7 Enkelte spørsmål vedrørende politiske partier

7.1 Registrering av politiske partier

7.1.1 Gjeldende rett

Etter valgloven § 17 kan et parti søke notarius publicus (byfogden) i Oslo om å bli registrert med et bestemt navn. Registreringen innebærer at partiet får eksklusiv rett til å bruke dette navnet. Vi har i dag 24 registrerte partier i Norge.

Retten til å kalle seg for politisk parti er ikke reservert for de registrerte partiene. Det er ikke noe vilkår for å stille liste under et navn som inneholder ordet «parti» at man faktisk er registrert.

Følgende krav gjelder til søknaden:

• den må være underskrevet av medlemmene av partiets hovedstyre

• utskrift av møteboken fra partiets stiftelsesmøte må vedlegges søknaden

• av møteboken må det fremgå hvem som er valgt som medlemmer av partiets hovedstyre, og disse medlemmer må bekrefte utskriften

• det må legges frem for notarius publicus en erklæring - underskrevet av minst 5 000 personer som har stemmerett ved stortingsvalg - om at de ønsker partiet registrert. Underskriftene skal være datert, og ikke mer enn ett år eldre enn søknaden. Underskrivernes postadresse og fødselsdato må oppgis. En skal legge til grunn at underskrifter og opplysninger er riktige, med mindre særlige forhold tyder på noe annet.

Et partinavn kan ikke bli registrert dersom:

• navnet er utsatt for å bli forvekslet med allerede registrerte partinavn

• navnet er utsatt for å bli forvekslet med et partinavn som er søkt registrert, med mindre denne søknaden er endelig avslått.

Det er navnet som er avgjørende for om et parti kan bli registrert eller ikke. Man ser kun på om navnet kan føre til forveksling med andre navn. Fast praksis tilsier at man ikke skal vurdere partiets program, og heller ikke vurdere om navnet er egnet til forveksling med andre partier fordi navnet peker hen mot en bestemt ideologi som kan knyttes til allerede eksisterende partier.

Søknader om registrering behandles av notarius publicus i Oslo. Notarius' avgjørelser kan påklages til en nemnd som oppnevnes av departementet. Det er praksis at det oppnevnes tre personer med dommerkompetanse. Loven sier ikke noe om hvem som har klagerett. Etter etablert praksis har, i tillegg til et parti som har fått avslag på søknaden, også alle andre registrerte partier klagerett. Dette ut fra det synspunkt at de anses å ha en berettiget interesse i å få prøvet om deres rettigheter er krenket.

Inntil 1977 ble søknader om registrering av politiske partier behandlet av Kommunaldepartementet. Loven ble da endret, fordi man mente det ville være prinsipielt mest korrekt om behandlingen av disse sakene ble lagt til en partipolitisk nøytral instans. Notarius publicus i Oslo ble den gang vurdert som det mest aktuelle, eksisterende organ.

Et parti kan også søke om å få registrere seg med et nytt navn. I slike tilfelle er det ikke krav om å legge frem 5 000 nye underskrifter, men for øvrig gjelder reglene om registrering tilsvarende. Loven håndterer sammenslåing av to eller flere registrerte partier under et nytt partinavn annerledes. Det anses som nyregistrering av et partinavn, og kravet om 5 000 underskrifter gjelder tilsvarende.

Et parti må ha søkt om registrering eller navneendring senest 1. februar i valgåret, dersom søknaden skal ha betydning ved valget. Dette av hensyn til den tiden som må påregnes til behandling av søknaden hos notarius publicus og (eventuelt) i klagenemnda, før listeforslagene skal leveres innen 31. mars i valgåret.

Når et parti er blitt registrert, har det enerett til vedkommende navn. Dette kommer blant annet til uttrykk i valgloven § 26 nr. 1 åttende ledd. Hvis flere valglister ved samme valg har samme overskrift, eller overskrifter som ikke tydelig skiller seg fra hverandre, seirer det forslaget som ble innlevert først. Enerett til partinavn etter § 17 går likevel alltid foran. Forholdet mellom bestemmelsene om forvekslingsfare i § 17 og § 26 er ikke helt klart. Se nærmere kapittel 11 om listeforslagene.

Lovens forutsetning har vært at partiet skal utøve en viss aktivitet for å kunne beholde eneretten til navnet. Dette kommer til uttrykk ved at navnet blir fritt hvis partiet ikke har stilt liste i noe fylke ved to påfølgende stortingsvalg. Navnet blir også fritt fire år etter at partiet har skiftet navn. Navnet kan da overtas av andre partier eller grupperinger. Alle navn behandles likt. Det finnes ikke særregler for partinavn som for eksempel har lange historiske tradisjoner.

Registreringen i seg selv gjelder direkte bare eneretten til partinavn. Imidlertid benyttes registreringen også som vilkår for å oppnå andre rettigheter etter loven. Av særlig betydning er at loven anviser en del lettelser for registrerte partier i forhold til regelverket når det gjelder å stille listeforslag ved valg. Kravene til underskrifter er mindre strenge for registrerte partiers lokalorganisasjoner enn for andre grupper, jf. valgloven § 25 nr. 1 d. De omfattes ikke av «hovedregelen» som sier at listeforslag til stortingsvalg og fylkestingsvalg må være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i fylket, og ved kommunestyrevalget av like mange personer med stemmerett i kommunen som det skal velges representanter. For registrerte partier er det tilstrekkelig at listeforslaget er underskrevet av leder og sekretær for partiets lokalavdeling i fylket eller kommunen.

Loven inneholder også bestemmelser som sier hvordan valgstyret skal forholde seg dersom det oppstår tvil om hvem som har rett til å stille liste på vegne av partiet og altså representere det lokalt. Valgstyret skal da henvende seg til partiet og legge til grunn vedtak i partiets hovedstyre, jf. § 26 nr. 1 første ledd.

De registrerte partiene får på visse vilkår dekket utgifter til skyss- og kostgodtgjørelse for utsendinger til nominasjonsmøter ved stortingsvalg og fylkestingsvalg, jf. valgloven §§ 18 flg. Partiene har også rett til statsstøtte på visse vilkår, se nærmere om disse spørsmålene i kapittel 7.2.

Registreringen har også konsekvenser for valgoppgjøret ved stortingsvalg. Det er bare de registrerte partiene (som kommer over sperregrensen på 4 prosent) som kan få utjevningsmandat, jf. Grunnloven § 59. Dette fremgår ikke uttrykkelig av Grunnloven, men var forutsetningen da ordningen med utjevningsmandater ble innført i 1989.

7.1.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget mener at dagens ordning i hovedsak bør videreføres. Registreringsmyndigheten bør fortsatt være et organ utenom departementet, og som ikke er politisk styrt. Utvalget foreslår derfor at notarius publicus i Oslo fortsetter som registreringsmyndighet. Regelverket på området bør fortsatt være utfyllende og detaljert, og bestemmelsene bør gis i lovs form.

Når det gjelder kravet til antall underskrifter for å bli registrert, mener utvalget at det fortsatt bør kreves en viss tilslutning i velgermassen for å bli registrert som politisk parti. Utvalget fremholder også at antallet godt kunne være høyere enn 5 000, men flertallet i utvalget legger vekt på at Stortinget ikke synes å ønske å heve grensen.

Utvalget mener likevel at regelverket bør endres på visse punkter. Utvalget mener at loven ikke lenger bør forutsette at partiene har visse typer organer (som for eksempel hovedstyre), men at det enkelte parti selv må kunne bestemme hvordan det skal bygge opp sin organisasjon. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at kravet om at søknaden skal underskrives av alle medlemmene av partiets hovedstyre ikke videreføres. Det samme gjelder kravet om at stiftelsesdokumentet skal vedlegges.

Etter utvalgets mening gir heller ikke de gjeldende bestemmelser som skal hindre at partier blir forvekslet med hverandre, tilstrekkelig beskyttelse for de eksisterende partiene. Det vises til at partiene kan ha en berettiget interesse i at den ideologi de historisk og tradisjonelt er blitt forbundet med, blir vernet mot at andre partier gjør bruk av samme ideologi i sine navn. Utvalget vil derfor åpne for at registreringsmyndigheten får mulighet til å nekte å godkjenne et partinavn når det er fare for forveksling med andre registrerte partier, av andre årsaker enn navnelikhet. Utvalget forutsetter imidlertid at det bare vil være aktuelt å nekte et navn når tungtveiende historiske og tradisjonelle grunner tilsier at det er uheldig å godkjenne vedkommende navn.

Når det gjelder ordningen med at partinavn blir fritt, er det etter utvalgets mening ikke gitt at denne ordningen er heldig i alle tilfeller. Det kan forekomme at et partinavn med lange tradisjoner i vår valghistorie opphører. I slike tilfeller kan hensyn til historie og tradisjon tale for at det innføres et vern for det tidligere partinavnet. Utvalget foreslår at lovens ordlyd omformuleres slik at partinavnet kan bli fritt. Registreringsmyndighetene vil dermed få en adgang til å vurdere på skjønnsmessig grunnlag om det er hensiktsmessig å tillate at et vel innarbeidet partinavn uten videre kan tas i bruk av et annet parti.

