Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 43 (2003-2004)

Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet)

Til innholdsfortegnelse

3 Bakgrunnen for lovforslaget

3.1 Innledning

I de senere år er det kommet en lang rekke endringer og og forslag om endringer i de regelverk som styrer den sivile rettspleien på grunnplanet. En samlet gjennomgang av organiseringsspørsmålene og spørsmålet om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav har imidlertid blitt utsatt i påvente av andre viktige reformer, herunder omorganiseringen av politi- og lensmannsetaten og oppfølging av Domstolkommisjonens utredning, som blant annet medførte opprettelsen av Domstoladministrasjonen.

I 1997 fremla daværende lovrådgiver i Justisdepartementet Knut Helge Reinskou en utredning (senere omtalt som utredningen 1997) om den fremtidige organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet. I utredningen vises særlig til Betalingsinnfordringsutvalgets forslag om direkte innfordring av uimotsagte krav i NOU 1992: 35 og omorganiseringen av politi- og lensmannsetaten (senere vurdert av Politidistriktutvalget i NOU 1999: 10). Det var disse to forholdene som gjorde det nødvendig å foreta en generell gjennomgang av organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet.

Senere utredninger som bør nevnes, og som vil bli gjennomgått i det følgende, er bl.a. utredningene fra Domstolkommisjonen (NOU 1999: 19), Strukturutvalget (NOU 1999: 22), Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000: 22) og Tvistemålsutvalget (NOU 2001: 32), samt Næringslovutvalgets forslag 28. mai 1999 vedrørende samordning av lønnstrekk.

Departementet oppfatter det slik at det i hovedtrekk er enighet om at det trengs en opprydding i organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet, og at også denne delen av rettspleien er en statlig oppgave. Departementet oppfatter det slik at det også er enighet om at det er viktig å ikke miste den lokale tilknytningen, som betyr mye for borgerne i den type saker som behandles på grunnplanet. Kjennskap til lokale forhold er dessuten ofte viktig under utførelsen av oppgavene.

3.2 NOU 1982: 40 Forliksrådsordningen

I sin delutredning NOU 1982: 40 Forliksrådsordningen konkluderte Småkravsutvalget med at forliksrådet burde bestå, og at det burde styrkes ved at sekretariatet skulle ha fast kontorsted og fast åpningstid, samt drive utvidet informasjon og veiledning til publikum i forbindelse med tvister ved domstolene eller lignende. Både departementet og Justiskomiteen var enig i at forliksrådet burde bestå, jf. Ot. prp. nr. 47 (1985-86) og Innst. O. nr. 64 (1985-86). Heller ikke noen av høringsinstansene gikk inn for at forliksrådsordningen burde avvikles. I proposisjonen gikk imidlertid departementet imot forslaget om den utvidede rollen som veilednings- og informasjonskontor. Dette var i tråd med flertallet av høringsinstansene.

Av andre forslag som ble fremsatt i utredningen, nevnes innføringen av en tilsvarsordning slik at det ikke lenger skulle innkalles til møte med en gang, endringer i forliksrådets domskompetanse, og unntaket fra obligatorisk megling i saker der begge parter har vært bistått av advokat.

3.3 NOU 1991: 29 Lensmannsetatens oppgaver og organisering

Justisdepartementet oppnevnte 20. juni 1990 et utvalg for å effektivisere polititjenesten i distriktene («Lensmannsutvalget»). I sin utredning NOU 1991: 29 Lensmannsetatens oppgaver og organisering fremholdt utvalget at et sentralt tiltak for å oppnå effektivisering var å redusere omfanget av de sivile gjøremål og skjerme politioppgavene som lensmannsetatens primærfunksjon. Utvalget antok at det var mulig å overføre de aller fleste sivile oppgavene til enten kommunalforvaltningen eller andre statlige etater. I utredningen ble det lagt til grunn at 30 prosent av arbeidstiden gikk med til sivile gjøremål ved et gjennomsnittlig lensmannskontor. Av dette utgjorde 80 prosent bidragsfogd- og namsmannsoppgaver. Bidragsfogdoppgavene, som ble anslått til å utgjøre 278 årsverk, er siden overført til trygdeetaten. Lensmannsutvalget viste til at namsmannsoppgavene hadde positive bieffekter og konkluderte med at denne oppgaven fortsatt burde ligge i lensmannsetaten. Det ble i den anledning lagt stor vekt på at namsmannsoppgavene ga et inngående kjennskap til distriktet, noe som ville gi fordeler i politiarbeidet. Utvalget antydet også at oppgaven som sekretariat for forliksrådet kunne legges til lensmennene.

3.4 NOU 1992: 35 Effektivisering av betalingsinnfordring m.v.

Betalingsinnfordringsutvalget avga sin utredning NOU 1992: 35 Effektivisering av betalingsinnfordring m.v. i november 1992. Utvalget skulle utarbeide forslag til regler med sikte på en mer effektiv betalingsinnfordring. Utvalget foreslo bl.a. en ordning med direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Forslaget sammenfattes slik i utredningen:

  1. «Krav som først er presentert skriftlig for debitor og der debitor senere har mottatt varsel om tvangsinnfordring, kan fremmes direkte for namsmyndighetene ved begjæring om utlegg. Slike krav er etter forslaget særlig tvangsgrunnlag.

  2. Når utleggsbegjæringen er mottatt, skal namsmannen presentere denne for debitor med oppfordring til å komme med eventuelle innsigelser mot kravet. Dersom innsigelser ikke fremmes, skal utleggssaken fortsette for namsmyndighetene. Utleggssaken følger de vanlige regler om særlige tvangsgrunnlag.

  3. Fremmes heller ikke senere innsigelser, vil utleggsforretning bli avholdt og utlegg tatt.

  4. De saker der skyldneren fremmer innsigelser overfor namsmannen, foreslås overført direkte til forliksrådet hvis innsigelsene fremmes innen den fastsatte frist og kreditor har bedt om slik overføring. Fremmes innsigelsene senere, men før utlegg er tatt, skal saken oversendes forliksrådet eller avsluttes, også da avhengig av om kreditor har bedt om overføring til forliksrådet. Hvis skyldnerens innvending er åpenbart grunnløs, fortsetter utleggssaken.»

