Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 45 (2007-2008)

Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen)

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning og historikk

1.1 Innledning

Kommunal- og regionaldepartementet legger med dette fram forslag til ny byggesaksdel i plan- og bygningsloven. Hovedsiktemålet med endringene er en oversiktlig og brukervennlig lov som sikrer kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet i byggeprosessene. Samtidig må loven og forvaltningen av denne, fremme en bærekraftig utvikling og god arkitektonisk og universell utforming av tiltak som også ivaretar hensynene til helse, miljø og sikkerhet. Bygg og anlegg innebærer store samfunnsmessige investeringer. Det er derfor viktig at lovgivningen sikrer en forutsigbar og effektiv byggesaksbehandling, som kjennetegnes av åpenhet og medvirkning fra berørte interesser og myndigheter. Med de omstillingskostnader lovendringene medfører, er det en grunnleggende forutsetning for departementet at endringene skal føre til forbedringer som i større grad sikrer at tiltak blir i samsvar med lov, forskrift og planvedtak. Departementet vil samtidig understreke at det er effektiviserende å videreføre ordninger som fungerer godt og som alle brukerne er vel kjent med.

Lovforslaget er hovedsakelig basert på Bygningslovutvalgets utredninger; NOU 2003: 24 Mer effektiv bygningslovgivning og NOU 2005: 12 Mer effektiv bygningslovgivning II.

Lovforslaget legges fram i en tid som har vært preget av svært høy byggeaktivitet. Byggefeil, manglende tilsynsaktivitet, oppgitte forbrukere og useriøsitet i byggenæringen har tiltrukket seg medias og sentrale bygningsmyndigheters oppmerksomhet. Parallelt har samfunnets fokus på allmenne og globale utfordringer økt. Behovet for omfattende reduksjoner av klimagassutslippene og å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne likestilling med hensyn til deltakelse i samfunnet er eksempler på slike utfordringer. Byggeskikk og stedsforming har igjen fått oppmerksomhet, særlig knyttet til fravær av omsorg for tettstedenes egenart og karakter. Departementet legger vekt på å møte disse utfordringene i de forslag som legges fram og som må følges opp i det videre arbeid med forskrifter til loven.

En utfordring for bygningslovgivningen er at den skal fungere effektivt og sikkert i både store og små kommuner, for store og små foretak, i kompliserte så vel som i enkle byggetiltak. Departementet vil både ved utvikling av regelverket og gjennom sin veiledningsvirksomhet ta særlig hensyn til at kompetanse og kapasitet er svært varierende i norske kommuner og i bygge- og anleggsnæringen. Det er departementets inntrykk at mange kommuner, gjennom en lengre periode med høy byggeaktivitet, har hatt vansker med å tiltrekke seg og beholde kompetent arbeidskraft. Dette har gitt negative utslag for forutberegnelighet og tidsbruk i kommunale saksbehandlingsprosesser, samt for kvaliteten og omfanget av kommunalt tilsyn med byggevirksomheten. Brukerundersøkelser gjennomført av Statens bygningstekniske etat viser imidlertid at kommunene gjennomfører tiltak for å effektivisere saksbehandlingen slik at de fleste kommunene overholder de tidsfristene som er gitt i loven. Mer enn 100 kommuner kan nå tilby mottak av elektroniske byggesøknader og meldinger via ByggSøk. Norge er blant de ledende land i verden i arbeidet med elektronisk saksbehandling og byggeprosesser.

En moderne og effektiv lov

Det sentrale forvaltningsansvaret for plan- og bygningsloven er delt mellom Miljøverndepartementet, som har ansvaret for plandelen, og Kommunal- og regionaldepartementet som har ansvaret for byggsaksdelen. Siden vedtakelsen av plan- og bygningsloven i 1985 har ikke loven vært gjenstand for en helhetlig gjennomgang. Hyppige lovendringer, helt siden bygningsloven av 1965, har ført til en til dels uoversiktlig og fragmentert lov. Departementet vil derfor framheve at utredningsgrunnlaget og lovutviklingsprosessene i de to departementer har gitt anledning til å foreta koordinerte og mer gjennomgripende strukturelle endringer av hele loven. Siktemålet er at en ny plan- og bygningslov skal framstå som en moderne lov, med en logisk lovstruktur som gjør den bedre tilgjengelig for alle brukerne av loven.

Verken Planlovutvalget eller Bygningslovutvalget ble i sine mandater bedt om å vurdere spørsmålet om eventuelt å dele plan- og bygningsloven i en planlov og en byggesakslov. Begge utvalg har anbefalt at det utarbeides forslag til en ny felles plan- og bygningslov, blant annet ut fra at dette ivaretar hensynet til forenkling, brukervennlighet, kvalitet og rettssikkerhet på en bedre måte enn to separate lover.

Med bred støtte i høringen legger departementene fram forslag til en ny, felles plan- og bygningslov.

Ny lov vil bestå av seks deler:

Første del: Alminnelig del

Andre del: Plandel

Tredje del: Gjennomføring

Fjerde del: Byggesaksdel

Femte del: Håndhevings- og gebyrregler

Sjette del: Sluttbestemmelser

Vi viser i denne sammenheng til Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008) Om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven)(plandelen), lagt fram av Miljøverndepartementet, og gjør oppmerksom på at forslag til lovens alminnelige del og plandelen er presentert her. Fellesbestemmelser i loven vedrørende formål, avvikling av vedtektssystemet, felles prosess for plan- og byggesak, klagebegrensning, dispensasjon med mer er lagt fram i Miljøverndepartementets lovproposisjon.

Rasjonelle byggeprosesser

Departementet legger vekt på at ny plan- og bygningslov skal framstå som en effektiv lov. En logisk lovstruktur er et godt utgangspunkt. Reglene må utformes slik at de er forståelige og enkle å praktisere for alle aktører. Departementet foreslår et nytt søknadssystem med reduksjon av antall «spor». De mange og ulike meldingsordningene foreslås avviklet. De erstattes av en inndeling etter omfang og betydning. Omfattende og betydningsfulle tiltak forutsetter bruk av profesjonelle aktører. Lovforslaget fokuserer dermed tydeligere på profesjonalitet og ansvar enn tiltakenes størrelse, slik tilfellet er i dag. Departementet legger samtidig stor vekt på klare materielle og prosessuelle regler som ikke etterlater store muligheter for tolkingstvil og avvik. Dette er en viktig forutsetning for økt elektronisk kommunikasjon i byggesaksprosessen.