For øvrig mener utvalget at retten til å opptre som registrert parti bør falle bort når partiet ikke har stilt liste i noe valgdistrikt ved ett stortingsvalg. Dette innebærer en innskjerping i forhold til dagens ordning, som krever manglende listestilling ved to påfølgende valg for at virkningene av registreringen skal opphøre. Dersom et partinavn blir slettet på grunn av manglende listestilling, må partiet i henhold til utvalgets forslag begynne «på nytt», dvs. samle inn det nødvendige antall underskrifter og søke om å få registrert navnet igjen.

Utvalget mener videre at registreringsmyndigheten bør pålegges en aktivitetsplikt i forhold til å slette partinavn når lovens vilkår ikke lenger er oppfylt. På den måten kan en få ryddet opp i oversikten over partiene, og hindre at «døde» partier fortsetter å eksistere i denne oversikten.

Utvalget foreslår også at navn på samepolitiske enheter som er registrert hos Sametinget etter reglene om sametingsvalg, skal beskyttes mot forveksling med navn på partier som registreres hos notarius publicus. De foreslår derfor at et navn ikke kan registreres hvis det er fare for forveksling med en registrert samepolitisk enhet.

7.1.3 Høringsinstansene

Det er få høringsinstanser som har hatt merknader til kapitlet om registrering av politiske partier.

Når det gjelder spørsmål om registreringsmyndighet støtter noen høringsinstanser utvalgets forslag om opprettelse av en egen valgkommisjon, og bemerker at denne også bør tillegges oppgaven med å registrere partier. Buskerud fylkeskommune uttaler blant annet:

«Utvalget nevner at en eventuell valgkommisjons funksjoner kan være å registrere politiske partier. Buskerud fylkeskommune støtter denne tanken og beklager at dette ikke er inntatt i forslag til ny § 20, der det heter at det fortsatt er Notarius Publicus som skal ha ansvar for slik registrering.»

Bømlo kommune uttaler til dette spørsmålet:

«Kommunen er samd i utvalet sine tilrådingar, men ved innføring av valkommisjon bør denne ha ansvaret for registrering av politiske parti, med Høgsterett (i eigenskap av «konstitusjonsdomstol») som klageorgan.»

Oslo byfogdembete som er tillagt oppgaven med registrering av partier i dagens valglov, gir i sitt høringsbrev uttrykk for at registrering av partier er en ren forvaltningsoppgave som i utgangspunktet ikke hører hjemme i domstolene. Embetet viser til St.meld. nr. 23 (2000-2001) om førsteinstansdomstolene i fremtiden, der det vurderes om forvaltningspregede oppgaver fortsatt bør høre inn under domstolenes ansvarsområde, eller om det er mer hensiktsmessig at slike oppgaver overføres til andre organer eller etater. Byfogdembetet peker også på at registrering av partier er den eneste oppgaven knyttet til valg som tilligger embetet, og at dette kan skape forvirring blant publikum og media ved henvendelser knyttet til andre forhold vedrørende valget. Oslo byfogdembete støtter opprettelsen av et eget organ utenfor domstolen og departementet for ivaretakelse av flere oppgaver i forbindelse med valg og valgloven.

Justisdepartementet mener det bør vurderes nærmere om registrering av politiske partier er en oppgave som notarius publicus skal utføre, og viser til Ot.prp. nr. 81 (2000-2001) om lov om notarius publicus og utredningen « Notarius publicus i norsk rett» av Erik Elstad.

Når det gjelder bestemmelsene vedrørende søknad om registrering, er Aust-Agder fylkeskommune og Hobøl kommune ikke enig i utvalgets forslag om at kravene til søknad om registrering av politiske partier forenkles. Hobøl kommune uttaler blant annet:

«Det er alt for mange politiske partier som det er - noe som fører til at et stort antall stemmer i realiteten ikke har noen innvirkninger på valgresultatet.»

Oslo byfogdembete er i tvil om det er fornuftig å fjerne krav om dokumentasjon av partiets stiftelse og hvem som representerer partiet ved søknad om registrering.

Buskerud fylkeskommune mener at det må kreves 10 000 underskrifter for å få registrert et nytt parti, mens Nordland fylkeskommune mener kravet kan senkes til for eksempel 3 000 underskrifter kombinert med et aktivitetskrav/stemmekrav:

«Fylkesvalgstyret i Nordland pekte i en uttalelse etter stortingsvalget 1997 på at velgerne i fylket ved dette valget hadde 15 lister å velge mellom. De 5 listene med lavest oppslutning fikk til sammen 626 stemmer som tilsvarer 0,46 % av totalt antall avgitte stemmer (632 (sic!) av totalt 135 198 stemmer)....Alle disse listene var innlevert av tidligere registrerte partier. For enkelte av disse er det ikke registrert noen form for aktivitet verken i valgkampen eller mellom valgene. Når den eneste formen for aktivitet synes å være innlevering av listeforslag ved stortingsvalgene, er det vanskelig å se at deres «evige» eksistens kan sies å styrke demokratiet - kanskje snarere det motsatte. ....Fylkestinget ser at man her har et dilemma. Aktivitet kan ha forskjellige former og det kan benyttes ulike kanaler som ikke alltid er like åpne for omverden. Eventuelle krav til aktivitet må derfor knyttes til oppslutning ved valg - slik at hvert parti må få f.eks. minst 500 stemmer i minst ett av dagens 19 valgdistrikt for fortsatt å beholde sin status som registrert parti. ... Hvis dette blir kombinert med at kravet for å få registrert et nytt parti senkes til f.eks. 3 000 underskrifter ..., vil det anspore til velgerrettet aktivitet for å beholde de fordeler som registrering ... medfører. Partier som i praksis er mer eller mindre «døde» blir borte samtidig som nye partiers/interessegruppers vei til registrering blir enklere.»

Oslo byfogdembete støtter utvalgets forslag om at rettsvirkningene av registrering skal falle bort dersom partiet ikke har stilt valgliste i noe valgdistrikt ved ett stortingsvalg. Rød valgallianse går i mot forslaget om at virkningen av en partiregistrering bortfaller dersom det ikke stilles liste i noe valgdistrikt ved ett stortingsvalg.

Oslo byfogdembete stiller spørsmål ved muligheten for å praktisere bestemmelsen i forslagets § 21 nr. 1 c) på en forsvarlig måte. Forslaget går ut på at registreringsmyndigheten kan nekte et parti registrert dersom partinavnet av andre grunner enn rent språklige kan forveksles med andre partier. Embetet uttaler blant annet:

«Å vurdere hvorvidt et navn kan forveksles med et annet partis ideologi eller formål, eller om det er andre grunner som knytter et parti til et bestemt navn, selv om dette ikke er det registrerte navnet på partiet, blir derfor en meget vanskelig oppgave. Utvalget forutsetter at det bare vil være aktuelt å nekte et navn når tungtveiende historiske og tradisjonelle grunner tilsier det. En vurdering av om slike grunner foreligger vil forutsette en helt annen dokumentasjon og saksbehandling enn den notarius publicus til nå har foretatt. Hvorvidt det foreligger tungtveiende historiske og tradisjonelle grunner for å nekte et navn, vil også bli en svært skjønnsmessig vurdering. Det vil etter mitt syn kunne by på problemer å sikre likebehandling og enhetlig praksis. I tillegg vil det være lite forutsigbarhet i slike avgjørelser.»

Oslo kommune og Sarpsborg kommune mener at det klart bør fremkomme av loven hvem som har rett til å benytte et registrert partis navn. Kommunene mener at det ofte er uklart hvem som er partiets hovedstyre. De foreslår at det tas inn en bestemmelse i loven hvor det slås fast at et statlig organ skal ha koordineringsansvaret ved tvil om hvem som representerer et parti.

Hordaland fylkeskommune er inne på det samme:

«I samband med stortingsvalet 2001 har det vist seg at regelen i noverande vallov § 26 nr. 1, 3 pkt. ikkje gjev tilfredsstillande avklaring. Det bør vere eit sentralt organ som kan avgjera tvist om kven som representerer eit parti sin hovudorganisasjon før godkjenning av vallister. Det kan til dømes vere departementet, Notarius publicus, eit permanent folkevald organ eller liknande.»

7.1.4 Departementets merknader og forslag

Innledning

Departementet er enig med utvalget i at ordningen med registrering av politiske partinavn med grunnlag i folkelig støtte bør videreføres. Hovedformålet er å sikre partier enerett til å bruke det registrerte partinavnet. At registreringen brukes som et vilkår for at andre regler skal komme til anvendelse, for eksempel lempeligere vilkår for å stille listeforslag, medfører lettelser i valgavviklingen, både for valgmyndighetene og partiene. Et slikt system bør derfor beholdes i hovedtrekk. Departementet mener likevel det er grunnlag for enkelte justeringer.

