1 Proposisjonens hovedinnhold
1.1 Hovedtrekk i departementets forslag
Nærings- og handelsdepartementet legger med dette frem forslag til ny lov om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven). Forslaget skal avløse lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven), lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. (industrikonsesjonsloven) kapittel II, lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster (kalkstensloven), lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster (kvartsloven) og lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn m.v. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster (mineralavståingsloven). I tillegg legges det frem forslag til endringer i industrikonsesjonsloven kapittel V og i lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.
Loven inneholder først og fremst bestemmelser som regulerer kommersiell leting, undersøkelse og utvinning av alle mineralske ressurser, bortsett fra olje, gass og vann. Flere andre lover har betydning for retten til å lete, undersøke og utnytte mineralske ressurser. Arealbruksbestemmelser og krav om tillatelser som finnes i annet lovverk vil derfor gjelde sammen med, og fortsatt være nødvendige, i tillegg til tillatelser etter mineralloven.
Departementet foreslår å opprettholde dagens grunnleggende skille mellom mineraler som eies av grunneier (ikke-mutbare) og mineraler som eies av staten (mutbare). Begrepene mutbare og ikke-mutbare mineraler foreslås erstattet henholdsvis med begrepene ’statens mineraler’ og ’grunneiers mineraler’ for å gjøre begrepsbruken i den nye mineralloven lettere tilgjengelig. Hvilke mineraler som er grunneiers og hvilke som er statens, samsvarer med gjeldende rett.
Lovforslaget gjelder for alle typer mineraler, både statens og grunneiers. For grunneiers mineraler foreslås ingen endringer med hensyn til den avtalefrihet som gjelder i dag. Retten til å undersøke og utvinne grunneiers mineraler må i utgangspunktet fortsatt bygge på avtale med grunneieren. Også grunneiers rett til vederlag må som i dag bygge på avtale mellom grunneier og driver.
Gjennom forslaget stimuleres det til økt aktivitet for næringen. Leterett etter grunneiers mineraler uten krav om samtykke er nytt i forhold til dagens regler. Undersøkelse og drift på slike mineraler reguleres først og fremst av avtaleretten, men med mulighet for ekspropriasjon. Det er grunneieren selv som gir de privatrettslige tillatelsene til undersøkelse og drift på egne mineraler. I tillegg kreves offentligrettslige tillatelser for igangsetting av drift. For retten til undersøkelse og drift av statens mineraler må det søkes om tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning.
Forslaget til ny minerallov innebærer modernisering, forenklinger og bedre rammevilkår for næringen. Antallet lover reduseres fra fem til én. Departementet foreslår i liten grad endringer i andre lover, men går likevel inn for enkelte tiltak for å bedre koordineringen med annet lovverk, særlig plan- og bygningsloven og konsesjonsloven. Departementet foreslår ikke endringer i det øvrige regelverket som er av betydning når det skal drives ut mineraler, for eksempel regler knyttet til motorferdsel, forurensning, verneområder etter naturvernloven og lignende.
Departementet foreslår at etaten Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard skifter navn til Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (Direktoratet for mineralforvaltning). Det nye navnet er etter departementets mening mer dekkende for den virksomheten etaten driver, og bedre i samsvar med praksis i forvaltningen om etatsnavnebruk. Navneskiftet innebærer ingen realitetsendringer for virksomheten. I proposisjonen brukes navnet Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard (Bergvesenet) under omtalen av gjeldende rett, høringsforslaget og høringsinstansenes syn. Direktoratet for mineralforvaltning brukes i lovteksten og under omtalen av departementets vurdering.
I tillegg til at den nye mineralloven skal være en lov som skal stimulere til økt aktivitet og tilrettelegge for økt næringsutvikling, skal loven ivareta samfunnets behov for kontroll med driften og sikre at driften skjer på en bergmessig forsvarlig måte. Dette innebærer blant annet at forekomsten skal utnyttes på en best mulig samfunnsmessig måte, at driften skal være så skånsom som mulig mot naturen og omgivelsene, og at området i forbindelse med avslutning av driften skal være forsvarlig sikret og ryddet. For samfunnet er det viktig å ha tilstrekkelig kontroll for å sikre at virksomheten drives forsvarlig og å kunne luke ut useriøse aktører i bransjen. Det er viktig at det stilles like krav til hele mineralbransjen, både for å hindre utilsiktet konkurransevridning og bedre forutsigbarhet for bransjen selv og andre som berøres av mineralaktivitet, for eksempel grunneiere og brukere. Nytt blir derfor at pliktene til sikring og opprydding som påligger undersøkere og drivere av statens mineraler også skal gjelde generelt for hele mineralnæringen. En helhetlig minerallov vil også sikre at alle uttak faller inn under samme krav til kompetanse ved utvinning og avslutning av driften og tilsyn fra Direktoratet for mineralforvaltning (fagmyndigheten).
