Ot.prp. nr. 45 (2002-2003)

Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov)

Til innholdsfortegnelse

6 Synliggjøring av barnekonvensjonen artikkel 20 - barnets rett til vern og bistand

6.1 Barnekonvensjonen artikkel 20

Barnekonvensjonen artikkel 20 lyder i norsk oversettelse

  1. Et barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, eller som i egen interesse ikke kan tillates å bli værende i et slikt miljø, skal ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten.

  2. I samsvar med sin nasjonale lovgivning skal partene sikre alternativ omsorg for et slikt barn.

  3. Slik omsorg kan for eksempel omfatte plassering i fosterhjem, Kafala etter islamsk lov, adopsjon eller, om nødvendig, plassering i egnet institusjon for omsorg for barn. Når løsninger overveies, skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

Artikkelen omhandler statens plikter til å sørge for at barn som av forskjellige årsaker ikke kan tas vare på av familien, får et alternativt omsorgstilbud. Artikkel 20 nr. 3 gir eksempler på slike omsorgstilbud, og gir retningslinjer for hvilke vurderinger som skal foretas når slike alternative løsninger overveies.

6.2 Gjeldende rett

Barnevernloven inneholder bestemmelser av betydning for barn som er kommet i situasjoner som er beskrevet i artikkel 20 nr. 1, jf. § 4-6 om vedtak i akuttsituasjoner og § 4-12 om omsorgsovertakelse. Loven gir også anvisning på alternative omsorgsformer, som fosterhjemsplassering og institusjonsplassering, jf. § 4-14.

Det følger av barnevernloven § 4-15 første ledd at når barn skal plasseres utenfor hjemmet, f.eks. i fosterhjem, skal stedet velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Dette er utdypet i retningslinjene om fosterhjem, Q-0836, der det heter at barnet bør plasseres i et miljø der barnet kan bevare og videreutvikle sin egen identitet, f.eks. når det gjelder spørsmål som etnisitet og religion. Videre heter det at der det er mulig, bør barnet fortrinnsvis plasseres i et fosterhjem som har samme etniske og religiøse tilhørighet som barnet selv og barnets familie, selvsagt forutsatt at fosterhjemmet for øvrig tilfredsstiller de kravene som ut fra barnets behov bør stilles til fosterfamilien i det enkelte tilfelle.

6.3 Høringsbrevets forslag

I høringsbrevet ble det foreslått å fastsette i barnevernloven § 4-15 første ledd at barneverntjenesten ved valg av plasseringssted også skal ta hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Ordlyden samsvarer med den norske oversettelsen av barnekonvensjonen artikkel 20 nr. 3.

Selv om det i praksis også i dag legges vekt på de momentene artikkel 20 nr. 3 viser til, ble det i høringsbrevet uttalt at en ved å synliggjøre kravet tydeligere i loven, vil kunne sikre at barnevernet i større grad tar hensyn til disse forholdene i sine vurderinger. Det ble imidlertid understreket at utgangspunktet fortsatt vil være at barnets beste alltid skal ligge til grunn for avgjørelsen, jf. barnevernloven. § 4-1. Det vil derfor kunne være tilfeller der en plassering med vekt på kontinuitet i barnets oppdragelse eller barnets etniske og religiøse bakgrunn mv., ikke er til det beste for barnet. Videre kan det være vanskelig eller umulig å finne plasseringssted som oppfyller de nevnte kravene.

6.4 Høringsinstansenes syn

Det store flertall av høringsinstanser som har uttalt seg om dette, støtter lovendringsforslaget slik det lyder i høringsnotatet. Dette gjelder Aleneforeldreforeningen, Redd Barna, Bærum kommune, Trondheim byrett, Østfold fylkeskommune, Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold, Buskerud fylkeskommune, Meldal kommune, Norsk kvinnesaksforening, Yrkesorganisasjonenes sentralforbund og Nord-Hålogaland bispedømme.

Barneombudet støtter ikke forslaget. Ombudet er bekymret for at den foreslåtte presiseringen kan virke som en føring på hvordan sakene skal vurderes, i stedet for at hensynet til etnisitet, religion, kultur og språklig bakgrunn er forhold som skal vurderes på linje med andre forhold. Barneombudet mener forslaget til endring er et eksempel på hvor viktig det er å ha et helhetsblikk på barnekonvensjonen for å forebygge et resultat som bryter med kravet til enkeltbarnets beste.

Aleneforeldreforeningen (AFFO) påpeker at ordlyden i forslaget ikke er helt i tråd med barnekonvensjonen artikkel 20 nr. 3, der det heter at det skal tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet osv. I departementets forslag er ordet tilbørlig utelatt. AFFO mener dette gjør at momentet gis større vekt i § 4-15 enn i artikkel 20 nr. 3.

6.5 Barne- og familiedepartementets vurdering

Barne- og familiedepartementet går inn for å følge opp forslaget i høringsbrevet.

Når barneverntjenesten skal velge plasseringssted for et barn utenfor hjemmet, skjer dette etter en helhetsvurdering av en rekke momenter. Disse framgår av barnevernloven § 4-15 og retningslinjer til bestemmelsen, samt barnevernloven § 4-1, som pålegger barneverntjenesten å legge avgjørende vekt på hva som er til barnets beste. I henhold til forslaget skal barneverntjenesten i denne helhetsvurderingen også ta hensyn til at det er ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Dette er forhold som i utgangspunktet anses å være viktig at ivaretas. Forslaget innebærer imidlertid ikke at dette er hensyn som nødvendigvis skal tillegges avgjørende vekt. Som påpekt i høringsbrevet, kan det være tilfeller der valg av plasseringssted med avgjørende vekt på kontinuitet i barnets oppdragelse eller barnets språklige og religiøse bakgrunn mv. ikke vil være til barnets beste, og det kan forekomme tilfeller der det er vanskelig eller umulig å finne godkjente fosterhjem som ivaretar de aktuelle hensynene. Etter departementets skjønn ivaretar forslaget til bestemmelse den helhetsvurderingen som skal foretas.

Aleneforeldreforeningen ønsker at ordet tilbørlig skal tas inn i teksten, slik at den blir i samsvar med den norske oversettelsen av artikkel 20 nr. 3. Ordet tilbørlig betyr omtrent det samme som rimelig eller forsvarlig. Hensett til at valg av plasseringssted skal tas etter en helhetsvurdering, ligger det etter departementets skjønn i sakens natur at de momentene som foreslås inntatt i bestemmelsen, skal tas hensyn til i rimelig og forsvarlig grad. Det er derfor etter departementets skjønn ikke nødvendig å ta ordet tilbørlig med i lovteksten.

Til forsiden