Formålet med registreringsordningen

I debatten har det vært fremme tanker om å bruke registreringsordningen som et virkemiddel for å redusere antallet partier. Departementet mener registreringsordningen ikke bør utformes med et slikt siktemål. At registrerte partier har lempeligere vilkår når det gjelder å stille listeforslag, fører nok til at flere partier stiller til valg enn hva som ellers ville vært tilfelle. Imidlertid er det etter departementets syn lite nærliggende at det er dagens registreringsordning som er årsaken til det mange oppfatter som et politisk uoversiktlig bilde. Det har vært fremholdt at det er uheldig at velgerne inviteres til å «kaste bort» stemmen sin ved å stemme på partier som kanskje får en viss oppmerksomhet, men som ikke vil kunne være med å kjempe om mandater. Etter departementets syn er dette en del av den demokratiske prosessen. Det får være opp til den enkelte velger å vurdere hvor stemmen kommer best til nytte.

Intern organisering - hvem representerer et politisk parti?

Loven tildeler ulike rettigheter til «partiet», og forutsetter således at det registrerte partiet er en juridisk person. Ved registreringen er det notorisk hvem som er hovedstyre for partiet og som derved har rett til å representere partiet i saker etter valgloven. Ut over dette tidspunkt legger loven ikke opp til å klargjøre overfor dem som må forholde seg til det politiske partiet i saker etter valgloven, hvilke personer som kan kontaktes og som utøver rettigheter etter valgloven på vegne av partiet. Flere høringsinstanser er inne på at dagens registreringsordning ikke tar høyde for at det kan oppstå uenighet på sentralt hold i partiet om hvem som disponerer rettigheter på vegne av partiet. Loven anviser ikke hvordan slike tvister skal løses.

Dagens ordning har som sitt primære mål å gjøre det notorisk hvilke partinavn som er registrert, og som derfor ikke kan tas i bruk av andre. Etter departementets syn bør det imidlertid gjennom registreringsordningen også være mulig å identifisere hvem som har eneretten til å bruke partinavnet, og som disponerer rettigheter etter valgloven på vegne av partiet. I forbindelse med forberedelsene til stortingsvalget i 2001, var det intern strid i Det liberale folkepartiet om hvem som «eide» partiet. Det viste seg da med tydelighet at gjeldende valglov er mangelfull når det er intern tvist i et parti, og ulike «fraksjoner» fremmer hver sine listeforslag. Det er sterkt ønskelig å unngå slike situasjoner. Registreringsordningen bør derfor ha som et mål å gjøre det notorisk også hvem som er øverste ledelse i et parti.

Utvalget har fremmet forslag om å forenkle krav som gjelder for søknader om registrering av politiske partier. Blant annet skal det ikke være krav om at det skal velges et hovedstyre, fordi det skal være fritt opp til partiene å velge hvordan de vil organisere seg. Det er ikke sikkert alle ønsker en organisasjon med et «hovedstyre» på toppen.

Departementet er enig i at valgloven bør legge færrest mulig bindinger på den interne organiseringen av partiene. Henvisningen til et hovedstyre har ikke desto mindre gjort det mulig å identifisere et organ i partiet som kunne kontaktes for avklaring om hvem som har rett til å representere partiet på lokalt nivå. Ut over dette legger valgloven ingen konkrete oppgaver til det såkalte hovedstyret eller forutsetter at det utøver bestemte funksjoner.

Utvalget foreslår altså å oppheve kravet om at «hovedstyret» i partiet skal sende inn registreringssøknaden, og at medlemmene av hovedstyret må underskrive registreringssøknaden. Utvalget har likevel ikke kommet med noe alternativ til dagens regel når det gjelder hvem i partiet valgstyrene skal forholde seg til. I utkast til forskrift foreslås det en videreføring av dagens regler. I stedet for at det sies eksplisitt at hovedstyret skal kontaktes, skal valgstyret imidlertid ta kontakt med «partiets sentrale organer» og legge vekt på vedtak fra «partiets hovedstyre eller sentralstyre».

Departementet er ikke kjent med at forutsetningen om eksistensen av et hovedstyre har vært utsatt for kritikk fra partiene. Notarius publicus er skeptisk til å oppheve kravet om dokumentasjon av partiets stiftelse og hvem som representerer partiet.

Departementet kan i utgangspunktet ikke se at et krav om organisering med et hovedstyre utgjør noe inngrep i organisasjonsfriheten. At det eksisterer et organ som har kompetanse til å kommunisere med offentlige myndigheter i saker etter valgloven, er ikke til hinder for at de ellers organiserer seg fritt etter egne ønsker. Som nevnt legger valgloven ingen føringer på hva dette organet skal gjøre, annet enn å opptre som kontaktorgan i visse saker i forbindelse med valg.

Uansett kan det ikke være slik at organisasjonsfriheten skal ha et ubetinget krav på å gå foran andre viktige hensyn. Det kan for eksempel argumenteres med at det bør være en viss grad av forutsigbarhet, i form av felles løsninger og gjenkjennbare strukturer i partiene, for offentlige myndigheter som avvikler valg. Valgmyndighetene bør kunne vite hvilket organ det skal forholde seg til når det oppstår tvist, uten først å måtte ta stilling til hvilket organ i partiet som har rett til å uttale seg. Bortfall av kravet om et hovedstyre vil dessuten i seg selv kunne øke muligheten for at det oppstår intern uenighet i partiet, fordi det kan tenkes å oppstå strid om kompetanseforhold mellom sentrale organer i partiet. Registreringsordningen er først og fremst ment å være til gunst for partiene for så vidt gjelder enerett til navnet. For øvrig må det være legitimt å legge til grunn at registreringsordningen også skal ivareta behovene til offentlige myndigheter som er involvert i valgavviklingen.

Etter dette kan departementet ikke gå inn for å oppheve kravet om at partiet skal organisere seg med et hovedstyre. Begrepet er innarbeidet, og departementet ser ikke grunn til å sette noe nytt navn på dette «organet». Det foreslås også å videreføre regelen om at søknaden skal vedlegges stiftelsesprotokoll.

For at det skal være mulig å vite hvem som har myndighet til å uttale seg på vegne av partiet sentralt, holder det ikke at det er notorisk hvem som var medlemmer av partiets hovedstyre på registreringstidspunktet. Departementet mener derfor at partiene, som vilkår for å oppnå rettigheter etter valgloven som følger med å være registrert parti, også holder registreringsmyndigheten oppdatert om hvilke personer som til en hver tid fungerer som partiets hovedstyre.

Departementet anser at en slik plikt ikke vil være noen urimelig byrde å pålegge partiene. Byrden må veies opp mot de fordeler registrerte partier tilbys og de fordeler samfunnet oppnår ved å hindre tvil om hvorvidt et forestående valg vil måtte underkjennes som ugyldig, fordi det er uryddige forhold internt i enkelte partier.

Registreringsmyndigheten

Departementet viser til at både notarius publicus i Oslo og Justisdepartementet anfører i høringsrunden at registreringsoppgaven er en ren administrativ funksjon, som bør flyttes ut av domstolsapparatet. Som nevnt hadde Kommunaldepartementet opprinnelig oppgaven. Notarius publicus overtok den fordi man ønsket at den skulle ivaretas av en politisk nøytral instans, og notarius ble den gang vurdert som mest aktuell.

Departementet ser at en ordning hvor registreringsmyndigheten ikke bare skal vurdere søknader om registrering, men også holde oversikt over hovedstyrefunksjonen i partiene, ytterligere vil få preg av administrasjon. På denne bakgrunnen har departementet vurdert om andre instanser kan tenkes å overta funksjonen som registreringsmyndighet. Departementet er kommet til at den beste og mest hensiktsmessige løsningen vil være at ansvaret for registreringsordningen overføres til Registerenheten i Brønnøysund (Brønnøysundregistrene) og at det opprettes et eget partiregister i Brønnøysund. Flertallet av de registrerte partiene er allerede i dag registrert i Enhetsregisteret, enten etter eget ønske eller som følge av at flere av partiene er arbeidsgivere.

Opprettelse av et partiregister i Brønnøysund, vil innebære at registeret vil måtte bygge på de systemer Registerenheten bruker for å kunne foreta en entydig identifikasjon av hvem som har rett til å opptre på vegne av juridiske personer. Registrering i partiregisteret i Brønnøysund vil således innebære at partiene må meldes til Enhetsregisteret, få organisasjonsnummer og oppgi hvem som er valgt til (hoved-)styre, dvs. kontaktpersoner for partiet. Det er en forutsetning at opplysningene i Enhetsregisteret og Partiregisteret er samordnet og sammenfallende. Registreringen i henholdsvis Enhetsregisteret og Partiregisteret vil kunne skje i en og samme søknadsprosess, såfremt alle vilkår er oppfylt.

Ved en overføring vil Brønnøysundregistrene overta den funksjon notarius publicus i Oslo i dag har med å vurdere om de materielle vilkår for registrering er til stede. I tillegg vil de holde oversikt over opplysninger om hvem som representerer partiet til en hver tid.

Ved strid om rett til å stå oppført i Enhetsregisteret, er normal prosedyre at registerenhetens vedtak kan bringes inn for Finansdepartementet til avgjørelse. Ved fortsatt uenighet kan saken bringes inn for domstolene. Det gjelder i dag ingen særordninger for politiske partier registrert i Enhetsregisteret i denne type saker. Departementet antar imidlertid at dette klagesystemet ikke bør legges til grunn i forbindelse med stridigheter om rett til å representere politiske partier som er registrert i Partiregisteret.

