Ot.prp. nr. 43 (2003-2004)

Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet)

Til innholdsfortegnelse

4 Fremmed rett

4.1 Danmark

Danmark har ikke noen ordning som svarer til forliksrådsordningen i Norge. Forliksmegling i sivile saker foregår i det ordinære domstolssystemet. Forliksmegling i første instans er obligatorisk med mindre det på grunn av sakens beskaffenhet, partenes forhold eller liknende omstendigheter på forhånd må antas at megling vil være forgjeves.

Under forliksforhandlingene kan dommeren gi en tilkjennegivelse av hva en eventuell dom vil gå ut på. Partene kan dermed velge om de vil avslutte saken med et forlik. En tilkjennegivelse kan gis muntlig eller skriftlig. Hvor inngående begrunnelsen for tilkjennegivelsen skal være, beror på sakens omfang og karakter. De rettslige vurderinger skal begrunnes på samme måte som i en dom, mens det stilles lempeligere krav til beskrivelse av faktum. Tilkjennegivelser etter dansk mønster er fremmedartet etter tradisjonell norsk rettspleie. Ordningen har paralleller til rettsmegling hvor det er gjennomført en prøveordning ved flere tingretter. Som et ledd i rettsmeglingen kan dommeren antyde mulige løsninger på tvisten, men kan som hovedregel ikke fortsette som dommer i saken etter mislykket megling.

Retten kan gjennomføre megling allerede under sakens forberedelse, men ofte foretas megling først når prosedyren er avsluttet, umiddelbart før saken tas opp til doms. Blant annet etter norsk forbilde gjennomføres en forsøksordning med frivillig rettsmegling i sivile saker ved enkelte domstoler. Danmarks ordinære sivilprosesslov innholder ikke særregler for krav av mindre verdi. Danmark har således ingen småkravsprosess. Som alternative tilbud om konfliktløsning har en en rekke nemnder på forskjellige områder, blant annet en alminnelig forbrukerklagenemnd.

Tvangsfullbyrdelse av sivile krav gjennomføres som hovedregel ved «fogedretterne», som er en særlig avdeling av byrettene. Offentlige fordringshavere kan få tvangsfullbyrdet pengekrav gjennom offentlige «pante- og toldfogeder».

I sivile saker kan forkynning av prosessuelle meddelelser blant annet skje ved «stævningsmandsforkyndelse». Slik forkynning skjer ved faste stævningsmenn som er beskikket av retten i hver enkelt rettskrets.

4.2 Sverige

I Sverige er det ingen ordning som tilsvarer forliksrådet. Justitiedepartementet i Sverige har ved forespørsel om dette henvist til virksomheten som bedrives av Allmänna reklamationsnämnden. Nemnden kan prøve tvister mellom forbrukere og næringsdrivende, men kan ikke treffe bindende avgjørelser. Mange næringsdrivende har imidlertid gjennom sine bransjeorganisasjoner påtatt seg å følge nemndens avgjørelser. Avgjørelsene kan ikke påklages.

Justitiedepartementet peker dessuten på de særskilte bestemmelsene som gjelder for behandlingen av ubestridte pengefordringer. I 1990 ble nye regler om inndrivelse av pengekrav vedtatt ved lov 1990:746 om betalningsföreläggande och handräckning. Reglene innebærer i korthet at den som har en fordring, kan søke om betalingsforeleggelse hos kronofogdemyndigheten, det vil si namsmyndigheten. Kronofogdemyndigheten tar en avgjørelse i saken hvis skyldneren ikke kommer med innsigelser. Hvis skyldneren har innsigelser, overføres saken til tingsrätten på fordringshaverens begjæring. Skyldneren kan angripe en avgjørelse om betalingsforeleggelse innen en frist på en måned, slik at saken overføres til tingsrätten. Tidligere ble saker om betalningsföreläggande behandlet av tingsrättene. Justitiedepartementet opplyser at overflyttingen til kronofogdemyndighetene har vært vellykket. I Sverige har en for øvrig viktige særregler i sivilprosessloven ved behandling av småsaker. Særreglene får anvendelse i saker der det er åpenbart at verdien av tvistegjenstanden ikke overstiger et bestemt beløp. Er saken av særlig betydning for bedømmelse av andre rettsforhold eller det gjøres sannsynlig at saken gjelder en bakenforliggende tvist om en høyere verdi, kommer de alminnelige regler likevel til anvendelse.