Forslaget innebærer at forliksrådsbehandling ikke lenger vil være nødvendig i de saker der skyldneren ikke har innsigelser mot kravet. Utvalget antok at dette ville gjelde mer enn 80 prosent av de sakene som ble behandlet i forliksrådet når en så bort fra avviste, hevede og bortfalte saker.

Under høringen av utredningen ble forslaget om direkte tvangsinndrivelse holdt utenfor. Begrunnelsen var at forslaget ville innebære en vesentlig merbelastning for namsmennene, som også på det tidspunkt var stilt overfor store utfordringer med den nye tvangsfullbyrdelsesloven og gjeldsordningsloven. Til tross for dette uttalte en del høringsinstanser seg om forslaget. Følgende instanser stilte seg positive til forslaget: Finansdepartementet, Brønnøysundregistrene, Forbrukerrådet, Statens Innkrevingssentral, Lensmannen i Ullensaker, Finansieringsselskapenes Forening og Norges Forsikringsforbund. To høringsinstanser var imot forslaget: Norske Inkassobyråers forening og Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner.

Når en beslutning om forslaget er blitt utsatt ytterligere, er det bl.a. fordi en slik ordning vil føre til en så stor forskyvning av arbeidsbelastningen fra forliksrådet til namsmannen at reformen ikke kan gjennomføres uavhengig av en vurdering av organiseringen av forliksrådene.

3.5 Utredningen 1997

3.5.1 Innledning

Utredningen, som ble avgitt i februar 1997, ble som nevnt skrevet av daværende lovrådgiver i Justisdepartementets lovavdeling Knut Helge Reinskou. I mandatet for utredningen, som ble fastsatt av Justisdepartementet 28. mai 1996, het det:

«Departementet ønsker at det utarbeides en plan for organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet, det vil si planet under herreds- og byrettene. Planen skal være så grundig med hensyn til konsekvensutredninger og forslag til lovendringer m m at den gir et godt beslutningsgrunnlag for departementet og forholdsvis enkelt kan vedtas og gjennomføres dersom det blir besluttet å følge planen.

I utredningsarbeidet må det bl a tas hensyn til alminnelige prinsipper for fordelingen av oppgaver mellom stat og kommune, Justiskomiteens uttalelser om organiseringen av namsmannsapparatet i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven og omorganiseringsprosessen innen politi- og lensmannsetaten. Det må bl a tas stilling til om forslaget om adgang til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav i Betalingsinnfordringsutvalgets utredning NOU 1992: 35 Effektivisering av betalingsinnfordring m v bør gjennomføres og hvilke organisatoriske endringer det eventuelt vil forutsette. Det må bl a vurderes hvordan en skal ta vare på tjenestemenn som eventuelt berøres av forslag om omorganiseringer.

Planen bør ikke skissere mer enn et høyst begrenset antall ulike måter å organisere den sivile rettspleien på grunnplanet på i ulike distrikter. På punkter der det er forskjeller i hvilke elementer som inngår i den sivile rettspleien på grunnplanet i ulike distrikter, bør utredningen drøfte mulige endringer.»

3.5.2 Utgangspunkter

Utredningen tar utgangspunkt i noen grunnleggende prinsipper for en samlet plan for den fremtidige organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet:

  • Staten overtar det økonomiske og administrative ansvaret for den sivile rettspleien på grunnplanet i sin helhet.

  • Rettspleiegjøremålene skal i de fleste kommuner fortsatt ivaretas av den geografiske driftsenheten innen politiet som har ansvaret for polititjenesten i kommunen (lensmannsalternativet). I de mest folkerike kommunene må det være et alternativ til lensmannsalternativet.

  • Forslaget om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav gjennomføres, jf. NOU 1992: 35.

  • Forliksrådsordningen skal bestå og sekretariatsfunksjonen legges til den enhet eller det organ som ivaretar namsmannsfunksjonen.

  • Namsmannsavdelingene på førsteinstansnivå i domstolene bør flyttes til grunnplanet.

  • Rettspleiegjøremål bør geografisk sett ikke organiseres i mindre enheter enn kommunene.

3.5.3 Direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav

I utredningen ble det foreslått at Betalingsinnfordringsutvalgets forslag om adgang til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav ble gjennomført. For en nærmere redegjørelse for ordningen vises til punkt 3.4. Lovforslaget i utredningen inneholdt enkelte justeringer i forhold til Betalingsinnfordringsutvalgets lovforslag på bakgrunn av den nære tilknytningen mellom forliksrådets sekretariat og namsmannen som ble foreslått.

3.5.4 Forliksrådene i fremtiden

I utredningen tas det til orde for at forliksrådsordningen skal bestå også i fremtiden, men at staten må overta det økonomiske og administrative ansvaret. Det legges til grunn at sekretariatsfunksjonen ivaretas av et statlig organ som også har andre oppgaver. Om hvilket organ som kunne være egnet, heter det i utredningen (side 27):

«På statens hånd er det namsmannen som utpeker seg som den naturlige enhet for å ivareta sekretariatsfunksjonen for forliksrådet. For det første er det en så stor likhet mellom tvangsfullbyrdelse og forliksrådsbehandling i grunnleggende saksbehandlingsprinsipper og enkelte kontorrutiner at sekretariatsfunksjonen på ingen måte vil virke fremmedartet i forhold til den faglige kompetansen som namsmennene allerede har. For det annet vil forslaget om adgang til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, ..., uansett føre til at forliksrådet får et meget nært forhold til namsmannen. Dersom sekretariatsfunksjonen legges til namsmannen, kan denne ordningen dessuten utformes noe mer rasjonelt enn Betalingsinnfordringsutvalget foreslo, ... . For det tredje har namsmannsapparatet med meget få unntak nøyaktig samme geografiske struktur som forliksrådsordningen.»

I utredningen drøftes kort muligheten for å opprette regionale forliksråd. Det antydes noen muligheter, men disse avvises som for kompliserte, prinsipielt uheldige eller for sentraliserte. Det foreslås imidlertid at de få kommunene som vil få samme sekretariat for forliksrådet, skal ha adgang til å velge felles forliksråd dersom kommunene er enige om det.