Et hovedmål med Partiregisteret er å sikre klarhet om hvem som skal ha rett til å representere et politisk parti og stille valglister på vegne av dette i forbindelse med valg. Departementet har vurdert om det vanlige klagesystemet kunne benyttes i periodene mellom valg, og at man opprettet en særordning for å løste tvister som oppstår i en viss nærhet til et forestående valg. For eksempel kunne stridigheter da bringes inn for en særskilt klagenemnd. Departementet har imidlertid kommet til at dette ville være en lite hensiktsmessig og dessuten komplisert løsning. Det vil kunne medføre at saker som allerede ligger til behandling i det alminnelige systemet vil måtte flyttes over til klagenemnda når valget nærmer seg. At et departement (Finansdepartementet) skal ta stilling til interne stridigheter i et politisk parti samsvarer dessuten dårlig med det som i sin tid var begrunnelsen for å flytte registreringsansvaret ut fra Kommunaldepartementet og over til en partipolitisk nøytral instans (notarius publicus).

Departementet har derfor kommet til at stridigheter omkring retten til å representere partier registrert i Partiregisteret bør løses etter en egen modell, uansett når de oppstår. Ordningen med en klagenemnd som skal behandle klager over vedtak i registreringssaker foreslås opprettholdt, se avsnittet om klageordningen og klagenemnd. Det foreslås at den samme klagenemnda tillegges myndighet til å behandle klager over vedtak truffet av registreringsmyndigheten med hensyn til hvem som har rett til å representere partier registrert i Partiregisteret. Klagenemndas vedtak skal legges til grunn ved et forestående valg, med mindre saken er bragt inn for domstolene og rettskraftig avgjørelse foreligger innen 31. mars i valgåret. Valgstyrene over hele landet vil derved kunne legge det samme faktum til grunn, og man minsker risikoen for at valget skal bli beheftet med feil som kan føre til ugyldighet. Når det gjelder frist for å bringe klagenemndas vedtak inn for domstolene, antas at den seks-månedersfristen som kan fastsettes i medhold av tvistemålsloven § 437 er for lang. På grunn av de særlige behov som vil foreligge for en hurtig avklaring på tvisten, foreslås at det lovfestes en særskilt søksmålsfrist på to uker.

De opplysninger som ligger i registeret, vil i utgangspunktet måtte legges til grunn til en hver tid. Departementet ser imidlertid for seg at registreringsmyndigheten, en viss tid før valget, vil sende ut en rutinemessig oppfordring hvor partiene bes om å bekrefte de opplysningene som fremgår av Partiregisteret eventuelt sende inn nye opplysninger. Kommer det inn motstridende opplysninger om hvem som er valgt til hovedstyre, vil registreringsmyndigheten måtte gjøre en konkret vurdering av hvem som har den beste rett. For at registreringsmyndigheten og klagenemnda skal få tid til å ferdigbehandle saker før valg, bør fristen for å melde inn nye opplysninger settes til den samme dato som gjelder registrering av politiske partier, dvs. tre måneder før listeforslagene skal innleveres. Registreringsmyndighetens henvendelse til partiene bør skje i god tid før fristen.

Departementet foreslår således at dagens krav til søknaden opprettholdes, men at søknaden sendes til Registerenheten i Brønnøysund i stedet for til notarius publicus i Oslo. Som utvalget er departementet av den oppfatning at de materielle krav til søknaden fortsatt bør fremgå av valgloven. Det samme gjelder de overordnede bestemmelsene om registreringsordningen. Nærmere bestemmelser om den praktiske gjennomføringen av registreringsordningen (for eksempel om registreringsmyndighetens henvendelse til partiene) og forhold av registerteknisk karakter, bør kunne fastsettes ved forskrift.

Søknad om registrering - frist for å få virkning ved valget

Fristen for å søke om registrering av et partinavn med virkning for valget, bør settes i god tid før listeforslagene skal innleveres. For de partier som er inne i en registreringsprosess, er det viktig å få avklart, før listeforslagene skal innleveres, om søknaden blir innvilget, eventuelt etter klage. Dette vil være avgjørende for om de kan komme inn under de forenklede reglene som gjelder for registrerte partier, eller om de må samle inn et visst antall underskrifter.

Ved beregning av fristen må man vurdere hvilken tid som trengs i de ulike fasene av prosessen. Man må således legge inn den tiden det vil ta for registreringsmyndigheten å behandle førstegangssøknader, og den tid det tar for klagenemnda å behandle eventuelle klager. Det må dessuten beregnes tid for klagefrist. Det foreslås at denne settes til tre uker, som er den alminnelige klagefristen etter forvaltningsloven.

Utvalget foreslår å opprettholde dagens søknadsfrist, som er 1. februar i valgåret. Utvalget foreslår imidlertid å forskyve fristen for innlevering av listeforslag fra 31. mars til 30. april, slik at tiden mellom de to fristene blir tre måneder, mot to i dag.

Utvalget har ikke kommentert denne konsekvensen av sammenhengen mellom de ulike forslagene, men det er etter departementets syn en helt nødvendig justering i forhold til gjeldende rett. Det bør være minimum tre måneder fra søknadsfristen og til fristen for innlevering av listeforslag. Ettersom departementet går inn for å opprettholde dagens bestemmelse om frist for å levere listeforslag, som er 31. mars, foreslås det at fristen for å søke om registrering med virkning for valget settes til 2. januar i valgåret.

Søknadsfristen kan likevel ikke utgjøre noen garanti for at registreringssøknaden er ferdigbehandlet før fristen for å levere listeforslag er utløpt. Skulle man ha en slik sikkerhet, måtte fristen settes vesentlig tidligere, noe partiene neppe ville være tjent med. Imidlertid er det fritt opp til partiene å innlevere registreringssøknad så tidlig de ønsker.

Krav til antall underskrifter for registrering

Departementet viser til utvalgets merknader og vil ikke foreslå endringer i antall underskrifter som skal samles inn til støtte for partiregistreringen, og som skal vedlegges søknaden. Departementet går inn for at det fortsatt skal kreves underskrift fra 5 000 personer med stemmerett ved stortingsvalg for å få registrert et partinavn.

Statlige myndigheter har gående et prosjekt («E-regelprosjektet») som har som mål å lette kommunikasjon og legge til rette blant annet for kommunikasjon per elektronisk medium. I denne forbindelse har man hatt som målsetting at regelverk ikke skal kreve skriftlighet (skrift på papir) med mindre det foreligger spesielle behov. Kommunikasjon via elektronisk medium skal likestilles med papirmediet. Etter departementets syn er det å gi sin underskrift til støtte for registrering av et nytt politisk parti, ikke kommunikasjon i ordets vanlige forstand. Hvis det skulle bli aktuelt å samle inn underskrifter via Internett, mener departementet dessuten at kravet til antall «underskrifter» må vurderes på nytt.

Søknad om skifte av partinavn

I dag kan registrerte politiske partier søke om å få registrere seg under og få enerett til et nytt navn, uten at det stilles krav om 5 000 nye underskrifter. Vil to eller flere registrerte partier slå seg sammen under et nytt navn, kreves det imidlertid at det samles inn 5 000 underskrifter. Begrunnelsen for at disse tilfellene behandles forskjellig, er at en sammenslåing av to partier regnes for etablering av et nytt parti.

Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å videreføre regler som, i samme grad som i dag, legger til rette for at registrerte partier uten videre skal kunne ta et nytt navn. Tvert i mot kan dette være med på å skape uryddige forhold, ved at underskrifter som i sin tid ble samlet inn til støtte for registrering av et parti under et bestemt partinavn, på en enkel måte kan brukes som grunnlag for registrering av et helt annet navn, og kanskje også et helt nytt parti (med hensyn til politisk ståsted). Etter som det ved registreringen ikke er krav om at det skal legges frem partiprogram eller liknende, åpner regelen også for at et parti eller gruppering kan samle inn underskrifter til støtte for et partinavn som ikke sier noe om hvilken ideologi partiet egentlig står for, med sikte på senere navneendring. Som eksempel kan nevnes at partinavnet «Hvit Valgallianse» nedstammet fra «Ensliges parti» som ble registrert i 1973. Det er ikke sikkert at de som i sin tid ga sin underskrift til støtte for registreringen av «Ensliges parti» i 1973, er klar over at deres underskrifter legitimerte registreringen av partiets nye navn i 1995. Det er heller ikke sikkert at innsamlingen av 5 000 underskrifter til støtte for det nye navnet ville vært like enkel.

Departementet kan ikke se at demokratiet eller velgerne er tjent med partier som stadig stiller til valg under nye navn. Skifte av navn på et parti vil dessuten ofte kunne indikere en endring av politisk kurs.