I Sverige skjer all tvangsfullbyrdelse av så vel offentligrettslige som private fordringer hos regionale statlige myndigheter - «kronofogdemyndigheter». Disse hører organisatorisk under Riksskatteverket som igjen hører under Finansdepartementet. Kronofogden har det rettslig overordnede ansvaret, mens «exekutiva tjänstemän» normalt forestår fullbyrdelsen.

Forkynning av dokumenter skjer i de fleste tilfeller gjennom post, slik at et mottaksbevis undertegnes og returneres avsenderen. Dersom ordinær forkynning mislykkes, brukes «stämningsmannadelgivning», det vil si at en stämningsmann bevitner at dokumentet er overlevert mottakeren. Stämningsmannaverksamheten ble i 1979 omorganisert og knyttet administrativt til politiet. Inntil da ble stämningsmennene beskikket av länsstyrelserna.

Forkynning ved stämningsmann kan skje ved særskilte stämningsmenn beskikket av politiet i hvert politidistrikt eller av andre hvis vitnesbyrd om forkynning tjener som bevis. Dette kan være for eksempel statsadvokat, politi eller kronofogd.

I en statlig utredning (SOU 2001:87) foreslås det at stämningsmannsvirksomheten overføres fra politiet til kronofogdemyndighetene. Forslaget ligger pr. november 2003 i Justitiedepartementet, og det er uklart om det vil bli fulgt opp.

4.3 Finland

Finsk rett har ingen ordning som svarer til det norske forliksrådet. Justitieministeriet i Finland viser i den sammenheng til at det innenfor en del spesialområder er etablert organer, enten ved lovgivning eller frivillige ordninger, som i den grad det er mulig gir forslag til avgjørelser. Konsumentklagonämnden er trukket frem som betydningsfull.

En arbeidsgruppe for förlikning har i en betenkning våren 2003 kommet med forslag om at forlik av tvister i de alminnelige domstolene kan utgjøre et alternativ til rettergang. Forslaget har likhetstrekk med den norske forsøksordningen med rettsmegling.

I Finland står det statlige «utsökningsväsendet» for fullbyrdelsen av private fordringer og andre forpliktelser. Ved behov står det også for fullbyrdelsen av skatter og bøter og har dessuten en del andre oppgaver, blant annet i forbindelse med forkynning av dokumenter. Utsökningsorganisasjonen ble revidert i 1996.

Myndigheten er lagt til utmätningsmennene, men i praksis utføres de fleste oppgavene av underordnede, bistående utmätningsmenn, som i motsetning til utmätningsmannen normalt ikke har juridisk utdannelse. Det finnes 70 utsökningsdistrikter. I de fleste av distriktene er utmätningsmannen en eller flere häradsfogdar. I syv distrikter nord i Finland er myndigheten imidlertid lagt til «länsmannen», som også har politioppgaver, mens landskapsfogden er utmätningsmann på Åland. De lokale utsökningsmyndighetene hører under Justitieministeriets forvaltningsområde. Virksomheten ligger enten til et særskilt embetsverk eller til en avdeling av häradsembetet. Länsstyrelsene er regionale administrative utsökningsmyndigheter, og Justitieministeriet er sentral utsökningsmyndighet.

I finsk rett kan stämningsmenn forkynne dokumenter. Domstolene har ansatte med slik funksjon. Stämningsmann er også de underordnet ansatte hos utmätningsmannen. I visse tilfeller kan også andre offentlig ansatte utføre forkynningsoppgaver.

Til forsiden