3.5.5 Mulige løsninger

I utredningen legges det vekt på en stringent terminologi som vil gi publikum klar og entydig beskjed om hvem som ivaretar hvilke gjøremål.

Videre drøftes det hvilken instruksjonsmyndighet politimesteren skal ha i sivile saker ved lensmannsalternativet. Konklusjonen er at politimestrene bør ha, og trolig allerede har, en vidtgående instruksjonsmyndighet overfor lensmannen i sivile gjøremål. Instruksjonsmyndigheten gir imidlertid ikke, og bør heller ikke gi, politimesteren adgang til å instruere om utfallet i enkeltsaker eller om den generelle forståelsen av de lover som regulerer utfallet av enkeltsaker.

Utredningen drøfter grundig hva som bør være alternativet til lensmannsalternativet. De to mulighetene som drøftes, er herreds- eller byfogder utenfor politiet og underfogder innen politiet. Konklusjonen er, under forutsetning av at utredningens egen skisse med funksjonsbaserte driftsenheter følges, at underfogdmodellen bør velges.

Fra sammendraget av drøftelsen inntas (utredningen side 4):

«Hovedtemaet ... er om alternativet til lensmannsalternativet bør være at det opprettes egne organer utenfor politiet til å ivareta de sivile rettspleieoppgavene på grunnplanet, eller bør være at oppgavene ivaretas av egne enheter innenfor politiet. Fordi svaret på dette spørsmålet for mange trolig vil avhenge av den nærmere utformingen av de to mulige løsningene, gjøres det først rede for hvordan de to løsningsmulighetene nærmere bør utformes:

  • Dersom rettspleiegjøremålene i de mest folkerike kommunene skal ivaretas av organer utenfor politiet, bør det skje i form av egne organer administrert direkte fra Domstolavdelingen i Justisdepartementet på samme måte som domstolene. Som navn på disse organene foreslås herreds- og byfogdkontorer, som er egnet til å gi publikum riktige assosiasjoner om hva slags oppgaver organet har.

  • Dersom rettspleiegjøremålene skal ivaretas av funksjonsbaserte driftsenheter innen politiet der lensmannsalternativet ikke passer, bør det gjøres i form av egne, funksjonsbaserte driftsenheter for disse gjøremålene kalt «underfogdkontorer» under ledelse av en «underfogd». Politimesterens styringsrett skal i prinsippet være den samme som overfor lensmennene. Et underfogddistrikt bør ikke kunne omfatte mer enn én kommune.

Det bør ikke åpnes for tre alternativer (lensmannsalternativet, underfogdløsningen og herreds-/byfogdløsningen), og spørsmålet blir derfor om det er underfogdløsningen eller herreds-/byfogdløsningen som skal utgjøre fogdalternativet til lensmannsalternativet. Noe tvilende og under forutsetning av at det eventuelt gjøres i form av underfogdkontorer på den måten som er skissert ovenfor, konkluderes det med at «den beste løsningen vil være at oppgavene innenfor den sivile rettspleien på grunnplanet legges til politiet i samtlige kommuner».»

3.5.6 Valget mellom de ulike modeller i den enkelte kommune

I utredningen antas at det vil være hensiktsmessig å velge «herreds- eller byfogdløsningen» utenfor politiet i kommuner med mer enn ca. 50 000 innbyggere dersom egne enheter utenfor politiet er alternativet til lensmannsløsningen. «Underfogdløsningen», med underfogdkontorer som funksjonsbaserte driftsenheter innenfor politiet, krever et noe mindre befolkningsgrunnlag. Dersom dette er alternativet til lensmannsløsningen, vil det kunne være hensiktsmessig for distrikter med ned mot 35 000 innbyggere.

3.5.7 Høringen

Utredningen ble sendt på høring til 217 adressater 28. februar 1997 med høringsfrist 10. juni 1997. Den ble også sendt ut til en rekke andre instanser etter henvendelser til departementet. Det kom inn 87 substansielle uttalelser. Høringsinstansenes syn gjennomgås nedenfor i henhold til disposisjonen i utredningen.

Generelt

Følgende høringsinstanser sluttet seg generelt til utgangspunktene i utredningen eller til forslagene i utredningen: Fredrikstad politidistrikt, Follo politidistrikt, Vestoppland politidistrikt, Sandefjord politidistrikt, Kristiansand politidistrikt, Namdal politidistrikt, Troms politidistrikt, Borgarting lagmannsrett, Asker forliksråd, Asker kommune, Sandefjord kommune, Fræna kommune og Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon. Av generelt negative uttalelser nevnes: Underfogden i Holmestrand, Bamble forliksråd og Hovedstevnevitnet i Porsgrunn.

Forholdet mellom stat og kommune

Hovedstevnevitnet i Porsgrunn foreslo at namsmanns- og forliksrådssekretærfunksjonen ble lagt til kommunekassen. For øvrig var det ingen høringsinstanser som tok til orde for at namsmannen eller hovedstevnevitnet bør være kommunale.

Bør sivile oppgaver ligge til lensmennene/politiet

Majoriteten av høringsinstansene støttet at politiet også har sivile oppgaver. Noen av høringsinstansene var imidlertid med ulik styrke imot dette utgangspunktet. Det gjelder Nord-Jarlsberg politidistrikt, Notodden politidistrikt, Trondheim politidistrikt, Trondheim byfogdembete og Norske Inkassobyråers Forening.

Valg av fogdalternativ

Det var også en rekke høringsinstanser som hadde synspunkter på valg av fogdalternativ for kommuner der lensmannsalternativet ikke passer. De som eksplisitt støttet underfogdalternativet innenfor politiet, var Follo politidistrikt, Oslo politidistrikt, Kristiansand politidistrikt, Sandefjord politidistrikt, Politihøgskolen, Statens Innkrevingssentral, Den Norske Advokatforening og Norges Lensmannslag. I tillegg ble forslaget implisitt støttet av en rekke høringsinstanser.

Følgende høringsinstanser mente at alternativet til lensmannsalternativet burde være egne organer utenfor politiet: Sarpsborg politidistrikt, Bergen politidistrikt, Troms politidistrikt, Borgarting lagmannsrett, Asker og Bærum herredsrett, Skien og Porsgrunn byrett, Stavanger byfogdembete, Bergen byfogdembete, Trondheim byfogdembete, Underfogden i Fredrikstad, Sarpsborg forliksråd, Skedsmo forliksråd, Asker forliksråd, Tromsø forliksråd, Den norske Bankforening, Etatsansattes landsforbund og Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner.