I tillegg kan ordningen legge til rette for at et registrert parti, som ikke lenger er aktivt, kan overtas av eller overdras til andre. De kan deretter, uten å dokumentere folkelig støtte, søke om å få endret navnet. Dessuten vil det være relativt enkelt for to partier som vil slå seg sammen under et nytt navn, å omgå lovens krav. Partiene kan først slå seg sammen under ett av de eksisterende partienes navn, og så søke om navneendring. Følgende (tilfeldig valgte) «partihistorier» viser hvordan loven i dag fungerer:

1. Kvinnenes Frie folkevalgte

   Partiet ble registrert under dette navnet i 1973 og har senere hatt følgende navnebytter:

   • Frie Folkevalgte 1973

   • Frihetspartiet mot EF unionen 1993

   • Frihetspartiet 1994

   • Tverrpolitisk Folkevalgte 1997

   • Tverrpolitisk kyst- og distriktsparti 1998

   • Tverrpolitisk folkevalgte 2001

2. Ensliges parti

   Partiet ble registrert under dette navnet i 1973 og har senere hatt følgende navnebytter:

   • Ensliges og Pensjonistenes parti 1979

   • Folkeavstemningspartiet FAP (tverrpolitisk) 1981

   • For Folkeavstemning (tverrpolitisk) 1983

   • Upolitisk 1984

   • Stopp Innvandringen (Folkeviljen - Velgerforbundet) 1988

   • Hjelp fremmedkulturelle hjem ellers mister vi landet vårt 1993

   • Hvit Valgallianse 1995

   • Nasjonalalliansen 1999

   • Norsk folkeparti 2000

3. Norges demokratiske parti

   Partiet ble registrert under dette navnet i 1965 og har senere hatt følgende navnebytter:

   • Kristendemokraten 1981

   • Fredspartiet 1983

   • Kristent konservativt parti (KKP) 1989

4. Felles Framtid

   Partiet ble registrert med dette navnet i 1993 og har senere hatt følgende navnebytter:

   • Folkets vilje 1995

   • Generasjonspartiet 1999

   • Sosialdemokratene 2000

Departementet mener at regelverket bør endres og kravene innskjerpes. Departementet har vurdert ulike alternative løsninger. En enkel måte ville være å oppheve særregelen, slik at alle som søker om registrering av partinavn må dokumentere folkelig støtte i form av 5 000 «ferske» underskrifter. Dette ville imidlertid medføre at store, etablerte partier med dokumentert bred folkelig støtte ved valg, ikke selv kunne beslutte å skifte navn, men måtte ut og samle underskrifter. En slik regelendring vil etter departementets syn være lite hensiktsmessig.

Et annet alternativ er å opprettholde dagens regel, men at partiet gis en «karantenetid» etter navnebyttet. En periode på for eksempel 8 år, som tilsvarer to stortingsvalgperioder, kunne være et nærliggende alternativ. Til sammenlikning vil et registrert parti, etter departementets forslag, bli «avregistrert» dersom det ikke har stilt liste ved to påfølgende stortingsvalg. Selv om man må vente til det er gått 8 år etter forrige gang partiet fikk registrert det gjeldende navnet, unngår man imidlertid ikke med denne løsningen at et «sovende» parti kan overtas av andre og registreres under et nytt navn.

En tredje løsning er å stille vilkår om at partier som ønsker å endre navn må kunne dokumentere folkelig støtte i form av en viss oppslutning ved valg. Det ville i så fall være naturlig å legge til grunn de samme krav som departementet foreslår skal gjelde for at registrerte partier skal kunne stille listeforslag under de «forenklede vilkår» som i dag gjelder for alle registrerte partier. Det vises til avsnittet om retten til å stille liste på «forenklet måte» under. Departementet går der inn for at partiet ved stortingsvalg må ha fått minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5 000 stemmer på landsbasis ved siste stortingsvalg. Med en tilsvarende løsning for å komme inn under forenklet regelverk for registrering av partinavn, vil man ivareta de etablerte partienes interesser. Samtidig kan man unngå at «registreringsdokumentet» til partier med minimal oppslutning kan legitimere registrering av «nye» partier og partinavn uten noen form for dokumentasjon på folkelig støtte.

Departementet foreslår etter dette at registrerte partier kan registrere seg under et nytt navn, dersom de fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5 000 stemmer på landsbasis ved forrige stortingsvalg.

Av hensyn til å unngå at grupperinger registrerer seg under et navn med hensikt snarest å bytte til et annet, foreslås at den samme regelen gis anvendelse for registrerte partier som ennå ikke har stilt liste ved stortingsvalg. Dette innebærer at et parti ikke kan registrere seg under et nytt navn før de har stilt liste og oppnådd en viss oppslutning ved stortingsvalg.

Grunnlag for å nekte registrering - forvekslingsfare

Departementet er enig med utvalget i at registreringsmyndigheten fremdeles skal nekte et parti registrert dersom det er fare for at partinavnet kan forveksles med andre, registrerte partinavn av rent språklige årsaker.

Departementet kan imidlertid ikke gå inn for at et parti også skal kunne nektes registrert av «andre grunner», for eksempel ved at det er fare for forveksling på grunn av ideologi eller av historiske/tradisjonelle årsaker. Det er vanskelig å forsvare at noen skal gis enerett til en ideologi eller til ideologiske begreper og betegnelser. Departementet er av samme grunn heller ikke enig med utvalget i at et partinavn bør kunne nektes registrert av historiske/tradisjonelle årsaker, uavhengig av eventuell forvekslingsfare.

Det har tidligere vært reist spørsmål om loven bør forby registrering av partier hvis navn speiler hen på rase, etnisitet eller liknende, eller som har et program som strider mot norsk lov. Departementet antar at en registreringsordning for navn ikke bør utformes for å unngå etablering av denne typen partier. En registreringsordning som innebærer kontroll eller godkjenning av partiprogrammer vil være lite demokratisk. Det vil også kunne skape praktiske vanskeligheter å håndheve et forbud mot at visse partinavn blir registrert, både fordi det er vanskelig å trekke grenser for hvilke betegnelser som bør tillates, og fordi forbudet kan omgås ved å benytte et «akseptabelt» navn som ikke sier noe om hva partiet egentlig står for.

Dersom et parti har opphørt å eksistere, mener departementet at navnet må bli fritt etter objektive kriterier. Det bør ikke kunne gis særlig beskyttelse til navn av historiske eller tradisjonelle årsaker. Som notarius publicus i Oslo viser til i sin høringsuttalelse, ville utvalgets forslag på dette punkt legge til rette for mye uklarhet og mange vanskelige skjønnsmessige avgjørelser. De foreslåtte bestemmelsene kan også skape forskjeller ved at noen partinavn ville få et vern etter at partiet har opphørt, mens andre ikke får det. Alt avhengig av en skjønnsmessig vurdering. Departementet støtter derfor ikke utvalgets forslag på dette punktet.

Departementet støtter imidlertid utvalgets forslag om at navn ikke skal kunne registreres hvis det er fare for forveksling med registrert samepolitisk enhet.

Opphør av enerett til navnet

Departementet er enig med utvalget i at eneretten til et partinavn fortsatt bør opphøre fire år etter at partiet er oppløst eller etter at det har skiftet navn. Navnet kan da tas i bruk av andre.

I dag må partiet også utvise aktivitet i form av å stille liste ved stortingsvalg, for å opprettholde status som registrert parti. Hvis partiet unnlater å stille liste ved to påfølgende stortingsvalg, opphører virkningene av registreringen. Utvalget foreslår å skjerpe inn aktivitetskravene til partiet, slik at partiet ikke lenger kvalifiserer til å være registrert når det første gang har unnlatt å stille liste til stortingsvalg.

Utvalget har ikke begrunnet sitt forslag. Departementet antar likevel at bakgrunnen er et ønske om en viss innstramming og skjerpede krav til dem som skal inneha de fordeler som følger med å være registrert, særlig i forhold til å innlevere listeforslag etter «forenklede regler». Departementet er enig i en slik betraktning, men mener at problemet kan løses bedre ved å stille vilkår for å opprettholde retten til å stille liste under de forenklede reglene, se nærmere under.

Det er, etter departementets syn, ikke behov for noen innstramming når det gjelder muligheten til å opprettholde eneretten til partinavnet. Det kan neppe sies å medføre noen ulempe at et parti legger beslag på et partinavn. Et parti må kunne antas å ha en berettiget interesse i å opprettholde retten til partinavnet selv om det ikke er grunnlag for å stille liste ved ett stortingsvalg. En innskjerping til ett stortingsvalg, slik utvalget foreslår, vil dessuten innebære en meget kort frist for nyregistrerte partier. Det kan ta tid å etablere seg. Man kan heller ikke se bort fra at en slik regel vil kunne «tvinge» en del partier til å fremme listeforslag ved hvert stortingsvalg, noe som vil ha en motsatt effekt av det man ønsker seg.

Departementet foreslår derfor at gjeldende rett opprettholdes på dette punkt, slik at eneretten til partinavnet først faller bort når partiet ikke har stilt liste ved to påfølgende stortingsvalg etter registreringen.

Departementet støtter ellers utvalgets forslag om at registreringsmyndigheten bør pålegges en aktivitetsplikt i forhold til å avregistrere partier.

Departementet støtter ikke utvalgets forslag om at registreringsmyndigheten, med grunnlag i en skjønnsmessig vurdering, skal kunne gi enkelte partinavn «beskyttelse» på grunn av historisk eller tradisjonelle årsaker, etter at registreringen er opphørt. Det vises til det som er anført foran om grunnlag for å nekte registrering.