Effektivitet i byggesaksprosesser knyttes oftest til krav om forutberegnelighet i saksbehandlingen, både i forhold til klare krav til søknadens innhold, tidsbruk og det materielle innhold i det endelige resultat. Departementet styrker i lovforslaget viktige virkemidler i denne sammenheng, som forhåndskonferansen og bruk av tidsfrister i saksbehandlingen. Departementet understreker samtidig at hensynet til effektivitet ikke må true rettssikkerheten til dem som berøres.

Med en effektiv lovgivning mener departementet et regelsett som fungerer mer etter sin hensikt, enn «byggesaksreformen» fra 1995. I tillegg til de elementer som er nevnt over, mener departementet det er helt sentralt at aktørene i byggesaken opptrer i samsvar med det ansvar loven pålegger dem. For å bedre etterlevelsen av loven foreslår departementet derfor både en styrking av kommunens tilsyn, økt bruk av uavhengig kontroll og en skjerping av reglene om oppfølging av ulovligheter.

Kvalitet i byggesaker

Omfanget av byggefeil er fortsatt alt for høyt i Norge. Etterhvert gamle anslag går ut på at byggefeil årlig koster samfunnet 12 – 15 milliarder kroner. Tallene er omtrentlige overslag og er omdiskuterte, men omfanget av byggefeil og byggskader er uansett så høyt at det utgjør et problem både for samfunnet, bygge- og anleggsnæringen og den enkelte huskjøper. «Byggesaksreformen», som innførte en tydeligere arbeidsdeling mellom kommunen og de private aktørene i byggeprosessen, har ikke hatt den effekten på byggkvaliteten som var forventet. Dette kommer blant annet fram av evalueringen i regi av Norges Forskningsråd (2002 – 2004), hvor konklusjonen likevel antyder en bedring i feil og mangler og at årsaken til at feil oppstår, er mer sporbar.

Byggenæringen har i et opphetet marked fått mye negativ oppmerksomhet. Etterspørsel etter fagfolk, byggevarer og kvalitet i det bygde miljø synes å ha vært større enn det som kan leveres. I kjølvannet av dette oppleves svake rettigheter for forbrukere som møter useriøse aktører og manglende oppfølging fra myndighetenes side av ulovlig byggevirksomhet. Dette er etter hvert blitt et betydelig problem for boligkjøpere og den seriøse delen av næringen.

Regjeringen, i samarbeid med næringen og arbeidstakerorganisasjonene, arbeider på et bredt felt i kampen mot useriøsitet, sosial dumping og svart arbeid i byggenæringen og i andre næringer. Byggenæringen har selv tatt skikkelig fatt i denne utfordringen blant annet gjennom sitt samarbeidsprosjekt med myndighetene; «Seriøsitet i byggenæringen» som ble startet i 2002. Kommunal- og regionalministeren har tatt initiativ til og fått etablert et bredt samarbeidsforum sentralt mellom berørte departementer for å holde et sterkt fokus på husbyggeres og huskjøperes situasjon i møte med den useriøse delen av byggenæringen.

Departementet finner grunn til å belyse disse initiativene for å understreke at selv om plan- og bygningslovgivningen er det viktigste styringsredskapet i det offentliges påvirkning av byggkvalitet, er den ikke det eneste virkemiddelet i dette bildet. Kvaliteten kan ikke være et myndighetsansvar alene. Her har alle aktører i byggeprosessen et ansvar, både tiltakshaverne, de prosjekterende, utførende, kontrollerende, eierne og forvalterne, ved siden av de mange myndigheter som er involvert i en byggesak.

Gjennom de lovforslag som legges fram, er det departementets intensjon å presentere klare regler om både søknadsprosessen, ansvar, kontroll og tilsyn som kan gi mer effektive rammer for at denne krevende samhandlingen skal gi bygg med god kvalitet.

Miljø-/Klimautfordringen

Norske bygg står for omtrent 40 prosent av energibruken i Norge. Å redusere energibruken i bygg er derfor et viktig energi-, miljø- og klimapolitisk mål. Lovarbeidet har fokus på at en ny lov gir effektive rammer for en bærekraftig utvikling av bygge- og anleggsvirksomheten. Lovforslaget legger opp til å kunne redusere klimagassutslippene blant annet gjennom hjemmel i plan- og bygningsloven som skal sikre at det ikke brukes olje ved oppvarming i nye bygg, og forankring av krav om avfallsplan i byggesaker. Videre tydeliggjøres rammene for energi- og andre miljøkrav til bygg og materialer i bygg, som vil implementeres gjennom nye tekniske forskrifter til loven. Som varslet i St.meld. nr. 34 (2006 – 2007) Norsk klimapolitikk, vurderes forbud med hjemmel i plan- og bygningsloven mot å erstatte gamle oljekjeler med nye i bestående bygg, herunder sikring mot at det ikke legges om fra olje til strøm ved utskifting av oljekjeler i bestående bygg.

Framtidas bygg må tåle større påkjenninger fra et stadig våtere og heftigere klima. Klimaendringene påvirker blant annet nedbørsmengder og ras- og skredfare som det må tas hensyn til ved planlegging og gjennomføring av byggevirksomheten. Dette vil departementet følge opp i forskriftsarbeidet.

Nye energikrav til bygninger trådte i kraft 1. februar 2007. Energikravene ble da skjerpet med rundt 25 prosent i forhold til tidligere krav. Det er en uttrykt målsetting å videreføre denne miljøsatsingen ved å vurdere energikravene minst hvert femte år.

Universell utforming

Prinsippet om samfunnsmessig likestilling og universell utforming har hatt en framtredende plass i lovarbeidet. Departementet har deltatt i samarbeidsprosesser med andre departementer i deres arbeid med å forankre prinsippet om universell utforming på alle samfunnsområder.

Regjeringen har besluttet at krav til universell utforming av bygg, anlegg og uteområder skal gis i plan- og bygningslovgivningen. Departementet presenterer her hvordan kravene om universell utforming til både nye og eksisterende bygg, anlegg og uteområder skal implementeres. Skal ambisjonene på dette området kunne innfris, er det ikke tilstrekkelig kun å fokusere på nye, konkrete krav til fysisk tilrettelegging og utforming. Departementet mener oppmerksomheten like mye må rettes mot andre virkemidler som styrkes i loven, blant annet tydeliggjøring av ansvarsfordelingen i byggesaken, økt bruk av uavhengig kontroll og skjerping av kommunalt tilsyn og lovens håndhevingsbestemmelser. Et aktivt forhold til dette virkemiddelsettet, særlig fra kommunenes side, mener departementet er nødvendig for raskt å kunne oppnå gode resultater innenfor dette området. Prinsippet om universell utforming er foreslått tatt inn som særskilt grunnhensyn i lovens formålsbestemmelse. Forskriftshjemlene i loven skal åpne for dynamisk angivelse av tekniske krav basert på den til enhver tid gjeldende kunnskap om materialer og løsninger.