Enkelte høringsinstanser må forstås slik at det noen store steder bør være mulig å ha fogder utenfor politiet selv om det andre steder blir fogder som funksjonsbaserte driftsenheter innen politiet. Dette gjelder Fredrikstad politidistrikt, Fjordane politidistrikt, Oslo byfogdembete, Bergen byfogdembete, Oslo kommune, Norges Juristforbund og Politiembedsmennenes landsforening.

Politimestrenes instruksjonsmyndighet

Dette var et av de emnene som utløste flest uttalelser. Følgende høringsinstanser sa seg fornøyd med utredningens vurdering av politimesterens instruksjonsmyndighet: Halden politidistrikt, Follo politidistrikt, Kristiansand politidistrikt og Norges lensmannslag. Borgarting lagmannsrett mente at skissen gir politimesteren en for vid instruksjonsmyndighet. Politiembedsmennenes landsforening, politimestrene i Kontaktutvalget og Inntrøndelag politidistrikt mente at politimesteren må ha full instruksjonsmyndighet. Flere politidistrikter gikk inn for at loven burde utpeke politimesteren som namsmann, hovedstevnevitne og forliksrådssekretær m.m., blant annet fordi det ville gi full instruksjonsmyndighet.

Direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav

Et flertall av de høringsinstansene som uttalte seg om det, mente at det burde åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte pengekrav. Følgende var for forslaget: Finansdepartementet, det daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet, Forbrukerrådet, Statens Innkrevingssentral, Oslo byfogdembete, Stavanger byfogdembete, Trondheim byfogdembete, Asker forliksråd, Våle kommune (forliksrådet), Melhus kommune (i samsvar med forslag fra forliksrådet), Underfogden i Fredrikstad, Den norske Bankforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Forsikringsforbund og Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag (nå Politiets Fellesforbund). Politidistriktene var også gjennomgående for forslaget.

Følgende høringsinstanser var skeptiske til forslaget: Drammen forliksråd, Holmestrand forliksråd, Hovedstevnevitnet i Porsgrunn, Steinkjer forliksråd, Den Norske Advokatforening, Norske Inkassobyråers Forening, Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner (SFH) og Arne Netteland (tidligere formann i SFH).

3.6 NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet (Domstolkommisjonen)

Domstolkommisjonen la i sin utredning NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet til grunn at en vurdering av forliksrådsordningen som sådan falt utenfor kommisjonens mandat, og ga ikke uttrykk for noe standpunkt til om ordningen burde opprettholdes. Kommisjonen viste til at Strukturutvalget ville vurdere sentrale aspekter ved forliksrådenes virksomhet. Fra Domstolkommisjonens utredning inntas følgende om administrasjonen av forliksrådene (punkt 11.3.1.2):

«Utgangspunktet for kommisjonen er at det sentraladministrative organ som har ansvaret for herreds- og byrettene, lagmannsrettene, Høyesterett - og eventuelt særdomstolene, ... også bør ha ansvaret for forliksrådene. Synspunktet er at hovedansvaret for administrasjonen av alle (alminnelige) domstoler så vidt mulig bør være samlet hos ett og samme forvaltningsorgan. ...

- - -

Å la en eventuell Domstoladministrasjon administrere forliksrådene kan imidlertid bli problematisk hvis sekretariatsfunksjonen for forliksrådene skal tilligge politiet, slik det foreslås i Reinskou-utredningen, siden Justisdepartementet fortsatt vil ha funksjonen som sentraladministrasjon for politiet. Organiseringen av sekretariatsfunksjonen bør på den annen side ikke få avgjørende innflytelse på hvorledes den sentrale administrasjon av forliksrådene bør være. ...

- - -

Når lensmannen mange steder har vært sekretær for forliksrådet, har det vært med på å gi lensmannsetaten et sivilt preg som den tradisjonelt har hatt. Lensmannens politigjøremål overlapper ikke gjøremålene som sekretær for forliksrådet. Forliksrådet behandler bare sivile tvister, ikke straffesaker, og heller ikke tvister reist mot det offentlige eller saker om sivil verneplikt.

Lensmannsetaten er i de senere år blitt integrert i politiet, og omfanget av sivile oppgaver er generelt redusert. Å opprettholde lensmannen som sekretær for forliksrådet kan medføre at skillet mellom politi og rettspleie ikke framstår klart. Det er fare for at skillet kan bli mer utvisket jo sterkere lensmannen blir integrert i den ordinære politiorganisasjon. Særskilte avdelinger for forliksrådssekretariater ved politistasjonen i de større byene kan virke i samme retning. Blir ressursinnsatsen i forliksrådene avhengig av politimesterens prioritering av budsjettmidler eller arbeidsinnsats, kan det gjøre den sivile rettspleie på grunnplanet avhengig av en løpende vurdering i forhold til behovet for å bekjempe kriminalitet. Det kan også bli en tendens til at forliksrådet holder møte der sekretariatet holder til, og det virker uheldig om partene skal møte på politistasjonen for mekling i sine sivile tvister.

På denne bakgrunn bør det overveies nærmere hvilke sekretariatsløsninger som best kan tilfredsstille de ulike hensyn. I disse overveielsene bør man ta med et alternativ med lokalt baserte, felles sekretariater for forliksrådet og andre meklingsinstitusjoner. En løsning som kommisjonen finner særlig interessant å få vurdert, er at forliksrådet får felles sekretariat med konfliktrådet.»

De fleste høringsuttalelsene til Domstolkommisjonens utredning støttet forslaget om at staten overtar ansvaret for forliksrådene. De nevnes ikke her. De som gikk imot og mente dagens ordning burde opprettholdes, var: Flå kommune, Gol kommune, Hol kommune, Nes kommune, Ål kommune, Lier kommune, Bamble kommune, Hol forliksråd og Mandal forliksråd. Steinkjer forliksråd mente dagens ordning prinsipalt bør bestå. Alternativt foreslås regionale forliksråd som kan dekke en befolkning på ca. 30 000 mennesker.