Departementet foreslår at forvaltningen kan ilegge tvangsmulkt og overtredelsesgebyr ved overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av mineralloven. Etter departementets vurdering er tvangsmulkt og overtredelsesgebyr tilstrekkelige og effektive reaksjonsmidler ved overtredelser av loven. Straff bør som utgangspunkt være forbeholdt overtredelser av bestemmelser som verner om viktige offentlige eller private interesser. Mineralaktiviteter kan være forbudt eller begrenset av annen lovgivning, som for eksempel forurensningsloven, kulturminneloven og naturvernloven. Handlinger som er forbudt etter mineralloven kan derfor i noen tilfeller også være forbudt og straffebelagt etter annen lovgivning. Departementet mener derfor det ikke er behov for strafferegler i mineralloven i tillegg til administrative sanksjoner. Dette er i tråd med prinsippene for kriminalisering gitt i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff (straffeloven) kapittel 7.
1.2 Oversikt over lovens innhold
Loven er inndelt i 13 kapitler og inneholder 70 paragrafer.
Kapittel 1 inneholder lovens innledende bestemmelser, herunder formålsbestemmelse, virkeområde, forholdet til annet lovverk og folkeretten og bestemmelse om inndeling av mineralene i to forskjellige kategorier (statens og grunneiers mineraler) og definisjon av disse.
Kapittel 2 regulerer letefasen for begge mineralkategoriene, med en beskrivelse av leterettens omfang og varslingsplikten til grunneier.
Kapittel 3 og kapittel 4 regulerer undersøkelsesfasen. Kapittel 3 regulerer undersøkelse etter grunneiers mineraler, mens kapittel 4 regulerer undersøkelse etter statens mineraler. Tilsvarende for de to mineralkategoriene er reglene om varslingsplikt ved undersøkelser og prøveuttak. For undersøkelse på statens mineraler oppstilles særskilte regler om undersøkelsesrettens innhold, opphør av undersøkelsesrett, undersøkelsesrapporter, prioritet og grunneiers rett til å kreve sikkerhetsstillelse.
I kapittel 5 reguleres rett til utvinning av grunneiers mineraler. I kapittel 6 reguleres utvinningsrett til statens mineraler. I dette kapitlet er det regler om vilkår for å få utvinningsrett, utvinningsområdets form og størrelse samt opphør av utvinningsrett.
Kapittel 7 har bestemmelser om retten til å ekspropriere grunn, rettigheter og forekomst av grunneieres mineraler for undersøkelser og drift. Kapitlet har også bestemmelser om ekspropriasjon av retten til grunn og rettigheter for undersøkelse og drift på statens mineraler.
Kapittel 8 regulerer driftsstadiet for begge mineralkategoriene. Før drift igangsettes skal det sendes melding til Direktoratet for mineralforvaltning. Driftsplan skal også sendes inn dersom Direktoratet krever det. Kapitlet gir videre regler om krav til driftskonsesjon. Det kreves dessuten at all drift på mineraler skal skje på en bergfaglig forsvarlig måte.
I kapittel 9 gis generelle bestemmelser om områder som er unntatt fra leting og undersøkelse, bestemmelser om varsomhetsplikt, oppryddingsplikt og sikringsplikt for tiltakshavere, samt regler om erstatningsplikt for letere og undersøkere.
Kapittel 10 inneholder bestemmelser om fastsetting av behandlingsgebyrer for de forskjellige søknadene til Direktoratet for mineralforvaltning, og at rettighetshavere til statens mineraler skal betale en årsavgift til staten. I tillegg skal den som utvinner statens mineraler betale en årsavgift til grunneieren. Kapitlet inneholder også en hjemmel for departementet til å innføre tilsynsgebyr.
I kapittel 11 gis bestemmelser om Direktoratet for mineralforvaltnings tilsyn og om internkontroll. Direktoratet skal blant annet føre tilsyn med at lovens krav, vilkår og pålegg overholdes, at tiltakshaver iverksetter tiltak for å motvirke fare og skade etc. Kapitlet inneholder også bestemmelser om direktoratets adgang til inspeksjon og undersøkelser samt til å kreve opplysninger fra tiltakshaver og andre.
Kapittel 12 gir bestemmelser om forvaltningstiltak og administrative sanksjoner. Forvaltningstiltakene omfatter pålegg om retting og stansing, umiddelbar iverksetting, midlertidig stans av virksomhet, omgjøring av tillatelse og tvangsmulkt. I tillegg gis Direktoratet for mineralforvaltning hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved uaktsom eller forsettlig overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.
Kapittel 13 har ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser samt endringsbestemmelser i andre lover.