Forholdet mellom arealplaner og byggesaker

Det er nært samspill mellom lovens byggesakdel og plandel. Byggesaksbehandlingen er viktig for å sikre gjennomføring av vedtatte planer i forbindelse med nye byggetiltak. Denne viktige funksjonen blir videreført i den nye loven. Søknadsplikt gir myndighetene mulighet for å forhåndsvurdere tiltak og hindre at de gjennomføres i strid med bindende arealplaner på linje med andre materielle bestemmelser etter loven. Også adgangen til å bruke midlertidig bygge- og deleforbud gir i praksis kommunen mulighet til å foreta en konkret skjønnsmessig vurdering av om et tiltak bør gjennomføres eller ikke blir videreført.

Bygningslovutvalget har i NOU 2005: 12, kap. 13.1.2.2 gitt en nærmere omtale av forholdet mellom plan- og byggesak. Som utvalget peker på er det visse tiltak som ikke går inn under ordningen med søknad og behandling eller meldeplikt og som derved ikke fanges opp av den ordinære kommunale forhåndsvurderingen av tiltaket, selv om de faller inn under rettsvirkningen av planer. Dette kan gjelde tiltak som enten er unntatt fra, eller faller utenfor bestemmelsene om byggesaksbehandling. Her vil de nye bestemmelsene om søknad og tillatelse sammen med den nye plandelen av loven i hovedsak bli videreført selv om de har fått en noe annen form og redigering i ny lov, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008). Tiltaksbegrepet for planer, jf. § 1-6, er videre enn etter § 20-1 som regulerer søknadsplikt for tiltak etter byggesaksdelen.

Eventuelle brudd på loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven vil ligge innenfor plan- og bygningsmyndighetenes ansvarsområde, og kan føre til etterfølgende pålegg om stans eller retting. Dersom tiltaket ikke krever melding eller søknad, men likevel omfattes av loven, må tiltakshaver selv vurdere virkningene av planen, og lovligheten av å gjennomføre tiltaket. Tiltakshaver må vurdere behovet for dispensasjon fra planen, jf. forslag i Ot.prp. nr. 32 til ny § 19-1, men kan få veiledning fra kommunen. Departementene vil i forbindelse med iverksettingen av loven gi nærmere veiledning om kommunens informasjonsplikt og om tiltakshavers plikt til å sette seg inn i gjeldende bestemmelser, herunder arealplaner før gjennomføring av tiltak.

Den nye plandelen som foreslås i Ot.prp. nr. 32 viderefører kommuneplanens arealdel og reguleringsplan som de viktige kommunale arealplanformene for å fastlegge arealbruk og for gjennomføring av tiltak. Lovforslaget innebærer likevel enkelte nye bestemmelser og ordninger som har betydning for reglene i bygningsdelen. Som eksempler på nye elementer nevnes regional planbestemmelse og en del nye hjemler for planbestemmelser og hensynssoner i kommuneplanens arealdel og i reguleringsplaner. Blant annet er vedtektssystemet innarbeidet i hjemmelsgrunnlaget for generelle kommuneplanbestemmelser, jf. § 11-9. Også adgangen til å gi reguleringsbestemmelser etter § 12-7 er gjort mer konkret enn i tilsvarende bestemmelse i dagens lov. Felles for de nye lovreglene er at flere nye hensyn får tydeligere hjemmel for å kunne ivaretas i ny lov. Eksempler er miljøkrav og krav om universell utforming. Det betyr også at planene får mer sammensatt innhold som må følges opp i behandlingen av søknader for konkrete tiltak. Miljøverndepartementet vil gi nærmere veiledning om innholdet i de nye planbestemmelsene i forbindelse med iverksettingen av den nye loven. Dette vil også omfatte reglene om samordnet plan- og byggesaksbehandling, kontroll med arealbruk, ulovlighetsoppfølging med mer.

1.2 IKT i byggesaksbehandlingen

1.2.1 Effektiv kommunikasjon

IKT benyttes i dag i mange deler av plan- og byggesaksprosessene både hos myndighetene og næringen, og denne utviklingen vil fortsette. Kompleksiteten i kravene til det som bygges, utfordrer kunnskap og kapasitet hos dem som skal delta i byggeprosessene. Det er departementets oppfatning at det er kvalitets- og kostnadsmessige gevinster å hente i mer effektive prosesser og bedre ressursutnyttelse gjennom mer bruk av IKT hos myndigheter og bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen.

Mange aktører har gjennom lang tid benyttet IKT for eget bruk, men utvekslingen av informasjonen mellom aktørene (tegninger, beskrivelser, dokumentasjon av utført arbeid, oppfyllelse av myndighetskrav og utført kontroll) har foregått ved overlevering av papirversjoner fra person til person, fra foretak til foretak og fra foretak til myndigheter. Det er hevdet at så mye som 25 – 30 % av byggekostnadene kan skyldes oppsplitting av prosesser og dårlig kommunikasjon. Samme informasjon blir i gjennomsnitt gjenskapt sju ganger i byggeprosessen. Dette er både unødvendig arbeid og kilder til prosjekterings- og byggefeil. Det er behov for å forbedre og effektivisere denne informasjonsutvekslingen og måtene det samarbeides på. Målet må være å få til utveksling av informasjon ved hjelp av elektronisk samhandling og kommunikasjon uten gjentakelse og spill av ressurser og kvalitet. Lovgivningen må stimulere til en slik utvikling.

1.2.2 ByggSøk

Saksbehandlingssystemet ByggSøk er utviklet og driftes av Statens bygningstekniske etat. ByggSøk skal bidra til å fremme mer effektive prosesser i plan- og byggesaksbehandlingen ved å tilrettelegge for elektroniske tjenester på internett. Pr. januar 2008 tilbyr 100 kommuner mottak av elektroniske byggesøknader og meldinger via ByggSøk, og 60 % av befolkningen bor nå i kommuner som kan motta byggesøknader og meldinger på nett. Med ByggSøk kan søker fylle ut og sende søknader på internett. I systemet er det integrert en kvalitetssjekk som sikrer at søknaden ikke kan sendes før alle nødvendige opplysninger er gitt i saken.

Utgangspunktet for arbeidet med ByggSøk er å legge til rette for at alle involverte aktører i plan- og byggesaksprosjekter deler og gjenbruker informasjon. For å få til dette er det nødvendig med standardisering og elektronisk utveksling av informasjonen. Kommunikasjonen mellom aktørene skal kunne foregå elektronisk.