Retten til å stille listeforslag på «forenklet måte»

Registreringen medfører som nevnt flere rettsvirkninger enn at man får enerett til partinavnet. Særlig viktig er retten partiet får til å stille listeforslag til fylkestingsvalg og stortingsvalg uten å måtte dokumentere folkelig støtte i form av 500 underskrifter, og ved kommunestyrevalg like mange underskrifter som det skal velges representanter til kommunestyret, jf. valgloven § 25. For registrerte partier er det tilstrekkelig at to personer, fortrinnsvis leder og sekretær for partiets lokallag, har underskrevet listeforslaget. For enkelhets skyld omtales dette som å stille liste på «forenklet måte».

Departementet mener det er grunn til å vurdere hensiktsmessigheten av den automatiske koblingen mellom retten til partinavn og retten til å få stille liste på «forenklet måte». Det kreves lite av registrerte partier for å stille listeforslag i dag. Ettersom det å stille liste ved stortingsvalg er det eneste vilkåret for å opprettholde status som registrert parti, blir det også meget enkelt å beholde fordelene ved å være registrert. Man kan ikke se bort fra at det medfører at noen partier stiller liste ved stortingsvalg ene og alene for å opprettholde statusen som registrert parti.

Demokrati og deltakelse kan ikke måles i antall registrerte partier eller etter hvor mange listeforslag som innleveres ved hvert valg. Et høyt antall registrerte partier (Norge har i dag 24) kan ikke ses å være et mål i seg selv, og ikke ensbetydende med et velfungerende demokrati. Det vises for eksempel til høringsuttalelsen til Nordland fylkeskommune, der det fremholdes at de fem listene med lavest oppslutning ved stortingsvalget i 1997, fikk en oppslutning på til sammen bare 0,46 prosent av stemmene.

Bakgrunnen for at de registrerte partiene har sluppet å legge frem underskrifter som tegn på folkelig støtte, er at de registrerte partiene tradisjonelt faktisk har fått en viss oppslutning ved valg. Kravet om dokumentasjon på folkelig støtte ved innlevering av listeforslag har dermed virket overflødig. I dag har imidlertid partifloraen vokst, og mange partier som stiller liste får minimal oppslutning, noe høringsuttalelsen fra Nordland fylkeskommune viser.

Håndtering av listeforslag krever økonomiske og administrative ressurser fra valgmyndighetene og samfunnet. Uten at det registrerte politiske partiet behøver å dokumentere noen form for oppslutning, er valgstyret pålagt å behandle listeforslag, pleie kontakt med forslagsstillerne og kandidatene som er satt opp på forslagene, trykke opp og distribuere lister, og endelig skal listene håndteres ved valgoppgjøret.

Departementet mener det er naturlig at partier som skal nyte godt av de fordeler regelverket gir registrerte partier, også kan vise til en viss oppslutning blant befolkningen, slik hensynet bak regelen opprinnelig var. Det at man på ett tidspunkt har søkt om og fått enerett til et partinavn, bør ikke være et tilstrekkelig grunnlag for å kunne stille liste etter de forenklede reglene for all fremtid. Det fremmes derfor forslag om at registrerte partier også må kunne vise til et minimum av oppslutning ved stortingsvalg, for å opprettholde retten til å stille liste på forenklet måte ved neste valg. Det er naturlig at det er oppslutning ved stortingsvalg som legges til grunn. Vilkår for å beholde eneretten til partinavn er også knyttet til å levere listeforslag ved stortingsvalg.

Departementet har vurdert hvor stor oppslutning som skal kreves. Hovedregelen for at ikke-registrerte partier eller grupperinger skal få stille liste ved valget, er at de må legge ved 500 underskrifter, som dokumentasjon på folkelig støtte. Vilkåret for å få registrert et politisk parti er at man kan legge frem 5 000 underskrifter til støtte for registreringen. Departementet mener det kan være rimelig å legge de samme tallene til grunn for regler om oppslutning. Dvs at man må ha fått minst 500 stemmer i ett fylke, eller minst 5 000 stemmer på landsbasis, ved stortingsvalget, for å opprettholde retten til å stille liste på forenklet måte ved påfølgende kommunestyre- og fylkestingsvalg og neste stortingsvalg. Dette kravet kan likevel ikke gjelde for partier som er «nyregistrert» og som stiller liste ved valg for første gang.

En regel som foreslått vil innebære at følgende partier, etter stortingsvalget 2001, kommer inn under bestemmelsene for forenklede listeforslag:

Over 5 000 stemmer på landsbasis:

1. Arbeiderpartiet

2. Høyre

3. Fremskrittspartiet

4. Sosialistisk Venstreparti

5. Kristelig Folkeparti

6. Senterpartiet

7. Venstre

8. Kystpartiet

9. Rød Valgallianse

10. Det Politiske Parti

11. Pensjonistpartiet

12. Kristent Samlingsparti

Over 500 stemmer i ett fylke:

1. Miljøpartiet de grønne

2. Samefolkets parti

Følgende registrerte partier, som stilte liste ved valget i 2001, fikk ikke over 500 stemmer i noe fylke eller 5 000 stemmer i hele landet. Tallene i parentes angir stemmetall på landsbasis:

1. Fedrelandspartiet (2 353)

2. Norges Kommunistiske Parti (1 726)

3. Norsk Folkeparti (1 609)

4. Tverrpolitisk kyst- og distriktsparti (1 052)

5. Sosialdemokratene (351)

6. Naturlovpartiet (269)

7. Det Liberale Folkepartiet (166)

8. Samfunnspartiet (66)

Følgende registrerte partier stilte ikke liste ved stortingsvalget i 2001:

1. Kristent Konservativt Parti (KKP)

2. Fylkeslistene for miljø og solidaritet

Registreringsmyndigheten forutsettes å holde oversikt også over hvilke partier som oppfyller vilkårene for å stille liste under de forenklede vilkårene. Departementet gis ansvar for at registreringsmyndigheten får tilgang til de offisielle valgresultatene som skal legges til grunn.

Klageordning - klagenemnd

Departementet er enig med utvalget i at systemet med en uavhengig klagenemnd videreføres. Klagenemnda oppnevnes av departementet og skal behandle klager over vedtak fattet av registreringsmyndigheten. Det forutsettes at nemnda også i fortsettelsen vil være sammensatt av personer med dommerkompetanse. Til nå har nemnda hatt tre medlemmer.

Departementet foreslår således at klagenemnda som før skal behandle klager over vedtak i sak om registrering av partinavn. I tillegg skal den behandle klager over vedtak som gjelder hvem som har rett til å representere et politisk parti, se nærmere foran under avsnittet om registreringsmyndigheten. Det foreslås at det lovfestes en klagefrist på tre uker, som er den alminnelige klagefrist i henhold til forvaltningsloven § 29.

Vedtaket til registreringsmyndigheten eller klagenemnda skal legges til grunn av valgmyndighetene ved forberedelsene til et aktuelt valg. På den måten vil en sikre at valgstyrer og fylkesvalgstyrer legger samme faktum til grunn og ikke kommer til ulike resultater. Partene er ikke avskåret fra å bringe nemndas avgjørelser inn for domstolene. Skal en kjennelse fra domstolen som avviker fra klagenemndas legges til grunn ved valget, må den imidlertid ha blitt rettskraftig innen fristen for å innlevere listeforslag går ut, det vil si 31. mars i valgåret. Det foreslås en særskilt søksmålsfrist på to uker for å bringe klagenemndas vedtak inn for domstolene. Det vises for øvrig til det som er sagt om søksmålsfrist foran under avsnittet om registreringsmyndigheten.

Spørsmålet om hvorvidt avgjørelse i klagesaker ved lokalvalg kan bringes inn for domstolene, er behandlet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse fra 1962 (Rettstidende 1962 s. 571). Kjennelsen er nærmere omtalt i kapittel 16.4.2. Departementet antar for øvrig at den foreslåtte registreringsordningen vil gjøre at behovet for å søke løsning på denne typen spørsmål innenfor domstolsapparatet vil bli redusert.

Et særlig spørsmål ved stortingsvalg er om klagenemndas avgjørelser kan være gjenstand for overprøving i forbindelse med Stortingets prøving av fullmaktene, jf. Grunnloven § 64. Tradisjonelt sett har Stortinget prøvd alle sider ved avviklingen av valget. Dette er også kommet til uttrykk i valgloven §§ 72 og 74. Avgjørelser i saker som gjelder registrering av politiske partier har likevel ikke inngått som en del av det Stortinget har prøvet. Dette kommer også til uttrykk i Innst. S. nr. 1 (2001-2002) hvor fullmaktskomiteen uttaler:

«Etter komiteens oppfatning må valgloven forstås slik at avgjørelser etter § 17 om registrering av politiske partier, som fattes av notarius publicus i Oslo eller klagenemnda, ikke kan påklages til Stortinget og at det heller ikke er en oppgave for Stortinget - i forbindelse med prøvingen av representantenes fullmakter - å vurdere om slike avgjørelser er korrekte i forhold til lovreglene om registrering av partier.»

Departementet antar at vedtak truffet av registreringsmyndigheten eller klagenemnda i saker om rett til å representere politiske partier, vil måtte vurderes på samme måte.

