve vandelskravets utforming, bør man etter departementets oppfatning utforme ordlyden slik at også strafferettslige reaksjoner som ikke anses som straff, idømt utenfor Norge, får betydning.
Etter departementets syn må det anses å følge av den nordiske avtalen at det ikke er anledning til å stille vandelskrav ved gjenerverv av norsk statsborgerskap ved melding for tidligere norske borgere.
Som følge av at prinsippet om ett statsborgerskap foreslås lagt til grunn for ny lov, og borgere fra Finland, Island og Sverige ikke lenger taper sitt statsborgerskap ved erverv av nytt, se punkt 2.5.1, bør det nedfelles et løsningskrav i særreglene for statsborgere fra andre nordiske land. Det betyr at borgere fra Finland, Island og Sveige må søke sine hjemland om løsning før de erverver norsk statsborgerskap ved melding. Dersom melderen har statsborgerskap også i andre land, må vedkommende løses også fra disse.
Bestemmelsene om erverv og gjenerverv av norsk statsborgerskap i henhold til den nordiske avtalen er inntatt i utkastet til henholdsvis §§ 20 og 21.
9.8 Særlig om barn
9.8.1 Gjeldende rett
Se punkt 9.2 om avtalen mellom de nordiske land.
Statsborgerloven § 10 bokstav B siste punktum og § 10 bokstav C siste punktum bestemmer begge at § 5 gjelder tilsvarende. Etter § 5 blir barn av foreldre som erverver statsborgerskap ved melding automatisk norsk. Se nærmere punkt 8.14.2.1 om § 5.
9.8.2 Nordisk rett
Se punkt 9.4. I Sverige får barnet automatisk svensk statsborgerskap ved mor eller fars melding, såfremt mor eller far har foreldreansvaret alene, eller sammen med den andre av foreldrene, som også er svensk borger.
Finland har ingen egen regel om erverv av statsborgerskap for barn i disse tilfellene, hvilket betyr at barnet må søke statsborgerskap etter reglene om erverv som biperson.
På Island erverver barnet automatisk islandsk statsborgerskap ved foreldrenes melding, såfremt det er ugift, under 18 år, og den som erverver statsborgerskapet ved melding har foreldreansvaret.
I Danmark erverver barn av melderen dansk statsborgerskap automatisk, såfremt det godtgjøres at barnet mister annet statsborgerskap ved ervervet. Kravet om løsning gjelder likevel ikke dersom en av foreldrene, som har del i foreldreansvaret, beholder det annet statsborgerskap.
9.8.3 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår at bestemmelsen om barn som bipersoner i utvalgets utkast til § 5 skal gjelde tilsvarende for barn av nordiske personer som erverver norsk statsborgerskap etter særreglene for nordiske borgere. Se nærmere om utvalgets forslag under punkt 8.14.5.
9.8.4 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstanser har knyttet kommentarer til dette forslaget.
9.8.5 Departementets vurderinger
Som det fremgår av punkt 9.7 avviker departementets forslag for nordiske borgere fra utvalgets forslag. Departementet foreslår at gjeldende adgang til å erverve statsborgerskap ved melding opprettholdes for nordiske borgere. En naturlig konsekvens av dette standpunktet er, etter departementets oppfatning, at gjeldende bestemmelse om automatisk erverv for de nordiske borgeres barn også videreføres. Departementet kan ikke se avgjørende argumenter mot dette. Dette er imidlertid intet krav etter den nordiske avtalen, som ikke oppstiller andre krav enn at de ordinære reglene om barn som bipersoner skal være oppfylt. Som følge av 18-årskravet i avtalen, kan ikke barn erverve statsborgerskap som hovedpersoner. Erverver mor eller far norsk statsborgerskap etter 7 års botid, bør også eventuelle barn erverve norsk statsborgerskap, såfremt de også er bosatt i Norge. Skal barna erverve statsborgerskap etter bestemmelsene om biperson etter søknad, jf. utkastets § 17, vil det innebære krav om 2 års opphold i riket. Et krav om 2 års opphold vil som regel være oppfylt, såfremt foreldrene erverver statsborgerskap etter utkastet til § 20.
Gjenerverver foreldrene norsk statsborgerskap etter utkastet til § 21, foreslår departementet at også barna blir norske, såfremt de er bosatt i Norge. Regelen i utkastet til § 17 vil i dette tilfellet innebære at barnet blir norsk 2 år etter foreldrene. En regel om automatisk erverv sikrer at barn og foreldre kan bli norske statsborgere samtidig. Etter departementets syn er det ønskelig at reglene om erverv for barn som bipersoner til foreldrene er de samme, uansett om foreldrene erverver statsborgerskap etter utkastet til §§ 20 eller 21.
Barn av nordiske borgere kan gjenerverve statsborgerskap etter departementets utkast til § 21, dersom det tidligere har vært norsk borger. I disse tilfellene stilles det ikke krav til alder. Det vil imidlertid være sjelden at personer under 18 år fyller vilkårene for gjenerverv.
Som nevnt under punkt 9.7 foreslår departementet løsningskrav i utkastet §§ 20 og 21. Uten et løsningskrav i norsk lov, vil borgere fra Finland, Island og Sverige beholde annet statsborgerskap ved erverv av norsk. Uten en løsningsregel også for barn som bipersoner, vil barn av nordiske borgere få dobbelt statsborgerskap i langt større utstrekning enn etter 1950-loven, og i motsetning til barn av ikke-nordiske borgere som mister annet statsborgerskap ved erverv som biperson til foreldrene etter søknad, jf. utkastet til § 17.
Departementet foreslår at det ikke skal oppstilles krav om at barnet må bo sammen med foreldrene. Et krav om felles bopel kan heller ikke utledes av gjeldende § 5.
Barn som ikke er bosatt i Norge på det tidspunktet foreldrene erverver statsborgerskap ved melding, eller ikke kan dokumentere å være løst på dette tidspunktet, vil ikke omfattes av departementets forslag til automatisk erverv. Om barnet senere bosetter seg i Norge og ønsker norsk statsborgerskap, må det søke statsborgerskap etter utkastet til § 17.
Som etter gjeldende rett foreslås ikke vandelskrav i disse tilfellene. For å omfattes av bestemmelsen om automatisk erverv foreslår departementet at barnet verken er gift eller registrert partner. Fordi samboerforhold for barn under 18 år vil ha liten notoritet, og som oftest være kortvarige, foreslår ikke departementet unntak i slike tilfeller. Departementet foreslår at man ikke kan reservere seg mot automatisk erverv for barnet.
Departementets forslag til bestemmelse om erverv av norsk statsborgerskap for barn av personer som melder seg norske etter utkastet til §§ 20 og 21, er inntatt i utkastet til § 22.