I ByggSøk-bygning er reglene i plan- og bygningsloven identifisert og omsatt til en standard for elektronisk innsending av søknader til kommunen. Informasjonsteknologien sikrer at de riktige aktørene leverer fra seg riktig informasjon til riktig tidspunkt i en søknadsfase. Med ByggSøk-plan er det laget en kanal for innsending av planforslag til kommunen basert på en tilsvarende standardisert form. I praksis er ByggSøk et verktøy som bidrar til bedre kvalitet på og mer effektive prosesser for søknader og planforslag. ByggSøk er basert på åpne internasjonale standarder for informasjonsutveksling for å sikre en god integrasjon med næringens framtidige datasystemer .

1.2.3 Nye elektroniske arbeidsmåter – buildingSMART

Store deler av bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen, med flere norske aktører i førersetet, har de senere årene samlet seg i prosjekter som arbeider med å etablere en elektronisk infrastruktur i næringen. Gjennom den internasjonale organisasjonen IAI ( International Alliance for Interoperability) arbeides det med å utvikle åpne internasjonale standarder for utveksling av informasjon i plan- og byggesaksprosesser, såkalte IFC-standarder ( Industry Foundation Classes). Utviklingen av slike standarder, med tilhørende regler for hvilke prinsipper som gjelder for utveksling av informasjon og implementeringen av dem, går under betegnelsen buildingSMART.

BuildingSMART-teknologien åpner for nye muligheter. Basert på slike standarder blir det mulig å lage tredimensjonale datamodeller av hele det bygde miljø, såkalte bygningsinformasjonsmodeller (BIM). Ved hjelp av slik teknologi kan det utvikles verktøy for å foreta simulering og kvalitetssikring av bygningsinformasjon før det bygges i virkeligheten. Slike verktøy skal gjøre det lettere å prosjektere og bygge løsninger som møter framtidige kvalitetskrav om blant annet energibruk, universell utforming, avfallshåndtering med mer, ikke bare i byggefasen, men også i drifts- og vedlikeholdsfasen.

Med IFC-standarder på plass, som også gjør en i stand til å kommunisere med standarder for geografisk informasjon og informasjon om blant annet veg, åpner det seg muligheter for nye tjenester i ByggSøk. Det innebærer at det i plan- og byggesaksprosessen kan gis mer støtte til forslagstiller og søker slik at kommunen får saker som er bedre forberedt enn det som er tilfellet i dag. Forutsigbarheten vil bli større for forslagsstiller, og begge parter vil få mer effektive prosesser og høyere kvalitet på sluttproduktet. I tillegg åpner det seg muligheter til å lage tjenester der prosjekteringsgrunnlaget «automatisk» kan sjekkes mot offentlige regler. Ansvarlig prosjekterende kan få sjekket sitt prosjekt mot krav i teknisk forskrift på samme måte som det i dag er mulig å sjekke et tekstdokument mot skrivefeil og grammatikk. Den samme teknologien vil byggherren kunne benytte til å sjekke prosjektet mot kontraktskrav eller andre interne krav til prosjektet. På denne måten vil næringen og myndighetene kunne benytte samme informasjon til forskjellige formål avhengig av rolle og behov.

1.2.4 IKT i plan- og bygningslovsammenheng

Myndighetene på statlig, fylkes- og kommunalt nivå er gjennom sitt forvaltningsansvar, og som premissgiver etter lovverket, viktige aktører i bygge-, anleggs- og eiendomsnæringens verdikjede. Bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen har en omfattende informasjonsutveksling, hvor offentlige myndigheter er avgivere eller mottagere. Offentlige myndigheter har således en sentral rolle i tilretteleggingen for elektronisk samhandling og økt bruk av IKT i samarbeid med næringen. Et viktig bidrag er å utforme et regelverk som støtter opp om denne utviklingen. Departementet legger derfor vekt på at ny lovgivning skal legge til rette for gode saksbehandlingsprosesser gjennom klare materielle og prosessuelle regler.

1.3 Utviklingstrekk i bygningslovgivningen

1.3.1 Tidlig lovgivning

I Norge ble det tidlig gitt regler for å sikre en viss regulering av arealutnyttelsen, særlig gate- og vegbredder, med sikte på å sikre framkommeligheten og skille områder fra hverandre for lettere å kunne begrense branner. De gamle norske «landskapslovene» (Frostating, Gulating) hadde også bestemmelser som påla leilendinger vedlikeholdsplikt av bygningene på gården. Magnus Lagabøters landslov fra 1276 gjentok disse bestemmelsene. Bestemmelsene levde videre i blant annet Christian IV’s og Christian V’s norske lover. Det ble gitt egne bygningslover for Christiania, Bergen og Trondheim i henholdsvis 1827, 1830 og 1854.

I tiden før industrialiseringen var det ikke behov for noen stram regulering av arealbruken. Bare i de aller tettest befolkede stedene, det vil si i byene, var det behov for vedtekter om forhold som gatelinjer, branngavler og renovasjon. I byene økte folketallet sterkt, noe som førte til stor aktivitet på bygningslovgivningens område.

Den første alminnelige bygningslov ble vedtatt i 1845, og gjaldt for alle byer, kjøpe- og ladesteder og for et byggebelte på 75 alen utenfor bygrensen. I medhold av loven ble det opprettet en bygningskommisjon og en reguleringskommisjon i alle byer. Reguleringskommisjonen ble straks pålagt å legge fram forslag om hvilke deler av byen loven burde gjelde for, og hvordan gater og plasser innenfor dette området burde reguleres. Ellers inneholdt loven detaljerte tekniske bestemmelser, og svært detaljerte bestemmelser om ildsteder og murpiper. Loven hadde som overordnet mål å være et redskap som kunne motvirke nye brannkatastrofer.

På 1800-tallet var hovedformålet lagt på brannsikring, kommunikasjon, hygieniske krav (sunnhetskrav) og byggeteknisk kvalitet. Visse estetiske krav kom inn mot slutten av århundret. Sikring av en bedre styring av arealdisponeringen ble også tillagt stadig større vekt og ble lagt inn i bygningslovgivningen. Reelt sett har denne lovgivningen således hele tiden omfattet både bygningsmessige og planleggingsmessige forhold.

Prinsippene fra 1845-loven ble ført videre i en ny bygningslov av 1896 som gjaldt for byer og tettsteder utenfor Christiania, Bergen og Trondheim. Det nye i loven var at det ble innarbeidet bestemmelser om en mengde nye bygningsmaterialer som ikke var forutsett i den tidligere loven. Allerede de første lovene for Christiania og Bergen inneholdt detaljerte regler om oppmåling og deling av eiendom. Tilsvarende regler ble etter hvert også tatt inn i de andre bygningslovene.