Utvalget har foreslått at gjeldende praksis med hensyn til hvem som skal ha klagerett, bør lovfestes. Dagens valglov sier ikke noe om dette, men det er lagt til grunn at i tillegg til det partiet som har søkt, har også alle andre politiske partier klagerett. Synspunktet er at disse har en interesse av å få prøvet om deres interesser er krenket. Departementet anser ikke at det er grunnlag for at alle partier, også dem som ikke kan påberope seg at det foreligger forvekslingsfare, skal ha klagerett. Om noen mener at et politisk parti ikke burde vært registrert, bør ikke registrerte partier ha noen mer berettiget interesse enn andre i å få prøvet saken. Departementet foreslår derfor ikke at det gis særregler til erstatning for forvaltningslovens alminnelige regler om klagerett, jf. forvaltningsloven § 28. Etter dette vil klagerett tilkomme det partiet som er part i saken. Klagerett vil også tilkomme et parti som mener at dets rett er krenket, fordi et navn er godkjent til tross for forvekslingsfare, da det må antas å ha rettslig klageinteresse.

Overføring av partier registrert hos notarius publicus

De partiene som i dag er registrert hos notarius publicus, må også søke om innføring i det nye partiregisteret. De behøver imidlertid ikke å legge ved søknaden dokumentasjon som allerede er levert notarius, heller ikke 5 000 underskrifter. Det er imidlertid et vilkår for å bli registrert i det nye registeret at det opplyses om hvem som er valgt til hovedstyre i partiet.

Ordningen med registrering i Partiregisteret skal blant annet forhindre at det oppstår tvil om hvem som har rett til å representere partiet og dermed stille liste ved valg. Registrering i Partiregisteret bør derfor være en forutsetning for å kunne stille liste under partinavnet ved fremtidige valg. Dette innebærer at partier som i dag er registrert etter valgloven § 17, må registreres i det nye registeret for å kunne stille liste under dette navnet i fremtiden. Disse partiene bør gis en frist til å søke om innføring i registeret, i motsatt fall blir partinavnet fritt. Departementet foreslår at partier som er registrert etter § 17 i valgloven når loven oppheves, får frist til 2. januar 2005 for å søke om registrering i Partiregisteret. Partier som ikke søker om registrering innen denne fristen, mister retten til partinavnet, og partinavnet blir fritt etter stortingsvalget i 2005. Dette innebærer at partier som er registrert etter valgloven § 17 og som ønsker å stille liste under partinavnet ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2003, må søke om innføring i Partiregisteret innen 2. januar 2003. Tilsvarende frist ved stortingsvalget i 2005 blir 2. januar 2005.

Forskrift

Utvalget har ikke foreslått at det gis noen forskriftshjemmel. Departementet antar likevel at den utvidelse av innholdet i registreringsordningen som foreslås, vil kunne medføre behov for en nærmere regulering av praktiske rutiner for registreringsordningen og registreringsmyndighetens virksomhet. Det foreslås derfor at departementet gis hjemmel til å gi nærmere forskrifter.

Oppsummering

Samlet foreslår departementet følgende:

• Partiene skal fortsatt, ved søknad om registrering, opplyse om hvem som er valgt til partiets hovedstyre og som har rett til å opptre på vegne av partiet sentralt. Partiet skal holde registreringsmyndigheten oppdatert om hvem som sitter i hovedstyret til enhver tid.

• Notarius publicus i Oslo skal ikke lenger fungere som registreringsmyndighet. Oppgaven overtas av Registerenheten i Brønnøysund (Brønnøysundregistrene), hvor det opprettes et eget partiregister.

• Fristen for å søke registrering med virkning for et kommende valg settes til 2. januar i valgåret.

• Det foreslås ikke endringer med hensyn til de krav som i dag gjelder for antall underskrifter som må fremlegges til støtte for registreringen (5 000).

• Det knyttes vilkår til retten til å registrere et registrert parti under et nytt navn. Bare registrerte partier som kan vise til oppslutning ved forrige stortingsvalg på minst 5 000 stemmer på landsbasis eller 500 i ett fylke, skal kunne registrere seg under et nytt navn uten å måtte legge frem 5 000 nye underskrifter.

• Det foreslås ikke endringer i reglene om grunnlag for å nekte registrering. Kun forvekslingsfare av språklig art skal kunne være grunnlag for å avslå registreringssøknad.

• Reglene om opphør av enerett til partinavn foreslås videreført, slik at enerett til navn faller bort når partiet ikke har stilt liste ved to påfølgende stortingsvalg. Departementet støtter ikke utvalgets forslag om at partinavn skal kunne gis særskilt «beskyttelse» av historiske eller tradisjonelle årsaker.

• Kun partier som kan vise til en viss oppslutning ved stortingsvalg (minst 5 000 stemmer på landsbasis eller 500 i ett fylke) skal ha rett til å stille listeforslag ved valg uten å måtte dokumentere støtte i form av underskrifter på listeforslaget.

• Systemet med at en særskilt klagenemnd skal behandle klager over vedtak om registrering, videreføres.

• Klagenemnda skal også behandle klager over vedtak som gjelder retten til å representere et registrert politisk parti.

• Klagenemndas vedtak kan bringes inn for domstolene. Det settes en særskilt søksmålsfrist på 2 uker. En rettsavgjørelse vil bare legges til grunn ved et forestående valg dersom den er rettskraftig innen fristen for å levere inn listeforslag (31. mars).

• På bakgrunn av forslaget om en utvidelse av registreringsordningen, foreslås at departementet gis hjemmel til å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om registreringsordningen og registreringsmyndighetens virksomhet.

Forslag til bestemmelser om registrering av politiske partier finnes i lovutkastet kapittel 5.

7.2 Bør nominasjonsstøtten inngå som en del av partistøtten?

7.2.1 Gjeldende rett

Valgloven §§ 18-23 har bestemmelser om nominasjon. Loven beskriver detaljert hvordan de registrerte partiene skal gå frem i forbindelse med nominasjon til stortingsvalg og fylkestingsvalg, dersom de ønsker at utsendingene til møtene skal få skyss- og kostgodtgjørelse fra staten. Det er gitt utførlige regler blant annet om antall utsendinger til møtet fra den enkelte kommune, og om hvordan nominasjonsmøtet skal forberedes og gjennomføres.

Valgloven setter ingen krav til partiene for at nominasjonen og listeforslaget skal være gyldig. Reglene er således ikke et pålegg om å organisere nominasjonen på en bestemt måte. Den eneste konsekvensen av ikke å følge reglene er av økonomisk art: Utsendingenes rett til kompensasjon fra statskassen bortfaller dersom bestemmelsene i loven ikke følges.

Hovedhensynet bak reglene har vært å sikre at alle distrikter innenfor fylket, også de mest avsidesliggende og tynt befolkede, får anledning til å øve rimelig innflytelse på hvilke kandidater som skal representere partiet. Da reglene i sin tid ble utformet anså en det mest hensiktsmessig at dette hensynet ble ivaretatt ved økonomiske incitamenter. Reglene har lang tradisjon i vår valglovgivning. De ble innført ved en egen lov om nominasjon i 1920, og ble tatt inn som en del av den nye valgloven som ble vedtatt i 1985.

Støtten til partienes nominasjonsutgifter inngår som en del av Kommunal- og regionaldepartementets utgifter til avvikling av valg og bevilges over statsbudsjettets kapittel 502 Valgutgifter. Nominasjonsutsendingene sender regning til Fylkesmannen, som refunderer deres utlegg til skyss- og kostgodtgjørelse i henhold til statens satser. Ved de seneste valgene har utgiftene beløpt seg til ca. 5 millioner kroner. Dette er utgifter som påløper hvert annet år - i forbindelse med stortingsvalg og fylkestingsvalg.

7.2.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget mener at partienes situasjon med hensyn til økonomisk støtte fra staten er en annen i dag enn da nominasjonsreglene i sin tid ble innført. Nasjonalt registrerte partier mottar nå årlig støtte over statsbudsjettet til sin alminnelige virksomhet. Denne støtten ble innført på 1970-tallet og gis over Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett kapittel 1530. For å kunne oppnå støtte må et parti ha stilt lister (rene lister og felleslister) i minst halvparten av valgdistriktene ved siste stortingsvalg. I 1975 ble det vedtatt at partiene i tillegg måtte ha minst 2,5 prosent av stemmene for å kunne søke om støtte. Hensynet bak nominasjonsreglene står dermed ikke så sterkt i våre dager som det gjorde tidligere, da partiene ikke fikk slik statsstøtte.

Utvalget finner det mest hensiktsmessig at statsstøtten i prinsippet omfatter all virksomhet partiene driver. Det bør ikke være nødvendig å ha lovfestede særordninger om støtte til visse deler av partienes virksomhet. Dette tilsier at nominasjonsmøtene - som en del av partienes virksomhet - blir finansiert gjennom statsstøtten og ikke ved en særskilt bevilgning.

Utvalget kan heller ikke se at det er påkrevd å opprettholde lovens regler om nominasjon for å sikre en rimelig geografisk fordeling av utsendingene til møtene. Det vil være i partienes egen interesse å sørge for en slik fordeling for å sikre bredest mulig oppslutning om det listeforslaget som settes opp, og utvalget finner at det bør være partienes ansvar å ivareta dette.