De fleste høringsinstansene støttet også synspunktet om at sekretariatsfunksjonen bør utredes nærmere og at funksjonen ikke bør ligge hos lensmannen. Det var kun to høringsinstanser som ga uttrykk for avvikende synspunkter: Stjør- og Verdal sorenskriverembete («Eg vil ta avstand frå at lensmannen si stilling som sekretær for forliksrådet kan føre med seg at skiljet mellom politi og rettspleie ikkje fremstår som klart.») og Nissedal kommune («Eg er ikkje kjent med erfaringar for at det noko tid har vore problem med at lensmannen har hatt både politimessige og sivile gjeremål.»). Det var flere som støttet tanken om et felles sekretariat for forliksrådet og konfliktrådet.

Domstolkommisjonens utredning ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 44 (2000-2001) Om lov om endringer i domstolloven m.m. (den sentrale domstoladministrasjon og dommernes arbeidsrettslige stilling). Kommisjonens råd ble langt på vei tatt til følge, men den sivile rettspleien på grunnplanet ble ikke behandlet i proposisjonen.

3.7 NOU 1999: 22 Domstolene i første instans (Strukturutvalget )

I korte trekk foreslår Strukturutvalget i sin utredning NOU 1999: 22 Domstolene i første instans at namsmannsavdelingene på herreds- og byrettsnivå (tingrettsnivå) flyttes fra domstolene til «grunnplanet». Videre støttes forslaget om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, jf. punkt 3.4 og 3.5.3. Utvalget er imot en sammenblanding av politimessige og sivile gjøremål og ønsker derfor ikke at forliksrådets sekretariat legges til lensmannen. Utvalget lanserer tanken om etablering av «distriktsfogder» utenfor politiet som kan ivareta bl.a. namsmannsfunksjonen i hele landet. Utvalget foreslår videre at megling i konfliktråd og forliksråd samordnes, og mener det bør vurderes om virksomheten ved disse kan slås sammen slik at det etter mønster av den nåværende organisasjonsmodell for konfliktrådene blir opprettet ett meglingskontor på grunnplanet, og at det til dette kontoret blir tilknyttet flere lokale meglere med forskjellig kompetanse.

De få høringsinstansene som uttalte seg om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, støttet forslaget.

Når det gjelder blanding av sivile og politimessige gjøremål, gikk følgende høringsinstanser imot Strukturutvalgets forslag om at disse må skilles: Agder lagmannsrett, Halden sorenskriverembete, Heggen og Frøland sorenskriverembete, Oslo skifterett og byskriverembete, Vinger og Odal sorenskriverembete, Solør sorenskriverembete, Nord-Østerdal sorenskriverembete, Hallingdal sorenskriverembete, Kragerø sorenskriverembete, Hardanger sorenskriverembete, Voss sorenskriverembete, Indre Sogn sorenskriverembete, Ytre Sogn sorenskriverembete, Søre Sunnmøre sorenskriverembete, Romsdal sorenskriverembete, Orkdal sorenskriverembete, Gauldal sorenskriverembete, Fosen sorenskriverembete, Stjør- og Verdal sorenskriverembete, Brønnøy sorenskriverembete, Vesterålen sorenskriverembete, Nissedal kommune, Seljord kommune, Vest-Telemark Rådet (samarbeidsorgan for Vest-Telemark kommunene Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke og Vinje), Norges lensmannslag, Politiets fellesforbund, Oslo politidistrikt, Asker og Bærum politidistrikt, Politimesteren i Larvik, Politimesteren i Haugesund, Sogn politidistrikt. Politimesteren i Namdal og Statens Innkrevingssentral. Begrunnelsene varierte, men gikk stort sett ut på at en hadde gode erfaringer med lensmannsordningen, at denne organisasjonsformen ga fordeler både for politiarbeidet og de sivile gjøremålene, og at ordningen var kostnadseffektiv.

Følgende instanser var enige i forslaget om atskillelse av politimessige og sivile gjøremål: Indre Follo herredsrett, Ytre Follo sorenskriverembete, Nedre Romerike herredsrett, Sør-Østerdal sorenskriverembete, Midhordland sorenskriverembete, Trondheim byfogdembete, Sarpsborg forliksråd, Fauske forliksråd, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Troms, Nord-Jarlsberg politidistrikt, Politimesteren i Nordmøre, Uttrøndelag politidistrikt, Lofoten og Vesterålen politimesterembete, Troms politidistrikt, Den norske Bankforening, Den norske dommerforening, Norges Juristforbund, Sparebankforeningen og Kommunenes Sentralforbund. Også her varierte begrunnelsene, fra det prinsipielle til en engstelse for at politioppgavene skal bli skadelidende.

På bakgrunn av Strukturutvalgets utredning la Justisdepartementet frem St.meld. nr. 23 (2000-2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden. Heller ikke her ble den sivile rettspleien på grunnplanet tatt opp.

3.8 Næringslovutvalget

Næringslovutvalget fremsatte 28. mai 1999 et forslag med henblikk på å redusere arbeidsgiveres omkostninger ved lønnstrekk ved å samordne innkrevingen hos namsmennene. Utvalget pekte i forslaget på at arbeidsgivere i verste fall må forholde seg til flere forskjellige namsmenn. Fra forslaget inntas:

«Næringslovutvalget ønsker en samordning av samtlige namsmyndigheter slik at arbeidsgiver kun får ett kontaktpunkt for innbetaling av lønnstrekk. Da kan alle krav mot samme arbeidstaker samkjøres til ett felles krav på én giro som skal betales til én sentral. Tilsvarende blir det kun ett trekk arbeidsgiver må korrigere i forhold til namsmyndighetenes pålegg.

Næringslovutvalget foreslår at det etableres en felles innkrevingssentral som samordner alle kravene mot den enkelte arbeidstaker. Næringslovutvalget ser det som mest realistisk at man gjennomfører dette ved å utvide SI til en landsdekkende sentral slik at alle namsmyndighetene melder sine krav til denne.

Dette forslaget innebærer at innkrevingssentralen også vil fungere som felles regnskapssentral slik at alle pengeoverføringene går til en instans. Sentralen vil videreføre pengene til rette kreditor, noe som vil lette arbeidet for både arbeidsgiver, eventuelt skyldner, og kreditor.»