1.3.2 Bygningsloven av 1924

Bygningslovene fra omkring århundreskiftet var gode lovarbeider for sin tid, men de kunne ikke sikre en sunn og harmonisk byggeskikk. Dertil var de for svake, overlot for mye til tilfeldighetene, og satte for lite inn på den samfunnsmessige regulering av byggevirksomheten. I tillegg kom en rivende utvikling i byggevirksomheten med blant annet elektrisitet, nye byggemåter og betong som bygningsmateriale. Det ble klart at de gamle bygningslovene ikke strakk til under denne voldsomme utviklingen. De ble utsatt for kritikk, blant annet påstander om at de fordyret byggetiltakene.

Dette medførte at det ble vedtatt en ny bygningslov i 1924, som var en felles lov for alle norske byer og for noen områder på landet. Loven ga utførlige regler så vel for byplaner som for tomteregulering. Regelverket omfattet blant annet bygningsmyndighetene, byplanlegging, tvangservervelse, refusjon for erverv av grunn og opparbeidelse av gater og plasser, deling av grunn, «om byggeforetagender», sikkerhet og kontroll, samt tilsyn med eldre bygninger, krav til tomta og sanksjonsbestemmelser.

1.3.3 Bygningslovgivningen etter annen verdenskrig

Etter andre verdenskrig gjaldt fortsatt lov om bygningsvesenet av 1924, med tilhørende byggeforskrifter fra 1928. Den folkevalgte innflytelsen på bygge- og reguleringssaker i kommunene ble etter hvert sterkere. Myndighet kunne i større grad tillegges kommunene, samtidig som en ved kommunale vedtekter til loven kunne foreta lokale tilpasninger av lovgivningen.

Den daglige håndheving av loven lå primært til kommunenes plan- og bygningsmyndigheter. Vedtak av forskrifter, vedtekter og reguleringsplaner, samt avgjørelse av dispensasjoner og klager ble avgjort i departementet. Bygningsloven var fortsatt preget av en rekke detaljbestemmelser om blant annet byggemåte og materialbruk, ytterligere detaljert i byggeforskriften. Dette bandt opp utviklingen av nye teknikker og materialer. Så lenge myndighetene ikke endret lovgivningen, var det vanskelig å ta nye metoder i bruk uten å gå vegen om dispensasjoner. Forsynings- og gjenreisningsdepartementet reviderte forskriften i 1949, men i stor grad etter samme lest som før. Materialer og konstruksjoner måtte i stor grad godkjennes av departementet.

Etter vedtakelsen av 1924-loven og videre framover i første halvdel av 1900-tallet, førte utviklingen til en betydelig endring av de felter av samfunnslivet hvor bygningsloven skulle sikre visse minstekrav. Nye bygningsmaterialer og metoder i byggevirksomheten kom til, trafikksituasjonen fikk en omveltning gjennom en mangedobling av antall biler, og by- og tettstedsbefolkningen økte sterkt. Den tiltakende konsentrasjonen av bosettingen gjorde seg også i større grad gjeldende utover i distriktene.

Dette førte til at 1924-loven ble avløst av bygningsloven av 18. juni 1965 nr. 7. Den var en alminnelig planleggings- og reguleringslov som gjaldt for alle slags arealer i alle kommuner. Loven hadde utførlige regler om arealdisponeringen og omfattet dermed atskillig mer enn bare bygningsvesenet. Den tok i tillegg sikte på å være et instrument ved løsningen også av helt andre samfunnsoppgaver, blant annet når det gjaldt befolkningsutviklingen og bosettingsmønsteret.

Bygningsloven av 1965 videreførte hovedprinsippene fra 1924-loven, men var i større grad en ramme- og fullmaktslov. De bygningstekniske detaljkravene ble fjernet fra loven og lagt i forskriftene. For første gang fikk man en bygningslov som gjaldt for hele landet, men med noen begrensninger i forhold til blant annet driftsbygninger i landbruket og fritidsbebyggelse. Landet var inne i en sterk økonomisk vekstperiode. Det førte med seg økt utbyggingspress, behov for nye tekniske løsninger og større fleksibilitet i planlegging og gjennomføring av utbyggingen.

Den folkevalgte innflytelse i kommunene ble ytterligere styrket. Fylkesmannen ble ny bygningsmyndighet og overtok etter hvert mange av departementets oppgaver som ledd i stadig større desentralisering av departementets myndighet. Fylkesmannen fungerte blant annet som dispensasjons- og klagemyndighet, med myndighet til å stadfeste reguleringsplaner og vedta ekspropriasjon. Fylkesmannen fikk en utbyggingsavdeling som skulle bistå kommunene med plan- og byggesaksbehandlingen. Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972 og fikk da ansvar for plandelen av bygningsloven. Da fylkeskommunen ble opprettet i 1976, overtok den ansvaret for fylkesplanarbeidet fra fylkesmannen.

Bygningsloven av 1965 la opp til et system med oversiktsplan ved hjelp av regionplan og tilknyttede vedtekter. Videre utviklet loven systemet med detaljplan i form av reguleringsplan, på grunnlag av 1924-lovens ordning med byplaner. Dessuten ble ordningen med byggetillatelse og krav til og kontroll med byggearbeider bygget ut og gjort mer detaljert.

En rekke av de tekniske detaljbestemmelsene i 1924-loven ble overført til byggeforskriftene. De tekniske forskriftene ble for øvrig gjenstand for en prinsipiell endring, i det man tok sikte på å innføre funksjonskrav i stedet for de tidligere detaljerte minimumskravene til de enkelte konstruksjonsdeler og materialer. På denne måten ville man åpne for en utvikling og effektivisering av byggevirksomheten, ved at de enkelte deler av byggverkene kunne utføres på ulike måter så lenge de tilfredsstilte de krav som ble angitt for den ferdige bygningsdel.

1.3.4 Perioden 1965–1986

Utviklingen mot stadig mer varierte bygningsmessige løsninger og variert materialbruk gjorde det helt nødvendig å fjerne detaljreguleringen av hvordan det skulle bygges. De nye byggeforskriftene av 1969 hadde fremdeles krav til bygningsdelers og bygningers tekniske egenskaper, men inneholdt lite om hvordan bygningene skulle utføres for å oppfylle kravene. Forskriftene ble formulert slik for å gjøre det mulig for byggevareprodusenter, prosjekterende og utførende å kunne utvikle nye metoder og produkter innenfor rammene av forskriftens egenskapskrav (funksjonskrav). For å forklare hvordan myndighetene mente kravene kunne oppfylles, fikk veiledningen til forskriften større betydning enn tidligere. Utviklingen av standarder for produkter og metoder for byggebransjen ble stadig mer omfattende. Forskriften fastslo at kravene i bygningslovgivningen skulle anses oppfylt hvis det ble brukt materialer og metoder etter Norsk Standard.