Utvalget foreslår derfor at valglovens bestemmelser om nominasjon oppheves. Det forutsettes at man, i de år det avholdes valg, tar hensyn til partienes utgifter i forbindelse med nominasjonene når rammene for statsstøtten fastsettes.

Selv om man fjerner de detaljerte regler i loven, mener utvalget at det bør gis retningslinjer i forbindelse med tildelingen. Disse bør imidlertid ikke være detaljerte regler som gjennomregulerer hvordan nominasjonen skal foregå, men trekke opp visse overordnede prinsipper som partiene forutsettes å etterleve. Videre må det være en forutsetning at de midlene som blir stilt til partienes disposisjon for nominasjon, virkelig blir brukt til nominasjon i de enkelte valgdistrikter, og ikke inngår som en del av partienes ordinære drift.

Det må etter utvalgets mening være en forutsetning at nye prinsipper om støtte til nominasjon ikke stiller strengere krav til partiene enn det som følger av dagens lovregler. Er et parti og dets lokalorganisasjon berettiget til støtte etter dagens ordning, må det fortsatt kunne få slik støtte. Utvalget konkluderer etter dette med at valglovens bestemmelser om nominasjon oppheves og at støtte til partienes nominasjonsmøter i stedet gis som en egen del av statsstøtten til partiene i de år det avholdes stortingsvalg og fylkestingsvalg.

7.2.3 Høringsinstansene

Det er få høringsinstanser som har kommentert utvalgets forslag på dette punktet. De av høringsinstansene som har merknader til forslaget er positive, med unntak av én. De som støtter utvalgets forslag legger vekt på at dagens ordning er meget ressurskrevende for fylkesmennene og at en fjerning av disse reglene i valgloven vil bety en forenkling.

Typisk i så måte er Fylkesmannen i Oppland som støtter utvalgets forslag og viser til at regningskontrollen for fylkesmennene er ressurskrevende. Bare i Oppland kan det dreie seg om 450 reiseregninger ved hvert valg, med beløp helt ned til billettpris for bybuss. Sandefjord kommune mener på sin side at dersom partiene får statsstøtte direkte etter en annen ordning, er det ikke lenger behov for reglene i valgloven,

«idet det bør kunne overlates til partiene selv å sørge for distriktsmessig fordeling av representantene til nominasjonsmøtene.»

Norsk Redaktørforening er derimot kritiske til utvalgets forslag og mener at de senere års erfaringer tilsier at også en ny valglov bør ha bestemmelser som stiller krav til gjennomføringen av partienes nominasjoner. Redaktørforeningen fremholder særlig viktigheten av størst mulig åpenhet og skriver i sin høringsuttalelse:

«Selv om §§ 18-23 i gjeldende lov ikke har mange bindende regler som stiller formelle krav til nominasjonsprosessen, er det likevel flere bestemmelser om visse formalia som direkte eller indirekte kan sikre allmennheten et visst innsyn i hvordan nominasjonsprosessen har foregått i partier som vil ha statlig støtte. Vi tenker blant annet på den skriftlige dokumentasjon som partiet må sende til fylkesmannen, og til den adgang flertallet på nominasjonsmøte har til å fastsette åpne dører for nominasjonsmøtet.»

By- og bygdelisteorganisasjonenpeker i sin høringsuttalelse på at dagens ordning for statsstøtte gir registrerte politiske partier økonomisk støtte etter antall mottatte stemmer ved valget, uavhengig av om de får inn representanter i kommunestyrene eller ikke. Grupperinger som ikke er registrert som politisk parti, får ingen støtte, selv om de får valgt inn representanter. Det fremholdes at dette er en urimelig forskjellsbehandling, og at det må være riktig at alle grupper som blir valgt inn i kommunestyrer, fylkesting og Storting må få støtte i forhold til det antall stemmer de har fått.

7.2.4 Departementets merknader og forslag

Departementet deler utvalgets og flertallet av høringsinstansenes vurdering av at det ikke lenger er behov for å opprettholde valglovens regler om nominasjon. Hensynet til å sikre en rimelig geografisk fordeling av utsendingene til møtene er det naturlig å overlate til partiene å ivareta. Dette vil fortsatt være i partienes interesse, fordi de derved kan oppnå bredest mulig oppslutning om sine listeforslag. Ordningen hadde sin berettigelse før innføringen av generell statsstøtte til de politiske partiene, men har i dag utspilt sin rolle. Et brudd på nominasjonsreglene i valgloven får også bare følger for godtgjørelsen fra staten. Spørsmålet om et listeforslag kan godkjennes, avgjøres på grunnlag av de reglene som gjelder for godkjenning av listeforslagene. Dagens detaljerte og strenge regler for utbetaling av nominasjonsstøtte innebærer dessuten en arbeidskrevende operasjon for fylkesmennene.

En ordning som foreslått av utvalget vil i så fall administreres av Arbeids- og administrasjonsdepartementet, som antar at støtten inkluderes i det årlige beløpet, i stedet for at det gis en ekstra bevilgning til partiene i valgår. Partienes hovedorganisasjoner må i så fall sørge for at pengene blir brukt til avholdelse av nominasjonsmøter og dekning av partiutsendingenes utgifter i valgår. Arbeids- og administrasjonsdepartementet utøver ikke i dag noen kontroll med hvordan de enkelte partiene bruker den statsstøtten de får utbetalt.

Valglovutvalget forutsetter i sin innstilling at nye prinsipper om støtte til nominasjon ikke skal stille strengere krav til partiene enn det som følger av dagens lovregler.

Det følger av valgloven § 20 at et parti må ha fått minimum 20 stemmer i kommunene ved foregående valg av samme type som nominasjonen gjelder, for at en utsending fra kommunen skal få godtgjørelse. Således er det allerede i dag en «sperre» i valgloven for hvilke partier som kan søke om slik støtte. Kravet om en minstegrense på 20 stemmer har for småpartiene i praksis resultert i at ikke alle kommuner i fylket er blitt representert på nominasjonsmøtet. Departementet har underhånden vært i kontakt med en del av fylkesmannsembetene for å få et inntrykk av hvilke partier som i dag søker om og får refundert sine nominasjonsutgifter. Resultatet synes å være at det i hovedsak er de store, etablerte partiene som mottar slik støtte.

Departementet er enig i at man bør tilstrebe at ingen skal komme noe særlig dårligere ut enn etter dagens ordning. Det er likevel ikke mulig å oppnå at støtte gjennom det generelle statsstøttesystemet vil sikre partiene refusjon krone for krone.

Når det gjelder påstanden om at nominasjonsprosessen blir mer lukket for offentligheten, ville dette vært et viktig argument hvis det var grunn til å tro at vi ville få en slik utvikling. Det følger imidlertid av § 19 fjerde ledd i gjeldende valglov at det er opp til partiutsendingene å vedta at nominasjonsmøtet skal holdes for åpne dører slik at pressen og andre interesserte kan være til stede. Etter loven er det nok med vanlig flertall for å la tilhørere være til stede, men partiet kan i sine vedtekter sette krav om kvalifisert flertall. På denne bakgrunn synes ikke departementet at utvalgets forslag i seg selv legger opp til mer lukkede nominasjonsprosesser enn det vi har i dag. Departementet finner det heller ikke naturlig å foreslå en lovbestemmelse som pålegger åpne dører på nominasjonsmøtene. Slike spørsmål bør fortsatt avgjøres av partiene/nominasjonsmøtet.

Departementet viser til at By- og bygdelisteorganisasjonen finner det urimelig at grupperinger som ikke er registrert som politiske partier ikke mottar statsstøtte på samme vilkår som registrerte partier. Departementet er enig i at by- og bygdelister utgjør et verdifullt innslag i vårt politiske system. At de registrerte politiske partiene står i en særstilling med hensyn til økonomisk støtte, henger imidlertid sammen med at partiene utgjør et basiselement i vårt politiske system. Partiene bygger tradisjonelt på politiske ideologier og tar på den måten et helhetlig samfunnsansvar, fremfor å jobbe med enkeltsaker, slik by- og bygdelistene gjerne gjør. Utvalget har dessuten pekt på at offentlig støtte til partienes virksomhet er viktig for deres uavhengighet og legitimitet. De samme hensyn vil ikke på samme måte kunne sies å gjelde by- og bygdelistene.

Departementet viser for øvrig til at partistøtteordningen ikke reguleres i valgloven. Den beror på årlige bevilgningsvedtak truffet av Stortinget og forvaltes i henhold til regelverk fastsatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Departementet har således ikke funnet grunnlag for noen nærmere drøftelse av partistøtteordningen i sammenheng med forslaget til ny valglov.

Departementet foreslår således at valglovens bestemmelser om nominasjon oppheves. Støtte til partienes nominasjonsutgifter tas inn i den alminnelige statsstøtten til partiene. Arbeids- og administrasjonsdepartementet mener det bør være grunnlag for en betydelig forenkling i forhold til dagens regelverk for kompensasjon av nominasjonsutgiftene. Støtten bør fordeles proratarisk etter oppnådde valgresultater ved siste valg. Det vil være opp til Arbeids- og administrasjonsdepartementet å fastsette nærmere regler for denne støtten.