Spørsmålet om samordning av lønnstrekk ble berørt i et høringsnotat fra Justisdepartementet i 2000 om registrering av lønnstrekk i Løsøreregisteret. Arbeidet ble stilt i bero i påvente av en avklaring av organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet. Når organiseringen av namsmannsapparatet er fastlagt, vil en lettere kunne gå videre med spørsmålet om samordning av lønnstrekk, jf. punkt 6.3 siste avsnitt.

3.9 Politireformen

Med bakgrunn i St.meld. nr. 22 (2000-2001) Politireform 2000 - Et tryggere samfunn er omstillingsprosessen i politidistriktene på det nærmeste sluttført. 54 politidistrikter er redusert til 27, og det er lagt vekt på organisatoriske, tekniske og ledelsesmessige tilpasninger. Reformarbeidet er lagt opp i forhold til meldingens tre hovedmål: en politi- og lensmannsetat som mer effektivt forebygger og bekjemper kriminaliteten, som er mer tjenesteytende og publikumsorientert og som arbeider mer kostnadseffektivt.

Grunnlaget er nå lagt for en videreutvikling av politi- og lensmannsetaten. Gjennom reformen er politidistriktene gjort mer fleksible, selvbærende og kompetente. Mer enn 400 årsverk er omdisponert til publikumsrettet eller operativ tjeneste. Både de politifaglige, forvaltningsmessige og sivile oppgavene har blitt styrket. Den i alt vesentlige del av gevinstrealiseringen ble gjennomført i 2002, men fortsetter også i 2003-2004.

Mulighetene som nå er gitt politidistriktene til å etablere solide fagmiljøer innenfor flere områder, er en positiv effekt av reformen. I tillegg arbeides det kontinuerlig med kompetanseoppbygging ut fra sentrale og lokale kompetansekrav.

Lensmannsetaten har både lovmessig og tradisjonelt hatt særlig kompetanse på de sivile gjøremålene. Kombinert med tilpassede støttesystemer har dette åpenbart effektivisert de sivile gjøremålene de senere år. Kvaliteten på arbeidet har vært gjennomgående god. Etter politireformen ser en muligheter for ytterligere effektivisering av fagområdet delvis gjennom etablering av sterke lokale fagmiljøer og delvis ved en ressursmessig styrking som følge av omdisponeringer i politidistriktene.

3.10 NOU 2001: 32 Rett på sak (Tvistemålsutvalget)

Tvistemålsutvalget har gjennomført den grundigste vurderingen av forliksrådene og deres virksomhet i den senere tid. Utvalget gjennomførte blant annet to undersøkelser for å skaffe et oppdatert erfaringsgrunnlag. Undersøkelsene besto av en spørreundersøkelse blant brukere av forliksrådet og en mer juridisk anlagt gjennomgang av dommer fra utvalgte forliksråd. Tvistemålsutvalget går i sin utredning NOU 2001: 32 Rett på sak imot å endre forliksrådene i retning av regulære domstoler med jurist som formann. Utvalget går videre inn for en overføring av det administrative ansvaret til Domstoladministrasjonen, og mener det er naturlig at forliksrådene gis en formell forankring i den nasjonale sivile domstolsorganisasjonen. Utvalgets erfaring er at store forliksråd generelt sett fungerer bedre enn små, og utvalget ønsker derfor større forliksrådskretser.

Tvistemålsutvalget mener at megling i forliksrådet bør være frivillig, også der forutgående behandling i forliksrådet i dag er en forutsetning for å bringe saken inn for tingretten. Utvalget tror ikke det vil få noen dramatisk virkning for saksmengden i tingrettene. Tvistemålsutvalget går også inn for en vesentlig innskrenkning i forliksrådenes domskompetanse. Fra utvalgets sammendrag inntas følgende (NOU 2001: 32 Bind A punkt 3.2.10):

«... Etter utvalgets mening bør forliksrådet fortsatt være en viktig meklingsinstitusjon, men utvalget kan ikke se at det er riktig eller behov for at mekling i forliksrådet opprettholdes som obligatorisk vilkår for saksanlegg ved tingrett. Frivillighet vil være egnet til å styrke forliksrådets funksjon som meklingsorgan ved at det vil bidra til en sakssammensetning hvor det er større muligheter til å oppnå reelle resultater ved mekling. Frivillighet vil også gi den beste grenseflate mot andre konfliktløsningstilbud, og mot reglene om rettsmekling og småkravsprosess ved de ordinære domstoler.

Forliksrådets domskompetanse drøftes inngående. Det pekes på generelle hensyn og på menneskerettslige krav. Det er utvalgets konklusjon at forliksrådet bør ha domskompetanse hvis begge parter samtykker og hvis vilkårene for forfallsdom er oppfylt. Videre bør forliksrådet ha domskompetanse hvis klagemotparten i saker om pengekrav ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart uholdbare innsigelser. Det medfører at hvis det er en reell tvist, vil forliksrådet ikke ha domskompetanse. Ett av utvalgets medlemmer mener at forliksrådet også bør ha domskompetanse i tvistesaker hvis tvistesummen er under 2 G.»

Tvistemålsutvalget tar ikke uttrykkelig stilling til muligheten for å åpne for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, men fremholder enkelte momenter som kan trekke i retning av ikke å gå inn for det (NOU 2001:32 Bind A punkt 10.9.5.6). Utvalget peker på muligheten for en nærmere tilknytning mellom forliksrådsbehandlingen og tvangsinndrivelsen på en måte der forliksrådsbehandlingen kommer først. Det foreslår dessuten at formannen skal kunne avsi uteblivelsesdommer på egen hånd. Utvalget fremhever betydningen av meglinger om nedbetalingsordninger og fremholder at det er en fordel med dagens system at en får en bindende avgjørelse av kravet før tvangsfullbyrdelsen påbegynnes.

Utvalgets forslag til ny tvistelov innebærer en total omskriving av saksbehandlingsreglene for forliksrådet, dels på bakgrunn av utvalgets syn på reformbehovet og dels for å tilpasse reglene til lovforslaget for øvrig. Som en blant flere reformer foreslås det at stevnevitner ikke lenger skal kunne møte som fullmektig i forliksrådet. I stedet skal kommunene oppnevne utvalg av faste møtefullmektiger.