Utviklingen medførte at byggeprosesser og byggesaker ble mer kompliserte. På bakgrunn av blant annet «Forenklingsutvalgets» (Mathisen-utvalget) utredning NOU 1976: 27 ble det ved lovendring 26. mai 1978 nr. 34 gjennomført en rekke endringer i bygningsloven og tilgrensende regelverk. Bygningsrådene ble tillagt større myndighet etter flere lover, organiseringen av kommunenes saksbehandling ble forenklet og åpnet for mer lokal tilpasning. Mindre byggverk ble tillatt oppført uten tillatelse, og det ble lagt til rette for nærmere koordinering av og samarbeid mellom de forskjellige organer og sektormyndigheter. Ved innføringen av lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven) ble mye av regelverket om oppmåling og deling av eiendom overført til denne loven. Det ble i 1983 vedtatt ytterligere regler for å forenkle byggesaksbehandlingen. Endringene bygde på forslagene i Byggesaksutvalgets delutredning I, NOU 1982: 13. Det ble blant annet foretatt en desentralisering av myndighet ved at dispensasjonsmyndighet ble overført fra fylkesmannen til bygningsrådet.

Meldingssystem for mindre byggearbeider ble innført i 1985. Samme år ble Byggeforskrift 1985 gitt som et nytt ledd i utviklingen av mer tidsriktige forskrifter. Bruken av funksjonskrav ble utvidet, slik at alle løsninger og materialer som tilfredsstiller det angitte funksjonsnivå, kunne benyttes.

1.3.5 Plan- og bygningsloven av 1985

En større revisjon av plan- og bygningsloven ble vedtatt i 1985. Loven fastholdt prinsippene fra tidligere lovgivning, men utvidet og presiserte krav om kommunal og fylkeskommunal planlegging. Det var nødvendig å gjøre plansystemet smidigere og bedre tilpasset den enkelte kommunes behov. Dessuten var det behov for nye regler som ga større sikkerhet for at beslutninger om bruk og vern av grunn og andre naturressurser, ble truffet på grunnlag av samordnede planer, og ikke ut fra mer isolerte og kortsiktige hensyn.

Før endringene ble satt i kraft 1. juli 1986 ble det også innarbeidet endringer i lovens byggesaksregler om ytterligere forenklinger, bedre samarbeid mellom berørte myndigheter og regler om ekspropriasjon og refusjon. Det alt vesentlige av loven ble også gjort gjeldende for driftsbygninger i landbruket og for fritidsbebyggelse. Den kommunale bygningskontroll fikk «rett», men ikke «plikt» til å kontrollere.

Enda en fase i utviklingen av en enklere og mer bransjetilpasset forskrift kom ved Byggeforskrift 1987, med mer overordnede krav enn tidligere. En del nye temaer kom inn, blant annet krav om energiøkonomisering. Ved endringslov 21. april 1989 nr. 17 ble hensynet til barns interesser styrket i loven. Ved ny endring 16. juni 1989 ble det innført et nytt kapittel VIIa om konsekvensutredninger i loven.

1.3.6 Holt-utvalget

1985-loven gjaldt i hovedsak reform av plansystemet. Byggesaksreglene gjennomgikk ikke store forandringer, og dagens byggesaksregler har fremdeles åpenbare trekk fra 1924-loven. I perioden1965 – 1985 ble det gjennomført i alt ca. 200 større og mindre endringer av plan- og bygningsloven.

På 1970- og 80-tallet kom det en del reaksjoner på tungvint byggesaksbehandling, uoversiktlig regelverk og manglende forutsigbarhet. Verken Forenklingsutvalgets eller Byggesaksutvalgets utredninger hadde ført til gjennomgripende endringer i systemet. Det ble derfor nedsatt et nytt utvalg som skulle vurdere hele saksbehandlingssystemet, med utgangspunkt i behovet for forenkling og effektivisering. Dette utvalget – Holt-utvalget – foreslo i sin innstilling NOU 1987: 33 et helt nytt hovedgrep på plan- og bygningslovgivningen. Dette skulle medføre ny lovstruktur, nye saksbehandlingsregler (blant annet mer muntlig saksbehandling), bedre samordning, innføring av tidsfrister og nytt plansystem. Særlig det siste ble ansett for å være kontroversielt, et nytt plansystem var allerede innført og måtte få tid til å virke. Holt-utvalgets forslag ble derfor ikke direkte fulgt av noe lovforslag, men hovedidéer knyttet til blant annet bruk av forhåndskonferanser, tidsfrister, trinnvis og typebestemt saksbehandling og mer integrert plan- og byggesaksbehandling har ligget til grunn for senere lovendringer.

1.3.7 Lov- og forskriftsreformen fra 1995 – egenkontroll og kvalitet

I perioden etter vedtakelsen av plan- og bygningsloven av 1985 la både kommuner, bransjemiljøer, forsknings- og undervisningsmiljøer og andre fagmiljøer mye ressurser inn i arbeidet for å redusere saksbehandlingstiden i kommunene.

Samtidig viste forskning at det var behov for å dreie fokus fra effektivitet i offentlig saksbehandling til kvaliteten på byggingen. Utviklingen siden slutten av 80-årene viste at et hovedproblem i forhold til plan- og bygningslovgivningen var manglende etterlevelse av regelverket. Det framsto som stadig klarere at de byggverk som ble oppført, i for stor grad ikke var i samsvar med krav i lov og forskrift. Byggefeil syntes å ha et stort omfang i Norge. Manglende kvalitet fører til at samfunnet taper store summer, trolig flere milliarder per år. Det ble derfor ansett nødvendig å sette inn tiltak gjennom regelverket som kan heve kvaliteten.

«Byggesaksreformen», lov av 5. mai 1995 nr. 20, trådte i kraft i 1997. Lovendringen hadde som hovedintensjon å legge bedre til rette for å sikre kvaliteten på det som bygges. Reglene om ansvar og kontroll ble endret slik at ansvaret for at regelverket er fulgt, som hovedprinsipp ble lagt på den som faktisk utfører jobben. En sentral godkjenningsordning for de ansvarlige for tiltakene ble opprettet. Reglene for sanksjoner ble klargjort, og det ble innført tvangsmulkt som nytt sanksjonsmiddel. Det ble foretatt en omfordeling av oppgaver og roller i byggesaken, der de private aktørene fikk en mer framtredende plass. Det ble innført et nytt opplegg for bygningskontroll basert på at kontroll skal utføres av andre enn kommunen, enten ved dokumentert egenkontroll eller ved uavhengig kontroll. Kommunens rolle ble mer avgrenset til saksbehandling og tilsyn. Regler for forhåndskonferanse ble innført, samt trinnvis og typebestemt saksbehandling.

Lovreformen gjaldt gjennomføringen av de materielle kravene, men ikke kravene i seg selv. Et viktig unntak var kravene til estetikk, som ble skjerpet under Stortingets behandling. De tekniske forskriftene ble også gjennomgått. Det ble laget ny teknisk forskrift som ble gjort enda mer funksjonsrettet enn tidligere, og det ble lagt større vekt på miljø og energi.

1.3.8 Senere endringer

Det ble satt i gang et omfattende evalueringsarbeid av Byggesaksreformen av 1995 med sikte på å kartlegge utvikling av kvaliteten, rollefordelingen mellom kommunen og aktørene, dialogen i byggeprosessen, konsekvenser for bedrifter, registrering av saksbehandlingstid med videre. Denne evalueringen, som ble gjennomført i regi av Norges Forskningsråd, ble ferdigstilt i 2004.

Samtidig har det vært en relativt sterk offentlig debatt om saksbehandlingstid, dokumentasjonskrav, kvalifikasjonskrav og liknende. Det har blant annet ført til et privat lovforslag om flere tidsfrister i kommunal saksbehandling, i tillegg til andre krav om forenklinger. Forslaget ble fulgt opp med lovendringer som trådte i kraft 1. juli 2003. Hovedinnholdet var innføring av maksimalfrist for kommunenes byggesaksbehandling, en del forskjellige frister for andre deler av saksbehandlingen, samt noen forenklinger ellers. Det ble også iverksatt sanksjoner for overtredelse av tidsfrister, først og fremst tilbakebetaling av saksbehandlingsgebyr.

Stortinget vedtok i april 2005 lovregulering av utbyggingsavtaler. Utgangspunktet for lovendringen var at utbyggingsavtaler kan være et viktig og velfungerende verktøy ved utbygging, samtidig som det er viktig å forhindre bruk av press og urimelige avtaler. Lovendringen innførte bestemmelser som gjør det mulig å bruke utbyggingsavtaler til gjennomføring av kommunale planer innenfor bestemte kriterier som nødvendighet og forholdsmessighet. Stortinget presiserte samtidig at sosial infrastruktur, som skoler, barnehager og sykehjem ikke kunne omfattes av utbyggingsavtaler. Lovbestemmelsene trådte i kraft sommeren 2006.

Det har parallelt pågått et omfattende arbeid med standardisering av dokumentasjon, blanketter med videre, samt utvikling av bedre rutiner både i kommuner og bransjer. Samtidig har det vært nedlagt et stort arbeid i utvikling av elektronisk byggesaksbehandling gjennom ByggSøk.

1.3.9 Nye lovforslag

Parallelt med Kommunal- og regionaldepartementets framleggelse av lovproposisjonen om ny byggesaksdel av plan- og bygningsloven har Miljøverndepartementet den 15. februar 2008 lagt fram Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008) om ny plandel av loven. Til sammen vil de to proposisjonene gi grunnlag for å kunne foreta en koordinert, strukturell endring av hele loven. Siktemålet er at en ny plan- og bygningslov skal framstå som en robust og moderne lov med en logisk lovstruktur som gjør den bedre tilgjengelig for alle brukerne av loven.

Historien viser at lovgivningen innenfor dette feltet har en svært dynamisk karakter. Med sin store samfunnsmessige betydning og de store verdiene som er knyttet til bygge- og anleggsvirksomheten, vil samfunnet og brukerne også i framtiden stille krav om et oppdatert regelverk. Endrede rammeforutsetninger, ny kunnskap, utvikling av nye byggemetoder, økt bruk av IKT i byggeprosessene med mer forutsetter derfor at utviklingen av plan- og bygningslovgivningen vil være en kontinuerlig prosess.

1.4 Utenlandsk rett

1.4.1 Innledning

Det er mange fellestrekk ved de enkelte lands behandling av plan- og bygningsrettslige problemstillinger. Ønsket om en offentlig styring gjennom arealplanlegging og søknadsbehandling er gjennomgående det system de fleste land bygger på for å ivareta samfunnsinteresser og byggekvalitet.

Departementet har ikke funnet grunn til å utrede utenlandsk rett i utstrakt grad. Plan- og bygningslovens system skiller seg noe ut fra andre lands valg av løsninger.

Nedenfor gjengis hovedpunkter i de nordiske land sine bygningsregler på sentrale områder.

1.4.2 Søknadssystem og saksbehandling

Innledning

Det er felles plan- og bygningslov i alle de nordiske land unntatt Danmark, som har to atskilte lover. Plandelen av lovverket er underlagt Miljøverndepartementet i alle landene.

Lovverket er også under revisjon i Sverige og Island. Finland har nylig fått ny lov som innebærer vesentlige endringer i forhold til tidligere lov og er nå i ferd med å implementere den nye loven. I Danmark vurderes kun mindre justeringer av gjeldende lov.

Hensikten med lovendringene trekker i samme retning; mot sterkere planstyring, ønske om bedre samordning og fleksibilitet mellom plansaker og byggesaker, ønske om bedre kvalitet i byggetiltakene og til dels forenklinger. Danmark hadde i utgangspunktet sterkest planstyring og fokuserer nå mest på fleksibel byggesaksbehandling.

Sverige

Sverige fikk ny «Plan- och Bygglag» i 1987, og i 1995 ble en del av loven skilt ut i en egen «Byggnadsverklag». Sistnevnte gjelder de tekniske krav til byggverk.

Søknader om byggetillatelse inneholder to typer søknader: Søknad om «bygglov» og «bygganmälan». Ved søknader om «bygglov» (tillatelse til tiltak) vurderes prosjektet primært i forhold til plangrunnlaget og eventuelle samfunnskrav til tiltaket. Det må også søkes om «bygglov» for en rekke tiltak som ikke er direkte byggeprosjekter, for eksempel parker, idrettsanlegg med mer. For byggetiltak må det i henhold til Plan- och Bygglagen også sendes inn «bygganmälan» (melding om byggetiltak), hvor myndighetene vurderer byggetiltakets tekniske og funksjonelle innhold også i forhold til Byggnadsverkloven. Det er vedtatt endringer i loven som trer i kraft 1. januar 2008. Endringene innebærer at søknad om bygglov forenkles noe i forhold til enmanns- og tomannsboliger. Frittstående boder (friggebodar) som ikke overstiger 15 kvadratmeter, kan oppføres uten bygglov. Det vil ikke lenger være noen begrensning i forhold til antallet boder som kan oppføres.

Byggherren må innhente separate godkjenninger fra andre offentlige instanser der dette er aktuelt. Kommunen plikter da å opplyse om hvilke instanser det må innhentes tillatelser fra, og dette skal gjøres under «byggsamrådet» som avholdes etter at søknad er sendt inn.