Departementet vil allerede i proposisjonen her varsle om sin holdning til de to hovedspørsmålene om i hvilken utstrekning det skal være en forutsetning for å bringe en sak inn for tingretten, at den har vært forsøkt løst i forliksrådet, og om hvilken domskompetanse forliksrådene bør ha, jf. punkt 6.5.5. Spørsmålet om det bør åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, er drøftet i punkt 6.2. Utvalgets forslag om utvalg av faste møtefullmektiger gir en løsning på et problem som bør løses i forbindelse med de øvrige forslagene i proposisjonen her, jf. punkt 6.5.4. For øvrig vil utvalgets forslag bli behandlet i proposisjonen om ny tvistelov.

3.11 NOU 2000: 22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune (Oppgavefordelingsutvalget)

Oppgavefordelingsutvalget konkluderer i sin utredning NOU 2000: 22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune med at staten bør overta ansvaret for den sivile rettspleien på grunnplanet i sin helhet. Fra utredningen inntas (punkt 9.9.1):

«Utvalget mener at i tråd med prinsippet om at det er et nasjonalt ansvar å sørge for rettssikkerhet og trygghet for innbyggerne, gjennom politivesenet, rettsapparatet og forsvaret bør staten overta det økonomiske og administrative ansvaret for den sivile rettspleien på grunnplanet i sin helhet, jf. utvalgets retningslinje 3 for oppgavefordeling. Dette innebærer at staten må overta ansvaret for forliksrådene og dessuten ansvaret for hovedstevnevitnefunksjonene og namsmannsfunksjonene de stedene der disse funksjonene i dag ivaretas av kommunen.»

I St.meld. nr. 31 (2000-01) Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling viste Kommunal- og arbeidsdepartementet til at Justisdepartementet var enig i at staten burde overta det økonomiske og administrative ansvaret for den sivile rettspleien på grunnplanet i sin helhet, og til at Justisdepartementet ville arbeide videre med spørsmålet når strukturen for herreds- og byrettene og ordningen for administrasjonen av domstolene var fastlagt.

3.12 Arbeidsgruppen om endringer i politiloven

Justisdepartementet nedsatte høsten 2002 en arbeidsgruppe for å gjennomgå behovet for enkelte endringer i politiloven. I sin «Rapport om endringer i politiloven» januar 2003 foreslo arbeidsgruppen flere endringer, bl.a. endringer i politiloven § 16 om politidistriktenes inndeling i mindre geografiske områder. Arbeidsgruppen foreslo at politistasjonsområder ble nevnt på linje med lensmannsdistrikter og at det uttrykkelig ble nevnt at lensmannsdistriktene og politistasjonsområdene skulle ledes av henholdsvis en lensmann og en politistasjonssjef. Myndigheten til å fastsette den geografiske inndelingen burde flyttes fra Kongen til departementet. Arbeidsgruppen foreslo også at politiloven § 17 om polititjenesten i lensmannsdistrikter ble opphevet fordi det i dag ikke var noe behov for en slik bestemmelse ettersom lensmannsdistriktet nå er «en ordinær driftsenhet og lensmannen er driftsenhetsleder på samme måte som politistasjonssjefene» (side 30).

Rapporten var på høring våren 2003. I høringsbrevet ble det varslet om at de forslagene som det er redegjort for ovenfor, ville bli vurdert i forbindelse med vurderingen av den sivile rettspleien på grunnplanet. Under høringen kom ulike syn på forslagene til uttrykk. Norges Lensmannslag mente at myndigheten til å fastsette distriktsreguleringen burde bli liggende hos Kongen. Politiets Fellesforbund, Norsk tjenestemannslag og enkelte politidistrikter støttet forslaget. Noen mente kompetansen burde ligge hos politimesteren eller i Politidirektoratet. Østfold politidistrikt fremholdt at utformingen av bestemmelsen måtte ses i sammenheng med organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet. Lensmannslaget var mot opphevelse av politiloven § 17. Østfold politidistrikt var skeptisk. Sør-Trøndelag politidistrikt mente en måtte avvente utfallet av arbeidet med organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet. Politiets Fellesforbund og Norsk tjenestemannslag støttet forslaget.

Oslo politidistrikt benyttet anledningen til å gi uttrykk for et annet syn på spørsmålet om overføring av namsmannsoppgaven til politiet enn under høringen av utredningen 1997. Hordaland politidistrikt grep fatt i arbeidsgruppens utsagn om at den forutsatte at «det stilles krav om kompetanse på namssaker for å kunne tiltre som leder for et politistasjonsområde» (side 29) og uttalte at det «vil selvfølgelig være en fordel om driftsenhetsledere i sin alminnelighet har kompetanse innen alle gjøremål som utføres ved driftsenheten, men vi kan vanskelig se tungtveiende grunner for at det skal stilles særskilte krav til alle driftsenhetsledere om at de skal ha særskilt kompetanse på namssaker».

3.13 Føringer fra Stortinget

Etter en henvendelse fra Kommunenes Sentralforbund drøftet Justiskomiteen forliksrådenes tilknytning til staten i Innst. O. nr. 62 (1989-90) om lov om endringer i rettergangslovgivningen. Fra drøftelsen inntas (innstillingen side 6):

« Flertallet ... viser til at komiteen under behandlingen av saken har avholdt et møte med Kommunenes Sentralforbund hvor man bl.a. drøftet forholdet mellom statlig og kommunalt ansvar for forliksrådene. Dette flertall finner ikke grunn til å reise spørsmål ved dagens organisering av forliksrådet. Det vises til at den foreslåtte økning av rettsgebyret vil gi kommunene full dekning for utgiftene ved driften av forliksrådene, og at dagens organisering fremstår som en hensiktsmessig ordning. ...»

Under arbeidet med konfliktrådsloven uttalte Justiskomiteen imidlertid i Innst. O. nr. 21 (1990-91) side 5:

« Komiteen finner det naturlig at ordningen med konfliktråd evalueres etter en tid slik at man får en kontroll med om en kommunal organisering fungerer effektivt, eller om andre organiseringsformer bør foretrekkes. I denne forbindelse bør også muligheten for å opprette en statlig «konfliktløsningsenhet» på lokalplanet vurderes. Det kan i så tilfelle være naturlig også å vurdere forliksrådenes tilknytning.»