Dersom byggetiltaket ikke behøver godkjenning i forhold til plangrunnlaget (det vil si at detaljplan fastslår at det ikke er nødvendig), er det likevel plikt til å sende inn en «bygganmälan». Byggherren må gi beskjed til kommunen om hvilke planer han har for å bygge, og byggherren og kommunen har en dialog om dette. I disse sakene er kommunen også tilsynsmyndighet, og den har anledning til å foreta byggeplassbefaring.

Danmark

Gjeldende bygningslov er fra 1995 og ble sist revidert i 1998. Planloven er fra 1992 og ble revidert så sent som i 2002.

Det er to byggesaksreglementer; ett for småhusbebyggelse og ett for andre tiltak. I begge reglementer skilles det mellom søknadspliktige tiltak og meldepliktige tiltak.

Ved søknadspliktige tiltak vurderer myndighetene om tiltaket er i tråd med gjeldende regulering, mens det forutsettes at byggherren selv påser at alle tekniske og formelle krav til bygget blir overholdt. Det kreves byggetillatelse før oppstart av arbeidene.

Ved meldepliktige tiltak vil det ikke være nødvendig å prøve tiltaket mot gjeldende regulering, men det må sendes inn tilstrekkelig dokumentasjon til at kommunen kan vurdere om den vil kreve at tiltaket må behandles som søknadspliktig. For tiltak som kun er meldepliktige, kan byggearbeider startes opp etter en fastsatt tidsfrist, uten egentlig byggetillatelse. Men det forutsettes at byggherren påser at alle krav oppfylles, og at kommunen ikke har reagert med krav om for eksempel mer dokumentasjon innen fristen.

I «Veiledning for fleksibel byggesaksbehandling» er det sterkt oppfordret til økt bruk av forhåndskonferanser ved både søknadspliktige og meldepliktige tiltak. Dette skal sikre at det er samme forståelse av tiltakets rammebetingelser og at ikke byggherren påbegynner et arbeide i god tro og i etterkant får pålegg om annen utførelse eller mer omfattende formelle prosedyrer.

1.4.3 Godkjenning av foretak for ansvarsrett i byggesaker

Sverige

I Sverige er det byggherren som har totalansvaret for at tiltaket blir utført i samsvar med loven. Det er imidlertid et krav at byggherren knytter til seg en såkalt kvalitetsansvarlig. Ordningen med kvalitetsansvarlig skal gi myndighetene en viss garanti for at byggherren har tilstrekkelig kunnskap og erfaring for å kunne ta ansvar for byggeprosessen. Den kvalitetsansvarlige skal blant annet påse at kontrollplanen følges og bistå byggherren med tilsyn med kvalitetsstyringen og -sikringen i prosjektet slik at de vesentligste tekniske egenskapskravene oppfylles.

Godkjenning av kvalitetsansvarlig kan enten skje sentralt gjennom et akkreditert sertifiseringsorgan (riksbehörighet) eller det kan skje lokalt av Byggnadsnämnden for det konkrete oppdraget. En beslutning om riksbehörighet er tidsbegrenset og gjelder kun for et begrenset arbeidsområde. Ordningen med riksbehörighet er frivillig. Det er enkeltpersoner og ikke foretak som godkjennes som kvalitetsansvarlige. Det stilles krav om at kvalitetsansvarlig har den utdanning og praksis som er nødvendig og relevant for oppdraget. Med mindre det foreligger særskilte omstendigheter, skal Byggnadsnämnden godta kvalitetsansvarlig som har riksbehörighet.

Det er ikke foreslått endringer i denne ordningen.

Danmark

Byggherren har totalansvaret for at tiltaket blir utført i samsvar med loven. Det er ikke satt kompetansekrav til byggherren eller til de aktørene som han måtte engasjere.

Det finnes ingen formelle godkjenningsordninger, og det foreligger for tiden ingen planer om å etablere det.

1.4.4 Kontroll og tilsyn

Sverige

I Sverige kan kontrollen utføres enten ved dokumentert egenkontroll eller av såkalt frittstående sakkyndige. For å kunne anses som frittstående kreves det at den sakkyndige ikke har deltatt i prosjekteringen eller utførelsen av prosjektet. I særlige tilfeller kan også kontrollen utføres av Byggnadsnämnden.

Ansvaret for tilsyn påhviler den enkelte kommune. Tilsyn innebærer primært dokumentgjennomgang av byggherrenes egenkontroll, men innebærer også besøk på byggeplasser. Hensikten med tilsynet er å kontrollere at byggherren følger opp godkjent kontrollplan, og tilsynet er i stor grad basert på stikkprøver. I mange kommuner er tilsyn nedprioritert på grunn av ressurssituasjonen.

Danmark

Danmark har privat egenkontroll og kommunalt tilsyn. Bygningsmyndighetene skal kunne etterse at bygget er tilfredsstillende i henhold til tekniske krav som er satt til bygget, og kommunene har egen bygningskontroll for fysisk kontroll av byggene. Det gjennomføres ikke tilsyn med foretakenes systemer, kun dokumenttilsyn og byggeplasstilsyn.

1.4.5 Sanksjonsregler

Sanksjonsmulighetene er i prinsippet de samme i alle de nordiske landene.

Bygningsmyndighetene i Sverige kan ilegge bøter dersom det avdekkes ulovligheter. Det er tre ulike typer bøter; ordinær bot, tilleggsbot og særskilt bot. Hvilken bot som ilegges, vil blant annet bero på overtredelsens karakter.

Ordinære bøter gis dersom det avdekkes igangsetting av søknadspliktige tiltak, bruksendring eller tiltaket er tatt i bruk uten nødvendige tillatelser. Størrelsen på boten tilsvarer fire ganger satsene for byggetillatelsene (minimum SEK 500). Boten tilfaller kommunen. Ved lovendring med ikrafttreden 1. januar 2008 ble størrelsen på boten økt til ca. SEK 2 000.

I tillegg til den ordinære boten kan det ilegges en tilleggsbot som fastsettes ut fra byggets størrelse (SEK 500,- per kvadratmeter bruttoareal som tiltaket har omfattet). Tilleggsboten tilfaller staten.

For visse typer overtredelser, for eksempel dersom arbeid utføres uten at det finnes en kvalitetsansvarlig, ilegges det en særskilt avgift som tilfaller kommunen.

Fra 1. januar 2008 økes størrelsen på avgiften betydelig, fra maksimum SEK 1 000 til SEK 20 000.

I Sverige nedlegges i tillegg bruksforbud, og dette regnes i praksis som det sterkeste virkemiddel mot bygging uten byggetillatelse.

Til toppen
Til dokumentets forside