Lensmannsutvalgets synspunkter ble referert i St.meld nr. 23 (1991-92) om bekjempelse av kriminalitet. I Innst. S. nr. 192 (1991-92) drøftet Justiskomiteen om det er hensiktsmessig med sivile gjøremål for lensmannsetaten. Fra drøftelsen inntas (innstillingen side 20):

«Komiteen viser til at lensmannsetaten har politimessig ansvar i sitt geografiske ansvarsområde samtidig som den har sivile oppgaver for lokalsamfunnet. Komiteen vil peke på at de sivile oppgaver gir lensmannsetaten en politimessig fordel i og med at de gjennom dette får et godt kjennskap til de lokale forhold. Nå er EDB innført i etaten, og dette har ført til store arbeidsmessige effektiviseringsgevinster. Nye sivile oppgaver bør vurderes lagt til lensmannsetaten dersom de gir etaten bedre innsikt i de politimessige oppgaver og styrker tjenestene overfor befolkningen.

Etter komiteens oppfatning utføres både de politimessige og de sivile oppgaver på en god måte i lensmannsetaten i dag ut fra de ressurser og forutsetninger som foreligger. Komiteen mener at lensmannsetaten generelt sett har en god struktur som gir lokal tilknytning og et nært forhold til publikum.»

I Innst. O. nr. 72 (1991-92) om lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring sluttet Justiskomiteen seg til departementets vurdering av organiseringen av namsmannsfunksjonen idet komiteen uttalte at den var «enig i at det er prinsipielt uheldig at namsmannsfunksjonen, som en del av rettsvesenet og en statlig oppgave, er ivaretatt av kommunalt ansatte», jf. innstillingen side 16 og Ot.prp. nr. 65 (1990-91) side 81.

I budsjettinnstillingen B.innst. S. nr. 4 (1995-96) understreket Justiskomiteen at «dei sivile gjeremåla i lensmannsetaten, som til dømes namsmannsfunksjon, bistand til skifteretten ved arvemeldingar og dødsbu samt ansvar for båtregistrering har stor verd i tilhøvet til publikum».

Justiskomiteen uttalte i Innst. S. nr. 241 (2000-2001) om Politireform 2000. Et tryggere samfunn at den imøteser en rask avklaring av organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet, jf. innstillingen side 5. Komiteen gir imidlertid ikke signaler om hvilke løsninger som bør velges. Stortinget hadde ikke anmerkninger om den sivile rettspleien på grunnplanet under behandlingen av Ot.prp. 44 (2000-2001) Om endringer i domstolloven m.m. (den sentrale domstoladministrasjon og dommernes arbeidsrettslige stilling) eller St.meld. nr. 23 (2000-2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden.

I budsjettinnstillingen Budsjett-innst. S. nr. 4 (2003-2004) redegjorde Justiskomiteen for hvordan den mener dagens desentraliserte struktur kan beholdes samtidig som antallet driftsenheter reduseres (innstillingen side 42-43):

« Komiteen viser til at det var regjeringen Stoltenberg som i St.meld. nr. 22 (2000-2001) ønsket å redusere antall driftsenheter i politidistriktene for å minske kontrollspennet til politimesteren. Komiteen ser at slik omorganisering kan være nødvendig stedvis i flere politidistrikt, og at det dertil kan frigjøre administrative ressurser til operativ innsats. Det er stor forskjell på hvor mange ansatte det er på de enkelte lensmannskontorer. Noen få kontorer har en lensmann som eneste polititjenestemann. Lensmannens administrative ansvar (økonomi, ansvar for virksomhetsplan mv.) og arbeidsgiveroppgaver, som i dag ligger til stillingen i enkelte nåværende lensmannsdistrikt, bør kunne samles hos enkelte lensmenn der det er faglig hensiktsmessig.

Komiteen vil imidlertid understreke målet om et publikumsnært og utadrettet politi. Politireformen fase 2 må ikke medføre at tjenestesteder (lensmannskontor/politistasjoner) nedlegges. Det er etter komiteens mening en klar målsetting at politiet ikke svekker sin nåværende tilstedeværelse i kommunene. Ikke minst er det viktig der det er mulig at de ansatte på lensmannskontoret kjenner de lokale ungdomsmiljøene. Slik kunnskap er ofte en forutsetning for å kunne forebygge kriminalitet og for å kunne gripe inn raskt og på riktig måte der ungdom er på vei inn i ruspregede og kriminelle miljøer. Det er ikke minst av stor betydning at tjenestemenn tilknyttet nærmiljøet driver forebyggende arbeid knyttet opp mot skoler, idrettsforeninger og ungdomsklubber. Lokalkunnskap og nærhet til befolkningen bidrar til økt trygghet for alle. På den måten sikres den norske desentraliserte politimodellen.

Komiteen går inn for at betegnelsen lensmann opprettholdes også på de tjenestesteder som ikke lenger blir en egen driftsenhet. Dette innebærer at lensmannsfunksjonen, slik publikum og kommunene kjenner den, bevares. Opprettholdelse av lensmannsbetegnelsen kan også bidra til å sikre rekrutteringen til de mindre lensmannskontorene. Komiteen vil presisere at betegnelsen lensmann for en av tjenestemennene på et lensmannskontor som ikke er driftsenhet, ikke medfører at det innføres et nytt ledernivå i politidistriktet. Leder-, arbeidersgiver- og personalansvaret skal tilligge den som er leder av vedkommende driftsenhet.

Komiteen understreker at de sivilrettslige og straffeprosessuelle funksjoner som ligger til lensmennene som sådan, ikke skal endres som en følge av politireformen fase 2. Selv om en endring i arbeidsoppgaver som nevnt kan få lønnsmessige implikasjoner ved nyansettelse av lensmenn som ikke lenger er tillagt driftslederansvar, forutsetter komiteen at endringen ikke vil ha negativ lønnsmessig betydning for allerede ansatte lensmenn.»

Til toppen
Til dokumentets forside